Presidenten: Debatten åpnes med et innlegg fra statsministeren på inntil 20 minutter. Deretter får hvert av opposisjonspartiene et innlegg på inntil 10 minutter. Etter disse innleggene gis det adgang til replikkrunder på inntil fem replikker. Fem statsråder gis en taletid på inntil 5 minutter med etterfølgende replikkrunde på inntil tre replikker.

Dessuten fordeles 49 innlegg på inntil 5 minutter på gruppene som følger:

Arbeiderpartiet 18 innlegg, Fremskrittspartiet 11 innlegg, Høyre 7 innlegg, Sosialistisk Venstreparti 4 innlegg, Kristelig Folkeparti 3 innlegg, Senterpartiet 3 innlegg og Venstre 3 innlegg.

Etter inntil to av femminuttersinnleggene fra hver gruppe gis det adgang til replikkrunde på inntil tre replikker.

Videre foreslår presidenten at de som tegner seg på talerlisten utover de fordelte innlegg, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Til slutt vil presidenten minne om at replikkrunder avvikles fra talerstolene som står nede på gulvet. Taleren som skal svare på replikker, gjør det fra den talerstolen som står foran presidenten, mens replikantene bruker den talerstolen som står foran statsrådsbenken.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:08:17]:    Denne regjeringen har en veldig klar og veldig konkret oppgave, og det er å gjøre det vi sa vi skulle gjøre før valget, gjennomføre de løftene vi gav velgerne. Det betyr at vi skal gjennomføre Soria Moria-erklæringen, at vi skal gjennomføre det som står i vår politiske plattform.

Det viktigste målet på om Regjeringen lykkes, er i hvor stor grad vi greier å si: Dette lovet vi, dette står i vår plattform, og dette har vi gjennomført når fire år har gått og vi skal legge fram et politisk regnskap for velgerne. Imens vil det være mye diskusjon, mange ulike meninger, også internt i regjeringspartiene, om hvordan vi skal løse oppgavene, og hvordan vi skal nå de målene vi har nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Den debatten trenger vi både med opposisjonen og med partene i arbeidslivet, og i den allmenne samfunnsdebatten, og vi trenger diskusjon i våre egne partier så lenge det ikke svekker Regjeringen og Stortingets evne til å gjennomføre den politikken vi gikk til valg på, og de løftene vi har gitt. Nettopp derfor er det gledelig å se at Regjeringen, som har sittet i snart ett år, er godt i gang med å gjøre det som er dens oppgave, nemlig å gjennomføre Regjeringens program. Vi har lyktes med det viktigste, nemlig å snu retningen for samfunnsutviklingen, vi har greid å legge til grunn andre verdier for den politikken som føres, og vi har greid å vise at det er mer enn tomme ord når vi sier at vi ønsker et samfunn der vi satser på mer fellesskap istedenfor på privatisering av grunnleggende velferdsgoder som skole og omsorg. Vi sier at vi skal bruke de store pengene på de store oppgavene. Vi bruker dem på omsorg, på arbeid og på utdanning istedenfor på store skattelettelser til mennesker som har mer enn nok fra før av. Den grunnleggende kursendringen er rettferdig fordeling og mer fellesskap, og den er Regjeringen godt i gang med etter snart ett år i posisjon. Vi har tre år igjen på å gjennomføre det vi har lovet. Derfor vil jeg gjerne starte med bare å vise til noen – ikke alle, men noen – av de områdene der Regjeringen nå konkret gjør det den sa den skulle gjøre, der vi innfrir valgløfter i et høyt tempo, og samtidig peke på hvordan vi skal gå videre på noen av disse viktige områdene.

Ett veldig konkret løfte var full barnehagedekning. Vi har satt ny rekord i barnehageutbygging. Ni av ti som ønsker det, får plass i barnehage, men fortsatt er det barnehagekø. Derfor er det slik at vi nå har invitert til nasjonal dugnad, med kommuner, med foreldre og med barnehageutbyggere, for å sørge for at vi når målet om full barnehagedekning, og at vi greier å si at det var dette stortinget og denne regjeringen som endelig greide å sørge for at alle som ønsker det, får plass i barnehage. Det er spesielt i storbyene vi nå sliter med å få full barnehagedekning. Derfor har vi en spesiell innsats for og et spesielt samarbeid med disse, og vi kommer til å innføre et nytt tilskudd neste år, et tilskudd til midlertidige plasser, slik at vi skal få fart på barnehageutbyggingen også i de store byene. I Tromsø har de greid full barnehagedekning, i Trondheim sier de at de vil greie det i løpet av høsten, og da må det også være mulig å få det til i de andre storbyene. Da vil et avgjørende skritt være tatt for å lykkes med full barnehagedekning, barnehage til alle som ønsker det.

Det andre gjelder skole. Fordi kommunene har fått betydelige ekstra inntekter, er det slik i Kommune-Norge at nå pusses skolebygg opp, svømmebasseng fylles med vann, og det ansettes flere lærere. Norsk skole er i en situasjon der en altså kan plusse på istedenfor å bygge ned, slik vi så i veldig mange kommuner under den forrige regjeringen. Men vi er heller ikke på dette området fornøyd. Derfor vil vi videre. Neste år vil vi investere godt over 1 milliard kr i å heve kvaliteten i skolen. Vi vil gjennomføre Kunnskapsløftet som vi lovet. Det betyr over 900 mill. kr til etter- og videreutdanning av lærere, mer kvalitet i skolen gjennom bedre lærere. Det betyr flere hundre millioner kroner til nye lærebøker i grunnskolen, og det betyr at vi neste år tar det første skrittet: Det første klassetrinnet i den videregående skolen får gratis læremidler – et viktig valgløfte. Vi satte i gang arbeidet i 2000, men det ble avviklet av den forrige regjeringen. Nå er vi igjen i gang og sørger for at vi tar det første skrittet til gratis læremidler allerede neste år.

Helse og omsorg: Det har aldri vært bevilget mer penger til helse og omsorg. Vi har aldri behandlet flere pasienter. Ventelistene er redusert. Ventetidene er redusert. Likevel er vi ikke fornøyd. Det må investeres mer i helse og omsorg. Spesielt må vi trappe opp innenfor psykiatrien, og vi vet at vi er nødt til å organisere helsevesenet bedre, slik at vi sikrer lokalsykehus, og slik at vi får mer helse igjen for de store investeringene vi gjør i Helse-Norge. Fordi vi styrket kommuneøkonomien, er vi i rute når det gjelder målet om 10 000 nye hender i eldreomsorgen, dvs. 10 000 nye årsverk i eldreomsorgen, noen flere hender. Vi er i rute, fordi vi har sørget for at kommunene har fått ekstra inntekter. De har fått 10 000 nye årsverk i eldreomsorgen. Det betyr mer kvalitet, mer nærhet, mer varme og mer trygghet for mennesker som trenger det. Det betyr en mer verdig alderdom, og det betyr at også unge mennesker som trenger omsorg, får et bedre tilbud. Heller ikke her er vi i mål, men vi er godt i gang. Vi er i rute når det gjelder å styrke omsorgen her i landet.

Vi investerer mer i vei og bane. Vi ser behovet for det, både for å bedre framkommeligheten og for å styrke miljøet, men ikke minst som et viktig bidrag til næringsutvikling i landet vårt.

Og så tar denne regjeringen et ansvar for en stor og vanskelig utfordring landet står overfor, og det er hvordan vi skal sikre to viktige hensyn: tilstrekkelig tilgang på elektrisk strøm og at vi samtidig overholder våre interna-sjonale miljøforpliktelser. Vi kan ikke velge det ene eller det andre. Vi kan ikke si at vi skal ta vare på miljøet og derfor ikke greier å sørge for at husholdninger og bedrifter får tilstrekkelig tilgang på strøm. Vi kan heller ikke si det motsatte, at vi bare er opptatt av kraftforsyning og derfor ikke kan ta vare på miljøet. Denne regjeringen har som mål, slik det står i Soria Moria-erklæringen, å greie begge deler, forene vekst og vern, energi og miljø.

Det gjør vi for det første ved at vi har satt av 20 milliarder kr til et fond som skal finansiere ny fornybar energi. Det er mer enn noen regjering noen gang før har gjort, og det betyr mer penger til vindmøller, til bioanlegg, til småkraftverk og til andre fornybare nye energikilder. Så hører jeg at man mener at man trenger enda mer, men altså 20 milliarder kr er mye penger – mer enn en dobling på to år er en kraftig økning. Også her er vi godt i gang. Det andre vi gjør, er å bidra mer til energisparing, fornuftig bruk av strøm og energi. Det tredje vi gjør, er å ta i bruk gassen på en miljøvennlig måte. Bygging av gasskraftverk på Kårstø er i gang. Men det er også investeringer i arbeidet med å få på plass CO₂-håndtering, og vi forhandler og er i dialog med andre selskaper om å forsøke å realisere gasskraft på en miljøvennlig måte innenfor Kyoto-avtalen, innenfor våre internasjonale miljøforpliktelser, og basert på det som står i Soria Moria-erklæringen, at nye konsesjoner skal basere seg på CO₂-håndtering. Det er en krevende oppgave, men det er en mulig oppgave. Vi er også i gang med den, fordi vi trenger strøm, og fordi vi trenger å ta vare på miljøet og unngå global oppvarming. De representanter i Stortinget som mener at vi ikke skal bry oss om drivhuseffekten, tar en veldig alvorlig sjanse. Det betyr også at Norge bryter ut av et internasjonalt samarbeid som har vært viktig for å få på plass et internasjonalt regelverk for å begrense utslippene av klimagasser.

Vi satser på kultur. Vi går løs på fengselskøene. Vi styrker innsatsen i Distrikts-Norge. Vi gjeninnfører redusert arbeidsgiveravgift i utkantene, og vi gjør mange andre ting på veldig mange andre områder. Vi øker bistanden og gjør en innsats for å vaksinere verdens barn.

Men kanskje det viktigste enkeltområdet som kommer til å avgjøre om denne regjeringen lykkes, er om vi lykkes med å skape arbeid for alle. Da mener jeg arbeid for alle, ikke bare i den tradisjonelle betydningen av ordet, nemlig at vi får ned arbeidsløsheten, den registrerte arbeidsløsheten. Jeg mener også arbeid for alle i en ny og utvidet betydning av ordet, nemlig at vi i større grad greier å få alle de som er stengt helt ute av arbeidsmarkedet, de som verken er i jobb eller er på arbeidskontoret – det er over 600 000 mennesker – helt eller delvis tilbake i jobb. Da handler det om å få arbeidsløsheten ned. Der går utviklingen i riktig retning. Ledigheten er redusert med 36 000 det siste året. Arbeidsløsheten går ned, sysselsettingen går opp. Aldri før har flere mennesker vært i jobb i Norge enn i dag. Det er gledelig.

Vi kan ikke lene oss tilbake og si at vi er fornøyd selv om ledigheten er lav og sysselsettingen er høy, dels fordi det går 58 000 mennesker registrert arbeidsløse her i landet. Derfor sier denne regjeringen ja til en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, ja til en inntektspolitikk og ja til en ansvarlig økonomisk politikk for å sikre bedriftenes konkurransekraft, for å sikre lav kostnadsvekst og gjennom en arbeidsmarkedspolitikk sikre at de som nå sliter med å få jobb, kan hjelpes inn i arbeidslivet.

Men så gjør vi mer enn det. I løpet av høsten kommer vi til å fremme en stortingsmelding om inkludering og arbeid. Den tar opp bl.a. det mest fundamentale spørsmål denne nasjonen står overfor, og det er spørsmålet om hvorfor det er så mange som stenges ute. Det er for det første viktig fordi det at flere skal kunne leve av egen inntekt, det at flere skal kunne være i jobb, er det viktigste bidraget til å redusere sosial ulikhet. Den viktigste årsaken til sosial ulikhet, til fattigdom, er at folk er stengt ute og ikke kan ta sine evner og anlegg i bruk. Den andre grunnen til at det er viktig, er jo at nøkkelen til om vi skal greie de store velferdsoppgavene, er at flere mennesker kan bidra til fellesskapet. Og i den stortingsmeldingen vil vi lansere nye ideer om hvordan denne jobben skal gjøres, hvordan vi skal samarbeide med bedriftene og med dem som er stengt ute, for å få dem tilbake slik at de kan få økt inntekt, bruke sine evner og anlegg. Ikke 100 pst. arbeid 100 pst. av tiden for alle, men noe mer for mange flere. Da er det det gamle budskapet om å «gjøre din plikt og kreve din rett» som gjelder. Vi har hentet inspirasjon fra introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere, der vi har stilt krav om samfunnskunnskap mot at de får noe ekstra støtte. Samme tenkning vil vi nå gjøre gjeldende for en større del av arbeidsmarkedet, slik at vi stiller krav om at man skal kvalifisere seg, at man skal bidra på en eller annen måte, men samtidig skal man ha rett til støtte, tjenester, fra samfunnet for å hjelpes inn i arbeidslivet. Det er bra for den enkelte, men det er ikke minst bra for samfunnet, for da sikrer vi økt verdiskaping, økt evne til å løse store oppgaver enten det er i eldreomsorgen, i helsevesenet, i skolen eller på andre områder.

Det er i dette lyset også diskusjonen om sykelønnen må ses, for når vi inngikk en avtale med partene i arbeidslivet om inkluderende arbeidsliv, var det dels for å øke den faktiske pensjoneringsalderen, dels for å få flere funksjonshemmede inn i arbeidslivet, men det som hadde størst oppmerksomhet, var å redusere sykefraværet med 20 pst. Det er mange gode resultater av den avtalen på mange viktige områder, og mange bedrifter og mange mennesker gjør en fantastisk innsats. Likevel er det slik at resultatene så langt ikke er gode nok. Og etter at vi reforhandlet avtalen – vi inngikk en fornyet avtale i fjor høst – så har sykefraværet økt med om lag 5 pst. Det har økt i alle bransjer, i offentlig sektor og i privat sektor. Det har økt både i bedrifter som er med i IA-avtalen, og i dem som ikke er med i IA-avtalen. Det er et problem, fordi det først og fremst er et uttrykk for at arbeidslivet ikke er tilpasset enkeltmenneskene. Korttidsfraværet er så godt som uendret. Det er stabilt. Det er langtidsfraværet som øker, og det er et bilde på et arbeidsliv der for mange mennesker støtes ut der det ikke er tilrettelagt nok for den enkelte.

Den andre grunnen til at det er et alvorlig problem, er nettopp at det bidrar til å gjøre tilgangen på arbeidskraft som vi trenger til verdiskaping til velferd, mindre. Det er omtrent 120 000 årsverk som går tapt gjennom sykefravær. Bare i løpet av det siste året utgjør økningen 13 000 årsverk, mens vårt mål for antall nye årsverk i eldreomsorgen er 10 000. Bare økningen i sykefraværet er altså mer enn det vi har ambisjon om å få til i eldreomsorgen på ti år. Så dette er en oppgave det er bred enighet om at vi må gjøre noe med.

Det tredje er selvfølgelig at det bidrar til høye utgifter, penger vi kunne ha brukt til andre formål.

