Presidenten: Etter samråd med gruppelederne vil presidenten foreslå at trontaledebatten organiseres slik:

Debatten åpnes med et innlegg fra statsministeren på inntil 20 minutter. Deretter får hver av opposisjonspartiene et innlegg på inntil 10 minutter. Etter disse innleggene gis det adgang til en replikkrunde på inntil fem replikker.

Fem statsråder gis en taletid på inntil 5 minutter, med etterfølgende replikkrunder på inntil tre replikker.

Dessuten følger 46 innlegg på inntil 5 minutter på gruppene som følger: Arbeiderpartiet tolv innlegg, Høyre elleve innlegg, Fremskrittspartiet sju innlegg, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti seks innlegg hver, Senterpartiet tre innlegg og Venstre ett innlegg.

I tillegg gis representanten Simonsen en taletid på inntil 5 minutter.

Etter to av femminuttersinnleggene fra hver gruppe gis det adgang til en replikkrunde på inntil tre replikker.

Til slutt blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover de fordelte innlegg, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For noen uker siden fikk vi i vårt naboland en tragisk påminnelse om hvor sårbart det åpne demokratiske samfunn kan være. Som stortingspresidenten understreket i sin tale ved Stortingets åpning: Demokratiet trenger at folkevalgte er ute blant dem de representerer. Vårt naboland stod da dette skjedde, overfor et viktig politisk valg. I stedet for å bli lammet av volden, svarte det åpne samfunnet i sitt forsvar med sterk valgdeltakelse i folkeavstemningen noen dager senere. Det var godt å se, og det gav håp.

For at demokratiet skal være sterkt, må velgerne benytte stemmeretten. Her hjemme ved høstens lokalvalg var valgdeltakelsen 58,8 pst. ved kommunevalget og 55,1 ved fylkestingsvalget. Det er det dårligste oppmøtet siden krigen. Utviklingen er urovekkende. En sentral verdi i vårt samfunn er jo demokratiet – folkestyret. Lav valgdeltakelse kan ha flere årsaker. Mye tyder på at mange har mistet troen på at de har noen reell innflytelse, fordi lokalpolitikere har lite spillerom innenfor gitte budsjettrammer og statlige regelverk. Jeg ønsker derfor velkommen en debatt hvor ulike forslag spilles inn for å snu denne negative utviklingen. Vi trenger en fornyelse av det lokalpolitiske engasjement. Og skal vi styrke deltakelsen ved lokale valg og øke den enkelte borgers innflytelse, må det lokalpolitiske handlingsrom bli større.

Det er nettopp det Regjeringen vil. Vi fremmet forslag som ledd i en lokalpolitisk frihetsreform i kommuneproposisjonen i vår. Vi foreslo avvikling av en rekke øremerkede tilskudd og innlemming av midlene i frie overføringer. Vi foreslo forenkling og reduksjon i regelverket overfor kommunesektoren og en bedre samordning av tilsynene overfor kommunene. Vi vil at flere beslutninger skal fattes nærmest mulig der folk bor. Stortinget fulgte Regjeringen bare et stykke på vei i dette reformarbeidet. Men jeg er overbevist om at regjering og storting må arbeide videre med disse spørsmålene. Det gjelder intet mindre enn framtiden for vårt lokaldemokrati.

Samarbeidsregjeringens politikk preges av verdiforankring og fornyelse. Vår verdiforankring er den kristne og humanistiske kulturarv, rettsstaten og demokratiet. Denne arven vil vi føre videre i en ny tid. Det krever nye virkemidler – en fornyelse av politikken.

En grunnleggende verdi er menneskeverdet, respekten for det enkelte menneskets ukrenkelige verdi. Vi vil fornye respekten for menneskeverdet. Moderne bio- og genteknologi gir store muligheter for medisinske framskritt, men den innebærer også fare for å krenke liv og menneskeverd. Regjeringen har derfor fremmet lovforslag som knesetter viktige prinsipper med dette siktemål: å reise et bedre vern om liv og menneskeverd, bygd på prinsippet om å være føre var. Vi har levert. Nå er det opp til Stortinget å følge opp.

Menneskeverdet blir krenket gjennom den utstrakte mobbing som finner sted bl.a. hos barn og unge. Mange tusen skoleelever gruer seg til hver skoledag, av frykt for fysisk eller psykisk mobbing. Det finnes bare ett ord for vår holdning til dette: uakseptabelt. For meg er dette et verdispørsmål, det dreier seg om menneskeverd og likeverd. Regjeringen og Kommunenes sentralforbund, Barneombudet, lærerorganisasjoner og foreldreorganisasjoner har det siste året arbeidet sammen om en aksjon mot mobbing. Alle samarbeidspartnerne har iverksatt tiltak. Etter ett år ser vi at dette arbeidet nytter. I skoler som har drevet systematisk arbeid mot mobbing, rapporteres det om en halvering av problemet. Mange barn har fått en ny og bedre hverdag. Vi vil kjempe videre ut fra prinsippet om nulltoleranse overfor mobbing, både i barnehage og i skole. Vi vet at det nytter.

All vold er en krenkelse av menneskeverdet. Voldskriminaliteten viser skremmende tall. Derfor fornyer Samarbeidsregjeringen innsatsen mot vold. Vi vil intensivere arbeidet mot menneskehandel og beskytte og hjelpe kvinner og barn som er ofre for dette. Regjeringen vil bekjempe vold i hjemmet. Vi tar sikte på at trusselutsatte kvinner over hele landet skal få tilbud om mobile voldsalarmer i løpet av året. Straffene er bl.a. skjerpet for gjengangerkriminalitet, med særlig sikte på vinnings-, volds- og seksualforbrytelser. Vi må forsvare tryggheten og menneskeverdet.

Familien er en sentral verdi som samfunnets grunnleggende enhet. Dens viktigste oppgave er å gi barna en trygg oppvekst. Barna er helt avhengige av å bli tilført normer og verdier fra familiefellesskapet. Her dannes forventninger til samfunnet. Her legges det første grunnlaget for den enkeltes eget verdifundament. Familien er også viktig for oss voksne som ramme for nærhet, kjærlighet og omsorg. Men familien er i dag under press. Vi må ta i bruk nye virkemidler for å styrke dens stilling. En moderne familiepolitikk må ta konsekvensen av likestilling mellom kjønnene. Den må ta konsekvensen av at stadig flere ønsker aktiv deltakelse i yrkeslivet i større deler av sin levealder. Regjeringen vil ikke føre en politikk der alle familier og barn skal innpasses i et A4-mønster. Vi ønsker valgfrihet. Derfor bygger vi flere og billigere barnehageplasser. Derfor er det så viktig å beholde kontantstøtten.

Samarbeidsregjeringen vil føre en familiepolitikk der hensynet til barna går først. Regjeringen mener ekteskapet er den beste ramme om barns oppvekst. Samtidig må politikken ta hensyn til at mange velger andre samlivsløsninger. Å styrke det varige samliv er en fellesskapsutfordring og ikke bare et privat anliggende. I denne sammenheng er det viktig at kvinner og menn gis muligheter til å delta på lik linje i arbeids- og familieliv. Da må fedre ha rettigheter som styrker deres rolle i barneomsorgen. Derfor vil vi at fedre skal få fødselspenger på eget grunnlag under fedrekvoten, og at alle får rett til fire ukers pappapermisjon på eget grunnlag.

Det å ha et arbeid er en grunnleggende verdi. Arbeid adler mennesket. Arbeidsledighet er ødeleggende for manges selvrespekt og en sløsing med samfunnets ressurser. Vi har en altfor høy arbeidsledighet i Norge i dag. Derfor fornyer vi kampen mot arbeidsledigheten. Dette er en hovedsak for Samarbeidsregjeringen. Det viktigste bidraget til å få flere i arbeid vil være en fortsatt ansvarlig finanspolitikk og et langsiktig arbeid for å sikre og skape nye arbeidsplasser. Dette krever gode rammebetingelser for næringslivet. Nå gjelder det å ikke ødelegge den positive utviklingen vi har lagt grunnlaget for ved reduserte skatter og avgifter, lavere rente og kronekurs og en mer moderat lønnsutvikling. Arbeidsmarkedstiltak er viktig for at arbeidsledige som trenger det, kan aktiviseres og kvalifiseres for ledige jobber. I høst deltar mellom 12 000 og 13 000 arbeidsledige på tiltak hver måned.

Regjeringen har satset på tilbud om målrettet jobbsøkertrening i såkalte jobbklubber. Regjeringen har styrket Aetat mer enn det har vært gjort på ti år. Innovasjon og nyskaping er avgjørende for å trygge sysselsettingen. Nye arbeidsplasser må til for å erstatte gamle som går tapt. Regjeringen vil presentere en helhetlig plan for økt innovasjon og fortsette opptrappingen av forskningsinnsatsen.

Kampen mot fattigdom og for miljø går rett til kjernen av vår verdiforankring. Det dreier seg om menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar. FNs tusenårsmål forplikter verdens nasjoner til et nytt globalt partnerskap for å løse fattigdomsproblemene. Vi skal gjøre vår del, gjennom handel, gjeldslette og bistand.

Regjeringen vil at Norge skal være et miljøpolitisk foregangsland. Et overordnet mål er å sørge for en utvikling som er økonomisk, sosialt og økologisk bærekraftig. I nasjonalbudsjettet vil vi presentere vår handlingsplan for en slik utvikling, Nasjonal Agenda 21. Handlingsplanen har et globalt perspektiv, med fokus på internasjonalt samarbeid og bekjempelse av fattigdom. Vi vil arbeide nasjonalt og internasjonalt for en positiv utvikling når det gjelder klima, ozonlag og luftforurensninger. Vi vil sikre biologisk mangfold og kulturminner, og vi vil ha ned bruken av farlige kjemikalier. Det er viktig med en tett oppfølging av de mål vi setter oss. Vi vil ha en løpende rapportering, bl.a. i nasjonalbudsjettet, og vi vil ha nye og bedre måter å måle utviklingen på.

Internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen er de alvorligste sikkerhetstrusler det internasjonale samfunnet i dag står overfor. Regjeringen vil fortsette å legge stor vekt på FNs rolle i dette og øvrige internasjonale spørsmål. Kampen mot terrorisme må videreføres med et bredt sett av virkemidler i nært samarbeid med andre land. Dette var bakgrunnen for den bredt besøkte terrorismekonferansen i New York 22. september, som vi fra norsk side tok initiativet til. Den er et bidrag til en bredere forståelse av terrortrusselen, og vi arbeider nå med oppfølgingen av konferansen.

Vi vil fortsette innsatsen for et stabilt og fredelig Irak og ønsker at FN skal spille en mer framtredende rolle i landet. Organisasjonen må bli gitt ressurser til å løse de oppgaver den blir pålagt.

Situasjonen i Midtøsten er nå mer dyster enn på lenge. Når en ny palestinsk statsminister og regjering på mer varig basis trolig snart er på plass, er det nødvendig med nye fredsinitiativ. Dette ansvaret hviler først og fremst på partene og den såkalte kvartetten.

Kampen for et bedre velferdssamfunn skal fortsette. Utbygging av barnehager og kvalitetsreformer innenfor utdanning og eldreomsorg står i så måte sentralt. Regjeringen følger opp Stortingets barnehageforlik. Det innebærer store økonomiske uttellinger, med sikte på å bygge ut 12 000 nye barnehageplasser neste år og å få prisene ned til 2 750 kr, som tilsvarer 2 500 kr prisjustert fra 2002, som vi var enige om. Regjeringen ønsker å fornye skolen. I første omgang skal vi gjennomføre kvalitetsreformer innenfor høyere utdanning. I grunnskolen vil vi høyne kvaliteten basert på Kvalitetsutvalgets innstilling. Det synes å være bred enighet om lengre skoledag for de yngste elevene, mer undervisning i norsk, matematikk og engelsk og mer fysisk aktivitet i skolen. Innenfor eldreomsorgen skal vi nå legge økt vekt på kvalitet og innhold.

I valgkampen vi har lagt bak oss, var det gjerne feil og mangler ved vårt velferdssamfunn som ble trukket fram. Ja, det er fortsatt mange uløste oppgaver. Men noen ganger er det viktig å se utfordringene i et større perspektiv. Selv har jeg nå så langt vært valgt til Stortinget i 30 år, og jeg har reflektert litt over en del av det som har skjedd gjennom disse årene.

I 1973 stod Norge ved inngangen til oljealderen. Produksjonsverdien av olje og gass var 250 millioner kr; nå er den rundt 250 milliarder kr.

Miljøbevisstheten hadde nettopp gjort sitt inntog i den politiske debatt på den tid. Først i 1972 ble f.eks. Miljøverndepartementet opprettet.

Et av de mest slående utviklingstrekk er den sterke satsingen på helse og eldreomsorg. Antall sysselsatte i denne sektoren er flerdoblet og økt med mange, mange titusener. Siden handlingsplanen for eldreomsorgen ble vedtatt så sent som i 1997, er det investert for over 30 milliarder kr ekstra i bedre kapasitet og tjenestetilbud.

I mange sammenhenger blir det gitt uttrykk for at offentlig sektor nærmest er utarmet, men faktum er at de samlede utgiftene over statsbudsjettet har økt fra 33 pst. av vår samlede verdiskaping i 1973 til over 48 pst. nå. Det offentliges andel har altså økt betydelig. Aldri før har norske politikere hatt så store ressurser å fordele. I 1973 var samlet offentlig konsum rundt 20 milliarder kr, i dag er det over 330 milliarder kr. Det har vært en sterk vekst av personer som får høyere utdanning. For 30 år siden var det i overkant av 60 000 studenter, i dag er det nesten 200 000. For 30 år siden var det barnehager for 25 000 barn, nå er det nesten 200 000 som får plass.

Vi har også hatt en formidabel velstandsøkning i privat sektor. På 30 år har lønnsmottakernes kjøpekraft økt med over 50 pst. Samtidig har sysselsettingen økt, og offentlige overføringer i form av trygder og andre stønader til husholdninger har vist sterk vekst.

Det har skjedd store framskritt. Men vi er ikke i mål. Vi har fortsatt grupper som faller utenfor velferdssamfunnet. Vi har også utviklingstrekk som går i gal retning, f.eks. kriminalitet og rusproblemer. Samarbeidsregjeringen tar disse utfordringene på alvor.

Vi har nå snart styrt i to år. Resultatene begynner å vise seg: Renten er satt ned med 4,5 prosentpoeng. Kronekursen har bedret seg. Skatter og avgifter er redusert. Optimismen i næringslivet er på vei tilbake. Vi har trappet opp bevilgningene til psykiatri og eldreomsorg. Barnehageplassene er i ferd med å bli billigere. Kontantstøtten har økt. Innsatsen overfor verdens fattige er rekordstor. Vi har vedtatt en egen handlingsplan mot fattigdom i Norge. Skole-Norge har fått større lokal frihet. Fortsatt har vi likevel uløste oppgaver. Samarbeidsregjeringen vil fortsette arbeidet for bedre velferd.

Den parlamentariske situasjonen er i dag nøyaktig den samme som da Stortinget gikk fra hverandre før sommeren. Samarbeidsregjeringen var det naturlige uttrykk for den parlamentariske situasjonen som oppstod etter valget i 2001.

En flertallsregjering ville ha sine klare fordeler. Jeg har selv vært nok med i regjering til å vite mye om det. Men et samarbeid i regjering krever betydelig nærhet i politiske holdninger og standpunkter fra de deltakende partier. I dag er det ingen slik naturlig flertallskonstellasjon. Det legger et stort ansvar på både regjering og storting. Det ansvaret må hvile over Stortinget også i behandlingen av statsbudsjettet og i andre saker i den kommende sesjon.

I opptakten til denne høstsesjonen har vi sett at de største opposisjonspartiene har pekt på hverandre som mulige budsjettpartnere med Regjeringen. Men det undrer meg at de ikke heller ser etter sine egne muligheter for å få innflytelse på budsjettet. De har også uttrykt at de ikke tror på et regjeringsskifte i høst, men samtidig skyver de ansvaret over på hverandre for at det ikke skal skje.

Ingen er tjent med noe som lett kan bli oppfattet som et spill. Alle må være seg sitt ansvar bevisst, både for budsjettet og for den parlamentariske situasjonen. Regjeringen er innstilt på samarbeid med opposisjonspartiene, men forutsetningen er at den politiske utvikling går i riktig retning.

Samfunnet endrer seg. De politiske utfordringene endrer seg. Gårsdagens løsninger passer ikke alltid for morgendagens utfordringer. Vi må tenke nytt. Men fornyelse uten mål og mening blir forvirring. Vi må vite hva vi vil og hvor vi vil. Derfor er det avgjørende å ha klare veivisere i solide verdier, slik vi har det i vår kristne og humanistiske kulturarv. Derfor er Samarbeidsregjeringens politikk basert på verdiforankring og fornyelse.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Jeg er glad for at statsministeren nevnte arbeidsledigheten i sitt innlegg. Og det er riktig at det er mange årsaker til den høye arbeidsledigheten vi nå opplever i Norge. Men én årsak til den høye ledigheten er at Regjeringen lenge undervurderte faren for at arbeidsledigheten ville øke. De som advarte mot økende ledighet, ble beskyldt for å svartmale, og Regjeringens tiltak kom altfor sent og var altfor svake. Nå er det fare for at Regjeringen undervurderer faren for at ledigheten biter seg fast på et høyt nivå.

Vi har lang erfaring for at selv om økonomien begynner å gå bedre, selv om næringslivet for øvrig begynner å bli optimister, biter ledigheten seg lett fast, blir værende på et høyt nivå, selv om økonomien og konjunkturene snur. Derfor er jeg opptatt av om statsministeren forstår betydningen av målrettede tiltak for å få gitt de arbeidsledige opplæring, kvalifisering, slik at de lettere kommer seg i jobb.

Det er et lavmål på arbeidsmarkedspolitikken nå i forhold til hva vi hadde sist gang det var høy arbeidsledighet. Da ble det satt inn massive tiltak for å sørge for at de ledige kom tilbake i arbeid når økonomien snudde, og vi lyktes med den politikken. Nå er tiltaksnivået på et historisk lavmål, og det øker faren for at arbeidsledigheten biter seg fast på et høyt nivå, og på nytt undervurderer Regjeringen problemene i arbeidsmarkedet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, Regjeringen har ikke undervurdert faren for stigende arbeidsledighet, så det første Samarbeidsregjeringen gjorde, var faktisk å oppjustere Stoltenbergs egne ledighetsprognoser i hans budsjett. Det viste at vi var klar over hva som kunne komme. Derfor har også Regjeringen fra dag én ført en politikk med sikte på å få en så lav ledighet som mulig. Jeg er enig med representanten Stoltenberg i at det er en fare for at ledigheten biter seg fast. Derfor setter vi inn tiltak for å presse den ned igjen, med en finanspolitikk, med et inntektspolitisk samarbeid, med en innovasjonspolitikk, med skatte- og avgiftslettelser, som alt skal bidra til dette.

Når det gjelder tiltaksplasser, er faktisk situasjonen den i dag at ca. 150 000 mennesker vil være innom tiltaksplasser i løpet av året. Vi har styrket Aetat, og vi omorganiserer arbeidet for at folk ikke skal bli gående lenge på tiltak, men gjennom bl.a. jobbklubbarrangementer komme raskere ut igjen. Det er viktigere enn et høyt antall tiltaksplasser, hvor folk kan bli gående for lenge.

Carl I. Hagen (FrP): Et av problemene for norsk næringsliv, og særlig industrien, er en del særnorske regler på miljøområdet, som jo er en ulempe i forhold til konkurrenter i andre land. Med voksende ledighet er det fortsatt Regjeringens syn at miljøet skal prioriteres foran og på bekostning av flere tusen industriarbeidsplasser – altså, i valget mellom å være verdensmester på miljø eller å være god på sysselsetting velger Regjeringen da miljøet og lar folk gå ledige? Det er mitt første spørsmål.

Så er det riktig som statsministeren sier, at en flertallsregjering kanskje kunne vært ønskelig. Det har ikke engang vært forsøkt drøftelser for å få det til etter valget sist. Er det fortsatt Regjeringens holdning at den skal ha nøyaktig det samme forhold til de tre opposisjonspartier og hvilket parti man utgjør flertall med, Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet, eller vil Regjeringen velge den ikke-sosialistiske side og behandle de sosialistiske partier som den reelle opposisjon?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er riktig at vi har en del strenge miljøregler i Norge som en ikke har i alle andre land, men det er jo nettopp fordi Norge skal være et miljøpolitisk foregangsland. Jeg tror ikke det står i strid med arbeidsplasser og sysselsetting. Tvert om, innenfor miljøsektoren ligger det mange muligheter for å skape nye arbeidsplasser, bl.a. når det gjelder utvikling av alternativ energi. Hvis vi skulle la sysselsettingspolitikken skje på bekostning av miljøansvaret vårt, ville det være en uhyre kortsiktig politikk, ikke bærekraftig i det hele tatt. Vi vil ha en bærekraftig utvikling.

Når det gjelder forholdet til opposisjonspartiene, har vi det spesielle forholdet til Fremskrittspartiet at det var deres medvirkning som gjorde at vi har Samarbeidsregjeringen. Det har vi erkjent. Derfor jobber vi systematisk bl.a. for å følge opp svarene på 54 spørsmål som vi fikk fra Fremskrittspartiet ved regjeringsdannelsen. Men vi har også sagt at vi vil ha friheten til å samarbeide med andre partier der hvor det er naturlig. Det er litt underlig å høre representanten Hagen nå om dagen – han skal teste hvor vennlige vi er, etter at han har holdt på og skjelt oss ut i flere uker. Han har også antydet at han selv kan medvirke til en parlamentarisk situasjon som vil gi en sosialistisk regjering. Så jeg tror nok at det kan bli hr. Hagen som kommer opp i et slikt valg.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg har lagt merke til mange ganger når statsministeren snakker om hva slags store seire denne regjeringen har klart å få til, at han nærmest tar litt sats og sier: Ja, og så har vi fått til omfattende skattelette – og så forter han seg videre og snakker om eldreomsorg og fattige barn. Det synes jeg er ganske rart, for denne regjeringen har mer enn noen annen regjering noen gang tidligere gjennomført skatteletter – når den blir ferdig, hvis den blir ferdig – på over 30 milliarder kr. En skulle tro at det virkelig var en sak som statsministeren stod brautende og slo seg på brystet på Stortingets talerstol og skrøt vel og lenge av.

Jeg tror faktisk at de fattige barna og eldreomsorgen ligger Bondeviks hjerte nærmere. Da har jeg lyst til å spørre statsministeren, når han skal gjøre opp status etter disse årene med samarbeid med Høyre og Høyre har stukket av med de store pengene, mens de fattige barna har fått de små – ja, det er faktisk slik at forskjellene i Norge øker under denne regjeringen: Er det virkelig slik at dette er en utvikling som ligger nærmere Kristelig Folkepartis verdigrunnlag enn det som var alternativet, nemlig å bekjempe forskjeller?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg har vel ikke snakket brautende verken om skatter og avgifter eller andre ting som denne regjeringen har oppnådd. Men jeg er meg fullt bevisst og har ingen problemer med å forsvare at vi har gitt skatte- og avgiftslettelser, bl.a. av den grunn at det alt vesentlige av disse har gått til norske bedrifter og styrket norske arbeidsplasser. Uten dem hadde sysselsettingen og ledighetssituasjonen sannsynligvis vært langt vanskeligere. Kampen mot ledigheten er en hovedsak for denne regjeringen, og vi har innrettet skatte- og avgiftspolitikken ut fra at den skal vi vinne. Det skammer jeg meg overhodet ikke over.

Det er ikke Høyre som har stukket av med de store pengene. Hvis en ser hva vi virkelig har brukt penger på i de senere år, vil en se at det er i stor grad – og det står alle tre partier bak –velferdsoppgaver, og det er kampen mot fattigdom, ikke minst ute i de utviklingslandene hvor den er aller størst. Vi hører nesten aldri SV lenger snakke om utviklingsbistand. Hvor har det blitt av SVs engasjement for de fattige i verden – siden hun etterlyser mitt på andre områder?

Marit Arnstad (Sp): Statsministeren er opptatt av velferdsproblematikken. Løsningene på velferdsproblematikken i Norge har nesten bestandig skjedd i krysningen mellom sentrumspartiene, Arbeiderpartiet og SV – Kristelig Folkeparti inkludert.

Under valgkampen uttalte statsministeren at kommuneøkonomien neste år skal få det største løftet noensinne. Velferden løses jo lokalt. Med en felles bekymring over den lave valgdeltakelsen tror jeg det er ytterst viktig for partiene og Stortinget at vi drøfter spørsmålet om tillit til den politikken vi formidler. Det er nødvendig å ha en ærlig dialog med velgerne.

Da har jeg to spørsmål til statsministeren. Det ene er om han ser noe behov for å nyansere det bildet han har skapt i valgkampen omkring kommuneøkonomi i forhold til den hverdagen norske kommuner nå kommer til å møte i 2004. Det andre spørsmålet er om den lokale handlefriheten som denne regjeringen snakker om i forhold til kommunene, også skal gjelde i spørsmålet om sammenslåing av kommuner og i spørsmålet om de i forhold til infrastruktur skal tvinges inn i en situasjon der de må sammenslås?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder kommuneøkonomien, har jeg henvist til kommuneproposisjonen som ble framlagt for Stortinget i vår, og som varslet hva som vil komme i overføringer til neste år. Det er det eneste området hvor en viser kort før selve statsbudsjettet er lagt fram. Regjeringen kommer til å holde seg innenfor de rammer som vi der presenterte. Jeg tror aldri jeg har sagt at det er det største løft noensinne. Jeg husker bl.a. et løft som sentrumsregjeringen var med og framforhandlet med Arbeiderpartiet, hvor vi løftet overføringene med 5 milliarder kr. Men jeg har sagt at det er det største løft på flere år, og det står jeg ved.

Når det gjelder sammenslåingsspørsmål i kommunesektoren, har samarbeidspartiene sagt at det skal skje frivillig, og ikke ved tvang. Det er vår holdning fortsatt, men vi registrerer med en viss interesse at det pågår drøftinger nå mellom enkelte kommuner i noen av våre fylker om slike frivillige sammenslåinger for å få mer penger til velferd.

Jens Stoltenberg (A): Iblant når man hører statsministeren tale, kan man få inntrykk av at han nærmest leder en sentrumsregjering som vekselvis kan hente støtte fra den ene og fra den andre side i politikken. Det gjør han ikke, han leder en Høyre-dominert regjering. Det var i og for seg slik sett prisverdig at han erkjente at Regjeringen har et spesielt forhold til Fremskrittspartiet, som innsatte Regjeringen. Men den gjorde mer enn det. Regjeringen og Fremskrittspartiet har et felles politisk grunnlag. Det er stemt over en regjeringserklæring her i denne sal, og den erklæringen bygger på Sem-erklæringen og over 50 skriftlige svar fra Regjeringen til Fremskrittspartiet. Det er denne felles politiske plattform, der man bl.a. går inn for 12 milliarder kr i ekstra skattelette de to neste årene, som er det politiske grunnlaget for Regjeringen, og som gjør at det ikke er hipp som happ om man samarbeider til venstre eller til høyre. Man har et felles politisk grunnlag som ligger til høyre i Stortinget, og som forutsetter at man samarbeider til høyre dersom man skal gjennomføre dette.

Nå oppstår det noen ganger litt usikkerhet om statsministeren faktisk står ved det politiske grunnlaget. Står f.eks. statsministeren fortsatt ved løftet om 12 milliarder kr lavere skatt de to neste årene?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder det siste, vil de framtidige budsjett gi svar på hvor langt vi kommer i måloppfyllelse på de ulike områdene som Sem-erklæringen skisserer. Vi har ikke avlyst noen av målene. Det gjelder flere områder enn bare skatter og avgifter, hvor vi har kommet relativt langt etter to år, men hvor både finansministeren og statsministeren har sagt at det vil måtte bli mer beskjedent neste år.

Regjeringen blir ikke Høyre-dominert jo flere ganger Stoltenberg påstår det. Dette er en samarbeidsregjering, og jeg henviser alle til å lese det politiske regnskapet for denne regjeringen etter to år, som jeg selv la fram på en pressekonferanse like før sommeren. Det viser stor grad av gjennomslag også for Kristelig Folkepartis og Venstres politikk, selv om både opposisjonen og andre forsøker å fortegne bildet.

Hagen har jo sagt at han ikke føler noe spesielt ansvar for denne regjeringen lenger, etter det som skjedde ved revidert nasjonalbudsjett. Vi ser gjerne at vi får et forlik med Fremskrittspartiet. Hvis ikke, vil da virkelig Stoltenberg fraskrive seg muligheten for innflytelse, slik Arbeiderpartiet gjorde i to år i forrige periode?

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Jens Stoltenberg (A): Jeg kan starte med å svare på det spørsmålet Bondevik nå stilte i sin avslutningsreplikk: Nei, selvsagt vil ikke Arbeiderpartiet det! Arbeiderpartiet vil aldri avskrive eller fraskrive seg mulighet til å få innflytelse og til å påvirke politikken og få gjennomslag for de verdiene vi tror på. Men det Arbeiderpartiet ikke kan være med på, er å gjennomføre Sem-erklæringen, gjennomføre det politiske grunnlaget som denne regjeringen bygger på, slik det er nedfelt i Sem-erklæringen, og slik det er nedfelt i de skriftlige brevvekslingene mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet, fordi hele poenget med Sem-erklæringen, hele poenget med det politiske prosjektet som denne regjeringen står for, er jo å være et alternativ til Arbeiderpartiets politikk. Man skulle stemme på en statsminister, man skulle oppleve «morn’a Jens», og man skulle ha en alternativ kurs, nok var nok. Det var jo grunnlaget for denne regjeringen. Man gikk sammen og fikk en ny statsminister, man fikk morn’a Jens, og man fikk et nytt politisk grunnlag som skulle sørge for at nok var nok av denne fæle arbeiderpartipolitikken.

Vi vil selvsagt være med på å samarbeide. Vi vil selvsagt være med på å slåss for våre politiske saker. Men man kan ikke forlange at vi skal være med på å gjennomføre det politiske grunnlaget som denne regjeringen er tuftet på, Sem-erklæringen og de skriftlige svarene til Fremskrittspartiet, som jeg regner med fortsatt gjelder, dersom Regjeringen skal holde ord. Da forlanger man noe av Arbeiderpartiet som Arbeiderpartiet aldri kan være med på, nemlig at Arbeiderpartiet skal være alternativet til seg selv. Denne regjeringen er jo alternativet til Arbeiderpartiet. Da kan ikke vi være med på å gjennomføre denne regjeringens politikk. For eksempel er det helt umulig for oss å stå for en politikk der man med åpne øyne velger å gi lavere skatt, mest til dem som har mest fra før, og det går på bekostning av skole, eldreomsorg eller kampen mot arbeidsledigheten.

Jeg mener at det faktisk er et valg Kristelig Folkeparti har gjort. Det valget gjorde man ved inngangen til denne perioden, nemlig at man valgte å samarbeide med Høyre og basere en regjering på støtte fra Fremskrittspartiet på et skriftlig, felles politisk grunnlag. Jeg beklager det valget. Jeg skulle gjerne sett at Kristelig Folkeparti kunne valgt annerledes, men det er et valg jeg respekterer. Og det er helt riktig: Den parlamentariske situasjonen er nøyaktig den samme nå som før kommunevalget. Det eneste som kan endre den parlamentariske situasjonen, er at Kristelig Folkeparti velger annerledes, velger å samarbeide med Arbeiderpartiet, med venstresiden, ikke med Høyre og Fremskrittspartiet. Da har vi en ny situasjon. Jeg skulle gjerne ha sett at Kristelig Folkeparti valgte annerledes, men jeg tar til etterretning at så langt har man altså ikke ønsket det.

