Jørgen Kosmo (A) (ordfører for saken): Gjennom de siste ti årene er store deler av den offentlige forvaltning fristilt og skilt ut til foretak og selskaper. Dette har vært en utvikling som det delvis har vært stor politisk enighet om og for enkelte selskaper politisk uenighet om. Det er åpenbart et ledd i omorganiseringen av offentlig virksomhet for å kunne tilpasse virksomhetene til den moderne tid. Fra 2001 til 2002 er det en økning i antall fristilte selskaper på åtte. Så vidt jeg har oversikt over ut fra de framlagte dokumenter, har vi nå 34 heleide aksjeselskaper og 37 deleide, fem regionale helseforetak, seks virksomheter organisert ved særskilt lov og 26 studentsamskipnader. Det er disse virksomhetene som danner grunnlaget for Riksrevisjonens Dokument nr. 3:2 for 2003-2004, om forvaltningen av statens interesser i selskaper, banker mv. for 2002.

En forutsetning for fristilling av statlig virksomhet har vært at det ikke må svekke Stortingets og Riksrevisjonens mulighet til å føre kontroll, på mange måter samfunnets mulighet til å føre kontroll med at disse virksomhetene ivaretar de samfunnsmessige hensyn som de er satt til å forvalte.

Selv om nye organer etableres utenfor det tradisjonelle forvaltningssystemet, må ikke dette føre til at betydningen av å ivareta viktige samfunnsoppgaver til beste for fellesskapet reduseres. Det kan ikke være slik at man endrer selskapsform for å unndra seg samfunnets innsyn. Åpenhet, innsyn og kontroll må ligge til grunn for enhver offentlig virksomhet, samtidig som Stortingets ansvar for den overordnede styring beholdes. Samtidig må vi være klar over at noen av disse virksomhetene befinner seg innenfor næringsvirksomhet der det helt åpenbart vil være ugunstig om kontrollen medfører at selskapets økonomiske interesser blir vesentlig svekket som grunnlag for kontroll. Dette er imidlertid en balanse som jeg synes Riksrevisjonen greier å tilpasse på en utmerket måte.

Hva som skal kontrolleres, og hvorledes kontrollen skal føres, begynner vi etter hvert å få etablert rutiner på. Ifølge Riksrevisjonen er målet for revisjonens kontroll å ta standpunkt til om statsråden har utøvet sin oppgave som forvalter av statens interesser i selskaper, banker mv. i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger. Dette innebærer en undersøkelse av om statsråden bruker sin innflytelse i virksomhetene til å følge opp de forutsetninger som framgår av Stortingets proposisjoner, meldinger m.m., og om forvaltningen skjer økonomisk forsvarlig og i samsvar med gjeldende lover.

Frøiland-utvalget, med tilslutning fra en samlet kontroll- og konstitusjonskomité, gikk lenger enn dette og viste til at

«på mange områder har imidlertid selskapene også viktige oppgaver knyttet til bredere samfunnsinteresser, sektorpolitikk mv. Slike oppgaver kan være tillagt ut fra hensynet til forvaltning av naturressurser, eller tilgang på viktige fellesgoder som infrastruktur og godt tjenestetilbud (for eksempel innen samferdsels- og kultursektoren) I disse tilfelle vil både forretningsmessige og sektorpolitiske målsettinger være sentrale for selskapene».

De synspunktene som ble framført av Frøiland-utvalget, ble fulgt opp av kontroll- og konstitusjonskomiteen, som understreket at også andre oppgaver selskapene er pålagt av Stortinget, bør vurderes som ledd i selskapskontrollen. Jeg har med tilfredshet merket meg at Riksrevisjonen i det foreliggende dokument har tatt innover seg Stortingets signaler og i større grad enn tidligere har vurdert statsrådens oppfølging av styringssignaler av ikke-økonomisk art. Det synes jeg er bra.

Også i 2002 har en rekke virksomheter, som helseforetakene, Posten osv., brutt statens regelverk for offentlige anskaffelser. Dette er svært beklagelig. Det må være mulig å få de ulike virksomhetene til å følge de spilleregler som er fastsatt. Egentlig kan jeg ikke skjønne at det skal være så vanskelig for de enkelte virksomhetsledere å kunne ta dette ansvaret. Det kan ikke skyldes mangel på kunnskap og informasjon, og ettersom det er dyktige folk, kan det heller ikke skyldes mangel på ledelse. Da må det skyldes mangel på interesse for å sette søkelys på problemstillingen i sin organisasjon. Det håper jeg etter hvert blir bedre.

Som det framgår av innstillingen, har det vært behov for å komme med særlige merknader til noen av kapitlene. Jeg skal ikke gjenta disse, men nøye meg med noen kommentarer.

