Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Hilde Frafjord Johnson

• statsråd Einar Steensnæs

• statsråd Kristin Krohn Devold

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Øyvind Vaksdal.

Øyvind Vaksdal (FrP): Mitt spørsmål går til olje- og energiministeren.

Regjeringen har flere ganger uttalt at den ønsker økt bruk av gass i Norge. Men til tross for disse fagre ord opplevde vi i fjor at Regjeringen inngikk en avtale med Sosialistisk Venstreparti om å utsette denne utviklingen. Nok en gang viste Regjeringen sin totale mangel på handlekraft i energispørsmål.

I høst fikk vi høre at Regjeringen skulle komme til Stortinget med en oppfølging av denne gassmeldingen før påske. Men denne er nå utsatt til juni, noe som medfører at et vedtak i Stortinget først kan gjøres neste vinter. Igjen får vi oppleve beslutningsvegring og handlingslammelse fra Regjeringens side, noe som etter hvert er blitt et mønster.

Vil statsråden gjøre rede for hvorfor det er så viktig for Regjeringen å hindre det norske folk og norsk næringsliv i å få rikelig tilgang til energi til fornuftige priser?

Statsråd Einar Steensnæs: Denne regjeringen har tatt initiativ til en rekke viktige tiltak for økt innenlands bruk av gass. Da Regjeringen la fram sin gassmelding i fjor, kunne jeg konstatere at Regjeringen på de aller fleste områdene fikk bred tilslutning til sin strategi. Den strategien sluttet ikke Fremskrittspartiet seg til.

Jeg har ved flere anledninger forklart både Fremskrittspartiet og representanten Vaksdal hva som ligger i Regjeringens strategi, bl.a. ønsket om å få bygd flere gasskraftverk med CO2-håndtering, og at Regjeringen er positiv til å la de tre konsesjonene som er gitt for konvensjonelle gasskraftverk på både Skogn, Kårstø og Kollsnes, få gå, slik at det er opp til eierne hvorvidt disse gasskraftverkene skal bygges eller ikke. Eierne har til nå konstatert at gassprisen i forhold til prisene i kraftmarkedet er slik at det ikke vil være lønnsomt å bygge disse gasskraftverkene.

Jeg har også i forhandlinger som gjaldt budsjettforliket i fjor, blitt enig med Arbeiderpartiet om at det skal legges opp til en ny stortingsmelding som mer konkret skal følge opp bl.a. et program for tilskudd til pilotanlegg. Denne meldingen vil bli fulgt opp våren 2004, slik som forutsatt. Det er et omfattende arbeid, hvor bl.a. NVE har flere oppdrag med hensyn til å utrede kostnader og tekniske løsninger og andre viktige avklaringer som kan gi et beslutningsgrunnlag for Stortinget til å vurdere de ulike forslagene. Denne meldingen kommer altså i løpet av våren 2004, nøyaktig slik som Stortinget har foreslått.

Øyvind Vaksdal (FrP): Jeg takker statsråden for svaret, som i grunnen understreket den manglende strategi Regjeringen har på dette området.

I den ordinære spørretimen for en uke siden konfronterte jeg statsråden med hans oppfølging av Stortingets vedtak på forskjellige energiområder, noe han åpenbart ikke likte. Han kalte dette «stadige» og «utidige» anklager. Da jeg så stilte spørsmål om Regjeringens oppfølging av Stortingets vedtak av 9. mars 2000, om at norske gasskraftverk skulle underlegges samme rammebetingelser som andre innen EØS-området, fikk jeg følgende svar:

«Denne statsråden følger til punkt og prikke alt hva det Stortinget som ble valgt i 2001, har bestemt.»

Jeg er noe forundret over dette. Betyr dette at statsråden bare vil følge de vedtak som er fattet etter denne tid, er dette i tilfelle svært alvorlig. Eller vil statsråden her og nå bekrefte at han akter å følge stortingsvedtak uansett, og uavhengig av om han liker dem eller ikke?

Statsråd Einar Steensnæs: Dette er veldig enkelt å besvare, for Regjeringen følger selvfølgelig alle de vedtak som et storting har gjort. Men dersom et nytt storting fatter nye vedtak og legger andre tidsplaner og framdriftsplaner, vil også det være bestemmende for Regjeringens egne framlegg. Jeg har gjentatte ganger understreket overfor Stortinget og overfor representanten Øyvind Vaksdal at Regjeringen selvsagt til punkt og prikke følger opp Stortingets vedtak. Da synes jeg det er ille at representanten Vaksdal gjentatte ganger kommer tilbake og påstår det motsatte.

Jeg vil oppfordre representanten Vaksdal til å påvise konkrete saker der statsråden og Regjeringen ikke følger opp stortingsvedtak som forutsatt. I disse sakene som jeg har ansvaret for, som gjelder oppfølging av gasskraftverk, som gjelder oppfølging av økt bruk av gass i Norge, har jeg, til punkt og prikke, på alle punkter, fulgt opp det som Stortinget har vedtatt.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øyvind Korsberg.

Øyvind Korsberg (FrP): Energiforskningsmiljøet i Trondheim er i front når det gjelder utvikling av teknologi for CO2-fritt gasskraftverk. Det de sier, er at en slik løsning ligger ca. ti år fram i tid dersom man også skal gjøre dette kommersielt mulig med hensyn til prisen i kraftmarkedet. Når statsråd Steensnæs og andre bruker uttrykk som «gammeldags teknologi» om den teknologien som fins i dag, som er den beste på markedet, er det altså snakk om dagens teknologi.

Arbeiderpartiet har stadig tatt til orde for at Norge skal bygge gasskraftverk innenfor rammen av våre klimaforpliktelser. Hvor mange gasskraftverk kan bygges i Norge slik situasjonen er nå, de neste årene, uten at det skjer utenfor rammen av våre klimaforpliktelser? Da snakker jeg om den teknologien som fins i dag, og ikke om den framtidsteknologien som andre tar til orde for.

Statsråd Einar Steensnæs: Regjeringen tar på alvor å kunne kombinere viktige hensyn til energiforsyning og forsyningssikkerhet med de internasjonale forpliktelsene vi har tatt på oss når det gjelder miljø og klima. Det mener vi på forsvarlig vis kan gjøres ved at Regjeringen satser betydelige midler på å utvikle teknologi som kan framskaffe gasskraftverk med CO2-håndtering. Det forklarer Regjeringens strategi og vilje til å satse. Vi har sagt oss villige til både å medfinansiere en vesentlig del av et pilotanlegg for gasskraftverk og å medfinansiere de ekstra kostnadene som et fullskala gasskraftverk vil medføre.

Hvis en nå legger denne strategien til side og bare ønsker å satse på konvensjonelle gasskraftverk, er det åpenbart at det ikke vil være forenlig med våre internasjonale forpliktelser – altså i strid med det som også Stortinget har vedtatt.

