Presidenten: Etter ynske frå kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten føreslå at taletida blir avgrensa til 10 minutt til ordføraren for saka, 5 minutt til kvar av dei andre gruppene og 5 minutt til medlemer av Regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det blir gitt høve til 5 replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare vil presidenten føreslå at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er å sjå som vedteke.

Siri Hall Arnøy (SV) (ordfører for saken): Før jeg går til mitt innlegg, vil jeg bare benytte anledningen til å rette opp noe som ser ut til å være en liten trykkfeil. Det gjelder komiteens tilråding, på side 13 i innstillingen. Der står komiteens tilråding referert slik:

«Innst. S. nr. 273 for 2002-2003 – innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vedrørende personalsak i Forsvaret – tidligere omtalt i EOS-utvalgets årsmeldinger for 2000 og 2001.»

Det skal selvsagt etter «2001» stå «– vedlegges protokollen», hvis noen skulle være i tvil om det.

Den saken vi behandler i dag, er en sak som har gått over lang tid, under flere regjeringer, og den har vært tatt opp av EOS-utvalget tre ganger. Det er noe ganske ekstraordinært i det at en enkeltsak tas opp av Stortingets kontrollutvalg, og at en enkeltsak behandles på denne måten i Stortinget tre år på rad. En kan selvfølgelig si at dette tilsynelatende er noe annet enn det Stortinget burde drive med. Dette er en detaljert enkeltsak – tilsynelatende noe helt annet enn det Stortinget burde beskjeftige seg med. Men samtidig er det nettopp i enkeltsakene vi kan se om det systemet vi har valgt, fungerer. Etter mitt skjønn er det ingen grunn til å ha full tillit til et system som virker som det fungerer dårlig når man ser på de enkelte sakene.

Derfor har det vært viktig at Stortinget har gått såpass grundig inn i denne saken. Selv om det er en enkeltsak, berører den viktige prinsipielle problemstillinger, og det er selvfølgelig også grunnen til at Stortingets eget kontrollorgan tre år på rad har tatt opp denne saken.

Flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti – med andre ord de opposisjonspartier som er representert i komiteen – viser også til at denne saken har vært tatt opp av EOS-utvalget flere år på rad, og bemerker at saken kunne ha vært avsluttet på et tidligere tidspunkt hvis departementet hadde fulgt opp innspillene fra EOS-utvalget på en tilfredsstillende måte. Da er det igjen for så vidt verdt å påpeke at dette ansvaret hviler på alle dem som har styrt Forsvarsdepartementet mens denne saken har versert.

Innspill fra EOS-utvalget bør veie svært tungt i enhver saksbehandling i offentlig forvaltning. EOS-utvalget har i denne saken fremmet kritikk på en rekke punkter, bl.a. manglende skiftlighet i saksbehandlingen og at Ellingsen ikke fikk innsyn i sakens dokumenter på en måte som gjorde det mulig for ham å forsvare seg. EOS-utvalget har påpekt at saken ville vært tjent med en ny og uhildet vurdering før Ellingsen ble henvist til kostbare prosesser i rettsapparatet. Det ble foretatt en ny gjennomgang, men EOS-utvalget har i etterkant stilt spørsmål om hvorvidt den nye gjennomgangen tilfredsstilte de kravene det er rimelig å stille til en ny og uhildet gjennomgang. Det er også verdt å merke seg at det i høringen kom fram at den heller ikke tilfredsstilte forsvarsministerens krav til hvordan en slik gjennomgang bør fungere.

På flere punkter har EOS-utvalgets kritikk ført til endring av rutiner, og det er positivt. Dette er senest dokumentert i brev fra forsvarsministeren til EOS-utvalget datert 18. juni 2003 med kopi til komiteen. Men dessverre ser det ikke ut til at endringene i rutiner har fått konsekvenser i den nærværende saken.

Etter flertallets syn ville eksempelvis en naturlig konsekvens av at man så at en ny og uhildet gjennomgang ikke hadde vært god nok, vært at man faktisk foretok denne gjennomgangen på nytt, og da fulgte sine egne retningslinjer. På dette punktet har et mindretall i komiteen, medlemmene fra Fremskrittspartiet og SV, et forslag om at man ber Regjeringen foreta en slik ny og uhildet gjennomgang.

Videre konstaterer flertallet i komiteen at instruksfestede sikkerhetssamtaler med den ansatte ikke er gjennomført. Dersom det skulle herske noen misforståelser, som det kan se ut til ut fra noen mindretallsmerknader, om at dette betyr at flertallet ikke tror det har funnet sted noen sikkerhetssamtaler, er altså dette ikke en riktig forståelse av det flertallet sier. Flertallet konstaterer at man her faktisk ikke har vist seg i stand til å følge sine egne retningslinjer, bl.a. med hensyn til sikkerhetssamtale med nærmeste overordnede, noe som er i tråd med de rutinene Forsvaret har for denne type saker.

For omtrent et år siden var denne saken til behandling i Stortinget, og der uttalte forsvarsministeren at hun var kjent med at Forsvaret hadde tilbudt vedkommende en stilling, der formuleringen var – så vidt hun kunne huske det – «en adekvat stilling».

Det kom klart fram i komiteens høringer at dette ikke var tilbud om en konkret stilling, men at det skulle være å forstå som et tilbud om en dialog om innplassering i en adekvat stilling.

For det første finner flertallet at statsrådens uttalelse, slik den falt, var egnet til å skape misforståelser både for Ellingsen og for Stortinget.

For det andre ser det etter flertallets syn noe merkelig ut når man sier at man har fremmet et tilbud om dialog, samtidig som det viser seg at forsøk på å ta opp denne dialogen fra den ene partens side, altså fra Ellingsen og hans advokat, ikke fører fram. Samtidig viser det seg å være slik at brev sendt for forsøksvis å starte denne dialogen, ikke engang finnes hos Forsvarsdepartementet. Det blir selvfølgelig ikke bedre av at det under høringen ser ut til at noen forsøker å si at dette brevet har det vært spurt etter på telefon, samtidig som dette ikke kan bekreftes i etterkant. Det er jo uvisst om akkurat den kommentaren i høringen var ment å forstås slik, men igjen ser det altså ut som om man uttrykker seg på en måte som kanskje ikke er den klareste og mest belysende for saken for Stortinget. Det var ikke statsråden som valgte denne uttrykksmåten – for ordens skyld.

Videre understreker flertallet at hovedregelen i norsk rettspraksis er at man står i sin stilling inntil det fins en gyldig oppsigelse, eventuelt en dom med oppsettende virkning av noe slag. Flertallet er kjent med at Forsvarets overkommando har vært igjennom en omstillingsprosess, og at dette kan ha påvirket Ellingsens stilling. Men dersom man ønsker å omplassere en ansatt, skal man følge de prosedyrene man har for dette. Flertallet i komiteen finner det sterkt kritikkverdig at det fortsatt, flere måneder etter at dommen er rettskraftig, ikke er funnet noen løsning på saken.

