Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende statsråder vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Lars Sponheim

• statsråd Laila Dåvøy

• statsråd Kristin Clemet

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Rolf Reikvam.

Rolf Reikvam (SV) [10:05:20]: Jeg har et spørsmål til utdanningsministeren.

Skolen har så langt vært et tilnærmet reklamefritt område. I det siste har presset mot skolen og reklame i skolen økt. Kommuner har fått tilbud om skolebøker som er reklamefinansiert fra en del marginale forlag, og det lokale næringslivet har vært inne med sponsing og støtte og reklame i skolen.

Nyborg-utvalget la fram en innstilling for noen år siden, og de konkluderte med å foreslå at en skulle vedta et lovforbud mot reklame i skolen. Barneombudet, Forbrukerombudet og Foreldreutvalget i grunnskolen er enig, og støtter et slikt forslag.

Det nye nå er jo at reklamebransjen selv går inn og anbefaler at skolen skal være et reklamefritt område. Tiden er vel nå inne for at statsråden og også Høyre bør støtte et slikt forslag og fremme et eget lovforslag om at skolen skal være et reklamefritt område. Det er min utfordring til statsråden.

Vil hun ta den utfordringen, og vil hun fremme forslag om at skolen skal være et reklamefritt område?

Statsråd Kristin Clemet [10:06:35]: Jeg har nesten ikke truffet noen voksne som mener at skolen bør utvikle seg til en markedsplass eller til en arena for reklame. Jeg selv er personlig svært negativ til det. Jeg tror også at det ikke er særlig forbausende at reklamebransjen mener det samme. Jeg antar at det der er mødre og fedre som er like etisk bevisste som det vi andre er.

Jeg har tatt initiativ til å utvikle en veiledning for skolene som de kan bruke i møte med vanskelige spørsmål. Jeg vil også si at dette med sponsing allerede er ganske godt regulert i loven, men jeg vil også meddele som svar på det brevet jeg har fått fra den grupperingen mot reklame i skolen, at jeg vil starte et utredningsarbeid for å se hvordan dette kan gjøres. Men da mener jeg at det er viktig at vi også diskuterer konsekvensen av ulike alternativer.

Det jeg foreløpig har sett av forslag, er i prinsippet to: Det ene er å forby reklame i skolebøkene i grunnskolen. Det er ikke vanskelig – det er ingen reklame i skolebøkene i grunnskolen i dag. Men det som er viktigere, er at skolebøkene utgjør en stadig mindre andel av det læringsmateriellet og de læringsarenaene man bruker i norsk skole. Alternativet er – som noen sier – å forby reklame i skolen. Men det vil i så fall ramme bruken av Internett, samarbeidet mellom skole og bedrift, ordningene med melk og frukt og gaver i form av linjaler og refleks fra den lokale bokhandelen. Og det vil f.eks. gjøre det umulig – for bare å nevne et litt kuriøst eksempel – å bruke Dagbladets diktdatabase i arbeidet med litteratur og lyrikk.

Så er spørsmålet: Er det mulig å finne mellomveier her som appellerer til sunn fornuft, og som er praktikable for skolene? Jeg har ikke sett noe godt forslag, men jeg har sagt at vi vil prøve å utrede dette. Jeg har også invitert denne grupperingen til å komme med helt konkrete forslag – hvis de har det.

Rolf Reikvam (SV) [10:08:24]: Jeg takker for svaret.

Det å lage en veiledning vet jeg ikke er godt nok, det vil ikke fungere. Her må det helt åpenbart hardere lut til – hvis vi skal klare å opprettholde skolen som et reklamefritt område, et område som ikke er utsatt for økt kommersialisering.

Vi har allerede på markedet lærebøker som er reklamefinansierte, og som er tilbudt kommunene. Det er derfor ikke korrekt det statsråden sier, at det ikke finnes lærebøker som det er reklame i, og som er reklamefinansierte.

Jeg tror at det for så vidt bare er én vei å gå, og det er å få et lovforbud mot reklame i skolen. Jeg tror ikke at vi har bruk for veldig mye mer utredning. Nyborg-utvalget utredet dette for noen år siden og konkluderte helt klart og entydig med at det vil være fornuftig og riktig med et lovforbud. Foreldre ønsker det. Barneombudet og andre ombud er klare på at det er behov for å lage en lov som forbyr reklame.

Min utfordring til statsråden er: Vi trenger ikke veldig mye mer utredning. Nå må vi handle, og vi trenger et lovforbud.

Statsråd Kristin Clemet [10:09:35]: Det siste er jeg ikke enig i. Det er gjort en undersøkelse om reklame i lærebøkene i grunnskolen, og det er praktisk talt ikke-eksisterende. Det betyr ikke at dette ikke finnes på markedet, men man har undersøkt hva som blir brukt i skolene. Det er nå det ene.

Nyborg-utvalget oppfatter ikke jeg slik at de har kommet med et konkret forslag – og det er det som er problemet. Skal man gjøre noe til juss, må det være presist, praktikabelt og mulig å kontrollere. Da må vi finne en eller annen lovformulering som ikke etterlater det inntrykk at det f.eks. er forbudt å bruke skjerm og Internett eller å ha en normal kontakt mellom skole og bedrift. Det kan synes enkelt, men i jussens verden er det faktisk ikke så veldig enkelt. Det er veldig enkelt, rent juridisk, hvis man bare forbyr reklame i lærebøker, men da har man jo samtidig sagt at det er fritt frem på alle mulige andre opplæringsarenaer og i andre læremidler.

Jeg mener at dette absolutt er nødvendig å utrede. Jeg har invitert alle parter til å komme med konkrete forslag. Vi vil belyse konsekvensene og legge dette åpent frem. Hvis vi finner en praktisk vei, skal vi gjerne gjøre dette, for jeg deler den grunnoppfatningen som jeg oppfatter at de aller fleste mødre og fedre har: Vi vil ikke ha skolen som en kommersiell arena.

Presidenten: Presidenten vil tillate fire oppfølgingsspørsmål – først Lena Jensen.

Lena Jensen (SV) [10:10:52]: Det er et helhetlig og bredt engasjement mot reklame i skolen. Foreldre, elever, lærere, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, reklamebransjen, Barneombudet osv. har gitt statsråden entydige signaler. En veileding – som hun nå utarbeider – er ikke nok for å forhindre den økte kommersialiseringen og det økte presset mot skolene våre når det gjelder reklame.

I bunn og grunn handler reklameforbudet i grunnskolen om kvalitet – om å sikre kvaliteten i skolen. Har vi ikke råd til å gi elevene våre skolemateriell som er reklamefritt, kan vi ikke kalle oss en kunnskapsnasjon.

Min utfordring til statsråden er: Vil hun konkret jobbe for å fremme noe som er mye mer forpliktende enn en veiledning? Vil hun komme med et forslag om reklameforbud i grunnskolen og i den videregående skolen? Det er absolutt nødvendig og på tide å innføre dette.

Statsråd Kristin Clemet [10:11:51]: Jeg mener at spørsmålet på mange måter er besvart.

