Presidenten: Etter ynske frå næringskomiteen vil presidenten føreslå at debatten vert avgrensa til 1 time og 15 minuttar, og at taletida vert fordelt slik på gruppene:
Arbeidarpartiet og Høgre 15 minuttar, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti 10 minuttar, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minuttar.
Vidare vil presidenten føreslå at det vert gjeve høve til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemmer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.
Vidare vert det føreslått at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minuttar.
– Det vert rekna som vedteke.
Olaf Gjedrem (KrF) (ordførar for sakene): Det er to saker som skal handsamast parallelt her i dag, nemleg jordbruksoppgjeret og reindriftsavtalen. Begge sakene får innverknad på statsbudsjetta for 2003 og 2004.
Kristeleg Folkeparti er glad for at partane er komne fram til semje om ein avtale i årets jordbruksforhandlingar, og at dette betyr 100 mill. kr i auka rammer. Det er òg gledeleg at begge organisasjonane innan landbruket deltok i sluttforhandlingane og inngjekk den avtalen saman med staten. Det er positivt og bidreg samstundes til at tilhøva blir meir føreseielege.
Den avtalen som ligg føre i dag, er eit godt utgangspunkt for landbruket for ei ny satsing og ein ny optimisme. Det er god distriktspolitikk, og det er av stor verdi for både arbeidsplassar og busetjing. Bøndene er fundamentet i mange bygdesamfunn, og det er viktig at denne gruppa i Distrikts-Noreg får gode levekår og trygge inntekter for å kunna halda fram det viktige arbeidet sitt med å skaffa mat til landet.
Eg vil òg gjera merksam på at avtalen, slik han er framforhandla, blir støtta av alle partia på Stortinget, med unnatak av Framstegspartiet. Det er òg ein styrke for landbruket at han har så stor oppslutnad i Stortinget.
Samtidig er det viktig å presisera at dette er ein god og ansvarleg avtale som gjev ein inntektsvekst i landbruket på nivå med veksten innan andre næringar. I den økonomiske situasjonen me no er i, er det viktig at årets oppgjer har ei fornuftig økonomisk ramme.
Eg legg til grunn at fleirtalet i komiteen ser positivt på at partane har kome fram til semje, inkludert vedtekne forenklingar, og eg er samd i premissane som er lagde til grunn for forenklingane. Det som er viktig å presisera som ein konsekvens av dette, er at desse endringane vil avgrensa forhandlingane noko meir i forhold som vedkjem inntektsmoglegheitene i jordbruket direkte, gje næringsutøvarane noko meir føreseielege tilhøve og betre tid til gjennomføring.
Samtidig betyr dette at for inneverande kalenderår vil forhandlingane berre dreia seg om omdisponeringar innanfor vedtekne budsjettrammer og eventuell disponering av overførte beløp. Landbruksdepartementet får dermed fullmakt til å setja i verk tiltak i samsvar med den inngåtte jordbruksavtalen som er knytte til løyvingar i 2004.
Meir konkret ser me at sjølv om ramma berre utgjer om lag 1 500 kr pr. årsverk, legg avtalen til rette for ei inntektsauke for jordbruket på om lag 4 pst. Det svarar til det nivået som samfunnet har lagt i år for eit moderat lønsoppgjer for alle grupper. Samtidig er det fleire andre forhold utanfor sjølve avtalen som òg har innverknad på inntektsutviklinga den enkelte næringsdrivande får innan landbruket. Her tenkjer eg på det fallande rentenivået, som er av stor betydning for jordbruket ut frå ei samla næringsgjeld på om lag 26 milliardar kr. Her er det viktig å merka seg at ein reduksjon på eit prosentpoeng på gjennomsnittsrenta for all jordbruksgjeld gjev ein brutto kostnadsreduksjon på 260 mill. kr. Me har det siste året opplevd eit rentenivå som har falle med 2,5 pst., og dermed forstår me at berre denne effekten vil ha større betydning enn det kronebeløpet som blir løyvt over statsbudsjettet. Redusert rente vil i seg sjølv kunna få større betydning for inntektsutviklinga i jordbruket enn ramma i avtalen.
Det er heilt klart at ei tilfredsstillande inntektsutvikling i jordbruket er avhengig av at marknadsmoglegheitene blir utnytta godt, at mangfaldet aukar, og at me har ein marknad i balanse. Me ser strukturelle endringar og fornuftige kostnadstilpassingar. Det har vist seg at ei sterkare effektivisering og strukturrasjonalisering i jordbruket enn me har sett på fleire tiår, i seg sjølv gjev eit bidrag til at ein kan oppnå både innsparingar på avtalen og ei inntektsutvikling pr. årsverk om lag som for andre grupper. Her vil eg gje uttrykk for ei viss bekymring for den avgangen me ser innan landbruket. Eg vil òg gje uttrykk for eit ynske om at næringa i større grad klarar å halda på dei utøvarane som er. For mange lokalsamfunn er avgangen så stor at det kan truga busetjingsmønsteret. Eg håpar i så måte at årets landbruksavtale vil vera med og sikra at me i framtida ikkje får så stor avgang som me har sett i det førre året. Det er òg slik å forstå at jordbruksavtalen er inngått utan auke i den handelsvridande støtta i høve til WTO-avtalen.
Et har òg lyst til å nemna betydninga av at det i avtalen i år er gjennomført nokre forenklingar i verkemiddelbruken som medverkar til ytterlegare differensiering og detaljering av ordningar og regelverk. Det er viktig at regelverket og ordninga i størst mogleg grad skapar stabilitet og ein føreseieleg situasjon for aktørane. Det motsette vil kunna hindra nødvendige investeringar i påvente av nye ordningar eller av frykt for at regelendringar kan gjera investeringane ulønsame. Forenklingar og målretting av verkemidla i landbrukspolitikken er viktig for næringa sjølv, forvaltninga og omsynet til politikkens legitimitet.
Landbrukspolitikken er nasjonal og felles for heile landet, differensiert etter dei ulike behova som dei forskjellige regionane har. Eg vil òg gjera merksam på at me har ein WTO-prosess, som mange i landbruket føler ei uvisse i forhold til. Eg vil gje uttrykk for tillit til den posisjonen som Regjeringa har valt. Eg vil òg gje uttrykk for at Regjeringa er innstilt på å prøva å nå fram til eit resultat som landbruket kan leva med i framtida.
Det er òg positivt at landbruket har ei stor støtte i befolkninga. Meiningsmålingar viser at opptil 80 pst. av befolkninga gjev uttrykk for at dei støttar det landbruket me har, med det overføringssystemet me har.
I ein merknad i innstillinga om årets landbruksoppgjer gjev eit fleirtal i komiteen uttrykk for at med den effektiviseringa som me ser innan landbruket i dag, er det rett at landbruket og utøvarane innan landbruket får behalda ein større del av effektiviseringsgevinsten. Å få ein større del av den gevinsten verkar inspirerande for ei effektivisering framover.
Det er positivt at kornprisen blir sett ned 3 øre. Den blir kompensert i forhold til kornbøndene, men eg vil òg gje uttrykk for at næringskomiteen slår fast at reduksjonen i kornprisen må føra til lågare prisar på kraftfôr, som er ein viktig innsatsfaktor i landbruket.
Reindriftsavtalen er ein av dei viktigaste operative reiskapane for å følgja opp mål og retningslinjer i reindriftspolitikken. Her drøftar ein sentrale økonomiske spørsmål knytte til utvikling av reindrifta, fastsetjing av økonomiske verkemiddel, reintaltilpassinga i Finnmark og inntektsfordelinga. Inneverande reindriftsavtale har ei løyving på 100,9 mill. kr over statsbudsjettet, med ei ramme på 95 mill. kr. Det er òg gjort ei positiv omfordeling av den totale ramma i avtalen, slik at ein større del no går direkte til den enkelte reindriftsutøvaren.
Det er elles semje om at målet er at reindrifta skal vera berekraftig både økologisk, økonomisk og i kulturell forstand. Reindrifta har stor betydning både som næring og som kultur- og livsform i ein nasjonal så vel som i ein internasjonal samanheng. Det er derfor viktig å fokusera på behovet for rammevilkår som gjer at næringa er sikra, at ho kan utviklast og styrkjast.
Komiteen gjev uttrykk for at departementet bør ha ei oppfølging av tidlegare inngåtte avtalar om ein reduksjon av dyretalet på Finnmarksvidda, og at talet blir redusert til ca. 64 000 innan 2005.
I tillegg ber òg komiteen landbruksministeren og Landbruksdepartementet om – i den utstrekning det er tenleg – å ha kontakt med Miljøverndepartementet og ha merksemda retta mot den ferdsla som skjer på berrmark i Finnmark, for å hindra at ein får unødig slitasje på natur og beitemark.
På denne bakgrunnen rår eg Stortinget til å vedta dei framlagde avtalane – landbruksavtalen og reindriftsavtalen.
Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Aud Gaundal (A): La meg først få si at Arbeiderpartiet er enig med saksordføreren i at vi er glad for at det er en framforhandlet avtale, både når det gjelder St.prp. nr. 63, reindriftsavtalen og St.prp. nr. 70, jordbruksavtalen.
Når det gjelder reindriftsavtalen, er det viktig å understreke at den økonomiske situasjonen i reindrifta er bedre enn på flere år, da totalregnskapet for reindrifta i 2001 viser en vesentlig forbedring fra året før. Likevel er det slik at det totale økonomiske resultatet for næringa karakteriseres som svakt, men med store regionale og lokale forskjeller.