Derfor har Regjeringen fremmet et forslag om å utvide arbeidsgivernes ansvar for sykepengeutgiftene. Vi har samtidig fremmet omfattende kompensasjons- og skjermingsordninger. Vi har redusert antall dager arbeidsgiverne har 100 pst. ansvar for, fra 16 til 14 dager og skjermet kreftsyke, kronikere, folk på attføring, gravide og veldig mange andre grupper som vi erfaringsmessig vet har høyt sykefravær. Det forslaget mener vi bidrar til å redusere sykefraværet og gir arbeidsgiverne, enten det er et kommunalt sykehjem eller det er en privat bedrift, motiver for å anstrenge seg mer – ringe hjem, tilrettelegge – for dem som går langtidssykmeldte.

Forslaget har møtt mye kritikk både for sitt innhold og ikke minst når det gjelder prosessen som ledet fram til det. Derfor er jeg glad for at vi nå har en dialog med arbeidslivets parter basert på avtalen, der det i punkt 6 står at hvis utviklingen går i gal retning, skal myndighetene ta opp nye forslag til virkemidler og drøfte disse med partene. Det er det vi nå gjør. Og grunnlaget for de drøftingene er at dersom det er mulig å komme fram til enighet om forslag som gir tilsvarende reduksjon i sykefraværet og i statens kostnader til sykepenger innenfor folketrygdens rammer, er Regjeringen beredt til å fremme de forslagene. Det avgjørende for oss er at det kommer tiltak som gir tilsvarende effekt på sykefraværet som de forslagene vi selv har kommet med.

Pensjon er også en nøkkel til spørsmålet om hvordan vi kan sikre arbeid til alle, et arbeidsliv for alle og arbeidskraft som vil løse våre felles oppgaver. Derfor vil Regjeringen på grunnlag av det arbeidet som startet med Pensjonskommisjonen i 2000, og det pensjonsforliket som man oppnådde enighet om i Stortinget våren 2005, fremme flere dokumenter til Stortinget i løpet av perioden. Det første vil komme nå i høst med forslag til en ny modell for folketrygden. Det vil selvsagt basere seg på det som ligger inne i pensjonsforliket, men det er bare noen rammer og retningslinjer. Det som gjenstår, er forslag til konkret modell og utformingen av den.

Vårt utgangspunkt er at dagens pensjonssystem er urettferdig. Dagens folketrygd er en urettferdig ordning. Mange som hadde fortjent høyere pensjon, får lav pensjon. Ordningen bidrar i for liten grad til at det lønner seg å stå i jobb. Den er urettferdig fordi veldig mange kvinner som har hatt et langt yrkesliv, jobbet deltid og betalt inn til folketrygden over mange år, ender som minstepensjonister. Det vil Regjeringen gjøre noe med. De som jobber deltid og har lave inntekter, skal få tilleggspensjon. Den andre grunnen til at den er urettferdig, er at de som har hatt et langt yrkesliv, sliterne, ikke får pensjon for alle årene de har jobbet. De siste årene kuttes bort. Vi ønsker et pensjonssystem der sliterne får full uttelling for alle de årene de har jobbet, og for alle de årene de har betalt inn til folketrygden. Vi ønsker et pensjonssystem der det er vesentlig lettere å kombinere arbeid og pensjon, trygd og arbeid.

Vi ønsker altså et pensjonssystem som er vesentlig mer rettferdig, ikke så vilkårlig som dagens pensjonssystem er, og et pensjonssystem der det er mulig å kombinere arbeid og trygd. Vi skal også sikre en tidligpensjon for alle i folketrygden fra 62 år. Slik er det ikke i dag. Samtidig skal vi videreføre avtalefestet pensjon, men avtalefestet pensjon skal tilpasses det nye pensjonssystemet, og også det skal skje gjennom en bred dialog med partene i arbeidslivet.

Dette er kanskje den største og viktigste enkeltsaken dette stortinget skal håndtere i denne perioden, og som angår flest mennesker. Det er 1 million mennesker som har folketrygden som sin hovedinntektskilde. Det som er det mest avgjørende både når det gjelder spørsmålet om rettferdig fordeling og verdiskaping og vår evne til å skape og dele, er hvordan vi håndterer folketrygden, pensjonssystemet vårt.

Jeg er glad for at Stortinget greide å inngå et bredt forlik i 2005, og derfor inviterer Regjeringen til et bredt forlik også i den videre oppfølgingen og gjennomføringen av pensjonsreformen. Det er en viktig oppgave for oss.

Det siste eksemplet på betydningen av arbeidskraft er arbeidsinnvandring. Norge kan være glad for at mange har ønsket å flytte til Norge og jobbe i Norge. Det har styrket norsk økonomi. Det har styrket norsk velferd. Men det viser også at Norge er en del av et stort internasjonalt samfunn. Beslutningen om å inkludere det tidligere Øst- og Sentral-Europa i et utvidet EU, har hatt stor betydning for Europa, men det har også hatt stor betydning for Norge. Det betyr at hva som skjer utenfor våre grenser, enten det er utvidelse av EU med Romania og Bulgaria eller det er det arbeidet vi nedlegger i FN, eller det arbeidet vi gjør for å sikre freden i Afghanistan, er ting som er av stor betydning for Norge, også når det gjelder å sikre vår egen velferd og vår egen trygghet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (FrP) [10:28:37]: Jeg lyttet meget grundig til statsministerens innlegg, og jeg tror veldig mange av oss som satt i salen, i det alt vesentlige var enig i mye av det statsministeren sa. Nettopp derfor lurer jeg litt på hvorfor statsministeren varsler en radikal kursendring når nesten ingenting av det han nå sa, vitner om det. Det han sa, vitner om en videreføring av den brede enigheten som denne sal har, satsing på eldreomsorg, satsing på skole, satsing på helse, satsing på veier, satsing på mange viktige oppgaver. Men statsministeren unngikk behendig å snakke om de to tingene som han fremhevet mest i fjor. Det ene var verdien av å ha en flertallsregjering. Den har det siste året fremstått kun som kaos, kun som intern uro, kun som intern krangel. Det presenterte statsministeren nå som et behov for interne diskusjoner. Det andre han snakket om i fjor, var å invitere opposisjonen til samarbeid. Når har statsministeren tenkt å gjøre alvor av det?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:29:50]: For det første er det helt feil å si at det er enighet om de prioriteringene jeg nå redegjorde for i mitt innlegg. Det er jo slik at i de budsjettene Fremskrittspartiet vedtok sammen med den forrige regjeringen, valgte man nettopp store skattelettelser. Det man brukte aller mest penger på, var å redusere skatten til dem som har mest fra før. Derfor måtte den forrige regjeringen, med støtte fra Fremskrittspartiet, f.eks. kutte i arbeidsledighetstrygden for de arbeidsløse, øke egenandelene, som vi nå har fjernet, og sørge for at kommuner hadde så lite penger at det ble kutt i skolene, færre lærere og trangt i eldreomsorgen. Hvis representanten Siv Jensen ikke har oppfattet at det er en dramatisk forskjell på å bruke milliarder av kroner på å redusere skatter i stedet for å sørge for at kommunene har nok penger til eldreomsorg, til skoler og til å ha vann i bassengene, er det et uttrykk for manglende evne eller vilje til å se store og viktige politiske endringer som har skjedd i Norge i løpet av det siste året. Jeg er sikker på at de arbeidsløse som får økt trygd, og at lærere og andre som får nye jobber, ser den forskjellen, selv om representanten Jensen ikke ser den.

Erna Solberg (H) [10:31:10]: Nå er det slik at den forrige regjeringen brukte de store pengene på å skape en økonomisk vekst som gjør at vi har en god velferd, og som gjør at vi har sikret arbeidsplassene fremover, og det er jeg faktisk stolt av at vi gjorde.

Statsministeren gav mange valgløfter. Et av de mest «innstendige» var løftet om at flertallsregjeringen skulle fjerne kaoset i norsk politikk – ikke det at vi andre hadde oppdaget så mye av det kaoset, men vi har heller ikke oppdaget så mye av at det er fjernet. Et eksempel på dette, som til stadighet har vært trukket frem, er budsjettforhandlingene på Stortinget. De to siste årene med den forrige regjeringen brukte man fem dager på å gjøre ferdig budsjettforhandlingene. Nå kommer statsministeren til å sitte og lede et utvalg som skal forhandle med partene om budsjettet i seks uker etter at budsjettet er fremlagt. Betyr det at Regjeringen i morgen legger frem et budsjett de ikke selv mener alvor med, eller har de satt i gang en prosess med partene som de heller ikke mener alvor med?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:32:19]: Som jeg var inne på i mitt innlegg, er det viktigste målet på om en regjering kan styre, det viktigste målet på om en regjering har handlekraft, det viktigste målet på om man har evne til å ta beslutninger, om man oppnår de resultatene man har satt seg. Det er slik at denne regjeringen kan dokumentere at på mindre enn ett år er vi veldig godt i gang. Vi tar beslutninger, vi gjennomfører reformer, og vi gjør det vi sa vi skulle gjøre. Vi innfrir valgløfter.

Når det gjelder budsjettet, er grunnlaget for det arbeidet som der skal skje, at vi skal ha tilsvarende reduksjoner i sykefravær og i statens kostnader til sykepenger innenfor folketrygdens rammer, slik at budsjettet selvsagt står og rammene selvsagt ligger. Det er ikke noe nytt at en regjering drøfter ting med partene i arbeidslivet som har betydning for budsjettet. Det gjaldt f.eks. avtalefestet pensjon og avtalen om inkluderende arbeidsliv, der man forhandlet med partene og ble enige om en ramme på i overkant av 1 milliard kr i året, og så gikk man til Stortinget. Det er ikke noe nytt, men rammene i budsjettet ligger fast. Det er også grunnlaget for dialogen med partene i arbeidslivet.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:33:32]: Det nye er vel at Regjeringen først sier at den har flertall og derfor blir dette gjennomført, og deretter setter i gang drøftinger med partene i arbeidslivet, men jeg skal la det ligge.

Jeg skal la statsministeren snakke om noe som jeg vet han er engasjert i, og som han bare nevnte med en bisetning i innlegget sitt, nemlig bistand. Trontalens forpliktelser når det gjelder innsatsen for verdens aller fattigste, er vagere enn Soria Moria-erklæringen. Det har vært skapt usikkerhet i den offentlige debatten om Regjeringen virkelig står ved sine djerve målsettinger i Soria Moria-erklæringen.

Jeg vil derfor gi statsministeren anledning til å svare klart og tydelig på følgende spørsmål: Kan statsministeren garantere at Regjeringen i denne stortingsperioden innfrir løftet om at bistanden skal opp i over 1 pst. av bruttonasjonalinntekten? Og selv om bistanden ikke når 1 pst. allerede i 2007, kan statsministeren likevel bekrefte at man med budsjettet som legges fram på fredag, fortsatt nærmer seg målet og ikke går i feil retning?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:34:32]: Det jeg kan bekrefte, er at Soria Moria-erklæringen står ved lag, at vi er godt i gang med å innfri den, og at selvsagt står også målet om å øke bistanden til minst 1 pst. av BNI ved lag.

Jeg kommer ikke til å si noe om budsjettet. Det kommer i morgen, men representanten Høybråten kan jo – for å si det slik – glede seg til budsjettet! Jeg synes også det er bra at representanten Høybråten tar opp spørsmålet om bistand, fordi det er en av de viktigste oppgaver i vår tid, og det er viktig at regjering og storting diskuterer hvordan vi ikke bare skal øke bistanden, men også gjøre bistanden bedre.

Så vil jeg si litt om «garantere». Jeg valgte i valgkampen å ikke bruke det ordet. Det var bevisst, fordi jeg mener at det er veldig vanskelig å garantere ting 100 pst. Men det jeg sa til velgerne før valget, var at hvis vi fikk flertall og dannet regjering med de to andre partiene, så skulle vi gjøre alt vi kunne for å nå de målene vi hadde i våre programmer. Det er det vi er i gang med. Det viktigste er at når vi møter velgerne etter fire år, skal vi vise at vi har innfridd fullt og helt på mange områder. Og så er det helt sikkert noen områder der vi ikke har nådd helt fram, men da skal vi gi gode grunner for det, eller være langt på vei.

Lars Sponheim (V) [10:35:59]: Jeg forstod at statsministeren eller regjeringen ikke ville si noe om budsjettet før morgendagen. Det minner meg om sitatene fra gårsdagens NOKAS-rettssak, hvor tiltalte Toska gav uttrykk for at de hadde delt ut alle pengene. Det har jeg også inntrykk av at Regjeringen allerede har gjort før morgendagen! (Munterhet i salen)

Ellers må jeg få gi uttrykk for at jeg synes vi har en offensiv og optimistisk statsminister, og det synes jeg er bra. Det er bra for landet, det er bra for politikken, og det er også bra for opposisjonen. Det er ikke åpenbart at det ville være slik når vi har sett turbulensen den siste tiden, og at Regjeringens innsats det første året har bidratt til kanskje den største høyredreining målt i meningsmålinger for våre to største høyrepartier noensinne.

Spørsmålet mitt gjelder statsministerens og Regjeringens forhold til Stortinget. Det ble ikke nevnt noe i trontalen. Det ble ikke nevnt noe i dette innlegget nå. Det la statsministeren avgjørende vekt på i sin regjeringserklæring og i debatten om regjeringserklæringen for ett år siden. Står statsministeren fast ved sine ambisjoner han nevnte i fjor om forholdet til Stortinget og betydningen av det, slik også presidenten minte oss på under trontaleseremonien, og kan vi vente oss en forbedring?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:37:05]: Jeg synes det er en glede å se representanten Sponheim igjen. Han utstråler optimisme og pågangsmot, og at han har hatt en god og velfortjent sommerferie.

Lars Sponheim (V) [10:37:18]: Det kan jeg bekrefte!

Statsminister Jens Stoltenberg [10:37:22]: Det er flott i fjellet!

Så vil jeg si at det selvsagt står ved lag at vi også ønsker samarbeid med opposisjonen i Stortinget. Jeg nevnte kanskje den viktigste saken, nemlig pensjonsreformen, folketrygdens framtid. Der har vi hatt dialog og ønsker mer dialog med opposisjonen i Stortinget. Vi har også sagt at f.eks. hele stat–kirke-spørsmålet er en slik viktig sak. Men generelt vi jeg oppfordre til – og det har jeg gjort klart for mine statsråder i Regjeringen – at det også i en lang rekke mindre saker enn de store reformene bør være så mye kontakt som mulig med de andre partiene på Stortinget. Men forskjellen mellom nå og tidligere er jo at prosessene i veldig stor grad må avklares før forslagene fremmes av Regjeringen. Derfor er jeg opptatt av å ha dialog, i store og små saker, med alle partier på Stortinget før sakene legges fram av Regjeringen.

Per Sandberg (FrP) [10:38:21]: Jeg registrerte at statsministeren behendig unngikk å svare på representanten Siv Jensens spørsmål når det gjelder det som var det store temaet og det statsministeren fokuserte på i fjor, at vi skulle få en flertallsregjering som skapte ro og var forutsigbar, uten spill for samfunnet. Jeg vil gjerne ha statsministeren til å svare på hvorvidt han selv føler at det nå har blitt ro, og at man har fått forutsigbarhet med en flertallsregjering.

