Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ivar Østberg (KrF) [10:03:08]: (ordfører for saken):Jeg vil gjøre oppmerksom på at det ved en inkurie er blitt en trykkfeil i innstillingen på side 21, under komiteens innstilling. Forslag til vedtak III skal ha samme ordlyd som forslaget som er fremmet av komiteens flertall på side 13 i innstillingen. Forslag til vedtak III skal således lyde:

«Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2005 om å utvide ordningen med nedskrivning av studielånet i Finnmark og Nord-Troms, slik at maksimalt nedskrivningsbeløp økes fra 16 500 kroner pr. år til 25 000 kroner pr. år.»

Bakgrunnen for stortingsmeldingen om tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark, om rikt mangfold i nord, som vi i dag skal behandle, er bl.a. et anmodningsvedtak i Stortinget om å legge fram en gjennomgang av erfaringene med tiltakssonen og samtidig vurdere omlegginger og mulige utvidelser.

Den geografiske beliggenheten ved Barentshavet og grensen mot Russland og EU-landene Finland og Sverige gjør at Finnmark og Nord-Troms har en særstilling i Norge og Europa. Barentsregionen er også et møtested og bosted for mange kulturer: norsk, samisk, kvensk, finsk og de siste årene også russisk, og man har innvandrere fra andre verdensdeler.

Regjeringen tar i meldingen til orde for å videreføre og styrke flere av de spesielle tiltakene i tiltakssonen. Det er i all hovedsak bred enighet i komiteen om en slik politikk. Jeg legger til grunn at partiene i debatten gjør rede for egne standpunkt som avviker fra flertallets syn.

Historisk sett har næringslivet i Finnmark og Nord-Troms vært basert på utnyttelse av rike naturressurser og eksport av produkter til internasjonale markeder. Basisnæringene fiskeri, landbruk og reindrift er fortsatt viktige grunnlag for dagens bosettingsmønster. En enstemmig komite er opptatt av å bevare særpreget og utvikle det rike mangfoldet i sonen.

Regionen er følsom for endringer i naturgrunnlag, miljø, markeder og utenrikspolitiske hendelser. I perioden 1990–2002 falt folketallet i tiltakssonen med om lag 2 pst. I samme periode økte folketallet med 6,4 pst. på landsbasis. Det er verdt å merke seg at det er i kyststrøkene at befolkningsnedgangen er størst.

Sysselsettingsutviklingen har i samme periode vært negativ, mens den økte i Norge som helhet. Særlig privat sysselsetting har gått kraftig tilbake, og omstillingsevnen er svak. Arbeidsledigheten er i dag over 2 pst. høyere i sonen enn i landet for øvrig, og størst i kystsonen.

Finnmark og Nord-Troms står overfor permanente ulemper knyttet til beliggenhet og store avstander, liten befolkningskonsentrasjon og små næringsmiljøer. Det er derfor ingen uenighet om behovene for ekstraordinær innsats i området. Både kortsiktige og langsiktige tiltak må innrettes etter overordnede mål om bærekraftig utvikling og levedyktige lokalsamfunn.

Har så virkemidlene i tiltakssonen virket etter hensikten? Befolknings-, sysselsettings- og arbeidsledighetsutviklingen er tre viktige indikatorer for å vurdere dette. Dersom jeg ensidig viser til det jeg tidligere har sagt, kan svaret bli nei. Men både komiteen, Regjeringen og alle som har latt seg høre i forbindelse med denne meldingen, mener at svaret er ja. Den ekstra innsatsen, som i 2003 utgjorde godt over 2 milliarder kr, var en kraftig stimulans både for næringslivet og befolkningen i denne delen av landet. Selv om vi aldri med sikkerhet kan vite hva som hadde skjedd om tiltakene ikke hadde blitt satt i verk, mener vi at de faglige vurderinger som ligger til grunn, viser at både personrettede og næringsrettede tiltak har hatt positive effekter for landsdelen.

Tiltakssonens fortrinn innenfor fiskeri- og havbruksnæringen, reindrift, energi og reiseliv må utnyttes til økt lokal foredling og markedsrettet produktutvikling. Regionen har store områder som kan brukes til utprøving av nye arter innen havbruk og uttesting av alternative energiformer. Olje- og gassvirksomheten innebærer store muligheter for næringsutvikling. Regionen har også storslagen natur og mangfoldig kultur, som er en ressurs i forbindelse med utvikling av turisme. Utfordringene ligger bl.a. i å koble realkompetansen i næringene sammen med formell kompetanse for å utvikle nye produkter.

Jeg vil i det følgende kommentere noen av virkemidlene.

De generelle rammebetingelsene er styrket de siste årene, gjennom lavere rente og svekket kronekurs. Dette har også kommet bedriftene i tiltakssonen til gode. Men næringslivet er helt avhengig av frisk, risikovillig kapital som kan bidra til omstilling, vekst og utvikling. En samlet komite ber derfor Regjeringen vurdere rammene til nyskaping i sonen. I denne sammenheng er det helt nødvendig å peke på fylkeskommunens sentrale rolle som regional utviklingsaktør. Å utvikle gode partnerskap mellom næringsliv, lokale og regionale myndigheter er en forutsetning for å nå målene om økt vekstkraft og verdiskaping.

At Regjeringen har fått tilslutning fra de andre EFTA-landene for å frita tiltakssonen for arbeidsgiveravgift, er en stor seier for å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Nullsats på arbeidsgiveravgift er rettet direkte inn mot sysselsetting og er enkelt og kostnadseffektivt å administrere.

Reduksjon i personskatten treffer alle arbeidstakere i sonen. Det øker kjøpekraften, kompenserer for økonomiske ulemper og er treffsikkert i forhold til flyttebeslutninger. Hele komiteen slutter opp om å videreføre denne ordningen.

Det er bred oppslutning både lokalt og sentralt, i fagmiljø og i politiske miljø om at ettergivelse av studielån er treffende i forhold til å rekruttere og beholde sentrale målgrupper i tiltakssonen. Komiteens flertall mener dette er så viktig for utviklingen i tiltakssonen at det er ønskelig å heve ettergivelsesbeløpet fra 16 500 kr til 25 000 kr fra og med 2005. Regjeringspartiene ber Regjeringen vurdere nøyaktig det samme i budsjettet for 2005. Det er en stortingsmelding og ikke et budsjett vi behandler nå. Det store flertallet er altså enig i at dette tiltaket må styrkes.

Tillegget i barnetrygden gis til barn under 18 år og utgjør i dag i underkant av 4 000 kr pr. barn pr. år. Tillegget bidrar til å stabilisere bosettingen, men har ikke vært prisjustert på mange år. Regjeringspartiene mener derfor at tillegget bør vurderes oppjustert til dagens kroneverdi.

Utviklingstrekkene er svært bekymringsfulle i fiskerinæringen. Fiskeriministeren har i ulike sammenhenger understreket behovet for å legge til grunn en industriell tilnærming, der han har introdusert en rekke tiltak for å bedre regelmessigheten og stabiliteten i råstoffleveransen til landanleggene.

Skal vi lykkes, må det fokuseres sterkere på nærhet til ressursene og muligheten til å forsyne store, kjøpekraftige markeder med ferske produkter. Høye produksjonskostnader gjør at vi vanskelig kan konkurrere på pris. Her tar lavkostland som Kina og Polen innersvingen på oss. Kvalitet basert på ferske produkter må bli vårt varemerke.

Transportstøtteordningen slår negativt ut for de fleste bedrifter i tiltakssonen. Av naturlige årsaker sier det seg selv at mange har lang og kostbar transport til markedet. Dette kan gi konkurransevridning i disse bedrifters disfavør sammenlignet med bedrifter i fylker som mottar transportstøtte fra 2004. Det er ikke hindringer i dagens regelverk for å iverksette transportstøtteordning i tiltakssonen, men dette er opp til fylkeskommunen å bestemme.

På bakgrunn av de synspunkter Troms og Finnmark fylkeskommuner har brakt inn til komiteen når det gjelder næringslivets konkurransevilkår, forutsetter Kristelig Folkeparti at fylkeskommunene vurderer slike ordninger for næringslivet. Staten har overført midler, også til dette formålet, gjennom det ordinære inntektssystemet og til rollen som regional utviklingsaktør. Det er opp til fylkeskommunene å prioritere.

Det er nødvendig at storsamfunnet legger til rette for å opprettholde bosettingen og utviklingen i tiltakssonen ut fra et helhetsperspektiv der både forvaltningen av naturressursene i regionen og hensynet til lokalsamfunnet ivaretas. Kommunesektorens inntektssystem har stor betydning i så måte. Regjeringen bes derfor om å ta hensyn til et slikt helhetsperspektiv i forbindelse med oppfølgingen av arbeidet i inntektsutvalget.

Til slutt vil jeg på vegne av komiteen understreke at betydningen av den spesielle innsatsen i tiltakssonen er avhengig av hvordan befolkning, næringsliv og lokale myndigheter utnytter rammebetingelsene for å fremme utvikling i området.

For å stimulere til tilflytting av både folk og næringsliv er det av avgjørende betydning at departementet bidrar til å gjøre virkemidlene kjent også utenfor tiltakssonen.

Jeg tar opp det forslaget som er fremmet av Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Ivar Østberg har tatt opp det forslag han refererte til.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:13:35]: Finnmark og Nord-Troms er et område med rike muligheter: nærhet til noen av verdens mest produktive fiskefelt, natur og kultur som gir grunnlag for unike reiselivsopplevelser, nærhet til løfterike petroleumsområder og nærhet til nye markeder i Nordvest-Russland. Samtidig har fylket store utfordringer: lange avstander, hardt klima, ensidig næringsgrunnlag og små og sårbare samfunn. Men – også nære og varme samfunn.

Arbeiderpartiet har alltid vært en garantist for en aktiv politikk i nord. Det var Arbeiderpartiet som skilte ut regionen i et eget virkemiddelområde med lavere sats på arbeidsgiveravgiften. Det var Arbeiderpartiet som foreslo fjerning av arbeidsgiveravgiften. Arbeiderpartiet fikk iverksatt særskilt investeringsstøtte. Arbeiderpartiet fikk innført tillegg i barnetrygden og nedskriving av studielån. Senere har Syse-regjeringen samlet disse tiltakene og skattepolitiske tiltak i et samlebegrep: tiltakssonen.

Virkemidlene har fungert, men utfordringene er minst like store. Regjeringen har imidlertid ikke foreslått styrking av virkemidlene. Det mener Arbeiderpartiet er for passivt.

Vi fikk innført studielånsordningen, og vi vil styrke den. Derfor foreslår vi å øke nedskrivningen fra 16 500 kr pr. år til 25 000 kr pr. år. Det vil få flere finnmarksungdommer til å komme hjem. Erna Solberg og Høyre har sagt nei. Derfor blir det dessverre ikke flertall for en forbedring.

Finnmark og Nord-Troms er imidlertid også avhengig av andre tiltak. Arbeiderpartiet vil styrke skoletilbudet og eldretjenestene. Når Regjeringen strammer til kommuneøkonomien, rammes denne regionen hardest. Det viktigste tiltaket for å sikre gode velferdstilbud også i Finnmark og Nord-Troms er at kommunene og fylkeskommunene får økonomisk grunnlag til å gi befolkningen et godt og dekkende tjenestetilbud. Men framfor alt er det nødvendig å styrke næringsaktiviteten.

Arbeiderpartiet vil styrke innsatsen i distriktspolitikken. Når Regjeringen kutter i distriktsinnsatsen, rammes denne regionen hardest. Etter at regjeringen Bondevik II tiltrådte, er bevilgningene til distriktspolitiske tiltak blitt kraftig redusert. Bevilgningene til regional utvikling, som nå disponeres av Finnmark fylkeskommune, er redusert fra et nivå på 179 mill. kr i 2001 til 113 mill. kr i 2004. Dette har i vesentlig grad svekket mulighetene for aktiv regional næringsutvikling i regionen.

Avstand har vært denne regionens store ulempe. Nå kan vi redusere betydningen av avstand – bruke ny teknologi til å nå fram til andre på et øyeblikk, men da trengs bredbånd. Finnmark fylkeskommune har utarbeidet en plan for utbygging av bredbånd. Finnmark er det eneste fylket i landet uten tilknytning til landsdekkende bredbåndsnett. Derfor mener Arbeiderpartiet at den videre utbygging av bredbånd må starte her.