Men jeg er helt enig med representanten Lena Jensen i at det er et helhetlig, bredt engasjement mot reklame i skolen. Det er derfor det ikke er noe særlig reklame i skolen! Hvis elever, foreldre, lærere, skoleledere og lokalpolitikere ikke vil ha reklame i skolen, er det ikke reklame i skolen. Det er nemlig ingen som kan overprøve det. Det er ikke fri adgang til skolegården eller til barnas ransler. Noen bestemmer hva som skal slippes inn i skolegården, noen bestemmer hva som skal puttes i barnas ransler. Så lenge man er motstander av å putte reklame i ranslene, blir det heller ikke noe særlig reklame – bortsett fra de unntakene jeg har nevnt, en linjal, noe frukt osv. Det synes jeg er et ganske viktig bolverk mot reklame.

Men jeg har nå sagt – to ganger, tror jeg – at jeg vil sette i gang, og har satt i gang, et utredningsarbeid for å finne frem til konkrete, mulige lovformuleringer, og at vi vil belyse konsekvensene av dem. Hvis SV mener at vi ikke trenger en slik utredning, synes jeg de bare skal fremme et forslag om en konkret lovformulering nå, og så kan vi drøfte det.

Presidenten: Karita Bekkemellem Orheim – til oppfølgingsspørsmål.

Karita Bekkemellem Orheim (A) [10:12:52]: Mitt oppfølgingsspørsmål håper jeg forbruker- og barneministeren vil svare på.

Nyborg-utvalget la for en tid siden fram en meget klar anbefaling. Jeg har lest rapporten, og selv om vi nå hørte at skolestatsråden prøvde å bagatellisere den, vet jeg uansett at anbefalingene, som gjelder barns oppvekstvilkår, er meget entydige. I tillegg sitter også de som representerer reklamebransjen, i utvalget. De sier veldig klart at dette vil de advare mot på det aller sterkeste.

Jeg har lyst til å spørre barne- og familieministeren – som også er forbrukerminister – om hun ikke er bekymret over de sterke faglige innvendingene som er kommet mot den galeien som Regjeringen prøver seg på nå. Dette handler jo ikke om at skolene ønsker å innføre reklame – det handler om en så dårlig kommuneøkonomisituasjon at en rundt omkring i Kommune-Norge er tvunget til å ta i bruk de inntektsmulighetene en har.

Statsråd Laila Dåvøy [10:14:00]: Takk for spørsmålet. Jeg må vel egentlig bare henvise til at utdannings- og forskningsministeren har svart på dette. Regjeringen – via Utdannings- og forskningsdepartementet – gjør nå et arbeid, en kartlegging. Man skal altså sette ned en gruppe – eller har allerede satt ned en – som skal se nærmere på dette.

Fra min side kan jeg si at Barne- og familiedepartementet i 2005 gir støtte til en ny kartlegging av omfanget av reklame i skolen – og også av skolelederes holdninger til og synspunkter på slik reklame. Det finnes svært få dokumenterte fakta på dette området. Det kan derfor være viktig at også disse funnene legges til grunn i den videre debatten. Debatten er kommet, og vi kommer tilbake til dette.

Presidenten: Arne Sortevik – til oppfølgingsspørsmål.

Arne Sortevik (FrP) [10:14:54]: Mitt oppfølgingsspørsmål går til utdanningsministeren.

Er det ikke slik at opplæringsloven beskriver en mulighet, ikke at den gir et pålegg? Er det ikke slik at i en balansert fremstilling av et problem, som langt fra eksisterer i det omfang som spørreren gir inntrykk av, bør dette være av de beslutninger som trygt og godt kan overlates til den enkelte skole, til skoleledelsen, til den enkelte lærer og ikke minst til foreldrene på den enkelte skole?

Statsråd Kristin Clemet [10:15:32]: De grupperingene som nå har skrevet et brev og tatt til orde for forbud mot reklame, har i grunnen tatt opp to ting. Det ene er lovregler når det gjelder sponsing av skoler, og det andre er det de kaller forbud mot reklame i skolemateriell.

Når det gjelder sponsing, mener jeg at det langt på vei er regulert i opplæringsloven, for der heter det at skolene nå, som de har hatt i hele vår historie, har anledning til å ta imot gaver, men at man ikke har anledning til å stille betingelser for å kunne gi disse gavene, dvs. at man ikke kan kreve gjenytelser. Dessuten står det også i opplæringsloven at slike gaver skal komme alle angjeldende elever til gode, man kan altså ikke forfordele noen. Jeg mener derfor at sponsespørsmålet langt på vei er regulert. Indirekte har man etter min oppfatning også sagt noe om reklame.

Det andre de tar opp, er reklame i skolemateriell. Så er spørsmålet: Hva er skolemateriell? Det må man bestemme seg for hvis man skal lovregulere dette. Skolemateriell kan være lærebøker – det er en veldig smal definisjon. Jeg har fortalt om konsekvensen av det. Det kan nesten være å betrakte som en symbolsk lovregulering. Skolemateriell kan også være alt annet materiell. Der tror jeg ikke vi ønsker å lovregulere eller forby alt. Dessuten er det viktig, som representanten Sortevik sier, at systemet er slik at man bestemmer bruken av skolemateriell lokalt.

Presidenten: Rune J. Skjælaaen – til oppfølgingsspørsmål.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [10:16:57]: Ministeren sier at det enkleste er å innføre et reklameforbud i lærebøker. Tidligere har vi behandlet dette med reklame i skolen, og ministeren har sagt at dette er noe man kan bestemme lokalt. Men hvis det er slik at også ministeren ønsker at skolen ikke skal være en markedsplass – det går an å ta steg for steg – hvorfor vil hun ikke da foreslå et reklameforbud i lærebøkene? Det vil jo være ett steg på veien.

Lærebøker kommer fortsatt til å være viktig. Det har vi skjønt på dem vi har snakket med i forbindelse med oppfølgingen av stortingsmeldingen Kultur for læring, og av de utfordringene som lærebokforfatterne står overfor. Så det er klart at lærebøkene kommer til å ha en stor betydning også framover.

Statsråd Kristin Clemet [10:17:54]: Jeg vil ikke si at et reklameforbud er umulig, men det er to sider ved dette. Den ene er at det ikke er noe reklame i lærebøkene i grunnskolen. Det andre er at hvis man forbyr reklame eksplisitt i lærebøkene, vil man etterlate et inntrykk av at reklame er tillatt overalt ellers i skolen.

Det kan jo være en god løsning også å satse på at vettet, den sunne fornuft og den etiske standard er sånn noenlunde likelig fordelt. Og mye tyder på det, for nå har jeg mottatt et brev fra en hel rekke organisasjoner, som representerer så å si alle, inklusiv reklamebransjen selv. Hvis alle mener dette – og jeg har god grunn til å tro at de aller, aller fleste gjør det – vil det å ta personlig ansvar og ha tillit til at man kan ta fornuftige beslutninger, kanskje være et bolverk.