Mitt andre spørsmål går på at statsministeren bruker mye tid på at alle skal ha arbeid. Det synes jeg er litt merkelig, i og med at det første denne regjeringen gjorde, var å reversere alle mulige fleksible ordninger som den forrige regjeringen, sammen med Fremskrittspartiet, åpnet for, slik at man kunne åpne døren for dem som hadde problemer med å komme seg inn i arbeidslivet. Blant annet reverserte man ordningen for midlertidig ansettelse, som kanskje var den største forutsetningen for at de svake skulle komme inn i arbeidslivet. Det henger jo heller ikke sammen med alle disse forslagene som nå skal komme fra Regjeringen.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:39:26]: Det jeg har gjort klart for flere representanter i løpet av dagen, er følgende: Vi har den roen og den forutsigbarheten vi trenger for å gjennomføre vårt politiske program. Det er den roen en regjering trenger. Det er sikkerhet for at vi får gjort det vi lovet velgerne, og der er vi veldig godt i gang. Men vi trenger en uro når det gjelder diskusjonen om hvordan vi skal nå dit, om nye saker og nye virkemidler. Der trenger vi en diskusjon så lenge den diskusjonen ikke svekker vår evne til å gjennomføre våre politiske mål. Kombinasjonen av en sunn, konstruktiv uro med fasthet og ro til å gjennomføre konklusjonen når den er trukket, er en veldig inspirerende situasjon å være i, og som denne regjeringen befinner seg i. Det er en ny og interessant opplevelse.

Presidenten: Etter dette replikkordskiftet må presidenten kunne slå fast at ingen har grunn til å føle seg som innsatt i denne salen, iallfall ikke på samme måte som de tiltalte i NOKAS-saken.

Siv Jensen (FrP) [10:40:57]: Når man uttrykker seg i så generelle vendinger som i trontalen og som statsministeren nå gjorde, er det lett for Stortinget å være enig i behovet for en bedre eldreomsorg, en bedre skole, bedre satsing på helsevesenet, osv. Det som blir interessant, og som først vil vise hvorvidt det er en reell og radikal kursendring fra denne regjeringens side, er når de konkrete sakene kommer til Stortinget. Det er når statsbudsjettet kommer i morgen, vi vil se om det er en reell forskjell i prioriteringene og hvilken kurs man har for politikken.

Jeg har lyst til å fremheve noe som var positivt fra trontalen. Det er positivt når Regjeringen varsler at de nå vil komme med en tannhelsereform. Det har altfor lenge vært slik at tennene våre har vært løsrevet fra resten av kroppen. Det er ikke rimelig i et finansieringsperspektiv. Det er mange mennesker som synes det har vært kostbart og ubehagelig å måtte betale svært dyrt for tannoperasjoner når resten av kroppen vår blir sett på som en helhet.

Det er også positivt når Regjeringen fremhever at de vil satse mer på integrering og mer på kriminalitetsbekjempelse. Det som gjenstår å se, er hvordan Regjeringen har tenkt å gjennomføre disse løftene.

Det som dessverre ikke ble nevnt med ett eneste ord, verken av statsministeren nå eller i trontalen, er hvordan Regjeringen har tenkt å få kontroll på asylpolitikken. Det ble varslet fra Regjeringens side en noe sterkere fokusering på å bekjempe veksten av identitetsløse asylsøkere i Norge og på mennesker som er her uten å ha lovlig opphold. Vi har derfor tillatt oss å fremme et forslag i salen i dag om å be Regjeringen sikre bedre kontroll med utlendinger som oppholder seg ulovlig i Norge. Det håper jeg at Regjeringen vil ta alvorlig. Dette er et økende problem fordi det genererer mer kriminalitet og utrygghet for vanlige borgere i dette landet.

Det andre som var helt fraværende, var iveren etter å fortelle om flertallsregjeringens fortreffelighet. Jeg synes statsministeren omgikk dette meget behendig i sitt innlegg ved å snakke om at det var behov både for intern diskusjon mellom regjeringspartiene, med partene i arbeidslivet og med opposisjonen. Det er for så vidt helt sant, men det er jo ikke slik Regjeringen har fremstått. Regjeringen har fremstått som et kaosprosjekt som ikke klarer å være enige om noen verdens ting, hvor det ene regjeringspartiet etter det andre gjør stor retrett i mange politiske saker som de lovet velgerne å gjennomføre før valget. I energipolitikken har vi f.eks. sett SV gjøre tidenes retrett ved nå å akseptere et helt annet syn i gasskraftpolitikken enn det som har vært deres angjeldende politikk. Jeg synes det er veldig bra, men det er bare så synd at Regjeringen ikke er villig til å gå langt nok for å få fortgang i bygging av gasskraftverk i Norge.

Statsministeren fremhevet for et par dager siden eldreomsorgen som kanskje den viktigste saken for denne regjeringen. Det er bra. Men det som ikke er bra, er at den eneste løsningen Regjeringen så langt har presentert, er mer penger til kommunene. Det er altså et faktum at det er et stort underskudd på sykehjemsplasser i Norge. Det betyr at det må et mye større og mer aktivt samarbeid til mellom staten og kommunene, slik at man nå får bygd et tilstrekkelig antall sykehjemsplasser for de syke, eldre menneskene som ikke har noe sted å gjøre av seg. Det er vel og bra å gi mer penger til kommunene, men hvis Regjeringen ikke sender ut noen kraftfulle signaler om at rekruttering av helsepersonell også til eldreomsorgen betyr en økning i lønn til hjelpepleiere og sykepleiere, vil rekrutteringen til disse viktige yrkene avta. Det vil skape problemer både for dagens eldre og for fremtidens eldre hvis man ikke er villig til å sende et signal om at dette er yrkesgrupper som har en betydelig verdi for vårt samfunn.

Trontalen hadde en halv setning om sykehusene. En av de største utfordringene for landets sykehus er at dagens finansieringsstruktur overhodet ikke hensyntar bygningsmasse, fornyelse av utstyr og generelt vedlikeholdsbehov. Det betyr at vi har en stor utfordring innenfor finansieringssystemene våre med å legge forholdene til rette for at sykehusene rundt omkring i landet ikke blir straffet økonomisk hvis de pusser opp bygningene sine, fornyer bygningsmassen eller erstatter gammelt utstyr med moderne. Det må kompenseres. Det må kompenseres på en slik måte at det faktisk lønner seg å investere i nytt og moderne utstyr, slik at man kan behandle pasienter raskere og med mer effektivt og riktig medisinsk utstyr, noe som kanskje gjør at folk raskere blir friske og kan komme seg ut av helsekøene. Og det vil jeg gjerne utfordre statsministeren på. Når har i så fall Regjeringen tenkt å gjøre noe med dette, og hva vil de gjøre med finansieringssystemet slik at også bygningsmassen og utstyrsbehovet ved landets sykehus blir ivaretatt på en bedre måte enn i dag?

Det er mange viktige spørsmål som kan drøftes i en trontaledebatt. Samtidig vet vi at statsbudsjettet kommer i morgen, og der vil vi se om denne regjeringen faktisk kommer med innrømmelser i forhold til alle de løftene som de har gitt i løpet av en lang valgkamp og det siste året.

Energipolitikken er et slikt område. Det er mange av landets innbyggere som nå frykter vinteren fordi vi nok en gang har kommet i den meget spesielle situasjonen at vi ikke har nok energi, noe som gjør at befolkningen risikerer å måtte betale svært dyrt for strømmen. Det er nødvendig å bygge ut de ressursene som Norge har rikelig tilgang på, og som i seg selv vil være noe av verdens mest miljøvennlige produksjon, uten at vi engang hensyntar diskusjonen om CO₂-håndtering.

Dette dreier seg først og fremst om vår evne til å være fremtidsrettet. Det vi som nasjon har gjort i Nordsjøen gjennom de siste tretti årene, har jo i seg selv vært en god måte å fornye miljøet på ved at mens vi har bygget ut, har man hele tiden utviklet ny teknologi som har gjort produksjonen av olje og gass i Nordsjøen mer og mer miljøvennlig – ja nå så miljøvennlig at det knapt er utslipp å spore. Akkurat det samme ville skjedd med gasskraftverkene. Hvis vi nå tillater bygging av gasskraftverk med den teknologien vi i dag kjenner, er det helt åpenbart at man i kraft av å bygge dem ut også vil utvikle ny teknologi i årene som kommer, noe som vil bidra til at også den produksjonen blir mer og mer miljøvennlig i tiden som kommer. Men hvis man lar være å gjøre det fordi man skal sette miljøsymbolene foran behovet for sikker energiforsyning til husholdningene, og også til kraftkrevende industri, som er en viktig del av norsk næringsliv, da gambler man. Og det gjør dessverre denne regjeringen, akkurat på samme måte som den forrige regjeringen gjorde. Miljøsymbolene blir viktigere enn energiproduksjonen, og det er innbyggerne og kraftkrevende industri som må betale regningen for det. Det er ikke rimelig.

Vi kan gjøre to ting. Det ene vi kan gjøre nå, er umiddelbart å halvere momsen og ta bort elavgiften, slik at man kan hjelpe husholdningene i forhold til økte strømpriser. Men det gir ikke mer energi. Det betyr at vi samtidig må sette i gang ny produksjon. Stortingsflertallet har gjennom de siste ti årene systematisk stemt ned ethvert forslag om utbygging av ny vannkraftproduksjon i Norge, til tross for at det må regnes som den mest miljøvennlige kraftproduksjonen av alle. Hvorfor i all verden kan det stortingsflertallet sitte og være fornøyd med at man har sagt nei til produksjon av verdens reneste energi, som Norge egentlig har rikelig tilgang på?

Helt avslutningsvis skal jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag som er omdelt i salen.

Jeg har også lyst til å utfordre statsministeren på én ting som han egentlig ikke har svart på, og det går på forholdet til Stortinget. Noe av det første statsministeren sa da hans regjering tiltrådte, var at han ønsket å ha god dialog og godt samarbeid med Stortinget og med opposisjonen. Så langt har det samarbeidet vært helt fraværende. Jeg synes det er litt underlig, for det var altså noe av det første statsministeren inviterte Stortinget til. Men det er antakelig fordi man har hatt mer enn nok med å holde orden på egne rekker så langt i sin regjeringstid.

Presidenten: Representanten Siv Jensen har tatt opp de forslagene hun viste til.

Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [10:51:15]: Jeg regner med at det fortsatt er trygt å føle fremkrittspartiformannen på tennene. (Munterhet i salen)

Selv om representanten Jensen stadig sier at det er umulig å se endringer i politikken etter regjeringsskiftet, er jeg ganske sikker på at Fremskrittspartiets formann har oppdaget at partiet selv ikke lenger har hånden på rattet slik de hadde i forrige periode. Da er mitt spørsmål: Har Fremskrittspartiet virkelig ikke lagt merke til at den svekkelsen av arbeidsmiljøloven som de selv stemte for i forrige periode, er stanset? Har de ikke lagt merke til at privatisering av skole og omsorg, som Fremskrittspartiet var enig i i forrige periode, er stanset? Har de ikke lagt merke til at de store pengene ikke lenger deles ut i skattelettelser til de rikeste, men går til skole og omsorg rundt om i kommunene? Har man ikke sett det, eller vil man ikke se det?

Siv Jensen (FrP) [10:52:03]: Nå har jo ikke Regjeringen akkurat bidratt til å gjøre arbeidsmiljøloven bedre, snarere tvert imot bare bidratt til å gjøre arbeidslivet mer usikkert og mindre fleksibelt. Men det får Regjeringen svare for selv. Det Regjeringen også har bidratt til, er å redusere valgfriheten for vanlige innbyggere i dette landet når det gjelder hva slags skole barna deres skal gå på, og hva slags omsorg vi ønsker for våre pårørende og for oss selv i hverdagen. Der er det et kursskifte, men det er veldig lite synlig for øyeblikket, og det skyldes jo selvfølgelig at det har vært veldig liten vekst både i endring av skolen og i omsorgsutbyggingen.

Så må Regjeringen gjerne fortsette med å snakke om skattelette til de rike og styrking av fellesskapet. Men det de overhodet ikke sier noen ting om, det er jo at dette landet, kanskje verdens rikeste land, som går med enorme overskudd hvert eneste år, ikke klarer å omsette det på en slik måte at det kommer innbyggerne til gode, men bruker skattesystemet helt konsekvent i stedet for å la innbyggerne generelt få beholde mer av sin egen inntekt.

Inge Ryan (SV) [10:53:17]: I radioen i dag sa Siv Jensen at hun ikke ser noen forskjell på politikken som Bondevik-regjeringa førte, og den som dagens regjering legger opp til å føre. Jeg ønsker å stille Siv Jensen, som jeg anser som en oppegående politiker, to spørsmål som jeg ønsker to klare svar på:

Registrerer ikke Siv Jensen at vi har fått en stopp i privatiseringa av norsk skole ved at man har stoppet det enorme fokuset som Bondevik-regjeringa hadde på at man skulle få flere private skoler?

Ser ikke Siv Jensen at satsinga på skattelette er stoppet opp, og at man i stedet ønsker å bruke de pengene til fellesskapsløsninger?

Siv Jensen (FrP) [10:54:04]: Når det gjelder skatt, bør Inge Ryan være litt forsiktig all den tid en finansminister fra SV faktisk gav tidenes skattelette også til dem med store inntekter. Men det er altså en nødvendighet i forhold til det skattesystemet vi har.

Det man heller burde begynne å prioritere, det er å gi skattelette til helt vanlige og midlere inntekter i dette landet, slik at flere av landets innbyggere kan leve av egen inntekt og slippe å være avhengige av politikernes prioriteringer til enhver tid.

Når det gjelder privatisering av skolen: De som i så fall har merket dette, er jo alle de elevene som ønsker seg et alternativ til den offentlige skolen. Det er ikke så mange av dem, men de få elevene som ønsker seg den valgfriheten, de skal altså ikke få den lenger, fordi SV plutselig har kommet i regjering og fått det for seg at den valgfriheten er skadelig for innbyggerne i Norge. Jeg synes det er synd at man har så liten tillit til befolkningen at man ikke lar dem få lov å ta reelle valg når det gjelder helse, skole og omsorg, som kanskje er det aller, aller viktigste vi driver med i hverdagen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:55:27]: Framstegspartiet er det største opposisjonspartiet. Det er oppsiktsvekkjande at Framstegspartiet på viktige område ikkje er synlege i det heile i det offentlege rom, i den offentlege debatten. Lat meg ta to eksempel:

Regjeringa har teke initiativ til eit breitt og djupt ordskifte om forholdet mellom stat og kyrkje – ein viktig verdidebatt, ei sak som folk flest er opptekne av, fordi det bl.a. gjeld viktige merkesteinar i folk sine liv: dåp, giftarmål, gravferd og jul. Framstegspartiet er fråverande.

Regjeringa har òg utvida og utvikla den norske europapolitikken: stortingsmelding, ny giv, tidlegare inn, meir offentlegheit. Ein aktiv politikk på dette feltet er viktig i forhold til Noreg sine interesser. Igjen er Framstegspartiet fråverande.

Det er lett å jamføra Framstegspartiet si opposisjonsrolle med ein sveitserost, kjenneteikna ved lett synlege hòl.

Mitt spørsmål er: Kvifor er Framstegspartiet så taust på desse to sentrale områda?