Når det gjelder Helsedepartementet, har man tatt utgangspunkt i den omstillings- og oppbyggingsperioden som helseforetakene har vært inne i, men her ligger flere av de disposisjonene som Riksrevisjonen tar opp, utenfor akseptable grenser. Det gjelder først og fremst kodepraksisen i Helse Sør, hvor det faktisk var forslag om at den medisinske kodingen i prosjektet skulle kobles direkte opp mot en resultatavhengig godtgjøring. En slik form for «kreativ koding» er svært betenkelig og vil kunne svekke tilliten både til innsatsstyrt finansiering som finansieringssystem og til det offentlige helsesystem.

Jeg er også overrasket over departementets vurdering av egen posisjon i forhold til helseforetakene. Når Helsedepartementet i sitt svar til Riksrevisjonen opplyser at det ikke har noen posisjon som konsernledelse for de fem regionale helseforetakene og derfor ikke kan gi noe direktiv vedrørende årsregnskapsrapporteringen, er det, etter mitt syn, helt feil. Jeg er glad for at en enstemmig komite støtter Riksrevisjonens vurdering av at departementet etter helseforetaksloven § 16 annet ledd kan knytte vilkår, f.eks. om rapportering, til bevilgningene. Det skulle da også bare mangle. Jeg forutsetter at vi ved neste korsvei blir presentert for sammenliknbare tall fra samtlige fem helseforetak.

I flere departementer har vi sett at det har vært tendenser til sammenblanding av roller. Dette spørsmålet om sammenblanding av roller er et tema vi møter i mange sammenhenger. Fra mitt ståsted vil jeg understreke det prinsipielt uheldige i at ansatte i et departement eller annet statlig organ som forvalter statens interesser i et selskap som driver næringsvirksomhet, er direkte representert i selskapets styre. Bruk av styremedlemmer til konsulentoppdrag mv. for selskaper de sitter i styret for – slik Norfund – som riktignok ligger under Utenriksdepartementet – praktiserer, er etter min oppfatning uakseptabelt og bør omgående bringes til opphør. Jeg forutsetter at en gjennomgang i tråd med retningslinjene i Statens personalhåndbok blir foretatt, og at samtlige departementer praktiserer en restriktiv linje i disse spørsmålene.

Jeg vil minne om at bakgrunnen for utskillelsen av Entra Eiendom AS fra Statsbygg var at man ønsket et klarere skille mellom den konkurranseutsatte delen av eiendomsmarkedet og de rene formålsbyggene. Dette var Stortingets klare forutsetning, og det ble også forutsatt at Stortinget skulle bli orientert dersom det skjedde vesentlige endringer i premissene for selskapene. Etter hvert som tiden har gått, er dette skillet mellom de to aktørene i praksis blitt, slik jeg forstår det, nokså uklart. Det er derfor nødvendig, som komiteflertallet gjør, å be om en egen sak til Stortinget om funksjonsfordelingen. For min egen del vil jeg gjerne legge til at det vil være problematisk dersom Entra Eiendom som et selskap som skal ivareta statens interesser for å skaffe gode kontorlokaler og funksjonelle bygg til sine ulike enheter, blir en gigantisk operatør på det private markedet. Med den porteføljen som Entra Eiendom har som statsselskap, vil de bli en unødig stor markedsaktør i det private markedet hvis det ikke trekkes opp klare retningslinjer for skillet mellom Statsbygg og Entra Eiendom og det private markedet.

Det siste punktet jeg vil si litt om, er Norfunds engasjement i Statkraft Norfund Power Invest AS. Dette selskapet skal investere i energisektoren i utviklingsland. Som Riksrevisjonen påpeker er det klare begrensninger i hvor stor andel av risikokapitalen i et selskap Norfund kan ha, nemlig normalt ikke over 35 pst. og ikke under noen omstendighet over 49 pst. Dette framgår klart av instruksen, slik flertallsmerknaden viser. Forsøk fra departementet og andre på å bortforklare at instruksen også skal gjelde i dette tilfellet, virker etter min mening lite troverdig. Det står, så vidt jeg kan se, ingenting om at midler til såkalte strategiske investeringer er unntatt fra instruksen. En orientering utover de svar som er gitt til Riksrevisjonen fra departementet på dette punktet, er etter min mening derfor på sin plass.