Vi må offensivt gripe mulighetene for samhandel med Nordvest-Russland, men da kan ikke Barentssekretariatet/Barentssamarbeidet avgrenses til noen tilsagnsfullmakter på statsbudsjettet. Da må vi ha en strategi, og vi må ha vilje.

Vi må gripe mulighetene for utvikling av petroleumsaktivitet. Derfor vil Arbeiderpartiet åpne for oljeleting og helårig petroleumsaktivitet i de nordligste havområdene.

Vi må gripe mulighetene for utvikling av reiselivsnæringen – også gjennom utvikling av vinterturisme. Derfor foreslår Arbeiderpartiet å gjøre det enklere å utvikle et reiselivsprodukt med bruk av snøscooter. Dessverre sier regjeringspartiene igjen nei, selv om dette faktisk kan føre til mindre belastning på naturen.

Det er ikke akkurat initiativ og handlekraft som preger Høyres og Kristelig Folkepartis politikk overfor tiltakssonen. På ett område er denne handlingslammelsen, eller kanskje aller verst uviljen til å handle, særs alvorlig.

Finnmark og Nord-Troms har et unikt fortrinn ved å ligge nær noen av verdens mest produktive fiskefelt. Nærheten til fiskefeltene har også vært det viktigste grunnlaget for bosetting og sysselsetting i disse områdene. 11 pst. av de sysselsatte i tiltakssonen arbeidet i fiskeri- og havbruksnæringen i 2001, mot 1 pst. i landet for øvrig. Samtidig er Finnmarks andel av ilandført fangst fra norske fartøy redusert fra 18 pst. av samlet verdi i perioden 1977–1989 til 10 pst. i perioden 1990–2003. Nedgangen i folketallet er klart sterkest i kystområdene. Folketallet i Kyst-Finnmark ble redusert med nær 18 pst. i perioden 1980–1989, og med ytterligere nær 13 pst. i perioden 1990–2002. Dersom vi som nasjon mener noe med våre distriktspolitiske målsettinger, er det nødvendig å sette inn tiltak for å motvirke denne negative utviklingen i kystsamfunnene. Vi må legge til rette for at det kan skapes ny næringsvirksomhet, bl.a. basert på det ferske og kvalitetsmessig gode fiskeråstoffet som er tilgjengelig i området.

Situasjonen i mange kystsamfunn i tiltakssonen er alvorlig. Fiskefiletindustrien, som tradisjonelt har vært dominerende i Finnmark, er utsatt for en betydelig sterkere global konkurranse, bl.a. ved at frosset fisk sendes til Kina for bearbeiding, for så å sendes tilbake til det norske markedet.

Folketallet i enkelte kystkommuner er sterkt redusert de siste årene. I Hasvik kommune ble eksempelvis folketallet redusert med rundt 7 pst. i 2002 og rundt 6 pst. i 2003.

Arbeiderpartiet mener at krisen i kystsamfunnene er et nasjonalt ansvar. Utfordringene i kystsamfunnene i Finnmark kan ikke løses av markedet, slik Regjeringen legger opp til. Flertallet i Stortingets kommunalkomite mener derfor at det er sterkt kritikkverdig at Regjeringen ikke har tatt initiativ for å bidra til ny aktivitet i kystsamfunnene som rammes av konkurser og stor arbeidsledighet.

Fylkesmannen i Finnmark mente i fjor sommer at situasjonen var så alvorlig at han som statens representant i fylket så det nødvendig å gi en særskilt redegjørelse til statsministeren om situasjonen. I brev av 30. juni 2003 til statsministeren skriver fylkesmannen bl.a.:

«Til sammen er det siste året inngått konkurs eller innstilt drift ved over 40 pst. av fiskeindustribedriftene og 6 oppdrettsanlegg i fylket, og et tusentalls arbeidsplasser er falt bort. Og det er grunn til å frykte at utviklingen ikke stopper med dette.»

Han skriver videre:

«Sett opp mot en slik utvikling er det grunn til å frykte at bunnen faller ut av mange lokalsamfunn, og at bosettingsmønsteret langs Finnmarkskysten kan være i ferd med å endres radikalt.»

Og videre:

«Dersom det er et mål å stoppe den ukontrollerte utviklingen vi i dag opplever i fylket, er det derfor nødvendig at sentrale myndigheter griper inn med tiltak. Vi opplever situasjonen så alvorlig at vi finner det riktig å redegjøre særskilt for utviklingen og reise spørsmål om gjennomføring av en grundig analyse av situasjonen med sikte på utarbeiding av en statlig handlingsplan som omfatter alle sektorer som berører disse problemstillingene.»

Dette er sterke ord i en særskilt rapport fra en fylkesmann. Vel så sterkt er det at Regjeringen har møtt denne dramatiske rapporten med et skuldertrekk. Flertallet i komiteen ser imidlertid svært alvorlig på den utviklingen som beskrives i fylkesmannens redegjørelse, og mener det er behov for en statlig innsats, slik fylkesmannen reiser spørsmål om.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet foreslår derfor at Regjeringen skal sette i verk en statlig aksjonsplan for å få i gang næringsvirksomhet i fiskerikommunene i tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms som er rammet av konkurs og stor arbeidsledighet.

Jeg kan vanskelig gjøre annet enn å rette en inntrengende appell til mine medrepresentanter om å ta alvorlig det som skjer i Finnmark. La ikke politisk prestisje hindre at tiltak settes inn. Derfor er det behov for en aksjonsplan, slik fylkesmannen foreslår, ikke bare ord om at markedet skal ordne opp.

Raymond Robertsen (H) [10:22:43]: Det er dessverre ikke altfor ofte at man kan lese gode nyheter i avisene. Tirsdag 27. april i år var det derimot en forside i Finnmark Dagblad under overskriften: «Vi flytter ikke». Her står et samboerpar med tre barn frem og forteller at for dem er det ikke aktuelt å flytte ut av Finnmark. Noe av årsaken var tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark, som fører til at familien sparer over 70 000 kr i året på å bo og jobbe i Finnmark. Dette eksemplet viser at tiltakssonens personrettede tiltak virker etter sin hensikt.

Næringsstrukturen i Norge og resten av verden har forandret seg betraktelig de siste 30 årene. Dette har i stor grad også Finnmark og Nord-Troms merket. Høyere utdanningsnivå og høyere kostnadsnivå har ført til at mye av den tradisjonelle industriproduksjonen i hele Norge har blitt betydelig redusert og i mange tilfeller flyttet utenlands. Dette rammer mange industrisamfunn i Finnmark svært hardt, samtidig som servicekommuner har opplevd vekst. Utvikling og forskning viser derfor at omstilling og gode rammebetingelser for industrien, samt utdanning, er vesentlige faktorer for å bidra til vekst i tradisjonelle industrisamfunn.

Da tiltakssonen ble innført i 1990, var det nettopp med tanke på å bedre rammevilkårene for verdiskaping, for sysselsetting og for den enkelte i Finmark og Nord-Troms. Flere rapporter viser at tiltakssonen har vært vellykket for Finnmark, og en evaluering gjort av NIBR i 1997 viste at tiltakssonen direkte og indirekte har bidratt til over 3 000 nye arbeidsplasser i sonen. Befolkningsstatistikken viser at Nord-Troms og Finnmark hadde en vekst i befolkningen i årene etter at ordningen med tiltakssonen ble innført – og for å sitere Møreforsknings rapport «Bedre klima for Tiltakssonen»:

«I denne perioden var den relative sysselsettingsutviklinga mer positiv i sonen enn i de to sammenligningsområdene. Det kan tyde på at virkemidlene som ble satt inn ved opprettelsen av Tiltakssonen i 1990 har virket.»

Da tiltakssonen ble foreslått, var dette ikke helt uten protester. Nå skulle en årrekke med statlige pakker erstattes med gode, langsiktige rammebetingelser, der skatteincentivet sammen med andre personrettede tiltak skulle bedre de generelle rammevilkårene for folk og bedrifter.

Av en undersøkelse gjort av Møreforskning blant aktører innenfor næringsliv og offentlige aktører i tiltakssonen går det frem at det først og fremst er tre tiltak som skiller seg ut i viktighet for deres egen virksomhet. Det første er null arbeidsgiveravgift i sonen. Det andre er redusert personskatt, og det tredje er nedskriving av studielån. Det som kommer frem av undersøkelsen, er at to av de tre viktige tiltakene i sonen er relatert til skatt og avgift. Derfor var det, og er det, fortsatt viktig for Høyre at disse tiltakene beholdes i uforminsket styrke. Spesielt gledelig er det å se at alle partier nå støtter Syse-regjeringens skattemodell i sonen. Reduserte skatter har vist seg som det beste virkemiddel for å skape nye arbeidsplasser, et faktum som også griper inn i dagens generelle skattedebatt.

Nedskriving av studielån på inntil 10 pst., med en øvre grense på 16 500 kr årlig, vurderes også som et viktig tiltak av virksomhetsledere i Finnmark. Dette bidrar til å sikre rekruttering av fagkompetanse i alle næringer, og spesielt viktig blir dette tiltaket når høykompetent arbeidskraft etterspørres i hele verden.

Selv om nedskriving av studielån er et viktig incitament for høyt utdannede til å søke jobb i Nord-Troms og Finnmark, har tiltaket hittil gitt størst effekt i offentlig sektor. Den aller største utfordringen for regionen er å skape flere lønnsomme arbeidsplasser i privat sektor. Det er jo nettopp ensidig bedriftsstruktur og et sårbart næringsliv som er årsak til at lavkonjunkturer slår så ekstra hardt inn i Finnmark.

Når Samarbeidsregjeringen legger frem en stortingsmelding om tiltakene for Nord-Troms og Finnmark, er dette nok en stadfesting av at Regjeringen fortsatt anser at området har spesielle utfordringer. Dessverre har det vært moderat fokusering på tiltakssonen etter at stortingsflertallet vedtok den i 1990. Jeg er derfor svært glad for at Regjeringen nå legger frem en stortingsmelding om tiltakssonen 14 år etter innføringen. Jeg konstaterer også at Høyre måtte til i regjering før denne saken ble aktuell på nytt.

Stortingsmeldingen vi behandler i dag, stadfester klart at tiltakssonen er kommet for å bli. Samtidig forankrer meldingen den positive viljen som Høyre og Samarbeidsregjeringen har til fritak for arbeidergiveravgift i sonen, noe man ønsker å videreføre. Et annet viktig bidrag Regjeringen signaliserer, er å gjøre fordelene med å bo i Nord-Troms og Finnmark mer kjent for resten av landet. Undersøkelser foretatt blant både bedrifter og offentlige instanser viser at veldig få i resten av landet er klar over hvilke økonomiske fordeler det er med å bo og etablere seg i tiltakssonen.

For å stimulere til innflytting og for å demme opp for befolkningsnedgangen må mulighetene som finnes, og fordelene med å bo i tiltakssonen spres ut til så mange som mulig. En bedre markedsføring er også viktig for å nå og stimulere næringsaktører til å ta del i fordelene ved å etablere seg i sonen, noe som jeg har understreket viktigheten av tidligere i mitt innlegg.

Regjeringen har allerede for inneværende år bevilget midler til Finnmark fylkeskommune for å drive markedsføring av sonen. Jeg er derfor svært tilfreds med de signalene stortingsmeldingen gir for fremtidig innsats og markedsføring av sonen.

Oppsummert kan man si at tiltakssonen, slik den fungerer i dag, har en solid politisk forankring i storting og regjering. Dette var bl.a. viktig i konflikten mellom Norge og ESA angående den regionalt differensierte arbeidsgiveravgiften.

Innstillingen vi behandler nå, viser også at de spesielle tiltak som gjelder i Finnmark og Nord-Troms, til slutt er blitt akseptert av et stort flertall i denne sal. Når vi behandler tiltakssonen i dag, er de avvikende forslagene betydelig krympet i forhold til ved behandlingen i 1990. Ett avvikende forslag er opposisjonens ønske om å lage en statlig aksjonsplan for kysten. Regjeringspartiene kan berolige opposisjonen med at flere departement er i gang med å bistå når det gjelder situasjonen på kysten, og ser derfor ikke nødvendigheten av å binde innsatsen opp i en egen aksjonsplan.

Når tiltakssonen diskuteres, er det for mange en god anledning til å legge frem sine hjertesaker i bred forstand som gjelder tiltakssonen. SV foreslo i 1990, da man behandlet proposisjonen om tiltakssonen, at det skulle innføres gratis skolebøker i videregående skole i Nord-Troms og Finnmark. Dette ble nedstemt av alle, inkludert Arbeiderpartiet, som i senere tid har gjort dette til en kampsak i resten av landet.