Videre understreker flertallet at i behandlingen av denne type saker der staten opptrer som arbeidsgiver, er det også viktig at forvaltningen behandler sine ansatte på en raus, forutsigbar og rimelig måte. Den offentlige forvaltningen bør være et eksempel som arbeidsgiver. Den bør ikke være den som er mest på grensen, og akkurat innenfor det som er lovlig praksis.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og SV fremmer også eksplisitt følgende forslag:

«Stortinget finner forsvarsminister Kristin Krohn Devolds behandling av Ellingsen-saken kritikkverdig.»

Det er jo en liten nyanseforskjell på å fremme dette forslaget og ikke fremme det, men det er altså et flertall i komiteen som mener at statsråden har opptrådt passivt og lite skjønnsomt i behandlingen av den konkrete saken. Det understreker igjen hvor alvorlig komiteen faktisk ser på denne saken.

Mindretallet i komiteen, medlemmene fra Fremskrittspartiet og SV, fremmer også forslag om at det utbetales en oppreisning til Owe Ellingsen på 200 000 kr. Jeg må føye til at dette er i håp om at dette kan være en del av Stortingets siste behandling av denne saken. Dette er en type forslag som det er naturlig å fremme idet en sak er nær slutten, men vi håper at denne saken nå har vært innom Stortinget for siste gang. Det bør ikke være noen grunn til at vi, når vi om ett år får en årsmelding fra EOS-utvalget, skal se at denne saken fortsatt ikke er løst.

Jeg tar opp de tre forslagene jeg har omtalt.

Presidenten: Representanten Siri Hall Arnøy har korrigert forslaget til vedtak og teke opp dei forslaga ho sjølv gjorde greie for.

Kjell Engebretsen (A): La meg først få gi noen kommentarer til det som omtales som en «protokolltilførsel», lagt inn av Høyre og Kristelig Folkeparti, hvor de peker på domstolenes rolle i vårt samfunn. Blant annet heter det her:

«Disse medlemmer viser videre til at for de deler av saken der rettskraftig dom foreligger må komiteen legge til grunn at dommen er korrekt.»

Jeg tror ingen i denne sal har noe som helst problem med å slutte seg til dette. En rettskraftig dom er korrekt, og Stortinget har for sin del bare å forholde seg til domstolenes avgjørelser – i denne som i andre saker.

Og det er nettopp det vi gjør – forholder oss til en rettskraftig dom. Vi forsøker oss heller ikke på noen smidige fortolkninger av dommen, men forholder oss stringent til dommens bokstav, som sier at oppsigelsen av vedkommende denne saken omhandler, er ugyldig.

La meg få presisere videre at Arbeiderpartiet for sin del fullt ut deler det synspunktet som framkommer i samme anførsel, at Stortinget ikke bør befatte seg med saker som står for domstol.

Tilbakekalling av sikkerhetsklarering er et moment i denne saken, og det er fremdeles til behandling i domstolene. Vi går derfor ikke inn på dette spørsmålet, verken i våre merknader i saken eller for å underbygge våre standpunkter her i salen.

Det er også hevdet at dette ikke er en sak det er «normalt» for komiteen å behandle, og at vi gjennom en slik behandling griper inn i forvaltningens myndighetsområde. Saken har, som saksordføreren gjorde rede for, flere ganger vært behandlet i EOS-utvalgets årsmeldinger, og det er framført kritiske merknader på flere punkter.

Saken handler for oss ikke i første rekke om personalsaken i ordets egentlige forstand, men om hvordan saken er behandlet i departementet og i de underliggende organer.

Etter vår mening kunne denne saken funnet sin løsning på en helt annen måte enn hva som ble tilfellet, om departementet på en effektiv måte hadde fulgt de anmerkninger EOS-utvalget uttrykte. Dette omfatter ting som innsyn i dokumentene, manglende skriftlighet i saksbehandlingen og en ny uhildet gjennomgang av saken. EOS-utvalgets merknader førte til endringer av rutinene, men det fikk ingen konsekvenser for den saken vi nå behandler.

Etter flertallets syn er det positivt at man her har fulgt utvalgets råd, men en logisk konsekvens av dette burde ha vært at de nye rutinene også ville hatt gyldighet i denne saken. Komiteens flertall er altså kritisk til at dette ikke skjedde.

Nå sier statsråden i en høring med komiteen at en uhildet gjennomgang og en bedre saksbehandling ikke ville ha endret det endelige resultatet. Det kan sikkert diskuteres. Det er ikke gjennomført en uhildet granskning, og hvordan resultatet av en slik granskning ville vært, er nok dermed ukjent for oss, og, så langt jeg kan forstå, også for statsråden.

Vedkommende som ble oppsagt fra stillingen, fikk saken prøvet for retten, og oppsigelsen ble kjent ugyldig. Han er altså ansatt og har vært det hele tiden mens denne prosessen har pågått. Dommen ble anket, men anken ble senere trukket med den begrunnelse at departementet mente at den lange tiden det ville ta før behandlingen ble ferdig, ville være en belastning for motparten.

Cirka én måned etter domsslutningen ble det sendt et brev til vedkommende, hvor han bes om å ta kontakt for innplassering i en stilling. Hans stilling forsvinner i sin daværende form i forbindelse med en omorganisering, men han kan ikke ha blitt behandlet som andre som ble berørt av denne omorganiseringen, så langt jeg kan se. Brevet ble besvart av vedkommende, men dette svarbrevet forsvinner, og senere har det ikke vært noen kontakt om en relevant stilling. Her tror jeg at jeg må skyte inn at dette brevet ikke forsvant i departementet, men et annet sted i Forsvaret.

En medarbeider er feilaktig oppsagt. Det bør naturligvis ikke skje, men når det først skjer, bør arbeidsgiver på en aktiv måte forsøke å rette opp feilen. Det synes ikke å ha skjedd her, og også det synes komiteen er kritikkverdig. Statsråden har flere ganger påpekt at vedkommende var sykmeldt, og at det derfor ikke var riktig eller mulig å ha en mer aktiv tilnærming. Man skal ikke ha stor kunnskap om hvordan vi mennesker reagerer, for å forstå at denne sykmeldingen kunne ha med oppsigelsessaken å gjøre, og at en annen måte å opptre på fra arbeidsgiverens side ville ha forbedret mannens livssituasjon betraktelig.

Når arbeidsgiveren her begår en så grov feil som urettmessig å si opp en medarbeider, kreves det åpenhet og raushet for å rette opp det som har skjedd, ikke en formalistisk og byråkratisk måte å opptre på. Vedkommende er nå tilbudt en stilling, og jeg for min del har ingen mening, naturligvis, om dette er en relevant stilling i forhold til den stillingen vedkommende hadde, og om den står i forhold til vedkommendes kvalifikasjoner. Men det ser ikke ut til at stillingen er tilbudt etter en dialog med vedkommende, som jeg har forstått at statsråden mente ville være en forutsetning for å få denne saken avsluttet på en god måte.

Jørgen Kosmo hadde her overtatt presidentplassen.

