Torbjørn Hansen (H) [10:02:34]: Stortingets budsjettsystem bygger på prinsippet om realistisk budsjettering og at budsjettet skal omfatte samtlige statsutgifter og statsinntekter i den enkelte budsjetterminen. Konsekvent praktisering av bevilgningsreglementet er en forutsetning for tillit til vårt politiske system og for tilfredsstillende forutsigbarhet og kontroll med offentlig ressursbruk. Av samme årsak bør enkeltvedtak som fattes av Stortinget, ha forankring i ordinær budsjettbehandling.

Siden det nye budsjettsystemet ble vedtatt i 1997, har vi i økende grad sett eksempler på at budsjettdisiplinen i Stortinget er svekket. Det er eksempler på at bevilgningsreglementet brytes, at flertallet i Stortinget samles om løfter som ikke finansieres, og at det fremmes forslag til endringer av budsjettet bare uker etter at det er vedtatt.

Dette svekker styringen med den økonomiske politikken. Den nye budsjettordningen i Stortinget var ment å avverge slik praksis, men erfaringene hittil har vist betydelige svakheter også ved dagens ordning og praktiseringen av denne.

Stortinget har de siste årene nærmest gjort det til fast praksis at man ved nysalderingen av budsjettet mot slutten av budsjettåret gjør vedtak om nye bevilgninger som åpenbart hører hjemme på neste års budsjett. Eksempler på dette er bevilgning til Statkraft i nysalderingen for 2003, bevilgning til barnehager i nysalderingen for 2002 og bevilgning av tilskudd til studentboliger, privatskoler og IKT-tiltak i nysalderingen av 2001-budsjettet. Det har også vært eksempler på romertallsvedtak som fattes uavhengig av rammen, men som har åpenbar innvirkning på rammen. Et eksempel på dette var vedtaket om å ta igjen etterslepet fra pensjonistoppgjøret i juni 2002, med en kostnad på rundt 500 mill. kr.

Vi har også hatt en del Dokument nr. 8-forslag med til dels betydelig økonomisk konsekvens, uten at dette har vært behandlet i en budsjettmessig sammenheng. Dette er ikke i strid med reglementet. Eksempler på dette er Dokument nr. 8:75 for 2001-2002, det såkalte barnehageforliket, Dokument nr. 8:21 for 2002-2003, om tiltak for norske sjømenn, og Dokument nr. 8:25 for 2001-2002, om konsesjonskraft. Politikk handler om å prioritere, og denne måten å binde opp offentlige ressurser på gjøres uten noen form for prioritering eller sammenheng med de aktuelle budsjettområder. Det er etter min mening uheldig.

Dette var bakgrunnen for at dette Dokument nr. 8-forslaget ble fremmet, og hensikten var å få til en bredt forankret gjennomgang av budsjettbehandlingen og håndteringen av forslag som har budsjettvirkning.

Jeg synes derfor det er litt skuffende å registrere hvor ullent flertallet i Presidentskapet vurderer saken i sine merknader. I stedet for å gå inn i problemstillingen vises det til en protokoll fra et lukket møte mellom Presidentskapet og gruppelederne. Der sies det på den ene side

«at det bør gjøres vedtak om å fravike reglementet i de tilfeller der det er flertall for å gjøre vedtak som er i strid med reglene».

Det er vel og bra, men på den andre side vises det til at

«stortingspresidenten tolket signalene som var kommet slik at det ikke er ønskelig med regler som gjør at en må fravike reglementet for å kunne ta politisk initiativ».

Det er ganske åpenbart at de brudd på reglementet som har vært i denne perioden, er basert på et eller annet politisk initiativ. Så hvis det er slik at bevilgningsreglementet ikke skal anvendes i de tilfeller der det er oppstått et «politisk initiativ», har dette reglementet tilsynelatende et noe begrenset virkeområde.

Det er særlig interessant å merke seg Arbeiderpartiets holdning til dette. Arbeiderpartiet har jo gjort seg noen erfaringer på dette området tidligere, bl.a. kommentert av tidligere partileder og tidligere statsminister Thorbjørn Jagland på Arbeiderpartiets landsmøte 8. november i 2002, sitert i Aftenposten:

«Hva verre er: Det er blitt en helt vanlig sport at opposisjonen slår seg sammen og gjør enkeltvedtak gjennom året som setter opp statsbudsjettets utgiftsside og overlater til regjeringen å finne inndekning. Slik blir helhetlig og langsiktig planlegging umulig.»

Dette var nok først og fremst inspirert av situasjonen da Arbeiderpartiet satt i regjering, og står selvsagt for Thorbjørn Jaglands egen regning. Men også på denne bakgrunn mener jeg det er underlig at Arbeiderpartiet i innstillingen ikke finner grunnlag for engang å se nærmere på budsjettsystemet, men tvert imot avfeier det hele med at man ikke ønsker «regler som gjør at en må vedta å fravike reglementet for å ta politiske initiativ».

Jeg vil med dette ta opp mindretallsforslaget i innstillingen.

