Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes reise seg. –
Vi starter da med første
hovedspørsmål, fra representanten John I. Alvheim.
John I. Alvheim (FrP): Mitt spørsmål går
til den ærede helseminister.
Helsetilsynets tilsynsrapport for 2003 gir
uttrykk for sterk kritikk for en utilfredsstillende
omorganisering av psykiatrien. Det påpekes at psykiatriske
sykehjem og sykehusavdelinger er nedlagt, mens de distriktspsykiatriske sentrene
som skulle gi alternativt behandlingstilbud, ikke er tilstrekkelig
utbygd og mange sentre står ubenyttet selv om de er ferdige,
på grunn av manglende økonomi.
Ifølge Helsetilsynet er behandlingstilbudene lite
samordnet, og lovpålagte individuelle planer er ikke
tatt til følge i noen særlig utstrekning.
Så langt i 2004 foreligger det forslag
i regionene om svært omfattende kutt i behandlingstilbudene.
Hva akter helseministeren å gjøre
med denne situasjonen, sett på bakgrunn av den løpende
psykiatriplanen?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det foregår en omfattende satsing
på psykisk helse, og denne gir resultater i form av at
flere behandles, og flere behandles raskere. Likevel er
det åpenbare feil og mangler. Rapporten fra Statens helsetilsyn
er alvorlig i så måte fordi den ikke bare
peker på utilstrekkelige tjenester, men den peker også på klare
lovbrudd i tjenesten. Det er en rapport som jeg tar med det største
alvor. Vi har allerede overfor de regionale helseforetakene, som
er hovedadressat for denne kritikken, krevd at man punkt for punkt
gjennomgår Helsetilsynets tilsynsrapport og følger
opp i forhold til de punktene som er relevante i det enkelte helseforetak.
Det er avgjørende for at tjenesten
skal fungere godt, at man følger opp Stortingets forutsetning
om en omstilling av psykiatrien i retning av en mer åpen
psykiatri, og at man følger opp Stortingets forutsetning
om at det skal være en helhet i sammenhengen mellom
den lokalbaserte psykiatrien og sykehuspsykiatrien og de distriktspsykiatriske
sentrene. Her er det åpenbart store utfordringer som gjenstår.
Det samme gjelder den rett som den enkelte pasient har til individuelle
planer. Det er ikke en rett man kan oppfylle hvis man
har lyst, det er en rett som skal innfris.
John I. Alvheim (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.
Ifølge pressemelding fra Helse Midt-Norge
10. mars har styret stoppet alle byggeprosjekter og investeringer
i regionen der det ikke er inngått bindende avtaler.
Dette gjelder i særlig grad utbyggingen av distriktspsykiatriske sentre
i Volda, Ålesund, Molde, Kristiansund, Leistad og Stjørdal.
Vil helseministeren som
foretaksmøte umiddelbart gripe inn overfor Helse Midt-Norge
og sørge for at utbyggingen fortsetter
uhindret?
Det foreligger plandokumenter
for denne utbyggingen. Ifølge uttalelser fra hr. Hareide,
nestleder i Kristelig Folkeparti,
vil dette partiet satse på psykiatri. Betyr det
at helseministeren kan love større
bevilgninger både til investering og til drift
av psykiatrien i revidert nasjonalbudsjett?
Statsråd Dagfinn Høybråten: I revidert nasjonalbudsjett vil Regjeringen
komme tilbake med en gjennomgang av investeringsrammene og lånefinansieringen i
den forbindelse, slik det er forutsatt i budsjettopplegget for 2004.
Da vil vi også komme tilbake til det spørsmålet som
representanten Alvheim tar utgangspunkt i.
Vi har innledet en dialog med helseforetakene
og med Helse Midt-Norge i forlengelsen av det vedtaket som representanten
Alvheim viste til, som er særdeles utilfredsstillende,
og som derfor krever en oppfølging. Den er vi i gang med,
og vi vil som sagt komme tilbake til Stortinget i revidert nasjonalbudsjett
i forhold til investerings- og lånerammene.
For øvrig kan jeg bekrefte overfor
representanten Alvheim, siden han også stilte
meg som partileder et spørsmål, at Kristelig
Folkeparti vil prioritere økte driftsmidler
og investeringsmidler til psykiatrien i framtidige budsjetter.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Asmund Kristoffersen.
Asmund Kristoffersen (A): Det er slik som helseministeren
bekreftet i sitt svar til forrige spørrer, at
Stortinget faktisk bevilger mer og mer penger til psykiatrien.
Likevel hører vi altså om
sammenslåing av behandlingsplasser og nedlegging av behandlingsplasser,
særlig av tilbud til de pasientene som har behov for et
litt lengre opphold i en institusjon for å få stabilitet
i behandlingen. Og da er mitt spørsmål til helseministeren:
Hvordan sjekker han at Stortingets forutsetning om at ingen tilbud
skal fjernes før et bedre tilbud for pasientene
er bygd opp, ikke brytes? Følger helseforetakene
Stortingets forutsetning? Jeg blir i tvil gjennom de mange henvendelser
som vi får hit til Stortinget.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Vi har fra departementets side gitt
den helt klare føring overfor helseforetakene at i den
omstillingen som skal skje i psykiatrien, som innebærer
at noe må legges ned og noe skal bygges opp, skal tilbudet
til pasientene sikres på en slik måte at man ikke
legger ned et tilbud uten at man har et alternativt tilbud til de
samme pasientene. Det er gitt krystallklare styringssignaler om
dette, og de blir fulgt opp i styringsdialogen med helseforetakene
og gjennom det at vi nå har etablert en nasjonal
strategigruppe for psykisk helse, hvor alle de fem regionale
helseforetakene deltar. Det er også slik at Sosial-
og helsedirektoratet har en oppfølging av resultatene underveis.
Det som ofte skjer i den offentlige
debatt, er at man blander sammen det som er en vedtatt omstilling
fra Stortingets side, og det som er ren nedskjæring og
nedleggelse av tilbud.
Presidenten: Per Ove Width – til oppfølgingsspørsmål.
Per Ove Width (FrP): Mitt tilleggspørsmål går
til forsvarsministeren.
I forbindelse med norske styrkers
deltakelse i utenlandsoperasjoner, ikke minst i Kosovo
i disse dager, oppstår det dessverre
fra tid til annen situasjoner som resulterer i at soldatene får
psykiske skader. Med den utviklingen vi ser i dag i de konfliktområder
der Norge bidrar med styrker, er det sannsynlig at det
vil bli en økning i denne type skader. Vi vet
av erfaring også fra tidligere utenlandsoppdrag
at det har vært behov for en langtidsoppfølging
av denne type pasienter.
Hva har forsvarsministeren gjort for å sørge
for at det er et tilstrekkelig behandlingsapparat for denne gruppen, og
på hvilken måte blir soldatene fulgt opp når
de er ferdige med sin tjeneste og igjen er en del av det sivile
samfunn?