Henrik Rød (FrP): Som saksordfører Kosmo var inne på, har man de siste årene fått en utvikling hvor staten og Norge forvalter en vesentlig del av ressursene gjennom ulike selskap og foretak. For 2002, som denne rapporten tar for seg, ser man at staten ligger inne med en aksjekapital i heleide og deleide selskaper på ca. 65 milliarder kr, og de reelle verdiene i disse selskapene er selvsagt langt, langt høyere enn dette. Slik som vi ser det, er det derfor veldig viktig at forvaltningen av statens eierinteresser i disse selskapene foretas på en best mulig måte. Det er statsråden som i all hovedsak har det direkte eieransvaret og representerer staten i de øverste organer, de styrende organer i de ulike virksomhetene. Jeg synes derfor det er bra at Stortinget har den muligheten som denne rapporten gir, til å gå igjennom og kontrollere hvorvidt statsrådene følger opp Stortingets interesser og Stortingets intensjoner og vedtak på best mulig måte. Den gjennomgangen som Riksrevisjonen her har framlagt, viser at det er et forbedringspotensial innenfor en rekke av virksomhetene.

Jeg skal ta for meg et par virksomheter som vi fra vår side synes er spesielt interessante. Det gjelder først og fremst helseforetakene, som ligger under Helsedepartementet. Vi har i en tidligere debatt her i dag også vært inne på regelverket for offentlige anskaffelser. Også i denne rapporten ser vi eksempler på at de tingene ikke er på plass. Det begynner å bli en del saker, og jeg kan ikke nok understreke viktigheten av at man fokuserer ytterligere på dette framover.

Denne rapporten avdekker at alle de fem foretakene som man har innenfor helseområdet, har brutt regelverket. Det ser vi alvorlig på, og vi er nok en gang overrasket over at departementet ikke klarer å iverksette en oppfølging av disse tingene som er tilstrekkelig til at Stortinget kan slippe å få seg forelagt den type rapporter som vi her snakker om.

Innenfor regnskapsområdet i helseforetakene er det også mangler. Som saksordføreren også var inne på, er det at man har sammenlignbare forhold, at man har et standardisert rapporteringssystem, slik at man bl.a. kan sammenlikne effektivitet og resultater i de ulike helseforetakene, helt sentralt å få på plass.

En annen virksomhet som jeg også har merket meg spesielt, ligger under Nærings- og handelsdepartementet, og det er Entra Eiendom. Rapporten avdekker at det kan være et mislighold i forhold til de forutsetninger som foreslå da selskapet ble opprettet, og den strategi som selskapet styres etter i dag. Forutsetningen for opprettelsen av dette selskapet var at man skulle dekke statens behov for lokaler i det konkurranseutsatte markedet. Og hvis man følger med i den type medier som dekker eiendomsmarkedet, vet man at begrepet «å dekke statens behov for lokaler» kanskje etter hvert har blitt strukket vel langt. Entra Eiendom er en betydelig aktør på eiendomsmarkedet, som retter seg mot det private markedet, og jeg synes det er et tankekors. Så jeg er veldig glad for at komiteen enstemmig ber om en redegjørelse om dette forholdet.

Helt til slutt: Innenfor Samferdselsdepartementets område er Posten Norge nok et eksempel på at reglene om offentlige anskaffelser blir hoppet bukk over. Her gjør man det på en slik kreativ måte at man har egne datterselskaper man favoriserer når tjenester skal kjøpes. Riksrevisjonen påpeker, helt korrekt, at dette er det ikke anledning til, og at man også i disse sakene er nødt til å forholde seg til de reglene som foreligger.

Modulf Aukan (KrF): Denne forvaltningsrapporten skal gje Stortinget eit realistisk, sant bilete av staten som eigar i ymse selskap. I praksis vil det bety på kva måte statsrådane forvaltar eigarskapen i mange forskjellige selskap på vegner av det norske samfunnet, representert ved Stortinget. Dette er ei stor oppgåve, som Riksrevisjonen i denne rapporten forsøkjer å gje oss eit bilete av. Eg vil seia at Riksrevisjonen i stor grad har lukkast med dette.

Fleire talarar har vore innom det som gjeld den store helsereforma, og ho vert sett nøye på i denne rapporten. Det er viktig og nødvendig, har det vist seg. Eit av momenta der er kjøp av konsulenttenester. Dette er eit tema som eg kjenner godt igjen frå mitt arbeid med revisjon og kontroll i eige fylke. Når det gjeld det at alle, unnateke Helse Midt-Noreg, lét vera å bruka skriftlege kontraktar ved bruk av slike tenester, vil eg seia at det kan berre skje der revisjon og kontroll ikkje er til stades eller ikkje fungerer godt nok.

Det kan sjå ut som om det at sjukehusa vart fristilte som føretak, har freista nokon til å tru at det vart fritt fram i forhold til då det var fylkeskommunal eigarskap.