Presidenten: Representanten Torbjørn Hansen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Berit Brørby (A)[10:07:17]: Jeg skal ikke kommentere alt det Torbjørn Hansen nå sa, men det er ikke «ullent» av flertallet i Presidentskapet å innta den holdningen man har gjort til dette forslaget. Vi er selvfølgelig alle klar over hvilke politiske manøvreringsmuligheter som finnes i bevilgningsreglementet, men jeg vil bare understreke det som flertallet har anført i sine merknader om at dette ble grundig, veldig grundig, behandlet i en utredning for noen år siden. Og jeg må i hvert fall si – og jeg har vært mange år i finanskomiteen og opplevd to forskjellige regimer – at det er en betydelig forbedring slik vi behandler budsjettene nå, med det reglementet vi lever etter.

Jeg vil også understreke at de samme spørsmålene som er reist av forslagsstillerne, ble behandlet i gruppeledermøte, og selv om det er lukket, noe Torbjørn Hansen nesten fikk til å høres ut som meget spesielt, har jo gruppelederne den fullmakten de har fra sine grupper til også å ta stilling til så viktige ting som bevilgningsreglementet.

Jeg viser også til at signalene fra gruppelederne, slik flertallet har oppfattet det, er at det ikke er ønskelig med regler som gjør at en må vedta å fravike regelverket for å kunne ta politiske initiativ. Det ligger fast. Derfor viser flertallet i Presidentskapet til at vi ikke kan gå inn for en ny vurdering av de problemstillingene som er reist i punktene 1 og 2 i dette forslaget. Jeg viser for øvrig til det som står.

Carl I. Hagen (FrP) [10:09:31]: La meg først si at i likhet med presidentskapsmedlem Berit Brørby reagerte jeg også på representanten Torbjørn Hansens omtale av det lukkede gruppeledermøte, som om komitemøtene er åpne. De aller fleste innstillinger som er til behandling i dette forum, kommer fra lukkede møter – lukkede komitemøter, lukkede presidentskapsmøter, så det å gjøre det til noe dubiøst synes jeg var ganske oppsiktsvekkende.

Det er også slik at i mange sammenhenger der Presidentskapet har en del saker til formell behandling, er Presidentskapet fullt oppmerksom på at det er stortingsgruppen og flertallet i denne salen som har den reelle myndighet, og der hvor det er partipolitikk, ulike synspunkter mellom partiene, er det fast praksis – og det har vært det lenge – at presidenten, eventuelt flere medlemmer av Presidentskapet, har et møte med gruppelederne, slik at gruppelederne kan gi uttrykk for hva gruppene mener om en sak som er til normal behandling i gruppene, akkurat som alle andre saker som er til komitebehandling, blir forelagt gruppene. Det ville jo være meningsløst hvis de seks medlemmer i Presidentskapet skulle ta sine personlige synspunkter i enhver sak og fremme innstillinger til Stortinget, og så lide et dundrende nederlag fordi de ikke har sjekket med sine grupper. Så dette forsøket på å lage noe mistenkelig rundt dette, synes jeg ikke noe særlig om. Dette er behandlet på helt ordinær måte, og gruppene har gitt uttrykk for sine synspunkter. At det er en partipolitisk uenighet, det er greit, og den kommer til uttrykk der den skal komme til uttrykk, nemlig her i stortingssalen.

Så til innholdet i bevilgningsreglementet og forretningsordenen, som her er tatt opp. Jeg vil si at Fremskrittspartiet var imot de endringer i budsjettsystemet som ble gjort for en del år siden. Vi har fortsatt det systemet. Hittil har man greid å komme igjennom. Det har vært store kriser fra tid til annen, men man har greid det. Det skal jeg akseptere, at det er skjedd.

Jeg forstår regjeringspartienes frustrasjon – den forstår jeg utmerket. Regjeringspartiene har valgt å være en mindretallsregjering, og ikke engang å forsøke å være noe annet. Men den vil så veldig gjerne ha den makten en flertallsregjering har, og derfor liker ikke regjeringspartiene at flertallet i Stortinget i en del sammenhenger kan gjøre noe annet enn det Regjeringen gjør. Dette er en av ulempene når man velger ikke bare å være mindretallsregjering, men en mindretallsregjering uten noen fast parlamentarisk basis eller noen avtale med andre partier i Stortinget som kan sikre fasthet, troverdighet og langsiktighet. Regjeringen valgte dette helt bevisst selv etter valget i 2001. Vi tilbød oss i hvert fall å forsøke gjennom samtaler å finne ut om det var grunnlag for forhandlinger om et politisk grunnlag for en flertallsregjering eller en flertallskonstellasjon. Man ville ikke engang ha samtaler om dette. Da synes jeg det er litt flaut å være vitne til at man hele tiden prøver å unndra seg de negative følger av sine egne valg.

Vi følte et ansvar for Regjeringen opp til i fjor sommer. Etter revidert nasjonalbudsjett i fjor, da man valgte ikke å holde løftene – her er det ulike oppfatninger, men etter vår oppfatning ville man ikke revidere det budsjettet i samsvar med det forliket vi hadde i forfjor høst – erklærte vi at vi ikke lenger føler noe ansvar. Siden det har Regjeringen vært uten noen som helst basis i Stortinget, og det er noe den selv har valgt.

Så tror jeg ikke at man kan lage for mange skriftlige regler om hva et stortingsflertall ønsker å gjøre. Hvis man tror at man gjennom et regelverk og en forretningsorden kan gjøre det, tar man ganske enkelt feil. Det er en innskrenkning av den handlefrihet som et stortingsflertall bør og må ha. Det er også slik at forretningsordenens bestemmelser kan, hvis presidenten foreslår det, tilsidesettes med vanlig flertall. Hvis det ikke er presidenten som foreslår det, kan 2/3 flertall sette alle bestemmelser til side. Så hvis man tror at man kan hindre Stortinget i å gjøre noe gjennom en eller annen regelgreie, tar man feil.