Statsråd Kristin Krohn Devold: Dette er en problemstilling som har vært
berørt fra denne talerstolen flere ganger det siste året,
og jeg gleder meg over at også forsvarskomiteens
medlemmer har stor oppmerksomhet på det som kan være
konsekvenser av vårt internasjonale engasjement.
Jeg vil først gjerne få understreke
at det er vist at personell i Forsvaret som har vært ute
i internasjonal tjeneste, faktisk har mindre psykiske
problemer enn personell som ikke har
vært ute i tilsvarende tjeneste. Det skyldes i første
rekke det faktum at vi har en betydelig evalueringsprosess i forkant,
og en betydelig opplæringsvirksomhet for og kvalitetssikring
av det personellet vi sender ut. I tillegg gjennomfører
vi omfattende samtaler med personellet når de er tilbake
igjen, og de som har behov for det, blir tilbudt hjelp.
I tillegg vil jeg gjøre oppmerksom
på et brev fra undertegnede til Stortingets president 3. mars 2004,
der det orienteres om et utkast til forskrift om erstatning
knyttet til senskader, som ligger til behandling i Regjeringen.
Presidenten: Olav Gunnar Ballo – til
oppfølgingsspørsmål.
Olav Gunnar Ballo (SV): Mitt oppfølgingsspørsmål går
til helseministeren.
Jeg oppfattet at helseministerens budskap er
at mye av det som oppfattes som kutt, i realiteten er omstilling
og dermed ikke innebærer en reduksjon
i forhold til opptrappingsplanen for psykiatri.
SV har prøvd å innhente en
del data på dette og har altså erfart
at i Helseregion Vest er antall døgninstitusjonsplasser
innen psykiatrien redusert med 12 pst. fra 1998
til 2002, til tross for opptrappingsplanen for psykiatri. Vi ser
at det for Ullevål sykehus er snakk om å legge ned,
fra 30. april, et behandlingstilbud for unge
med voldelig og aggressiv atferd, der man sier opp samarbeidet med
Alternativ til Vold, som har vært bakgrunnen for arbeidet.
Vi ser at det er bebudet store kutt i psykisk helsevern i Oslo,
under Aker sykehus, som kutter 32,5 mill. kr i
et spareprosjekt på totalt 70 mill. kr.
Vi har en lang liste med eksempler på kutt,
f.eks. nedleggelse av psykiatriske sykehjem uten at man
erstatter det med andre tilbud.
Hvordan kan helseministeren
forklare at man i helseregion etter helseregion kommer
med kuttforslag, når han sier at man skal styrke
tilbudene?
Statsråd Dagfinn Høybråten: For det første må man skille mellom
kuttforslag som er en del av en budsjettprosess, og det som faktisk
er vedtatte budsjetter. For det andre må man
skille mellom det som er en omlegging av tjenesten – fra
døgnbehandling til poliklinisk behandling, fra sykehjem
hvor det ikke skjer noen særlig aktiv
behandling, til distriktspsykiatriske sentre og aktiv behandling
i kommunene.
Dette er en gedigen omstilling av en sektor,
som innebærer at ikke alt skal være
slik det har vært før. Når det er sagt,
vil jeg si at det ikke er tvil om at det i helseforetakene også har
vært gjort vedtak som er i strid med de retningslinjer
som er gitt. Vi har fulgt opp i tråd med de retningslinjene
vi har gitt, overfor helseforetakene, i de tilfellene hvor det har
skjedd.
Når det gjelder det konkrete samarbeidet
med Alternativ til Vold, er det en prosess som er i gang for å sikre et
forsvarlig tilbud.
Presidenten: Ola D. Gløtvold – til
siste oppfølgingsspørsmål.
Ola D. Gløtvold (Sp): La meg først understreke at det er
veldig viktig at helseministeren og departementet nå følger
med på at det ikke bygges ned og avvikles
tilbud før nye og bedre tilbud har kommet på plass.
Så en liten kommentar til dette med
rus og psykiatri. Vi ser nå at mange langtidsinstitusjoner
sliter fordi ingen vil ta det økonomiske ansvaret ved å beholde sine
klienter der. Det har blitt en gråsone etter
innføringen av Rusreform II, som er meget beklagelig, og
som det må ryddes opp i fort. Kommunene føler
bl.a. at ressursene er tatt bort hvis de skal betale for disse klientene.
Men det aller viktigste
synes jeg er det som kom fram da vi for snart to uker siden i denne
salen behandlet Riksrevisjonens rapport om helseforetakene og økonomiske disponeringer,
nemlig at også departementet tildeler en del
av midlene til psykiatrien feil, ved at de bruker feil fordelingsnøkkel.
Dette regner jeg med at helseministeren er godt
kjent med. Jeg regner også med at det er vanskelig
og uriktig å ta tilbake midler fra dem som har fått
for mye i forhold til fordelingsnøkkelen. Vil helseministeren
justere dette med tilleggsmidler i
forbindelse med revidert nasjonalbudsjett?
Statsråd Dagfinn Høybråten: En av de største utfordringene
innenfor psykiatrien er dobbeltdiagnoser, der
klientene både har et rusproblem og
en psykisk lidelse. Jeg tror at den rusreformen som Stortinget har
vedtatt, vil gi muligheter til en langt mer faglig kvalifisert innsats
overfor rusmiddelmisbrukerne, og den gir rusmiddelmisbrukerne rettigheter
som pasienter, og det er viktig.
Det er ikke slik at kommunenes ansvar
for rusmiddelmisbrukerne er endret i forhold til denne
reformen. Det er heller ikke trukket ut penger av primærkommunenes budsjetter
i forhold til det ansvar kommunene har hatt og fortsatt har for
rusmisbrukere. Men det er helt klart at når man gjennomfører
en så stor endring, er det nødvendig, som representanten
Gløtvold var inne på, å følge
utviklingen nøye og evaluere
deretter.
Når det gjelder fordelingsnøklene,
har man brukt inntektssystemets fordelingsnøkler. Det er
ingen feil med dem annet enn at de i større grad kunne
ha avspeilt behovene. Der vil man kontinuerlig måtte lete etter
bedre fordelingsnøkler.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Marit Nybakk (A): Jeg har følgende spørsmål
til forsvarsministeren:
Forsvaret avslutter i dag vinterøvelsen
Joint Winter i de allierte treningsområdene rundt Harstad
og i indre Troms, der også utenlandske
styrker har deltatt. Øvelsen har vært kvalitativt svært
bra, med vintertrening mellom våpengrener, mellom
allierte og med deltakelse av det ypperste vi
kan framvise av norsk forsvar.
Men det som forundrer meg, er at konseptet
og rammene for øvelsen er at det «slemme» landet
Redland i øst angriper det «snille» landet
Blueland, som selvfølgelig er i vest. Det er noen år
siden kommunismens fall. Bør ikke scenarioet
endres ved neste års øvelse? Det vil
si: Bør ikke rammene og konseptet for de store øvelsene
vi har i Norge, reflektere dagens virkelighet når det gjelder
trusselbilder?