Presidenten: Rolf Terje Klungland – til oppfølgingsspørsmål.

Rolf Terje Klungland (A): Norge som velferdsnasjon er bygd opp fordi våre forfedre utnyttet de naturressursene som vi har hatt, og har. Norge har ca. 40 pst. av gassressursene i Vest-Europa og 1 pst. av befolkningen. Land rundt oss skal nå bruke gassen for å nå sine miljøforpliktelser. Land rundt oss vil faktisk subsidiere norsk gass i forhold til alternative energikilder. Men i Norge har vi en regjering og en statsråd som bare snakker fint, og ikke har kommet til noen handling.

Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Hvorfor er det denne labre interessen i Regjeringen? Har det sammenheng med at Bondevik I-regjeringen valgte å gå av fordi de ikke ville bygge gasskraftverk, noe som har ført til at vi har fått økte CO2-utslipp?

Statsråd Einar Steensnæs: Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet var sammen med Regjeringen om årets budsjett, hvor bl.a. satsing på gasskraftverk med CO2-håndtering fikk betydelig oppmerksomhet. Nettopp på bakgrunn av budsjettavtalen med Arbeiderpartiet jobber nå Olje- og energidepartementet med en egen stortingsmelding som mer konkret skal følge opp den stortingsmeldingen som Regjeringen framla i fjor. Det er en ansvarlig satsing for å sikre forsyningssikkerhet, samtidig som denne strategien gjør at vi kan innfri de internasjonale klimaforpliktelsene vi har inngått. Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet har støttet opp om dette – også bredt – når det gjelder stortingsmeldingen. Jeg går ut fra at også representanten Rolf Terje Klungland hører med i den enigheten som ligger bak budsjettforliket.

Vi jobber målrettet for å realisere disse gasskraftverkene. Jeg synes det er veldig interessant at vi nå også får et internasjonalt initiativ her, som gjør at vi mer realistisk kan se for oss at dette kan realiseres innenfor en rimelig tidsramme, helst før 2010. Men dette avhenger av hvordan teknologien utvikler seg.

Presidenten: Ingvild Vaggen Malvik – til oppfølgingsspørsmål.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): Representanten Vaksdal framhevet på en utmerket måte det gassforliket som regjeringspartiene inngikk med SV i fjor, om en ansvarlig energipolitikk og en ansvarlig utredning om bruk av gass innenlands i Norge. Men samtidig, i forbindelse med den gassmeldingen, var det også en enstemmig komite som gikk inn for norsk tilslutning til EUs fornybar-direktiv. Alle i komiteen var med på den merknaden i innstillingen. Det er et direktiv – nå er ikke jeg i utgangspunktet veldig tilhenger av EU-direktiver, men det hender at det vokser blomster også på gjødseldynger – som går ut på å øke andelen fornybar elproduksjon.

Jeg vil gjerne at statsråden forteller oss om status i forhandlingene med EU, og når vi kan få en norsk tilslutning til dette direktivet, som vi gjentatte ganger har etterlyst å få på bordet i Stortinget.

Statsråd Einar Steensnæs: Jeg vil gjerne bekrefte at Regjeringen er positiv til å implementere fornybar-direktivet i norsk lovgivning, og at Norge slutter seg til dette direktivet. Det er likevel slik at Norge er i en helt unik situasjon når det gjelder fornybar el i forhold til samtlige andre EU-land. Det skyldes vår miljøvennlige vannkraft, som gjør at allerede 99 pst. av vår el produseres av vannkraft. Det gjør også at vi har spesielle behov for tilpasning til fornybar-direktivet. Dette er vi i dialog med EU om. Jeg har håp om at vi skal få et positivt resultat. Jeg kan ikke si noe nærmere om tidsplanen og framdriftsplanen. Men jeg kan forsikre om at dette er et direktiv som i sin innretning, intensjon og målsetting helt samsvarer med det som Regjeringen ønsker å oppnå.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Marit Nybakk (A): Jeg har et spørsmål til forsvarsministeren.

Ifølge en NTB-melding i går, som er gjengitt i Aftenposten, hevdet bl.a. Russlands forsvarsminister sist helg i München at NATO-ledelsen i Afghanistan sikrer seg lojalitet fra krigsherrene og andre afghanske ledere ved å tillate narkotikahandel. Det blir i artikkelen vist til at opiumsproduksjonen har eksplodert i Afghanistan siden Taliban-regimet ble styrtet. FN anslår at det i fjor ble produsert 3 600 tonn opium i Afghanistan, en økning på 6 pst. fra året før. Dette utgjorde to tredjedeler av all opium i verden. Det snakkes om narkotika til en verdi av 16 milliarder kr.

Jeg vil spørre statsråden om det er riktig at ISAF-styrkene og for den saks skyld også de andre styrkene som er i Afghanistan, ser gjennom fingrene med narkotikahandelen, noe som da fører til at den er sterkt økende.

Statsråd Kristin Krohn Devold: La meg først få si at jeg deler representanten Marit Nybakks bekymring knyttet til opiumsproduksjon og narkotikaeksport fra Afghanistan. Det er intet nytt problem. Afghanistan har vært den største eksportøren av opiumsprodukter i mange, mange år, også i den tiden jeg satt som leder av justiskomiteen. Dette problemet viser bare at situasjonen i Afghanistan må angripes på en rekke områder og på langt flere områder enn det som handler om det militære. Skal vi få bukt med opiumsproduksjonen i Afghanistan, må det skje ved at organisasjoner som jobber med bistand, med alternativ utvikling, alternativ virksomhet, gir bøndene i områder i Afghanistan noe annet å livnære seg av. Vi må ha samarbeid med dem som driver sivil institusjonsbygging, med politi og rettsvesen. Vi må ha samarbeid med Afghanistans legale myndigheter, president Karzai og hans regjering, og gi dem mulighet til å sette makt bak sitt regime også ute i distriktene. Og så må vi selvfølgelig gjennom militære operasjoner gi sikkerhet i regionene.

NATO må forholde seg til det som er NATOs mandat. ISAF må forholde seg til det som er ISAFs mandat. Og det har først og fremst vært sikkerhet og stabilisering. Men grunnen til at både Kofi Annan og president Karzai har vært så opptatt av å få NATO og ISAF til å engasjere seg utenfor Kabul, er nettopp behovet for å skape en trygghetssituasjon i regionene som gjør at de nasjonale myndighetene kan utøve reell nasjonal kontroll over regionene. Derfor tror jeg det beste virkemidlet NATO kan bruke i dag, nettopp er å få fortgang i utviklingen av de PRT-ene – Provincial Reconstruction Team – som nå SACEUR la en plan for i München forrige helg, og at Norge er villig til å ta sin del av ansvaret, slik at det blir trygt nok i den enkelte region til at man kan slå ned på kriminell atferd og uønsket atferd, herunder eksport og produksjon av narkotika.