Når man først ser på bevilgningsreglementet, har jeg også lyst til å si at her er det ting som på lang sikt bør vurderes. Det jeg føler er et problem i vårt norske bevilgningsreglement og for så vidt i vår grunnlov, er at alle viktige vedtak som har med skatter og avgifter å gjøre, kun blir fattet for ett år av gangen. Det betyr at de som vil investere i Norge, og særlig nå i en globalisert verden, hvor det er mange større konserner som skal vurdere om de skal investere i et anlegg eller en fabrikk i Norge, Nederland, Kina, Polen eller Irland, gjerne vil ha tillit til de langsiktige rammevilkår. Erfaringene fra Norge i den senere tid er ikke gode. I sene nattetimer under budsjettbehandling skjer det dramatiske endringer i rammevilkårene for næringslivet. Det kan være avskrivningssatser som halveres, det kan være skattesatser som endres, det kan være skattelovgivningen som endres – og det er negativt i den nye konkurransen om å tiltrekke seg investeringer.

Andre land har innført muligheter til å inngå avtaler med bedrifter hvor man fraskriver seg retten til å endre skatteregler og lovregler, rammereglene for bedriftene. Irland har hatt stor suksess. De har tiltrukket seg veldig mye investeringer fordi de juridisk har kunnet fraskrive seg retten til å endre avskrivningssatser, skattesatser, formuesansettelser for en 10–15-årsperiode. Da vet bedriften at her blir det ikke endringer på de ti årene. Man har altså de motsatte erfaringer i Norge. Jeg synes vi må drøfte om vi også skal prøve å endre vårt system slik at vi kan delta i den globale konkurransen om å tiltrekke oss arbeidsplasser, avanserte kompetanse- og kapitalintensive arbeidsplasser, ved å inngå mer langsiktige avtaler også om skatter og avgifter og lovgivning, slik at bedriftene har trygghet for at vi ikke endrer det. Jeg er glad for at en utredning om dette vil komme i løpet av sommeren. Det er satt i verk av Rederiforbundet. En av våre fremste professorer, så vidt jeg skjønner, har påtatt seg oppdraget, slik at vi vil kunne levere noen grunnlovsforslag før fristen i slutten av september for behandling i neste stortingsperiode. Det er i hvert fall et tema som er langt viktigere i forhold til bevilgningsreglement og forretningsorden og vår grunnlov enn de innskrenkninger som forslagsstillerne foreslår når det gjelder bevilgningsreglementet og budsjettsystemet, som er til behandling i den foreliggende innstilling.

La meg til slutt også få lov til å nevne at i tillegg til det som ligger i systemet, har den sittende regjering, med støtte av Arbeiderpartiet, innført en såkalt handlingsregel, som virker lammende på sunn fornuft i denne salen. Nå er det slik at i fjor inngikk Regjeringen et forlik med Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet fikk til en del endringer i budsjettet for å inngå det subsidiære forliket, et subsidiært forlik man året før sa man aldri ville inngå, men som man gjorde et år senere. Da er det klart at jeg har litt forståelse for Arbeiderpartiet nå om dagen når mindretallsregjeringen i forbindelse med revideringen av budsjettet foreslår å endre akkurat en del av det som Arbeiderpartiet fikk til gjennom forliksforhandlingene i fjor høst. Det Arbeiderpartiet trodde de hadde vunnet for 2004, rapper Regjeringen tilbake i revidert. Det er jo ikke noe rart man blir irritert. Det er den muligheten som ligger i revideringen, og det er der regjeringspartiene ødelegger for seg selv når de ønsker stabilitet.

Når jeg sier at handlingsregelen i realiteten får folk til å lage merkverdige, delvis ukloke, vedtak, tenker jeg på det faktum at nå har altså sykelønnsutgiftene og uføretrygdutgiftene økt. Det er et stort problem. Det må vi gjøre noe med. Men det hjelper da ikke på situasjonen at fordi om sykelønnsutgiftene og uføretrygden er gått opp, skal pressestøtten reduseres eller veibevilgningene reduseres. Hva har de med hverandre å gjøre? Ingen ting. Ingen ting i det hele tatt, annet enn dette balansetallet i budsjettet. Der er Arbeiderpartiet og Regjeringen enige. Hvis man har økt vekst i de regelbundne utgiftene, må man kutte på andre områder for å ha inndekning, på tross av at landet har fått 30 milliarder kr mer enn vi hadde planlagt å få på grunn av oljeprisøkningen. Det er helt meningsløst. Det hjelper ikke uføretrygdede eller på uføretrygdutbetalingene om man kutter i veibevilgninger – veier som vi trenger, og som vi kunne satt folk som nå hever arbeidsledighetstrygd, som er en økt og voksende utgift, til å bygge. Den hadde man redusert ved å få dem til å bygge vei istedenfor.