Også i dag foreligger det forslag som må kunne betegnes som litt på siden av hva man egentlig diskuterer. Forslaget om å forandre forskrift i motorferdselsloven for turistkjøring med snøscooter har for tiden ikke flertall. Høyre mener intensjonen i forslaget er god, men at det fremmes på feil tid og på feil måte. Jeg tror at den revisjon som skal gjøres i motorferdselsloven etter evalueringen av flere prøveprosjekt, vil bane vei for løsninger som mindretallet ber om her i dag. Snøscooterturisme kan bli en stor næring i tiltakssonen, og det er viktig at sentrale myndigheter ikke legger hindringer i veien for det.

Jeg mener også at det er mange andre ting i motorferdselsloven som bør endres, men den debatten inviteres vi ikke til å ta nå. Den skal tas på et senere tidspunkt.

Når det gjelder forslaget om utviding av nedskrivingen av studielånet i tiltakssonen, viser Høyre til sitt eget forslag i innstillingen. Dette forslaget signaliserer en klar retning for hvordan regjeringspartiene forholder seg i saken. Man henviser endelig beslutning og vedtak om dette til behandling av statsbudsjettet, hvor det naturlig nok hører hjemme.

Skal utviklingen i Finnmark gå den veien som vi alle ønsker, er nøkkelen lønnsomme arbeidsplasser i privat sektor. Dette oppnås best gjennom langsiktige løsninger som bedrer rammebetingelsene for næringslivet, og som dermed sikrer jobb og fremtid for dem som ønsker å bo i tiltakssonen.

Torbjørn Andersen (FrP) [10:31:23]: Som saksordfører Ivar Østberg var inne på i sitt innlegg, er det bred politisk enighet om hovedlinjene i denne saken.

Fremskrittspartiet støttet opprettelsen av tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark i 1990, og Fremskrittspartiet vil også denne gangen gi sin tilslutning til en videreføring av de virkemidler som er gjeldende for tiltakssonen i et forsøk på å snu den negative utvikling i folketall og næringsliv i denne regionen.

Jeg nevner bare for ordens skyld at geografisk sett er tiltakssonen landets 26 nordligste kommuner, og inkluderer alle kommuner i Finnmark samt sju kommuner i Nord-Troms. Til sammen bor det rundt 93 000 mennesker i tiltakssonen, og det samlede areal er 59 000 km2. Det er altså et betydelig større areal enn hele Danmark vi her snakker om.

Jeg har merket meg at fra alle hold blir det fra representanter fra tiltakssonen gitt entydig uttrykk for at virkemidlene har fungert godt og bør videreføres. Det er fra Finnmarks side også blitt tatt til orde for at virkemidlene må justeres og forsterkes ytterligere, f.eks. ved at personfradraget og den ekstra barnetrygden indeksreguleres. Komiteen har imidlertid ikke funnet å kunne imøtekomme slike ønsker i denne omgang.

Fremskrittspartiet har merket seg at opprettelsen av tiltakssonen hadde en positiv effekt de fem første årene, fra 1990 og fram til 1995. Men siden har effekten avtatt, og folketallet har fortsatt å synke. Samtidig er arbeidsplassene i tiltakssonen blitt borte i et stadig økende tempo.

Fremskrittspartiet støtter intensjonene med tiltakssonen, om gjennom en bred og langsiktig innsats å skape en ny vekstkraft i denne regionen. Men dette bør fortsatt skje gjennom virkemidler som er generelle, dvs. man trenger ikke søke om dem, og de skal omfatte alle. Fremskrittspartiet kan gi sin støtte til næringsrettede virkemidler som er generelle, og som er like for alle. Spesielt på bakgrunn av de betydelige utfordringer kommunene i virkemiddelsonen er stilt overfor, har Fremskrittspartiet sett det som hensiktsmessig å gi sin fulle støtte til en videreføring av virkemidlene, som null arbeidsgiveravgift, fritak for elavgiften, lavere personskatt, ekstra barnetrygd og nedskriving av studielån. Men vi har merket oss at det mest effektive virkemiddelet, null arbeidsgiveravgift, om tre år skal evalueres av ESA, og at ordningen for øyeblikket bare fungerer som et unntak. Vi vet ikke hva dette kommer til å ende opp i.

Fremskrittspartiet har ofte blitt beskyldt for ikke å ta noe distriktspolitisk ansvar. De har ingen distriktspolitikk og vil nedlegge Utkant-Norge. Dette er et helt galt bilde av partiets distriktspolitikk. Ved nå å gi vår fulle støtte til en fortsettelse av virkemiddelbruken i tiltakssonen viser Fremskrittspartiet klart at partiet også er seriøst opptatt av Distrikts-Norges utfordringer.

Fremskrittspartiet vil også peke på at i makroøkonomisk perspektiv har virkemiddelbruken en forholdsvis beskjeden provenyeffekt for staten på ca. 2,5 milliarder kr i 2004. Effekten av virkemidlene er beregnet til at det skapes 3 800 arbeidsplasser ekstra i tiltakssonen. Ser vi på prisen pr. arbeidsplass her, blir det ca. 650 000 kr, og jeg ser selvsagt at det kan stilles spørsmål ved et slikt regnestykke. Dersom gjeldende virkemiddelbruk i tiltakssonen ikke gir den ønskede effekt framover, vil vi måtte stille spørsmål ved om ordningen skal videreføres for framtiden. Men dette vil altså utviklingen framover bestemme.

Når det gjelder Regjeringens ambisiøse mål om at man skal ha et rikt mangfold i nord, og at tiltakssonen skal bli en attraktiv region å bo i og arbeide og drive næringsvirksomhet i, kan nok dette bli en visjon som kan bli vanskelig å realisere fullt ut, slik jeg ser det iallfall.

I dag er situasjonen i tiltakssonen slik at den positive effekten av virkemidlene stort sett er blitt usynlige. Fra 1995 har befolkningen begynt å synke til dels dramatisk i flere kommuner, og da særlig i kystkommunene i Finnmark. Antall konkurser i fiskeforedlingsindustrien har vært stor, og vi snakker om et omfattende konkursras med påfølgende stor arbeidsledighet. Siden fiskeribedriftene og fiske i alle år har vært en hjørnestein og det viktigste grunnlaget for bosetting og sysselsetting i kystområdene i tiltakssonen, har dette naturligvis skapt store, negative ringvirkninger i lokalsamfunnene. Vi må derfor dessverre konkludere med at etter at tiltakssonen nå har fungert i snart 15 år, synes den positive effekten å ha blitt atskillig mer begrenset etter hvert. Dette er beklagelig, men det er et beviselig faktum. Stikk i strid med målsettingen har fraflyttingen vedvart. Folketallet har fortsatt å synke, og sysselsettingen er blitt redusert.

Men så er det store spørsmålet, som også saksordføreren var inne på i sitt innlegg: Hvor mye verre ville tilstanden i tiltakssonen ha vært i dag dersom virkemidlene ikke hadde vært iverksatt i 1990?

Som også Karl Eirik Schjøtt-Pedersen var inne på i sitt innlegg og understreket meget sterkt, er Finnmark fylke i dag inne i en meget alvorlig krise, selv om det nyter godt av mange fordeler, både gjennom tiltakssonen og ikke minst gjennom Nord-Norge-tilskuddet i inntektssystemet. Jeg mener å registrere at mange talsmenn fra landsdelen nå prøver å dempe alvoret i situasjonen, i frykt for at for mye negativ fokusering i seg selv skaper økt pessimisme og forsterker de problemene landsdelen står overfor. Jeg skjønner det. I Honningsvåg har innbyggertallet sunket med rundt 40 pst. de siste 20 årene. Samlet sett har kystkommunene i Finnmark mistet 25 pst. av befolkningen i denne perioden, og dette er dramatisk. Men tross alt, der det er tro, er det også håp.

Det finnes lyspunkter. I de fire største senterkommunene, Alta, Hammerfest, Vadsø og Kirkenes, er det vekst, og dette er selvsagt svært gledelig isolert sett. Samtidig synes det å herske en ukuelig optimisme og tro på framtiden blant mange ordførere og andre personer i landsdelen. Viljen til å komme over kneika er til stede hos mange i Finnmark. Det er viktig. Sett utenfra kan imidlertid denne framtidsoptimismen kanskje fortone seg noe urealistisk. Men i Finnmark har man som kjent ridd av mang en storm tidligere også, så i denne landsdelen er det meste mulig. Til slutt får vi håpe at vekstkraften og optimismen kommer tilbake til disse kommunene i det høye nord. Vi setter vår lit til at lokale krefter i samspill med sentrale tiltak i sum skal styrke landsdelens muligheter til å sikre bosetting og skape nye produktive arbeidsplasser.

Gjennom å videreføre virkemiddelbruken i tiltakssonen håper Fremskrittspartiet og Stortinget å legge til rette for å styrke mulighetene for framtidig bosetting og sysselsetting i Finnmark og Nord-Troms.

Karin Andersen (SV) [10:40:20]: SV har støttet tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark. Den har vært viktig. Vi har også sett det som nødvendig å styrke noen av tiltakene som sonen innebærer.

Men når det er sagt, er det nok endringer på mange andre politikkområder som er vel så viktige for at tiltakssonen skal få en bedre utvikling både i folketall og i økonomi enn det man har hatt de siste årene.

Tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark er svært sårbar. Den er sårbar med hensyn til geografi, klima, folketall og økologi. Derfor er den veldig sårbar overfor mer markedsstyring og mer Høyre-politikk. Dette virker dårlig i områder som er langt fra store markeder, der de lokale markedene er små, og der strukturtilpassing er vanskelig hvis man bare tenker markedsstyring. Sonen er også veldig sårbar økologisk. Det ser vi i reindriftsnæringen, der reintallet er for høyt. Vi ser det absolutt i fiskerinæringen, og også når det snakkes om olje- og gassvirksomhet i havområdene.

Når det gjelder olje og gass, har SV gått imot utvinning i området både fordi klimatrusselen vil øke ved økt utvinning, noe som er et meget viktig hensyn, og fordi Barentshavet og området rundt Lofoten er de mest produktive havområdene når det gjelder plankton, fisk, fugl og sjøpattedyr. Våre store kommersielle fiskerier, som Finnmark er så utrolig avhengig av, er helt avhengige av dette. Når både Direktoratet for naturforvaltning og SFT har vært kritiske til de konsekvensutredningene som lå bak utvidelsen av petroleumsvirksomheten, mener SV at Regjeringen – og Arbeiderpartiet for den saks skyld – burde ha latt tvilen komme naturen og miljøet til gode, og ikke åpnet for oljevirksomhet i området.

SV vil også understreke hvor viktig fiskeriene er for bosettingen langs kysten. SV er uenig i Regjeringens fiskeripolitikk. Vi mener at den er dårlig for bærekraften i fiskeriene som sådanne, for bærekraften i de økologiske bestandene av fisk og for Finnmark. Det er altså nødvendig å få en ny fiskeripolitikk på plass. Det akutt viktigste er å få en finansieringsordning som sikrer lokal foredling av råstoffet. Det er mange bedrifter som nå er konkurs. Det kan godt hende at strukturen i dette ikke er riktig nå, men det er ikke noen tvil ut fra vår politikk at vi mener at langt mer av råstoffet skal tas i land i Finnmark og foredles der. Effektive tiltak må til, slik at leveringsplikten overholdes. Andre land, som f.eks. Island, har regimer for dette som gjør at det blir et reelt økonomisk tap for dem som ikke overholder leveringsplikten.

SV er også uenig i Regjeringens distriktspolitikk, Regjeringens kommuneøkonomipolitikk og Regjeringens manglende satsing på forskning og utvikling. Alle disse områdene rammer tiltakssonen hardt, og det er fordi tiltakssonen er sårbar når man ikke er villig til å ta brede samfunnsmessige hensyn i stedet for markedsmessige og effektivitetshensyn.

Når det gjelder tiltakssonen og tiltakene som sådanne, er det både personrettede tiltak og generelle tiltak. SV ønsker å legge mest vekt på de generelle tiltakene. Men det er to personrettede tiltak som vi har ment har vært viktig å gjøre noe med nå. Det ene er nedskriving av studiegjeld. Jeg oppfatter det slik at det ikke blir flertall for forslaget om å gjøre dette nå, men jeg velger å oppfatte flertallet i Stortinget positivt når de sier at de har en intensjon om å gjøre det. Dette tiltaket har virket. SV ber også om at man ser på en ordning der man kan få mindre avskrivning det første året og så øke framover. Det vil bidra til at folk bor lenger i sonen, og de får sterkere tilknytning til sonen dess lenger de bor der. Det vet vi bidrar til at folk blir. Vi vet også at dette sikrer fagfolk til viktige kompetansestillinger.