Marit Nybakk (A): Jeg takker statsråden for svaret, og jeg deler langt på vei det hun sier.

Norge deltar jo nå i stabiliseringsstyrken i ISAF, og det er vel også der vi kommer til å konsentrere oss i Afghanistan. Det er som kjent nå en NATO-ledet styrke. Dermed har også Norge et medansvar for å bidra til at afghanske myndigheter prøver å få bukt med narkotikatrafikken. Og husk at dette er et sikkerhetsproblem også for nabolandene, altså de sentralasiatiske landene, bl.a. Usbekistan, tatt i betraktning at ruten nordvestover går gjennom Usbekistan. Den britiske statsråden Bill Rammell sa på en ekspertkonferanse i helgen at hvis dette problemet ikke løses, vil man aldri få en trygg og bærekraftig framtid i Afghanistan. Dermed vil jeg også oppfordre statsråden til at den norske regjeringen i enda større grad engasjerer seg i dette veldig vanskelige spørsmålet, men et spørsmål som må løses.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Her er det ingen tvil om at mitt engasjement er sterkt. Særlig koblet opp mot den forrige jobben jeg hadde i Stortinget, som leder av justiskomiteen, ser jeg hvor tett sammenheng det er mellom narkotikaproduksjon og narkotikaeksport og militær uro og mangel på stabilisering. Det er ingen tilfeldighet at to av de områdene der Norge har hatt den største militære tilstedeværelsen, Kosovo og Afghanistan, også er de områdene som sliter med å være involvert i narkotikaforbrytelser. Det er derfor det er så viktig, som jeg understreket, at man har et tett samarbeid både på bistandssiden, på militærsiden og knyttet til sivil institusjonsbygging.

Jeg vet også at dette med dialogen med de sentralasiatiske land vil være ett av punktene som vil bli diskutert på toppmøtet i NATO i Istanbul i slutten av juni. Og det samarbeidet som NATO har lansert i EAPC, der vi nå har inkludert land som Tadsjikistan, Usbekistan, Kirgisistan osv. i NATO-arbeidet i regionen, gir oss også muligheter til å få resultater med hensyn til narkotikatrafikk.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Rita Tveiten.

Rita Tveiten (A): Eg har eit oppfølgingsspørsmål til utviklingsministeren.

Stortinget har gitt si støtte til at Afghanistan har vorte eit nytt samarbeidsland for Noreg, og det har frå norsk side vorte lagt vekt på dette med utvikling av levekår, utvikling av demokratiske institusjonar og trygging av kvinner sin situasjon. Det er i den samanhengen viktig at det er eit godt samarbeid og ei god samkøyring mellom interessefelta til forsvarsministeren og utviklingsministeren.

Eg vil derfor spørja utviklingsministeren om kva slags næringspolitiske tiltak som kan verta sette i verk frå norsk side i dette samarbeidet for at bøndene i Afghanistan skal finna andre næringsvegar enn å dyrka opiumsvalmuar, og eventuelt om det er noko som kan gjerast med norske importreglar for å letta adgangen for legale varer frå Afghanistan til Noreg.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Dette er et meget viktig spørsmål, og det er ingen tvil om at vi følger dette tett fra norsk side. Narkotikaproduksjonen og den eksplosive økningen i denne har vært hovedtema, et viktig tema, i mine samtaler i Afghanistan i fjor høst, i september, både med aktører på FN-siden og ikke minst med afghanske myndigheter.

Vi mener, i likhet med det forsvarsministeren sier, at det er veldig viktig å ha en helhetlig tilnærming til dette som adresserer – for å si det slik – både tiltakssiden, kontrollsiden og det som går på bøndenes situasjon, det å sikre dem et utkomme. I tillegg er lønningene innenfor opiumsproduksjonen så mye høyere at det til og med går ut over bistandsprosjekter, i den forstand at lønningene er såpass lave der at man heller produserer opium. Dette må vi altså ha en helhetlig tilnærming til.

Hvorvidt vi fra norsk side skal være med i et landbruksrelatert utviklingsprogram i Afghanistan, er ikke gitt, fordi vi har en arbeidsdeling mellom giverne. Det er primært det britiske utviklingsdepartementet, DFID, som har hovedansvaret og er såkalt ledende giver på dette området. (Presidenten klubber.) Vi samarbeider nå med dem og med andre givere om hvordan vi kan sikre at det kommer tiltak på bakken.

Presidenten: Presidenten må av og til minne om taletiden.

Kjetil Bjørklund – til oppfølgingsspørsmål.

Kjetil Bjørklund (SV): Dette oppfølgingsspørsmålet går til forsvarsministeren.

For å kunne utvide ISAF i Afghanistan er man pr. i dag avhengig av å alliere seg med lokale krigsherrer. Er stilltiende aksept av opiumsproduksjonen en forutsetning for å kunne utvide ISAF til et større område i Afghanistan, og mener statsråden at kamp mot narkotika i Afghanistan er en arbeidsoppgave for NATO?

Statsråd Kristin Krohn Devold: At NATO arbeider med å utvide ISAF utenfor Kabul, er ikke en stilltiende aksept av narkotikaproduksjon, og det forutsetter ikke samarbeid med narkotikaprodusenter. NATO utvider utenfor Kabul etter sterk oppfordring fra Kofi Annan på vegne av FN – et eget FN-vedtak som ble formidlet til forsvarsministermøtet i Colorado Springs i oktober – og vi utvider utenfor Kabul etter sterk oppfordring av president Karzai. Grunnen til at president Karzai og Kofi Annan vil at vi skal gjøre dette, er at de legale myndighetene i landet skal ha økt mulighet til å utøve legal kontroll. Det vil også si å bekjempe narkotikakriminalitet. Dette er ikke en oppgave NATO kan løse alene. Hva som er NATOs oppgave i Afghanistan, er beskrevet i det mandatet FN gav til ISAF-styrkene, for det er det mandatet NATO baserer seg på.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille spørsmål til utviklingsminister Frafjord Johnson.

Israel bygger på okkupert jord en mur som er fordømt av en hel verden, fordømt av FN og også fordømt av Norge, en mur som det er svært vanskelig å se har en begrunnelse, i hvert fall sett fra et norsk ståsted. Jeg forstår at utviklingsministeren har vært på et besøk i Israel på de okkuperte områdene og også ved muren og har hatt en sterk opplevelse knyttet til det. Det er klart at det er veldig lett å få øye på håpløsheten i de palestinske barneøynene når man står foran denne store muren, som jo i realiteten er en skammens mur, en mur som understreker det nesten apartheidliknende system som det dessverre er blitt i Israel.

