Se også behandlingen av sak nr. 1 på formiddagsmøtet.

Statsråd Erna Solberg [18:02:29]: 2004 var et år med store forandringer i Europa. EUs utvidelse og NATOs utvidelse har skapt nye plattformer for europeisk samarbeid, skapt nye samarbeidsformer for Norge og skapt nye utfordringer i vårt nærområde. Begge utvidelsene er deler av de positive utviklingstrendene som bidrar til å bygge samarbeidet mellom nasjoner på økonomisk utvikling i menneskelig samkvem og sørge for at den freden og friheten som vi har opplevd i vår del av verden, skal bre seg også til større deler av våre nærområder i årene som kommer. Samtidig har den medført utfordringer. Terrorhandlinger også på europeisk jord har vist at vi står overfor større sikkerhetsproblemer, at vi står overfor større behov for samhandling og samordning med våre naboland og står overfor å måtte ta disse problemstillingene mer alvorlig og gjøre et grundigere felles samarbeid i årene fremover.

Jeg er ikke i tvil om at vi ville hatt mye å hente på et tettere samarbeid med våre naboland på disse områdene. Jeg er heller ikke i tvil om at vi bør samarbeide nærmere for å finne gode felles løsninger i en verden som altså er mer og mer sammenbundet både når det gjelder muligheter og utfordringer, og ikke minst når det gjelder spørsmålet om å kunne få en fredeligere verden. Det ville være viktig hvis norsk trontaledebatt og norsk politikk av og til så utover de nærsynte spørsmålene og så på nye utfordringer, ikke bare utfordringer i den tredje verden og langt vekk, men også utfordringer i våre naboland, utfordringer som etter hvert også vil bre seg til Norge.

Ser man på bildene av hvordan verden for øyeblikket endrer seg, syns jeg det er rart at vi i så liten grad fokuserer på de store velferdsendringene som skjer i et par europeiske land, og som hver dag medfører at det gjennomføres demonstrasjoner, og på spørsmålet om sikkerheten i det europeiske velferdssamfunnet og grunnstammen, om den er på vei til å svekkes. Både Italia, Frankrike og Tyskland opplever for øyeblikket store tilpasninger av store velferdssystemer. Vi er i Norge i en genuint heldig situasjon som ikke opplever å måtte gjøre det like dramatisk og like drastisk på så kort tid som disse landene. Men det er altså en indikasjon på hva vi selv kan komme til å oppleve hvis vi ikke nå begynner å ta de små stegene for å få en bedre balanse mellom vår næringspolitikk og vår velferdspolitikk, balanse mellom vår evne til å drive verdiskaping og vårt ønske om å opprettholde velferdsordninger og velferd fremover. I det langsiktige perspektivet for Norge må det være slik at vi i årene fremover må sette i høysetet å gjøre norske bedrifter konkurransedyktige i en stadig mer globalisert verden. Uten det vil den velferden som denne sal gjerne vil fordele, kollapse. Vi trenger altså verdier som skapes før vi kan fordele dem.

I Norge opplever over 600 000 mennesker i arbeidsfør alder å ha stønad og trygd som sin hovedinntekt. Det er først og fremst trist for den enkelte som ikke får tatt i bruk sine evner og får oppleve å stå på egne ben. Men det er også en utfordring for vår alles velferd. Derfor fører denne regjeringen en politikk for å målrette velferdsordningene og bidra til å reetablere arbeidslinjen. Hvis vi skal makte å sikre velferden i fremtiden, er vi avhengige av å få flere mennesker i arbeid, og det må være attraktivt å stå i arbeid lenger. Vi gjennomfører reformer i offentlig sektor for å få det til, og jeg håper ingen skygger unna utfordringene når Regjeringen legger frem sin melding om pensjonsreformen.

Vår stabile og stramme økonomiske politikk har bidratt til at renten har gått ned med 5 pst. Dette har gitt familier med høye lån flere titusentalls kroner mer igjen i lommeboken enn den gangen Jens Stoltenberg var statsminister og renten var på 7 pst. De siste årene har familieøkonomien bedret seg dramatisk i positiv retning. For to år siden var avisoverskriftene i Norge preget av ord som pessimisme og utflagging, bl.a. fordi kronekursen gjorde at norske bedrifter fikk mindre igjen når de solgte sine produkter til utlandet. Denne sommeren og høsten har avisoverskriftene vært preget av ord som optimisme og oppbemanning. Forleden kunne vi lese undersøkelser som viser at det var etablert 18 000 nye bedrifter i Norge hittil i år. Det er rekordartet. Arbeidsgiverne melder at de vil ansette flere mennesker utover høsten. Ferske prognoser fra Kommunaldepartementet viser at vi kommer til å bygge ca. 26 000 nye boliger i år. Det er lenge siden vi har sett maken.

Det er altså optimisme i Norge. Vi bør ikke hindre at denne optimismen får lov til å fortsette, ved å skape usikkerhet om den fremtidige økonomiske politikken og om verdiskapingen gjennom høyere skatter og avgifter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [18:08:14]: Statsråd Solberg skal om få dager legge fram de økonomiske rammer for kommunesektoren for neste år. 121 kommuner er satt under statlig tilsyn, flere enn noen gang. Regjeringen har tidligere varslet at kommunesektoren neste år ikke engang vil få nok penger til å betale for endringene i folketallet.

En hel kommunestyregruppe har meldt seg ut av Kristelig Folkeparti. Ordføreren i Aremark sier at situasjonen i kommunesektoren aldri har vært så dårlig som de siste tre årene, og Høyres ordfører i Sandefjord sier:

«Jeg forventer rett og slett at det blir lagt mer penger på bordet til kommunene, noe annet vil være en hån mot lokaldemokratiet.»

Gjør dette i det hele tatt inntrykk på statsråd Solberg? Eller er det så vanskelig å finansiere Regjeringens skatteløfter ved å kutte i departementenes egne budsjetter at det blir lettere å skyve over på ordførere og kommunepolitikerne å måtte fortelle velgerne at man skjærer ned på skoletilbudet og eldreomsorgen?

Statsråd Erna Solberg [18:09:25]: Det er altså slik i 2004 at norske kommuner, selv med en beregnet skattesvikt, kommer til å sette rekord i vekst i kommuneøkonomien, både i totaløkonomien og i frie inntekter. Det innebærer at man har 4–4,5 milliarder kr mer å rutte med i frie inntekter i 2004 enn det man hadde i 2003, og det er faktisk rekordartet. Det har altså aldri vært noen regjering eller noe storting som over året har bevilget mer penger enn det man har gjort i 2004.

Derfor synes jeg det er litt utrolig at de samme replikkene om kommuneøkonomien kommer hvert eneste år, til tross for at vi får bedre bevilgninger, at veksten øker. Jeg underslår ikke at det er vanskelig i kommunesektoren, og at vi har omlegginger som også er vanskelige å foreta, men det er faktisk slik at av og til må vi ta innover oss at vi i år har en formidabel vekst, en vekst som ingen tidligere har sett maken til innenfor de frie inntektene.

Per Sandberg (FrP) [18:10:48]: Jeg er fullstendig enig med statsråden i at Norge før eller senere vil stå overfor de store utfordringene som våre naboland har i dag. Det kan være på mange områder – næringsutvikling, asylpolitikken, velferdspolitikken og også det som går på arbeidskraft i framtiden.

Mine spørsmål i forhold til det statsråden sa i sitt innlegg: Betyr dette at Regjeringen i større grad vil fokusere på å hente arbeidskraft innenfor EØS-området? Eller står Regjeringen fortsatt fast på at Norge er nødt til å fokusere på å hente ufaglært arbeidskraft fortrinnsvis utenfor EØS-området? Og når statsråden er så opptatt av å samarbeide med EU, vil hun sammen med Regjeringen også følge opp EUs utenriksminister i forhold til å bygge asylmottak i bl.a. Nord-Afrika?

Statsråd Erna Solberg [18:12:07]: For å sørge for at man kan finansiere det norske velferdssamfunnet i årene fremover, er det helt grunnleggende at vi er nødt til å være flere som er i arbeid i Norge.

Regjeringen har den strategien at vi jobber på alle mulige måter som kan få flere til å komme i arbeid på, f.eks. gjennom modernisering av offentlig sektor slik at vi bruker mindre penger på administrasjon og mer penger på tjenester. Eldreomsorgen er den offentlige sektor som fremover etterspør arbeidskraft mest. Det dreier seg om en pensjonsreform, som også er nevnt i trontalen, at vi har en strategi for at flere skal stå lenger i arbeid.

Vi har altså en strategi for det at vi sannsynligvis også må hente flere mennesker, både fra EØS-land og utenfor EØS-land, til å jobbe i Norge. Arbeidsinnvandring er bare én del av strategien for å få flere i arbeid slik at vi kan finansiere velferdssamfunnet vårt fremover. Men det er ikke slik at vi, uansett hvor sterke endringer vi gjør i vårt samfunn, kommer til å klare – særlig på kort sikt – å dekke opp alt dette med de reservene som finnes. Vi må huske på én ting: Det norske samfunnet har den høyeste yrkesaktiviteten av alle de europeiske samfunnene, og vi har forbrukt mer av våre reserver allerede. Da må vi også regne med noe mer arbeidsinnvandring.

Karin Andersen (SV) [18:13:42]: Først til kommunalministerens kreative regnestykke om inntektene i kommunesektoren. Man tar jo utgangspunkt i at kommunesektoren har tapt flere milliarder i skatteinntekter, og derfor går det teoretisk sett an å regne seg fram til at de har fått en økning, slik Regjeringen sier. Men man kan altså ikke betale sine forpliktelser med tapte inntekter fra årene i forvegen.

Norske arbeidsplasser er truet av det som Kåre Willoch kaller rovdyrkapitalisme. Og hva er denne regjeringens svar på det? Jo, det er å legge seg flat, forsøke å gjøre den mest mulig til lags og så angripe fagbevegelsen på alle fronter. Det er altså fagbevegelsen som har sivilisert det norske samfunnet, og som har gjort at fordelingen her har vært god, og at man har fått til et skolesystem som har gjort at vi stort sett kan utnytte alle ressursene i dette landet.

Jeg har lyst til å spørre kommunalministeren om hun ikke ser at det har vært en god strategi for Norge å ha en aktiv fagbevegelse, og om hun ikke tror at dette også er en strategi for at friheten skal bre seg til andre enn oss, slik hun åpnet sitt innlegg med.

Statsråd Erna Solberg [18:15:11]: Norge har hatt en fagbevegelse som på veldig mange områder har vært et positivt bidrag til den økonomiske utviklingen i Norge. Jeg tror ikke jeg vil gi den æren for norsk skolepolitikk. Jeg tror nok det er å trekke det langt. Jeg tror faktisk jeg vil gi noen lærere som har vært aktive i Venstre og andre partier tidligere, og mitt eget parti, mer av æren for en god skolepolitikk enn akkurat fagbevegelsen.

Jeg tror samtidig at man må være klar over at det foregår et skifte i norsk fagbevegelse hvor de som er imot omstilling, er blitt mer dominerende i de største delene av fagbevegelsen. De som har vært opptatt av omstilling for å bevare konkurranseevnen til norsk næringsliv, synes å få mindre og mindre stemme, mens omstillingsnegative holdninger innenfor fagbevegelsen dominerer mer og mer. Det synes jeg er en utfordring, ikke minst i et samfunn som kommer til å måtte kreve mer omstilling i årene fremover, kreve andre arbeidsformer. Ikke minst offentlig sektor må jobbe på andre måter. Hvis fagbevegelsen er med på det, synes jeg fortsatt de er et positivt bidrag. Sier de nei til det, vil de altså fragmentere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

May Hansen (SV) [18:16:44]: Hovedmålet for et godt velferdssamfunn må være at det satses på det jeg mener er vår viktigste ressurs, barna våre, og at de får de rettighetene de har krav på etter Barnekonvensjonen. Norge er det land i verden som har de beste forutsetningene og den økonomiske muligheten til å tilrettelegge for gode oppvekstvilkår. Jeg mener Regjeringa gjør det i altfor liten grad, og at Norge bryter Barnekonvensjonen.

Det er et alvorlig utviklingstrekk i vårt samfunn at flere barn trenger tiltak fra barnevernet, rusomsorgen og psykiatrien. Det har vært en dramatisk økning av innvilgede tiltak i barnevernet de senere årene. Barnevernssjefen i Fredrikstad sier til Fredrikstad Blad at barnevernsarbeid er knyttet til effekten av arbeidsløshet, rusmiddelbruk og sosiale forhold. Hun sier videre at de arbeider i en kommune med presset økonomi, listen for å få hjelp hos dem er lagt relativt høyt. Listen burde vært lagt lavere. Det er alvorlig når signalene fra barnevernet er at økonomien styrer tiltakene, ikke behovet. Dette er signaler vi får fra flere kommuner. Køene for barn som trenger psykiatrisk behandling, øker, og barn står lenger i kø enn voksne. Dette er ikke akseptabelt og brudd på Barnekonvensjonen, som helt klart sier at barn har rett til behandling. Regjeringas sultefôring av kommunene fører til at det er økonomien og ikke behovet som styrer tiltakene overfor de mest sårbare barna våre. Forebyggende innsats overfor barn og unge og tilrettelagt behandling er det viktigste vi kan gjøre. Det er også god samfunnsøkonomi.

Barnehagereformen er en viktig velferdsreform. Makspris og full barnehagedekning var bakgrunnen for forslaget fra Fremskrittspartiet og SV som førte til barnehageforliket. Det er først når makspris trinn 2 er på plass, at vi vil vite hva behovet for barnehageplasser i Norge er. Det er prisen som avgjør for mange om de har mulighet til å benytte seg av en barnehageplass. Statsråd Laila Dåvøy har sådd tvil om hun vil gjennomføre barnehagereformen med makspris trinn 2 i statsbudsjettet som legges fram på onsdag. Statsråden vet like godt som SV at hun ikke vil vite behovet for barnehageplasser før makspris trinn 2 er på plass. Det vet vi fra erfaringene i Sverige.

Alle barn skal ha rett til en barnehageplass. Derfor må utbyggingstakten økes. Barnehagen er et godt omsorgstilbud, en god fellesarena og et godt pedagogisk tilbud. Barnehagen gir også utsatte barn et nødvendig supplerende omsorgstilbud. Barnehagen er en god arena for språklig og kulturell integrering av barn med flerkulturell bakgrunn. Utvikling av språk og felles plattform gjennom barnehagene før skolegang er viktig. Derfor vil gratis kjernetid i barnehagen for alle barn bli et viktig og målrettet tilbud og neste skritt mot målet til SV, som er gratis barnehagetilbud til alle barn.

Kontantstøtten førte til at barnehageutbyggingen stoppet opp, og den har ført til en negativ utvikling når det gjelder likestilling mellom småbarnsmødre og småbarnsfedre. Kontantstøtten er ikke målrettet, og den bør avvikles. En fersk undersøkelse underbygger det SV har sagt hele tiden, at kontantstøtten ikke har ført til at foreldre i vesentlig grad er mer sammen med barna sine. Vi vet fra nyere undersøkelser at foreldre heller vil ha barnehageplass enn kontantstøtte. 100 pst. av barna i en bydel i Oslo ønsker nå barnehageplass.

Det er pinlig at Sverige greide å gjennomføre makspris mye mer smertefritt enn oss, når vi vet at vi har et økonomisk grunnlag som er helt annerledes for å gjennomføre dette barnehageforliket. Jeg besøkte også en dansk barnehage i sommer som hadde en pris på 1 350 kr, inkludert mat. Nå må vi få barnehagereformen, som hele dette stortinget står bak, på plass.

Statsråd Børge Brende [18:21:57]: Denne debatten illustrerer at mange er opptatt av å bevare og utvikle velferden. Det er et engasjement jeg deler. Et av Norges mest presserende spørsmål er faktisk: Hvordan skal vi klare å bevare og videreutvikle velferden? Verdiene må skapes før de kan deles.

På den ene side har Norge det beste utgangspunktet: «Lille» Norge har verdens 23. største økonomi. For tredje år på rad er Norge utpekt på FNs Human Development Index som verdens beste land å bo i.

På den annen side står vi også overfor store utfordringer. Petroleumsforekomstene er ingen fornybar ressurs. Morgendagens velferd må sikres gjennom nyskaping.

En mer globalisert verden stiller oss overfor både utfordringer og muligheter. Det hender jeg blir spurt om hvordan jeg ser på globaliseringen. Da pleier jeg å svare: Hvordan ser du på tyngdekraften?

Internasjonal konkurranse er ikke noe vi kan velge oss bort fra, men det er noe vi kan gripe fatt i offensivt, slik at vi kan gå forlengs inn i fremtiden.

Et høykostland som Norge kan ikke lenger bare konkurrere på pris. Den nye virkeligheten forutsetter at vi jobber annerledes, og at vi jobber smartere. Vi kan selge dyrere hvis det vi selger, er bedre enn alternativene – fordi vi utnytter et kunnskapsfortrinn som ingen andre har. Derfor må vi ta i bruk de fortrinnene Norge har, og gå fra å være råvareleverandør til å bli kunnskapsnasjon.

Vi har muligheter: høyt utdanningsnivå og relativt rimelige kunnskapsarbeidere. I utgangspunktet har vi også en meget god utbredelse av teknologi. 90 pst. av dem under 40 år i Norge har tilgang til Internett. Denne type fortrinn må vi utnytte. Vi må klare å bygge mer kunnskap, utvikling og design inn i produktene våre.

Spørsmålet er hvordan vi fra myndighetenes side best kan legge til rette for å nå målet om å bli en av verdens fremste kunnskapsnasjoner og en av verdens mest nyskapende økonomier. Det må vi gjøre gjennom kunnskap, ikke minst i realfag i skolen, og gjennom å utvikle en kultur for entreprenørskap. Vi må gjøre det gjennom kvalitet, kvantitet og relevans i forskningen – vi bruker nå 2,8 milliarder kr mer til forskning enn da Samarbeidsregjeringen tiltrådte – og vi må gjøre det ved å legge til rette for mer innovasjon i næringslivet gjennom tettere samspill mellom forskning og næringsliv. Vi må ikke bare skape kunnskap ut av kroner, vi må også skape kroner ut av kunnskap.

Vi har gode forutsetninger for å øke nyskapingen og verdiskapingen og bevare og utvikle velferden. Men lite nytter hvis vi ikke har orden på bunnplankene i økonomien.

Gjennom de tre siste årene har Regjeringen prioritert en ansvarlig finanspolitikk og en moderat lønnsvekst for å bedre konkurransedyktigheten til norsk næringsliv. Norsk konkurranseevne er forbedret gjennom et kraftig redusert rentenivå, en kronekurs som gir bedriftene høyere inntekt av produktene de selger, og skattelettelser på 19 milliarder kr, det aller meste til næringslivet.

Jeg må også si at når vi diskuterer her hvordan vi skal beholde arbeidsplassene i Norge, må vi være klar over at da må vi også ha konkurransedyktige rammebetingelser. Det er ikke slik at norsk næringsliv kan stille ti meter bak de andre når vi skal springe 60-meteren. Da er skatter og avgifter, satsing på kunnskap, satsing på forskning og satsing på å redusere transportkostnader i Norge helt avgjørende. Med denne regjeringen har vi kommet nærmere det å starte på samme startstrek som de andre nasjonene. Og jeg har merket meg at opposisjonen i dag har varslet at de ikke har ønsket de skatte- og avgiftslettelsene og de endringene som vi har foretatt fra Regjeringens side for å gjøre Norge mer konkurransedyktig.

Det er også slik at trygghet faktisk også forutsetter forandring. Fravær av forandring er ingen god løsning. Uten forandring forvitrer det bestående, og uten forandring blir vi utkonkurrert. Trygghet er å forandre for å bevare. Vi må forandre måten vi produserer på, for å bevare og videreutvikle velferden. Morgendagens velferd må sikres gjennom nyskaping.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A) [18:27:16]: Arbeidarpartiet er oppteke av å skapa og å fordela. Verdiskaping er viktig. Og vi har tapt altfor mange industriarbeidsplassar i dei siste åra.

Den førre næringsministeren sa at han ikkje kunne gjera noko, for verktøykista hans var tom. Arbeidarpartiet har hjelpt til med å fylla litt opp i verktøykista til næringsministeren, ved budsjettet i fjor og ved revidert i år. Det er viktig ikkje å kutta i forsking og utvikling, det er viktig ikkje å kutta på forskings- og utviklingskontraktar, slik som denne regjeringa gjorde.

Skattelette har vorte eit mantra, men det skal òg andre ting til enn skattelette. Eg vil veta korleis statsråden vil taka vare på arbeidsplassane og den kompetansen som f.eks. er ved verfta våre, den kompetansen som ein kan få ved f.eks. å byggja gassferjer i Noreg, ved at vi brukar forskings- og utviklingskontraktar, skapar kompetanse i Noreg for så å eksportera.

Statsråd Børge Brende [18:28:42]: Oppdaterte tall for i år viser at svekkelsen i antallet industriarbeidsplasser stopper opp. Det er et resultat av at vi nå gjennom flere år har ført en ansvarlig økonomisk politikk, vi har fått renten ned på et historisk lavt nivå, og vi har også gjennom kronekursen bidratt til at norske bedrifter nå får 12 pst. mer igjen for det de selger, også norske verft.

Men jeg er enig med representanten Frøiland i at det man må satse mer på, er forskning og utvikling. Det har Regjeringen også gjort, ved at forskningsbudsjettet er økt med 2,8 milliarder kr de tre årene vi har sittet. Det er også slik at vi må se på hele utdanningskjeden under ett og styrke kvaliteten i grunnopplæringen. Det er også meget viktig.

Så er det også slik at hvis norske bedrifter står overfor skatter og avgifter som er mye høyere enn i de landene vi konkurrerer med, må de være ekstra gode for å kompensere for dette. Jeg mener at vi har råd til også å gjøre norsk næringsliv mer konkurransedyktig på det området, og det har vi bidratt til.

Lodve Solholm (FrP) [18:29:53]: Statsråden sa at vi skulle satse meir på forsking og utvikling. Då synest eg det er rart at Regjeringa ikkje nytta høvet i samband med bygging av gassferjer til å gjere det til eit gassutviklingsprosjekt og dermed utvikle kompetansen i Noreg, ved at norske verft fekk desse kontraktane. Det hadde ein moglegheit til. Ved å bruke EØS-regelverket kunne vi øyremerkt dette for norske verft og konkurranse mellom dei. For det er ei kjensgjerning at vi har tapt 17 000 arbeidsplassar sidan i fjor, meir enn femti pr. døgn. Gabrielsen sa riktignok at han ikkje hadde noko verktøy i verktøykassa, men no har statsråden skrytt av at han faktisk har fått nokre verktøy.

Eg trur at vi er nøydde til å ta nokre grep. Vi kan ikkje berre sole oss i glansen av at vi er så kompetansedyktige. Det er ikkje mange åra før desse landa som vi konkurrerer med, tek oss att. Kva då?

Statsråd Børge Brende [18:31:09]: For hundre år siden var Norge kanskje Europas fattigste land. I dag er vi trolig det rikeste. Vi har faktisk lyktes med mye i dette landet. Men når det gjelder konkurranse og vår konkurransekraft, viser det seg at vi nå i de senere månedene har fått et oppsving også i skipsfartsnæringen. Verftene gjør det bra fordi norske verft er flinke og verdensledende i forhold til å sette teknologi sammen. Regjeringen har allerede varslet at vi nå også gjeninnfører byggelånsgarantiene, som er et viktig håndslag til disse verftene. Flere er i ferd med å lykkes.

Når det gjelder de såkalte gassferjene, som også representanten Frøiland var inne på, ble det på begynnelsen av dette året lagt ut en tilbudskonkurranse om å drive personbefraktning med gassferjer over to konkrete strekk. Ulike rederier har lagt inn anbud i forhold til dette. Det står helt fritt å søke om IFU/OFU-midler i den sammenheng.

Inge Ryan (SV) [18:32:38]: Et av de største problemene i norsk politikk er mangel på forutsigbarhet og at vi driver og endrer kurs – ikke en gang i året ved statsbudsjettet, men til dels to ganger i året. En av de organisasjonene som har vært belemret med den ustabiliteten, er Innovasjon Norge. Jeg hadde gleden av å være saksordfører da vi jobbet med det nye virkemiddelapparatet. Da så vi for oss at Innovasjon Norge skulle bli et slagkraftig virkemiddel for norsk næringsliv, der vi både samlet en rekke av aktørene i en felles organisasjon og skulle få et slagkraftig organ ute på regionkontorene, der både Norges Eksportråd, tidligere SND, Norges Turistråd og Statens veiledningskontor for oppfinnere skulle delta sammen.

Men det vi opplever etter kort tid, er at man får skiftende betingelser, og mesteparten av tida i organisasjonen går med til å diskutere hvordan man kan trappe ned og skjære ned, hvordan man skal komme seg gjennom de kraftige nedskjæringene. Vil statsråden sørge for at Innovasjon Norge får bedre rammebetingelser i årene framover?

Statsråd Børge Brende [18:34:01]: Forutsigbarhet for dem som investerer i Norge, og dem som driver med verdiskaping, er helt avgjørende. Hvis forutsigbarheten i tillegg kan gå ut på bedrede rammevilkår og en bedret situasjon, slik vi har bidratt til gjennom skatte- og avgiftslettelser på 19 milliarder og gjennom å satse mer på forskning og utdanning og også på å redusere transportkostnadene de senere årene, er det enda bedre. Mange andre land reduserer også de kostnadene som næringslivet står overfor. Det har denne regjeringen bidratt med, i tillegg til at renten har gått ned og kronen har fått et riktigere leie.

Det er helt riktig som representanten Ryan er inne på, at i tillegg til de virkemidlene som nå er omtalt, har Regjeringen og Stortinget en del direkte tiltak og virkemidler, bl.a. gjennom SIVA og Innovasjon Norge. Reformen med Innovasjon Norge er riktig. Det å gi lokale ideer globale muligheter er noe som er viktig for Regjeringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [18:35:27]: Det er gjennom arbeid vi skaper verdier, både for den enkelte og for fellesskapet. Det er derfor alvorlig at arbeidsledigheten er i ferd med å bite seg fast på et langt høyere nivå enn da Regjeringen tiltrådte. Vi trenger en mer offensiv politikk for å skape ny næringsvirksomhet – gjennom målrettet, næringsrettet forskning og bedre tilrettelegging gjennom Innovasjon Norge. Da holder det ikke at næringsministerens forgjenger fortalte at verktøykassa var tom.

Vi trenger en mer offensiv arbeidsmarkedspolitikk som sikrer arbeid, tiltak eller utdanning for ungdom og for langtidsledige, slik Arbeiderpartiet har foreslått. I vårt alternative budsjett for i år foreslo Arbeiderpartiet 12 000 flere tiltaksplasser enn Regjeringen, plasser som kan gi ledige en bro tilbake til arbeidslivet.

Vi trenger et inkluderende arbeidsmarked. Over 300 000 personer er uførepensjonert. Vi må legge til rette så flere kan stå lenger i arbeidslivet og bruke den arbeidsevnen de har. Men Regjeringen og Fremskrittspartiet vil jo øke overtidspresset og usikkerheten i arbeidslivet. Det virker ekskluderende, ikke inkluderende.

Behandlingen av den nye arbeidslivsloven vil avgjøre hvordan norsk arbeidsliv skal utvikles. Økt bruk av midlertidige ansettelser vil bety økt usikkerhet om arbeidssituasjonen: om du har inntekt neste måned, om du kan få boliglån når du ikke har fast inntekt, om du får rett til fødselspenger, osv. Dette gir et hardere arbeidsmarked. Det er Arbeiderpartiet imot.

Vi trenger en politikk for næringsutvikling i alle deler av landet. Vi må utnytte de fortrinn som finnes i de ulike regionene. Da må vi også ville bruke distriktspolitiske virkemidler, ikke svekke dem slik Regjeringen har gjort, bl.a. gjennom kutt i Innovasjon Norge.

Som politikere står vi overfor et valg: om vi vil bygge ut skoletilbudet, eldretjenesten og helsevesenet, slik Arbeiderpartiet vil, eller om vi vil dele ut pengene i skattelette, slik Regjeringen har valgt. Det er et aktivt valg. Regjeringen kunne ha valgt annerledes. Regjeringen kunne ha valgt å styrke kommuneøkonomien og med det styrke tilbudet til barn og foreldre.

Jeg registrerte at kommunalministeren sa at man ikke hadde sett maken til den økning i kommuneøkonomien som kom i 2004. Statsråden har åpenbart glemt at det i 2001 var en økning i rammen på 5 milliarder kr og i de frie inntektene på 2 milliarder kr. Det er riktig at man fikk til en økning under budsjettforliket i Stortinget som følge av Arbeiderpartiets deltakelse i forliket, på 2–2,5 milliarder kr mer enn det som Regjeringen hadde lagt opp til i sitt budsjettforslag. Så det er riktig at overføringene til kommunesektoren ble økt. Men veksten i 2004 kan heller ikke ses isolert. Ved utgangen av forrige år var det et opparbeidet underskudd i kommunesektoren på 13,1 milliarder kr. 121 kommuner er under statlig tilsyn. Da kan man ikke bare se på utviklingen i et enkelt år. Da må man se på hva som er tilstanden i kommunesektoren. Det er årsaken til at Arbeiderpartiet ved behandlingen av kommuneproposisjonen i vår sa at det var behov for 3–4 milliarder kr mer til kommunesektoren i 2005 enn det Regjeringen varslet, og at det var behov for en plan for oppretting av kommunesektorens økonomi.

Det er også på sin plass å vise til at det ikke var Arbeiderpartiets politikere jeg siterte i replikken til statsråd Solberg. Det er vel ikke slik at ordføreren i Sandefjord er en fordekt arbeiderpartimann. Men det er altså slik at ordføreren i Sandefjord uttaler at han forventer at det blir lagt flere penger på bordet. Og så sier han at «noe annet vil være en hån mot lokaldemokratiet». Og det er vel heller ikke slik at ordføreren i Aremark er blitt en fordekt arbeiderpartimann når han sier at situasjonen i kommunesektoren aldri har vært så dårlig som de siste tre årene. I løpet av de siste ukene har vi hørt utallige uttalelser fra nettopp regjeringspartienes ordførere om situasjonen i kommunesektoren. Likevel fortsetter Regjeringen sine innstramminger, også etter at en hel kommunestyregruppe i Kristelig Folkeparti faktisk har valgt å melde seg ut.

Det varslede kommuneopplegget for neste år innebærer ikke engang nok til å dekke merkostnadene som følge av endringer i befolkningen. Arbeiderpartiet gjør et annet valg enn Regjeringen. Vi vil utvikle en bedre skole. Vi vil styrke eldreomsorgen. Vi vil bygge ut helsevesenet. Derfor velger vi å styrke kommunesektorens økonomi framfor å gi nye skattelettelser. Det er et verdivalg. Det overrasker meg at Kristelig Folkeparti og Venstre velger annerledes.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [18:40:07]: Menneskeætta har kome langt. Ein kan reisa jorda rundt på null komma null. Ein kan sitja heime bak PC-en og kommunisera med menneske over heile verda. Ein kan få kartlagt genane sine og arveanlegga sine. Ein kan vel snart klona seg sjølv.

Men likevel har menneskeætta kome så kort. Vi held på å øydeleggja denne blå perla som jorda er i verdsrommet. Kvar dag døyr tusenvis av barn på grunn av mangel på mat, sjølv om det bognar på bordet vårt. 15 000 barn i mors mage får aldri sjå sola fordi vi ikkje prioriterer livet. Vald og kriminalitet gjer gatene utrygge. 250 000 norske barn kvir seg til laurdagen, for då rusar mor og far seg og vert ubereknelege.

Lista kunne forlengjast på begge område.

Det er altså mykje som bør endrast i Noreg. Trontalen ber bod om slike endringar. Det er likevel mykje meir som må endrast i verda. Det er nokre spørsmål som er større og meir omfattande enn andre. Ein fokuserer lite på overlevingsdebattane. Reiulf Steen tok faktisk til orde for ein slik debatt for mange år sidan. Ein slik debatt har ikkje vorte mindre viktig med åra.

Vi kan ikkje utan å handla sjå på at svolt, sjukdom og krig fornedrar millionar i den tredje verda. Derfor fokuserer Regjeringa på at Noreg skal gjera sitt. Vi lever i ei verd som er prega av stor mobilitet og små avstandar. Uretten vert meir synleg enn før. Moglegheitene er aldri meir enn eit døgn borte. Slik ubalanse kan ikkje vara ved når alle kjenner til han. Kampen mot fattigdom må forsterkast i nestekjærleikens og rettferdas namn og for neste generasjons skuld.

Terror gjer verda utrygg. No er Noreg nemnt av Al Qaida som eitt av ni land som er utpeikte som terrormål. Er det utanrikspolitikken vår som er årsaka? Er det oljerikdomen vår? Er det velstanden vår? Er det fridomen vår? Eller er det utsegnene våre? Eg trur at slike spørsmål er fåfengde og forfeila. Terroren rammar ikkje berre USA, Spania, Russland og Israel. Terrorforsøk er avverga over alt. Meir enn 150 terroraksjonar skal vera oppdaga og stansa berre i Europa etter 11. september. Vi må ikkje vera blåøygde og naive. Dette dreier seg om makt og herredømme.

I det førre nummeret av Newsweek står det at vi vert færre og færre i verda. I aust og i vest vert vi færre altfor fort. Det som vert kalla den demografiske istida, fører med seg ei eldrebølgje som verda aldri har hanskast med før. Vi sa nei til livet. Og utan barn vert det inga omsorg, utan barn ingen produktivitet eller pensjon, utan barn ingen eigedomsverdi eingong. Det ser vi i Distrikts-Noreg. Det ser ein i Leipzig, der dei no har rive 50 000 leilegheiter for å halda oppe boligverdiane. Ting heng faktisk saman. Ein god familiepolitikk er nødvendig for ei berekraftig utvikling, for eldreomsorg og for pensjon.

Alle forstår etter kvart at vi ikkje kan forsøpla planeten Tellus. Men til overlevingsdebatten høyrer også kampen mot trafficking og bestialsk handel med kvinner og barn, dessutan kampen mot vald og utrygge gater. Eg trur at basisen for eit demokrati er eit felles sett med normer og verdiar som kvar borgar kjenner seg bunden av. Det seier også Alexis de Tokveville i det store verket sitt om staten. Alternativet til ein verdistat er ein politistat, seier han. Derfor treng vi normer mot den veksande valden. Kristeleg Folkeparti vil peika på at dei ti boda og nestekjærleiksbodet er slike normer som hjelper oss til å få eit tryggare samfunn. Derfor må dei førast vidare til nye generasjonar.

Vi har mange utfordringar. Men Noreg har også fortrinn framfor dei fleste. Noreg er verdas beste land å leva i. Regjeringa satsar alt på at vi kan spela kvarandre endå betre her i landet. Det gjer ein ved å prioritera familien, ein betre skole, kommunal handlefridom og ikkje minst fridom og moglegheit for den enkelte til å bidra til fellesskapet gjennom den frivillige sektoren. Kristeleg Folkeparti er overtydd om at det gode liv vert skapt der menneske i fellesskap dannar nettverk, foreiningar, organisasjonar og trussamfunn som byggjer lokalsamfunnet, der alle er inkluderte.

Regjeringa sitt forslag til skattefri gjevarglede er ein suksess som stimulerer engasjement for nesten, for fellesskapet, for bygda og for nærmiljøet.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [18:44:44]: Det er bestandig interessant å høre når trontalen blir lest opp, hva slags fokus Regjeringen vil ha på sin jobb, og hva slags fokus og intensjoner den har framover. At utfordringene står i kø, bærer vel også denne sommeren preg av, ikke minst i et kriminelt perspektiv, for å bruke en slik innledning.

Jeg tror det viktigste man kan gjøre nå framover, er å ha et helhetlig fokus på kriminalitetsbekjempelsen. Vi kommer om et par dager til å få lagt fram et statsbudsjett, med en ramme og med noen signaler om hva Regjeringen ønsker å gjøre. Så skal Stortinget gjøre sin vurdering av de samme forhold, og komme med sine innspill. Jeg tror likevel at hovedutfordringen vår i dag er at vi rett og slett bruker for lite midler på den totale bekjempelsen, og at vi har en for enkel tilnærming til problemet.

Enkelte som har forsket på dette, antyder at kriminaliteten i Norge koster et sted mellom 100 og 130 milliarder kr i året. Anslagsvis er rammen på justisbudsjettet en tiendepart, ca. 13 milliarder kr. Det er i hvert fall min oppfatning at å styrke kriminalitetsbekjempelsen langt på vei vil være selvfinansierende. Kan vi få ned de totale utgiftene på kriminalitetssiden gjennom å styrke dem som jobber med å bekjempe det, vil det gagne samfunnet. Det vil være et totalregnskap som vil gå ut i pluss. Hvis man kan bruke x antall millioner for å styrke politiet og andre kontrollenheter, som får ned den svarte økonomien, får ned kriminaliteten og fjerner truslene og elendigheten som folk som er utsatt for kriminalitet, utsettes for, vil vi alle tjene på det. Jeg ønsker iallfall å bidra til at vi skal skifte fokus. Vi kan ikke kun ha et fokus på kroner og ører, vi må ha et fokus på konsekvensene ved ikke å ta de store takene.

Jeg mener at politireformen er et slikt eksempel. Intensjonen er god, men når Stortinget ikke evner å følge den opp, blir det altså et avvik mellom det som var intensjonen til Stortinget, og det som er en realitet. Det er beklagelig. Konsekvensene er at vanlige folk ute får redusert tillit til politiet. Det er et paradoks, men nå er politiet snart i ferd med å havne på tillitsskalaen på nivå med stortingspolitikerne, og jeg vet ikke om det er rettferdig. Det er til ettertanke, og vi bør ta det innover oss.

Jeg ser fram med spenning til budsjettet som legges fram på onsdag. Jeg håper videre at Regjeringen denne gangen har vist handlekraft, og ikke kun skyver regningen over på vanlige folk gjennom en økning i rettsgebyret. Det synes jeg vil være defensivt og ikke akseptabelt.

En annen utfordring som vi har, er soningskøene. Selv om soningskøene er gått ned, bl.a. gjennom kreative håndgrep fra Regjeringen, sammen med Arbeiderpartiet, hvor man gav de med høyest straff mest bonus, har vi en utfordring der. Og når vi i disse dager ser krangelen i Avinor om bruk av Røyken eller ikke bruk av Røyken, og om for stor kapasitet i forhold til behov, er iallfall mitt råd at vi i større grad bør følge opp vedtaket fra høsten 2001, der vi sa at private kunne bygge, og så leie ut til kriminalomsorgen. Da vil det altså være private eiendomsselskap som sitter med problemene den dagen det offentlige ikke lenger har bruk for dette. Da slipper vi de kranglene vi har nå, jf. Avinor, og jf. det som Forsvaret gjør overflødig.

