Kjell Engebretsen (A) [10:02:50]: (ordfører for saken): Riksrevisjonen har gjennomført en undersøkelse av bærekraftig bruk av reinbeiteressursene i Finnmark og har framlagt sine funn og vurderinger i en innstilling til Stortinget, slik Riksrevisjonen skal gjøre og gjør.

Hovedkonklusjonen i saken er at i deler av de områdene hvor det er reindrift her i landet i dag, er det til dels betydelig misforhold mellom tilgjengelige beiteressurser under høst-, vinter- og vårperiodene og det antall rein som er på disse beitene. I særlig grad gjelder dette Vest-Finnmark og Karasjok. Dette skyldes komplekse og sammensatte forhold. Dels kan vi se en viss vegetasjonsendring, hvor den viktige laven erstattes med andre vekster, eller at områder av beitene rett og slett blir sand og grus.

Men også de intakte beitene reduseres, noe som bl.a. skyldes for mange rein. Det er ikke bare naturen selv og for kraftig nedbeiting og tråkkskader som må bære skylden for dette. Relativt store inngrep av andre enn reinnæringen bidrar til å redusere beiteområdene. Her kan vi snakke om økt motorferdsel inn i områdene, anleggsvirksomhet, veier, bygging osv.

Undersøkelsene viser at det ikke er tilstrekkelige og heller ikke klare nok bestemmelser som regulerer næringen. Næringen har veldig lange tradisjoner for selvstyring, noe som i sin tur bidrar til kompliserte forhold når det gjelder de regulerings- og sanksjonsmulighetene som reindriftsloven hjemler. For å oppnå en bærekraftig reindrift er det gjennom en reindriftsavtale satt inn økonomiske virkemidler, i tillegg til de lovbaserte virkemidlene som ligger der.

Riksrevisjonen har imidlertid funnet at de økonomiske tiltakene ikke har ført til de ønskede resultater, og da i særlig grad i Vest-Finnmark. Reindriftsavtalen er dessuten en svært komplisert avtale med omfattende forskrifter, og vi kan se relativt store svinginger fra ett år til det neste. Dette gjør det naturligvis vanskelig for utøverne når det gjelder langsiktig planlegging av driften. Forutsigbarhet er viktig og nødvendig her som i næringslivet for øvrig. Næringen trenger en total gjennomgang av rammebetingelsene, og det trengs en samlet langsiktig strategi for denne næringen.

Komiteen er kjent med at det arbeides med en ny lov om reindrift, og antar at dette arbeidet gis den nødvendige prioritet for å imøtekomme de meget sterke behov det er for klare og effektive styringssystemer nå. Vi håper at denne loven kommer på plass så raskt det er praktisk mulig.

Det kan ikke herske noen tvil om reindriftsnæringens betydning for det samiske samfunn, for den samiske kultur og også for den samiske identitet. I tillegg til dette er det en betydningsfull næring i deler av landet. Samfunnet har et klart ansvar og en forpliktelse til å sikre at det tradisjonelle næringsgrunnlaget ikke svekkes eller forringes. Denne forpliktelsen er ikke bare basert på hensiktsmessighet eller moral eller næringsmessig tenkning, dette er en grunnlovsmessig forpliktelse.

Det er i enkelte sammenhenger og med stor rett pekt på folkeretten og de internasjonale konvensjonene som skal sikre reindriften, og også sikre retten til å drive. Det er flertallets klare oppfatning at i skjæringspunktet mellom den enkeltes rett til næringsutøvelse etter disse bestemmelsene og hensynet til næringsgrunnlaget må sikringen av næringsgrunnlaget gis forrang. Vi tror det er en trygg forståelse av de internasjonale forpliktelsene vi har påtatt oss.

I den videre utviklingen av norsk reindriftspolitikk vil det etter flertallets mening være viktig å gi Sametinget en økt mulighet til innflytelse, samtidig som denne næringen naturligvis selv i sterk grad må bli hørt.

Vi ser kompleksiteten i reindriftsnæringen og de motstridende interesser som periodevis oppstår, og som kanskje må oppstå. Det er derfor svært viktig at statsråden og hans myndighetsapparat fatter de helt nødvendige og overordnede beslutningene, og at disse beslutningene uten unødvendig opphold blir satt ut i livet.

Jeg skal ikke si stort mer enn dette. Jeg vil takke Riksrevisjonen for en rapport som har gitt Stortinget økt innsyn og også økt forståelse for en betydningsfull del av vårt næringsliv.

Helt til slutt vil jeg komme med en presisering. I denne innstillingen som representantene nå har foran seg, står det gjentatte ganger referert til «et øvre reintall» på 63 700. Det er feil. Det riktige tallet skal være 64 300, uten at jeg tror det endrer selve sakens innhold.