Mitt spørsmål til utviklingsministeren er: Hvordan ser hun for seg at vi fra Norges side kan bidra til at Israel følger folkeretten? Dette er fordømt av FN. Hvordan kan Norge bidra enten med bistand eller på annet vis til at Israel river den muren som en hel verden ber Israel om å rive?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Til representantens orientering var jeg kun hos de palestinske selvstyremyndighetene, og ikke på den israelske siden eller hadde samtaler med israelske myndigheter. Det var primært et utviklingsrelatert besøk, som fokuserte på konsekvensene av dagens kritiske situasjon for det palestinske folket og for myndighetene. Det er ingen tvil om at situasjonen er både kritisk og til dels også dramatisk flere steder.

Regjeringens holdning til muren, som også representanten viste til, er helt klar: Den er i strid med folkeretten. Israel handler ikke i samsvar med FNs entydige krav om å reversere byggingen av muren. Det er ingen tvil om at dette ikke bare har konsekvenser for palestinerne, men det vanskeliggjør også en skjør forhandlingsprosess med sikte på en tostatsløsning.

Hvis jeg hadde hatt et godt svar på representantens spørsmål, hadde jeg gitt ham det. Nå bygges det en mur, og en hel verden i FN-sammenheng, 144 stater, tror jeg det var, har klart sagt at den er i strid med folkeretten. Vi ser og beklager at Israel ikke handler i samsvar med dette entydige kravet om å reversere byggingen, men hvordan vi skal bidra til at Israel handler i tråd med FNs resolusjoner, er det veldig vanskelig for meg å gi et svar på.

Øystein Djupedal (SV): Jeg takker for svaret og takker for den entydige holdningen som den norske regjering her gir uttrykk for, nemlig at denne muren er i strid med folkeretten, og at Norge støtter FNs vedtak.

Det er derfor med stor undring vi har registrert – fordi man i FNs generalforsamling altså har bedt om at denne saken reises for domstolen i Haag – at Norge sammen med 33 andre nasjoner, USA og Storbritannia innbefattet, som jo i utgangspunktet ikke har støttet den norske holdningen i dette, har gått inn for at denne skal avvises behandlet i domstolen i Haag. Dette betyr en undergraving av det vedtaket FN har gjort i generalforsamlingen, som Norge i generalforsamlingen støttet. Så reises saken for domstolen i Haag, og der sier Norge, merkelig nok, at vi ikke støtter det, og avviser at denne saken skal behandles.

I israelsk opinion brukes jo dette selvfølgelig for alt det er verdt. Faktisk kan man ha brukt dette offensivt, ved at dette ikke er et folkerettslig brudd, og at Norge undergraver FNs autoritet.

Mitt spørsmål til statsråd Frafjord Johnson er: Hvordan kan det gå til at man er så entydig i fordømmelsen av dette, samtidig som man da undergraver FNs autoritet ved å avvise at saken reises, som FN har bedt om, for domstolen i Haag?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg tror representanten Djupedal hadde hatt anledning til å spørre den konstitusjonelt ansvarlige statsråden om dette i spørretimen i forrige uke. Jeg konstaterer at så ikke var tilfellet. Jeg skal likevel gi den norske regjerings svar på dette, selv om det ikke tilhører mitt konstitusjonelle ansvar.

Det er ingen tvil om den norske holdningen. Det er ingen tvil om at dette er illegalt i forhold til folkeretten. Det har vi sagt, og det har 144 andre nasjoner sagt. I innhold og substans er vi derfor helt enig med de palestinske selvstyremyndighetene i denne saken.

Så er det et spørsmål om hvilken mekanisme man skal ta i bruk, og hvorvidt å bruke Haag-domstolen som instans for å konstatere noe som etter hele det internasjonale samfunns mening er illegalt, er en riktig vei å gå. Det er altså et spørsmål om metodikk, og ikke et spørsmål om politikk og folkerett. Folkeretten er klinkende klar, og det er nå helt opp til Haag-domstolen selv å vurdere hvorvidt de vil ta denne saken, og i den anledning har også Norge sendt sitt innspill til Haag-domstolen, og så får Haag-domstolen selv avgjøre dette.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Åslaug Haga.

Åslaug Haga (Sp): Det er bra at Regjeringa er tindrende klar på at byggingen av delingsmuren er i strid med folkeretten. Men Senterpartiet stiller seg også undrende til at man ikke er villig til å bruke alle diplomatiske kanaler for å underbygge nettopp det poenget. Ved ikke å ta denne saken til Haag løper en en risiko for to ting, både at saken utnyttes av israelerne, som vi allerede ser, og at palestinerne blir ytterligere demotivert i forhold til å bruke diplomatiske kanaler.

Mitt spørsmål til utviklingsministeren er om hun ser at denne håndteringen, at man ikke tar saken til Haag, vil bidra ytterligere til å redusere palestinernes tro på diplomatiske kanaler og virkemidler.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg vil nok si at det ikke er korrekt å bruke betegnelsen diplomatisk kanal om Den internasjonale domstolen i Haag. Det er et legalt og juridisk instrument i internasjonal folkerett, og ikke en diplomatisk kanal. Norge har brukt alle diplomatiske kanaler som det er mulig å bruke i FNs internasjonale system, ikke minst også bilateralt overfor Israel gjennom utenriksministerens og statsministerens samtaler.

Når det så gjelder spørsmålet om Haag-domstolen, er det opp til domstolen selv å vurdere dette. Nå har den fått en sak på sitt bord, og den skal selv ta stilling til hvorvidt den skal ta opp denne saken til behandling, og på hvilken måte. Det er 44 stater, inkludert Norge, som har sendt innspill til Haag-domstolen i sakens anledning, og nå er det opp til domstolen å vurdere hvordan den skal håndtere dette spørsmålet. Men jeg gjentar: Det er ingen tvil om norsk holdning, det er et spørsmål om hvordan man eventuelt skal bruke Haag-domstolen i denne type spørsmål, som er grunnlaget for den norske holdningen.

Presidenten: Kjetil Bjørklund – til oppfølgingsspørsmål.

Kjetil Bjørklund (SV): Vi i SV setter stor pris på utviklingsministerens gode vilje. Men det ser altså ut til at det internasjonale samfunn står maktesløst overfor Israel, som tar seg til rette i strid med alle FNs krav og med folkeretten og fortsetter byggingen av muren på palestinsk grunn. Dette skaper en enorm frustrasjon hos palestinerne. Som Terry Boullata sa til Dagbladet i går:

«… vi er lei av trøstende ord fra politikere og andre besøkende. Vi vil ha handling. Vi vil ha slutt på overgrepene, »

Hva mener utviklingsministeren kan gjøres nå, rent konkret, for å presse Israel til å stanse byggingen av muren, og få denne skammens mur revet? Eller står utviklingsministeren helt uten råd?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg gjentar at det å utøve press eller å ta stilling til den type bilaterale utenrikspolitiske spørsmål ikke er min oppgave. Jeg er utviklingsminister, og jeg har et konstitusjonelt ansvar for de utviklingsrelaterte spørsmålene.

Det er ingen tvil om at konsekvensene for palestinerne er store, også sosioøkonomisk, og den frustrasjonen som representanten viser til, er det heller ingen tvil om er dyp og meget, meget sterk på palestinsk side.