Statsråd Kristin Krohn Devold: Jo, selvfølgelig skal øvelsene
reflektere dagens virkelighet. Det gjør de da også i
meget høy grad i tilfellet Joint Winter. Jeg vil derfor
innledningsvis si at jeg er glad for at representanten Marit Nybakk
gav ros for at man under øvelsen fikk øvd det
ypperste av avdelinger og med viktige allierte. Det
er nemlig et hovedformål med alle øvelser
på norsk jord.
Det er ikke riktig at man har en
tradisjonell krig mellom et Blueland og et Redland. Det
er en Opforia-styrke som har strid med Blueland, og Opforia er rett
og slett en forkortelse for «opposition forces»,
altså motstanderens styrker.
Det som er det essensielle med denne øvelsen,
er det som er det essensielle med det nye forsvarskonseptet som
er framlagt i fireårsplanen. For det første
har vi styrker som er samfunnsintegrerte, det vil si at vi har et
tett samarbeid med Heimevernet, og vi er basert
på verneplikt. Det andre elementet er at vi er
allianseintegrerte, altså at vi trenger å trene
tett sammen med våre nærmeste allierte.
Det tredje er at vi må kunne løse alle
oppgaver Forsvaret står overfor, ikke bare
en terrortrussel, men også tradisjonelle grensetrusler,
fredsbevarende operasjoner, stabiliserende operasjoner i utlandet.
For det fjerde må vi kunne løse dette
ved å ha fleksible, relevante og hurtigreagerende styrker.
Alt dette er nedfelt i denne øvelsen. Vi har hatt spesialstyrkene våre
der, og vi har hatt de samme svenske spesialstyrkene som
var i Kongo, som har fått øvd på problemstillinger
som er ytterst relevante for den krig mot terror som de har deltatt
i. De norske spesialstyrkene har bl.a. basert seg på erfaringer fra
krigen mot terror i Afghanistan og
plantet det inn i øvelsen. Vi har hatt boringsoperasjoner,
som er meget relevant i kampen mot terror. Vi har hatt med ubåter
og MTB-er, som med sine erfaringer fra beskyttelse av
sivil trafikk i indre Middelhav mot terror, har fått
vist sin relevans og har fått trent det de har behov for.
Så øvelsen er meget framtidsrelevant.
Marit Nybakk (A): Jeg er enig i veldig mye av det som statsråden
sier. Men det endrer ikke på selve konseptet,
altså selve rammebetingelsene for denne øvelsen, som
er veldig gammeldags.
I Aftenposten i går forsvarte generalløytnant
Skiaker rammene for denne øvelsen og kom i tillegg med noen oppsiktsvekkende
uttalelser om at politiet skal ta ansvaret for
terror, og at dette ikke er Forsvarets oppgave, og at
det som er relevant i dagens verdensbilde, er å trene på å bruke
militær makt mot annen militær makt. Men dette bryter
med Skiakers uttalelser til Forsvarsnett den 24. februar,
der han langt på vei er enig i det jeg sier nå,
og det jeg sa til Aftenposten i forgårs. Der sier
han bl.a. at det er mye som tyder på at det vil bli endringer
i øvelsesformene etter hvert. Han sier
at det gjelder å øve rett, bl.a. ved å sette øvelsen
opp mot sivile aktører, som eksempelvis politiet, og å trene
på terrorvirksomhet.
Hva mener egentlig Skiaker og forsvarsledelsen
vi skal trene for eller imot? Hva slags forsvar mener
forsvarsledelsen vi skal ha – et tradisjonelt invasjonsforsvar eller
et forsvar bare til bruk for internasjonale operasjoner?
Begge alternativene er i så fall grunnleggende feil.
Statsråd Kristin Krohn Devold: General Skiaker har på bakgrunn av
sin lange erfaring og ikke minst sitt arbeid som NATOs øverste
sjef i Kosovo og siden sjef i FOHK for alle de operasjonene
der vi har ansvaret for norsk personell ute, laget en øvelse
som er meget relevant. Den øvelsen har vært med
på å kvalifisere det personellet vi skal sende
til Afghanistan for å kunne
gjøre den jobben. Den øvelsen er det som gjør
at vårt personell i Kosovo er i stand til å håndtere
den meget vanskelige situasjonen som er der. Og den øvelsen
har elementer i seg som er relevante både i forhold
til det vi i dag gjør i Irak, og det vi i dag har vært
med på i indre Middelhav. Samtidig er det lagt
inn elementer som er relevante i en krig mot terror – det
være seg bordingsoperasjoner eller å forholde
seg til terroristgrupper som opererer i det skjulte.
Denne øvelsen er altså ikke
gammeldags, til tross for det faktum at det er satt som overordnet
ramme at det er to styrker mot hverandre. Det er elementene i øvelsen som
avgjør dens relevans.
Presidenten: Det blir fire oppfølgingsspørsmål – først Gunnar
Halvorsen.
Gunnar Halvorsen (A): Tidligere forsvarsminister Godal omformet
Forsvaret fra et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar gjennom
St.prp. nr. 45 for 2000-2001, men omstillingen
har bydd på mange utfordringer, og ikke alle
endringer har glidd like glatt. Jeg kan nevne Huseby
og flyttingen til Akershus festning, dokken på Haakonsvern,
omstilling av Forsvarets logistikkorganisasjon, Forsvarsbygg og
mange andre ting.
Mitt spørsmål er om vi kan være
sikre på at Forsvarets ledelse følger opp, eller
om upassende stortingsvedtak blir gjenstand for omkamp og trenering.
Statsråd Kristin Krohn Devold: Selvfølgelig følges stortingsvedtak
opp. Det vet vi også ut fra den runden vi hadde
i fjor, f.eks. knyttet til MTB-ene, der vi fattet et vedtak og fulgte
opp det som var Stortingets intensjon – for å ta
ett eksempel – til tross for at det
i forkant kunne være en viss uenighet.
Stortingets vedtak om et moderne reaksjonsforsvar følges også opp,
og den øvelsen vi akkurat berørte, i foregående
spørsmål, viser hvordan Forsvaret følger
opp Stortingets vedtak, ved bl.a. å innhente ønskemål
fra våre allierte, briter, amerikanere, andre
som deltar, om hva det er nyttig for dem å øve
på i forhold til utfordringene til et moderne forsvar.
Det er det som legges til grunn når vi f.eks. lager et øvelseskonsept.
Så mitt inntrykk er at nåværende
forsvarsledelse er meget
lojal i forhold til Stortingets vedtak, og at denne regjerings intensjon
er å følge opp den utvikling som tidligere statsråd
Bjørn Tore Godal påbegynte.
Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.
Marit Arnstad (Sp): Jeg tror nok det er grunn til å gå litt
nøyere inn i akkurat denne problemstillingen.