André Dahl (H): Før jeg går nærmere inn i sakens realiteter og formaliteter, vil jeg benytte anledningen til også, på vegne av Høyre, å vise forståelse for at Owe Ellingsen har gått igjennom en saksbehandling som har vært en stor belastning for ham. Enkeltmenneskers rettssikkerhet skal ikke lekes med verken i Forsvaret eller andre steder. Saksbehandlingen skal være forsvarlig og sikre den som anklages for noe, reell kontradiksjon innenfor rammen av det som er mulig på en spesiell arbeidsplass som det Forsvaret tross alt er.

Høyre tok tidlig avstand fra å åpne sak. Det var ikke på basis av noen skjult agenda, redsel for at statsråden ikke hadde sitt på det tørre, eller at vi syntes at Owe Ellingsen var en spesielt brysom person. Vår begrunnelse fremgår med all mulig tydelighet av den protokolltilførselen vi fremmet i møtet den 18. februar, og som bl.a. bygde på svar til undertegnede fra konstitusjonelt kontor, som ligger vedlagt innstillingen. Den var vel ikke helt tatt ut av luften heller, når en samlet komite fire måneder etterpå under høringen la til grunn den samme prinsipielle avgrensningen som vi forgjeves prøvde å få resten av komiteen til å ta innover seg i møtet den 18. februar.

Jeg vil benytte anledningen til å rose komitelederen for stø styring av høringen med basis i denne avgrensningen. Det reddet delvis stumpene av kontrollkomiteens integritet i forhold til tendensen vi har sett når det gjelder å stupe inn i saker med liv og lyst uten sikkerhetsnett. Utad, i media, har denne saken konsolidert oppfatningen av at vi er Stortingets altmuligkomite og en slags vikartjeneste for domstoler, påtalemyndighet, riksrevisjon og sivilombudsmann.

Jeg har respekt for at posisjon og opposisjon har ulike roller og kanskje agendaer i kontrollsaker. Men vi burde ha et felles mål hva angår å sikre at Stortinget utfører sine egentlige oppgaver på en skikkelig måte fremfor å prøve å overta alle andres, som løser dem på en vesentlig bedre måte enn vi.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet, i motsetning til SV og Fremskrittspartiet, viser bedre takter enn undertiden å gjeninnføre en slags variant av den styreformen vi innførte på 1660-tallet, med den eneste åpenbare forskjell at vi får noen enevoldskonger på 165 kontorer her på Stortinget. Og selv om representanten Carl I. Hagen svært ofte har rett – faktisk besynderlig ofte – hender det også at representanten Carl I. Hagen kan ta feil. Men det kan han redegjøre for i sitt eget innlegg. Jeg har imidlertid lyst til å stille et spørsmål ved representanten Hagens opptreden under høringen, hvor han forlater sin plass, for så å prosedere på vegne av advokat Fredum og hans klient. Det var litt spesielt å oppdage, men det er kanskje noen gode konstitusjonelle forklaringer på det, som jeg får etterpå.

I stedet vil jeg av ren og skjær nysgjerrighet stille enkelte konkrete spørsmål til sakens ordfører. Sikkerhetsklareringsspørsmålet ligger fortsatt for retten: Ser ikke representanten Siri Hall Arnøy at eventuell vedtakelse av enda en ny og uhildet gjennomgang med stor grad av sannsynlighet innebærer å påvirke rettens behandling av saken?

Når det gjelder forslaget om å vedta at statsrådens håndtering er kritikkverdig, ønsker jeg en nærmere presisering av hva som er kritikkverdig fra Kristin Krohn Devolds side. Er det det at Ellingsen ble fratatt sikkerhetsklareringen? Det ble gjort allerede i 1999. Er det det at han ble oppsagt? Det ble gjort under statsråd Godal. Er det uttalelsene i Stortinget den 19. juni 2002? Svarene der viser til et brev som man egentlig ikke kan misforstå veldig, hvis man ikke ønsker å misforstå. Er det oppfølgingen av EOS-utvalgets merknader? EOS-utvalget avsluttet sin behandling av saken 24. mai 2002 etter å ha fått opplyst hvordan deres merknader har blitt fulgt opp. Er det oppfølgingen av dommen? Erstatning og saksomkostninger er utbetalt. Ellingsen fikk et tilbud 15. januar om stilling som avdelingsdirektør. Er det at statsråden trakk anken? Komiteen sier jo selv i sine merknader at det er statsrådens rett å ta en slik avgjørelse, og det kan vel ikke være et problem for Ellingsen at staten trekker anken mot en dom han selv har valgt ikke å anke. Hva er det statsråden burde ha gjort annerledes? Hva er det konkret som er kritikkverdig?

Når det gjelder de 200 000 kr man føler for å gi i oppreisning: Er dette for oppsigelsen? Ellingsen ble i retten tilkjent 50 000 kr – av et samlet krav på 3,6 mill. kr. Da innebærer i så fall forslaget en overprøving av rettens kjennelse. Eller er det fordi han ble fratatt sikkerhetsklareringen? Dette spørsmålet ligger som sagt i rettsapparatet fortsatt, og i den grad det måtte bli aktuelt med erstatning, skal ikke det da være et spørsmål for retten? Eller skal vi påvirke det spørsmålet? Og til slutt: Er det en erstatning for at Ellingsen har fått et tilbud om en stilling som avdelingsdirektør, med en vesentlig høyere lønn enn han hadde opprinnelig, en stilling han ikke har gitt uttrykk for at han har til hensikt å tiltre?

Dette var en liten bestilling av svar fra saksordføreren på noen spørsmål som jeg ikke føler at hun redegjorde godt nok for i sitt åpningsinnlegg.

Presidenten: Presidenten synes at omtale av enkeltrepresentanters opptreden under høringer ikke hører hjemme i denne sal.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg vil allikevel svare på spørsmålet fra min komitekollega Dahl når det gjaldt hvorfor jeg, ikke da jeg var selv i aksjon, men hørte på, stilte noen spørsmål til Ellingsens advokat. Det var rene faktaopplysninger jeg var på jakt etter. Det er ikke ukjent at i forbindelse med debatter i denne sal og i andre sammenhenger kan man gå og spørre dem som har kunnskap og faktaopplysninger, om faktaopplysningene. Det er ikke uvanlig at statsrådene av og til rusler bort til diplomatlosjen for å stille spørsmål til sine medarbeidere. Jeg hadde ingen medarbeider, men jeg hadde noen spørsmål om faktaopplysninger.