Henrik Rød (FrP) [10:09:54]: Riksrevisjonens undersøkelse viser at målet om en økologisk bærekraftig reindrift i Finnmark ikke er oppnådd. Undersøkelsen viser også at det er en alvorlig situasjon når det gjelder utviklingen av antall rein i Finnmark. Reindriftsstyret fastsatte den 30. januar 2002 et øvre reintall på ca. 64 000 dyr for sommerbeitene, mens reintallet den 1. april samme år var på 73 000 dyr. Pr. 1. april 2003 var antallet økt til mer enn 80 000 dyr, for ett år senere å ha økt ytterligere.

Fremskrittspartiet har ikke villet akseptere denne situasjonen med mange dyretragedier og et ødeleggende kaos som har utviklet seg på Finnmarksvidda. Det er godt kjent at beiteressursene har blitt kraftig redusert de siste 30 årene, og dette skyldes i all hovedsak at reintallet er og har vært altfor høyt. Det var midt på 1970-tallet at politikerne fant ut at reindrift skulle være et statlig støtteområde, og det ble etablert en ordning med reindriftsavtale. I denne perioden gikk mange ungdommer inn i reindriften. De hadde forventninger og satset stort, men de negative resultatene viste seg snart. Støtteordningene bidrog til et betydelig større antall yrkesutøvere enn næringsgrunnlaget skulle tilsi, med for mange rein og nedbeitet natur som resultat. Resultatet ble både økonomiske og miljømessige problemer.

Fremskrittspartiet har hele tiden fremmet de nødvendige forslag som, hvis de hadde blitt vedtatt, ville ha forbedret situasjonen. Jeg er skuffet over at vi har blitt stående alene om alternative løsninger. Vi kunne forstått det hvis andre partier hadde fremmet konstruktive forslag for å bøte på problemene, men de har glimret med sitt fravær, og det har åpenbart ikke vært et sterkt nok trykk på næringen for å få den til å akseptere de beslutninger myndighetene har tatt.

Det vi kan konstatere, er at arbeidet med å redusere reintallet i henhold til den politikken Regjeringen og stortingsflertallet har stått for, ikke har virket. Dette underbygges også av Riksrevisjonens rapport. Fremskrittspartiet mener at det ikke lenger kan aksepteres at reindriftsutøverne ikke følger opp de prosjektene som Regjeringen iverksetter. Det er jo den reneste fallitt når vi i de siste års reindriftsavtaler ser at man i forholdet mellom staten og næringen ikke makter å løse problemene knyttet til et øvre reintall. Hele opplegget har mistet troverdighet, og respekten for både storting, regjering og reindriftsmyndighetene vil bli ytterligere undergravd dersom ikke myndighetene treffer de nødvendige tiltak slik at reintallet nå faktisk blir redusert.

Når de miljømessige, dyrevernsmessige og distriktsmessige problemene er synlige for alle, gir det et inntrykk av handlingslammelse. Hvis vi skal fortsette å påpeke disse misforhold uten at man gjør noe med det, blir det skapt et inntrykk av at storting og regjering kun tar ordet i debatten og gir uttrykk for sine meninger for å ha noe å fylle debatten med. Dette er uheldig, fordi problemene vokser og vokser. Vi ønsker derfor gjennom forslag å presisere målsettingen om at reintallet skal reduseres, og framsetter derfor forslag om at Regjeringen gis fullmakt til å ta i bruk de nødvendige virkemidler for å oppnå målsettingen om at reintallet skal reduseres til ca. 64 000 dyr. Dette gjør vi for å understreke overfor Regjeringen og også aktørene i denne bransjen at tålmodigheten er slutt, og at resultater må forevises uten opphold for at ikke ødeleggelsene skal øke ytterligere.

Til slutt tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Henrik Rød har tatt opp det forslaget han refererte til.

Siri Hall Arnøy (SV) [10:13:58]: Saksordføreren gjorde godt rede for saken, og jeg skal ikke gjenta alle hans utmerkede merknader. Jeg vil bare gå inn på et par punkter der vi skiller lag med hans parti.

For det første det som dreier seg om barmarkskjøring: Det er ikke nødvendigvis noen uenighet i komiteen om at det er for mye barmarkskjøring på Finnmarksvidda, men flertallet, som består av SV, Kristelig Folkeparti og Høyre, går et stykke lenger ved å si at det er påkrevd med en betydelig reduksjon i kjøring på barmark i Finnmark.

Jeg må også si at det er litt merkelig å høre representanten fra Fremskrittspartiet være så bekymret for den miljømessige situasjonen på Finnmarksvidda uten at man med tilstrekkelig alvor ser ut til å gå inn på situasjonen med barmarkskjøring. Vi mener at dette er et av de tiltakene som er helt nødvendige, hvis man skal få på plass igjen en økologisk balanse på Finnmarksvidda.

Når det gjelder forslaget fra Fremskrittspartiet om å gi Regjeringen fullmakter til å få reintallet ned, er det vår oppfatning – med mindre statsråden sier at så ikke er tilfellet – at næringskomiteen har behandlet denne saken og gitt Regjeringen retningslinjer og fullmakter for hvordan man skal arbeide med dette. Vi går ut fra at hvis det er fullmakter fra Stortinget som mangler, vil Regjeringen be om dette. Men inntil så skjer, legger vi til grunn at denne saken er godt behandlet fra næringskomiteens side.

