Sigbjørn Molvik (SV) [11:09:33]: Jeg har følgende spørsmål
til kommunal- og regionalministeren:
«Ifølge Telemarksavisa 3.
mai 2004 ønsker en irakisk familie med et 7 år
gammelt multihandikappet barn, som har fått oppholdstillatelse
i Norge, å bosette seg enten i Tinn eller
Skien kommune. Ingen av kommunene ønsker å ta
imot familien av frykt for høye framtidige utgifter knytta
til barnets pleie- og omsorgsbehov.
Hva kan statsråden gjøre
for å hindre at et multihandikappet barn på denne
måten blir kasteball mellom kommuner på grunn
av frykt for store framtidige utgifter?»
Statsråd Erna Solberg [11:10:15]: De fleste flyktninger og personer med opphold
på humanitært grunnlag som har søkt beskyttelse
i Norge, har behov for ekstra oppfølging den
første tiden i kommunen, bl.a. til boliganskaffelse, norskopplæring
og tiltak som gjør at de raskt kommer i arbeid eller
kan fortsette en utdanning. Integreringstilskuddet, som i dag er
på kr 393 000 pr. person fordelt over fem år,
skal dekke kommunenes gjennomsnittlige utgifter til dette arbeidet.
Det er den enkeltes situasjon som avgjør hvilke
tiltak kommunen må iverksette.
For personer med kjente funksjonshemninger
kan kommunene på bakgrunn av søknad
få kr 120 000 ekstra ved bosetting,
og ytterligere inntil kr 150 000 dersom utgiftene blir
større. Begge tilskuddene er engangstilskudd. Ved bosetting
av personer med særlig alvorlige funksjonshemninger kan
kommunen i tillegg få et tilskudd på inntil kr
500 000 pr. år i inntil fem år til utgifter
som ikke dekkes av andre tilskudd.
Når femårsperioden etter
bosetting er over, forutsetter jeg at kommunene bruker de ordningene
som gjelder for alle innbyggere. For ressurskrevende
brukere etablerte Regjeringen i fjor en ordning – altså for
inneværende år – der kommunene får
refundert om lag 80 pst. av netto utgifter over kr 700 000
pr. bruker. En slik statlig toppfinansiering
gjør at kommunene kan gi ressurskrevende brukere
et tilpasset tilbud, enten de er etnisk norske eller innvandrere.
Jeg ønsker ikke at vi skal etablere
særordninger for innvandrere hvor man opprettholder et
skille i forhold til andre innbyggere, utover de ordningene
vi allerede har for de første fem årene.
Bosettingsordningen vi har i dag, er basert
på et samarbeid mellom stat
og kommune. Kommunenes Sentralforbund bidrar med veiledning og informasjon
i kommunene, særlig med sikte på interkommunalt
samarbeid om bosetting og integrering av flyktninger.
Det er en forutsetning i dagens bosettingsordning at kommunene tar
et kollektivt ansvar for å bosette alle
som får opphold i Norge. Det er uheldig at kommuner reserverer seg
mot bosetting av enkeltpersoner. Særlig for pleietrengende
vil lange mottaksopphold være uheldig. Jeg håper
derfor at en av de kommunene som Utlendingsdirektoratet har vurdert
er best for familien i Tinn, kan bosette den,
og ikke skyver ansvaret over på andre kommuner.
Pr. i dag har vi ingen mulighet til å pålegge
kommunene å bosette flyktninger. Jeg
har heller ikke noe ønske om det, men
forutsetningen er at den frivillige bosettingsordningen fortsatt
fungerer, også for de svake gruppene det er snakk
om. De tilskuddene vi gir, er altså relativt romslige de
første fem årene, og så kommer
man inn under den nye ordningen med toppfinansiering for tunge brukere.
Men jeg har ikke lyst til å legge skjul på at
det er vanskelig å få til
bosetting av personer med flere funksjonshemninger, og også av
personer med atferdsavvik, f.eks. med kriminell bakgrunn fra tiden
i mottak. Personer som har sittet lenge i mottak, er i dag en av
de vanskeligste gruppene å bosette.