Så spør André Dahl om hva som er kritikkverdig, og nevnte en del forhold. La meg da svare også på det spørsmålet. Jeg finner at det er meget sterkt kritikkverdig at saken i det hele tatt ble anket etter den første domsavsigelsen. Det gav jeg uttrykk for for et år siden. En personalsak av denne art burde ikke vært anket, særlig ikke når ikke statsråden den gang kunne fortelle oss hvorfor det ble gjort, fordi hun nektet, til tross for at et flertall i komiteen ønsket det, tilgang til Regjeringsadvokatens gjennomgang. Men når hun så senere hen kom til at anken skulle trekkes i oppsigelsessaken, og den første domsavsigelsen skulle være rettskraftig, da er det meget kritikkverdig at hun ikke samtidig skar gjennom og gav Owe Ellingsen hans sikkerhetsklarering tilbake, som hadde vært grunnlaget for oppsigelsen. Det finner jeg kritikkverdig. Når hun velger å trekke anken i oppsigelsessaken, skulle hun også øyeblikkelig gitt sikkerhetsklareringen tilbake, skåret gjennom i departementet, og samtidig personlig ha engasjert seg langt sterkere for å se til at Ellingsen fikk en tilfredsstillende løsning når det gjaldt arbeid – altså jobben tilbake. Hun skulle også i mellomtiden, etter den første dommen, ha sørget for at stillingen var klar i tilfelle det gikk som det altså gikk, sørget for at ikke noen andre hadde noe annet enn et vikariat, og at stillingen ikke ble omgjort til en militær stilling, men at den var der. Det er også kritikkverdig at hun ikke sørget for at det var i orden, når det gikk som det gikk og hun trakk anken. Stillingen skulle ha vært der, og det skulle hun ha påsett hele tiden.

Denne saken er jo blitt en personalsak for storting og regjering. Det er veldig sjelden, og det skal det være. Det skal være sjelden at både statsråd og storting kommer borti en personalsak. Men det har vi gjort på grunn av at Stortingets eget EOS-utvalg i rapporten for noen år siden sa relativt klart at det var mulig at noen hadde fjernet en sikkerhetsklarering for å løse hva som ble kalt et personalproblem, altså for å bli kvitt en medarbeider som man av en eller annen grunn ville bli kvitt. Statsråden sa at hun har ikke avdekket noe grunnlag for en slik, la oss si, konspirasjonsteori. Det at ikke hun har greid å avdekke det, betyr ikke at det ikke er ganske mange indisier på at det er riktig.

Den 5. juni 2001 – det er to år siden – sa saksordføreren da saken var oppe:

«Slik saken er fremstilt i EOS-utvalgets årsmelding, er det snublende nær å konkludere med at FO/S har løst personalproblemer ved bruk av sikkerhetsklarering. Slik skal det i så fall ikke være, og dette er en kritikk fra Stortingets eget kontrollutvalg som jeg hadde forventet ble tatt mer alvorlig både i Forsvarets overkommando og i Forsvarsdepartementet.»

Det var det Høyres Svein Ludvigsen, nåværende fiskeriminister, som sa. Og da hadde jeg faktisk forventet at Kristin Krohn Devold, når hun helt riktig arvet denne saken fra tidligere regjering, og hadde dette utgangspunktet fra Høyre og Svein Ludvigsen den gang, som er regjeringskollega, hadde sørget for at vi ikke hadde hatt denne debatten her i dag, to år senere. Det er det som er det kritikkverdige, at ikke saken er løst for lengst, men har dradd ut og dradd ut. Forsvarsministeren sa i høringen at et av hennes høyeste ønsker hadde vært å få løst denne saken. Hvis dette er et av hennes høyeste ønsker, og det har tatt så lang tid og gitt så dårlige resultater, da lurer jeg på hva som har skjedd i forhold til de sakene som ikke står øverst på ønskelisten, men nest øverst, tredje øverst og fjerde øverst. For denne saken kunne en handlingskraftig statsråd, som hadde evnen til å skjære gjennom og sette sitt departement og Overkommandoen på plass, ha sørget for å ha løst på en tilfredsstillende måte for staten som arbeidsgiver og for Owe Ellingsen som en ansatt person som ikke har fått den behandlingen han skulle ha. Han har vært utsatt for en prosess, etter Kafkas «Prosessen».

Modulf Aukan (KrF): Den saka vi har til behandling no, har vore prega av at dei ulike partia har diskutert saka frå heilt ulike vinklar. Vi i regjeringspartia har vore opptekne av kontrollkomiteens rolle, særleg i høve til domstolane.

Rettsstaten vår er tufta på prinsippet om at statsmaktene er sjølvstendige. Regjeringa har sitt handlingsrom, og domstolane har sitt handlingsrom og sine maktområde, definert i lovverket. Stortinget har tradisjon for ikkje å gå inn på saker som har vore i retten, eller som vil koma for retten. Etter Kristeleg Folkeparti sitt syn har Stortinget i denne saka kryssa grensa for det som er domstolane sitt område. Eg håper at det vert med dette eine tilfellet.

Det mest spesielle i saka er etter mi meining forslaget frå SV og Framstegspartiet om at Stortinget skal utbetala ei form for erstatning, direkte i salen, utan noka form for retningsliner eller saksbehandlingsrutinar. Dette er oppsiktsvekkjande, og det kunne ha fått alvorlege følgjer dersom forslaget hadde fått fleirtal.

Utmåling og erstatning høyrer heime i rettsapparatet eller i forliksforhandlingar mellom partane.

Når det gjeld Stortingets eiga billigheitserstatningsordning, er det etablert systematiske og forsøksvis rettferdige retningsliner, slik at ikkje berre den som skrik høgast, er den som får. Stortinget bør halda seg til desse retningslinene. Å gå utanom dei vanlege ordningane våre meiner eg ville vera svært uklokt.

Eg meiner også det er fleire som kan ha grunn til å filosofera litt over kva for instansar som må bera medansvar for at personalsaka ikkje er avklart enno. Eg håper i alle fall at når Stortinget i dag avsluttar si intervenering i saka, vil dialogen mellom Ellingsen og Forsvaret verta normalisert.

Så til noko både fleirtalet og mindretalet uttaler, med eksakt dei same orda:

«I alvorlige saker hvor det kan være aktuelt å tilbakekalle sikkerhetsklarering, er det særlig viktig at saksbehandling og håndtering er plettfri. Tilliten til sikkerhetsklareringsinstituttet er avhengig av at det er hevet over tvil at sikkerhetsklarering og tilbakekallelse av sikkerhetsklarering ikke misbrukes.»

Dette er vesentleg, og dette er vi heilt samde om.

Heile komiteen er òg samd i at alle merknader frå EOS-utvalet skal takast på alvor og følgjast opp i departementa. Alle i komiteen har merka seg at dette har skjedd, gjennom nye rutinar, ut frå EOS-utvalet sine merknader til Ellingsen-saka. Komiteen har delt seg når det gjeld om det er nødvendig med ein tredje gjennomgang i departementet av Owe Ellingsens klareringssak, ei sak som dessutan òg ligg for Oslo Tingrett.

Fleirtalet i komiteen ser ut til å meina at ei setning statsråden uttalte her i salen, i eit replikksvar 19. juni i fjor, om adekvat stilling, var eigna til å skapa mistydingar, ved at det ikkje skulle vera klart nok at det var snakk om ein invitasjon til dialog om stilling. Denne kritikken forstår eg ikkje noko av.

For det første tok statsråden på talarstolen klart atterhald om ho hugsa formuleringa korrekt. Og, viktigare, i den påfølgjande setninga sa ho:

«Jeg synes at nærmere spesifikasjon av hva det skal være bør skje i kommunikasjon mellom vedkommende og arbeidsgiver, som i dette tilfellet er Forsvaret.»

Statsråden snakka faktisk om kommunikasjon om innplassering i adekvat stilling. Det kan ikkje vera mogleg å ha unngått å høyra det.

