Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [13:55:56]: (ordfører for saken): Norge er et mangfoldig land. I Setesdal, Lofoten, Oslo og Tana er det store forskjeller når det gjelder kulturliv og levesett. Det er dette som er Norge: byer og bygder med ulike roller i den nasjonale verdiskapingen – levende samfunn over hele landet.

Over tid har vi sett betydelig nedgang i folketallet i enkelte distrikter, særlig langs kysten av Nord-Norge. Da kan vi som politikere møte det på ulike måter. Vi kan se behovene for en helhetlig distriktspolitisk innsats, eller vi kan senke ambisjonene. Dessverre er det det dagens regjering og flertallet på Stortinget gjør.

Når målet reduseres til å holde folketallet på landsdelsnivå, sier man samtidig at det er tilstrekkelig å sikre folketallet på de største stedene i landsdelen. Størstedelen av Nord-Norge har hatt stor nedgang i folketallet de siste tjue årene, men veksten i Tromsø by har alene vært så sterk at landsdelen samlet sett har hatt økning. Men er det nok? Ja, sier regjeringspartiene. Nei, sier Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Det er beskrivende.

I få saker ser vi så gjennomgripende forskjeller i politisk syn som i dagens innstilling om regional- og distriktspolitikken. For dette er meldingen om regional- og distriktspolitikken hvor distriktspolitikken ble borte. Man skulle knapt tro at Regjeringen har hørt om Distriktskommisjonen, som den selv nedsatte med stor ståhei. Meldingen er ikke i nærheten av Distriktskommisjonens enstemmige råd om strategier. Regjeringen svekker ambisjonene, mangler en klar strategi, svekker de distriktspolitiske virkemidlene og vil ikke gi regionene kraft til å skape ny utvikling. Det viser at det trengs en ny politikk – et nytt flertall.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet står fast ved hovedmålet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og legge til rette for likeverdige levekår over hele landet. Vi vil at regional- og distriktspolitikken skal bygge på tre hovedstrategier:

• 1. Vi må legge til rette for utvikling i de enkelte regioner ved å styrke kompetansen, stimulere til nyskaping og næringsutvikling, redusere avstandshindre, utvikle livskraftige lokalsamfunn og fremme en bærekraftig bruk av naturressursene.

• 2. Vi må satse målrettet på å utvikle næringsvirksomhet bygd på de fortrinn som finnes i de ulike delene av landet.

• 3. Vi må sette inn en særskilt innsats for å møte utfordringene i de mest utsatte områdene.

Den internasjonale konkurransen blir hardere. Norge må ikke møte dette gjennom lavere lønninger og dårligere arbeidsvilkår. Vi må møte utfordringene gjennom kunnskap og kreativitet. Da kan vi selge våre produkter selv om vi har et høyt kostnadsnivå. Derfor må vi styrke kunnskapsmiljøene i de enkelte regioner, utbygge desentraliserte utdanningstilbud, innrette utdannings- og forskningspolitikken mot regionale satsingsområder og gjennom en ekstra innsats for å styrke forsknings- og utviklingsaktiviteten i Nord-Norge ved å legge målrettede programmer for å utvikle regionens fortrinn til universitet og høyskoler i landsdelen.

Næringspolitikken må bli mer regional. Vi må utvikle regionale verdiskapingsmiljøer der det er tette samspill mellom aktørene. Vi må styrke samspillet mellom kunnskapsmiljøene og næringslivet, bl.a. ved satsing på forskningsparker, kunnskapsparker, næringsparker, næringshager og inkubatorer, og vi må utbygge sentre for samarbeid mellom næringsliv og kunnskapsmiljøer som skal utvikle verdensledende kompetanse.

Avstand har alltid vært et hinder for utvikling i distriktene. Derfor vil Arbeiderpartiet styrke utbyggingen av veier, jernbane, lufttransport og havner vesentlig utover det som Regjeringen har lagt opp til.

Ny teknologi gjør det nå mulig å fjerne vesentlige deler av avstandsulempene. Men det forutsetter jo at distriktene sikres tilgang til telenett med høy hastighet, og det forutsetter at den nye teknologien brukes bevisst til å skape arbeidsplasser i distriktene. Alle norske bedrifter og alle norske husstander må sikres tilbud om tilknytning til høyhastighets telenett innen utgangen av 2007, med statlig medvirkning til finansiering der det ikke er markedsmessig grunnlag for utbygging.

Vi må utvikle lokalsamfunn som er attraktive å bo i, som gjør at kvinnene vil bli, og som gjør at unge familier blir værende eller flytter tilbake. Da må det være arbeidsplasser for begge kjønn, gode boliger, gode velferdstilbud, gode kommunikasjonsløsninger og et bredt spekter av service- og kulturtilbud. Derfor må vi drive en aktiv stedsutvikling. Mange steder vil ikke alene kunne gi et så bredt og variert tilbud som ønskelig, men ofte vil det være tilstrekkelig at bredden i tilbudet finnes i regionen. Utvikling av større arbeids-, bolig- og serviceregioner vil derfor kunne gi regionen som helhet en større kraft.

Arbeiderpartiet vil derfor utvikle regionale sentre som ledd i en strategi for utvikling av sterke regioner. Her har også små og mellomstore byer en svært viktig rolle. Samtidig må innsatsen overfor småsamfunn med sterk nedgang i folketallet og lang avstand til sentre forsterkes.

En ny og mer offensiv distriktspolitikk må bygge på de næringsfortrinn som finnes i de enkelte regioner. Vi må ha en nasjonal kraft i utviklingen av disse fortrinnene, ikke sitte passivt og vente på utviklingen. Staten må være aktiv i utviklingen, fylle verktøykassen og bruke verktøyet.

Vi må legge en nasjonal strategi for utvikling av fiskerinæringen som bygger på vårt fortrinn med tilgang til ferskt råstoff av høy kvalitet. Vi må ha ambisjon om å være verdens fremste sjømatnasjon, ikke sende fryst råstoff til Kina for bearbeidelse. Slik må vi ta tak i mulighetene. På samme måte må vi forme en nasjonal reiselivsstrategi. Vi må gjennomføre en målrettet markedsføring av Norge som reiselivsmål, og vi må se mulighetene også på andre områder.

Norge må være ledende i verden innen maritim forskning, kompetanse og nyskaping. Vi må utvikle petroleumsvirksomheten i nord i samspill med Russland. Slik må vi ta tak i mulighetene for å utvikle en ny og helhetlig kystpolitikk, som gjør kysten til en drivkraft for nasjonal verdiskaping.

Og slik må vi ta tak i mulighetene i innlandet: Satse på reiselivet, kultur- og opplevelsesnæringene, industrien, bioteknologien, bioenergien og bruke kunnskapen om informasjonssikkerhet. Men da må staten ha vilje til å påta seg lederskap, til å drive næringspolitikk og til å drive distriktspolitikk.