Som jeg svarte til representanten Djupedal, er det veldig vanskelig å si hvordan man kan bidra til at FNs resolusjoner etterfølges. Vi bruker nå alle kanaler – det er da utenriksministerens og statsministerens primære ansvar å gjøre det – i forhold til de internasjonale organene vi har, særlig FN, men også gjennom å gi klar beskjed bilateralt. Det har Norge gjort, og det vil vi fortsatt gjøre. Utover det har i hvert fall ikke jeg, innenfor mitt konstitusjonelle ansvar, noen virkemidler jeg kan vise til.

Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål – Marit Nybakk.

Marit Nybakk (A): La meg først si at jeg er glad for at statsråden så klart understreker at muren er i strid med folkeretten. Jeg vil også legge til at det at det internasjonale samfunnet tilsynelatende svikter, virker også demotiverende på den palestinske befolkningen, det virker frustrerende, det skjerper motsetningene, og det er klart at det bidrar til en ny generasjon med unge mennesker som bl.a. blir selvmordsbombere.

Generelt sett kan man vel si om Midtøsten at her bør det ikke bygges murer, det bør bygges broer. Vi får heller ikke ro i Stor-Midtøsten, hvis det går an å kalle det det, før man får løst Palestina-Israel-konflikten. Det er slik at de store fattige massene i andre land i Midtøsten i dag kanaliserer sin vrede mot Israel istedenfor mot sine egne despoter.

Jeg vil så sterkt jeg kan, oppfordre den norske Regjeringen, i denne sammenhengen utviklingsministeren, om å videreføre dette spørsmålet, fordi det er viktig at det følges opp.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg tror representanten Nybakk viste til noe paven har sagt. Jeg synes i denne sammenheng han har sagt noe meget fornuftig om denne muren, at skal man skape fred, gjør man det ved å bygge broer, ikke ved å bygge gjerder.

I forhold til nettopp det som skjer på palestinsk side, kan jeg i hvert fall si at Regjeringen kommer til å følge dette opp og er meget opptatt ikke bare av situasjonen i Midtøsten – vi har en arv å ta vare på – men også i forhold til det som gjelder muren. Det som jeg har konstitusjonelt ansvar for, kan jeg love vil bli sterkt fokusert og prioritert fra min side. Jeg kommer også til å samtale med mine kolleger i Utstein-gruppen og andre om hvordan det er mulig for oss å vinkle bistands- og utviklingssamarbeidet på en slik måte at vi kan bistå det palestinske folket maksimalt i den situasjon de nå er inne i, hvor lidelsene er store, og frustrasjonen – som representanten helt riktig påpeker – er meget høy. Vi må bruke de virkemidlene vi har til disposisjon, og det kan jeg love at vi vil gjøre.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Inger S. Enger (Sp): Mitt spørsmål går til olje- og energiminister Steensnæs.

Jeg vil ta opp en problemstilling som gjelder flommen på Nordvestlandet og i Trøndelag i august 2003. Det var en stor flom, der seks kommuner ble særlig hardt ramma. Skader for 6,5 mill. kr ble dekket over statsbudsjettet for 2003, og det var 100 pst. av den delen. Men det gjenstår arbeid for rundt 16 mill. kr, som må gjøres i 2004.

I spørsmål til olje- og energiministeren fra meg den 27. januar 2004 spurte jeg om det vil bli gitt 100 pst. dekning for resten av arbeidene. Svaret ble oppfattet som at det vil bli gitt 80 pst., og at kommunene og berørte parter må dekke resten – altså 3 mill. kr.

I Møre og Romsdal i går opplyste en avdelingsdirektør i NVE at alle berørte kommuner fikk dekket utgiftene med 100 pst. etter flommen på Østlandet i 1995. Jeg har forstått at det samme også gjaldt for 1997.

Hva syns statsråden om dette? Ville det ikke være rimelig å behandle opprydding etter disse storflommene på samme måte?

Statsråd Einar Steensnæs: Jeg svarte da på et skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Inger S. Enger om dekning av distriktsandelen når det gjelder flommen på Nordvestlandet.

Det er riktig at 100 pst. av utgiftene ved flommene i 1995 og 1997 ble dekket ved et stortingsvedtak. Kostnadene ved disse flommene var betydelig større enn ved den flommen vi snakker om i dette tilfellet, og som rammet bl.a. Norddal kommune. Det er Stortinget som har bestemt at de permanente sikringstiltakene skal finansieres gjennom en 80 pst. tilskuddsordning fra statlig hold og 20 pst. distriktsandel. Det er dette departementet retter seg etter, og det er det som har blitt fulgt i alle andre saker når det gjelder flomskader.

Jeg vil også understreke at når det gjelder de øyeblikkelige tiltakene for å sikre verdier og eiendommer, dekker staten 100 pst. av slike utgifter. Det er de mer permanente sikringstiltakene som har en slik distriktsandel på 20 pst., som jeg refererte til.

Inger S. Enger (Sp): Jeg takker for svaret, men jeg ble ikke helt beroliget, spesielt fordi vi her får en forskjellsbehandling når det gjelder disse flommene, som har stor betydning for folk. Jeg syns ikke det er noen unnskyldning at statsråden sier at flommene den gang var betydelig større. Det er store beløp for dem det gjelder. Her snakker vi om både bedrifter og kommuner som får store utgifter.

Jeg mener det burde være slik at statsråden går inn for 100 pst. dekning, for slik det nå framstår, er det altså en reell uenighet mellom NVE og statsråden. Det er vel en praksis som statsråden ikke burde synes er grei. Berørte parter er nå usikre på dette, og de har behov for en avklaring snarest mulig.

Statsråd Einar Steensnæs: Representanten har helt rett i at det er ugreit for statsråden hvis det oppstår uenighet om tolkningen.

Jeg vil bare presisere at jeg forholder meg til et stortingsvedtak. Stortinget grep inn i dette regelverket på den måten at en i 1995 og 1997 dekket 100 pst. av skadene. Men en fikk da en regel, som senest ble drøftet og fastholdt i St.meld. nr. 42 for 1996–1997, hvor det ble fastslått at hovedregelen er at det dekkes 20 pst. gjennom en distriktsandel og 80 pst. gjennom en statlig andel.

Det er anledning til å søke om dispensasjon. En slik dispensasjonssøknad har departementet ikke mottatt.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Den forskjellsbehandlingen som det er ved behandlingen av disse søknadene, har skapt stor uro. Mange har forventet å få 100 pst. dekning, slik man fikk ved de store flommene på 1990-tallet.

Det er vel også all mulig grunn til å tro, dessverre, at flom kommer til å bli et mer hyppig fenomen, i tråd med den utviklingen vi har sett internasjonalt, og også i tråd med klimautviklingen. Dette gjør at man i framtiden kan stå overfor enda større skader, så hvis det bare skal være 80 pst. dekning, betyr det at en større del av kostnadene vil falle på lokalsamfunnet.