Arbeiderpartiet er i opposisjon. Jeg mener at en viktig oppgave i et parlamentarisk demokrati er at man har klare alternativer. Jeg mener at et viktig bidrag til å øke valgdeltakelsen, et bidrag til at vi får stanset utviklingen i retning av at stadig færre bruker stemmeretten, faktisk er at velgerne får klare alternativer å forholde seg til – en helhetlig politikk som kan gjennomføres over flere år, der man gjør noen vanskelige valg, noen upopulære ting, man gjør noen gode, populære ting, og så står man for den helhetlige, sammenhengende politikken over flere år. Skal vi få til det, må partier samarbeide mer varig og mer forpliktende enn det de hittil har gjort i det norske storting. Det tar Arbeiderpartiet til orde for. Vi erkjenner at vi er i opposisjon i dagens storting, slik det er sammensatt. Vi skal være en klar og konstruktiv opposisjon, men vi skal like fullt være i opposisjon, fordi en viktig oppgave i et parlamentarisk demokrati er at velgerne har alternativer å forholde seg til. Vi skal være et alternativ til den politikken Regjeringen fører, bygd på Sem-erklæringen og de politiske løftene man der har gitt.

Hvis vi skal være et alternativ, må vi også presentere vår politikk. Vi kommer til å presentere vår politikk i våre dokumenter i løpet av høsten, og vi kommer nå, som tidligere, til å legge hovedvekt på kampen mot den økende arbeidsledigheten. Vi vil foreslå omfattende tiltak for å hindre at ledigheten biter seg fast. Vi kommer til å følge opp det vi har sagt om en bedre skole, lengre skoledag, ikke minst i småskolen. Vi kommer til å legge vekt på at vi velger god eldreomsorg framfor skattelette, å ruste opp kommunene og sosial rettferdighet framfor å gi mer til dem som har mest fra før. Alt dette vil Arbeiderpartiet følge opp i våre ulike politiske forslag utover høsten.

Det er et delt ansvar mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet for at vi nå har en såpass rotete og uklar parlamentarisk situasjon som vi har. Dels er det Fremskrittspartiets ansvar, fordi de forsøker å løpe fra det ansvaret partiet påtok seg da de innsatte Regjeringen, de stemte for det politiske grunnlaget og har stemt for to statsbudsjetter, og i neste øyeblikk er i opposisjon til den regjeringen de har innsatt og de statsbudsjettene de har stemt for. Det er også Regjeringens ansvar, fordi Regjeringen ikke vedkjenner seg at den er avhengig av Fremskrittspartiet, at den er dannet etter samarbeid med Fremskrittspartiet, og at den faktisk har et felles politisk grunnlag med Fremskrittspartiet.

Jeg forstår at man noen ganger kan bli forvirret i Fremskrittspartiet, når man har et felles politisk grunnlag i den avstemningen vi hadde her i Stortinget om regjeringserklæringen, og det skriftlige grunnlaget Regjeringen har laget sammen med Fremskrittspartiet, at flere statsråder ofte snakker som om det ikke er noen forskjell på de ulike partiene i Stortinget, og at det ikke er noen forskjell på om man samarbeider med det ene eller det andre. Det er faktisk slik at man har en vesentlig sterkere forpliktelse overfor Fremskrittspartiet enn overfor de andre partiene, og det ville vært en fordel for ryddigheten om Regjeringen i større grad vedkjente seg det.

Så beklager jeg da det valget, for jeg mener at Kristelig Folkeparti kunne oppnådd mer gjennom å samarbeide i en annen retning for mange av de verdiene Kristelig Folkeparti er opptatt av, som f.eks. fellesskapsløsninger, velferdsløsninger og valget av offentlige omsorgs- og velferdsløsninger, framfor lavere skatt.

Det er ikke noe nytt at Fremskrittspartiet bidrar til å skape krisestemning, driver politisk pokerspill og bidrar til å øke oppmerksomheten rundt alt det spillet som foregår i Stortinget. Det nye er at regjeringspartiene i så stor grad deltar i å bidra til å skape krisestemning. Vi så det i vår, da de snakket om krise helt fra lenge før påske, og vi har sett det i høst, hvor man har snakket om krise, og krise på statsbudsjettet, også før statsbudsjettet er lagt fram. Jeg tror vi alle vil være tjent med at man nå roer situasjonen litt ned, avventer statsbudsjettet og så starter behandlingen av det og forholder seg til de politiske realitetene, istedenfor å skape krisestemning i uker og måneder før selve statsbudsjettet kommer til avsluttende behandling her i Stortinget.

Arbeiderpartiet er veldig urolig for at Regjeringen undervurderer hvor krevende det er å hindre at arbeidsledigheten biter seg fast. Det er riktig at Regjeringen oppjusterte anslagene for ledighet høsten 2001. Men til gjengjeld nedjusterte de innsatsen mot ledighet ved å kutte i tiltak for forskning og utvikling og nyetableringer bl.a. gjennom SND, kutte i distriktspolitikken og kutte i arbeidsmarkedspolitikken. Det var jo nettopp et resultat av at man trappet ned arbeidet for å hindre økende ledighet, at vi fikk en økende ledighet utover i 2002 og så langt i 2003. Vår innstendige oppfordring til Regjeringen nå er at de ikke gjentar feilen ved å undervurdere problemene i arbeidsmarkedet – slik bl.a. statsministeren gjorde da han uttalte at det ikke var noen tegn til drastisk forverring i situasjonen i arbeidsmarkedet, eller flere statsråder gjorde da de sa at vi svartmalte da vi advarte mot den økende ledigheten – og ikke satser nødvendige tiltak på å få de arbeidsledige i jobb, bl.a. ved å gi dem kvalifisering og opplæring.

Så har jeg til min glede merket meg at statsministeren har en åpen holdning til Europa-spørsmålene. Det mener jeg er positivt og et uttrykk for en nysgjerrig, åpen holdning som er viktig å ha i Europa-spørsmålene, spesielt i en verden og i et Europa som er under stadig endring. Selv opplevde jeg det for noen dager siden da jeg så filmen «Good bye, Lenin!». Det er en film som jeg på det sterkeste kan anbefale. Det handler om Berlin, det handler om «freie deutsche Jugend», og det handler om hvor forstokket de gamle kommunistiske regimene i Øst-Europa var. Det er en morsom film. Men først og fremst er det en god film, som minner oss om at det ikke er lenge siden Øst-Europa var veldig annerledes, var styrt av kommunistiske regimer, hadde en kultur og væremåte og var et samfunn som var oss totalt fremmed. Og det er altså ganske få år siden. Det er dette Europa som nå er samlet, der den kalde krigen er avsluttet, Berlinmuren har falt, og som nå samles og samarbeider gjennom EU og Det europeiske fellesskapet. Når EU utvides fra 15 til 25 land, og når Øst- og Vest-Europa går sammen, da er det klart at det også gir grunnlag for i hvert fall en ny debatt og en ny gjennomtenkning av Norges forhold til Europa. Det er jeg glad for at statsministeren har invitert til, og Arbeiderpartiet deltar gjerne i den debatten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddvard Nilsen (H): Da jeg hørte innlegget fra representanten Jens Stoltenberg, lurte jeg faktisk på om Arbeiderpartiet har noen alternativ politikk.

La meg bare få si at i løpet av valgkampen og utover høsten har Arbeiderpartiet på en måte brukt ord – synes jeg i hvert fall – knyttet til å snu klokken tilbake og finne gamle løsninger. Borte er den angrende synder Jens Stoltenberg, som reiste rundt som statsminister og fortalte at han angret i grunnen på at han hadde vært imot private barnehager, at han hadde vært imot utvidede åpningstider, og at han hadde vært imot nærradiokonsesjoner. Borte vekk er det. Nå er det SV light man ser. Man ser et parti som sier nei til modernisering, nei til valgfrihet og nei til bruk av alt – nei til det aller meste.

Det provoserer meg på ett område. Kan representanten Stoltenberg fortelle meg hvorfor eldre mennesker i dette landet skal ha dårligere service på sine tjenester bare fordi det skal være offentlige tjenester? Det provoserer meg enormt at min mor skal måtte akseptere et dårligere servicetilbud fordi Jens Stoltenberg på død og liv skal ha dette til å være offentlig. For meg og for Høyre er det knekkende likegyldig hvem det er som utfører tjenesten, bare den som mottar tjenesten, er fornøyd. Hvorfor mener Stoltenberg det motsatte?

Jens Stoltenberg (A): Arbeiderpartiet gjorde mer for å fornye offentlig sektor og de offentlige velferdsløsningene i de 17 månedene vi satt med regjeringsansvaret, enn denne regjeringen har greid på to år. Vi la fram en omfattende fornyelse av sykehusvesenet vårt, av forsvaret vårt og av høyskolen, med kvalitetsreformen. Vi satte igang kvalitetshevingen av grunnskolen, politireform og mange andre store reformer.

Når det gjelder fornyelse av offentlig sektor, gjør denne regjeringen én alvorlig feil, og det er at den setter likhetstegn mellom fornyelse og privatisering. Det er selvsagt ingen som er imot at det skal være private i eldreomsorgen, det trodde jeg også representanten Oddvard Nilsen fikk med seg i valgkampen. Det det handler om, er ikke om det skal være Kirkens Bymisjon, Frelsesarméen eller andre sanitetsforeninger som driver eldreomsorg. Det det handler om, er at vi, i likhet med f.eks. statsminister Bondevik, advarer mot at man går for langt i kommersialisering av grunnleggende velferdstjenester, enten vi snakker om skole eller eldreomsorg. Så der tror jeg Høyre og Kristelig Folkeparti bør snakke sammen, istedenfor å rakke ned på Arbeiderpartiet.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg merket meg Jens Stoltenbergs synspunkter på bekjempelse av arbeidsledighet, og er glad for at også Arbeiderpartiet her vil gjøre det til en viktig sak.

Jeg vil gjerne spørre om to konkrete ting.

Betyr det at Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet etter hvert også vil slutte seg til et krav fra Fremskrittspartiet om en langt mer aktiv næringspolitikk, ikke bare en passiv næringspolitikk hvor alt skal løses gjennom kronekurs og rente, men en langt mer aktiv næringspolitikk, basert på at man gjennom en nasjonal strategi plukker ut noen næringsklynger som det skal satses på, slik man har gjort i våre naboland, og sørger for at de får internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår for virksomhet i Norge? Er han enig i at man i en slik sammenheng også må kunne skape muligheter for at noe av vår kapitalstyrke gjennom petroleumsfondet også skal kunne brukes til investering i norske arbeidsplasser og ikke bare utenlandske?

Og er Arbeiderpartiet etter hvert mer enig i at miljøpolitikk og utslippskrav bør harmoniseres med konkurrentlandene i EU, Japan, Australia og Amerika?

Jens Stoltenberg (A): Arbeiderpartiet er for en aktiv næringspolitikk, og vi har vært det hele tiden. Problemet med Fremskrittspartiet er at de er det noen ganger, og så er de mot det andre ganger. For eksempel: Det viktigste redskapet for en aktiv næringspolitikk er Statens nærings- og distriktsutviklingsfond. Det er der vi gir tilskudd til nye bedrifter, det er der vi gir forsknings- og utviklingskontrakter, det er der vi bidrar til at det offentlige stimulerer til nyetableringer, til nye virksomheter i Norge. I alle år har Fremskrittspartiet vært mot SND. Det er ikke så mange år siden de kalte det nærmest korrupsjonslignende ordninger når vi drev med den type virksomhet. Nå har de snudd trill rundt. Arbeiderpartiet er for at staten bruker penger på å investere i norsk næringsliv. Derfor er vi for et sterkt statlig eierskap i bedrifter som Hydro, Telenor og Statkraft – bl.a. gjennom SND. Fremskrittspartiet har vært mot dette i mange år. De har vært mot statlig eierskap og har vært for å selge seg ut. Nå har de snudd trill rundt. Jeg er glad så lenge de inntar det standpunktet, det er i hvert fall bedre enn det forrige. Men det er vanskelig å forholde seg til Fremskrittspartiets næringspolitikk, fordi den forandres så ofte. Så stol på Arbeiderpartiet – originalen er best!

Kristin Halvorsen (SV): Jens Stoltenberg skryter av Kjell Magne Bondeviks åpne og søkende holdning til EU. Det er slik som ja-folk snakker når tidligere nei-folk begynner å bevege seg i retning av et ja-standpunkt. Men det er ikke slik som ja-folk selv opptrer. For det å ha en åpen og søkende holdning til EU ligger langt fra det Stoltenbergs forhold til EU er. Han er en ihuga EU-tilhenger.

Nå lurer jeg på hva som haster mest for Jens Stoltenberg, særlig etter resultatet av den svenske folkeavstemningen om euro. Det viser systematisk motstand og mangel på folkelig forankring av hele unionsprosjektet. Det er massivt flertall imot blant kvinner, blant ungdom og blant dem som har dårligst råd. Det er flertall for bare i Stockholm og Skåne. Hvis Arbeiderpartiet velger å rushe EU-saken, vil man både ha store sjanser for å tape, og man har store muligheter for å ødelegge det som Jens Stoltenberg selv beskrev i sin tale, nemlig ønsket om en fast flertallskonstellasjon etter neste valg, som kan samarbeide systematisk. Hva er viktigst for Jens Stoltenberg?

Jens Stoltenberg (A): Nå er Kristin Halvorsen veldig spent på svaret, til en avveksling. Da vil jeg si at jeg godtar ikke valget. Jeg kommer aldri til å godta at Arbeiderpartiet, dersom vi bestemmer oss for og mener at tiden er inne til å ta opp igjen spørsmålet om EU-medlemskap, må velge mellom et forpliktende samarbeid bl.a. med SV, og å gjøre det vi mener er riktig i Europa-politikken. Jeg mener det spørsmålet like gjerne kan returneres til SV, om SV vil gjøre at EU-saken skal stå i veien for et forpliktende samarbeid mellom våre to partier. Vi har ikke konkludert, vi mener vi skal bruke litt tid på å tenke oss om nå. Det er riktig at jeg vet hva jeg mener om det grunnleggende spørsmålet, nemlig at Norge hører hjemme i et forpliktende europeisk samarbeid, og slik sett mener at vi hører hjemme som medlem av EU. Men jeg har et åpent og nysgjerrig forhold til spørsmålet om når vi skal ta opp igjen spørsmålet om norsk medlemskap og en ny folkeavstemning. Og jeg har et åpent og nysgjerrig forhold til andre sider ved EU-samarbeidet, som det sikkerhetspolitiske, eller hvorvidt vi f.eks. skal følge opp det statsministeren har tatt opp, muligheten av å velge en svensk løsning: være medlem av EU, men ikke delta når det gjelder euro.

Jon Lilletun (KrF): Utanrikskomiteens leiar, Thorbjørn Jagland, skreiv i si bok at det var to grunnleggjande forhold som gjorde at Noreg sa nei. Det var forvaltinga av fiskeria, det var distriktspolitikk, og det var landbruk. Synest Stoltenberg at nokon av dei forholda har endra seg? Kristeleg Folkeparti står fast på sitt nei ut frå at dei føresetnadene som låg der då vi sa nei sist, framleis er der. Det er heilt klart at vi skal ha ein debatt, og ein open debatt, og eg er einig med Stoltenberg i forhold til det med fredsprosjektet.

Men så til arbeidsløyse. Det er gledeleg at både Stoltenberg og statsministeren har det som eit av sine hovudpunkt. Men synest ikkje Stoltenberg det er å gå noko langt når han seier at hovudårsaka til arbeidsløysa er at Regjeringa ikkje handlar raskt nok? Er det ikkje internasjonale konjunkturar? Og kva er viktigast i forhold til arbeidsløysa – er det å gjere noko med dei totale rammevilkåra, kronekurs, rente osv., eller er det 50 eller 100 mill. kr ekstra til SND? Eg synest Stoltenberg forenklar. Vi treng å slutte å forenkle og så stå saman om å få ned arbeidsløysa.

Jens Stoltenberg (A): Først vil jeg takke for spørsmålet om EU. Da vil jeg si at jeg ser og hører nyanser mellom parlamentarisk leder Lilletun og statsminister Bondevik i tilnærmingen til EU. Bondevik er i tenkeboksen. Lilletun er ikke der, så vidt jeg forstår, men hadde kanskje hatt godt av å oppholde seg der han også.

Vi er jo ikke dit kommet at vi skal vurdere en fiskeriløsning eller vurdere en landbruksløsning. Dit vi er kommet, er for det første at selv om vi mener at tiden ikke er inne for å søke medlemskap, må vi forholde oss til at EU har endret seg, at det blir 25 medlemsland, og at det kan ha betydning bl.a. for i hvilken grad EU kan være en sikkerhetspolitisk balanserende kraft i forhold til USA, hva det betyr for EØS-avtalen og den type spørsmål. Det er viktige spørsmål enten vi er for eller mot EU-medlemskap.

Det andre er at når EU utvides og endres, er kanskje tiden inne til å diskutere om vi skal reise spørsmålet på nytt, og hvilke krav vi da skal stille, f.eks. i forhold til fisk og landbruk eller i forhold til det monetære samarbeidet. Det har jeg en åpen og søkende holdning til. Slik sett er jeg i hvert fall litt inne i tenkeboksen med deler av hjernemassen. – Bare små!

Åslaug Haga (Sp): Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiets leder ønsker seg en ny debatt om norsk EU-medlemskap. Den debatten har fått en ny omdreining i helgen med statsminister Bondeviks noe underlige uttalelser om at han vil kunne si ja til et EU-medlemskap forutsatt at EU utvikler seg i retning av mindre integrasjon. Dette er sjølsagt stikk i strid med det som er utviklinga i EU, så det ser ut til å ligge langt fram, men er dog, som Stoltenberg påpeker, bemerkelsesverdig.

I Stoltenbergs kommentarer til Bondeviks uttalelser åpner Stoltenberg for at Norge kan reservere seg mot deler av samarbeidet, f.eks. ØMU. Stoltenberg vet nok innerst inne at EU ikke praktiserer unntak for viktige sektorer, men la meg like fullt spørre: Ønsker Arbeiderpartiets leder et EU-medlemskap hvor Norge reserverer seg mot deltakelse i ØMU? Er det eventuelt andre deler av samarbeidet han ønsker å reservere seg mot, som fiskeripolitikken, landbrukspolitikken eller forsvarspolitikken? Og tror han at det faktisk er realistisk at man skal kunne få den type unntak?

Jens Stoltenberg (A): Fordelen med ikke å tenke seg om er at man slipper å tenke nye tanker, og da kan man svare veldig enkelt og greit på alle spørsmål. Men fordelen ved å tenke seg om er også at man da kanskje noen ganger utvikler nye og bedre standpunkter.

Arbeiderpartiet er ikke der at vi har konkludert på alle spørsmål, spesielt ikke alle de spørsmålene representanten Haga nå stilte meg. Det vi har sagt, er at vi ønsker en ny debatt. Det ønsker folk i Arbeiderpartiet enten de er ja eller nei, eller tilhører den store gruppen både i Arbeiderpartiet og i det norske folk som er nysgjerrige, som er spørrende, og som er i tvil. Ikke minst av hensyn til de menneskene, i og utenfor Arbeiderpartiet, tror jeg vi skal ta vare på nysgjerrigheten, ønske den velkommen og så spørre oss litt fram.

Representanten Haga skal få svar på hva vi mener om hvorvidt man kan endre fiskeriløsningen, eller hvorvidt man skal se for seg et EU der vi deltar i noe samarbeid, men ikke i alt samarbeid. De svarene skal komme. Men først skal vi ha en debatt som tar vare på den åpenheten som veldig mange mennesker i Norge har i forhold til de store endringene som nå skjer i Europa.

For Senterpartiet er det på mange måter veldig enkelt: De vet nøyaktig hva de mener på ethvert tidspunkt, og dermed blir det også ganske kjedelig i Senterpartiet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Carl I. Hagen (FrP): Det er nå omtrent to år siden den sittende regjering kom og overtok makten. Da er det på tide å se litt bakover, på erfaringene med de to årene, for også å kunne se fremover.

I den nylig avholdte valgkamp reiste jeg rundt i hele landet og snakket mye med folk også i næringslivet, de som står for verdiskapingen. Et av hovedsynspunktene var at de følte at mangelen på stabilitet, forutsigbarhet og fasthet var et av de voksende problemer. De pekte på at når Regjeringen kom med tanker, ideer og synspunkter, var det ikke automatisk at de ville bli gjort gjeldende, fordi Regjeringen selv har valgt ikke å ha noen fast forankring i Stortinget.

Vi var et nøkkelparti for å få Regjeringen innsatt. Vi stemte for innsettelsesvedtaket og godkjennelsen av Sem-erklæringen og basisen, som også var de 54 svarene på våre spørsmål. Vi hadde håpet at utviklingen ville vise at Fremskrittspartiet ville få innflytelse, at vi ble sett på som Regjeringens mest naturlige samarbeidspartner og nærmeste allierte. Etter to år måtte vi konstatere på vårparten at etter at vi fikk til et budsjettforlik, unnlot Regjeringen å samarbeide med Fremskrittspartiet når det gjaldt gjennomføringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Selv ting vi på forhånd var enige om, ble ikke fulgt opp, bl.a. når det gjaldt kommuneøkonomien, og når det gjaldt å se på utviklingen i sysselsettingen, som gikk den gale veien, og hvor vi kunne gjort en del tiltak.

Vi erklærte derfor at vi ikke lenger føler det særlige ansvaret som vi følte fra begynnelsen.

Derfor tror jeg det ville vært nyttig om Regjeringen og statsministeren tenkte gjennom om dette egentlig er til gagn for landet. Vi har en regjering som ikke har noen fast side i politikken, og, som Jens Stoltenberg sa, som åpenbart ikke vedkjenner seg sin opprinnelige basis og sitt opphav. Det er faktisk et av problemene også når vi senere skal begynne med statsbudsjettbehandlingen, at man ikke har soliditet og kan vite hvordan det kommer til å gå.

Ut fra at statsministeren deler inn partiene, som jeg forstod på hans replikksvar tidligere – altså Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet skulle i tilfelle stå for, hvis det skulle bli regjeringsskifte, en sosialistisk regjering – definerer han seg selv og den sittende regjering som ikke-sosialistisk. Da burde det være naturlig at han gjennom eventuelle samtaler, konsultasjoner, forsøkte å finne frem til ordninger som gjorde at det var mulighet for større stabilitet i styringen av landet. Det er statsministeren her som har valget, det er ikke Fremskrittspartiet. Vi har vært klare hele tiden, vi har anmodet om samtaler for å få til bedre løsninger. Hver gang har vi fått svar om at av respekt for Fremskrittspartiet og Fremskrittspartiets program ønsker man ikke å ha et eneste møte for å drøfte disse tingene. Man sier det ikke går an, før man overhodet har vært villig til å forsøke.

Fremskrittspartiet fremmer 16 forslag i dag. Jeg skal få lov til å ta opp de forslagene. Forslagene nr. 2 og 3 går på en mer aktiv næringspolitikk. Dette er utredningsforslag først og fremst, det er ikke krav, slik noen i media har fremstilt det – det er stort sett meget vennligsinnede forslag. Vi ber om at man utreder hvordan den norske kapitalstyrken kan bli et fortrinn for norsk næringsliv istedenfor et fortrinn for utenlandske bedrifter, og vi ber om at man utreder ulike former for og vurderer opprettelsen av flere brukerstyrte forskningsfond for næringsklynger som offshoreklyngen, den maritime næringsklynge, den marine og biomarine næringsklynge, den prosessindustrielle næringsklynge, IKT-klyngen, energiklyngen o.l., og fremmer en melding. Det er et viktig tema – forskning er også noe som næringslivet snakker om, brukerstyrt forskning. Det måtte være bedre hvis man vurderte å opprette noen særskilte brukerstyrte forskningsfond med en fast kapital, slik at det ikke var den årlige budsjettbehandlingen i Stortinget som avgjorde hvordan det går. Da vet man at kutting av forskning er noe av det enkleste hvis man av finanspolitiske årsaker ønsker å gjøre noe med balansen. En engangsoperasjon ved å opprette brukerstyrte forskningsfond må være fornuftig, og hvis de forskningsfondene også får anledning til å investere deler av midlene i norske bedrifter, styrker man kapitalgrunnlaget for norske bedrifter.

I forslag nr. 5 ber vi Regjeringen utrede fordeler og ulemper ved at utgiftene til eldreomsorgstjenestene finansieres av folketrygden. Statsministeren snakket om lokaldemokrati, men jeg går ut fra at han er enig i at det å sikre alle skikkelige eldreomsorgstjenester, helsetjenester og skoletjenester er en nasjonal oppgave. Det ville ikke blitt tillatt hvis noen lokale kommuner ikke gjorde jobben sin – da må vi gripe inn, altså hvis det var nasjonal finansiering. Hvorfor man skulle ha noe imot å utrede og vurdere dette, det skjønner ikke jeg, særlig ikke etter Oddvard Nilsens replikk, der han sa at det var valgfriheten for brukerne i eldreomsorgen som var av avgjørende betydning. Det er nettopp det som står i vårt forslag, et prinsipp om at «pengene følger brukeren». Men da må pengene komme fra et sted, og vi vil altså ha utredet folketrygden.

Det gikk også klart frem når man snakket med folk fra industrien, offshoreindustrien og andre, at miljøkravene, de særnorske miljøkrav, var en av årsakene til at man vurderte investeringer i andre land enn Norge. Det skulle ikke forbause meg om dette er en av grunnene til at bl.a. Hydro er tilbakeholden med investeringer i Høyanger og Årdal. Vi ber om også å få en oversikt over hvilke endringer i utslippskrav og miljøavgifter som skal til dersom man går inn for en harmonisering med våre konkurrentland, og vi ber Regjeringen fremme en melding om fordeler og ulemper ved en slik eventuell harmonisering. Det er ikke noe krav, det er opp til Regjeringen også å legge frem meldingen og der vurdere, og så får Stortinget ta sine avgjørelser.

Offshoresektoren er viktig. Vi står foran en periode hvor det er mulig med oppsigelser og permitteringer i offshoresektoren hvis man ikke får nye leteområder. Regjeringen arbeider med konsekvensutredningen som nå er klar, og skal vurdere det. Vi vil på forhånd, gjennom forslag nr. 10, gi Regjeringen fullmakt til å sette i gang når Regjeringen er ferdig med sitt arbeid, istedenfor å fremme saken på nytt for Stortinget og kaste bort kanskje et halvt år til.

I forslag nr. 11 sier vi at når det gjelder ekstrakostnadene ved norske gasskraftverk kontra utlandet, vil staten dekke utgiftene som følger av de særnorske reglene, hvis det er særnorske utslippskrav som gjør at man ikke bygger. Det burde også være innenfor det internasjonale regelverk. Vi er villig til å gjøre det for å få mer kraftproduksjon, så vi unngår den krisen som vi hadde sist vinter.

I forslag nr. 14 ber vi om en melding om prinsipper og fremgangsmåte for fremtidig lokalisering av asylmottak og bosetting av flyktninger i vårsesjonen 2004. UDI har nå mast om å få krav til nasjonal bosetting uten at kommunene skal få bestemme. Vi får ganske mange reaksjoner på de planer om nye asylmottak som nå er i mange mindre kommuner, og da vil Stortinget få en stortingsmelding om hvilke prinsipper og hvilken fremgangsmåte som velges her. Det burde være fornuftig i enhver sammenheng, og det vil være motvilje mot Fremskrittspartiet hvis regjeringspartiene stemmer mot å få en melding og drøfte prinsipper og fremgangsmåte så vi har et klarlagt system.

Så har vi fremmet forslag om å opprettholde prinsippet om at ressurser i havet anses og forvaltes som nasjonale ressurser av nasjonale forvaltningsorganer, for å legge den debatten død, som nå er om man f.eks. skal si at ressursene utenfor Finnmark skal forvaltes av Finnmarks myndigheter. Da vil det komme krav fra Rogaland fylkesting om å få overta forvaltningen av oljeforekomstene utenfor Rogaland. Vi må slå fast at dette er nasjonal politikk.

Til sist det som kanskje er det viktigste, arbeidsledigheten: Staten går med kjempemessige overskudd. Norsk næringsliv og kommuner sliter med økonomien. Da bør statsministeren i de kommende samtaler med partene i arbeidslivet om det kommende lønnsoppgjør kunne tilby skatte- og avgiftslettelser som et bidrag for å sikre et minst mulig kostnadsdrivende og minst mulig konkurransesvekkende oppgjør.

Ellers merket jeg meg at statsministeren påpekte at han nå har vært valgt til Stortinget i 30 år, og så litt tilbake på det som har skjedd. Det er jo slikt som ofte skjer når man begynner å tenke på pensjonisttilværelsen! Jeg, som er litt eldre av år, men ikke i Stortinget, har også begynt å tenke litt på det. Jeg vet ikke om statsministeren har tenkt over hva han skal gjøre når han skal bli pensjonist, men som alle vet, så skal jeg bli vaktmester! (Munterhet i salen)

Presidenten: Enhver har sine ønsker og ambisjoner for framtiden!

Representanten Hagen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Jeg vil gjerne ønske både Hagen og Bondevik lykke til som pensjonister.

En av hovedutfordringene med å debattere med Fremskrittspartiet er at de så ofte endrer mening. Det kan i og for seg være greit å endre mening hvis man ærlig og oppriktig innrømmer at man har kommet til en ny og bedre erkjennelse og så sier det. Men Fremskrittspartiet har en tendens til ikke å innrømme at de endrer mening, men bare forandrer standpunkt og vingler fram og tilbake. Da får man noen ganger inntrykk av at det nye standpunktet kanskje henger mer sammen med at det er politisk opportunt, eller at man kan plage noen andre med å ha det standpunktet inntil man forandrer standpunkt på nytt. Synet på flertallsregjeringer er et eksempel på dette fra Fremskrittspartiets side. Carl I. Hagen har sagt at det er hipp som happ, det spiller ikke noen rolle hvem som sitter i regjering, for det er Stortinget som uansett bestemmer. Han sa til Bergens Tidende 16. april 1997:

«Det var i gamle dager at det var av avgjørende betydning hvem som satt med regjeringsmakten. Derfor er det stort sett bare politiske journalister og de som tar mål av seg å bli statsråder som er opptatt av dette.»

Det spiller ingen rolle hvem som sitter i regjering. Vel, det er mulig Hagen nå tar mål av seg til å bli statsråd, men det er i hvert fall helt nytt at Fremskrittspartiet er opptatt av flertallsstyre.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg er glad for at det sitatet Jens Stoltenberg valgte å bruke, er fra 1997. Det var før vi hadde disse nye typer regjeringer som ikke velger side. Tidligere har man hatt mindretallsregjeringer av Arbeiderpartiet, men da har ingen vært i tvil om hvilke partier som har vært den faste forankringen i Stortinget, og som har gitt ryggdekning for noe fastere styring. Høyre og Fremskrittspartiet har da vært i opposisjon. Det har vært relativt avklarte forhold. Etter først sentrumsregjeringen og nå Samarbeidsregjeringen er det blitt helt nye situasjoner, hvor man på deler av politikken samarbeider den ene veien, og på andre deler den andre veien og på helt sentrale ting.

For øvrig har jeg også sagt flere ganger at etter en lang periode med mindretallsregjeringer vokser behovet for en fast flertallsregjering, og jeg vil også legge til, som jeg har gjort i mange intervjuer, at kanskje etter en lang periode med flertallsregjeringer kan også en mindretallsregjering være fornuftig igjen. Det er ikke én løsning.