En annen ting: Vi ser er at budsjettrammene ikke strekker til. Vi ser at Oslos politimester er ute og sier at Oslos befolkning nå lider under den grove kriminaliteten i Oslo. Man har altså ikke råd til å prioritere hverdagskriminalitet. Hvis det er slik at Stortingets bevilgninger primært skal gå til å bekjempe de verste guttene i klassen, hva skal vi da gjøre med resten? Er det greit med innbrudd i hus, og er det greit med innbrudd i hytte? Er det greit med biltyveri og annet brukstyveri? Ønsker vi dette, og er det slik vi vil ha det? For min del er svaret helt klart nei. Vi skal ikke ha det slik. Vi skal bekjempe hverdagskriminaliteten. Det er et faktum, enten man liker det eller ikke, at man ikke kan ta fra folket, det fører til utrygghet. Selv om dette ikke trenger å være reelt, er det noe vi må forholde oss til. Et annet moment, og det som videre skjer, er at det vil bli en veldig økning i vaktselskapenes jobb. Da får vi altså et klasseskille i forhold til dem som har råd til å kjøpe trygghet gjennom å betale for det, og dem som må sette sin lit til norsk politi og deres budsjettrammer. Det tror jeg ikke Stortinget har noe ønske om. Jeg tror ikke vi har et ønske om at man skal kunne kjøpe seg trygghet. Trygghet skal ligge i bunnen, og det er bl.a. intensjonen i politiloven. Her mener jeg, med all mulig respekt, at Stortinget langt på vei svikter formålet sitt. Vi har en jobb å gjøre.

Andre har vært inne på det som handler om terror. Det er bekymringsfullt på nytt å se at vi står på listen og blir nevnt på linje med andre land. Men jeg forutsetter også her at det er et tett og nært samarbeid mellom politi og forsvar, som håndterer dette på en god og forsvarlig måte.

Gunn Karin Gjul (A) [18:50:06]: Et godt samfunn å leve i kan måles på folks trygghet og tillit til at de er beskyttet mot overgrep og kriminalitet.

Tillit til politiet, og at politiet kan hjelpe når noe skjer, er helt avgjørende. Heldigvis viser en landsomfattende undersøkelse fra forsommeren at 60 pst. av befolkningen er godt eller svært godt fornøyd med politiets håndtering av hverdagskriminaliteten, og at hele 77 pst. er godt eller svært godt fornøyd med politiets håndtering av mer alvorlig kriminalitet. Men dette er en tillit politiet må gjøre seg fortjent til hver eneste dag.

Vi kan ikke nedprioritere den kriminalitet som rammer folk flest fordi mer sofistikert og internasjonal kriminalitet stjeler store ressurser. Vi er nødt til å gi politiet nok personell og penger, slik at de kan gjøre jobben sin både med å stoppe profesjonelle forbryterbander og å hjelpe folk som blir utsatt for innbrudd og tyverier.

Politireformen skal evalueres til neste år, men allerede nå vet vi at det må gjøres flere justeringer. Vi må sørge for å ha et politi som har penger til å rykke ut på kveldstid og i helgene.

Arbeiderpartiet mener at dersom vi skal oppnå forutsetningen i politireformen om å få en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse og et mer tjenesteytende og publikumsorientert politi, må vi ha et politi som er lokalisert i hele landet. Vi mener derfor at det er viktig å beholde tjenestested og lensmann i hver kommune.

Vi er derfor uenig med Politiets Fellesforbund, som foreslår at halvparten av lensmannskontorene bør legges ned. Det vil resultere i en kraftig sentralisering av politiet og gjøre dem dårligere i stand til å bekjempe den vanlige kriminaliteten. Vi må ikke glemme at 90 pst. av all kriminalitet skjer i kommunene. Skal vi bekjempe den, er vi avhengige av å ha et nærpoliti som kjenner folk og de lokale forholdene. Og dette gjelder både når man skal forhindre kriminalitet, og når den skal etterforskes. Arbeiderpartiet fikk Regjeringen til å garantere for opprettholdelsen av nærpolitiet i forbindelse med budsjettsamarbeidet i fjor. Vi forutsetter at denne garantien har mer enn ett års varighet.

Kriminalitet kan ikke bekjempes med en ensidig satsing på politi og strengere straffer. De land som har prøvd Fremskrittspartiets og andre høyrepartiers kriminalpolitikk, er de landene som i dag sliter med den høyeste kriminaliteten, til tross for at de har svært strenge straffer og store politistyrker.

Norge er blant de land som faktisk har den laveste kriminaliteten, og som bl.a. opplever at drapsraten går ned. Hvorfor er det slik? Jo, fordi årsaken til kriminalitet er knyttet til rotløshet og mangel på tilknytning til arbeidslivet. Sosiale tapere er kjennetegnet på dem som havner i en kriminell løpebane. Et samfunn som er bra på å bekjempe fattigdom og fange opp taperne, er også det samfunn som best bekjemper kriminaliteten. Det er ikke uten grunn at de skandinaviske landene har en forholdsvis lav kriminalitet. Men dette alene er heller ikke nok. Kriminaliteten må bekjempes både i forkant og i etterkant. Arbeiderpartiet har alltid ment at det skal reageres raskt og strengt på kriminelle handlinger. Dette er det eneste språket hardbarka kriminelle forstår.

Det største problemet innenfor kriminalpolitikken i dag er at de som blir tatt, ikke får en rask nok reaksjon. Skal vi stoppe unge førstegangskriminelle, må vi gi dem en rask reaksjon. Vi har i dag lange køer foran domstolene og enda lengre køer foran fengslene. I tillegg bruker politiet i mange tilfeller lang tid på etterforskningen. Det nytter ikke å gi politiet ekstra ressurser om ikke domstolene og fengslene får det tilsvarende. Resultatet vil være at sakene i enda større grad hoper seg opp i domstolene, og soningskøene blir enda lengre.

Arbeiderpartiet mener at vi ikke kan leve med tilfeller som det vi så i forbindelse med ranet på Jessheim, hvor den ene pågrepne var på frifot, før han ble tatt for ranet på Jessheim, fordi han ventet på at en annen sak skulle opp for domstolen etter et ran han var med på i Drammen. Arbeiderpartiet fikk derfor i vår med seg alle partiene på et forslag om raskere straffesaksbehandling.

Kriminalitetsbekjempelse handler også om at vi må ha en psykiatri som fungerer, en psykiatri som fanger opp dem som har problemer, og som har ressurser til å gi behandling til dem som trenger det. Halvparten av alle langtidsfangene i norske fengsler får behandling for psykiske plager. Vi har opplevd tragiske og skremmende episoder både i forbindelse med trikkedrapet i Oslo og angrepet på flyet mellom Narvik og Bodø i forrige uke. «Vi er ikke gode nok i vårt fantastisk rike land til å ta vare på mennesker som har en psykisk sykdom», sa tidligere stortingsrepresentant Odd Eriksen da han fortalte om sine dramatiske opplevelser på flyet – en reaksjon som stod i skarp kontrast til Fremskrittspartiets. De mente løsningen var å stenge asylsøkere inne. Jeg har tillit til at Regjeringen tar på alvor de sammensatte utfordringene vi står overfor på dette feltet. Vi har et felles ansvar for å sikre at folk kan føle seg trygge.

Øystein Djupedal (SV) [18:55:57]: I et tidligere replikkordskifte i dag med representanten Lilletun kom vi inn på en meningsmåling som i dag er offentliggjort i Nationen, og jeg skal dvele litt mer ved den. Det var interessant, for Lilletun prøvde et offensivt forsvar for skattelettelser, og det klarte han vel bare så måtelig. I hvert fall var det sånn at presidenten mente det skulle bli interessant å høre Lilletun hviske neste gang, og det ville i så måte bli en interessant opplevelse hvis vi skulle oppleve det.

Det som er interessant med denne meningsmålingen som er offentliggjort i Nationen, er ikke nødvendigvis hvert enkelt tall, men det den sier: Et klart flertall på nesten 80 pst. ønsker mer penger til skole eller mer penger til eldreomsorg, framfor skattelettelser for folk flest eller skattelettelser for næringslivet. Det er altså et veldig klart flertall som sier at det denne nasjonen må satse på, er fellesskapet og å utvikle velferdsstaten, ikke skattelettelser verken for næringsliv eller for vanlige private skattytere. Og hvorfor er det sånn? Er det virkelig sånn at folk ikke har forstått sitt eget beste, eller er det sånn at det vanlige norske folk ikke ønsker et næringsliv som er oppegående, eller at vi ikke skal ha en vanlig god privat husholdning eller økonomi? Nei, selvfølgelig er det ikke det. Og grunnen til det er at man ser at kontrasten mellom den offentlige fattigdommen og den private velstanden har blitt så stor at et stort flertall av oss rent faktisk mener at de pengene vi har til rådighet, de må vi bruke til å ruste opp fellesskapet. Det er jo heller ikke sånn, og det vet alle, at disse skattelettelsene til norsk næringsliv er det som er avgjørende for om norsk næringsliv er konkurransedyktig eller ikke. Det å tro at norsk næringsliv kan konkurrere på såkalte rammebetingelser som er tilsvarende lav lønn eller lav skatt, vil i praksis være helt umulig. De arbeidsplassene som vi mister, mister vi jo til lavkostland, som har et helt annet kostnadsnivå enn oss. De som allikevel satser i Norge, de satser jo fordi de er så avhengige av kunnskap, kompetanse, det å bygge ting inn i produktet som gjør at de faktisk kan konkurrere med land som har et kostnadsnivå som er vesentlig lavere enn i Norge. Det betyr at det er i denne retningen vi må gå som nasjon. Det betyr at å satse mer på kunnskap, mer på velstand, mer på fellesskapet, er det rent faktisk som over tid også gjør våre bedrifter mer konkurransedyktige. Jeg ønsker at alle norske bedrifter skal være konkurransedyktige, men rent nøkternt, ut fra det finanskomiteen så i Kina i fjor, bl.a. i Shanghai, vet vi jo at hvis det er arbeidskraftkostnader dette dreier seg om, er vi sjanseløse. Vi har ikke nubbesjanse. Det er altså lønnsomt å frakte fisk fra Barentshavet til Kina og tilbake igjen heller enn å sløye fisken i Finnmark. Det er klart at da er vi sjanseløse. Den eneste måten vi overhodet vil være i stand til å lage et konkurransedyktig næringsliv på, er ikke ved mer skattelettelse, men ved å bruke disse pengene til å ruste opp det vi er gode på. Og der kan vi faktisk være best. Og på mange områder er norsk næringsliv simpelthen best, ikke fordi de har lave lønninger, men fordi de er dyktige, de menneskene som jobber i disse virksomhetene.

Så sier høyresiden igjen at vi må ha disse skattelettelsene for næringslivet, ellers så skaper vi ikke optimisme, men pessimisme, og vi får ikke nye arbeidsplasser. Ja, mon det. Vi har nesten hundre tusen ledige i dette landet. Tallet på ledige har bare gått svakt ned på tross av at næringslivet hele det siste året har gått meget bra. Norsk næringsliv går bedre enn noen gang. Det er «all time high» på Oslo Børs. Det betyr at denne eklatante sammenhengen som alle påstår, eller særlig høyresiden påstår, mellom det at har man såkalt lavere skatt, ansetter man dermed automatisk nye medarbeidere, det er ikke riktig. Poenget er at det vi nå sannsynligvis er inne i, er en «jobless growth». Det betyr at næringslivet vokser, men samtidig har det bitt seg fast en arbeidsledighet som er altfor høy. En grunn til det er at vi også har en regjering som ikke ønsker å bruke de musklene som finnes i denne salen. Da tenker jeg ikke på de fysiske musklene, men på de virkemidlene som Stortinget eller Regjeringen har til å få ledige hender i arbeid, til å bruke hender og hoder på en fornuftig måte til gagn for alle. I stedet mener man at markedet og næringslivet skal fikse dette, og dermed står vi der med hundre tusen mennesker som ikke kan bruke sin arbeidskraft til gagn for fellesskapet eller til gagn for seg selv.

Det er dette som er alvorlig. For hvis det virkelig var slik at skattelettelser til privatfolk eller skattelettelser til næringslivet genererte vekst, genererte arbeidskraft, genererte optimisme, da skulle SV veldig gjerne ha vært med på dette. Men vi ser at det fungerer akkurat like dårlig i Norge som det har fungert i mange andre land som har drevet skattelettelsespolitikk i håp om å få folk i arbeid. Det som skjer, er at mange tar ut rekordstore utbytter, mange ansetter selvfølgelig også folk, men i altfor beskjeden grad i forhold til de rekordoverskudd som i dag meldes fra norsk næringsliv. Derfor er ikke det norske folk så dumme når de i Nationens undersøkelse sier at det vi har bruk for, er å satse på fellesskapet, satse på det som gir grunnlag for framtidig vekst. Og denne kortsiktige politikken om å tro at hvis du bare reduserer en skatt her og der, så skaper det optimisme og flere arbeidsplasser, det er beviselig feil. Det viser den tiden vi er inne i nå, og det viser at det norske folk faktisk er ganske kloke, de vil ha mer fellesskap og mindre egoisme. I så måte er SV hjertens enig med det norske folk.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Knut Arild Hareide [19:01:56]: Me har venta lenge på at den russiske regjeringa skulle fatta ei avgjerd om ratifikasjon av Kyotoprotokollen. Det var derfor svært gledelege nyheiter som kom frå Moskva i førre veke. Etter at den russiske regjeringa no har teke si avgjerd, står behandling og godkjenning i Dumaen att. Det er ei god moglegheit for at Kyotoprotokollen kan ta til å gjelda i første halvår 2005. Dette vil fjerna ei uvisse som har dominert det internasjonale klimasamarbeidet i lang tid.

Det er historisk at industriland for første gong har bunde seg til konkrete forpliktingar om å avgrensa og redusera sine klimagassutslepp. Iverksetjing av Kyotoprotokollen vil ha mykje å seia, ikkje minst for det vidare internasjonale klimasamarbeidet. Me veit at protokollen berre er eit første, lite steg i retning av å gjera noko med dei menneskeskapte klimaendringane. Eg håpar likevel at iverksetjinga vil setja fart i diskusjonane om meir globale og ambisiøse klimaavtalar òg etter 2012. Eg kan lova at Noreg skal vera ein pådrivar i dette arbeidet.

Ein offensiv klimapolitikk er eit viktig bidrag til redusert forureining, og dermed til berekraftig verdiskaping og velferd. Regjeringa arbeider no med å få på plass vårt eige kvotesystem og med å kopla dette opp mot andre kvotesystem, i første omgang med EU. Med dette kvotesystemet på plass blir Noreg eit av få land med verkemiddel som på det nærmaste dekkjer alle typar utslepp av klimagassar.

Dei globale miljøskadane rammar dei fattigaste først og hardast. Nyheitsbileta er prega av at storm og flaum raserer landsbyar i Mellom-Amerika og Asia. Samtidig blir det meldt om tørkefare og svolt i delar av Afrika. Me ser stadig oppslag om gamle lager av miljøgifter i Aust-Europa og Afrika, og me høyrer om skogar som blir hogde ut, og urfolk som blir fordrivne. Fattige land vil ha størst vanskar med å tilpassa seg endra klimaforhold og tap av biologisk mangfald. Industrisamfunna har ansvar for miljøbelastingane i dei fattige landa. Me har derfor eit moralsk ansvar for å endra forbruket og finna teknologiske løysingar på desse utfordringane.

God ressursforvalting er ein føresetnad for å redusera fattigdommen. Regjeringa legg stor vekt på å følgja opp forpliktingane frå verdstoppmøtet i Johannesburg, bl.a. når det gjeld tilgang på reint vatn og sanitære forhold. Regjeringa ser det som ei svært viktig oppgåve å styrkja satsinga på miljø i utviklingssamarbeidet, og vil leggja særleg vekt på å hjelpa dei fattigaste landa.

Vidareutvikling av velferda i rike land må dreia seg om å utvikla dei ikkje-materielle og mellommenneskelege verdiane og kvalitetane i samfunnet vårt. Slik kan me møta utfordringane knytte til naturen sine tolegrenser og fordeling av ressursar. Kvar generasjon har eit ansvar for å ta vare på og forvalta naturmiljø og kulturminne og sørgja for at alle, også menneske med nedsett funksjonsevne, har tilgang til miljø- og kulturressursane våre. Samarbeidsregjeringa vil føra ein offensiv miljø- og ressurspolitikk basert på målet om berekraftig utvikling. Berekraftig utvikling krev innsats på mange plan og at globalt ansvar blir omsett i lokal handling.

Arbeidet med helse- og miljøfarlege kjemikaliar er eit satsingsområde for Regjeringa. Fordi problema i stor grad kryssar landegrensene, vil me påverka utvikinga av EUs kjemikalieregelverk. Me vil òg vera pådrivarar for å styrkja internasjonale avtalar. Nasjonalt satsar me sterkt på opprydding i forureina grunn og sediment og kartlegging av miljøgifter i naturen og i produkt. Dette er eit felt der me som borgarar og forbrukarar har rett til å vita kva me blir utsette for, så me kan ta eigne, opplyste val.

Vårt nasjonale bidrag til bevaring av det biologiske mangfaldet består bl.a. av ein særleg innsats for dei ville laksestammane og fjellreven, og eit vern av naturområde som sikrar leveområda for utsette artar. Regjeringa vil halda fram med å prioritera nasjonalparkane og skogvernet. Denne innsatsen kjem friluftslivet og folkehelsa til gode. Han gagnar òg Noreg som reiselivsland, og dermed den lokale verdiskapinga.

Friluftsliv og allmentas bruk av friluftsområde er eit velferdsgode og ein viktig del av Samarbeidsregjeringas miljøpolitikk. Lat meg i denne samanhengen minna om at 2005 er Friluftslivets år, og at dette er Miljøverndepartementets hovudbidrag til hundreårsmarkeringa.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Synnøve Konglevoll (A) [19:07:28]: Aller først vil jeg gratulere Knut Arild Hareide med sin vel overståtte debut fra Stortingets talerstol.

Hareide vektla klimautfordringene i innlegget sitt, og vi i Arbeiderpartiet er enig i at det er en stor utfordring.

Like etter at regjeringen Bondevik II tiltrådte for tre år siden, la daværende miljøvernminister Børge Brende fram et forslag der prosessindustrien ble omfattet av det nasjonale kvotesystemet, som skulle virke fra 2005 fram til et internasjonalt kvotesystem er på plass. Jeg husker meget godt hvordan daværende miljøvernminister Børge Brende harsellerte over Arbeiderpartiets forslag om en forpliktende avtale med prosessindustrien for å få redusert utslippene gjennom det virkemidlet. Da er det gledelig at noe av det første som miljøvernminister Knut Arild Hareide gjorde, var å gå bort fra forslaget om at prosessindustrien skulle omfattes av det nasjonale kvotesystemet, og at han i stedet gikk inn for en forpliktende avtale.

Jeg håper at statsråden kan bekrefte at Regjeringen har foretatt en snuoperasjon i denne saken.

Statsråd Knut Arild Hareide [19:08:50]: Det eg kan bekrefta, er at tidlegare miljøvernminister Børge Brende gjorde ein svært god jobb med å få på plass ein avtale med Prosessindustriens Landsforbund. I den avtalen, som gjeld frå 2005 til 2007, sikra miljøvernminister Brende med sitt arbeid ein reduksjon på 20 pst. Det vil seia at me nådde eit meget ambisiøst mål gjennom den avtalen. Gjennom det arbeidet som er gjort, er me òg sikra eit heildekkjande kvotesystem. Det vil seia at når me får på plass kvotesystemet vårt, frå 2005 til 2007, vil Noreg vera det landet i verda som har det mest heildekkjande kvotesystemet, heildekkjande i høve til klima. Og den æra fortener i stor grad tidlegare miljøvernminister Børge Brende.

Presidenten: Dette var rørende. (Munterhet i salen)

Øyvind Korsberg (FrP) [19:09:58]: Noe av det første miljøvernministeren gjorde, var å delta på Natur og Ungdoms sommerleir. Natur og Ungdom er en organisasjon som Miljøverndepartementet pøser penger inn i. Samtidig er det en organisasjon som overhodet ikke har respekt for demokratiet, og da tenker jeg på de aksjonene som de hadde på Snøhvit-feltet, der de satte sine egne og andres liv i fare.

Jeg skal la Natur og Ungdom ligge, men en del uttalelser som kom på den sommerleiren, har jeg bitt meg merke i, og jeg ber om å få en forklaring.

Miljøvernministeren lovet å se på instruksen som en tidligere arbeiderpartiregjering har gitt Statens forurensningstilsyn, om å godkjenne eventuelle søknader om bygging av gasskraftverk med dagens teknologi. Hvilke nye føringer tenker statsråden her på i forhold til de vedtak Stortinget har fattet? Og når kommer disse nye føringene?

Statsråd Knut Arild Hareide [19:11:09]: Det stemmer, som representanten Korsberg sa, at eg hadde gleda av å vera med på Natur og Ungdom sin sommarkonferanse, ein konferanse som var prega av både eit sterkt engasjement og stor kunnskap om miljøutfordringane. Der gav eg m.a. uttrykk for at det å vera i møte med organisasjonane, det å vera i nærkontakt med dei, kan gje oss nyttig informasjon som politikarar. Det trur eg det er viktig at me fangar opp.

Når det gjeld retningslinene til SFT, veit me at dei ligg fast slik som dei er i dag. Men det vil vera naturleg å sjå på heilskapen i høve til SFT når vi legg fram proposisjonen vår for Stortinget. Proposisjonen vil vera heilskapleg i forhold til klima, og då vil det vera naturleg at me kjem tilbake til Stortinget for å få ein heilskap òg når det gjeld SFT sine retningsliner.

Hallgeir H. Langeland (SV) [19:12:42]: Lat meg få starta med å gratulera statsråden med jobben og med hans første innlegg i Stortinget.

Dette lover godt, for ganske mykje av innhaldet kunne eg faktisk ha skrive under på sjølv, ikkje minst den analysen som statsråden hadde om klimapolitikken og konsekvensane klimapolitikken har for fattige folk i den tredje verda. Det perspektivet har ofte lett for å ramla vekk i den nasjonale debatten, for då blir det mykje snakk om at ein vil leggja ned alle arbeidsplassane i Noreg, og me mistar det globale perspektivet at klimaproblemet faktisk tek livet av tusenvis av folk kvart år i denne verda.

Så SV synest at dette var ein invitasjon til å fortsetja samarbeidet, ikkje minst i klimapolitikken, med den nye miljøvernministeren.

Eg har berre lyst til å utfordra han på eit par punkt, nemleg når det gjeld Snøhvit og utsleppa der, og når det gjeld den nye konsesjonen for det nye gasskraftverket på Kårstø. Det vil jo bety ei betydeleg utfordring, som SV og Kristeleg Folkeparti nok skal klara å løysa, men klarar han å løysa det i regjeringa si?

Statsråd Knut Arild Hareide [19:14:05]: Eg registrerer at Stortinget har ein tradisjon for å ta varmt imot nye statsrådar. Det har eg òg opplevd denne gongen. Takk for det.

Det er klart at i klimapolitikken er det ikkje tvil om at SV har vore ein god støttespelar og ein varm samarbeidspartnar innanfor ein del av dei områda som Regjeringa har lagt fram sin politikk på. Det håpar eg at partiet òg skal vera i framtida.

Eg vil ikkje gå inn og kommentera Snøhvit konkret. Det er ei sak som eg har til behandling. Eg vil behandla ho og deretter gje til kjenne det resultatet eg kjem fram til i den saka. Men det er klart at dette rører ved ei av våre hovudutfordringar i høve til klimautsleppa. Kyotoprotokollen vil no bli ratifisert, det er ei forplikting for vår nasjon. Og dersom vi startar opp med å auka våre CO₂-utslepp betydeleg, vil den jobben bli endå tøffare. Det er noko som heile Stortinget må ta innover seg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Michael Momyr (H) [19:15:41]: I den politiske debatten opplever vi altfor sjelden at den absolutte sammenhengen som er mellom verdiskaping og velferd, blir pekt på og understreket. Samfunnets evne til å produsere velferd er hele tiden knyttet til den evnen vi har til å skape verdiene.

Norsk næringsliv er avhengig av at vi har den økonomiske bunnplanken på plass. Det betyr at vi må ha et kostnadsnivå som kan måle seg med de land vi konkurrerer med, og de land som vi handler med. Våre eksportavhengige bedrifter deltar i et verdensmesterskap, og våre konkurrenter er meget godt forberedt og ligger i stadig trening. Her finnes det ikke noe kretsmesterskap vi kan delta i.

Da Samarbeidsregjeringen overtok for tre år siden, hadde vi et rekordhøgt rentenivå og en rekordhøg kronekurs. Det var slik at det en eksportbedrift fikk 100 kr for i 1999, fikk den bare 85 kr for i 2001. Hvis vi fremdeles skal holde oss til bilder fra idrettsbanen, betyr det at konkurrentene i hundremetersløpet bare måtte løpe 85 meter.

En trenger ikke å ha mye fantasi for å skjønne at det lett kunne bli røde tall i de regnskapene. En forstår også at det i en slik situasjon ikke tar mange år før bedriften ikke makter å holde på lenger. Det betyr at flere blir arbeidsledige.

Oppskriften for å få rente og kronekurs ned inneholder flere ingredienser, men hovedinnholdet er en stram finanspolitikk. Jeg er stolt over at Samarbeidsregjeringen har klart å gjennomføre denne resepten. Det er helt klart at det ikke har vært enkelt. Det er bestandig mer behagelig å plusse på budsjettene uten å ta ansvar for helheten. Det er krevende hele tiden å forklare at det å holde orden på økonomien vil tjene både fellesskapet og den enkelte innbygger.

En annen viktig ingrediens er et balansert lønnsoppgjør. Her er det viktig å gi honnør til partene i arbeidslivet. Lønnsveksten har gjennom de siste årene vært på et moderat nivå. Det har igjen sammenheng med at vi har gjennomført skattelettelser, slik at både bedriftene og de ansatte blir i stand til å klare sine økonomiske forpliktelser. Det styrker konkurransekraften vår. Det viktigste er at denne resepten fører til at arbeidsledigheten går nedover.

Det er vårt ansvar å sørge for at våre bedrifter kan stille på samme startstreken og uten ekstralast i ryggsekken i konkurransen med våre handelspartnere.

Regjeringen har bl.a. satset på en skattefradragsordning for bedriftenes utgifter til forskning og utvikling, den såkalte SkatteFUNN-ordningen. Denne ordningen er mottatt av næringslivet med stor begeistring. Ordningen er et godt eksempel på at skattesystemet kan brukes på en måte som gir positive vekstimpulser.

Gjennom økt satsing på forskning og utvikling vil vi bevege oss bort fra utelukkende å være en råvareprodusent til å bli mer konkurransedyktig når det gjelder foredling, teknologiutvikling og design.

Derfor er det viktig å understreke at det som Samarbeidsregjeringen har gjennomført de siste årene, ikke på noen måte er en ferdig jobb eller et fullført oppdrag. Hver eneste dag må vi arbeide for at konkurransekraften til norske bedrifter skal være den beste. Jeg vil derfor advare mot det såkalte flertallsalternativet mellom de sosialistiske partiene. Hvis de klarer å få flertall, vil de i løpet av kort tid kunne ødelegge konkurransekraften ved skatteøkninger og økt offentlig forbruk. Mørke skygger vil sige innover norske bedrifter. Da er det en fare for at vi igjen blir stående noen meter bak våre konkurrenter på startstreken.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) [19:20:26]: Debatten i dag har så langt handla mykje om valet neste haust og dei to regjeringsalternativa. Valet står mellom ei ny høgredominert regjering med store lovnader om skattelette til dei som har mest frå før, slik som den førre talaren talte for, og ei solidaritetsregjering som vil slå ring rundt og vidareutvikla velferdssamfunnet. Mi oppleving ute blant folk er at dei ynskjer ein ny kurs, at dei er meir opptekne av arbeid til alle, ein betre skule og ei verdig eldreomsorg enn dei er av skattelette. Eg møter òg mange som m.a. er meir opptekne av ein betre kollektivtransport og betre vegar enn dei er av skattelette.

For Arbeidarpartiet vil alltid arbeid til alle vera jobb nr. 1. For å sikra arbeid til alle må me m.a. sjå til at me har ein infrastruktur som gjer det mogleg å arbeida og bu over heile landet. Regjeringspartia lova ei satsing på samferdsle for tre år sidan. Dette er ikkje følgt opp, og det var diverre lite i trontalen som gav von om auka satsing neste år. Eg håpar budsjettet syner at eg tek feil.

Eg har i mange år møtt mange, svært mange, som er opptekne av stabilitet i politikken både overfor einskildmennesket og i høve til næringslivet. Men me får ikkje ein ny kurs utan eit nytt fleirtal. Me får ikkje større stabilitet utan ei fleirtalsregjering eller i det minste ei regjering som har ei klår og avklåra støtte frå eit fleirtal i Stortinget.

Kongen gav på vegner av Regjeringa diverre ikkje noko signal om omlegging av politikken korkje når det gjeld å satsa på fellesskap framføre skattelette, eller når det gjeld liberalisering og konkurranseutsetjing av offentleg sektor. Statsministeren gjorde heller ikkje det i dag. Han synte tvert imot nok eit døme på at angrep er det beste forsvar. I staden for å ta problema innover seg går han til angrep på dei som peikar på problema. Eg vonar likevel at det å sikra trygge og gode arbeidsplassar, som rett nok vert peika på som eit hovudmål for Regjeringa, og det dei seier om at samarbeidet med partane i arbeidslivet er viktig, vert følgt opp. Eg skulle ynskja at Regjeringa og dei ulike statsrådane påla sine underliggjande organ å ha ei slik haldning. Då er eg nokså sikker på at omstillingane, t.d. det ein held på med i Avinor AS, ville ha gått mykje lettare.

Arbeidarpartiet er samd i at offentleg sektor må omstillast, men me tykkjer det er litt fantasilaust å sjå på aksjeselskapsforma og konkurranseutsetjing som det einaste saliggjerande. Situasjonen innanfor luftfarten er alvorleg og krevjande av ulike grunnar:

For det fyrste er det ein terrorusett sektor. Seinast opplevde me det i Noreg sist veke.

For det andre er det ein sterk konkurranse mellom flyselskapa både internasjonalt og nasjonalt, noko som fører til tøffe omstillingar der.

For det tredje er det ein krevjande omstillingsprosess i Avinor AS, og det er no ei alvorleg tillitskrise mellom leiinga og dei tilsette.

Til slutt og for det fjerde skal Luftfartstilsynet flytta til Bodø, og det har så langt vore vanskeleg å få tilstrekkeleg mange kompetente folk til å flytta med.

I tillegg har fleire faglege instansar reist spørsmål om tryggleiken er godt nok vareteken. Informasjonssjefen i Avinor AS sa før helga at passasjerane må ta ansvar sjølve, og statsråden skulda på Stortinget i beste sendetid på fjernsynet.

Dette gjev grunn til uro, og det har skapt uro i det ganske land. Det undrar meg litt at tryggleik generelt og innan luftfarten spesielt ikkje har vore tema i dag, når det opptek det norske folk så mykje som det gjer akkurat no.

I trontalen står det rett nok at Regjeringa vil arbeida aktivt for å styrkja tryggleiken innan alle transportformer. Ja, det vonar eg inderleg! Me i Arbeidarpartiet har ikkje tenkt å ta omkamp om tidlegare vedtak no. Me har ikkje planar om å gå tilbake på vedtak om flytting av Luftfartstilsynet, og me har ikkje tenkt å blanda oss inn i lokaliseringsspørsmål. Men me vonar at Regjeringa er open for løpande å vurdera korleis det går, m.a. om organisasjonsforma for Avinor AS er den best eigna til føremålet.

Generelt er me uroa over situasjonen. Når uroa no fyrst er skapt, trur me at saka vil vera tent med ei spesialhøyring om tryggleik i luftfarten knytt til budsjettet. Det vonar eg me får fleirtal for.

Harald T. Nesvik (FrP) [19:25:18]: Årets trontale har vel ikke utpreget seg verken i positiv eller negativ retning, og har vel på den måten ikke skilt seg fra andre trontaler, der det legges opp til det mer generelle.

Men på et punkt har denne trontalen skilt seg litt ut. Det gjelder den fullstendig manglende omtale av det som faktisk skjer innenfor helse og omsorg i dette landet. Det står én linje i trontalen, og den lyder som følger:

«Regjeringen vil forbedre kvaliteten innen utdanning, helsetjenester og eldreomsorg.»

Man har altså ikke tatt innover seg at man bl.a. i eldreomsorgen ennå har enorme problemer. Vi har nå mange tusen personer som står i kø for å få en plass på institusjon. Vi ser stadig gjennom media at pasienter og beboere plasseres på stuer, i ganger, ja også på toaletter igjen. Vi ser at på en rekke plasser går de nå over til dublering, altså at de faktisk går over til tosengsrom igjen på tross av den reformen som dette huset har vedtatt.

Dette er meget skuffende. Jeg hadde faktisk forventet mer av denne regjeringen etter alle de signalene som er gitt fra denne salen, og etter alle de debatter vi har vært gjennom. Jeg håper virkelig dette vil endre seg på sikt. Fremskrittspartiet vil i hvert fall være den som tar initiativ her for å få satt disse tingene på dagsordenen igjen. Det er åpenbart at det er ikke andre villig til å gjøre.

På ett område har det kommet en rekke positive signaler i dag. Det gjelder moderniseringen av velferdsstaten og ikke minst etatene trygdeetaten, sosialetaten og arbeidsmarkedsetaten. Statstråden for det nye superdepartementet, statsråd Høybråten, var bl.a. inne på dette i sitt innlegg her i dag. Det er viktig at vi får fortgang i dette arbeidet, slik at vi kan få en mest mulig effektiv velferdsforvaltning i dette landet.

I denne forbindelse har man også fått utarbeidet NOU 2004:13, en tykk bok. Det har vært interessant lesning. Men jeg får virkelig håpe at Regjeringen ikke fremmer en proposisjon som er i tråd med det som ligger her, for da har man nok en gang ikke hørt på Stortingets bestilling i denne saken. Jeg skal faktisk hjelpe Regjeringen litt på vei, for det er åpenbart at man har glemt Stortingets vedtak i denne salen i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 14 for 2002-2003. Da vil jeg henlede oppmerksomheten på vedtakets II, der det står følgende:

«Stortinget ber Regjeringen utrede ulike modeller for én felles velferdsetat bestående av dagens Aetat, trygdeetaten og sosialetaten.»

Man må i hvert fall forvente at når man over nyttår fremmer en sak for Stortinget, er det den bestillingen man da leverer resultatet av. Det ser jeg fram til, for vi har en urovekkende utvikling både innenfor arbeidslivet og når det gjelder antall uføre i dette landet og ikke minst personer som er langtidsmottakere av sosialhjelp, og som faktisk ønsker å komme seg ut i arbeid for å kunne fø sin egen familie. I den forbindelse er det viktig at man får en samlet ledelse, som statsråd Høybråten var inne på i sitt innlegg. Hvis vi får en todeling her, som Rattsø-utvalget nå legger opp til, vil man fortsatt kunne opprettholde de kunstige skillelinjene mellom forskjellige offentlige etater. Det som det bl.a. anbefales her, er å skille ut en egen statlig pensjonsetat. Det vil absolutt ikke være å anbefale, fordi den bl.a. skal ha ansvaret for en del ytelser, også familieytelser. Ting henger faktisk i hop.

Vi er ikke mer enn 4,5 millioner innbyggere i dette landet. Da må man i hvert fall kunne forvente at vi klarer å modernisere og effektivisere på en slik måte at de som trenger hjelpen, og som sårt trenger hjelpen, får det som de skal, og ikke blir utsatt for et uverdig svarteperspill og må springe fra kontor til kontor fordi det offentlige ikke er enig med seg selv om hvordan man skal organisere seg.

Odd Roger Enoksen (Sp) [19:30:25]: Det er i grunnen synd at statsministeren ikke er til stede, for jeg hadde tenkt å gjøre et forhåpentligvis siste forsøk på å forklare statsministeren at han faktisk var en bedre statsminister også for kommunene i sin første regjeringsperiode enn han er i denne regjeringsperioden.

Jeg må innrømme at jeg har sett meg grundig lei på å høre både statsministeren og kommunalministeren til det kjedsommelige påstå at veksten og kommunenes inntekter er betydelig større nå enn da Senterpartiet satt i regjering. Det er for så vidt ikke en påstand, det er riktig, men det er en rimelig uinteressant påstand. At veksten er så sterk, skyldes det faktum at skatteinntektene har sviktet med over 2 milliarder kr i foregående år, i motsetning til i 1999, da vi hadde en merinntekt i forhold til skatt i kommunene på over 2 milliarder kr. Det er altså ikke økningen i inntektene til kommunene som er avgjørende for hvordan kommunene skal kunne løse sine oppgaver. Det er resultatet på bunnlinjen. Det er det som kommunene sitter igjen med når man har betalt sine kostnader, og når kostnadene stiger mer enn inntektene gjør, blir resultatet deretter. For dem som har vanskelig for å se disse sammenhengene, står det en rimelig lettfattelig oversikt i Regjeringens eget dokument om kommuneøkonomien på side 182, som viser at netto driftsresultat er betydelig forverret i denne regjeringens tid i forhold til hva det var tidligere. Det er det som betyr noe, og ikke veksten i inntektene. Det er akkurat som privatøkonomien til hver enkelt av oss. Hvor sterk inntektsvekst man har fra et år til et annet er rimelig uinteressant hvis kostnadsøkningen er tilsvarende. Det er det vi sitter igjen med i pengeboken når året er gått, som har betydning. Dette har også skjedd i kommunesektoren. Til tross for en sterk rentenedgang forverres driftsresultatene.

Det kan da ikke ha gått regjeringspartienes representanter hus forbi at vi nesten hver dag får meldinger om problemer i skolen, i helsevesenet, innenfor eldreomsorg eller innenfor barnevern, bare for å nevne noen eksempler. Dette er det beste tegnet på at situasjonen i kommunene ikke er slik som den skal være.

Jeg tror vi alle sammen står oss på å innrømme at det ikke er enkelt å skape det velferdssamfunnet vi alle ønsker oss. Det er ikke enkelt å knipse i fingrene og si at nå skal alt bli bra. Det vil det ikke være for noen av oss. Noen hver av oss har erfart at dette er en lang vei å gå, og det er et tungt arbeid som skal gjøres. Men det inntrykk som regjeringspartiene nå prøver å legge igjen, bidrar til å skape den politikerforakt som vi alle sammen prøver å unngå. Det bidrar til å få folk der ute til å si at vi der inne i Oslo på storting og i regjering er mennesker som er fullstendig uten innsikt i hvordan hverdagen føles for folk flest. Det er en situasjon vi ikke bør sette oss i, og det er en situasjon som i alle fall statsministeren og kommunalministeren bør gjøre sitt til å bidra til at vi kan unngå. Det gjør de ikke med måten de framstiller forholdene i kommunene på i dag.

Det er mye som går bra i norsk økonomi. Å påstå noe annet ville være å snakke usant. Vi er inne i en høykonjunktur. Vi har lav rente, og vi har betydelig vekst i investeringer på enkelte områder. Men det er altså grunn til også å se bak disse tallene om hvordan norsk økonomi går. Den sterke veksten skyldes i stor grad økt konsum basert på import. Arbeidsledigheten biter seg fast på et høyt nivå. Konkurranseutsatt sektor har fremdeles store problemer, og det er ikke i denne sektoren investeringene kommer. Det er i tjenesteytende sektor, slik NHO nettopp har vist i en forskningsrapport. Ikke nok med det, investeringene innenfor både bygg og anlegg kommer i hovedsak i byene og i østlandsområdet. Investeringene i antall boliger i 2004 er i overkant av sju ganger så store for østlandsområdet som for Nord-Norge, mens investeringene i yrkesbygg er fem ganger så store. Det sier litt om den enorme, massive sentraliseringen som vi nå opplever.