Det er oppsiktsvekkende at Regjeringen og flertallet i Stortinget fullstendig overser Distriktskommisjonens arbeid. Distriktskommisjonen foreslo at distrikts- og regionalpolitiske hensyn skal gis større vekt. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er enig i det. Regjeringen ofrer det knapt en omtale.

Distriktskommisjonen foreslo å styrke de distriktspolitiske virkemidlene. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er enig i det. Regjeringen og stortingsflertallet sier nei!

Noe av det første denne regjeringen gjorde, var jo å kutte dramatisk i distriktspolitikken. I det mest utsatte området – Finnmark – er virkemidlene kuttet med en fjerdedel under denne regjeringen. Det er ikke internasjonalt regelverk som hindrer en mer aktiv distriktspolitikk. Det er Høyres, Kristelig Folkepartis og Fremskrittspartiets manglende vilje!

Nå ligger det til rette for at regelverket i EU/EØS endres, slik at vi også kan gjeninnføre det mest målrettede distriktspolitiske virkemidlet, den graderte arbeidsgiveravgiften. Norge må sette alle krefter inn på å få gjeninnført ordningen. Da er det oppsiktsvekkende at statssekretæren med ansvar for distriktspolitikk signaliserer at det ikke er sikkert at Regjeringen vil gjøre det likevel. Er det også et signal om at Regjeringen tviler i sin innsats for å få endret regelverket? Vi må bruke all vår kraft på å få gjeninnført ordningen i hele området som tidligere hadde lav avgift. Da er det kritikkverdig at Regjeringen i brev til EU varsler at det uansett bare er aktuelt å gjeninnføre ordningen i en mindre del av det området som tidligere hadde lav avgift. Det er et fullstendig galt signal.

Et tredje råd fra Distriktskommisjonen var å gi regionene større kraft i utviklingsarbeidet. Regjeringen skyver spørsmålet foran seg. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener at den regionale utviklingspolitikken er så viktig at myndigheten må forankres i et organ som er direkte valgt av folket, og må videreføres i tre folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge. I likhet med Distriktskommisjonen mener vi at det er nødvendig å desentralisere makt og myndighet, særlig innenfor områder som har stor betydning for lokal og regional utvikling, og som er egnet til å tilpasses til lokale og regionale forutsetninger.

Arbeiderpartiet mener at mange av dagens fylkeskommuner er for små til å ivareta disse oppgavene, og at vi derfor trenger større og sterkere regioner. Inndelingen i regioner må selvsagt ta hensyn til avstander og identitet, og den må skje i en prosess der både kommuner og dagens fylkeskommuner deltar.

Jeg kan ikke se at det er behov for ytterligere evaluering av fylkeskommunene. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener at Stortinget har tilstrekkelig grunnlag for å treffe en beslutning om at det skal være tre folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge, at dagens fylkeskommuner skal avløses av regioner som er sterkere enn dagens fylkeskommuner, og at det skal desentraliseres ytterligere myndighet til det regionale nivået. Vi foreslår derfor at det bør settes i gang et arbeid med å forberede en reform av det regionale nivået i tråd med dette.

Denne innstillingen viser tydelig de politiske skillelinjer. Dette er et spørsmål om politisk veivalg. Regjeringen senker ambisjonene for bosetting i distriktene, mens Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet vil ha en mer helhetlig politikk for å nå målene.

Regjeringen svekker de distriktspolitiske virkemidlene, mens vi vil styrke dem. Regjeringen mangler en klar strategi, mens vi vil trekke opp en helhetlig og offensiv strategi.

Både Brundtland-regjeringen, Jagland-regjeringen og Stoltenberg-regjeringen la fram stortingsmeldinger om distrikts- og regionalpolitikken. I dag behandler vi Bondevik-regjeringens melding om regionalpolitikken. Det er ikke bare i innhold distriktspolitikken er blitt borte, den er jammen blitt borte i navnet også! Det er i seg selv en illustrasjon på Regjeringens politikk!

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Kari Lise Holmberg (H) [14:06:16]: Gode rammebetingelser er en forutsetning for et velfungerende næringsliv. Et velfungerende næringsliv er igjen grunnlaget for å kunne bevare og videreutvikle velferdspolitikken. Regjeringens skatte- og avgiftspolitikk har stimulert næringslivet, som i dag gir uttrykk for større optimisme enn da Regjeringen overtok etter Stoltenberg-regjeringen i 2001. De rekordmange nyetableringene i den senere tid er et godt eksempel på at målet om full sysselsetting kan nås. Det er derfor positivt at Regjeringen legger opp til å videreføre en økonomisk politikk som støtter opp under stabilitet og utvikling i produksjon og sysselsetting i alle deler av landet.

Målet i regionalpolitikken er å ta vare på hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og utløse verdiskapingspotensialet nettopp i alle deler av landet. I motsetning til det røde regjeringsalternativet er Høyres klare utgangspunkt at staten ikke bygger landet. Derimot er det statens og denne regjeringens oppgave å føre en politikk som legger til rette for at enkeltmennesket, virksomheter og institusjoner selv kan virke og skape verdier for seg og for samfunnet. Norge er et land med store variasjoner og rikt mangfold. Med et slikt utgangspunkt kan ikke virkemidlene som benyttes for å nå målene i regionalpolitikken, være like for alle deler av landet. De må skreddersys. Derfor er det viktig å delegere myndighet nedover i statsforvaltningen. De som er nærmest utfordringene, er og har alltid vært de dyktigste til å finne de gode løsningene.

Jeg kan ikke unnlate å bemerke at saksordføreren nok har bestrebet seg på å skrive en ny regionalmelding med annen vinkling og annet innhold enn den meldingen vi nå skal behandle. Det er knapt et tema eller et område som ikke er kommentert og utdypet. I Høyre har vi fra vår side ikke sett behovet for å overprøve alle de samlede tiltakene som Regjeringen har lagt fram gjennom flere meldinger denne våren.

I forhold til regional nyskaping vil jeg fremheve tre punkt som særdeles viktige: Det første er å legge forholdene til rette lokalt for eksisterende og nye aktører for å lykkes i et internasjonalt konkurransedyktig næringsmiljø. Dernest må vi styrke entreprenørskap og kommersialisering med ekstra fokus på de områdene som har en sårbar næringsstruktur. Og for det tredje må vi fortsatt fjerne hindringer samtidig som det etableres flere moderne løsninger for næringslivet, slik at ytterligere nye bedrifter kan etableres.

80–90 pst. av befolkningen bor i ulike typer byregioner. Det er det viktig å ta hensyn til. Byene har en svært viktig rolle som motor for regional utvikling, både i kraft av sin egen vekst og ved at de gir omlandet et bredere tilbud av varer og tjenester. Jeg vil i denne sammenhengen også peke på viktigheten av ambisjonen om å ta hele landet i bruk. Utviklingen i de små og mellomstore byene må løftes fram som et viktig element i distrikts- og regionalpolitikken. Byene er en ressurs for sine respektive omland, og det er et mål at de skal være attraktive alternativ for folk og bedrifter som ønsker å etablere seg i en by, samtidig som de skal være attraktive for området rundt.