Hvis det er slik at en går ut fra
at Forsvaret lojalt følger opp det Stortinget har forutsatt
og vedtatt, er det jo en smule overraskende at de eksemplene som
representanten Halvorsen nå nevnte,
faktisk ikke er fulgt opp, og at det også finnes
ytterligere eksempler på ting som ikke
er fulgt opp. Det finnes ett fra mitt nærområde,
som angår et rehabiliteringssenter for kreftrammede i Hysnes,
der Skifte Eiendom nå rett og slett faktisk kan
beskyldes for å trenere prosessen. Så jeg synes
nok det er en betimelig problemstilling å spørre
hvorfor en da ikke har fulgt opp en del av de vedtakene
som er fattet, og særlig nå, i en situasjon
der Stortinget skal igjennom en drøfting av langtidsplanen
som vil medføre viktige forutsetninger som vil nedfelle
seg i en del viktige vedtak, og som også sikkert
vil være et resultat av forhandling partiene
på Stortinget imellom, som ikke nødvendigvis
blir akkurat slik som forsvarsledelsen har ønsket
seg.
Derfor må jeg gjenta spørsmålet:
Hvorfor er ikke en del av vedtakene fulgt opp? Og kan
vi stole på at de blir det i framtiden?
Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg kan ikke si at jeg på bakgrunn
av representanten Arnstads spørsmål fikk klarhet
i hvilke vedtak som ikke var fulgt opp. Det nevnes her
konkret Rissa. Der er Stortingets vedtak at man skal selge
eiendom som Forsvarsbygg eier. Stortingets vedtak er at
Forsvarsbygg skal selge 2 mill. m2 bygningsmasse
på det private marked for å få inntekter
til å finansiere nye og viktigere investeringer
i Forsvaret. Og det er avhendelsesinstruksen som legges til grunn
for disse salgene. Det er ikke noe vedtak i Stortinget
om å gi bort Rissa. Det er avhendelsesinstruksen som ligger
til grunn, og det er Skifte Eiendoms jobb å være
i forhandlinger med Rissa kommune. Da dette ble behandlet før jul,
bl.a. i budsjettdebatten, så vidt jeg kan huske, ble det understreket
at da må forhandlerne – partene som forhandler
om en pris – få lov til å gjøre
det, slik de er delegert myndighet til. Prisforhandlinger kan ikke
skje i Stortinget.
Presidenten: Kjetil Bjørklund – til
oppfølgingsspørsmål.
Kjetil Bjørklund (SV): Det norske forsvaret har på kort tid
beveget seg fra et defensivt til et offensivt forsvar, et såkalt
gripbart forsvar, der uforutsigbarheten i trusselbildet brukes som
en begrunnelse for omstillingen. De store vinterøvelsene
planlegges og gjennomføres fremdeles med tanke på invasjon
fra øst, som i doktrinen ikke anses som en reell
trussel. Man anskaffer fregatter og missiltorpedobåter
for samme formål. Er dette et uttrykk for en indre
uenighet om hva som er de egentlige, reelle sikkerhetstruslene mot
norske områder og interesser?
Statsråd Kristin Krohn Devold: Dette er et uttrykk for at Forsvaret helt lojalt
følger opp det som er det nye forsvarskonseptet: at vi
skal være i stand til å håndtere
et sett av ulike trusler i en uforutsigbar framtid der det er mange
scenarioer som kan inntreffe. Og det er mange scenarioer som kan
inntreffe samtidig.
Den øvelsen vi nettopp har
vært innom, Joint Winter, har ikke vært
en øvelse basert på invasjon fra øst.
Det har vært en øvelse for å få testet
ut at i alle de delene av Forsvaret som skal møte
et sett av ulike framtidige oppgaver, enten det dreier
seg om nordområdene, om Afghanistan
og Irak, om ulykker eller om terrorkrig, skal vi kunne
møte oppgavene. Men det vil være like
galt å gå fra en situasjon der vi konsentrerte
all vår aktivitet om invasjon fra øst, til en
situasjon der vi konsentrerer all vår aktivitet om
en terrortrussel. Stabiliseringsoppdrag à la Kosovo og
Irak er også relevant. Det å kunne håndtere
situasjoner i nordområdene er også relevant.
Og i det ligger nettopp essensen i det moderne forsvaret:
allsidighet, fleksibilitet og reaksjonsevne.
Presidenten: Steinar Bastesen – til oppfølgingsspørsmål.
Steinar Bastesen (Kp): Mitt spørsmål går
på den trafikken vi har langs kysten, og spesielt
på at det er leid inn et fartøy som jeg går
ut fra ligger under Forsvaret, i alle fall har det vært
uttalt at Kystvakten også skal delta i slepingen.
Vi er kjent med at øvelse gjør
mester. Hittil har vi sett ett bilde på at det er foretatt øvelse
med sleping av fartøy. Har Forsvarsdepartementet noen
plan for hvordan slike øvelser skal legges opp, og for
hvordan det skal slepes også i dårlig
vær?
Statsråd Kristin Krohn Devold: Representanten Bastesens spørsmål
understreker nettopp mitt forrige poeng, nemlig at Forsvaret
må kunne håndtere et bredt spekter av oppgaver,
og at det også må være
et bredt spekter av oppgaver vi må øve på.
Det tilfellet som her berøres, nemlig
muligheten for ulykker langs vår kyst, ikke minst
i forhold til russiske tankere som transporterer farlig last opp
og ned, viser behovet for fleksibilitet i vår kapasitet
og fleksibilitet i måten vi legger opp et øvings-
og treningsmønster på. Dette legges nettopp
til grunn i de framtidige scenarioene vi legger inn i øvelsene.
I det eksplisitte tilfellet som representanten
Bastesen tar opp, er det klart at trening, øving, beredskap
og seiling innenfor Sjøforsvaret selv
antakeligvis vil være den rette måten å håndtere
det på, mens andre øvelsesområder
vil det være mest naturlig å ta inn
i store, allierte øvelser med volum 8 500 mann,
slik den vi så i Nord-Norge. Men når det gjelder
målsettingen om å kunne løse et sett
av problemer, er vi helt enige, og det er hele poenget
med måten vi setter sammen øvelsene på.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Olav Gunnar Ballo (SV): Mitt hovedspørsmål går til
helseministeren.
Dagsavisen hadde den 22. mars et oppslag om
at 15 000 barn lever med psykisk syke foreldre.
Det kommer i tillegg til at en rekke andre barn med psykiske
lidelser må vente svært lenge på å få behandling.
Jeg tok også opp denne problemstillingen overfor
helseministeren i forbindelse med en debatt
i Stortinget i går. Vi ser altså at man mangler
store ressurser innenfor psykiatrien for å klare å prioritere
dem som er mest utsatt, nemlig barn og unge, ofte med
alvorlige lidelser. Parallelt med det har vi hatt en lønnsvekst
på i snitt ca. 100 000 kr for overleger
og leger generelt innenfor sykehussektoren,
tilsvarende 710 mill. kr.
I et svar til meg i en replikkveksling
i går sa statsråden:
«Når
representanten Ballo snakker om at politikerne skal ta tilbake styringen
over sykehusene i sammenheng med lønnsforhold,
må jeg spørre om han har tenkt å ta tilbake
arbeidsgiveransvaret fra de regionale helseforetakene
og legge det i Stortinget.»
Det betyr altså at helseministeren ikke
legger vekt på den lønnsveksten som har vært
i forhold til å få prioritert de svakeste gruppene.