Det kan verka som om ein her nærmast konstruerer eit problem, og det er ikkje bra for ryet til kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg skal være den første til å innrømme at dette har vært en vanskelig sak. Det faktum at saken har strukket seg over tre regjeringer, illustrerer det. Samtidig vil jeg si at jeg berømmer komiteen for intensjonene bak å reise dette som en enkeltsak. Jeg er enig med dem som sier at det er gjennom kontroll av enkeltsaker vi kan sikre at forvaltningen opptrer slik vi vil, og jeg er enig i at innspill fra EOS-utvalget skal tas meget alvorlig og skal veie tungt.

Men det er på ett punkt jeg ikke deler oppfatningen til i særlig grad Fremskrittspartiet, og det er at det ligger en Kafka-prosess bak denne saken. Jeg har full tillit til det arbeidet som to tidligere regjeringer har gjort, og jeg har gjennom den innsikt jeg har fått i denne saken, ikke funnet noen grunn til å slå fast at det her ligger andre motiver bak, enn de som er framført.

Denne saken er godt belyst, og jeg vil ikke gå inn i alle de praktiske spørsmål som er berørt i dialogen mellom departementet og komiteen. Jeg har likevel lyst til å understreke at da staten tapte oppsigelsessaken, valgte jeg først å anke, for senere å trekke anken av grunner jeg har redegjort for. Og komiteen betviler ikke min rett til å ta disse beslutningene.

Når det gjelder EOS-utvalgets merknader, fulgte jeg i juni i fjor opp EOS-utvalgets kritikk ved endring av rutiner, og jeg er glad for at komiteen har merket seg dette. Etter forrige debatt har det ikke vært flere henvendelser fra EOS-utvalget i denne saken, og jeg vil minne om at i brevet fra EOS-utvalget til departementet knyttet til den uhildede gjennomgangen som Godal iverksatte, og som ble avsluttet under meg, pålegger altså ikke EOS-utvalget noen ny uhildet gjennomgang. De lar det være opp til departementet å vurdere – dette i motsetning til det brevet Godal fikk, som sterkt anbefalte en ny gjennomgang.

Når det gjelder spørsmålet om det ble foretatt sikkerhetssamtaler eller ikke, er nok dette et spørsmål som vil bli gjort til gjenstand for prosedyre i den saken som står for domstolen, og jeg finner det derfor ikke riktig å komme inn på det.

Når det gjelder opplysning om den adekvate stillingen, er min vurdering at hvis man leser både mitt replikksvar til representanten Enoksen og mitt replikksvar til representanten Engebretsen, kommer det fram at innholdet i stillingen må avklares i tett kontakt med Forsvaret som arbeidsgiver, underforstått at det ikke dreier seg om en konkret stilling. Jeg forsøkte etter beste evne å ordlegge meg i henhold til brevets innhold.

Når det gjelder erstatningsspørsmålet, har Fremskrittspartiet og SV i denne saken et konkret forslag om at Ellingsen skal gis en oppreisning på 200 000 kr. Jeg er glad for at flertallet går imot dette og de øvrige to forslagene fra SV og Fremskrittspartiet. Ellingsen har i oppsigelsessaken fått dekket saksomkostninger, og når det gjelder oppreisning, sier retten:

«Oppsigelsessaken har vært en stor belastning for Ellingsen, men pga hans mange regelbrudd, som er en vesentlig årsak til oppsigelsen, må han selv bære mye av ansvaret for at han ble sagt opp. Han tilkjennes oppreisning med kr 50 000.»

De 50 000 kr er del av et krav fra Ellingsen på over 3,6 mill. kr.

En eventuell erstatning knyttet til sikkerhetsklareringsspørsmålet står for retten.

Jeg har etter beste evne sørget for, gjennom Forsvaret som arbeidsgiver, at staten har fulgt opp dommen i Oslo tingrett. Engasjementet og ambisjonen har vært å få en snarlig og god løsning for alle parter. Jeg er derfor helt enig med komiteen i at det hadde vært ønskelig å få avsluttet saken tidligere, men Forsvaret har etter min mening strukket seg og vist fleksibilitet ved å være imøtekommende også til punkter utover dem dommen fastsetter.

Jeg håper nå at Ellingsen vil si ja takk til den stilling han er tilbudt, en avdelingsdirektørstilling med høyere lønn enn han hadde, slik at denne saken kan få en så god avslutning som mulig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Engebretsen (A): Vedkommende er nå tilbudt en stilling, men så langt jeg kjenner til, har han ennå ikke akseptert dette tilbudet. Modulf Aukan viste til statsrådens utsagn om behovet for kommunikasjon før man finner fram til en stilling som er akseptabel for begge parter. Jeg tror dette er svært riktig. Stillingen som vedkommende har fått tilbud om, er, så langt jeg kjenner til, et – om jeg kan kalle det det – ensidig tilbud i den forstand at dette er et tilbud som er sendt vedkommende pr. brev, og med beskjed om å reagere på tilbudet. Ser statsråden det hensiktsmessig nå å ta initiativ til en dialog for å finne fram til en løsning?

Statsråd Kristin Krohn Devold: På det tidspunktet anken ikke var trukket, var det viktig å kunne ha en dialog med Ellingsen om innplassering i en adekvat stilling. Etter at anken ble trukket, ble det viktigste å iverksette dommen, og dommen sier at Ellingsen skal ha tilbake sin stilling i Forsvaret. Han var avdelingsdirektør da han mistet jobben. Det er bakgrunnen for at Forsvaret, etter at dommen ble rettskraftig, har konsentrert seg om å identifisere en avdelingsdirektørjobb med et konkret innhold, ikke en jobb som ville oppleves som «å bli satt på et kontor» uten reelt innhold. Men det er klart at det er et begrenset antall avdelingsdirektørstillinger i Forsvaret med relevant innhold i forhold til den jobben han hadde, og denne stillingen er den som passer klart best.

Carl I. Hagen (FrP): Forsvarsministeren sier at etter at anken ble trukket, har det viktigste vært å iverksette dommen. Er statsråden da fornøyd med at det har gått et halvt år siden anken ble trukket, og at det fremdeles ikke er funnet noen løsning? For å slutte meg til Engebretsens spørsmål: Kunne kanskje tiden være inne for at man begynte å snakke sammen, føre en konversasjon, prøve å finne ut hva den annen part egentlig var på jakt etter, for å finne en løsning i og med at det har stått helt stille?

Så vil jeg gjerne spørre om dette med sikkerhetsklarering. Jeg gav i mitt innlegg uttrykk for at statsråden burde ha gitt sikkerhetsklareringen tilbake samtidig med at anken ble trukket. Hun husker sikkert at i fjor på dette tidspunkt fremmet vi forslag om å be henne trekke anken. Da var det helt umulig. Det ble altså mulig en stund senere. Noen vil ha det til at det var fordi staten etter hvert skjønte at de hadde en dårlig sak. Det kom det stadig nye vitner til, men det kan jeg ikke si noe om.