Fiskeindustrien sliter med lønnsomheten. Vi har hatt et rekordhøyt antall konkurser det siste året. Unge fiskere må gi opp det yrket de har valgt å satse på. De må selge båtene sine og går en usikker framtid i møte i områder hvor alternative yrkesvalg er få.

Det er i denne situasjonen Regjeringen med rette kan beskyldes for passivitet. Det pågår en sterk endring i næringsstruktur og bosettingsmønster, og Regjeringens folk gjør ikke annet enn å slå seg til ro med at de makroøkonomiske tall går i riktig retning, mens vi sakte, men sikkert beveger oss i retning av en Kuwait-økonomi og en massiv sentralisering.

Det er i denne situasjonen det kreves en politikk der vi inviterer folket til dugnad for å bygge landet, og ikke en politikk der økt forbruk for den enkelte skal være viktigst. Skattelettelser er ikke løsningen på de utfordringer vi nå står overfor, men derimot en målrettet og aktiv politikk for å ruste opp fellesskapet med sikte på å møte framtiden på en bærekraftig måte. Vi må investere enda mer i kunnskap, i infrastruktur, i forskning og utvikling av arbeidsplasser på områder hvor vi har muligheter til fortsatt å være ledende, f.eks. innenfor maritim sektor, innenfor marin sektor og innenfor energisektoren.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunnar Halvorsen (A) [19:35:51]: Representanten Enoksen og jeg er nok enige om at Verdens handelsorganisasjon og forhandlingsresultatet som foreligger der, vil påvirke Norge. WTO er en sentral del av den globaliserte økonomien som vi må forholde oss til, og som vil påvirke norsk næringspolitikk og kommuneøkonomi.

Utenrikskomiteens leder, Thorbjørn Jagland, tok i sommer til orde for en offentlig kommisjon om landbruk. Denne kommisjonen skulle for det første jobbe seg fram til enighet om hva de nye WTO-reglene faktisk betyr, og for det andre ha som mandat å trekke opp hvordan vi kan legge om støtten til landbruket, distriktene og næringsliv innenfor de nye reglene og dermed kunne gjøre dem til noe offensivt.

Jeg vil be representanten Enoksen redegjøre for hvordan han mener at Norge bør forholde seg til WTO og forslaget fra utenrikskomiteens leder.

Odd Roger Enoksen (Sp) [19:37:09]: Det er utvilsomt en viktig oppgave å sørge for at vi også innenfor de nye WTO-rammene skal ha et livskraftig landbruk i Norge, men det er etter min oppfatning ikke en oppgave for en kommisjon. Det er først og fremst en oppgave for Regjeringens representanter som nå forhandler om det framtidige WTO-resultatet, å sørge for at vi ender opp med et forhandlingsresultat som gjør at vi også i framtiden skal kunne ha et levedyktig landbruk i Norge, hvor det skal være lønnsomt å produsere mat, hvor vi skal leve av det å produsere. Å opprette en kommisjon for å gjøre denne jobben tror jeg oppriktig talt ikke er veien å gå. Vi har et embetsverk i ulike departement som skal legge til rette for og synliggjøre rammen for den nye WTO-avtalen. Vi har også et folkevalgt system, og innenfor dette skal vi ha ulike oppfatninger om hvordan vi best skal utnytte de rammene som WTO-avtalen setter. Det som imidlertid må være helt klart, er at det først og fremst er Regjeringens ansvar og oppgave å sørge for at vi oppnår et akseptabelt forhandlingsresultat.

Michael Momyr (H) [19:38:28]: Jeg har ikke tenkt å plage representanten Enoksen med Senterpartiets motstand mot Snøhvit-utbyggingen og mot boring i Barentshavet. Jeg har heller ikke tenkt å blande meg bort i den prosessen som Senterpartiet har med sitt program, men jeg har likevel lyst til å teste noen argumenter i forhold til representanten Enoksen.

Vi vet at det i russisk sektor, i Shtokman-feltet, nå er snakk om at russerne skal sette i verk arbeid, boring og utbygging. Føler ikke representanten Enoksen at det hadde vært betryggende om norske interesser hadde deltatt sammen med de russiske i forbindelse med utvinning i Barentshavet? Da tenker jeg både på teknologiutvikling og på sikkerhet og miljø.

Odd Roger Enoksen (Sp) [19:39:36]: Det korte svaret på det er: Jo, det hadde i aller høyeste grad vært betryggende. Jeg tror norske selskap har en god del å bidra med i samarbeid med russiske myndigheter og russiske selskap for å sørge for at vi har den mest mulig miljøvennlige og sikre utvinning av olje og gass i nordområdene.

Det er nettopp den sterke kontrollen som vi har hatt med våre oljeselskap og de høye standardene som er blitt satt fra norske myndigheters side, som gjør at vi i dag har en oljeindustri som er i tet i verdensmålestokk med hensyn til miljø og sikkerhet i det arbeidet man gjør. Dette skal vi fortsette med å utvikle. Dette skal vi ta vare på. Dette skal vi også utnytte til det beste i samarbeid med andre lands myndigheter.

Lodve Solholm (FrP) [19:40:33]: Representanten Enoksen brukte storparten av innlegget sitt til å snakke om fortida og krangle med dei noverande regjeringspartia om kven som er best, og om kven som skal tole mest, som ei vise sa.

Eg har lyst til å sjå litt framover. Undersøkingar viser at 80 000 industriarbeidsplassar har blitt flagga ut i den siste tida. Nye 80 000 industriarbeidsplassar står faktisk for tur til å bli flagga ut innan 2010. Vi i Framstegspartiet vil gjere Noreg attraktivt som etableringsland gjennom sterke reduksjonar av skattar og avgifter for verksemder, med andre ord føre ein aktiv næringspolitikk der næringsnøytralitet er eit fy-ord. Kva verkemiddel har Senterpartiet for å motverke utflytting av arbeidsplassar og kompetanse?

Odd Roger Enoksen (Sp) [19:41:52]: Det er et alvorlig varsku til oss alle sammen at et så stort antall industriarbeidsplasser har forsvunnet ut av landet, og at vi står i fare for å miste mange også i framtiden. Det er et arbeid som det er nødvendig å ta fatt i på flere områder.

Fremskrittspartiets medisin er dessverre ikke den riktige. Fremskrittspartiets medisin vil føre til at vi får en enda større overgang til det næringsliv vi har sett konturene av i det siste, nemlig et mer og mer forbruks- og tjenesteytendebasert næringsliv, der industrien også i framtiden vil tape med de vekstimpulser som Fremskrittspartiet gir gjennom sine budsjett, og på den måten man legger opp sine budsjett. Det er nødvendig å satse målrettet på forskning og legge til rette for en politikk der vi investerer i infrastruktur og i kunnskap innenfor de sektorer der vi har naturlige fortrinn, og innenfor konkurranseutsatt næringsliv, slik jeg også sa i mitt hovedinnlegg, stikk i motsetning til det Regjeringen gjør nå, og stikk i motsetning til den politikk Fremskrittspartiet støtter ved å gi sin støtte til denne regjeringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torbjørn Hansen (H) [19:43:14]: Optimismen er altså tilbake i næringslivet. Ikke siden vinteren 2001 har troen på framtiden vært så stor som nå. Halvparten av småbedriftslederne forventer økt omsetning og økt lønnsomhet de kommende tolv måneder, og en av fem bedrifter regner med å ansette flere folk. Dette viser Småbedriftsbarometeret som Bedriftsforbundet står bak. Næringslivet låner også penger igjen, og vanlige folk har omtrent aldri hatt så optimistiske forventninger angående egen økonomi som i dag, og i dag var det altså rekordnotering på Oslo Børs, et meget positivt signal for norsk økonomi.

Denne gledelige situasjonen er ikke et resultat av tilfeldigheter. Da Samarbeidsregjeringen overtok etter regjeringen Stoltenberg høsten 2001, var den økonomiske situasjonen i kraftig forverring. Det var høyt rentenivå. Kronekursen hadde styrket seg. Lønnsveksten var høyere enn i våre konkurrentland. Og regjeringen Stoltenberg hadde altså på toppen av det hele påført næringslivet store ekstrabyrder i form av kraftig økte skatter. Derfor gikk næringslivet inn i en tilbakegang som fikk dramatiske konsekvenser for tusenvis av ansatte. Mange bedrifter ble flagget ut, og mer enn 100 000 personer ble arbeidsledige.

Når 100 000 personer blir arbeidsledige, rammer det folks velferd og trygghet dramatisk, både direkte for den enkelte som blir arbeidsledig, og indirekte ved at det offentlige får mindre ressurser til å produsere velferdstjenester.

Å rydde opp i dette har vært jobb nr. 1 for Samarbeidsregjeringen. Hva har så Regjeringen gjort for å snu den negative trenden man overtok i 2001?

For det første er skatter og avgifter redusert med nesten 20 milliarder kr på tre år. Det meste har gått til bedriftene. Det er dette skatteøkningskameratene i Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet omtaler som skattelettelser til de aller rikeste.

For det andre har den økonomiske politikken vært stram og ansvarlig, og Regjeringen har måttet holde igjen på en del områder for å få ned krone- og rentenivå. Denne ansvarligheten har fått betegnelsen usosiale kutt av skatteøkningspartiene. At lav rente og kronekurs har vært livsviktig for norske bedrifter, norske arbeidstakere og norske familier, har venstresiden åpenbart ikke fått med seg.

For det tredje er lønnsveksten i Norge nå på linje med veksten i våre konkurrentland. Regjeringen har spilt en aktiv rolle i samarbeid med partene i arbeidslivet og bidratt til å få et ansvarlig opplegg. Dette er grunnleggende forutsetninger for å beholde arbeidsplasser i en konkurranseutsatt økonomi.

For det fjerde har Regjeringen samtidig prioritert skole, forskning og modernisering, som er veldig viktig på lang sikt.

Vi registrerer nå at kreftene samles på sosialistisk side, og at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet sammen med hovedsponsoren LO vil stable på bena en ren sosialistregjering. En slik sosialistregjering, med skatteøkningspartiene bak roret, har varslet en kursendring. Uansett hvor mange ganger Stoltenberg gjentar løftet om at skattetrykket ikke skal økes, er det ingen tvil om at nettopp dette blir resultatet. Arbeiderpartiet har en konsekvent praksis med å øke skattene. Siden forrige skattereform ble vedtatt på 1990-tallet og fram til inneværende stortingsperiode har Arbeiderpartiet foreslått å øke skattene med mer enn 30 milliarder kr. I 2001 klarte Arbeiderpartiet å gi det norske folk en skattesmell på 12 milliarder kr, eller ca. 5 000 kr pr. yrkesaktiv.

Arbeiderpartiet har lovet mange penger til gode formål. I august dokumenterte NRK at Stoltenbergs sommerløfter kostet 24 milliarder kr til sammen. Dette er 10 000 kr i økt skatt pr. yrkesaktiv.

Signalene fra Arbeiderpartiets hovedsponsor er klinkende klare. LO-lederne står nærmest i kø for å beordre Arbeiderpartiet til å øke skattene. Kommentaren fra Morten Øye, leder i LO Stat, sier det meste:

«Det er naivt å tro at vi kan beholde dagens velferdsnivå uten å øke skattene.»

Og videre:

«Jeg skjønner at det ikke er lett å drive valgkamp for økte skatter, men dette er en svært viktig diskusjon som vi er nødt til å ta.»

Arbeiderpartiet vil styre sammen med SV og Senterpartiet, som også har egne milliardløfter. Risikoen er stor for at en slik sosialistregjering vil gi økt press i norsk økonomi med økte renter, økt kronekurs og økt lønnsvekst som resultat, akkurat som situasjonen var i 2001.

I tillegg vet vi at de samme tre partiene vil føre en utdanningspolitikk med mindre fokusering på kvalitet, mangfold og kunnskap. Man vil stanse moderniseringsarbeidet og konkurranseutsetting av offentlig sektor. Man vil gi LO vetorett mot omstilling. Man vil øke statlig eierskap i næringslivet, og man vil redusere mangfoldet og valgfriheten på flere viktige velferdsområder. Derfor er jeg ikke i tvil om at sosialistalternativet kommer til å gi mindre og ikke mer velferd for innbyggerne i dette landet. En slik regjering vil redusere verdiskapingen, og man vil i tillegg få mindre ut av de verdier som blir skapt.

Regjeringen har redusert skatter og avgifter og fått orden på norsk økonomi. Den positive situasjonen i dag viser at det er en klar sammenheng mellom skattelettelser, økonomisk verdiskaping og velferd. Da kommer flere folk i arbeid, næringslivet øker sin verdiskaping, og grunnlaget blir lagt for å finansiere både privat og offentlig velferd.

Regjeringen har også gjort hverdagen bedre for folk flest. Men det er fortsatt viktig arbeid som gjenstår for å møte framtidens mange utfordringer. Derfor må Samarbeidsregjeringen styre i fire nye år.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [19:48:21]: Arbeid hindrar fattigdom. All forsking og erfaring på området tydeleggjer samanhengen mellom fattigdom og dei som av ein eller annan grunn har hamna på utsida av det regulære arbeidslivet. Samtidig er det for samfunnet ei betydeleg sløsing med ressursar å parkere folk på utsida av det ordinære arbeidslivet. Eit arbeidsliv for alle er derfor til gode både for den enkelte og for samfunnet.

Det er behov for ein langt meir aktiv politikk for å sikre eksisterande og skape nye arbeidsplassar. Det må arbeidast aktivt for å hindre at folk blir støytte ut frå arbeidslivet, og samfunnet må ta ansvaret for å få folk tilbake i arbeidslivet når dei har falle på utsida. Arbeidslivet må ha plass til alle.

I slutten av førre veke kom det nye tal frå Aetat som viser at arbeidsløysa held seg stabilt høg. Vel 90 000 personar er registrerte heilt ledige, noko som utgjer 3,8 pst. av arbeidsstyrken. Det er om lag same nivå som i august. Det som no er nytt, er at Aetat melder om at stram kommuneøkonomi medfører at arbeidsløysa fortset å auke innafor helse-, pleie- og omsorgsarbeid. Det er for så vidt ikkje nytt at kommunane slit med økonomien. Allereie i 2003 var det kommunar som var så pressa økonomisk at dei måtte gå til oppseiing av tilsette, og stillingar blei ståande ledige fordi kommunane ikkje hadde råd til å tilsetje medarbeidarar. Den negative økonomiske situasjonen for kommunane har berre utvikla seg endå verre i løpet av 2004 – trass i at Arbeidarpartiet i budsjettforliket med regjeringspartia har lyfta kommunesektoren opp med 2,2 milliardar kr.

Eg vil peike på at Sverige no vil satse på ein kraftig vekst i kommunesektoren for å demme opp mot arbeidsløysa. Signala frå Bondevik II-regjeringa tyder ikkje på at dette er ein aktuell politikk her i landet, snarare tvert imot. Regjeringa sin kommunepolitikk gjev større arbeidsløyse og mindre velferd. På toppen av dette kjem fleire og fleire kommunar inn i det berømte ROBEK-registeret, eller i fylkesmannen si svartebok, som det heiter på folkemunne. Pr. i dag er ein av fire kommunar på denne lista, og talet på kommunar på denne lista har auka betydeleg i løpet av den perioden Bondevik II-regjeringa har hatt regjeringsmakt.

Det som bekymrar meg mest, er den kraftige veksten i talet på yrkeshemma arbeidssøkjarar. I løpet av det siste året har dette auka med heile 11 210 personar, noko som svarar til ein vekst på 14 pst. Noko av denne auken kan forklarast med at trygdeetaten viser fleire personar til yrkesretta attføring tidlegare i sjukeperioden. I tillegg har krav om at yrkesretta attføring skal vere prøvt før eventuell uføretrygd blir innvilga, blitt skjerpa. Men mest av alt fortel denne utviklinga om eit arbeidsliv som er ekskluderande og ikkje inkluderande. Me må målrette og forsterke tiltak som gjer terskelen lågare for denne gruppa, slik at arbeidslivet reelt sett gjev rom for alle.

Ved utgangen av september i år er det heile 16 888 heilt ledige under 25 år. Dette er ei sløsing med unge menneske sine ressursar. Hadde Arbeidarpartiet fått gjennomslag for forslaget om å utvide ungdomsgarantien opp til 25 år, hadde denne utfordringa vore mykje mindre. For å kjempe mot arbeidsløyse blant ungdom, må tilbodet om høgare utdaning, vidaregåande utdaning, lærlingplassar, ordinære arbeidsplassar og arbeidsmarknadstiltak sjåast i samanheng. Det må leggjast vekt på kompetanseheving, jobbsøking, arbeidstrening og utarbeiding av individuelle arbeidsplanar, slik at ungdom ikkje blir vande til lediggang. Derfor er det beklageleg at regjeringspartia og Framstegspartiet ikkje vil vere med oss i denne satsinga.

Regjeringa skryter ofte av at dei fører ein offensiv kamp i fattigdomsspørsmåla. Ja, det er rett det, men saka er berre den at Regjeringas medisin i for stor grad er prega av tiltak som vil gje meir fattigdom, dårlegare oppfølging av dei ledige og reduserte dagpengeytingar samt ein arbeidsmarknad som er mest mogleg sjølvregulerande. Dette hjelper ikkje folk ut av fattigdomsfella.

Min påstand er at ein av dei viktigaste faktorane for å gjere Noreg til ein velferdsstat og eit godt land å bu i, er den innsatsen som myndigheitene legg ned for å sikre låg arbeidsløyse. Derfor er det behov for å ta mykje sterkare og aktive grep i arbeidsmarknadspolitikken. Me må også evne å sjå politikken i samanheng. Når kommunane får mindre overføringar, går det ut over sysselsetjinga og velferdsproduksjonen. Og når ein svekkjer lovverket som regulerer arbeidsfolks rettar, så risikerer ein at fleire blir støytte ut frå arbeidsmarknaden.

Olav Gunnar Ballo (SV) [19:53:52]:

«Målrettede tiltak for å bekjempe mobbing i samfunnet vil fortsatt bli prioritert.»

«Handlingsplanen mot rasisme vil bli fulgt opp. Ny lov om etnisk diskriminering skal følges opp gjennom etablering av et likestillings- og diskrimineringsombud.»

«Regjeringen vil fortsette arbeidet for en bedre integrering og inkludering av innvandrere og flyktninger i Norge.»

Disse tre sitatene er alle hentet fra trontalen.

Men i Dagsavisen den 30. september i år finner vi en annen type formuleringer. Her sier kommunalminister Erna Solberg:

«Alternativet til å sette folk på gaten, er å sperre dem inne.»

I den samme artikkelen uttykker hun:

«Vi kan sette dem i fengsel til de mørner. Men han mørnet ikke, han satte fyr på seg selv.»

Den personen som kommunalministeren viste til, var en asylsøker som ble satt i en celle i Bergen fordi han ikke kunne oppgi korrekt identitet. Asylsøkeren omkom på grunn av brannskadene han pådrog seg.

Kontrastene mellom velvalgte formuleringer i en trontale og den virkeligheten som Regjeringen selv skaper, kan knapt bli større.

I trontalen uttykte Regjeringen:

«Kampen mot fattigdom skal forsterkes, både nasjonalt og internasjonalt.»

Den 1. oktober møtte jeg to kvinner fra Nordland her på Stortinget. Det var to kvinner som i nær 30 år hadde vært i arbeidslivet, som var vant til å utføre et arbeid, og som var vant til å klare seg selv. Begge hadde på grunn av plager i muskler og skjelett opplevd å bli sykmeldt – først over en tid da de var optimistiske og håpte å komme tilbake i arbeid, så etter hvert i en lengre periode, men hele tiden med det som utgangspunkt at de skulle vende tilbake til det arbeidet som de hadde hatt.

Den ene av kvinnene falt så og brakk armen i tillegg, rett før retten til videre rehabiliteringspenger gikk ut. Da hun kontaktet trygdekontoret for å høre hva hun skulle gjøre videre, fikk hun beskjed om at hun måtte gå på sosialen dersom hun skulle ha videre ytelser. Dette dreier seg altså om et menneske som har vært vant til å klare seg selv, som har levd uten å ligge samfunnet til byrde, men som på grunn av uheldige omstendigheter, kanskje til og med nettopp fordi man i mange år har stått i et arbeid som har vært fysisk tungt og krevende, til slutt ikke klarer det, og er avhengig av ytelser fra det offentlige. Så ser vi altså som en direkte konsekvens av Regjeringens egen politikk der man begrenser retten til å få ytelser over tid, at man ender opp med å bli sosialklient.

Det var en psykiater som ringte meg for få dager siden og forklarte at den situasjonen som her gjaldt to kvinner, slett ikke er unik. Det finnes nå en rekke psykiatriske pasienter som har vært borte fra arbeid på grunn av at den sykdommen de har hatt, har vært alvorlig. Fordi det har tatt tid å få dem tilbake, er det flere som nå opplever at de mister rehabiliteringspengene sine. Og man kan tenke seg hva slags situasjon det skaper for mennesker som fra før av har slitt med alvorlige plager, når familien og de selv i tillegg skal oppleve utrygge økonomiske rammer, og de henvises til å måtte kontakte sosialetaten for å kunne få videre ytelser.

Psykiateren fortalte meg hva som hadde skjedd med den ene da han hadde kontaktet det lokale trygdekontoret og spurt på hvilken måte vedkommende skulle kunne få rehabiliteringspengene tilbake. Det svaret han fikk, gjorde et visst inntrykk på meg. Trygdefunksjonæren hadde da svart: Da må du sørge for å gi landet en ny regjering. Det viser hvor utbredt oppfatningene nå begynner å bli av at Regjeringen skaper fattigdom, de løser ikke problemet. Selv om man altså har valgt å legge fram en melding som skulle bidra til at det ble færre fattige, har man nå mer og mer skapt ordninger som begynner å minne om den gamle fattigkassa, der man i stedet for å sørge for at folk har ytelser som gjør at de over tid vil kunne klare seg, fjerner ytelsene, og så tenker man at mekanismen skal være at man gjennom tvang skal klare seg selv. Og alt tyder på at mekanismen ikke fungerer på den måten. Derfor er det helt nødvendig at Regjeringen ikke bare formulerer fine vendinger i en trontale, men at man også i praktisk politikk viser at man legger vekt på det man selv sier. De formuleringene som jeg siterer fra Dagsavisen, tyder på at det er svært langt mellom det innholdet trontalen har, og den måten statsrådene tenker på med hensyn til å forandre samfunnet.

Takk for oppmerksomheten.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Jan Sahl (KrF) [19:59:00]: God distriktspolitikk kan ikke utformes en gang for alle. Flere gode distriktspolitiske virkemidler er under press, og det er derfor en viktig målsetting for Kristelig Folkeparti stadig å videreutvikle distriktspolitikken.

Kristelig Folkeparti har store forventninger til Distriktskommisjonen, som er i innspurten med en helhetlig gjennomgang av distriktspolitikken. En aktiv distriktspolitikk må omfatte både primærnæringenes rammevilkår, generell næringspolitikk, forskning, utvikling og innovasjon, handelspolitikk, samferdsel og gode konkurransevilkår gjennom en forsvarlig finanspolitikk.

Kommunikasjonsteknologien har gjort det mulig å plassere en rekke arbeidsplasser som tidligere automatisk havnet i storbyene, i distriktene. Her har vår regjering handlet forbilledlig.

For at virksomheter skal etablere seg, er det imidlertid viktig at grunnleggende tilbud innen skole, helse, barnehage og kultur er på plass i alle kommuner. Den enkelte kommunes økonomi er ofte avgjørende når det står om nye næringsetableringer. Kristelig Folkeparti er derfor svært opptatt av å legge til rette for en sunn kommuneøkonomi.

«Nordområdene er mulighetenes land», sier Ekspertutvalget for nordområdene i NOU 2003:32. Det meste av norsk økonomisk sone og en tredjedel av fastlandets kystlinje er nord for polarsirkelen, og med Svalbard går norsk område langt inn i Polhavet. I nord grenser norske interesser opp mot en rekke land.

Det er påvist store petroleumsressurser i nordområdene både i norsk og – særlig – i russisk økonomisk sone, og et økende energibehov, særlig i USA, setter et stort press på utnyttelse av disse ressursene.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at olje- og gassforekomstene i Barentshavet skal gi grunnlag for ny giv i vår nordlige landsdel, men det forutsettes at virksomheten skjer innenfor rammen av høye miljøkrav, forutsigbare rammevilkår og sameksistens med andre næringer.

Det kan på denne bakgrunn være god distriktspolitikk å bruke ressurser på å styrke øst-vest-forbindelsene i nord. Det ligger et enormt handelsmarked øst for Nord-Norge, og det er gledelig å oppleve at russlandskompetansen og lysten til å komme skikkelig i gang er til stede både i Kirkenes, i Narvik og i store deler av næringslivet i Nord-Norge.

Det samme Ekspertutvalget for nordområdene foreslår en nordområdemilliard for å sette fart i øst-vest-samarbeidet, etter min mening vel anvendte distriktsmidler.

Fiskeri og havbruk er og vil være svært viktig for bosetting og inntektsgrunnlag i de nordligste fylkene og langs store deler av kysten vår. 95 pst. av all norsk sjømat eksporteres. God markedsadgang både til det europeiske og globale markedet er dermed vesentlig. Det er like fullt et mål at mer av de norske råvarene foredles innenlands. Et eget verdiskapingsprogram for videreforedling av fisk kan kanskje være løsningen. Det er svært viktig å få til et nært samarbeid mellom flåten på havet og industrien på land. Kvaliteten på råstoffet må heves, og industrien på land må sikres helårige leveranser slik at trygge arbeidsplasser skapes. Kristelig Folkeparti vil vurdere å tildele virkemiddelkonsesjoner innenfor hvitfisk med lokal binding for å sikre leveranser til industrien i Nord-Norge.

Økt satsing på reiseliv, f.eks. i kombinasjon med landbruk og lokale kulturtradisjoner, representerer nye muligheter for Distrikts-Norge. Personlig er jeg ikke i tvil om at et OL til Tromsø vil få virkninger langt utover det rent sportslige. For reiselivsnæringen vil det bli en unik mulighet til å vise fram en landsdel med naturopplevelser i den ypperste verdensklasse.

Så litt om samferdsel. Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig med en sterk satsing på samferdsel ut fra hensynet til verdiskaping, behovet for å redusere distriktenes avstandsulemper og bedre framkommelighet og sikkerhet.

Et godt utbygd vegnett er selve livsnerven i transportsystemet. I distriktene er vegtransport ofte eneste alternativ og helt sentralt for å sikre framkommelighet. Videre er Kristelig Folkeparti opptatt av å legge til rette for at sjøtransporten kan øke sine markedsandeler.

Til slutt: Kristelig Folkeparti vil fremdeles være en pådriver for å ta i bruk distriktspolitiske virkemidler som stimulerer til bosetting i alle deler av landet og motvirker sentralisering. En vellykket distriktspolitikk er imidlertid avhengig av at man ser dette i sammenheng med forskning og innovasjon, en bedre infrastruktur, nye produkter og bedre utnyttelse av råvarene.

Siri A. Meling (H) [20:04:10]: Samarbeid mellom ulike partier kan være krevende, ikke minst gjelder dette innenfor områder som dreier seg om balansegangen mellom bruk og vern av naturen. Siden Norge har rike naturressurser som utnyttes kommersielt, er disse spørsmålsstillingene ofte under debatt. Høyre og regjeringspartiene har gjennom Sem-erklæringen funnet fram til gode tilnærminger. Da er jeg langt mer usikker på hva partiene på sosialistisk side i praksis vil klare å enes om dersom de skulle komme i flertall.

Og dette er viktige spørsmål. Det er unødvendig å gå nærmere inn på hva petroleumssektoren betyr for Norge både finansielt og for nærings- og industriutvikling. Vi snakker om den bransjen som har den desidert største betydning for landet.

Her har Høyre og regjeringspartiene klart å samle flertall bak en aktivitetspakke for å stimulere til økt letevirksomhet, økt utvinningsgrad i eksisterende felt og utnyttelse av mindre felt. Videre er det satt fokus på kostnadsnivået og tiltak som kan forbedre lønnsomheten både for oljeselskaper, leverandørindustri og staten som sådan. I tillegg er det gjort endringer i incentivordninger for å få økt mangfold og konkurranse på sokkelen.

Disse tiltak er en viljeserklæring om at vi ønsker å nå en langsiktig utviklingsbane for denne industrien. Regjeringen har ikke bare kommet med en viljeserklæring, men med praktiske og synlige tiltak. Dette er tiltak som virker. Blant annet har Regjeringen gitt selskapene tilgang til store, prospektive arealer i 18. tildelingsrunde. Regjeringen vil følge opp dette i kommende tildelingsrunder, bl.a. med tildelinger i Barentshavet. Selskapene har vist at de verdsetter dette gjennom sine søknader og forpliktelser på ulike lisenser.

Søknadene om nye utvinningstillatelser i forhåndsdefinerte områder viser at optimismen i bransjen er god. Det ble nylig offentliggjort at 22 oljeselskaper har søkt i disse modne områdene på sokkelen. Dette er viktige signaler for en leverandørindustri som er avhengig av et fortsatt høyt aktivitetsnivå. Garantiordningen for nybygg innenfor verftsindustrien bidrar også målrettet og positivt til framtidstro for næringen.

Snøhvit-utbyggingen i nord er et godt eksempel på hvilke regionale ringvirkninger denne type prosjekter kan ha. Gjennom investeringer i størrelsesordenen 40 milliarder kr har landsdelen ikke tidligere vært i nærheten av tilsvarende store investeringer. Da dette prosjektet var til behandling i Stortinget, anslo man de regionale oppdragene til å kunne dreie seg om ca. 600 mill. kr. Den gang hevdet flere endog at disse estimatene var altfor høye.

I ettertid viser det seg at anslagene var satt for lavt. Fram til i dag har nordnorske selskaper stått for leveringer på over 1,5 milliarder kr. Og prosjektet er ennå ikke fullført. Dette eksemplet viser hvilke ringvirkninger denne bransjen har regionalt, og bedre distriktspolitikk enn dette tror jeg vi skal lete lenge etter. Finnmark og Hammerfest er satt på kartet, og optimisme preger samfunnet. Dette har vært mulig fordi partier har klart å bli enige i den vanskelige balansegangen mellom bruk og forvaltning av naturressurser i sårbare områder.

Da er jeg langt mer skeptisk til hva vi kan forvente oss fra sosialistisk side framover dersom de partiene skulle komme i posisjon etter neste års valg. Hvordan takler man da at Sosialistisk Venstreparti ikke ønsker denne type aktivitet i nordområdene? Ja, ikke bare er de imot, representanter fra dette partiet var til og med villig til å bryte norsk lov gjennom å lenke seg fast til anleggsmaskiner for å hindre utbyggingen – dette parallelt med at bl.a. Statoil nylig kunngjorde at nordområdene er deres sterkeste satsingsområde. Andre selskaper har også signalisert ønsker om satsing i disse områdene. Høyre og regjeringspartiene har en enighet om framdrift i forhold til Nordland VI og VII – gjennom den varslede helhetlige forvaltningsplanen for området. Hvordan vil de sosialistiske partiene forholde seg til dette viktige spørsmålet i et eventuelt samarbeid med Arbeiderpartiet? Jeg er meget skeptisk på vegne av både bransjen og distriktene. Med et slikt flertall frykter jeg at oljeeventyret i nord tar slutt nesten før det har begynt.

Et annet område som representerer en viktig utfordring og vanskelige skjæringspunkter partiene imellom, er energibalansen i Norge. En stabil og sikker tilgang på energi er et av basiselementene i de fleste industri- og næringsvirksomheter. I tillegg er det et helt nødvendig velferdsgode for den enkelte husholdning. Energiforsyningen er derfor en svært sentral spørsmålsstilling, som krever et spesielt fokus på den politiske dagsordenen.

Vinteren 2002 viste med all tydelighet hvor sårbar kraftforsyningen vår er i forhold til nedbørsfattige perioder. Norge er i dag ikke selvforsynt med strøm i et normalår. En vesentlig årsak til dette misforholdet er at vi ikke har bygd ut tilstrekkelig ny kraftforsyning i eget land eller utbedret flaskehalser i kraftforsyningen i Norden. Gjennom meldingen om forsyningssikkerhet, som kom i kjølvannet av vinteren 2002, har Regjeringen lagt fram flere tiltak som gjør at vi skal komme på offensiven i forhold til den problemstillingen.

Øyvind Vaksdal (FrP) [20:09:56]: Jeg kan fortsette der representanten Meling slapp. Jeg synes det er utrolig at energistormakten Norge, som nærmest flommer over av energi, har klart å stelle seg slik at en må importere store mengder kraft i et såkalt normalår. Dette skyldes først og fremst at man politisk aktivt har grepet inn på tilbudssiden i kraftmarkedet og hindret at produksjonen av kraft har økt i takt med etterspørselen. Det er denne politikk, eller rettere sagt mangel på politikk, som gjorde at strømforsyningen var nær ved å bryte sammen i fjor vinter. Det er denne mangelfulle energipolitikk som tvang mange til å gå den tunge veien til sosialkontoret for å få hjelp med strømregningen, noe de færreste fikk.

Regjeringens trontale gav dessverre ingen signaler om en omlegging til en mer offensiv politikk på dette viktige området. Det ble hevdet at det er miljøhensyn som er hovedårsaken til at man gjennom mange år har hindret ytterligere vannkraftutbygging og kraftproduksjon basert på gass. Det spiller åpenbart ingen rolle at denne totalt misforståtte miljøtankegangen er direkte med på å forlenge livet både til gamle, forurensende kullkraftverk og sist, men ikke minst, gamle kjernekraftverk.

Vi vet samtidig at gasskraftverk basert på BAT – Best Available Technology – forurenser langt mindre enn de gamle kullkraftverkene både med hensyn til svovel, partikler og CO₂. Det er med andre ord klare miljøgevinster ved å ta i bruk gass til kraftproduksjon i Norge. Denne type kraftproduksjon er helt klart den mest stabile kraftproduksjon vi kan ha, i motsetning til eksempelvis vindkraft. Kraftproduksjon basert på gass er også langt billigere enn vindkraft og kan i tillegg bedre effektsituasjonen, som mange steder i landet er svært vanskelig.

Det er imidlertid forholdet mellom tilbud og etterspørsel på kraft i markedet som er avgjørende for strømprisen. Det er åpenbart at stabil og forutsigbar kraftforsyning basert på gass vil ha en positiv og stabiliserende effekt på strømprisen og i beste fall kunne bringe den nedover.

Fremskrittspartiet har gjennom mange år tatt til orde for kraftproduksjon basert på gass. I vårsesjonen fremmet vi forslag om en tiltaksplan for bygging av gasskraftverk som skulle sikre norske verk samme rammebetingelser som andre i EØS-området samt rydde av veien den politiske og økonomiske usikkerhet som var skapt gjennom uklare eller negative politiske signaler. Alle andre politiske partier avviste forslaget, med den hovedbegrunnelse at det ikke var noen politisk motvilje mot å bygge gasskraftverk i Norge. Jeg skulle ønske dette var riktig. Jeg utfordret tidligere olje- og energiminister en rekke ganger på dette spørsmålet og fikk klare forsikringer om at det ikke var noen politisk motvilje fra Regjeringens side med hensyn til gasskraftverk. Tre konsesjoner var gitt, og det var ifølge statsråden kun økonomiske årsaker til at disse ikke var bygd. Jeg fikk like klare, om ikke enda klarere, forsikringer om dette fra olje- og energiminister Thorhild Widvey på en energikonferanse i Haugesund i august: ingen politisk usikkerhet eller motvilje. Onsdag 22. september kunngjorde Naturkraft sin beslutning om å realisere sine planer om å bygge gasskraftverk på Kårstø og ta i bruk den ene av selskapets to konsesjoner. Og hva skjer? Jo, til tross for klare forsikringer om at det ikke er politisk motvilje fra Regjeringens side, opplever vi det stikk motsatte. Til tross for at Regjeringens Sem-erklæring slår fast at de tre konsesjoner som er gitt, ligger fast, kommer de negative signalene fra Regjeringen på løpende bånd. Statsminister, miljøvernminister og landbruksminister har alle vært ute og omtalt Naturkrafts planer i svært så negative ordelag. Miljøvernministeren tok fra denne talerstol for en time siden til orde for en gjennomgang av SFTs instruks på området. De samme negative signaler er også kommet fra stortingsrepresentanter som representerer iallfall to av regjeringspartiene.

Jeg forventer at man nå holder fingrene fra fatet og holder sine lovnader og ikke stikker flere kjepper i hjulene for dem som nå vil satse på gasskraft i Norge. For det er gasskraft som nå trengs for å sikre både næringsliv og folk flest rikelig tilgang på strøm til fornuftig pris.

Aud Gaundal (A) [20:14:58]: Vårt velferdssamfunn er bygd på at folk har arbeidsinntekt. Det gir både sosial og økonomisk trygghet. En aktiv næringspolitikk vil gi flere arbeidsplasser og inntekter til staten, slik at velferdsgodene kan opprettholdes og videreutvikles.

Tallene fra Aetat for september viser at ledigheten ser ut til å bite seg fast. Over 103 000 mennesker er ledige hvis en regner med dem som er på ulike arbeidsmarkedstiltak. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at Norge bare det siste året har mistet mellom 17 000 og 18 000 industriarbeidsplasser. Og som om det ikke var nok: Det signaliseres nå at 80 000 arbeidsplasser kan bli flyttet ut av Norge i de neste fem årene.

Næringskomiteen kommer stadig i berøring med bedrifter som tar sin produksjon ut av landet. Vi var i Murmansk og møtte en bedrift fra Kirkenes som etablerte seg på russisk side, 3 mil fra Kirkenes, og lønnsnivået var 12–15 kr timen. Vi har møtt representanter for en bedrift fra Bergen som har etablert seg i Tsjekkia, og som betaler en tiendedel av lønnen til sine ansatte der i forhold til dem som er i Norge.

Svaret på disse utfordringene kan ikke være slik næringsministeren gir uttrykk for, nemlig at han er fornøyd med Regjeringas næringspolitikk. Nei, dette viser at det er behov for en langt mer aktiv næringspolitikk her i landet om vi skal sikre folk arbeid i Norge.

Næringspolitikk er noe av det viktigste vi kan jobbe med. Vi må tørre å være aktive innenfor det internasjonale rammeverket vi er en del av.

Vi kan like det eller ikke, men rammene for næringspolitikken er litt annerledes i dag enn tidligere. Noen mener det innebærer at vi ikke skal ha en statlig næringspolitikk, at verktøykassa er tom, og at bedriftene skal klare seg selv. Det er feil. Jo sterkere og mer åpen den internasjonale konkurransen er, desto viktigere er det at vi bruker de virkemidlene vi har. Vi må få til et samspill mellom markedet og det offentlige, mellom bedriften og staten.