Så til det at vi endrer oppfatning. Vi endrer oppfatning ettersom omstendighetene endrer seg, bl.a. på statlig eierskap. I gamle dager ville vi selge statsaksjer for å få råd til å bygge veier, broer, sykehus og sykehjem. Det trenger vi ikke nå, for hvis vi selger statsaksjer, kjøper vi aksjer i utlandet isteden, og det er ikke noe fornuftig.

Oddvard Nilsen (H): Det er ikke overraskende at representanten Carl I. Hagen bruker mye av sin tid til å snakke om at Regjeringen må velge side. Det har vært representanten Hagens melodi over lang tid nå. Jeg er glad for den støtte Fremskrittspartiet har gitt Samarbeidsregjeringen. For å være sikker på at vi har fulgt opp alt som vi har lovet, har jeg kontinuerlig, hele veien, laget en oversikt over hva Fremskrittspartiet har fått til i budsjettene sine, en nøyaktig oversikt over alle 56 spørsmål som Carl I. Hagen leverte oss, og hvordan vi har fulgt dem opp.

Problemet med politikk er at det er spennende, men av og til må jeg si at det er litt for spennende. Hver eneste dag opplever jeg det som kanskje er ett av problemene, nemlig at man aldri vet hvor Fremskrittspartiet dukker opp, om de dukker opp til høyre for meg eller til venstre for meg. Én dag er de det nye arbeiderpartiet, den neste dag er de det uttalte borgerlige parti.

Mitt spørsmål til Carl I. Hagen er, og jeg følger opp det Jens Stoltenberg spurte om: Er det slik at Fremskrittspartiet mener at de ville få gjennomført mer av sin politikk dersom det var sosialistisk flertall i dette huset eller en sosialistisk regjering?

Carl I. Hagen (FrP): Jeg må si først at jeg gleder meg til å få de papirene som Oddvard Nilsen viste frem fra Stortingets talerstol, så vi kan studere dem meget nøye. De vil selvsagt bli sendt til alle i vår gruppe. Etter hvert utover høsten vil selvsagt Fremskrittspartiets stortingsgruppe drøfte hva det eventuelle svaret skal være på det siste spørsmålet. Det er det gruppen som skal avgjøre, bl.a. basert på hva som skjer i dag, hva som ligger i budsjettet, og andre ting.

Jeg er glad for at Oddvard Nilsen sa han var glad for Fremskrittspartiets støtte. Ja, men det er klart at det hjelper ikke med bare å si at man er glad for det, for hva viser man i praksis? Det vakte enorm skuffelse da statsministeren i valgkampen sendte ut beskjed via media om at han advarte Kristelig Folkepartis representanter i kommunestyrer og fylkesting mot å samarbeide med Fremskrittspartiet om konstitueringen av fylkestingene og kommunestyrene etter valget. Da jeg diskuterte dette med Kristelig Folkepartis leder, fikk jeg nøyaktig den samme beskjed, at det var av respekt for oss at man egentlig ikke ville gå inn i noen særlige forhandlinger med oss om å få til flertallsløsninger. Så vi føler ikke at den takknemligheten stikker særlig dypt, i hvert fall ikke når det gjelder å gi oss innflytelse.

Ellers er jeg veldig spent på hvilke to spørsmål som kommer i tillegg til de 54 jeg er kjent med, i og med at Oddvard Nilsen sa det var 56 spørsmål. Så jeg lurer på hva det er.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg synes vel kanskje at representanten Carl I. Hagen får litt lite anerkjennelse for at han er blitt en betydelig mer beskjeden mann i løpet av de to siste årene. Alle husker jo at han startet med ambisjoner om å bli stortingspresident, og nå er han vel fornøyd med å bli vaktmester. Det er riktignok blitt en viss klasseøkning når det gjelder vaktmesterbolig etter de siste dagers utvikling.

Det som SV forundrer seg over, er det som mangler i de kravene som Fremskrittspartiet nå legger fram for Regjeringen. Det mest oppsiktsvekkende i løpet av de to årene som er gått, er de forlikene som Fremskrittspartiet har vært med på, som i betydelig grad har sendt regningen videre til dem i Norge som har minst å rutte med fra før. Fremskrittspartiet har vært med på å ta bort småbarnstillegget i barnetrygden – underregulert barnetrygden. Fremskrittspartiet har kuttet grovt i arbeidsmarkedstiltak og i ledighetstrygd. Men ingen av dem som sliter mest, er nevnt i et eneste forslag av Fremskrittspartiets 16. Hvorfor blåser Fremskrittspartiet i de menneskene i Norge som har minst å rutte med?

Carl I. Hagen (FrP): Når det gjelder standarden på boliger, kan jeg opplyse at denne vaktmesterboligen ble bygd i 1997, men det er visst først når undertegnede kjøper den, at det skal bli interessant, så der er det ingenting som skyldes meg.

Så spør Kristin Halvorsen om hvorfor det ikke er andre forslag. Vi har forsøkt å begrense oss. Vi kunne ha laget mange flere – 16 ble et ganske stort antall, tror jeg. Men hovedsvaret er selvsagt at det kommer under budsjettbehandlingen. Det er under budsjettbehandlingen vi tar stilling til konkrete budsjettsaker, barnetrygdens størrelse og en del annet. Men en av de svake gruppene, nemlig brukerne av eldreomsorgstjenestene, er tatt med her i et forslag om å få til en folketrygdfinansiering av eldreomsorgstjenestene på lik linje med det at folketrygden etter behov finansierer sykepenger, arbeidsledighetstrygd, uførepensjon og alderspensjon, medisiner på blå resept osv. Der er det automatikk, og der kommer pengene når behovet er til stede. Det er det som også bør ligge til grunn når det gjelder folketrygdfinansiering av eldreomsorgen. Men det er helt riktig – vi er såpass beskjedne overfor regjeringspartiene at vi ber om en utredning omkring dette sakskomplekset, ikke en konklusjon, i det forslaget som i dag vil komme til votering.

Jon Lilletun (KrF): Fyrst vil eg gje uttrykk for at eg er glad for at Framstegspartiets leiar Carl I. Hagen er rimeleg mild i forma i dag. Det har han vore dei siste dagane, og det gjev håp om at det kan halde fram òg når vi skal ta til med budsjettet etter onsdag.

Så ei saksopplysing: Statsminister Kjell Magne Bondevik har aldri sagt at vi ikkje skal samarbeide om konstitueringa ute i kommunane. Det har vi gjort tidlegare – det kan vi i år lage rekneskap over at vi har gjort i ei rekkje tilfelle. Men det var då det var snakk om noko tilsvarande regjeringssamarbeid, parlamentarisme i kommunane, at åtvaringa galdt.

Så var det denne påstanden om at det å stemme imot forslag frå Framstegspartiet skulle vere uttrykk for uvilje mot dei. Nei, det er av respekt for at vi har forskjellige standpunkt. Når Framstegspartiet vil la alkoholen flyte fritt, stemmer Kristeleg Folkeparti annleis. Når vi stemmer for at bistanden og utviklingshjelpa skal aukast, og dei stemmer imot det, er ikkje det uttrykk for uvilje, men uttrykk for at vi faktisk har forskjellige standpunkt. Det er å ha respekt for kvarandre, og ikkje uvilje. Difor håper eg at Carl I. Hagen sluttar med å seie at det er uvilje dei gongene vi stemmer annleis enn det Framstegspartiet ynskjer.

Carl I. Hagen (FrP): Fremskrittspartiet har aldri fremmet forslag som f.eks.:

«Stortinget ber Regjeringen føre en alkoholpolitikk basert på at alkoholen skal flyte fritt.»

Vi har aldri gjort det. Det har aldri vært til votering. Vi hadde selvsagt skjønt at Kristelig Folkeparti ville stemme imot, men la meg lese det forslaget som kommer til votering i dag:

«Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere en tidsplan for en betydelig reduksjon i grensehandelen og organisert smugling av alkohol og tobakk gjennom en harmonisering av de norske avgifter til avgiftsnivået i våre naboland og fremme sak om dette til Stortinget i vårsesjonen 2004.»

Altså: «utrede og vurdere en tidsplan». Deri ligger det at man kan godt gå imot det når man kommer med stortingsmeldingen, og advare Stortinget og si at vi vil ikke ha en slik harmonisering. Det er realiteten i dag – om man vil se på problemstillingen at Norge med våre alkohol- og tobakksavgifter nå er et eldorado for organisert kriminalitet, for smuglere. Sverige reduserer sine alkoholavgifter, Danmark gjør det, Finland gjør det, og vi har verdens høyeste avgifter. Vi er et eldorado, og statsministeren er åpenbart organisert kriminalitets beste venn. Den problemstillingen ønsker vi at vi skal gå inn i og gjøre noe med, men vi nøyer oss med å be om en utredning og en vurdering.

Ola D. Gløtvold (Sp): Fremskrittspartiet er opptatt av omsorg og helse og snakker stadig om bedre kvalitet og større kapasitet innenfor disse sektorene. Det er vi enig i, men vi mener at da må ressursene også økes, ikke minst bevilgningene, for at man skal få bedre kvalitet og økt kapasitet. Når Fremskrittspartiet snakker og snakker om dette, ikke minst i valgkamp, er det ut fra at de ikke har bidratt spesielt for å øke ressursrammene til disse områdene i det siste, ved at de ved flere statsbudsjettbehandlinger har stemt for og skaffet flertall for gjeldende statsbudsjett, også det vi har i år.

I sine spørsmål og forslag i forbindelse med trontaledebatten i dag tar heller ikke Fremskrittspartiet opp de økonomiske ressursene i forhold til bedre kapasitet og økt kvalitet. Fremskrittspartiet ønsker statliggjøring av eldreomsorgen, uten at det blir mer penger av det. Det ser vi i forbindelse med statlig ansvarsmodell for helseforetakene og spesialisthelsetjenesten, der ressursmangelen nå er i ferd med å bli katastrofal. De ønsker å bruke alle private sykehus og klinikker, men det blir også bare talemåter hvis ikke ressurstilgangen til helseforetakene er så god at de kan betale for de helsetjenester de enten utfører selv eller kjøper av andre. Vil Fremskrittspartiet nå ta konsekvensen av sine fine talemåter og bedre kvaliteten i omsorgssektoren og i helsetjenestene ved mer ressurser?

Carl I. Hagen (FrP): Svaret er relativt enkelt, det er ja. Men vi anser ikke at vi styrker ressurstilgangen til skole og eldreomsorg ved å bevilge disse pengene til kommunene, for de står helt fritt til å bruke de pengene på helt andre områder. En del kommuner har gjort det, og en del kommuner kommer til å gjøre det. Derfor sier vi at vi vil ha bevilgninger fra Stortinget til skolesektoren, til eldreomsorgsektoren og til helsevesenet. Og vi vil særlig bruke prinsippet om at pengene følger pasienten når behovet er til stede. Vi har det i innsatsbasert finansiering – etter hvert som den er blitt bedre. Den er langt fra ferdig utbygd, og det er fremdeles noen som prøver ikke å la det være automatikk i at når man får en operasjon utført, skal man få den refusjonen som ISF tilsier, enten det er et privat eller et offentlig sykehus.

Vårt forslag nr. 5 er fremsatt for i hvert fall å gå videre på denne tanken ved å få til en grundig utredning og vurdering av disse spørsmålene. Når vi ikke har fått flertall for det vi har gjort, prøver vi i hvert fall å få til utredninger, så vi kan få frem pro et contra – det som kanskje er grunnlaget for at andre partier avviser denne løsningen hvor ressursene ville komme automatisk, slik det gjør ved uføretrygd, arbeidsledighetstrygd, alderspensjon, uførepensjon og annet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg synes så langt at dette er en debatt som er preget av at posisjon og opposisjon føler hverandre litt på tennene, men uten de store konfrontasjoner eller store avklaringer, og det kommer vi vel heller ikke til å få her i dag. Men jeg synes ikke statsministeren legger fram Regjeringens politikk med den glød og arbeidslyst som jeg tidligere har sett at statsministeren har gått til sin gjerning med hver dag. Jeg synes Regjeringen preges av at det er tungt for mange å skulle prioritere så mye Høyre-politikk som denne regjeringen kommer til å få til, og at de store seirene, de store pengene som flyttes i løpet av disse årene, er Høyres hjerte nærmere enn det er Kristelig Folkepartis og Venstres.

Samtidig er man i den situasjonen fordi Kristelig Folkeparti har gjort et aktivt valg. Det står det for så vidt respekt av, og det må de jo stå på også. Det er klart at i det øyeblikket Kristelig Folkeparti velger å gå i regjering med Høyre, blir det Høyre-politikk av det. Og det blir det også – som vi ser – store og små tilløp til spill og spetakkel av i Stortinget, fordi de er avhengig av Carl I. Hagen og med helt åpne øyne har gjort seg avhengig av ham. Kjell Magne Bondevik er statsminister fordi Carl I. Hagen ville at Kjell Magne Bondevik skulle bli statsminister. Denne regjeringen sitter fordi Fremskrittspartiet stemte for og sa seg fornøyd med de svarene de fikk på politiske innrømmelser. Og det kommer til å fortsette så lenge Kristelig Folkeparti har valgt den siden de har gjort. De vet utmerket godt at det fins et annet alternativ også fram mot 2005 i dette stortinget for et nytt flertall. Hvis Kristelig Folkeparti skifter side og går ut av Regjeringen, er det et annet mulig flertall, bestående av Arbeiderpartiet, SV og Kristelig Folkeparti, fram til 2005. Jeg tror det blir helt og fullt opp til Kristelig Folkeparti hvilken side de velger.

Men jeg må gi en liten sleiv til Carl I. Hagen også. Det er mulig at det gjør inntrykk på noen at han er litt pusekatt på talerstolen og kommer med 16 konstruktive forslag, og at det lurer noen. Når Carl I. Hagen i neste sekund anklager Bondevik personlig for å være ansvarlig for grov kriminalitet i Norge, er det vanskelig å ta den slags type samarbeidsinvitter helt på alvor. Og der er vi ved sakens kjerne. Det er nettopp denne plasseringen av Fremskrittspartiet Carl I. Hagen elsker over alt på jord – litt innenfor, litt utenfor, med mulighet til å påvirke politikken litt, men samtidig totalt fri for å ta ansvar for noe av det han faktisk selv har vært med på. Og det kan sende en hjertelig hilsen til Kjell Magne Bondevik og Høyre for at han er litt innenfor og litt utenfor. Derfor kommer selvfølgelig dette til å prege resten av denne perioden, og jeg tipper også en situasjon med regjeringsskifte før 2005. Jeg kan ikke forstå annet enn at det vil være i Fremskrittspartiets interesse å vise litt muskler før stortingsvalget i 2005, som kommer til å bli et mer polarisert valg enn vi har sett på lenge. Derfor skal jeg bruke resten av tiden min på å si hva SV kommer til å mobilisere for fram mot stortingsvalget i 2005.

Når jeg sier at SV kommer til å jobbe for et mer polarisert valg – men jeg tror også at Fremskrittspartiet og andre kommer til å gjøre det – tror jeg man i 2005 vil stå foran to mye klarere alternativ enn det som har vært situasjonen til nå. For SVs del ligger det et stort ansvar på oss, for vi er det radikale, venstresosialistiske, moderne partiet i Europa som har klart å få størst framgang ved noe valg, og som nå har et betydelig ansvar for å fortsette mobiliseringen for et grønnere Norge, et mer solidarisk og rettferdig Norge, for en form for politikk som hører etter hva folk har på hjertet, og som er i dialog med befolkningen, som er tilgjengelig, og som har visjoner i utenrikspolitikken om å ha en selvstendig stemme i forhold til de altfor mange som lar seg lede av Bush morgen, middag og kveld.

En liten sveip til Arbeiderpartiet og EU-debatten først. Jeg syns det er ganske morsomt når Jens Stoltenberg sier at han vil ta vare på nysgjerrigheten i EU-debatten og anklager Senterpartiet for å være veldig lite nysgjerrig. Jeg oppfatter Arbeiderpartiet – i hvert fall ja-siden i Arbeiderpartiet – og Senterpartiet som omtrent like lite nysgjerrige. Det kan ikke være sånn at man er nysgjerrig når man er for, men bastant når man er imot. Men jeg er godt fornøyd hvis Arbeiderpartiet ønsker seg en EU-debatt, en debatt om EØS-avtalen, en nysgjerrig tilnærming til hva en utvidelse av EU faktisk betyr. Det som er viktig for oss, og som står i konflikt med muligheten for å mobilisere for et nytt politisk flertall i 2005, er hvis man sier at før et nytt flertall i 2005 går ønsket om en ny folkeavstemning. Da er den debatten vekk. Da er man i en kampsituasjon og nede i skyttergravene med en eneste gang. Det skal vanskelig gjøres å kunne mobilisere for et ja-standpunkt fra Arbeiderpartiets side og samtidig ønske en flertallskonstellasjon med SV og sentrumspartiene, som er imot, ikke nødvendigvis fordi vi ikke kan ha respekt for at man har ulike syn i EU-spørsmålet, men fordi vi i mange etablerte EU-land ser at dette oppfattes som et spørsmål der de som er de mest ihuga tilhengerne, er de som er samfunnets eliter og de som tjener best. Hvis man går valgresultatet fra Sverige nærmere etter i sømmene, er nettopp de brede, folkelige bevegelsene inngrodd skeptiske til hele unionsprosjektet. Hos dem som vanligvis er venstresidens viktigste allierte, de unge, damene, de lavtlønte og de som bor i distriktene, er det en massiv skepsis til dette prosjektet, som først og fremst er fundamentert på toppen. Det kommer til å være ja-sidens store dilemma neste gang også. Derfor ønsker SV en nysgjerrig, åpen debatt om EU. Men vi ønsker ikke en omkamp om norsk EU-medlemskap, og vår oppfordring til ja-siden er: La nå velgerne få alternativet til en Høyre-dominert regjering klart for seg i stortingsvalget i 2005. La oss ta den EU-debatten som må være, men uten å sette den på spissen og rushe inn – punkt 1 fordi man kan tape, punkt 2 fordi vi mener at det er et prosjekt som går motsatt av det vi ønsker at velgerne skal ha som alternativ i 2005.

Et alternativ i 2005 må være fordi man ønsker en sterk politisk styring i kontrast, eller nettopp fordi markedskreftene er så uforutsigbare i sitt spill med arbeidsplasser og verdier hver eneste dag. Vi kan ikke ha en politikk som er like uforutsigbar. Vi har en stor utfordring i Norge. Norsk næringsliv kommer aldri til bare å konkurrere på pris. Fremdeles er det lønnsomt å frakte fiskefileter fra Norge til Kina, filetere dem der og frakte dem tilbake. Det kan ikke vi konkurrere på. Men vi kan konkurrere på kvalitet, vi kan konkurrere på kompetanse. Vi må selvfølgelig også være konkurransedyktige på pris, men ikke bare på det. Og det krever en innsats overfor norsk næringsliv både når det gjelder forskning og når det gjelder tilgang til risikokapital, ikke bare i Oslo-gryta, men også i resten av landet. Det krever et utdanningssystem som er tipp topp til enhver tid. Det krever rammebetingelser for industrien, f.eks. bedre avskrivningssatser som gir mulighet for å bytte ut utstyr raskere, men det krever også at man har noen ambisjoner når det gjelder styringsmulighetene og ønske for der hvor staten er inne med sterke eierandeler, f.eks. Hydro.

Det andre som vi må klare å få til, er et utdanningssystem som virkelig er oppe og står. Det er rett og slett sjokkerende at så mange elever, og særlig guttene – særlig de praktisk anlagte guttene – ikke møtes i skolen med en form for undervisning og opplæring som treffer dem og utvikler dem. Det nytter ikke om de får aldri så mange timer mer. Med samme type pedagogikk kommer de ikke til å lære noe mer. Vi må rett og slett ha en skole som jobber mye mer praktisk og aktivt hvis mange av de elevene som i dag henger etter, faktisk skal bli hektet på.

At forskjellene i et av verdens rikeste land skal fortsette å øke, at vi har fattigdom blant unger som betyr at mange ikke får være med, at f.eks. noe av baksiden av medaljen av at Høyre vant i Oslo, er at idretten blir dyrere og alle tilbudene som gjorde at man hadde noen arenaer der unger kunne mikses uten at man skjelte til hva foreldrene hadde av økonomi, nettopp det er det som et alternativ til en Høyre-dominert regjering må gjøre noe med. I tillegg må vi ha ambisjoner i miljø- og klimapolitikken. Kollektivandelen i Norge går ned istedenfor å øke. Det er å gå baklengs inn i framtida. Det samme gjelder de enorme utfordringene vi har for å få de nye generasjonene til å velge omsorgsyrket som en interessant arbeidsplass framover. Vi kan jo diskutere eldreomsorg her på Stortinget til vi blir blå i trynet, men får vi ikke noen til å gjøre jobben og å synes at det er en meningsfylt jobb, har vi ingen ting å stille opp med. Der kommer det til å komme en krise hvis vi ikke løfter respekten for og belønningen av omsorgsyrkene.

Det tredje temaet er internasjonalt. Det får jeg sikkert en sjanse til å komme tilbake til mange ganger senere. Jeg tror veldig mange mennesker langt inn i sentrumspartiene ønsker seg en regjering som tar mye større ansvar for at vi ikke kan ha en supermakt som turer fram alene i verden.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Jeg er glad for at SV er enig med Arbeiderpartiet i at vi trenger en åpen og nysgjerrig debatt om Norges forhold til EU og Europa. Derimot er jeg litt usikker på hva den nysgjerrigheten går ut på i SV, fordi jeg oppfatter det slik at SV mener at man allerede nå skal utelukke at det overhodet kan komme på tale å reise om igjen spørsmålet om norsk medlemskap i EU i hele neste stortingsperiode, dvs. helt fram til 2009. Og da er det litt uklart hva vi egentlig skal være nysgjerrige og åpne i forhold til. Jeg har ikke konkludert, Arbeiderpartiet har ikke konkludert, men det er nettopp derfor vi er nysgjerrige og åpne. Det kan tenkes at vi anbefaler en søknad, det kan tenkes at vi ikke gjør det, det kan tenkes at vi har en åpen tilnærming også i neste periode. Dessuten er det altså viktige diskusjoner rundt euro, fiskeri og landbruk som hører hjemme i en slik åpen og nysgjerrig debatt. Men SV har konkludert, og da forsvinner noe av åpenheten når man sier at vi skal utelukke det, legge det til side.

Jeg mener at SV ikke bør gjøre EU-saken til en sak som hindrer et forpliktende sentrum-venstre-samarbeid. Ett område kan SV kanskje være nysgjerrige og åpne i forhold til, og det er EØS-avtalen. Jeg er spent på om SV fortsatt mener at vi bør si opp EØS-avtalen.

Kristin Halvorsen (SV): La oss nå være helt rett på sak her. Det er vel ikke slik at det er stor sannsynlighet for at neste EU-debatt i Arbeiderpartiet konkluderer med et rungende nei til norsk EU-medlemskap. Det er heller ikke sannsynlig at neste EU-debatt i SV kommer til å konkludere med et ja. Et flertall i SV kommer til å være imot, men jeg tror flere faktisk kommer til å ha en annen holdning til EU-spørsmålet.

Men hele replikken fra Jens Stoltenberg nå synes jeg er interessant, for hvis man går til valg i 2005 med tilsvarende det man kaller selvmordsparagrafen i denne Bondevik-regjeringen, er det noe annet enn at Arbeiderpartiet sier at det haster så å komme inn i EU at det er vår sak nr. 1 i 2005. For det er den situasjonen som blir forvirrende for velgerne. Det er en situasjon der man prøver å kjøre to hester samtidig. Det er en situasjon der man ikke kommer til å klare å få i både pose og sekk, nemlig å kjøre en EU-kamp parallelt med at man slåss for et nytt flertall med partier som har et annet politisk prosjekt.

Men da synes jeg faktisk vi er kommet litt videre.

Jan Tore Sanner (H): Når jeg lytter til Kristin Halvorsen, slår det meg at den politikeren Kristin Halvorsen antakeligvis har lært mest av, er Ronald Reagan – ikke når det gjelder politikkens innhold, men når det gjelder form. Også han brukte omtrent 90 pst. av tiden til å beskrive situasjonen, noen ganske få prosent til å beskrive hva han selv ønsket, og enda mindre til å beskrive konsekvensen av egen politikk. Slik er det også med Kristin Halvorsen.

Det vi ofte opplever, er at når vi konfronterer Kristin Halvorsen med hva som faktisk står i SVs program, eller konsekvensene av SVs politikk, så svarer hun nesten med et raserianfall. Det gjelder SVs forslag om 6-timers arbeidsdag, forslaget om å gjeninnføre eiendomsskatten i Oslo, forslaget om å skru igjen oljekranene ved å si nei til oljeutbygging – bare tenk på Snøhvit og hva det betyr for Aker Kværner og sikring av 1 500 arbeidsplasser – konsekvensen av SVs forslag om å skru opp skatter og avgifter eller spørsmålet fra Jens Stoltenberg om å melde Norge ut av EØS. Dette hører vi ikke om lenger. Er det fordi Kristin Halvorsen er på vei bort fra sitt gamle program, eller er det fordi hun ikke liker å bli konfrontert med konsekvensen av SVs politikk?

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vet ikke om Jan Tore Sanner mener det som en kompliment når han sammenlikner meg med Ronald Reagan, men jeg er vant til å ta folk med det gode, så jeg regner med at det i grunnen var det.

Jeg tror faktisk at en av grunnene til at SV har stor oppslutning, er at vi stort sett konsentrerer oss om å snakke om det vi har på hjertet selv. Men jeg er enig i at jeg hoppet lett over utfordringen fra Jens Stoltenberg i sted.

EØS-avtalen har mange trekk ved seg som burde diskuteres. EØS-avtalen har mange ulemper også. Men vi kan ikke drive og gamble med norske arbeidsplasser ved å si opp EØS-avtalen uten å ha en erstatning som sikrer norske arbeidsplasser. Jeg tror faktisk at ikke bare vi, men veldig mange andre også, er enig i at EØS-avtalen har mange ulemper.

Når det gjelder de andre sidene av SVs politikk: Vi står for at vi var mot utbygging av Snøhvit-feltet. Vi står for at vi har en alternativ skattepolitikk. Det som har forundret meg mange ganger i denne valgkampen, er at Høyre tydeligvis ikke synes at SV er ille nok i seg selv. De må dikte opp noe som de synes er verre, og så må de slåss mot det. Jeg er vant til Høyre-folk med et snev av borgerlig dannelse, og jeg ønsker dem hjertelig velkommen tilbake!

Per Sandberg (FrP): Jeg lyttet med interesse til innlegget til Kristin Halvorsen for å høre om jeg kunne finne noe som gjaldt de arbeidsledige. Dessverre gjorde jeg ikke det. Vi vet at SV var veldig ivrig i debatten både i valgkampen og også i behandlingen av revidert nasjonalbudsjett når det gjaldt tiltak mot arbeidsledigheten. Nå var det ikke ett ord om det i Kristin Halvorsens innlegg. Det var heller ikke ett ord fra SV og Kristin Halvorsen vedrørende de utfordringer norske arbeidstakere og norsk folketrygd står overfor vedrørende utvidelsen av EU neste år. Det er bare to partier som har slått fast sitt standpunkt. Fremskrittspartiet har sagt at ønsket er overgangsordninger i likhet med det en rekke andre land har, for å ivareta norske arbeidstakeres interesser framover og ivareta folketrygden. Det kunne vært interessant å høre hva Kristin Halvorsen og SV ønsker seg i forhold til at EU utvides med ti land neste år. Ønsker de i likhet med Regjeringen ukritisk å la den arbeidsinnvandringen skje uten å ta forbehold eller legge til rette for å ta vare på folketrygden og norske arbeidstakere?

Kristin Halvorsen (SV): Jeg trodde kanskje at representanten Sandberg ville forstå at når man snakket om næringspolitikk, distriktsarbeidsplasser, fisk og konkurranseevne, så handlet det bl.a. om arbeidsløshet. Det var jeg nemlig grundig inne på i mitt innlegg. Men jeg kan gjerne opplyse om at det gjør det!

Så til det som dreier seg om den utfordringen som Norge får når EØS-området utvides, og spørsmålet om sosial dumping. Ja, det er et spørsmål som bekymrer SV. Jeg tror ingen er tjent med at man får en situasjon i norsk arbeidsmarked der arbeidssøkere fra nye medlemsland i EU blir importert til Norge og tilbudt dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det man har i Norge. Det er en situasjon med sosial dumping som kan være meget alvorlig.

Hvis man diskuterer overgangsordninger med det som utgangspunkt at man må overvåke den situasjonen på arbeidsmarkedet som da oppstår, så er SV for overgangsordninger. Men så langt i debatten har det blitt satt likhetstegn mellom overgangsordninger og det at man skal begrense rettighetene til arbeidstakere fra de nye østeuropeiske medlemslandene. Det synes SV ikke er aktuell politikk.

Jon Lilletun (KrF): Eg trur representanten Kristin Halvorsen og eg er einige om at dei to store internasjonale utfordringane, og dermed òg våre eigne, er kløfta mellom fattige og rike og dei internasjonale miljøutfordringane.

Når representanten Halvorsen beskriv den noverande regjeringa, synest eg kanskje ho fell i ei ganske stor grøft. Ho beskriv denne regjeringa som ei regjering som gjennomfører Høgre-politikk. Før valet sa representanten Halvorsen at det ikkje var snakk om å få ein framtidsretta miljøpolitikk og utviklingspolitikk med eit samarbeid mellom Kristeleg Folkeparti og Høgre. Det er heilt opplagt at Høgre har fått gjennomslag for ein del ting. Men synest ikkje representanten Halvorsen at det rett og slett vert å snakke usant om nesten sin når ein ikkje erkjenner at når det gjeld internasjonalt miljøarbeid og utviklingsarbeid, så er denne regjeringa i front, og at dei ministrane frå Høgre og Kristeleg Folkeparti som gjennomfører den politikken internasjonalt, har stor respekt ute? Synest representanten Halvorsen at regjeringa Stoltenberg var betre på det, eller må ho faktisk erkjenne at her er det nødvendig å korrigere måten ein uttrykkjer seg på, lite grann?

Kristin Halvorsen (SV): Jeg lurer alltid på hva som er den beste måten å gå fram på når det gjelder representanten Lilletun. Jeg tror faktisk at vi ikke er så fryktelig uenige om så fryktelig mange ting. Så tenker jeg at skal man nå ta utgangspunkt i de tingene der man er enige, og råskryte av det, som er grunnleggende i konstruktiv og riktig pedagogikk, eller skal man plage litt i forhold til de områdene der en vet en er dårlig? Det er den balansegangen vi prøver å ha fra SVs side. For vi skjønner jo at hvis det bare er kjeft å få for Kristelig Folkeparti morgen, middag og kveld, skyver vi slike som representanten Lilletun enda lenger fra oss – ut i mørket, for å si det slik. Derfor vil jeg gjerne si at vi har inngått forlik med denne regjeringen i klimaspørsmål og miljøspørsmål.

Jeg vet ikke om vi skal sette de forrige arbeiderpartiregjeringene som standard i forhold til miljøspørsmål, eller om vi skal tillate oss å ta noe mer høyde for at man skal ha større ambisjoner enn som så – det tror jeg. Men vi har mange større oppgaver å gå løs på i forhold til den sektoren enn det vi så langt har gjort. Og det er klart at med litt flere av de milliardene som har gått til skatteletter, hadde vi kommet mye lenger. Det er vel kanskje Lilletun enig med SV i på en god dag.