Men handlingsregelen er Arbeiderpartiet og regjeringspartiene varme forsvarere av. Det blir veldig spennende å se hvordan Arbeiderpartiet skal inndekke sine påplussinger i budsjettet. Innenfor handlingsregelen må de jo finne dekning krone for krone. Det må også regjeringspartiene, har jeg skjønt av det jeg leser i avisene. Det blir meget, meget spennende å se hvordan man skal gjøre det. Men handlingsregelen på dette området er altså i seg selv en meningsløshet. Det har også vist seg de senere år at når Fremskrittspartiet om høsten har fremmet forslag om å bruke noe mer oljepenger, for å bruke terminologien til Sanner, dvs. at vi reduserer overskuddet på statsbudsjettet, det reelle statsbudsjettet, får vi så ørene flagrer og kjeft for det. Så går det et år, og så er det stort sett nøyaktig det vi foreslo, som Regjeringen allikevel har brukt, og da er alt i orden. Derfor viser det seg at denne handlingsregelen egentlig er avskaffet i praksis, men det er noen som desperat later som om den skal være der. Men denne saken, at sykelønn og uføretrygd går opp, og så kutter man i pressestøtte og veibevilgninger av den grunn, henger ikke på greip.

Øystein Djupedal (SV) [10:20:42]: Det er ikke veldig ofte man får til behandling en sak i Stortingets plenum som er, hvis man kan tillate seg å si det, så selsom som denne saken faktisk er. Representanten Hagen gikk nøye gjennom en del av disse poengene som selvfølgelig er de mest åpenbare, for det som er grunnen til at denne saken i det hele tatt fremmes for plenum, er Regjeringens maktesløshet. Det er vel sjelden at en regjering og regjeringspartier her i huset så åpenlyst demonstrerer sin egen maktesløshet, ved at man gjennom prokuratorknep og forsøk på å endre Stortingets forretningsorden ønsker å få sin vilje igjennom.

Det som ligger i dette, er selvfølgelig at Stortinget og en nasjonalforsamling til enhver tid må stå fritt til å gjøre det nasjonalforsamlingen mener er riktig. Det åpner også i dag forretningsordenen for ved at man kan dispensere fra de regler og bestemmelser Stortinget har vedtatt, enten gjennom alminnelig flertall eller gjennom to tredjedels flertall. Slik må det selvfølgelig være. Stortinget, folkets representanter, må til enhver tid stå fritt til å gjøre det man mener er riktig. Det tror jeg er ganske åpenbart for alle velgere og også for de fleste partier i denne salen.

Når regjeringspartiene allikevel velger å legge fram dette forslaget om å endre Stortingets forretningsorden slik at Stortingets vilje ikke skal gis anledning til å komme til uttrykk, viser det først og fremst en regjering som ikke har autoritet, smidighet eller dyktighet nok til å kunne få flertall gjennom ordinære prosesser som foregår i komiteer og i stortingsarbeid. Hvis det er slik at Regjeringen faktisk mente at det som stod her, var så uendelig viktig, betyr det at man må inngå den typen dialog for å få venner i Stortinget. Hagens innlegg var i så måte ganske klassisk, ganske typisk og egentlig ganske til poenget. Det var Carl I. Hagen som pekte på denne regjeringen, som gjorde at vi nå har en borgerlig regjering i Norge. Man skrev mange brev til Regjeringen og fikk svar tilbake – en bekreftelse på at Carl I. Hagens parti var det parlamentariske grunnlaget for denne regjering. Det var sågar Carl I. Hagen som pekte på hvem som skulle bli statsminister. Hadde det vært opp til regjeringspartiene, hadde det vært Jan Petersen som var statsminister. Men det gikk ikke. Derfor har vi i dag Bondevik som statsminister. Men i det øyeblikket Stortinget er konstituert og Regjeringen utnevnt, opplever vi at denne regjeringen ikke vil vedkjenne seg noe av det som er det parlamentariske grunnlaget i Stortinget.

Det er derfor disse tre årene i norsk politikk er totalt bortkastet. Denne vinglingen har gjort at velgerne blir maktesløse, fordi de ikke vet hvem som står bak et eneste vedtak i Stortinget. For Regjeringen har gjort det til en dyd, ja ikke bare til en dyd, de har gjort det til et prinsipp at den ikke skal ha venner i Stortinget, og at man helst bør inngå forskjellige forlik i hver eneste sak man faktisk vedtar i denne sal. Det er dette som gjør at Regjeringens maktesløshet lyser mot oss i det forslaget som her er fremmet, ved at man viser at mindretallsparlamentarisme – en venneløs mindretallets parlamentarisme – ikke er noen god måte å styre et land på. Det betyr at dette forslaget på mange måter kanskje er en slags bauta over hvor hjelpeløs mindretallsparlamentarismen kan være. Hvis man velger å være venneløs, må man i hvert fall prøve å gå i dialog med Stortingets partier for å få noe til. Det har denne regjeringen i liten grad valgt.

Framtiden vet man jo ikke mye om. Stortingets forretningsorden vil stå. Stortinget må til enhver tid stå fritt til å gjøre de vedtak Stortinget mener er riktig. Slik vil det også være i framtiden. Men jeg tror at disse fire årene som da vil ha gått ved valget i 2005, vil ha vist mange av Stortingets partier og ikke minst velgerne at det vi har bruk for etter 2005, ikke er prokuratorknep for å hindre Stortingets vilje å komme til uttrykk. Det man har bruk for, er et stabilt flertallsstyre som gjør at man over fire år kan planlegge både skatter og avgifter og statens inntekter og utgifter så langt det er mulig å se, og si til velgerne at dette er det programmet vi ønsker å gå til valg på og få tilslutning til. Jeg tror velgerne også ville ha svært godt av at det fantes flertallskonstellasjoner på både høyresiden og venstresiden som faktisk sa at vi ønsker å snakke sammen, vi ønsker å være venner og gå til valg sammen. Men denne regjeringen gjør det altså nok en gang til en dyd at man i 2005 skal gå til valg uten å ha et flertall i ryggen, gå til valg på at man, nesten prinsipielt, skal være en mindretallsregjering, og at det borgelige partiet Fremskrittspartiet fremdeles ikke skal utgjøre noen parlamentarisk del av denne regjeringen.