Eg reknar med at praktiseringa av lova om offentlege innkjøp vert sjekka på nytt av revisjonen om ikkje så lenge i dei føretaka som har hatt mangelfulle rutinar på dette området. Dette er eit godt døme på at kontroll og revisjon faktisk kan gje ei betre forvaltning, og det er jo målet.

Kodepraksisen i Helse Sør, som òg har vore omtala tidlegare, i høve til innsatsstyrt finansiering har Riksrevisjonen ofra stor merksemd – og med rette. Eg må vel seia at departementet har greidd å rydda opp i dette etter kvart og varsla gjennomgang av systemet, og det er bra.

Men eitt punkt eg har merka meg, og som eg føler meg uroa over, er kombinasjonen av revisjon og rådgjeving, òg i denne samanhengen i føretak. Generelt er ikkje denne kombinasjonen god, det gjeld så vel i kommunar og fylkeskommunar som i staten. Dei siste åra har også vist oss at private revisjonsfirma i inn- og utland har lite å gå på her når det gjeld integritet og si frie stilling, også i høve til private verksemder. Igjen – revisjonen skal vera omverdas tryggleik for at ting går rett og riktig for seg.

Det er mange selskap der staten er eigar eller deleigar, som er omtala i rapporten. Eit av dei som er nemnde her, er Moxy Trucks AS. Riksrevisjonen har kontrollert salet av statens aksjar i den bedrifta. Eit av momenta i den prosessen er samanblanding av roller som styremedlem på den eine sida og at same person utfører oppdrag for styret i form av konsulenttenester på den andre sida.

Eg er glad for at departementet har teke tak i dette, både i dette tilfellet spesielt og på generell basis. Ein bør unngå blanding av roller. Der det er såkalla Tordenskiolds soldatar i styre og råd, i bedrifter og dotterbedrifter, ja, så er mistanken der med ein gong.

Eg seier ikkje at det alltid skjer overtramp i slike samanhenger, men praksis har vist oss at ein bør luka ut denne faren når ein tek nye val.

Ola D. Gløtvold (Sp): Senterpartiet har ingen medlemmer i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Som medlem av sosialkomiteen har jeg noen merknader først og fremst til drift og praksis i helseforetakene.

Jeg merker meg bl.a. at det er avdekket flere brudd på kravet om anskaffelsesprotokoller ved kjøp av konsulenttjenester, og er enig i den enstemmige komitemerknaden som lyder:

«Med den utbredelse bruddene på regelverket synes å ha, er det grunn til å stille spørsmål ved om kompetansen i de ulike foretakene er tilstrekkelig.»

Videre er det grunn til å merke seg at det er veldig ulik rapportering når det gjelder regnskap og regnskapsdata fra de regionale helseforetakene. Det forundrer meg litt at Helsedepartementet i sitt svar til Riksrevisjonen opplyser at det ikke har noen posisjon som konsernledelse for de fem regionale helseforetakene, og kan som følge av dette ikke gi noe direktiv vedrørende årsregnskapsrapporteringen. Jeg trodde faktisk at det var av de ting som Helsedepartementet kunne avgjøre og justere, og instruere i forbindelse med styringsbrev, som det heter. Man må prøve å få denne praksis på plass fortest mulig.

Det er vanskelig også for oss politikere å se hvordan den økonomiske situasjonen er, både i forhold til likviditet og driftsøkonomi og i forhold til gjeld og gjeldsbelastning. Opplysningene blir veldig sprikende. Hvis man hadde gode og like standarder og rutiner for dette, ville det være ganske mye enklere også for beslutningstakerne å ha en oversikt. Jeg synes at det her snarest mulig bør innføres en felles standard, noe også komiteen påpeker.

Det er også grunn til å merke seg at det er veldig sen rapportering på en del områder, bl.a. gjelder det for flere øremerkede tilskudd som det ikke har blitt rapportert om og gitt begrunning for bruken av.

I den sammenheng har jeg også lyst til å kommentere tilskudd til styrking av psykisk helsevern. Når det gjelder psykisk helsevern, har vi en opptrappingsplan. Vi får stadig vekk rapporteringer utenfra om at dette ikke fungerer godt nok. Nå viser Riksrevisjonens rapport at også grunnlaget for tildeling synes å være feil, i og med at man altså bruker hovedkostnadsnøkkelen i inntektssystemet for fylkeskommunene ved tildeling av dette tilskuddet. Det kan ikke være riktig i forhold til en bevisst og prioritert opptrappingsplan innenfor det psykiske helsevernet.

Jeg synes, som jeg tidligere har påpekt, at Riksrevisjonens rapporter gir et godt grunnlag for å se på praksis, og at Riksrevisjonen gjennom sin forvaltningskontroll og revisjon har mulighet til å gi tilbakemeldinger som gir oss politikere god innsikt og erfaringsbakgrunn for å gjøre ting bedre enn det vi gjør i dag.