Siv Jensen (FrP) [10:56:38]: Det er jo ikke riktig. Fremskrittspartiet har jo gått i bresjen gjennom mange, mange år for å få opp debatten om et skille mellom kirke og stat. Og det er nettopp fordi vi mener at man ikke nødvendigvis får en bedre kirke eller føler mer tilhørighet til Den norske kirke ved at staten skal ha full kontroll over den. Den debatten har vi ønsket velkommen i mange, mange år, og nå er den der. Ja, nå er den der til og med på Kirkens premisser, og det er en interessant debatt, som vi har ønsket velkommen svært lenge.

Når det gjelder europapolitikken, tar også Magnhild Meltveit Kleppa feil. Fremskrittspartiet deltar jo i debatten om Norges plass i forhold til våre naboland i Europa hele tiden. Det dreier seg om hvilket styrkeforhold som er oss imellom, det dreier seg om hvordan vi skal ivareta vår suverenitetshevdelse i nordområdene, det dreier seg om leveranse av olje og gass, det dreier seg om fiskeripolitikken. Ja, det dreier seg om en rekke forhold hele tiden, og i alle disse debattene er Fremskrittspartiet svært aktivt.

Laila Dåvøy (KrF) [10:57:39]: Jeg hadde gleden av å få delta på helse- og omsorgskomiteens reise til USA i forrige uke. Der hadde vi interessante møter om bioteknologi med både fagfolk, etikere og politikere.

En av de vanskeligste etiske sakene Stortinget skal behandle i denne sesjonen, er forslag til ny lov om bioteknologi. I USA fikk vi høre at det på private klinikker for prøverørsbefruktning drives utstrakt forskning på og sortering av befruktede egg, og denne sorteringen skjer både ut fra sykdommer og ut fra kjønn. Kristelig Folkeparti frykter utviklingen innenfor dette feltet ved at grensen for hva som oppfattes som etisk forsvarlig, stadig flyttes. Vi er også opptatt av signaleffekten av å sortere bort befruktede egg med alvorlige arvelige sykdommer overfor kronisk syke og mennesker med funksjonshemninger.

Fremskrittspartiet har vært en sterk pådriver for å få endret bioteknologiloven i liberal retning. Mitt spørsmål er: Hvilke grenser har Fremskrittspartiet for hvilken sortering som kan tillates – eller sagt på en litt annen måte: Hvordan definerer Fremskrittspartiet alvorlig arvelig sykdom?

Siv Jensen (FrP) [10:58:50]: Jeg tror alle politiske partier har hatt meget grundige overveielser når det gjelder hvor de etiske grensene skal gå i forhold til bioteknologiutviklingen.

Selv om Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet her er uenige om hvor langt vi skal gå, så tror jeg ikke det er noen uenighet om at det i disse spørsmålene går etiske grenser som vi hele tiden må ta alvorlig. Men jeg synes det er forskjell på å ønske bioteknologisk utvikling velkommen fordi det kan bidra til å redde liv, fordi det kan bidra til at vi kan leve lenger og være friskere, og å sette det opp mot en utvikling i retning av at dette ene og alene vil bidra til et sorteringssamfunn.

Jeg tror ingen av oss ønsker et sorteringssamfunn, men det at vi får ny teknologi som kan bringe oss fremover og berike oss, ja, det synes jeg vi skal ønske velkommen så lenge vi hele tiden tar diskusjonen om dette innen etiske rammer som er forsvarlige. Her er kanskje Kristelig Folkepartis og Fremskrittspartiets grenser forskjellige, men det betyr ikke at Fremskrittspartiet ikke har etiske avveininger i forhold til dette, og at (presidenten klubber) bare Kristelig Folkeparti har det.

Presidenten: Presidenten må bite fra seg når det gjelder å overholde taletiden.

Odd Einar Dørum (V) [11:00:15]: Fremskrittspartiet har i mange sammenhenger tatt på seg en ombudsrolle, f.eks. for å bekjempe diskriminering av eldre, og skal ha ros for det.

I går fikk vi en innstilling som går på ombudsrollen til alle oss i denne salen på vegne av våre etterkommere. Vi fikk innstillingen fra det såkalte Lavutslippsutvalget om klimapolitikk. Det gjorde inntrykk på meg at denne innstillingen var enstemmig. Det gjorde inntrykk på meg at denne enstemmige innstillingen inkluderte Hydro og Statoil. Det gjorde inntrykk på meg at man sier rett ut at det er mulig i en tidshorisont fram til 2050 å snu, for vi har kommet til et punkt hvor vi ikke lenger kan bestride at vi har kommet for langt. Vi er nødt til å gjøre noe.

Denne enstemmige innstillingen er en invitasjon til alle som vil ta på seg en ombudsrolle – både for dem som lever nå, og for våre etterkommere – til å tenke. Så mitt spørsmål til representanten – gjennom presidenten – er: Gjør denne innstillingen inntrykk på Fremskrittspartiet, og vil den bidra til at Fremskrittspartiet setter klimapolitikk på dagsordenen med den ettertanke og det alvor denne innstillingen fremmer?

Siv Jensen (FrP) [11:01:18]: Selv om Fremskrittspartiet tilnærmer seg klima- og miljøpolitikken med et helt annet utgangspunkt enn f.eks. Venstre, betyr ikke det at vi ikke er opptatt av det. Men det betyr at vi har andre løsninger på de utfordringene vi står overfor både nå og i fremtiden, enn mange andre partier har. Vi mener f.eks. at den beste måten å utvikle miljøteknologi på, god fremtidsrettet miljøteknologi, er å la den arbeide seg frem innenfor den teknologien vi i dag kjenner. Vi mener f.eks. at den beste måten å ivareta miljøet på over tid, er å gå inn i samarbeid og dialog med næringslivet, istedenfor det motsatte, som ofte har vært løsningen i miljøpolitikken. Vi mener f.eks. at målrettede avgifter er bedre enn avgifter som har endt opp med å bli fiskale, fordi man skal fylle opp statskassen på egnet måte istedenfor egentlig å oppnå miljøgevinster, som man sier er årsaken til at avgiftene opprinnelig ble innført.

Så vi vil gjerne være med på å diskutere dette, fordi det er viktige spørsmål. Men det må være lov å ha en annen tilnærming enn Venstre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Erna Solberg (H) [11:02:49]: Verden er i endring, endring som gir håp om en bedre fremtid for flere mennesker. Dette århundre har brakt en ny tid med nye muligheter for mange nye mennesker. Store land som Kina og India har åpnet sine dører for globaliseringen, og millioner av mennesker har fått et bedre liv og mer økonomisk trygghet. De landene som nå har åpnet for globaliseringen, har skjønt én fundamental ting: Vi kan enten la fremtiden forme oss, eller så kan vi forme fremtiden.

I møte med forandring kan vi skape en illusjon av trygghet ved å forsøke å stenge konkurransen ute. Det er å stikke hodet i sanden. Alternativet er å gripe mulighetene. Vi kan ta reelle grep for å møte reelle utfordringer, slik at vi skaper nye og bedre muligheter både for elever og studenter som skal ut i arbeidslivet, et arbeidsliv som er i stadig endring, for alle dem som har falt utenfor arbeidsmarkedet, og som sårt trenger å få en ny sjanse, og for bedriftene som skaper verdiene som vi trenger for å tilby gode offentlige tjenester og et godt velferdssamfunn.

Hvis vi skal bevare og styrke dagens velferdssamfunn, må vi som politikere ønske og evne å prioritere det viktigste først, vise handlekraft og ta tøffe tak og valg for å skape gode arbeidsplasser i dag og bedre arbeidsplasser i morgen. Det er en forutsetning for fremgang, og fremgang er en forutsetning for et samfunn som gir muligheter, ikke bare for noen, men for alle.

Det å regjere er mer enn å styre. Det å regjere er å lede. Det er å stake ut en kurs og vite hva som er viktig, for deretter å gjøre noe med det. Derfor er jeg skuffet over at Regjeringen ikke viser handlekraft der vi trenger handlekraft, at Regjeringen ikke viser evne til prioritering der vi trenger prioritering, og at Regjeringen ikke viser tegn til å ta valg som gir oss trygghet, ikke bare i dag, men også i fremtiden.

Jeg innrømmer gjerne at Regjeringen har mange gode intensjoner. Men mange gode intensjoner på mange områder gir ikke resultater der det virkelig trengs, på de områdene som er viktige for oss alle og for landet. Regjeringen ender opp med å føre en politikk uten vilje og uten profil. Man fører en politikk som er stykkevis og delt istedenfor å styre tydelig og helt. På sikt gir dette en politikk for tapte muligheter.

Høyre ønsker en politikk som skal gi muligheter for alle. I denne sal er vår rolle å vise en alternativ politisk kurs for landet. Og det er altså gode tider i Norge for øyeblikket – ja, gode tider fordi den forrige regjeringen investerte i å skape de gode tidene. Men i gode tider må vi også investere for fremtiden, slik at gode tider fortsetter. En politikk som investerer for fremtiden, utløser også muligheter for alle og muligheter for å satse på velferd. Akkurat nå betyr det å investere for fremtiden å investere mer i mennesker. Det betyr å investere mer i skole og forskning. Det betyr å investere mer i vei. Og det betyr å investere mer i kraft.

NHOs årlige konkurransebarometer viser at vi henger etter de andre landene i Norden. Det er det ingen grunn til at vi skal, og vi kan og bør gjøre noe med det. Høyre vil legge til rette for et aktivt næringsliv gjennom en politikk som aktivt styrer vår konkurransekraft. Regjeringens svar har vært aktiv stat, som er blitt til betydelige mengder av aktiv prat. Vi satte ned skatter og avgifter med 23 milliarder kr da vi satt i regjering. Regjeringens svar nå er å øke skatter og avgifter. Vi økte forskningsbevilgningene med 3 milliarder kr, vi femdoblet størrelsen på Forskningsfondet og foreslo en økning på ytterligere 25 milliarder kr i vårt siste budsjett. Regjeringens svar var å redusere forskningsbevilgningene.

Fremtiden kommer til å belønne de land som satser på mennesker, som satser på kunnskap, og som satser på nye ideer. Forskning kan være utgangspunktet for de nye industrieventyr, de nye arbeidsplasser og et bedre liv. Mindre forskning nå betyr tapte muligheter i fremtiden.

Når det hvert år oppdrettes 211 000 tonn laks og ørret bare i Nord-Norge, og store deler av dette fraktes ut til kunder i hele Europa med lastebil, vet vi at gode veier er én forutsetning for gode arbeidsplasser. Eller når køen ut av Oslo mot sør er så lang at en lager kø inn i Oslo fra vest, da er det mange arbeidstimer som går tapt i bilkø. Slik kan vi altså ikke ha det lenger. Arbeidsplasser over det ganske land trenger både mer og bedre asfalt.

Regjeringen har så langt ikke fulgt opp løftene om veisatsing. Derfor foreslo vi 300 mill. kr mer til vei enn det Regjeringen gjorde i revidert nasjonalbudsjett i vår, og derfor har vi foreslått at det opprettes et veifond på 20 milliarder kr, der avkastningen, 800 mill. kr i året, skal gå til nye og bedre vedlikeholdte veier, ikke som en erstatning for, men som et tillegg til økte veibevilgninger.

Norges befolkning trenger mer strøm. En kraftkrevende industri med fremtiden foran seg trenger mer strøm, og mer strøm får man bare hvis man bygger ut mer kraft. Det er altså så enkelt, mer kraft er også en investering for fremtiden. Hvis vi skal møte fremtiden med lys i de tusen hjem og ha arbeidsplasser å gå til, trenger faktisk Norge nå også gasskraftverk. Det er den mest miljøvennlige løsningen, og den eneste løsningen som virkelig kan bidra til å øke krafttilgangen i Norge. Regjeringen har ikke så langt bidratt til å øke krafttilgangen. Mangel på kraft betyr også tapte muligheter for vårt samfunn.

Vi må ha en bærekraftig energipolitikk. Jeg er enig med statsministeren i at global oppvarming er den største utfordringen verden står overfor. Derfor skal vi være med på å fortsette å arbeide med å fremskaffe nye og renere energikilder, mer forskning på renere drivstoff, bedre håndtering av CO₂ fra næringsliv og husholdninger. Men vi må slutte bare å sende gass sørover og ut av landet for at vi i neste runde skal få strøm nordover og inn i landet. Og vi trenger grønne sertifikater, som gir bedre lønnsomhet til småskala grønn energiproduksjon. Regjeringen har satt en strek over grønne sertifikater, og jeg registrerer en skuffelse nå over de alternative tiltakene som er skissert, fra alle dem som hadde satset på at alternative energikilder virkelig var et satsingsområde.

Svaret på fremtidens utfordringer er altså ikke å styre stykkevis og delt. Det gir tapte muligheter for fremtiden. Det må styres tydelig, og det må styres helt. Høyre vil investere for fremtiden. Vi vil satse på skole, forskning, vei og energi. Det er en politikk som utløser muligheter, og gjør det mulig å løse andre oppgaver i samfunnet.

I India og Kina avslutter 1,2 millioner studenter en universitetsgrad i ingeniør- og vitenskapelige fag hvert eneste år. Det er nesten 300 000 flere enn i EU og USA til sammen. Den globale konkurransen er altså ikke noe som kommer, den er her allerede, og den kommer til å være sterkere. Vi må håndtere utfordringene globaliseringen gir oss, først og fremst ved å sørge for å ha et samfunn som gir muligheter for alle. Det gjør vi best ved å ha tillit til, satse på og investere i mennesker. Det å investere i mennesker – hvert enkelt menneske, hvert eneste menneske – gir oss trygghet. Det gir oss trygghet for at utdannelsen din gir deg kunnskap og setter deg i stand til å realisere de drømmer og de ambisjoner du har, trygghet for å vite at du fortjener og vil få en ny sjanse når du trenger det.

Ingen i denne sal kan være upåvirket av at én av fire i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. Det er uakseptabelt. Det er uakseptabelt for alle dem som ønsker å bidra og som kan bidra, men som altså ikke får sjansen, og det er uakseptabelt for landet at så mange mennesker står utenfor i en situasjon der vi faktisk trenger deres arbeidskraft. Vi har et system som fratar folk selvtilliten som kreves for å klare seg i arbeidsmarkedet. Vi kan diskutere mange tiltak, men det grunnleggende er at vi fratar for mange selvtilliten deres i så måte. Det er det vi må gjøre noe med. Høyre har fremmet en rekke konkrete forslag som vil bidra til at flere får en ny sjanse til å komme tilbake igjen til arbeidslivet fra utenforskapet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [11:13:09]: Vi har nylig hørt Høyres leder fortelle at å regjere betyr å lede og stake ut en kurs, og så holde retningen. Man må kunne si om det statsråden Solberg hadde ansvaret for i forrige periode, at retningen var klar og tydelig – det var systematisk sultefôring av Kommune-Norge. Nå sier representanten Solberg at velferd er viktig, at skolen er viktig – det må ikke nedprioriteres.

Så sier også representanten Solberg i sitt innlegg at det er viktig å prioritere vei og samferdsel. Da minner jeg om at den forrige regjeringen hevdet at vi stod for overbud da vi mente at man i Nasjonal transportplan prioriterte samferdsel for lavt. Hva har skjedd? I dag er Erna Solberg ute og sier at vi trenger mer penger til asfalt. Så mitt spørsmål er: Er dette egentlig omlegging av politikken fra Høyres side, eller er det slik at vi nå får se de nye opposisjonsklærne til Høyre?