Regjeringens visjon er å løfte Norge fram som den mest innovative og kunnskapsbaserte nasjonen. Dette er

en visjon som Høyre fullt og helt støtter. Et av Norges fortrinn er en høyt utdannet befolkning. Det må vi vite å benytte oss av. I tillegg må vi stimulere gründerånden og få flere til å starte egen virksomhet. Satsingen på Ungt Entreprenørskap i skolen er tiltak som bør positivt framheves. Et annet virkemiddel er SkatteFUNN-ordningen, som skal stimulere til mer forskning og utviklingsarbeid i næringslivet. Ordningen har vært svært vellykket, og viser at med de rette virkemidlene kan en stimulere til utvikling som gir gode og varige resultater.

Vi må ta vare på og videreutvikle mangfoldet i landet vårt. Vi har potensial til mye mer enn dagens råvareproduksjon og primæruttak. Det må stimuleres til optimisme og tro på egne krefter. Det er et godt utgangspunkt når Regjeringen i meldingen er innstilt på å legge til rette for næringsutvikling også i utsatte områder med negativ befolkningsutvikling. I den forbindelse viser jeg til virkningen av endrede kriterier for etablering av næringshager, etablering av statlige arbeidsplasser og utflytting av statlige tilsyn. Det har vært en positiv utvikling av forskningsparker, næringsparker, næringshager og inkubatorer de siste årene, og det er viktig å legge til rette for slike miljø der det er en viss bredde i nyskapingsarbeidet. Vi ser det derfor som en fordel at det nå legges til rette for en videreføring av slike etableringer, spesielt på steder med tynne og kapitalfattige næringsmiljø.

Så litt om den differensierte arbeidsgiveravgiften. Først vi jeg framheve det gode arbeidet Regjeringen gjør for å få gjeninnført den gamle ordningen, også i mindre folketette strøk i Sør-Norge. Jeg vil bemerke at den differensierte arbeidsgiveravgiften fremdeles utgjør en stor del av den distriktspolitiske ekstrainnsatsen. Kompensasjonen for bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift ser også ut til å være treffsikker i forhold til næringslivets behov og prioriteringer og er kommet inn som et særskilt positivt og betydelig virkemiddel. De statlige overføringene er fremdeles forbeholdt distriktene i stor grad. Jeg må bemerke at innlegget fra Karl Eirik Schjøtt-Pedersen om dette temaet nok ikke var helt redelig.

Det er to områder i landet vårt jeg kan tenke meg å legge turen innom, og det er nordområdene og hovedstaden vår.

Nord-Norge er høyt prioritert i fordelingen av den særskilte regional- og distriktspolitiske innsatsen, og det er på grunn av de spesielle utfordringene i landsdelen når det gjelder avstand til markedet, tynne næringsmiljø og mange områder med nedgang i folketallet. Regjeringens arbeid med Stortingets vedtak om å bevilge 75 mill. kr til Finnmark er kommet godt i gang. Det ble det også redegjort for i tidligere innlegg. De første 46 mill. kr er fordelt, og alle de aktuelle kommunene har bidratt på en positiv måte. Høyre mener at de resterende midlene også bør kanaliseres til å skape varig virksomhet i de kommuner som er mest utsatt i Finnmark. En mer variert distriktspolitikk vil fange opp regionenes særegne behov og derved legge til rette for en endring i flyttemønsteret.

Så til hovedstaden – nær sagt nesten i den motsatte enden av landet. Det arbeidet som nå er satt i gang i hovedstadsregionen, er positivt. Det meldes om entusiasme fra alle deltakende kommuner og fylkeskommuner, og det bidrar til stor framdrift i dette arbeidet. Spesielt vil jeg løfte fram SWOT-analysen og utredningen om styringsutfordringer som særlig viktige bidrag i det som nå skal skje i denne regionen, og ikke minst som bidrag i Regjeringens videre arbeid med hovedstadsmeldingen som kommer til behandling senere.

Så skal Norges fortrinn som olje- og gassnasjon ikke undervurderes i en regionalpolitisk sammenheng. De påviste gassressursene på sokkelen gjør Norge til en stor gassprodusent de neste femti til hundre årene. Det er positivt at det nå skal satses på økt innenlands bruk av naturgass for å skape ny industri og nye arbeidsplasser, og vi mener det må legges til rette for kostnadseffektive transportløsninger for naturgass. Det må også legges til rette slik at gassprodusentene finner det interessant å levere gass til innenlands bruk. Stortinget har tidligere hatt grundige debatter om disse temaene, både i forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen om innenlands bruk av naturgass og ved behandlingen av stortingsmeldingen om innovasjonsvirksomheten for miljøvennlige gasskraftteknologier. Det er bare å glede seg til den videre utviklingen. Det gjør vi i Grenland, der jeg kommer fra, ikke minst fordi vi nå ser hvordan Stortingets gassvedtak har skapt optimisme i regionen og i fylket. Det samme gjelder andre deler av landet hvor vi ser en tilsvarende god utvikling.

Da skal jeg til slutt si litt om fylkeskommunens framtid, som også berøres i denne innstillingen. Fra Høyres side vil vi presisere at det ikke er ønskelig med en sterk forsering av Regjeringens skisserte behandling, slik enkelte i salen vil. Vi ønsker å forholde oss til den prosessen som meldingen legger opp til.

Helt til slutt skal jeg bare sitere fylkesrådmann Matz Sandman:

«Det verste som kan skje etter strukturdebatten er at vi får en litt oppsminket fylkeskommune og en nesten uendret kommunestruktur.»

Det må vi unngå, og derfor ønsker vi å holde tidsplanen.

Presidenten: Det er ganske viktig å halda tidsplanen her òg.

Per Sandberg (FrP) [14:17:03]: Jeg lyttet med interesse til saksordføreren Schjøtt-Pedersen. Han gjentok en rekke ganger at Arbeiderpartiets ønsker skiller seg vesentlig fra Regjeringens når det gjelder framtidig forvaltningsstruktur. Men jeg hørte ingenting om hva Arbeiderpartiet ønsket seg med hensyn til framtidens forvaltningsstruktur, i hvert fall ikke når det gjaldt innhold. Det rød-grønne alternativet har samlet seg om antydninger om noen framtidige regioner. Det i seg selv er jo veldig interessant når vi vet at disse tre partiene skiller seg vesentlig ut med hensyn til hvilke ønsker de har for innholdet i framtidig regionstruktur. Det i seg selv er en interessant debatt. Det er ikke parlamentarisk korrekt å gi uttrykk for at noen er feige, men jeg ønsker å be Arbeiderpartiet om å være mye mer klar og konkret i forhold til hva man ønsker seg med framtidige regioner, for det eneste klare, konkrete signalet jeg får fra Arbeiderpartiet, er at de ønsker seg nye regioner.