Jorunn Ringstad (Sp): Kristin Halvorsen brukte ein del av innlegget sitt til å snakke om saker som SV vil mobilisere for fram mot 2005 – eit grønare Noreg og eit rettferdig Noreg var blant dei ho nemnde. Forskjells-Noreg var òg blant det som vart lista opp. I tillegg snakka Kristin Halvorsen òg ein del om norsk næringsliv, som det er viktig å leggje til rette for, slik at vi får ei god utvikling. Veldig ofte når eg høyrer representantar frå SV snakke om norsk næringsliv, er det eit element som ein aldri – eller iallfall nesten aldri, for å moderere meg litt – kjem med, og det er samferdsle. Heller ikkje i innlegget sitt i dag nemnde Kristin Halvorsen samferdsle som eit av poenga som det var viktig å ta med i forhold til norsk næringsliv.

Når eg møter næringslivsleiarar, er det med betre kommunikasjonar og reduksjon av avstandskostnader alltid eit viktig element. Det er jo slik at vi skal eksportere mykje – fiskefilet, nemnde Kristin Halvorsen. Då er det berre å minne om, sidan SV er oppteke av kollektivsatsing, at fisk ikkje reiser kollektivt, så vi må ha andre måtar å eksportere varene våre på. Innser SV at det er ein veldig viktig samanheng mellom betre kommunikasjonar i distrikta og eit godt utbygt næringsliv?

Kristin Halvorsen (SV): Ja, det gjør vi. Derfor har vi konsekvent gått inn for at i sentrale strøk er det kollektivtrafikken som skal ha de største investeringene. I mange distrikter er ikke kollektivtrafikk noe alternativ, og der er det vegstandard en snakker om. Det er håpløst for et næringsliv hvis deler av veien f.eks. er stengt om vinteren eller er utsatt for ras. Det er klart at da er det utforutsigbare rammebetingelser og vanskelig å drive næringsvirksomhet. Så på det området tror jeg absolutt at SV og Senterpartiet kan treffes. Men vi vil ha en ambisjon om at betydelige deler av frakt av gods bør gå på vann, og mye mer kunne gått på jernbane. Vi kunne fått mye mer av dette vekk fra veien og over på annen type transport. Det ville gjort sikkerheten på veiene mye bedre, det ville gjort behovet for nye investeringer mindre, og det ville ført til en mer miljøvennlig transport.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Arnstad (Sp): La meg få lov til å starte med noen ord om EU-spørsmålet. Representanten Stoltenberg slo fast i et replikkordskifte tidligere at Senterpartiet har bestemt seg og er ubevegelig i EU-spørsmålet. Det kan jeg bekrefte er riktig. Senterpartiet er til å stole på i EU-saken, og det skal vi være. Vi skal være garantisten for dem som ikke ønsker at Norge skal bli medlem av EU-unionen. Derfor skal vi også gjøre det vi kan for å avkle det som kalles nysgjerrighet, og som på en måte påstås å kunne være forestillingen om at en delvis skulle bli medlem av EU, at en skulle argumentere imot det en tidligere har argumentert for når det bl.a. gjelder den økonomiske og monetære unionen. Vi skal argumentere og vise at et demokratisk underskudd i forhold til den differensierte arbeidsgiveravgiften gjennom EØS ikke blir eliminert ved at Norge skal bli medlem av EU – tvert imot, det vil bli akkurat like vanskelig. Vi skal avkle tenkepauser og såkalt nysgjerrighet som bare er en plattform for å kunne si ja på et valgt tidspunkt. Vi skal også reise debatten om det nye grunnlovsforslaget, som ikke handler om et Europa i flere etapper, men som handler om et EU der en skal ha flere flertallsavgjørelser og mindre innflytelse for de små landene.

Det Senterpartiet fortsatt har en betydelig nysgjerrighet i forhold til, er hvordan Arbeiderpartiet eventuelt skal bidra til en tredje medlemskapssøknad samtidig som de også ønsker å bidra til en flertallsregjering som skal løse viktige spørsmål for landet Norge. Det er en vanskelig debatt, som Senterpartiet skal følge med betydelig nysgjerrighet, men det er sjølsagt Arbeiderpartiets egen debatt.

Maktutredningen viser at Norge står overfor viktige demokratiutfordringer. Valgdeltakelsen ved årets lokalvalg bekrefter det samme. Det er et mangesidig spørsmål, men én av de tingene vi i dagens trontaledebatt bør være opptatt av, er at den lave valgdeltakelsen avspeiler et tillitsproblem. Og vi i stortingspartiene bør spørre oss om vi har en ærlig dialog med velgerne. Folk forstår at uenighet mellom partiene betyr at ikke alt kan gjennomføres i Stortinget. Men forstår de vår manglende evne til å gjennomføre det et flertall i Stortinget under en valgkamp faktisk har sagt at man ønsker gjennomført? Dersom en etter denne valgkampen skal ta på alvor det et flertall har sagt i forbindelse med enkelte saker, burde det f.eks. ikke være så vanskelig å sy sammen neste års kommunebudsjett. Regjeringen har jo sagt at vi skal få det største løftet i kommuneøkonomien på mange år. Og alle partiene har lovet så det monner når det gjelder både skole og eldre. Likevel tviler folk på oss, og det har de nok grunn til, særlig hvis både denne debatten og debattene utover høsten stort sett skal dreie seg om det politiske spillet og regjeringsmakta framfor den praktiske saksorienterte politikken som også dette huset må være opptatt av.

Senterpartiet vil oppfordre til en debatt om hvordan de løftene som ble gitt av et flertall under valgkampen, faktisk kan følges opp. Derfor har vi også valgt å fremme noen forslag her i dag, og de forslagene baserer seg på det et flertall av partiene og et flertall i denne sal faktisk har sagt under valgkampen.

Vi vil gi de partilederne som har vært i Høyanger og Årdal, og som har sagt at Hydros virksomhet bør moderniseres, en mulighet til å stemme for vårt forslag i dag om at Regjeringen bør gå inn i en dialog med Hydro omkring rammebetingelsene for videre virksomhet og modernisering i Høyanger, i Årdal og på Karmøy. For hva mente ellers Carl I. Hagen, Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen med det de sa i Høyanger? Jeg tenker ikke på statsministeren som eier, men jeg tenker på statsministeren og Regjeringen som regjering og som statsminister. Det kostet ikke Gerhard Schröder noe å komme til Norge for å snakke om verftsindustrien. Jeg har fortsatt ikke sett den norske statsministeren ta kontakt med Hydro omkring de viktige spørsmålene for framtiden for virksomheten i de lokalsamfunnene det her er snakk om.

Vi ønsker at det som er lovet om den differensierte arbeidsgiveravgiften under valgkampen, faktisk skal følges opp. Hva mente Fremskrittspartiets talsmenn som har sendt brev til statsministeren, og som har uttalt seg i avisene, om at her må det gjøres noe for å unngå tidenes største avgiftsøkning for distriktene? Hva mente de? De skal få muligheten til å følge opp det i dag, knyttet til det forslaget Senterpartiet har, og vi vet at det kommer ikke til å føre til noen millionbøter for Norge. Amund Utne i ESA har bekreftet at i statsstøttesaker gis det ikke bøter, der er det eventuelt snakk om hva som blir et oppgjør knyttet til en domstolsbehandling – ikke på det nåværende tidspunkt.

Vi vil at landbruksministerens anerkjennende ord til Hennes Majestet Dronningen om kulturlandskapet skal kunne nedfelles i en handling fra Regjeringens side når det gjelder å ivareta kulturlandskapet. Og statsråd Gabrielsens uttalelser om kulturlandskapets betydning for reiselivet bør også snart følges opp fra denne regjeringens side når det gjelder spørsmålet om å ta vare på et Norge som er i ferd med å gro igjen, ikke minst på grunn av en landbrukspolitikk som er helt utilfredsstillende.

Vi vil at de som har vært ute i valgkampen og snakket om akuttmedisin og fødeavdelinger, skal få muligheten her i dag til å stemme for et forslag og stadfeste de holdningene de har gitt uttrykk for i valgkampen. Hva mente Arbeiderpartiet med det de sa om Lærdal og sykehuset i Lærdal? Hva mente de med det de sa på Gjøvik, og om det arbeiderpartiordføreren sier på Gjøvik i dag? Hva mente Fremskrittspartiets John I. Alvheim om sykehusene, fødeavdelingene og akuttmedisinen? Det skal de få mulighet til å kunne vise i dag.

I tillegg til egne forslag er Senterpartiet beredt til et praktisk samarbeid med andre partier både når det gjelder spørsmålet om en bedre skole, en bedre eldreomsorg og sykehustjenester, og vi er åpne for forlik og kompromisser på ulike felt. Vi mener at velgerne etter denne valgkampen fortjener at vi også faktisk viser at vi vil følge opp valgkampløftene i praksis.

Uansett den innfallsvinkel statsministeren har valgt i sin tale i dag, er det dessverre et faktum at Regjeringens arbeid bærer økt preg av slitasje, og av at Høyre har fått farten opp for å realisere noen av sine store politiske prosjekter. Det gjelder spørsmålet om å konkurranseutsette virksomhet, det gjelder spørsmålet om å slå sammen kommuner, det gjelder spørsmålet om å fjerne fylkeskommunen, og det gjelder spørsmålet om å erstatte målrettet næringspolitikk med generelle skatteletter. Det gjelder også spørsmålet om å bidra til irreversible strukturendringer innenfor landbruks- og fiskeripolitikken, og det er dessverre overraskende å se hvor lett spill høyresiden her får.

Utviklingen viser til fulle at det trengs en mer kraftfull røst i Stortinget som kan snakke distriktenes, lokalsamfunnenes, industriens og næringsutøvernes sak. Den røsten vil Senterpartiet være, og vi føler også at høstens valg har gitt oss en styrke i det arbeidet. Derfor kommer vårt politiske arbeid fortsatt til å handle om kampen for at distriktene skal få beholde verdiskaping, arbeidsplasser og velferdstjenester, og at vi skal bygge ut infrastrukturen i dette landet. Derfor vil vårt politiske arbeid fortsatt dreie seg om å sikre kommunene en reell mulighet til å bedre den lokale velferden. Det nytter ikke å si at dette er den største innsatsen på mange år, når vi vet at de nyvalgte og folkevalgte i kommunene i januar og februar kommer til å sitte og pines mellom om de skal skjære ned på skoler eller på eldreomsorgen. Det nytter ikke å si at staten skal overta eldreomsorgen. Det er ikke organiseringen som er problemet, det er ressursene, akkurat som det var det for sykehusene.

Vårt politiske arbeid skal fortsatt handle om en næringspolitikk som kan ivareta og skape arbeidsplasser i Norge. Men det krever målrettet næringspolitikk, og det fordrer at den mest kapitalsterke staten i Europa satser mer av sin kapital på næringslivet, på kunnskap og teknologi. På dette området er Regjeringens ambisjoner meget beskjedne, for ikke å si feilslåtte. I den sammenheng synes vi også det er positivt med de to forslagene som Fremskrittspartiet har fremmet på dette området.

Vi kommer også til å fortsette å kjempe for en infrastruktur der vi ikke skal avslutte landet ved Polarsirkelen eller utenfor E6, og si at der trenger de ikke bredbånd. Vi vil ha en infrastrukturpolitikk som sier at alle i dette landet skal ha tilgang på bredbånd, på samme måte som det var med telefontjenestene den tiden de kom. Vi vil også stå for en infrastruktur der en kan vedlikeholde vegnettet i Norge, og bygge videre ut samferdselstjenestene. Det er et av de områdene der Regjeringen virkelig ikke har fulgt opp det den selv har lovet i Sem-erklæringen.

Jeg skjønner at det blir en god del diskusjon om samarbeidssituasjonen. Men jeg må si at jeg er redd for at denne høsten skal bli så preget av en diskusjon om samarbeid, der ingen av partiene egentlig vil spille ut alle sine kort, at vi mister litt av muligheten til et saksrettet praktisk samarbeid, som jeg tror at velgerne forventer av oss. Vi risikerer å bli mer opptatt av spillet enn av sakene i denne salen. Det synes jeg ikke våre velgere fortjener, og det synes jeg heller ikke denne salen fortjener.

Senterpartiet vil bidra til et praktisk samarbeid og til kompromisser, og det er på den bakgrunn at jeg også tar opp forslagene nr. 17, 18, 19, 20 og 21 fra Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Arnstad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A): Eg synest det var svært interessant at Marit Arnstad no ville bli industrien si talerøyr her i huset. Eg er òg glad for at Senterpartiet seier at det er behov for ein aktiv næringspolitikk. Det er veldig lett å vera samd i denne retorikken, men når det kjem til handling, meiner eg at me gjennom historisk røynsle har grunnlag for å stilla spørsmål ved om det er reell vilje bak denne retorikken.

Det er slik at Senterpartiet ønskjer å bruka meir oljepengar, men under heile 1990-talet røysta dei mot nesten alle prosjekta som no har gjeve oss desse oljeinntektene. I vår var Senterpartiet og Arnstad svært bekymra for at Snøkvit-kontrakten skulle gå til utlandet, men her i salen røysta dei mot heile kontrakten. No ønskjer dei altså at Hydro skal investera i Noreg. Ein av dei viktigaste føresetnadene for at så skal skje, er at ein har tilgang på nok elektrisk kraft til ein rimeleg pris. Her har Senterpartiet altså gjort alt det dei har kunna for å hindra at det som er den viktigaste føresetnaden, skal vera på plass. Derfor blir spørsmålet mitt: Er det òg vilje til å setja handling bak desse orda og faktisk bli næringslivet sine talsmenn?

Marit Arnstad (Sp): De siste par årene har jeg ofte forundret meg over at Arbeiderpartiet, som jo er så opptatt av næringspolitikken, ser ut til å gjøre næringspolitikk synonymt med gasskraftverk og Snøhvit. Det er liksom de to tingene det handler om for Arbeiderpartiet når det gjelder næringspolitikk. Men det er jo med respekt å melde en nokså smal måte å se på problemstillingen på.

Ja, Senterpartiet vil være med og diskutere hvordan en kan føre en mer målrettet næringspolitikk. Vi mener at det er to konkurransefortrinn dette landet har som bør utnyttes på en helt annen måte enn vi gjør i dag. Det ene er at vi har en befolkning med et veldig høyt kunnskapsnivå, og det bør vi utnytte til å satse mer på kunnskaps- og teknologiutvikling enn det vi gjør i dag. Det andre er at vi har en stat med en sterk kapitalbase, og den kapitalbasen bør utvikles i forhold til norsk næringsliv – mer kapitaltilgang for spesielle næringer og mer kapitaltilgang for en del av bedriftene i dette landet. Disse problemstillingene vil vi gjerne diskutere med Arbeiderpartiet dersom vi bare kan komme forbi den gasskraftdiskusjonen som Arbeiderpartiet bestandig skal henge seg opp i, og inn på en del av de områdene der det faktisk er mulighet for å få til et fornuftig flertall. Det første vi kan gjøre sammen, er sjølsagt å stemme for det forslaget som Senterpartiet har fremmet i dag.

Ivar Kristiansen (H): Lang tid med svekket kjøpekraft i våre viktigste internasjonale markeder har medført lavere etterspørsel etter norske varer og tjenester. Nå hadde jeg på denne bakgrunn ikke ventet at Senterpartiet i dag skulle mane frem noen lyspunkter med hensyn til videre positive utsikter, men positivt er det uansett at norsk næringsliv endelig begynner å se lysere på fremtiden etter at Regjeringen har fått på plass et moderat lønnsoppgjør, etter at norsk kronekurs er kraftig svekket, og etter at man systematisk har fått revet ned den særnorske, høye rentefoten.

I denne vanskelige situasjonen vil Senterpartiet fortsatt si opp EØS-avtalen. Har Senterpartiet virkelig tatt seg bryderiet med å regne på hva fulle tollsatser overfor vårt viktigste marked på helt vesentlige områder vil ha å si for norske arbeidsplasser og norske bedrifter? Har man regnet på hvilke fatale virkninger dette vil ha for norske arbeidsplasser?

Marit Arnstad (Sp): Ja, Senterpartiet er opptatt av det som har vært de næringspolitiske utfordringene, både for fiskeindustrien og for all annen næringsvirksomhet. Vi har vært sterkt bekymret de siste to årene under denne regjeringen. For Regjeringen har rasert en god del av støtten til SND og til forskning, også til marin forskning. En kan nå komme til å stå overfor tidenes avgiftsøkning for næringslivet, ikke minst i Kristiansens eget hjemfylke, Nordland. Det er rett og slett dramatisk, det en står overfor når det gjelder denne regjeringens mangel på næringspolitisk gangsyn.

Når det gjelder oppsigelse av EØS-avtalen, er det riktig at Senterpartiet mener det er et alternativ. Vi ser med interesse at NUPI, Norsk utenrikspolitisk institutt, nettopp har laget en utredning der en har sett på mulighetene knyttet til både EU-medlemskap, EØS-medlemskap og en sveitsisk løsning, med flere bilaterale avtaler. Vi synes det er positivt at den type alternativer endelig kommer på bordet.

Øyvind Korsberg (FrP): Statsministeren sa i sin tale at Norge er og «skal være et miljøpolitisk foregangsland». Det betyr at næringslivet og industrien har strenge særnorske utslippskrav og har særnorske miljøavgifter. Resultatet av denne konkurransevridningen er at norsk industri flagger ut, med tap av tusenvis av norske industriarbeidsplasser.

Fremskrittspartiet har i årevis fremmet forslag om at norske miljøkrav og avgifter for næringslivet og for industrien skal harmoniseres med de tilsvarende i de land som industrien og næringslivet konkurrerer mot. Disse forslagene, som vi har fremmet, har Senterpartiet og alle de andre partiene i denne salen stemt imot tidligere. Vil Senterpartiet snu denne gangen og stemme for våre forslag, som ivaretar verdiskaping og norske arbeidsplasser?

Marit Arnstad (Sp): Senterpartiet stemte imot den nye klimaavgiften knyttet til prosessindustrien som Regjeringen fikk igjennom, sammen med Sosialistisk Venstreparti. Grunnen til at vi stemte imot den – sammen med Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, for øvrig – var at vi syntes det var blodig urettferdig at én liten del av norsk industri skulle pålegges en slik avgift, i en tid da ingen annen industri var pålagt en slik avgift, men også i forhold til resten av norsk næringsliv. Så på det punktet har vi allerede en viss felles holdning å vise til, men derfra og til det som jeg vil kalle den ryggesløse miljøpolitikk som Fremskrittspartiet står for, er det en så lang vei å gå at det tror jeg ikke Fremskrittspartiet skal forvente at Senterpartiet blir med på. Vi har en helt annen holdning til miljøpolitikk enn det Fremskrittspartiet har, men vi er åpne for at det må være en rettferdighet og en viss fordeling av den byrden som blir pålagt næringslivet når det gjelder miljøpolitikken, og det skjedde ikke i forbindelse med klimaavgiften.

Karin Andersen (SV): Senterpartiet er i likhet med SV veldig bekymret for bortfallet av den differensierte arbeidsgiveravgiften. Tre forskjellige regjeringer har nå brukt fire år på å få gjort nesten ingen ting for å få på plass alternative ordninger. Det er fremdeles helt i det blå om vi 1. januar 2004 har en framforhandlet avtale som er godkjent av alle parter, og ingen vet hva slags regime norske bedrifter står overfor 1. januar 2004 hvis det ikke er tilfellet.

I dag fremmer Senterpartiet et forslag om at det ikke skal gjennomføres endringer i den differensierte arbeidsgiveravgiften fra 2004. De fleste av oss ønsker vel at det skal være mulig å gjennomføre et slikt forslag, men hittil har alle eksperter og alle næringslivsorganisasjoner som SV har vært i kontakt med, advart mot et slikt forslag.

I innlegget sitt i dag sier Senterpartiets Marit Arnstad at det ikke er noen fare med dette. Kan Marit Arnstad komme nærmere inn på det og eventuelt dokumentere sine påstander, slik at det hadde vært mulig å gjennomføre et slikt viktig forslag som Senterpartiet fremmer i dag?

Marit Arnstad (Sp): Det er riktig at Senterpartiet og SV har vært enige om den differensierte arbeidsgiveravgiften. Av og til får jeg en følelse av at SV synes det er veldig viktig å fortelle at så og så mange regjeringer ikke har gjort noe med den. Men når vi sier at ok, la oss komme oss videre og prøve å få gjort noe nå, setter SV seg litt tilbake og sier at nei, vi vet ikke helt om vi vil allikevel, for vi er redde for konsekvensene. Jeg mener at det ikke er grunnlag for å være det.

Det statsministeren sa i Verdens Gang omkring valget angående millionbøter til norsk næringsliv, er faktisk ikke riktig. Amund Utne i ESA har sjøl bekreftet at det ikke gis bøter ved statsstøttesaker. Det gis i tilfelle etter en domstolsbehandling, og det er ikke det vi snakker om i dette tilfellet. Vi snakker om en sak som er i en prosess. Regjeringen har ikke fått noen bindende melding fra ESA om at et system som er mer omfattende enn i dag, ikke kan godtas, for ESA skal ikke gi noen forhåndsmelding på det, og ESA har ikke hørt noen ting fra Regjeringen om det. Det bekreftes også i et brev i dag til Nordnorsk Verftssamarbeid fra nettopp ESA.

Trine Skei Grande (V): Mitt utgangspunkt er at politikere er ombud. Vi skal representere våre velgere, og vi er våre velgeres ombud både i mandat og i rolle. Senterpartiet og Venstre har en lang tradisjon i forhold til å være opptatt av distriktspolitikk, sjøl om vi kanskje har vært litt mer opptatt av sammenhengen mellom bygd og by. Men prinsippet er at et ombud først og fremst skal representere dem som ikke har noen til å snakke for seg. Det forklarer f.eks. Barneombudets rolle. Det forklarer også hvorfor det var riktig å ha et likestillingsombud i en tid da kvinner hadde få ombud til å snakke for seg.

Da er mitt spørsmål til Senterpartiet: Når Senterpartiet nå vil ha et distriktsombud, betyr det at de har gitt opp å representere sine velgere? Betyr det at de har gitt opp en distriktspolitikk, som er en del av det politiske området som vi skal diskutere? Og betyr det at de har gitt opp muligheten for å representere distriktenes meninger på f.eks. denne talerstolen?

Marit Arnstad (Sp): Jeg kan forsikre Venstre om at det på ingen måte betyr at Senterpartiet har gitt opp distriktspolitikken. Vårt forslag om et distriktsombud er en parallell til det svenske Glesbygdverket, men det er vanskelig å kalle et norsk ombud for Glesbygdverket. Vi har slitt litt med navnet, jeg skal være enig i det, men poenget er at det skal være et organ som ivaretar interessene til distriktene og bidrar med fakta- og grunnlagsmateriell i forhold til hvilke konsekvenser ulike avgjørelser får for distriktenes del. Det har fungert veldig godt i Sverige. Glesbygdverket har en viktig rolle. Vi mener at en slik institusjon også kunne fått en viktig rolle i Norge.

For øvrig er jeg enig i at Senterpartiet og Venstre har mye til felles når det gjelder distriktspolitikken. Jeg regner derfor med at ombudet fra Venstre vil sørge for at det blir uaktuelt å tvinge kommuner til å slå seg sammen ved å love dem bredbånd eller bruer, eller å gå inn for at det faktisk skal kunne tvinges igjennom kommunesammenslåinger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Steinar Bastesen (Kp): I dagens verden er nasjonalstaten under press. Den internasjonale storkapitalen arbeider systematisk for at nasjonalstaten skal fraskrive seg muligheten til å styre samfunnsutviklingen. Særlig presses nasjonalstaten til å gi fra seg retten til kontroll over egne naturressurser, nøkkelbedrifter og befolkningsutvikling.

Som et sentrumsparti med et konservativt verdisyn vil Kystpartiet forsvare nasjonalstaten. Uten nasjonalstaten vil det bli umulig å sikre en god framtid for den enkelte familie og det enkelte lokalsamfunn. Vi mener at et likeverdig samarbeid mellom selvstendige nasjonalstater er en forutsetning for et reelt folkestyre både på internasjonalt og på lokalt nivå.

På globalt plan er det mange aktører som bidrar til å styrke den internasjonale storkapitalens makt. Verdens Handelsorganisasjon er organisert på en slik måte at den fungerer som en pådriver for nedbygging av nasjonalstaten. Men i denne debatten vil jeg fokusere på en annen global aktør, som opererer mer i det stille. Jeg snakker her om de såkalte Bilderbergerne. Her møtes ledere fra mange nasjoner på lukkede møter for å diskutere den internasjonale situasjonen. Vi i Kystpartiet mener at det norske folk har krav på å få vite hva som foregår på disse møtene. Jeg vil derfor utfordre de norske politikere som har deltatt på slike møter, til å opplyse om hva som er den egentlige agenda for Bilderbergerne. Er det nedbygging av nasjonalstaten?

Den fremste trusselen mot nasjonalstatene i Europa er EU. Stadig flere europeiske land underlegger seg EU-regimet, som arbeider for fri flyt av varer, kapital, tjenester og personer over landegrensene. Forslaget til en grunnlov for EU bekrefter at unionen gradvis omgjøres til en føderasjon, der medlemslandenes folkevalgte organer settes på sidelinjen.

Gjennom EØS og Schengen er Norge knyttet så tett til EU-systemet at våre egne styringsmuligheter er sterkt redusert. Gjennom EØS er vi påtvunget en rekke direktiver som har store skadevirkninger. De mest aktuelle eksemplene på dette er påbudet om å avvikle differensieringen av arbeidsgiveravgiften og reglene for omsetning av alkoholholdige drikker i butikkene. For å sikre norsk selvstendighet vil Kystpartiet ha en vanlig handelsavtale med EU, uten noe element av overnasjonalitet.

Gjennom Schengen har vi forbud mot å gjennomføre personkontroll på grensen mellom Norge og EU. Denne bestemmelsen har resultert i at innvandringen til Norge er kommet helt ut av kontroll. Norske politikere har fraskrevet seg muligheten til å demme opp for grensekryssende kriminalitet, terrorisme og illegal innvandring. De har også fraskrevet seg en viktig mulighet til å styre befolkningsutviklingen i Norge. Vi er et rikt land med en liten befolkning. Vi er svært sårbare overfor de store folkeforflytninger som skjer i våre dager. Jeg vil derfor utfordre Fremskrittspartiet til å forklare hvorfor partiet stemte imot mitt forslag i Stortinget om norsk grensekontroll mot Schengen.

Norskehavet har i mange år vært rammet av de radioaktive utslippene fra Sellafield i England. Det har kommet signaler om at enkelte av anleggene i Sellafield skal nedlegges i løpet av en tiårsperiode, og at utslippene av technetium-99 skal stoppes. Men norske myndigheter må ikke slå seg til ro med dette. Vi må opprettholde presset mot Storbritannia helt til vi ser konkrete resultater. Dette er livsviktig for miljøet i hele Nord-Atlanteren. Vi er en stormakt på havet og råder over et område sju ganger så stort som vårt eget landområde. Vi trenger derfor det nye redningshelikopteret. EH 101-helikopteret er en selvfølge.

Norskekysten vil i stigende grad bli berørt av internasjonal oljefrakt. Dette utgjør en stor trussel mot fiskerinæringen. Kystpartiet mener at oljetankerne må dirigeres mye lenger fra land enn det myndighetene legger opp til. Seilingsleder innenfor 12-milssonen hvor fiskefartøyer har vikeplikt, er helt uakseptabelt! Kystvakten og oljevernberedskapen må styrkes.

For Kystpartiet er det avgjørende at utbyttet fra de maritime næringer kommer kystbefolkningen til gode. Vi kan ikke akseptere at den norske maritime flåten bemannes med billig utenlandsk arbeidskraft. Vi kan heller ikke akseptere at verdien av fiskekvotene brukes til å berike aksjonærene framfor å skape arbeidsplasser lokalt. Trålernes leveringsplikt til lokale fiskemottak må innskjerpes. Vi trenger voksne, erfarne folk til å rekruttere og utdanne lokal arbeidskraft, ikke minst norsk ungdom, til de maritime næringer. Kystpartiet ser derfor med stor uro på forslagene om å skjære ned offentlige tilskudd til Fiskerinæringens Kompetansestyre.

Nettolønnsordningen er en avgjørende rammebetingelse for den maritime næring. Kystpartiet ønsker en mer rettferdig pensjonsordning for fiskere og sjøfolk, der man får utbetalt sin pensjon fra den institusjon man har betalt sine pensjonspenger til.

Naturressursene må forvaltes på en bærekraftig måte. Kystpartiet har fått økende støtte i sin kamp for beskatning av sel og hval. Vi opplever at andre partier i stigende grad ser nødvendigheten av å beskatte kongekrabben, slik at denne fremmede arten ikke skal skape ubalanse i havets økologi. Vi stiller oss også kritisk til utsetting av ulv i Norge, jf. TV 2-programmet om denne saken.

Nasjonalt eierskap er viktig for at naturresursene skal komme den norske befolkning til gode. Til tross for dette vedtar det norske storting stadig nye lover som muliggjør salg av bedrifter og ressurser til utlandet. Mineralloven, vannressursloven, energiloven, havbeiteloven og oppdrettsloven er gode eksempler. Privatisering av statseiendommer åpner også for salg til utlandet. En av Kystpartiets hovedoppgaver er å stoppe denne utviklingen.

I dagens situasjon med lavkonjunktur og høy arbeidsledighet burde en kunne bruke en større del av Statens petroleumsfond i Norge. Gjennom tilstrekkelige bevilgninger til kommunene vil disse bli i stand til å løse sine oppgaver og etter hvert utvikle mer selvbærende lokalsamfunn. Og gjennom skattelettelser for nødvendighetsgoder som bolig, mat og arbeid vil den enkelte familie bli bedre i stand til å klare seg selv.

Kystpartiet vil styrke heim og familie ved å avvikle både fordels-, formues- og eiendomsskatt på bolig. I tillegg vil vi avvikle arveavgiften, som rammer mange familier og småbedrifter hardt. Vi mener også at dokumentavgiften ved kjøp av bolig er altfor høg. Kystpartiet setter pris på at Regjeringen har lovet å avvikle fordelsskatten i inneværende stortingsperiode, men hittil har ingenting skjedd, fint lite i hvert fall. Fremskrittspartiet har hatt mange sjanser til å presse Regjeringen på dette punkt, men har til nå ikke benyttet seg av det. Ranveig Frøiland har nylig sagt at Arbeiderpartiet også vil avvikle fordelsskatten. Jeg vil herved utfordre Jens Stoltenberg til å bekrefte at dette er tilfellet. Jeg tror det ikke før jeg får se det!

Det norske politiske landskapet er i endring. Kristelig Folkeparti og Venstre har ofret sentrumssamarbeidet til fordel for regjeringssamarbeidet med Høyre. Og Senterpartiet satser i stadig større grad på regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. I denne situasjonen er det et økende behov for et parti som vil kjempe for at sentrumsalternativet på nytt skal bli en selvstendig kraft i norsk politikk. Kystpartiet vil være en pådriver i denne sammenhengen.

Enkelte hevder at sentrum ikke er noe selvstendig politisk alternativ, og at velgerne bare burde ha valget mellom venstresiden og høyresiden. Men faktum er at et verdikonservativt sentrumsparti som Kystpartiet skiller seg klart fra både venstresidens sosialisme og høyresidens liberalisme. Vi vil beskytte den lille mann og kvinne mot overgrep fra både offentlige og private maktkonsentrasjoner. Vi vil sikre bosettingen i distriktene, samtidig som vi vil lette presset mot byene. Land og by, sammen på ny!

Og hvem skal kunne flagge EU-saken uten å inngå håpløse kompromisser med ja-partiene Arbeiderpartiet og Høyre? Svaret vet dere alle. Det er Kystpartiet!