Har ikke helseministeren
tenkt å ta tak i de problemene på nytt, for å sikre
at de svakeste gruppene får prioritet innenfor
helsevesenet?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Hvis representanten Ballo hadde tatt seg tid
til å lese det fullstendige referatet av hva
jeg sa i debatten i går, ville han ha registrert
at jeg hadde kritiske merknader til lønnsveksten for leger.
Men jeg mener at Stortinget må forholde seg til
spillereglene i arbeidslivet på en
slik måte at det er partene som gjør avtalene.
Det er myndighetene som legger rammebetingelsene og føringene.
Det vil være mitt utgangspunkt for de kommende
lønnsforhandlinger.
Når det er sagt, må jeg si
at jeg deler representanten Ballos bekymring og uro i forhold til
de aller minste og de aller svakeste som lider av psykisk
sykdom. Representanten Ballo nevnte barn av foreldre
med psykiske lidelser. I den strategiplanen som Regjeringen i høst
framla om barns psykiske helse, har vi fokusert nettopp
på denne gruppen, at behandlingsapparatet i større
grad må ta utgangspunkt i familienes situasjon både
når det gjelder rusmiddelmisbrukere og når det
gjelder barn av foreldre med psykiske lidelser.
Det er i denne strategiplanen pekt på flere tiltak. Ett
av tiltakene vil være å bruke
de finansieringsordningene vi nå har for pasientopplæring, som
er rettet inn ikke bare mot pasientene, men også mot deres
nærmeste i forhold til det å støtte dem
som skal leve med noen som lider. Det er noe
som jeg vil legge stor vekt på i tiden framover.
La meg også minne om at
barne- og ungdomspsykiatrien
er et prioritert område både i den kommunale
og i den statlige satstingen på psykisk helse.
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg registrerte i et tidligere svar fra helseministeren
at han beskriver en situasjon der helseforetakene for
så vidt bebuder kutt – og det kan også være
innenfor psykiatrien, inkludert barne- og ungdomspsykiatrien – men
at resultatet ikke nødvendigvis er at det da
kuttes.
Det er nokså åpenbart at
når det tas inn i planen at man skal redusere tjenestetilbudet
til de gruppene som fra før av kommer dårligst
ut, tar man i regi av helseforetakene i realiteten høyde
for at her kan det bli reduksjoner. Det må jo ellers være
meningsløst å ha det på en kuttliste
med planer for reduksjon.
Nå har helseministeren
flere ganger sagt at han har lagt føringer overfor helseforetakene
om at det ikke skal kuttes på disse områdene.
Det er snakk om omstilling, men da i den hensikt å styrke
tilbudet.
Vil helseministeren nå på nytt
ta initiativ overfor helseforetakene, slik at
man ikke fjerner tilbud før nye, bedre
tilbud er på plass, og slik at man i realiteten får
til en styrking på dette området?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det initiativet er allerede tatt. Etter
en gjennomgang vi hadde med de regionale
helseforetakene i vinter, la vi fram for dem en ytterligere og forsterket
presisering av de forutsetningene som representanten Ballo og jeg
flere ganger har utvekslet synspunkter på i denne sal,
der jeg har gitt klart uttrykk for hva som skal være
styrende, og det kommer til å bli fulgt opp.
Det er imidlertid en krevende situasjon
i helseforetakene, fordi samtidig som det skal satses på et
utvalgt område som psykiatrien, skal det også effektiviseres
og omstilles på hele sektoren. Da tror jeg det
er ganske viktig at man har en målrettet styring både
fra politiske myndigheters side og fra de regionale
helseforetakenes side for å sikre det. Det er
en oppgave jeg har påtatt meg å sørge for.
Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Harald
T. Nesvik.
Harald T. Nesvik (FrP): Jeg har et oppfølgingsspørsmål
til helseministeren.
Én ting er at vi bygger ut psykiatrien. Det
brukes mer midler innenfor psykiatrien, altså i
kroner og øre. Men det som er det viktigste
for pasienten, er å komme innenfor
psykiatrien, at man faktisk får den hjelp som man skal ha,
og at vi har en effektivitet innenfor dette
systemet som gjør at man møter kompetent personell
og den type helsepersonell som man faktisk har behov for.
Da er det bekymringsfullt at vi stadig blir møtt med problemstillinger
som at en psykiater i Norge gjennomsnittlig behandler
1,4 pasient pr. dag. Da er det ikke rart at vi trenger stadig
flere midler i dette landet, også innenfor
psykiatrien, for å få hjelp til dem som har behov
for det.
Spørsmålet mitt til helseministeren
er følgende: Hva gjør man nå aktivt i
forhold til den psykiatriske omsorgen for faktisk å øke
effektiviteten og sørge for at det blir behandlet flere
pasienter pr. ansatt?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er grunnleggende enig med representanten
Nesvik i utgangspunktet. Vi må ha fokus ikke bare
på dem som er i psykiatrien, og som får hjelp
i psykiatrien, men minst like mye fokus må det være
på dem som venter på hjelp. I en slik situasjon
kan vi ikke koste på oss den luksus det er at
det behandles så få pasienter pr. behandler som
vi har sett en del tall for de senere årene. Derfor er
det i opptrappingsplanen satt fokus på økt produktivitet.
Jeg har utfordret fagmiljøene, antakelig også ertet dem
på meg, nettopp for å sørge
for at dette blir tatt på alvor. Vi ser nå at
fra opptrappingsplanens start til og med 2004 har produktiviteten økt
med om lag 30 pst. innen barne- og ungdomspsykiatrien,
og med 7 pst. innen voksenpsykiatrien. Det betyr
at målet om 50 pst. økning er godt innen
rekkevidde for barne- og ungdomspsykiatrien, mens vi har
noe større utfordringer for voksenpsykiatrien. Men dette
må vi følge ytterligere opp.
Presidenten: Sigbjørn Molvik – til
oppfølgingsspørsmål.
Sigbjørn Molvik (SV): I SV er vi svært bekymret over situasjonen
i psykiatrien, særlig når det gjelder barn og
ungdom. Gjennomsnittlig ventetid for behandling er nå 79
dager for denne gruppa. Dette er gjennomsnittlig ventetid, og det
betyr altså at mange alvorlig psykisk syke barn
og unge går og venter på behandling
i flere måneder, kanskje så lenge som et halvt år.
Vi vet dessverre at mange rett og slett går
til grunne i denne ventetida.
Representanten Ballo har nå gitt oss
eksempler på hvordan andre – direktører
og høytlønte leger – stikker av gårde
med store deler av den ressursøkninga som Stortinget bevilger
til helseforetakene. Viser ikke dette at det er behov
for ikke bare å ha kritiske merknader,
men å foreta radikale grep, når det gjelder styringa
av ressursene til spesialisthelsetjenesten allerede i revidert budsjett
i år?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er et faktum at stadig flere barn og unge
får hjelp av psykiatrien, men det er også et
faktum at stadig flere søker hjelp. Det har sammenheng
med at tilbudet bygges ut, og at tilgjengeligheten av tilbudene
blir bedre, det har sammenheng med holdninger i samfunnet som gjør
at det er lettere å innrømme at man sliter med
sin psykiske helse, og det er bra. Men det skjer noe av det samme
som skjer når man bygger ut en vei – trafikken
fylles opp igjen ganske fort, selv om kapasiteten er økt.