Vi har også villet gjeninnføre borteboerstipendet for elever i videregående skole. I sonen er det ekstremt mange som må bo på hybel når de går på videregående skole. Det vet vi er kostbart. Særlig er det å kunne reise hjem viktig. Vi vet også at «drop-out»-en, altså de som ikke fullfører videregående skole, er veldig høy i sonen. Vi vet at særlig mange unge gutter som er knyttet til primærnæringene, har lav utdanning, og at det er et veldig kjønnsdelt arbeidsmarked i Finnmark. Derfor mener vi at borteboerstipendet er viktig å ha der, slik at vi har en ordning som gjør at det blir noe mer attraktivt og lettere å gjennomføre videregående utdanning.

Vi har også sagt at lønnstilskudd til førskolelærere og til lærere er svært viktig. Førskoletilskuddet består ennå, men skal vurderes, mens lærertilskuddet er fjernet. De har vært svært viktige.

Vi har også pekt på at det bør vurderes lønnstilskudd på andre områder. Jeg har lyst til å peke på tannhelsen spesielt. Hvis man ser på statistikken over antall tannleger pr. person i Finnmark, kan det se ut som om dekningen er veldig god, og det kan nok så være hvis man teller hoder. Men tannlegen må være i nærheten når man har bruk for en. Det er ikke greit hvis det er 15–20 mil til tannlegen. Det betyr at man må ha en struktur på disse tjenestene som er slik at folk ikke må reise 20 mil for å komme til noe så enkelt, når det noen ganger er så akutt, som en tannlegetjeneste.

Vi har også ønsket at de faglige og pedagogiske styrkingstiltakene som før lå inne som ekstra tilskudd, burde være på plass igjen. Det er fordi vi vet at utdanning er svært viktig i alle regioner, men særlig viktig i de regionene som er i nedgang, slik at man har en vekstkraft i den lille befolkningen man har.

SV har vært veldig opptatt av Barentssamarbeidet og at sekretariatet der, som jo skal sikre utvikling av samhandling, samarbeid og samhandel med områdene østover, blir styrket. Vi var veldig skuffet da budsjettet ble lagt fram og det var kutt i disse postene. Vi ønsker at dette sekretariatet må få en finansiering som gjør at man kan satse på disse viktige markedene, som er nærmarkedene for Finnmark, og som er store og interessante markeder, men vanskelige. Det har vist seg at det har vært vanskelig å få dette til. Derfor må vi sørge for at dette arbeidet ikke bremses opp, men forsterkes.

Så har vi hatt noen synspunkter når det dreier seg om utviklingen av f.eks. transportstøtte i regionen. Vi ser at Regjeringen mener at fylkeskommunene har fått penger å gi til transportstøtte innenfor sine generelle virkemidler. Det er vel en mening som Regjeringen har, at stort sett har fylkeskommunene fått penger til å gjøre alt mulig, med de små midlene de har. Likevel ser vi at deler av næringslivet i Finnmark har sterkt behov for dette. Fylkeskommunen har små ressurser å bidra med, og hvis det er lovlig og mulig for staten å etablere en transportstøtteordning for disse bedriftene i Finnmark innenfor EØS-regelverket, er det vanskelig for oss å se at staten ikke skulle kunne gjøre det. Å benytte det rommet som er innenfor EØS-regelverket til å etablere helt målrettede støtteordninger mot det næringslivet som ber om hjelp, finner vi litt uakseptabelt at Regjeringen ikke følger opp.

Vi har også bedt om, igjen, at når man skal se på revisjonen, eller notifikasjonen, som det heter, av ordningen med fritak for arbeidsgiveravgift i tiltakssonen, blir dette arbeidet forberedt i god tid. Den runden vi har hatt nå, fram til vi fikk dette fritaket, og hvordan regimet skulle være etter at det nye EØS-regelverket ble satt i verk, bør vi ikke ha en gang til. Det faktiske, politiske rommet vi har for å kunne bruke virkemidler, bør være grundig forberedt og grundig utredet. Der er det flere regjeringer som har sviktet. Jeg appellerer så sterk som jeg kan, til den regjeringen vi har nå, om å bruke sin kreativitet og finne de mulighetene vi har til å drive god distriktspolitikk innenfor EØS-regelverket. Den kreativiteten har manglet hittil, men det er altså langt større muligheter enn dem vi har brukt til nå. De mulighetene bør brukes.

Jeg tar opp de forslagene som SV er medforslagsstiller til i innstillingen.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:50:53]: Tomme lokale til tidlegare fiskeforedlingsbedrifter i Mehamn, i Båtsfjord, i Vardø – det kjendest absurd då komiteen var på si reis i vinter. Det kjendest absurd at denne landsdelen skal ha å gjera med ein næringsminister som forfektar næringsnøytralitet, og ein fiskeriminister som meiner at marknaden skal rå.

Det er nødvendig med ein ny fiskeripolitikk, auka lokal ressursutnytting, leveringsplikt, regionale kvotar, tilgjengeleg risikokapital. Det er ikkje daglegdags at ein fylkesmann slår alarm. Det er gjort i Finnmark. Senterpartiet står saman med Arbeidarpartiet og SV om å føreslå ein statleg aksjonsplan for næringsverksemd i fiskerikommunane i tiltakssona.

Tiltakssona for Nord-Troms og Finnmark er den kraftigaste distriktspolitiske innsatsen staten har gjennomført i noko område av landet. Det har vore heilt nødvendig. Dette området har heilt spesielle utfordringar når det gjeld befolkningstettleik, klimatiske forhold og store avstandar. Møreforsking konkluderer med at innsatsen i tiltakssona bør styrkjast, ut frå at ein ser ei demografisk utvikling som vil gjera det vanskeleg å oppretthalda busetjinga.

Senterpartiet står for ein heilt annan og ein meir offensiv distriktspolitikk enn det Regjeringa legg opp til. Dessverre har Regjeringa med støtte frå Framstegspartiet svekt dei distriktspolitiske målsetjingane gjennom endra busetjingsmål og ikkje minst gjennom ei kraftig nedbygging av dei distrikts- og næringspolitiske verkemidla. Møreforsking tek til orde for nettopp ei styrking av selektive, innovasjonsretta næringsverkemiddel.

Troms og Finnmark fylkeskommunar har begge komme med viktige innspel til komiteen sitt arbeid. I Senterpartiet finn vi ingen grunn til å overprøva dei forslaga som det her vert bedt om. Vi meiner det trengst ei betydeleg forsterking. Det bør leggjast vekt på både ein ny fiskeripolitikk og å sikra behovet for risikovillig kapital i samband med næringsutvikling. Vi ynskjer momsfritak for samisk duodji. Vi ynskjer ei prisregulering og ei styrking av dei personretta verkemidla. Vi vil utvida ordninga med nedskriving av studiegjeld, men vi synest faktisk òg at vi bør sjå på både ei prisregulering av barnetrygda, ei indeksregulering av botnfrådraget for finnmarksskatten og ei gjeninnføring av stipendet for bortebuande elevar. Senterpartiet vil òg vidareføra lønnstilskotet til førskulelærarar, og vi vil vidareføra ordninga med lønnstillegg for lærarar. Vi vil òg vidareføre ordninga med faglege og pedagogiske styrkingstiltak.

Så er det slik at ei positiv utvikling i tiltakssona er avhengig av ein ny politisk kurs for Noreg. Ikkje minst er det viktig å prioritera ei styrkt infrastrukturutbygging – veg, fly, hamner, breiband – ein styrkt og samordna regionalpolitikk, ein forsterka næringspolitisk innsats og ein styrkt kommuneøkonomi. Ein av dei største feila til denne regjeringa er den mistenkjeleggjeringa ho står for i høve til offentleg sektor og den betydninga den har, ikkje minst når det gjeld kommunane og fylkeskommunane si rolle. Finnmark fylkeskommune og Troms fylkeskommune, begge to, er i praksis regionale utviklingsaktørar. Det kan ikkje vera vanskeleg å skjøna at òg kommunane er spesielt sårbare i tiltakssona, for det er heilt nødvendig at dei har midlar, ikkje berre til skule, til omsorg og til kultur, men faktisk òg til den aktøren som dei skal vera når det gjeld næringsutvikling.

Det er mange som no har store forventningar til fleire arbeidsplassar innanfor olje- og gassindustrien. I Senterpartiet har vi meint at det var viktig å venta til den heilskaplege forvaltningsplanen låg føre, før det kunne takast beslutningar om auka petroleumsaktivitet.

Så synest vi at det er ganske pinleg at ikkje staten så langt har sørgt for ei statleg finansiering av Barentssekretariatet. Med dei moglegheitene som ligg der, må det vera ei prioritert oppgåve.

Heilt til slutt tek eg opp Senterpartiet sine forslag.

Presidenten: Representanten Magnhild Meltveit Kleppa har tatt opp de forslag hun refererte til.

Eva M. Nielsen (A) [10:56:23]: Dagens debatt viser at det er mange som har omtanke for og forventninger til den utviklingen som skjer lengst nord i landet. Jeg legger ikke skjul på at de virkemidlene som ligger i denne verktøykassa, har vært og er viktige for den utviklingen vi har sett. Tiltakssonen har fungert godt. Tiltakssonen har virket stabiliserende, og tiltakssonen har vært med på å gi næringslivet i Nord-Troms og Finnmark bedre rammevilkår for en satsing som er ganske unik. Jeg tenker da selvsagt på den store industrireisingen som skjer i forbindelse med utbyggingen av Snøhvit. Det er den største industrielle satsingen i Nord-Norge noensinne. Når arbeidet nå starter på nye felt lenger øst i Barentshavet, vil også enkelte kystområder i Øst-Finnmark få ta del i gasseventyret. Man kan si at tiltakssonen er på rett plass til riktig tid. Spørsmålet er bare om den er treffsikker nok.

For en uke siden deltok jeg på den store, årlige konferansen for reiselivet i Finnmark. Der rådet optimismen, en optimisme jeg sjelden har sett maken til. Reiselivsnæringen er etter eget utsagn den nest største næringen i Finnmark. Antall besøkende i vintersesongen øker. Det satses betydelige beløp på økt markedsføring, og næringslivet ønsker å satse på naturgitte fortrinn. Tenk om Regjeringa kunne vært med på å yte bitte lite grann ekstra i en slik god periode for næringslivet i nord, ikke i kroner og øre, men at de – jeg hadde nær sagt – hadde flyttet kommaet litt til høyre i forhold til forskriften om motorferdsel i utmark, slik at gjestene kunne tilbys et tilrettelagt samisk reiselivsprodukt rett fra hotelldøra!

II-forslaget som Arbeiderpartiet er med på, er skreddersydd for reiselivsoperatørene i indre Finnmark. Min påstand er at dette forslaget ville være med på å begrense snøscooterkjøringen i mange av disse områdene. Argumentasjonen som brukes for ikke å støtte vårt forslag, er at det foregår et forsøksprosjekt der åtte norske kommuner har fått utvidet myndighet når det gjelder motorferdsel i utmark. Prosjektet skal være ferdig i 2005. Så skal det evalueres, og så skal Regjeringa se på om loven skal endres. Begrunnelsen kan ikke oppfattes som annet enn vikarierende. Vårt forslag innebærer ingen utvidet myndighet til kommunene. I vårt forslag er det fortsatt fylkesmannen, statens forlengede arm, som skal ta avgjørelsen, slik som fylkesmannen tar avgjørelsen i dag. Endring av snøscooterforskriften var en av Finnmark Høyres beste valgkampsaker i 2001, og hvor mye var det valgløftet verdt? Ingenting. Er det rart at reiselivsnæringen i nord er skuffet?

Så litt om meldingens kapittel 7. Der finner vi noen av de innsatsområdene som denne regjeringa har fokusert på, nemlig innovasjon og nyskaping. Jeg har sagt det før, og jeg kan gjerne gjenta det i dag: På dette området viser Regjeringa interesse. Den viser initiativ og i alle fall verbal vilje til målrettet innsats. Det er bra!

Innovasjon og nyskaping i næringslivet er et «must» for å opprettholde bosettingen og skape interessante, trygge arbeidsplasser for ungdommen både i nord og i sør.