Modulf Aukan (KrF) [10:15:45]: Målet med reindriftspolitikken er å sikra ei framtidig kulturell, økonomisk og økologisk berekraftig reindrift i Noreg. Dette vil m.a. seia at beiteuttak, driftsmønster og driftsmetodar må verta tilpassa naturgrunnlaget og dei nasjonale målsetjingane om bevaring av naturmiljøet. I område der det har vore overbeiting, må balansen verta retta opp att for å sikra næringa utviklingsmoglegheiter på kort og lang sikt.

Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke Framstegspartiet, har understreka næringa sin store verdi for oppretthalding og utvikling av eit levande samisk samfunn, økonomisk, sosialt og kulturelt.

Riksrevisjonen si undersøking viser til at det går føre seg ei vegetasjonsendring i det undersøkte området i Vest-Finnmark og delar av Karasjok, med den følgje at lavdekket vert erstatta av andre vekstar eller impediment, altså stein og grus. Mellom anna som følgje av dette vert reinbeita sin næringsverdi redusert, noko som igjen kan føra til at det tradisjonelle næringsgrunnlaget vert svekt for alltid. Kristeleg Folkeparti vil slutta seg til Riksrevisjonen si påpeiking av at talet på rein er for høgt i høve til beiteressursane, og at feil bruk av årstidsbeita bidreg til at beiteområda vert utarma.

Det er svært uheldig at Reindriftsstyret sitt vedtak frå 2002, der det vart fastsett ei øvre grense for rein, som saksordføraren nemnde, ikkje vert realisert. Pr. 31. mars 2004 var talet på rein i området ca. 96 000, og etter det som er opplyst, er det lite som tyder på at talet pr. 1. april 2005 vil vera vesentleg redusert. Forsøka på ei frivillig regulering av reintalet med økonomiske verkemiddel har ikkje ført fram i Vest-Finnmark. Dette må ein no gripa fatt i. Det hastar med å setja i verk tiltak som sikrar at talet på rein kjem under kontroll.

Kristeleg Folkeparti meiner at det må vera ei prioritert oppgåve å utvikla gode retningsliner for fordeling av belastinga på dei einskilde reindriftsutøvarane ved reduksjon i talet på dyr. Forholdet mellom eigarar av store og eigarar av små reinflokkar må avklarast. Sameleis må Regjeringa ta stilling til å fremja forslag om prioritering dersom det vert naudsynt med ein reduksjon i talet på konsesjonar. Dei rammevilkåra vi i dag har for reindrifta, ser ikkje ut til å vera tilstrekkelege. Sjølv om reindriftslova opnar for regulering av øvre reintal, er dette ikkje gjennomført i praksis, slik eg kan sjå det. Ei av årsakene synest å vera at reindriftslova i stor grad er basert på skjønn, og at sedvane spelar ei avgjerande rolle ved vurderinga. Landbruks- og matdepartementet må etablera styringssystem som gjer at ytre etatar som ligg under departementet, gjennomfører statlege pålegg. Riksrevisjonen peikar på at dette arbeidet må sjåast i samanheng. Forslag til endring av distriktsgrenser, inndeling i soner og fastsetjing av beitetider må sjåast saman med det å fastsetja det øvre reintalet pr. distrikt i dei aktuelle reinbeiteområda.

Vi må ta ansvar for å vidareutvikla eit system for forvalting av reindrifta, m.a. ved at heimelsgrunnlaget vert avklart og presisert, slik at Reindriftsforvaltinga vert betre i stand til å utføra oppgåvene sine. Dette inneber òg ei vurdering av om dei tilførte ressursane er tilstrekkelege. Ei ny lov om reindrift er under arbeid. Kristeleg Folkeparti har forventningar til dette arbeidet. Reglar om avskriving, skattefrådrag m.m. er noko av det ein bør gjennomgå med sikte på å leggja forholda til rette for ei rasjonell næringsutøving.

Det er store variasjonar mellom ulike område. I nokre område har ein følgt myndigheitene sitt pålegg og tilpassa talet på rein til beitegrunnlaget, mens det i andre vert operert med langt fleire rein enn det er grunnlag for. Dette gjer at det vert trong for differensierte verkemiddel som sikrar at dei områda som har reinbeiteproblem, får løyst problema sine utan at dei andre områda får dårlegare vilkår.

Kristeleg Folkeparti har merka seg at Landbruksdepartementet meiner at den forvaltinga vi i dag har av areal der det vert utøvt reindrift, ikkje er forsvarleg. Vi treng ein overordna politikk som sikrar grunnlaget for ei reindrift som tek vare på nasjonen sine plikter etter Grunnlova og internasjonal rett.