Presidenten: Ingen har bedt om ordet til replikk.

Oddvard Nilsen (H): Samarbeidsregjeringens politikk begynner nå å virke. Aker Kværner fikk nylig en kontrakt på 1,5 milliarder kr i forbindelse med Snøhvit-prosjektet. SAS har tildelt kontrakten for tungt vedlikehold til Gardermoen. Aker Brattvaag Gruppen på Sunnmøre fikk nylig kontrakt for bygging av fem nye forsyningsskip til en verdi av 800 mill. kr. Aker Verdal inngikk nylig kontrakt med det britiske oljeselskapet EnCana, verdt 750 mill. kr.

Det franske selskapet Eramet varslet 12. september at de satser på de to smelteverkene i Sauda og Porsgrunn.

I Eramets pressemelding uttalte direktøren, Bernt Jarle Dolmen, at for norsk industri er det også en konkurransefordel så lenge statlige myndigheter, slik som det nå signaliseres vilje til, i praksis legger til rette gjennom forutsigbare og langsiktige rammevilkår for den konkurranseutsatte industrien.

Regjeringens politikk gir resultater. Nå er det viktig at vi ikke stiller klokken tilbake slik Arbeiderpartiet ønsker, og heller ikke utfører økonomiske eksperimenter av det slag Fremskrittspartiet og SV står for.

Velferden bygges også ut. Snart er helsekøene bare et dystert minne fra den tiden da Arbeiderpartiet satt med makten. Fra januar 2002 til april 2003 ble køene redusert med 14 pst. Bevilgningene til psykiatrien er trappet kraftig opp. Offentlig sektor fornyes og moderniseres. De magre år i skolen under Arbeiderpartiet, med sentralstyring og skrivebordsreformer, er borte for vinden. Nå ser vi lokal frihet, mangfold, åpenhet, engasjement og krav til kunnskap og kvalitet. Innen samferdsel fører konkurranseutsettingen, fristillingen og dereguleringen til at vi får langt mer igjen for pengene enn hva vi fikk tidligere. Denne regjeringen forandrer Norge til det beste for innbyggerne.

Jeg ser ingen samlet opposisjon mot denne regjeringen. Jeg ser tre partier som spriker i alle retninger. Jeg ser et arbeiderparti som vil skru klokken tilbake. Viktige moderniseringer i offentlig sektor, valgfrihet for brukerne, skatte- og avgiftslettelser er truet dersom Arbeiderpartiet igjen skulle komme tilbake til makten.

Jeg ser et fremskrittsparti som vil eksperimentere med arbeidsplasser og økonomi. Selve fundamentet for velferden er truet hvis forslagene om å gyve løs på pensjonspengene i oljefondet får flertall.

Jeg ser et SV, men jeg vet ikke helt om jeg skal tro det jeg ser. De får panikk og anklager oss for løgn når vi siterer fra partiprogrammet deres. Summen av deres politikk vil tømme oljefondet, stenge oljekranene og stoppe bedriftene. Legg så til sekstimersdagen på toppen, og Norge kan slås konkurs.

Har opposisjonen så ingen ting felles? Jo, det har de: Lite av det de foreslår, kan gjennomføres i praksis. Det er ingen bærekraft over forslagene. Arbeiderpartiets gammelmodige forslag vil ikke la seg gjennomføre. Folk vil ikke akseptere at klokken skrus tilbake. Når de har fått friheten til å velge, vil de selvsagt ikke miste den.

Luften vil raskt gå ut av ballongen til Fremskrittspartiet når pensjonsfondet er tomt og alle lurer på hvor det ble av.

At Sosialistisk Venstrepartis program ikke lar seg gjennomføre, har de jo innsett selv. Det er derfor de blir så sinte på oss når vi siterer fra programmet.

Jeg er stolt over den jobben denne regjeringen gjør. Den fører en bærekraftig politikk, en politikk vi med hånden på hjertet kan si vil gi oss et bedre samfunn. Moderat og forsiktig? Ja vel, kanskje det, men den er realistisk, og den er forsvarlig. Resultatene begynner å komme. Nå er det verken tid for å skru klokken tilbake eller å eksperimentere. Nå er det viktig å fortsette på den politiske kurs som Samarbeidsregjeringen har ført og fører. Den vil gi bedre resultater for hele landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Først bare for ordens skyld: Det er helt riktig som representanten Oddvard Nilsen sier, at han ikke ser en samlet opposisjon. Det har heller aldri vært min ambisjon å stå sammen med Fremskrittspartiet i opposisjon til denne regjeringen. Det er heller slik at Regjeringen har et problem når den ikke står sammen med sitt parlamentariske grunnlag, som er Fremskrittspartiet.

Det andre jeg har lyst til å ta opp, er at denne regjeringen legger opp til tidenes avgiftsøkning for tusenvis av bedrifter i Distrikts-Norge. Det skyldes at man har akseptert ESAs opplegg om at det må innføres full arbeidsgiveravgift i hele Distrikts-Norge med unntak av Nord-Troms og Finnmark. For Nord-Troms og Finnmark har Regjeringen gjort seg nytte av en politisk unntaksbestemmelse som gjør det mulig å fravike statsstøtteregelverket.

Mitt spørsmål til representanten Oddvard Nilsen er: Kan han forklare meg hvorfor han har begrenset det bare til Nord-Troms og Finnmark, men aksepterer at man ikke skal bruke den unntaksbestemmelsen, f.eks. for resten av Troms, for Nordland, for fjellregionen i Oppland, Hedmark og Buskerud og mange andre distriktskommuner? Vi mener at Regjeringen skulle bedt om et større unntak og gav også uttrykk for det i EØS-komiteen.

Oddvard Nilsen (H): Når det gjelder Regjeringen, var mitt poeng med å si det jeg sa om bærekraften som ligger i dette storting med de ulike partier, at det bare er i Samarbeidsregjeringen man finner frem til en politikk som er bærekraftig, og som kan gjennomføres i praksis.

Så vil jeg få lov å si litt til representanten Jens Stoltenberg når det gjelder dette med arbeidsgiveravgiften. Jeg tror at i politikk skal man være redelig i all sin ferd og i all sin fremferd. Jeg vil si at noe av det som har skuffet meg mest i denne valgkampen, er Arbeiderpartiets takling av spørsmålet knyttet til arbeidsgiveravgiften og «eg». Jeg er helt overbevist om at Jens Stoltenberg vet om nettopp kravet til bærekraft. Han vet utmerket godt at han aldri kunne ha gjennomført det han har reist rundt og sagt i Norge, hvis han satt i posisjon. Det vet han. Derfor er det på en måte litt skuffende å oppleve at han fremstiller en sak på en slik måte som Arbeiderpartiet har gjort i valgkampen. Regjeringen har gjort absolutt alt som har vært mulig, for å få dette til. Vi er enige om arbeidsgiveravgiftens viktighet, men det er skuffende å se at Stoltenberg har brukt en argumentasjon som han selv vet ikke er holdbar.

Arne Sortevik (FrP): Jeg skal si noen ord om skole.

Typisk nok: Når valget er over, forsvinner ofte skolesakene ut av den politiske debatten. Typisk nok er det sagt lite i trontalen om det store vedlikeholdet som preger hverdagen for mange skolebarn. Det går sent, foreldre er frustrert og skolebarn er frustrert.

Blant de forslagene Fremskrittspartiet har fremmet her i salen, viser jeg til forslag nr. 8:

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide en oversikt over og fremlegge en redegjørelse for Stortinget om vedlikeholdssituasjonen for skolebygg i grunnskolen og den videregående skole i løpet av første halvår 2004.»

Det går sent. Det må gå fortere, og derfor trenger vi å få fortgang i fremrykkingen. Utfordringen til den parlamentariske lederen for Høyre, som vel også snakker for Regjeringen, må være å svare på om dette er et forslag som Høyre kan være med på å støtte.

Oddvard Nilsen (H): Det er vel bred enighet i dette huset om at man skal gjøre noe når det gjelder rehabilitering og vedlikehold av skolebygg. Det tror jeg faktisk de aller fleste partiene har vært enige om, og i gjentatte budsjettforslag har de ulike partier fremmet forslag om det.

Men samtidig vil jeg understreke følgende: For Høyre er også dette med skolebygg viktig, men aller viktigst er innholdet i skolen. Det har vært en sak som partiet har vært opptatt av over flere valg. Vi har poengtert gang på gang at det som må til i norsk skole er en kvalitetsforbedring. Når hver femte elev som går ut fra skolen, ikke kan lese, og vi faktisk ikke oppdager det før det er for sent, så er det noe som er i veien med norsk skole. Hovedfokuset for Høyre sin del vil selvsagt være en kvalitetsheving av skolen i Norge. Det er det vi trenger, nettopp fordi våre barn trenger det verktøyet for å løse de fremtidens utfordringer de vil stå overfor. Det er det aller viktigste. Selvsagt skal det også gjøres noe for skolebygg, men ber man om en prioritering, så er det kvalitet i skolen som er det viktigste.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Representanten Nilsens påstand var at Regjeringens medisin virker. Hvis sykdommen er arbeidsledighet, kan det umulig være riktig. I går ble det lagt fram tall fra Aetat som viser at for aldersgruppen under 30 år med over fire års utdannelse har ledigheten steget med 44 pst. på ett år. Og Aetat varsler ytterligere økning utover høsten. Aldersgruppen 20 til 24 år er den med størst økning i ledigheten fra september 2002 til september 2003. Regjeringens medisin på dette området virker åpenbart ikke. Lav rente alene slår ikke tilbake ledigheten, og særlig ikke ledigheten blant ungdom. Vi vet alle hvor alvorlig ungdomsledighet er, også fordi det gjelder deres framtidige muligheter på arbeidsmarkedet, og det trengs nå målrettede tiltak.

Hva slags tiltak, bortsett fra å sitte stille og håpe på pent vær, har regjeringspartiene for å redusere ledigheten blant ungdom?

Oddvard Nilsen (H): Først og fremst vil jeg få si at jeg tror alle partier, også regjeringspartiene, er ekstremt opptatt av at de skal få ned arbeidsledigheten i Norge. Spør man meg, så er det det Regjeringen har hatt som første punkt på dagsordenen fra første dag. Hele jobben knyttet til budsjettene med å sørge for at de ble så stramme, med sikte på å få rente og kronekurs ned, hadde først og fremst én hensikt, nemlig å redde arbeidsplassene i konkurranseutsatt næringsliv. Dette ble vi bedt om av LO. Dette ble vi bedt om av NHO. Dette ble vi bedt om av alle, at dette måtte vi forsøke på. Det har vært en meget tung jobb, men Regjeringen har gjennomført den.

Som jeg sa i mitt innlegg: Nå ser vi også at det lysner i forhold til dette. Det går bedre. Det er på ingen måte slik at man er tilfreds med det resultat man har, men jeg er overbevist om at den politikken som Regjeringen nå fører, med vekt nettopp på de faktorer som her er nevnt, vil gi et bedre resultat på sikt. Så får vi i mellomtiden sette inn de målrettede tiltakene, noe vi også gjør. Denne regjeringen har gjort mye knyttet til Aetat. Hovedpoenget er at vi må fortsette den politikken som Regjeringen har lagt opp, for å sikre at vi skaper nye arbeidsplasser og tar vare på dem vi har.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jon Lilletun (KrF): Noreg er eit lite land med stor rikdom. Dette gjev oss klare utfordringar og forpliktingar. Vi må ta vare på dei som fell utanfor. Alle i landet vårt skal få ta del i velstanden. Vi må styrkje familiane og andre fellesskap, og løfte fram dei ikkje-materielle sidene ved livet. Vi må føre ein politikk som tek vare på miljøet og slektene etter oss. Vi må ta ansvaret for medmenneska våre i fattige land på alvor.

Kristeleg Folkeparti si gruppe på Stortinget innleia arbeidet denne hausten med ei studiereise til Madagaskar. Landet er mellom verdas fattigaste. Det store fleirtalet av folket lever i fattigdom. Ingen som vitjar landet, kan unngå å sjå det, eller verte merkt av det. Men Madagaskar er òg eit land med framtid. Den nye regjeringa i landet gjev håp om demokratisering, økonomisk framgang og kamp mot fattigdom og korrupsjon.

Vitjinga på Madagaskar gav nye perspektiv på arbeidet her heime, på valkampen som ligg bak oss, og på arbeidsåret som vi har teke fatt på her på Stortinget. Utfordringane i det norske samfunnet er mange og store. Samstundes veit vi at fleirtalet her i Noreg er uendeleg mykje betre materielt stilt enn dei fleste menneske på jorda. Har vi vorte mindre takksame og mindre audmjuke etter kvart som velstanden har auka? Helst skulle det vel ha vore omvendt. Skal vi tru undersøkinga som vart presentert i Dagbladet sist torsdag, er nordmenn ikkje berre blant dei mest velståande i verda, men òg blant dei mest misnøgde. Også i Noreg har vi uløyste oppgåver. Men sett i kontrast til kvardagen til kvinner og menn i fattige stròk av verda kan delar av den norske politiske debatten verke perspektivlaus.

Skal det politiske arbeidet vårt ha meining, må vi ha evne til å ta innover oss livserfaringa til folk flest. Ser vi rundt oss i samfunnet, ser vi mange teikn på at tryggleik og gode fellesskap er ei mangelvare. Sjølv om dei fleste nordmenn har både hus, klede, nok mat og eit arbeid å gå til, er ikkje fellesskapa og familietilhøva våre alltid dei rikaste.

Ikkje sidan krigen har så få nordmenn brukt retten til å røyste som ved lokalvalet i haust. Det gjev grunn til uro. Det skal vere meiningsfullt å drive lokalpolitikk, og meiningsfullt å røyste. Regjeringa har tatt eit historisk initiativ for å gje kommunane meir fridom. Stortinget må også, frå dag til dag, vise at vi meiner alvor når vi seier at lokaldemokratiet skal styrkjast. Lokalvalet har ført til maktskifte fleire stader, men her på Stortinget er samansetjinga den same i dette arbeidsåret som i det førre. Utfordringane og moglegheitene er med andre ord dei same som før sommaren.

Mange spekulerer på om Kristeleg Folkeparti vil endre kurs etter eit svakt valresultat. Til det er svaret: Det medansvaret vi tok på oss på Sem, står vi fast ved. Sem-erklæringa, saman med regjeringserklæringa, er framleis arbeidsgrunnlaget vårt her på Stortinget. Samstundes skal vi verte endå tydelegare og synleggjere Kristeleg Folkeparti sitt gjennomslag i det daglege arbeidet i regjering og storting. Kristeleg Folkeparti sitt mål er det same som før: eit varmare samfunn med kristne verdiar. Vi skal halde fram med kampen for menneskeverdet forankra i det kristne menneskesynet.

I trontalen har Regjeringa slått fast at kampen for å sikre og skape arbeidsplassar og tvinge arbeidsløysa attende skal vere ei hovudsak framover. Regjeringa satsar på brei front. Ein stram finanspolitikk er særs viktig. Samstundes treng vi ei målretta satsing for å skape nye arbeidsplassar. Arbeidsmarknadstiltak, jobbklubbar og ein styrkt Aetat vil hjelpe ledige til å kome inn i nytt arbeid. Det skal løne seg for næringslivet å ha folk i arbeid. Difor må vi føre ein politikk som medverkar til at den gode utviklinga med lågare rente, svekt kronekurs og moderat lønsutvikling held fram. Parallelt med dette må vi halde eit kontinuerlig fokus på nyskaping av arbeidsplassar. Innovasjon i bedrifter over heile landet er avgjerande i kampen mot arbeidsløysa. Det er difor gledeleg at Samarbeidsregjeringa vil leggje fram ein samla plan for å auke innovasjonen og framleis trappe opp innsatsen når det gjeld forsking. Arbeidsløysa er sløsing med ressursane i landet vårt. Arbeidsløysa er òg ei tung bør for alle som vert råka av ho. Difor fører Regjeringa ein politikk som skal gje ledige hender eit arbeid.

På eitt punkt vil eg gjerne slutte meg til min kollega Oddvard Nilsen. Det gjeld Arbeidarpartiet sitt forhold til arbeidsgjevaravgifta i valkampen. Eg held Jens Stoltenberg for å vere ein rettskaffen politikar. Men eg må innrømme at måten Arbeidarpartiet har køyrt denne saka på, når dei veit kor langt dei kom sjølve, og dei veit kor vanskeleg dette er, har skuffa meg. Har Stoltenberg hatt kontakt med Island og Liechtenstein? Har han teke dette opp i møta med Persson og Schröder? Eg tviler på det, for vi veit at dei har gått imot dei løysingane som Stoltenberg i dag har føreslått.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Det er en ærlig sak at Kristelig Folkeparti er uenig med Arbeiderpartiet i synet på differensiert arbeidsgiveravgift. Men jeg er dypt uenig i den konklusjonen man har kommet til, fordi denne diskusjonen handler ikke om hva vi gjorde for tre, fire og fem år siden. Da slåss Bondevik I-regjeringen, Stoltenberg-regjeringen og Jagland-regjeringen for å få ESA til å akseptere ordningen. Det lyktes vi ikke med. Det vi fikk til, var å få noen år ekstra. Det er vi glade for. Da det arbeidet var avsluttet, gjenstod det én mulighet, og det var å bruke den politiske unntaksbestemmelsen, som jeg tror kan tilsidesette regelverket. Den er blitt brukt for Nord-Troms og Finnmark. Det er veldig bra.

Det vi anklager Regjeringen for, er at den ikke har tatt opp på politisk plan et ønske om at større deler av Norge kunne unntas. Vi har fått skriftlig svar om at det ikke har vært tatt opp én eneste gang av statsminister, finansminister eller utenriksminister at man skulle ha hatt et større unntak. Når Regjeringen overhodet ikke har tatt opp spørsmålet om et større fritak, mener vi at den har hatt en skandaløs, passiv holdning til det absolutt viktigste distriktspolitiske virkemiddelet. Regjeringen har bare bøyd seg for byråkraters og diplomaters vurderinger av hva som er mulig, og har ikke gjort et skikkelig politisk arbeid. Det er skandalen i denne saken.

Jon Lilletun (KrF): Her treng ein meir enn eitt minutts replikk for å kunne gå gjennom ein dokumentasjon på at det Stoltenberg no sa, ikkje held mål.

For det fyrste var det vanskeleg nok å få Liechtenstein og Island med på at denne unntaksregelen skulle kunne brukast for Nord-Troms og Finnmark. Vi veit at det var behov for at heile EØS måtte vere villig til å gå inn i den kampen.

Vidare er det gjort ei rekkje forsøk på å finne løysingar for det som er den logiske politikken, nemleg å halde fram med ei differensiert arbeidsgjevaravgift. Det er ei ubyråkratisk ordning, og eg må seie at det tener ikkje EU mykje til ære at dei hindrar ei ubyråkratisk ordning og påfører oss byråkratiske ordningar. Det gjev i alle fall ikke det prosjektet noko meir truverde hos Kristeleg Folkeparti. Det vil eg berre seie!

Men eg må nok beklage: Eg står fast på den kritikken som er retta mot Arbeidarpartiet, at dei i opposisjon har ført ein annan argumentasjon enn dei gjorde i posisjon når det gjeld arbeidsgjevaravgifta.

Arne Sortevik (FrP): Jeg skal tilbake til skole, jeg, men det skulle vel gå greit med en tidligere utdanningsminister.

Regjeringen snakker om at den vil prioritere et mangfoldig skoletilbud. Like før sommerferien inngikk regjeringspartiene et kompromiss med SV, da lov om frittstående skoler ble behandlet i Stortinget. Det gjeninnførte den kommunale vetoretten. Hvorledes mener Regjeringen at dette mangfoldige skoletilbudet skal bli virkelighet, når man i samarbeid med SV faktisk har gjeninnført en kommunal vetorett? Er det slik at man ikke har tenkt å bry seg om hva de kommunale politikerne sier? Skal man følge denne innsigelsesretten eller vetoretten, vil jo det legge en betydelig sperre for etablering av et mangfoldig skoletilbud.

Så på tolv sekunder: Statsministeren snakket mye om verdispørsmål. Jeg vil tilbake til vedlikeholdet, for det vedlikeholdet og de skolene vi tilbyr våre skolebarn, handler også om verdier. Hva vil Regjeringen gjøre for at det skal gå fortere å gi barn skikkelige skolebygninger og en anstendig skolehverdag?

Jon Lilletun (KrF): Representanten Sortevik skal ha ros for at han bringer skulen, som er noko av det viktigaste vi steller med, inn i trontaledebatten, sjølv om han vert veldig konkret. Det vert nesten ein budsjettdebatt.

Når det gjeld vedlikehaldet av skulane, vil det kome ein gjennomgang av heile situasjonen. Eg ventar at budsjettet har ytterlegare tak når det gjeld vedlikehaldet av skulane.

Når det gjeld vetoretten, kom nok representanten Sortevik i skade for å beskrive uriktig det Stortinget gjorde. Ein gav kommunane uttalerett, ja, men ikkje vetorett. Det Framstegspartiet hadde moglegheit til, var å stemme for Regjeringas forslag, som ville likebehandle friskular i alle kommunar i forhold til det den offentlege skulen kostar. Men ved at dei gjekk imot det, var ein nøydd til å søkje fleirtal på ein annan måte, men ikkje på den måten at det vart innført eit veto. Den nye friskulelova gjev rett til etablering når det er fagleg grunnlag for det, og då har ikkje kommunen veto, men han har uttalerett.

Heidi Sørensen (SV): Jeg er glad for at statsministeren understreket at blant Regjeringens kjerneverdier står miljøet som vårt forvalteransvar, og at Norge skal være et miljøpolitisk foregangsland.

Fremskrittspartiet har i dag fremmet fire forslag i salen som effektivt ville rasere norsk miljøpolitikk. Fremskrittspartiet deler på disse områdene åpenbart ikke Regjeringens kjerneverdier.

Jeg har stor respekt for det valget Kristelig Folkeparti tok da de gikk ut av Bondevik I-regjeringen på en miljøsak. Nå står vi overfor en sak med større miljøkonsekvenser enn gasskraftsaken, nemlig åpningen av Barentshavet for oljeproduksjon. Det vil medføre større klimautslipp og vil berøre den sårbare økologien i Barentshavet kraftig.

Kan Lilletun love meg at han nå i regjeringsposisjon ikke vil gå inn for en sak som har større konsekvenser enn gasskraftsaken? Og er ikke hjertet hans litt nærmere våre kjerneverdier enn Fremskrittspartiets?

Jon Lilletun (KrF): Eg har tidlegare i dag etterlyst frå representanten Halvorsen ei erkjenning av at når det gjeld miljøpolitikk, har denne regjeringa ført ei god linje, som var betre enn regjeringa Stoltenbergs, og fått delvis medhald i det.

Det som representanten Sørensen tek opp, er sjølvsagt noko som vi skal behandle seriøst og skikkeleg. Det å trekkje konklusjonen no, før vi har sett i gang utgreiingar, ville vere galt. Meininga med konsekvensutgreiingar må jo vere at ein får dei på bordet, og at ein gjennomfører ei høyring før ein konkluderer.

Men det eg lovar representanten Sørensen, er at Kristeleg Folkeparti kjem ikkje til å vere med på noko vedtak verken i regjering eller i storting som har dei konsekvensane som representanten Sørensen beskreiv her.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V): Norge har levd – og levd godt – med mindretallsregjeringer siden 1971, med bare ett unntak. I stigende grad bygges det opp misnøye med dette, og det snakkes om systemkrise og behov for flertallsregjeringer. Venstre ville gjerne hatt flertall bak Regjeringa og dens politikk, men noen politiske realiteter har gjort det umulig å danne flertallsregjering. Det er ikke på noen måte gitt at dette vil endre seg etter neste stortingsvalg.

Dette handler ikke om en systemkrise som kan avskaffes ved formalgrep, men om politikk. Mindretallsregjeringers styringsproblemer og ropene om kaos og krise øker med opposisjonens behov for posisjonering for egen makt, framfor ønsket om omforente løsninger fra sak til sak.

Til sjuende og sist faller ting på plass, med eller uten regjeringsskifte. Det er grunnleggende galt å framstille norsk politikk som et kaos. Man kan bare se norsk politikk i et internasjonalt perspektiv, så ser man det meningsløse i en slik påstand. Men kanskje har noen interesse av å skape det falske bildet.

Landet styres godt. Samarbeidsregjeringa har i to år fått gjennomslag for sin politikk – i all hovedsak. Venstre står rakrygget og stolt i en regjering som fører en god politikk for hele landet. Vi har en visjon om et sosialliberalt Norge, med mer frihet og mer ansvar for enkeltmennesker, for kommuner, for bedrifter og institusjoner. Det moderne Framtids-Norge er ikke en retur til den sosialdemokratiske formynderstaten som fratar folk ansvar og skaper kravmentalitet og sytekultur. Det kan heller ikke baseres på ytterliggående politikk til høyre, med intoleranse og gruppetenkning, anti-miljøpolitikk og uhemmet kommersialisme.

Regjeringa leverer i riktig retning. Trontalen viser tydelig satsing på hjertesaker for Venstre, som frihetsreform for lokaldemokratiet, en offensiv miljøpolitikk, sosialt ansvar, utdanning og forskning, nyskapende næringsliv og orden i økonomien. Statsbudsjettet og finansdebatten vil gi anledning til å gå nærmere inn på den praktiske politikken.

Fremskrittspartiet bidrog til etablering av Samarbeidsregjeringa. Partiet står sjølsagt fritt til å bidra til dens fall, enten årsaken vil være egne taktiske interesser eller ønsket om at en annen regjering skal føre en politikk man liker bedre. Men det er nå en gang slik at partier i fløyposisjon ofte må finne seg i å velge subsidiært, gjerne mellom to onder. Også Venstre har en fløyposisjon i noen saker og må inngå kompromisser. I de fleste saker befinner vi oss i det politiske sentrum og kan være med og legge premissene for samlende løsninger. Derfor er det naturlig at partier i sentrum, også når de er små, er med i regjering, mens fløypartier, også når de er store, må finne seg i å være i opposisjon. Det er når rollen som protestparti på en ytterfløy skal forenes med ansvar og makt, at problemer skapes. De kan ikke ryddes av veien med symbolske systemendringer. Partiers ambisjoner og strategiske grep kan ingen utenforstående avskaffe.

Fremskrittspartiets formann, Carl I. Hagen, sa i valgkampen at han ønsket sentrum ut av norsk politikk. Det er – fra hans ståsted – et greit politisk synspunkt så lenge han vil overlate valget til velgerne. På samme måte kan Venstre gi uttrykk for at det hadde gjort styringen av landet mye enklere om populistiske fløypartier hadde hatt noe mindre oppslutning og hadde nøyd seg med rollen som opposisjon og salt i samfunnsdebatten.

Men velgernes valg må og skal vi leve med, og derfor må også opposisjonen ta ansvar når det ikke er politisk grunnlag for flertallskoalisjoner. Sentrumspartiene har lange tradisjoner for slikt ansvar, systemproblemene har en påfallende tendens til å bli akutte når Arbeiderpartiet er i opposisjon.

Venstre konstaterer at Samarbeidsregjeringa er den beste og mest styringsdyktige regjeringa landet kan ha i dag. Den leverer i samsvar med Sem-erklæringa, og det er en god balanse mellom partiene i Regjeringa. Sentrumspartienes innflytelse er betydelig og tydelig.

Ønsket om å fjerne det brysomme sentrum og gjeninnføre en enkel todeling i rødt og blått kommer ikke til å lykkes. Virkeligheten har gått forbi slike forenklede bilder. Selv i topartisystemet i Storbritannia klarer liberaldemokratene å bryte mønsteret og vinne stadig flere mandater. I hele Europa er det flerpartisystemet som vokser. Mange jevnstore partier er den europeiske tendensen, og toparti- eller toblokksystemer mobiliserer heller ikke flere velgere. Det er bedre å innrette seg på dette og skape samarbeid på det grunnlaget enn å drømme om fortidens enkle løsninger og enkle fronter. Mangfoldet og friheten lar seg aldri undertrykke.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Denne regjeringa er den beste og dyktigaste til å regjera, sa representanten frå Venstre. Så seier ho at ho har stor tillit til folket. Det skal vi ha. Men folket har nett talt i val og har ikkje stor tillit til Regjeringa, det viser valresultatet. Ein må nok leggja an ei meir audmjuk haldning til kva folket meiner om denne regjeringa.

Det som eg fyrst og fremst tenkjer på i forhold til at eg ikkje synest at Regjeringa er den dyktigaste, er alle dei arbeidsledige. Over 100 000 menneske er heilt ledige og har gått på ulike tiltak gjennom mange år. For den enkelte er det ein forferdeleg situasjon, og det er sløsing med ressursar.

Synest representanten frå Venstre at det er god politisk styring når det er så mange som er ledige, og når det er så mange hender som kunne vore brukte i arbeid, å føra ein politikk som gjer at dei ledige ikkje får seg arbeid?

Trine Skei Grande (V): Venstre har vært opptatt av lokaldemokrati, og når jeg hører denne replikken, er det et lite varsku – meg bekjent var det ikke denne regjeringa som stilte til valg, det var et lokalvalg. Jeg vil heller ikke si at Venstre kom spesielt dårlig ut av det.

Men tilbake til det egentlige spørsmålet. Det er faktisk slik at denne regjeringa har gjort ekstremt mye når det gjelder renten – det beste på lenge – den har gjort mye i forhold til kronekurs, og den har gjort mye i forhold til nyskaping. Den skatteletten som Arbeiderpartiet skjeller oss ut for, er jo en skattelette som først og fremst er gitt til de arbeidsledige, fordi bedriftene har fått mulighet til å ansette dem. Helheten i politikken gjør at vi nå klarer å snu trendene. Den helheten går både på skattepolitikken, den økonomiske politikken, rentepolitikken og kronepolitikken.

Øyvind Korsberg (FrP): «Regjeringen strides om oljen i Barentshavet. De indre motsetningene i Regjeringen øker, etter at Venstre sier klart nei til oljeboring i Barentshavet. Høyre ønsker å starte utvinningen snarest.»

Dette er et sitat fra Aftenposten 28. september i år.

Siden Høyre ønsker å starte boringen, regner jeg med at de vil støtte vårt forslag nr. 10, som lyder:

«Regjeringen gis fullmakt til å åpne for oljeboring i Lofoten-Barentshavet.»

Men spørsmålet til Venstre er: Det er nylig avsluttet en konsekvensutredning av disse områdene, og siden Venstre nå sier klart nei, er den konsekvensutredningen da bare et spill for galleriet? Vil Venstre diktere Høyre og Kristelig Folkeparti på dette området, slik at Barentshavet og Lofoten forblir et stengt område så lenge vi har denne regjeringen?

Trine Skei Grande (V): Venstres utgangspunkt er selvfølgelig Sem-erklæringen på dette punkt, der det sies at man skal ha en konsekvensutredning som skal være så grundig at vi vet alle konsekvensene fullt ut. Den konsekvensutredningen er nå på høring, og vi skal gå inn i og se på alle bitene der. Det er klart at Venstre er grunnleggende kritisk til å starte oljeboring i et område som er vårt hovedmatfat når det gjelder fisk, og der vi også har vær, lys og andre forhold som gjør det ekstremt vanskelig å gjøre dette på en miljøsikker måte. Vi skal se på den konsekvensutredningen som er kommet, og vi skal ha som utgangspunkt at alle konsekvenser skal bli lagt på bordet før man i det hele tatt går inn i noen forhastede beslutninger på dette område. Denne grunnleggende holdningen har vi også gitt uttrykk for.