Det som ligger på bordet nå, og det som er sagt fra saksordføreren og Arbeiderpartiet generelt, er at de ønsker seg nye fylkeskommuner. Og da er spørsmålet: Hvorfor skal man da få større fylkeskommuner, hvorfor ikke bare opprettholde eller gå tilbake til 1976-vedtaket, hvis det er det man ønsker seg? Historien rundt strukturdebatt i Norge er mangfoldig, og debatten har pågått siden annen verdenskrig, særlig når det gjelder kommunestruktur. Vi har hatt utredninger, kommisjoner og komiteer opp og ned i mente. Jeg har prøvd etter beste evne å finne ut av alle utredningene fra disse komiteene og kommisjonene, men vi har aldri fått noe konkret, foruten da en liten endring i kommunestrukturen i begynnelsen på 1960-tallet. Jeg føler at vi er i akkurat det samme sporet nå, vi snakker og vi diskuterer og vi debatterer, men så tør vi ikke å ta de grepene som er strengt tatt nødvendige for at vi skal få en effektiv og rasjonell offentlig forvaltningsstruktur om 10–15 år. Jeg er stygt redd for at det tempoet som Regjeringen legger opp til, men som også det rød-grønne alternativet vil måtte legge opp til for eventuelt å komme fram til en enighet, bare betyr å trekke det mer og mer ut i tid. Den belastningen er det jo i første rekke de som er ansatt i disse organene, som lider under, og så innbyggerne. Jeg vil påstå at den framdrift som både Regjeringen og det rød-grønne alternativet her har, er useriøs. Det er useriøst, og det er uproft. Jeg kan ikke skylde på at det er valgkamp heller, fordi denne debatten har pågått i så mange år.

Det er strengt tatt nødvendig med en endring i strukturen i Norge, og Fremskrittspartiet har løsningen. Vi fremmer en konkret løsning nå i dag – og vi får her ikke tilslutning fra noen, ikke engang fra Høyre – og det er at nå bestemmer vi oss for at i framtiden skal det være to forvaltningsnivåer, ferdig med det. Dersom Stortinget kunne ha besluttet det, kunne vi ha vært ferdig med det, og så kunne vi ha planlagt ut fra det. Her har vi også ivaretatt noe som alle partier er opptatt av, lokaldemokratiet, og den muligheten kommunene har til å påvirke. Gjennom å legge ned fylkeskommunen får en to forvaltningsnivåer. Så kan kommunene, vel å merke hvis en får en annen kommunestruktur, få delegert makt fra dette hus og også fra den ruinerte og nedlagte fylkeskommunen. Men det er jo ingen signaler, det har det i hvert fall ikke vært det siste året. Det kommer jo ikke noe signal fra SV, Senterpartiet eller Arbeiderpartiet om å gi mer makt til kommunene. Det rød-grønne alternativet har tvert om gått i motsatt retning det siste året. Fremskrittspartiet hadde et omfattende, godt og gjennomarbeidet forslag her til behandling om å gripe inn i fylkesmannens innsigelsesrett. Det er jo det kommunene sliter med. De får ikke selv ta sine beslutninger, skjønt det er de som kjenner sine lokalsamfunn. Arbeiderpartiet er den sterkeste motstanderen av det, sammen med Senterpartiet, overraskende nok. En sånn liten, enkel sak som å la kommunene selv få lov til å bestemme bruk av snøscooter innenfor sine egne grenser, ville disse representantene ikke engang tillate. Ja, hvordan kan da disse representantene tro at kommunene kan ta noe annet ansvar, når de ikke kan gi kommunene dette lille ansvaret? For meg blir det helt meningsløst.

Vi må nå bygge en framtidig struktur med to forvaltningsnivåer, med større, sterkere og kompetente kommuner som får makt og innflytelse – med basis i vekst i sin egen region. Når det gjelder vekst, næringsskaping, forskning, arealutnyttelse og infrastruktur, er det områder som de store, sterke, nye kommunene nå må få råderett over – men det rød-grønne alternativet vil ikke det. Jeg etterlyser innsats fra Regjeringen på det området. Det er den veien vi må gå. Men det er ingen som signaliserer at de er interessert i å gi en brøkdel av makt til kommunene, de ønsker derimot det motsatte. Det rød-grønne alternativet vil ha nye regioner med mer makt. Makt fra hvem? Jo, makt fra kommunene. Da griper en enda mer inn i den lokale selvråderetten. Og så sier en i parentes at en skal få noe makt fra staten også, men dette huset har bevist at det ønsker en ikke.

Hvis vi skal tenke framover, og hvis vi mener noe med lokal selvråderett, må vi først og fremst akseptere at det blir forskjeller. Da må det bli forskjeller mellom de nye kommunene. Når jeg sier nye kommuner, baserer jeg det på kommunestrukturen rundt ABS-områdene. Det trenger ikke nødvendigvis bli låst fast, men jeg mener at en bør begynne på null for å tegne de riktige kommunegrensene, med basis i ABS-grensene og regionale fortrinn i forhold til næringsutvikling. Da må vi akseptere forskjeller utenom det som går på tjenesteyting direkte til innbyggerne, og derfor må vi koble det fra den nye strukturen. Da må staten gå inn og ta det direkte ansvaret med økonomien i forhold til helse, skole og eldreomsorg.

Jeg vet det er mange som har vanskelig for å forstå et slikt system, men samfunnet vil i framtiden ikke bli noe mindre mobilt enn det er i dag. Folk vil flytte mye mer. Grensene betyr mindre og mindre mellom kommuner og mellom landegrenser, og derfor blir det strengt tatt nødvendig, hvis vi skal yte tjenester til våre innbyggere, at pengene i større og større grad må flyte etter, etter hvert som en etterspør tjenester.

Det blir for meg litt småsært når saksordføreren – og jeg regner også med senere innlegg her i dag – legger stor vekt på at framtidens forvaltningsstruktur skal være med basis i vekst og fortrinn og med basis i å styrke selvråderetten, når man faktisk beviselig gjør det motsatte. For meg blir det meget sært.

Fremskrittspartiet har to forslag her i dag. Vi mener at det er gode forslag, og vi vet at det er flertall for disse forslagene i salen. Det er flertall for disse to forslagene i salen i dag, men igjen er vi i den situasjonen at til tross for utredninger – Schei-komiteen, på slutten av 1940-tallet, Kristiansen-utvalget, Rattsø I og II, Oppgavefordelingsutvalget, Distriktskommisjonen, Effektutvalget og Maktutredningen – blir det ingen verdens ting ut av det, for det er ingen som tør å ta initiativ til virkelig å gjøre noen vedtak som sørger for at vi får endret framtidens forvaltningsstruktur. Det er beklagelig, men jeg erkjenner at slik er det. Jeg håper at store deler av valgkampen vil få et slikt innhold at vi kan få debattert og diskutert maktfordeling mellom forvaltningsnivåene og innbyggernes fortjente tjenester, altså det de ønsker seg både fra det rød-grønne alternativet og fra Regjeringen.