Jeg vil peke på at målrettede tiltak som stimulerer til knoppskyting i eksisterende bedrifter, ofte er lettere å få til enn å etablere nye. Til tross for at Regjeringa gjennom flere budsjett har redusert det regionale virkemiddelapparatets ressurser, har den vist vilje til å fokusere på dette viktige arbeidet – innovasjon og nyskaping. Det er derfor trist at ikke et enstemmig storting i dag kan si ja til en aksjonsplan for de områdene som nå ligger nede. Det hadde betydd mye for de menneskene som bor der.

Så langt i debatten har jeg ikke klart å se hvilken strategi Regjeringa har. Men Regjeringa bør utfordres til å gi kystbefolkningen i disse områdene et godt svar, ellers vil ulikhetene mellom de konkursrammede kystområdene bli forsterket i forhold til den positive utviklingen vi ser i Alta-Hammerfest-regionen, og som vi håper snart vil gi seg utslag også i områdene helt i øst.

Til slutt: Regjeringa sier i meldingen at utfordringen er å utforme en regionalt basert innovasjonspolitikk som bygger opp under regionale fortrinn. Jeg kunne tenke meg å utfordre statsråden på dette og be ministeren konkretisere hva Regjeringa mener med formuleringen, og om statsråden ser det slik at denne gode målsettingen kommer i motstrid til vårt forslag om en aksjonsplan for kystområdene.

Statsråd Erna Solberg [11:01:53]: Jeg har vært så lenge på Stortinget at jeg var med på etableringen av tiltakssonen. Jeg husker også bakgrunnen for etableringen av tiltakssonen. Når noen sier at det er sjelden at en fylkesmann skriver et slikt brev, må jeg minne om at tiltakssonen bl.a. kom på bakgrunn av en folkeaksjon mot den daværende arbeiderpartiregjeringens politikk i forhold til Finnmark – og det førte til at en fylkesmann kom inn på Stortinget med egen liste. Det som nå er definert som tiltakssonen, og hele pakken med virkemidler, er knyttet til samarbeidet mellom ham og Syse-regjeringen og til impulser nettopp fra det samarbeidet. Jeg synes man skal gi kreditt for det.

Jeg var litt forbauset over Karl Eirik Schjøtt-Pedersens innlegg, for det var ikke helt i samsvar med det som faktisk var bakgrunnen for etableringen av tiltakssonen. Så kan man samtidig si at ja, i tiltakssonen finnes det tiltak som fantes fra før av – og det finnes mange gode tiltak som virker, men det er også viktig å huske at det var to forskjellige utfordringer man skulle forsøke å adressere med tiltakssonen. Den ene var den tradisjonelle og meget sterke distriktsutfordringen som fantes i Finnmark, knyttet til mangel på kompetent arbeidskraft i mange offentlige stillinger. Gjennomstrømningen var hurtig. Det var mange som forsvant raskt ut av jobbene.

Så var det var en næringsutviklingsutfordring: å skape nye jobber også utenfor offentlig sektor. Når man har vurdert tiltakene i tiltakssonen, har de vært særlig vellykket i forhold til det å skape en annen utvikling i offentlig sektor. Finnmark kommer i dag bedre ut enn mange andre distriktsområder når det gjelder dekningen av høyt kompetente fagfolk, og det er faktisk en meget bra utvikling i offentlig sektor i Finnmark, som også er lærdomsskapende for resten av Distrikts-Norge.

Fortsatt er det en hovedutfordring å sørge for å skape større grad av nye typer arbeidsplasser i privat sektor, bl.a. fordi Finnmark har vært, tradisjonelt sett, meget sårbart i forhold til ressurssvingninger i fiskeriene og i forhold til finansiseringssvingninger i fiskeriene.

Jeg har lyst til å minne om at vi har refinansiert og reddet – så har det gått fem år, og vi har fått en ny krise. Så har vi refinansiert og reddet, og så har det gått fem år, og det har kommet en ny krise. Nå holder jeg på med å sørge for at vi skal betale for de refinansieringene som ble gjort på midten av 1990-tallet, og det er ganske mange penger som nå er tapt for det offentlige i en ny refinansiering av den fiskeristrukturen vi har pr. dags dato. Og det er ikke vilje fra det politiske Norge til å si at hovedproblemet er noe annet, nemlig at Distrikts-Norge har mesteparten av det konkurranseutsatte næringslivet i dette landet – i Finnmark gjelder det særlig fiskerisektoren. Og det er først og fremst vår evne til å være konkurransedyktige som er utslagsgivende for om vi klarer dette eller ikke. Det er ikke statlige tiltakspakker, det er ikke nye refinansieringspakker, men det er vår evne til å kunne holde hele vårt lands økonomi konkurransedyktig som også er den største utfordringen for Finnmark.

I tiltakssonen er det mange virkemidler som gir færre konkurranseulemper, og som gjør kostnadsnivået lavere – og det bør være lavere. Man har lavere skatter, og man har null arbeidsgiveravgift, noe som skulle gjøre det mer interessant å investere. Og der synes nok ikke jeg – det har jeg sagt ofte – at Finnmark har vært flink nok til å markedsføre tiltakssonen, til å overbevise investorer om at dette er bra. Det er stort sett Porsanger kommune som har gjort en jobb når det gjelder å nå ut med det. Jeg synes det har vært store forventninger til at ting skulle komme av seg selv. De har altså ikke kommet av seg selv. Her må man til med aktiv markedsføring, aktiv jobbing, og sannheten er at det vi ikke liker med endringen i differensiert arbeidsgiveravgift, faktisk er en fordel for Finnmark. Relativt sett blir det enda mer gunstig å plassere og bygge nye arbeidsplasser i Finnmark etter denne endringen.

I tillegg til det har altså denne regjeringen gjort det sannsynligvis største og viktigste grepet i forhold til Finnmark, nemlig åpnet for leting i Barentshavet igjen, noe som vil gjøre at flere områder i Finnmark – ikke bare Hammerfest-området – får sterkere impulser fra letevirksomhet og senere utvinning av naturressurser i Barentshavet.

Jeg er derfor veldig opptatt av at det verste vi kan gjøre med tanke på Finnmarks fremtid, er å lage et bilde av at i Finnmark er alt vondt og vanskelig, og det er umulig å gjøre noe der. Det er faktisk ganske viktig for Finnmark ut fra et markedsføringshensyn å si at ja, vi har bra offentlige tjenester i Finnmark, det skjer mye bra her oppe, det er gode vilkår, og det bør være interessant å flytte dit. Det er først da vi får noe som gir bedre balanse i Finnmarks økonomi, også ved etablering av private arbeidsplasser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [11:07:18]: Det er to utfordringer som framstår som særlig alvorlige i Finnmark. For det første er det levekårssituasjonen i Indre Finnmark, som er blant de dårligste i landet, det har Stortinget tatt opp ved flere anledninger. For det andre er det situasjonen i kystområdene som er særs alvorlig. I mitt innlegg refererte jeg til at også fylkesmannen i Finnmark har tatt opp spørsmålet om en statlig aksjonsplan. Det er behov for å få i gang aktivitet, slik at de menneskene som går arbeidsledige, har en framtid å se fram til og får en arbeidsplass å gå til. Hvorfor tar ikke Regjeringen innover seg det alvoret som både fylkesmannen, ordførerne i Finnmark og nå også flertallet i kommunalkomiteen beskriver?

Når det gjelder bakgrunnen for øvrig, har jeg ikke problemer med å gi Høyre kreditt for innføring av skattetiltakene, selv om det faktisk er arbeiderpartiregjeringen som har økt dem til det nivået de har nå. Men jeg går ut fra at statsråden også husker at Høyre faktisk stemte mot å fjerne arbeidsgiveravgiften i Finnmark, og at mesteparten av tiltakene er tiltak som er foreslått av andre.

Til slutt må jeg få lov til å si veldig kort at det er interessant når statsråden viser til (presidenten klubber) at Høyre nå åpner for oljeboringen – la meg minne om at det også var Høyre som lukket.

Presidenten: Presidenten ber representantene overholde den tiden som er avsatt.

Statsråd Erna Solberg [11:08:54]: Så var det også denne regjeringen som sørget for å gjøre det forarbeidet som ikke ble gjort av forrige regjering, sånn at Snøhvit-utbyggingen faktisk kunne skje uten at vi fikk store problemer med ESA. En av de viktige tingene er å ikke kjøre frem saker hurtig og raskt uten å kontrollere dem. Den runden som den forrige regjering gjorde istedenfor å gjøre godt arbeid på forhånd, skapte relativt stor usikkerhet.

Jeg har lyst til å si: Ja, vi har utfordringer i Fiskeri-Norge. Vi har utfordringer særlig på kysten av Finnmark. Når vi sier at det ikke er behov for en egen tiltaksplan for dette, er det fordi hovedbiten dreier seg om generelle virkemidler, og det dreier seg faktisk om et behov for en viss omstrukturering. Man har bl.a. i forhold til leveringsforpliktelsene gjort endringer fra Fiskeridepartementets side. Man har vært opptatt av noe som man på enkelte områder har fått kritikk av fiskerinæringen for, nemlig å sørge for at leveransene fordeler seg bedre i tid i forhold til fastlandsindustrien. For et av hovedproblemene har vært at det har gått opp og ned med leveransene. Det har kommet kjempemye på ett tidspunkt, slik at det er blitt lav kvalitet fordi det blir rushet igjennom på kort tid. Så har man vært nødt til å permittere, fordi det plutselig ikke har vært mer ressurser igjen. Derfor har man altså en rekke elementer som skal bygge det langsomme, men – og det er det viktig å si – mye mer solide grunnlag for en struktur som er levedyktig fremover også i Finnmark.

Denne regjeringen har altså flyttet mange flere arbeidsplasser til Finnmark enn noen annen regjering tidligere har gjort. Vi har bl.a. flyttet arbeidsplasser til Indre Finnmark, som ikke har vært i fokus tidligere. For dette med levekår dreier seg også om å få flere arbeidsplasser med høykompetanse inn i disse områdene.

Torbjørn Andersen (FrP) [11:10:53]:    Statsråden nevnte i sitt innlegg at det å skape nye arbeidsplasser i privat sektor var prioritert og viktig. Jeg skal bare vise til et lite eksempel i så måte. Da komiteen var i Finnmark, ble vi presentert for de problemer som reiselivsbedrifter og hoteller hadde når det gjaldt å kunne drive snøscootersafari – derfor er det fremmet forslag i dag om å få tilgang til det lovlige løypenettet. Det ble framstilt som en stor og vesentlig utfordring å drive med turisme – og tiltrekke seg turister – i Finnmark.

Dette avviser altså Regjeringen. Vi hører festtaler, men når det kommer til stykket, til praktiske eksempler, stritter man imot.

Hvorfor er Regjeringen imot å legge forholdene til rette for reiselivsnæringen ved at hoteller og reiselivsbedrifter får tilgang til snøscooternettet i Finnmark?

Statsråd Erna Solberg [11:12:15]: Det har vært klart lenge at det skal foretas en revidering av forskriftene knyttet til snøscootervirksomhet, basert bl.a. på de forsøkene som er i åtte kommuner om lokal forvaltning. Vi har hatt en hovedlinje når det gjelder det, at vi venter med å gjøre endringer, og tar med oss alle disse problemstillingene til endringen av forskriften skal gjøres. Jeg vil si at vår ambisjon er å gjøre det ganske raskt, ikke vente i lange tider på det, når vi først er ferdige med denne perioden.

Vi møter mange slike utfordringer som går på at vi burde gjøre litt her og litt der, f.eks. når det gjelder å liberalisere eller gjøre endringer knyttet til snøscooterdrift. Vi tar med oss alle de tingene, men vi har sagt at hele hovedrevisjonen skal skje på en gang, så vi får sett alle tingene i sammenheng – og sørge for at vi får et bærekraftig forvaltningsregime også for bruk av snøscootere.

Så har jeg lyst til å si: Det finnes turisme i stillhet også, ikke bare i snøscooterdur.

Karin Andersen (SV) [11:13:28]: Ja, det siste er jeg helt enig med statsråden i.

Statsråden peker på at det er viktig å få i gang privat virksomhet i området, og det er nettopp derfor flertallet i komiteen fremmer et forslag om en statlig aksjonsplan. Da komiteen var på reise i Finnmark, hadde vi også møte med banknæringen, som sier at de ikke finansierer opp noen av de bedriftene som nå trenger å komme opp å stå. Vi hadde også møte med Innovasjon Norge, som sier at nei, de har ikke tenkt å finansiere opp de bedriftene som ligger nede. Det kan godt hende at strukturen i disse bedriftene ikke er riktig i dag. Men hvis vi ikke sørger for at noen av disse bedriftene kommer opp å stå og får en produksjon som er så variert at de kan ta noen av de svingningene som er i fiskeriene, vil den produksjonen etablere seg et annet sted – og det er den i ferd med å gjøre. Det er det som er så sårbart. Derfor må vi i gang nå.