Komiteen har vist til opplysingane om auka bruk av motorkøyrety i utmark i Finnmark, som fleire har vore inne på. Kristeleg Folkeparti er glad for at Miljøverndepartementet vil sjå nærare på praktiseringa av regelverket, og særleg når det gjeld barmarkskøyring, som er den type motorferdsel som fører med seg størst skade for miljøet. Eit fleirtal som består av Kristeleg Folkeparti, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, vil streka under at det er viktig å vera varsam med bruk av motorkøyrety i utmark. Det er spesielt viktig å minska bruken av motorkøyrety på barmark. Det er påkravd med ein stor reduksjon i køyring på barmark i Finnmark.

Rein er det einaste beitedyret som finn næring i utmark heile året. Det gjer han særleg sårbar for rovdyr, i Finnmark fortrinnsvis for jerv, kongeørn og delvis gaupe og ulv. Dårlegare beite og mange rein med svekt allmenntilstand gjer reinen til lettare bytte for rovvilt.

Det er usemje mellom næringa og myndigheitene om tapstala som følgje av rovdyr, og ein har merka seg at Miljøverndepartementet har stilt spørsmål ved framstillinga av rovvilttapet og ved om metodane som Reindriftsforvaltinga bruker, er gode nok.

Komiteen konstaterer at Regjeringa er beden om å komma attende til Stortinget med ei eiga sak om ny erstatningsordning i løpet av 2006, og føreset at det i forkant av saka vert føreteke ei evaluering av gjeldande praktisering av reglane. Ein kan ikkje mange nok gonger streka under kor viktig det er med auka forsking og kunnskap om tapsårsaker som grunnlag for ei sams forståing.

Riksrevisjonen meiner berre i liten grad at Stortinget sitt mål om ei økologisk, økonomisk og kulturelt berekraftig reindrift er sett i verk. Det er verkeleg ei svakheit at det manglar ein heilskapleg strategi som kan visa korleis Reindriftsforvaltinga kan hjelpa til å nå dei overordna måla. Klårt definerte overordna politiske mål med konkrete resultatindikatorar kombinert med rettleiing og informasjon til reindriftsutøvarane er viktige føresetnader for eit positivt resultat.

Statsråd Lars Sponheim [10:24:22]: La meg først få si at det innlegget som saksordføreren holdt i dag, kan jeg slutte meg til. Det synes jeg gav et godt bilde av det som er den faktiske situasjonen.

Dette er en debatt som Stortinget har hatt med jevne mellomrom gjennom mange år. Den rapporten fra Riksrevisjonen som ligger til grunn, går jo også på perioden fra 1992. Det er likevel første gang, så vidt jeg vet, det er en debatt basert på en rapport fra Forvaltningsrevisjonen. Jeg tror det er nyttig at vi også har den tilnærmingen til denne vanskelige problemstillingen.

For dette er sammensatt. Det er mer enn næringspolitikk og næringspolitiske reguleringer det handler om. Det er en urbefolkningsnæring, det er en næring som er grunnlaget for den samiske befolkning, og det norske samfunnet har et særlig ansvar nettopp av den grunn. I tillegg reises det viktige folkerettslige spørsmål i forbindelse med regulering av denne næringen. Det viser også at det er et sammensatt problem.

Like fullt er det slik at det også er et veldig konkret og avgrenset problem, nemlig at det er for mange rein, og det må slaktes mer rein for å få et mindre antall rein når naturen krever det. Det er det ingen uenighet om. Det har vært mye uenighet om dette tallet, men det er ingen uenighet om at det er for mye rein, og at reintallet må ned.

På denne bakgrunn gjorde Reindriftsstyret et vedtak i 2002 om å sette et øvre reintall for det som er problemområdet, nemlig Vest-Finnmark, og for vinterbeitets vedkommende i all hovedsak Kautokeino kommune. Man skulle ned på et tall på 64 300 pr. 1. april i år, altså om en knapp måned. Vi ser at det har vært et voksende reintall i perioden. Det som skulle være starten på en nedgang fra 2002 fram mot 2005, har i stedet blitt en periode med et voksende reintall. Det er nok mange sammensatte forklaringer på det. Det er ingen tvil om at det har vært noen gode vekstsesonger. Livskraftige kalver osv. har vært et viktig bidrag. Så har det vært et tilleggsproblem i den perioden at markedssituasjonen for reinkjøtt, som det er en forutsetning fungerer når man skal slakte flere rein, som må kjøpes og spises som menneskemat, også på et vis har sviktet. Det er også en del av sammenhengen.

Det betyr at ikke minst da reindriftsavtalen – og jeg skal bruke litt tid på å si litt om det jeg opplever som problemstillingene nå og framover – ble behandlet her i juni måned i fjor, var Stortinget veldig klar på at nå begynner tålmodigheten å ta slutt. Når vi ikke fram med de gode, frivillige ordningene vi har basert oss på – gode bonusordninger og rause økonomiske virkemidler – må vi iverksette andre tiltak. På den bakgrunn bestilte jeg en oversikt over hvilke andre «tvangstiltak», som det er blitt kalt, som det er mulig å iverksette for å kunne klare å regulere ned reintallet. Det ble som kjent utredet av Reindriftsadministrasjonen sist høst, og det ble overlevert til meg i starten av desember hvilke prosedyrer, muligheter, lovmessige beskrankninger osv. som ligger i å iverksette sterkere reguleringstiltak enn frivillige tiltak.