Er statsråden enig i at hun formelt hadde adgang til å gi instruks om å gi Ellingsen sikkerhetsklareringen tilbake?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Når det gjelder det første spørsmålet, der Carl I. Hagen refererer til dialogen med Ellingsen etter at dommen ble rettskraftig, som en dialog som har stått helt stille, så deler jeg ikke den oppfatningen. Det var helt klart i dommen at det var det å få jobben tilbake i Forsvaret som var viktig. Derfor er det Forsvaret, som underordnet etat av Forsvarsdepartementet, som har hatt dialogen med Ellingsen. Og Forsvaret har vist fleksibilitet ved å kunne ha en dialog om eventuell førtidspensjon, eventuelt permisjon i en rehabiliteringsperiode, tilleggskompensasjon utover den erstatning som dommen hadde tilkjent, mv. Det har imidlertid gjennom media kommet fram at noen har oppfattet at det var en aktuell problemstilling å gi vedkommende en stilling i Forsvarsdepartementet. Det har aldri vært aktuelt, og jeg er glad for at flertallet der har den samme oppfatning som jeg har.

Siri Hall Arnøy (SV): Jeg vil bare kort bemerke til det siste som statsråden sa, at jeg ser ikke at flertallet har tatt stilling til hvorvidt det er riktig å gi vedkommende en stilling i Forsvarsdepartementet eller i Forsvaret, men la nå det ligge.

Jeg har to spørsmål til statsråden. Det første dreier seg om det som flertallet i komiteen mener var egnet til å skape misforståelse mellom Stortinget og statsråden. Der er mitt konkrete spørsmål: Mener statsråden at det er mulig å si at man har gitt noen et tilbud om dialog dersom henvendelser fra den ene part til den andre blir borte og ikke besvares?

Så til det andre spørsmålet. Statsråden sa at på ett punkt kunne hun ikke dele kritikken. Det dreide seg særlig om noe fra Fremskrittspartiet i forhold til dette med en Kafka-prosess. Men forstår statsråden kritikken fra komiteens flertall på de andre punktene? Har statsråden tatt denne kritikken innover seg på noen måte? Kommer denne kritikken fra et stortingsflertall til å ha noen konsekvenser i forhold til framtidig behandling av denne saken?

Statsråd Kristin Krohn Devold: I det svaret jeg gav i Stortinget 19. juni i fjor, formulerte jeg meg så nært som mulig opp til teksten i det brevet jeg refererte til. Spørsmålet fra Arnøy er om det er en reell dialog når det i ettertid viste seg at et brev som var sendt til Forsvaret, ikke var registrert mottatt av Forsvaret. Tilbudet om dialog ligger i det første brevet, selv om jeg er den første til å innrømme at det var meget uheldig at man senere ikke har kunnet registrere det brevet det refereres til, i Forsvarets arkiver.

Når det gjelder det andre spørsmålet, om jeg har tatt dette innover meg, er det klart at i det at jeg valgte å trekke anken, i det at vi har strukket oss lenger i tilbudet til Ellingsen, enn det som strengt tatt står i dommen, og i det at EOS-utvalgets påpekninger er fulgt opp til punkt og prikke, ligger det nettopp en erkjennelse av at i denne saken er det absolutt ting vi har å lære.

Carl I. Hagen (FrP): Først vil jeg komme med en observasjon. Med den mangel på vilje og handling som statsråden fortsatt viser, skulle det ikke forbause meg om vi får en tilsvarende debatt om ett år. Spørsmålet er da hvem som er deltaker på den annen side.

Jeg har et spørsmål som jeg ikke fikk svar på. Er statsråden enig i at det ikke var noen formelle hindringer for at hun kunne ha gitt instruks om å gi Ellingsen sikkerhetsklareringen tilbake, når anken i oppsigelsessaken ble trukket? For ett år siden var det altså umulig å trekke anken, men det ble senere gjort. Kan statsråden bekrefte at ja, hun kunne også ha gitt instruks og trukket saken mot Ellingsen om sikkerhetsklareringen, ved å innvilge Ellingsen rett i det spørsmålet, og ved å gi den tilbake?

Når det gjelder oppsigelsessaken, er statsråden redd for at vi nå får noe som kan kalles Lex Krohn Devold, at alle arbeidsgivere som er i oppsigelsessaker for rettsapparatet, kan trenere gjeninnsettelse i stilling hvis de taper, ved ganske enkelt å omorganisere den stillingen vedkommende hadde, fjerne stillingen og la det også trekke ut, slik at det blir en ny rettssak om det spørsmålet?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg vil ta det siste først. Det antydes at Forsvaret ble omorganisert i min tid for å forhindre at Ellingsen fikk tilbake sin stilling. Hvis jeg tar feil i den antakelsen, er det godt, men jeg oppfatter et par av innleggene slik at det antydes det. Da må jeg bare gjøre oppmerksom på at den stillingen Ellingsen hadde, ble omorganisert vekk lenge før jeg tiltrådte som statsråd. Når det er sagt, vil det i enhver organisasjon som er under hyppig omorganisering, være slik at alle, enten de er i en oppsigelsessituasjon eller ei, må regne med å bli plassert om i andre stillinger i organisasjonen. Det viktigste her er viljen til å sette inn Ellingsen i en like viktig jobb – avdelingsdirektørstilling – med høyere lønn.

Når det gjelder sikkerhetsklareringsspørsmålet, er det viktigste her om jeg som statsråd mente at mine forgjengere gjorde en feilvurdering da de fratok Ellingsen sikkerhetsklareringen. Men jeg har altså støttet det vedtaket de to foregående regjeringer har gjort i det spørsmålet, og jeg har derfor ikke vurdert det Carl I. Hagen spør om.

Siri Hall Arnøy (SV): I sitt første svar til meg i forhold til om statsråden har tatt kritikken innover seg, så viser statsråden til eksempler på at statsråden har opplevd dette som en vanskelig sak, og det har jeg selvfølgelig all mulig sympati for. Men det var altså ikke det som var mitt spørsmål. Mitt spørsmål var om den kritikken som nå kommer fra Stortinget, får noen konsekvenser for den framtidige håndteringen og behandlingen av denne saken.

Jeg registrerer at statsråden hadde tunge vurderinger i forhold til å anke/ikke anke, men det er mindre viktig i forhold til det som var mitt spørsmål. For å gjenta spørsmålet, hvis det skulle være utydelig: Her kommer et stortingsflertall med en klar kritikk. Har statsråden forstått denne kritikken, og har statsråden tatt denne kritikken innover seg? Og får denne kritikken noen konsekvenser?

Jeg registrerer jo at partifeller av statsråden gir uttrykk for at de ikke er i stand til å lese og forstå kritikken ut fra merknadene og det som sies i salen, og da blir det jo ekstra interessant å høre om statsråden har forstått det som har vært sagt og skrevet.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Når det gjelder komiteens merknader, så berører de en rekke forskjellige forhold. Det er derfor ikke mulig å svare samlet på annen måte enn at jeg har merket meg kritikken og selvfølgelig på vegne av departementet vil sørge for i framtiden å ha så ryddige saksbehandlingsrutiner som overhodet mulig, hvilket jeg også har iverksatt gjennom ny instruks.