Heikki Holmås (SV): Norge har lenge vært kjent som det landet i verden hvor forskjellen mellom rike og fattige har vært minst. Men etter at Venstre har kommet i regjering, er det altså slik at forskjellene mellom rike og fattige her i landet har økt raskere enn noensinne. Det er to måter å øke forskjellene på: den ene er å gjøre de rike rikere, og den andre er å gjøre de fattige fattigere. Regjeringen, med Venstre godt plassert, har klart å gjøre begge deler. De har gjort de fattige fattigere ved å kutte i inntektene, og i overføringene som de arbeidsløse får, de har gjort de fattige fattigere ved å behovsprøve enda flere når det gjelder velferdsordningene – det holder ikke bare å være fattig, en må faktisk være aller fattigst for å kunne ta del i disse velferdsordningene – og en har gjort de rike rikere gjennom å gi aller mest skattelette til de rikeste ved aksjeutbytte. Jeg synes det er fascinerende hvordan logikken på en måte er at alle de fattige skal behovsprøves.

Da er spørsmålet mitt til Skei Grande: Er Venstre for at Norge skal være et land som fortsatt skal ha små forskjeller økonomisk mellom rike og fattige?

Trine Skei Grande (V): Den grunnleggende misforståelsen fra SVs side er at de fattige nødvendigvis blir rikere av at de rike blir fattigere. Det er det ikke nødvendigvis noen sammenheng i.

Vi er den regjeringa som har lagt fram fattigdomspakka, og som faktisk har prioritert å gjøre noe for de aller, aller svakeste, istedenfor å lage de store reformene som absolutt skal hjelpe alle grupper samtidig. Det viktigste for oss har vært å prioritere dem som står nederst, dem som har minst, dem som har vært stengt ute i samfunnet. La meg nevne et lite eksempel: Når SV var opptatt av barnehagepolitikk, var de først og fremst opptatt av å gjøre barnehagen billigere, ikke av å få barnehageplass til flere. Men for oss er det slik at vi er opptatt av at det må være et gode. Når det godet faktisk bare går til noen få, er det viktigere at det når alle, enn at det gjøres billigst først.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sylvia Brustad (A): Politikk bør handle om å gjøre hverdagen tryggere og bedre for folk. Dessverre er det det motsatte mange opplever nå. Nesten 110 000 mennesker er nå uten ordinært arbeid. Mange av disse er unge og møter det voksne livet med å ha ingenting å gå til. For dem har ikke hverdagen blitt verken bedre eller tryggere. Arbeidsledighet handler om mennesker. Det handler om dem som ikke får sove om natten fordi de er utrygge på framtida, redde for at de ikke greier å betale regninga og få beholde hus og hjem. Det handler om unger som ikke får delta sammen med andre unger fordi foreldrene ikke har råd, som ikke kan være med på skoletur og ikke gå i bursdagen til nabogutten. Og det handler om sosiale nettverk og sjølbilder som går i stykker.

Arnulf Øverland sa det slik:

«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»

Jeg hørte statsminister Bondevik tidligere i dag sa:

«Det å ha et arbeid er en grunnleggende verdi».

Det er vi enig i. Men da lurer jeg på hvorfor Regjeringa ikke gjør mer for å få flere folk i arbeid, for situasjonen er alvorlig innenfor mange sektorer, og det er mange alarmklokker som ringer. Og la meg bruke petroleumssektoren som ett eksempel. 250 000 mennesker er direkte eller indirekte sysselsatt innenfor denne sektoren. Mange lokalsamfunn er avhengig av disse arbeidsplassene, og – ikke minst – næringa skaper verdier og inntekter som vi er helt avhengig av for å trygge velferden vår og for å få nok til å betale pensjoner til dem som kommer etter oss. Derfor trengs det forutsigbarhet, og derfor trengs det også langsiktighet.

Nå er situasjonen den at aktiviteten er lav. Det finnes lite. Vi ser en stadig mindre interesse fra utenlandske selskaper, og vi ser at mye god og høy kompetanse er i ferd med å forsvinne ut av landet vårt. Derfor trengs det avklaringer fra myndighetene, både i forhold til å kunne ta ut mer i allerede eksisterende felt, men også å gi signaler om nye felt. I den sammenhengen har jeg merket meg den uenighet som er i Regjeringa – og det har også avspeilet seg i dagens debatt – når det gjelder hva som skal skje i de nordlige havområdene og Barentshavet. Her trengs det raske avklaringer fra Regjeringa, slik næringa trenger, og slik stortingsflertallet har bedt om. Jeg legger til grunn at Regjeringa følger opp dette, og at vi snart får en sak til behandling. For hvis Regjeringa virkelig mener at det er altfor høy ledighet i Norge, så må det gjøres mye mer. Næringsminister Gabrielsen er nødt til å finne fram den verktøykassa han har plassert i et skap, låst igjen døra og mistet nøkkelen til, fordi det trengs aktive, målrettede tiltak! For meg kan det virke som om denne regjeringa har gjort det til én av sine hovedsaker å ha en såkalt nøytral og passiv næringspolitikk. Men f.eks. i mitt hjemfylke, Hedmark, hadde svært mange av de bedriftene – svært mange av de arbeidsplassene i mange distriktskommuner – aldri sett dagens lys uten at det hadde vært en regjering og et storting som faktisk hadde vært interessert i å bruke kommunale næringsfond, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond osv. Det er her denne regjeringa har valgt å kutte, og derfor må det skje mer aktive ting framover.

Sist vinter var også svært vanskelig for mange mennesker fordi de ikke greide å betale strømregninga si. Mange ble engstelige. Noen skrudde av varmen selv om de ville fryse, fordi de var redde for ikke å greie det. Og det svaret de fikk fra Regjeringa, var at dette ikke er noe problem, dere kan gå og få hjelp på sosialkontoret. Det gikk selvfølgelig ikke. Nå er spørsmålet: Hva har Regjeringa tenkt å gjøre for å unngå at vi kommer opp i denne situasjonen én gang til? For meg virker det som om Regjeringa ensidig satser på værgudene. Det er en meget risikabel sport, som gjør at jeg tror mange mennesker både denne vinteren og vintrene framover kommer til å oppleve at de dessverre ikke greier å betale regninga. Det gir ikke en tryggere hverdag for folk flest!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Tore Sanner (H): Regjeringen har definert arbeidet med å sikre og skape arbeidsplasser som den viktigste utfordringen. Nå ser vi at Regjeringens politikk er i ferd med å virke – optimismen er på vei tilbake. Vi ser at Aker Kværner har fått kontrakt på grunn av Snøhvit-utbyggingen, vi ser at SAS har fått en stor kontrakt på Gardermoen, vi hører at småbedriftene tror på økt omsetning, flere sysselsatte og større lønnsomhet. Det er konsekvenser av Regjeringens politikk, både at man har redusert skatter og avgifter for næringslivet, og at man har ført en ansvarlig økonomisk politikk som har fått renten og kronekursen ned. Arbeiderpartiets alternativ har så langt vært at man ønsker flere arbeidsmarkedstiltak, at man ønsker noe mer SND, og at man øker skattene.

Mitt spørsmål til Sylvia Brustad er: Tror hun fortsatt at høyere skatter for næringslivet vil bringe flere i arbeid?

Sylvia Brustad (A): Jeg synes det blir noe forunderlig å høre på representanten Sanner, som sier at «Regjeringens politikk er i ferd med å virke». Det er riktig at det er noen lyspunkter, men jeg synes det er ganske drøyt å stå her og si at politikken virker, når det er veldig lenge siden vi har hatt så høy arbeidsledighet som vi nå har. Det har vært en dramatisk økning i arbeidsledigheten under denne Regjeringa. Når 110 000 mennesker er uten ordinært arbeid, når ungdomsledigheten øker for hver dag, når store deler av industrien vår har problemer og mange opplever på kroppen og i lokalsamfunnet at bedrifter legges ned eller står i fare for å bli lagt ned, kan ikke jeg slutte meg til at politikken virker. Etter min mening er det fortsatt store utfordringer.

Jeg synes også det er forunderlig at Regjeringa slår seg på brystet og sier at politikken virker, når det faktisk er denne regjeringa som har sørget for at mange av dem som i dag er ledige, får mindre å leve av – ut fra at det skulle føre til at de fortere får jobb – mens det er det motsatte resonnementet som brukes i forhold til dem som har mest; de må ha skattelette for å komme i jobb.

Øyvind Vaksdal (FrP): Jeg har med noe forundring lyttet til representanten Brustads bekymringer for norsk industri og norske arbeidsplasser. Jeg vil gjerne minne om at det ikke kom et eneste forslag fra Arbeiderpartiet da vi behandlet oljemeldingen i vinter, og det kom heller ikke noen støtte til våre forslag om å få denne bransjen opp av hengemyra.

Nå later man i Arbeiderpartiet som om man er bekymret for manglende kraft og høye strømpriser. Det er imidlertid et faktum at med Arbeiderpartiets politikk de siste seks–åtte år, ville vi ikke ha hatt en eneste kilowatt mer enn det vi har i dag. Arbeiderpartiet har hele tiden vært i det flertall som enten har avslått eller redusert de kraftutbygginger som vi har behandlet. Det var jo nettopp Jagland-regjeringen som fant på at CO2-utslipp skulle behandles etter forurensningsloven, og det gjorde at gasskraftutbyggingen stoppet opp.

Betyr det vi nå hører, at Arbeiderpartiet tar selvkritikk for sin handlingslammelse i disse spørsmålene? Og hvordan henger Arbeiderpartiets såkalte støtte til gasskraftverk sammen med partiets aktive støtte til utslippsreduksjoner?

Sylvia Brustad (A): Nå vet ikke jeg hvordan representanten Vaksdal definerer ordet «handlingslammelse», men man kan ikke beskylde Arbeiderpartiet for å være handlingslammet f.eks. i forhold til kraft – Arbeiderpartiet, som kanskje er det partiet i Norge som har fått mest kjeft fordi vi har gått inn for gasskraftverk. Jeg vil også minne representanten Vaksdal om at det var en arbeiderpartiregjering som gav tre konsesjoner til å bygge gasskraftverk, noe vi mener var og er helt nødvendig for å få ned strømprisene.

I den situasjonen vi nå er i, hvor gapet stadig øker mellom det vi bruker av strøm, og det vi produserer, vil folk være nødt til å oppleve at strømprisene dessverre fortsatt øker. Når vi har en regjering som satser på værgudene og ikke på aktive tiltak, er det det som kommer til å skje. Derfor er det viktig at vi både får bygd gasskraftverk, og at vi får tatt i bruk mye mer miljøvennlig energi. Og der vil jeg minne om at Arbeiderpartiet gikk inn for mange flere millioner kroner til fornybar energi senest under budsjettbehandlingen her i huset i vår, noe Fremskrittspartiet var imot. Så vi har ingenting å skamme oss over i forhold til å skaffe mer kraft og prøve å få strømprisene ned.

Hallgeir H. Langeland (SV): Noko av det som er problematisk i forhold til eit regjeringssamarbeid med Arbeidarpartiet, er EU-saka og EØS-problematikken, men òg miljøpolitikken. Det ein òg merkar her i dag, er at Sylvia Brustad pressar på for at Regjeringa ikkje skal vera så nøye på dei konsekvensutgreiingane ein skal ha i Barentshavet, men sørgja for at det kjem ei sak raskt, slik at ein kan få setja i gang. Det er stikk i strid med det bl.a. SV står for, og det er beklageleg at ein gjentek dette tempobehovet.

Mitt første spørsmål er: Skal ein byggja ut og gå vidare i Barentshavet same kva konsekvensutgreiingane seier?

Det andre spørsmålet går på det som representanten Brustad var inne på i forhold til straum. SV har der utfordra Regjeringa med konkrete tiltak for mindre straumavhengigheit, meir til vind- og bioindustri, meir til vassboren varme osv. Vil Arbeidarpartiet vera med på eit slikt konstruktivt spor, eller vil dei halda fram med å konkurrera med Framstegspartiet om å vera ein miljøversting?

Sylvia Brustad (A): Først vil jeg ta for meg spørsmålet om Barentshavet. Arbeiderpartiet har ikke tatt stilling til hva som skal skje der, men jeg tror vi alle, inkludert SV, gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi tror at det å utrede i flere år vil løse disse konfliktene, de ulike meningene og de store utfordringene vi har i forhold til dette.

Arbeiderpartiet er selvfølgelig også opptatt av miljø. Men det vi har sagt, og som vi var enige om – og der jeg håper vi fortsatt er enig med regjeringspartiene – var at situasjonen innenfor denne sektoren er så bekymringsfull og så alvorlig at det er viktig å få raske avklaringer på hva som skal skje videre, også i forhold til de nordlige havområder. Det forventer jeg at Regjeringa følger opp, og jeg forventer at vi får en sak til behandling i Stortinget om det i løpet av dette året, slik flertallet i Stortinget gikk inn for.

Jeg vil også minne representanten Langeland om at situasjonen når det gjelder olje og miljø, er den at gjennom alle de årene vi har hatt oljevirksomhet i Norge, har olje og miljø i stor grad greid å gå hånd i hånd. Det betyr ikke at jeg forskutterer hva som skal skje nordover, men det er et faktum.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Norsk næringsliv og norsk økonomi har vært gjennom et meget vanskelig år, først og fremst på grunn av den vanskelige situasjonen i internasjonal økonomi, men også på grunn av høy lønnsvekst gjennom flere år, høy rente og sterk kronekurs. Det har rammet mange arbeidsplasser og bedrifter meget hardt. Men nå ser vi heldigvis klare tegn til at det begynner å lysne, og at norsk industri igjen vinner konkurransekraft. Vi har sett eksempler de siste dagene. Aker Kværner fikk en stor kontrakt på Snøhvit-utbyggingen på halvannen milliarder kr; det vil sikre mange arbeidsplasser langs kysten vår. Jeg vil også nevne den kontrakten som SAS fikk hva gjaldt vedlikehold av MD-80-flåten på Gardermoen. Det som er spennende og interessant, er at det nettopp var bl.a. disse to bedriftene som i fjor og gjennom vinteren hadde store problemer. Nå ser vi at de samme fagmiljøene, de samme bedriftene, gjør det bra i knallhard internasjonal konkurranse. Slikt gir grunn til optimisme.

Selv om betydningen av dyktige og effektive fagmiljøer ikke kan overvurderes, har Regjeringen bidratt gjennom et systematisk arbeid for å bedre næringslivets konkurranseevne. De to siste årene er skatte- og avgiftsnivået redusert med ca. 20 milliarder kr. Størstedelen av disse lettelsene er gått til næringslivet. Og siden statsbudsjettet for 2003 ble lagt frem i fjor høst, har altså Norges Bank redusert renten fra 7 til 2,5 pst. Renteforskjellen mellom Norge og EU-land er dermed så godt som eliminert. Samtidig er kronekursen svekket. Lavere rente alene betyr mellom 20 og 25 milliarder kr i lavere renteutgifter for norske bedrifter. Bare for fiskeribedriftene betyr dette 2,5 milliarder kr i mindreutgift.

Vi som er i politikken i dag, vi er politikere i mulighetenes land. Norge har muligheten både til å lykkes og til å mislykkes. Og vi står etter mitt skjønn i et veiskille når det gjelder næringspolitikk, der vi kan velge mellom tre hovedinnretninger. Vi kan gjenoppta en politikk med nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv. Det er en linje der stadig høyere skatter og avgifter for næringslivet skaper økt rom for vekst i offentlig sektor. Denne linjen sier nei til reformer som øker tilgangen på arbeidskraft, og nei til å organisere ressursene i offentlig sektor bedre. Det er en politikk som øker avhengigheten av svingende oljeinntekter og gjør oss totalt uforberedt på den dagen oljeinntektene svikter. Resultatet av en slik politikk er redusert verdiskaping, lavere velferd og økt ledighet. Man ville altså komme til et sted som ingen har ønsket seg – men konsekvensene av de enkelte valg vi gjorde, førte oss ubønnhørlig dit.

Den andre hovedinnretningen er å føre en ekspansiv finanspolitikk. Det er en politikk der alle gode ønsker innfris, ønsker som hver for seg høres tilforlatelige ut, men som til sammen undergraver troverdigheten i den økonomiske politikken. Det er en politikk hvor lønnsveksten vil komme ut av kontroll, der rente og kronekurs er tilbake i gammelt leie, og der norske bedrifter taper i internasjonal konkurranse. Det er en politikk som også har oppslutning i deler av Stortinget.

Det siste alternativet, som er Samarbeidsregjeringens alternativ, kombinerer en ansvarlig økonomisk politikk med redusert skatte- og avgiftstrykk på bedriftene. Sammen med en moderat lønnsutvikling gir dette konkurransedyktige rammebetingelser, mer egenkapital til nye investeringer, vekstkraftige bedrifter og flere arbeidsplasser.

Ut fra enkelte tidligere taleres innlegg kan man få det inntrykket at næringslivet ønsker seg skatte- og avgiftsøkninger, at bedriftene er mest opptatt av noen millioner kr ekstra i offentlige overføringer, og at det beste som kan skje, er at man får noen ekstra tiltaksplasser. Siden Samarbeidsregjeringen overtok, har jeg møtt hundretalls, ja tusentalls av bedriftsledere, og jeg kan forsikre den som måtte være i tvil, om at det ikke er disse prioriteringene som er fremtredende. Det er og blir de grunnleggende rammebetingelsene som virkelig har betydning for hvorvidt vi skal ha lønnsomme arbeidsplasser. Det er det som er den ene av hovedutfordringene i næringspolitikken.

Den andre er hvordan vi skal greie å slippe skapergleden løs i samfunnet. Hvordan skal vi legge til rette for mer nyskaping, flere nye produkter og flere bedriftsetableringer? Som et første skritt må man finne gode svar på disse spørsmålene, så vil Regjeringen senere i denne måneden legge frem en plan for en helhetlig innovasjonspolitikk.

For å utløse økt forskningsinnsats og nyskaping i private bedrifter har vi innført et eget skattefradrag for forskning og utvikling. Til nå er det innvilget fradrag på prosjekter på til sammen formidable 10 milliarder kr. Det gjelder tusenvis av norske små- og mellomstore bedrifter. Vi har også fått signaler om at det finnes regler som er til hinder for nyskaping. Dette tar vi fatt i gjennom handlingsplanen Et enklere Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Det var for så vidt interessant å høre på næringsministerens innlegg. En rekke ting er skjedd. Det er den store bekymringen for den økte arbeidsledigheten som vi må ha i fokus, som må ha første prioritet.

Når det gjelder Arbeiderpartiet og Regjeringen, er vi stort sett enige om at vi må være forsiktige med ekspansiviteten i finansopplegget. Det er viktig å ha målrettede tiltak. Det er viktig å se hva som har skjedd, og hva som vil komme til å skje framover.

Jeg vil spørre næringsministeren om en konkret sak. La oss ta de to samfunnene på Vestlandet som nå er truet av – ja, jeg vil nesten si – utryddelse, Årdal og Høyanger. Hydro har vært med og lagt til rette for mange arbeidsplasser i disse lokalsamfunnene. Hydro truer nå med direkte nedleggelse. Storsamfunnet har tilrettelagt for en gedigen energiproduksjon for at Hydro skulle ha disse rammebetingelsene på plass og vokse i disse lokalsamfunnene.

Er det nå slik at Hydro bare kan snu seg rett om, selge industrikontraktene ut og legge ned arbeidsplassene? Hvilke initiativ vil næringsministeren ta?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det er ingen tvil om at lokalsamfunnene både i Årdal og i Høyanger, og delvis også på Karmøy, har betydelige utfordringer hvis det ender opp med at Hydro lar være å gjøre investeringer og fornye den kapasiteten som er i dag med den såkalte Søderberg-teknologien og ikke investerer i ny produksjonskapasitet. Det vil bety en svekkelse av disse industrimiljøene.

Det man må se på, er selvfølgelig hva som er årsaken til det. Det jobber vi med. Jeg har utfordret Hydro i brev der jeg utber meg konkret: Hva er årsaken til de beslutningene som er fattet? Og hvilke politikerbestemte vilkår er det vi eventuelt kan gjøre noe med? Problemstillingen er knyttet til energiproduksjonen som i dag foregår der, og hvor man har fått Statkraft-kontrakter, og hva som skal skje før disse fases ut fra det tidspunktet man legger ned. Da er det vel slik at disse kontraktene ikke på noen måte kan overflyttes automatisk. Men det blir energiministeren som tar stilling til det.

Øystein Hedstrøm (FrP): Statsråden nevnte i sitt innlegg, helt på slutten, handlingsplanen for et enklere Norge. Det går på det trykket vi har mot små og mellomstore bedrifter i særdeleshet, og norske kommuner som belastes med et enormt gratisarbeid fra myndighetenes side. Dette er ikke noe nytt. Det ble tatt opp under Bondevik I-regjeringen, og det er fulgt opp under Bondevik II. Men det ambisjonsnivået som nærings- og handelsministeren legger seg på, er altfor lavt, mener vi i Fremskrittspartiet. Man skal redusere belastningen med 100 årsverk pr. år, altså mellom 1 pst. og 2 pst. av den totale belastningen. Vi forstår ikke at de næringsdrivende trykkes ned på denne måten når vi har en næringsminister utgått fra Høyre, at man ikke legger seg på et høyere ambisjonsnivå og gjør dette til et konkurransefortrinn for norsk næringsliv.

En tidligere næringsminister gav et løfte om at man skulle redusere med 25 pst. på to år. Vil vi oppleve noe lignende fra vår nåværende næringsminister?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: For å ta det siste først: Svaret er nei. Det vil ikke bli et slikt ambisjonsnivå, for vi så hvordan det gikk. Så enkelt er det ikke. Men vi har lagt frem en handlingsplan for et enklere Norge, som vi følger opp meget tett. Vi har etablert et forum hvor representanter for arbeidstaker- og arbeidsgiversiden og alle bransjeorganisasjonene er med, hvor de kommer med helt konkrete forslag til ting vi kan endre. Så har jeg sagt at inntil vi greier å få alt over på elektronisk rapportering, har vi en ambisjon om 100 årsverk i reduksjon pr. år. Og der ligger vi. Vi vet at ifølge det prosjektet vi har på gang, skal all rapportering fra næringslivet kunne gå elektronisk innen utgangen av 2004, og det er først da vi får en kraftig nedgang i belastningen på den enkelte bedrift. Hvor mange hundre, eventuelt tusen, årsverk det vil innebære, er ikke godt å si, men totalbelastningen er 7 500, så det er mye å ta av. Men det er faktisk i godt gjenge.

Inge Ryan (SV): Jeg har to spørsmål til næringsministeren.

Det første går på de 1,5 milliarder kr som er avsatt til næringssvake områder. Er de pengene i ferd med å «settes ut i livet», slik at de kommer de næringssvake områdene til gode?

Spørsmål nr. 2 er litt til oppfølging av det som kom fra Arbeiderpartiet. Vi har en del industrisamfunn som sliter voldsomt. Arbeidsledigheten der er stor, de er utenfor SNDs virkeområde, de kommer også utenfor ordningene med kompenserende tiltak når man tar bort arbeidsgiveravgiften, og vi vet at det er lite kapital i området.

Har næringsministeren og Regjeringa noen plan om hva man skal gjøre med de områdene? Har man noe opplegg på gang slik at man kan hjelpe disse industrisamfunnene, der veldig mange er nervøse for framtida?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det første spørsmålet var knyttet til disse 1,5 milliarder kr – det er distriktsmilliarden og fire såkornfond med tilhørende tapsavsetninger. De resterende bitene, som ikke er vedtatt budsjettmessig, skal det ikke mye fantasi til å forestille seg at en vil finne igjen i budsjettet, som kommer på onsdag.

Punkt 2: Når det gjelder andre industristeder i Norge som er utenfor de områdene hvor man har distriktspolitiske virkemidler, spør man om man har en plan. Mange er nervøse, sa representanten Ryan. Vel, nå er det ikke alle disse enkeltdistriktene vi har laget en enestående plan for, men vi har en samlet plan for å forbedre konkurransevilkårene for norsk næringsliv. Det redegjorde jeg for i innlegget mitt, og det ser definitivt ut til å virke.

For øvrig, president, synes jeg det er kort tid med 1 minutt på replikkene.

Presidenten: Presidenten synes replikkordskiftene går greit, det blir ikke så mye utenomsnakk!

Replikkordskiftet er omme.

Per Sandberg (FrP): Mange har gitt uttrykk for en viss bekymring over den økende arbeidsledigheten i Norge. Statsministeren var først ute. Senere har også Jens Stoltenberg gitt uttrykk for at Arbeiderpartiet er bekymret. Jeg setter visse spørsmålstegn ved hvorvidt de er så bekymret som de prøver å gi uttrykk for. Én ting er at arbeidsledigheten øker i Norge, og at handlingsregelen, renten og kronekursen brukes som et forsvar for den økende arbeidsledigheten. Det andre er de utfordringene våre arbeidsledige og vår arbeidskraft står overfor når EU utvides fra 1. mai neste år. Disse utfordringene er fraværende i denne debatten. Det bekymrer meg at ikke statsministeren og heller ikke Jens Stoltenberg i hvert fall prøver å få til en debatt om hvorvidt Norge skal legge seg på overgangsordninger eller foreta andre forberedelser i forhold til å møte den eventuelle økte arbeidsinnvandringen som måtte komme etter 1. mai neste år.

Jeg registrerer at statsråd Solberg stiller seg tvilende til om vi vil få en økende arbeidsinnvandring etter utvidelsen fra 1. mai neste år. Det er selvfølgelig ikke godt nok å tro, når vi vet at i de ti nye landene som trer inn i EU og i EØS-samarbeidet neste år, er det 75 millioner mennesker. De har en arbeidsledighet som varierer fra 10–20 pst. Vi er godt kjent med at mange arbeidere fra disse landene, særlig sesongarbeidere, har erfaring fra å jobbe i Norge innenfor landbruket, byggebransjen osv. Derfor er det stor grunn til å tro at arbeidsinnvandringen fra disse landene vil øke neste år.

Tyskland, Østerrike og Finland har bedt om overgangsordninger på 2–7 år, rett og slett fordi de ønsker å regulere dette i større grad selv. Alle innser – og det gjør også Fremskrittspartiet – at vi må ta innover oss at disse landene blir medlemmer i EU – og kommer inn under EØS-avtalen. Det kan da ikke være til hinder for at Regjeringen og Det norske storting prøver å finne overgangsordninger som gjør at vi kan forberede oss på dette.

Danmark vurderer nå forskjellige måter å møte arbeidsinnvandringen på. De har ikke bedt om overgangsordninger, men de vurderer en rekke lovendringer i forhold til å beskytte de velferdsordningene som fins. Et eksempel på det er barnetrygd. I stedet for kontant utbetaling av barnetrygden kan det kanskje gå an å vurdere den som en skattelette eller et fradrag. Norge må vurdere disse utfordringene. Toget er i ferd med å gå nå, som flere advarer mot i dag. Fra 1. mai neste år er det for sent. Vi kan ikke komme i ettertid, når konsekvensene kommer over oss i fullt monn, og kreve overgangsordninger.

Det er to utfordringer som ligger der helt klart. Den ene er den skjeve konkurransesituasjonen som kommer i forhold til at f.eks. polske selskap med polske arbeidere kommer i kortere eller lengre perioder til Norge og konkurrerer – med lavere kostnader, selvfølgelig, med polske lønninger. Enhver vil se at norske bygningsarbeidere vil tape den kampen.

Den andre utfordringen får vi i helse- og omsorgstjenesten. Våre omsorgsarbeidere sliter i dag livet av seg fordi vi ikke legger forholdene til rette for dem, og det vil ikke bli noe bedre når vi åpner for helse- og omsorgsarbeidere fra disse landene neste år.

Så til de sosiale ordningene vi har, som er veldige gode, og som det allerede er sterkt trykk på, både i forhold til sykelønnsutbetalinger og dagpengeordningen. Det er for sent å komme i juni/juli neste år, når vi ser at konsekvensene kanskje blir verre enn det regjering og storting i dag tror. Derfor fremmer Fremskrittspartiet et forslag her i dag som jeg håper at Stortinget slutter seg til, slik at vi i hvert fall får en vurdering av de eventuelle konsekvensene av økt arbeidsinnvandring.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A): Jeg vil også dvele ved spørsmålet om innvandring, et spørsmål som jeg vet representanten Sandberg er opptatt av. Det fremste våpen særlig mot kriminaliteten som begås i innvandrermiljøene, vet vi er å skaffe innvandrerne både arbeid og skoleplass, og kontakt med lokalmiljøet vil være kanskje det aller viktigste. I bunnen ligger å kunne språket. Fremskrittspartiet har brukt flere anledninger i Stortinget, bl.a. ved budsjettbehandling, og også i den offentlige debatten den senere tid, til å markere motstand mot et krafttak i forhold til språkopplæring for nye landsmenn. Fremskrittspartiet bidrog også til at norskopplæringen for asylsøkerne ble betydelig svekket.

Hva er årsaken til at Fremskrittspartiet ikke er villig til å være med og bidra i denne viktige kampen mot kriminalitet begått av innvandrere?

Per Sandberg (FrP): Det er interessant at representanten Storberget nevner norskundervisning for innvandrere. Jeg husker de første budsjettene der Fremskrittspartiet la fram forslag om at vi måtte ha obligatorisk norskopplæring for innvandrere. Da var svaret til oss at vi stigmatiserte innvandrerne, vi satte innvandrerne i bås. Vi fortsatte kampen. I april i fjor fikk Fremskrittspartiet et samlet storting med seg på at neste år skal det innføres obligatorisk norskundervisning, samfunnstrening og arbeidstrening for innvandrere. Det ble resultatet!

Når det gjelder den kraftsatsingen som Storberget nå viser til, tar jeg det for gitt at det er snakk om den lekkasjen som har kommet fra budsjettet, om 1 milliard kr på budsjettet i 2004 til norskundervisning. Her vil jeg ta et forbehold, jeg vil se detaljene i forslaget først. Jeg har forstått det slik at det skal dreie seg om 40 000 mennesker i året. Hvis en tar 1 milliard kr og deler på 40 000 mennesker, får en en vesentlig sum pr. innvandrer som da skal gå til norskopplæring. Samtidig mener Fremskrittspartiet at folk som har bodd i Norge over lengre tid, bør ha et eget ansvar og en egen interesse av å lære seg norsk.

Ine Marie Eriksen (H): Den 29. september i år sa Fremskrittspartiets Per Sandberg at han vil fremme forslag om elektronisk merking og overvåking av asylsøkere for å hindre at de forsvinner. Dette er likevel, ifølge Sandberg, et skritt på veien mot hovedmålet: full internering. Forslaget er i beste fall et uttrykk for at Per Sandberg overhodet ikke fulgte med i historietimene på skolen.

Representanten Sandberg tar til orde for merking og internering av asylsøkere fordi de bruker sin menneskerett til å søke om beskyttelse. Han anser asylsøkere som kriminelle inntil det motsatte er bevist. Retten til å søke asyl og til å bevege seg fritt innen et lands grenser er nedfelt i FNs menneskerettserklæring, artiklene 13 og 14.

Mine spørsmål er: Vil Fremskrittspartiet bryte grunnleggende rettsstatsprinsipper om uskyldspresumpsjon og foreslå merking og internering av asylsøkere uten lov og dom? For det andre: Vil partiet fremme forslag i strid med FNs menneskerettserklæring?

Per Sandberg (FrP): Ingen av de forslag Fremskrittspartiet har fremmet, og ingen av de forslag som Fremskrittspartiet eventuelt vil fremme, strider mot noen som helst konvensjon. Det er klinkende klart.