En mye sterkere strukturendring i flåten må også til, men ikke i den retningen Regjeringen vil, for da havner ikke fisken i Finnmark – da havner den alle andre steder. Arbeidsplasser og økonomi knyttet til det genererer da velstand andre steder. Hvordan har Regjeringen tenkt å møte den utfordringen?

Statsråd Erna Solberg [11:14:59]: Jeg tror ikke på noen refinansieringer av virksomheter som ikke også privat kapital mener er lønnsomme. Jeg tror faktisk ikke at vi fra statens eller det statlige virkemiddelapparatets side kan plukke vinnere og tapere. Da tror jeg bare at vi kommer til å fortsette som vi gjør nå, at vi betaler bl.a. for daværende fiskeriministers refinansieringsrunder når det gjelder fiskeindustrien på midten av 1990-tallet, refinansiering etter at det var gått fem–seks år, fordi det ikke var markedsgrunnlag for drift. Derfor må det være et samarbeid mellom offentlig og privat kapital.

Innovasjon Norge har rammer for å kunne gå inn og investere. De har også fått påfyll av tapsfondet knyttet til det. Men de må altså finne det kommersielt lønnsomt og sannsynlig at bedriftene klarer seg i fremtiden. Hvis de mener at det kriteriet ikke nås, er det faktisk etter min mening å kaste blår i øynene på folk at vi skal gå inn og refinansiere dersom vi vet at man om fem år vil være i samme situasjon.

La meg også si at det er viktig med strukturendringer. Det viktigste er at vi klarer å levere fisk til en pris som er konkurransedyktig i de markedene hvor vi skal selge fisken. Derfor tror jeg faktisk at SVs politikk er feil. Vi kan ikke gjøre eksportnæring til en ren innenlandsnæring.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:16:36]: Statsråden fokuserte i innlegget sitt bl.a. på dei store ressursane, naturmessige og òg personmessige, som er i Finnmark – desto meir oppsiktsvekkjande med den passive holdninga frå Regjeringa si side med omsyn til framtida i den nordlegaste landsdelen, og korleis regjering og storting kan bidra.

Regjeringa seier f.eks. at det enkelte tiltaket skal vurderast i samband med det årlege statsbudsjettet. Det gir jo ikkje nokon særleg grunn til optimisme. Regjeringa seier i tillegg:

«Regjeringen vil sikre grunnlaget for likeverdige levekår først og fremst gjennom det kommunale inntektssystemet.»

Kan kommunane i Finnmark rekna med meir pengar til skule og omsorg, til kultur og næringsutvikling? Kan dei kanskje rekna med at det skal verta samsvar mellom oppgåver og midlar? Eller skal dei måtta kutta, slik som i dag?

Statsråd Erna Solberg [11:17:57]: Jeg synes det er litt utrolig at Regjeringen kan anklages for passiv holdning av et parti som er dypt skeptisk til utviklingen av bl.a. den viktigste fremtidsnæringen i Finnmark. Hvis vi virkelig skal se på hva som skaper nye arbeidsplasser og nye typer aktivitet, knytter det seg bl.a. til naturressurser, som Senterpartiet tradisjonelt er meget betenkt over å ta i bruk.

Når vi ser på hvordan utviklingen er i Hammerfest, en utvikling som egentlig går for fort i den forstand at det blir Klondyke-stemning, og at virkningen burde fordele seg over større deler av fylket, vil man jo se at det er nettopp der man sannsynligvis får de største vekstimpulsene, de største initiativene til nytenkning. Det kommer også en del nye typer bedrifter og nye typer aktiviteter som ringvirkninger av selve utbyggingen.

Når vi er opptatt av de årlige statsbudsjetter, er det fordi vi må sørge for å lage statsbudsjetter som henger sammen til slutt. Det er derfor vi bl.a. ikke kan love at vi skal øke studiefinansieringen så mye som Arbeiderpartiet har foreslått. Men det står vitterlig i stortingsmeldingen at vi er positive til det, og at vi vil komme tilbake til det i forbindelse med statsbudsjettfremleggelser.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [11:19:21]: Det er svært bra at Snøhvit er bygd ut. Jeg konstaterer at det skjedde med den skatteløsning som Arbeiderpartiet faktisk foreslo, men avgrenset til Nord-Troms og Finnmark.

Jeg sa samtidig til statsråden at jeg synes det er oppsiktsvekkende at statsråden skryter av at man har åpnet for en oljevirksomhet som man selv lukket igjen. Det er neppe veldig mye å skryte av.

Men det gjør et sterkt inntrykk å reise fra sted til sted langs kysten av Finnmark og konstatere at folketallet har gått ned med over 25 pst. de siste 20 år, se at industrivirksomhet som holdt til i til dels nye og moderne bygninger, er stengt ned, at over 1 000 industriarbeidstakere har blitt uten arbeid, og at 40 pst. av industrien har gått konkurs i løpet av rundt et år.

Så sier statsråden at det er generelle virkemidler som skal virke. De er kuttet fra 179 mill. kr til 113 mill. kr. Men når industrisamfunn stopper opp, er det ikke bare generelle virkemidler som får dem i gang igjen. Det kreves politisk håndverk, og det har ikke Regjeringen vært i nærheten av å utøve i denne saken.

Statsråd Erna Solberg [11:20:42]: Jeg er helt enig i at det gjør et sterkt inntrykk å se ethvert samfunn som blir fraflyttet. Det er en menneskelig tragedie for dem som har satset på stedet, og som ønsket å videreføre det, og som faktisk også taper store midler knyttet til bl.a. bolig. Derfor er det så utrolig viktig at man har politikere som tør å ta omstruktureringer når de trengs.

Jeg synes Karl Eirik Schjøtt-Pedersen skal tenke igjennom hvor mange av disse nybyggene langs kysten som kom etter at han var fiskeriminister, og hvordan man på den tid forskjøv omstillingsbehov som var der, og som har gjort at vi fortsatt befinner oss i denne fem-, seks-, sjuårssyklusen – fra krise til refinansiering, fra krise til refinansiering.

Jeg tror det er på tide at vi nå bruker tid på å finne de virksomheter som er mest levedyktige, og der vi får privat kapital opp å stå, slik at vi ikke om sju år igjen har en krise, hvor nye mennesker har satset penger og nye lokalsamfunn hele tiden føler seg truet. Vi er innstilt på å finne virkemidler som skal sørge for å gjøre fiskerinæringen i Finnmark konkurransedyktig, også med tanke på produksjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olav Gunnar Ballo (SV) [11:22:20]: Det er en befriende åpenhet fra statsrådens side. Man skjønner godt hva hun sier, og det gjør det desto enklere å være uenig.

For to uker siden ringte en fisker fra Alta kommune meg, og han beskrev situasjonen i Kvalfjord. Kvalfjord er et veldig lite sted i Alta kommune. Han fortalte at seks i utgangspunktet hadde fartøy som gjorde at de kunne levere til det lokale fiskebruket. Så sa han at Regjeringen legger opp til en politikk der man betaler folk penger for å avhende fartøy under 15 meter, samtidig som Alta kommune gjør hva de kan for å opprettholde det fiskebruket som er i Kvalfjord. Og så sa han: Samtidig lurer man på hvorfor folk flytter fra Kvalfjord.

Han sa videre at en som har et fiskefartøy der, ikke ser seg tjent med å la sønnen overta det fartøyet. Staten betaler ham for godt til det. Det er for usikre utsikter, og fabrikktrålerflåten tar med seg ressursene sørover for å få dem videreforedlet. Han sa at det ikke hadde vært veldig vanskelig å ta kvoter fra fabrikktrålerflåten og sørge for at man styrket de fartøyene som Regjeringen nå aktivt betaler for å få avhendet, for på den måten å få fornyet aktivitet. Det var jo ikke sånn at sønnen ikke hadde lyst til å bli i Kvalfjord. Han ville gjerne være der. Men poenget er jo at når man har en regjering som aktivt betaler folk penger for at de skal flytte, ender folk opp med å flytte enten de vil eller ikke.

Jeg har hørt ganske mange som sier at noen større trussel mot bosettingen av Kyst-Finnmark enn Regjeringen og fiskeriministeren finnes pr. dags dato ikke. Det er relativt klar tale, og det skjønner man. Man skjønner det når man drar rundt. En politikk som går ut på at man skal få penger for å gi fra seg det som skulle gi livsnæring, nemlig fartøyet, gjør at folk ender opp med å flytte.

Jeg vil jo si at det debatten på mange måter bærer preg av fra Regjeringens side, er diskusjonen om knapper og glansbilder til en befolkning som utmerket godt hadde klart seg selv hvis man hadde hatt tilgang på råstoff og ressurser, og fått anledning til å videreforedle dette lokalt.

Det er ganske godt gjort av en av Høyres representanter å holde et ti minutters innlegg – hovedinnlegget – uten å nevne ordet fisk en eneste gang. Men det var faktisk tilfelle. Det er forståelig, for straks man begynner å snakke om det, er man inne på et område hvor Høyre bidrar til å avfolke kysten i Finnmark. Det går nå så raskt at vi ser at man kanskje taper 5 pst. av befolkningen i løpet av et år, eller opptil 20 pst. i løpet av en tiårsperiode.

Det går det ikke an for Erna Solberg å snakke seg rundt, uansett hvor klart hun snakker – nemlig at Regjeringens politikk har ført til at man forserer denne utviklingen. Finnmark står overfor utfordringer som er større enn noen gang før. Det er en viss forskjell fra Arbeiderpartiets tilnærming. Befolkningstallet gikk ikke så raskt ned da Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten.

Ivar Kristiansen (H) [11:25:40]: Et spørsmål man er nødt til å stille, er jo et til opposisjonspartiene: Hvorfor gjennomførte ikke de partiene som har utgjort flertallet i det meste av perioden etter at tiltakssonen ble innført, alle disse tiltakene man etterlyser i dagens debatt? Jeg synes man behendig har unngått å svare på dette spørsmålet, samtidig som man gjør sitt ytterste for å spre en pessimisme i dagens debatt som må skremme folk som kunne tenke seg å flytte tilbake til tiltakssonen. Man sørger totalt for å skygge for de mange store og positive mulighetene som fins i dette området.

Det tiltakssonen iallfall ikke trenger, er rammevilkår som man hadde da den forrige finansministeren, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, forlot regjeringskontoret i 2001. De hadde en kvelende virkning på alle konkurranseutsatte sektorer i Nord-Troms og Finnmark, og sørget for at vi var på europatoppen når det gjaldt rentefot – hvis vi i rettferdighetens navn ser bort fra Russland, som vi ikke behøver å sammenlikne oss med nå. Nesten som ved en opprydding etter et nachspiel ser man nå de negative virkningene. Rammevilkårene førte til en kronekurs som gjorde at konkurranseutsatte Nord-Troms og Finnmark ikke hadde en nubbesjanse – kraftig oppbacket av at fiskerinæringen har fått helt umulige rammevilkår. Blant annet sørger Senterpartiet og SV i dagens debatt – hver dag – aktivt for å gi norsk fiskerinæring de aller verst tenkelige rammevilkår og eksportvilkår. Dem kjemper man faktisk for å gjøre enda verre ved å si opp EØS-avtalen.

Jeg tror man glemmer å se på de markedsutsiktene som fins nå, for olje og gass – det nye markedsvinduet som åpner seg i forbindelse med Snøhvit-utbyggingen. Senterpartiet og SV etterlyser tiltak i dagens debatt. Man gikk behendig imot det største prosjektet som er gjennomført gjennom tidene i Nord-Troms og Finnmark, og som i disse dager skaffer lokal leverandørindustri oppdrag og ordrer for 1,7 milliarder kr, som i sum overskygger alle tiltak som en hvilken som helst plan ville kunne gitt. Dette bør sette disse partiene i en kraftig forlegenhet.

Dette betyr ikke at ikke denne regionen står foran store utfordringer, men vi må ikke klistre en sørgeramme rundt denne regionen, som jeg føler at de som har sittet med det meste av styre og stell fra 1990 til i dag, har gjort. Man kan ikke etterlyse enda flere planer, noe vi har nok av for dette området. Vi må bidra til at regionen gis en konkurransedyktighet som gjør at den kan klare seg i det markedet hvor man skal selge sine varer og tjenester.