Så til synliggjøring av kapitalkostnadene i de regionale helseforetakene. Da lov om helseforetak ble vedtatt, ble det fastsatt i helseforetaksloven § 43 at foretakene skulle følge regnskapsprinsippene i regnskapsloven. I den forbindelse ble betydningen av at foretakene fikk et bevisst forhold til bruken av kapital, understreket. Så er det slik at man nokså kritisk kan bemerke at det her ikke er foretatt en god nok statusrunde angående dette. Man har altså ikke klart å synliggjøre kapitalkostnadene på en skikkelig måte. Det burde ha vært satt opp en skikkelig økonomisk status for det enkelte helseforetak og for det enkelte sykehus, slik at verdifastsettelse, avskrivningsregler og ordninger kom ordentlig på plass. Dette var noe av bunnplanken i helseforetaksreformen. Den er altså ennå ikke ordentlig på plass. Komiteen understreker dette og sier at det må komme på plass, og forutsetter at det blir ryddet opp nå. Det bør man absolutt gjøre. Det var jo snakk om at helseforetakene skulle komme i økonomisk balanse allerede i 2004, etter Regjeringens forslag til statsbudsjett for dette året. Nå er den økonomiske balansen skjøvet ut til 2005, men jeg tror at det kan være vel tidlig i forhold til det vi kan lese i denne rapporten.

Til slutt noe om kodepraksis og kreativ koding, spesielt i Helse Sør. Jeg synes det er litt merkverdig at Helsedepartementet er så unnvikende i å gi en karakteristikk av Helse Sørs rolle her. Helse Sør burde ha frarådd sine datterforetak å gå inn i et prosjekt om endringer i kodingen, siden også Helse Sør fryktet «kreativ koding». Jeg synes det må komme helt klare signaler fra eieren av våre helseforetak i denne sammenheng. Det er viktig, som Riksrevisjonen peker på, at riktig diagnose og prosedyre er slik at den er i samsvar med dokumentasjonen i pasientjournalen. Riksrevisjonen sier videre:

«En eventuell beslutning om å endre kodene er derfor betinget av at ansvarlig lege godkjenner at dokumentasjonen i pasientjournalen gir grunnlag for det.»

Når Riksrevisjonen og vi behandler dette nå, har det selvsagt først og fremst med økonomi å gjøre. Men jeg vil understreke at det også har med den enkelte pasients helse å gjøre. Hva som blir satt inn i en pasients journal når det gjelder diagnostisering og behandling, er veldig viktig. Det er viktig at behandlingen er slik som det står i journalen. Vi vet at det bl.a. innenfor hjertekirurgi i det private helsevesenet i USA har vært mer enn kreativ koding, og at det har foregått feilbehandling av mange, fordi man har ønsket å ta ut mest mulig penger. Et slikt helsevesen må vi i hvert fall ikke få her i Norge. Journalen og konsekvensene av det som står der, er svært viktig for pasienten. Det bør også være et viktig moment når vi nå ser på denne formen for revisjon.

Når man undersøker, vurderer og evaluerer f.eks. kodepraksisen, er det også viktig at det er helt uavhengige aktører som foretar dette. Jeg synes at det med kreativ koding er en meget alvorlig sak, som Helsedepartementet må ha en meget klar og fast holdning til, og som man må slå ned på så fort man har mistanke om at slikt foregår.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Gjennom flere budsjettproposisjoner har det vært varslet en økt innsats når det gjelder investeringer på energiområdet i utviklingsland. Dette ble forsterket ytterligere i oppfølgingen av toppmøtet i Johannesburg.

Investeringer i energisektoren i utviklingsland, enten det gjelder utbygging av vannkraft eller satsing på andre fornybare energiressurser, er et kapitalintensivt og svært kompetansekrevende område. Det er i denne sammenheng samarbeidet mellom Norfund og Statkraft om selskapet Statkraft Norfund Power Invest må ses. Jeg vil knytte noen kommentarer til merknadene både til dette og et par andre områder som innstillingen omtaler.

Dette selskapet framstår som et naturlig trekk for å sikre at Norfunds engasjement på energiområdet blir håndtert på en best mulig måte. Det betraktes fra selskapets og Norfunds side som en strategisk investering. Målsettingen med dette samarbeidet er at summen av det man kan få til sammen, skal bli større enn det de to eierselskapene kan få til hver for seg.