Parallelt med dette har vi gjort veldig mye arbeid fra departementets side for å løse opp i markedssituasjonen. Det har fungert godt. Alle som følger med på matmarkedet her i Oslo, kan se hvordan det blir reklamert for reinkjøtt, og hvordan det gjøres tilgjengelig på en annen måte enn det har vært gjort på veldig mange år. Jeg kan rapportere i dag om at markedssituasjonen er meget god, og det synes ikke å være noen umiddelbare beskrankninger av den grunn.

Det gjør også at vi nå er inne i en slaktesesong som kanskje er den beste vi har hatt på veldig mange år. Det har aldri vært slaktet mer rein de siste 20 årene i Norge enn det som gjøres nå om dagen. Nå er det ca. en uke igjen av slaktesesongen. Det gjør at det slaktes så mye at vi kan ha ambisjoner og håp om at vi skal få en betydelig reduksjon i reintallet pr. 1. april. Vi vet ennå ikke helt sikkert tallet, selvsagt, men de siste prognosene som kom til meg i Landbruks- og matdepartementet i begynnelsen av dette året, var at vi i hvert fall vil kunne komme under 90 000. På den bakgrunn iverksatte jeg et ekstratiltak som gikk ut på at en av de store aktørene i kjøttmarkedet ble satt i stand til å kjøpe 10 000 ekstra rein, om nødvendig med fryseregulering, for å kunne få reintallet enda betydelig nedover. Det kan jeg i dag rapportere om går for fullt. Vi kommer til å lykkes med å legge de 10 000 ekstra oppå. Det synes vanskelig på grunn av slaktekapasiteten, for nå slaktes det for fullt, å nå målet om 64 300 pr. 1. april, men jeg har godt håp om at vi skal komme ned på 70 000-tallet. Da har man så å si øyekontakt med det målet som er satt. Og så blir det da en vurdering av om det er et tilfredsstillende tall, eller om det må iverksettes andre tiltak.

Spørsmålet om reindriftslov i den sammenheng har vært veldig sentralt, for det er ikke tvil om at det trengs en ny reindriftslov. Det er noen år siden det forelå en NOU med forslag til ny reindriftslov. Litt av nøkkelen er at vi tradisjonelt og i dagens lovverk har ønsket å regulere reindriftsnæringen ut fra den måten man tenker på myndighetsregulering på, med driftsenheter og distrikter og organisering fra hovedstaden, den tenkningen vi bruker på landbruk og primærnæringer for øvrig, mens utkastet til reindriftslov jo baserer seg på å forsterke den samiske måten å organisere ting på gjennom sida-begrepet, som også er en myndighetsstyring, om en kan si det sånn. Jeg har bestemt at vi skal fremme en ny reindriftslov som skal basere seg på den samiske inndelingen. Det å overføre den organiseringen og tankegangen til anvendelse for norsk myndighetsutøvelse er en krevende operasjon. Jeg har en egen arbeidsgruppe nå bestående av de beste jurister vi har i regjeringsapparatet, hos regjeringsadvokaten osv., som har noen måneder på seg til en videreforedling av utkastet til reindriftslov som også gjør sidaen til en anvendbar organisasjon for myndighetsstyring. Det innebærer i praksis at vi må komme dit at det er mulig for myndighetene å fastsette et reintall pr. sida, og at sidaene kan ansvarliggjøres for å holde det reintallet. Vi tror vi skal kunne få det til. Det er blitt tatt godt imot i samiske kretser at vi tenker slik, men da vil vi også ha styringsgrepet på plass, ved å kunne fastsette reintall og sette i gang sanksjoner osv. hvis det ikke holdes. Ny reindriftslov tar Regjeringen sikte på skal forelegges Stortinget før jul, med denne innretningen.

Når det gjelder dagens debatt og innstilling, synes det å være et konfliktnivå i innstillingen. Fra mitt ståsted opplever jeg, som den som skal operasjonalisere de vedtak og de synspunkter som kommer fram i Stortinget, det nok ikke veldig på den måten. Jeg opplever det som å ha en svært tydelig marsjordre fra et samlet storting om å få ned reintallet. Da Stortinget behandlet dette i samband med reindriftsavtalen i vår, fikk jeg klar beskjed fra alle partier om at reindriftstallet skal ned, og jeg oppfatter å ha de nødvendige fullmakter. Derfor er det også jeg har varslet at hvis vi ikke får gode nok reintall pr. 1. april, må jeg vurdere å iverksette andre og strengere reguleringstiltak.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jørgen Kosmo (A) [10:32:26]: Statsråden hadde en viss visjon om hvordan man skulle greie å skaffe seg det apparatet som man trengte for igjen å få utviklingen under kontroll. Jeg vil bare understreke at det er avgjørende viktig. Vi har tidligere hatt reintall på det nivået som vi i dag mener er det nivået som en skal være på for å kunne sikre en bærekraftig utvikling. Men utviklingen har kommet helt ut av kontroll, og det synes som om virkemiddelapparatet ikke har hatt verken evne eller vilje til å iverksette de mottiltakene som var nødvendige for å unngå at situasjonen kom helt ut av kontroll. Da er jeg usikker på om det tidsperspektivet som statsråden her redegjør for i forhold til når man skal komme tilbake med en ny reindriftslov, er godt nok, om ikke statsråden bør vurdere å framskynde dette arbeidet på en slik måte at man før neste sesong har en ferdig bearbeidet lov og et ferdig bearbeidet virkemiddelapparat.