Det er situasjonen vi står overfor, den er vi nødt
til å møte med en økt innsats
mot de svakeste og de sykeste.
Representanten Molvik kopler dette til en del
uheldige forhold knyttet til direktørers pensjonsforhold
og lønnsforhold. Jeg har tidligere i denne sal varslet
en gjennomgang av disse forhold. Den er iverksatt, og dette er nå under
oppfølging, både på regionalt nivå og
på helseforetaksnivå der det har vært
grunnlag for det. Jeg har stor tillit til at foretakene også vil
ta de kulturelle utfordringer som er i kjølvannet av disse
sakene.
Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål
i denne runden – Bjarne Håkon Hanssen.
Bjarne Håkon Hanssen (A): Faren er her at vi havner i en ond sirkel,
at vi politisk begrunner vekst i budsjettene med ønsket
om å bedre tilbudet til pasientene, og så ser
vi at veksten gir rom for voldsomme lønnsøkninger – særlig
for legene – som igjen gir grunnlag for kutt i pasienttilbudene,
noe som utløser politisk aktivitet for å øke
budsjettene for å styrke pasienttilbudene. Faren er altså at
vi får en ond sirkel.
Jeg har stor respekt for at lønnsspørsmål
er et forhandlingsspørsmål. Men føler ikke
helseministeren at denne situasjonen også krever
politisk handling, sånn at vi faktisk sikrer oss at økte
bevilgninger med utgangspunkt i bedre pasienttilbud faktisk
fører til bedre pasienttilbud?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har ikke vanskeligheter med å være
enig med representanten Bjarne Håkon Hanssen i at vi her
står overfor et betydelig paradoks. Det største
paradokset jeg har sett i den offentlige debatten om dette, var
den aksjonen som noen av disse legene gjennomførte
ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, hvor de klagde på ressursknapphet
og inviterte helseministeren til å komme
opp og peke på hvilke pasienter som ikke
skulle behandles. Det er et uttrykk for et uverdig spill rundt disse
forholdene, og det kommer fra folk som jeg mener sitter
i glasshus.
Dermed har jeg også gitt
uttrykk for at jeg har klare kritiske merknader, og jeg mener
at det gir gale signaleffekter når enkeltgrupper
får så store lønnstillegg
som vi her har sett eksempler på.
Det vi fra politisk hold kan gjøre,
er å sikre at kompetansen til å drive lønnsforhandlinger
i helseforetakene styrkes.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg har et spørsmål til helseministeren
når det gjelder eldreomsorg, aldersmedisin og geriatri.
De eldre opplever ofte å bli
sendt mellom hjem, sykehus og eldreinstitusjon
i en evig runddans. Vi har et økende antall mennesker i
høy alder som ofte har mange og sammensatte lidelser
når det gjelder sykdomsbildet. Disse behandles og medisineres
for én og én sykdom av gangen og er innom mange
diagnoser og mange behandlere og medikamentutskrivere. Dette fører
da til feilmedisinering og feil bruk av medisiner, samtidig som
det kan være ufullstendig medisinering i forhold
til f.eks. smertebehandling.
Kommunehelsetjenesten får stadig tyngre
pasienter tilbake fra sykehusene, og det krever høyere
kompetanse. Fastlegeordningen er ikke
bra nok i mange kommuner. Tilsynslegeordningen ved institusjonene
for eldre burde bedres. Utdanning og forskning
innenfor geriatri bør økes
og stimuleres. Og sist, men ikke minst: Hvem som har ansvaret
for den totale medisinering av disse eldre, må nå avklares.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Representanten Gløtvold setter søkelyset
på en veldig viktig, og en voksende, gruppe, som representerer
en utfordring for både helsetjenesten
og pleie- og omsorgstjenesten, som sosialministeren har ansvaret
for.
Jeg tror at vi må angripe dette langs
to veier. For det første må vi styrke
kompetansen – det har med forskning og utvikling å gjøre – når
det gjelder geriatri, alderspsykiatri osv., men også kompetansen
i det utøvende ledd i forhold til det representanten Gløtvold
pekte på, når det gjelder håndtering
og administrering av medisiner. For det andre må vi
angripe det systemmessige. Vi trenger i dag en bedre samhandling mellom
de ulike leddene i helsetjenesten
enn det vi har. Vi har gjennomført en fastlegereform som
har vært meget vellykket. Den fungerer etter
evalueringen veldig bra og til brukernes tilfredshet. Vi har gjennomført
en sykehusreform der vi fortsatt har store utfordringer med hensyn
til gjennomføringen, og der vi skal foreslå en
evaluering og en justering på de punktene
hvor det måtte være grunnlag for det.
Men når de to reformene er på plass, ser jeg for
meg at den neste generasjon av helsereform vil gå på samhandlingen,
samspillet, helheten mellom førstelinjen og andrelinjen,
til beste for de pasientene som både
hyppig og med store utfordringer passerer disse ansvarsgrensene.
Vi ser gode resultater av forsøk
på en helhetlig tilnærming, bl.a. i Trondheim,
hvor helseforetakene og kommunen samarbeider om intermediære
avdelinger på et sykehjem. Jeg har satt ned et utvalg som
i løpet av dette året skal utrede grunnlaget for
en slik samhandlingsreform, en slik helhetsreform mellom
første- og andrelinjen.
Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg takker helseministeren
for svaret.
Jeg er glad for at det blir økt fokusering
på aldersmedisin og geriatri. Jeg mener også at
statusen for denne delen av medisinen bør økes
nettopp gjennom satsing både på fagutdanning
og forskning. Allmennmedisinutdanningen må styrkes i forhold
til geriatri og aldersmedisin.
Så har jeg lyst til å spørre
helseministeren: Vil han bidra til at man f.eks. kan få utviklet
et elektronisk medisinkort som kan følge pasienten, slik
at hjemmesykepleien og andre aktører får
klare beskjeder om medisineringen, at dette samordnes på en
riktig måte, og at man får en avklaring tidligere
enn hva helseministeren nå var inne
på, når det gjelder overordnet klinisk og medisinsk ansvar?
Én lege må ha det overordnede ansvaret for enkeltmennesket,
slik at medisineringen kan følges på en skikkelig
måte, slik at man får en forsvarlig tildeling
av medisiner og en tilstrekkelig tildeling av medisiner, ikke minst
i forhold til smertebehandling av eldre.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det siste punktet er en sak som sosialministeren
og jeg samarbeider om oppfølgingen av i forlengelsen av
arbeidet med å styrke kvaliteten i pleie- og omsorgstjenesten.
Spørsmålet om et elektronisk
pasientkort har vært utredet. Det vil være
aktuelt å ta det opp igjen i forbindelse med den internasjonale
utviklingen på dette området, hvor man innenfor
EU i stor grad nå forbereder seg på å ta
i bruk den type verktøy.