Hvis jeg får lov til å kommentere angående elektronisk overvåking: Jeg ser at debatten har tatt helt av. Selvfølgelig er det slik at regjeringspartiene og representanten Eriksen hiver seg på den. For den som har registrert hva Sandberg har sagt i den debatten, har registrert at det her snakkes om elektronisk overvåking, ingen merking. Å dra debatten dit at vi snakker om merking, skjønner jeg er til fordel for dem som er kritiske til Fremskrittspartiets innvandringspolitikk. Men så er det slik at i en rekke land og i en rekke stater i Amerika er dette på plass i forhold til å overvåke kriminelle. I Tampa i Florida er det faktisk Frelsesarmeen som driver elektronisk overvåking av kriminelle. Å sammenligne behandlingen av kriminelle asylsøkere med det som måtte ha skjedd for 50 år siden, synes jeg er helt uhørt.

Heikki Holmås (SV): Vi i SV har mange forslag og vurderer overgangsordninger i forbindelse med EØS-utvidelsen. Men jeg vil gjerne høre hva slags forslag til overgangsordninger Per Sandberg har, for hovedproblemet i arbeidslivet i dag er den sosiale dumpingen som skjer. Den skjer uavhengig av om vi utvider østover. I dag skjer den med underleverandører som har ansatte utenfor den norske grensen. Den delen er umulig å ta ved hjelp av overgangsordninger. Det kan man kun stoppe ved å styrke Arbeidstilsynet og arbeidstakernes rettigheter, i tråd med de forslagene som kommer fra LOs utvalg.

Så har jeg et spørsmål til et punkt i Fremskrittspartiets program, der de sier at man ikke skal ha mer enn 1 000 ikke-vestlige innvandrere. I fjor kom det altså 750 kvoteflyktninger – det var flere, men det er det Fremskrittspartiet har stemt for i år – og det kom 322 mennesker som fikk asyl. Da har man allerede fylt opp kvoten, og da er spørsmålet mitt: Har Fremskrittspartiet tenkt å si nei til all familiegjenforening, eller vil de innføre en rasistisk lovgivning som bare åpner for folk innenfor den vestlige kultursfære?

Per Sandberg (FrP): Når det gjelder overgangsordninger, eventuelt allmenngjøring av tariffavtaler for å motvirke sosial dumping, er det akkurat det Fremskrittspartiet ber om i sitt forslag som ligger til behandling her i dag. Vi må vurdere hvorvidt vi skal ha permanente overgangsordninger i to til sju år, slik andre land har ønsket seg, eller hvorvidt vi skal sette kreftene inn på å beskytte tariffavtaler, arbeidsmiljø og slike ting. Det er jo det vi ber om å få en debatt om her, for den debatten har ikke eksistert i Norge. Det eneste som har eksistert, er at denne regjeringen har sagt at man ikke ønsker overgangsordninger, og at man heller ikke ønsker noen forberedelser i forhold til det som heter sosial dumping. Selv om det har vært nedsatt et utvalg i Regjeringen som faktisk konkluderte med at disse utfordringene kommer til å bli kjempestore, har altså ikke Regjeringen konkludert med noe annet enn det.

Når det gjelder den generelle innvandring og familiegjenforening i Norge, kjenner representanten Holmås meget godt til alle Fremskrittspartiets forslag for å stramme inn og hindre den illegale innvandringen til Norge, som tross alt er på nesten 85 pst.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Heidi Sørensen (SV): Jeg er glad for at statsministeren i dag slo fast den ambisjonen at Norge skal være et miljøpolitisk foregangsland. Det krever handling, det krever endring, og det krever en snuoperasjon, for vi er på ingen måte i internasjonal sammenheng i dag et sterkt miljøpolitisk foregangsland. Hvorfor vi ikke er det, kan det sikkert være mange forklaringer på. Men én viktig forklaring er at Kristelig Folkeparti har giftet seg med Høyre og Fremskrittspartiet og fått et flertall. Skal man klare å bli et miljøpolitisk foregangsland, er man altså nødt til å isolere Fremskrittspartiet – en aktiv miljøversting, som de her i salen i dag også framstiller seg selv som.

Et av de områdene som vi ikke klarer å være noe foregangsland på, er satsing på kollektivtrafikk. Det er trist at statistikken for første halvår i år viser at antall kollektivreiser går ned i alle de store byene, og det etter en valgkamp for to år siden da man overbød hverandre om hvor flott kollektivtrafikken skulle bli. Nå er jeg glad for den budsjettlekkasjen som har kommet, der Regjeringen foreslår noe som SV har fremmet i mange år, nemlig at kollektivselskapene skal få en liten moms som i realiteten gir dem en voldsom skattelette. Det er jeg glad for. Men jeg tør ikke juble for tidlig, for det er jo ingen i denne sal som ennå vet hvem man skal gjøre opp budsjettet med. Dette er jo en skattelette som det ser ut som om Fremskrittspartiet er imot, fordi den gagner miljøet.

Et annet område vi ikke har klart å være foregangsland på, er å frakte gods med tog. Det går nedover med Norge der, mens vi ser at mange EU-land har store programmer for satsing på det. Men når man skal gjøre opp budsjettene sine med Fremskrittspartiet blir det ikke mye satsing på tog. Nei, da blir det privatisering av persontrafikken i stedet. Det er ikke slik at det er det som er hovedutfordringen for jernbanen i dag; den er at vi har en skinnegang som er altfor dårlig, og som vi er nødt til å få investert opp hvis vi skal ha noen sjanse til å bli et foregangsland.

Det forundret meg storlig i forrige uke da statsministeren vår klarte å skape usikkerhet om hvorvidt vi i Norge skulle oppfylle våre internasjonale klimaforpliktelser. Det synes jeg var merkelig. Nå hadde jeg håpet at vi skulle få en avklaring i dag – hvor man tydelig sier at en vesentlig del av Norges forpliktelser skal skje på hjemmebane, og at kjøp av kvoter og eventuelt bruk av de andre fleksible mekanismene i Kyoto-avtalen, må være et supplement. Jeg håper at noen fra regjeringspartiene i løpet av denne debatten vil klargjøre at det er det som er gjeldende norsk klimapolitikk, og ikke noe annet.

Skal du gjøre opp klimapolitikken med Fremskrittspartiet, har du det vanskelig, for de tror ikke engang at klimatrusselen er reell. Derimot foreslår de i salen i dag at vi skal subsidiere bygging av forurensende gasskraftverk. SV har strukket ut hånden til Regjeringen og sagt at vi gjerne inngår et energipolitisk forlik, vi inngår et forlik hvor vi kan satse på alternative energikilder og satse på vannbåren varme, og få det til slik at folk ikke havner i strømfella til vinteren enda en gang.

Den største miljøpolitiske utfordringen hvor vi vil ha verdens oppmerksomhet rettet mot oss, er i spørsmålet om åpning for oljeproduksjon i Barentshavet. USA sa for under et år siden nei til videre oljeproduksjon i Alaska. Tre republikanere krysset gulvet og stemte med demokratene, og det var flertall mot. Amerikanske oljeselskap vil gjerne opp til Arktis, og jeg har også sett at de kan ha en mulighet i Barentshavet. Konsekvensene av oljeboring i Barentshavet er store for den sårbare økologien der – det er også snakk om store klimautslipp. Bondevik I-regjeringen gikk av på spørsmålet om forurensende gasskraftverk. Det handlet om utslipp på 2,1 millioner tonn CO2, eller 600 000 norske personbiler, som det var sammenlignet med. Ifølge konsekvensutredningen som Regjeringen selv har lagt fram, vil åpning for oljeproduksjon i Barentshavet bety en økning i CO2-utslippene på 3,2 millioner tonn, altså mer enn forurensende gasskraftverk. Det klarer man ikke å få til hvis man samtidig skal være et miljøpolitisk foregangsland.

Jan Sahl (KrF): For Kristelig Folkeparti er det en hovedmålsetting å sikre bosetting og verdiskaping og levedyktige lokalsamfunn over hele landet. Viktige virkemiddel for å oppnå dette er god infrastruktur og muligheter for stabilt arbeid i rimelig avstand fra hjemmet. Lokal og regional næringsutvikling er derfor jobb nr. 1 med tanke på levedyktige distrikter.

Kristelig Folkeparti er opptatt av å videreutvikle fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør. Samarbeid mellom lokalt næringsliv, kommuner og fylkeskommuner er en forutsetning for å lykkes med nyetableringer. Kristelig Folkeparti vil være en pådriver for en aktiv distriktspolitikk. Vi vil styrke kommuneøkonomien, legge til rette for økt lokalt selvstyre, og fortsette arbeidet med å flytte ut arbeidsplasser til distriktene. Distriktskommisjonen er i arbeid, og i Kristelig Folkeparti venter vi helhetlige, framtidsrettede forslag til utvikling av distriktene når kommisjonen kommer med sine konklusjoner.

Den differensierte arbeidsgiveravgiften har vært en av pilarene i norsk distriktspolitikk. Det er derfor svært forståelig med den uroen som har vært på dette området, ikke minst i mitt hjemfylke, Nordland, etter at ESA har presset fram den løsningen vi står overfor nå. Regjeringen har lagt ned en stor innsats for å finne kompenserende tiltak, og i Kristelig Folkeparti er vi opptatt av at alle steiner skal snus for å finne en rettferdig tilbakebetaling, krone for krone, til de distriktene som rammes. Regjeringen har lagt ned en stor innsats for å bevare tiltakssonen, og viktige distriktsnæringer som fiskeri og landbruk skal holdes utenfor. Vi har lyktes med å få ned kronekurs og rente. Nå skal vi også finne treffsikker kompensasjon for bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift.

Oljeaktiviteten er på vei nordover. Nå står Barentshavet for tur. I Kristelig Folkeparti venter vi spent på konklusjonene etter høringsrunden på konsekvensutredningen, og inntil videre har vi lyset på gult og følger føre var-prinsippet. De fornybare ressursene i havet må ha forkjørsrett, og sikkerheten må være maksimalt ivaretatt før vi vil åpne for oljeaktivitet i de mest sårbare områdene fra Lofoten og nordover. Vi ser at oljeindustrien allerede har lyset på grønt og vil gå i gang. Miljøorganisasjonene har lyset på rødt og beskylder Regjeringen for udemokratisk råkjør i prosessen.

I Kristelig Folkeparti er vi innstilt på å føre en dialog med de ulike interessene, og Regjeringens konklusjon vil sannsynligvis komme før jul. Men hvis vi nå etter grundige vurderinger går i gang med oljeaktivitet i nord, skal det først og fremst komme landsdelen til gode. For Kristelig Folkeparti er det en forutsetning at oljeaktiviteten skal føre med seg en vitamininnsprøyting til nordnorsk næringsliv. Vi forventer arbeidsplasser både på land og hav, og vi forutsetter at det avsettes næringsrettede fond til utvikling av industrien i landsdelen.

Kystsamfunnene i Nord-Norge har tradisjonelt blitt bygd opp rundt fiskeriressursene i de kystnære farvann. Oljeutvinning i nord må kun ses på som en attåtnæring. Det store vekstpotensialet for kystsamfunnene i framtiden ligger i videreutvikling av fiskeri- og havbruksnæringen. Kristelig Folkeparti vil prioritere forskning og utvikling innenfor marin sektor, særlig med sikte på å sette fiskeindustrien på land i stand til å møte stadig sterkere konkurranse fra lavkostland. Stramme budsjetter med påfølgende rentenedgang og lavere kronekurs er et steg i riktig retning. Stabil råstofftilgang er en forutsetning for å sikre arbeidsplassene i fiskeindustrien. Nye regler om leveringsplikt for torsketrålerne er på plass. Dagens individuelt fastsatte leveringsvilkår skal videreføres, men med en subsidiær leveringsplikt innenfor tre regioner dersom bedriften som har rettighetene, ikke ønsker å kjøpe råstoffet. Dette vil skape et bedre grunnlag for produksjonsvirksomhet i Nord-Norge og hindre at fisken føres sørover for videreforedling.

Strukturtiltakene i kystflåten som ble vedtatt i vår, vil bidra til økt kvote og bedre lønnsomhet for den enkelte fisker. Tiltakene er frivillige, og fylkesbindingen sikrer ressursfordeling mellom regionene.

I Kristelig Folkeparti ser vi på de nye leveringsforpliktelsene for torsketrålerne og fylkesbinding av kvotefordeling i kystflåten som et første steg på veien mot økt regional kontroll med fiskeressursene.

Til slutt: Norge har stolte tradisjoner innen fiskeri, fangst og oppdrett, og i Kristelig Folkeparti er vi opptatt av at disse næringene fortsatt skal bidra til sysselsetting og bosetting langs hele kysten.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Samferdsel var sentralt i Sem-erklæringa. No skulle innsatsen aukast. Etterpå har det vore berre sorga. Innsatsen har vorte minka.

Bondevik sa ingenting om samferdsle i dag. Heller ikkje Gabrielsen sa noko om samferdsle. Det er visst eit gløymt område for denne regjeringa. I trontalen står det fire-fem linjer, veldig lite forpliktande, og representanten Sahl kosta på seg to-tre setningar om samferdsle. Dette er lite i tråd med det synet representanten Sahl og eg treffer på ute i landet, og det gjev meg bekymring. Skal me få løftebrot på løftebrot i denne sektoren framover også, og skal me skylda på kost-nytte-berekningar? Då må eg spørja: Kvifor brukar Regjeringa 8 pst. rente på lån når dei bereknar om det er god kost-nytte-verdi i eit vegprosjekt? Ønskjer denne regjeringa å rekna samferdslesektoren i hel?

Jan Sahl (KrF): Jeg tror at representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelt og jeg er rimelig enige om at samferdsel er et uhyre viktig politikkområde når vi er ute og møter folk. I Kristelig Folkeparti er vi også opptatt av å oppnå et best mulig resultat for samferdselsområdet. Men som representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelt også er fullstendig klar over, har både Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti vært enige om at vi har trengt stramme budsjetter for å få ned rente og kronekurs for å berge arbeidsplasser. I så måte kan vi nå summere opp svært gode resultater.

Når det gjelder budsjettet som kommer, må vi vente til onsdag for å se hva slags samferdselssatsing som ligger der. Men Regjeringen har prioritert å bedre sikkerheten langs veien. Regjeringen har også prioritert økt satsing på kollektivtrafikk, og jeg forventer at begge deler vil bli fulgt opp i det budsjettet som kommer.

Heidi Sørensen (SV): Representanten Sahl gjentar noe som Regjeringen har sagt ofte i spørsmålet om åpning av Barentshavet, nemlig at saken står på gult lys. Nå har jeg ikke bil og kjører derfor sjelden og har vært litt sendrektig i oppfatningen av hva dette innebærer, helt til jeg nylig lånte bilen til søsteren min og kjørte en tur. Da oppdaget jeg i lyskryssene at helt systematisk hver gang det bare lyser gult, blir det rødt. Skal det bli grønt, må det røde og det gule lyse samtidig. Kan representanten Sahl bekrefte at jeg har skjønt bildet til Kristelig Folkeparti riktig – at det er i påvente av det røde lyset at saken er satt på gult? Eller har jeg nok en gang misforstått?

Jan Sahl (KrF): Det jeg i hvert fall kan presisere her overfor representanten Heidi Sørensen, er at når vi har lyset på gult, har vi oppfattet hva gult lys betyr. Det betyr for Kristelig Folkeparti, som jeg prøvde å presisere i mitt innlegg, at de fornybare ressursene har forkjørsrett. Det betyr at hvis konsekvensutredningen og de høringsuttalelsene som nå er kommet fram, viser at det er områder av Barentshavet der konsekvensene er så store for de fornybare ressursene at vi står overfor å kunne møte en katastrofe, vil ikke Kristelig Folkeparti være med og åpne for det. Men det betyr ikke at vi vil si nei til all oljeaktivitet i Barentshavet. La det være sagt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Asmund Kristoffersen (A): Arbeiderpartiet vil i sitt arbeid med budsjettet og de forslag vi stiller i Stortinget, legge til grunn en politikk for sosial og økonomisk utjevning, bekjempelse av arbeidsledighet og fattigdom og utvikling av grunnleggende velferdsgoder for alle. Derfor vil vi ha et helsevesen som gir folk trygghet både når det gjelder helsetilbudet i kommunene og tilbudet i sykehusene våre. Vi vil ha en verdig eldreomsorg basert på at tjenestene skal være det offentliges ansvar. Vi vil ha en rusomsorg der de rusavhengige ikke blir kasteballer mellom ulike nivåer. Vi vil at våre funksjonshemmede skal kunne delta i arbeids- og samfunnsliv ut fra sine ønsker og muligheter. Arbeiderpartiet setter disse fellesoppgavene langt høyere enn fortsatte skattelettelser til høyinntektsgruppene.

Å gi folk trygghet for helsetilbud er en av velferdsstatens kjerneoppgaver. Derfor foreslo Arbeiderpartiet en fastlegereform som bl.a. har gitt en langt jevnere og bedre legedekning i hele landet. Nå står svært få legestillinger ledige i Distrikts-Norge, mens vi bare for få år siden hadde 600 ubesatte legestillinger.

Da Arbeiderpartiet i 2001 så det som helt nødvendig å foreslå en omfattende helsereform for sykehusene og spesialisthelsetjenesten, var situasjonen den i Norge at vi var av de land i Europa som brukte aller mest på helsetjenester pr. innbygger, mens vi likevel hadde uakseptabelt lange ventelister, lange køer og korridorpasienter. Resultatene viser at disse uverdige forhold er betydelig redusert.

Dette er flott og viser en ny epoke og en ny giv i sykehusene. Det har skjedd uten at det er foretatt strukturelle grep og nedlegginger av helsetilbud. Men vi ser likevel en voksende uro i befolkningen fordi noen av helseforetakene planlegger forandring både i akuttjenester og fødetilbud.

Både jeg og Arbeiderpartiet er bekymret for at helsetjenestene er underfinansiert, som igjen kan drive fram omstruktureringer og nedlegginger, som ikke gir bedre helsetjenester. Arbeiderpartiet påpekte dette i vår under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett og foreslo mer penger til sykehusene. Problemet er også at Regjeringen ikke har gitt Stortinget nødvendig informasjon om den faktiske økonomiske stillingen i helseforetakene.

Arbeiderpartiet er enig i og innforstått med at enkeltbeslutninger i helseforetakene ikke bringes direkte inn i Stortinget. Men Arbeiderpartiet bad i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i vår om at Stortinget skal få mulighet til en gjennomgang av vedtatte strukturomlegginger før endringer iverksettes. Det gjelder bl.a. ambulanse, fødetilbud og akuttberedskap. Dette opptar mange lokalsamfunn, og det opptar Arbeiderpartiet.

Regjeringspartienes talsmenn og -kvinner har i denne debatten så langt vært tause om hvordan vi skal få til en verdig eldreomsorg. Er dette et uttrykk for at Regjeringen ikke har en felles politikk, i forhold til at særlig Høyre-representanter har oppfordret kommuner til å konkurranseutsette og privatisere eldreomsorgen? Sporene fra slik politikk både i vårt eget land og utlandet skremmer.

Jeg ser også at Høyre-folk vil ha kontantstøtte, slik at eldre kan kjøpe omsorgstjenester. Dette ligner på Fremskrittspartiets medisin, slik det også kommer fram gjennom fremskrittspartiforslag i salen i dag, om at staten gjennom folketrygden skal skrive ut sjekker slik at bestemor skal dra ut på shoppingtur etter omsorg.

Slike systemer medfører at den omsorgen du får, også er avhengig av egen lommebok. De som kan betale mest, får kanskje den beste omsorgen. Dette undergraver offentlige omsorgs- og fellesskapsløsninger. Et slikt system bekymrer meg.

Vi vil ikke ha kommersialisering av eldreomsorgen. Kommersialisering betyr at eierne skal tjene penger bl.a. gjennom det å ha færre ansatte. Det eldre ofte trenger, er flere varme hender, flere på natt, flere på helg, flere sykepleiere og hjelpepleiere, flere aktivitører, ergo- og fysioterapeuter.

Vi tror også at vi trenger vaktbikkjer. Derfor har Arbeiderpartiet tatt til orde for å opprette eldreombud i hver kommune som kan veilede pasienter, pårørende, ansatte og andre om deres rettigheter og bistå med å rapportere om uakseptable eller mangelfulle forhold.

Linda Cathrine Hofstad (H): Dagbladets undersøkelse forrige uke viser at folk er misfornøyd i den nasjonen som FN kåret til verdens beste land å bo i. Denne følelsen er Fremskrittspartiet og SV de fremste til å skape – ingen andre. Undersøkelsen som Sykepleierforbundet presenterte i valgkampen om tilstanden i eldreomsorgen, fikk Fremskrittspartiet og SV til å kaste seg ut i mediene og svartmale situasjonen i eldreomsorgen. Man fikk jo nesten inntrykk av at det ikke var et eneste menneske på norske sykehjem som fikk dusjet og pusset tennene mer enn en gang i måneden.

Politikere i denne sal har vært med som forsangere i et hylekor av misfornøyde. Det må det etter min mening bli en slutt på. Det blir helt feil når folkevalgte skaper et inntrykk hos folk av at det virkelig er ille, og at man bør grue seg til å bli gammel i Norge.

Virkeligheten er ikke slik. Mot slutten av valgkampen gikk en rekke sykepleiere selv ut i media og sa at de ikke kjente seg igjen i det bildet som ble tegnet av deres egen arbeidsplass. Mange eldre på sykehjem har det veldig bra, og de færreste trenger å grue seg til å bli gammel i Norge. Vi som folkevalgte bør ikke bruke tiden vår til å skremme velgerne unødvendig. Det er ingen tvil om at det fortsatt er store utfordringer i Norge, men folk er ikke tjent med at vi gir inntrykk av at de er så mye større og mer dramatiske enn det som er tilfellet.

Men man kan også mistenke SV og Fremskrittspartiet for å være tjent med at det tegnes et sånt bilde. De partiene har nemlig penger til absolutt alt. Hver eneste uke kommer det nye forslag som koster penger, uten at det sies noe om hvor det skal kuttes.

Selv jeg som heterofil Høyre-representant må innrømme at jeg av og til blir veldig sjarmert av Kristin Halvorsen. Når hun snakker om hvor ille det er i Kommune-Norge, der ungene går på helsefarlige skoler, der eldre systematisk vekkes midt på natten for å stelles, og der de fattige blir fattigere og de rike blir rikere, ja da er det nesten sånn at jeg også tror at den eneste løsningen må være å pøse inn alle de milliardene som SV har å by på. Men når forelskelsen har lagt seg og jeg får tenkt meg om, blir det åpenbart at det er noe fundamentalt feil med Kristin Halvorsens og SVs politikk. Deres løsninger går alltid ut på det samme:

• 1. Det må brukes mer penger.

• 2. Det offentlige er det eneste svaret.

Jeg synes det er synd at SV ikke har tro på og tillit til enkeltmennesket, det private initiativet og skaperkraften. Det er nemlig det som er selve grunnlaget for å skape arbeidsplasser, som igjen gir de skatteinntektene som sikrer velferden. SV snakker om at arbeidsledigheten må bekjempes, bl.a. var representanten Lysbakken inne på ungdomsledigheten tidligere i dag. Men den politikken de fører, vil gi økt arbeidsledighet. Hvis SV hadde fått bruke så mye penger som de ønsker, ville vi fått en dramatisk økning av renten og kronekursen, og flere bedrifter hadde blitt lagt ned og arbeidsplasser gått tapt.

På dette området er heller ikke Arbeiderpartiet så mye bedre. Da Arbeiderpartiet selv var i regjering, opptrådte partiet mer ansvarlig i forhold til den økonomiske politikken. I dag opplever vi at den tidligere, seriøse finansministeren Stoltenberg lar seg drive fra skanse til skanse og blir med på en uansvarlig løftepolitikk. I stadig flere saker henger Arbeiderpartiet seg på SV og Fremskrittspartiet. Deres egne forslag til bekjempelse av arbeidsledigheten begrenser seg til enda flere arbeidsmarkedstiltak, noe som er en kortsiktig løsning som på lengre sikt ikke gir grobunn for økt verdiskaping og sysselsetting.

Regjeringen har allerede satt i verk mange tiltak for å få arbeidsledige tilbake i arbeid. Det er ikke flere slike tiltak vi trenger. Norske bedriftseiere er helt klare på hva som er viktig for at de kan få flere folk i arbeid:

• forutsigbare rammevilkår

• lav rente og stabil lav kronekurs

• et konkurransedyktig skatteregime

Arbeiderpartiet gjør ingenting for å hindre uforutsigbarhet for næringslivet, de sørger heller for at det blir færre som vil investere i ny virksomhet i Norge, ved å gjeninnføre utbytteskatten og opprettholde formuesskatten. Dette er en kortsiktig politikk som undergraver et bærekraftig næringsliv.

Regjeringen har valgt å føre en langsiktig og forutsigbar politikk. Vi lar oss ikke friste til å velge de kortsiktige og populistiske løsningene. Det er selvfølgelig en belastning, men det er den riktige politikken, ikke minst for å få flere i arbeid.

Åslaug Haga (Sp): Norsk politikk blir stadig mer påvirket av beslutninger som blir fattet i internasjonale organisasjoner. Nasjonal og internasjonal politikk flyter over i hverandre. Det nasjonale handlingsrommet blir mindre, først og fremst som følge av EU og WTO. Statsministerens underlige uttalelser i helga om at han vil vurdere medlemskap i et «EU light», illustrerer behovet for en grundig EU-debatt. Det er ingenting som tyder på at EU går i retning av mindre integrasjon – snarere tvert imot. Det blir stadig mer union. EUs statsledere har brukt helga til å diskutere felles president, felles grunnlov, styrking av den felles forsvars- og sikkerhetspolitikken, utenrikspolitikken, ytterligere bruk av flertallsvedtak og mer makt til de befolkningsrike landene. Diskusjonen om et EU à la carte, hvor land kan delta i de delene av EU-samarbeidet de sjøl mener de har mest å tjene på, er en debatt som en hadde på slutten av 1990-tallet. Denne debatten er overtatt av begivenhetene knyttet til østutvidelsen og konventet. EU har gjort det tindrende klart i utvidelsesprosessen at unntak for vesentlige områder som ØMU er uaktuelt. At statsminister Bondevik drar opp hypotetiske debatter der utviklingen beviselig går i motsatt retning av det han ønsker, stiller ikke bare Bondevik, men også Kristelig Folkeparti i et underlig lys. Hvis statsminister Bondevik faktisk mener at Norge bør bli medlem av EU, bør han jo ha mot til å si det. Da kan vi ta en real debatt om hva EU-medlemskap faktisk betyr for folkestyret, for vår evne til å bekjempe arbeidsledigheten, for velferden, som mange av oss er opptatt av, hvilke konsekvenser et medlemskap vil få for norske distrikter, for fiskeriene, for landbruket. Dette går det da an å diskutere, men å gi folk en forestilling om at Norge kan bli EU-medlem, men kun ta del i de delene av samarbeidet som tjener norske interesser direkte, er å kaste blår i øynene på folk. Men det er opplagt slik at vi trenger en debatt i Norge om utviklingen i EU, både for å oppklare misforståelser og for å få våre ledere til å ta klare standpunkter som det går an å forholde seg til.

Det trengs også en debatt om utviklingen i Verdens Handelsorganisasjon. Senterpartiet har ment og vil fortsette å mene at globale retningslinjer for internasjonal handel er bra. Men internasjonal handel er ikke noe mål i seg sjøl. En har gått for langt hvis en ender opp i den paradoksale situasjonen at en lager retningslinjer som kun beskytter de sterkeste landenes handelsinteresser. Grunntanken i WTO var jo nettopp at en skulle ha regler for at de sterkeste ikke skulle kunne ta seg til rette. Derfor er tida inne til å stille noen grunnleggende spørsmål: Hvilke sektorer er det som egner seg for liberalisering? Hvilke bør vi holde utenfor? Skal utdanning, helse og mat betraktes som handelsvare på lik linje med spiker? Hvor langt skal en gå innenfor de ulike sektorene når en velger å liberalisere? Hvordan skal vi greie å legge til rette for at handel faktisk bidrar til utvikling i de aller fattigste landene?

Senterpartiet håper at WTOs ministermøte i Cancun kan bli et tidsskifte når det gjelder den ukritiske liberaliseringen og når det gjelder maktforholdene innad i WTO. Norge må se sammenbruddet i Cancun som en mulighet til å starte med blanke ark og få forhandlingene inn på et nytt og bedre spor. Dramatikken er sjølsagt størst når det gjelder landbruket. Forhandlingsutkastet som nå ligger på bordet, er svært ubalansert og ble bare verre og verre i løpet av Cancun-møtene. Avtalen favoriserer ensidig de store landbrukseksporterende landene som produserer industrielt. Land som produserer småskala og miljøvennlig, er taperne. Regjeringa må nå bruke månedene fram til forhandlingene settes i gang igjen, på en god måte. Den må ikke bare gå tilbake til sine opprinnelige posisjoner, men den må også erkjenne og ta konsekvensene av at Norges ønske om å sikre egen matproduksjon meget vel kan kombineres med mange av utviklingslandenes ønsker om det samme. Nøkkelen til norsk landbruksstrategi må ligge i å knytte allianser med andre land som er avhengig av import for å fø sin befolkning, og som ønsker å bevare egen matproduksjon gjennom tollbeskyttelse. Dette gjelder som kjent en stor andel av utviklingslandene. Det vi trenger nå, er en debatt om hvilket WTO vi skal ha framover, slik at vi kan opprettholde WTO som en legitim organisasjon. Nå stiller altfor mange land spørsmål ved legitimiteten til organisasjonen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A): Representanten Haga nærmest latterliggjør det standpunkt at det går an å ta deler av Europa-samarbeidet uten å ta hele. Men det er nettopp det vi i Norge gjør i dag gjennom EØS-avtalen. Vi deltar fullt ut i det indre marked. Vi deltar i utdanningssamarbeidet, og vi deltar i kultursamarbeid, likestillingssamarbeid og forskningssamarbeid på linje med alle andre EU-land samtidig som vi ikke er fullt medlem. Nå vet jeg at det eksisterer en nærmest uhellig allianse mellom de mest ivrige EU-motstanderne og de mest ivrige EU-tilhengerne om å framstille EØS-medlemskapet som et medlemskap i EU uten innflytelse. Men det er jo ikke riktig. Vi deltar ikke i Felles hav. Vi deltar ikke i landbrukspolitikken. Vi deltar ikke i ØMU, og vi deltar f.eks. ikke med felles standpunkt i FN og andre internasjonale organisasjoner. Men Senterpartiet har da dratt den konklusjonen at de vil ut av EØS og ut av alle de samarbeidsområdene som vi gjennom den avtalen deltar i. Mitt spørsmål til Haga blir da: Finnes det deler av Europa-samarbeidet som Senterpartiet overhodet kunne tenke seg å delta i?

Åslaug Haga (Sp): Senterpartiet har alltid vært opptatt av og kommer alltid til å være opptatt av å ha gode forbindelser til det som her omtales som Europa. Jeg vil nå attpåtil mene at Norge er en del av Europa, og det skal vi sjølsagt være. Derfor trenger vi også et godt avtaleverk med europeiske land, og vi trenger et godt avtaleverk med EU. Det vil vi greie å ha også uten at vi har en EØS-avtale som politisk sett er en aldeles uholdbar husmannskontrakt. Det finnes alternativer til en EØS-avtale som helt riktig, som det blir påpekt her, både ja-sida og nei-sida i stor grad er enige om at er en for dårlig avtale for Norge. Den avtaleformen heter sveitsisk modell. Den kan ikke vi kopiere, men vi kan ta den som utgangspunkt for å lage et avtaleverk med EU som er langt bedre enn det vi har nå. Så svaret på spørsmålet er at sjølsagt skal vi samarbeide med våre europeiske naboer på en tett og god måte.