Som sagt: Jeg er villig til å utrede dette, men man må belyse konsekvensene også.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Karita Bekkemellem Orheim (A) [10:18:48]: Mitt spørsmål går til barne- og familieministeren.

Den siste tiden har vi igjen fått en nedslående statistikk når det gjelder den berømmelige 40 pst. kvinneandelen i norske styrer. Tiden er i ferd med å løpe ut for næringslivet. Skal et lovpålegg om 40 pst. kvotering ha mening, må myndighetene følge opp med klare sanksjoner hvis loven blir brutt.

Statsråden har selv foreslått at selskaper som bryter loven, må oppløses. Fra andre i regjeringspartiene har det kommet signaler som tyder på at statsråden ikke har støtte for en slik sanksjonsmulighet. Kan statsråden svare meg på hva slags straffetiltak hun har Regjeringen med på, for å få erstattet 700 menn med kvinner? Vil det bli en oppløsningsrett, eller vil f.eks. høye bøter være konsekvensen av brudd på loven?

Statsråd Laila Dåvøy [10:19:37]: Denne loven ble foreslått fra Regjeringens side. Den er vedtatt i Stortinget, og den vil selvsagt bli fulgt opp fra Regjeringens side.

Nå er det slik at det er selvfølgelig ingen automatikk i at et selskap som ikke oppfyller lovens krav, tvangsoppløses. Det er ett av de kriteriene som vil bli stilt når loven blir innført, nemlig 40 pst. kvinneandel i styrerommene, på lik linje med andre krav som også stilles. Det kan f.eks. være ansatterepresentanter og en rekke andre punkter i allmennaksjeselskapenes krav til styrer.

Det vil være rutiner knyttet til sanksjoner. Foretaksregisteret har ansvar for å kontrollere at selskapene oppfyller lovens krav. Hvis ikke kravene blir fulgt, vil selskapet få et varsel om dette og deretter flere muligheter til å endre sammensetningen av styret. Vi har kvinner som kan gå inn i allmennaksjeselskapsstyrene i dag. Jeg tror ikke at tvangsoppløsning vil bli en realitet, for dette vil styrene og allmennaksjeselskapene nok forholde seg til.

Det er også viktig at vi ikke fokuserer for mye på dette med tvangsoppløsning, men at vi kanskje i mye større grad i den politiske debatten sier at dette lar seg gjennomføre, dette vil bli gjort. Jeg vil henvise til innføringen av røykeloven. Da var det også ganske sterke reaksjoner i den offentlige debatten, men se hvordan det har gått! Dette vil allmennaksjeselskapene komme til å tilpasse seg, det er jeg ganske sikker på.

Karita Bekkemellem Orheim (A) [10:21:18]: Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg forventer at Regjeringen følger opp det statsråden sier.

Jeg har lyst til å følge dette litt videre opp, for vi hadde en runde på denne problemstillingen i forrige spørretime. Da gjaldt det en manglende kvinneandel i embetsstillingene. Statsministeren kom med en del ganske oppsiktsvekkende uttalelser som jeg har lyst til å sitere. Han sa:

«Det er jo som kjent ganske mange som sitter der ganske lenge, og sitter en godt kvalifisert mann, kan en ikke kaste ham ut for å få inn en kvinne.»

Det var statsministerens svar på hvorfor det ikke var flere kvinner i embetsstillingene. Da har jeg lyst til å spørre statsråden om ikke dette nettopp er det vi ønsker å gjøre overfor de private styrene, og deler hun statsministerens syn? Det blir jo en litt inkonsekvent handling fra Regjeringen hvis en kan ha den argumentasjonen i forhold til embetsverket, mens man ikke kan ha den i forhold til næringslivet.

Statsråd Laila Dåvøy [10:22:17]: Jeg tror vi må skille veldig nøye mellom en person som er ansatt i en stilling, og som kanskje er ansatt i uoppsigelig stilling, slik man er i en del stillinger i staten, og på å få nye styremedlemmer i et allmennaksjeselskap der man tross alt har generalforsamling hvert år og kanskje nye folk på valg annethvert år. Det er klart at det er stor forskjell på det. Man kan faktisk ikke sammenligne disse to systemene og se på det som om det skulle være det samme og helt likt.

Presidenten: Det blir fire oppfølgingsspørsmål – først Bjarne Håkon Hanssen.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [10:23:01]: Jeg er selvfølgelig enig med statsråden i at det er forskjell på ansatte og valgte styrerepresentanter. Men når man hører på argumentet som statsministeren bruker – og jeg siterer nok en gang det Bekkemellem Orheim også har sitert – at «sitter en godt kvalifisert mann, kan en ikke kaste ham ut for å få inn en kvinne», må jeg si at det er forbausende likt argumentet som jeg synes jeg har hørt ganske ofte fra næringslivet den siste tiden. Argumentet er likt.

Mitt spørsmål til statsråden må være at hvis det ikke er akseptabelt å bruke denne type argumenter fra næringslivets side, hvorfor er det akseptabelt at statsministeren bruker denne type argumenter når man forklarer manglende likestilling i staten?

Statsråd Laila Dåvøy [10:23:57]: Jeg ønsker ikke å stå på talerstolen og kommentere statsministerens uttalelser, uttalelser som jeg personlig ikke har akkurat ordlyden på, og som jeg heller ikke har hørt. Men jeg tror fremdeles at svaret mitt må være det samme: Man kan ikke sammenligne disse to områdene. Man snakker om eventuelt å skulle si opp et menneske for å få inn et annet av et annet kjønn, og det gjør man selvsagt ikke, enten det skulle være en kvinne eller en mann ansatt i en stilling i staten.

Jeg er enig i at vi har hørt en del uttalelser fra næringslivet. Om det har falt nøyaktig slik som representanten her sier, skal ikke jeg ha sagt noe om, men vi kan ikke sammenligne disse to områdene. Det er mitt svar nok en gang.

Presidenten: Ulf Erik Knudsen – til oppfølgingsspørsmål.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [10:24:53]: Tanken om kvotering av kvinner inn i bedriftsstyrene er kanskje den mest kjønnsdiskriminerende tanken som er lansert i Norge. Den sier jo at kvinner ikke er så dyktige at de selv kan skaffe seg plass i styrer på basis av sin kompetanse, de må kvoteres inn. Dette er etter manges mening en nedvurdering av kvinner. Jeg har også registrert at mange kvinner i næringslivet er motstandere av kvoteringsordningen. Det er bra.

Samtidig ser vi at en rekke bedrifter har problemer med å finne kvinner til styrene. I enkelte bransjer er det faktisk svært få kvinner. Konsekvensen kan, ifølge statsrådens uttalelser, bli tvangsoppløsning av ellers utmerkede virksomheter. Dette er meningsløst. Er det ikke nå på tide å slå revers her, slik at vi kan få de dyktigste inn i styrene, ikke de med rett kjønn?

Statsråd Laila Dåvøy [10:25:57]: For meg og en del andre handler dette også om at vi har en kompetanse i samfunnet vårt der kvinner representerer halvparten av den norske befolkningen – iallfall er halvparten av den voksne befolkningen kvinner – og det dreier seg først og fremst om mangfold, om å få større mangfold inn i styrerommene. Kvinner har i dag kompetanse. 60 pst. av dem som utdannes på universitetene våre i dag, er kvinner.