Vi i Arbeiderpartiet er derfor enig i at avtalens viktigste mål er å stimulere til verdiskaping innenfor gitte rammer. I denne sammenheng er det også nødvendig å ha fokus på kvinnenes situasjon og følge opp de kvinnerettede tiltakene som allerede er satt i gang.
Det er en stor utfordring at dagens produksjon av reinkjøtt ikke dekker etterspørselen i markedet. Det er derfor en utfordring å produsere nok kjøtt, som er et utmerket produkt, men det må gjøres innenfor de økologiske rammer naturen setter. For naturen setter grenser, særlig i Vest-Finnmark. Her har komiteen en merknad som må være førende for det arbeidet som må gjøres. Regjeringa må ha en spesielt tett oppfølging for å sikre en reduksjon av reintallet i dette området.
Ifølge avtalen settes det nå av 7,7 mill. kr til verdiskapingsprogrammet for reindrift, inklusiv utgiftene til administrasjon.
Flertallet i komiteen viser til at enkelte driver godt innen reiseliv og turisme. Flertallet mener dette kan være satsingsområde som bør utbygges mer. Opplevelser bl.a. bygd på kultur og mattradisjon bør kunne videreutvikles innen verdiskapingsprogrammet.
Reindriftsnæringa er en sterk kulturbærer, og det er viktig at flere, gjerne gjennom turismen, lærer næringa og kulturen å kjenne. Arbeiderpartiet slutter seg til avtalen, men mener man bør klare å håndtere de rammene næringa må drive innenfor. Dyretallet må ned i de mest belastede områdene, ned på et antall som er i tråd med det naturen har som tålegrense. Noe annet er uforsvarlig og gjør at næringa kan komme i vanry. Det er ingen av oss tjent med.
Så til den andre avtalen vi behandler, nemlig jordbruksavtalen og St.prp. nr. 70.
Slik det går fram av innstillinga, er det et stort flertall som sier seg fornøyd med at det er blitt en framforhandlet avtale.
Arbeiderpartiets mening er at det for landbruket ville vært en dårlig løsning om statens tilbud hadde blitt vedtatt her i salen med Fremskrittspartiets tilslutning, ikke minst fordi statens tilbud hadde en profil hvor en ønsket å stimulere til enda større bruk. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at forhandlingene har resultert i en mer moderat strukturutvikling.
Det er ingen tvil om at landbruket har vært og er i en stor omstilling. Det er slik at det nå legges ned ni bruk hver dag. Det er en bruksavgang uten sidestykke, og det er et skremmende scenario hvor dette kan ende.
I tillegg til de nasjonale utfordringene står vi også overfor vanskelige WTO-forhandlinger. I den sammenheng viser jeg til Arbeiderpartiets innlegg i debatten om utenriksministerens redegjørelse tirsdag 17. juni i år.
Arbeiderpartiet vil at det skal være landbruk i hele landet. Det gjelder ikke minst fordi vi ønsker norskprodusert mat, vi ønsker å opprettholde bosettingen og ivareta kulturlandskapet. Det er bosetting og kulturlandskap som viser at våre bygder lever. Kulturlandskapet er også en viktig eksportartikkel. Naturen vår, de åpne slettene og dalførene vil mange turister gjerne oppleve. Vi ser nå en tendens til at det gror igjen.
Jeg er enig med statsråden i det han har uttalt, at dette må vi forhindre. Men det har vært nødvendig for oss i Arbeiderpartiet å si fra om at dette kulturlandskapet produseres av bønder på samme måte som kjøtt, melk og korn, og at det også i framtida må være slik. Men ingen vil drive i næringa, hvis det ikke er inntektsmuligheter som gjenspeiler arbeidsinnsatsen.
Arbeiderpartiet er derfor glad for at det er et stort flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, som sier at det er naturlig at jordbruket får beholde en vesentlig del av produksjonsgevinsten. Dette kan sikre en mer akseptabel og sammenlignbar inntektsutvikling, samtidig som produktivitetsgevinsten blir en drivkraft som kommer næringa til gode.
Det har i den senere tid blitt etablert flere samdrifter. Jeg tror det er en god løsning for dem som ønsker det, og der det er praktisk mulig. Da er det mulighet for å oppnå en ordnet arbeidstid i tillegg, og derigjennom ordnet fritid. Dagens ungdom i landbruket er ikke noe annerledes enn andre ungdommer i så måte.
Arbeiderpartiet har en egen merknad når det gjelder den bekymringsfulle utviklinga i forbindelse med leiejord. Vi tar til etterretning at det bare er vi som er bekymret, og det er litt overraskende. Eiendomsretten står sterkt i Norge, men ingen er tjent med at 35–40 pst. av all jord som det i dag dyrkes mat på, dyrkes av andre enn eieren.
Stortinget har Ot.prp. nr. 79 for 2002-2003, om lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom – konsesjonsloven – til behandling, så noe kan vel avklares der. Men jeg tror ikke det hadde gjort noe om partene ved neste års landbruksoppgjør hadde sett litt på saken og skissert noen tanker om problemet.
Dette har vært et nordnorsk problem, men det er nå slik at bl.a. i mitt eget fylke, Nord-Trøndelag, er også store arealer bortleid, ja faktisk over 25 pst. drives nå av andre enn eierne. Dette er som sagt et problem i forhold til langsiktighet i næringa, men det er også et problem at kvaliteten på jorda forringes, da det alltid har vært eieren som står for vedlikeholdet.
Dagens regjering ønsker større bruk, men sier etter min mening lite om hvordan arealet skal gi trygghet for de bøndene som investerer.
Investeringene er store. Det skremmer en – som midt på 1970-tallet bygde husbankhus til 200 000 kr – å se at enkelte bønder i samdrifter starter med en investering på 3–4 mill. kr. Det å forenkle byggekostnadene er derfor en meget viktig del av næringas arbeid, samtidig som en ivaretar et godt miljø både for mennesker og dyr.
La meg til slutt bemerke at jeg er glad for presiseringa til saksordføreren når det gjelder en merknad bare Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet står for. Her slår vi fast avtalepartenes enighet om at det fortsatt skal være en nasjonal landbrukspolitikk som skal bestemmes under jordbruksoppgjøret. Jeg er glad for at saksordføreren presiserer at regjeringspartiene også mener dette.
Bakgrunnen for litt uro omkring dette ligger i at det innføres et nasjonalt miljøprogram fra 2004, og regionale miljøprogram i hvert enkelt fylke fra 2005. Dette må ikke kunne forstås dit hen at en i framtida ser for seg en regional landbrukspolitikk. Vi ønsker som sagt å slå fast dette.
Med disse betraktningene slutter vi i Arbeiderpartiet oss til årets jordbruksoppgjør og reindriftsavtale.
Jeg tar da opp det forslaget som Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til, som er inntatt i innstillinga.
Presidenten: Representanten Aud Gaundal har da tatt opp det forslaget hun refererte til.
Michael Momyr (H): Like sikkert som at det blir vår, er det at det blir jordbruksforhandlinger, og like sikkert er det at Bondelaget gjennomfører en opinionsundersøkelse som viser at landbruket har bred og sterk oppslutning blant folk her i landet. Undersøkelsen pleier stort sett å vise det samme hvert år, og jeg er glad for at vi sitter igjen med et inntrykk av at det er sterk og bred oppslutning om landbruket. Men jeg tror ikke at denne undersøkelsen tar innover seg at kanskje er landbruket den næringen som gjennom de siste årene på mange måter har gjennomgått de største endringene.
Jeg har lyst til å stille spørsmålet: Hva er det som er viktig for at vi skal ha en positiv utvikling i landbruket, som har så bred oppslutning? Jeg kan starte med jordbruksavtalen som vi behandler i dag. Jeg er glad for at en er kommet frem til enighet om den avtalen som er forhandlet frem, og for at det også her i Stortinget er enighet. Det jeg tror er positivt i denne jordbruksavtalen, er at det som før i stor grad var konsentrert om tall, årsverk og ulike modeller, i dag i mye større grad konsentrerer seg om virksomheten, om de utviklingsmulighetene som er innenfor landbruket, om mangfold og om verdiskaping. Det er mange punkter i avtalen som jeg kunne ha berørt, men saksordføreren var inne på de viktige punktene og de viktige tallene.
La meg likevel nevne én ting som jeg er litt opptatt av, og det er passusen om samdrift. Partene har her forhandlet seg frem til at avstanden mellom deltakere i samdrift kan økes til 12 km. Samtidig har et flertall lagt inn en merknad i innstillingen, der vi ber om at regelverket «praktiseres fleksibelt». Det er nå engang slik at mange steder her i landet – bl.a. der jeg kommer fra – er det stor avstand mellom gårdene, og det er viktig at denne fleksibiliteten brukes når en skal praktisere dette avtaleverket.
En annen ting som er viktig for fremtiden til norsk landbruk, er WTO-forhandlingene. Også her er jeg glad for at det er samstemmighet både i denne salen og mellom departementet og organisasjonene i norsk landbruk. Den posisjonen som vi har inntatt i forhold til disse forhandlingene, den offensive holdningen som våre aktuelle statsråder har hatt, tror jeg er et av de viktigste punktene for å sikre mulighetene for norsk landbruk i fremtiden.
Det tredje punktet som jeg er overbevist om er veldig viktig for landbruket, er de generelle rammevilkårene. Når vi ser på jordbruksavtalen slik den er forhandlet frem, ser vi at både bortfall av elavgift og endring i rentenivå er viktige elementer i oppgjøret. I likhet med all annen næringsvirksomhet er det også slik for landbruket at de generelle rammevilkårene er viktige.