Statsråd Lars Sponheim [10:33:56]: Jeg kan forsikre representanten Kosmo om at vi har høyest mulig fart for å få fram en ny reindriftslov. Men jeg vil også be om forståelse for at det er et veldig komplisert juridisk arbeid å gjøre den samiske sidainndeling til et juridisk rammeverk for den myndighetsutøvelse vi trenger. Det handler til syvende og sist om å kunne ansvarliggjøre en sida for et øvre reintall og kunne holde noen ansvarlig, eventuelt sette i gang sanksjoner hvis det er nødvendig, osv. Men det vil bli arbeidet så fort vi bare kan. Jeg understreker også at når det gjelder å få ned reintallet, som nå skjer i betydelig grad – jeg minner om at nå slaktes det mer, og mer effektivt, enn det har vært gjort på 20 år, større volumer, og at vi vil få en betydelig nedgang i reintallet i forhold til det vi så av tall f.eks. pr. 1. april i fjor, så langt som jeg vet nå – vil vi løpende vurdere å iverksette enda tydeligere tiltak. Vi har økonomiske virkemidler som fungerer, det er bonusordninger ved å gå ut av næringen – det er noen som velger å gjøre det også, og det er nok nødvendig. Men vi bør i løpet av rimelig kort tid ha på plass et rammeverk og et lovverk som gjør det mulig også å iverksette nødvendige tvangstiltak ved å gjennomføre kvoter, slik alle andre ressursbaserte primærnæringer faktisk har i dette landet.

Olav Gunnar Ballo (SV) [10:35:35]: Jeg merker meg Riksrevisjonens uttalelse der man sier:

«På grunn av føringer etter folkeretten og ILO-konvensjonen, viser Landbruksdepartementet til at det er begrenset handlingsrom og muligheter for virkemiddelbruk innen reindriftsforvaltningen.»

ILO-konvensjon nr. 169, om urfolk, skal ivareta næringsgrunnlaget for å kunne utføre tradisjonelle næringer, i dette tilfellet samiske næringer. Men det vil jo være en smule paradoksalt hvis man skal kunne bruke ILO-konvensjonen som en begrunnelse for overbeite, som på mange måter vil undergrave næringsutøvelsen over tid. Oppfatter statsråden at ILO-konvensjonen blir til hinder for å sikre næringsgrunnlaget, i den forstand at man får ned antall dyr og sikrer at det er en bærekraftig utvikling som skjer over tid?

Statsråd Lars Sponheim [10:36:37]: Representanten Ballo reiser en meget interessant problemstilling, som jeg også har reflektert mye rundt. Kan folkeretten gi en folkegruppe rett til å utslette sitt eget livsgrunnlag, så å si? Det er klart at det er vår oppfatning at det ikke er mulig, også fordi vi er bundet av andre konvensjoner, som er knyttet til biomangfold og plikt til å ta vare på naturverdiene. Det er vår oppfatning – og dette har det vært brukt mye tid på i regjeringsapparatet de siste månedene – at våre folkerettslige forpliktelser på dette området først og fremst er knyttet til at det er gode prosesser som involverer urbefolkningen selv. Det er der vi er forpliktet, og det er der vi også har hatt en kritisk gjennomgang av det vi har gjort så langt når det gjelder reindriftsstyrets vedtak om øvre reintall osv., om det har vært prosesser som har involvert urbefolkningen selv godt nok. Vi mener at vi ligger hårfint på rett side av streken. Men det er slik at med det vi vet i dag, ville vi nok ha brukt enda mer tid på de nødvendige demokratiske prosesser. Men til syvende og sist må myndighetene fatte et vedtak. Og det må aldri gå ut over naturen.

Jørgen Kosmo (A) [10:38:20]: Jeg er helt enig med statsråd Sponheim når han sier at hvis det skal være mulig å ha økonomisk bærekraftige driftsenheter, må noen ut av næringen når reintallet skal reduseres. Og vi kan ikke legge til rette for at vi får en næring som ikke er økonomisk bærekraftig for dem som jobber innenfor den næringen. Men det er helt åpenbart at det da blir en stor utfordring for statlige myndigheter å sørge for den alternative sysselsettingen for dem som gjennom bonusordninger kommer ut av næringen.

Vil statsråden medvirke til at det blir lagt fram en helhetlig plan for hvordan dette spørsmålet skal håndteres? Hvis ikke, vil vi kunne risikere at store deler av den samiske befolkning som i dag er tilknyttet reindriftsnæringen, vil havne på evigvarende støtteordninger fra staten, og det kan ikke være noen ønskelig situasjon.