Vi må som myndigheter se muligheter og være kreative. Arbeiderpartiet vil ha et samfunnsstyrt marked og ikke et markedsstyrt samfunn.

Arbeiderpartiet mener det er behov for å føre en langsiktig og forutsigbar politikk for økt verdiskaping, nyetablering og omstilling. Det er behov for å føre en aktiv politikk for å bygge bedrifter og arbeidsplasser.

Vi er ikke uenige med Regjeringa i at det er grunnleggende viktig å holde orden i økonomien. En stabil kronekurs, lav inflasjon, lave renter og forsvarlig budsjettpolitikk er avgjørende for lønnsomheten i norske bedrifter. Men vi må noe mer. Det som etter vår mening er feil, er at Regjeringa vil bygge ned de statlige virkemidlene. I hvert budsjett er det blitt foretatt kutt i statlige tilskudd til nyetableringer, forskning og utvikling, kommunale næringsfond og andre offentlige virkemidler.

Verktøykassa er tom, uttalte tidligere næringsminister Ansgar Gabrielsen. Det som skjedde, var at Regjeringa selv tømte verktøykassa. Svaret var skattelette.

Arbeiderpartiet har lagt tilbake litt av verktøyet. Vi har sørget for at bevilgningene til Innovasjon Norge ble økt, vi har økt bevilgningene til turisme, satset på gassferger, på nettolønn til sjøfolk og ikke minst på omstillingspakken til Årdal og Høyanger.

Om den nye næringsministeren, Børge Brende, vil bruke verktøyet, gjenstår å se. Men signalene er ikke spesielt gode. For i Aftenposten 4. juli skriver han:

«… ulønnsom virksomhet bør ikke få støtte. Lønnsom virksomhet trenger ikke støtte. Det som er viktig er å skaffe alt norsk næringsliv gode, forutsigbare og generelle rammebetingelser.»

Det er ikke gode signaler for nyskaping og vekst, som Arbeiderpartiet ønsker.

Norges fortrinn er stor økonomisk handlefrihet, stor kunnskapsbase og høyt utdannet befolkning, stor tilgang på naturressurser, råvarer og energi samt enestående kompetanseklynger innen olje og gass, havbruk og sjømat, IKT og skipsfart.

Vi kan aldri klare å konkurrere med lavkostland om den billige arbeidskraften. Vi kan ikke bli billigst, men vi kan bli best. Det krever en aktiv satsning både fra det offentlige og det private. Da kan vi lykkes, slik at flere kan bli en del av norsk arbeidsliv og dermed også en del av velferdssamfunnet.

Statsråd Lars Sponheim [20:19:53]: En trontaledebatt er interessant å følge. For en som er glad i demokrati og parlament, er det selvsagt en høytidsdag. Det er dessuten siste trontaledebatt før et stortingsvalg som kanskje mer enn på veldig mange år kommer til å være et valg mellom regjeringsalternativer.

Det støynivå og det adrenalinnivå som vil komme inn i debatten både her i huset og utenfor huset når statsbudsjettet legges fram om noen dager – i alle fall har det alltid vært slik – har på en måte vært holdt utenfor denne debatten. Men så sier likevel debatten mye, for vi ser hvordan partiene prøver sin retorikk og utvikler sine frontlinjer i den lange valgkampen fram mot stortingsvalget neste år som vel må sies å være i gang med denne debatten.

Jeg har fulgt debatten med stor interesse i dag og vil gi uttrykk for at jeg er overrasket over at de tre partiene som ønsker å framstå som et flertallsregjeringsalternativ, ikke har brukt anledningen enda mer til å meisle ut hva man skal ha flertall for. Det synes jeg en bør merke seg. Så er det slik at det som kanskje kunne bli en debatt om et flertallsalternativ mot den sittende regjerings mindretallsalternativ, også er litt punktert når Arbeiderpartiets leder i dag med ganske stor tydelighet gav uttrykk for at et godt alternativ til en flertallsregjering av sosialistpartier var en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet. Og jeg syntes å kunne registrere, i alle fall oppfattet jeg det slik, at Arbeiderpartiets leder var ganske bekvem med den tanken. Jeg syntes også å merke at en del av Arbeiderpartiets representanter i salen likte den tanken. Ting kunne igjen bli ved det gamle.

Også landbrukspolitikken og distriktspolitikken har blitt adressert av flere, og det er selvsagt en landbruksminister, og nå også matminister, glad for. Jeg tror det kommer til å bli et viktig politikkområde fram mot valget til neste år, ikke minst fordi vi vil være gjennom de avgjørende forhandlingene når det gjelder WTO-regimet, som vil være ganske avgjørende for hvordan Landbruks- og Distrikts-Norge vil se ut. Heller ikke her har partiene på sosialistsiden som ønsker å danne en flertallsregjering, fortalt hvordan de skal gjøre det. Det er sågar litt uklart om man her på en måte har tenkt å møte framtiden – og det tror jeg mange innenfor det alternativet står for – med å se mulighetene, eller om en skal lukke øynene og drømme om fortiden, slik jeg registrerer at noen gjør.

Det har vært noen år under Bondevik II-regjeringen med store reformer innenfor landbrukspolitikken. Jeg tror dette kommer til å gå inn i historien som en periode med veldig mange viktige reformer. Noen er kontroversielle, og debatten går. Om en av dem har det vært lite debatt, og det er om det som nå skjer innenfor landbrukspolitikken i retning av å bruke lokaldemokratiet mer, gi større lokal frihet og dermed få større lokal variasjon.

Det er veldig mye verktøy i verktøykassa til en landbruksminister, jeg legger ikke skjul på det. Men det er et poeng når man har mye verktøy, at man også har mange håndverkere. Derfor er det viktig å bruke lokaldemokratiet og gi ansvar i landbrukspolitikken lokalt. Det har vi gjort på mange områder. Det gjelder innenfor lovverket som er trådt i kraft nå, og det gjelder innenfor de økonomiske virkemidlene på viktige områder. Jeg tror det er ganske avgjørende for å få til gode resultater framover, fordi den sentralistiske én modell for hele Norge-politikken etter min mening ikke er egnet til å oppnå de resultatene vi trenger framover.

Så har Landbruksdepartementet skiftet navn fra 1. oktober til Landbruks- og matdepartementet. Med det tar vi konsekvensen av at mat er i ferd med å bli et mye mer politisert område enn det har vært tidligere. Det er bare å åpne tabloidavisene hver dag, så ser vi at matspørsmål er viktig. Mye av det er bare hyggelig, men mer og mer er det kontroversielle spørsmål som det er viktig også å adressere fra en regjering. Det ønsker vi å ta konsekvensen av. Mat er helse, mat er trivsel, mat er de store spørsmål i verden om sult osv., og det bør løftes fram i politikken på en viktigere måte.

Jeg tror at det ikke er WTO-spørsmål og andre ytre spørsmål som først og fremst setter krav til modernisering av landbrukspolitikken, men følgende enkle resonnement: Vi blir stadig rikere, men vi kan ikke bli stadig mettere. Det betyr at vi bruker mindre penger på mat. Da må vi gjøre noe i landbrukspolitikken og i distriktspolitikken som gjør at distriktene og de som bor på arealene, gjør mer enn å produsere mat. Det er den grunnleggende sammenhengen vi må ta konsekvensen av.

Jeg har helt på tampen noen veldig hyggelige tall å servere for Stortinget som forteller oss hva som gjøres av privat næringsliv på norske gardsbruk som ikke er tradisjonelt landbruk. Det er ganske interessant, og tallene ble offentliggjort i disse dager. Det utøves altså 19 000 årsverk av privat næringsliv på norske gardsbruk som ikke er tradisjonelt landbruk, man sysselsetter så mye som 45 000 personer, og det produseres for 21,3 milliarder kr i året i den typen næringsdrift – som altså ikke er tradisjonelt landbruk, men som skjer på gardene. Tenk hva vi kan få til hvis det føres en målrettet politikk for å få til mer av det!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A) [20:25:25]: Statsråd Sponheim etterlyste litt klar tale om kva dei andre partia ville med norsk landbrukspolitikk i framtida. Sponheim sjølv må svare på det grunnleggjande spørsmålet: Kva er målet med landbrukspolitikken? Målet med landbrukspolitikken er så klart å produsere mat. Det er vi heilt einige om alle saman. Men maten kunne vi produsere med halvparten så mange tilsette i landbruket som vi har i dag, og vi kunne gjort det på meir sentrale område.

Den andre målsetjinga har jo alltid vore at vi skulle ha eit jordbruk over heile landet, altså at landbruket skal vere eit distriktspolitisk verkemiddel. Her ligg jo dilemmaet, for store strukturendringar og store brukseiningar, som vi ser no, medfører så klart at vi får eit noko meir robust jordbruk som skal meistre betre dei internasjonale utfordringane som m.a. WTO vil stille oss overfor. Men betydninga for busetjing, for sysselsetjing og for levande bygder vil då gradvis gå nedover. Er det ikkje slik at måloppnåinga ville bli vel så god med mindre brukseiningar? Og korleis skal vi forsvare overføringane til landbruket i tida framover dersom betydninga for distrikta stadig går nedover?

Statsråd Lars Sponheim [20:26:51]: Det er nettopp svaret på representanten Rudihagens spørsmål som gjør landbrukspolitikk så spennende og så vanskelig, fordi det handler om så veldig mye mer enn et enkelt mål, nemlig å produsere mat effektivt – mange mål som handler om å ikke levere til et marked, men å levere til et politisk marked, kollektive goder, om en vil.

Men selve matproduksjonen er blitt mer effektiv og kommer til å bli det. Det går ikke an å sitte i organisasjonene og skylde på bare slemme landbruksministere, for det er slik at teknologien driver dette framover. Det blir færre bønder med flere baller, og de er hvitmalte. Det er effektiviteten, og det er teknologidrevet. Vi må ha en rimelig effektivitet, selv om det er grenser for hvor effektivt norsk landbruk kan være under våre forhold. Da blir det avgjørende å levere de kollektive goder, alle de andre viktige tingene, landskapet vårt, det at vi vil ha et bebodd land når vi reiser rundt, sammen med andre viktige virkemidler i landbrukspolitikken. Der er alternativ sysselsetting og næringsdrift som ikke handler om å produsere mat, samt kombinasjonen med reiseliv, helt avgjørende.

Presidenten: Presidenten tror det var klokt å presisere dette med fargen!

Lodve Solholm (FrP) [20:28:14]: Det var snakk om mat. Og då gjeld det å ha eit mangfelde, vi må ha konkurranse, slik at forbrukarane kan få billigare mat.

For nokre dagar sidan, den 23. september, fastslo Oslo Tingrett i klare ordlag at Landbruksdepartementet ikkje hadde følgt opp Stortingets intensjonar om open og likeverdig konkurranse innan meierisektoren. Ein samrøystes tingrett, inkludert Landbruksdepartementets eigen sakkunnige, konkluderte med at Synnøve Finden har betalt for mykje for mjølka gjennom å måtte betale for Tines kapitalkostnad. Det går fram at regjeringsadvokaten no vurderer dommen. Det vil vere uheldig dersom saka blir anka og Synnøve Finden får fleire utsetjingar med å få ein riktig mjølkepris. Det vil iallfall ikkje vere positivt for konkurransen. Vil statsråden gje uttrykk for at han no legg denne saka daud, slik at Tines to konkurrentar skal få større tryggleik for å satse vidare, til beste for forbrukarane?

Statsråd Lars Sponheim [20:29:32]: Det er rett at Oslo Tingrett har fattet et vedtak der det heter at det ikke har vært rett melkeprisfastsettelse i perioden 1997–2000. Denne regjering har fastsatt en helt ny melkeordning som vekter de ulike faktorene i et meget komplisert prisfastsettelsessystem for melk, fordi melk går til så veldig ulike anvendelser, med svært ulik lønnsomhet. En vurdering av hvordan vi skal håndtere den dommen som foreligger for denne avgrensede perioden, 1997–2000, vil selvsagt Regjeringen måtte gjøre sammen med Regjeringsadvokaten. Alt annet ville være helt galt. Så vil vi da bestemme hvordan dette skal håndteres.

Uavhengig av det fortsetter Regjeringen sitt arbeid med å få til en god konkurranse i melkesektoren. Det er under denne regjering vi har fått på plass en melkeordning som er god for alle aktørene, som er rettferdig, og som også åpner for at små, nye konkurrenter kan starte opp uten kvote, hvis de yster og foredler selv lokalt.

Inge Ryan (SV) [20:30:54]: Vi i SV er faktisk glad for at vi har en landbruksminister som har så mye fokus på matkvalitet og ikke bare på pris. Det at han har valgt å si at vi skal satse på nisjeproduksjon, vi skal satse på en mer økologisk profil, vi skal satse på kvalitet, og at det er der vi skal konkurrere, tror jeg er veldig viktig. Der vil jeg gi ros til landbruksministeren, og jeg håper at han fortsetter i det sporet.

Så sier landbruksministeren at han har masse verktøy i verktøykassen, og det er vi også glad for. Men en del av verktøyene til landbruksministeren er så dyre. Mattilsynet koster så mye. Det er ikke noe land i verden som har så dyrt mattilsyn. Og vi vet at det er mange særlig små bedrifter som sliter med å få betalt de regningene som kommer fra Mattilsynet. De sliter også med at Mattilsynet er veldig firkantet. Kan landbruksministeren love at Mattilsynet blir mer fleksibelt, og kan han love at han får ned prisene på det verktøyet i verktøykassen?

Statsråd Lars Sponheim [20:32:09]: Representanten Ryan gir meg nok en gang anledning til å få fram det viktige budskap at landbruk er veldig mye mer enn de tradisjonelle volumproduksjonene. Det er mange som møter dette med å si at ja, ja, nisjer er noe småtteri, og det er nå hyggelig for dem, men det er nå store, tunge og svære traktorer og mange kuer og slikt som er det viktige. Det er også viktig, men vi hadde ikke hatt et land som vi er glad i alle sammen hvis vi ikke hadde hatt all den ulike og mangfoldige næringsvirksomheten. I dag har vi altså fått servert tall: 19 000 årsverk i annet næringsliv enn tradisjonelt landbruk på norske gårdsbruk, det er det som utgjør mangfoldet, og det må vi ha mer av.

Dette handler også om at om flere skal lykkes også med matproduksjon – og ikke annet næringsliv, reiseliv, opplevelsesproduksjon, omsorgsproduksjon osv., så må vi gjøre det enda lettere å få det til. Jeg tror på det. Jeg tror på at rike, moderne forbrukere er villige til å betale mer for spesialisert og spennende mat. Derfor rigger vi et sånt landbruk. Nå hadde jeg tenkt å gi uttrykk for at siden Finansdepartementet ikke er representert i salen, kunne jeg kanskje ha tillatt meg å komme med en budsjettlekkasje. Men så oppdaget jeg at statsministeren var kommet inn, og da torde jeg ikke likevel. Ellers hadde det vært en hyggelig nyhet jeg kunne ha brakt til representanten Ryan.

Presidenten: Det er trist at statsministeren var her, da.

Replikkordskiftet er omme.

Karin Andersen (SV) [20:33:43]: SV ønsker å mobilisere fram til neste valg, fordi vi mener det er viktige verdier som står på spill i det norske samfunnet og også internasjonalt. En av de viktigste verdiene som SV ønsker å sette øverst, er rettferdig fordeling, både internasjonalt og nasjonalt. Regjeringens strategi for å redusere fattigdommen på begge disse områdene er, hvis man skal si det pent, veldig lite tillitvekkende. Regjeringen skal ha ros for sin satsing på utviklingsbistand og økningen der. Problemet med den økende fattigdommen internasjonalt og gapet mellom fattige og rike land ser det derimot ut til at Regjeringen ikke har noen virkemidler mot. Tvert imot ser vi det igjen i den nasjonale skattepolitikken, der Regjeringen sier at det er en situasjon ute i verden der vi blir presset internasjonalt av kapitalister som ønsker at skatten skal være lavest mulig, og hvis vi ikke gir etter for dette, fyker arbeidsplassene ut av Norge. Dette er en reell situasjon, men hva gjør vi med det? Hva gjør vi med det når også fattige folk i den tredje verden sitter i denne saksa? Da burde jo norsk politikk på dette området være systematisk å bygge opp fagbevegelsen, som kan gjøre at disse landene kan komme seg ut av den situasjonen de er i. Norges historie viser at det er en sterk fagbevegelse som har gjort at det norske samfunn har fått en god fordeling og forholdsvis få fattige. Den nordiske fordelingsmodellen har bidratt til en positiv spiral, med gradvis oppbygging av individuell makt og gode levekår til alle. I stedet opplever vi at Regjeringen er kritisk, til dels meget kritisk, til fagbevegelsens rolle. Jeg er meget forundret over at den kjenner så lite til hvordan man gjennom organisering har klart å sikre en annen fordeling av ressurser, noe som har gjort at i Norge har de aller fleste muligheten til selv å forsørge seg gjennom sitt arbeid med en lønn det går an å leve av, og gjennom det også kunne bidra med skatteinntekter til velferdsordninger som gjør at f.eks. alle barn i Norge har rett til å gå på skole.

Vi opplever at Regjeringens politikk med skattelette nasjonalt er med på å bryte ned ikke bare grunnlaget for velferdsstaten, men at den også rammer direkte og mest dem som har aller minst. Regjeringens politikk, med spesielle ordninger øremerket og skreddersydd for de aller fattigste, har for det første et altfor lite volum til å veie opp for alle de kuttene som er gjort i sentrale og viktige velferdsordninger som nettopp skulle berge levekårene for disse. Det andre er jo at som generell strategi for å berge folk ut av fattigdommen kan man ikke støtte seg på noe i historien som har vist at dette har ført til at man har redusert fattigdommen. Tvert imot er det gode ordninger rundt lønnsdannelsen, altså sterke fagbevegelser som er i stand til å sikre gode lønnsvilkår, og en sterk fordelingspolitikk, som har greid å redusere fattigdommen både i Norge og i andre land som også har en god fordelingspolitikk.

Så sier Regjeringen at skattelette er nødvendig for å skape arbeidsplasser. Dessverre er det slik at det er ingen direkte sammenheng mellom skattelette og skaping av arbeidsplasser. Derimot er det en direkte sammenheng mellom skattelette og dårlig kommuneøkonomi. Og det er en direkte sammenheng mellom dårlig kommuneøkonomi og den økende fattigdommen vi ser. Det er altså 8 000 flere som nå er på sosialhjelp enn det det var for et år siden. Da er det vanskelig for SV å se at Regjeringen kan være fornøyd og si at det går rette vegen, når det er flere arbeidsledige og flere fattige – hvis det ikke var målet da, og det går jeg ut fra at det ikke er, i og med at de sier at det er noe annet.

Det er også en direkte sammenheng mellom dårlig kommuneøkonomi og alle de økte utgiftene vi nå ser i forbindelse med sykefravær og uføretrygding. Det er i kommunesektoren at disse utgiftene øker. Én grunn til det er jo at kommunesektorens oppgave nå for tiden er å sitte og finne noen de kan si opp og noe de kan legge ned. Det er ingen ressurser der til å skape et arbeidsmiljø som ikke tar helsa fra folk og øker de sosiale utgiftene i Norge vesentlig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A) [20:39:39]: Flere tusen ID-løse asylsøkere med avslag har nå gått under jorda, enten fordi de er blitt kastet ut av mottak, eller fordi de er i ferd med å bli det. Svært mange av disse er ureturnerbare, det vil si at det ikke er noe sted å sende dem. De har ikke rett til verken mat eller seng. Nå kritiseres Norge også av FN for denne uverdige håndteringen. Arbeiderpartiet mener at arbeidet med utsendingene må intensiveres, men inntil vi igjen har kontroll over situasjonen, mener Arbeiderpartiet at vi må opprette spesielle mottak der man kan håndtere problemene disse personene har, bl.a. innenfor psykiatrien. Men det Regjeringen svarer, er at nå vil den stramme opp kommunene, og at dette er kommunenes ansvar. Det er Arbeiderpartiet helt uenig i. Dette er statens ansvar, og det er staten som må rydde opp. Er SV enig i det?

Karin Andersen (SV) [20:40:51]: Ja, SV er enig i at dette er statens ansvar.

Dette er en situasjon som er skapt av Regjeringens håndtering av asylsøkere som har fått avslag. SV er helt innforstått med at asylsøkere som har fått avslag, skal reise ut av landet. Men problemet er at Regjeringen ikke har satt i gang et apparat som gjør det mulig. I tillegg til det har de tatt mat og tak over hodet vekk fra dem som har fått avslag, også fra dem som ikke er returnerbare. Det betyr at man ikke, selv om Regjeringen hadde satt i verk tiltak for å sende dem tilbake til sine hjemland, hadde greid å få gjort det. Da er det SVs mening at Regjeringen har ansvar for å sikre at disse menneskene har mat og tak over hodet. Om dette må skje i spesielle mottak, vet vi ikke. Men det er helt på det rene at man må få et system som sikrer dem som trenger psykiatrisk behandling, et behandlingstilbud, enten de nå er ureturnerbare eller ikke.

Hans Kristian Hogsnes (H) [20:42:25]: Verdiskaping er ikke blant de begreper representanten Karin Andersen oftest tyr til i sin politiske argumentasjon. Det kan vel heller virke som om verdiskaping kun må forstås som et annet ord for skatteøkninger. Det er i alle fall inntrykket når vi summerer de mange kostnadskrevende løfter som SV kommer med som sin ønskeliste for et eventuelt alternativt regjeringsprosjekt. Og representanten Karin Andersen gjorde ikke denne listen kortere i sitt innlegg.

Jeg vil kort og godt vite om Karin Andersen er enig med forbundsleder Jan Davidsen i Fagforbundet, som helt nylig uttalte at en ny regjering av Arbeiderpartiet, SV og eventuelt Senterpartiet etter stortingsvalget må øke skattene for å sikre velferden.

Og det heter videre:

«Før valget neste år bør sentrum/venstre-alliansen tydelig si fra til velgerne om at de går inn for økte skatter dersom det blir rødgrønn regjering.»

Karin Andersen (SV) [20:43:34]: Jeg er av og til litt forundret over en del av de replikkene som kommer, og at det samme tydeligvis må sies om igjen og om igjen. Det er flere representanter fra SV som har vært oppe på talerstolen i dag og sagt at utgangspunktet vårt nå er at man ikke står for et regjeringsalternativ som har som utgangspunkt å øke skattene. Men de partiene som har tradisjon for å øke noen skatter som heter egenandeler, er jo regjeringspartiene. Jeg regner med at vi om et par dager kommer til å få se et statsbudsjett som øker de skattene igjen, og vi vet hvem det rammer. Det er folk med lave inntekter; mange av dem har ikke engang arbeid, men må leve på trygd og stønader. Den skatteøkningen skulle jeg ønske at også Høyre hadde bekymret seg litt mer for.

Når det gjelder verdiskaping, hadde jeg en replikk tidligere i dag der jeg tok til orde for en større satsing på forskning, utvikling og utdanning. For det er nemlig det som kan trygge framtida vår og gjøre at vi har noen arbeidsplasser å leve av i framtida. Det er ikke kutt og sparing som kan trygge framtida for oss, våre barn eller barnebarn.

Torbjørn Andersen (FrP) [20:45:00]: Representanten Karin Andersen fra SV representerer et parti som klager over at arbeidsledigheten er for høy. Men SV er samtidig sterkt imot skattelettelser, selv om skattelettelser kan være helt nødvendig for nettopp å trygge og skape nye norske arbeidsplasser for å få ned arbeidsledigheten. Nylig kunne vi altså lese at flere norske bedrifter planlegger å flytte rundt 80 000 arbeidsplasser til lavkostland i nær framtid. Samtidig ser vi at stadig flere andre land nå harmoniserer og tilpasser skatte- og avgiftsnivået.

SV framstår nærmest som næringsfiendtlig og synes kanskje mest opptatt av å ville skape flest mulig arbeidsplasser i offentlig sektor. Da blir kanskje mitt spørsmål etter å ha hørt på innlegget til Karin Andersen: Har SV egentlig noen politikk for å skape arbeidsplasser i privat sektor, eller er det hovedsakelig offentlige arbeidsplasser SV vil opprette i kampen mot ledigheten?

Karin Andersen (SV) [20:46:14]: Det er en glede å få anledning til å si at SVs hovedstrategi for verdiskaping framover er økt satsing på forskning, utvikling og utdanning. De arbeidsplassene vi skal leve av i framtida, er ikke skapt ennå. Vi er nødt til å sikre at næringslivet vårt får muligheter til å forske og til å fornye seg, for spesielt å kunne konkurrere høyt på kunnskap, kompetanse og teknologi. Det er der vi kan konkurrere, ikke på lavere skatter og på lave lønninger. Den kampen vil vi uansett tape, hvis man da ikke ønsker seg at Norge skal bli som et u-land der noen folk arbeider for knapper og glansbilder, og andre folk er stein rike. Det ønsker altså ikke Norge. Det finnes altså gode alternative strategier som Fremskrittspartiet dessverre ikke er spesielt opptatt av.

Den viktigste ressursen vi har, er jo menneskene, og da må vi ha en skole som er så god at ikke et eneste talent går tapt, at ikke én kreativ sjel som ikke har en rik mor eller far, går tapt og ikke får lov til å utvikle seg. Det er den viktigste og den tryggeste strategien for at vi har noe å leve av i framtida.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Knut Storberget (A) [20:47:47]: Flere talere har i denne trontaledebatten vært inne på kampen mot kriminalitet. Jeg vet vel knapt om en debatt i Stortinget som er mer egnet for nettopp å diskutere kampen mot kriminalitet enn trontaledebatten, først og fremst fordi det er særdeles viktig og vi står i en vanskelig situasjon. Alt er ikke svart i forhold til kriminalitetsutviklingen i Norge. Vi ligger lavt i forhold til sammenlignbare land i den vestlige verden, men vi har sett utslag av kriminalitetsbildet som i aller høyeste grad bør bidra til å øke oppmerksomheten og skjerpe innsatsen i forhold til kriminalitet. For Arbeiderpartiet har det vært maktpåliggende – og det var bakgrunnen for at man også reiser det i denne debatten – nettopp å vise at her dreier det seg om å kunne ha flere tanker i hodet på en gang.

Jeg har lyst til å nevne særlig to felt som jeg vel på mange måter savner i Regjeringas forsterkede innsats i kampen mot kriminalitet. Det første er jo det klassisk forebyggende som man ofte glemmer i forhold til spørsmålet om kriminalitet, at ting henger sammen. Vi er nødt til å satse på andre tiltak enn de rene strafferettskjedemessige tiltak, som vi i Norge har vært gode på i mange år. Det er trist å se at mange norske kommuner faktisk salderer sine budsjetter med nettopp de tiltakene som bl.a. gir ungdom andre tilbud enn det som kan bidra til å skape nye kriminelle karrierer, og som faktisk også er en viktig forutsetning for de internasjonale krefter som presser på i Norge i forhold til det å skape ganske alvorlig kriminalitet i Norge. Fattige kommuner er på mange måter kriminalitetens beste venn – nedlagte fritidsklubber, dårlig barnevern og kommuner som på mange måter ikke har råd til å videreføre tiltak som ikke er umiddelbart lovpålagte, og som heller ikke bør være det, men som i stor grad bidrar til å skape det sosiale sikkerhetsnettet som for mange gjennom historien faktisk har bidratt til at Norge har holdt et veldig lavt kriminalitetsnivå.

Den andre utfordringen vi har i forhold til det å bekjempe kriminalitet, er å styrke selve strafferettskjeden. Jeg må si at jeg er overrasket over at vi i denne stortingsperioden har hatt såpass mange debatter rundt strafferettskjeden uten at Regjeringen har valgt å levere i forhold til dette. Det er åpenbart at politiet i Norge sliter med få ressurser, men det vil være meningsløst om vi nå velger å ta avgjørende og viktige skritt i forhold til politiet uten å satse på de øvrige elementene i strafferettskjeden. Da får vi ytterligere køer. Vi lever i en tid da under 10 pst. av dem som anmelder voldtekt i Norge, opplever å se noen som helst dom i enden av strafferettskjeden. En slik situasjon kan ikke de kvinnene leve med som i stor grad blir utsatt for voldtekt, og en slik situasjon kan heller ikke vi finne oss i. Det betyr at vi må styrke politiet, men vi må i stor grad også styrke hele strafferettskjeden for å se til at man faktisk får en dom i enden for så alvorlige forbrytelser. Under 10 pst. av de kvinnene som anmelder voldtekt i Norge, opplever altså å få en rettskraftig dom i andre enden.

Vi kan heller ikke, etter Arbeiderpartiets mening, leve med en situasjon hvor man faktisk nå har 14 000 saker som venter foran norske domstoler. Halvparten av dem er straffesaker. Og det er åpenbart at mange av dem som venter både på dom og etter hvert, når de har fått dom, også på soning, er av dem som vi opplever ute som gjengangere som faktisk begår ny, alvorlig kriminalitet. Det er etter Arbeiderpartiets mening nærmest ulogisk å fundamentere hele strafferettspolitikken på bare å kreve strengere straffer, som vi ser at Fremskrittspartiet tyr til i enhver sammenheng, når vi har såpass få endelige rettskraftige dommer for så alvorlige forbrytelser som jeg har vært inne på, og når man må stå såpass lenge i kø for å få oppleve å få behandling i domstolene. Og endelig, det som har vært Arbeiderpartiets viktigste strategi i forhold til strafferettskjeden i løpet av de to siste årene: Jeg beklager veldig at vi ikke har klart å få gjennomslag for å gjøre noe i forhold til soningskøene i Norge. At det i dag i forhold til den kriminalpolitiske utfordringa vi har, fortsatt står over 2 000 mennesker i kø – og mange står der veldig lenge – for i det hele tatt å få en reaksjon, er en situasjon vi ikke kan leve med hvis vi ønsker å ha en aktiv holdning til og en økt satsing på det å bekjempe alvorlig kriminalitet. Her er det bare å ønske at Regjeringa i større grad kommer på banen.

Statsråd Morten Andreas Meyer [20:53:05]: Fornyelse, endring og modernisering sikrer velferden for fremtiden. Evnen til å løse oppgaver litt smartere i morgen enn i dag skaper trygghet for de gode og omfattende fellesskapsløsningene, ikke bare for oss, men – aller viktigst – for dem som kommer etter oss. En nyskapende og endringsvillig offentlig sektor er garantien for et sterkt sikkerhetsnett for barn og barnebarn.

Men modernisering dreier seg ikke bare om fremtidens velferd. Å gjennomføre endringer nå som innebærer mindre permflytting og mer pleie, skaper et tryggere og varmere samfunn for dagens eldre. Å gjennomføre endringer nå som innebærer mindre permflytting, skaper grunnlag for et bedre klima for læring i skolen og for barnehageplass til alle som ønsker det, nå.

Det er ikke Samarbeidsregjeringens utålmodige iver etter hele tiden å finne de beste løsningene som truer velferdssamfunnet. Nei, det er viljen og evnen til å snu alle steiner i jakten på å bruke fellesskapets ressurser på en best mulig måte som er god velferdspolitikk i praksis. Dét er å ta forvalterrollen vår på alvor. Det er stillstand, endringsvegring og uviljen til å ta nasjonens langsiktige utfordringer på alvor som truer velferdssamfunnet og de gode fellesskapsløsningene. Det er kreftene på venstresiden som går til valg på å stå bom stille, ja til og med reversere reformene i offentlig sektor, som utgjør trusselen mot den fremtidige velferden.

Vi må løse oppgavene i det offentlige med større effektivitet enn i dag. Produktiviteten i offentlig finansiert tjenesteproduksjon må øke. Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi har beregnet at kommunene fikk mindre igjen for de samme pengene i 2003 enn året før. Derfor ønsker Regjeringen bl.a. å bruke konkurranse for å sikre et størst og best mulig tilbud for de ressursene vi har til rådighet. Det gjelder anbud, brukervalg, innsatsstyrt finansiering og en ny, offensiv konkurransepolitikk. Vi må arbeide smartere, vi må finne de beste løsningene. Vi må få mer og bedre tjenester igjen for pengene.

Alternativet er nedbygging av velferden eller kraftig skatteskjerpelse, en skatteskjerpelse som vil svekke verdiskapingen og grunnlaget for fremtidig velferd. Denne debatten viser at alternativene blir stadig tydeligere: dagens verdiskapingsalternativ som sikrer velferden, eller et skatteøkningsalternativ som vil svekke grunnlaget for velferden, nemlig gjennom redusert verdiskaping.

Samarbeidsregjeringen vil videreutvikle en offentlig sektor som aldri etterlater tvil om hvem offentlig sektor er til for – innbyggere og næringsliv. Regjeringen vil gjennomføre endringer som gir borgerne en enklere hverdag. Vi vil ha en offentlig sektor som gir svar raskere, som bruker et enklere språk, og som i større grad opererer på innbyggernes premisser.

Nå er ansvaret for den nasjonale IT-politikken samlet i Moderniseringsdepartementet. Bedre og mer samordnet bruk av IT vil gjøre kontakten mellom innbyggere og næringsliv på den ene siden og det offentlige på den andre enklere og bedre tilpasset den enkeltes hverdag. Bedre bruk av teknologi i tjenesteproduksjonen vil skape en mer effektiv offentlig sektor. IT brukt bedre vil gi mer tid hos pleietrengende og mindre tid på kontoret i hjemmebasert omsorg. Hvorfor skal ikke de som ønsker det, varsles på e-post når bilen skal på EU-kontroll? Hvorfor kan ikke pasienter varsles på SMS når det plutselig blir en ledig time på poliklinikken? Og hvorfor kan ikke flyttemeldingen leveres elektronisk istedenfor på papir?

Smartere bruk av teknologi vil gjøre hverdagen enklere for folk flest og for næringslivet. Smartere bruk av teknologi vil bidra til redusert byråkrati – rett og slett mindre permflytting og mer pleie.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Faldet (A) [20:57:51]: På Moderniseringsdepartementets hjemmeside står det at som forvalter av statens arbeidsgiveransvar «skal departementet sikre en inkluderende og stimulerende personalpolitikk». Departementet skal også «være spydspiss» i omstillingsarbeidet i staten.

Regjeringen har samtidig lagt fram en rekke forslag som har bidratt til å provosere dem av oss som er opptatt av arbeidsfolks rettigheter. Samarbeid med de ansatte virker ikke å ha særlig høy prioritet i denne regjeringen. Forhandlingslederen i UHO, Arne Johannesen, karakteriserte tidligere i år statsrådens inkluderende personalpolitikk slik – det er altså ikke mine ord: Det er grunn til å spørre seg om Morten Andreas Meyers største forbilde er historiens største fagforeningsknuser, den tidligere engelske statsministeren Margaret Thatcher.

Jeg skal ikke stille spørsmål om statsrådens forbilder, dem skal han få ha for seg selv. Jeg vil derimot ha svar på følgende: Mener statsråd Meyer at Regjeringen opptrer inkluderende og stimulerende overfor de ansatte? Har de ansatte feil i sin beskrivelse av statsrådens innsats? Og mener statsråden at samarbeidet med de ansatte er et viktig bidrag for å få til omstilling?

Statsråd Morten Andreas Meyer [20:59:13]: I enhver viktig omstillingsprosess er medarbeidere viktige. Det innebærer ikke at enhver nødvendig endring for å modernisere det offentlige Norge vil møte oppslutning blant de organiserte i staten. Som politiske ledere er det vår oppgave å velge de løsningene som innbyggerne er tjent med, men et godt samarbeid med medarbeidere for å gjennomføre endringene er selvfølgelig nødvendig og ønskelig, og det legger jeg stor vekt på.

Men jeg registrerer også at de reformene som Arbeiderpartiet selv skrøt av, og som noen i Arbeiderpartiet fortsatt skryter av, etter at de gikk ut av regjering, nå er omstillinger og endringer som mange arbeiderpartifolk tar avstand fra. Det virker en smule forvirrende om Arbeiderpartiet nå egentlig har forlatt ønsket om og behovet for forandring, fornyelse, endring og modernisering av offentlig sektor.

Jan Koløy (FrP) [21:00:33]: Då statsministeren ommøblerte Regjeringa tidlegare i år, kom det ein frisk moderniseringsminister inn, og våre forventningar om effektivisering i offentleg sektor voks monaleg. Den nye statsråden har markert seg som ein forkjempar for effektiv bruk av IKT i offentleg forvaltning. Det har han gjort bl.a. ved å uttala at han vil satsa på digital signatur.

Me har håp om at statsrådens satsing skal koma både offentleg og privat sektor til gode. Framstegspartiet foreslo i statsbudsjettet for inneverande år ei aktiv satsing på digital signatur, eit system for mikrobetaling, eit rammeverk for elektronisk rettigheitsforvaltning.

Når kan vi venta at statsråden har dette på plass, på eit område der vi er så einige?

Statsråd Morten Andreas Meyer [21:01:50]: Jeg er glad for støtte til Regjeringens viktige arbeid for å bruke teknologi bedre i arbeidet for å gjøre hverdagen enklere for folk flest.

Arbeidet med digital signatur står øverst på min dagsorden, nettopp fordi dette arbeidet er så viktig for å få utviklet et bredt spekter av digitale tjenester, gjøre offentlige tjenester tilgjengelig 24 timer i døgnet for publikum og gjøre offentlig saksbehandling enklere og rimeligere og unnagjort med mindre byråkrati.

Vi skal være ferdig med en felles kravspesifikasjon for hele offentlig sektor i forhold til en sikker og trygg identifikasjon før jul, og vi har til hensikt å finne en løsning som gjør at vi kan distribuere PKI-løsninger bredt til norske innbyggere gjennom 2005.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

May Hansen (SV) [21:03:05]: Statsråden og jeg har helt ulikt syn på hva som sementerer omstillinga i offentlig sektor. Det er klart at kommunenes økonomiske situasjon knebler dem, og det knebler også lokaldemokratiet. Konkurranseutsetting skal vi diskutere mer i budsjettet, men jeg kommer fra den kommunen i Norge, Moss, som har konkurranseutsatt mest av offentlige tjenester, og som nå sitter med et underskudd på 100 mill. kr.

Det jeg ville spørre statsråden om, dreier seg om at 82 pst. av nyutdannede hjelpepleiere og omsorgsarbeidere jobber deltid. Forskerne som har sett på dette, er ikke i tvil om at organiseringa av omsorgssektoren har vært med på å skape dette bildet, og at arbeidsgiver mener at det kan være en effektiv måte å organisere vaktordningene på. Denne utviklinga sementerer kvinner som lavtlønte og som minstepensjonister, men det gir også en situasjon for brukerne som er ekstremt negativ. Vil statsråden ta dette innover seg i sitt omstillingsarbeid? Og: Hvilke tiltak vil han iverksette?

Statsråd Morten Andreas Meyer [21:04:24]: Representanten May Hansen bekrefter inntrykket av at SV har én eneste løsning på utfordringene i offentlig sektor, og det er å pøse på med mer penger. Men vi har også dokumentert gjennom en rekke undersøkelser at det ikke er slik at Kommune-Norges utfordringer alene løses gjennom at Kommune-Norge får mer penger til disposisjon. Det er faktisk slik at vi gjennom kommunenes egne effektivitetsnettverk har fått relativt god dokumentasjon på at smartere løsninger gjennomført enkelte steder gjør at innbyggerne kan få bedre og mer omfattende tjenester med mindre ressursbruk enn i kommuner som bruker mer.