Et par ord til slutt om rekruttering. Det er en utfordring for næringen å rekruttere nye utøvere til landbruket. Her merker jeg meg at organisasjonene i landbruket, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelag, er aktive for å få folk til å se hva næringen og yrket innebærer. De er aktive i forhold til skole og i forhold til lokalmiljøet. Det er en innsats som jeg tror er helt nødvendig hvis vi skal få rekruttering til næringen.
Markedsordningen for melk er berørt i proposisjonen. Det var jo et håp om at denne ordningen skulle komme på plass i løpet av dette året. Nå går jeg ut fra at det blir slik som departementet har sagt, at ordningen blir etablert og kommer på plass innen begynnelsen av neste år.
Jeg vil avslutte med å slutte meg til det som er lagt frem. Som sagt er jeg og Høyre glad for at vi har fått en jordbruksavtale som det synes å være bred oppslutning om.
Øystein Hedstrøm (FrP): Som fremskrittspartirepresentant hadde jeg håpet at årets jordbruksoppgjør skulle gi de nødvendige signalene om omstilling og effektivisering av det norske sløsejordbruket. Men jeg tok feil. Jordbruksoppgjøret passerer Stortinget uten reelle krav fra andre partier enn Fremskrittspartiet om at politikken legges om på en helhetlig og kraftfull måte.
Den fremforhandlede avtalen mellom staten og jordbrukets organisasjoner innebærer en økning av rammen på 100 mill. kr og totale overføringer i størrelsesordenen 12 milliarder kr. I tillegg kommer skjermingsstøtte og annen støtte som ligger utenfor avtaleverket.
Vi har registrert at man har valgt å løfte en del av tiltakene ut av avtalen som går direkte inn i statsbudsjettet. Dette er vi enig i, fordi det er en utvikling i vår retning, og fordi jordbrukssubsidier og andre statlige økonomiske tiltak overfor jordbruket må ses i sammenheng med statsbudsjettet.
Resultatene av jordbruksforhandlingene betyr at matvareprisene vil øke. Målprisene øker totalt med 200 mill. kr, hovedsakelig for storfekjøtt. Det betyr nye doser av gårsdagens politikk. Dette vil igjen inspirere til økt grensehandel, fordi prisforskjellene mellom Norge og nabolandene på råvarer øker. Ser vi dette i en større sammenheng, melder Statens institutt for forbruksforskning at forskjellen i prisnivået på matvarer siden 1994 har utviklet seg i feil retning, sett med forbrukernes øyne. Norge har stadig blitt dyrere i forhold til EU, mens prisene i Sverige har tilnærmet seg EU-nivået. Forskjellen i matvarepriser mellom Norge og Sverige har heller ikke blitt mindre etter at Norge halverte matmomsen for to år siden. De gjennomsnittlige matvareprisene er 27 pst. lavere, og typiske grensehandelsvarer 47 pst. lavere over Kjølen. I den forbindelse er det riktig å fokusere på Sem-erklæringens intensjon om å etablere konkurransedyktige priser i tillegg til reduserte prisforskjeller mellom Norge og EU på matvarer. Denne intensjonen er ikke oppfylt.
Jeg vil også minne om at landbruksministeren har uttalt at matvareprisene må nedover. Det er ikke vanskelig for Fremskrittspartiet å være enig i dette. Prisene må ned hvis landbruket skal overleve på noe sikt og i en større omfatning. Signalene er helt klare: Handlingsrommet for norske bønder reduseres hele tiden, importen av landbruksvarer går til værs, eksporten flater ut, reguleringseksporten begrenses, og grensehandelslekkasjen vokser. Grensehandelslekkasjen har økt med 14 pst. i løpet av årets fire første måneder og anslås til å overstige 9 milliarder kr på årsbasis. Denne utviklingen må snus gjennom å bedre konkurransedyktigheten for norske bønder.
Også WTO-prosessen bærer bud om gradvis økt konkurranse – det tilsier dermed at landbrukspolitikken må legges om mot en mer effektiv produksjon, foredling og omsetning av jordbruksvarer. Det er gledelig at i hvert fall næringsmiddelindustrien har forstått dette og etterlyser en landbrukspolitikk som kan reformere landbruket, slik at det overordnede mål kan bli noe mer enn distriktspolitikk. Industrien sier det rett ut: Det går ikke an å leve med det økte gapet i prisforskjeller mellom norske og utenlandske matvarer. Derfor må vi komme bort fra statiske resonnementer om at bøndene skal fortsette å oppføre seg som de har gjort frem til nå. Starter vi nå, vil det være mulig å møte den konkurransen som kan bli et resultat av WTO-forhandlingene gjennom å utvikle et robust jordbruk som kan overleve på lengre sikt. Vi mener at landbruksministeren i langt større grad burde benytte seg av den hjelp WTO-forhandlingene gir, til å skape bedre entreprenørmiljø i næringen her hjemme.
Fremskrittspartiet er skuffet over at Regjeringen ikke tar et oppgjør med det jordbrukspolitiske styringssystem og det juridiske grunnlaget for jordbrukspolitikken. Det er lenge siden krisen i 1930-årene og innføringen av reguleringer i markedene for jordbruksvarer. Vi har i tiår etter tiår fått demonstrert en politikk som ikke virker. Det politiske flertall har gjennom generasjoner satt kollektive mål for bøndenes inntekter, bosetting i distriktene, matvaresikkerhet, og de siste årene, vedlikehold av kulturlandskapet. Man har tviholdt på og videreført 1930-årenes reguleringssystemer helt frem til i dag. Erfaringene fra mer enn 60 år med en gjennomregulert jordbruksnæring har vist at det ikke lar seg gjøre å nå de ambisiøse mål knyttet til bosetting, sysselsetting og inntektsnivå.
Det vi sitter igjen med, er enorme økonomiske uttellinger, høye matvarepriser og innskrenket næringsfrihet for bøndene. Statsstøtten er mer enn det som bøndene får i samlet vederlag til egen arbeidskraft og kapitalinnsats. Til tross for de store overføringene har det ikke lyktes å nå ett av jordbrukspolitikkens hovedmål, nemlig å sikre bøndenes inntekter på linje med industriarbeiderne. Gjennomsnittsbonden tjener fortsatt om lag 60 pst. av en industriarbeider, omtrent den samme andelen som for 30–40 år siden.
For den enkelte bonde har systemet ført til at mye av den næringsmessige friheten er borte, og at disposisjonsretten over egen eiendom er sterkt innskrenket. Mange av de viktigste avgjørelser som bøndene tidligere fattet, blir nå tatt av folkevalgte organer og offentlig ansatte. Vi kan ikke bestemme hva de vil nytte gården til, og eiendommene kan heller ikke selges til markedspris. Mange bønder har mistet retten til å drive melkeproduksjon, som var den viktigste produksjonen i store deler av landet, mens andre har melkeleveranser basert på begrensede produksjonskvoter.
Utviklingen av norsk landbruk er et godt eksempel på hvordan et korporativt og byråkratisk styringsregime fungerer. En svært ineffektiv ressursbruk har gitt avhengighet av store overføringer over statsbudsjettet og dyrere mat i Norge enn i våre naboland. Ingen av de viktigste målene er nådd, verken inntektsmålet eller de distriktspolitiske målene. Det er et paradoks at det politiske flertall etter så mange år med negative virkninger og konsekvenser er villig til å videreføre dette styringssystemet, og at styringssvikten forsøkes løst med nye reguleringer. Og problemene blir større jo lenger et slikt reguleringsregime får lov til å virke.
Byråkrati i staten og organisasjonen er bygd ut og har befestet sin stilling. De som arbeider i det jordbrukspolitiske styringssystemet, har mye bedre informasjon om de faktiske forhold og kan utnytte dette til å forsvare det de arbeider med. Man tviholder på et system som har så mange svakheter at det burde vært forlatt for lenge siden. Det er helt åpenbart for alle og enhver. Det har våre naboland, som er på full fart bort fra denne politikken, forstått, eller de har etablert et system i pakt med næringens internasjonale realiteter.
Det trengs en ny vår også for norsk landbruk, som presses mer og mer opp i et hjørne. Tiden er overmoden for å gi de selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen muligheter og inntekter som et resultat av økt konkurranse og mer effektive gårdsbruk. Da må landbruket dereguleres. Samvirkets reguleringsansvar må erstattes av konkurranselovgivning for å oppnå lavere forbrukerpriser. Omsetningsloven og annen lovgivning som hindrer konkurransen, må oppheves. Videre må driftige bønder gis mer spillerom for egen utvikling, bl.a. ved å oppheve konsesjonsgrenser i lov om ervervsmessig husdyrhold, oppheve alle produksjonsbegrensninger, avvikle restriksjoner ved kjøp og salg av jord- og skogbrukseiendommer, oppheve bo- og drivepliktsbestemmelsene i odels- og konsesjonsloven og mye, mye mer.
Ut fra det som er sagt, fremgår det at vi også ønsker å avvikle ordningen med en jordbruksavtale. Det er en omfattende og uoversiktlig næringsavtale, en komplisert affære koblet til uoversiktlige forhold. Vi har i dag anslagsvis 4 000 personer innenfor landbruket bare når det gjelder å forvalte tilskuddsordninger, som finnes i et antall på mer enn 100. Kun et fåtall personer har den totale oversikten når viktige spørsmål blir avgjort. Behovet for omlegging er åpenbart. For oss vil det være et mål å få flest mulig av disse byråkratene ut i annet, mer produktivt, arbeid. Personer fra landbruksbyråkratiet bør eventuelt etter omskolering finne sin plass i yrkeslivet, fortrinnsvis gjennom arbeidsplasser som bidrar til økonomisk verdiskaping.