Det er en interessant situasjon Regjeringen har satt seg i, og det forslaget som i dag er fremmet, burde selvfølgelig aldri vært fremmet. Det er det mest selsomme forslaget som er behandlet i Stortingets plenum i denne sesjonen, og viser med all mulig tydelighet denne regjeringens maktesløshet og venneløshet. Men når man velger prokuratorknep istedenfor politisk innhold, må det jo dessverre bli slik.

Jan Tore Sanner (H) [10:25:49]: Det slående i debatten så langt er at Arbeiderpartiet, ved Brørby, ikke ønsker å gå inn i problemstillingen, og at representantene Carl I. Hagen og Øystein Djupedal ønsker å diskutere alt annet enn hva denne problemstillingen faktisk gjelder.

Det er jo ingen som er i tvil om at Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen, og nå også Øystein Djupedal, har en bevisst strategi, nemlig at man skal undergrave budsjettsystemet og bevilgningsreglementet. Og det er greit nok, men da bør man også si det. Det som er litt mer oppsiktsvekkende, er at Arbeiderpartiet i opposisjon velger å opptre så populistisk som man gjør, og at man ikke trekker lærdom av de erfaringer som både Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg har gjort i posisjon.

Dette Dokument nr. 8-forslaget tar opp to problemstillinger. Den første problemstillingen er hvordan vi håndterer Dokument nr. 8-forslag i dette storting. Jeg antar at Presidentskapet er kjent med at den diskusjonen vi har tatt initiativet til, også går i de andre nordiske parlamenter og i de andre nordiske presidentskap. Jeg er bl.a. kjent med at den sittende regjering i Sverige og også det svenske presidentskapet har drøftet denne problemstillingen.

I Norge er det et problem – og det burde Arbeiderpartiet se – at vi bruker høsten til å diskutere hvordan vi skal fordele midlene innenfor rammen, og så kommer vi til januar, og da er det fullt frislipp.

Jeg har ikke noe problem med å se at Fremskrittspartiet og SV, som ikke har respekt for helhet og rammer og budsjettdisiplin, synes at dagens ordning er helt grei – nemlig at man fra januar til juni kan fremme alle de forslagene man ikke fikk gjennomslag for på høsten, og at man kan ta omkamper på saker som man ikke vant frem med – men at Arbeiderpartiet, som også har kritisert den sittende regjering for å bruke for mye oljepenger, ikke ser at det er et problem at forslag som fremmes fra januar og frem til revidert nasjonalbudsjett, ikke har de samme kravene til helhet og inndekning som de kravene som settes når man behandler det i forbindelse med et ordinært budsjett, er jeg mer forundret over. Så jeg er overrasket over at flertallet, og kanskje særlig Arbeiderpartiet, ikke ser denne problemstillingen, og ikke er villig til å gå inn i denne debatten.

I forslaget luftet vi også spørsmålet om man kunne sette ned et bredere sammensatt utvalg som kunne se på utviklingen etter at Stortinget behandlet budsjettreglementet og bevilgningsreglementet sist. Det er den andre problemstillingen som tas opp, nemlig håndteringen av bevilgningsreglementet. Det er riktig som representanten Brørby påpeker, at denne problemstillingen ble drøftet da man evaluerte budsjettsystemet, men hvis Brørby har lest den evalueringen, noe jeg er litt i tvil om når jeg hører innlegget hennes, vil hun se at man der påpeker mange av de problemstillingene som vi tar opp i dette forslaget. Og hvis man har lest det forslaget som vi faktisk har fremmet, vil man også se at vi påpeker at siden man sist evaluerte budsjettsystemet, har det vært en utglidning og en forverring. At Arbeiderpartiet da overhodet ikke er villig til å gå inn i den problemstillingen, må jeg innrømme at jeg er ganske forundret over. Det påpekes også følgende i flertallets merknad:

«For øvrig tolket møtelederen (stortingspresidenten) signalene som var kommet slik at det ikke er ønskelig med regler som gjør at en må vedta å fravike regelverket for å kunne ta politiske initiativ.»

Hva legger representanten Brørby i denne setningen? Betyr det at man i ethvert politisk initiativ ikke skal forholde seg til det regelverket som Stortinget har samlet seg om? Hva i all verden skal vi med regelverk, hvis det er slik man vurderer situasjonen? Jeg trodde at det var slik at i Stortinget tok vi politiske initiativ. Det aller meste av det vi driver med, er politiske initiativ. Hvis det er slik at de politiske initiativ ikke i utgangspunktet skal være innenfor regelverket, kan ikke jeg forstå hva man skal med regelverk. Og hvis det er slik at man heller ikke kan akseptere at man hvis man skal bevege seg utenfor regelverket, ikke eksplisitt skal gjøre vedtak om det, blir det jo det rene anarki i Stortinget.