Men elementer av kritikken går f.eks. på at det bør foretas en ny uhildet gjennomgang. Min vurdering har vært at den uhilda gjennomgangen som Godal iverksatte, som ble avsluttet like etter at jeg tiltrådte, selv om den har hatt mangler ved seg, ikke har gitt et annet resultat enn det en ny gjennomgang ville ha gitt. Derfor har jeg fulgt det som står i EOS-utvalgets siste brev, nemlig at det blir opp til departementet å vurdere om det er nødvendig med en ny gjennomgang. Og vi har ikke funnet det nødvendig. Det er ett av flere punkt som komiteen har nevnt. (Presidenten klubber.) Det er tidsmessig vanskelig å gå inn på alle.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Odd Roger Enoksen (Sp): Senterpartiet er ikke representert i kontroll- og konstitusjonskomiteen, men vi har i ulike sammenhenger vært både engasjert og kritisk til den måten denne saken er blitt håndtert på.

Det er uvanlig at en slik sak som dette for det første blir påtalt av EOS-utvalget flere ganger og for det andre ender opp som en sak i Stortinget.

Flertallet i komiteen retter da også meget sterk kritikk mot statsrådens håndtering av denne i innstillingen. Det er vel ingen tvil om at det som har skjedd, måten denne saken er blitt behandlet på, er klanderverdig.

Det er slått fast i en domsavsigelse, som riktignok først ble anket, men hvor deretter anken ble trukket, at en medarbeider i Forsvaret urettmessig er oppsagt. I en slik situasjon har arbeidsgiver et særskilt ansvar for å finne en løsning som begge parter kan leve med.

Etter å ha hørt statsrådens innlegg i dag, må jeg dessverre si at jeg fortsatt ikke føler meg helt sikker på at denne saken blir avsluttet på en fornuftig måte.

Statsråden henviser bl.a. i sitt innlegg til at det er Forsvaret som underordnet etat som håndterer dialogen med Ellingsen. Men da må jeg få lov til å minne om at på dette tidspunktet var faktisk dette en sak mellom Stortinget og statsråden. Og da påhviler det også statsråden et ansvar for å sørge for at dialogen blir etablert på en måte som gjør at det er mulig å komme fram til en løsning. Da er det ikke nok å skyve ansvaret over på Forsvaret og si at dette skal Forsvaret som underordnet etat ta seg av, i og med at vedkommende har vært ansatt i Forsvaret. Det ansvaret må nå statsråden ta.

Jeg håper vi slipper å få denne saken tilbake til behandling flere ganger. Det vil være en situasjon som staten som arbeidsgiver ikke bør komme opp i, og som vil være uverdig i forhold til både den måten arbeidstakere skal behandles på, og den mangel på dialog som det har vært i denne saken.

Senterpartiet vil stemme for forslagene nr. 1 og 2, fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti. Vi vil ikke stemme for forslag nr. 3, som går på at Stortinget skal gi en erstatning. Det er etter vår oppfatning ikke en sak som bør tilligge Stortinget i denne sammenheng.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kjell Engebretsen (A): Jeg synes nok fremdeles at statsråden burde vurdere å ta initiativ til en dialog. Dette er ikke en sak mellom en myndighetsforvaltning og samfunnsmaskineriet for øvrig. Dette er en sak mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Og arbeidsgiver har i denne saken altså opptrådt urimelig overfor vedkommende, ettersom vedkommende er oppsagt, og oppsigelsen er ugyldig. Dette stiller et særlig krav til oss som arbeidsgivere.

Det er verken en god eller en rimelig situasjon om denne saken nå fortsetter å stå i stampe. Dette tilbudet som er gitt, og som det ikke er respondert på, så langt jeg kjenner til, tyder på at arbeidsgiver bør ta et initiativ og være raus, romslig, og forsøke å få dette på plass. Jeg vil anbefale statsråden veldig sterkt å ta et slikt initiativ.

Så bad jeg om ordet for å få lov til å komme med en stemmeforklaring. Det er jo slik at Arbeiderpartiet er med på de kritiske flertallsmerknadene i denne saken, og da kan det virke som om vi hopper av midt i svevet når vi kommer fram til vedtaksforslagene her.

Når det gjelder forslag nr. 1, er vi ikke med på det, fordi saken står for retten. Vi ønsker altså ikke å gå inn i denne saken som står for retten.

Når det gjelder forslag nr. 2, har vi uttrykt våre kritiske merknader i denne saken på den måten vi mener er hensiktsmessig og fornuftig.

Når det gjelder forslag nr. 3, om å gi erstatning til vedkommende, er for det første saken ikke ferdigbehandlet. For det andre er det vår oppfatning at Stortinget ikke bør påta seg rollen å bestemme, definere og også fastsette erstatninger, men overlate det til de rette instanser i samfunnet.

Derfor er vi ikke med på de forslagene som er lagt fram.

Siri Hall Arnøy (SV): Jeg vil innledningsvis bare kort få bemerke at det Fremskrittspartiet og SV har fremmet i sitt forslag nr. 3, ikke gjelder erstatning. Det er et forslag om en oppreisning på bakgrunn av, som det er gjort rede for i merknadene, at det etter vårt syn er en ekstraordinær situasjon når en enkeltperson får lide så stor overlast fordi EOS-utvalgets merknader ikke er fulgt opp. Men det er ikke noe juridisk grunnlag for å gå til erstatningssøksmål. Dette er etter vårt syn to forskjellige ting.

I forhold til forslaget om ny og uhildet vurdering, som vi fremmer, er ikke det et forslag om å instruere domstolene. Det er et forslag om å instruere Regjeringen. Statsrådens andre replikksvar til meg illustrerer godt hvorfor vi fremmer et slikt forslag. Det statsråden sier – hvis jeg forstår henne rett, jeg håper hun korrigerer meg hvis jeg har misforstått noe – er at hun merker seg Stortingets kritikk, og hun har gjort rutineendringer. Statsråden har til nå dessverre ikke vært i stand til å si noe konkret om hvorvidt Stortingets kritikk i denne konkrete saken vil ha noen konsekvenser i forhold til behandlingen av den. Tvert imot er det slik at et stortingsflertall i merknads form sier:

«Etter flertallets syn ville en naturlig konsekvens vært at man hadde foretatt en ny og uhildet gjennomgang av denne saken i tråd med egne retningslinjer.»

Men statsråden sier klart og utvetydig fra Stortingets talerstol at hun ikke finner en ny og uhildet gjennomgang nødvendig.

Det er klart at man selvfølgelig kan si at det er stortingsregjereri å fremme et slikt forslag, men jeg mener at en statsråd som tar til seg kritikk i merknads form fra et stortingsflertall på den måten at hun sier at hun er uenig, kanskje ber om at ting fremmes i forslags form.

Men jeg vil gjenta spørsmålet, for det er mulig at jeg har misforstått statsråden. Jeg har forstått henne dit hen at det ikke er noen konsekvenser å peke på av stortingsflertallets kritikk i forhold til denne konkrete saken. Selv om dette ikke er en replikk, vil jeg på det sterkeste oppfordre statsråden til, dersom det på noen konkrete punkter i forhold til Ellingsen-saken vil være noen praktiske konsekvenser av det at et stortingsflertall kommer med en klar kritikk, å eksemplifisere det fra talerstolen. Det håper jeg hun kan.