Eva M. Nielsen (A) [11:29:05]: Først må jeg gjøre en visitt innom det statsråden sa. Hun tror ikke det er mulig å gå inn med offentlig kapital hvis ikke privat kapital også er med. Men det er jo ingen som har bedt om et næringsliv langs kysten som er fundert kun på offentlig kapital!

Videre sa statsråden at vi må foreta omstruktureringer i fiskerinæringen. Det virker faktisk som om statsråden tror at den dagen den sittende Bondevik-regjeringen kom til makten, tenkte man: Vi må begynne med omstruktureringer i Finnmark – i fiskerinæringen, i kommunesektoren eller i andre sektorer. Som om det ikke har vært en sammenhengende omstrukturering i Kyst-Finnmark omtrent siden 1950!

Så til representanten Kristiansen, som sa at vi ikke må tegne et svart sørgebånd rundt tiltakssonen. Det har i sannhet Arbeiderpartiet ikke gjort. Det var ikke ett ord i mitt innlegg som var negativt. Det var ikke ett ord som ikke viste optimisme. Jeg prøvde å få fram på beste måte den «guts» utbyggingen på Snøhvit har gitt vår region, og den optimismen som råder i næringslivet, i reiselivet og i Kirkenes-regionen nå når gassproduksjonen og letingen går mot øst.

Det er ett felt som har fått litt liten oppmerksomhet i dag, og det er Indre Finnmark. Jeg har et hjerte for disse områdene, og der tror jeg Regjeringa kanskje må ha et fokus. Det har heller ikke vært så mye snakk om det i meldingen. Jeg skal kort si at reindriftsnæringen har en stor utfordring. Når kalvingen er ferdig denne våren, er det 200 000 rein i Finnmark. Det er klart at resultatet av det vil være at når våren kommer, vil et stort antall av disse dyrene sulte i hjel på vidda, fordi det ikke er mat nok til alle. Det vil bli en økologisk katastrofe, og det vil bli en dramatisk situasjon for dyrene.

Jeg hadde håpet at man ved neste korsvei kunne hatt større fokus på indre strøk og de utfordringene som ligger der, både næringsmessig og sosialt. Stortinget har et ansvar for å ta litt tak i disse regionene. Vi er flinke til å snakke om reiselivet, og vi er flinke til å snakke om fisk, men vi bør også ta et løft for den samiske befolkningen i Indre Finnmark.

Øyvind Halleraker hadde her overtatt presidentplassen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [11:32:20]: Ivar Kristiansen fornekter seg ikke. Jeg må få lov til å gjenta overfor ham at Arbeiderpartiet faktisk har innført studielånsordningen, vi har fått fjernet arbeidsgiveravgiften i Nord-Troms og Finnmark, mot Høyres stemmer, vi har hatt et vesentlig høyere nivå på distriktspolitiske virkemidler, med 179 mill. kr mot dagens 113 mill. kr, og vi har hatt særskilte virkemidler for investeringsavgift i de nordligste områdene. Da jeg var finansminister, økte faktisk fiskeriforskningen, som skal satse på framtiden i denne næringen, med 60 pst. på ett eneste år. Men det ble altså kuttet umiddelbart etter at Svein Ludvigsen overtok Fiskeridepartementet og Per-Kristian Foss Finansdepartementet.

Da jeg selv var fiskeriminister, hadde vi også utfordringer langs kysten av Finnmark, det er helt korrekt. Vi innførte en ny finansieringsordning for fiskeflåten, som gav mulighet for å stimulere med opptil 50 pst. statlig tilskudd ved nye fartøy. Dette førte til en fornyelse av flåten. Vi fikk satt i gang den industrien som lå stille. Vi påla leveringsbetingelser til trålerne, og vi fulgte opp og strammet inn overfor dem som ikke oppfylte leveringsplikten. Vi doblet antall oppdrettskonsesjoner i løpet av ett år.

Så sier representanten Kristiansen at vi svartmaler. Ja, vi redegjør for at i løpet av ett år gikk 40 pst. av fiskeindustrianleggene i Finnmark konkurs eller var i en konkurslignende situasjon. 1 000 industriarbeidere ble arbeidsledige. Så sier representanten Kristiansen at dette skal vi glemme – for det forstyrrer Høyres idyll over skattelette til dem som har gode jobber og gode inntekter. Men det er kanskje på tide at representanten Kristiansen kommer ut av idyllen og ser på virkeligheten for de menneskene som rammes av denne arbeidsledigheten. Regjeringens opptreden er ikke bare trist, flertallet i Stortingets kommunalkomite konstaterer at den er «sterkt kritikkverdig».

Karin Andersen (SV) [11:34:29]: I tillegg til det som nå ble sagt, hevdet representanten Kristiansen at Regjeringens finans- og pengepolitikk har vært slik at den faktisk har fått renten ned på et riktig tidspunkt. Det har den jo slett ikke! Regjeringen gjorde lenge ingenting for å sørge for at målet for pengepolitikken skulle dreie seg om noe mer enn lav inflasjon. Og når man bare satt og stirret på det tallet, og ikke brydde seg noe om arbeidsledigheten eller renten, ikke gjorde noe for å endre dette, så røk en masse norske industriarbeidsplasser. Det har denne regjeringen ansvaret for.

Så har jeg også lyst til å si at når det dreier seg om olje- og gassvirksomheten, er det riktig at SV har vært kritisk til den. Det er jo nettopp fordi vi følger rådene fra faginstansene, som mener at konsekvensutredningen for helårig virksomhet ikke er god nok og truer det viktige næringsgrunnlaget som er der, nemlig fisk, som er et matfat for hele verden, og som er et ressursgrunnlag som jeg tror få egentlig fatter størrelsen på. Vi ser at dette er meget sårbart. Det gjør sjølsagt denne problemstillingen vanskelig. Men noen ganger må man ta vanskelige valg, og da må man først ta hensyn til framtida. Det er det vi forsøker å gjøre, sjøl om det er vanskelig.

Dette håper jeg også vi kan gjøre når det dreier seg om fiskeripolitikken. I stedet for på en måte å ramse opp hvem som gjorde hva når, må vi se hva det er vi kan gjøre framover for å sikre at det markedet som skal ha fisken, faktisk får en fisk som har en kvalitet som gjør at den er konkurransedyktig. Da kan man ikke ensidig satse på den store flåten. Da må man satse på de små båtene, som også Olav Gunnar Ballo var oppe og snakket om. For de tar fisken når den kommer inn til kysten, og de tar den på en slik måte at den har en kvalitet som gjør at den kan selges til en helt annen pris enn fisk som tas på annen måte. Dette er det meget viktig å tenke på. Det er også meget viktig å huske at sjøl om det ikke står en masse privat kapital rede til å finansiere noen av de fiskebrukene som skal leve i Finnmark – hvis vi mener at vi skal ha fiskeindustri der, og det mener i hvert fall SV – så må staten ta et ansvar nå for å være med på å legge det golvet som gjør at noen ønsker å ta den risikoen. Så får vi diskutere hvordan denne strukturen skal være. Staten kan altså ikke vente på at det kommer en rik onkel og gjør dette. Det er staten som er den rike onkelen som nå må sørge for at virksomhet kommer i gang på land, før all virksomheten flyttes et annet sted. Da er det ikke mye mening i å snakke om tiltakssone for Nord-Troms og Finnmark.

Raymond Robertsen (H) [11:37:34]: Jeg må ærlig innrømme overfor denne forsamlingen at jeg ikke kjenner meg helt igjen i alle beskrivelsene som har vært av det fylket jeg bor i. Det er kanskje det som har preget debatten tidligere og gjennom historien, at det er noen som definerer som sannhet det som kanskje ikke er helt riktig, slik som siste taler fremstiller fiskeripolitikk og flåtestruktur. Man glemmer på en måte i debatten at 70 pst. av kvotene på norsk side tas av kystflåten, og at trålflåten har vært et veldig nyttig supplement for industrien i Finnmark. Mine foreldre ville faktisk ikke hatt arbeid hadde det ikke vært for trålerne. Så enkelt er det. Den ensidige svartmalingen som er her, synes jeg altså man bør holde seg for god til.

Så er det en kamp om historien, og det blir det jo gjerne når politikere møtes til dyst. Da Stortinget diskuterte tiltakssonen forrige gang og det var snakk om konkurser og fiskeriindustri, sa Anders Aune følgende:

« Hele fiskeindustrien bortsett fra tre bedrifter gikk konkurs under den siste arbeiderpartiregjering.»

Så kan man gjerne diskutere hvem som har skylden. Det året da Karl Eirik Schjøtt-Pedersen var fiskeriminister, var det året folketallet i Finnmark gikk mest ned. Hvem har skylden? Man diskuterer arbeidsgiveravgift. Hvem foreslo å fjerne den, og hvem stemte for? Ja, det er riktig at Arbeiderpartiet, som de gjør nå, kom med et forslag utenfor budsjettbehandlingen som ble stemt ned, men det var Syse-regjeringen som tok det inn i budsjettet og fikk det gjennomført.

Leveringsforpliktelsene – ja, det er riktig at det var Karl Eirik Schjøtt-Pedersen som fiskeriminister som innførte prinsippet, men det var Svein Ludvigsen som statsråd som fikk prinsippet til å fungere og laget forskrifter for å håndheve det.

En annen ting som også diskuteres, er flyprisene. Hvis man leser rapporten fra Møreforsking, som er bakgrunnen for meldingen om tiltakssonen, er et moment som tas opp, de høye kostnadene ved å reise med fly, og det blir omtalt som et problem i Finnmark. Siden Samarbeidsregjeringen kom til makten, har flyprisene i Norge gått ned med 25 pst. En kan nå fly én vei fra Alta til Oslo for 400 kr – mens den billigste billetten da Samarbeidsregjeringen kom til makten, var 2 000 kr – som følge av aktiv konkurransepolitikk, som følge av at man setter ned skatter og avgifter. Og jeg ble litt frustrert da jeg hørte innlegget fra hovedtaleren fra SV, der hun brukte store deler av sitt innlegg til å unnskylde seg fordi man ikke ønsker petroleumsaktivitet i Finnmark. Da spør jeg SV og dem som er imot det: Hva skal Finnmarks befolkning leve av hvis man er imot nye næringer og hele tida ser bakover etter løsninger for fremtidens befolkning i Finnmark? Jeg spør: Hva er alternativet? Hva skal Finnmark leve av hvis man sier nei til petroleumsaktivitet?

Statsråd Erna Solberg [11:40:57]: Ut fra den høye profilen som Karin Andersen holder i sin kritikk av Regjeringen, og så liksom bare som en liten bit sier at nei, fordi man mener noe som er veldig omdiskutert, at konsekvensanalysene ikke skal være godt nok gjort i forhold til åpningen i Barentshavet, så kan man ikke legge vekt på det, synes jeg faktisk at man skulle roe profilen litt ned når det gjelder kritikken av hvem som gjør noe for Finnmark og ikke, for da har man valgt å gå på veldig usikre analyser innen en av de sikreste næringene vi har. Jeg har lyst til å minne om at oljenæringen er blant dem som har desidert færrest uhell, som har størst kontroll på det de holder på med, i forhold til mange andre næringsvirksomheter, nettopp fordi det er mange sårbare områder.

Så har jeg lyst til å si til Eva Nielsen: Ja, det er faktisk sånn at det over flere år er bygd opp en konkurranseudyktighet i norsk økonomi som kommer til å slå ut Distrikts-Norge først, hvis den fortsetter. Og det er altså sånn at fra mai 2000 til januar 2003 svekket norsk næringslivs konkurranseevne seg med nærmere 20 pst. Fra 1995 til 2002 medførte bare lønnsoppgjørene en forverring på 14 pst. i forhold til konkurranse. Samtidig får vi sterkere konkurranse fra andre land. Det er klart at det vil også berøre all næringsvirksomhet som foregår i Finnmark, i Distrikts-Norge og andre steder, og da er det ikke bare et spørsmål om raskt å knipse og si: flere offentlige tiltak. Når jeg sier generelle virkemidler, snakker jeg altså ikke om regionalutviklingsmidlene, jeg snakker om rammebetingelsene for norsk økonomi som en helhet. Dette henger sammen, og i Finnmark var det helt slående. Så vil jeg si at da er det mulig at vi skulle ha strammet inn mer i første halvdel av 2002. Men det er jo bare en liten bit i forhold til hele det store konkurransegapet som ligger her.