Til slutt vil jeg ta opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har teke opp dei forslaga han refererte til.

Karin Andersen (SV) [14:27:27]: SV vil ha et løft for distrikts- og regionalpolitikken, fordi det ligger mange ubrukte muligheter over hele landet, og fordi det er mange menneskelige ressurser som også kan få blomstre mer enn det de gjør i dag. Det er et ansvar som storting og regjering har, å gi alle deler av landet like gode muligheter til å utvikle seg og gi alle mennesker like gode muligheter til å utvikle seg. Da trengs det en forsterket innsats på mange områder i politikken. Det trengs at man lager en politikk som tar utgangspunkt i de lokale og regionale fortrinn og gir rom for å bygge opp og støtte opp rundt det. Det trengs at staten i sin egen politikk tar distriktspolitiske hensyn under behandlingen av alle saker.

Hvis man skal vite hvordan ting blir, må man jo finne ut hvordan ting virker i praksis. Når politikken på mange områder virker sentraliserende, må man synliggjøre det, og så må man sette inn virkemidler som kan motvirke det – hvis man er opptatt av en god distriktspolitikk. Det betyr at vi må erstatte Regjeringens ensidige markeds- og konkurransestrategi med en samarbeids- og samordningsstrategi der man ser hvordan ting fungerer sammen.

Regjeringens politikk er litt slik at hver enkelt enhet skal lønne seg for seg – nesten hver enkelt telefonkiosk skal lønne seg for seg, og snart skal hvert enkelt menneske lønne seg for seg. Vi vet at i de områdene av landet der det er færre mennesker og mindre virksomhet, er det viktig at de virksomhetene som er der, samarbeider godt, og at man ser på hva som er det mest optimale ved å samarbeide. Hvis man utsetter alle deler av samfunnet og alle deler av landet for en skarp konkurranse, vil virksomheter havne i sentrale strøk. Det er rett og slett ikke mulig å vinne den konkurransen i mange deler av landet. Da taper man de ressursene som ligger i det mangfoldet som alle sier de vil ta vare på.

Jeg vil vise til at det har vært tre store utredninger som ligger, eller burde ha ligget, til grunn for den regionalmeldingen vi har fått i dag. Den ene er Effektutvalgets utredning, som påviser hvordan virkemiddelbruken har vært. På 19 politikkområder, på praktisk talt all sektorpolitikk som de har gjennomgått, er det blitt mindre regional- og distriktspolitikk over tid. Det er fastslått av dette utvalget. Og i praksis virker det slik at det skjer mindre utover i regionene og i distriktene.

Handlingsromutvalget viser hvordan Norge gjennom internasjonale avtaler er bundet på enkelte områder, også i distriktspolitikken. Det er nok bare å minne om at den differensierte arbeidsgiveravgiften ble kjent ulovlig av EFTA-domstolen, på tross av løfter fra det politiske flertallet om at slik skulle det selvfølgelig ikke være. Men slik var det. Men det Handlingsromutvalget påpeker, er at vi har mye større muligheter enn det vi bruker i dag. Vi har mye større muligheter når det dreier seg om støtte til bedrifter på en del områder, og ikke minst har vi mye større muligheter når det dreier seg om de regionale tilretteleggende midler, altså midler som kan gå til infrastruktur, midler som kan gå til forskning, midler som kan gå til utdanning og midler som kan gå til å få i gang samarbeid mellom bedrifter og mellom bedrifter og det offentlige for å finne gode synergier og utløse nye muligheter. Så der har vi altså et langt større handlingsrom enn det vi bruker i dag.

Det er selvfølgelig politisk uenighet om hvorvidt man skal bruke dette handlingsrommet eller ikke. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener at handlingsrommet skal brukes. Regjeringen satser på tradisjonell høyrepolitikk, med skattelette til bedrifter som går bra, som den beste løsningen. Det vet vi fører til at enkelte bedrifter nok gjør det veldig bra, men det er veldig mange bedrifter som kunne hatt livets rett, og som burde hatt det, som da ikke får verken starte opp eller leve videre. SV ønsker derimot at vi satser mye mer på de tilretteleggende midlene, som gjør at alle mennesker kan få bruke sine evner og ressurser, gjennom en god utdannings- og forskningspolitikk. Vi ønsker også å støtte bedrifter, både i oppstartingsfaser og i omstillingsfaser, med tilskudd og kapital.

Særlig er det viktig å peke på at for mange deler av landet er kapitaltilgangen svak. Derfor er det viktig også å ha fond som kan støtte opp under utvikling i de deler av landet der de vanlige bankene og andre kapitalinteresser ikke ser seg så tjent med å være til stede. Hvis man vil utnytte ressursene som er over hele landet, må man faktisk også gjøre det.

Det har vært et prinsipp i norsk næringspolitikk en stund som man kaller næringsnøytralitet. Det er en strategi som SV tror vi må gi på båten, fordi vi er nødt til å ta tak i regionale fortrinn og i de behovene vi ser framover, som er viktige ut fra både distrikts- og regionalhensyn og andre hensyn. Jeg skal ta et eksempel på dette.

Det er et område der Norge og verden har store utfordringer framover, og det gjelder miljøpolitikken og det å greie å produsere mer miljøvennlig energi. Samtidig ser vi at det er noen næringer i landet som er litt på nedtur, nemlig de tradisjonelle skog- og landbruksnæringene. Vi ser også at i de områdene av landet der de tradisjonelle skog- og landbruksnæringene er tunge, har man heller ikke noen særlig del av den store teknologi- og arbeidsplassutviklingen som er knyttet til gass- og oljesektoren. Det er heller ikke særlig mye fiskeri og havbruk i innlandsområdene, men derimot er det masse bioressurser og skog.

Det er veldig gledelig at en samlet komité nå understreker at man ønsker en satsing, en stor satsing, på utvikling av bioenergi framover. Det betyr nemlig at man kan få en løsning på veldig mange viktige oppgaver samtidig. Jeg er ikke i stand til å se en eneste negativ virkning av en slik satsing.

Det er en realitet at utvikling av bioenergi gir mange arbeidsplasser. I Sverige er bioenergi en stor næring. Der produseres det ca. 100 TWh nå, og det er 25 pst. av landets energibruk, noe som er nesten like mye som den gjennomsnittlige norske vannkraftproduksjonen. I det nordiske energimarkedet er bioenergi allerede større enn vannkraften, men Norge er på hælene.

Dette vil, i tillegg til å skape mange arbeidsplasser, gi oss miljøvennlig energi og teknologiutvikling i områder av landet som er koblet litt fra ellers. Det vil også være med på å holde jordbrukslandskapet oppe, og det er kjempeviktig for andre regionnæringer, som f.eks. reiselivet, som er avhengig av at det ikke bare er krattskog og kjerr landet rundt.