Fremskrittspartiet vil erstatte gårsdagens løsninger med landbrukspolitikk basert på markedsøkonomiske prinsipper som stimulerer til effektiv produksjon. Vi vil foreslå mer effektive løsninger, samtidig som de distriktspolitiske ambisjonene må endres. Med andre ord, vi må også tilpasse oss situasjonen syd for Svinesund.
Forholdene må legges til rette for en nasjonal og lønnsom kvalitetsproduksjon basert på våre klimatiske begrensninger, men også bygge på den styrken som produksjonen i et av verdens reneste miljøer gir.
Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag i denne innstillingen og i innstillingen om reindriftsoppgjøret. Da er tiden ute.
Presidenten: Ja, den er det.
Representanten Øystein Hedstrøm har tatt opp de forslag han refererte til.
Inge Ryan (SV): Jeg tror Norge hadde blitt et annerledes land hvis representanten Hedstrøm hadde blitt landbruksminister. Da hadde det nok blitt et land som på en måte hadde kommet til å endre seg dramatisk, tror jeg, i løpet av kort tid, i hvert fall hvis det som han sier i sitt innlegg, hadde blitt gjennomført.
Jeg skal begynne å snakke litt om reindrift. Det er to ting i forhold til reindriftsavtalen som jeg har lyst til å kommentere. Det ene syns jeg er veldig gledelig, og det er at det i proposisjonen legges opp til at man skal prøve å ha noen stimulitiltak i forhold til slakting så nær de områdene hvor reinen holder til, som mulig.
Vi vet at i forhold til kvalitet på kjøttet og ikke minst i forhold til dyrevelferden har den fraktingen av rein som har foregått i mange år, vært svært uheldig. At man nå legger inn stimuleringstiltak der man skal stimulere til små slakterier, og kanskje også til mobile reinslakterier, syns vi i SV er veldig positivt. Vi tror at det ikke bare fører til at reinen får det mye bedre ved at den slipper å ha det stresset og de plagene som det å bli kjørt mange mil til slakteriet medfører, det kan også føre til at man setter i gang å tenke på at man kanskje kan foredle mer av kjøttet der man slakter, og at man på den måten får mer verdiskaping.
Det andre jeg ønsker å kommentere i forhold reindriftsavtalen, er dette med reintallet. Jeg håper at statsråden har stor oppmerksomhet når det gjelder antall rein i forhold til beitegrunnlag, spesielt da i Finnmark, der problemet desidert er størst. Vi vet at telling er veldig krevende. Vi vet at det er ulike syn på om det er for mye rein, eller om det er passe med rein, men vi vil iallfall be om at statsråden har en ekstra oppmerksomhet på dette, slik at vi også i framtida kan ha en bærekraftig utvikling i forhold til reindriften i Finnmark.
Så over til jordbruksoppgjøret. Bare så jeg ikke glemmer det: Sjølsagt slutter vi oss til den framforhandlede avtalen. Det skulle bare mangle. Men jeg ønsker likevel å knytte et par kommentarer til den.
Representanten Hedstrøm har kalt det «et sløsejordbruk». Jeg har lyst til å komme med noen betraktninger rundt det med sløsejordbruk. Jeg tror vi må ha med oss at det ville være fullt mulig å produsere maten for en billigere penge i Norge hvis vi ville det. Vi kunne ha samlet matproduksjonen i en liten del av landet og fått til matproduksjon rimeligere enn i dag. Det tror jeg representanten Hedstrøm har rett i. Samtidig vet vi at ved siden av differensiert arbeidsgiveravgift er nok jordbruket og de midlene vi bruker i jordbruket, det viktigste virkemiddelet for å ivareta en bosetting som det norske storting ønsker. Vi ønsker at dette landet skal være bekledd av mennesker, fra Nordkapp til Lindesnes, og vi ønsker at dette landet skal være vakkert. Vi ønsker at det skal være et land som lever. Vi ønsker at det skal være et kulturlandskap som vi er stolte av, ikke minst de som bor der, men også de som besøker det, enten som norske turister eller som utenlandske turister. Og ikke minst ønsker vi å ha en beredskap. Det er ikke så veldig mange år siden de brente dyreskrotter i England. Vi var truet av at vi måtte stenge grensen på grunn av diverse sykdommer. Ja, vi er avhengig av å ha arealer som holdes i hevd, slik at vi i større grad kan være sjølforsynt med mat enn det vi kan være dersom vi bygger ned landbruket.
Jeg må si at jeg er enig med Hedstrøm i én ting, og det er at vi bør få en kursendring i norsk landbrukspolitikk. Det er jeg enig i, men jeg vil gå i en helt annen retning enn det Fremskrittspartiet vil. Jeg er også bekymret fordi 3 800 årsverk forsvinner hvert år i landbruket. 3 800 årsverk, det er et veldig høyt tall. På ti år er det 38 000 årsverk. Tenk ti år fram i tid: Hvis vi da har fjernet 38 000 årsverk, har vi en helt annen sysselsetting og bosetting i Norge i forhold til landbruksarbeidsplasser.
Jeg tror Norge aldri kan bli billigst på mat. Vi vet at vi importerer fra land som har helt andre kostnader, som har helt andre klimatiske forhold, som har glimrende jordforhold. At vi skal kunne konkurrere med de landene på pris, tror jeg er urealistisk. Men vi kan bli best på kvalitet, og det tror jeg er det sporet som norsk landbruk bør gå inn i, at Norge skal bli best på kvalitet. Vi vet at ikke alle, men stadig flere, forbrukere blir opptatt av dette med kvalitet. På tirsdag besøkte jeg en bonde i Vestfold, som produserte kyllinger etter helt andre prinsipper enn det mange gjør, ved at han lar dem vokse saktere, lar dem ha masse god plass. Han opererte med en helt annen pris, mye høyere pris enn det som er vanlig, men selger alt sammen, fordi folk vil ha den type kylling, både fordi det smaker mye bedre, fordi man er sikker på at det man putter i munnen, er sunt, og fordi man vet at disse kyllingene har hatt det bra den tida de har levd.
Derfor syns jeg Regjeringa er for passiv når man ikke legger mer vekt på å legge inn stimulitiltak for å bli best på mat, ikke billigst på mat. Best på mat betyr for meg for det første at vi våger oss inn på produksjoner som stimulerer til det. La meg nevne to–tre eksempler. Jeg tror vi skulle ha stimulert til kortreist mat, altså mer produksjon av mat på de enkelte gårdsbrukene eller i de enkelte lokalmiljøene, der man tok hånd om hele produksjonen fra dyret ble født, eller melka ble melket, og fram til produktet ble solgt til forbruker.
Det andre er at man kunne ha stimulert enda mer til økologisk landbruk eller til økologisering av landbruket. Det er fortsatt mange av oss som er bekymret for den maten vi spiser. Jeg er klar over at norsk landbruk har en høy kvalitet på den tradisjonelle matvareproduksjonen. Men vi vet at det er mange sykdommer som finnes i verden. Det er mange sykdommer også i vårt land, og en viktig årsak til det er det kostholdet vi har, og det har med den maten vi spiser, å gjøre. Derfor må vi jobbe med å bli enda dyktigere på dette feltet. Et spor vi kan følge, er å jobbe mot økologisering av landbruket, der det blir mindre og mindre av sprøytemidler og ulike stoffer som vi er usikre på om er bra for kroppen vår.
Jeg tror at norsk landbruk står overfor en usedvanlig krevende tid, når vi vet at det forsvinner nesten 10 000 årsverk hvert år. Jeg vil oppfordre Regjeringa framover til å ha en mer offensiv politikk for å møte dette. Jeg syns vi ser at norsk landbruk bygges ned sakte, men sikkert. Ikke så sakte heller, det bygges ned hvert eneste år, og vi sitter bare og kikker på at det skjer. Jeg syns vi skal få en skikkelig drøfting av om vi skal få en ny type landbrukspolitikk som er med på å dempe denne utviklinga, eller skal vi bare akseptere at det som skjer, det skjer?
SV ønsker at Regjeringa og statsråden i større grad fokuserer på hvordan vi skal berge norsk landbruk i alle deler av landet. Hvordan skal vi ha en strategi som gjør at denne stadige reduksjonen i antall årsverk og antall bruk flater ut? Da er vårt svar: Vi må vri fokus fra billigst mulig mat til best mulig mat. Vi skal bli best på kvalitet.
Jeg tar opp det forslaget SV har fremmet i innstillingen.
Presidenten: Representanten Inge Ryan har tatt opp det forslaget han refererte til.
Odd Roger Enoksen (Sp): La meg starte med å si at å koble helsetilstanden til den norske befolkning til bruk av sprøytemidler i norsk landbruk er i beste fall et bomskudd. For å ta noen eksempler: Det drikkes mer brus i befolkningen enn det drikkes melk, og sukker- og saltinntaket er et langt større problem enn mange av de helseproblemene vi har.
Jeg burde muligens ha gått ut og tatt en kopp kaffe under Fremskrittspartiets innlegg. Det hadde iallfall vært godt for blodtrykket. Man burde vel sannsynligvis ikke la seg provosere av Fremskrittspartiets landbrukspolitiske talsmann. Én av fem nordmenn sier faktisk at de kan tenke seg å stemme Fremskrittspartiet, så man blir vel nødt til det. Men jeg lurer på hvor blind går det an å bli i forhold til utviklingen i norsk landbruk?