Så tar representanten May Hansen opp et spørsmål omkring deltidsarbeid, som særlig er et spørsmål for Kommune-Norge. Det er særlig Kommune-Norge som sysselsetter de yrkesgruppene May Hansen nevnte, og jeg er tilhenger av et sterkt lokaldemokrati hvor kommunene som arbeidsgivere selv i stor grad må få bestemme hvordan de organiserer arbeidet, i samarbeid med sine ansattegrupper.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [21:05:47]: Kristeleg Folkeparti er oppteke av å sikre menneskeverdet frå livet startar til naturleg død. Vi ønskjer å grunnlovfeste retten til liv. Vi vil vere eit omsorgsparti for dei som strever.

Etter at arbeidarpartikvinnene har teke til orde for å utvide grensa for sjølvbestemt abort til 16 veker, har vi fått ein ny abortdebatt. Teknologisk har det skjedd mykje sidan abortlova blei innført. Vi veit mykje om fosteret frå det er få veker gammalt. Gjennom ultralyd kan vi sjå fosteret i full aktivitet, eit høgdepunkt for dei fleste foreldre å få oppleve når ein er gravid.

Etter tolv veker i svangerskapet skal det særskilde grunnar til for å få innvilga abort. Det er i dag nemnder i ulike delar av landet som vurderer dette, slik Arbeidarpartiet foreslo då dei innførte dagens abortlov. Det viser seg at praktiseringa av å innvilge abort er noko forskjellig i desse nemndene. Kristeleg Folkeparti meiner det er viktig at lova blir praktisert mest mogleg likt, og eg er derfor glad for at Regjeringa har starta opp eit arbeid for å sikre dette. At arbeidarpartikvinnene heller vil ha fri abort fram til 16 veker og behalde nemndsystemet etter 16 veker, skjønner eg ikkje. Ei generell utviding at abortgrensa vil ytterlegare svekkje rettsvernet for det ufødte liv og auke abortpresset. Argumentasjonen frå Arbeidarpartiet om sjølvråderett til kvinnene held ikkje. Ein burde heller fokusere på kva ein gjer for kvinner som kjem opp i ein vanskeleg og krevjande situasjon. Det er viktig at kvinnene ikkje blir ståande åleine med vanskelege avgjersler. Dei som får vite at barnet dei ventar, har ein sjukdom, kan oppleve det som svært vanskeleg og krevjande. Det er viktig at vi gir desse hjelp og oppfølging. For mange er det nyttig å møte andre familiar som har barn med same sjukdom. Kristeleg Folkeparti vil arbeide for at dei som får barn med spesielle behov, skal få éin instans å henvende seg til og sleppe å springe frå kontor til kontor for å finne ut kva rettar dei har, og kva hjelp dei kan få.

Kristeleg Folkeparti er glad for at Regjeringa set fokus på å arbeide for å førebyggje uønskt svangerskap og abort. Helsedepartementet har utarbeidd ein handlingsplan for dette. Auka innsats i opplysning om samliv, seksualitet og prevensjon, òg til kvinner og par med etnisk minoritetsbakgrunn, er viktige moment i Regjeringa sin handlingsplan. For 2004 er det i statsbudsjettet løyvt vel 21,6 mill kr til førebygging av uønskt svangerskap og abort. I tillegg får stiftelsen Amathea – tidlegare AAN, Alternativ til abort i Noreg – 14,5 mill kr i stønad for inneverande år. Dette er den høgaste summen som er løyvd til dette formålet. Dette er eit viktig arbeid.

Handlingsplanen sitt hovudmål er ein reduksjon av aborttala. Arbeidet skal styrkje respekten for menneskeverdet, fremme velferd og motverke sosial ulikskap. Planen skal framheve utfordringar, fokusere og omtale tiltak for måloppnåing innan seks innsatsområde. Hovudmålgruppa er ungdom og unge vaksne generelt, grupper med særleg risiko for uønskt graviditet, ungdom og unge vaksne med etnisk minioritetsbakgrunn og kvinner og par som vurderer abort.

Ein kan oppleve ulike utfordringar når ein er gravid. Kristeleg Folkeparti er oppteke av at arbeidslivet ikkje må diskriminere gravide. Enkelte har opplevd det, det har blitt synleggjort gjennom medieoppslag den siste tida. Dette er ikkje akseptabelt, og Kristeleg Folkeparti ønskjer å gripe fatt i dette.

Gjermund Hagesæter (FrP) [21:10:12]: Noreg står overfor mange viktige utfordringar i åra som kjem. Ei av dei viktigaste – kanskje den viktigaste – er å leggje til rette for auka vekst, verdiskaping og sysselsetjing. Situasjonen er nemleg den i dag at vi trass i rekordlåg rente, høgt privat konsum, høg aktivitet innan boligsektoren og rekordhøg oljepris stadig slit med over 100 000 arbeidsledige. Det bør vere ein tankevekkjar og gi grunn til bekymring.

Noreg er eit lite land, med 4,5 millionar innbyggjarar, vi har lang avstand til dei sentrale marknadene, og vi har også høge lønnskostnader. Det siste skal vi sjølvsagt vere stolte av, vi skal vere glade for at vi har eit høgt lønnsnivå. Men då er det desto viktigare at dei andre rammevikåra, som t.d. skattar og avgifter, er minst like gunstige som i dei landa vi konkurrerer med. Det er dei ikkje i dag. Det globale revisjons- og rådgivingsfirmaet Ernst & Young har i ei undersøking nyleg slått fast at Noreg ligg heilt i verdstoppen når det gjeld skatte- og avgiftsnivå. Undersøkinga viser også at dei siste fire åra, samtidig som våre konkurrentar har fått reduserte skattar og avgifter, har skatte- og avgiftstrykket faktisk auka med 1 pst. i Noreg. Det gjer at konkurransekrafta til norske bedrifter i løpet av dei siste fire åra faktisk har blitt forverra, med dei konsekvensane det gir i form av nedlegging, utflagging og risiko for tap av ytterlegare arbeidsplassar.

Nyleg kunne vi også lese at våre to store utanriksferjereiarlag Color Line og Fjord Line planlegg utflagging. 2 500 tilsette står i fare for å miste jobben. 500 av desse skal visstnok allereie ha fått melding om at dei vil komme til å miste jobben. Dersom utflagginga skjer, vil det også medføre redusert etterspørsel frå reiarlaga etter norske varer og tenester, og det vil også medføre ei forvitring og ei forverring av det maritime miljøet og levevilkåra for dette. Eg synest det har vore sjokkerande og uverkeleg at Regjeringa og stortingsfleirtalet passivt berre står og ser på dette.

Eg konstaterer også at det er stor avstand mellom ord og handling når Regjeringa hevdar at arbeidsløysa skal nedkjempast på brei front. Utflaggingsplanane for ferjereiarlaga er nemleg eit illustrerande eksempel på at dersom norske bedrifter ikkje har tilnærma same rammevilkår som konkurrentar i utlandet, så vil dette bety tap av arbeidsplassar og redusert verdiskaping. Det er nemleg ikkje spesielt gunstig å springe hundremeteren med ryggsekk dersom konkurrentane spring utan. Derfor er det avgjerande at summen av dei samla rammevilkåra i Noreg er konkurransedyktig i forhold til dei landa det er naturleg å samanlikne oss med.

Infrastruktur er også eit viktig område som kan forbetre konkurransekrafta. Det gir auka verdiskaping både på kort sikt og på lang sikt. Vi har stadig ledige anleggsarbeidarar som kan byggje vegar. Betre vegstandard vil redusere transportkostnadene, og det vil også redusere trafikkulykkene.

Det er også litt underleg at det er krav om 8 pst. realavkasting på veginvesteringar før ein definerer dei som lønnsame, når ein samtidig nøyer seg med 4 pst. realavkasting på aksjeinvesteringar i utlandet. Då kunne det vere meir fornuftig å plassere ein del av desse pengane i vegbygging i Noreg, viss dette gir betre avkastning enn ei risikofylt aksjeplassering.

Det er også viktig med såkornkapital. Det kan vere mange gode idear som kan utvikle seg til eit kommersielt produkt dersom ein stiller midlar til rådvelde. Framtida treng derfor ikkje vere heilt svart. Dersom vi tek dei rette grepa no, kan vi gå ei forholdsvis lys framtid i møte. Men dersom rammevilkåra ikkje blir betra, er eg dessverre redd for at dei arbeidsløysetala som vi har pr. i dag, om nokre år kan fortone seg som moderate.

Peter Skovholt Gitmark (H) [21:15:36]: Ingen må være i tvil: Kampen mot arbeidsledighet er denne regjeringens prioritet nr. 1. Arbeidsledighet er sløsing med ressurser, og ledigheten må bringes videre ned. Det er derfor svært tilfredsstillende å se at Regjeringens politikk faktisk virker. Det er ingenting som er så viktig som bedriftenes rammevilkår i kampen mot arbeidsledighet. Uten lønnsomme bedrifter vil heller ikke noen sette ledige hender i arbeid. Størstedelen av de 20 milliardene i skattelettelser under denne regjeringen har nettopp gått til lettelser i bedriftsbeskatningen. Samtidig har Regjeringens stramme finanspolitikk bidratt til historisk lav rente og en mer konkurransedyktig kronekurs.

Aetats statistikk for september viser at ledigheten nå er redusert til 90 000 helt ledige, mens det på samme tid i fjor var 93 200 ledige. I tillegg var antall personer på ordinære arbeidsmarkedstiltak redusert med 2 100. Enda viktigere enn dette er at den totale sysselsettingen har økt med 10 000. Arbeid motvirker fattigdom. Det er derfor bekymringsfullt at venstresidens skatteskjerpingsalternativ innebærer skatteøkninger på en rekke områder. Økt personbeskatning vil resultere i økte krav om lønnstillegg, som igjen svekker bedriftenes lønnsomhet og konkurranseevne. I likhet med svekkelser i bedriftsbeskatningen betyr det dårligere bedriftslønnsomhet og færre i arbeid.

Denne regjeringen har gjennom tre år satset på lavere skatter, fordi det øker verdiskapingen. Økt verdiskaping resulterer i økt sysselsetting, som tar mennesker bort fra lediggang, og således trygger velferden. Og ikke minst: Det reduserer fattigdom.

Den enkelte er selv ansvarlig for å skaffe seg arbeid og for sin egen yrkeskarriere. Det må likevel erkjennes at ikke alle kan mestre dette alene, og de trenger derfor hjelp, enten fra private formidlere eller fra Aetat.

Jeg ønsker å rose Aetat for den formidable innsatsen etaten gjør for størst mulig sysselsetting og fornøyde brukere. 70 pst. av alle brukerne hos Aetat er nå fornøyd med deres tjeneste. 80 pst. av alle bedrifter som er involvert under Aetat, er fornøyd med de tjenester som leveres. Det er videre verdt å nevne at 90 pst. av alle søknader om dagpenger og attføringspenger nå behandles innen to uker.

Et annet viktig poeng er at sykefraværet internt i etaten har gått merkbart ned det siste året. Jeg anser dette som en argumentsamling som tilbakeviser venstresidens og NTLs svartmaling av situasjonen i etaten.

En generell adgang til å ansette arbeidstakere midlertidig i inntil 12 måneder over en periode på tre år er et bidrag for å få flest mulig så raskt som mulig i arbeid. Midlertidige ansettelser vil spesielt ha betydning for mindre og mellomstore bedrifter, hvor risikoen ved ansettelser ofte fører til at bedrifter ikke våger å ekspandere når muligheten byr seg. Midlertidige ansettelser gjør det lettere for personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet å oppdatere erfaringer og ferdigheter. Erfaringsmessig får derfor mange midlertidig ansatte tilbud om fast ansettelse, enten i den bedriften de ble midlertidig ansatt i, eller i andre. Det er kostnadene forbundet med ansettelsesprosessen sammen med fordelen ved å investere langsiktig i trening og opplæring av ansatte som gjør at regjeringspartiene ikke tror at midlertidige ansettelser vil erstatte faste ansettelser. Det er nå på høy tid å gjøre det norske arbeidsmarkedet mer fleksibelt, også når det gjelder midlertidige ansettelser. Det gjelder tross alt å bekjempe ledigheten på bred front.

I all hovedsak er det to forhold som styrer det norske arbeidsmarkedet. Det er internasjonale økonomiske konjunkturer og norsk økonomisk politikk, herunder også rentenivå og kronekurs. Sett fra et økonomisk, politisk perspektiv er den normale oppfatning at det tar om lag to år fra vedtak fattes, til det slår ut i sysselsettingstall. Det betyr at den økningen i arbeidsledigheten vi har sett fram til 2003, i all hovedsak er skapt av internasjonale trender og økonomisk politikk som var fattet før denne regjeringen overtok. Det står i skarp kontrast til de utsikter for arbeidsmarkedet vi nå står overfor. Aetats prognoser for 2005 er 80 000 helt ledige. Verdiskapingsalternativet, som denne regjeringen utgjør, har en politikk som virker. Bedriftene ser nå lysere på framtiden enn på lenge, og planlegger å ansette mennesker, og rekordmange nye selskaper blir etablert.

Dette gir én logisk konklusjon. Hvis velferd er viktig, må denne regjeringen få fortsette med sin verdiskapende politikk.

Thorbjørn Jagland (A) [21:21:01]: Jeg vil gå rett på den situasjonen som nå er i Midtøsten – 72 drepte i Gaza på seks dager. Samtidig fortsetter disse avskyelige selvmordsaksjonene mot Israel. Selvmordsaksjoner inne i Israel og raketter mot Israel er eklatante brudd på Genève-konvensjonen og folkeretten. Det samme er selvfølgelig det å skyte raketter inn i så tett befolkede områder som Gaza. Planlagte og kaldblodige angrep på sivile og militære aksjoner som man på forhånd vet vil gå ut over sivile, kan ikke tolereres av det internasjonale samfunn. Dette blir dobbelt uakseptabelt når man vet at det finnes en annen løsning, nemlig forhandlinger, slik at begge folks legitime rettigheter kan bli ivaretatt. Oslo-avtalen viste at en slik vei var mulig.

Etter de nye terrortruslene mot Norge må det være klart, selv om det ikke har vært det før, at vi i Norge, slik tilfellet er for alle våre naboland og europeiske land, ikke kan føle oss trygge når store deler av verden lever i utrygghet. Europa kan bare bli tryggere dersom folk i nærområdene og i verden for øvrig får oppfylt grunnleggende menneskerettigheter, opplever sosial utvikling og bor i stater som er stand til å beskytte sivilbefolkningen.

Det ulykksalige for verden, etter min mening, er at det er skapt en allianse mellom statsminister Sharon, president Putin og president Bush som legger til grunn at de bekjemper samme fiende, uten å se at terroren i Beslan, selvmordsaksjonene i Israel og angrepene mot World Trade Center har forskjellig bakgrunn og må møtes på forskjellig måte. Slik fører Russland, USA og Israel seg selv og verden inn i et stadig verre uføre.

Vi trenger en smartere strategi, for å sitere presidentkandidat John Kerry. USAs støtte til statsminister Sharons politikk produserer mer terrorisme. En smartere strategi ville være å gi palestinerne håp om en palestinsk stat, istedenfor å knuse dette håpet hver eneste dag. De palestinske myndighetenes infrastruktur er blitt ødelagt, palestinernes president har vært isolert i to år, med det som følge at resten av det palestinske lederskapet er totalt paralysert og handlingslammet. Nå tar krigsherrer og ekstreme terrorgrupper over byer som Jenin og Qalqilya på Vestbredden. I Gaza er det kaos. På Vestbredden og i Gaza hersker det en humanitær katastrofe. Er dette et godt bidrag til å støtte moderate muslimske ledere og moderate holdninger i den muslimske verden, som vi trenger for å bekjempe terror? Etter min oppfattning, nei.

Jeg vil utfordre Regjeringen til å snakke klarere. Den bør støtte kravet om et snarlig valg i Palestina, slik bl.a. den svenske og den finske regjering har gjort. Bare på den måten kan man gi ny legitimitet til et palestinsk lederskap. Regjeringen bør, slik Storbritannia nå gjør, hjelpe de samme myndighetene til å bygge opp politistyrkene, slik at de kan ta opp kampen mot krigsherrene og terrorgruppene og gjenvinne kontroll i de palestinske områdene.

Trontalen inneholdt en formulering om at Regjeringen vil videreutvikle NATOs samarbeid med EU. Det er bra, for ikke noe er viktigere for norsk sikkerhet enn at EU lykkes i å videreutvikle sin sikkerhetspolitiske dimensjon i samarbeid med NATO og dermed gjøre kampen mot terror bredere og smartere. Amerikanernes problemer i Irak bekrefter at moderne militære styrker kan være meget effektive i å bekjempe statlige motstandere, men samtidig svært lite egnet til å stabilisere komplekse situasjoner. EU har lenge arbeidet for å bygge opp en bred sikkerhetspolitisk strategi der militære styrker suppleres med sivile komponenter som politi, eksperter på å bygge opp rettsvesen, sivile organisasjoner, humanitær innsats og langsiktig bistand. Framfor alt er det EU som påpeker nødvendigheten av å løse de underliggende konfliktene og problemene ved hjelp av politikk.

Vi må få vurdert hva som nå skjer i forholdet mellom EU og NATO, i forhold til utvidelsen av EU og i forhold til grunnlovstraktatens virkning på europeisk politikk. Jeg mener det er maktpåliggende at Regjeringen nå presenterer sitt syn for Stortinget, slik at vi får drøftet denne fundamentale utviklingen og sette det inn i den sikkerhetspolitiske utfordringen som vi nå har, nemlig å bekjempe terroren. Det må gjøres på en smartere måte, og da trenger vi den europeiske dimensjonen i sikkerhetspolitikken. Vi må spørre oss selv: Hva kan og bør Norge bidra med for at dette skal kunne skje?

Jan Olav Olsen (H) [21:26:34]: Økt verdiskaping er en grunnleggende forutsetning for å løse flere velferdsoppgaver og for å opprettholde de velferdstilbud vi allerede har. Regjeringens politikk, siden den tiltrådte for nesten tre år siden, er en sammenhengende fortelling om hvordan forholdene skal legges til rette for å få økt verdiskaping. Vi ser det på område etter område. I motsetning til denne politikken står opposisjonens krav om bruk av stadig mer penger, mer bruk av oljefondet, større offentlige budsjetter, høyere skatter og avgifter. I motsetning til Høyres og Regjeringens politikk, som har ført til lavere rente, konkurransedyktig kronekurs og et konkurransedyktig næringsliv, står opposisjonens kurs som ville ført til fortsatt høy rente, altfor høy kronekurs og et næringsliv som ville vært preget av konkurser og utflagging. Mot vår verdiskapingspolitikk står venstresidens skatteøkningsalternativ.

Utdanning og forskning er grunnleggende for å kunne oppnå den nødvendige økte verdiskaping. Det er en klar sammenheng mellom vår sterke satsing på skole og utdanning og velferdsutviklingen i landet som helhet. God kunnskapsbakgrunn gir den enkelte nye muligheter for å kunne realisere egne evner og anlegg. Vi får flere valgmuligheter, og den enkelte kan på en bedre måte ta del i den generelle velferdsutviklingen i samfunnet.

Derfor har vi satset på forskning. Bare i 2004 var forskningsinnsatsen på 13,8 milliarder kr, en økning på 1,1 milliarder fra året før. Det er derfor simpelthen ikke riktig når Karin Andersen i en replikk til Oddvard Nilsen hevder at Høyre og Regjeringen ikke satser på forskning. Det er ikke rett!

Høyre ser det som viktig å satse på skolen. Det er viktig å gi skolen muligheter til å utnytte ressursene på en best mulig måte, det er viktig å åpne for det lokale handlingsrom, det er viktig å rette sterkere fokus mot skolens innhold og å fokusere mindre på innpakningen.

Regjeringen har ført en svært aktiv skolepolitikk, slik bl.a. St.meld. nr. 30 for 2003-2004 viser. Mange av sakene viser at det er sterke ideologiske skillelinjer mellom de to regjeringsalternativene. Mens dagens regjering satser på lokal frihet for skole og skoleeier og valgmuligheter for elever og foreldre, ser venstresidens alternativ ut til å bygge på sentralstyring og offentlig tvang.

La meg få vise noen eksempler på det. Debatten om friskoler er et eksempel. Venstresiden gikk imot friskoleloven for grunnskolen, nå går den også imot tilsvarende lov for videregående skole. Der vi vil gi elever og foreldre reelle valgmuligheter bygd på kvalitet, ønsker venstresiden å begrense valgmuligheten til kun å gjelde deres egne forhåndsutvalgte alternativer. Regjeringsalternativet har varslet at noe av det første som skjer hvis de skulle overta makten etter neste valg, er opphevelse av friskoleloven. Måtte det aldri skje!

Et annet eksempel er synet på lokal handlefrihet. Vi ønsker størst mulig lokalt handlingsrom. Derfor har vi opphevet klassedelingstallet, vi har gitt skolene stor frihet til å organisere undervisningen selv, vi har gitt lærerne tilbake metodefriheten, og skolene kan selv disponere inntil 25 pst. av det totale timetallet. Alt dette er tiltak som står i motsetning til ropet om nasjonale minstestandarder og nasjonale føringer og ønsket om at mest mulig skal styres fra storting og regjering og minst mulig av skoleeier, skole og den enkelte lærer.

Et tredje eksempel er kunnskapssynet. Med denne regjering og de tiltak som er gjennomført, er formidling av kunnskap igjen kommet i fokus. Skolen skal være en kunnskapsformidler. I St.meld. nr. 30 understrekes viktigheten av de fem grunnleggende ferdigheter: å kunne lese, kunne skrive, kunne regne, kunne uttrykke seg muntlig og kunne bruke digitale verktøy. Dette er ferdigheter som er grunnleggende for at den enkelte skal kunne få bygge opp sin egen kompetanse og skape sin egen identitet. Noen har misforstått dette, eller kanskje heller villet misforstå, slik at det blir framstilt som om de fem grunnleggende ferdighetene er alt Regjeringen og statsråden mener elevene skal lære. Nei, dette er begynnelsen, dette er grunnlaget for at kompetanse kan bygges og identitet skapes. I mange år har alle uttrykt bekymring over kunnskapsnivået i norsk skole. Alle har uttrykt bekymring over at for mange lærerstudenter og også lærere har hatt for lav kompetanse. Nå gjøres noe med det. Det skal stilles krav til lærerstudentene allerede ved inntak. Det er bra, og debatten rundt dette, der det uttrykkes bekymring for at vi vil få for få studenter til å ta lærerutdanning, blir lett komisk. Endelig tas de nødvendige grep for å få høyere kvalitet i lærerutdannelsen og høyere kompetanse hos lærerne og dermed i skolen. Det er sammenheng mellom satsing på utdanning og arbeidet for å få økt verdiskaping. Disse tre årene har vi vist at vi virkelig satser på skole og utdanning. Vi har ikke råd til å stoppe denne utviklingen.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [21:31:47]: Mer enn to milliarder mennesker har ikke tilgang til moderne former for energi. Det innebærer at de verken har tilgang til elektrisk lys eller muligheten for å operere moderne maskiner. Fornybar energi åpner muligheten for en pålitelig og rein energiforsyning, spesielt i spredt befolkede områder. En mer bærekraftig energiforsyning er avgjørende for å bekjempe fattigdommen i verden og dermed nå FNs milleniumsmål for utvikling. Økt satsing på fornybare energikilder er altså et spørsmål om makt, spesielt for fattige land i sør, som i større grad kan bli selvforsynt.

Energi er sikkerhetspolitikk. Flere internasjonale eksperter mener en oljekrise kan komme når som helst. I et intervju med The Guardian i juni i år påpekte oljeanalytiker Fadel Gheit at det vil ha dramatiske konsekvenser for den internasjonale oljeprisen dersom terrorister f.eks. skulle slå til mot oljeterminalen Ras Tanura i Saudi-Arabia. Når du kan sprenge Pentagon på høylys dag, kan du også krasje et fly inn i Ras Tanura, hevdet han. En slik situasjon vil kunne medføre oljepriser på over det dobbelte av det vi har sett den sisten tiden, med priser på over 50 dollar fatet.

I 1996 tok Kåre Willoch til orde for å begrense bruken av fossile brensler. Ett av hans hovedargumenter den gangen var at «man må gjøre verden mindre avhengig av olje fra ustabile regioner, av sikkerhetspolitiske grunner». I et slikt perspektiv vil det for USA ha en tilleggsdimensjon å ratifisere Kyoto-avtalen, fordi det ville måtte bety tiltak for å redusere utslippene fra den amerikanske bilparken, noe som igjen ville ha bidratt til å gjøre USA mindre avhengig av Midtøsten. Men som vi vet, har USA valgt en helt annen strategi. Det er i dag få som er så naive å tro at invasjonen av Irak handlet om å kvitte seg med en brutal tyrann og innføring av demokrati og menneskerettigheter. Masseødeleggelsesvåpen, «Weapons of Mass Destruction», ble brått til «Weapons of Mass Disappearance». Nei, det var kontrollen over oljeressursene det hele egentlig handlet om.

Og nå vil Kyoto-avtalen tre i kraft. Forrige uke kom gladmeldingen om at Russland nå vil betale for et WTO-medlemskap med en ratifisering av Kyoto-avtalen, og avtalen vil dermed tre i kraft fra 2008. Dermed øker også sannsynligheten for en høyere prising av fossil energi, ikke bare på grunn av begrensede reserver og en produksjon som på ingen måte ser ut til å holde tritt med forbruksøkningen i land som Kina og India, men også som en følge av at mange land gjennom ulike kvote- eller avgiftsordninger forsøker å vri energiforbruket i en mer fornybar retning.

CICERO meldte nylig at temperaturen på kloden i juli 2004 var 0,4 grader over det globale gjennomsnittet. Dette gjør måneden til den sjette varmeste juli sidene målingene startet i 1880. Ifølge Det europeiske miljøvernbyrå, EEA, må Europa tilpasse seg klimaendringer for å forebygge og redusere skadevirkningene. Hyppigere og kraftigere stormer, flom, tørke og andre ekstreme værfenomener, mer nedbør i Nord-Europa og tørke i sør, mer intense hetebølger – det er noen av virkningene vi allerede kan se nå i dag i Europa som resultat av globale klimaendringer, sier EEA i en omfattende rapport som ble lagt fram i august. Selv om vi ikke vet om de ekstreme nedbørsmengdene med påfølgende flom som nylig rammet Trøndelag, skyldes globale klimaendringer, så vet vi at dette er noe vi får mer av i årene framover.

Disse langtidsvarslene er grunnlaget for SVs motvilje mot å satse på å øke bruken av fossil energi i Norge. Vi er heldige som bor i et land som er rikt på fornybar energi. I dag kommer størsteparten av strømproduksjonen vår fra vannkraft, samtidig som vi har et enormt potensial i forhold til ny fornybar energi, som vindkraft, bioenergi, småskala vannkraft og energigjenvinning. Ifølge NVE kan vi realisere en produksjon på 20 TWh innen 2016 dersom en ordning med grønne sertifikater innføres fra 2006. Det tilsvarer så mye som 17 pst. av dagens norske kraftproduksjon i et normalår.

Svaret på framtidens klimaendringer og energiutfordringer er derfor ikke gasskraft. Det kan også vise seg å bli en svært dyr affære, både for utbyggere og for myndighetene. Som vi vet, følger jo også gassprisen den internasjonale oljeprisen.

SV ønsker derfor i Stortinget å videreføre sine forlik med Regjeringen i klima- og gasspolitikken. En ansvarlig og langsiktig energipolitikk er fornybar. Det gjelder også om SV etter neste valg inntar regjeringskontorene. SV er miljøpartiet i Norge, og det er velgerne i valget som vil avgjøre tyngden til SVs ansvarlige linje i energi- og klimapolitikken.

Inge Lønning (H) [21:37:24]: Det er sjelden det selges så mye skinn på så kort tid som det som har foregått i denne salen i dag, særlig tatt i betraktning at det ikke engang er tillyst noen høstjakt.

Arbeiderpartiets leder erklærte at en sterk flertallsregjering er bedre enn en svak mindretallsregjering. Det er det vanskelig å være uenig med ham i. Men SVs leder svingte seg til de helt store høyder og erklærte at det ville være historisk dersom Senterpartiet gikk inn som juniorpartner i en sosialistisk regjering. Det er helt sikkert riktig. Men det har jo skjedd før at sentrumspartier har budt seg frem på markedet som regjeringspartner for Arbeiderpartiet. Det er ikke mange stortingsvalg siden det skjedde, og det førte til at vedkommende parti ble satt utenfor Stortinget for ganske lang tid av velgerne.

Det vil også være historisk hvis SV for første gang går inn i regjering, sa SVs leder, og det er også ubestridelig riktig. Det er helt åpenbart at appetitten på regjeringsmakt der i gården nå er blitt så stor at man er villig til å legge igjen praktisk talt hele partiprogrammet i garderoben for å få lov til å komme inn. SV har lovet sine velgere i inneværende stortingsperiode at partiet skal foreslå å melde Norge ut av NATO. Hittil har vi ikke sett snurten av noe slikt forslag, men det er jo fremdeles ett år igjen av stortingsperioden.

To av de tre partnerne i foretagendet, Senterpartiet og SV, har i sine program forpliktet seg overfor sine velgere til at de skal si opp EØS-avtalen. Thorbjørn Jagland holdt et interessant innlegg om Midtøsten for et øyeblikk siden, men han glemte å nevne at Arbeiderpartiets fremtidige regjeringspartner SV har inne et forslag i utenrikskomiteen i øyeblikket om ensidig boikott av Israel. Det kunne ha vært interessant å høre Jaglands kommentar til det.

Det historiske i prosjektet er jo faktisk det at vi for første gang i norsk historie er i den situasjon at noen kan forestille seg en koalisjonsregjering der de tre koalisjonspartiene er grunnleggende uenige om nesten alle ting i norsk utenrikspolitikk.

Jeg lyttet med stor interesse til Kristin Halvorsens svar i replikkordskiftet da Carl I. Hagen bad henne om å antyde hva som er SVs alternativ når det gjelder f.eks. krisen i Irak. Hennes svar var kjemisk fritt for innhold. Det eneste hun var i stand til å komme opp med, var en henvisning til at det ikke engang er sikkert at FN er særlig troverdig når det gjelder hvordan man skal løse krisen i Irak. Da er det ikke særlig mange muligheter tilbake å velge imellom når det gjelder hva Norge skal bidra med for å stabilisere forholdene i det mest brennbare området av verden i øyeblikket.

Det ville være ønskelig om de tre partiene som ønsker å by seg frem som de som skal stake ut kursen for Norge etter 2005, var i stand til å fortelle velgerne i hvert fall et lite stykke på vei hva det er de ønsker å oppnå. Hittil har jeg bare hørt én eneste ting de virkelig er på bølgelengde om, og det er at det er livsviktig for dem at alle folk i dette land skal bli skattet høyt nok. På det området er de hjertens enige, og det er grunn til å tro dem når det gjelder at de kan klare å få akkurat det til. I dag er det til og med slik at hovedsponsoren for prosjektet ønsker at man skal gå ut og love velgerne skatteøkninger. Det har aldri vært nødvendig tidligere, man har klart å få det til uten å love det på forhånd. Sist gang Arbeiderpartiet regjerte alene, klarte man 12 milliarder i løpet av ganske kort tid. Hvis de tre nå skal løfte i flokk, ja, så skal man ikke behøve å ha særlig god fantasi for å se hva man kan makte å innfri av skatteløfter for det norske folk.

Rolf Terje Klungland (A) [21:42:35]: Det kunne vært spennende å gi noen politiske kommentarer og karakteristikker etter det foregående innlegget. Jeg skal spare meg for det, men det blir likevel spennende å se hvilken dom Venstre kommer til å få ved neste valg.

Jeg vil imidlertid benytte den tiden jeg har til disposisjon på talerstolen her i dag, til å snakke om noen temaer som jeg oppfatter er sentrale det kommende året.

Det første er politireformen. Da politireformen ble vedtatt i Stortinget, var det med utgangspunkt i at politiet skulle bli mer synlig og publikumsrettet. Etter hvert som tiden har gått, har politiet på tross av ønskene fra Stortinget blitt mer og mer usynlig. Ja, i Vest-Agder har de faktisk blitt så usynlige at det er opprettet såkalt borgervern i enkelte deler av fylket, med velsignelse fra lensmannen. Sånn kan vi selvfølgelig ikke godta at det er. Det er helt uakseptabelt, og må gripes fatt i.

I samtaler med politiet har jeg fått forståelse for at det ikke er reformen i seg selv som skaper problemene for politiet, men manglende økonomiske rammer. Justisministeren må følge opp disse signalene. Jeg forutsetter at Regjeringen i 2005 sørger for midler til politiet som innebærer et løft, slik at vi i framtiden unngår at folk mister troen på politiet og tar loven i egne hender.

Det neste jeg vil snakke om, er sykehusreformen. Etter Arbeiderpartiets mening skulle sykehusreformen føre til en bedre samordning og utnyttelse av ressursene, altså mer helse for hver krone. Vi ville styrke grunnlaget for de mindre lokale sykehusene, og dermed gi bedre akuttberedskap. Slik har det ikke blitt. I Agder-fylkene snakkes det konstant om sykehusnedleggelser, sentralisering og økonomiske utfordringer.

Fram til nå har Helsedepartementet vært styrt av en motstander av reformen. I den sammenheng er det kanskje ikke annet å forvente enn at det blir mislykket. Men vi har forhåpninger til og forventer at helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen i budsjettet og arbeidet framover sørger for at sykehusene får midler så de blir i stand til å drive profesjonelt og i samsvar med Stortingets ønske.

Så til samferdsel: Gode kommunikasjonsmuligheter er en forutsetning for å få vekst i en region. Gjennom flere år har vestre del av Vest-Agder vært preget av stagnasjon og tilbakegang i folketallet. Vestre del av Vest-Agder er helt avhengig av å få bedre kommunikasjonsmuligheter. Listerpakken som Stortinget har vedtatt, er et viktig bidrag for å gjøre denne regionen mer konkurransedyktig. Alt ligger egentlig til rette for framtidig vekst i regionen. Jeg forutsetter at Regjeringen følger opp, slik at hele regionen nå kan bli utnyttet som ett bo- og arbeidsområde. Regjeringen har ansvaret for at hele Listerpakken blir fulgt opp samlet, ikke stykkevis og delt.

Flere reformer ble vedtatt før Bondevik-regjeringen overtok, og reformer må vi ha hvis vi skal gjøre ting annerledes og på en bedre måte. At en konservativ regjering ikke er reformvillig, undrer vel ingen av oss. Men det bør bli et krav om at den følger opp de vedtatte reformene etter intensjonen. Det handler om politisk vilje. Da er det ikke nok bare å si halleluja. Da må en faktisk gjøre noe også.

En slik debatt som vi har hatt i dag, er egentlig veldig interessant for en sosialdemokrat. For når en hører godt etter på debatten, er egentlig samtlige her i salen sosialdemokrater, i den forstand at i fordelingspolitikken er alle sosialister, og som demokrater kjemper alle for å få velgere. Men jeg har lyst til å si spesielt til de tre siste representantene som har vært oppe her fra Høyre, at jeg tror faktisk ikke folk tror på dem lenger. Folk har sett kursen, og nå må vi få en ny kurs.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Inger S. Enger (Sp) [21:48:10]: I trontalen blei det bl.a. sagt:

«En aktiv distriktspolitikk skal videreføres og fornyes.»

Det burde jo lyde som søt musikk, men det gjør dessverre ikke helt det. Slik det nå er, ser vi ikke så mye til en aktiv distriktspolitikk. Så håpet ligger i den siste delen av setningen, at distriktspolitikken skal fornyes. Her er utfordringene mange.

For meg er det naturlig å starte med vern. Senterpartiet har lenge hevda at bærekraftig bruk er den beste formen for vern. Denne regjeringas verneiver har vært svært stor. Den har vært så stor at det vernes uten at midler til forvaltning, skjøtsel og erstatning er på plass. Nå har Senterpartiet tatt til orde for en såkalt vernepause og faktisk høsta mange lovord for akkurat det. Årsaken er naturlig nok at mange rundt i distriktene føler seg både ramma og lamma av omfattende vernebestemmelser.

Det har vært tverrpolitisk interesse for å se på økt bruk av verneområdene. Revidert budsjett for 2003 hadde en egen omtale av bruk, vern og verdiskaping i fjellområdene. Regjeringa la særlig vekt på økte muligheter for turisme. Det ble også pekt på behovet for bedre kobling mellom verneområder og omkringliggende lokalsamfunn og bosetting. Regjeringa har kommet med få konkrete tiltak, bortsett fra å oppheve forbudet mot kommersiell virksomhet i nasjonalparkene. Så det er langt fram til det blir et aktivum for distriktene å få seg tillagt store verneområder av ulike typer.

La meg nevne et lite eksempel fra mitt eget fylke og Dovre kommune. Helt i kanten av nasjonalparken ligger Snøheim, en gammel turisthytte, for øvrig helt unik i utforming. Nåværende hytte blei bygd i 1952, men det har vært hytte på stedet der siden 1888. Til hytta går det en sommeråpen bomveg. Ca. 7 000 biler benytter denne vegen hvert år. Men nå blir det slutt, for hytta skal rives, og vegen skal fjernes fordi det ikke passer inn i en nasjonalpark. Forstå det den som kan. Poenget kan vel ikke være å late som det ikke har vært menneskelig aktivitet her? Dette er da også kulturminner? Jeg kan godt se at det ikke skal bygges veger overalt, men her snakker vi om en eksisterende veg og om mange mennesker som får flotte natur- og friluftsopplevelser. Vi snakker dessuten om et vedtak som står svært langt fra det lokalbefolkningen ønsker seg. Kanskje dette er en liten utfordring for Regjeringa i friluftslivets år?

Så litt om energi, og la meg begynne med bioenergi. Vi bruker altfor lite av det. Total norsk produksjon fra bioenergi er ca. 16 TWh, mens den svenske produksjonen er på hele 100 TWh. Bakgrunnen for at vi har brukt så lite, har selvfølgelig vært billig strøm. I Sverige har de hatt ulike virkemidler for å få sving på denne produksjonen. Det trengs her også. Jeg er kjent med at Landbruksdepartementet nå vil gi produksjonsstøtte til noen pilotprosjekt, og det er bra. Men det trengs også andre virkemidler for å skape et marked, f.eks. momsfritak. Senterpartiet vil komme tilbake til dette. I tillegg til at bioenergi er gunstig for miljøet, gir det også svært mange arbeidsplasser. NoBio mener at en økning på 10 TWh fram til 2015 kan gi 4 000 nye arbeidsplasser, vel tiltrengte i distriktene.

Når det gjelder bruk av gass, mener Senterpartiet at det er viktig at mer av gassen skal brukes i vårt eget land. Disse ressursene skal bidra til verdiskaping og sysselsetting, og de må forvaltes i et langsiktig perspektiv. Det foregår nå mye interessant utviklingsarbeid når det gjelder å fange og rense CO₂ og finne måter å utnytte CO₂-gassen på. Her kan det kanskje snart komme et gjennombrudd som gjør det enklere å bruke gass til industriell virksomhet uten uakseptable, store klimautslipp.