Vi vet at det faktisk blir tusenvis av arbeidsplasser hvis vi setter inn virkemidler for å få dette til. Derfor er det svært gledelig at det nå, i hvert fall i denne innstillingen, er enighet om dette. Det må på plass noen virkemidler for å få det til, selvfølgelig, men slik var det også da Norge ble en vannkraftnasjon. Da var det jo ikke slik at man satt med hendene i fanget og ventet på at det skulle skje, nei, man tok modige initiativ. Staten og kommunene medvirket, man koblet også på andre kapitalinteresser og fikk det til å skje. Slik var det da Norge ble en olje- og gassnasjon, slik må det også være når Norge skal bli en storprodusent av miljøvennlig energi.

Nord-Norge, og særlig Finnmark, står overfor store utfordringer framover. Det er det området i landet, med unntak av noen få kommuner ellers, som opplever stor fraflytting, og som har opplevd veldig stor nedgang i antall arbeidsplasser, særlig knyttet til fiskeri. SV jobber med en særlig vekstplan for Nord-Norge. Den vil inneholde en rekke tiltak på veldig mange samfunnsområder som skal ta tak i de mulighetene som finnes i Nord-Norge, for mulighetene er store.

Jeg skal kort si litt om utdanningssektoren.

Utdanning er utrolig viktig, særlig i områder der det er lite folk. Menneskene er landets viktigste ressurs, det er alle enige om. 77 pst. av våre framtidige ressurser er de menneskelige ressursene. Det er altså egentlig ikke naturressursene som er grunnlaget for framtidig vekst. Det må bety at foredlingen av den viktigste ressursen, både når det gjelder utdanning og helse, er en avgjørende faktor for å lykkes framover. Det er jo kjempeviktig i de områdene der det er lite folk. Det er viktig at de ungdommene som vokser opp i deler av landet der det ikke er veldig mye folk, får minst like god tilgang til utdanning som de som bor i sentrale strøk, og at det er mulig å få utdanning uten nødvendigvis å måtte flytte.

Derfor vil jeg understreke betydningen av de regionale høyskolene. Jeg vil understreke betydningen av at man nå greier å få en forskningsinnsats – noe som vi skal diskutere senere i dag – knyttet til både de regionale høyskolene og til alle universitetene, og at man også greier å innrette forskningspolitikken slik at den treffer de delene av landet som den ikke treffer så godt i dag. Det dreier seg om ordninger som f.eks. SkatteFUNN.

Når det dreier seg om utdanning, vil jeg særlig trekke fram ett viktig område, og det er desentralisert høyere utdanning. Det er gjennomført med stor suksess flere steder i landet. Det man da oppnår, er at særlig voksne mennesker som har begynt i yrkeslivet, men som ønsker å utdanne seg videre – kanskje fordi det er behov for mer kvalifisert arbeidskraft på ulike områder i lokalmiljøet – får mulighet til å ta en slik utdanning uten å måtte flytte fra stedet. For mange som har etablert seg med hus og hjem og unger og kanskje en ektefelle som er i jobb, er ikke det å skulle flytte av gårde for å ta en utdanning på kanskje to, tre eller fire år en mulighet. Det har vist seg at dette virkemidlet er veldig godt. Folk tar utdanning, folk gjør det veldig bra, de gjør det mye bedre enn snittet ellers på høyskolene. Hvis man etablerer slike typer sentre for desentralisert høyere utdanning landet over, er det mulig å ta ned utdanning fra ulike utdanningsinstitusjoner, både høyskoler og universiteter i Norge, og også i andre land, og tilby høykvalifisert utdanning over hele landet. Det vil gjøre at man på en mye bedre måte kan greie å sette både de små lokalsamfunnene og det enkelte mennesket bedre i stand til å klare livets ulike kast. Det er klart at det å ha en utdanning, og ikke minst ha gått igjennom en utdanning og vite at dette greide du faktisk, gjør at du vet at du kanskje kan klare andre utfordringer i livet også.

Det er utrolig viktig at vi nå får på plass en finansieringsordning for desentralisert høyere utdanning som gjør at vi får styrket og utvidet disse tilbudene, og at man kan få på plass en finansieringsordning som gjør at man kan være trygg på at det er noen i lokalmiljøet som har ressurser til å sitte og koordinere dette – å finne fram til behovet i lokalmiljøet og skanne markedet for utdanning for å finne ut hva slags utdanning det er som faktisk tilbys. Det er utrolig viktig.

Så til virkemiddelbruken. SV er veldig opptatt av at de næringshagene som er etablert, har vært veldig vellykket. Det viser resultatene. De har vært spesielt vellykket i forhold til kvinnesatsing. Vi er derfor forundret over at det ikke er et flertall for å videreføre den grunnbevilgningen som næringshagene har, slik at de faktisk kan fortsette å gi muligheter til de nye bedriftene over hele landet. At de skal drive butikk og kanskje av og til også konkurrere med de bedriftene de er med og etablerer, virker ikke hensiktsmessig. SV ønsker at den grunnfinansieringen som de har, skal videreføres, og vi vurderer å gjøre den permanent, fordi det er et virkemiddel som virker.

Til slutt: SV ønsker en regionreform. SV har utallige ganger foreslått å desentralisere oppgaver til et regionnivå. SV har foreslått forsøk med større regioner. SV mener at man trenger et folkevalgt nivå mellom staten og kommunene. Men selvfølgelig må det nivået ha flere oppgaver enn fylkeskommunene har i dag, hvis det skal kunne utføre den region- og distriktspolitikken som SV har ambisjoner om å sette ut i livet.

Ruth Stenersen (KrF) [14:42:58]: Først vil jeg innom forrige representant, Karin Andersen, som sa det slik at hvert enkelt menneske skal «lønne seg». Jeg vil sterkt understreke at dette ikke er Regjeringens politikk, og slett ikke Kristelig Folkepartis syn. Denne regjeringen legger vekt på at det enkelte menneske har sin unike verdi. Mennesket er et mål i seg selv og ikke et middel.

Jeg vil så tilbake til første taler, til Schjøtt-Pedersen, som sa at Distriktskommisjonens forslag ikke var behandlet i meldingen. Da jeg var på høring med Distriktskommisjonens leder, uttrykte han at han var fornøyd med regionalmeldingen og det som lå i kommuneproposisjonen. Så for meg virker det som om vi ikke har vært på den samme høringen.

Regionalmeldingen legger visjonen fra Distriktskommisjonen til grunn for sin distrikts- og regionalpolitikk. Den vil videreutvikle attraktive og livskraftige lokalsamfunn gjennom et aktivt og konkurransedyktig næringsliv og likeverdige tjenestetilbud i hele landet, med sikte på å holde ved like hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.