Andelen av inntekten som de norske husholdningene bruker på matvarer, går ned for hvert eneste år og er nå nede i 11,4 pst., inkludert ikke-alkoholholdige drikkevarer, og 10,3 pst. hvis vi ekskluderer brus og mineralvann. Det er noe av det laveste i hele Europa, og det har sammenheng med at vi har en lønns- og kostnadsutvikling i alle sektorer i Norge, som gjør at også matvareproduksjonen må bli dyrere.
Vi finner billigere bilmekanikere i Sverige. Vi finner billigere snekkere, rørleggere, elektrikere, og det skulle ikke forundre meg om vi også finner billigere tannleger i Sverige enn i Norge. Det er altså den situasjonen vi har, og det skyldes langt på vei lønnsnivå, valutakurs, valutaforhold og press i arbeidsmarkedet.
Å si at ikke norsk landbruk har endret seg over tid, er fullstendig feil. Norsk landbruk har endret seg, og vi har grunn til å være stolt over den norske bonden. Norsk landbruk ligger langt framme på mange områder. Det produseres ren mat av høy kvalitet. Helsetilstanden i husdyrholdet er god. Norsk landbruk bidrar til at vi har velstelte kulturlandskap og bosetting i alle deler av landet.
Like fullt, landbruket står overfor store utfordringer, både i forhold til en stadig økende grensehandel og krav om stadig lavere matvarepriser, som vi også hører fra Fremskrittspartiets side. WTO-forhandlingene, sviktende rekruttering, svak lønnsevne og langt sterkere strukturendring enn det man har forutsett, med en bruksavgang som nå er oppe i 5–6 pst. pr. år, er blant de utfordringene landbruket står overfor.
Det er nødvendig å gi gårdbrukerne og bøndene et betydelig inntektsløft hvis vi skal opprettholde et levedyktig landbruk med evne til nytenkning og til å vedlikeholde driftsapparatet. Landbruksministeren legger stor vekt på at gårdens samlede ressurser skal utnyttes, og at bonden skal utvikle næring i tilknytning til gården. Det er en ambisjon som jeg deler fullt ut. Men da må man også legge rammebetingelsene til rette for at det skal være mulig. Det må et økonomisk grunnlag til for at landbruket skal kunne utvikle seg i en slik retning. Det er de som har en sunn økonomi, som har overskudd, som er i stand til å utvikle også andre næringer. Hvis man sliter hver dag med å holde banksjefen unna livet, sliter med dårlig økonomi og et dårlig arbeidsfelleskap med andre gårdbrukere, får man heller ikke positiv næringsutvikling på andre områder.
Regjeringspartiene har lagt vekt på at avtalen legger grunnlag for en inntektsvekst på 4 pst. Om avtalen skal gi en slik inntektsvekst, er det allikevel grunn til å minne om at med det utgangspunktet næringen har, vil dette uansett komme til å gi et langt lavere kronetillegg enn det andre næringer får.
Dernest, det er altså en mulighet for en slik inntektsvekst vi har, ikke en garantert inntektsvekst. Man er sikret en inntektsvekst på 1 500 kr pr. årsverk, hvilket er langt lavere enn det andre grupper får. Det er verdt å ta med seg, og det legger også grunnlaget for at man må ha et langt sterkere inntektsløft for næringen i framtiden.
Landbruksministeren vektlegger konkurranse i foredlingssektoren som et grunnlag også for å få ned matvareprisene. Jeg er for så vidt ikke overrasket over at landbruksministeren mener det, og jeg har heller ingen sterke motforestillinger mot at det skal være konkurranse i landbrukssektoren. Men la meg iallfall si at med det press næringsmiddelindustrien og norsk landbruk er under, tror jeg også at det er tvingende nødvendig at vi slår ring om landbrukssamvirket som avgjørende for at vi skal ha en landbruksproduksjon i hele landet. Kanaliseringspolitikken og utjevningsordningene for melk må fortsatt stå sentralt for å sikre at det skal kunne skje. Jeg forutsetter derfor at den nye markedsordningen for melk er på plass senest 1. januar 2004, slik som også Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har fremmet forslag om i dag.
En del av ordningene under jordbruksoppgjøret er flyttet over til det ordinære statsbudsjettet, og jeg vil be landbruksministeren bekrefte at landbruket står sentralt i styringen av disse midlene også i framtiden, slik at man kan være sikker på at de blir brukt til næringsutvikling i tråd med det landbruket ønsker i framtiden.
Statsråd Lars Sponheim: Jeg er glad for at Stortinget i dag gir tilslutning til en jordbruksavtale inngått med begge jordbruksorganisasjonene.
Jordbruket produserer varer, tjenester og fellesgoder i et høykostland. I økende grad møter næringen internasjonal konkurranse, og den er en kapitalintensiv næring. Derfor har kontroll med kostnadsutviklingen, mer moderat lønnsutvikling generelt og lavere renter meget stor betydning for jordbruket. Samtidig ser vi nå at effektivitetsutviklingen i jordbruket er økende. Effektivitetsutvikling er nødvendig for at vi over tid skal klare å holde produksjonen av volumvarene på norske hender.
Disse to forholdene er de viktigste grunnene til at avtalen har langt lavere ramme enn i fjorårets oppgjør. Rammen er totalt på 100 mill. kr. Det utgjør ca. 1 500 kr pr. årsverk, men er bare det isolerte utslaget av det som fordeles i rammen. Men det er altså tilstrekkelig for å legge til rette for en utvikling i inntektene på linje med andre grupper, for bøndene er nemlig selvstendig næringsdrivende. De lever av det som blir igjen etter at kostnadene er trukket fra inntektene. Da har effektivisering, kostnadsutvikling og lavere renter samme virkning på resultatet som selve jordbruksavtalen. Vi kan nå målene for landbrukspolitikken på en billigere måte for samfunnet enn ellers. Det synes jeg er bra. Det er et viktig resultat av de tiltak som har vært satt inn, og det vil gjøre det lettere å møte de utfordringene som kommer, f.eks. når en ny WTO-avtale er ferdigforhandlet og skal gjennomføres.
En annen side av effektiviseringen er at færre bruk er i drift som egne enheter. Jeg har merket meg det et bredt flertall sier i innstillingen om bruksavgangen, og at jordbruket må få beholde en vesentlig del av produktivitetsgevinsten.
Det kan hevdes at med færre aktive bønder vil landbrukets betydning for bosetting og aktivitet i distriktene svekkes. Samtidig må det sies at uten denne effektiviseringen vil det ikke være mulig å ha et volumproduserende landbruk i hele landet. Derfor må vi tenke nytt og fordomsfritt og kombinere en effektiv volumproduksjon med nyskaping og etableringer på andre områder, med grunnlag i de ressursene landbruket rår over. Omtrent to tredjedeler av landbrukseiendommene er i dag ikke i drift. Men de står jo der – foreløpig – stort sett som attraktive bosteder som det må være mulig å skape aktivitet ut fra. Dette har vi tatt tak i i prosjektet jeg har kalt Landbruk Pluss, og det vil kreve lokalt engasjement for å lykkes med det.
Derfor er jeg glad for at avtalen inneholder regionale miljøprogrammer med betydelige midler framover. Det kan ses på som en del av denne tenkingen, hvor man ut fra nasjonale føringer, lokalt og regionalt, får myndighet og virkemidler til å målrette miljøinnsatsen til de områder hvor utfordringene og mulighetene er størst. Og variasjonene er store. Det er fint med skreddersøm, og det er alltid en fordel at skredderen har sett dem hun eller han syr for.
Det har vært innvendt at dette ikke er noen forenkling, og at det er fare for at det kan utvikles ulik praksis, regionalt og lokalt. Til det første vil jeg si at vi vil legge vekt på å gjøre prosessene og forvaltningen så effektiv som mulig. Men her er først og fremst målretting og lokalt engasjement hensikten. Da kan og bør det bli noen lokale forskjeller. Det er hensikten, hvis det øker måloppnåelsen og skjer innenfor de føringene som gis nasjonalt.
Både denne regionaliseringen og den forenklingen i avtaleinstituttet som ligger i avtalen, er nye elementer i landbrukspolitikken. Jeg mener begge deler er riktig i en framtidsrettet politikk, som også er avhengig av oppslutning hos befolkningen. Jeg har et sterkt engasjement for at vi skal ha et attraktivt landbruk og attraktive bygder over hele landet, med et mangfold av aktiviteter og næringsgrunnlag. Jeg er overbevist om at det oppnår vi best når en effektiv volumproduksjon kombineres med et mangfold av små og mindre bedrifter som produserer nye varer og tjenester for en kjøpekraftig befolkning og dens turister. Jeg ser årets jordbruksavtale i en slik sammenheng, og jeg er glad for den brede oppslutningen avtalen har fått her i Stortinget.
Så til reindriftsavtalen: Den første hovedavtale mellom staten og reindriftsnæringen ble inngått i 1976. Avtaleinstituttet har dermed eksistert i over 25 år og har etter mitt syn vært et godt og effektivt virkemiddel i reindriftspolitikken.
For at avtalesystemet skal bestå og ha generell aksept, er det imidlertid viktig at de årlige avtaler på en troverdig måte reflekterer utviklingen i næringen og samfunnet for øvrig og tilpasses nye krav og rammebetingelser. Dette mener jeg at årets avtale gjør. Både i fjor og i år har avtalepartene tatt initiativ til en nærmere gjennomgang av de ulike ordninger for at de skal fungere så godt som mulig i forhold til de overordnede målsettinger.