Jeg er meget forundret over at man ikke er villig til å gå inn og se på disse problemstillingene, for det dreier seg om respekten for politikk, og det dreier seg om vår mulighet til å drive helhetlig økonomisk styring. Jeg forstår at enkelte partier ser dette som en trussel mot populisme, men jeg hadde trodd og håpet at de som var opptatt av helhet og ansvarlighet, i hvert fall var villige til å drøfte de problemstillingene som er tatt opp i dette forslaget.

Morten Lund (Sp) [10:31:31]: Stortinget har vedtatt et budsjettreglement som er et effektivt virkemiddel for å hindre at det som det er et stort flertall for i Stortinget, blir vedtatt. Senterpartiet var imot de endringene som ble gjort, nettopp fordi vi så det ville gå sånn.

Regjeringspartiene vil nå ha enda strengere oppfølging av reglene – at en ved enhver behandling som har økonomiske konsekvenser i løpet av året, skal ta hensyn til den hellige budsjettbalansen som er definert i Finansdepartementet.

Vi har mange eksempler på at saker det har vært flertall for, ikke har blitt vedtatt. Akkurat nå kan jeg nevne permitteringsreglene. Før jul var det stort flertall for at de burde være så romslige at man hadde adgang til å permittere i inntil 42 uker, men det var ikke råd å bestemme seg for mer enn 42 uker for det første halvåret – og så skulle en komme tilbake til det. Slikt gir uforutsigbarhet for industrien, og det straffes vi for.

Det var et stort flertall før jul som sa at vi ikke kan ha så høye gebyr til Mattilsynet som foreslått av Regjeringen. Vi ønsket ikke at vi skulle være på Europa-toppen når det gjelder å pålegge næringslivet vårt slike utgifter. Likevel ble det gjennomført, og det får vi etter hvert straffen for.

Flere at av de sakene som Torbjørn Hansen nevnte, ble gjennomført fordi vi da kan gjøre som vi har gjort. Barnehageforliket er en av dem, og det å rette opp urettferdigheter ved pensjoner er en annen.

Det har vist seg mange ganger at den hellige budsjettbalansen slett ikke har vært viktig i det hele tatt. Nå behandler vi revidert nasjonalbudsjett, og Regjeringen foreslår at vi skal bruke 4 milliarder kr mer enn det som gikk an i høst – uten problemer – men ikke én krone utover det uten at finansministeren har godkjent det.

Før jul i år kommer vi til å vedta ytterligere 4–5–6 milliarder kr. Det er jeg sikker på, ut fra de erfaringene vi har hatt. Samtidig viser tallene at Regjeringen godt kunne ha fulgt den handlingsregelen som var, og som er vedtatt her. Hvis de hadde kuttet ut de skattelettene som er gitt på 20 milliarder kr, hadde vi greid det. Da ville vi også hatt romsligere bevilgninger til visse formål som kunne gjort at vi hadde hatt større aktivitet i samfunnet i dag.

Jeg er glad for at flertallet avviser forslaget fra regjeringspartiene.

Øystein Djupedal (SV) [10:34:32]: Det var representanten Sanners innlegg om at det ville bli anarki i stortingssalen, som fikk meg til å ta ordet. Hvis man oppsummerer denne sesjonen, tror jeg nok ikke det er anarki som er tilfellet, men uforutsigbarhet og tilfeldige flertall.

At denne regjeringen lar seg herje med av Stortinget, er Regjeringens egen skyld. Hvis man ikke vil akseptere de vedtak Stortinget gjør, må man bruke de parlamentariske spilleregler som finnes for dette i dette hus, utviklet gjennom mer enn 100 år. Det betyr at da stiller man kabinettsspørsmål, eller så går man i dialog med partiene for å få flertall for sin egen politikk. Slik er den parlamentariske praksis, heldigvis. Slik har parlamentarikere gjennom mange, mange år her i huset utviklet spilleregler som gjør at man håndterer også mindretallsparlamentarismens maktesløshet. Det er jo det vi her ser, men man prøver å institusjonalisere bevilgningsreglementet og Stortingets forretningsorden gjennom prokuratorknep.

Det som er det tydeligste tegnet, er at det er umulig å vite hvem som står bak vedtak i Stortinget. Det er det som er det mest fortvilte med dette stortinget. At vi nå har en borgerlig politikk, lar jeg ligge. Jeg tar ikke for meg innholdet i politikken som sådan, for den må jeg virkelig si ikke har vært mye å skryte av gjennom disse tre årene. Men det er en politisk vurdering – la den ligge. Det som er det mest fortvilte og mest påfallende i disse tre årene så langt – og mest sannsynlig kommer det til å bli det det siste året – er at ingen utenfor dette hus vet hvem som står bak hvilke vedtak. Denne regjeringen har gjort det til en dyd ikke å ha venner her i huset, og denne regjeringen gjør det sågar til en dyd å provosere dem man har fått til et flertall sammen med. Og la meg da ta dette eksemplet med revidert budsjett, som vi nå sitter og behandler. Når man tar omkamp på alle de saker som, i dette tilfellet, Arbeiderpartiet fikk flertall for i det ordinære budsjettet, velger man selvfølgelig å være venneløs, og man gjør det nærmest til en dyd å si at man skal ikke ha venner.

Det som da er den veldig entydige oppsummeringen av dette i denne perioden, er ikke at vi må endre bevilgningsreglementet eller noe annet reglement, men at velgerne har bruk for stabilitet, langsiktighet og forutsigbarhet. Det får man bare på én måte, og det er ved at man faktisk blir enig med andre partier slik at man utgjør et flertall her, og et flertall i bygningen litt lenger borte i gaten. På den måten sørger man for dette.