Det som også er veldig spennende, er at en del nyere undersøkelser, bl.a. en helt ny undersøkelse fra Danmark som kom for bare få uker siden, faktisk viser at jo flere kvinner man har i styrerommene, jo større inntjening vil bedriftene få. Og det er jo svært positivt.

Så alt i alt synes vi – og jeg – at dette er et godt forslag. Vi ønsker å følge det opp. Man skal heller ikke glemme at det er overgangsperioder. Etter at loven eventuelt trer i kraft, vil det være en to års overgangsperiode i forhold til innføringen av 40 pst. kvinneandel i styrerommene i allmennaksjeselskapene.

Presidenten: May Hansen – til oppfølgingsspørsmål.

May Hansen (SV) [10:27:12]: Denne saken har SV tatt opp med statsråden flere ganger. Vi har påpekt at vi ikke har hatt en ønsket utvikling når det gjelder kvinners deltakelse i styrer. Det har heller vært en negativ utvikling. Statsråden har hele tida hevdet at næringslivet skal få mulighet til å ordne opp selv, at det skal skje frivillig, og hun har i dag også sagt at dette skal vi få til – før hun iverksetter pålegg og sanksjoner.

Regjeringas politikk har til nå vært feilslått på dette området, og jeg ønsker nå at statsråden helt konkret skal si hvilke tiltak hun vil iverksette for å få til dette, og hvilke sanksjoner hun er villig til å iverksette overfor næringslivet.

Statsråd Laila Dåvøy [10:28:01]: For det første er det ikke riktig at det har vært en negativ utvikling. Selv om det går veldig sent, går det dog noe framover.

Så kan jeg henvise til at NHO for ti år siden, da debatten om en større kvinneandel i styrerommene i allmennaksjeselskapene startet, sa at de i løpet av ca. ti år nok skulle klare det. Det har de altså ikke klart.

Det er jo litt rart at spørsmålet går på om Regjeringen har hatt en feilslått politikk, og hva statsråden vil gjøre med sanksjoner. Selvfølgelig er det ikke noen feilslått politikk. Det er jo denne regjeringen, faktisk den eneste regjeringen, som har foreslått dette. Og sanksjonene ligger, slik sett, i Stortingets egen behandling av loven. Det er ikke snakk om fra vår side å gå til ytterligere sanksjoner. Det som ligger der, er meget stramt, og jeg forventer også at næringslivet vil kunne klare dette på en god måte når loven blir iverksatt og overgangsperioden på to år er gjennomført.

Presidenten: Eli Sollied Øveraas – til oppfølgingsspørsmål.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [10:29:10]: Då vi behandla denne lova, hadde vi eit fromt ønske om at dette skulle medføre 40 pst. kvinnerepresentasjon. Men vi må vel erkjenne at det ikkje ser slik ut. Det har gått feil veg i dei styra som har vore valde no i 2005, og i staden for å fokusere på sanksjonsmoglegheitene, synest eg det er viktig å fokusere på korleis vi skal nå dette målet. Eg trur at dette neppe kjem av seg sjølv. Det er jo eit faktum at vi har dyktige, kvalifiserte kvinner som kan gå inn i styra. Det har jo òg ministeren uttalt seg om tidlegare.

Eg vil følgje opp det spørsmålet som den førre representanten stilte: Kva slags offensiv har likestillingsministeren no tenkt å føre, frå august 2005 og i løpet av dei to åra denne overgangsperioden skal vare?

Statsråd Laila Dåvøy [10:30:15]: Det er jo et viktig spørsmål. Jeg tror det er viktig at vi alle samarbeider, slik vi også har gjort til nå, for å få dette til. Det jobbes på mange ulike plan. Blant annet jobbes det i det private næringsliv. Jeg har lyst til fra denne talerstol å berømme «Female Future»-prosjektet til NHO, som har vært svært offensivt og etter min mening relativt vellykket. Det jobbes fortsatt med dette prosjektet.

I tillegg har vi hatt samarbeid med det private næringslivet om dette og skal fortsatt ha det. Vi har også opprettet flere databaser. Også i staten, f.eks. i Innovasjon Norge og i SND-systemet, har man hatt en rekke styreseminarer, der hundrevis av kvinner er blitt kvalifisert til å være i styrerommene. Det er ganske interessant. Kvinner tar altså nærmest utdanning i styreverv. Menn har aldri gjort det og kommer sikkert aldri til å gjøre det. Så det gjøres en rekke ting.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Arne Sortevik (FrP) [10:31:32]: Jeg har et spørsmål til utdanningsministeren.

For ett år siden, faktisk nesten nøyaktig på dagen, var utdanningsministeren i spontanspørretimen, og ett av temaene den gangen var at det manglet så mye som 5 000 studieplasser i videregående skole. Problemstillingen gjelder fortsatt. Vi vet at antall ungdommer mellom 16 og 18 år frem til 2010 vil øke mer enn befolkningen for øvrig.

I løpet av det året som har gått, har Fremskrittspartiet sammen med Regjeringen, fått gjennomført friskoleloven også når det gjelder videregående skoler. En rekke søknader om å etablere frittstående videregående skoler er nå til behandling. Vil ikke dette avhjelpe behovet for nødvendige ekstra plasser og en økning i antall plasser i videregående opplæring? Vil ikke frittstående videregående skoler være et viktig supplement til fylkeskommunenes tilbud? Og er det ikke slik at vi etter opplæringsloven faktisk har plikt til å skaffe et tilbud, men ikke klarer å skaffe et slikt tilbud til mange elever?

Statsråd Kristin Clemet [10:32:48]: Før vi fikk friskoleloven, hadde vi en privatskolelov, så vi har jo lang erfaring med å ha det vi da kalte privatskoler, som vi nå kaller friskoler, nemlig privatskoler som oppfyller kriteriene for å motta støtte. Jeg mener at vi har god erfaring for å si at vi bør kunne håpe på et godt samspill, et godt supplement, et godt samarbeid mellom den offentlige og den private skolen.

Samtidig er det slik at alle i Norge har rett til videregående opplæring, og at kommuner og fylker – i dette tilfellet fylker – har plikt til å tilby det. Derfor må det økonomiske oppgjørssystemet i forhold til friskoler og mellom stat, kommuner og fylker ta hensyn til at fylket har andre plikter og andre planleggingsutfordringer enn friskolene har. Men når det er sagt: Det er en gradvis, liten vekst. Jeg tror aldri på noe veldig stort omfang av disse friskolene, rett og slett fordi det ikke er mulig å tjene en krone på dem. Dermed tror jeg ikke det ligger noe særlig incentiv der. Jeg tror det blir et supplement. Men når det blir det, mener jeg at det kan fungere utmerket.

Arne Sortevik (FrP) [10:33:57]: Det ligger over 400 søknader om etablering av friskoler. Over 100 gjelder oppstart fra kommende skoleår, 2005–2006.