Det var fint å høre miljøvernministerens innlegg her i dag. Jeg er glad for at miljøvernsministeren i sitt innlegg hadde en klar vektlegging av klimapolitikken og en henvisning til vårt globale ansvar og til Kyoto-avtalen, for de forpliktelsene må følges opp. Klimaproblematikk kan vi aldri løpe fra.

Sonja Irene Sjøli (H) [21:53:10]: Representanten May Hansen fra SV påstod i sitt innlegg tidligere i kveld at Regjeringen ikke har vært opptatt av barne- og familiepolitikken. Da tror jeg representanten Hansen må være offer for selektiv glemsel, og derfor vil jeg minne henne om at Regjeringen har lagt fram for Stortinget og fått et bredt flertall for en stortingsmelding om familiepolitikken, om barn og unges oppvekstvilkår, om et nytt og bedre barnevern og familievern, en handlingsplan for bekjempelse av fattigdom og barnehagereformen. Alt dette og mer til har Regjeringen fått bred tilslutning til i Stortinget, inkludert støtte fra SV.

Det har vært og er en enorm satsing fra Regjeringens side på alle de områdene representanten Hansen etterlyser eller påstår at Regjeringen ikke har gjort noe med. Ikke minst har Regjeringen ført en økonomisk politikk som har bidratt til lav rente og kronekurs, og som har skapt optimisme i næringslivet og flere arbeidsplasser, og som har gitt familiene en romsligere økonomi. Dette legger selve grunnlaget for å beholde de velferdsordningene vi har, og for å møte nye behov på velferdsområdet.

Hva var situasjonen for tre år siden da Samarbeidsregjeringen overtok etter Stoltenberg? Jo, vi var i en situasjon med høy rente og høy kronekurs, med nedleggelser av bedrifter og arbeidsplasser og tapte skatteinntekter. Denne faretruende situasjonen har Regjeringen snudd gjennom en ansvarlig økonomisk politikk tilpasset virkeligheten.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er av den oppfatning at jo mer vi betaler i skatt, desto mer velferd blir det. Men sannheten er selvsagt en annen. Skattene og avgiftene er høye i Norge, og det vil skape problemer for bedriftene og arbeidsplassene hvis de blir enda høyere. Resultatet kan bli at enda flere arbeidsplasser flyttes ut av landet, og at staten får mindre inntekter. Dermed blir det mindre penger til velferd, mindre til skoler og kultur, til eldreomsorg, til barnehager, barnevern og familievern, til sykehusene og til å bekjempe fattigdom.

Høyres fremste mål er å sikre folks velferd. Vi vil forandre og modernisere offentlig sektor fordi vi vet at stillstand, slik Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ønsker det, er en trussel mot velferden. Vi vil tilpasse oss en ny virkelighet. Denne jobben er Regjeringen og moderniseringsministeren i full gang med. Og Regjeringens politikk virker. Det er kanskje det som er så smertelig og ergerlig for Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Vi ser at investeringene er i framgang. Eksporten har tatt seg opp, og flere har kommet i arbeid.

Høyre tar velferdsutfordringene på alvor! Vi lanserer nye løsninger tilpasset nye tider der venstresiden roper på flere løsninger fra fortiden. Skatteøkningsalternativet – Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – mener altså at det er en motsetning mellom økt velferd og lavere skatter og avgifter. Men denne regjeringen har bevist at det er det ikke. La meg nevne noen eksempler:

• Ventetiden på sykehusene er redusert med 20 pst.

• Det er bevilget mer penger til behandling av kreftsyke.

• Det er bevilget 2 milliarder kr som brukes til oppfølging av handlingsplanen for bekjempelse av fattigdom.

• Satsingen på barnehager og psykiatrien er fordoblet siden 2001.

• Det er lagt fram store reformer på skolesektoren.

• Det gjennomføres store reformer, som jeg var inne på, innenfor barnevernet og når det gjelder barnehagene.

Alt dette og mye mer har Regjeringen gjort, samtidig som vi har kuttet skatter og avgifter med bortimot 20 milliarder kr. Det viser at det ikke er et valg mellom velferd på den ene siden og skattelettelser på den andre. Velferden er avhengig av et levedyktig næringsliv, som igjen er avhengig av et skatte- og avgiftsnivå som kan gi lønnsom drift i Norge. Skatteøkningspartiene har mistet et svært viktig poeng: For å kunne dele en kake må kaken bakes. Derfor er en ansvarlig økonomisk politikk, slik den Regjeringen fører, en forutsetning for økt velferd.

Ved stortingsvalget neste høst står vi overfor to klare regjeringsalternativer: skatteøkningsalternativet og verdiskapingsalternativet – Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er mye som skiller disse to alternativene, ikke minst i synet på hvordan vi skal møte framtiden. De viktigste utfordringene vi står overfor, er en omfattende globalisering og en endring i sammensetningen av befolkningen, hvor det stadig blir flere eldre i forhold til andelen i yrkesaktiv alder. Høyre vil møte disse utfordringene med økt verdiskaping, optimisme og modernisering av offentlig sektor. Vi vil skape mer for å utnytte de mulighetene globaliseringen, den teknologiske utviklingen og kunnskapssamfunnet gir oss. For det er bare ved å skape mer at vi kan sikre velferden i framtiden.

Arne Sortevik (FrP) [21:58:28]: Som ansvarlig for Fremskrittspartiets skolepolitikk er det med tilfredshet jeg registrerer trontalens signaler om skole.

«Regjeringen vil forbedre kvaliteten innen utdanning, helsetjenester og eldreomsorg» er i trontalen nevnt helt i fronten av Regjeringens arbeidserklæring.

Videre heter det:

«Regjeringen vil fortsatt styrke grunnopplæringen gjennom kompetanseheving, nye læreplaner, økt timetall og innsats for et godt lærings- og arbeidsmiljø for elever og lærere».

Ingen i denne sal vil være uenig i slike mål og slike ønsker.

Denne regjering har gjennomført viktige og nødvendige endringer i norsk skole og har gjort det i samarbeid med Fremskrittspartiet. Jeg nevner at utdanningskomiteen i morgen sannsynligvis avgir sin innstilling til Ot.prp. nr. 64 for 2003-2004, der friskoleloven sannsynligvis utvides til også å gjelde videregående skoler.

Det vil nå bli lettere og enklere å etablere videregående skoler. Igjen blir det tatt et viktig skolepolitisk skritt til beste for elevene i samarbeid mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Likevel er det viktig å understreke at det gjenstår mange utfordringer og mange oppgaver som må løses for å bringe norsk skole opp til den plasseringen vi bør og skal ha, en skole som er blant verdens beste. Om Regjeringen leverer penger og tiltak for å følge opp sine gode hensikter om å styrke grunnopplæringen, vet vi først når budsjettet kommer.

Fra Fremskrittspartiets side vil vi understreke at ikke alt dreier seg om penger. Fra Fremskrittspartiets side håper vi Regjeringen gjennom statsbudsjettets tiltaksdel vil vise at den bl.a. tar uroproblemet i norsk skole på alvor.

For to år siden erklærte statsminister og utdanningsminister krig mot mobbing. Resultatet av krigen er forutsigbart nok at norske elever fortsatt sliter med et omfattende mobbeproblem. Arbeidet må derfor ikke bare «fortsatt bli prioritert», slik det heter i Regjeringens trontale, det må forsterkes.

Like viktig er tiltak for å bekjempe uroen i norsk skole, den omfattende uro som også preger skolehverdagen for norske skoleelever, og som plasserer norsk skole som Europas nest verste når det gjelder uro. Fremskrittspartiet håper Regjeringen tydelig vil vise frem at den nå er bekymret for denne utfordringen, og at den nå også har en plan.

Regjeringen er skoleflink med planer, med tiltakspakker og strategier. Fremskrittspartiet håper den nå vil vise handlekraft for å gi elevene et lærings- og arbeidsmiljø som er mindre preget av uro, og som derved gir elevene bedre mulighet til læring.

Gjennom de siste årene har mange eksperter understreket at Fremskrittspartiets resept gir medisin som virker. God disiplin i skolen er viktig, og god disiplin gir gode læringsresultater. Ja, det er faktisk slik at elevene når de blir spurt, selv sier at de ønsker seg lærere som er tydeligere voksne ledere, og som fortere og strengere griper inn mot dem som skaper uro i det daglige arbeidet på skolen. Fremskrittspartiet håper Regjeringen deler Fremskrittspartiets ønske om å få disiplinen og derved også arbeidsroen tilbake i skolen.

I fronten av trontalens fremviste prioriteringer heter det også at «Regjeringen legger stor vekt på valgfrihet». Fremskrittspartiet deler dette syn og mener det må gjelde også innenfor skoleområdet.

Derfor er det skuffende at Regjeringen ikke omtaler den vanskelige situasjonen i offentlig videregående skole. Fylkeskommunenes rammer dekker ikke etterspørselen etter plasser. Valgfriheten ved at eleven tar med seg statlige skolepenger direkte dit han eller hun vil være elev, brukes i private skoler. Hvorfor ikke bruke samme oppskrift i offentlig skole? Hvorfor ikke gi elevene valgfrihet, slik Fremskrittspartiets stykkprisfinansiering av alle skoler og alle elever gir?

Med de mange og viktige endringene som er gjennomført, og som skal gjennomføres, i grunnskolen, er det viktig å ha foreldrene med på laget. For Fremskrittspartiet er foreldrene skolens viktigste samarbeidspart. Vi er opptatt av å styrke foreldremedvirkning og gi foreldre styringsmakt i skolen. På vegne av Fremskrittspartiet håper jeg at Regjeringen har lært av behandlingen av St. meld. nr. 30 for 2003-2004, hvor uforståelige forslag om å redusere foreldreinnflytelsen ble stoppet av Stortinget. Fremskrittspartiet har fremmet en rekke forslag om å gi foreldre bedre innflytelse og mer styringsmakt i skolen, men så langt er de blitt avvist også av regjeringspartiene. Vi håper Regjeringens holdning til elevenes foreldre er under endring.

Sist, men ikke minst: Et godt lærings- og arbeidsmiljø for elever og lærere krever gode bygg. I Bergen kommune viser vedlikeholdsplanen at halvparten av bygningsmassen i skolene betegnes som lite god. Vi kan ikke bygge verdens beste skole med dårlige skolebygg.

Einar Steensnæs (KrF) [22:03:57]: Det nærmer seg slutten på trontaledebatten, men jeg skal ikke forsøke meg på noen oppsummering. At opposisjonspartiene nå forsøker å framstå mer enige enn det er saklig grunnlag for, er vel ikke direkte overraskende. Men det har heller ikke vært vanskelig å kunne registrere betydelige sprik i politikken både når det gjelder utenrikspolitikk, miljøpolitikk og energipolitikk, for å nevne noe. De går derfor utfordrende tider i møte. Vi får nå se hva det kan føre til.

Mange talere har tatt for seg temaer i skjæringspunktet mellom verdiskaping og velferdsutvikling. Begge deler står jo sentralt i den politiske debatten og i et gjensidig avhengighetsforhold.

Utviklingen i norsk økonomi er god. Med lavere rente, en svakere kronekurs og en sterkere vekst i den internasjonale økonomien er utsiktene for de konkurranseutsatte næringene betydelig forbedret. Vi har hatt god hjelp av internasjonale konjunkturer, det skal innrømmes. Men vi har også all grunn til å være fornøyd med den nøkterne linje som er valgt av regjering og vekslende samarbeidende partier i Stortinget. Nå ser vi konkrete resultater av en ansvarlig finanspolitikk.

Dette må vi ta vare på. Men det mangler jo ikke på utfordringer når det gjelder budsjettets utgiftsside, det vil vi nok registrere allerede på onsdag. Fristelsen er selvfølgelig overhengende stor for en økt pengebruk som kan ødelegge for den positive utviklingen framover. Den fremste utfordringen, slik Kristelig Folkeparti ser det, er å sørge for at velferdsgodene kommer alle landets innbyggere til gode, også de som er avhengige av storsamfunnets hjelp for å kunne klare seg. Det betyr også at vi som allerede sitter godt i det, må være forberedt på å kunne yte noe mer for å få til en rettferdig fordeling der også svake grupper sikres.

Det er politikkens hovedoppgave å svare på hva vi vil med rikdommen vår og med de muligheter som åpnes ved å nytte landets ressurser og den kompetanse som er opparbeidet i arbeidsstyrken. Det er på moten i dag å ta til orde for en avregulering av kapitalmarkedene og en nedbygging av både statsgrenser, velferdsordninger og sosiale forpliktelser. Dette kan vel tjene de sterke kapitalinteressene, men ikke de politiske mål som Kristelig Folkeparti er opptatt av.

I boken The «Commanding Heights» drøfter Daniel Yergin og Joseph Stanislaw markedsøkonomiens framtid. Det som er interessant, er at disse som økonomer går motstrøms. De hevder at hvis markedsøkonomien skal få gjennomslag og bli akseptert og støttet av folket gjennom demokratiske valg, må den ikke bare lykkes med å gi eierne god avkastning på investert kapital. Den må også levere jobber, fordele verdiskapingen og ta nødvendig hensyn til miljøet.

Kristelig Folkeparti ser det som avgjørende viktig å styre kapitalstrømmene og ressursene slik at vi får en akseptabel fordeling av verdiskapingen, at vi sikrer sysselsettingen og bekjemper arbeidsledighet og bygger næringspolitikken på bærekraftige prinsipper.

Utfordringene i næringspolitikken framover er mangfoldige. Vi må styrke de næringssvake delene av landet vårt, og jeg tror gjerne at dette bør få en fornyet oppmerksomhet. Men vi må også utnytte de ressursrike og vekstkraftige regionene som vil kunne virke som en dynamo for videre vekst i landet for øvrig.

Vestlandet er i dag en av de mest ressursrike regionene i Europa og representerer også den tyngste eksportregionen i Norge. Marin sektor, maritim sektor, energi- og petroleumsklyngen står svært sterkt på Vestlandet. Nå skjer det et svært interessant regionalt framstøt på Vestlandet for å samordne initiativ og legge til rette for utvikling av nettverk innenfor innovasjon.

Jeg mener det må være en prioritert oppgave for regjering og storting å støtte slike regionale initiativ som utnytter den synergien som oppstår ved en bedre samordning av kompetanse, kapital og de ressurser som ellers finnes i regionen. Det gir de beste muligheter for konkrete, positive resultater i næringspolitikken.

Grethe Fossli (A) [22:08:50]: Det var med litt forventning jeg lyttet til innlegget fra statsråd Børge Brende. Jeg ventet meg en ny offensiv næringsminister med ideer til satsing for norsk næringsliv. Det er mulig at han ennå ikke er varm i trøya, for her var det ikke mye nytt.

Innovasjon Norge har nå vært i virksomhet i ni måneder. De har fått en del erfaring i hvordan organisasjonen bør fungere, og dermed kunne vi ha fått noen signaler på hvordan man vil satse videre. Men verken i innlegget til statsråden eller i replikksvarene fikk vi noen signaler.

Innovasjon Norge har bl.a. ansvaret for reiseliv – en næring som er beregnet å ville vokse enormt i årene som kommer. Allerede i dag er reiseliv verdens største næring. World Tourism Organization har anslått at den totale omsetningen i reiselivsnæringen i 2005 vil være på 960 milliarder US dollar, mens den i 1996 var på ca. 400 milliarder US dollar. Det skulle vært spennende å høre om statsråden for turisme i Norge hadde noen tanker om hvordan vi kan få del i denne økningen.

Norge har en produktprofil som både er svært variert og annerledes enn for de fleste europeiske land: Kulde, mørke, villhet, voldsomme kontraster og en fascinerende kulturhistorie gjør Norge unikt og spennende. Men dette må vi formidle videre til resten av verden. Flere internasjonale trender tilsier at nettopp Norge har potensial til å vinne markedsandeler framover – hvis vi satser.

Vi kan vinne i den internasjonale konkurransen, ikke med billig opphold, men med spennende opphold. Vi kan, som statsråden sa, ta i bruk «Norges fortrinn». Da beholder vi arbeidsplasser i Norge, og vi utvikler flere, for en befolkning som har potensial til å utvikle spennende produkter over hele landet.

Vi venter at Regjeringen satser mer på spennende områder med mange muligheter til spennende arbeidsplasser. Ikke går det an å flagge ut disse arbeidsplassene heller. De skaper verdiene der de er, og de gir, som statsråden sa, «kroner ut av kunnskap».

Jeg vil i denne sammenheng gi honnør til landbruks- og matministeren som i sitt innlegg var mye mer optimistisk og kreativ. Spesielt er det gledelig at den satsingen som både regjeringen Stoltenberg og den sittende regjeringen har gjort i forhold til nye produkter i forbindelse med landbruket, har slått til.

Det viser at man ved å satse med optimisme og kreativitet og ved å bruke de nye verktøy som finnes, kan få til nye arbeidsplasser. Jeg er også overbevist om at mye av dette er arbeidsplasser som vil ha betydning for reiselivet i Norge.

Det er viktig å ha et landbruk som er levende, og som kan holde Norge åpent og levende. Et nedgrodd og livløst Bygde-Norge er ikke noe hyggelig reisemål – verken for oss som bor her, eller for turister fra andre land.

Ja, det skapes arbeidsplasser i Norge, men det forsvinner også noen ut av landet. Ikke på alle områder er det mulig å konkurrere, og vi kan ikke gjøre det når det gjelder lønn. Vi var i Tsjekkia i forrige uke og fikk høre at lønnen der ligger på 1/10 av lønnsnivået i Norge.

Men vi kan konkurrere på andre ting, og det er slik at skal en bedrift utvikle seg, omstille seg, og det skal skje produktutvikling, må de som kjenner produktet og produksjonslinjen, være med på den utviklingen. Mange bedriftseiere har opplevd at det er fra dem som står på gulvet, at ideene til endringer har kommet, hvis de får lov til å være med.

Så er det en ting som opptar meg som representant fra Akershus og det sentrale østlandsområdet, nemlig at dette er et område som i hovedsak ikke kan dra nytte av de virkemidlene som i dag finnes innenfor Innovasjon Norge. Ja, distriktsutvikling er viktig, men vi må heller ikke glemme de sentrale områdene.

De befolkningstette områdene rundt storbyene våre har miljøer som i forskning og utvikling er viktige også for distriktene. Flere arbeidsplasser for distriktene utvikles også der. Derfor må hele landet ses i sammenheng, og vi må ikke ha for strenge grenser mellom regionene. Jeg har tro på mer fleksible ordninger, hvor man kan bruke virkemidlene på tvers av regiongrensene, men f.eks. innenfor bransjene. Vi må se nøye på hvordan de regionale såkornfondene vil virke i forhold til f.eks. landsomfattende fond, som det nå er stor etterspørsel etter ute i næringslivet. Jeg regner med at Regjeringen har en gjennomgang av såkornordningen i det kommende statsbudsjettet.

Så helt til slutt en liten visitt til representanten Bastesen. Det er ikke slik at dyrevernsloven bare skal gjelde for firbente dyr eller fugler med fjær. Fisk er også dyr. Det har Stortinget slått fast i dyrevernsmeldingen, og i den meldingen vi behandlet. Det er altså et flertall i Stortinget som står bak det.

Jan Tore Sanner (H) [22:13:55]: De tre opposisjonspartiene som drømmer om å etablere en ny sosialistisk regjering, har forsøkt å gjøre trontaledebatten til et åpent seminar. Vi har fått en liten smakebit på hva vi har i vente dersom partiene skulle lykkes. Arbeiderpartiet vil ikke høre snakk om SVs utenrikspolitikk eller SVs økonomiske politikk, mens Senterpartiet vil ha en vernepause og vil verken høre snakk om Arbeiderpartiets eller SVs miljøpolitikk. Arbeiderpartiets EU-politikk vil verken Senterpartiet eller SV høre snakk om. Jeg tar vel ikke mye feil når jeg antar at verken representanten Olav Akselsen eller representanten Sylvia Brustad vil høre snakk om SVs energipolitikk med sivil ulydighet mot både oljeboring og gasskraftverk.

Det er i ganske fundamentale spørsmål at de tre sosialistiske partiene stiller ultimatum til hverandre. Det skal bli interessant å følge dette videre.

Regjeringen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er godt i gang med viktige reformer for å skape større valgfrihet for den enkelte og familien, for å sikre våre barn en bedre skole, for å skape en mer moderne og tilgjengelig offentlig sektor og for å trygge velferden. Men viktigst: Vi har fått orden på norsk økonomi.

Den økonomiske politikken høster anerkjennelse langt utenfor Norges grenser. Det finnes mange eksempler på land som ikke har klart å forvalte sin rikdom. Vi er i ferd med å lykkes gjennom oppbygging av det fremtidige pensjonsfondet. Norsk økonomi har fått en myk landing. Nå øker den økonomiske veksten, nye bedrifter etableres, og flere kommer i arbeid. Optimismen er tilbake.

Også i denne debatten har vi fått høre at Regjeringen ikke skulle ha noen politikk for verdiskaping eller noen næringspolitikk. Men det er jo resultatene som teller! Det er resultatene av politikken som avgjør, og vi ser at vi har lyktes. Skal vi trygge velferden, må vi sikre verdiskapingen. Verdiskapingen er jo selve fundamentet for velferden. Når vi senker skattene, bidrar det til at hver enkelt familie får beholde mer av sin egen inntekt. Dermed kan man skape trygghet og velferd for seg og sine. Når vi senker skattene, får bedriftene bedre rammebetingelser. Det øker verdiskapingen, og dermed får vi et bedre fundament for å trygge velferden.

Både representanten Kristin Halvorsen og representanten Jens Stoltenberg sier at vi må velge mellom lavere skatt og bedre velferd. Denne regjeringen har vist at man gjennom tre år har klart både å senke skattene og å trygge velferden. Faktisk er det slik at lavere skatt skaper et fundament for en bedre velferd. Jeg hører av og til at det sies at vi ikke har råd til å gi skattelettelser. Har Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg noen gang spurt vanlige folk som betaler altfor mye skatt, om de har råd til å betale så mye skatt? Eller har man noen gang spurt bedrifter som sliter med å få hjulene til å gå rundt, om de har råd til å betale så mye skatt som de faktisk gjør? Realiteten er at vi må fortsette en politikk med lavere skatter for å kunne trygge velferden.

Nå hører jeg at det mumles i krokene fra både SV og Arbeiderpartiet om at det skattenivået som man har kjempet imot i hele denne perioden, egentlig er ganske OK. Kan vi stole på at man vil stå ved et slikt løfte? Har vi ikke tidligere også hørt at Arbeiderpartiet har sagt at vi har nådd taket for skatter og avgifter? Bare i denne perioden har Arbeiderpartiet brutt sitt løfte i verdipapiret som gikk ut på at man skulle lønnsjustere toppskatten hvert eneste år. I denne perioden har Arbeiderpartiet sagt at man ikke skulle øke skattene, men man har gjort det allikevel. Hva kommer det av at skatteøkningspartiene plutselig synes at det skattenivået man var helt imot for noen måneder siden, plutselig er helt OK? Og kanskje enda viktigere: Hvilke utgiftsforslag er det SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet har tenkt å legge bort? Hvis det er slik at Arbeiderpartiet mener at skattenivået faktisk er helt OK, mens de for ett år siden ville ha et skattenivå som var 4–5 milliarder kr høyere, betyr jo det at Arbeiderpartiet må kutte i sitt eget budsjett med 4–5 milliarder kr. Hvis det er slik at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå skal legge seg på en mer ansvarlig skattepolitikk, betyr det at det ikke kan renne ut milliarder hver gang opposisjonens politikere åpner munnen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [22:19:17]: Det er verdiskapingen som sikrer velferden, sa Sanner. Ja, det er riktig. Men Høyre tar feil når de hevder at skattelettelser er nøkkelen til verdiskaping.

Det som skiller Norge og de andre nordiske landene fra de fleste andre land, er at vi har et høyere velferdsnivå, at en større andel av befolkningen er i arbeid, og at vi har et høyere skattenivå. Regjeringen har lovet nye 16 milliarder kr i skattelettelser, selv om statsministeren har sagt at skattelettelser ikke er hovedprioritet. Det er først og fremst i personbeskatningen dette skal komme.

Det er god vekst i norsk økonomi, som Sanner sa, men den er i stor grad forbruksdrevet. Det er altså ikke forhold i norsk økonomi som tilsier en ytterligere stimulans av forbruket gjennom nye lettelser i skattene. Derimot er det alvorlig mangel på penger der hvor velferdstjenestene ytes, nemlig i kommunene. Dette berørte ikke Sanner i sitt innlegg, så han bekymrer seg åpenbart lite for det store gapet mellom inntekter og pålagte utgifter som kommunene nå sliter med når de skal lage budsjetter for neste år.

Jan Tore Sanner (H) [22:20:34]: Det er en ganske interessant påstand fra Arbeiderpartiets side at lavere skatt ikke er viktig for bedriftene våre. Vi lever faktisk i en globalisert verden hvor vi vet at bedriftene også ser på skattenivået når de skal etablere seg i et land, eller når de skal avgjøre om de skal utvikle sin virksomhet videre.

Vi har gjennom de senere år maktet å få ned skattenivået. Det gjør at vi har blitt et mer konkurransedyktig land for investeringer. Nå har vi varslet en skattereform som innebærer en ny kapitalbeskatning gjennom en gradvis utfasing av formuesskatten og gjennom innføring av den såkalte aksjonærmodellen. Det vil bidra til at vi bedrer rammebetingelsene ytterligere for næringslivet. I tillegg mener vi at det er viktig å få ned marginalskatten på arbeid, slik at det igjen skal lønne seg å jobbe, og slik at vi kan fjerne delingsmodellen, som mange små og mellomstore bedrifter har slitt med.

Gjermund Hagesæter (FrP) [22:21:53]: Eg vil først seie at eg er heilt einig med representanten Jan Tore Sanner i at det å senke skattar og avgifter og betre rammevilkåra sjølvsagt er heilt avgjerande for at ein skal kunne få til ei god verdiskaping og ei god sysselsetjing, og for at ein skal kunne behalde dei arbeidsplassane ein har, og skape nye.

Tidlegare har vi hørt at Jan Tore Sanner har argumentert for at det viktigaste for å få til sysselsetjing og vekst i økonomien er å halde ein stram finanspolitikk. No har vi faktisk den situasjonen i dag at vi har 100 000 arbeidsledige. Vi har ei rekordlåg prisstigning. Vi har tal frå SSB som viser at i fjor fekk vi 8 000 nye sosialklientar. Då er mitt spørsmål: Viser ikkje det at den finanspolitikken som har vore ført, har vore for defensiv og burde vore meir offensiv i form av meir skattelette og også meir investering i infrastruktur for å styrkje norsk økonomi?

Jan Tore Sanner (H) [22:23:13]: Jeg kan nok være enig med Gjermund Hagesæter i mye, men når det gjelder finanspolitikken, er vi åpenbart fortsatt fundamentalt uenige.

Nå har vi faktisk sett at den politikken vi har ført, virker. Nettopp gjennom å føre en stram finanspolitikk har vi fått renten ned med 5 pst. Det betyr for en familie at man frigjør nesten 50 000 kr hvis man har en gjeld på 1,5 mill. kr. Vi har fått til en mer konkurransedyktig kronekurs, og det er helt avgjørende for det eksportrettede næringsliv. Faktisk har kronen nå svekket seg med 10–12 pst. i forhold til euroen. Det betyr at marginen for de bedriftene som konkurrerer med resten av Europa, er blitt 10–12 pst. bedre. Det betyr at man har mulighet til å sikre arbeidsplassene. Det betyr at man har mulighet til gradvis også å ekspandere og etablere nye arbeidsplasser. Men det vi har lært av erfaring, er at det tar noe tid fra veksten tar seg opp, og til de nye arbeidsplassene kommer. Men nå ser vi at det etableres flere bedrifter, og vi ser også at arbeidsledigheten kommer til å gå gradvis ned.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [22:24:40]: Jeg hadde gleden av å være i en debatt med Kåre Willoch i Bergen i forrige uke, der han tok til orde for en verdibasert konservatisme. Det er et budskap som ofte står i ganske skarp kontrast til dagens Høyre, som går til valg med vulgære slagord som: Mer igjen for pengene – og ser ut til å ha det å snu på hver eneste krone som sin viktigste misjon i politikken. I den perioden vi er inne i nå, har Høyre vist uvilje mot å gjøre noe med galopperende lederlønninger. Man har gått inn for ytterligere lettelser i kapitalbeskatningen, og man viser stadig en grenseløs tillit til markedet som problemløser – altså stikk i strid med det som er kjernen i Willochs budskap.

Han skriver i Aftenposten i august:

«I vår tid ser man forfall i form av rovdyrkapitalisme og grådighetskultur i kapitalistiske økonomier.»

Han er redd for at dette skal undergrave tilliten til kapitalismen. Nå er det noe som for så vidt ikke ville bekymret meg så mye, men det ville sikkert bekymret Sanner mer, og jeg lurer på om han er enig i at vår tid preges av rovdyrkapitalisme og grådighetskultur i kapitalistiske økonomier.

Jan Tore Sanner (H) [22:26:02]: Det er ingen tvil om at kapitalismen og markedsøkonomien også trenger å tøyles. Det er ingen konservative som har satt spørsmålstegn ved det. Derimot har vi erfart at markedsøkonomien er et langt bedre økonomisk system enn planøkonomien. Men markedsøkonomien forutsetter at vi har institusjoner og en lovgivning som sørger for at vi har gode spilleregler. Det er derfor vi også har skjerpet konkurranselovgivningen.

Høyre ønsker også at Norge skal bli medlem av EU. For det er nå engang slik at i vår globaliserte tidsalder er det en del beslutninger som må fattes på et overnasjonalt nivå. Og hvis vi skal klare å håndtere en del av de spørsmål som jeg vet at Bjørlo Lysbakken er opptatt av, må vi benytte oss av overnasjonalitet. Det er små land med en åpen økonomi som blir mest sårbare uten vilje til å bruke overnasjonale organer.

Til slutt: Bjørlo Lysbakken hadde også en interessant artikkel i Klassekampen i dag, og jeg registrerte at han etterlyste visjoner på venstresiden. Så det skal bli spennende å følge med videre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Simonsen (uav) [22:27:30]: Jeg satt forleden dag hjemme i stuen min og svitsjet mellom de forskjellige TV-kanalene. Plutselig kom jeg inn på NRK, og der gliste representanten Carl I. Hagens ansikt mot meg akkurat i det han sa at Norge er verdens rikeste land. Og så la han til: Vi har et overskudd på 500 000 mill. kr. Så konkluderte han med at derfor har vi råd til å kjøpe det beste utstyret for flysikkerhet som kan kjøpes. Det var dagen etter at en asylsøker gikk amok i et fly.

Det minte meg om en tilsvarende gruoppvekkende hendelse ca. ett år før. Jeg svitsjet mellom TV-kanalene, og plutselig var Carl I. Hagen inne på NRK og sa: Norge er verdens rikeste land, og derfor har vi råd til å kjøpe nye pass til samtlige borgere i Norge i løpet av inneværende år. Jeg regnet raskt ut at det ville koste ca. 1 milliard kr, men det var jo dagen etter at en politimann hadde sagt på TV at de gamle passene var lette å forfalske, og at man trengte nye pass.

Og så i dag tenkte jeg at jeg måtte følge litt med på trontaledebatten. Jeg satt på kontoret mitt, skrudde på TV-en, og der havnet jeg midt inne i representanten Hagens innlegg akkurat idet han prøvde å forklare representanten Stoltenberg at Norge var verdens rikeste land, og han sa at det var ikke riktig som representanten Stoltenberg sa, at hvis vi økte en utgift, måtte vi også redusere en annen utgiftspost tilsvarende. Det er mulig at to pluss to blir fire i de fleste andre land i verden, men Norge er verdens rikeste land, så her gikk ikke dette regnestykket opp på denne måten. Det var bare å ta litt av overskuddet på 500 000 mill. kr, så var alle problemene løst.

Kanskje har representanten Hagen litt rett. Jeg tror ikke at norsk økonomi blir rasert selv om en øker minstepensjonistenes beløp noe. Jeg tror ikke Norges økonomi blir rasert om man styrker politiet noe og bruker litt av disse pengene. Men dersom man bruker dette overskuddet til å øke minstepensjonen og styrke politiet og styrke skolen og bygge flere veier og styrke helsevesenet og gi alle nordmenn nytt pass og styrke flysikkerheten, da tror jeg vi har et problem. For jeg tror fremdeles det er slik som min barndomslærer fortalte, faktisk, at politikk til syvende og sist er å prioritere. Det er for enkelt bare å si at Norge er verdens rikeste land.

Representanten Carl I. Hagen har lagt fram et forslag i dag om å innføre en ordning med lukkede asylmottak. Forslaget er klosset formulert og vanskelig å forstå meningen med, men jeg vil fortolke det sånn at han mener at man skal ha lukkede asylmottak for de asylsøkerne som har fått avslag på sine søknader. Og da må jeg stille følgende spørsmål: Hva er det som får representanten Carl I. Hagen til å tro at dette er et så glimrende forslag? Tror han virkelig at en internasjonal terrorist som ønsker å komme til Norge, venter til han får avslag på asylsøknaden sin før han sprenger seg i luften? Eller tror han at en asylsøker som har kommet til Norge fordi han ønsker å stikke seg vekk som illegal innvandrer, venter til han får avslag på asylsøknaden før han forsvinner fra asylmottaket? Er det mulig at representanten Carl I. Hagen med dette forslaget – det kan også fortolkes slik – mener at noen farlige asylsøkere i tillegg skal bo i lukkede asylmottak? Det har han tidligere gått inn for. Men hvordan i all verden kan representanten Hagen eller noen andre vite hvem som er farlig asylsøker før han beviser det gjennom å gå til angrep på noen? Og da er det vanligvis for sent.

Jeg har derfor tillatt meg i dag å legge fram for Stortingets kontor et Dokument nr. 8-forslag, et privat forslag som går ut på en ordning med lukkede mottaksleirer, selvfølgelig med høyt servicenivå og av høy kvalitet, for samtlige asylsøkere, og så får man vente og se om representanten Hagen ser noen fortrinn med dette forslaget, eller om han altså mener at det er tilstrekkelig å bedre kontrollen med asylsøkere fra det tidspunktet de har fått avslag på sin søknad.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Øyvind Halleraker (H) [22:32:19]: Vi har i dag vært vitne til en selsom forestilling der partier som tar mål av seg til å regjere sammen og derigjennom fronte Norges interesser ute i verden, proklamerer vidt forskjellige holdninger i viktige spørsmål som forsvars- og sikkerhetspolitikk. Jeg sikter selvsagt til partiene Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.

Stoltenberg går meget langt i å hevde at krigen mot terror for å sikre stabilitet og sameksistens i verden bare kan skje gjennom fellesskapsorganisasjoner som bl.a. FN, NATO og EU. Ja, han hevder at dette kanskje er den viktigste saken vi står overfor i tiden som kommer. Det vil jeg fra Høyres side si meg enig i. I vår hjemlige politiske andedam kan man nok til tider virke noe nærsynt i forhold til disse sakene.

SV med Kristin Halvorsen i spissen kaller imidlertid dette å løpe USAs ærend og er imot det meste av det Stoltenberg er for. Selvsagt har Stoltenberg rett. Problemet hans er at han hevder å ville regjere sammen med partier som er uenig i hans politikk, og som fordømmer hans samarbeidsrelasjoner ute i verden. Det har de for øvrig gjort før. SV er som kjent etablert i kampen mot NATO og er imot vestlige makters samarbeidspolitikk. SV tok som kjent grundig feil den gang og er i ferd med å gjøre det igjen.

Jeg er stolt av å tilhøre en nasjon som med sin betydelige økonomiske bistand til tross for sin størrelse føler ansvar for utviklingen i den tredje verden. Jeg er stolt av å tilhøre en nasjon som gjennom Regjeringens miljø- og utviklingsarbeid utmerker seg på en slik måte at vår forhenværende miljøvernminister fikk toppvervet i FNs miljø- og utviklingsprogram. Jeg er stolt av at Regjeringen fører en forsvars- og sikkerhetspolitikk som medfører at vi stiller opp ute i verden mot terrorisme og kynisme, for å sikre stabilitet og møysommelig oppbygging av demokrati på ruinene av diktatorers feilslåtte ideologi og politikk. Og jeg er stolt av våre soldaters innsats i denne sammenheng, og har fra denne talerstol lyst til å gi dem og deres familier takk og anerkjennelse for den belastning de tar for å følge opp de vedtak vi fatter. De skal vite at et stort flertall i denne sal verdsetter innsatsen deres høyt, enten de nå er hjemkommet fra vanskelig gjenoppbyggingsarbeid i Irak, eller de tjenestegjør i det krevende arbeidet i NATOs ISAF-styrke i Afghanistan. De tar den personlige belastningen for å gi oss andre en tryggere verden ved møysommelig å bygge grunnlaget for nye demokratier.

Lars Egeland (SV) [22:35:18]: Sjøl om det er seint og det er høst ute, har jeg lyst til å si noe om strandsonen.

Tilgangen til natur, vann, strand – til rekreasjonsområder ved kysten – blir viktigere og viktigere etter hvert som mer av strandsonen bygges ned, og etter som befolkningen i pressområder, særlig på Østlandet, øker. Likevel ser vi fortsatt at tre av fire søknader om utbygging i 100-metersbeltet blir innvilget. Vi ser at allmennhetens tilgang til stranda blir mindre år for år – til tross for offentlige oppkjøp og til tross for et generelt forbud mot bygging i 100-metersbeltet.

Det er blitt en politisk besvergelse å si at nå må vi få en sterkere politikk for å ta vare på strandsonen. Sist vi hørte det, var da Hareide overtok som miljøvernminister. Det innebærer en erkjennelse av at det som til nå har vært gjort, ikke har vært bra nok. Men spørsmålet er jo hvor mange kilometer strandsone vi har råd til å miste mens vi venter.

Det er stor oppslutning i befolkningen for en mer restriktiv politikk når det gjelder strandsonen, også blant grunneiere og hytteeiere, som jo også ønsker å kunne gå tur uten å bli stoppet av gjerder.

Ikke minst fikk vi se hva folk mente i vår da Regjeringa ville selge Bolærne til Smiths Venner. Det var moro å samle protestunderskrifter da: Ingen sa nei, man hentet foreldre og unger og bestemødre og venner, sånn at alle skulle få skrive under. Her kom det fram mye oppsamlet raseri over herjinga med folks hevdvunnne rettigheter og den økende utestenginga fra stranda, raseri over reduksjonen i tradisjonelle rettigheter i skjærgården, raseri over at man ville privatisere det som ble oppfattet som folkets eiendom. Det er å håpe at reaksjonene fra befolkningen ved Oslofjorden, og også fra lokalpolitikere fra alle partier i området, ble en kraftig vekker for Regjeringa.

Etter SVs mening trenger vi ikke bare en ny oppfordring til kommunene og fylkeskommunene om en strengere håndheving i strandsonen, vi trenger en plan for frigjøring av strandsonen. En slik plan må inkludere en strengere lovgivning, stopp i dispensasjoner, styrket oppkjøp av friområder og, ikke minst, ikke flere salg av kystperler, slik Regjeringa ville med Bolærne.