Jeg er veldig overasket over at Regjeringens representanter har tillatt sine «sersjanter» her i huset å legge fram dette forslaget. Jeg er veldig overrasket over at en regjering som består av så mange kloke mennesker, tillater sine representanter her i huset å legge fram et forslag som til de grader ikke burde ha vært fremmet. Jeg er veldig overrasket over det, for det er klart at dette stiller Regjeringen i et svært uheldig lys. Det viser Regjeringens evneløshet og maktesløshet i forhold til å få et flertall. Dette forslaget har nå likevel kommet igjennom og er til behandling her i salen, men i de fleste tilfellene når det gjelder denne typen spørsmål, er parlamentarikerne her i salen heldigvis voksne nok til å si at dette forslaget avviser vi.

Vi har akkurat evaluert budsjettreformen – i det utvalget satt jeg i. Flertallet syntes at dette for så vidt var greit. Men vi har mange eksempler, og det vil bli flere, på at Stortinget i plenum fraviker sine egne vedtak.

Jeg husker spesielt godt at vi vedtok utenlandsmilliarden, som selvfølgelig var helt utenfor Stortingets bevilgningreglement. Det var masse prokuratorknep, igjen for å hindre at Stortinget skulle fatte et slikt vedtak. Men Stortinget i plenum fattet likevel vedtaket, og det var riktig. Poenget er nok en gang: Stortinget må og vil til enhver tid, uansett hva man gjør av endringer i noe som helst, stå fritt.

Jeg synes at denne debatten egentlig aldri burde ha vært holdt, for det har ikke vært noen god debatt for Stortinget som sådan. Men de som står i skammekroken, er ikke Stortinget. Det er de som har fremmet forslaget.

Berit Brørby (A) [10:39:19]: Jeg skal ikke la meg friste av Jan Tore Sanners frustrasjon, men hele hans innlegg vitner om at han tror at et reglement kan redde hans regjering fra dens egen handlingslammelse og maktesløshet. Jeg forstår også representanten Sanners frustrasjon over både budsjettforhandlingene og de dårlige forslagene som Regjeringen har lagt fram, men jeg skal la det ligge. Det at Arbeiderpartiet får merkelappen «populistisk» når man påpeker åpenbare avtalebrudd, er urimelig og får stå for Jan Tore Sanners regning.

Budsjettreglementet i dag forhindrer ikke en helhetlig politisk styring. Budsjettreglementet forhindrer ikke politiske initiativ, og det forhindrer ikke forutsigbarhet om det er politisk vilje i denne salen til å vise det. Derfor skal reglementet etter min vurdering, og etter Presidentskapets flertalls vurdering, ikke regulere mindretallsregjeringers seilas for å finne løsninger. Reglementet skal kunne gi muligheter for politisk initiativ, og det skal gi muligheter for forutsigbarhet. Jeg mener at det er fullt ut mulig med det reglementet vi har i dag. Derfor blir denne manøveren her som en leting etter noen muligheter for å få kneblet Stortingets flertall slik at man ikke får gitt uttrykk for det man faktisk mener. Men jeg synes, i demokratiets navn og faktisk også i ytringsfrihetenes navn, at vi må ha et slikt reglement, slik at alle muligheter er åpne. Det man forsøker med dette forslaget, er å forhindre nettopp en demokratisk prosess og et flertall i Stortinget. Det synes jeg er verdt å merke seg.

Carl I. Hagen (FrP) [10:41:39]: Jeg må også si at jeg er forundret over Jan Tore Sanner når det gjelder hans innlegg, og over at han som ny nestleder i Høyre fortsetter med negative karakteristikker av dem Regjeringen i mange sammenhenger er avhengig av velvilje fra i Stortinget. Det er som Øystein Djupedal nylig sa, at Regjeringen og dens talsmenn liksom gjør hva de kan for ikke å ha noen som har vennligsinnede holdninger overfor seg. At det var litt av tonen for to–tre år siden, har jeg en viss forståelse for. Den politiske situasjonen var annerledes i 2001 og 2002. Men nå, når veldig mye av det politiske liv faktisk begynner å se frem mot neste stortingsvalg, som er neste år, i 2005 – og når man i regjeringskvartalet vel burde ha registrert en relativt dramatisk endret politisk situasjon i norsk politikk ved at Arbeiderpartiet for første gang, i hvert fall i nyere tid, hvis noen gang tidligere, har sagt at de har et ønske om å gå i regjering med andre partier, og at de har som målsetting en flertallsregjering etter valget i 2005 dersom Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet skulle få flertall – skulle man jo tro at de tre nåværende regjeringspartier, som i hvert fall jeg har forstått ønsker å fortsette i regjering, begynte å justere sin kurs for kanskje å kunne få det til. Istedenfor virker det som om de har satt som en slags målsetting at de skal gjøre det vanskeligst mulig for seg selv å fortsette etter valget i 2005. Det begynner å virke som om regjeringspartiene liksom søker mot å slippe unna å være i regjering; de sier at de gjerne vil være i regjering, mens alle handlingene tyder på at de gjerne vil slippe. Og det forundrer meg. Hadde det vært samsvar mellom de erklærte målsettinger og retorikken, burde jo retorikken vært endret dit hen at man sa at det var om å gjøre på ikke-sosialistisk, borgerlig side å prøve å få til et forhold mellom partiene som i hvert fall hadde sitt utgangspunkt i et felles minste multiplum: at Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet hadde en felles interesse i å beholde sitt flertall, og at det ikke skulle bli flertall for Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Det er faktisk slik at dersom disse tre partiene får flertall, så ryker regjeringsmakten – for det er helt åpenbart, det tror jeg man må ta innover seg, at den gradvise, men metodiske koordinering som skjer mellom Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, vil medføre at det skapes et troverdig sosialistisk regjeringsalternativ, enten en flertallsregjering eller en arbeiderpartiregjering med avtalefestet støtte fra SV og Senterpartiet. Da burde jo det medføre at man tenkte litt nye tanker på motsatt side, istedenfor å ha den utfordrende tonen som Jan Tore Sanner velger å fortsette med – han har jo hatt en god læremester i finansministeren, Per-Kristian Foss. Man fortsetter med dette etter klimaskiftet i norsk politikk, og det forundrer meg.