Men det jeg egentlig hadde tenkt å si, er at jeg er helt enig i at vi har en utfordring i Indre Finnmark. Nå leverte vi en stortingsmelding i 2002 som bl.a. omhandlet en del av oppfølgings- og omstillingsarbeidet i Indre Finnmark. Særlig utviklingen i reindriften er bekymringsfull, men det er ikke bare et spørsmål om antall rein, for øyeblikket gjelder det først og fremst avsetningen på reinkjøtt – å sørge for at det finnes markedsmulighet for reinkjøttet og få det ut til markedene. Hvis ikke står hele denne næringen i mye større grad i faresonen, for da produserer man altså til et marked man ikke kommer inn på. Det er et område som jeg vet at landbruksministeren jobber intenst med, både ved å sørge for at det reklameres for at folk skal bruke mer reinkjøtt, og ved at det arbeides for å få markedstilgang. Derfor har vi laget en reguleringspolitikk for reindriften. Den er omdiskutert blant reindriftseiere, men den skal altså bidra til at reindriften kommer i balanse også i forhold til de naturgitte forholdene.

Olav Gunnar Ballo (SV) [11:44:11]: Jeg merket meg at representanten Robertsen sa at han ikke kjente seg igjen i det fylket han bor i, og der kan jo mye av forklaringen ligge i at han i så liten grad er opptatt av å ta tak i de problemene som fylket står overfor.

Når man spør hva man skal leve av i fylket hvis man ikke skal leve av petroleumsindustrien, er det klart at man har et problem. Når man ser på helleristningene i Alta, finner man 5 000 år gamle helleristninger av fiskeriredskap, og sannsynligvis har man holdt på med fiskeri i kanskje opptil 10 000 år. Det perspektivet vi snakker om når det gjelder petroleumsvirksomheten, er 20–50 år. Med den utvinningstakten som det tas til orde for fra enkelte, vil perspektivet kanskje være enda kortere. Så spør man som representant for et fylke som har holdt på med fiskeri i 5 000–10 000 år: Hva skal befolkningen leve av? Ser man ikke da at man har et problem?

Det er klart at det SV sier, er at vi skal forvalte ressursene, også når det gjelder petroleumsvirksomheten, på en måte som er bærekraftig og ikke kommer i konflikt med fiskeriressursene, og der man sikrer at man ivaretar det matfatet som fiskeriressursene representerer, ikke bare for Norge, men for hele verden, på en måte som ikke er konfliktskapende.

Jeg kan godt huske at jeg satt oppe på galleriet i 1977, etter at man hadde hatt en utblåsning i Nordsjøen. Da hadde Bjartmar Gjerde på forhånd sagt at det at man skulle få en blow-out i Nordsjøen, var like sannsynlig som at det skulle bli født en kineser av norske foreldre. Og jeg kan huske at Berge Furre sa at nå er det født en kineser av norske foreldre. Det er klart at den type bagatellisering av den slags virksomhet har man hørt til alle tider fra dem som ønsker å forsere virksomheten, og så har man bagatellisert også når konsekvensene kom.

Det at det finnes partier i denne salen som er opptatt av de konsekvensutredningene som Regjeringen selv tar initiativ til, burde Regjeringen være de første til å være glad for. Det er jo det man kaller ansvarlig politikk. Og vi ser hvordan Regjeringen nettopp sikrer seg et flertall når det gjelder snøscooterkjøring i Finnmark. Der er jeg faktisk helt enig med Erna Solberg. Er det noe man burde være mye flinkere til i Finnmark, er det å analysere de mulighetene som måtte foreligge for turisme på andre felt enn bare når det gjelder motorisert ferdsel. Jeg har selv truffet to jenter fra Montana som gikk fra Karasjok til Alta på ski, og som hadde oppdaget at det gikk an å gjøre det, bare gjennom en liten notis i turistguiden Lonely Planet. Finnmark har ikke gjort noen forsøk på å gjøre det til en turistnæring. Jeg er helt overbevist om at potensialet der er stort. Derfor er det også viktig å analysere konsekvensene av økt snøscooterbruk i et perspektiv der man skal være opptatt av næringsvirksomhet som gir rom både for den type turisme og for en turisme der folk søker stillheten, kommer ut i terrenget på ski og kanskje ferdes over lengre områder etter å ha reist helt fra den andre siden av verden for å kunne holde på med det.

Ivar Kristiansen (H) [11:47:45]: Jeg tror vi med stor frimodighet kan slå fast at på tross av utviklingen de siste 12–14 år i Nord-Troms og Finnmark har de personrettede tiltak vist seg å være de mest effektive. Og det er dem vi må bygge videre på.

Selvfølgelig må det være tillatt, som representanten Robertsen gjorde tidligere i debatten, å stille spørsmålet: Hva er det man skal leve av i denne regionen? Hva slags arbeidsplasser er det man har å tilby den delen av befolkningen som man gjerne vil beholde, eller dem som man ønsker skal flytte tilbake til Nord-Troms eller Finnmark?

Det er der jeg registrerer at opposisjonen i det hele tatt ikke mønstrer med et eneste svar. Man velger å ta flukt opp i tåkeheimen når dette spørsmålet stilles. Da kan man gjerne diskutere trusselen i forbindelse med petroleumsaktivitet osv. og ta en diskusjon om den, men jeg bare konstaterer at de som etterlyser tiltak fra Regjeringen, går imot de fleste av de konstruktive tiltak som kan bidra til å få virkelig fart i Nord-Troms og Finnmark.

Det er denne regjeringen som fikk på plass Snøhvit-prosjektet, og det blir sannsynligvis denne regjeringen som – forhåpentligvis – får på plass et Snøhvit II-prosjekt. Jeg er forhåpentligvis også i den situasjon at jeg kan mene at det er denne regjeringen som har sørget for at vi med utgangspunkt i Nord-Troms og Finnmark skal bli en aktiv part i utviklingen av petroleumsvirksomhet i Barentshavet videre. Det kan bidra til å sette norsk miljøstandard på plass i et område som, uavhengig av hva man måtte mene i Norge, kommer til å bli en av de største petroleumsregionene i verden i løpet av kort tid.

At Sosialistisk Venstreparti ikke har fått med seg at vi har fått redusert rentenivået i Norge fra 7 pst. til 2 pst. fra oktober 2001, er det for så vidt ikke så veldig stor grunn til å bli overrasket over, men det har i hvert fall resultert i at Finnmarks befolkning og næringsliv sitter igjen med anslagsvis 1 milliard kr mer i egne bøker enn det som ville ha vært tilfellet hvis Schjøtt-Pedersens rentenivå skulle blitt videreført til dags dato. Er det noen i denne salen som tror at det nivået vi var på, de konkurransevilkår som eksisterte da, ville ha gitt mer fart i Nord-Troms og Finnmark?

Så sier man at man er opptatt av fiskeindustri. 95 pst. av det som industrien i Nord-Troms og Finnmark produserer, eksporteres ut av landet. Samtidig som man sier at man er interessert i fiskeindustri, kjemper man durabelig imot de vilkår denne industrien skal ha i det markedet der den skal selge varer og tjenester. Jeg registrerer at det finnes ikke noe alternativ for Nord-Troms og Finnmark til den politikken denne regjeringen fører.

Ivar Østberg (KrF) [11:51:14]: Det er altså stortingsmeldingen om tiltakssonen og virkemidlene der vi har til behandling, men det har etter hvert utviklet seg til en debatt om petroleumsvirksomhet, historie og fiskerinæring.

Når det gjelder fiskerinæringen, er et grunnleggende forhold den klare ubalansen mellom begrensede fiskeressurser og den for store samlede fangst- og produksjonskapasiteten i flåte og industri. En realistisk vurdering av situasjonen tilsier at dette vil ha konsekvenser både for antall bedrifter og for antall sysselsatte.

Det er imidlertid en viss optimisme å spore i næringen, og vi skal ikke svartmale, men se på mulighetene. Skal vi realisere næringens verdiskapingspotensial, må det nå rettes økt fokus på å utnytte et av våre store og viktigste fortrinn, nemlig nærheten til ressursene og mulighetene til å forsyne store og kjøpekraftige markeder med ferske produkter.

Dette vil stille krav til næringens aktører. Det må legges vekt på å utvikle kompetansebasert og lønnsom fiskeindustri som kan tilby arbeidsplasser, og gjennom dette bidra til å trygge sysselsetting og bosetting i distriktene langs kysten.

Dette vil bety økt bruk av moderne teknologi, og Fiskeridepartementet, fiskerinæringens organisasjoner og virkemiddelapparatet har alt i noen tid finansiert konkrete prosjekter spesielt rettet mot utviklingen av bl.a. ny fileteringsteknologi.

Det knytter seg forhåpninger til framtidig bruk av slik teknologi. I seg selv vil dette imidlertid ikke være nok. Effekten kommer først når dette kombineres med økt vektlegging på direkte kommunikasjon mellom sentrale aktører i markedet, det være seg kunder eller forbrukere. Myndighetene både på statlig og regionalt nivå, støtter som nevnt opp om aktuelle framstøt. Dette gjelder ikke bare medfinansiering, men også bidrag til tilrettelegging for næringsnettverk og andre fora for utveksling av kunnskap og informasjon.

Avslutningsvis vil jeg peke på at fiskeriministeren ved årsskiftet nedsatte en egen arbeidsgruppe, den såkalte Grønnevet-gruppen. Arbeidsgruppens leder og dens seks medlemmer har lang erfaring fra ulike sektorer innen fiskeri- og havbruksnæringen. Deres mandat er å

«foreslå endringer i de offentlige rammebetingelser og eventuelle andre tiltak som kan gi grunnlag for bedringer i fiskeindustriens lønnsomhet, konkurransekraft og verdiskaping».

Gruppens rapport og anbefalinger skal overleveres fiskeriministeren den 15. juni i år. Jeg ser altså fortsatt ikke noe behov for den planen som komiteens flertall har bedt om.

Presidenten: Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [11:54:34]: De menneskene som går arbeidsledige i fiskeindustrien i Finnmark, ser behovet for denne planen. De har krav på vår oppmerksomhet, på samme måte som de lokalsamfunnene som nå har en betydelig nedgang i folketallet, har krav på vår oppmerksomhet.

Jeg konstaterer at statens egen representant i Finnmark, fylkesmannen, er blant dem som har tatt initiativ til at en slik plan bør utarbeides. Jeg kan ikke annet enn sterkt appellere til Regjeringen om å ta et ansvar i forhold til de menneskene og de lokalsamfunnene som berøres.

For det andre har denne debatten i for stor grad dreid seg om historikk, slik stortingsdebatter dessverre altfor ofte gjør. Jeg mener at vi nå må konsentrere oss om de tre utfordringene som ligger på bordet. Det er å få i gang fiskeindustrien, det er å få forbedret virkemiddelordningene, slik flertallet i komiteen tilrår, ved en styrking av studiefinansieringsordningen, og det er en relativt begrenset utvidelse når det gjelder motorferdsel i utmark, som kunne betydd svært mye for å utvikle næringslivet, og jeg synes det er svært uheldig at det ikke ser ut til å bli flertall for det.

Presidenten: Karin Andersen har tatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Karin Andersen (SV) [11:55:59]: SV har fått med seg at renta har gått ned, men poenget i min merknad i stad var at Regjeringen ikke vektla arbeidsledighet og kronekurs i Norges Banks mandat i pengepolitikken, men satt og holdt fast på inflasjonsmålet så lenge at mange tusen industriarbeidsplasser gikk tapt. Nå har Regjeringen snudd, og det er bra, men det var altså for sent, og det ansvaret må Regjeringen ta.

Den som er villig til å ta stor miljørisiko både lokalt og globalt og på vegne av framtidige generasjoner, kan fort få mange arbeidsplasser lokalt. Det er en avveining man må ta. SV har vurdert det slik at farligheten nå er for stor. Det er helt riktig at man har sterke sikkerhetsrutiner i oljeindustrien og i oljevirksomheten, men farligheten hvis det går galt, er så stor. Det er det som er svært alvorlig. (Presidenten klubber.)

Jeg vil bare bemerke til avstemningen …

Presidenten: Taletiden er dessverre slutt, representanten har hatt ordet tre ganger i debatten. Beklager.

Karin Andersen (SV) [11:57:14]: Da må jeg be om ordet til en stemmeforklaring når avstemningen kommer.

Presidenten: Det får man heller gjøre.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.