Tilskuddene legges nå om fra ordninger som i stor grad har vært faste beløp pr. driftsenhet, til ordninger som premierer produksjon og verdiskaping. Det innføres bl.a. en produksjonspremie som utgjør 25 pst. av alle avgiftspliktige inntekter fra næringen. Regjeringen har videre etter parallell fra jordbruket vedtatt å innføre et bunnfradrag i næringsinntekt på 36 000 kr samt et prosentfradrag på 19 pst. for inntekter mellom 36 000 kr og 170 000 kr. Disse endringene innebærer etter min mening at det er lagt til rette for en økt produksjon og verdiskaping fra næringen og dermed på sikt en større økonomisk bærekraft.
Selve avtalerammen er redusert fra i fjor. Dette er etter mitt syn et viktig signal. Regjeringen ønsker å stimulere til næringsvirksomhet som er tilpasningsdyktig, økonomisk bærekraftig og i mindre grad basert på offentlig støtte.
Avtalen legger et grunnlag for en helhetlig reindriftspolitikk, hvor verdiskapingen står sentralt, og hvor den enkelte reineier selv i større grad må ta et ansvar. Innsats og kreativitet skal gi uttelling i form av økt inntekt og den stimulans det ligger i å ha hånd om egen situasjon.
Det er lett å gi reindriftsnæringen ansvar og forvente at den tar de utfordringer som foreligger. Det er imidlertid en kjensgjerning at reindriften i økende grad er prisgitt forhold og krefter hvor påvirkningsmulighetene reelt sett er temmelig begrensede. Reindriften er en del av det norske samfunnet, som igjen er en del av det internasjonale samfunn. Det kan være stadig vanskeligere å stå imot det press som på forskjellige måter gjør seg gjeldende. Reindriften har som andre en tilpasningsplikt. Det går likevel en grense for hvor langt det ut fra reindriftens egenart og natur er mulig å tilpasse seg samfunnsutviklingen for øvrig. Myndighetene har derfor et særlig ansvar for å gi næringen best mulige rammevilkår og ikke minst skape forståelse og aksept i samfunnet ellers for de særlige behov som gjør seg gjeldende i reindriften. Dette krever på den annen side åpenhet og samhandling fra næringens side. På den måten kan næring og myndigheter i fellesskap legge grunnlag for en livskraftig reindrift, som har vitalitet og bærekraft i seg selv, og som gir en oppriktig tro på framtiden.
Kvinnene har tradisjonelt hatt en sterk posisjon i reindriftssamfunnet. Gjennom den utviklingen som har funnet sted de siste tiårene, har imidlertid kvinnenes rolle i næringen blitt betydelig svekket og reindriften mer og mer mannsdominert. Forholdene må derfor legges til rette for at kvinnene kan sikres deltakelse og innflytelse på alle plan. Etableringen av de produksjonsbaserte premieringsordningene skal stimulere til og synliggjøre alle former for innsats og produksjon i næringen, og som kvinner mye vil kunne stå for. Kvinnenes situasjon vil for øvrig være viktig i forbindelse med den pågående revisjon av reindriftsloven, bl.a. på bakgrunn av de forpliktelser Norge har påtatt seg ved å ratifisere FNs kvinnekonvensjon.
I dag har jeg ikke tenkt å komme så mye inn på reintall, beiteslitasje og rovdyrspørsmål. Det er ikke fordi det ikke er viktige problemstillinger, tvert imot. Det er imidlertid igangsatt prosesser hvor disse spørsmål står i fokus. Jeg tenker her på arbeidet med reintallstilpasning i Øst- og Vest-Finnmark, reinbeiteområder og stortingsmeldingen om rovviltpolitikken. Jeg følger selvfølgelig disse tingene med stor interesse. Ikke minst når det gjelder reintallstilpasningen, er jeg spent på hva næringen i samarbeid med forvaltningen får til.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Aud Gaundal (A): I innstillinga er det en merknad fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet som angår verdiskapingsprogrammet. Landbruksministeren er og har vært en veldig ivrig talsmann for at vi skal lykkes i det arbeidet, og legger i sitt innlegg stor vekt på dette arbeidet.
Vi vet at organisasjonene har hatt mange innspill i forhandlingene for å styrke næringsutviklinga. Det gjelder bl.a. fondsavsetning, tilskudd og lån, og i tillegg opplegg for fjerning av flaskehalser for næringsutvikling. Jeg vet at skatteprinsippet har vært et argument for å gå imot de innspillene som kom. Men næringen har gjennom skattemessige virkemidler også tidligere funnet ordninger. Hvorfor ble så de positive og offensive innspillene avvist? Eller er det slik at statsråden synes at utviklinga går i riktig retning og i riktig tempo?
Statsråd Lars Sponheim: Resultatet av denne vårens jordbruksavtale innebærer med de systemendringer som ble gjort, og den utflytting av avtalen som skjer, at jordbruksavtalen mer blir en direkte avtale om inntekt for bøndene. Det betyr at mye av landbrukspolitikken og ting som ligger i gråsonene til landbruket, vil løftes ut og ha sin plass på statsbudsjettet på vanlig måte. Regjeringen fremmer forslag til politikk, til ny politikk og til bevilgninger, og Stortinget vil drøfte og påvirke det.
Det er noen som har prøvd å spre den oppfatningen at fordi vi ikke har villet innlemme nye initiativ utenfor den tradisjonelle landbrukspolitikken annet enn i jordbruksavtalen, har vi ikke tenkt å føre en politikk på det området. Men mye av den næringspolitikken skal ligge i forholdet mellom regjering og storting, ikke i forhandlinger med organisasjonene.
Øystein Hedstrøm (FrP): I innlegg fra flere representanter har markedsordningen for melk vært oppe. I innstillingen er det et forslag, nr. 1, fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, om at denne ordningen skal tre i kraft senest 1. januar neste år.
Jeg husker godt da vi fikk denne ordningen første gang, og så vidt jeg husker, støttet alle partier i Stortinget full konkurranse på foredlingssiden for melk. Det hører til historien at dette kanskje ikke har fungert så godt. I hvert fall har enkelte aktører klaget på ordningen, slik den har foreligget, og det har vært behov for å foreta endringer. For oss er ikke denne datoen så veldig viktig. Det viktige er at man får en transparent, fungerende ordning som alle aktørene, også de små, kan akseptere. Så vidt jeg husker, er det Regjeringens intensjon å ha denne ordningen klar pr. 1. januar, så jeg vil gjerne be statsråden oppklare om det er et nødvendig forslag. Fremskrittspartiet er på vippen her, og det er et spesielt ansvar fra vår side.
Statsråd Lars Sponheim: Jeg kan for det første bekrefte at ambisjonen var lenge, helt fram til påsketider, å ha på plass en ny markedsordning for melk 1. juli i år. Vi kunne slå fast på det tidspunkt at det var et godt stykke arbeid som stod igjen, ikke minst for å få alle de berørte parter som hadde en stor økonomisk interesse i hvordan en ny markedsordning skulle bli, til å bli enige om dette, slik at vi kunne få en stabil ordning og mest mulig ro omkring den. Derfor har vi valgt å utsette dette noe, for å kunne legge enda mer kvalitet og enda mer arbeid inn i å få en ordning som alle aktørene ser seg tilfreds med.
Men jeg skal love her at vi nå gjør alt vi kan for å få dette på plass til 1. januar. Det er jeg ganske sikker på at vi skal få til, og vi vil også ha prosesser som gjør at alle aktører på en god måte skal føle at de deltar.
Det foreligger også et mindretallsforslag her om dette, men jeg håper og tror at det kan være mulig å oversende det, siden jeg gir såpass tydelige forsikringer her i dag.
Inge Ryan (SV): Vi har en landsbruksminister som etter SVs syn har flagget en del viktige saker. Landbruksministeren har snakket om at vi må få mer lokalprodusert mat, han har bl.a. snakket om skinken frå Skjåk. Han har i spørretimen tidligere sagt at det å nå målet om 10 pst. økologisk produksjon er viktig for Regjeringa. Han har også snakket om fokus på kvaliteten på maten framfor bare dette med pris. Dette er signaler fra landbruksministeren som vi i SV setter pris på, men vi syns det er langt mellom disse ordene og de ambisjonene Regjeringa har for å oppnå dette.
Mitt spørsmål til landbruksministeren blir: Har man framover noe større ambisjoner enn bare å snakke om det? Har man planer om å ta en del tunge grep, slik at man faktisk når de målene som man snakker om?
Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.
Statsråd Lars Sponheim: Jeg prøvde i mitt innlegg her i dag, og har gjort det i mange andre sammenhenger, å kommunisere så tydelig jeg kan, at man her må forstå en toleddet strategi. Vi skal fortsatt ha en omfattende og stor volumproduksjon, men den blir mer effektiv, og det blir et lavere antall bønder som produserer det volumet vi trenger. Så bør vi ha en strategi for at mange av de bøndene som ikke lenger vil være en del av den tradisjonelle volumproduksjonen, kan gjøre andre ting, f.eks. ha et sterkt fokus på kvalitet, på lokale produkter, på å foredle produktene lenger og flytte grenseskillene mot tradisjonelt reiseliv – mange ting som gjør at bosetting og produksjon på gårdene kan opprettholdes.