Erna Solberg (H) [11:14:07]: Den viktigste oppgaven den forrige regjeringen måtte starte på, var å sørge for å få bunnplanken i norsk økonomi i orden igjen etter styringen bl.a. under Stoltenberg I-regjeringen. Den bidrog til at finnmarkskysten tapte arbeidsplassene sine, fordi økonomien ikke var styrt på en måte som gav bærekraftige arbeidsplasser. Derfor laget vi en politikk som stimulerte til vekst, og derfor kan vi nå ha en budsjettdebatt som først og fremst kommer til å dreie seg om å fordele de økte skatteinntektene, som den forrige regjeringens økonomiske politikk har gjort det mulig for nåværende regjering å dele ut. Det er det som er historien om forrige periode. Alle historieforslagene til Hill-Marta Solberg ellers er en omskrivning. Kommune-Norge har nå fått mer penger på grunn av økte skatteinntekter enn de fikk på grunn av bevilgninger fra den nåværende regjeringen i inneværende år. Derfor er arbeidsplassene sikrere, økonomien går bedre, og derfor er det også sunnere kommuneøkonomi.

Heikki Holmås (SV) [11:15:24]: En av de aller viktigste reformene som kommer til å merkes i folks hverdag i løpet av disse fire årene, er at vi kommer til å få til full barnehagedekning, og at vi kommer til å få til lavere barnehagepriser for småbarnsforeldre. Dette var SVs aller klareste løfte til folk. Men det var ikke bare et SV-løfte. Det var faktisk en avtale som et samlet storting gikk inn for i forrige periode. Likevel var det slik at i revidert nasjonalbudsjett, som var den første muligheten Høyre hadde til å øke denne småbarnsskatten som ligger på barnefamiliene når de har ungene sine i barnehage, foreslo man å øke den igjen til 2 750 kr. Jeg bare lurer på om det er slik at dette kommer til å fortsette å være høyresidens politikk. Er det slik at man ikke har noe ønske om å bedre økonomien for småbarnsforeldre, eller er det slik at man ikke har tillit til at de Høyre-styrte kommunene Sandnes, Stavanger, Bergen og Oslo kommer til å klare å innfri barnehageløftet?

Erna Solberg (H) [11:16:28]: Ikke i noen tidsperiode har norske barnefamilier hatt en bedre og mer solid økonomi enn i de forrige fire årene. Så enkelt er det når man holder orden i norsk økonomi. Da sørger man for at renten er lav, og det bidrar til at småbarnsforeldrene får et kjempeløft.

Så er én ting helt riktig. Høyre har hele tiden sagt at det viktigste er å få til full barnehagedekning. Det viktigste er å sørge for at vi får nok plasser, slik at de som trenger en barnehageplass, kan få en barnehageplass. Det var den forrige regjeringens politikk, og det er fortsatt vårt partis politikk. Vi foreslo derfor i revidert nasjonalbudsjett å bruke mer penger på å likebehandle de private barnehagene. Det ville bidratt til å gi enda større trygghet for de private utbyggerne, som ville bidratt til at det hadde gått fortere med barnehageutbyggingen i flere av de store byene. Vi velger de mekanismene som stimulerer til flere barnehager, mens SV først og fremst frir med lavere priser.

Ola Borten Moe (Sp) [11:17:47]: Aller først til Solbergs historieforståelse av norsk politikk. Hun sa at hovedoppgaven var å rydde opp og få på plass bunnplanken, bl.a. etter alt det ugagn som Stoltenberg I hadde gjort. Nå er det slik at Stoltenberg I bare satt i drøyt ett av de forrige fire årene. Før det var det sentrumsregjering, ledet av Solbergs forrige sjef. Er det slik å forstå at Solberg nå egentlig går inn og retter sterk kritikk mot Bondevik?

Så har jeg lyst til å si at Solberg nå har tatt innover seg behovet for å investere i offentlig infrastruktur, enten det er vei, skole eller miljø – men det er først etter at man har kommet i opposisjon. I sommer foreslo Solberg 20 milliarder kr til vei. De pengene tok hun fra Regjeringens satsing på fornybar energi. Jeg har lyst til å spørre hvordan Solberg kan forsvare at man tar bort vår satsing på fornybar energi og erstatter den med en avgift på strømregningen, som vil føre til ytterligere høyere strømregning til forbruker.

Erna Solberg (H) [11:18:56]: Nå er det slik at vi var i opposisjon til Bondevik I-regjeringen også. Vi var ikke enig i den økonomiske politikken som ble ført på det tidspunktet. Det er en kjent sak. Det er også slik at vi ikke deltok i noe grunnlag for Bondevik I-regjeringen.

Over flere år på slutten av 1990-tallet hadde man en voldsom vekst i etterspørselen etter arbeidskraft og en voldsom økning i offentlige budsjetter. Det bidrog til en ubalanse. Det bidrog til økt kronekurs. Det bidrog til at renten i Norge var dobbelt så høy som renten i EU. Slikt har betydning både for småbedrifter og for familieøkonomi. Det har vi altså rettet opp i.

Så til spørsmålet om grønne sertifikater kontra støtte. Det viktige er jo å få til disse prosjektene, slik at vi får nok kraft og nok strøm. Alle signaler som nå kommer fra næringen, går jo ut på at de er skuffet over de alternative løsningene. Grønne sertifikater ville vært én måte, slik at markedet ryddet de mest effektive og beste prosjektene først. Det er derfor vi har vært tilhengere av et slikt system. Men nå får vi se om de støtteordningene som kommer, i realiteten betyr at masse av det potensialet vi har for grønn kraft, ikke kommer til å bli realisert.

Torgeir Micaelsen (A) [11:20:22]: Representanten Solberg snakket i sitt innlegg om tapte muligheter. Jeg må si for min egen del at ingen ting gjør meg så opprørt som å høre om tapte muligheter. Jeg er glad for at Solberg nå melder seg på i rekka over folk som er opptatt av reelle, like muligheter, muligheter til å påvirke sitt eget liv, også i denne salen. Det er jeg glad for.

Men i dette lyset er det noe som er litt pussig ute i vårt langstrakte land. Nå er det nemlig slik at i flere Høyre-kommuner, Drammen, Bergen, Oslo og andre steder, deler altså ordførerne rundhåndet ut penger – de rød-grønne millionene som gikk til de ulike kommunene – til ungdomstiltak, til eldreomsorg, ja, «you name it», over hele linja. Jeg vil spørre representanten Solberg: Er det ikke slik at når disse ordførerne rundhåndet deler ut penger, deler de ut penger de egentlig ikke hadde hatt hvis representanten Solberg hadde styrt landet fortsatt? Mener representanten Solberg at det ville vært færre tapte muligheter for folk i dette landet hvis Høyre fortsatt hadde styrt Norge?

Erna Solberg (H) [11:21:26]: Det viktigste for å sørge for at dette landet bruker mulighetene sine fremover, er å investere i mennesker. I fjor brukte vi 1,6 milliarder kr – jeg hørte statsministeren skrøt av 1 milliard kr til Kunnskapsløftet – på å støtte kvalitetsheving, til flere undervisningstimer for å ta et krafttak i norsk skole. Det er den typen tiltak som bidrar til å gi muligheter fremover. De som går på skole i dag, er de som skal være i arbeidsmarkedet om 20 år, og som forhåpentligvis vil være der i 35 – 40 år. De skal altså leve i en annen type verden.

Så er det slik at på budsjettet i fjor hadde denne regjeringen en økning i frie inntekter på litt over 1 pst. mer enn det den forrige regjeringen hadde. Det kan kanskje være litt til ettertanke når man skryter så mye av de økte bevilgningene. Skatteinntektene er altså høyere – skatteinntekter som kommer fordi vi har fått orden på norsk økonomi, og som bidrar til at disse kommunene klarer å gi et godt tilbud. Det er like mye fordi de har fått oppleve at økonomien er blitt bedre. Det er blitt lavere arbeidsledighet, og det er blitt mer i skatteinntekter til kommunesektoren.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:22:47]: Hvordan vi ivaretar våre eldste og yngste, er en viktig test på vårt velferdssamfunn. Trygg oppvekst og bedre eldreomsorg er derfor hovedsaker for Kristelig Folkeparti.

Kristelig Folkeparti vil jobbe for at vi skal kunne møte alderdommen med trygghet. Derfor tok vi initiativet til en tverrpolitisk dugnad på dette feltet. Vi må tilby mer enn pleie – vi må også gi en verdig omsorg. Det forutsetter tid til hver enkelt. De som jobber med og for våre eldre, gjør en kjempeinnsats, men vi må gi dem større rom og mulighet til å møte det enkelte menneskets behov.

Rekrutteringen må økes og kompetansen hos helse- og omsorgspersonell styrkes. Kvaliteten i tjenestene må svare til behovet hos den enkelte. Kristelig Folkeparti vil gi eldre større myndighet over sin egen hverdag og legge bedre til rette for frivillig og familiebasert omsorg.

Et løft for eldreomsorgen må også sikre verdighet i livets siste fase. Få ting gjør sterkere inntrykk enn å høre om mennesker som har måttet lide seg gjennom sine siste timer alene. Det må ikke få skje!

Regjeringen har nylig lagt fram en melding om eldreomsorgen. Her skisseres flere gode intensjoner som Kristelig Folkeparti støtter, men vi ønsker en langt mer forpliktende plan. Et nytt kvalitetsløft i eldreomsorgen må bygge på tydelige forpliktelser gjennom et bredt forlik i Stortinget. Kristelig Folkeparti vil fortsatt være en sterk pådriver for at dette skal skje.

Syke mennesker må ha trygghet for å få den behandlingen de har behov for. Fra hele landet meldes det om kutt i sykehustilbudet, også i lokalsykehustilbudet, som Regjeringen har sagt den skal verne. Her må Regjeringen ta ansvar, gi klare signaler og rammer, slik at helseforetakene kan gjøre langsiktige vurderinger og prioriteringer, framfor kortsiktige grep som går ut over pasientene.

Kristelig Folkeparti arbeider for et barnevennlig samfunn, og vi vil føre en bred oppvekstpolitikk, hvor familien står sentralt. Jeg registrerer at Regjeringen knapt nevnte familien med ett ord i Soria Moria-erklæringen. Regjeringen har heller ikke sett behovet for å ha en egen familieminister. Tirsdagens trontale var også kjemisk fri for enhver henvisning til familiens betydning i samfunnet.

Dette sier noe om prioriteringer, og det sier noe om ideologi og samfunnssyn. Kristelig Folkeparti vil som et kristendemokratisk sentrumsparti bygge samfunnet nedenfra gjennom familier, frivillighet, lokalsamfunn og lokalt næringsliv. Vi vil bygge opp om familien som samfunnets grunnleggende byggestein.

Kristelig Folkeparti vil presentere politiske løsninger som skaper forutsetninger og muligheter for familiene, forutsetninger for tid med barna og forutsetninger for at foreldrene skal kunne velge den omsorgsform de ser er best for sine egne barn. Derfor kontantstøtte. Derfor økt pappapermisjon. Derfor et fleksibelt og rimelig barnehagetilbud tilpasset familienes behov. En stresset hverdag i skvis mellom arbeidsliv og familieliv må møtes med den ro som valgfrihet og mangfold kan skape.

Når Regjeringen i sitt første budsjett kuttet over 300 mill. kr i kontantstøtten til norske småbarnsfamilier, er det – for å sitere en daværende opposisjonspolitiker – «reverspolitikk» av verste stort. Det er også stikk i strid med løftene fra Soria Moria-erklæringen.

For de aller fleste barn er hjemmet et godt sted å være. Det gjelder likevel ikke alle. Hvert femte norske barn føler seg utrygt i sitt eget hjem på grunn av foreldrenes voldsbruk, alvorlige psykiske lidelser eller rusmisbruk. Kristelig Folkeparti vil tale saken til disse barna. Vi vil kjempe for økt kompetanse i hjelpeapparatet, styrking av barnevernet og en solidarisk alkoholpolitikk. Det må legges bedre til rette for familiene som påtar seg fosterhjemsoppgaver.

Skolen står sentralt i Kristelig Folkepartis oppvekstpolitikk.

Dessverre tydet trontalen på at Regjeringens resept på en god offentlig skole er å legge hindringer i veien for de 2 pst. av norske skolebarn som går på en friskole. En god offentlig skole handler om noe mye mer. Det handler om tilpasset opplæring, lærere som er trygge i sin rolle, og et godt miljø i klasserommet.

Kristelig Folkeparti ønsker en skole hvor elevene både får kunnskap og trives, en skole i tett samspill med familien og resten av samfunnet, en skole som skaper verdibevissthet.

I en meget god og tankevekkende tale ved Stortingets åpning kom Stortingets president inn på Stortingets viktige funksjon også i en situasjon med en flertallsregjering. Også Regjeringens representanter, med statsministeren i spissen, har ved flere anledninger uttrykt at de vil lytte til kloke innspill fra opposisjonen og søke brede løsninger i Stortinget. Jeg tror det er en god intensjon som Regjeringen bør legge mye større vekt på å etterleve enn det som har vært tilfellet så langt. I så måte er statsministerens erklæringer i dag positive.

Regjeringens positive respons på Kristelig Folkepartis initiativ til et nytt løft for eldreomsorgen står som et godt eksempel som vi gjerne kan få flere av. I svært mange andre saker har Regjeringen ikke virket særlig interessert i å lytte til opposisjonens innspill – ja, i enkelte viktige saker virker det som om Regjeringen ikke engang har tatt seg bryet med på forhånd å lytte til sine egne partigrupper.

Kristelig Folkeparti vil være et offensivt, men også konstruktivt opposisjonsparti. Vi vil bidra til brede løsninger i Stortinget i saker hvor det er viktig å sikre løsninger som står gjennom skiftende politiske sammensetninger av nasjonalforsamlingen. Det å få til et bærekraftig pensjonssystem er, som statsministeren var inne på, kanskje det området hvor det er aller viktigst å sikre en slik bred løsning.

Kristelig Folkeparti er et sentrumsparti og har fra første stund valgt en annerledes innfallsvinkel til politisk tenkning, ikke med utgangspunkt i spesielle sosiale eller økonomiske interesser, men ut fra menneskesyn og verdier. Vi har forpliktet oss til å kjempe for menneskeverd, radikal nestekjærlighet og for en god forvaltning av ressursene. Kristendemokratiet utgjør på den måten en tredje vei i sentrum av norsk politikk – mellom sosialisme og liberalisme.

Kristelig Folkepartis syn på samfunnet er at det må få vokse fram nedenfra, ikke detaljstyres fra sentralt hold. Det gode samfunn kan bare bygges ved å ta hele landet i bruk. Vi må se mulighetene i, og legge til rette for, lokal næringsutvikling.

Kristelig Folkepartis syn på naturen krever en ansvarlig og miljøvennlig forvaltning av ressursene. Vi må vise mot i en tid av overflod og ikke skyve utfordringene over på våre barn og barnebarn. Mange hadde lenge tro på at SV skulle stå opp for miljøet i regjering. Dessverre har vi sett lite til det. I stedet for å få CO₂-rensing fra dag én, har vi fått kraftsosialisme fra dag én. Og kraftsosialisme med gasskraft er atskillig verre enn kraftsosialisme med vannkraft.