André Dahl (H): Det har vært anført at folk skal behandles skikkelig. Ingen er uenig i at folk behandles skikkelig. Ellingsen ble utsatt for dårlig saksbehandling underveis i prosessen. Ingen bestrider det, heller ikke statsråden. De forhold som ble påpekt av EOS-utvalget, er blitt fulgt opp av ulike statsråder og vil forhåpentligvis sikre at vi ikke opplever mangelfulle rutiner i fremtiden.

Når det gjelder behandlingen av Ellingsen hva angår byrettens dom, er den oppfylt ved at han har fått tilbud om en stilling med bedre lønn. Men av naturlige grunner, at Forsvaret omorganiseres, kan han ikke få tilbake nøyaktig den samme stillingen. Det andre er selvfølgelig at han ikke kan få tilbake den samme stillingen, ved at saken ligger i rettsapparatet fordi Ellingsens advokat har saksøkt staten. Det blir litt spesielt at en statsråd skal gå inn for å trekke saken, når det er den annen part som har saksøkt staten.

Jeg registrerer at Fremskrittspartiet og SV ikke synes at Ellingsen har blitt behandlet skikkelig hva angår det økonomiske, og at de føler at Stortinget bør gripe inn i forhold til statsråd så vel som rettsapparat. I andre sammenhenger er enkelte raske til å fremføre mantraet «likhet for loven». Andre viktige prinsipper – i hvert fall i rettssystemet – er at hver enkelt sak skal behandles for seg. Vurderinger av dommers prejudikatsvirkning og presedensvirkninger er ikke til forveksling lik andre lands, men forholdsvis like tilfeller bør behandles forholdsvis likt – da med forbehold når det gjelder særpreget. Det er ikke helt tilfeldig at den type spørsmål hører hjemme i rettsapparatet. Jeg vil si at hensynet til konsekvens og rettssikkerhet ivaretas bedre der enn i et parlament. Det er mange dyktige politikere i både Fremskrittspartiet og SV, men jeg er ikke like sikker på om alle er like gode erstatningsrettsjurister eller dommere.

Jeg synes det er en rimelig spesiell praksis man legger opp til, når en enkelt persons advokat i en pågående rettsprosess eller etter en avsluttet rettssak skal kunne bruke kontrollkomiteens medlemmer som en slags ankeinstans for sin klient, og at komiteens medlemmer, ut fra hvor synd man synes på denne ene enkeltpersonen, i realiteten skal overprøve rettssystemets konklusjoner.

Man skal ikke knefalle for enkelte eksperter, men man skal heller ikke knefalle for stortingspolitikeres evne til å sørge for rettferdig utmåling av erstatningsbeløp i alle de enkeltsaker som tross alt finnes. Det skal bli en ganske artig situasjon hvis man i alle advokatfirmaer på byen skal kunne ta en telefon enten til representanten Hagen eller til noen av oss andre hvis man er misfornøyd med hva ens klient fikk i kroner og øre, slik at kontrollkomiteen og Stortinget – avhengig av dagsform og nivået på hvor synd man synes på den enkelte – skal sette av de kronene man synes passer.

Det må bli konsekvensen hvis man skal behandle folk flest på en skikkelig måte, for det kan jo ikke være slik at vi skal forskjellsbehandle. Vi skal ikke særbehandle Owe Ellingsen. Hva med alle de andre som føler seg dårlig behandlet, som kanskje har fått lavere erstatningsbeløp for verre ting enn det Owe Ellingsen er blitt utsatt for? Det er konsekvensen hvis Stortinget eventuelt skulle vedta forslaget fra Fremskrittspartiet og SV.

Jeg kunne tenke meg en liten kommentar til hvordan man synes en slik praksis vil være i forhold til fordelingen av makt i dette landet.

Presidenten: Presidenten tror ikke representanten skal være bekymret for at han ikke får kommentarer.

Carl I. Hagen (FrP): Nå synes jeg stortingsrepresentant, politiker André Dahl glemte at det er det han er i denne salen.

Dette er ikke en rettssal. Jeg fikk inntrykk av at hr. Dahl trodde at dette også er en rettssal. Det er det ikke. Her er det ikke snakk om erstatning og ikke om jus. Her er det snakk om politikk. Det vi gjør her, er å føre kontroll med statsrådens embetsutøvelse.

Denne saken er ikke kommet hit fordi noen advokater har henvendt seg til meg eller til andre. Den er kommet hit fordi Stortingets eget kontrollutvalg rettet kritikk for den måte Ellingsen var blitt behandlet på. Og så spør hr. Dahl om hva med alle de andre? Jeg håper da ikke at det er så veldig mange andre som er i den situasjonen som Ellingsen har vært i en stund, og som alle har vært enige om har vært – skal vi si – ikke bra. Alle er jo enige om at Ellingsen ikke har fått noen god behandling, og en domstol har faktisk avsluttet saken fordi anken ble trukket. Her gjelder det gjennomføringen av en rettskraftig dom, og det er altså staten som er arbeidsgiver. Og vi er blandet inn i dette fordi vårt kontrollutvalg har reist saken i en årsmelding som behandles av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite.

Jeg vil også minne hr. Dahl på uttalelsene fra Svein Ludvigsen, som var saksordfører for to år siden. Det er ingen annen sak som ligner denne. Og det er klart at en vedtakelse av en oppreisning – ikke en erstatning, men en oppreisning – selvsagt også ville ha vært en honnør til Ellingsen. Det ville ha vært en skikkelig oppreisning Stortinget hadde vedtatt, underforstått en irettesettelse av noen tidligere statsråder som ikke hadde gjort jobben sin. Det ville ha vært betydningsfullt. Det er ikke beløpets størrelse som her er det avgjørende. Og det kommer ikke, tror jeg, til å være noen lignende saker. Jeg håper at vi for fremtiden vil ha statsråder i alle departementer som sørger for at man i slike saker finner en løsning. André Dahl sa i sitt første innlegg at vi ikke skulle gjøre noe med dette i Stortinget, fordi det var andre som var bedre egnet til å løse disse problemstillinger. Det er det jo ikke! For da hadde ikke dette vært noen sak i dag. Da hadde saken vært løst.

Og jeg vil igjen slutte meg til det Kjell Engebretsen sa, om sterkt å anmode – og å gi et råd til – statsråden om å kutte ut formaljusen om at dette er det Forsvaret og Forsvarets overkommando, ikke Forsvarsdepartementet, som skal løse. Det er statsråden vi kontrollerer, og vi er ikke fornøyd med den måten denne saken har vært behandlet på og håndtert av statsråden. Nå bør hun vise et langt større engasjement, ikke bare her i salen, men gjennom litt møtevirksomhet og ved å gi instrukser – instrukser – til sine underordnede organer. Og Forsvaret burde vite hva en instruks eller – la oss si – en kommando er.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.