Det er også samlet inn uttalelser fra alle fylkeskommunene, som jo ble utfordret med hensyn til sitt monopol. Da inntrer det merkelige at regjeringspartiet Kristelig Folkeparti, som her i Stortinget har vært med på å bære frem friskoleloven, faktisk kommer med innvendinger i høringsuttalelsene.

Det er ikke det viktigste poenget i seg selv, selv om det er et poeng, men det viktige er at det er mange som har søkt. Det er mange elever og foreldre som venter på avklaring. Den vel begrunnede engstelsen er jo at vi nå får en obstruksjonsrunde med ankeadgang og bruk av anke fra alle fylkeskommunene, som faktisk kan forhindre at veldig mange av de skolene innenfor videregående opplæring som ønsker å starte til høsten, kanskje ikke klarer det.

Hvordan sikrer statsråden at det faktisk blir skolestart?

Statsråd Kristin Clemet [10:35:07]: For det første er det nok noe færre søknader enn de som verserer i media, bl.a. fordi en del av dem må være å betrakte som useriøse. Dessuten er det bare et mindretall som gjelder den nye friskoleloven. Mange av dem gjelder skoler som også ville kunne bli godkjente etter den gamle privatskoleloven. De må oppfylle strenge vilkår, som Utdanningsdirektoratet nå vurderer – strengere enn før – til kvalitet, til inntak av elever, til begrensede egenandeler og forbud mot alle former for utbytte. Det ser nå Utdanningsdirektoratet på. I tillegg ser de på de høringsuttalelsene og innvendingene som kommer fra fylkene, for det sies jo i loven at fylkene ikke skal ha noen vetorett, men at dersom de har vesentlige innvendinger, skal man ta hensyn til dem.

Da vil jeg nevne ett forhold, og det gjelder det økonomiske oppgjøret, hvor noen fylkeskommuner hevder at de så å si vil tape på dette fordi de bruker mindre penger på den offentlige skolen enn friskolene får, enda friskolene får mindre enn den offentlige skolen. Jeg kan da fortelle at Regjeringen i kommuneproposisjonen vil fremme forslag om å redusere dette trekket overfor fylkene, slik at slike tilfeller ikke skal oppstå.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Per Sandberg.

Per Sandberg (FrP) [10:36:26]: Nå svarte jo statsråden nærmest i sitt siste svar på mitt egentlige oppfølgingsspørsmål. Men jeg vil gjerne vise til et oppslag i Dagsavisen i går, hvor nok en fylkesordfører – denne gangen fylkesordføreren i Sør-Trøndelag – fremmer påstander om at friskolene vil bli «en økonomisk katastrofe» for fylkeskommunene. Statsråden har jo selv vært inne på at det er de enkelte prioriteringene som foregår innenfor de enkelte fylkene som kanskje er den største årsaken til at det blir problemer.

Men la meg utfordre statsråden på dette, for det er klart at den debatten som går om den offentlige skolen og eventuelle friskoler, og at det skal berøre økonomien i de enkelte fylkeskommunene, tar jo bort fokuset fra det som egentlig skulle være det viktige, nemlig innholdet i skolen.

Er det kanskje ikke da på tide å finne muligheter for å finansiere videregående skoler på en annen måte, slik at staten i større grad finansierer direkte rett mot den enkelte elev eller den enkelte institusjon, slik at man slipper debatten om finansieringen av den offentlige og private skolen?

Statsråd Kristin Clemet [10:37:32]: Dette har vært debattert mange ganger i denne sal, og Regjeringen går inn for rammefinansiering, bl.a. av hensyn til lokaldemokratiet.

Når det gjelder friskoler, er systemet slik at hver elev får mindre penger enn hver elev i den offentlige skolen. Oppgjøret mellom stat og fylke og mellom stat og kommune er slik at kommuner og fylker skal tjene på det. Det er det god grunn til, fordi de har andre plikter og planleggingsutfordringer enn friskolene. Likevel hevder noen at det kan finnes tilfeller hvor de ikke tjener på det. Blant annet ser jeg at Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag hevder at de bruker så lite på sin skole at de ikke tjener på det. Det ønsker vi å ta hensyn til, og det har vi allerede gjort ved å endre finansieringssystemet når det gjelder grunnskolen og friskoler knyttet til den. Vi kommer altså til å fremme et forslag om dette i kommuneproposisjonen når det gjelder videregående skole, for så å si ta bort det argumentet som ikke har noe med friskoleloven å gjøre, og som ikke er tilsiktet. Systemet er laget slik at man skal ta hensyn til kommuners og fylkers planleggingsutfordringer.

Presidenten: Vidar Bjørnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Vidar Bjørnstad (A) [10:38:40]: Nesten alle fylker har gått imot etablering av et stort antall private skoler, fordi de mener at det vil være negativt for deres muligheter til å gi et bredt desentralisert tilbud til egne elever. De private skolene – mange av dem med utgangspunkt i kommersielle skolekjeder – vil kun gi tilbud på de billigste og mest populære linjene og i sentrale strøk.

Regjeringen snakker mye om lokalt ansvar og mindre sentral styring. Statsråden vil til sjuende og sist være ansvarlig for etablering av private skoler og kan ikke desentralisere dette til underliggende etater.

Mitt spørsmål er følgende: Vil statsråden ta hensyn til vesentlige innvendinger, og har hun gitt beskjed til Utdanningsdirektoratet om hvilke vesentlige innvendinger som kan aksepteres? Eller: Vil statsråden la Utdanningsdirektoratet overkjøre lokale folkevalgte?

Statsråd Kristin Clemet [10:39:41]: I loven sies det uttrykkelig at lokale folkevalgte ikke har vetorett, fordi dette er en lov som er innrettet mot elevenes valgfrihet og foreldreretten. Men det står også helt klart at vi skal ta hensyn til de innvendingene som kommer.

Jeg har nevnt at vi ønsker å endre denne trekkordningen, for å kalle den det, og fremme forslag om dette i kommuneproposisjonen. Vi vil også se på – slik vi har varslet tidligere, dersom det er en skjevfordeling i tilbudet på linjer eller studieretninger – om vi kan ha ulike satser for studieretninger, for at heller ikke det skal være noen ulempe for fylkene.

Jeg kan også meddele at jeg har fått en henvendelse fra Utdanningsdirektoratet, hvor de ber om departementets fortolkning av loven når det gjelder det samlede volum for etablering av friskoler. Man ser nå at det er en viss opphopning av søknader akkurat i år. Hver søknad kan jo være god nok for seg, men samlet sett kan det skape planleggingsutfordringer på sikt. Jeg vil besvare henvendelsen fra Utdanningsdirektoratet, hvor jeg tar hensyn også til slike forhold.

Presidenten: Rolf Reikvam – til oppfølgingsspørsmål.