Presidenten: Det blir ett oppfølgingsspørsmål – Marit Arnstad.
Marit Arnstad (Sp): Som helseministeren var inne på,
er dette et område som er mer uensartet og kanskje også mer
komplekst enn tidligere. Sykehusreformen har ført til en
annen type ansvarsforhold mellom sykehus
og kommunehelsetjeneste når det gjelder de eldre
som er under behandling. Strukturen i eldreomsorgen har også forandret
seg, samtidig som gruppen eldre er mer variert og har
mer varierte leveforhold enn tidligere.
I likhet med representanten Gløtvold
er jeg opptatt av at det her er snakk om muligheten til kompetanse
og utdanning innenfor eldreomsorgen for å få en
riktig behandling av de ulike gruppene, men også om
hvorledes man skal få et bedre samspill mellom
stat og kommune, mellom helseforetak og kommunehelsetjeneste.
Jeg er enig i mange av de betraktningene helseministeren
kom med, men svaret på det som ble sagt her, er jo ikke
at man enda en gang skyver ansvaret over på kommunene,
men at Regjeringen for det første tar et klart
ansvar for å etablere det samspillet som må til,
og for det andre også er villig til å bevilge
de nødvendige ressursene på utdanningssiden når
det gjelder eldreomsorgen. Spørsmålet her er:
Er Regjeringen villig til å ta det ansvaret?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg mener definitivt at vi ikke bare
er villige til å ta ansvar, men at vi har tatt ansvar.
Når sosialministeren og jeg har satt i gang en utredning
av en reform basert på bedre samspill mellom primærhelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten, er ikke det for å skyve
på ansvaret. Det er tvert imot for å kartlegge
de soner av overlappende ansvar eller tilgrensende ansvar
som finnes, og hvordan man gjennom finansieringssystemet, gjennom
regelverk og gjennom organisering og rutiner kan få dette
til å framstå mer som en helhet for de pasientene
som systemet er til for. Jeg har stor tro på, ut fra de
erfaringer som er høstet enkelte steder i landet, bl.a.
i representanten Arnstads egen region, at det faktisk er mulig å få til
uten å skyve på ansvaret, og uten å ta
opp igjen spørsmålet om oppgave- og ansvarsfordelingen mellom
stat og kommune.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg har et spørsmål til sosialministeren.
Jeg står her med et intervju
sosialministeren i går gav til TV 2 Nettavisen, der sosialministeren
kommenterer en økning i sykefraværet på nesten
9 pst., noe som bekymrer sosialministeren. Og jeg er enig
i at det er grunn til å føle bekymring
i forhold til det.
Men i intervjuet sier
sosialministeren at vi har en kultur for at altfor mange er borte
fra jobben. Og da spør jeg meg: Er problemet
med sykefraværet et kulturelt problem, eller
er det en annen type problem? Finn Bergesen jr. sier
at vi er «en nasjon av sytere». Spørsmålet
mitt blir da: Er det slik at økningen i sykefraværet
skyldes at vi blir latere og latere, at vi er unnasluntrere og sytere,
og at vi kynisk utnytter sykelønnsordningen, eller
er det andre, mer sammensatte, problemer som
fører til økning i sykefraværet? Er nordmenn
borte fra jobb fordi de er syke, eller er det fordi de
er late?
Statsråd Ingjerd Schou: Jeg har ikke tenkt å være med
på noen som helst moralisering over det som enkelte har
omtalt ved å bruke ord som sutring eller
unnasluntring. Det at folk er borte fra arbeid, er et sammensatt
problem. Når jeg henspiller på kultur, handler
det om oppmerksomhet på at man er syk, i stedet for at
man i langt større grad har oppmerksomhet omkring hva man
kan gjøre til tross for at man er syk, til tross for at
man får behandling, og til tross for at man har en diagnose – det
er mange som går på jobb for det. Det handler
om arbeidsgivernes særlige ansvar for å legge
til rette for at ansatte nettopp skal kunne fungere delt
og tilpasset på arbeidsplassen. Det handler om en kultur
på arbeidsgiversiden.
Det handler også om en kultur
i forhold til legene og legenes holdning når det gjelder å være
opptatt av helheten til mennesket, helheten til pasienten, som også har
et liv utenom legekontoret, og der legen ofte kanskje
heller ikke kjenner arbeidsplassen, slik at man får
til en samhandling mellom pasient, arbeidsgiver
og lege for å legge til rette for at det skal være
mulig.
Derfor vil også Regjeringen
foreslå tiltak som forplikter, og som «tvinger» både
arbeidsgiver, arbeidstaker og lege til å lage
en plan, for å legge til rette og for å ha denne
kontakten. Når sykefraværet stiger, ser vi nettopp
at det samarbeidet ikke fungerer.
Arbeidsgiverne har et særlig ansvar. Både
sykefraværet i IA-bedrifter – inkluderende arbeidslivsbedrifter – og
sykefraværet ellers stiger, og det betyr jo at partene
har et særlig ansvar for å sørge for
at vi nå får resultater i forhold til det som
er inngått avtale, og som Regjeringen gir fornyet tillit
til, nemlig intensjonsavtalen.
Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg takker for svaret, som jeg synes var et
interessant og godt svar.
Jeg synes det er viktig å understreke
at når Finn Bergesen jr. kaller nordmenn for «sytere»,
er det interessant at sosialministeren
i Stortinget gjør det klart at en viktig grunn til at sykefraværet øker,
er at arbeidsgiverne ikke tar det ansvaret de har. Det
synes jeg er en viktig understreking fra sosialministerens side.
Men når sosialministeren svarer som
hun gjør, i Stortinget, er det jo merkelig at den første
ryggmargsrefleksen som åpenbart går gjennom Høyres
stortingsgruppe når dette problemet
kommer opp, er at representanten Ivar Kristiansen øyeblikkelig
går ut på TV og sier at svaret er å straffe
arbeidstakerne ved ytterligere å ramme deres
velferdsordninger, og med en gang rasler med innføring
av karensdager. Nå er jeg veldig glad for at Regjeringen ikke
er enig med Høyres stortingsgruppe, og jeg er glad for
at sosialministeren bekrefter det nå.
Statsråd Ingjerd Schou: Regjeringen står ved avtalen. Når
vi ser på sykefraværet, ser vi at det er langtidsfraværet
som øker, ikke korttidsfraværet. Det
er det legemeldte sykefraværet som øker. Da handler
det om at det ikke er godt nok samspill – eller
at det er mangel på samspill – mellom
de tre aktørene jeg nevnte. Samtidig gir Regjeringen
fornyet tillit til avtalen. I samarbeid med partene
vil Regjeringen foreslå en rekke tiltak som gjør at
man i sterkere grad forplikter seg, pluss at det ligger straffereaksjoner
inne: Hvis ikke legen følger opp med en funksjonsvurdering
og inngår i dette forpliktende samarbeidet, kan legen miste retten
til å sykmelde. Hvis pasienten, arbeidstakeren, ikke
er villig til å være med på denne
tilretteleggingen og medvirke til at man kan foreta en vurdering
av hva man faktisk kan gjøre, kan man miste retten
til å få sykepenger. Arbeidsgiverne må medvirke til
at man faktisk legger til rette på arbeidsplassen.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først
Asmund Kristoffersen.