Kristelig Folkepartis syn på mennesket tilsier at hvert menneske er ukrenkelig og har uendelig verdi. Derfor utfordrer vi til kamp for internasjonal rettferdighet. Derfor utfordrer vi til kamp mot å bruke medisinens nyvinninger til å sortere bort mennesker med sykdom og funksjonshemning.

Fattigdommen krenker menneskeverdet hver eneste dag og holder milliarder av mennesker i lenker. Ingen ting er viktigere for Kristelig Folkeparti enn kampen for de fattigste. Nå har statsministeren i dag erklært at Kristelig Folkeparti kan glede seg til budsjettet kommer når det gjelder det man har fått til på bistandsområdet. Jeg håper statsministeren har rett. Jeg skal gi ham mulighet til å legge fram budsjettet før jeg feller min dom i så måte.

Så sent som i desember i fjor sa statsråd Djupedal om den rød-grønne flertallsregjeringen: «Det vi vil, får vi til.» Dette statsbudsjettet blir en avgjørende prøve på om viljen til å hjelpe de mest utsatte i verdenssamfunnet er til stede i den rød-grønne regjeringen. Men det blir også en prøve på viljen til å hjelpe de fattigste i Norge. Avisen Vårt Land har i dag en oversikt over hva de nåværende regjeringspartiene sa om fattigdom i den forrige stortingsperioden, og skriver: «I morgen kan hun» – finansministeren – «avskaffe fattigdom», for hun har sagt at hvis «jeg hadde tre–fire milliarder, hadde jeg brukt dem til å avskaffe fattigdom blant barn i Norge». Jeg antar at finansministeren har hatt mer enn tre–fire milliarder, og at vi vil få se en offensiv plan for å avskaffe fattigdom blant barn i Norge. Det vil få Kristelig Folkepartis støtte.

Vi ønsker en opptrapping for de fattige. Vi ønsker en opptrapping i rusomsorgen – som er en viktig del av kampen mot fattigdommen, etter mønster fra psykiatriplanen. Vi ønsker at den ledige kapasiteten i de private rusinstitusjoner blir utnyttet bedre, og vi ønsker framfor alt at vi får et konstruktivt samarbeid på tvers av partiene i Stortinget i kampen mot fattigdom. Det er uverdig at vi i dette rike landet skal ha lommer av fattigdom. Og hvis vi ikke sammen kan gjøre noe med det, hjelper det ikke om vi står her og skryter av alt det vi har fått til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A) [11:32:34]: Jeg lyttet godt til Høybråtens innlegg. Jeg syns det var et godt innlegg, som hadde omsorg og trygghet i seg. Tradisjonelt har vi sett at Kristelig Folkeparti har stått sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i en rekke fordelingspolitiske spørsmål. Jeg er også enig i at kampen framover må rettes inn mot omsorg, utdanning, helse – tryggheten i vårt samfunn. Det er levert en del på disse områdene. Jeg tenker da både på gjeninnføring av feriepenger for de arbeidsledige, bostøtteordninger osv.

Mine spørsmål til Høybråten er: Vil vi nå framover se Kristelig Folkeparti som en del av samarbeidet mellom Høyre og Venstre i Stortinget – som én blokk? Hvordan ser Høybråten på invitasjonen fra Høyre-lederen Erna Solberg? Vil det bli et tettere samarbeid mellom Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i tiden som kommer?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:33:41]: Det er riktig, som representanten Nordtun sier, at kristendemokratiet og sosialdemokratiet har mange felles trekk, ikke minst når det gjelder sosial rettferdighet, nestekjærlighet og solidaritet. Det gjør at vi i en del slike velferdspolitiske spørsmål ofte er enige. Men det som er problemet i forhold til Arbeiderpartiet, er at i veldig viktige spørsmål – verdispørsmål for Kristelig Folkeparti – som synet på familien, uttrykt ved kontantstøtten, som synet på valgfrihet i skolen, uttrykt ved synet på friskolene, og som synet på respekten for menneskeverdet, uttrykt ved bioteknologiloven og de spørsmålene som den reiser, er Arbeiderpartiet på kollisjonskurs med Kristelig Folkeparti.

Når det gjelder samarbeidet framover, vil jeg si det slik at man vil se et Kristelig Folkeparti som samarbeider konstruktivt i opposisjon med de andre opposisjonspartiene. Det gjør vi fra sak til sak. Og man vil se et Kristelig Folkeparti som er opptatt av å finne løsninger også med flertallspartiene i denne perioden.

Heikki Holmås (SV) [11:34:52]: Jeg er dundrende enig i den tidligere sosialministerens – og derved den hovedansvarlige for den forrige regjeringens politikk – angrep på den situasjonen vi har i forhold til fattige og urettferdighet i Norge i dag.

Den forrige statsministeren sa at dette har vi gjort for lite med, mens denne regjeringen har avskaffelse av fattigdom som sin målsetting, og det er flott å høre at Dagfinn Høybråten har tenkt å støtte opp under det. Men jeg stusser bare litt, for det viktigste løftet som den forrige regjeringen innfridde, var formidable skatteletter: 23 milliarder kr årlig endte det opp med til slutt, og man gikk til valg med nye 16 milliarder kr i skatteletter som en av sine viktige saker. I løpet av disse fire årene kommer vi til å bruke minst 50 milliarder kr mer på velferd enn det den forrige regjeringen gikk til valg på. Er ikke det en politikk som gjør oss bedre i stand til nettopp kampen for en mer rettferdig fordeling, mot fattigdom, for flere skoler og bedre eldreomsorg, som er alle de viktige sakene som Kristelig Folkeparti tok opp?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:36:08]: Her var det mange tall og en del feil som jeg ikke skal bruke replikksvaret mitt på å rette opp. Jeg vil bare si følgende: Det er helt riktig at vi ikke var fornøyd med resultatene av innsatsen i kampen mot fattigdom i forrige periode – men vi satte i gang! Vi lagde en plan! Vi gjennomførte den planen, og det har gitt mange viktige resultater for tusener av mennesker. Det synes jeg ikke man bare skal sette en strek over.

Men vi er ikke framme. Det oppsiktsvekkende er at den nye regjeringen, som sa den skulle avskaffe fattigdommen – så skulle den avskaffe fattigdom og etter hvert har den snakket seg bort fra det også – ikke har fremmet noen nye plan ennå. Den regjerer videre på den fattigdomsplanen som den forrige regjeringen laget. Vi får vente og se om det kommer en ny politikk. Foreløpig har vi sett lite av det, men det jeg kan forsikre om, er at Kristelig Folkeparti vil være en vaktbikkje i Stortinget for de fattige, og vi vil være en samarbeidspartner for alle offensive tiltak mot fattigdom som kommer fra denne regjeringen.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:37:15]: Regjeringen har i sin innsats for å avskaffe fattigdom en kritisk og våken støttespiller i Kristelig Folkeparti. Det opplever jeg når jeg hører representanten Høybråtens innlegg. Og jeg opplever det vel faktisk slik at Kristelig Folkeparti i dette arbeidet mer har sin parallell i regjeringspartiene enn i de andre opposisjonspartiene.

I budsjettet for inneværende år økte Regjeringen fattigdomssatsingen med 493 mill. kr. I revidert nasjonalbudsjett fjernet vi egenandelene på fysioterapi. Vi har i tillegg økt kommunenes inntekter med 3,8 milliarder kr. Mitt spørsmål er: Ser ikke Høybråten dette som en riktig retning, og er det ikke da slik at Regjeringen her spiller på lag med Kristelig Folkeparti i deres ambisjoner på dette området?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:38:14]: Det er ikke tvil om at mange av de tiltakene som representanten Sundsbø nevner, er gode i forhold til de fattige. Men det som er hovedproblemet, er at til tross for at vi styrker velferden i kommunene, til tross for at vi bevilger stadig mer til de statlige velferdsordningene, er det noen som faller gjennom. Sikkerhetsnettet fungerer ikke. Jeg tror at et svar på det er å sørge for at de tusener av mennesker som står utenfor arbeidslivet og er fattige av den grunn, blir inkludert, og vi må sørge for å ha velferdsordninger som er mer treffsikre enn de brede, generelle ordningene som preger vårt system i dag. Kommer Regjeringen med den type politikk, så har vi noe å snakke om.

Anniken Huitfeldt (A) [11:39:08]: I forrige stortingsperiode bidrog representanten Høybråten til innføringen av Kunnskapsløftet gjennom et godt arbeid i regjering. Det var stor enighet på Stortinget om dette. Men mange av våre lokalpolitikere, fra både Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, opplevde det som motsetningsfylt at man på den ene siden snakket om kvalitet, mens mange kommuner måtte kutte i sine skolebudsjetter. Av de ekstra pengene som kommunene fikk i fjor høst, gikk ca. 2 milliarder kr til skolene. Det har i vårt fylke, Akershus, bidratt til at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har kunnet samarbeide om økt kvalitet i skolen.

Mitt spørsmål til representanten Høybråten er om han mener at de ekstra milliardene til skolene har bidratt til å øke kvaliteten i skolen.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:39:57]: Jeg tror definitivt at mer penger til kommunene, som fører til mer penger til skolene, bidrar til å heve kvaliteten i skolen. Og man finner ikke et eneste eksempel på at Kristelig Folkeparti har beklaget at det ble mer penger til kommunene i inneværende års budsjett. Tvert imot har vi rost Regjeringen for det. Men kvalitet er mye mer enn penger. Det handler om organiseringen av skolen. Det handler om skolens frihet til å utvikle sine lokale tilbud. Det handler om lærernes muligheter til å gjøre en god jobb, og om muligheten til å støtte opp om lærergjerningen, ikke minst om å støtte nye, ferske lærere, som bør få en mentorordning. Og det handler om hvordan vi i tillegg til Kvalitetsløftet også kan få et verdiløft som fokuserer på skolens rolle – skolen skal være et sted hvor det skal være godt å være, et sted å trives, i tillegg til den helt sentrale kjernerollen: skolen som et sted å lære.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:41:11]: Det er interessant at Kristeleg Folkeparti no ser det som sine viktigaste oppgåver å ta betre vare på dei eldste eldre og på dei yngste. Det signaliserer Kristeleg Folkeparti etter fire år i regjering, som dei altså kan summera opp med 23 milliardar kr i skattelette og med sveltefôring av kommunane – kommunane, som er så sentrale både når det gjeld eldreomsorg og når det gjeld ein god kvardag for dei yngste. Det er det same når det gjeld fattigdom. Der vil Kristeleg Folkeparti no intensivera innsatsen.

Vi i Senterpartiet synest dette er svært positivt, men vi må tolka det slik at Kristeleg Folkeparti på viktige område tek avstand frå det dei var med på i den førre regjeringa, og i staden ynskjer eit nærare samarbeid med dagens regjering, fordi dei ser at det er der dei gode løysingane ligg.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:42:16]: Dette blir snakk om spill og ikke om saker. Det er ikke slik at vi ikke vedstår oss den politikken vi stod for i den forrige perioden. Kommunene fikk tilført betydelig økte ressurser. Det ble tatt et krafttak mot fattigdom. Vi la opp til en planmessig kamp mot fattigdommen i Norge.

Men det er ikke sånn at man med det har gjort jobben. En veldig viktig del av jobben som ble gjort i forrige periode, var å skape orden i norsk økonomi og sørge for den veksten vi nå ser. Statsminister Stoltenberg kan stå her og skryte av at vi har rekordlav arbeidsledighet, nettopp fordi vi la til rette for vekst i økonomien. Det økonomiske grunnlaget som den rød-grønne regjeringen regjerer på nå, er skapt av den politikken som ble ført i forrige periode. Slik er det, og det synes jeg vi skal være romslige nok til å innrømme hverandre. Jeg ser fram til et samarbeid med både opposisjonspartiene her på Stortinget og med Regjeringen, når Regjeringen gjør fornuftige ting.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lars Sponheim (V) [11:43:47]: En trontaledebatt gir mulighet til å heve blikket litt og se på de store linjene i politikken. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å peke på noen ideologiske poenger og noen av de viktigste utfordringene framover sett fra mitt og Venstres ståsted.

Venstre er Stortingets sosialliberale parti. Det betyr at vi har sterk tro på menneskets frihet, kreativitet og ansvarsfølelse. Det betyr også at vi – som en dansk kronikkskribent gav uttrykk for siste uke – har den ideologi som sammentenker individ, marked og stat på en mer bæredyktig måte enn de øvrige ideologier.

Det vi kan kalle frihetens infrastruktur, også kalt det liberale system, har fire grunnpilarer: demokratiet, rettsstaten, markedsøkonomien og det uavhengige, sivile samfunn. Det er ved å sikre selvstendigheten og integriteten til hver av disse pilarene, og dermed det beste samspillet mellom dem, at vi får et desentralisert, åpent, dynamisk og mangfoldig samfunn med stor grad av frihet og menneskelig vekst.

Problemet med mye annen tenkning, ikke minst den sosialistiske, er at man ikke forstår og langt mindre respekterer dette systemet og dets krav – og det er det viktige – til balanse mellom disse pilarene. Derfor kan det sivile samfunns uavhengighet trues gjennom overdreven statliggjøring og styring. I fjorårets regjeringserklæring kalte statsministeren det sivile samfunn for et supplement til det offentlige. Denne balansen mangler altså. Derfor forskyves denne maktbalansen mellom det folkevalgte og det korporative system gjennom mangelen på prinsipiell forståelse av arbeidsdeling og avstand mellom parti, stat og fagbevegelse. Derfor trues dynamikken i markedsøkonomien av overivrig – og feilaktig – tro på statens evne til å styre næringsvirksomhetene. Derfor klarer heller ikke sosialistiske systemer å løse fattigdomsproblemene – i sin tro på at det bare dreier seg om mer penger over statsbudsjettet.

Jeg tror noe av det grunnleggende ideologiske problemet for den sittende regjering ligger nettopp her. Regjeringen har ingen klar ideologi, men rives i ulike retninger, av alt fra hva jeg vil kalle moderne, langt på vei liberale, sosialdemokrater, av dypt konservative horn på arbeiderpartiveggen, av dogmatiske sosialister og av dønn konservative senterpartister. I sum er dette en foreldet ideologisk smørje som ikke vil føre Norge framover.

Statsministeren og Regjeringen har spilt seg inn i et hjørne med en høystemt retorikk om «ny kurs» og en helt annen politikk, mens den i realiteten ikke gjør noe særlig nytt i det hele tatt. Og imens øker utålmodigheten blant den konservative ytre venstresiden, som faktisk ønsker et helt annet samfunn – kanskje helt tilbake til 1970-tallet.

«Den tredje vei» var et godt forsøk fra europeiske sosialdemokrater på å tilpasse gamle ideer til en ny tid, jeg vil si i sosialliberal retning. Både statsministeren og utenriksministeren var blant dem som så både nødvendigheten av og fornuften i denne kursendringen. Men det kan de ikke lenger si, dessverre, for nå parkeres «den tredje vei» av avdankede partiledere – og jeg tenker ikke da på presidenten! Det moderne sosialdemokratiet har stoppet opp i sin progressive utvikling og har blitt et venstrekonservativt parti for offentlig ansatte – som den nylig avdøde og dypt respekterte Truls Frogner så treffende sa det om Arbeiderpartiet.