Så er representanten Ryan opptatt av kortreist mat. I dagens landbrukssystem/forsyningssystem er det ikke først og fremst slik, fordi man spesialiserer seg og frakter mat over hele landet, fram og tilbake. Men f.eks.: 1. juli åpner vi for fri etablering av melkeproduksjon hvis man foredler selv. Det vil være lokal produksjon først og fremst rettet mot et lokalt og regionalt marked. Hvorfor dette ikke er gjort tidligere, kan man spørre seg om, men nå blir det iallfall gjort. Det åpnes nettopp for den type produksjon jeg oppfatter at representanten etterspør.
Odd Roger Enoksen (Sp): Først: Med det landbruksministeren sa i forhold til innføring av ny markedsordning på melk, vil jeg vil be om at forslag nr. 1 blir omgjort til et oversendelsesforslag.
Strukturendringene i melkeproduksjonen har skutt betydelig fart den senere tid. Regjeringspartiene formulerer seg i en mindretallsmerknad på side 9 på en måte som gjør at man iallfall kan ane at man synes at strukturendringene ikke går raskt nok, og det sies at det må legges til rette for dette.
Jeg kunne tenke meg å utfordre statsråden til å si litt om hvordan han ser for seg melkeproduksjonsbruket/gjennomsnittsbruket om en fem års tid.
Presidenten: Representanten Odd Roger Enoksen har gjort det forslaget han refererte til, om til eit oversendingsforslag.
Statsråd Lars Sponheim: La meg først få lov til si at landbruksministeren registrerer også at vi står overfor betydelige endringer, ser det ut til, i melkeproduksjonen. Ikke minst har det sammenheng med at mange står foran betydelige investeringsbehov framover. Vi vet at veldig mange av melkeproduksjonsbygningene ble bygd på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Det er bygninger som nå snart står overfor betydelige investeringsbehov igjen. Jeg registrerer også at veldig mange bønder velger å gå inn på samarbeids- og samdriftsløsninger som et svar på å kunne få økonomi inn i nye investeringer. Det vil selvsagt påvirke strukturen framover.
På det direkte spørsmålet om hvordan jeg tror strukturen vil være i melkeproduksjonen om fem år, tror jeg faktisk at den utviklingen som vi har, sakte, men sikkert vil gå videre. Da vil vi ikke se veldig dramatiske endringer om fem år, men vi vil se at gjennomsnittsbruket vil øke noe, ikke minst i sammenheng med at det er så mange samdrifter som vi vet er under planlegging. Men det blir ikke noe mer dramatikk de neste fem årene enn det jeg tror vi har sett de siste fem årene.
Øystein Hedstrøm (FrP): Det var representanten Ryan som fikk meg til å ta denne replikken, han nevnte bl.a. dette med økologisk mat, at vi skulle ha satsingsområder her i landet, og at vi skulle være dyktige.
Det er veldig viktig når vi har en av verdens dyreste jordbruksproduksjoner, at man har størst mulig grad av troverdighet. Jeg vil da komme inn på dette med økologiske produkter, som jeg tok opp alt med Kåre Gjønnes for flere år siden, da han var landbruksminister.
Jeg leste i Nationen for noen dager siden at kun 20 pst. av alt økologisk produsert kjøtt selges som det i butikken, resten selges som vanlig kjøtt. 39 pst. av all økologisk produsert melk selges som det, resten selges som vanlig melk. For det første er det en ekstra kostnad for forbrukerne, og for det andre kan det ikke være særlig stimulerende for de bøndene som produserer dette, når varene ikke blir levert som det produktet det skal være.
Må vi ikke nå snart finne på noen systemer som fungerer, eller skal vi slutte å betale for denne produksjonen når det ikke blir distribuert på riktig måte?
Statsråd Lars Sponheim: Utviklingen i tilbudet av økologiske produkter har gått og går i riktig retning. Tilbudet øker stadig, selv om vi kanskje hadde ønsket at det skulle øke enda raskere. Men utviklingen går iallfall med viktige skritt i riktig retning.
Det som ikke utvikler seg like ønskelig, er markedsutviklingen for økologiske produkter. Derfor har vi gjennom de virkemidler som ligger i årets avtale, valgt å dreie ressurser og fokus i retning av hvordan vi skal kunne klare å øke etterspørsel etter og interesse for økologiske produkter. For det er tross alt en utvikling som må være markedsdrevet i den forstand at forbrukerne ønsker det og etterspør det, og også er villige til å betale det lille ekstra som skal til for å kunne dekke inn de ekstra kostnadene som ligger i økologisk produksjon. Det innebærer at vi har gode virkemidler overfor bøndene som ønsker å gå over til økologisk produksjon, og det er ønskelig. Vi må sette inn bedre virkemidler, som gjør at dette også treffer et økende marked.
Presidenten: Då er replikkordskiftet omme.
Bendiks H. Arnesen (A): Jeg er veldig glad for at det i år ble en framforhandlet avtale for jordbruket, men det betyr ikke at situasjonen er god, og at utsiktene er lyse for norsk landbruk, for mange brukere gir opp.
Ingen må påstå at ikke denne næringen har vist vilje til omstilling. De som har fulgt næringen og kjenner den, vet dette veldig godt. Næringen har gjennomgått en enorm omstilling gjennom mange år, og etter min mening går det snart en grense for hvor langt omstillingen kan gå for norsk landbruk, og hvor mye mer effektivitet som kan tas ut i et land som Norge.
Jordbruk, skogbruk og fiske er i deler av landet avgjørende for arbeid, bosetting, næringsutvikling og forvaltning av kulturlandskapet. Arbeiderpartiet vil derfor legge grunnlaget for et levedyktig og bærekraftig landbruk i hele landet. Hovedoppgaven for norsk jordbruk må også i framtiden være å produsere helsemessig trygg mat av høy kvalitet og sikre en langsiktig matforsyning.
Denne næringen har alltid vært en næring som har latt seg kombinere med annen virksomhet og annet arbeid. Fortsatt drives et stort antall bruk i kombinasjon med annen næring, og derfor må denne driftstypen gis mulighet til utvikling.
Norsk landbruk kan aldri konkurrere med landbruksindustrielle billigprodukter fra andre land. Klima, topografi og store innenlands variasjoner i driftsmuligheter tilsier at Norge ikke kan konkurrere med andre land i Europa på matvarepris. I tillegg er Norge et høykostland på alle andre områder. Jeg minner om, i likhet med representanten Enoksen, at Norge har ganske rimelig mat i forhold til forbrukernes inntekt og i forhold til forbrukere i andre land.
Den mye omtalte svenskehandelen skyldes altså ikke bare landbruket og en for høy matvarepris i forhold til inntekt, men det faktum at vi har et høyere kostnadsnivå i landet vårt. Derfor blir det feil når det hele tiden skytes på landbruket i denne sammenheng.
Norsk landbruks store konkurransefortrinn er Norges rene natur, gode dyrevelferd og ikke minst dyktige yrkesutøvere i landbruket. Dette er det viktig å ta vare på, sammen med et levedyktig landbruk, levende bygder og et kulturlandskap som er i god hevd. Dette har også avgjørende betydning for reiselivsnæringen her til lands.
Norge må ikke komme i den situasjon at vi ikke kan beholde en landbruksproduksjon over hele landet. Alle land må ha rett og mulighet til en nasjonal matproduksjon og til å produsere mat lokalt. For å kunne gi hele verdens befolkning trygg og miljøvennlig mat må alle nasjoner ha denne muligheten. Dette tror jeg at det er bred enighet om i Stortinget, og det må det snart være mulig å få bred internasjonal aksept for.
Jeg har merket meg at Fremskrittspartiet går imot denne framforhandlede jordbruksavtalen og ikke gir den støtte i Stortinget, og at partiet er uenig i at staten skal ta et ansvar for produksjonen av landbruksvarer her til lands.
Dette er jo ikke nye toner fra det holdet, men mange rundt om i landet undrer seg over hva Fremskrittspartiet egentlig vil med norsk landbruk. Min påstand er at med Fremskrittspartiets politikk vil det ikke være mulig å ha et landbruk over hele landet, men dette er kanskje ikke så viktig for partiet. Representanten Hedstrøms innlegg i Stortinget her i dag gjør det etter min mening klart at Fremskrittspartiet på ingen måte tenker distrikt og bosetting i sin landbrukspolitikk.
Jeg er klar over at vi har internasjonale forhold å ta hensyn til, men jeg er overbevist at dersom vi vil beholde et nasjonalt landbruk og en landbruksproduksjon over hele landet, så vil også dette bli mulig innenfor nye internasjonale regelverk.
Det vil i alle fall være uhørt om Norge selv skulle legge opp til en landbrukspolitikk som er vanskeligere å praktisere, enn å følge de krav som settes til landbruket i internasjonale avtaler.
Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Bjørn Jacobsen (SV): Landbruket står overfor store utfordringar. Eg trur vi skal omstille landbruket for å halde ved lag den store oppslutninga som landbruket faktisk har i befolkninga. Eg trur vi er avhengige av eit landbruk som også har oppslutning i denne salen, ved at det skal løyvast pengar til det her. I den store internasjonale marknaden har ikkje norsk landbruk ein sjanse til å konkurrere om det skal vere ein fri og rå handel.
Eg har lyst til å spørje statsråden om dette med sprøytemiddel – eg hadde eigentleg tenkt å ta ein replikk på det i stad. No viser jo jordovervakingsprogrammet at det enno lek sprøytemiddel ut i bekker og i vatn. Sprøytemiddel har eigenskapar som gjer at giftstoffa overvintrar i Noreg. Dette viser jordovervakingsprogrammet.