Heidi Larssen (H) [22:38:13]: Jeg vet ikke helt om ordet «feig» er parlamentarisk, men jeg er fristet til å bruke det om Arbeiderpartiets leder, Jens Stoltenberg, som i replikkrunden tidligere i dag sa at han vil «vente med pensjonsdebatten», og også om Carl I. Hagen, som nekter å se de utfordringene vi står overfor, da han i dag morges ønsket rausere pensjoner enn etter dagens regelverk og underslo at deres primærstandpunkt i Pensjonskommisjonen kun er en statlig minstepensjon. Dobbeltkommunikasjon kan man kanskje også kalle det. Representantene Stoltenberg og Hagen forbauser meg når vi vet at vi studerer lenger, pensjonerer oss tidligere, føder færre barn, lever lenger – altså at det blir færre og færre yrkesaktive som skal betale for flere og flere pensjonister, som får høyere og høyere pensjon. En av mine medrepresentanter nekter å diskutere, og den andre lukker øynene.

Fra Høyres side er vi meget fornøyd med at Regjeringen nå i høst vil legge frem en melding om et mer bærekraftig og rettferdig pensjonssystem, og vi er ikke redd for å diskutere innholdet i det. Blant annet ønsker Høyre en større andel av innskuddsbasert, individuelt fundert pensjon enn det flertallet i Pensjonskommisjonen gikk inn for. Det hindret oss imidlertid ikke i å gå inn for det brede kompromisset i kommisjonen, hvor en av pilarene er at pensjonen i større grad enn i dag skal stå i forhold til livsinntekten. En annen pilar er å oppmuntre folk til å stå lenger i arbeid, og en tredje er å omgjøre oljefondet til et pensjonsfond, med større sammenheng mellom forpliktelser, fond og økonomisk utvikling.

Fremskrittspartiets primære standpunkt er at alle skal få en pensjon tilnærmet lik dagens minstepensjon. Pensjon utover det er det opp til den enkelte eller arbeidsgiver å ordne. Heller ikke et pensjonsfond jubler de over. Men ser ikke Fremskrittspartiet at også fremtidige generasjoner på denne måten kunne få nyte godt av vår felles formue? Jeg lurer også på hvorfor Fremskrittspartiet ikke vil være med på et bredt pensjonsforlik, slik at også fremtidige pensjonister blir sikret en ordnet økonomi og en pensjon de kan stole på blir utbetalt.

I Arbeiderpartiet er de som er imot forslagene fra Pensjonskommisjonen, på banen, men ikke de som er enige med nestleder Hill-Marta Solberg. Da blir det jo ikke noen debatt, og det blir ikke debatt uten alternativer. Og det er nå litt underlig at partiets leder ikke mener noe om vår tids viktigste spørsmål.

Presidenten: Representanten har helt rett i at ordet «feig» om en medrepresentant ikke er et akseptert parlamentarisk uttrykk, så nå har presidenten bidratt til å rettlede representanten på det området.

Svein Roald Hansen (A) [22:41:17]: Å vente med pensjonsdebatten til Regjeringen har lagt fram sin melding om saken, er vel snarere fornuftig enn feigt.

Newsweek hadde i sitt juli-nummer en reportasje om verdens beste land. Om de nordiske landenes suksess skriver bladet:

«De tok tre grunnleggende valg: De prioriterte utdanning. De satset på rettferdig fordeling, sosial sikkerhet, en felles skole og offentlig helsevesen. Og – de bygde opp en konkurransedyktig privat sektor.»

Mange hevdet, skriver Newsweek, at det høye skattenivået ville knekke privat sektor, men det har ikke skjedd.

Statsministeren innledet debatten med at Regjeringen ville forsvare den norske velferdsmodellen med rettigheter og universelle ordninger. Debatten har vist at det er bred enighet om at det er verdiskapingen som må sikre velferden. Skal vi sikre verdiskapingen i et lengre perspektiv, trengs en langt mer aktiv næringspolitikk enn det denne Regjeringen fører. Skattelettelser er ikke det eneste saliggjørende, og langt fra tilstrekkelig.

Det som skiller Norge og andre nordiske land fra de fleste andre land, er at vi både har et høyere velferdsnivå, en større andel av befolkningen i arbeid og et høyere skattenivå. Det er denne kombinasjonen som har ført oss til topps på FNs liste over verdens beste land å bo i.

Det vi hører fra Høyres talere i denne debatten, er at det viktigste for å sikre verdiskapingen er stadig nye milliarder i skattelettelser. Da glemmes sammenhengen mellom verdiskaping og godt utbygde velferdsordninger for alle som grunnlag for høy sysselsetting og derved høy verdiskaping.

Det er kvaliteten på våre felles velferdsordninger som sikrer høy yrkesdeltakelse, gjennom utdanning, gode helsetjenester, barnehagetilbud og foreldrepermisjoner, som gir muligheter for at alle kan delta i yrkeslivet. Det er denne sammenhengen som nå trues av Regjeringens prioritering av skattelettelser. Norsk økonomi er i vekst, men den er i for stor grad forbruksdrevet. Da kan ikke det rette svaret være enda flere milliarder i skattelettelser, som i hovedsak skal komme på personsiden.

Høyre gikk til valg på skatt og skole. Vi har fått skattelettelser. Men de som skal sikre en god skole og en god eldreomsorg, nemlig kommunene, får ikke endene til å møtes. Kommune etter kommune, uansett om de er Høyre-styrt, arbeiderpartistyrt, SV-styrt eller fremskrittspartistyrt, varsler om alvorlige nedskjæringer i sine tjenestetilbud neste år, fordi utgiftene vokser mer enn inntektene. Det burde bekymre Regjeringen langt mer enn det det gjør. For det er her en viktig bunnplanke i vårt velferdssamfunn for alvor begynner å svikte. Nye milliarder til økt privat forbruk kan ikke rette opp denne svikten.

Finn-Kristian Marthinsen (KrF) [22:44:24]: Hva er det vi mennesker til daglig er opptatt av? Jeg tror det er å ha det bra – med andre ord: trygghet i hverdagen. Denne tryggheten er det vi politikere skal legge til rette for med vedtak, lover og fordeling av fellesskapets goder. Det er dette trontalen beskrev på de mange områdene som virker inn på menneskelivet, fra unnfangelsen og til den naturlige død.

For Kristelig Folkeparti er alle menneskers liv en utfordring med hensyn til å bli sett, verdsatt og oppmuntret. Det krever aktiv solidaritet, nestekjærlighet og vilje til å dele.

Gjennom mine år her i Stortinget har jeg merket at det veldig lett blir slik at det jeg gjør eller arbeider for, kun gjelder andre, altså at det blir en viss distanse mellom meg og vedtaket for de andre. Slik er det selvsagt ikke. Vedtakene involverer også meg og mitt liv. Når vi snakker om solidaritet og vilje til å dele, spørres det selvsagt ikke bare om å fordele det som er til overs. Hva er jeg villig til å gi avkall på for at andre skal få det de ellers måtte være foruten?

Ofte peker vi indirekte på andre som bør bidra, og viser stor oppfinnsomhet og absolutt klarsyn med hensyn til hvem disse personer og bedrifter er. Med dette ønsker jeg å peke på det jeg tror er en sviktende grunnplanke i samfunnshuset, nemlig ideologisk verdiforankring for enkeltmennesker og fellesskap. Verdibevisstheten om fundamentet for vårt liv synes avtagende i takt med velstandsutviklingen. Det virker som en bekreftelse på ordtaket «mye vil ha mer». Misunnelse og jantelov er vekstområder. Det er svært betenkelig. Jeg er derfor glad for det trontalen uttrykte om de ikke-materielle forutsetningene for å ha det bra i dagliglivet.

Kristelig Folkeparti vil være en pådriver for å hindre at det materielle drukner den åndelige side ved menneskelivet. Når dette er sagt, vil jeg selvsagt føye til at tryggheten i hverdag og helg også avhenger av mange andre faktorer, men dette har det vært mange innlegg om i løpet av debatten. Barnehager, kontantstøtte, skole, fritidsaktiviteter, arbeidsplasser, pensjonsordninger, sykehus, eldreomsorg og ytterligere annet, som politi, kriminalomsorg for øvrig og enda mer.

Det er viktig med alle ordninger, vesen og etater. Men jeg understreker i tillegg enkeltmenneskers ansvar for og forpliktelser til å yte bidrag til et solidarisk samfunn der det er godt å være medmenneske, enten vi er barn, ungdom, voksne eller eldre.

Eirin Faldet (A) [22:47:41]: Sonja Sjøli hadde en forherligelse av Regjeringens innsats for barn og unge, men på grunn av tiden fikk hun sikkert ikke med seg alt, så jeg skal prøve å bidra litt. Hun glemte nemlig å nevne at barn nå dessverre må slutte i skolefritidsordningen fordi den har blitt for dyr, og fordi mange foreldre rett og slett ikke ser seg økonomisk i stand til å ha barna sine der. Hun roste Regjeringen for at det nå behandles flere pasienter enn noensinne ved sykehusene, men glemte å fortelle at sykehusene faktisk foretar inngrep og sender pasientene så tidlig ut at behandlingen rett og slett overføres til kommunene, som denne høyreregjeringen heller ikke har vært særlig spandabel overfor. Kommunene får altså regningen.

Jan Tore Sanner sa at denne høyreregjeringen har maktet både å redusere skatter og å skape bedre velferd. Jeg er ikke så sikker på om alle arbeidsledige er enige i det. Jeg tror heller ikke moderniseringsministeren har hatt særlig god kontakt med arbeidstakerorganisasjonene. Sannheten er at denne regjeringen har foretatt kraftige kutt i dagpengeordningen, nedprioritert arbeidsmarkedstiltak, svekket arbeidstakernes rettigheter og foretatt svekkelser i attføringsordningene. Kort sagt: Høyre ønsker et usolidarisk arbeidsliv. Vi får et mer brutalt arbeidsliv, der hensynet til arbeidsgiverne går foran hensynet til arbeidstakerne.

Statsråd Meyer provoserer fagbevegelsen ved å fortelle at arbeidstakerorganisasjonene ikke er villige til omorganisering. Si meg, er han ikke orientert? Omorganisering og effektivisering har foregått og rammet mange i mange år. Det har tidligere skjedd i samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene, men dette opphørte under statsråd Norman og har ikke bedret seg under statsråd Meyer. Vi har i dag 301 214 uføretrygdede og 220 000 langtidssykemeldte. Har det streifet denne regjeringen og Meyer at effektivisering og omorganisering fører til at vi får flere uføretrygdede?

Det er mye å bekymre seg for i verden. Og Regjeringen har mange bekymringer, det skjønner jeg. Men at denne trontalen skulle avstedkomme store bekymringer for hvordan Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet skal kunne regjere sammen, undrer meg, for vi husker alle hvordan Sem-erklæringen ble til.

Trine Skei Grande (V) [22:51:05]: Vi er ikke så bekymret, for vi tror ikke det kommer til å skje.

I dag må jeg si at jeg virkelig har begynt å glede meg til valgkampen. Valgkamp betyr vanligvis action å være med på, men med det alternativet vi skal diskutere mot, blir det mye action å se på også!

Jeg har vokst opp i rent senterpartiland, med et kommunestyre bestående av en del eldre herrer som ikke hadde så mange tanker, men de hadde odel på kommunestyreplassen sin. Hvis de hadde hørt innlegget til Inger Enger i dag, hadde de garantert kommet og gitt henne en stor klem, alle sammen. Men jeg kjenner en del SV-ere også, og jeg er helt sikker på at det innlegget må ha fått det til å koke i ganske mange sosialistiske adrenalinhjerter. Vi vet hvordan det blir når det sosialistiske adrenalinet pipler fram. For maken til god, gammel senterpartipolitikk er det lenge siden jeg har hørt fra denne talerstolen. Så dette skal bli gøy.

Det andre som jeg syntes var veldig oppsiktsvekkende, var det svaret Jens Stoltenberg gav til Oddvard Nilsen i replikkrunden. Det fikk det til å gispe i et Venstre-hjerte. Vi kan nemlig en del om det å være yngst i en søskenflokk. Når søsken skal leke, er det om å gjøre for at de ikke skal krangle, å lage regler så alle kan leke på lik linje. Søskenkrangel får man virkelig dyrket fram hvis det er slik at det alltid er den store som skal lage reglene for de andre.

Formuleringen om at hvis vi ikke blir enige med de andre, er alternativet en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet, gjør det jo ganske klart at det er de store som skal lage reglene for de små. Og hvis de små ikke føyer seg til, skal de store leke alene. Det blir spennende å se hvordan man skal lage et samarbeid mellom tre partier, noe som noen av oss har lang erfaring med, hvis det er regelen at det alltid er den store som skal få lov til å definere reglene for hvordan man skal leke sammen.

Per Ove Width (FrP) [22:53:33]: Trontalen var nærmest kjemisk fri for omtale av det norske forsvaret og inneholdt stort sett bare de vanlige frasene. Heller ikke under dagens debatt har Forsvaret vært noe spesielt omtalt. Det man da kan konstatere, er at Regjeringen viderefører nedbyggingen av Forsvaret, og det er det naturligvis ikke særlig hyggelig å bli minnet om.

Regjeringen har vært tidlig ute med å love norsk deltakelse i ulike militære operasjoner i utlandet. Ofte har dette vært oppdrag det har vært gode grunner til å delta i. I forbindelse med norske styrkers deltakelse i ulike utenlandsoperasjoner oppstår det dessverre fra tid til annen situasjoner som resulterer i at soldatene får psykiske skader. Med den utviklingen vi i dag ser i de konfliktområder hvor Norge bidrar med styrker, er det dessverre sannsynlig at det vil bli en økning i denne type skader i tiden framover. Vi vet av erfaring at det også fra tidligere utenlandsoperasjoner har vært behov for en langtidsoppfølging av denne type pasienter. Forsvaret har i så måte plikt til å gi hjelp til de tilbakevendte soldatene.

Bæreia, soldatenes eget rekonvalesentsenter, har i en årrekke vært et svært kjærkomment og nyttig tilbud til krigsveteraner både fra tidligere kriger og senere FN- og NATO-operasjoner. Slik finansieringen av Bæreia nå blir lagt fram fra Regjeringen, vil dette tilbudet bli revet bort fra denne store gruppen brukere – dette uten at brukerne får noen form for tilsvarende tilbud et annet sted. Regjeringen skylder sågar på at helsevesenets oppgave er å ta vare på dem som har senvirkninger fra krigsinnsats. Dette er i og for seg riktig, men det er respektløst ikke å opprettholde et så bredt tilbud som Bæreia til disse menneskene som har gitt så mye av seg selv for å sikre freden og demokratibyggingen.

Fremskrittspartiet vil se på alternative måter for å opprettholde et anstendig tilbud til våre krigsveteraner, både eldre og unge, slik at de kan fungere godt i det sivile samfunnet. Nedbygging og nedlegging av denne type tilbud til våre krigsveteraner må derfor ikke ha noe med Regjeringens nedbygging og rasjonalisering av Forsvaret å gjøre. Våre krigsveteraner beklager sterkt det som skjer. Det er ikke vanskelig å være enig.

Carl I. Hagen (FrP) [22:56:23]: Bare noen få kommentarer på slutten av trontaledebatten om to av de forslag som vi har tillatt oss å fremsette. Det første går på å etablere lukkede asylmottak, særlig for dem som har fått endelig avslag på sin asylsøknad. Det skal bli interessant å se hvordan Arbeiderpartiet forholder seg til dette forslaget, for tidligere i dag, i Dagsnytt kl. 12, uttalte Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talskvinne, Signe Øye, følgende om asylsøkere som har fått avslag på sin søknad, og som ikke har noe sted å bo:

«Situasjonen er uholdbar. Dette er regjeringens ansvar og ikke kommunenes. Arbeiderpartiet fremmet i forrige uke et forslag om at det skal lages spesielle mottak for dem som har fått avslag, og som skal ut, men som ikke kan sendes ut fordi det land hvor de hører hjemme, kommer fra, ikke vil ta dem imot. Der skal de få mat og tak over hodet, men ikke noe mer. De må være i mottak til man finner en løsning på situasjonen. Det må også arbeides aktivt mot de land som de skal tilbake til.»

Dette sier Arbeiderpartiets talskvinne når det gjelder innvandringspolitikken. Det hun gir uttrykk for, er nesten ordrett det samme som står i vårt forslag nr. 1. Det skal bli spennende å se om det fra Arbeiderpartiets side vil skje en oppfølging av det talskvinnen sier i nyhetsmeldingene, eller om det som vanlig, eller som vi har hatt eksempler på før, er slik at man sier en ting utad, og så følger man det ikke opp i stortingssalen.

Når det gjelder vårt forslag nr. 3, om å sikre kommunene det inntektsgrunnlaget som de har basert sine budsjetter på, vet vi at det kan gjøres på forskjellige måter, gjennom nysalderingen eller gjennom egen tilleggsbevilgning. Det er for oss underordnet. Det viktigste for oss er at Stortinget slår fast at kommunene vil få slik kompensasjon, slik at de ikke setter i verk eventuelt nødvendige innstrammingstiltak, oppsigelser, i sin tjenesteproduksjon, som de kanskje ellers ville gjøre.

Ellers har det vært en interessant trontaledebatt. Vi kommer vel til å ha mange, mange runder. Når det gjelder det regjeringsalternativet som fremkommer på sosialistisk side, må jeg innrømme at det på en måte faktisk kunne vært interessant å få et slikt flertall for å ha fornøyelsen av å se hvorledes de forhandlingene skulle gå, hvorledes en slik regjering skulle greie å oppføre seg. Dessverre er det et eksperiment som ikke vil være til landets fordel, så jeg kommer vel ikke til å arbeide for at det skulle bli et slikt flertall, men tvert om det motsatte. Men det er nesten litt fristende, for etter å ha hørt Senterpartiets, Arbeiderpartiets og SVs parlamentariske ledere i dag og i andre debatter, ville det vært meget interessant bare sånn for studiets skyld å se hvordan det ville gå.

Oddvard Nilsen (H) [22:59:32]: Trontalen er på en måte opposisjonens debatt. Selve debattopplegget i denne salen i dag bærer bud om det. Derfor hadde man kanskje forventet at dette annonserte regjeringsalternativet – Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – ville fremstå med noe politikk som var felles. Det har vært helt fraværende i denne debatten. Hver gang man har nærmet seg den problemstillingen, har man fått til svar at det er krevende, men der stoppet det. Nå skal det riktignok sies at innledningsvis var det faktisk en antydning til likt temavalg. Representanten Stoltenberg valgte en utenrikspolitisk antydning i sitt innlegg, det samme gjorde Kristin Halvorsen. Men der ligger også den enorme forskjellen. Representanten Stoltenberg påpekte hva som har vært den lange linjen i norsk utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk, nemlig at vi også tar ansvar, deltar og er med. Kristin Halvorsens innlegg bar kun bud om én ting: melde seg ut, stå fritt. Det er en helt ny linje i norsk politikk. Det er et hav, det er et gap mellom de to standpunktene.

Stoltenberg sa i sitt svar til meg at hvis det ikke ble som Arbeiderpartiet ville, ville de danne regjering alene. Da har jeg et konkret spørsmål til Kristin Halvorsen. I Kristin Halvorsens partiprogram står at de skal melde Norge ut av NATO. Jeg vet at SV ble dannet i 1961 på bakgrunn av nettopp motstand mot NATO og sikkerhetspolitikken. Mitt spørsmål til Kristin Halvorsen er: Er hun villig til å oppgi også det standpunktet, som jeg oppfatter som sjelen i SV, for å få regjeringssamarbeid sammen med Arbeiderpartiet? Nå er hun i salen. Nå kan hun svare. Vil hun fremme et slikt forslag, eller vil hun ikke fremme et slikt forslag?

Jens Stoltenberg (A) [23:01:48]: Først kort til forslagene: Arbeiderpartiet har en lang og god tradisjon for ikke å stemme for forslag som fremmes i salen. Vi mener at forslag trenger en helt annen type behandling, ikke nødvendigvis fordi vi er uenig i dem, men simpelthen fordi vi mener at det å ta opp forslag i salen er en gal behandlingsform med mindre det er helt særskilte grunner som taler for å ta dem direkte i salen, og det er det ikke i disse tilfellene. Dette er saker som det er helt mulig å ta i forbindelse med f.eks. statsbudsjettet, hvor vi skal behandle bevilgninger til asylmottak og behov for forsterkede mottak, spesialmottak og andre ting. Spørsmålet om kampen mot arbeidsløshet er det helt naturlig å ta i forbindelse med statsbudsjettet, og spørsmålet om kommuneøkonomien kan tas enten i statsbudsjettet eller i nysalderingen. Så når vi stemmer mot forslagene, er det ikke nødvendigvis fordi vi er uenig i realiteten i alle forslagene, men simpelthen fordi vi er imot denne måten å behandle forslag på, og det er vi enten vi er i posisjon eller opposisjon. Så det er en kort begrunnelse for hvorfor vi stemmer mot forslagene.

Når det så gjelder regjeringsalternativet, vil jeg si følgende: For det første er det slik at man fra regjeringspartienes side bør være veldig varsom. Kristelig Folkeparti gikk til valg på et helt annet regjeringsalternativ enn det regjeringsalternativet de havnet i. Vi annonserer i hvert fall tydelig på forhånd hva vi vil arbeide for og søke å få til.

Det andre er at man ikke var i nærheten av å presentere noen felles politikk for denne regjeringen før valget. Det var faktisk Carl I. Hagen som måtte hjelpe dem å peke ut statsminister. De greide ikke engang å bli enige om det.

Det vi gjør, er å gå til valg på våre programmer, og så går vi til valg på en klar viljeserklæring om å forhandle oss fram til en felles plattform. Jeg har god tro på at vi skal få til det, fordi disse partiene, på tross av at vi er uenige om en del enkeltsaker, er enige om det aller viktigste, nemlig at vi må stanse høyredreiningen i det norske samfunnet, hvor man fører en politikk som går i gal retning på veldig mange områder, og hvor man mener at det er riktig å bruke de store pengene, de tallfestede løftene, på lavere skatt, mest til dem som har mest fra før, dokumentert tydelig i skattemeldingen, framfor å bruke disse pengene på å sikre pensjon, eldreomsorg, skole og kampen mot ledighet. Det er en stor og viktig ideologisk forskjell, og jeg har god tro på at vi kommer til å forhandle oss fram til et godt flertallsgrunnlag.

Det tredje er at selv når disse tre regjeringspartiene, som de siste ukene har avslørt at de er uenige om flyktningpolitikken og om energipolitikken – vi hørte at energiministeren var glad, og at miljøministeren og statsministeren var skuffet, når det nå kom et gasskraftverk – og uenige også om viktige deler av europapolitikken og norske bidrag med styrker til en framtidig europahær, har greid å bli enige om et eller annet mer eller mindre skjørt kompromiss, så er det fortsatt uklart hva slags politikk landet får, for da skal de forhandle med Stortinget. Men hvis vi blir enige om et grunnlag som kan vare i fire år, har vi et avklart flertallsgrunnlag i fire år. Jeg mener at vi kommer til å vise både gjennom valget og valgresultatet og forhandlingene at det er mulig å stable på bena et varig flertallsalternativ til dagens svake mindretallsregjering.

Marit Arnstad (Sp) [23:05:16]: Helt kort til de forslag som Fremskrittspartiet har lagt fram under dagens debatt: Senterpartiet kommer til å støtte både forslag nr. 2 og forslag nr. 3. Vi syns dette er viktige forslag. Når det gjelder forslag nr. 3, er det jo slik at det som er avgjørende for handlefriheten til kommunene, er kommunenes driftsresultat. Det er det som avgjør hvilken handlefrihet de har. Høyres forsøk på å skape den forestilling at den økningen de nå gir i frie inntekter, på en måte skulle demme opp for den svikt kommunene har hatt i skatteinntekter, ikke bare så langt i år, men også i fjor, er sjølsagt helt feil i forhold til det folk ute opplever. Det er mulig at kommunalministeren mener at det som skjer i kommunene, overhodet ikke er noe problem. Det merkelige er at nesten alle av hennes egne partifeller som har ansvar lokalt, mener at det er problematisk, og likeså de lokalt folkevalgte fra Kristelig Folkeparti og Venstre.

Ellers må jeg si at Høyres omsorg for et mulig regjeringsalternativ bestående av Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV nesten er rørende. Det har vært atskillige innlegg her i dag om det. Det er mulig at det er komfortabelt og bekvemt, så slipper Høyre å snakke for mye om egen politikk. Men det er ikke så vanskelig som Oddvard Nilsen vil ha det til å se ut som. Hvorfor i alle dager skulle Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller SV legge fram noen felles erklæring før valget? Vi går da til valg som sjølstendige partier, på de partiprogrammene som våre landsmøter vedtar, akkurat som Høyre og Kristelig Folkeparti gjorde før valget i 2001. Kristelig Folkeparti gikk endog etter valget inn i et helt annet alternativ enn det de gikk til valg på, det de fortalte velgerne at de skulle gå inn i. Forhandlingene etter valget i 2001 var heller ikke så enkle. Det var ikke gitt at Høyre og Kristelig Folkeparti skulle komme i land i forhold til de forhandlingene. Nei, tvert imot. Det ble et brudd – ble det ikke det? – som varte en dag eller to, helt til Carl I. Hagen kom og sa fra om at her må det bli en regjering, dere har vær så god å sette dere igjen. Slik var det den regjeringen kom til. Det er klart at enhver forhandling mellom partier som har ulike politiske målsettinger, er krevende. Slik var det i 2001 mellom Høyre og Kristelig Folkeparti. Slik kommer det til å bli i en regjering som eventuelt blir dannet etter neste valg. Men jeg kan ikke se at det er så veldig vanskelig. Det er nokså enkelt. Vi gjør slik som Kristelig Folkeparti og Høyre gjorde før forrige valg. Vi går til valg som sjølstendige partier, på de program som våre landsmøter vedtar. Så vil styrkeforholdet partiene imellom etter valget avgjøre om det blir forhandlinger, og hvordan forhandlingene blir.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [23:08:17]: Dette er jo den siste trontaledebatten før neste stortingsvalg, og det er naturlig at det blir en belysning av regjeringsalternativer. Nå har jeg hørt Kristin Halvorsen før i dag si i mediene at det at en er opptatt av alternativer til den sittende regjering, betyr at en allerede har gitt opp å vinne valget, og hun vil gjerne ta en debatt om et alternativ. Det er jo selvsagt et forsøk på å hindre en slik debatt, men det skal hun ikke lykkes med, så naive er vi ikke.

Det er god grunn til å rette søkelyset mot alternativet, og det burde alternativet selv være glad for. Og grunnen til at det skjer, er jo ikke at vi forlanger et detaljert program fra en alternativ regjering før valget, det har jeg respekt for at en vil utforme etterpå. Grunnen er at disse tre partiene som vil dannet et alternativ, er fundamentalt uenige i grunnleggende spørsmål som bl.a. har å gjøre med landets forsvars- og utenrikspolitikk, med den økonomiske politikken og med næringspolitikk. Og da burde en få en antydning om hva en vil stå for.

Oddvard Nilsen hadde en betimelig utfordring til SV. Partiet ble dannet bl.a. ut fra motstanden mot NATO. Men jeg ser at SV og Kristin Halvorsen nå har blitt så ivrige etter å komme inn i regjeringskontorene at jeg tror de kommer til å gi opp NATO-motstanden etter relativt få minutter i regjeringsforhandlinger. Kan ikke SV like godt si det nå? Den motstanden har en i praksis gitt opp. Det er det samme med EØS-avtalen. Det vil kanskje ta 20 minutter i regjeringsforhandlingene, så har man gitt opp det også. Kan en ikke like godt si det nå? For dette blir jo resultatet. Eller blir det ikke det?

Jeg har også sett i Aftenposten nylig at selv motstanden i SV mot forurensende gasskraftverk ikke lenger er sikker hvis en skal inn i en regjering. Og Arbeiderpartiet er jo den ivrigste forkjemperen for å få flest mulig forurensende gasskraftverk fortest mulig. Men SV stiller ingen ultimative krav, ei heller på det. Dette er så fundamentale spørsmål at det er behov for å få en avklaring. Forskjellen mellom dette alternativet og den sittende samarbeidsregjering er jo at vi i tre år har bevist at vi kan føre en felles politikk fra dag til dag og fra time til time. Vi har jo vist det. Men alternativet gjør ikke forsøk engang. Stoltenberg har ikke gjort det minste forsøk, annet enn å snakke om at han vil ha et alternativ til disse fryktelige høyrekreftene. Så sier han at man må ha en flertallsregjering, for en mindretallsregjering er så ille. I neste øyeblikk sier Stoltenberg at det kan kanskje like gjerne bli en mindretallsregjering. Han undergraver jo flertallsalternativet som han har argumentert for i månedsvis. Dette er veldig interessant. Det er også interessant at disse tre partiene i noen spørsmål angriper Samarbeidsregjeringen fra to vidt forskjellige kanter. Når det gjelder vern, vil SV ha mer, og Senterpartiet vil ha mye mindre. Og når det gjelder tomtefesteloven, vil Arbeiderpartiet styrke tomtefesterne, mens Senterpartiet vil styrke grunneierne. Altså stikk motsatte standpunkt. Så dette kunne det vært veldig nyttig å få en nærmere avklaring av.

Kristin Halvorsen (SV) [23:11:50]: Jeg må si at jeg nyter denne oppmerksomheten i fulle drag. Jeg har nemlig vært med såpass lenge at jeg også har opplevd den situasjonen at SV har måttet slåss om å få litt oppmerksomhet. Så nå har jeg egentlig bare tenkt å stå her og vente til nye angrep kommer fra statsministeren. – Nei, jeg har tenkt å svare litt.

Den angrepsmåten som denne regjeringen nå legger opp til i forhold til det som er alternativet, er i stor grad preget av at man ikke vet hvilket bein man skal stå på. I det ene øyeblikket er SV så langt ute på venstresiden at det er helt umulig for noen andre partier å forholde seg til det. Ta spørsmålet om norsk NATO-medlemskap. Det er mulig at SV fremmet et forslag om det sist gang helt på begynnelsen av 1970-tallet. Men så lenge jeg har sittet på Stortinget, har SV aldri lagt fram et protestforslag om at Norge skal melde seg ut av NATO. Det vi derimot har gjort, er å sette store spørsmålstegn ved den strategien som NATO har når det gjelder førstebruk av atomvåpen, og ved mange vesentlige sider av norsk forsvarspolitikk som betydelige deler av Kristelig Folkepartis medlemmer vil være enig i at det settes spørsmålstegn ved – og mange andre i det norske samfunnet også. Det som er farlig for Kristelig Folkeparti, er at det kan finnes et alternativ når det gjelder utenrikspolitikk, der man ikke vil være like lojal i forhold til å følge USA i tykt og tynt som denne regjeringen er så lenge Jan Petersen er utenriksminister. Det er faktisk ganske mange mennesker som ønsker at Norge skal ha en mye tydeligere stemme i internasjonal politikk.

Når det gjelder spørsmålet om Norges EØS-tilknytning, har vi vært innom det både i denne debatten og tidligere. Svært mange mennesker setter spørsmålstegn ved en EØS-avtale som har blitt mye mer statisk enn det som var forutsetningen. Og det er langt inn i Kristelig Folkeparti et mye større ønske om å ha en mer fleksibel holdning til dette. Vi har sammen med Senterpartiet i denne salen tidligere foreslått at vi skal utrede alternative måter å være tilknyttet EU på. Det er heller ikke spesielt outrert.

Det jeg nyter med denne situasjonen, er at denne regjeringen nå ikke greier å legge fram et eneste forslag som kan gi hjertebank, muligens med unntak for de indre høyrekretser. For øvrig er det ikke noe prosjekt, ingenting Kristelig Folkeparti ønsker å oppnå, annet enn å prøve å bagatellisere hvor store skatteletter de har lovet for neste fireårsperiode. Og det er en politisk fattigdom som denne regjeringen går til valg på. Derfor tar jeg det som et veldig godt tegn at det er så mye oppmerksomhet rundt oss. Det har jeg tenkt å nyte i tiden som kommer, også.

Jens Stoltenberg (A) [23:15:11]: Jeg hører at Kjell Magne Bondevik gjerne vil fortsette denne debatten, og det er helt utmerket for meg. For problemet til Kjell Magne Bondevik er at han ikke er i nærheten av det som er hovedproblemstillingen, nemlig at Arbeiderpartiet går til valg på å forsøke å få til en flertallsregjering. Kristelig Folkeparti går til valg på en fortsatt mindretallsregjering. Den store forskjellen er at har du flertall, så har du flertall. Da får du gjennomført politikken din, da kan du gjøre store helhetlige grep gjennom en politikk som varer i fire år. Da kan du sette deg noen mål og være trygg på at dem kan du faktisk nå, for du har et flertall bak deg i Stortinget. Det er selvsagt mer krevende å forhandle fram et politisk grunnlag for et flertall enn det er å forhandle fram et grunnlag for et mindretall. Problemet er at når mindretallet er blitt enige, så gjenstår det fortsatt å skaffe flertall. Det er det som er den store forskjellen mellom det vi ønsker å få til, og det denne regjeringen har som ambisjon. Den har ikke engang ambisjon om å få til et flertallsgrunnlag. Den dagen denne regjeringen setter seg ned med Carl I. Hagen og begynner å forsøke å forhandle fram et helhetlig, varig flertallsgrunnlag, da sammenligner vi likt med likt.

Arbeiderpartiet alene hadde jo en oppslutning ved forrige kommunevalg og er på en meningsmåling større enn de tre regjeringspartienes til sammen. Men vårt mål er altså ikke å lage en mindretallsregjering, vårt mål er å lage en flertallsregjering, og det var ikke Bondevik i nærheten av å kommentere eller forholde seg til i sitt innlegg.

Det andre er at Bondevik skal være veldig forsiktig, for han sitter altså og leder en regjering han ikke var for før valget i 2001, og som han ikke fortalte velgerne om før valget i 2001. Da skal han være varsom med å kreve at andre skal fortelle i detalj. Vi har en målsetting og en viljeserklæring om å få til en flertallsregjering. Det forteller vi helt tydelig om.

Det tredje er gasskraftverk. Vel, jeg forstår ikke lenger hva denne regjeringen mener om gasskraftverk. For det første mener den åpenbart to forskjellige ting, for energiministeren er glad og statsministeren er skuffet når det skal bygges gasskraftverk i Norge. Det er punkt én. Punkt to er at Kjell Magne Bondevik åpenbart syns det er helt i orden med gasskraftverk på Melkøya. Der bygges det et svært gasskraftverk som produserer kraft, med gass inn og elektroner ut. Det er han for, det har han gitt skattelette, det synes han er kjempefint. Når de bygger et absolutt maken gasskraftverk på Kårstø, da er han plutselig veldig imot det, da er det et stort moralsk problem. Det er en veldig fleksibel miljømoral som gjør at du godtar gasskraftverk på Melkøya, men ikke på Kårstø, spesielt når du godtar begge deler, men altså åpenbart med litt ulik entusiasme. Så denne regjeringen har veldig store problemer med prinsipiell, helhetlig tenkning i miljøpolitikken.

Vi sier ja til bruk av gass forutsatt at det skjer innenfor Kyoto-avtalen innenfor et kvotesystem. Da er det det avgjørende, at vi respekterer våre internasjonale miljøforpliktelser, ikke om gasskraftverket ligger utenfor Hammerfest eller ved Kårstø.

Presidenten: Presidenten benytter anledningen til å minne om at all tale skal rettes til presidenten, ikke direkte til de enkelte representanter, og at statsministeren bør omtales som statsminister.

Per Sandberg (FrP) [23:18:18]: Debatten får temperatur på slutten. Men årsaken til at jeg bad om ordet, var det Jens Stoltenberg hadde i sitt forrige innlegg, da han skulle forklare seg bort fra hvorfor Arbeiderpartiet ikke kunne stemme for forslag de var for i en trontaledebatt, eller i salen, som Stoltenberg sa. Det er det jo interessant å merke seg, for i dag har det vært oppe en rekke representanter fra Arbeiderpartiet, og det eneste de har vært opptatt av, har vært kommuneøkonomien. Til dels har Fremskrittspartiet og regjeringspartiene fått hard medfart av disse representantene fordi vi ikke har villet ta ansvar for kommuneøkonomien. Og her har Arbeiderpartiet én mulighet. Muligheten ligger på bordet nå. Den muligheten trenger ikke å være til stede når statsbudsjettet skal behandles. Derfor er det veldig interessant å registrere at Arbeiderpartiet sannsynligvis vil stemme ned dette forslaget, og vil da ikke ha noen som helst troverdighet i forhold til å klage på økonomien i kommunesektoren i 2005 eller i årene framover.

Det er også interessant i forhold til forslaget om lukkede mottak, for det er rett og slett en reprise fra Arbeiderpartiets utvalg som kom med en innstilling til sitt parti for ikke så lenge siden, hvor de innstilte på en rekke forslag som var i tråd med Fremskrittspartiets politikk, men som landsstyret en uke etterpå i sin helhet stemte ned. Og når da talskvinnen representanten Signe Øye i dag igjen i media går klart og tydelig ut og sier at Arbeiderpartiet ønsker seg mottak på linje med det Fremskrittspartiet har foreslått og foreslår i kveld, og man bare noen timer senere presterer å stemme ned det forslaget, så håper jeg virkelig at presse og andre medier merker seg den måten Arbeiderpartiet opptrer på i forskjellige debatter nå, der de sier én ting og handler motsatt. Det har også denne debatten i dag vært et klart signal om. Arbeiderpartiet snakker forskjellig, ut fra hvilket standpunkt de har, og hvilken komite de måtte representere.

Men det gleder meg at vi får avslørt Arbeiderpartiet en gang for alle. Det som egentlig ligger i forslagene fra Fremskrittspartiet her nå, er jo, som representanten Hagen sa, at her kan vi avklare prinsippene. Vil vi gi mer penger til kommunene, vil vi opprette lukkede mottak, vil vi ha en plan for å redusere arbeidsledigheten, så kan vi ta prinsippvedtakene her nå, og så kan vi komme tilbake i senere saker i inneværende år for å iverksette forslagene i sin helhet.