Eierskapet i det som heter SNPI, stiller seg med andre ord annerledes enn den ordinære Norfund-virksomheten. Dette er et samarbeidsselskap der hovedhensikten er at man skal fungere som redskap for begge eierne. SNPI foretar enkeltinvesteringer på linje med det Norfund selv gjør, men der målsettingen er at eiernes samlede kompetanse skal bidra til å bringe økte investeringer til en sektor som er komplisert og kostbar, men samtidig også av svært stor betydning for utviklingsmulighetene til fattige land.

Etter vårt syn blir det derfor ikke riktig å se dette engasjementet i forhold til bestemmelsen i § 7 i Norfunds generelle instruks. Denne bestemmelsen er ment å dekke Norfunds risikoutsatte investeringer i næringsvirksomheter i utviklingsland på de to måtene Norfund opererer, nemlig gjennom eierandel i en bedrift, eller gjennom investeringer i utviklingsfond – altså Norfunds ordinære virksomhet.

Stortinget er tidligere blitt orientert om dette, og om eierforholdene i fondsforvaltningsselskapet Aureos Capital som Norfund har etablert i samarbeid med sin britiske søsterorganisasjon CDC. Etter mitt syn er problemstillingen her parallell. Opprettelsen av dette selskapet, der Norfunds eierandel også er 50 pst., er omtalt i St.prp. nr. 1 for 2002-2003. Omtalen av Norfunds eierandel avstedkom den gang ingen kommentarer fra Stortingets side. Opprettelsen av SNPI og Norfunds eierandel er tilsvarende omtalt i budsjettproposisjonen. Her framkom det heller ingen kommentarer.

Norfunds egen betraktning av SN Power AS og Aureos Capital som strategiske investeringer, og ikke som direkte investeringer som omfattes av instruksens § 7, reflekteres i fondets regnskaper hvor dets eierandel i disse selskapene ikke er regnet som en investering – omløpsmidler – men som en del av en felleskontrollert virksomhet – anleggsmidler. Dersom Stortinget ønsker ytterligere redegjørelse utover det som jeg nå har gitt om bruk av midler til strategiske investeringer, kommer vi svært gjerne tilbake til det, enten i revidert nasjonalbudsjett eller på annen egnet måte.

Fra Norfunds side har en altså valgt, under opprettelsen av SNPI som under opprettelsen av Aureos, å sikre sin innflytelse og mulighet for kontroll ved å være jevnbyrdige partnere. På denne måten får man en sikkerhet for at de overordnede utviklingspolitiske målsettingene som ligger til grunn for Norfunds egen virksomhet, også vil bli tillagt nødvendig vekt i selskapet. Å gå inn i et slikt selskap som mindretallseier, ville nok være en dårligere løsning. Det ville bety at man ikke har den samme muligheten til å styre utviklingen av selskapet og sikre at de utviklingspolitiske målsettingene blir tilfredsstillende ivaretatt.

Som Utenriksdepartementet påpeker i sitt svarbrev av 9. september til Riksrevisjonen, ser vi imidlertid at det kan være behov for en presisering av Norfunds instruks, når det gjelder slike samarbeidsselskaper som det her er snakk om. Denne prosessen er vi nå i gang med internt i departementet, og i samråd med Finansdepartementet. Vi vil informere Stortinget når denne prosessen er sluttført.

La meg også knytte en kommentar til spørsmålet rundt styredeltakelse. Når det gjelder spørsmålet om Norfunds styremedlemmers deltakelse i styrene for de selskaper som eies sammen med Statkraft og det britiske Commonwealth Development Corporation, CDC, er Stortingets prinsipielle holdning til slik styredeltakelse godt kjent. Norfund er blitt gjort oppmerksom på at jeg deler denne oppfatningen.

Når dette er sagt, synes jeg det er grunn til å understreke at Norfund selv mener at slik styredeltakelse var formålstjenlig i en overgangsfase i forbindelse med oppstarten av selskapene. Ikke minst var det viktig for Norfund å sikre at deres overordnede målsetting, som er at fondet skal utøve sin virksomhet i samsvar med de grunnleggende prinsipper for alminnelig norsk utviklingspolitikk, også ble ivaretatt i de to nye selskapene.

Situasjonen med styredeltakelse av medlemmer fra Norfunds styre er på ett unntak nær, allerede opphørt. Det siste styremedlemmet fra Norfunds styre, som sitter i styret for SNPI, vil fratre når den ordinære valgperioden utløper i juni i år. Dette har departementet meddelt Riksrevisjonen.