Rolf Reikvam (SV) [10:40:48]: Det var en interessant opplysning at en del av søknadene var «useriøse». Det er jo ganske interessant at flertallet på Stortinget har vedtatt en lov som inviterer «useriøse» aktører til å søke om å få lov til å drive private skoler. Da blir mitt spørsmål – i og med at saksbehandlingen allerede har startet her i Stortinget: Definerer statsråden eksempelvis søknadene fra John Bauer, den svenske kommersielle aktøren, og fra V^an hoá som «useriøse»? Det ville vært interessant å få vite det, i og med at statsråden bruker begrepet «useriøse» søkere i forbindelse med etablering av privatskoler.

Men mitt spørsmål gjelder også fylkeskommunene, som har innvendinger. Fylkeskommunene har ansvaret for å skaffe elevplasser, de er nødt til å skaffe plasser til sine elever. Elevene har rettigheter. Når fylkeskommunene kan påvise og dokumentere at hvis alle disse søknadene blir innvilget, og elevplassene kommer på plass, kan dette få alvorlige konsekvenser for deres muligheter til å innfri og skaffe plass for elevene? Vil det være en såpass alvorlig innsigelse at en bør si nei?

Statsråd Kristin Clemet [10:41:58]: For det første: Hvis Rolf Reikvam noen gang skulle innta regjeringskontorene, tror jeg han vil se at det kommer opptil flere «useriøse» henvendelser dit. Med det mener jeg å si at det er helt klart at en del av søknadene – det har kommet 200 søknader fra en enkelt person – kan man med et øyekast se ikke oppfyller kriteriene for å kunne etablere friskole.

Og så når det gjelder volumet: Jeg er helt enig i at volum og tempo i forbindelse med etablering av friskoler er et relevant argument, sett fra fylkenes side. Som jeg redegjorde for i mitt forrige svar, har Utdanningsdirektoratet rettet en henvendelse til departementet om å bistå med en lovfortolkning i så henseende, og det vil jeg gå inn i. Men jeg mener som utgangspunkt at det er relevant.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Trond Giske (A) [10:42:57]: Jeg har et spørsmål til barne- og familieministeren.

Det kommer nå signaler fra mange deler av landet om at antall barnevernssaker og antall bekymringsmeldinger stiger kraftig. Grov omsorgssvikt, psykiske lidelser, rusmiddelproblemer og dårlig økonomi er blant årsakene til at flere ber om hjelp fra barnevernet. Samtidig ser vi enkelte plasser at man faktisk kutter i antall ansatte i barnevernet, samtidig som saksmengden altså øker. Det kan bety at de som er aller svakest i vårt samfunn, barn som vokser opp i så dårlige forhold at barnevernet faktisk må inn, ikke får den hjelpen de trenger. Hva vil barne- og familieministeren gjøre for å sikre at alle barn i Norge får skikkelig hjelp?

Statsråd Laila Dåvøy [10:43:50]: Det er riktig at vi har en økning i antallet bekymringsmeldinger til barnevernet. Det har vi hatt de siste årene, og det er viktig at man har en god statistikk på dette. Jeg antar at representanten viser til den statistikken som kom fra Statistisk sentralbyrå for et par dager siden. Denne foreløpige statistikken er kanskje ikke helt korrekt, men samtidig er det korrekt at barnevernet får melding om flere vanskeligstilte barn.

Representanten nevnte at man kutter i antall fagstillinger i barnevernstjenesten. Antallet har – hvis man ser det over tid, fra 2001 til 2004 – faktisk økt, så det er ikke riktig det som ble sagt. Det kan kanskje være at man finner et og annet eksempel, men totalt sett har kommunene økt antall stillinger også i det kommunale barnevernet. Det som er viktig, er at alle barn får hjelp når de har behov for det. Vi ser at andelen fristoversittelser, altså dette med at barnevernet ikke er tidlig nok ute når de får en melding, har gått ned. 97 pst. av alle meldinger behandles i løpet av én uke, og det er en liten økning fra 2001 fram til 2004. Dette ser vi positivt på. Også antall undersøkelser i barnevernet som holdes innenfor fristene, har økt.

Vi må nok gå dypere ned i statistikken hvis vi skal finne årsakene. Det kan jo også være, slik vi håper, at utviklingen skyldes en lavere terskel for å ta kontakt med barnevernet. Dette er også et av reformtiltakene i det nye barnevernet, nemlig at alle skal kunne ta tidligere kontakt og få tidligere hjelp. Hvis det skyldes at flere har det svært mye vanskeligere, er det klart at det er bekymringsfullt. Barnevernet følger dette opp i alle regioner, også i det nye barnevernet, også i kommunene. Kommunene gjør en god jobb med barnevernet i dag.

Trond Giske (A) [10:46:05]: Jeg takker for svaret.

Likevel er signalene fra deler av Norge svært bekymringsfulle. Mandag 4. april hadde Dagsavisen et oppslag med overskriften «Ungdomskriminelle ute av kontroll», hvor fungerende stasjonssjef ved Stovner politistasjon viser til at utallige brutale kiosk- og butikkran, volds- og skyteepisoder gjør at han nå må slå alarm. Han sier at han frykter at dagens kiosk- og butikkranere skal bli morgendagens Stavanger-ranere, og viser til at en del allerede er etablerte kriminelle. Dem får vi ikke gjort noe med, sier han, men vi må hindre at deres yngre brødre og venner blir rekruttert inn. Han viser til at barnevernet griper inn for sent, at man ikke har nok ressurser, og at man faktisk risikerer at det hele kommer ut av kontroll.

Da synes jeg ikke svaret fra statsråden er godt nok, da kreves det en langt sterkere og mer offensiv innsats for å hindre at barn og unge kommer inn i de miljøene som ofte er resultatet av dårlige oppvekstvilkår, rusmiddelmisbruk, psykiske lidelser osv. – og det lurer jeg på hva Regjeringen har tenkt å gjøre med, offensivt.

Statsråd Laila Dåvøy [10:47:15]: Jeg er helt enig i det som ble sagt, og dette er også noen av de tingene vi gjør. Representanten kjenner også til at man jobber med å få til mye bedre og mer forebyggende tiltak i barnevernet. Vi kan allerede nå, ett år etter at reformen ble innført, vise til at vi bruker institusjon mindre. Vi bruker fosterhjem mer, dersom man må ta barnet ut av familien. Og hjelpetiltakene øker. Det viser også at vi i større grad har klart å komme på offensiven når det gjelder å komme inn tidligere og bruke de nærmiljøbaserte metodene i barnevernet, Multisystemisk terapi, MST, og det vi kaller Parent Management Training Oregon, som nettopp går ut på å fange opp barn og unge på et så tidlig tidspunkt som mulig. Når det gjelder MST, har det også vist seg å være en svært vellykket metode når det gjelder å forebygge kriminalitet og rusmiddelproblemer blant barn og unge.

Vi har også satt i gang ganske store samarbeidsprosjekter mellom politi og barnevern. I flere kommuner jobbes det nå svært godt med dette. Vi får en ny kartlegging i november i år som går på kunnskapsstatus knyttet til samarbeid mellom ulike etater i kommunene og mellom første- og andrelinjetjenesten. Denne vil også bli brukt til å sette i gang enda bedre samarbeidsmodeller mellom de ulike etatene.