Oddvard Nilsen (H) [23:21:30]: Først til representanten Arnstad angående det å snakke om vårt alternativ. Jeg synes ikke vi har gjort noe annet i hele dag. Samarbeidsregjeringen og representantene fra regjeringspartiene har snakket om vår egen politikk og lagt den frem så godt vi kan. Det er faktisk motparten – for det er jo et erklært alternativ – som ikke har lagt frem et fnugg av enhet knyttet til politikken. Det er riktig nok ingen som forventer at de som står bak det alternativet, skal legge frem hele programerklæringen sin. Nei, nei, nei – men det kunne kanskje være noen områder hvor man kunne peke på en annen politikk enn den Regjeringen har, og hvor man står samlet. Det er helt borte.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke representanten Halvorsens svar om NATO til meg. I Høyre er det slik at når vi lager våre partiprogrammer til stortingsvalget, så er det en meget seriøs prosess. Og det er slik at det som er vedtatt på landsmøtet, er det forpliktende for stortingsgruppen å gjennomføre. Jeg regner med det er akkurat den samme prosessen i SV. SV har da vitterlig for inneværende stortings valgprogram vedtatt på landsmøtet at Norge skal meldes ut av NATO. Det er viktig for meg å få sagt dette, for hvis det er slik at Kristin Halvorsen her og nå har lagt en programformulering død og maktesløs, og her sier at det ikke kommer noe forslag fra SV om å melde Norge ut av NATO, ja, da er det en parallell til Solheim, som i et TV-program omtrent kullkastet hele SVs program i løpet av to minutter. Er det slik det foregår i SV? Er det virkelig slik respekt man har for et landsmøte? Er det slik respekt man har for en programformulering, at man her bare sier at nei, den har vi ikke fremmet og har ikke tenkt å fremme i det hele tatt? Jeg kjenner usedvanlig mange SV-folk som er utrolig opptatt av nettopp det spørsmålet. Så spørsmålet til Kristin Halvorsen er: Har hun belegg for dette i partiet sitt?

Statsråd Erna Solberg [23:23:50]: Det er åpenbart at Arbeiderpartiet særlig føler ubehag ved å skulle gå inn i den diskusjonen de selv har satt på dagsordenen, som Jens Stoltenberg satte på dagsordenen da han sa at de skulle gjøre det historiske grepet sitt, nemlig å gå inn i en flertallsregjering med to andre partier. Det har Jens Stoltenberg nå snakket til og fra om i over et år, men han vil ikke gå lenger enn til å snakke om «flertallsregjering» og om hvor fint det er ikke å måtte gjøre kompromisser i Stortinget. Men han vil ikke gi innsyn i hvilke kompromisser han er villig til å gjøre internt i den flertallsregjeringen.

Det interessante er at dette er helt forskjellig fra det som var bakgrunnen for denne regjeringens etablering. Ingen av partiene som i dag sitter i regjering, gikk til valg på at vi kom til å ha et enhetlig regjeringsalternativ. Høyre gikk til valg på at vi ønsket det regjeringsalternativet som nå er fremkommet. Vi var veldig klar over at de to andre partiene hadde et annet primærvalg som utgangspunkt. Det var derfor helt unaturlig for oss å si hva vi kunne kompromisse om i den forbindelse.

Men det som Jens Stoltenberg har gjort til det viktigste temaet for Arbeiderpartiet i et år nå og sannsynligvis det neste året, er at han har et nytt konsept som skal skape ro og fred i Det politiske Norge. Men hva innholdet i dette er, vil han ikke si noe om. Og vi har altså i løpet av ganske få debatter utenfor denne salen og senest i dag opplevd at forskjellige partier som inngår i dette kompromisset, i dette flertallsalternativet som skal skape ro og fred i det norske politiske liv, har nedlagt veto mot hverandres politikk. Den ene av de to tingene man er enige om i dette alternativet, er at man er imot Regjeringen og vil ha den fjernet, og den andre er at man vil bruke mer penger på alle mulige steder i offentlige budsjetter. Alt som dreier seg om strukturpolitikk, alt som dreier seg om energipolitikk, og alt som dreier seg om finans- og pengepolitikk og utenrikspolitikk, har man svært uavklarte svar på.

Og da synes jeg det er rart, så lenge dette på en måte er representanten Jens Stoltenbergs bidrag til liksom å skulle lage ro og fred i det norske politiske liv, at man ikke i løpet av det neste året har tenkt å avklare hvor samarbeidet på kjerneområder er. Jeg synes at vi som politikere skal vise hvor prioriteringene våre ligger. Når man gjør flertallsalternativet til hovedsaken, må velgerne også få vite noe om innholdet i løpet av det neste året. Hvis ikke blir det bare et mantra som ingen kommer til å kunne feste lit til, og hvor vi andre bare kommer til å sitte med spørsmål om hva resultatet blir.

Det er ingen tvil om at det er vanskelig å samarbeide med flere partier. Det er ingen tvil om at vi alle gjør kompromisser, og de kompromissene kan av og til være vanskelige å forklare for alle partier. Det er ikke bare Kristelig Folkeparti som har hatt litt problemer i vår regjering, det hender jeg også har det. Men det jeg synes er rart, er at vi altså skal leve i to og et halvt år med dette som politisk tema, uten å høre noe om innholdet.

Jon Lilletun (KrF) [23:27:10]: Fyrst til forslaga frå Carl I. Hagen og Framstegspartiet. Regjeringspartia røystar prinsipielt imot forslag i trontaledebatten. Vi meiner at forslag av slike dimensjonar skal saksbehandlast.

Og akkurat her har eg nok eit visst behov for å ta i forsvar òg Arbeidarpartiet. Eg er ikkje i tvil om at dei kjem til å komme tilbake med forslag på desse områda, men dei er ryddige i høve til at forslag faktisk skal ha ei saksbehandling.

Så til denne debatten. Ein er jo i tvil om ein skal ta ordet, for ein veit ikkje riktig kva som medverkar mest til Kristin Halvorsen si nyting, om det er at vi held på lengst mogleg, eller om det er at vi teier still om det. Men eg må seie at det er nødvendig for SV å svare på det spørsmålet som Oddvard Nilsen har stilt, kva ein vil gjere i forhold til NATO. Vi har alle programpostar som vi veit vi ikkje har særleg sjanse til å få vedteke i sitjande storting, men som vi faktisk har lovt veljarane skal prøvast kvar einaste stortingsperiode. Difor bør det nok avklarast.

Men så til sjølve debattforma. Statsministeren hadde eit perspektivrikt innlegg i dag som gjekk på bevaring og fornying av velferdssamfunnet. Det møtte òg den kritikken som har vore eit års tid, at denne regjeringa fører ein politikk som set velferdssamfunnet i fare. Da hadde eg venta at ein faktisk responderte på det innlegget, som drog opp både dei historiske perspektiva og framtidsperspektiva, kva vi skulle ta vare på av elementære, grunnleggjande ting, og kva som måtte fornyast. Nei, det gjer ein ikkje, ein snakkar om alle andre ting. Vi i denne salen er dessverre ikkje i stand til å føre dei framtidsretta debattane ut frå eit så perspektivrikt innlegg som vi fekk her i dag. Det beklagar eg.

Det er vanskeleg å verte samde om ein brei politikk, ein fleirtalspolitikk, i eit så fragmentert politisk system som vi har. Men vi har altså klart det i to og eit halvt år, trass i at vi gjekk til val på eit anna alternativ. Veljarane sa nei til det alternativet, dessverre. Men vi har altså klart det, og vi har snudd pessimisme til optimisme. Eg synest at det difor ikkje er grunn for representanten Stoltenberg til å harselere. Og eg veit òg godt at representanten Stoltenberg er ein klok og intelligent mann. Han veit jo at det statsministeren seier om gasskraftverk, har ei veldig naturleg forklaring, ut frå eit kompromiss på Sem – ikkje det at statsministeren har endra holdning til gasskraftverk (presidenten klubbar), men ein har faktisk inngått eit kompromiss. Og det lover eg (presidenten klubbar igjen): Om Stoltenberg skulle få lov til å danne regjering – noko eg ikkje ønskjer – skal vi nok få lov til å komme tilbake til ting han òg har måtta kompromisse om.

Eg er lei for at det vart ti sekund over, president.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [23:30:36]: Når SVs parlamentariske leder får grunnleggende spørsmål, svarer hun bare med at hun nyter situasjonen, og så gjør hun ikke et eneste forsøk på å svare. Det går ikke – i de elleve månedene som er igjen til valget. En kan ikke bare stå her og si at en nyter det, og så skli unna.

Nå skjønner vi at SVs program ikke er så veldig alvorlig ment når det gjelder NATO, for det har en ikke tatt opp forslag om på mange stortingsperioder. Og EØS-programposten er sikkert heller ikke så veldig alvorlig ment. Det er det jo interessant å få vite. Derfor tror jeg at jeg får rett i min spådom om at dette blir gitt opp etter noen få minutter i regjeringsforhandlinger. Men da kan jo SV si det nå: En har gitt opp motstanden mot NATO, en har gitt opp motstanden mot EØS-avtalen. Og det er jo interessant, for SV ble jo dannet i opposisjon mot Arbeiderpartiets utenrikspolitikk. Og nå skal de samarbeide om den. Kanskje Kristin Halvorsen skal sitte i Utenriksdepartementet og føre den utenrikspolitikken som hun har vært i opposisjon mot. Det skal bli spennende. Det kunne være interessant med noen avklaringer av de helt fundamentale spørsmål.

Så sier Stoltenberg at Arbeiderpartiet går til valg på en flertallsregjering, og at statsministeren ikke var i nærheten av å kommentere det. Jo, det har jeg da vitterlig kommentert. Jeg har nettopp derfor bedt om en avklaring av noen grunnleggende hovedlinjer for en slik flertallsregjering. Men det interessante er at like etter at Stoltenberg har argumentert mot mindretallsregjering, sier han: Ja, det kan godt hende jeg danner en mindretallsregjering. Så det som har vært så helt håpløst, er like etterpå helt greit og veldig bra. Dette henger selvsagt ikke i hop. Han undergraver sin egen argumentasjon.

Så sier Kristin Halvorsen at Kristelig Folkeparti ikke har noe å kjempe for i denne regjering. Jo, sannelig! Vi har kjempet fram en mer offensiv miljøpolitikk enn det arbeiderpartiregjeringen hadde – som Kristin Halvorsen for øvrig skal samarbeide med. Vi har kjempet fram en bedre familiepolitikk med valgfrihet enn det vi får med en sosialistisk regjering. Vi har kjempet fram en plan for å bekjempe fattigdom i Norge, i tillegg til at vi har økt bistanden mer enn på mange år, og brakt Norge tilbake i verdenstoppen – Arbeiderpartiet brakte oss nedover på den listen. Vi kjemper for frivillig sektor og har bedret arbeidsvilkårene for den. Og jeg brukte hele mitt innlegg i dag til å understreke at vi kjemper for å trygge velferden. Da må vi også fornye velferdsordningene, bl.a. gjennom en pensjonsreform og gjennom en reform for å se arbeid, trygd og sosiale ordninger mer i sammenheng. Det hadde jeg håpet på en respons på. Og jeg er litt usikker etter denne debatten på om opposisjonen når det kommer til stykket, er villig til å ta disse nødvendige reformene. Men jeg gir opposisjonen mer tid og håper at det vil være mulig når vi kommer til de konkrete sakene.

Norge er for fjerde år på rad av FN kåret til verdens beste land å bo i. Det sier litt om den velferden vi har opparbeidet. Jeg er ikke sikker på at det kommer til å lyde slik på onsdag, når statsbudsjettet legges fram, for noen ganger har det virket som om vi er satt tilbake og nærmest er blitt et utviklingsland når budsjettet tidligere har blitt lagt fram. Men vi får kanskje på slutten av debatten minne om det faktum at Norge av FN fire år på rad, altså i hele denne samarbeidsregjeringens periode, er kåret til verdens beste land å bo i. Det er det mange som har æren for.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [23:34:02]: Jeg registrerer representanten Per Sandbergs nye bekymringer for kommuneøkonomien.

De fleste i denne salen vil huske at Fremskrittspartiet i flere år har inngått budsjettforlik med regjeringspartiene. Jeg kan ikke si at det har vært inntrykket av en hard kamp for å styrke kommuneøkonomien som har preget de budsjettforlikene, snarere tvert imot. I fjor høst ble det inngått budsjettforlik med Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets budsjett inneholdt 3–3,5 milliarder kr i styrking av de frie inntektene. Det ble tilslutning til mellom 2 og 2,5 milliarder kr i styrking – nå snart en vesentlig årsak til at problemene i kommuneøkonomien ikke har blitt enda større enn de nå er.

Men vi har jo nettopp vedtatt Regjeringens opplegg for kommuneøkonomien for 2005. Og hva skjer så der? Jo, Regjeringen legger fram et opplegg hvor det ikke engang er nok penger til å dekke endringer i befolkningens sammensetning. Det er et historisk lavt nivå. Arbeiderpartiet har sagt at dette ikke er mulig, det må plusses på 3–4 milliarder kr, det er behov for en plan for å gjenopprette ubalansen i kommunesektorens økonomi. Men Regjeringens opplegg har jo fått flertall – under Per Sandbergs ledelse og med Fremskrittspartiets støtte i denne salen. Fremskrittspartiet med Per Sandberg i spissen har gitt sin tilslutning til et økonomisk opplegg som vil føre til at kvaliteten i skolen blir dårligere neste år, men som også fører til at det blir en dårlige eldreomsorg, stikk i strid med det Fremskrittspartiet ynder å gi inntrykk av. Men det er Fremskrittspartiet som har gitt flertall for dette opplegget og ryggdekning for det opplegget Regjeringen skal sette i verk.

Når Regjeringen på onsdag legger fram sitt budsjett for neste år, vil Arbeiderpartiet ha sitt hovedfokus nettopp på kunnskap, på eldretjenester og på arbeid. Arbeiderpartiet har vært en pådriver for en mer aktiv næringspolitikk, og vi har vært en pådriver for en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Har Fremskrittspartiet i sitt budsjettsamarbeid med regjeringspartiene fokusert på å styrke sysselsettingen? Er det det som har vært i fokus? Jeg er fullstendig klar over at Fremskrittspartiet har fått gjennomslag for enkelte ting. For eksempel har de fått redusert årsavgiften på motorsykkel. Men det er jo ikke akkurat innsatsen for å få ned arbeidsledigheten eller for å styrke kommuneøkonomien som har vært det som har preget de budsjettforlikene.

Til slutt forstår jeg at statsministeren har behov for en voldsom fokusering på SVs syn på EØS-avtalen. Jeg registrerer at statsministeren ikke har det samme behov for fokusering på Senterpartiets syn på EØS-avtalen, men jeg antar at det har sammenheng med at statsministeren har befunnet seg meget vel med å være statsminister for en regjering der Senterpartiet har hatt det synet, i flere år.

Trine Skei Grande (V) [23:37:00]: Jeg merket meg at representanten Stoltenberg ikke fant noen grunn til å kommentere storebrorsyndromet. Derfor kan jeg være mer konkret.

I replikkvekslinga som jeg refererte til tidligere, sier representanten Stoltenberg at det er viktig å drive en ansvarlig utenrikspolitikk, en ansvarlig sikkerhetspolitikk og en ansvarlig økonomisk politikk for å lage regjering sammen med ham. Da er det et spørsmål om det er en ansvarlig utenrikspolitikk nærmest å være imot alle internasjonale samarbeidsorgan, om det er en ansvarlig sikkerhetspolitikk når SV kutter 4 milliarder for Forsvaret, om det er en ansvarlig økonomisk politikk SV har. Å putte 7 milliarder mer i skatt på næringslivet, er det ansvarlig?

Så til Kristin Halvorsen, som neppe kan ha hørt mye på debatten i dag. Vi i Venstre er i alle fall kjempestolte over det Regjeringa får gjort, og det vi skal gjøre videre med både miljø, småbedrifter og sosialt ansvar.

Det som er unikt i dette stortinget i forhold til alle år tidligere, er at vi nå har en regjering som kan få flertall for gode miljøløsninger sammen med SV. Det betyr at en for første gang i historien har brutt vulgæralliansen mellom de to partiene som alltid har stått for dårlige miljøløsninger – nemlig Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.

Det som nå er fascinerende, er at SV ikke skal bruke den muligheten det er å få til gode løsninger på det, men Langeland og Brustad skal gå sammen om å finne de gode miljøløsningene for framtida. Det er Venstre veldig spent på hva skal ende med, spesielt når det er Brustad som er storesøster og skal definere reglene for hvordan man skal leke sammen.

Carl I. Hagen (FrP) [23:38:57]: Jens Stoltenberg sier at det skulle være et prinsipielt grunnlag for hvorfor ikke Arbeiderpartiet vil stemme for forslag, altså stemme for det som de utenfor denne sal hevder at de er for, men som de allikevel ikke vil stemme for inne i denne salen. Det er i tilfelle en relativt ny praksis.

Det er mange ganger at det i trontaledebatten er fremmet forslag som dette, som er blitt vedtatt. For noen år siden hadde vi en relativt betydelig opptrappingsplan for eldreomsorgen. Det var et resultat av et forslag jeg fremmet i en trontaledebatt, og som til slutt ble enstemmig vedtatt, om å få Regjeringen til å fremme en stortingsmelding om opptrapping i eldreomsorgen.

I dag har vi kamp mot arbeidsledigheten som en tilsvarende sak. Arbeiderpartiet sier at de gjerne vil ha mange tiltak mot arbeidsledigheten. Vi har foreslått at vi skal få Regjeringen til virkelig å gå igjennom hele sysselsettingssituasjonen og komme med tiltak. Vi har sagt at en målsetting er å få den under 60 000 i løpet av tre år. Det er retningsgivende. Arbeiderpartiet later utenfor denne sal som om de er inne på tilsvarende, men de vil ikke en gang gi et arbeidsoppdrag til landets regjering! Det synes jeg er meget forunderlig.

Når det gjelder kommuneøkonomien: Da jeg hørte Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, skulle jeg nesten tro han hadde et manus der det stod: dårlig argumentasjon – hev stemmen. Han klaget voldsomt over at Fremskrittspartiet ikke har vært med på å bevilge nok penger til kommunene. Vi fikk også i forlik med Regjeringen som ble inngått som det eneste i denne perioden, en milliard mer til kommunene. OK, Arbeiderpartiet fikk noe mer, men vi har også fått mer penger til kommunene enn det Regjeringen har foreslått. Men da burde han jo juble i dag, hvis han har vært misfornøyd med Fremskrittspartiet tidligere. I dag har vi foreslått at kommunene i hvert fall skal sikres de pengene i 2004 som de har regnet med å ha i 2004. Da burde jo egentlig Karl Eirik Schjøtt-Pedersen juble og stemme for vårt forslag. Alle de ordførerne der ute som nå har fulgt debatten, og følger med, de vet at skatteinntektene blir mindre enn det de har regnet med. Så kunne vi i kveld gi beskjed til ordførerne om at for 2004 vil dere i hvert fall få det dere har regnet med på inntektssiden i budsjettet.

Arbeiderpartiet, som maser og kjaser om at kommunene har for dårlig råd, har helt glemt at de har inngått forlik for i år, når vi hører mange av representantene i salen i dag klage over dårlig kommuneøkonomi. Hvorfor i all verden kan ikke Arbeiderpartiet gi den gledesmeldingen til landets ordførere at de i hvert fall i 2004 får de inntektene de har regnet med i sine budsjetter.

Men Jens Stoltenberg sier altså at den gladmeldingen skal ikke Arbeiderpartiet gi, de vil ikke klargjøre dette i det hele tatt. Når man klager over at det kanskje blir dårligere økonomi i kommunene i 2005, må det være et argument for at Arbeiderpartiet burde være med på i hvert fall ikke å la det være så store underskudd i kommunene fra 2004 som eventuelt skal dekkes inn i 2005, da blir det nemlig enda verre. Jeg synes det ville ha vært fornuftig om Arbeiderpartiet tenkte seg om en gang til.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Per Sandberg har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Per Sandberg (FrP) [23:42:21]: Gang på gang, i utallige debatter, har vi hørt Jens Stoltenberg si: Arbeiderpartiet stemmer for det de er for, og mot det de er imot. Det prinsippet har Arbeiderpartiet nå lagt fra seg.

Til Schjøtt-Pedersen vil jeg bare si: Jeg har medlidenhet med Arbeiderpartiets representanter i kommunalkomiteen, som her lider nederlag i forhold til å få mer penger til kommunesektoren.

Men må jeg også få lov til å si til Schjøtt-Pedersen: Når man skal ta en debatt om kommuneøkonomi, må man være litt mer redelig. Fremskrittspartiet har altså i løpet av de fire siste årene økt og styrket overføringene til kommunene med 10 milliarder kr. I kommuneproposisjonen for 2005 har vi forlik med Regjeringen der det på overføringene til kommunesektoren er økning fra 1,7 til 2,5 milliarder. At Arbeiderpartiet vil pøse enda mer penger inn, det er fullt mulig, men vær litt redelig i forhold til det Fremskrittspartiet har gjort de siste årene i de forskjellige forlikene våre.

Jens Stoltenberg (A) [23:43:52]: Jeg synes dette faktisk har blitt en ganske interessant debatt, med mange viktige temaer som nå er på bordet. La meg kommentere et par av dem litt raskt.

Først en gammel gjenganger, gasskraftverk: Jeg skjønner hva Jon Lilletun prøver å si, men jeg er dypt uenig med han. Jeg hadde forstått det hvis man sa at dette var et resultat av et kompromiss der man i Sem-erklæringen sa ja til de tre konstruksjonene som var gitt, på Kårstø, på Kollsnes og på Skogn, og man sa nei til nye. Det er det som står i Sem-erklæringen. Problemet er at det er ikke det man gjør. For det første man gjorde når denne regjeringen tiltrådte, var å gi konsesjon til et fjerde gasskraftverk som ikke var nevnt i Sem-erklæringen. Det er gasskraftverket på Melkøya – som er like stort som det på Kollsnes og det på Kårstø – der man ikke bare gav konsesjon og utslippstillatelse, man gav til og med skattelette for å få det på plass. Da er det litt pussig at man er moralsk fordømmende overfor noen gasskraftverk, men altså stimulerer andre gasskraftverk. Da går jeg surr i prinsippene, og det tror jeg er fordi prinsippene er surrete, ikke fordi jeg surrer. Det er ganske rotete, når man forsøker å følge hva denne regjeringen egentlig mener.

Min påstand er bare at det ikke er samsvar mellom hva man sier i Sem-erklæringen, og hva man faktisk har gjort, fordi man har gitt konsesjon og gått inn for gasskraftverk som man tidligere var imot, og som ikke er hjemlet i Sem-erklæringen. Det er det ene jeg har å si.

Det andre er at jeg mener at det er avgjørende at vi nå får på plass et kvotesystem som gjør at alle gasskraftverk i Norge, enten vi bygger ett, to, tre eller fire, med eller uten Sem-erklæringen, kommer inn under et miljøregime som sørger for at de er innenfor de internasjonale miljøavtaler vi har inngått. Det haster, for nå er vi i gang med flere gasskraftverk enn denne regjeringen hadde regnet med at den skulle få til.

Så når det gjelder svartmaling: Jeg hører hva statsminister Bondevik sier. Men jeg har samlet på hva han sa om mitt budsjett i 2001. Da sa Kristelig Folkeparti og Venstre at det var en stor provokasjon, et saneringsprogram – uakseptabelt, skrøpelig og skadelig for helsa, var mitt statsbudsjett. Jeg har aldri brukt så sterke, svartmalende ord om hans statsbudsjett og kommer heller ikke til å gjøre det. Men jeg vil forbeholde meg retten til å referere til at Statistisk sentralbyrå sier at det har blitt flere mennesker som går på sosialhjelp mens Kjell Magne Bondevik har vært statsminister, at Aetat rapporterer om at det er vesentlig flere arbeidsledige og vesentlig flere langtidsledige nå enn da han startet som statsminister, og at Oslo kommune rapporterer om at de nå stenger viktige ungdomstiltak i drabantbyene i Oslo – to av tre klubber i Groruddalen og to klubber på Holmlia. Det er ikke jeg som svartmaler, men det er Høyre/Fremskrittsparti-byrådet i Oslo som rapporterer om nedskjæringer når det gjelder viktige sosiale tiltak. Det har jeg tenkt å fortsette å si, for det er de faktiske forholdene, enten det er Statistisk sentralbyrå, Aetat eller Oslo kommune som rapporterer.

Når det gjelder kommuneøkonomi: Vi sørget for 3 milliarder kr mer til kommunene. Det var en viktig forbedring, en så god forbedring at Kristelig Folkeparti er glad for at de ikke fikk vedtatt sitt opprinnelige budsjett, og vi gikk inn for mer penger da kommuneproposisjonen ble vedtatt.

Kristin Halvorsen (SV) [23:47:23]: Det er vel ganske mange år siden det har vært noen skikkelige treminuttersrunder i forbindelse med en trontaledebatt, så det tyder jo på at vi er i ferd med å nærme oss mer spennende politiske tider.

Jeg takker både statsministeren og Oddvard Nilsen for rørende omsorg for SVs indre liv. Jeg opplever det nærmest som sorgtunge innlegg, fordi vi ikke fremmer de forslagene de så inderlig gjerne skulle ha hatt å angripe oss for, og fordi vi i veldig stor grad fra SVs side, ikke bare dette året, men også tidligere år, har klart å være det partiet som har målbåret det som det store flertallet av det norske folk har følt når det gjelder uro i forhold til den internasjonale situasjonen, nemlig motstanden mot USAs krig mot Irak og motstanden mot, ikke i første omgang at Regjeringen tok et riktig standpunkt i forhold til at dette ikke hadde forankring i folkeretten, men at man gav Jan Petersen, tidligere Høyre-leder, frie tøyler i forhold til å bøte på forholdet til USA. Dermed har Norge havnet i den situasjon at Bush tar oss til inntekt for sin politikk. Det er det ganske mange mennesker i Norges land som føler en sterk uro over. Den motstanden er det jo vi som har målbåret, og den motstanden ønsker mange skal være Norges syn. Det er selvfølgelig det som plager denne regjeringen, at man har en kraftfull opposisjon på dette viktige området, og noen som ønsker at Norge skal plassere seg annerledes i det internasjonale bildet. Det tar jeg som en stor oppmuntring.

Det er jo ikke slik at det er mangel på svar fra SVs side som plager. Dette kommer jo til å være et spill som kommer til å foregå framover, helt fram til stortingsvalget. Men det som er det interessante i forhold til Kristelig Folkeparti, synes jeg er at de er i en situasjon hvor de prøver å snakke om hvor stor optimisme man har følt i det ganske land. Den optimismen må være på alle andre steder enn i Kristelig Folkeparti selv, for de rapportene vi får fra Kristelig Folkepartis indre liv, vitner ikke om at det er hallelujamøter fra nord til sør Kristelig Folkeparti holder for tiden. Tvert imot virker det som om den høyrepolitikken de er tvunget til å føre, faller dem litt tungt for brystet, og at det er slik at de gjerne kunne tenke seg noen andre prioriteringer når den ene kommunestyrerepresentanten etter den andre er oppe og sier at de i deres kommune må kutte på det som er Kristelig Folkepartis kjerneverdier.

Jeg vil gjerne si til Kristelig Folkeparti at hvis det skulle være slik at dette blir for tungt etter onsdag, når statsbudsjettet legges fram, så finnes det et alternativ. Det finnes altså en mulighet til å orientere seg litt mer etter Kristelig Folkepartis hjerterøtter i den videre politiske framtid.

Jon Lilletun (KrF) [23:50:41]: Eg skjønner at representanten Halvorsen no òg begynner å utvikle betydeleg kompetanse i forhold til hallelujamøte og slike lag som skal føregå i Kristeleg Folkeparti. Det er heilt rett, som representanten Halvorsen seier, at vi har hatt ganske så tunge periodar, og at vi òg har slite. Og det kan vel hende, dersom det skulle gå slik at det vert eit regjeringsskifte, at det kjem til å verte ei interessant erfaring for Sosialistisk Venstreparti at det nokre gonger faktisk kostar å ta regjeringsansvar, for det er nemleg slik at ein nokre gonger gjerne kan gjere det som er rett, men på kort sikt så gjev det ikkje nokon gevinst. Vi trur at dei hovudgrepa som vi har gjort, skal gje gevinst på sikt.

Så seier representanten Halvorsen at det er dei som har representert folkefleirtalet når det gjeld internasjonal politikk. I forhold til skepsisen når det gjeld Irak-invasjonen, er det heilt klart at SV var i det fleirtalet. Men det er jo slik at ein gjer det veldig lett for seg no. Vi kan komme tilbake til dette at ein ikkje er villig til å gjennomføre dei tiltaka som FN ber om, at ein faktisk overprøver FN i forhold til kva som må skje i Irak no. Men det trur eg vi får ein eigen debatt om, så da kan vi komme tilbake til det.

Så til representanten Stoltenberg. Eg har før i dag sagt at eg er skuffa over måten Stoltenberg legg opp skattedebatten på, han er ikkje etterretteleg på ein del område. No må eg beklageleg nok seie det same i forhold til gasskraft.

Eg skal sitere frå Sem-erklæringa:

«Det legges opp til at Snøhvit-prosjektet betaler CO₂-avgift når prosjektet er realisert. Snøhvit er et gassprosjekt. Dette innebærer at det ikke er aktuelt å utvinne oljen fra feltet. På denne bakgrunn kan en samarbeidsregjering akseptere en realisering av Snøhvit-prosjektet.»

Eg ber om at representanten Stoltenberg held seg til realitetane i slike spørsmål og ikkje set fram påstandar om at ein gjer noko anna i realiteten enn det ein faktisk har sagt i Sem-erklæringa.

Eg har eit spørsmål til representanten Stoltenberg til slutt: Vert det enklare eller vanskelegare å oppfylle Kyoto-avtalen med internasjonale gjenkjøpsavtalar når desse tre gasskraftverka vert utbygde?

Inge Lønning (H) [23:53:54]: Jeg bad om ordet under Kristin Halvorsens siste innlegg, som rystet meg. Statsministeren antydet i et replikkordskifte tidligere at Kristin Halvorsen var en aktuell kandidat som utenriksminister i en ny flertallsregjering. Jeg vil bare nevne at det er en vesentlig sterkere søknad til den posten i dagens Aftenposten, fra Per Olaf Lundteigen.

I SVs program for inneværende stortingsperiode, som man gikk til valg på ved valget i 2001, står det uten forbehold av noe slag at SV i neste stortingsperiode kommer til å fremme forslag om utmeldelse av NATO.

Kristin Halvorsen har ikke gjort skygge av forsøk på engang å sannsynliggjøre at dette er alvorlig ment. Da vil jeg be om at man neste gang man inviterer velgerne til å stemme på SV, merker av i stortingsvalgprogrammet hvilke løfter som ikke er alvorlig ment. Hvis det da skulle bli noe tilbake, vil det kanskje være interessant for velgerne.

Presidenten: Kristin Halvorsen, deretter Jens Stoltenberg.

Presidenten har god tid – jeg bare nevner det.

Kristin Halvorsen (SV) [23:55:42]: Vi setter pris på at presidenten har god tid.

Jeg tok ordet fordi Lilletun beskyldte meg for ikke å ha greie på hallelujamøter, men det har jeg faktisk. I politisk sammenheng er det nå én ting, men når vi kjedet oss i Skien i min ungdom, gikk vi på Åge Samuelsens vekkelsesmøter. Der tror jeg noen hver kunne ha noe å lære. Det hendte nemlig at Åge Samuelsen tok kollekten og drog på fylla på danskebåten. Da han kom tilbake til menigheten, måtte han be om unnskyldning, til menigheten og til Gud. Det var en stor opplevelse å høre Åge Samuelsen i dialog med Vårherre da han tilstod overfor menigheten at han hadde tatt kollekten og reist på fylla med danskebåten.

Vårherre sa fra oven: Du er bare et menneske, Åge. Det er ikke noe rart at du faller for fristelsen, du er bare et menneske.

Det var det litt av hvert å lære av.

Nå mener ikke jeg at Lilletun eller Bondevik skal tilstå på samme vis for sine utskeielser med Høyre i regjering, men jeg tror vel kanskje at Kristelig Folkeparti er i dårlig politisk selskap uten å være på danskebåten. Mange av de prioriteringene vi burde gjøre i neste fireårsperiode, ligger nærmere det fellesskapet som nå trenger penger, i stedet for de 12 milliardene, pluss de 4 milliardene, som denne regjering har lovet til ytterligere skattelette. Det er jo en ærlig sak og en ærlig prioritering, men jeg kan ikke forstå at det ligger nærmere Kristelig Folkepartis hjerterot enn et alternativ som slåss for at de pengene skal brukes i fellesskap, til alle de formålene som nå har behov for det.

Jeg har bare behov for et par stikkord til stemmeforklaring helt til slutt. Carl I. Hagen har lagt fram noen forslag. Jeg synes forslag nr. 1 ble veldig godt kommentert av Jan Simonsen, og har ikke behov for å legge til noe ytterligere til det.

Forslag nr. 2 kan ikke være alvorlig ment fra Fremskrittspartiet. De foreslo milliarder i kutt på offentlig sektor som aldri vil være i nærheten av å nå et mål på 60 000 arbeidsløse.

Forslag nr. 3, om å fremme nødvendige tilleggsbevilgninger til Kommune-Norge på 2004-budsjettet, er tilsvarende det SV foreslo i fjor, uten å få Fremskrittspartiets støtte. Vi er klare til å gjøre det igjen, men vi har ikke behov for å stemme for Fremskrittspartiets forslag. Vi ønsker dem hjertelig velkommen hvis de har lyst til å prioritere kommuneøkonomi. Vi er klare til å stille opp for kommunene når som helst det måtte være, men vi kommer ikke til å stemme for dette forslaget i dag.

Presidenten: Presidenten finner å måtte gjøre representanten oppmerksom på at en del av hennes beskrivelse av vekkelsesmøter var på grensen av det presidenten vil akseptere.

Jens Stoltenberg (A) [23:59:01]: Først litt om gasskraft.

Da Sem-erklæringen ble skrevet og vi hadde hatt regjeringsskifte, var det gitt konsesjoner til tre gasskraftverk i Norge: Kårstø, Kollsnes og Skogn – tre, og bare tre.

Så skriver man i Sem-erklæringen følgende:

«Inntil det er etablert et system for omsettelige utslippskvoter i tråd med Kyoto-protokollen forutsettes det at ytterligere konsesjons- og utslippstillatelser kun gis til gasskraftanlegg basert på CO₂-fri teknologi.»

Og det er ikke noe rart at alle som leste det, inklusiv mange av dem som skrev det, oppfattet det slik at det ikke skulle gis nye utslippstillatelser, ikke nye konsesjoner til nye gasskraftverk, med mindre det var CO₂-fri teknologi, for det er det som står der. Og da må man altså unnskylde at jeg forstod det slik, fordi alle andre forstod det slik. Men så skjer jo det da at plutselig oppdager man at det er et gasskraftverk på Melkøya. Nå kunne selvfølgelig Snøhvit-prosjektet realiseres ved at man importerte kullkraft. Det var en løsning, men man valgte ikke den løsningen, man valgte å bygge et kjøleskap til å kjøle ned gassen og i tillegg et gasskraftverk til å drive det kjøleskapet, og det gasskraftverket var altså omtrent like stort som det gasskraftverket som skal bygges på Kollsnes. Det får nå utslippstillatelse og konsesjon, men ikke krav om CO₂-fri teknologi, og da må det være lov til å si at i beste fall har man greid å formulere seg svært uklart på Sem, så uklart at jeg tror mange av deltakerne ikke helt skjønte at man egentlig sa ja til et fjerde gasskraftverk uten renseteknologi. Og da er det jeg sier at da er forvirringen total i regjeringspartiene og på Sem. Det er min eneste påstand, og den er dokumentert.

Det andre gjelder bare hva denne trontaledebatten har handlet om. Vanligvis er det jo slik at trontaledebatter handler om Regjeringens planer. Det har denne debatten ikke handlet om, den har stort sett handlet om opposisjonens planer om å lage ny regjering. Jeg mener vi gir et veldig klart svar på at vi har en vilje til å danne en ny regjering. Vi går til valg som selvstendige partier på selvstendige programmer, og jo sterkere tilslutning de enkelte partiene får, jo mer gjennomslag vil vi få for vår politikk. Men vi er enige om det viktigste, nemlig at landet trenger et nytt flertall, en ny regjering, og en regjering som altså mener at det er viktigere å satse på fellesskapsløsningene enn skattelette. Og jeg er glad for at denne trontaledebatten handler om den kommende regjerings politikk, ikke om den utgående regjerings politikk.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [00:01:30]: Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, Jon Lilletun, har dessverre rett i at Stoltenberg i denne debatten har utmerket seg med en veldig omtrentlig omtale, en upresis omtale, og til dels direkte feilaktig omtale av Samarbeidsregjeringens politikk.

Når det gjelder Snøhvit-prosjektet, er det eksplisitt omtalt i et eget avsnitt i Sem-erklæringen. Og hvis Stoltenberg hadde lest Sem-erklæringen, ville han ha sett at vi som et ledd i et kompromiss hadde akseptert Snøhvit-prosjektet, inklusiv gasskraftverket som skal produsere elektrisitet til drift, altså til egen drift av feltet. Det er jo derfor at en sier at det skal pålegges en CO₂-avgift. Så en trenger ikke være noen ekspert for å forstå at det var akseptert som et ledd i kompromisset. I tillegg valgte vi å ikke trekke tilbake de tre konsesjoner som var gitt. Dette er et åpent kompromiss. Stoltenberg burde vite det, og han holdt et voldsomt innlegg her i sted som om han ikke visste det. Det kan bare tyde på at han ikke har lest Sem-erklæringen.

Dessverre må jeg også si at det er en veldig omtrentlig omtale av skattepolitikken for neste fireårsperiode fra Samarbeidsregjeringen. Det opereres med 16 milliarder kr. Det er riktig at det vi sier om skattereformen og formuesskatten, beløper seg opp til det, men det Stoltenberg og andre behendig unngår, er å omtale at vi skal innføre en utbytteskatt med den såkalte aksjonærmodellen, som vil dra inn ca. 3 milliarder kr. Så det må han i hvert fall trekke fra. Da er vi nede omtrent på det provenyet som Arbeiderpartiet har stemt for i denne perioden, og som Stoltenberg sa ikke var noe problem; det ville ikke gå ut over velferden, for veksten i økonomien tok seg av det. Det nivået er det altså vi snakker om i neste periode.

Og når vi foreslår skattereformen, med redusert marginalskatt og økte bunnfradrag og en ny utbytteskatt som er annerledes enn den forrige, fordi vi skjermer mindre utbytter, er det for å oppheve den største urettferdigheten vi har i dagens skattesystem, nemlig den store forskjellen på skatt på dem som har høye kapitalinntekter i forhold til dem som har tilsvarende lønnsinntekter. Den forskjellen vil vi oppheve. Derfor kommer vi med skattereformen, og det er sørgelig at Arbeiderpartiet ikke ser ut til å ville være med på den.

Så må jeg til slutt bare konstatere at SVs parlamentariske leder ikke egentlig har gjort noe forsøk på å svare på de konkrete spørsmålene hun har fått, hvordan hun stiller seg til viktige internasjonale organisasjoner og avtaler som Norge er en del av, som NATO og EØS, og det gjenstår da egentlig at det programmet hun har gått til valg på, det er ikke alvorlig ment. Ikke har hun tatt opp forslag om det i Stortinget, og ikke akter hun å kjempe for det i en eventuelt ny regjering, og ikke vet vi egentlig hovedlinjene i grunnleggende spørsmål når det gjelder det alternativet en skal sette opp mot Samarbeidsregjeringen. Det er klart at en må kunne benytte en trontaledebatt som denne til å belyse det. Når det ikke har blitt mer debatt om Regjeringens politikk, skyldes det bl.a. at Stoltenberg og andre ikke har svart på mine utfordringer når det gjelder behovet for fornyelse av velferdsordningene for å trygge velferden. Men det blir nye anledninger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se nedenfor)