Dette er riktignok politiske vedtak, og statsråden har helt rett i at man kan gjemme seg bak det. Men et politisk vedtak står ikke for evigheten. Mitt spørsmål er om statsråden vil komme tilbake i revidert med en vurdering av om det er klokt og hensiktsmessig at denne regelen er innført. Det at man påfører lokalsamfunn en så stor egenandel som i dette tilfellet, gjør at det faktisk er usikkert hvordan man skal klare å finansiere mye av det arbeidet som er utført. Det er mange entreprenører og andre som har bidradd til å få samfunnene i gang igjen, og det er nå usikkerhet om hvem som skal bære kostnadene.

Min utfordring til statsråden er om han vil komme tilbake i revidert med en vurdering av dette spørsmålet.

Statsråd Einar Steensnæs: Jeg vil gjenta at når det gjelder de øyeblikkelige utbedringstiltakene for å sikre verdier og eiendom, dekker staten 100 pst. av slike utgifter. Det er de langsiktige sikringstiltakene som har en distriktsandel på 20 pst.

Jeg er glad for at representanten Djupedal – for så vidt naturlig nok – aksepterer at statsråden ikke kan dispensere uten videre fra det som er stortingsvedtatt regelverk. Jeg ser at det kan være grensetilfeller når det gjelder disse store flommene, hvor Stortinget har vedtatt at 100 pst. av de langsiktige sikringstiltakene også skal dekkes av staten, og at størrelsen på flommene kan føre til usikkerhet om hvor grensen går i forhold til hva som vil være en rimelig distriktsandel, og når staten skal dekke f.eks. 100 pst.

Jeg gjorde representanten Enger oppmerksom på at det er mulig å søke om dispensasjon. Hvis en slik søknad kommer, vil jeg selvfølgelig vurdere den grundig.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Rolf Terje Klungland (A): Jeg vil tillate meg å stille spørsmål til olje- og energiministeren.

Arbeiderpartiet mener Regjeringen tar feil når den fører en energipolitikk som betyr nedleggelse av industri, og høye strømpriser til privatkunder. Stortingsflertallet har sørget for at det er gitt tre konsesjoner for bygging av gasskraftverk i Norge. Som kjent valgte Bondevik I-regjeringen å gå av fordi den var imot den tilgangen på energi. Bygging av gasskraftverk i Norge har også uteblitt, med begrunnelse i at det ikke er lønnsomt.

I januar i år ble det i Sverige gjort vedtak om å starte bygging av gasskraftverk i Göteborg. Kan statsråden forklare for det norske folk hvordan og hvorfor det kan bygges gasskraftverk i Sverige, men ikke i Norge?

Statsråd Einar Steensnæs: Norge deltar i et nordisk kraftmarked sammen med Sverige, Danmark og Finland, og i utgangspunktet er det derfor like priser i det nordiske markedet. Det kan likevel variere noe på grunn av de såkalte flaskehalsprinsippene.

Når det gjelder bygging av konvensjonelle gasskraftverk, er det riktig som representanten Klungland nå refererer til, at det er gitt tre slike konsesjoner. Det er helt opp til eieren selv å vurdere om en på bakgrunn av langsiktige kraftpriser og dagens gasspriser finner det lønnsomt å realisere dette. Jeg har forstått det slik at det planlegges et gasskraftverk i Göteborg, basert på gjeldende gasspriser og de framtidige kraftpriser i det nordiske markedet. Dette selskapet har åpenbart andre vurderinger av risiko forbundet med bygging av slike gasskraftverk. Det er helt opp til selskapene å vurdere denne risikoen. Dette er det ikke opp til Regjeringen å vurdere, det er en vurdering som styret må ta stilling til når det gjelder de angjeldende konsesjoner. Dette er altså ikke opp til Regjeringen. Men jeg vil referere til Langtidsprogrammet 2002–2005 fra regjeringen Stoltenberg, der det står følgende:

«Usikkerhet om lønnsomheten bidrar også til usikkerhet om hvor raskt det kan bli bygget gasskraftverk.»

Dette viser at heller ikke arbeiderpartiregjeringen ville sørge for at gasskraftverkene ble bygd, men selvsagt overlate slike vurderinger til konsesjonæren og til selskapenes lønnsomhetsvurderinger. Det er selskapene som må ha ansvaret, det er de som har fått konsesjonene, og det er de som må fatte vedtaket.

Rolf Terje Klungland (A): Jeg synes dette er nokså oppsiktsvekkende. Norge har en energiminister, og for Arbeiderpartiet innebærer det at vi har en statsråd som skal sørge for at Norge har tilgang på nok kraft og nok energi.

Det er ingenting som tilsier at svenskene skal kunne bygge disse gasskraftverkene noe bedre enn det Norge skal kunne. Det er mistanke om at det kan ligge politiske føringer i forhold til at det ikke blir bygd gasskraftverk i Norge. Nå har statsråden anledning til å forklare hvordan han i tiden framover vil dekke underskuddet i kraftbalansen i Norge. I Arbeiderpartiet synes vi at han burde benytte seg av denne anledningen, og prøve å forklare det for det norske folk, slik at vi ikke baserer vårt kraftbehov på nabolandene og forurensingen der.

Statsråd Einar Steensnæs: Jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende hvis Rolf Terje Klungland nå indikerer at statsråden burde blande seg inn i selskapenes lønnsomhetsvurderinger og ta ansvar for at det ble pålagt selskapene å bygge gasskraftverk til tross for at de selv finner det ulønnsomt. Jeg vil gjerne at representanten Klungland bekrefter at det er dette som er Arbeiderpartiets hensikt med det han nå sier.

Når det gjelder våre tiltak i forhold til forsyningssikkerheten, vil jeg vise til Regjeringens tipunktsliste i den forsyningssikkerhetsmeldingen som nå er til behandling i Stortinget:

• 1. styrke omlegging av energibruk og energiproduksjon

• 2. forbedre reguleringer og plantiltak i energiomleggingen

• 3. styrke grunnlaget for mer vannkraftproduksjon, ikke minst småkraftverk

• 4. arbeide for et felles norsk-svensk marked for grønne sertifikater

• 5. øke bruken av naturgass

• 6. styrke det nordiske elsamarbeidet

• 7. sikre en fortsatt effektiv konkurranse i kraftmarket

• 8. klargjøre ansvaret til rasjoneringsmyndighetene og de systemansvarlige

• 9. legge til rette for økt forbrukerfleksibilitet (presidenten klubber)

• 10. bedre forbrukernes stilling (presidenten klubber)

Det er svaret på representanten Klunglands spørsmål.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Olav Akselsen.

Taletiden er altså ett minutt!