Som statsråd har jeg ikke til min disposisjon formelle styringsinstrumenter som gir meg adgang til å gripe direkte inn i styresammensetningen i private, selvstendige selskaper. Valg av styremedlemmer i SNPI skjer etter aksjelovens regler, noe som er godt kjent. Jeg har altså juridisk sett små muligheter for å etterkomme stortingsflertallets ønske. Jeg skal imidlertid gjøre det jeg kan for å sikre at Norfunds styre tar det tydelige signalet som ligger i Stortingets ønske om at dette forholdet ikke fortsetter, men at det opphører, slik man peker på og ber om i merknadene.

For ordens skyld vil jeg bare knytte en liten kommentar til spørsmålet om konsulentoppdrag, og det bunner i en uklarhet i Norfunds årsrapport for 2002. Under avsnittet om ytelser til ledende personer, er en utbetaling på 70 000 kr til styrets formann spesifisert som lønn. Ifølge Norfund er beløpet identisk med Norfunds styreleders honorar for sitt styrearbeid. Det er derfor ikke snakk om en tilleggsytelse, slik man kanskje kan få inntrykk av. Ordlyden i noten kan imidlertid misforstås og vil, ifølge Norfund, bli gitt en ytterligere presisering fra og med årsrapporten for 2003.

Ut fra den informasjon jeg har, synes det ikke å være grunnlag for å hevde at medlemmer av Norfunds styre har mottatt annen godtgjørelse fra selskapet enn styrehonorar. Slik sett ser komiteflertallets kritikk mot Norfund på dette punkt ut til å baseres seg på en misforståelse.

Når det gjelder honorar utbetalt av Norfund for styrevervene Norfunds styremedlemmer har hatt i Aureos og SNPI, viser jeg til at Utenriksdepartementet i sitt svarbrev av 9. september i fjor til Riksrevisjonen gav en utfyllende forklaring på dette.

Ved etablering av begge selskaper ble det av oppstartsmessige hensyn besluttet at hver av eierne skulle dekke styrehonorar for sine respektive styremedlemmer. Jeg vil understreke at forutsetningen var at når selskapet var kommet over i ordinær drift, skulle denne praksisen opphøre. Jeg forutsetter at så har skjedd.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har bedt om ordet for å kommentere noe av det som er tatt opp i innstillingen og i debatten knyttet til driften av helseforetakene.

Først det som gjelder kodepraksis. Det er av største viktighet at kodepraksis i helseforetakene skjer mest mulig korrekt. Det er grunnlaget for en riktig finansiering, og det er etablert ordninger som skal understøtte dette. Det skjer nå en betydelig opptrapping av innsatsen for å sikre det.

Av etablerte ordninger skal jeg trekke fram det såkalte Avregningsutvalget. Oppdraget for utvalget er å kvalitetssikre utbetalingene for ISF, at disse er i tråd med intensjonene i ordningen. Blant annet med bakgrunn i kodesaken fra Helse Sør ble utvalget brukt langt mer aktivt i 2003 enn tidligere.

I Helsedepartementets styringsdokument til de regionale helseforetakene for 2004 er det fokusert på det ansvar som foretakene har for at det skjer riktig koding, og at det for dette formål er etablert nødvendige rutiner. Fra sentralt hold gjennomføres det nå et nært samarbeid mellom Helsedepartementet, SINTEF Helse, Legeforeningen og dens spesialistforeninger med sikte på å oppnå bedre og mer enhetlig koding.

I statsbudsjettet for 2004 er det bevilget 5 mill. kr for å styrke kvaliteten på og kontrollapparatet for ISF-ordningen. Et element i dette arbeidet er at det som fellesprosjekt mellom SINTEF Helse og Riksrevisjonen foretas en stor journalgjennomgang. Dette illustrerer at det nå skjer et omfattende arbeid for å forbedre kvaliteten på sykehusenes medisinske registreringer, slik at ISF-ordningen bedre kan fungere etter intensjonene.

La meg så si noe konkret om den kodesaken som ble avdekket i Helse Sør. Koding henger sammen med bruken av ISF som finansieringsordning. Et viktig poeng med ordningen er å stimulere til aktivitet og god ressursbruk. Koding er et helt sentralt element i praktiseringen av denne ordningen. Det er gjennom kodingen at sykehusene klargjør hvilke aktiviteter de har utført, noe som gir grunnlag for utbetalingene til de regionale helseforetakene. Det må ikke herske noen tvil om at Helsedepartementet har en grunnleggende forståelse for viktigheten av at kodepraksis skjer på en korrekt måte. Det er viktig å ivareta intensjonene bak ISF-ordningen. Det er viktig for finansieringsordningen, og det er viktig for helsetjenestens legitimitet.

I samsvar med dette var det og er det Helsedepartementets klare holdning i forhold til Helse Sør-saken at Helse Sør i sin kommunikasjon med helseforetakene burde ha sikret seg at de ikke inngikk avtale med økonomiske incitamenter. Slike forhold ville medføre risiko for feilaktig kodepraksis.