Regjeringen gjentar til det kjedsommelige at dens viktigste oppgave er mer fellesskap, men det er bare offentlig sektor som gjelder som dette fellesskapet – og dette fremmes alltid på bekostning av frihet for den enkelte. Det gjelder innenfor utdanningspolitikken, det gjelder foreldrenes valgfrihet ved omsorg for egne barn, det gjelder mangelen på tillit til de ansatte i offentlig sektor og til lokaldemokratiet, og det gjelder ikke minst i næringspolitikken.

Venstre er også for mer fellesskap. Det står ikke i motstrid til mer frihet. Men det betyr ikke at det offentlige byråkratiet skal bli større, eller at mest mulig må gjøres av noen som får sin lønn fra en offentlig etat. Fellesskap er i like stor grad frivillig sektor, det utvidede familiebegrep, venner og sosiale treffpunkt. Det handler selvsagt også om offentlig sektor, men det handler ikke om hvorvidt søppeltømmingen eller husvasken foretas av en kommunalt ansatt eller ikke.

Det er Regjeringens ideologiske sprik som gjør at den blir handlingslammet i utformingen av ny politikk. Vi har vel aldri hatt et år med så få saker til Stortinget, så lite ny politikk, så få visjoner og så mange utsettelser.

Norge er et lykkelig stilt land. Vi har muligheter de fleste andre land bare kan drømme om. Nå er det avgjørende viktig å bruke denne situasjonen til å ta noen viktige grep for framtiden. Det gjelder framfor alt i miljøpolitikken, og det gjelder noe så viktig som å sikre velferden for framtiden gjennom satsing på utdanning, forskning og entreprenørskap.

For det er det nye, kunnskapsbaserte næringslivet som er basisen for framtidens frihet og velferd. Derfor trenger vi en aktiv næringspolitikk som forstår dynamikken i den globaliserte økonomien, og som vet hva som kreves av oss av fleksibilitet, nyskaping og gründerkultur – en politikk som vet hvordan en sterk stat må legge rammer for en velfungerende markedsøkonomi, som vet hva som kreves av ny giv i hele utdanningssystemet og i forskningen, og som ser de enorme mulighetene som ligger i en framtidsrettet miljøpolitikk.

I går la det såkalte Lavutslippsutvalget fram sine anbefalinger for Regjeringen. Utvalgets helhetsløsning består av i alt 15 ulike tiltak, bl.a. knyttet til utvikling av klimavennlig teknologi, satsing på miljøvennlige biler og drivstoff, bruk av alternative oppvarmingskilder og utbygging av ny fornybar energi, for å nevne noe.

Utvalgets anbefalinger er som å lese en avskrift av Venstres program. Dersom Regjeringen følger opp utvalgets anbefalinger, kan jeg love Venstres helhjertede støtte, men erfaringene så langt er heller at Regjeringen i beste fall er unnfallende i miljøpolitikken. Det så vi i saken om grønne sertifikater, og vi har sett det gjennom en rekke utspill denne sommeren knyttet til manglende vilje til CO₂-rensing.

I den innstillingen som ble overlevert i går, slås det fast at det er mulig å redusere klimautslippene med to tredjedeler innen 2050, og uten at det blir altfor dyrt. Hva om vi snur litt på utvalgets konklusjon? Å innfri et ambisiøst klimamål i 2050 kan bli lukrativt for norske bedrifter og det norske samfunn hele veien, fra nå og fram til målet. Muligheten er der, om vi våger og vil. Vil Regjeringen?

Regjeringens trontale var så godt som blottet for gode nyheter for forskningen, for næringslivet og for dem som sysler med tanken om å investere i norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Lekkasjene fra budsjettet, som legges fram i morgen, er vel heller ikke spesielt godt nytt for næringsliv og arbeidsplasser. Statsministeren har i dagens innlegg bekreftet at den mest avgjørende oppgaven for en regjering og for en finansminister, nemlig å saldere budsjettet, er «outsourcet» til partene i arbeidslivet inntil videre.

La meg gi uttrykk for at for Venstre er det avgjørende viktig at vi må få en forpliktende satsing på forskning. Jeg kunne brukt mye tid i løpet av disse korte minuttene på å snakke om vår politikk og vår vilje til å satse på småbedrifter og et forskningsbasert nytt næringsliv, som vi trenger i stort omfang til erstatning for tradisjonell industri og verdiskaping i dette landet. Det skal vi komme tilbake til ved senere anledninger fra denne talerstol.

Jeg har lyst til å si at stortingspresident Thorbjørn Jagland var inne på noe svært viktig da han for to dager siden oppfordret Stortinget til å bli et «talerør» for dem som ikke er godt organisert og tilhører grupper som kan «fakturere sine krav over statsbudsjettet», slik presidenten på en gnistrende måte formulerte det. La meg få gi uttrykk for at vi gjerne tar den utfordringen, med den tradisjon vi har for å være et parti uavhengig av særinteresser. Vi har lang sosial tradisjon for å bruke våre folkevalgte plasser til fordel for dem som trenger det mest, de som liten eller ingen stemme har. Det å ta ombudsrollen i politikken er noe av politikernes viktigste rolle. Dette skal vi bli enda tydeligere på framover.

Tanken om borgerlønn, eller garantert minsteinntekt, har så langt sitt eneste talerør i Venstre, men vi skal vise at dette er en tanke som har framtiden for seg. Så får vi se, da, når morgendagens statsbudsjett legges fram, om vi ser noe av dette, at de som ingen stemme har, de som ikke er vel organisert, har sluppet godt til i Regjeringens kontorer. Jeg frykter at det er de veletablerte partnerne i fagbevegelse og bondelag som har sittet på venteværelset og tatt hele plassen der. Vi får se hva slags skattelette bl.a. som gis i et budsjett som skal øke skattene.

Det er et snaut år til lokalvalget, og jeg synes det er betimelig å reise litt av kommunalministerens viktige saker siden hun er til stede i Stortinget – for jeg deler disse synspunktene med kommunalministeren. Et vitalt lokaldemokrati er viktig, og det har for Venstre alltid vært en hjertesak. Vi vil ha et mangfold av ulike løsninger i ulike kommuner og distrikter, ikke en forvaltningsreform som gjør at kommunene blir statsfilialer, eller at kommunale oppgaver flyttes til regioner av ukjent størrelse.

Venstre ble stiftet i kampen mot embetsmannsstaten. Mye tyder på at denne kampen må gis fornyet kraft. I kommuner, fylker, helseregioner og statlige etater har vi hatt en utvikling i retning av ekspertstyre og administrative fullmakter som har brakt folkestyret farlig nær en illusjon. Dette må det politiske ordskiftet handle om i et år hvor vi skal møtes til lokaldemokratisk valg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [11:53:58]: Representanten Sponheim har tydelegvis eitt valspråk: Angrep er det beste forsvar. Han hamrar laus på Regjeringa, og vanlegvis er det storsleggja som blir brukt. I dag tok han ein noko mindre reiskap i handa. Kritikken av Regjeringa er vanlegvis ramsalt: Regjeringa er svak, og situasjonen er kaotisk, hevdar venstreleiaren – ho får visst ikkje til noko som helst.

Eg vil nemne éin illustrasjon. Under den førre regjeringa, som hadde Sponheim som ein viktig pilar, mangla det ikkje på naudrop frå kommunepolitikarar – heller ikkje Venstre-folk. Dei blei sveltefôra økonomisk. Alt er ikkje paradisisk no, men den pleietrengande kvinna i Oslo, i Hordaland og i Troms får betre omsorg enn i fjor. Kvaliteten i eldreomsorga blir styrkt. Meir pengar til velferd gir flotte resultat. Eg vil spørje representanten Sponheim: Tek lokalpolitikarane feil når dei med brei pensel hevdar at velferda for eldre er blitt betre etter regjeringsskiftet?

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Lars Sponheim (V) [11:55:09]: Ja, et enkelt svar på det siste burde en vel kanskje vente til i morgen med å gi. Da får vi Regjeringens første fullstendige statsbudsjett.

Jeg vil gi uttrykk for, siden regjeringspartiene er opptatt av å snakke om historien for de siste fire årene, at de to første årene i Bondevik II-regjeringens tid var veldig krevende. Da skulle vi rette opp en stigende arbeidsledighet og stigende rente fra Stoltenberg I-regjeringen. Det gjorde vi. Det var også tøft for kommunene, som for alle andre. Da viktige deler av den jobben var gjort, så man også en betydelig vekst i kommunenes inntekter de to andre årene. Det er sannheten. Jeg er glad for at Regjeringen har sett seg i stand til å videreføre en vekst. Så får vi da se i morgen om vi er tilbake til Bondevik II-nivå, eller om vi klarer å opprettholde denne engangsdugnaden som Regjeringen lyktes med etter Soria Moria-rusen i fjor.

Inge Ryan (SV) [11:56:05]: Representanten Sponheim startet sitt innlegg med å si at man i trontaledebatten bør ta tak i de store linjene i politikken. En av de interessante store linjene i norsk politikk som vi kan se framover, er samlingen på høyresiden i norsk politikk, der vi ser at Høyres leder og Fremskrittspartiets leder prøver å finne sammen.

Representanten Sponheim har mange og store ord når han karakteriserer de andre partiene. Det hadde vært interessant også å få tydelige, store ord fra Sponheim om hvordan Venstre stiller seg til den nye samlingen på høyresiden i norsk politikk. Kan Venstre tenke seg å være en del av en koalisjon sammen med Høyre, og Fremskrittspartiet f.eks., i en framtidig regjering?

Lars Sponheim (V) [11:56:48]: La meg få lov til å si at jeg ser ikke den samme nye samlingen på høyresiden i norsk politikk som representanten Ryan gjerne vil skremme med. Jeg har sett at det har blitt en gryende ny debatt etter valget i Sverige. Det undrer meg litt, for valget i Sverige, som da gav en borgerlig flertallsregjering, tok ikke opp i seg den debatten vi nå har etter ett år med en flertallsregjering med flere partier i Norge – jeg synes ikke det er det flotteste eksperimentet vi noen gang har gjort i norsk politikk så langt. Det andre er at en må ta med seg det som er realiteten i Sverige, nemlig at de der har et modernisert senterparti som er et klart ikke-sosialistisk sentrumsparti. I Sverige er det helt annerledes i politikken, og det kan ikke overføres til norske forhold.

Det jeg kan love, er at vi i Venstre kommer til å bruke denne perioden til å få fram vår egen politikk. Vi skal bli et større parti, for det er en forutsetning for å skifte regjering i 2009. Vi har vist tidligere at vi kan samarbeide, men vi ønsker ikke å samarbeide med så stor bredde i noen regjering at det ikke blir en tydelig og klar linje for Venstres politikk.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:58:03]: Venstres leder markedsfører seg med mange store og ofte brutale ord, så også i karakteristikken av trontalen: «Stort verre enn det er i dag, kan det ikke bli.» Det er sterkt, og det er tydelig, men likevel er det tydelig at folk ute forstår lite hva Venstre egentlig vil. For hva har Venstre vist i posisjon i forhold til skole og eldreomsorg, i forhold til kommunikasjoner og i forhold til næringspolitikken? Vi fikk jo nå avklart at en vil komme tilbake til næringspolitikken. For kort tid siden var Sponheim statsråd med ansvar for landbruk – eller bruk av land – og lakmustesten kan da være: Hvordan er det med de store ord kontra handling? Hvordan var det med skogbruket som en langsiktig næring? Hvordan var det med skogfornyelsen?

Vil representanten Sponheim bruke like store ord om sin innsats som skogbruksminister også når han nå ser resultatet av hva han fikk til som statsråd?

Lars Sponheim (V) [11:59:09]: La meg understreke at det sitatet som representanten Lundteigen her bruker, om at stort verre kan det ikke gå, var med hensyn til Regjeringens liv det første året. En kaotisk tilstand, vil de fleste si. Det er sannsynligvis bare å lese ut av meningsmålingene at man har fått den største høyredreiningen i norsk politikk noen sinne, og jeg tror det er som et resultat av en flertallsregjering som har vist et ganske kaotisk bilde når det gjelder styring av landet. I så måte er det mitt ønske at Regjeringen skal få det litt bedre, for det tror jeg politikken er tjent med, og ikke minst at opposisjonen kan få lov til å overta opposisjonsrollen i politikken. Det tror jeg også vi er tjent med.

Jeg er stolt av fire år hvor det ble arbeidet for fornying innenfor landbruket, nødvendig fornying for å møte nye tider. Jeg kunne nesten snudd det rundt og sagt at skulle Senterpartiets – og ikke minst Lundteigens – politikk for bruk av landet, av landbruksarealene, råde, ville det etter mitt skjønn bli en usedvanlig hard smell når en ny WTO-avtale kommer på plass og den nye virkeligheten for landbruket er der. Den omstillingen startet vi, og jeg håper ikke den stopper for mye opp.

Presidenten: Presidenten minner om taletiden: inntil 1 minutt i replikkordskifter.

Gunn Olsen (A) [12:00:33]: Representanten Sponheim taler som om han representerer en stor, samlet opposisjon, og ønsker hele tida å framstille Regjeringa som en regjering med mye uro og rot.

I motsetning til den forrige regjeringa har de rød-grønne tatt fatt i store kontroversielle saker der opposisjonen spriker i alle retninger – og i sin regjeringstid forbigikk sakene i stillhet. Fort kan nevnes: energisituasjonen, forvaltningsplanen for nordområdene, pensjonsreformen.

Synes representanten Sponheim det er merkelig at det er en offentlig debatt i vanskelige saker før Regjeringa trekker sin konklusjon? Representanten Sponheim snakker stadig om mer demokrati. Synes representanten Regjeringa skal legge lokk på debatten i vanskelige saker før den konkluderer?

Lars Sponheim (V) [12:01:30]: Det synes jeg var en underlig replikk til en Venstre-leder med Venstre-tradisjon i denne salen. Er det noen som gjennom tidene har gått inn for offentlige debatter, sett nødvendigheten av å få saker avveid i det offentlige rom før en tar beslutninger, er det definitivt Venstre.

Jeg mener at disse voldsomme angrepene på egenskapene til sammenhengende og homogene mindretallsregjeringer, som vi har ganske mange erfaringer med, er helt urimelige, for de har nettopp bidratt til en type foredling som jeg har savnet i løpet av dette året. Når dagens regjering endelig har filt seg fram til en konklusjon, er det så knapt og så lite å gå på at det ikke er rom for de rette og gode avveiningene – ikke minst i møte med dens egne stortingsgrupper. Det er det jeg synes er viktig å rette oppmerksomheten mot.

Heikki Holmås (SV) [12:02:31]: Representanten Sponheim er jo en grei kar – og han er også raus når det gjelder å karakterisere andres liv. Samtidig er han selv selve legemliggjørelsen av begrepet «tomme tønner rumler mest».