Norge er et land med store variasjoner og rikt mangfold. Gjennom regional- og distriktspolitikken er det viktig å ta vare på og utvikle dette mangfoldet. Kristelig Folkepartis hovedstrategi er å etablere rammevilkår som er så gode at virksomheter, kapital og arbeidskraft blir værende i Norge, og at utenlandske investorer ønsker å investere hos oss. En ansvarlig økonomisk politikk er viktig for å sikre konkurranseevnen. Lav rente, konkurransedyktig kronekurs og lavere skatter er i denne sammenheng særdeles viktig. Dette blir også understreket av Distriktskommisjonen. Den økonomiske politikken som denne regjeringen har ført, har bidratt til dette. Dette er god distriktspolitikk.

Vi vil satse sterkere på regioner og sentre som har vekstpotensial. Vi vil styrke vekstkraften og samtidig sikre grunnlag for gode levevilkår i alle deler av landet. Kristelig Folkeparti vil framheve betydningen av regionale innovasjonssystemer og klynger for regional vekst. Hensikten er å styrke samarbeidet mellom kunnskapsmiljøene, de regionale institusjonene og næringslivet. Det er en utfordring for forsknings- og utdanningsinstitusjonene at de i for liten grad fungerer som kunnskapsleverandører til næringslivet. Vi vil prioritere virkemidler som kan medvirke til å styrke evnen til innovasjon og nyetablering i alle deler av vårt langstrakte land, med vekt på gründere og entreprenører.

Kristelig Folkeparti vil delegere mer ansvar og flere oppgaver til underliggende nivå. Den nasjonale innovasjonspolitikkens mål og strategier må bygge på kraften i regionalt forankrede ressurser og fortrinn.

Kristelig Folkeparti sier ja til at politiske avgjørelser blir tatt nær den det gjelder. Vi ønsker derfor å delegere mer ansvar nedover i statsforvaltningen og desentralisere mer ansvar og flere oppgaver til kommunesektoren. Ulike regioner og ulike kommuner krever ulike løsninger. Vi har tro på at kommuner og regioner selv vet best hva som passer for dem.

Vi må ha virksomhet i alle deler av landet for å sikre den samlede verdiskapingen. Råvareuttak og primærproduksjon i distriktene er grunnlaget for store deler av verdiskapingen. Her er det potensial for mye mer! Tro på egne krefter og muligheter er viktig for å utløse nyskaping og vekst.

Verdiskapingen er grunnlaget for å videreutvikle vår velferd. Norge er et høykostland med god velferd, og de fleste har gode inntekter. Klima, geografi, kostnadsnivå og store avstander påvirker vår konkurranseevne og våre forutsetninger for å vedlikeholde vårt velferdssamfunn. Globaliseringen er en utfordring. Norske bedrifter må møte dette med å utnytte egne fortrinn.

Sysselsetting og bosetting har økt i byområdene, mens det har vært nedgang utenfor byområdene. Derfor er det nødvendig å føre en politikk som gir bedre balanse mellom bosetting og utnyttelse av verdiskapingsmuligheter i alle deler av landet. Byene fungerer som motorer for omlandet.

Jeg er glad for at det i forskningsmeldingen, Vilje til forskning, som behandles senere i dag, legges opp til styrking av forskningsinnsatsen i Norge. Det vektlegges at forskning må bidra til verdiskaping, ny næringsvirksomhet i alle deler av landet. SkatteFUNN-ordningen er en god ordning for bedriftene. Og Kristelig Folkeparti er fornøyd med at det er gjort vedtak om å opprette fire nye såkornfond.

Jeg vil også løfte fram SIVA, som er en viktig aktør i det regionalpolitiske og næringspolitiske arbeidet. Jeg er glad for at det i revidert er foreslått en tilleggsbevilgning på 38 mill. kr. Satsing på kompetanseheving gjennom prosjekter som «Centres of Expertise», Sentre for forskningsdrevet innovasjon og «Innovasjonsløft Nord» er spennende. For meg, som kommer nordfra, blir det spennende å følge med på hva som kommer ut av «Innovasjonsløft Nord».

Petroleumsnæringen er en viktig næring, som kan bety store endringer og nyskapinger i den nordlige landsdelen. Norge må delta i utviklingen av petroleumsvirksomheten i nord i samspill med Russland. Samhandlingen med Russland er en viktig strategi for å lykkes i Barentshavet. Norge må være en pådriver i utviklingen av næringer i Barentshavet. Det gjelder ikke minst på viktige felt som sikkerhet, miljø og offshore. Regjeringen har vært aktiv med å rydde opp i atomproblematikken i Nordvest-Russland.

Kristelig Folkeparti er positiv til at det skal satses mer på økt innenlands bruk av naturgass for å skape industri og nye arbeidsplasser. Det må legges til rette for kostnadseffektive transportløsninger for gassen og skapes innenlands marked for denne.

Jeg vil peke på at den forrige saken vi behandlet her i dag, henger nøye sammen med regionalmeldingen. I kommuneproposisjonen er oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivå, behovet for et folkevalgt mellomnivå samt geografisk inndeling av kommuner og et mellomnivå drøftet. Jeg ser fram til en helhetlig og grundig gjennomgang av hele styrings- og forvaltningsstrukturen. Jeg registrerer at flertallet i Stortinget ønsker å forsere dette arbeidet noe.

Det er viktig med formålstjenlige forvaltningsstrukturer som tilpasses de aktuelle oppgavene, og det må veie tungt når en skal organisere og dele inn de ulike aktivitetene. Det er nødvendig å se de ulike statlige sektorene i en helhet. Det er viktig med bedre samhandling og kontakt mellom statsforvaltning, fylker og kommuner. Jeg vil understreke at en ny forvaltningsstruktur må fylles med reell makt og spennende oppgaver.

Til slutt vil jeg understreke at St.meld. nr. 25, Om regionalpolitikken, må ses i sammenheng med andre viktige stortingsmeldinger som er behandlet denne våren. Dette er viktig, da regionalpolitikken er sektorovergripende. Jeg må si meg enig med Innovasjon Norge, som i høring med kommunalkomiteen konkluderer sånn: Dette er en god melding.

Presidenten: Siste talar på føremiddagsmøtet er Magnhild Meltveit Kleppa. Meltveit Kleppa har ei taletid på inntil 10 minutt. Presidenten foreslår at me – om nødvendig – utvidar møtet litt, slik at Meltveit Kleppa kan få fullføra innlegget sitt. – Det vert sett på som vedteke.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:53:00]: Regjeringa skulle ha eit særleg godt grunnlag for å laga ei regionalmelding med dei utvalsinnstillingane som no ligg føre. Eg tenkjer på Distriktskommisjonen, Effektutvalet, Handlingsromutvalet og òg fyrste del av Lokaldemokratikommisjonen. Dessverre ser vi få spor av dei råda som er gitt i desse dokumenta.