Olav Akselsen (A): Dette svaret viser jo at statsråden har abdisert, når han seier at det heilt opp til marknaden å skaffa Noreg elektrisitet. Det må eg seia eg synest er interessant.

Under den førre Bondevik-regjeringa blei målet om at Noreg skulle vera sjølvforsynt med elektrisk kraft, oppheva; me skulle satsa på import for å dekkja behovet vårt. Sist vinter importerte me kraft frå russiske kjernekraftverk og frå polske brunkolverk. I Danmark fyrte ein opp gamle kolkraftverk, og svenskane og finnane køyrde i gang oljekraftverka sine. CO2- utsleppa i Norden eksploderte.

No veit me at det skal byggjast gasskraftverk i Sverige, og denne krafta vil gå rett inn på det norske nettet. I Noreg har det vore ein sterk debatt knytt til utsleppa ved den norske kraftproduksjonen. Og mitt spørsmål er: Er det ingen bekymringar i regjeringssystemet knytte til dei utsleppa som kjem frå den produksjonen som me importerer over grensa?

Statsråd Einar Steensnæs: Med hensyn til det representanten Akselsen innledet med, vil jeg utfordre ham til å svare på spørsmålet som jeg ikke fikk svar på fra Rolf Terje Klungland, men som representanten Akselsen har anledning til å besvare. Mener Arbeiderpartiet og Olav Akselsen at Regjeringen skal gå inn og overprøve de lønnsomhetsvurderinger som ligger i de tre gitte gasskraftkonsesjonene? Og hvilket ansvar mener så Olav Akselsen at Regjeringen i så fall må påta seg?

Når det gjelder de lønnsomhetsvurderinger som den svenske konsesjonæren har, må det åpenbart være slik at de er villige til å ta høyere risiko og ha lavere lønnsomhetsmarginer. Det må være opp til selskapene selv å vurdere om dette er riktig, men ut fra de informasjoner jeg har fra de tre konsesjonærene – jeg har god kontakt med dem, jeg snakker både med styreleder og representanter for ledelsen i selskapene – anser de det ikke for lønnsomt og forsvarlig å foreta investeringer i slike gasskraftverk nå.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at i denne spørretimen er spørsmålene fra stortingsrepresentantene til statsråden. Hvis det er noe statsråden lurer på, får han svar ute i vandrehallen etterpå.

Ingvild Vaggen Malvik – til oppfølgingsspørsmål.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): Det kan være fristende å spørre statsråden hvor mange gasskraftverk som kan bygges, og hvor mye fossil el vi kan føre inn i den norske produksjonen, som ifølge ham selv er på 99 pst. fornybar i dag, uten å komme i strid med det tidligere omtalte EUs fornybar-direktiv. Men jeg skal la det ligge.

Når det gjelder gasskraftverket i Göteborg, har det 90 pst. virkningsgrad. Det er en ferdig gassrørledning fra Danmark som ligger der allerede, og det er en ferdig utbygd infrastruktur for fjernvarme. Det er realiteten. Jeg lurer på hvor mange steder i Norge det er tilfellet. For å holde klimamålsettingene peker dessuten statsråden på målsettingen om å få til såkalte CO2-frie gasskraftverk – hvilket ser ut til å være vanskelig å få til med mindre man gir subsidier over statsbudsjettet. Samtidig har man i forliket med SV når det gjelder gassmeldingen, sagt at man skal innføre et grønt sertifikatsystem for fornybar elproduksjon. Det kunne øke produksjonen av fornybar el, samtidig som man holder seg innenfor rammene som klimamålsettingene setter. Statsråden utsetter dette til 1. januar 2006, og jeg lurer på hvorfor dette skal ta så lang tid, når Sverige fra 1. mai innførte det samme systemet. Og hvis vi skal la oss inspirere av Sverige, synes jeg vi skal gjøre det på fornybarsiden.

Statsråd Einar Steensnæs: Jeg vil bare forsikre representanten Vaggen Malvik og Stortinget for øvrig om at vi arbeider med maksimalt trykk for å få gjennomført dette. Det å gjennomføre et grønt sertifikatmarked, elsertifikatmarked, mellom Norge og Sverige er interessant. Det er interessant i forhold til de erfaringer som vi vil erverve oss, og i forhold til å kunne etablere et større internasjonalt, i hvert fall et europeisk, grønt sertifikat-marked. Det er imidlertid ganske mange både tekniske og lovmessige prosesser og forhandlinger med svenskene som skal gjennomføres før vi kan etablere dette sikkert. Det er også viktig å understreke at alle betingelser og konsekvenser ved et slikt grønt sertifikat-marked bør gjøres klart for partene, aktørene i markedet, for at det ikke skal oppstå noen usikkerhet, og at vi dermed skal miste noe momentum i det viktige arbeidet med å få fram fornybare energikilder. Det gjør at vi vil ta den tiden det trengs, for å gjennomføre dette på en forsvarlig måte, og 2006 er det tidspunktet jeg har antydet.

Presidenten: Øyvind Vaksdal – til oppfølgingsspørsmål.

Øyvind Vaksdal (FrP): Jeg vil først av alt uttrykke tilfredshet med at representanter fra Arbeiderpartiet nå støtter gasskraft, og jeg håper den støtten varer lenger enn den pleier.

Så til Regjeringen, som har en merkelig forestilling, for ikke å si en vrangforestilling, om bruk av gass. Gass som går ut av landet, er god miljøpolitikk, mens gass som skal brukes i Norge, altså er forurensning. Når man samtidig vet at gass til kraftproduksjon i Norge i stor grad vil erstatte kraft fra kull- og kjernekraftverk i andre land, blir dette komplett ubegripelig. Vil statsråden fortelle meg, og for så vidt også det norske folk, hvilken miljøgevinst man har ved å holde liv i gamle kull- og atomkraftverk i utlandet, istedenfor å satse på norske gasskraftverk?

Statsråd Einar Steensnæs: Det at denne regjeringen satser så betydelig for å øke innenlands bruk av gass, er nettopp grunnen til at vi har lagt fram en så omfattende strategi for å få dette gjennomført. Det er ikke riktig at denne regjeringen ikke satser på gass, det er det motsatte. Det er ingen regjering som har lagt fram så konkrete planer for økt innenlands bruk av gass. Og jeg er glad for at hele Stortinget, minus Fremskrittspartiet, slutter såpass klart opp om Regjeringens strategi.

Så gjelder det hvordan denne gassen skal brukes. Da legger denne regjeringen avgjørende vekt på at det skal skje uten at vi dermed bryter viktige internasjonale konvensjoner som gjelder klima og miljø. Det har ikke Fremskrittspartiet noe sans for, det er de ikke interessert i. Det tar jeg til etterretning. Men det forstyrrer heldigvis ikke bildet av en bred tilslutning i Stortinget når det gjelder å sørge for en god utnyttelse av de norske gassressursene uten at dermed klima og miljø blir skadelidende.