Asmund Kristoffersen (A): Det er bekymringsfullt, ut fra minst to forhold,
at sykefraværet øker. Det ene er at det innebærer
en stor kostnad for arbeidsgivere og for samfunnet. Det andre, som
kanskje er vel så viktig, er at den enkelte arbeidstaker ikke
makter å stå i arbeid og ivareta sitt
arbeid.
Vi har et avtaleverk som tilsier at arbeidsforholdene på den
enkelte arbeidsplass skal legges til rette slik at man kan fungere også om
man ikke er 100 pst. frisk. Men innspill vi får
fra ulike hold, tilsier at den enkelte arbeidsgiver, både
i offentlig og privat sektor, slett ikke legger forholdene
til rette slik som det avtaleverket vi har, tilsier at det gjøres – altså mer eller
mindre en sabotering, for å sette det litt på spissen.
Det er en viktig årsak til høyt sykefravær.
Da er mitt spørsmål: Hva
vil sosialministeren gjøre for at arbeidsgiverne, som sitter
med de viktigste virkemidlene, skal følge
opp tilretteleggingen for en arbeidstaker som ikke er
100 pst. frisk?
Statsråd Ingjerd Schou: Dette er et kjempeviktig spørsmål,
og det er nettopp det det har vært drøftinger om mellom
partene i oppfølgingen av intensjonsavtalen om inkluderende
arbeidsliv. Regjeringen er jo selv arbeidsgiver
og vil gå inn i forhold i alle departementer
og underliggende områder ytterligere
for å følge opp IA-avtalen. Vi vil også ha
et møte med partene nettopp om denne
urovekkende utviklingen.
Når det gjelder alle de
arbeidsgiverne som ikke følger opp, er det nettopp
derfor vi nå er inne og vil foreslå tiltak
som «tvinger» dem, og som gjør at alle
parter blir holdt i ørene, nettopp fordi vi må få ned
fraværet. IA-avtalen er god på papiret, den. Men
det er ikke nok å bli det, man skal også være
det. Derfor skjerper vi også tiltakene. Hovedregelen
er at man skal være på jobb. Arbeidsgiverne
skal medvirke til å lage en plan som legger til
rette for at man med det utgangspunktet man har i ryggsekken – med
mindre det er medisinsk indisert at man må være
inaktiv – skal være på arbeid.
Presidenten: Sigbjørn Molvik – til
oppfølgingsspørsmål.
Sigbjørn Molvik (SV): De sykefraværstallene vi fikk i går,
forteller oss at den aller største økningen
i sykefravær finner vi blant kvinner og i pleie- og omsorgsyrkene. Vi
vet fra mange ulike undersøkelser at lav bemanning, høyt
arbeidspress og tunge løft gjør at de som arbeider
i disse yrkene, får helseplager og blir syke.
Staten er en av avtalepartene i IA-avtalen.
Samtidig har staten og sosialministeren et overordnet ansvar for pleie-
og omsorgssektoren i kommunene og rekruttering av personell i den
sammenheng. Hvilke tiltak vil sosialministeren sette i verk for å oppfylle
statens ansvar, både i forhold til IA-avtalen og i forhold
til den kommunale pleie- og omsorgssektoren, når det gjelder å bedre
arbeidsforholdene i disse yrkene?
Statsråd Ingjerd Schou: Det er de samme tiltakene Regjeringen kommer
til å foreslå overfor pleie- og omsorgssektoren,
som gjelder for andre områder. Innenfor samtlige
områder, også pleie og omsorg, øker
sykefraværet. Det øker også i
forhold til det som er inkluderende arbeidslivsavtaler. Det som
gjelder pleie- og omsorgssektoren spesielt, er at nettopp
innenfor den sektoren har det faktisk vært
en del lyspunkter. De er ikke gode nok til å slå ut
på noen som helst måte, men vi ser at
det handler om ledelse, organisering, individuell tilrettelegging
og tekniske hjelpemidler. Derfor bruker Regjeringen 130 mill.
kr i forhold til en rekrutteringsplan nettopp innenfor
dette området, for å gi kompetanse til å se
den enkelte, og også gi mer kompetanse til dem
som er ufaglærte. I tillegg er det slik at vi sammen med
Kommunenes Sentralforbund har et prosjekt som heter «Flink
med folk», som handler om nettopp disse tingene,
organisering og ledelse. Vi ser også at noen
av dem som har lyktes, har lagt til rette slik at man kan ha ønsketurnuser,
og at en større grad av tilrettelegging har effekt på sykefraværet.
Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa – til
siste oppfølgingsspørsmål.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Sandman-utvalet sette søkjelyset
på tiltak på den enkelte arbeidsplassen. Eg vil
spørja statsråden: Når skal Regjeringa
setja søkjelyset på sin eigen politikk på dette
feltet? Regjeringa sitt fokus er på konkurranseutsetjing
og privatisering, og det aukar presset på dei som blir
igjen på dei ulike arbeidsplassane. Det gjeld òg
knappe rammer i kommunesektoren, og det gjeld omstilling og nedbemanning
i statleg verksemd.
Det er ord i rette tid når professor
Steinar Westin seier i Vårt Land i dag at det
er «råskapen i arbeidslivet
som driv folk inn på legekontora». Han gir sosialministeren det
rådet å ta ein prat med samferdselsministeren,
for det er der trykket no er i forhold til ytterlegare anbodsutsetjing.
Denne gongen gjeld det NSB og dei tilsette der. Vil statsråden
lytta til det rådet, og vil ho ytterlegare setja søkjelyset
på Regjeringa sin eigen politikk?
Statsråd Ingjerd Schou: Jeg hører at representanten Kleppa
mener at Regjeringen skal slutte å blande seg
inn, slik at vi nå ikke lenger skal ha anbud,
vi skal ikke lenger omstille, vi skal ikke lenger
effektivisere. Det er slik i det norske samfunnet, på alle
områder, at vi er forpliktet i forhold til dem vi er her
for, til å sørge for å forvalte midlene
og få de resultatene som er til det beste for
folk. Det betyr at vi parallelt med at vi har effektivisering og
omstilling, ser på gode måter å organisere
virksomheter på, for å klare å ha et
inkluderende arbeidsliv som gjør at vi ser den enkelte.
Regjeringen tar ansvar også for disse områdene,
og vi har en fornyet oppmerksomhet omkring det nå. Vi ser
at det er helt nødvendig, og at det mange steder også er
slik i vår egen virksomhet at den enkelte ikke
blir tilstrekkelig sett, og at arbeidsgiver ikke
i tilstrekkelig grad legger til rette.
Og er det slik at man kan være
delvis i arbeid, så skal man bruke gradert sykmelding
og ikke aktiv sykmelding, nettopp for å sikre
at kontakten med arbeidsplassen holdes oppe.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.