Statsråd Lars Sponheim [10:39:37]: Jeg er helt enig med representanten Kosmo i at dette er en av de virkelige utfordringene. Det er slik at vi har programmer vedtatt i Stortinget som gjør det mulig for reindriftsutøvere i dag å slutte i næringen og få økonomisk vederlag for det. En god del melder seg nå på det programmet. Fristene er i ferd med å gå ut for deler av disse virkemidlene, og det er nok mange i disse dager som sitter og vurderer å gjøre det.

En viktig fortsettelse av det er: Hva så? Hva gjør en da, når en så å si selger reinen og kommer ned fra vidda – og det i kommuner og områder som sliter med altfor høy arbeidsledighet?

Det er også bakgrunnen for at Regjeringen i inneværende års budsjett har fått en egen bevilgning til å iverksette et ressurssenter, for å kunne bruke denne reindriftskompetansen, denne samiske kompetansen, i andre sammenhenger. De pengene har Landbruks- og matdepar-tementet nå overført til Kommunal- og regionaldepartementet for å se det i sammenheng med de andre helhetlige programmene de har. Og dette er det viktigste fokuset. Jeg tror det er viktig, for å gi trygghet for de næringsutøverne som gir seg i næringen, at de vet at de har et meningsfylt liv hvor de bruker sin realkompetanse også etter at de slutter med reindrift.

Aud Gaundal (A) [10:41:02]: Utover det saksordføreren har sagt, og likeens det landbruks- og matministeren har sagt, er det for min del nødvendig å ta tak i ett problem ved at det er altfor mye rein på vidda, og særlig i Vest-Finnmark, og det er den store uenigheten mellom andre næringer og reindriftsnæringa. Vi har bl.a. problemer i forhold til sauenæringa. Vi har også problemer i forhold til bybefolkningen, ikke minst i Hammerfest, der reinen kommer altfor nær.

Det jeg lurer på, er: Ser vi for oss noen annen mulighet for at de problemene kan løses, enn gjennom jus? Det er betenkelig å se, synes jeg, når vi er i Finnmark i forskjellige sammenhenger, at store advokatkontor har stor næringsinntekt ved at det er så store konflikter.

Jeg er klar over at det er forskjellige typer rettigheter, men spørsmålet mitt er: Ser statsråden for seg at vi kan angripe de problemene som har oppstått, med noe annet enn jus?

Statsråd Lars Sponheim [10:42:29]: Jeg tror det er riktig å påpeke i den sammenhengen – representanten Gaundal har selvsagt helt rett, og det viser også hvor sammensatt disse problemstillingene er – den trussel reindriftnæringen føler ved at veldig mye annen aktivitet trenger seg inn på de arealer som en veldig, veldig arealkrevende og ekstensiv næring som dette er, har behov for. Det kan også være en av de bakenforliggende forklaringer på at mange har valgt å øke reintallet, nemlig så å si for å hevde behovet for plass. Og da er vi inne i en ond sirkel – som vi har mange av.

Jeg tror nok at det ligger viktige virkemidler i vårt lovverk, men det må være en politisk vilje med hensyn til hva man vil med dette lovverket – kommunenes bruk av plan- og bygningslovgivningen f.eks.

Regjeringen har nå varslet at dette med vindmølleparker og vindmøller skal ses i en sammenheng der man også avklarer hvor det skal være plass for reindriften, og hvor det skal være plass for annen aktivitet, slik som vindmøller. For det farlige er den bit-for-bit-politikken hvor ingen ser helheten. Da taper alltid reindriftsnæringen, og det er det et politisk ansvar å sørge for ikke skjer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Olav Gunnar Ballo (SV) [10:44:06]: I serien «Norske fjellbeite» ble det i 1965 gitt en omfattende oversikt over vegetasjons- og beiteforhold for reinsdyr i Finnmark. Erling Lyftingsmo var leder og koordinator for det arbeidet.

Hovedkonklusjonene fra Lyftingsmo var at lavheiene i sørlige deler av Finnmarksvidda tidlig på 1960-tallet var av stor mektighet, med en tykkelse på 10–15 cm. Det ble registrert «smale reinstier som skispor i lavmatta.»

Forskningsselskapet NORUT IT har gitt ut flere rapporter om beitesituasjonen på Finnmarksvidda, bl.a. basert på satellittdata fra 1973 til 1996. Disse rapportene står i skarp kontrast til Lyftingsmos beskrivelse av desimetertykke lag med dyneaktig reinlav på 1960-tallet, for NORUTs forskningsrapporter viser at mens bare 15 pst. av reinbeiteområdene i Finnmark var sterkt beitet i 1973, var 42 pst. sterkt beitet og 50 pst. utbeitet i 1996. Tallene viser at denne utviklingen siden bare har fortsatt. Med den hastigheten beiteområdene blir nedbeitet i, vil mesteparten av tidligere beiteområder om få år ikke lenger kunne brukes til reindrift.