I og med at det er reist spørsmål i innstillingen, vil jeg sitere fra brev Helsedepartementet sendte til Helse Sør 14. mars 2003, der det heter:

«Departementet finner det helt uakseptabelt at arbeid for forbedring av DRG-koding kobles direkte opp mot en godtgjøring som er resultatavhengig, dvs. koblet til den inntektsøkningen som en oppnår. Dette anses uakseptabelt, uavhengig av om det er presisert i forutsetningene at kodingen skal være i samsvar med regelverk og god faglig praksis.»

Jeg siterer videre fra samme brev:

«Etter at det ble klart at det ikke ville bli inngått avtale med Helse Sør, ble det markert overfor medarbeideren at han sto fritt til å kontakte de enkelte virksomhetene, og at virksomhetene sto fritt til å benytte ham. Verken i tilbakemeldingen til medarbeideren eller i de meddelelsene som ble gitt de fire aktuelle virksomhetene, ble det markert at en slik godtgjøringsordning ble ansett som uakseptabel av Helse Sør. Med bakgrunn i den dialog som hadde vært fram til dette tidspunkt, ser Helsedepartementet meget alvorlig på at Helse Sør ikke klargjorde at slik godtgjøringsordning var uakseptabel. Denne vurderingen fra departementets side endres ikke av at det ikke ble inngått avtale med noe helseforetak.»

I Helsedepartementets svarbrev til Riksrevisjonen av 30. september 2003 er det fra Helsedepartementets side markert at Helse Sør i sin behandling av saken gjorde alvorlige feil.

I lys av det som er framkommet i innstillingen, ser jeg at de forhold som er omtalt i det som jeg nå har sitert i brevet fra departementet til Helse Sør, burde vært mer eksplisitt omtalt i departementets svar til Riksrevisjonen. Men la det uansett ikke herske tvil om hva som er departementets klare oppfatning. Det skal heller ikke være tvil om at departementet, straks vi ble kjent med saken i Helse Sør, tok tak i den, satte i gang en full gjennomgang og etter hvert en ekstern gjennomgang, og dette var igangsatt før saken ble offentlig i pressen.

La meg ellers avslutningsvis si at jeg har merket meg komiteens enstemmige merknader når det gjelder ønskeligheten av og nødvendigheten av en mer enhetlig rapportering av regnskapsdata, og vil følge opp de anvisninger som der er gitt. Jeg vil også iverksette nødvendige tiltak i forhold til den kritikk som er reist når det gjelder brudd på regelverket for offentlige anskaffelser.

Presidenten: Carl I. Hagen har bedt om ordet til replikk.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg merket meg at helseministeren viste til at det nå er flere som arbeider med å se på ISF-systemet, og som representerer sykehusene, Legeforeningen og flere. Jeg kunne tenke meg å spørre helseministeren om han vil vurdere om den nye organisasjonen for de private sykehusene, PRISY, også eventuelt kan bli trukket med i det arbeidet.

Når det gjelder alt som har med ISF å gjøre, er det viktig at man får best mulig innspill. Jeg vil derfor spørre helseministeren, som sagt, om han kunne tenke seg å vurdere om ikke også PRISY kunne bli med i det arbeidet, på lik linje med de øvrige.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg deler representanten Hagens intensjon og ønske om at man har en god dialog mellom offentlige helsemyndigheter og de private leverandører av helsetjenester – i dette tilfellet de private sykehusene, som nå er organisert i en ny organisasjon. Jeg kan opplyse om at vi fra Helsedepartementets side planlegger et møte med den nye organisasjonen innen kort tid, og at vi i den forbindelse også vil drøfte hvordan vi kan samarbeide om utviklingen av ISF-systemet. Myndighetene og de private leverandørene har en klar felles interesse i at dette utvikles på beste måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Jørgen Kosmo (A): Jeg merket meg statsråd Frafjord Johnsons orientering om hennes vurdering og hennes og Regjeringens politikk i forhold til de strategiske investeringene.

Statsråden sa i sitt innlegg at hvis man ønsket dette ytterligere klarlagt, kunne man være villig til å komme tilbake til dette i revidert nasjonalbudsjett. For min del må jeg si at i et spørsmål der det er ulik fortolkning av hva som er praksis etter gjeldende instruks, vil det være meget fornuftig gjennom konkret behandling i Stortinget, der også utenrikskomiteen er involvert, å skaffe seg et fundament for den politikken man ønsker å føre i framtiden. Det dreier seg om såpass store midler og såpass høy risiko at jeg tror det vil være fornuftig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.