Inge Lønning (H): Den siste replikkvekslingen er jo interessant, først og fremst tatt i betraktning at de to partiene som Trond Giske og Åslaug Haga tilhører, har som høyeste drøm å regjere sammen så snart som mulig. Det vil for norske velgere bli en interessant bingo hvem som trekker Utenriksdepartementet i et slikt samarbeid, for den ene skal si opp husmannskontrakten øyeblikkelig, hvis jeg har forstått det riktig, og den andre tviholder på den for å unngå noe som måtte være enda verre, nemlig medlemskap.

Nå konstaterte Åslaug Haga at det blir stadig mer union. Det var vel derfor Marit Arnstad omtalte «EU-unionen», for sikkerhets skyld. Senterpartiet er jo eksperter på smør på flesk. Det som er interessant, er faktisk å få Åslaug Haga til å presisere hvordan hun forestiller seg at Norge skal kunne delta på like fot med alle de andre land i Europa, inklusive de tidligere østeuropeiske land, dersom hun samtidig omtaler EU nærmest som svartedauden.

Åslaug Haga (Sp): La meg først få svare på spørsmålet knyttet til EØS og eventuelt regjeringssamarbeid. Det er faktisk slik at Senterpartiet har sittet i regjering sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, og representanten Lønning vet utmerket godt at Kristelig Folkeparti og Venstre står meget sterkt på EØS-avtalen. Slik sett vil ikke det skape noen ytterligere problemer i forhold til det vi har sett tidligere. Senterpartiet erkjenner at det pr. i dag ikke er noe flertall i Stortinget for å si opp EØS-avtalen. Det burde det vært, og man bør se på andre muligheter. Her bør man vise litt mer åpenhet og kreativitet i forhold til det spørsmålet. Men der er vi ikke i dag.

Senterpartiet ønsker et samarbeid med europeiske land ut fra at man skal ha et samarbeid som knytter landene sammen, men uten overnasjonalitet som prinsipp. Problemet med EU pr. i dag er at det er et system som baserer seg på stadig større grad av overnasjonalitet, og det er ikke den samarbeidsformen som vi ønsker oss.

Morten Høglund (FrP): Når representanten Haga fremstiller Senterpartiets landbrukspolitikk som noe som er i de fleste u-lands interesse, er vel det en spesiell beskrivelse av virkeligheten. I WTO opplever vi jo allikevel at Norge og EU nærmest fører en senterparti-landbrukspolitikk basert på proteksjonisme. At en slik politikk provoserer mange u-land og hindrer nødvendig fremdrift i WTO, bekymrer muligens ikke representanten Haga, mens det er en rød klut for mange u-land og bønder i u-land som bare kan drømme om de støtteordninger norske bønder får.

Mener representanten Haga at bevaring av norsk landbrukspolitikk skal skje uansett konsekvenser for WTO-prosesser og fattige lands bønder?

Åslaug Haga (Sp): Før jeg kan svare på dette, er vi nødt til å rydde opp i to fundamentale misforståelser. Den ene er at EU jo har valgt å legge seg svært nær opp til USA i denne forhandlingsprosessen, og det var nettopp det som fikk vår utenriksminister til å få ting til å gå aldeles i surriball i forhold til alliansepartnere i denne prosessen. Så det er EU og USA som nå i stor grad står på samme linje.

Den andre misforståelsen som må oppklares, går på at det i WTO-sammenheng er stor variasjon i hva utviklingslandene mener. De fattigste utviklingslandene er de som vi i stor grad kan finne sammen med. Grunnen til at vi kan finne sammen med dem, er at de er nettoimportører av mat, og de har behov for å beskytte sitt landbruk. Det ønsker de å gjøre gjennom å bevare toll, og der bør vi finne sammen med dem, for vi har opplagt felles interesser.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Statsråd Lars Sponheim: Valget den 15. september gav oss et nedslående resultat. Bare litt over halvparten av velgerne fant det bryet verd å stemme. Det er et signal til oss som er i denne salen i dag, om at ikke alt står bra til med det norske lokaldemokratiet. Det må vi ta på alvor.

For Venstre var nettopp et bedre lokaldemokrati den viktigste sak foran dette valget. Regjeringen har også fremmet en rekke tiltak for å vitalisere lokaldemokratiet det siste året, slik statsministeren sa i sitt innlegg. Det er derfor trist å konstatere at Regjeringens forslag har blitt stemt ned av et stortingsflertall som er mer opptatt av detaljstyring og sentralistiske løsninger enn av å gi mer makt til borgerne og borgernes representanter lokalt.

Den lave valgdeltakelsen viser at avstanden mellom borgeren og de folkevalgte har blitt for stor, samtidig som flere velgere etterlyser lokale løsninger og økt fokusering på disse. For Venstre blir det derfor helt nødvendig å starte en prosess som desentraliserer makt fra statlig nivå og ned til kommunene, slik Regjeringen arbeider for.

Kommunene må ha frihet til å velge egne løsninger og større frihet til å styre over egne midler. Kommunene og kommunenes borgere må få mer ansvar og mer frihet.

Dagens regjering er det Venstre lovet velgerne før valget i 2001: et regjeringsalternativ til Arbeiderpartiet uten Fremskrittspartiets deltakelse. Regjeringen har tre ulike partier å få flertall sammen med – noe som har gitt betydelige resultater både innenfor skattepolitikken og innenfor miljøpolitikken samtidig. Det hadde ikke vært mulig dersom Regjeringen hadde låst seg til samarbeid med ett bestemt parti i alle saker.

Det er særlig tre områder som er viktige for Venstre i tiden som kommer, og hvor Regjeringen leverer resultater:

• Vi må lykkes med å skape et samfunn på miljøets premisser, ikke bekostning.

• Vi må sørge for at det skapes tusenvis av nye bedrifter og arbeidsplasser som er i stand til å møte internasjonal konkurranse, og som samtidig kan bidra til fellesskapet slik at vi løser velferdsutfordringene vi står foran.

• Vi må lage en velferdspolitikk som tar vare på dem som trenger fellesskapets hjelp aller mest – vi må ta et sosialt ansvar for å sikre alle verdighet i alle livsfaser.

Jeg våger påstanden om at vi har den beste miljøregjering landet noen gang har hatt. Der hvor Stoltenberg-regjeringen kom til makten på miljøfiendtlige gasskraftverk, og der passiviteten overfor britiske partikollegaer i forhold til utslippene fra Sellafield var mer enn påtakelig, leverer Samarbeidsregjeringen resultater på løpende bånd.

Etter intens innsats fra Venstre og den norske regjering har vi nå fått britene til å binde seg til ni måneders stans i technetiumutslippene fra Sellafield. Kampen mot Sellafield var en hovedsak for Venstre i forrige valgkamp. Den kampen er nå i ferd med å krones med seier. Det er allikevel viktig å understreke at kampen mot Sellafield-utslippene fortsetter, og verken Venstre eller Regjeringen er fornøyd før rørene tettes for godt.

Vi har en høy satsing på alternativ og miljøvennlig energi, noe som er i ferd med å gi resultater. Ikke minst ser vi dette innenfor det området jeg som landbruksminister er særlig opptatt av, nemlig produksjon og bruk av bioenergi. Regjeringen leverer storsatsing på kollektivtransport, og vi har sørget for å skyte fart i etterspørselen etter elektriske biler, bl.a. ved å la disse få kjøre i kollektivfeltene i storbyene. Vi leverer miljøvennlige resultater til glede for kommende generasjoner.

Arbeidsledigheten kan bare møtes med at det skapes nye og varige arbeidsplasser. Avgjørende for å få flere til å ville skape sin egen arbeidsplass er stabile og gode rammevilkår. En rekordlav rente, som et resultat av Regjeringens ansvarlige økonomiske politikk, er den beste starthjelpen nye bedrifter kan få. Venstres store gjennomslag for avvikling av investeringsavgiften er et annet eksempel på målrettet satsing på de nye bedriftene og de nye arbeidsplassene. Det samme er den såkalte Skattefunnordningen. Dette er ikke skattelette til de rikeste, som det i det uendelige – men like feilaktig – gjentas fra opposisjonspartiene på venstresiden.

Vi må innse at det er småbedriftene og gründerne som må være «lokomotivet» i det moderne Norge. For den oppvoksende generasjon må det være like naturlig å skape sin egen arbeidsplass som å finne den i det etablerte arbeidsmarkedet. Ikke minst gjelder dette innenfor den sektoren som jeg er ansvarlig statsråd for – landbruket. For meg er det en viktig målsetting at mange av dem som av ulike årsaker går ut av det tradisjonelle volumproduserende landbruket, starter opp ny virksomhet og nye småbedrifter med utgangspunkt i de ressursene som finnes på det enkelte gårdsbruk. Mange av de nye og små bedriftene vi trenger i framtiden, må nettopp komme i Distrikts-Norge, skal vi lykkes i å fortsatt ha levedyktige lokalsamfunn i hele landet.

En god velferdspolitikk handler om at borgerne føler trygghet for å mestre hverdagen, både trygghet for at storsamfunnet stiller opp når det virkelig er behov for det, og trygghet for verdighet i alle livsfaser.

På alle Venstres kjerneområder leverer Samarbeidsregjeringen resultater.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grethe Fossli (A): Statsråd Sponheim valgte å opptre som Venstres leder på denne talerstolen under denne trontaledebatten i stedet for som landbruksminister. Det er forståelig når man ser hva som står i trontalen om landbrukspolitikken:

«Regjeringen vil sikre økonomisk utvikling og de kollektive godene i jordbruket.»

Det var ikke mye å få forstand av. Jeg vil derfor prøve å få ham inn på rett spor igjen som landbruksminister. Norsk landbruk og norsk næringsmiddelindustri står overfor store utfordringer i tiden som kommer. Importen av matvarer fra EU er doblet det siste tiåret. Nye kjeder med utenlandske varer er på vei inn, og de norske kjedene slenger seg på lavprispolitikken ved å ha mindre vareutvalg. Dermed blir det dårligere vilkår for nisjeprodukter og norskprodusert mat. Mitt spørsmål blir: Hvilke tiltak vil landbruksministeren sette i verk for å bedre situasjonen for norske nisjeprodukter og norsk landbruk?

Statsråd Lars Sponheim: Det er ingen tvil om at matvaremarkedet i Norge er representert med produkter fra mange flere land nå enn for få år tilbake. Det har ikke minst forhandlinger i forbindelse med EØS-avtalen bidratt til, men også forhandlingene i WTO. Mange vil oppleve dette som at valgfriheten blir større. Alle ser det i omgang med dagligvarehandelen, hvor man bl.a. ser at ostediskene har et betydelig tilbud. Men det interessante er at dette også har gjort at man aldri har solgt flere norske produkter. Trafikk avler trafikk. Er det lang kø foran ostediskene fordi utvalget er stort, selges det også mer norsk. Det vil være en interessant erfaring å ta med seg.

De tiltakene vi har, er å arbeide etter to linjer. Vi må ha et så effektivt volumproduserende landbruk og forsyningssystem som mulig, som gjør at mat ikke blir unødvendig dyrt på de områdene hvor det skal produseres store og effektive volumer, og så må vi utvikle et matvaremarked som består av mer spennende spesialprodukter, hvor viljen til å betale mer er større. De to tankene i hodet samtidig må norsk landbruk og norsk matforsyning ha, skal vi ha sjanse til å kunne konkurrere.

Øystein Hedstrøm (FrP): Også jeg registrerer at vår landbruksminister i sitt innlegg nesten utelukkende snakket om andre ting enn det han er ansvarlig for, nemlig norsk landbrukspolitikk, så da får jeg følge opp i samme gaten.

Jeg hørte også statsråden på radionyhetene i morges, der han gjentok dette med økt arbeidsinnvandring, og der vår parlamentariske leder sa tvert nei. Vi har 110 000 arbeidsledige i Norge, vi har 60 000 deltidsarbeidende som gjerne skulle jobbet mer. Vi har 750 000 mennesker i offentlig sektor, over det dobbelte av gjennomsnittet i EU. Vi har mange innvandrere med permanent oppholdstillatelse som ikke får jobb, og mye, mye mer. Her ønsker vi å aktivisere først, og da til landbrukssektoren, jordbruksavtalen: Vi har ca. 4 000 byråkrater som behandler søknader og foretar kontroller overfor bøndene opptil flere ganger i året, og som bøndene helt unødvendig må bære økonomisk på ryggen. Skal man liberalisere og forenkle dette regelverket for å få disse ut i mer produktivt, verdiskapende arbeid?

Statsråd Lars Sponheim: Det gledelige ved denne morgenens nyheter er at det norske folk har forstått at det er nødvendig for Norge å ha en økt arbeidsinnvandring i de neste årtiene for å løse oppgavene. Ellers blir vi stilt overfor det umulige valg: enten omsorg eller næringsliv. Det går ikke an å ta det valget. Vi trenger begge deler i økende omfang, og da trengs det flere hender. Det må være mulig å kombinere en sånn langsiktig tankegang med det forholdet at vi i en markedsøkonomi vil leve med konjunktursvingninger og dessverre vil ha perioder med høy arbeidsledighet, slik vi har nå. Derfor er Regjeringens politikk innrettet mot å gjøre noe også med den kortsiktige situasjonen. Lavere rente og kronekurs er det ene, og mange andre svar kommer i statsbudsjettet, som har ett mål: å få ned arbeidsledigheten i løpet av neste år.

Så er det viktig å si at vi trenger å ha økt arbeidsinnvandring for de mer langsiktige utfordringene. Og jeg tror ikke på, slik Fremskrittspartiets politikk går ut på, å la landbruket totalt sett være den store arbeidskraftkilden som skal erstatte behovet for arbeidsinnvandring. Det ville iallfall bidra til en dramatisk utvikling for norske distrikter.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Få dager før valget hadde jeg gleden av å delta i en debatt i Bergen med statsråd Sponheim, og utenfor lokalet var det en demonstrasjon der de frammøtte gjerne ville overrekke statsråden en billett til Cancun så han kunne dra dit for å forsvare norske bønders interesser i WTO-forhandlingene. Jeg sa at det var greit for meg om statsråden drog, men han valgte å bli.

Nå viste det seg at det ikke var landbruksspørsmålet som fikk WTOs ministerkonferanse til å bryte sammen, men andre spørsmål: krav fra de rike landene om innrømmelser fra u-landene på helt andre områder, særlig spørsmålet om en global investeringsavtale som ville sikre fri etableringsrett for investorer over hele verden. Mange u-land er bekymret over det, fordi de tror det vil bidra til å hemme muligheten til å beskytte og bygge opp eget næringsliv.

Når de forhandlingene som havarerte i Cancun, nå skal fortsette i Genève, vil dette være et nøkkelspørsmål for om det går an å komme videre. Mitt spørsmål er: Er Norge nå rede til, etter at vi så klart har fått demonstrert at u-landene massivt er imot en investeringsavtale, å droppe kravet om en global investeringsavtale i WTO?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg kan bekrefte at det var en interessant og god debatt mellom SVs representant og meg om demokrati og lokaldemokrati, og jeg likte meget dårlig, det må jeg si, at noen ønsket at Venstres partileder skulle forlate landet den siste uken av en valgkamp. Det syntes jeg ikke var uttrykk for noe særlig demokratisk sinnelag. Jeg valgte å bli, og det gikk bra i Cancun, iallfall i den forstand at landbruket ikke ble lagt ned som en konsekvens av det møtet.

Både statsråd Gabrielsen, som var til stede der borte, og utenriksministeren og øvrige representanter for Regjeringen gav uttrykk for at Norge var villig til å innfri u-landenes ønske når det gjaldt disse Singapore-spørsmålene, for å kunne fortsette i Cancun, så det kan ikke være tvil om hva som var den norske regjeringens holdning for å kunne holde forhandlingene fortsatt på spor i Cancun. Men det illustrerer hvor komplisert dette er. For alle roper, ikke minst Senterpartiets leder, at vi må holde sammen med Sveits og Japan for å berge landbrukets interesser i Cancun. Men hvem er det som framfor alt vil bryte forhandlingene hvis de ikke får gjennomslag for en investeringsavtale? Det er jo nettopp disse landene, som har kjempestor interesse av å investere store penger ute, men som er våre allierte i landbruk. Og det illustrerer hvor kompliserte sammenhenger dette er.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Harald T. Nesvik (FrP): Årets trontale var ikke akkurat av det spenstigste slaget, der Regjeringen skulle vise hvordan den har tenkt å løse bl.a. de mange problemene som eldre og syke sliter med i dagens samfunn i Norge. Dette var da heller ikke ventet av denne regjeringen, og det er derfor viktig at opposisjonen gjennom forslag og debatter hjelper Regjeringen til å kunne føre en mer human og verdig politikk overfor eldre og syke i dette landet. Det er faktisk ikke nok med store tanker og feite proposisjoner når innholdet ikke er godt nok.

Slik Fremskrittspartiet ser det, vil ordet verdighet i framtiden være selve nøkkelen til om vi skal lykkes eller ikke når det gjelder omsorgen for våre eldre og syke i dette landet. Det snakkes i dag nesten utelukkende om at det skal være et tilbud om f.eks. sykehjemsplass, omsorgsbolig, operasjon, hjemmetjeneste osv. Det snakkes bare om at det skal være et tilbud, men vi må snart begynne å snakke om at det skal være et verdig tilbud. Denne verdigheten er det viktig at den som mottar disse tjenestene, til enhver tid føler selv.

Vi har den senere tid sett rapporter som avdekker store mangler innenfor omsorgen for våre eldre og syke. Selv om enkelte prøver å så tvil om rapportene som bl.a. Sykepleierforbundet og Lægeforeningen la fram, er det likevel avdekket en rekke mangler når det gjelder omsorgen for våre eldre og syke, som direkte viser at det er uverdige tilbud. Det er en skam at man i et av verdens rikeste land ikke er i stand til å yte et verdig tilbud verken i en offentlig eller privat institusjon. I den forbindelse vil jeg bl.a. vise til det Høyres parlamentariske leder sa i replikkordvekslingen med Jens Stoltenberg om viktigheten av å kunne få velge.

Videre kan jeg vise til et oppslag i dagens VG som går på lovbrudd i fleng. Jeg vil sitere et par små punkt. Det står bl.a.:

«Det er store variasjoner mellom kommunene. Noen steder er det orden på tjenesten på nesten alle områder, mens andre steder er det betydelig svikt, sier helsedirektør Lars E. Hanssen i Statens helsetilsyn.»

Problemene som er avdekket, er det faktisk Helsetilsynet som har avdekket, og ikke en rapport fra en organisasjon.

Det må være mulig å få til en systemendring slik at en er sikker på at de som bor på institusjon, bl.a. får tilstrekkelig med mat og får stå opp og legge seg når de selv ønsker det, og ikke bare når pleierne har tid. Vi må bl.a. kunne klare å sørge for at unge funksjonshemmede som ønsker det, får annet botilbud enn det å måtte ligge på et sykehjem. Dette er ikke verdighet.

Slik som dagens omsorg er organisert, er det den enkeltes bostedsadresse som er avgjørende for hvor godt og verdig tilbud den enkelte pleietrengende får. Mange kommuner tilbyr en meget god omsorg, mens det dessverre mange andre plasser tilbys en tjeneste preget av altfor lav bemanning med nesten ingen muligheter når det gjelder valgfrihet eller påvirkning på hvordan ens egen hverdag skal se ut.

Verdighet er også muligheten til å kunne påvirke sin egen hverdag. Verdighet er også det å kunne bruke sin forbrukermakt selv etter at sykdommen har innhentet en. Hvorfor skal det være slik at så lenge vi er unge og friske, skal vi bli sett på som en kunde som skal behandles med respekt og verdighet slik at vi ikke bruker vår valgmulighet til å handle et annet sted, men når en blir syk eller gammel, skal en ta til takke med det tilbudet en får?

Det er viktig at en kommer bort fra dagens system der bostedsadressen er avgjørende for hvilket tilbud en skal kunne motta, over til et system der den enkelte får mer makt ved at de forskjellige helse- og omsorgstjenestene finansieres av staten gjennom det stedlige trygdekontor. På denne måten kan den enkelte selv få muligheten til å velge tjeneste og tilbud på en mye friere måte enn det som er tilfellet i dag. På denne måten vil det også bli gitt forbrukermakt tilbake til den enkelte, slik at man blir å betrakte som en kunde og ikke bare som en utgiftspost.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Asmund Kristoffersen (A): Fremskrittspartiet holder ofte en meget høy profil i eldrepolitikken, og Nesvik er ikke noe unntak. Av og til kan det ha skinn av overbud, for ikke å ta for sterkt i. Svært ofte drar partiet resonnementer som faktisk ikke henger i hop. Nå har Fremskrittspartiet fremmet et forslag om å utstyre eldre med et kontantbeløp, og så skal de eldre ut og handle omsorg. Fremskrittspartiet og ikke minst John I. Alvheim brukte i valgkampen krigstyper på å beskrive kvaliteten i eldreomsorgen. Da blir spørsmålet til representanten Harald T. Nesvik: Hvilken kvalitet tror Nesvik tilbys eldre som ikke har egne penger å spe på med i et todelt omsorgstilbud, som blir resultatet av Fremskrittspartiets politikk der en får et markedsbasert omsorgstilbud?

Harald T. Nesvik (FrP): Man vil faktisk få et mye bedre tilbud enn det som er tilfellet pr. i dag. I dag er det nettopp lommeboken som er avgjørende for hvorvidt en får hjelp eller ikke i en rekke kommuner. Vi er i en situasjon der politikerne en del plasser velger å satse på andre ting: rådhus, kulturhus og annet, og nedprioriterer bl.a. eldreomsorgen. Vi ønsker at det skal være statlig finansiering, der den enkeltes pleiebehov skal være det som utløser den summen som skal til for at den enkelte skal få det tilbudet han har krav på. Derfor vil en faktisk kunne få mange flere tilbydere. En vil få en situasjon der en som forbruker kan velge og dermed få et bedre tilbud.

Bent Høie (H): I de siste årene har vi hatt en betydelig forbedring av tilbudet til eldre pleietrengende. Som lederen i sosialkomiteen, Fremskrittspartiets John I. Alvheim, innrømte i Politisk kvarter i valgkampen: Tilbudet er i all hovedsak godt. Det er jeg enig i, men selvfølgelig er det et forbedringspotensial. På tross av dette mener Fremskrittspartiet at trygdeetaten skal overta ansvaret for det institusjonsbaserte tjenestetilbudet. Fremskrittspartiet vil at trygdeetatens stykkpris «skal dekke en forsvarlig minimumsstandard». De fleste kommuner gir i dag et tilbud som er bedre enn minimumsnivået i dagens lovgivning gir rett til. Hvem skal betale differansen i Fremskrittspartiets modell? Vil kvaliteten på tilbudet være avhengig av den enkeltes lommebok i Fremskrittspartiets eldreomsorg? Er dette verdig?

Regjeringspartiene ønsker ikke en minimumsnorm, men et kvalitetskrav. I dag utvikles gode og åpne eldresenter som inneholder sykehjem, omsorgsboliger, dagsenter og hjemmetjenester. Dermed får de eldre muligheten til å få gode tilbud tilpasset sine behov i sine lokalmiljø. I Fremskrittspartiets modell vil trygdeetaten ha ansvaret for å utvikle eldreomsorgen. Statssykehjemmet blir trolig et B-sykehus som ligger i et regionsenter langt fra der hvor folk bor, og langt fra de pårørende. Er dette verdig?

Harald T. Nesvik (FrP): Representanten Høie er redd for at når staten tar over, blir tilbudet dårligere. Det som er hele hensikten her, er at det faktisk ikke skal være slik som det er i dag, der det er bostedsadressen din som er utløsende for hvorvidt du får et tilbud eller ikke. Jeg sa også i mitt innlegg her i sted at det er veldig bra i veldig mange kommuner. Men så må vi gjøre noe i de tilfellene der det overhodet ikke er bra. Og her kan nevnes kommuner i fleng. Hvis representanten Høie tar seg tid til å lese bl.a. det som går fram av rapporten fra Helsetilsynet, som delvis er gjengitt i VG, tror jeg han vil se at det innenfor dagens system faktisk ikke fungerer. Det nytter ikke å snakke om kvalitetskrav så lenge de ikke blir fulgt opp. Staten har den finansielle ryggraden til å kunne følge opp, til å kunne sette standarder og til å la pengene følge med. Det er det vi må få til. I kommunene er det så store variasjoner i dag at det ikke har latt seg gjøre.

Olav Gunnar Ballo (SV): Harald T. Nesvik og Fremskrittspartiet tar her til orde for et annet finansieringssystem innenfor eldreomsorgen som de så langt ikke har fått prøvd ut. Men på et annet område har man jo fått prøvd ut modeller for Fremskrittspartiets finansiering, og det gjelder sykehussektoren.

Riksrevisjonen har nylig kommet med en rapport om den innsatsbaserte finansieringen av sykehusene, der man har gjort erfaring med at man jakter på lønnsomme pasienter. Det har vært gjort sammenlikninger ved 28 forskjellige ortopediske avdelinger. Og Riksrevisjonens konklusjon er klar: De lønnsomme pasientene prioriteres i helsekøen, og f.eks. reoperasjon av hofte blir ikke prioritert som en konsekvens av det. Fremskrittspartiet vil ha mer av denne politikken og har argumentert flere ganger for 100 pst. innsatsbasert finansiering. Nå advarer statsråden i forhold til denne utviklingen og vil se på om rammene bør utvides på bekostning av den innsatsbaserte finansieringen.

Ser Fremskrittspartiet at deres politikk på dette området er i ferd med å svikte, og at forskjellene i tilbud til pasienter er i ferd med å bli større, og at det derfor bør reverseres?

Harald T. Nesvik (FrP): Når det gjelder innsatsstyrt finansiering: Nei, systemet bør ikke reverseres. Det bør utvikles, og man må se på selve systemet når det gjelder bl.a. enhetsprisen som gis, og også på selve måten som DRG blir laget på, hvis man får den vridningseffekten som bl.a. Olav Gunnar Ballo er inne på. Vi kan alle være enige om at den type vridningseffekt vil vi ikke ha, og da får vi se på selve systemet og prisene som er gitt i forhold til det. I den undersøkelsen som Ballo viser til, vises det til at ett av de største problemene er nettopp kostnadene med at pasienter blir liggende på sykehus og ventedøgn for bl.a. hoftepasienter – det var vel vist til bortimot 30 000 døgn som en relasjon til dette.

Men innsatsstyrt finansiering har jo fungert. Det har fungert fordi vi har fått behandlet flere pasienter. Vi har fått økt pasientbehandling i Norge. Det utløser også riktignok flere kostnader, men det måtte vi jo vite. Så vi vil ikke ha mindre av dette, men vi har sagt at vi ønsker 80 pst. innsatsstyrt finansiering, ikke 100 pst.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Marit Nybakk (A): Trontalen sier ikke så veldig mye om forsvarspolitikk, ikke engang om det kommer en ny langtidsproposisjon for Forsvaret i perioden, noe vi venter på. Og ikke ett ord om hvorvidt Regjeringen akter å følge opp forliket med Arbeiderpartiet fra juni 2002.

Stabilitet og forutsigbarhet var utgangspunktet for forliket. Det har vært tøffe omstillingstiltak. Men uansett skulle steder som Haakonsvern, Ørlandet Hovedflystasjon og det lille lokalsamfunnet Sørreisa vite at det vi hadde vedtatt, det skulle vi stå for.

Jeg har det siste halve året besøkt en rekke lokalsamfunn med forsvarsarbeidsplasser. De har forsonet seg med den strukturen og de arbeidsoppgavene som de nå har fått. Jeg har vært i Bjerkvik i Nordland, i Lakselv og i Syd-Varanger, på Karljohansvern i Horten og på Bardufoss, bare for å nevne noen steder med store omstillinger, men der Forsvaret fortsatt betyr mye for å sikre lokalbefolkningen arbeid. Dersom forliket ikke følges opp, vet vi at det går ut over den vedtatte strukturen. Det vil gå ut over både lokalsamfunn og norsk sikkerhetspolitikk, men det vil først og fremst skape usikkerhet i stedet for forutsigbarhet.

Forsvars- og sikkerhetspolitikken – på samme måte som utenrikspolitikken – må være tuftet på et bredt flertall i Stortinget. Stikkord må være budsjettmessig forutsigbarhet og stabilitet, slik at Forsvaret kan få gjennomført den organiseringsprosessen som er startet, og som Jens Stoltenberg i dag omtalte som et av de store moderniseringsprosjektene i offentlig sektor under hans regjering. Vi etablerer en ny forsvarsstruktur med en større og bedre operativ evne og utvikler en struktur som er tilpasset dagens og framtidens sikkerhetspolitiske utfordringer. Det forsvarspolitiske forliket fra våren 2002 var derfor helt nødvendig for å fjerne den ubalansen som vi hadde fått mellom struktur og økonomiske rammer året før.

Omleggingen av Forsvaret må også sees i lys av vår rolle i NATO. NATO kan imidlertid bare spille en rolle for norsk sikkerhet dersom alliansen er tilpasset de nye sikkerhetspolitiske oppgavene. Trusselbildet er, som vi vet, ingen konstant faktor. 11. september 2001 endret internasjonal politikk i veldig stor grad. Irak-krigen har ytterligere endret den globale orden og ikke minst forholdet over Atlanterhavet.

NATOs nye generalsekretær har en stor oppgave med å gjenvinne tilliten og samarbeidet over Atlanterhavet. Dette i tillegg til å bidra til å gi EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk en utviklingsmulighet, vel å merke med forankring i NATOs rammeverk og i NATOs infrastruktur. For Norge er dette særdeles viktig. Hvis ikke blir vi stående utenfor også de beslutninger som former sikkerhetspolitikken i våre nærområder.

Nå skapes den kalde krigens forsvarsallianse om til et bredt sikkerhetspolitisk samarbeidsorgan med hele det gamle Øst-Europa som medlemmer, og får stadig større politisk betydning – også når det gjelder samarbeidet med EU.

Vi sier hele tiden at kampen mot terrorisme må være langsiktig, den må være helhetlig, men den må ikke minst foregå på flere fronter samtidig. Kampen mot terrorisme må bekjempes med politiske, med diplomatiske, med økonomiske og med militære virkemidler. Vi skal føre en aktiv nærområdepolitikk, sikre våre interesser i Europa og bidra til global utjamning. Dagens trusselbilde stiller større krav til fleksibilitet og utnyttelse av våre ressurser.

Med et bredt stortingsflertall i ryggen har Norge sendt tropper og sivilt-militært mannskap til Afghanistan. Og la oss nå ikke glemme Afghanistan. For når det gjelder Afghanistan, ser vi nå utfordringer på flere områder. Taliban-styret er fjernet, men kampen er ikke over. Afghanistan trenger både langsiktig utviklingshjelp, sikkerhetsassistanse og politisk hjelp for å få etablert demokratiske institusjoner. Hvis ikke kan grunnlaget for terrorisme dannes på nytt i det landet der Al Qaida fant sin politiske alliansepartner. Samtidig vet vi at hjelpeorganisasjoner ikke kan drive utvikling uten sikkerhet. Uten sikkerhet kan heller ikke politiske organisasjoner utvikle seg.

Jeg hilser på denne bakgrunn velkommen det initiativet som Hilde Frafjord Johnson har kommet med når det gjelder å gjøre Afghanistan til samarbeidsland, i tillegg til militær bistand.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet er omme. Møtet heves derfor nå, og nytt møte settes kl. 18.

 

Behandlingen av sak nr. 1 fortsatte på kveldsmøtet.