Eg vil visa til merknadene i innstillinga frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, som er klare alternativ til det Regjeringa legg fram. Vi har felles meir ambisiøse mål når det gjeld busetjing, –vi vil halda ved lag hovudtrekka i busetjingsmønsteret, men meiner det er behov for ein alternativ politikk, ein meir offensiv distrikts- og regionalpolitikk.

Senterpartiet vil gå utover dei felles merknadene som vi står i lag med SV og Arbeidarpartiet om. Vi har endå høgare ambisjonar – langt høgare ambisjonar – på vegner av dei ulike regionane og distrikta. Vi la fram eit eige dokument på vårt landsmøte som hadde overskrifta: Det store distriktslyftet. Nokre av dei områda som eg vil komma inn på, finn ein igjen der. Eg har ikkje tid til å gå inn på alle, men m.a. omhandlar dokumentet ein tipunktsplan for å sikra eit ungt perspektiv på distrikts- og regionalpolitikken – altså attraktive distrikt med valmoglegheiter for ungdom på ein annan måte enn i dag.

Senterpartiet ynskjer ein nasjonal næringslivsstrategi. Vi vil systematisk leggja til rette for å vidareutvikla næringslivet i heile landet med utgangspunkt i naturressursar, kapitalstyrke og kunnskap. Det inneber at prinsippet om næringsnøytralitet må vika til fordel for satsing på klart definerte område, som t.d. marine og maritime næringar, sektorar som energi, petroleum, reiseliv, matproduksjon, treforedling og IKT.

Vi vil binda landet betre saman. Eg viser til at vi vil byggja fleire vegar, jf. Nasjonal transportplan. Vi ynskjer ein plan for vedlikehald av vegar – der er det no eit etterslep på 11 milliardar kr. Vi vil ha ikkje berre utbygging av breiband, men òg lik pris til alle innan 2007. Vi vil ha gratis ferjer. Ferjene er vegen for mange i dette landet – eg minner om det. Gratis ferjer er frå Senterpartiet si side eit langsiktig mål. Å halda ved lag flyplassnettet er viktig, merking av farleier, og faktisk er det òg slik at det å sikra betre mobiltelefondekning er avgjerande viktig for ein del bedrifter i distrikta i dag, og sjølvsagt òg for ei heil rekkje enkeltpersonar når det gjeld val av kor ein buset seg.

Så ynskjer vi å styrkja dei gode ordningane som er i dag når det gjeld verkemiddel for næringsutvikling. Vi vil gjeninnføra den differensierte arbeidsgivaravgifta, dvs. at vi vil sikra næringshagane, og vi vil gjeninnføra det kommunale næringsfondet. Det er for oss eit stort paradoks at næringsfonda, som førte til 1 810 arbeidsplassar og 970 bedrifter årleg, er kutta. Det var eit feilgrep. Desse fonda må gjeninnførast.

Så vil vi ha nokre nye ordningar. Vi ynskjer ein eigen gründerbank for å styrkja dei eksisterande ordningane for nyetablerarar. Då treng ein meir offensive instrument enn i dag, og ein slik bank kan forvaltast i ein kombinasjon mellom det regionale folkevalde nivået og Innovasjon Norge.

Vi føreslår òg regionale næringsfond, ein eigen kapitalbase på 20 milliardar kr, der avkastinga kan nyttast i eit samarbeid mellom næringsaktørar og private investorar. Vi trur det vil utløysa eit stort potensial for verdiskaping rundt i landet.

Vi er veldig fornøgde med at Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet står saman om ei nasjonal satsing for småsamfunn utover det som Regjeringa føreslår. Vi ynskjer eit nasjonalt senter som tek vare på både utkantprogrammet, småsamfunnssatsinga og bygdeutviklingsprogrammet for ytterlegare å fokusera på livskraftig næringsliv og bulyst i distrikta.

Så ynskjer vi å oppretta eit verdiskapingsprogram for fersk fisk etter modell av verdiskapingsprogrammet for landbruket, som kvart år bidreg til å utvikla nye produkt innan den næringa. Vi vil ha meir ressursar til dei regionale forskingsinstitutta. Dei bør få auka grunnløyvingar.

Tidlegare var det ei god og rettferdig ordning som heitte «fraktutjamningstilskott». Det er òg avvikla. Vi ser gjerne at ein får fleirtal for å gjeninnføra eit slikt tilskott.

Så ynskjer vi å oppretta noko vi kallar distriktsovervakingsorgan, ein kan forkorta det til DSA, altså eit ESA, men som er plassert i Noreg og har Noreg og norsk distriktspolitikk i fokus, som tek vare på distriktas interesser, som sikrar at politiske myndigheiter legg til rette for ei positiv utvikling i distrikta og gjer dei rette vala, og som òg driv faktaopplysning overfor ålmenta, for media og politikarane. Eg viser til ein fyldig merknad om akkurat det.

Vi ynskjer òg å innføra ein nærleiksgaranti for føde- og akutt-tenester. Vi veit at det ikkje er mogleg i vårt langstrakte land å sikra at ingen får meir enn to timars reisetid til føde- og akuttavdeling, men vi meiner det er rett å ha eit slikt mål, og at det må vera eit godt butilbod for dei gravide der dette ikkje er mogleg å oppnå – dette sett i forhold til den stadige fokuseringa på sentralisering av sjukehustenester som denne regjeringa medverkar til.

Vårt forslag om vernepause er eit forslag for å hindra gjengroing. Vi er gjerne med på andre kreative forslag for å sikra eit aktivt reiseliv, og då er kampen mot gjengroing viktig for landet vårt.

Så har det vore ein debatt her om eit regionalt folkevalt nivå. Senterpartiet meiner at det er ein svært god og haldbar argumentasjon for eit regionalt folkevalt nivå som tek avgjersler utover det som den enkelte kommunen, den enkelte generalistkommunen, skal ta hand om. Men for oss er det då ein viktig føresetnad at vi avklarer oppgåver, ansvar og myndigheit, og at vi er villige til å overføra makt og myndigheit frå det statlege nivået og over på det regionale. Difor har vi sju konkrete punkt med kva for oppgåver vi meiner bør overførast. Vi ser ingen grunn til å hala ut ei slik avklaring i tid. Difor støttar vi eit forslag om prinsippavklaring i løpet av 2006.

Så til slutt. Eg var saksordførar i samband med den førre regionalmeldinga. Det er kvart fjerde år vi har ein slik prinsippdiskusjon. Eg må seia eg er overraska over eit parti som vi stod veldig tett saman med i mange merknader og forslag, nemleg Kristeleg Folkeparti, og det skiftet som dei har føreteke. Dei kjem i dag til å ta avstand frå forslag som dei openbert til og med har i programmet sitt, men som dei ikkje kan støtta her.

Eg tek opp forslaga frå Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Magnhild Meltveit Kleppa har teke opp dei forslaga ho gjorde greie for.

Då tek me pause i forhandlingane, og set møtet igjen kl. 18.

Behandlingen av sak nr. 4 fortsatte på kveldsmøtet.