Presidenten: Det blir to oppfølgingsspørsmål – først Gunn Karin Gjul.

Gunn Karin Gjul (A) [10:48:58]: Det er opplagt at gode oppvekstvilkår gjennom offentlige tilbud til barn og ungdom er den beste garantien for å hindre at barn blir kriminelle. Vi har fram til nå hatt veldig lite kriminalitet i ungdomsgruppa vår, nettopp fordi vi har vært flinke når det gjelder forebyggende tiltak. Men det vi ser, er at dette er et økende problem. Når det gjelder de som allerede er blitt kriminelle, er det avgjørende at vi greier å stoppe dem mens de fremdeles er i startgropa for en kriminell løpebane. For den gruppa mangler vi ofte de gode tiltakene. For barn under 15 år er det ofte ikke reaksjoner i det hele tatt, og for barn over 15 år er ofte det eneste alternativet vi har, fengsel. Vi vet at fengsel for barn på 15 år fungerer som rene forbryterskoler.

Jeg har lyst til å utfordre barne- og familieministeren og høre hva hun tenker å gjøre i forhold til denne gruppa, for å stoppe barn og unge som er i startgropa for en kriminell løpebane. Hvilke tiltak tenker hun å sette i gang?

Statsråd Laila Dåvøy [10:49:57]: Dette er en sårbar gruppe. Når det gjelder ungdomskriminalitet – når det dreier seg om barn under 15 år – har vi gjort en del. Fra i fjor av er det etablert et tettere samarbeid mellom politi og barnevern i slike saker. Hvis politiet får kjennskap til og får meldt et barn under 15 år som kriminelt, blir det i dag innkalt til en foreldresamtale, samtidig som politiet har plikt til å sende en bekymringsmelding til barnevernet. Disse barna og ungdommene følges opp på en helt annen og bedre måte i dag. Det er klart at dette er en utfordring for politiet og for barnevernet.

Samtidig er det klart at kommunene har et ansvar. Men jeg vil også henvise til de gode tiltakene Barne- og familiedepartementet har satt i verk når det gjelder oppvekstvilkår, altså ungdomstiltak i store byer. Disse tiltakene er nå utvidet til å gjelde 23 av de største kommunene våre og de største byene våre. Det er meget gode tiltak som går rett inn i kjernen av tilretteleggingen for bedre ungdomstiltak nettopp for disse utsatte gruppene. (Presidenten klubber.) Det er godt anvendte midler.

Presidenten: Av hensyn til alle som har lyst til å stille spørsmål, må vi passe tiden, og det er 1 minutt til oppfølgingsspørsmål og 1 minutt til svar.

May Hansen – til oppfølgingsspørsmål.

May Hansen (SV) [10:51:29]: Meldingene til barnevernet har økt. Prosentvis innvilger vi etter melding færre tiltak enn før. Terskelen for å innvilge tiltak ligger høyere enn før, er de tilbakemeldingene vi får når vi reiser rundt omkring i landet. Det er også barnevernssjefer som har vært ute og sagt dette offentlig.

Det er kommuneøkonomien som styrer tiltakene i barnevernet, ikke behovet, sier den enkelte barnevernsarbeider. I det siste har jeg også fått flere henvendelser fra ansatte i det statlige barnevernet som sier akkurat det samme, at det er økonomien og ikke behovet som styrer tiltakene også i det statlige barnevernet. Dette gjelder våre mest utsatte og sårbare barn, som har rett på tiltak etter loven. Voldsutviklingen har man vært inne på. Er ikke statsråden nå bekymret når det kommer meldinger både fra kommuner og fra det statlige barnevernet om at det er økonomien som styrer tiltakene?

Statsråd Laila Dåvøy [10:52:32]: Hvis det er riktig at det kommer alarmerende meldinger fra ansatte i barnevernet i kommunene og fra det statlige barnevernet om at det er økonomien som styrer, er det klart at det er meget bekymringsfullt. Disse meldingene har ikke denne statsråden mottatt. I den grad en vet hvor dette skjer, vil jeg gjerne vite det. Dette vil jeg selvsagt følge opp.

Jeg har lyst til å vise til at når det gjelder opplysningsplikt og opplysningsrett, er det ganske strenge regler knyttet til dette. Vi kom med et nytt rundskriv om taushetsplikt og et rundskriv der vi både tar opp opplysningsplikten og opplysningsretten til barnevernet, for få uker siden. Det har nemlig vært litt variasjon i hvordan dette har vært fulgt opp i de forskjellige kommunene og av de forskjellige etatene. Dette er blitt veldig godt mottatt. Jeg tror at det kan være svært klargjørende, både når det gjelder andre etaters rett til å gi opplysninger til barnevernet, og også når det gjelder hvordan barnevernet skal følge opp disse meldingene på en god måte.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [10:53:43]: Jeg har et spørsmål til utdanningsministeren.

«Friskole-boom i Bygde-Norge» leser vi i Nationen i dag, om friskoler som erstatter lokale grendeskoler. Det er en klar utvikling der vi ser at der kommunen av økonomiske årsaker tvinges til å legge ned skoler og sentralisere elevene, er det noen foreldre som sier at nei, dette finner vi oss ikke i, vi vil ha skolen vår, vi starter en friskole. Det krever mye arbeid og organisering, men så viktig er skolen for dem, for ungene og for bygden, at de påtar seg oppgaven.

Spørsmålet mitt er: Er det økt valgfrihet for foreldre og elever at en tvinges til å påta seg skoledrift for en skole som er identisk med den offentlige? Mener statsråden, som øverste ansvarlig for den offentlige skolen, at skoledrift er en foreldreoppgave?

Statsråd Kristin Clemet [10:54:43]: Akkurat det med at det opprettes friskoler i bygdene, og at det opprettes grendeskoler, er ikke noe nytt. Men det viser at det ikke er helt riktig, som det hevdes av noen, at en friskolelov bare får virkning i de store byene. Tvert om ser det ut som den får virkning mange steder, og det synes jeg er positivt.

Det sentrale for oss er valgfriheten og foreldreretten. Når det gjelder friskoleloven, som er mye omdiskutert, har det i grunnen ikke skjedd noe annet med den enn at vi har fjernet kravet til at skolene må være religiøse eller ha en alternativ pedagogikk. For øvrig er kravene stort sett strammet inn, både når det gjelder kvalitet, forbud mot å sile elever, egenandeler og, ikke minst, kravene til utbytte. Jeg ser positivt på friskolene, og jeg tipper at det er mange i denne salen – kanskje ikke akkurat nå, det er ikke så mange her – i dette storting og tidligere storting som selv har gått i friskoler. Jeg tipper at det er mange som har barna sine i friskoler, og jeg tipper at hver og en har gode grunner for det. De grunnene kan være positive, at man ønsker å gå et annet sted fordi man ønsker seg noe spesielt, f.eks. Steiner-pedagogikk, religion eller hva det skal være. Eller det kan også være hva jeg vil kalle litt mer negative grunner, og det synes jeg kanskje er litt undervurdert i debatten, at det er noen som må vekk fra den skolen de går på, fordi man ikke passer inn på den nærskolen og i den klassen man er blitt tildelt.