Presidenten: Marit Arnstad – til siste oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp): Nå er det vel ikke akkurat noen bombe at Arbeiderpartiet mener at Regjeringen har feil kurs i energipolitikken. Og når Akselsen her sier at Steensnæs har abdisert i gasskraftspørsmålet, er det vel tvilsomt om Steensnæs har abdisert mer enn det Akselsen gjorde i sin tid i statsrådsstolen. Det ble ikke tatt et spadetak på noe gasskraftverk i den tiden Arbeiderpartiet og Akselsen satt med regjeringsmakt.

Problemet er at konsesjonene ligger der, men at utbyggerne ikke finner det forretningsmessig lønnsomt å starte gasskraftverk. Det er utbyggernes problem. Regjeringens utfordring er at en ønsker gasskraftverk som kan være CO2-frie. Det er en gedigen utviklingsmessig og teknologisk utfordring, som staten må være villig å bidra til. Det er en teknologi som finnes, men som koster mye, og som Norge kanskje kunne ha gjort en forretning av dersom vi hadde vært den første til å utvikle den. Regjeringens planer og de pengene som er lagt på bordet så langt, er svært beskjedne. Hvordan har Regjeringen og staten tenkt å løfte fram de CO2-frie gasskraftprosjektene på en slik måte at de faktisk lar seg realisere?

Statsråd Einar Steensnæs: Jeg er helt enig med Marit Arnstad, også i det som har med beløp å gjøre. Foreløpig har Regjeringens satsing stort sett vært basert på forskning og utvikling. Men samtidig har Regjeringen sagt at den vil gjøre to viktige ting, og det er det betydelige kostnader og løfter knyttet til. Det er for det første å kunne finansiere et pilotanlegg for utprøving av gasskraftverk med CO2-håndtering. Slike gasskraftverk vil gi en kostnad i størrelsesorden 500 mill. kr. Dessuten har Regjeringen sagt at når vi har en teknologi som er tilfredsstillende og kostnadseffektiv nok, vil den medfinansiere de ekstrakostnadene som kommer av CO2-håndteringen. Foreløpig går veien gjennom pilotanlegg, og Regjeringen har sagt at den vil komme tilbake i løpet av våren 2004 i den varslede gassmeldingen, hvor den vil legge opp et program for støtte til slike pilotanlegg. Vi er meget interessert i at vi får fram ulike alternativ som kan konkurrere, slik at vi kan plukke ut det beste prosjektet.

Presidenten: Da går vi til siste hovedspørsmål. Av hensyn til tiden blir det ikke mulighet for oppfølgingsspørsmål.

Morten Høglund (FrP): Jeg har et spørsmål til utviklingsministeren.

Sikkerhetsgjerdet er dessverre et tydelig bevis på hvor vanskelig og fastlåst konflikten i Midtøsten er. I dag har statsråden snakket varmt og engasjert om lidelse og frustrasjon på palestinsk side. Hun nevnte ikke den lidelse og frustrasjon som er på israelsk side, men som er der like fullt.

Mindre hat og mer toleranse må være et mål i forholdet mellom israelere og palestinere. Likevel opplever vi dessverre at f.eks. nylig utgitte palestinske skolebøker oppfordrer til hellig krig og gir et positivt bilde av selvmordsbombere. Norge gir betydelig bistand til palestinske myndigheter, inkludert støtte til skolevesenet. Er statsråden komfortabel med at norske bistandspenger finansierer et skolesystem som lærer barna at hat og intoleranse er akseptabelt, og at ikke-muslimer er mindreverdige mennesker?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg var på et utviklingsrelatert besøk, og det betyr at jeg så på bistandsprogrammene. Jeg hadde altså ikke et anliggende i tilknytning til fredsprosessen mellom Israel og Palestina, og således foranlediget det heller ikke et besøk hos israelske myndigheter. De er ikke en utviklingspartner for oss, selv om de mottar bistand fra andre.

Så til spørsmålet: Det er slik at utdanningssystemet på palestinsk side har fått betydelig norsk støtte over tid. Jeg besøkte selv en skole med hovedsakelig jenter som gikk fra 1. til 10. klasse, og fikk ved selvsyn se hvordan norsk bistand faktisk bidrar til å gi elever lærdom, kunnskap og skolegang. Ikke minst for kvinner er det meget viktig. Det er altså slik at vi i vår bistand til utdanningsprogrammet støtter bygging av skoler og klasserom, vi er ikke inne med støtte til lærebøker, som representanten sikter til. Jeg tror jeg har svart på dette spørsmålet veldig mange ganger i Stortinget, og jeg tror vi også har vist til at det er en god del feilinformasjon som spres om innholdet i disse lærebøkene. Den feilinformasjonen har jeg ikke tid til å gå i detalj på i dette korte svaret, men dette har vi altså kommet med svar på til Stortinget en rekke ganger. Altså: Det er slik at vi ikke støtter lærebøker og læremateriell, men vi bygger skoler, klasserom og bidrar til finansiering av utdanningssystemet. Det er meget påkrevd, og er en meget god bistand, og jeg har selv nå vært vitne til det.

Morten Høglund (FrP): Det gjøres sikkert mye godt i de palestinske skolene, det er ingen i tvil om. Skolebøker utgitt i 2003 har et innhold som i aller høyeste grad ikke er tolerant, og det er ikke noe som jeg føler at vi som nasjon kan stille oss bak. Det er riktig at det tidligere ble gjort positive endringer i de palestinske skolebøkene, men det virker nå som om man er tilbake på et galt spor igjen. At man fra norsk side ikke direkte finansierer skolebøker, men andre deler av skolevesenet, fratar vel ikke Norge et ansvar for den undervisningen som totalt gis? Er ikke dette et spørsmål som man bør ta opp med de palestinske myndighetene, for å sikre at skolebarna i de palestinske områdene – så vel som andre steder, selvfølgelig, men her er det Norge som finansierer dette – kan læres opp til toleranse, slik at det blir mulig å få et bedre grunnlag for fred i fremtiden?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg er helt enig i betydningen av at barn og unge får undervisning som er forankret i at menneskeverdet er likt for alle. Jeg tror en del av det vi ser på bakken i de palestinske områdene nå, ikke bidrar til en slik forståelse på palestinsk side, slik at begge parter har et meget viktig ansvar for å sikre at vi kommuniserer at alle har like stor verdi, enten det dreier seg om jøder eller palestinere.

Når det så gjelder konkret lærebøkene, har jeg også sagt at vi har svart Stortinget flere ganger på dette. Det er veldig mye feilinformasjon som spres om dette spørsmålet. Vi har anledning til å komme tilbake til representanten Morten Høglund med den informasjon vi sitter med. Jeg har ikke kjennskap til at det er nye revisjoner på gang, eller nye endringer, som han viser til, og det får vi da eventuelt heller komme tilbake til. Men jeg gjentar at den bistanden vi gir til de palestinske områdene her, er meget god.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.