Sigbjørn Molvik (SV) [11:13:27]: Norge som nasjon påtar seg både
nasjonale og internasjonale forpliktelser ved å ta imot
flyktninger og ved å gi opphold på humanitært
grunnlag til dem som har behov for beskyttelse. Dermed må det også være
et nasjonalt ansvar å sørge for at de vi gir opphold
til, ikke på nytt opplever å være
uønsket, ja nærmest bli flyktninger i sitt nye
hjemland, fordi kommunene vegrer seg for å bosette
dem. Dette er en uverdig situasjon, og enda mer uverdig
og uakseptabel blir den når dette rammer syke
og handikappede barn.
Statsråden sa at dette er bygd på frivillighet
fra kommunenes side, men er statsråden også på dette
området tilhenger av stor kommunal frihet? Eller
ser hun at det kan være behov for større
engasjement og styring fra statens side i situasjoner
som dette?
Statsråd Erna Solberg [11:14:23]: Jeg synes at akkurat disse problemene er noen
av de vanskeligste vi har i forhold til bosettingsordningen. Det
er et tjue–tredvetalls personer vi sliter betydelig med å få bosatt
rundt omkring i kommunene ved hjelp av frivillighetsordningen. Samtidig
har vi løpende og lange samtaler med aktuelle kommuner,
bl.a. for å gi dem garantier for de pengene de får,
og for å informere dem om mulighetene. Det er ikke
alltid bare et pengespørsmål. Når
det f.eks. gjelder personer som har fått straffedommer
i mottaks- og asylsøkerperioden, er det også ofte
det fra politikernes side står på viljen
til og ønsket om å motta personer som tidligere
har basert seg på kriminalitet. Man er redd for å ta
ansvar for å utsette befolkningen for en form for fare. Dette
er en av de store utfordringene ved frivillighetsordningen. Vi har
som sagt lagt inn ganske rimelige ordninger, etter mine
begreper. Vi har i enkelttilfeller faktisk gått utover
disse generelle mulighetene for å få enkeltpersoner
bosatt, for vi ser at kostnadene blir svært store i begynnelsen.
Når det gjelder frivillighetsprinsippet,
så er det et prinsipp som Stortinget senest ved budsjettbehandlingen i
høst fastslo skal ligge til grunn for bosettingsordningen. Vi
har en omtale av bosettingsordningen i revidert nasjonalbudsjett,
og det er fullt mulig for partier på Stortinget å ta
initiativ til eventuelt å legge
premisser for å gjøre noe annet på dette
området.
Sigbjørn Molvik (SV) [11:16:00]: Jeg takker for svaret. Jeg viser til statsrådens
første svar, som gav en god oversikt over de
ordningene som eksisterer. Statsråden viser sjøl
til revidert nasjonalbudsjett, der jeg forstår det skal
gjennomføres en evaluering av bosettingsordningen.
Da vil det være naturlig å spørre
statsråden om det i forbindelse med denne evalueringen
er aktuelt å endre på eller
styrke de ulike statlige virkemidlene på en måte
som gjør at vi i framtida kan unngå slike
uverdige situasjoner som i dette konkrete tilfellet, der et sykt
barn blir en kasteball mellom kommuner i over ett år
før familien kan få en trygg og stabil livssituasjon.
Statsråd Erna Solberg [11:16:43]: Ja, det er særlig aktuelt i denne
sammenhengen å se på situasjonen for dem som er
vanskeligst å bosette, og det er de som er tungt funksjonshemmet.
Det er i tillegg en gruppe med enslige menn, særlig fra
Somalia, som vi har problemer med. Kommuner
er veldig glade for barnefamilier med barn uten funksjonshemning,
og de står øverst på ønskelisten.
Spørsmålet er hvor mye valgfrihet den enkelte kommune
skal ha.
Samtidig har jeg lyst til å si at
premissene for det oppdraget vi fikk av Stortinget i høst,
for det første var at dette skulle være
basert på frivillighet, og for det andre at det
skulle være innenfor de samme økonomiske
og kostnadsmessige rammene som i dag. Og da er kanskje operasjonsrammen
litt begrenset, hvis vi skal følge opp dette.
Presidenten: Vi går tilbake til spørsmål
1.