Tall fra beiteområder utenfor Finnmark, som Trøndelag-fylkene og Hedmark, viser at færre dyr gir høyere slaktevekt. Halvparten så mange dyr pr. areal som i Vest-Finnmark vil ut fra tallene kunne medføre doblet slaktevekt for hvert dyr. Det betyr at næringen vil kunne sysselsette like mange som i dag, selv om reintallet reduseres vesentlig. Større vekt pr. dyr gir også færre tap, siden godt ernærte dyr både vil klare seg bedre gjennom vinteren og ikke så lett blir utsatt for rovdyrangrep.

Men dette betyr også forpliktelser som næringen ikke har villet ta innover seg, i form av langt færre dyr for de største driftsenhetene. Når reinsdriftsnæringen i Finnmark i enkelte år har oppgitt over 50 000 tapte dyr, eller omtrent en tredjedel av oppgitt totaltall, forteller det om et dyrehold som er i total økologisk ubalanse.

Bak tallene skjuler det seg også en dyretragedie av vanskelig fattbare dimensjoner, med store påførte lidelser for hvert dyr, uansett om tapene skyldes utmagring, angrep fra rovdyr eller en kombinasjon av begge.

Det vil være å begynne i helt gal ende dersom overbeitet skal løses slik det til dels har vært løst, gjennom at man skyter ned så vel jerve-, gaupe- som kongeørnbestanden i Finnmark. Det er jo heller ikke ulv lenger.

Det er også sånn at hele erstatningsordningen for reindriften har stimulert til å produsere for tap og ikke for slakt. Ved å dokumentere høye tap har man også fått høye erstatninger, og på den måten har det vært et poeng å koble de tapene man har hatt, opp mot rovdrift. Derfor bør man tilrettelegge for en erstatningsordning som stipulerer tap, og der de eiere som tar best vare på dyrene sine, også er de som sitter igjen med den største fortjenesten.

Også reingjerdene representerer et betydelig miljømessig problem på vidda. Fra 1992 og fram til i dag er det bygd over 700 km med reingjerder bare i Vest-Finnmark. NORUT har gjennomført en konsekvensutredning der man påviste at det var en betydelig og stor terrengslitasje rundt de eksisterende gjerdene. Det står nå rundt 200 000 trykkimpregnerte gjerdestolper rundt omkring på vidda. Stolpene er impregnert med kobber, krom og arsen. Det er så giftig at det klassifiseres som spesialavfall. Stokkene antas å ha en levetid på ca. 50 år, men hele tiden siger det noe ned i jordsmonnet.

Jeg har omtalt de miljømessige og næringsmessige sidene ved reindriften. Men det er også en annen side som man bør legge vekt på, og det er den sosiale, knyttet til utøverne og deres familier. I år da man har hatt store tap, har det fått betydelige konsekvenser for Indre Finnmark, og nedgangen i næringen har vært dramatisk. Det sviktende næringsgrunnlaget har også medført sosial nød for reindriftsutøverne og deres familier, samtidig som bindingen til denne samiske kulturbæreren gjør det vanskelig å bryte med forfedrenes tradisjoner og finne seg et annet utkomme.

Uansett vil det være sånn at hvis det nå oppstår et tilnærmet normalår – ut fra de opplysningene jeg har fått når det gjelder snøsituasjonen på vidda – og man skulle få smelteperioder hvoretter det fryser på, vil man kunne få nye dyretragedier, det vil være en rekke dyr som dør. Derfor er det helt nødvendig å igangsette tiltak som gjør at man får et samsvar mellom antall dyr og det det er beitegrunnlag for.

På mange måter kan man si at det er en klar parallell mellom fiskeriene og reindriften. Noen har brukt betegnelsen «viddas fabrikktrålere» om de største næringsutøverne. Og vi så i et Brennpunkt-program i forrige uke hvordan en del mindre utøvere fortrenges fra sine områder ved at store flokker kommer inn på disse områdene og flokkene på den måten blandes. Når man ser på det som har vært situasjonen over mange år, og de debattene som har vært i Stortinget, ser man at beskrivelsene er ganske like fra år til år, mens tiltakene har vært beskjedne.

Det er åpenbart, på samme måte som i fiskeriene, at man ikke kan overlate til næringen selv å skulle finne de tiltakene som har effekt. Til det vil næringsinteressene være for sterke og viljen til å skape bærekraft for liten. Derfor går det mer og mer i retning av at man må være villig til å ta i bruk drastiske tiltak for å bøte på den situasjonen som er, og det er bra at et så klart flertall i Stortinget tar til orde for det. Men det er også en betydelig mangel på vilje i næringen, og en evne til å lukke øynene for den virkeligheten som man står overfor, som ikke kan være førende for norske myndigheter når man skal sette i verk tiltak. Man er nødt til å erkjenne de problemene som er. De har fått utviklet seg over 30 år. Man kan ikke sitte rolig og se på at den utviklingen bare fortsetter. Og det gjør at tiltak nå er nødt til å gjennomføres.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.