I selve saken er jeg i utgangspunktet helt enig med presidentskapsmedlem Berit Brørby og med Øystein Djupedal. Man skal ikke ved prokuratorknep kunne hindre et stortingsflertall i å gjøre det stortingsflertallet finner hensiktsmessig. Da burde det jo være om å gjøre å skape et stabilt stortingsflertall bak en regjering – en flertallsregjering eller i avtaleform – og velge fordelene ved å ha det. Jan Tore Sanner har ikke berørt det med ett ord, så vidt jeg kunne høre, at dette nettopp er et bevisst valg som regjeringspartiene har foretatt. Det har faktisk vært slik at hver gang det har vært tegn som kunne tyde på at man prøvde å få noe fastere basis, skynder man seg å understreke at Regjeringen er uavhengig av alle partier i Stortinget, og at man ser likt på sitt forhold til Fremskrittspartiet, som satte Regjeringen inn, og de erklærte opposisjonspartier, SV og Arbeiderpartiet. Så jeg må si at jeg er forundret. Hvis Regjeringen og regjeringspartiene fortsetter denne linjen, er det i hvert fall helt klart at det er ingen sjanse for å beholde regjeringsmakten etter 2005-valget. Det er det ingen sjanse for. Det er helt åpenbart sannsynlig at det ikke-sosialistiske flertall, som vi har hatt i denne periode, vil bli borte. Ansvaret for det ligger ene og alene på de tre regjeringspartiene, ved den bevisste linje de har ført med bare å skaffe seg uvenner og motstandere i Stortinget og legge alle de gode kortene opp i hendene til Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet frem mot valget i 2005. Jeg synes det er meget uklokt. Jeg håper sommeren vil gi en del ettertanke og litt nye impulser. Det kan Regjeringen trenge når den skal løse den relativt tøffe oppgaven det er å få et budsjett til igjennom i denne sal til høsten.

Jan Tore Sanner (H) [10:47:51]: Det er fristende å fortsette der representanten Carl I. Hagen avsluttet, men jeg skal la være å ta den invitasjonen i sin fulle bredde, utover det å slutte meg til at ettertanke er noe som burde sige innover flere. La meg også for øvrig få legge til at jeg synes det er mange interessante anslag i strategiutvalget til Fremskrittspartiet. Jeg er ikke i tvil om at hvis man også lever opp til det i praksis, vil også forholdet mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet bli betydelig bedre.

For øvrig må jeg innrømme at det at representanten Øystein Djupedal blåser seg opp, gjør ikke veldig stort inntrykk. Man kan fristes til å spørre om det er oppslaget i Dagbladet om at det kanskje venter en statsrådsstol på representanten Djupedal, som har gått til hodet på ham, men la nå det ligge. Det er litt forunderlig at Øystein Djupedal i samme åndedrag som han slår fast at Regjeringen fører en borgerlig politikk, sier at den er helt uforutsigbar, vinglete og frem og tilbake. For hvis det er slik, og det er jeg faktisk enig med representanten Djupedal i, at Regjeringen fører en borgerlig politikk, betyr det at det er ganske forutsigbart. Det ser vi også i praksis.

La meg bare til slutt oppklare noen misforståelser. Representanten Brørby sier at man forsøker å hindre Stortinget i å gi uttrykk for det man mener. Hvor er det representanten Brørby har det fra? Vi har ikke sagt at Stortinget ikke skal få gi uttrykk for det man mener. Det vi derimot har sagt, er at hvis Stortinget velger å bryte sitt eget reglement, bør man gjøre vedtak om at man bryter reglementet. Det betyr at man må følge det sporet som ble lagt da man bevilget utenlandsmilliarden. Da man bevilget utenlandsmilliarden, gjorde presidenten Stortinget oppmerksom på at nå bryter man reglementet. Så gjorde man et vedtak om at man satte det til side, og så samlet flertallet seg om å bevilge én milliard. Det er nettopp det vi legger opp til. Det vi derimot reagerer på, er når Presidentskapet sier at man nærmest uten noen debatt skal kunne sette regelverket til side og si at det er noe vi har, men som vi ikke gidder å følge. Poenget er at hvis Stortinget ønsker å bryte reglementet, noe Stortinget faktisk kan gjøre, må man gjøre vedtak om det. Jeg er litt forundret over at flertallet ikke tar det innover seg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.