Så har eg lyst til å spørje: Kva er statusen når det gjeld sprøytemiddel i dag? Går forbruket ned både når det gjeld tal på verkande giftstoff og mengda verkande giftstoff? Og dette med å få ned bruken av sprøytemiddel trur eg vil vere med på å gje meir innhald til begrepet «trygg mat». Vi veit at for forbrukarane er dette veldig viktig, det er noko dei etterspør.
Går vi over på andre tilsettingsstoff, som f.eks. antibiotika, så veit vi at ca. halvparten av antibiotikabruken i Noreg høyrer til humanmedisinen, og at halvparten ligg i landbruket. Noreg er internasjonalt sett veldig lite på dette. Danmark og andre land bruker mykje meir. Hadde vi fått den landbrukspolitikken som Hedstrøm og Framstegspartiet står for, hadde også bruken av antibiotika og hormon gått veldig opp. Også her går det an å gjere meir i Noreg.
Vi veit at veldig mange av sjukdommane i norsk landbruk er relaterte til produksjonen. Blir dyra pressa for mykje, aukar også talet på sjukdommar. Vi har komme såpass langt i enkelte land at ein gjennom forsking faktisk har sett at dersom kalven drikk råmjølka til ei vanleg ku, får han ikkje i seg nok antistoff, nettopp fordi kua mjølkar så mykje og det eigentleg er lettmjølk rett frå kua. Ein driv så intensivt at sjølve dyrekroppen faktisk ikkje er i stand til å produsere dette. Dette er resultatet av eit landbruk som ikkje er i tråd med det folk flest ønskjer å ha – det er ein dyreetikk som folk flest ikkje vil ha.
Når det gjeld sprøytemiddel, var det oppe allereie tidleg på 1980- og 1990-talet. Blant anna Kåre Gjønnes, som då var landbruksminister, og som vart nemnd her i stad, gjorde ein del på dette området. Også då han var stortingsrepresentant, etterlyste han resultat av dette med sprøytemiddel og ein utstrekt bruk av antibiotika.
Øystein Hedstrøm (FrP): Når man lytter til innleggene her i dag, virker det som den bestående landbrukspolitikken er det eneste saliggjørende i Norge. Men det faktiske forhold er at vår politikk holder på å melde seg ut av virkelighetens verden.
Når det gjelder dyresykdommer og dyreetikk, la oss f.eks. se på Sverige og Finland. De har ikke BSE i Sverige. Men de forholder seg til virkelighetens verden. Jeg skal ta et eksempel som jeg har tatt før. På 1970-tallet hadde hver melkebonde i Norden omtrent like mange kuer. For fem år siden hadde Sverige 30 kuer pr. melkebonde, danskene 60 kuer og finnene er på full fart fremover. I Norge står det omtrent stille. Men det er rent i svenske, danske og finske melkefjøs, og de har høy standard. Utviklingen går i riktig retning, og de forholder seg til virkelighetens verden, mens i Norge, med våre overføringer, mister vi nesten tusen melkebønder i året. Så mitt poeng er: Skal vi fortsette å forsvare det bestående system? Vi må jo prøve å få de brukene som er igjen, til å bli robuste, så de kan overleve inn i en fremtid og inn i virkelighetens verden.
Nå forsvant statsråd Norman ut. Men vi har også et landbruksbyråkrati på grunn av alle jordbruksoverføringene og jordbruksoppgjøret – ca. 4 000 bønder, de fleste av dem bærer jo landbruket på ryggen helt unødvendig. Hvorfor skal vi ha over hundre ordninger, masse kontroller og bønder som skal fylle ut søknader som skal behandles, osv.? Vi har et program for «et enklere Norge». Hvorfor ikke også la landbrukssektoren og byråkratiet der omfattes av det?
Presidenten: Presidenten trur at statsråd Norman framleis er i salen.
Hans Seierstad (Sp): Det kunne ha vært artig for meg å invitere Fremskrittspartiet til gården min på Toten. Jeg er sjuende generasjon som driver jordbruk der, og jeg trives utrolig godt med det. Men jeg ser jo at tidene endrer seg veldig. Det er krevende, men det er utrolig interessant.
Jeg synes at representanten Hedstrøm her beskriver norsk landbruk som om alt har stått stille. Da er det noen som ikke har fulgt med i timen. Det er vel ingen annen næring som har utviklet seg så sterkt de siste 30-40 årene, som nettopp landbruket.
Jeg er glad for at vi har en offensiv landbruksminister som inspirerer oss til å tenke nytt, og jeg mener også at det er viktig at vi tenker nytt. Men jeg er helt klar på at hvis vi skal ha landbruk i Norge, må det være et politisk landbruk. Det er ganske overraskende at noen kan tro at vi kan drive et landbruk i dag ut fra de forutsetningene som Fremskrittspartiet legger inn i det. Derfor synes jeg at Stortinget har krav på å få vite hva Fremskrittspartiet egentlig legger i norsk landbruk. Er det slik at et robust landbruk er et landbruk som er konkurransedyktig på pris i forhold til land som Fremskrittspartiet ønsker å sammenligne Norge med? Er det et robust landbruk?
Det andre er: Er landbruk for Fremskrittspartiet kun definert ut fra hvor rimelig maten kan produseres? Hvis det er det som er utgangspunktet, synes jeg at Fremskrittspartiet bør være tydelig på det, for det er klart at det vil få stor påvirkning i forhold til hva vi legger i norsk landbruk og hva det norske folk gir uttrykk for i forhold til norsk landbruk. Norsk landbruk skal ikke kun produsere volummat. Det er en tilleggseffekt som er viktig for mange som bor i dette store landet.
Statsråd Lars Sponheim: Det som fikk meg til å be om ordet, var at jeg gjerne vil kvittere for og kommentere det interessante innlegget fra Bjørn Jacobsen.
For det første må jeg si at det er veldig viktig at det engasjementet han gir uttrykk for, kommer inn i denne salen, at vi har et sterkt fokus på hvordan vi kan klare å få ned bruken av sprøytemidler i landbruket og på den måten både redusere kostnadene for den enkelte bonde og sikre oss at vi tar vare på de enorme miljøverdier som landbruket representerer. Vi har et virkemiddelsystem i dag som virker, nettopp for å nå de mål som representanten her var engasjert i. Vi har et differensiert avgiftssystem som gjør at de mest miljøskadelige sprøytemidlene er dyrere, og at de som gir mindre miljøskade, er billigere. Det virker, og det har vi registrert. I tillegg har vi en sertifikatordning som gjør at de profesjonelle dyrkerne som sprøyter, også må dokumentere at de har kunnskap om dette, kunnskap om at sprøyteutstyret deres virker, slik at en ikke bidrar til en sprøyting som kan skade miljøet.
Denne regjeringen iverksetter også fra 1. januar 2004 miljøplaner på alle gårdsbruk, som blir obligatoriske. Det gjør at den enkelte bonde selv må være veldig bevisst på hvilken effekt på miljøet gården har i forbindelse med den drift en har, og det må kunne dokumenteres. Jeg er helt sikker på at den kunnskapsoppbyggingen som vil være knyttet til disse miljøplanene, på en veldig god måte vil bidra til at vi i enda høyere grad kan redusere bruken av sprøytemidler framover.
Jeg har også lyst til å gi uttrykk for at et økende kunnskapsnivå hos norske bønder bidrar sterkt til en slik utvikling. Det har vi sett innenfor mange produksjoner. For eksempel innenfor fruktdyrking, som har vært en sprøyteintensiv produksjon, har jeg gjennom 20 år opplevd en dramatisk nedgang i bruken av sprøytemidler, kanskje fra 30 til 40 sprøytinger i året ned til 4–5 sprøytinger i verste fall i regnfulle år.
Til sist vil jeg trekke fram det arbeidet som gjøres for å øke det økologiske arealet. I seg selv bidrar det til reduksjon av sprøyting, fordi det er et areal det ikke sprøytes på. Men det bidrar også til en betydelig kunnskapsoverføring til naboer, og også til andre bønder, om at det går an å gjøre ting på en litt annen måte, som gjør at bruken av sprøytemidler i det konvensjonelle jordbruket også kan reduseres.
Summen av dette føler jeg meg sikker på skal bidra til at de gode tall vi har vist når det gjelder bruk av sprøyting i landbruket, skal vedvare og kanskje forsterkes. Ikke minst er denne nyvinningen med miljøplaner ganske viktig for å oppnå gode resultater.
Presidenten: Representanten Øystein Hedstrøm har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad.
Øystein Hedstrøm (FrP): Det kom et par spørsmål til meg som jeg gjerne vil oppklare.
Vi har i dag et tollbasert vern, som stort sett beskytter oss når det gjelder de fleste norskproduserte landbruksvarer. Men vi bør innenfor det tollbaserte vernet etablere en konkurranse i Norge. Landbrukssektoren omfattes ikke av konkurranselovgivningen. Det er tillatt med pris- og markedssamarbeid. Hvis vi i hvert fall lot konkurranselovgivningen gjelde internt i Norge, ville også denne sektoren bli omfattet av tilbud og etterspørsel og konkurranse og utvikle robusthet.
Så til dette med ren mat. Her er det ikke noe enten–eller. Det er klart at Norge også må ha spesialiteter og jobbe med det i tråd med verdiskapingsprogrammet osv. Men dette løser ikke norsk landbruks problemer. Det kan ikke være et enten–eller, men et både–og, slik at vi går hånd i hånd både med bulkprodukter og spesialiteter.
Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet i sakene nr. 9 og 10.