Det som er litt paradoksalt i forhold til det spørsmålet som reises, er at små skoler veldig ofte er drøftet ut fra et økonomisk perspektiv i Norge. Man bør også drøfte dem ut fra et kvalitetsperspektiv og et pedagogisk perspektiv. Men hvis man lar det fare, er det et paradoks at de små skolene ofte er veldig dyre for kommunene, men ikke dyre for landet.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [10:56:36]: Men dette dreier seg ikke om alternative skoler, dette er skoler som er identiske med den offentlige, men som det offentlige ikke har råd til å drive. Min påstand er at aktive bygdefolk ikke velger å drive skole, men er tvunget til å drive skole til beste for ungene og for bygden.

I dag foreligger det mange søknader om å få etablere friskoler, og to tredjedeler av dem er videregående skoler. Mange fylkeskommuner har påpekt at godkjenning av disse vil rasere eksisterende skoletilbud.

Spørsmålet mitt er: Hvordan samsvarer dette med tanken om valgfrihet? Skal valgfriheten bare gjelde for dem som velger et privat tilbud, og ikke for det store flertall som ønsker å gå i den offentlige skolen, men hvor den offentlige skolen, f.eks. i Austrheim i Hordaland, kanskje ikke er der til neste år fordi elevgrunnlaget er svekket, og fordi fylkeskommunen ikke har råd til å drive med et svekket elevgrunnlag?

Statsråd Kristin Clemet [10:57:34]: Det er ingen skoleplikt i Norge, det er en opplæringsplikt, og norske foreldre kan velge mellom en privat skole, en offentlig skole, en friskole eller hjemmeundervisning. 98 pst. velger den offentlige skolen. Tilfredsheten med den offentlige skolen er stor, og den er økende. Regjeringens mål er at gjennom Kunnskapsløftet, som skal gjennomføres, skal enda flere bli fornøyd med den offentlige skolen. Men jeg mener at det ikke står i motstrid at vi ivaretar valgfriheten og foreldreretten. Hvis det er slik at etablering av friskoler vil rasere det offentlige tilbudet, som det her vises til i spørsmålet, vil ikke søknadene bli godkjent. Jeg har til og med i denne spørretimen redegjort for at Regjeringen vil endre de økonomiske rammebetingelsene, at vi vil se på om vi kan ha ulike satser for studieretninger, og at direktoratet også har rettet en henvendelse til departementet nettopp om dette med volum.

Presidenten: Det blir to oppfølgingsspørsmål – først Magnhild Meltveit Kleppa.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:58:36]: Det er bra at statsråden no signaliserer at ho vil sjå på økonomien i høve til fylkeskommunane. Det ligg eit forslag frå Senterpartiet til behandling i Stortinget om akkurat det. Det er fint at Regjeringa no kjem etter.

Eg synest statsråden undervurderer det som no er problemstillinga i mange distriktskommunar i dette landet. Der kommuneøkonomien ikkje strekk til og kommunane må sentralisera skulane sine, har foreldra eitt val dersom dei ser verdien av å behalda skulen i eige nærmiljø, og det er å gå inn og sjølve engasjera seg for å etablera ein alternativ skule. Er det valfridom? Er det slik at denne regjeringa berre står for valfridom i høve til å velja ein friskule der det er eit alternativ, eller vil Regjeringa føreta seg noko for å sikra valfridom for alle dei foreldra som helst vil ha ein offentleg skule?

Statsråd Kristin Clemet [10:59:45]: Økonomien i norsk skole bedres. Det brukes mer penger. Det er høyere lærertetthet og høyere voksentetthet i gjennomsnitt. Det er kommunene som har ansvar for skolestrukturen, og når man debatterer den, så tror jeg – jeg håper i hvert fall – at man ikke bare debatterer økonomi, men også hva som gir et kvalitativt godt tilbud for elevene. Dersom en kommune bestemmer seg for den og den skolestrukturen, og foreldrene bestemmer seg for at de da ønsker å starte en friskole, synes jeg ikke vi kan nedlegge noe forbud mot at foreldrene i de kommunene skal kunne nyte godt av den samme valgfriheten og foreldreretten som alle andre. Alle i denne salen vil jo tydeligvis tillate noen å opprette friskoler, de som har et religiøst alternativ, et pedagogisk alternativ. Jeg synes ikke Nyskolen eller Montessori-skolen eller Skagerak-skolen står noe tilbake for de valgene andre tar, og jeg mener at den retten bør være så lik som mulig for alle.

Presidenten: Trond Giske – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Giske (A) [11:00:48]: Jeg synes statsrådens logikk ikke henger helt sammen. Hun viser til at det bare er 2–3 pst. som går i private skoler, og derfor er ikke den nye privatskoleloven noe problem. Poenget er jo at den nye loven ennå ikke har hatt virkning på Skole-Norge. Det er jo først fra høsten av, neste høst og høsten deretter at det virkelige frisleppet av skolene kommer, fordi de som har søkt etter den nye loven, ennå ikke har kommet i gang.

Statsråden har selv flere ganger vist til Sverige, hvor dette har gått så bra. Vel, nå viser de nye undersøkelsene i Sverige at det er større sosiale skiller, det er større forskjeller mellom elevene, og også alarmsignaler fra en del i det politiske miljø viser at dette er i ferd med å gå over styr. Så spørsmålet mitt er om statsråden nå vil endre sin oppfatning, i og med at signalene fra Sverige som hun selv hele tiden har vist til, faktisk er motsatt av det hun tidligere har vist til. Det blir langt flere private skoler, og det blir større forskjeller mellom elevene og det tilbudet de får.

Statsråd Kristin Clemet [11:01:46]: Friskoleloven er strammet inn på alle punkter i forhold til privatskoleloven bortsett fra ett – vi forlanger ikke lenger at formålet skal være religiøst eller pedagogisk. Antall nye skoler som har kommet på grunnskoleområdet som følge av dette, og som ikke kunne ha vært godkjent etter den forrige, er ca. ti. Så er det ganske mange søknader i år, men det blir færre neste år.

Henvisningen til Sverige holder ikke helt mål, fordi vi ikke har samme lov. I Sverige er det bl.a. anledning til å ta ut utbytte. Den svenske skoleministeren, som er sosialdemokrat, sier han er positiv til friskolene, at det driver frem kvalitetsutvikling, og at det er viktig med valgfrihet, men at det også er viktig at alle har informasjon. Han synes det er bra at det er valgmuligheter, og sier at han ikke har noen ambisjoner om å endre på det.

I forhold til dette med sosial segregering mener jeg at det ikke medfører riktighet. Det er ulikhet i norsk skole. Det er forskjell på en skole i Oslo vest og i Oslo øst. Da blir spørsmålet: Vil fritt skolevalg eller friskole øke eller minske den ulikheten? Det er et empirisk spørsmål, for å si det kort. Det må man undersøke i hvert enkelt tilfelle, og det går ikke an å trekke noen allmenne konklusjoner av det.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.