Hvis vi ser på hva Venstre fikk til på miljøfeltet – som er det man snakker om – i den perioden de satt i regjering, er det en eneste lang historie. Vi kommer i løpet av denne perioden til å klare å legge fram et system for omlegging av bilavgifter i mer miljøvennlig retning, som Venstre ikke klarte i den tiden de satt i regjering. Vi kommer til å få til en satsing på CO₂-rensing, en satsing som Lars Sponheim ikke fikk til i den perioden han satt i regjering. Vi kommer til å få til en jernbanesatsing, en satsing Lars Sponheim ikke klarte å få til i den perioden han satt i regjering. Det er faktisk slik at mesteparten av de punktene som kom fra Lavutslippsutvalget, allerede er fanget opp i Soria Moria-erklæringen, mens de aldri ble fanget opp i Sem-erklæringen.

Lars Sponheim (V) [12:03:36]: At Heikki Holmås tør! Først vil jeg få si – hvis vi skal bruke debatten til å diskutere Bondevik II: Var det noe det var ganske samstemt enighet om, så var det at det ble ført en miljøpolitikk som var god. Vi hadde miljøvernministere som fikk mye ros fordi man fikk gjort mye, ikke minst på verneområdet, som alltid har vært en klassisk god sak for Venstre og – trodde jeg – SV.

Nå opplever vi at SV i løpet av få måneder har gått fra å være mot all type gasskraftverk til knapt å godta gasskraftverk med CO₂-rensing til nå å åpne opp for gasskraftverk uten CO₂-rensing – riktignok med et ønske om parallellitet i utvikling av teknologi, men den er jo der allerede. Det alle sitter og klør seg i hodet for, er økonomien i dette, det er det som er hele utfordringen. Da må altså de som investerer, presses til det. Det er glideflukt.

Jeg leser i avisene at det er vernepause, og at det er veldig få verneforslag som kommer fra denne regjering. Og jeg minner om at det var rekordstor kollektivsatsing under den forrige regjering. Dette er standpunkter Venstre og SV tidligere har delt. Så får vi se i morgen om vi fortsatt deler dem.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hill-Marta Solberg (A) [12:05:00]: «Evnen til både å skape og å dele har gjort Norge til et av verdens beste land å leve i.» Dette er et sitat fra innledningen i årets trontale.

I Norge har vi muligheter til verdiskaping og til rettferdig fordeling som mange misunner oss. Regjeringen vil bruke disse mulighetene her hjemme til å sikre jobb til alle, ha en velferd som er rettferdig fordelt, og som hindrer utstøting og fattigdom. Internasjonalt vil vi bruke våre muligheter til å forsterke arbeidet mot fattigdom og for en fredeligere verden.

På område etter område har Regjeringen vist dette gjennom praktisk politikk. Vi sa i valgkampen at vi skulle stoppe Bondevik-regjeringens forslag om økt liberalisering og brutalisering av arbeidsmarkedet. Noe av det aller første Regjeringen gjorde, var å stanse svekkelsen av arbeidsmiljøloven. Dette er meget viktig for å få en positiv utvikling av norsk arbeidsliv, en utvikling som hindrer ekskludering.

Vi sa i valgkampen at vi skulle bekjempe arbeidsledighet. Det gjør vi. Grunnlaget er en ansvarlig økonomisk politikk som gir økt verdiskaping og økt sysselsetting. Ledigheten er nå lavere enn på mange år.

Vi lovet velgerne at vi skulle stanse privatiseringen av skole og omsorg. Det gjør vi. Vi satser på fellesskapsløsninger, ikke privatisering.

Vi sa også i valgkampen at vi skulle stoppe de borgerliges usosiale skattelettepolitikk. Det gjør vi. Vi satser på velferd framfor skattelettelser til dem som har mye fra før.

Vi ville snu utviklingen og sikre at de store pengene går til de store og viktigste oppgavene. Det har denne regjeringen gjort, og det skal den fortsette med. Gjennom de økte bevilgningene på 5,7 milliarder kr til kommunene i år blir velferds- og omsorgstilbudene rundt om i hele landet kraftig styrket:

• Kommunene kan bygge ut eldreomsorgen.

• Det satses mer på skolen.

• Det fylles vann i svømmebassenger som har stått tomme.

• Vi har igjen fått stor fart på barnehageutbyggingen.

Jeg synes det er dristig av Høyre i debatten i dag å forsøke å framstille det slik at dette nærmest er et resultat av økt skatteinngang.

I trontalen varsles det at målet om full barnehagedekning er innen rekkevidde i 2007. Dette er svært gledelig.

Statsbudsjettet kommer i morgen. Det vil være et tydelig rød-grønt budsjett med klare og sterke prioriteringer av velferd, fellesskap og rettferdighet, slik trontalen varslet. Vi vil fortsette satsingen på eldreomsorg, skole, barnehager, samferdsel og kultur, og vi vil satse på internasjonal solidaritet. Uten på noen måte å foregripe presentasjonen av statsbudsjettet, er det et faktum at vi i 2007 kommer til å ha et historisk høyt nivå på bistandsbevilgningen. Det betyr at nye skritt tas for å virkeliggjøre målene i Soria Moria-erklæringen.

Vi har fått en ny regjering med et annet ideologisk grunnlag og andre verdier enn den regjeringen som måtte gå fra borde sist høst. Nå er Regjeringen godt i gang med å snu utviklingen. Gjennom et sterkt fellesskap sikres bedre velferd.

Det er ikke så lett å se hva som er opposisjonens alternativ. Heller ikke i denne debatten har det blitt tydelig på noen måte. Høyres leder, Erna Solberg, som i regjering var ansvarlig for å sultefôre kommunene, er nå blitt for mer til velferd og skole. Høyre, som ville brutalisere arbeidslivet gjennom innstramminger i arbeidsmiljøloven, og som tok penger fra de arbeidsledige, er nå bekymret for dem som støtes ut. Og Høyre, som mente at vi drev med overbud på samferdselssektoren da vi hevdet at Nasjonal Transportplan slik den forrige regjeringen la den fram, var for dårlig, står nå fram og krever mer penger til asfalt! Er dette troverdig?

Fremskrittspartiet greier ikke å se noen forskjell etter regjeringsskiftet. Én avgjørende og vesentlig forskjell er at Fremskrittspartiet ikke lenger har handa på rattet. Og hva slags hand var det? Jo, det var den handa som ville svekke arbeidsmiljøloven, som ville ha mer privatisering, og som ville dele ut milliarder i skattelettelser til dem som slett ikke trengte det.

Soria Moria-erklæringen er i ferd med å bli gjennomført steg for steg. Det borgerlige alternativet må vel kunne sies å være i det blå. Et mulig samboerskap mellom Høyre og Fremskrittspartiet er varslet, men fortsatt er det uten noen form for velsignelse fra Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (FrP) [12:10:08]: Jeg registrerer at representanten Solberg ikke har ett ord om samferdsel i sitt innlegg. På samme måte var også statsministeren nesten fraværende i forhold til det løftet som skulle komme fra denne regjeringen når det gjelder samferdsel, og særlig vei. Min utfordring til representanten Solberg går på det som står i avisene i dag. Jeg forlanger ikke at Solberg skal lekke noe mer fra statsbudsjettet, men det vises til i Soria Moria-erklæringen og det sies i avisene i dag at denne regjeringen skal følge opp forliket i NTP. Slik som det framstår i avisene i dag, og slik lekkasjene også tilsier, skal den satsingen som kommer i 2007, komme på veivedlikeholdssiden. I forliket i NTP skriver imidlertid Arbeiderpartiet at alle disse 10 milliardene – og forliket er ganske klart på det – hele den satsingen som kommer der, skal gå til investeringer på vei.

Mitt spørsmål til representanten Solberg er: Bruker man nå disse 10 milliardene som inngikk i forliket, til veivedlikehold og skyver prosjektering av nye investeringer foran seg?

Hill-Marta Solberg (A) [12:11:20]: Representanten startet med å si at han ikke forventer budsjettlekkasjer, samtidig som han ber om konkrete detaljer omkring innretningen av statsbudsjettet. Det er det selvfølgelig ikke mulig for meg å gi. Det kommer i morgen. Men det jeg kan forsikre representanten Sandberg om, er at den rød-grønne regjeringen er opptatt av å styrke samferdsel. Det betyr uendelig mye for utviklingen av dette landet, ikke minst for næringslivet vårt, og det betyr veldig mye for utviklingen i Distrikts-Norge. Det kommer til å bli et budsjett med en tydelig samferdselssatsing, i tråd med det som har vært våre løfter.

Per-Kristian Foss (H) [12:12:02]: Jeg skal avgrense meg til å spørre om den budsjettlekkasjen som statsministeren selv har stått for, nemlig de 2,5 milliardene som mangler i budsjettinndekning som følge av at et sykelønnsforslag man har trykt i budsjettet, ikke vil bli fremmet, men vil bli drøftet med partene. Jeg skal ikke gå inn på substansen i det, men statsministeren sa da han presenterte dette i sin tale her i dag, at dette var jo ikke noe nytt. Da vil jeg spørre representanten Solberg, som har lang erfaring fra budsjettarbeid i Stortinget, om hun kan huske at man tidligere har fremmet et budsjett på en tilsvarende måte, med en mangel på inndekning på 2,5 milliarder, som så skal drøftes med partene i arbeidslivet og med sentralstyrene i regjeringspartiene, etter det jeg forstår. En slik fremgangsmåte er for meg helt ny, men hvis representanten Solberg kan huske bedre enn meg, vil jeg være veldig takknemlig for å bli minnet på det.

Hill-Marta Solberg (A) [12:12:50]: Jeg skjønner at det er nytt og ukjent for representanten Foss, men jeg husker i hvert fall veldig godt at da den regjeringen han var finansminister i, foreslo endringer i sykelønnsordningen, var det i hvert fall ikke drøftet med noen. Det kom som et sjokk på alle den dagen budsjettet ble lagt fram.

Det jeg kan forsikre om, er at det budsjettet som legges fram i morgen, er et saldert budsjett. Det er et budsjett med et regnskap som går opp. Det som Regjeringen har sagt, og som også statsministeren har sagt i dag, er at man drøfter med partene om det er mulig å komme opp med andre alternative forslag som gir det samme resultatet. Det betyr at budsjettet er saldert når det blir lagt fram i morgen, og det vil det også være når det blir vedtatt i Stortinget om en del uker.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [12:13:38]: Representanten Solberg var i innlegget sitt inne på behovet for full barnehagedekning. Kristeleg Folkeparti er veldig glad for at ein held fram med det arbeidet vi starta opp for å få full barnehagedekning. Men det som er oppsiktsvekkjande, er at familiepolitikk var fråverande i trontalen. Regjeringa har ingen familieminister. Heldigvis har vi ein familiekomite på Stortinget.

Kristeleg Folkeparti er oppteke av å leggje til rette for at foreldre kan gi barna sine ein god oppvekst. FNs barnekonvensjon understrekar at familiar bør få nødvendig vern og hjelp slik at dei fullt ut kan ta på seg sine forpliktingar i samfunnet. Staten kan aldri erstatte familien si rolle i samfunnet.

Mitt spørsmål til representanten Solberg er: Kva syn har Arbeidarpartiet og kva tiltak vil Arbeidarpartiet vere med på å setje i gang i forhold til familien si rolle, og vil Arbeidarpartiet på nokon slags måte fokusere på familiane sin situasjon og sitt behov? Ser ein behov for ein offensiv politikk på dette området?

Hill-Marta Solberg (A) [12:14:40]: Det må bygge på en stor misforståelse hvis det er slik at Kristelig Folkepartis representanter tror og ser for seg at det kommer et statsbudsjett i morgen som ikke har betydning for familiene, på samme måte som det budsjettet som ble lagt fram for inneværende år, og også det tillegget som kom fra den nye regjeringen, selvfølgelig hadde stor betydning for norske familier. Og det er jo ikke slik at barnehager ikke har betydning, at de nærmest er en bagatell, en parentes, som ikke har betydning for familier. Et av de største problemene unge barnefamilier i dag opplever, er å ikke få barnehageplass når de trenger det. Jeg kjenner mange slike familier. Jeg er derfor veldig glad for at den nye regjeringen har fått full fart i barnehageutbyggingen, og at vi faktisk nå har i sikte å oppnå målet om full barnehagedekning. Det tror jeg er et utrolig viktig budskap til norske familier. Først da snakker vi om valgfrihet – hvis det er slik at en har det valget at en har en barnehageplass eller ikke. I dag er dessverre ikke det tilfellet for alle.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inge Ryan (SV) [12:15:58]: Ved valget i 2005 sa velgerne at de ønsket en ny kurs. Hovedbudskapet for velgerne tror jeg var at de ønsket en kurs der vi satser på fellesgodene, og der vi satser på å utvikle velferdssamfunnet videre. Så er spørsmålet: Leverer Regjeringa i forhold til bestillingen fra velgerne? På det spørsmålet vil jeg gi følgende svar: Ja, vi leverer; vi leverer faktisk hver eneste dag, både med hensyn til stort og med hensyn til smått. Jeg kan ikke ramse opp alle de viktige områdene der vi leverer, men la meg nevne tre.

For det første har vi sørget for å få tilbake en optimisme i Kommune-Norge, der kommunene opplever at de igjen har et handlingsrom for å drive og utvikle sin del av Norge. Det er en optimisme i forhold til å ta tak i nye problemer, en optimisme i forhold til at man skal løse viktige velferdsoppgaver i kommunene.

For det andre har vi antakelig nå gjort det viktigste i forhold til å snu den kursen som Bondevik-regjeringa la opp til, nemlig å stoppe privatiseringen av norsk skole. Jeg tror kanskje det viktigste grepet vi har tatt i Norge for å utjevne forskjeller mellom folk, er at vi har hatt en enhetsskole. Den kursen som Kristin Clemet la opp til, var i ferd med å komme fullstendig ut av lei, der vi faktisk hadde rykket langt, langt tilbake til fortida dersom den regjeringa hadde fått lov til å fortsette. Det at vår kunnskapsminister og Regjeringa reverserte dette, er antakelig den viktigste symbolikken på at vi faktisk ønsker å ta vare på fellesgodene, vi ønsker at alle skal ha like muligheter, uansett hvilken bakgrunn de har.

Det tredje jeg vil nevne, er barnehageutbyggingen, der vi faktisk i mange år har snakket om at vi skal nå full barnehagedekning. Det er vi altså i ferd med å nå.

Vi har igjen fått en flertallsregjering, og det er flere – presidenten, statsministeren og andre – som snakker om utfordringer med å ha en flertallsregjering. Jeg er enig i at det er en stor utfordring å ha en flertallsregjering, og jeg mener at denne regjeringa tar Stortinget på alvor. Og det er viktig. Det er viktig av to grunner. Det er for det første viktig av demokratiske hensyn, fordi folk er demokratisk valgt gjennom gode prosesser rundt omkring i landet og er kommet til Norges viktigste demokratiske arena, Stortinget. Derfor er det viktig at man tar Stortinget på alvor. Men det er også viktig fordi det er en betydelig kompetanse i Stortinget. Her sitter det politikere som gjennom mange år kjenner sin del av landet, og som kan bidra til at man får de beste løsningene, ved at man kommer med sine innspill til Regjeringa når man fremmer saker for Stortinget. Derfor er en seriøs og god stortingsbehandling utrolig viktig for at en sak som legges fram, skal få et best mulig resultat. Så av demokratiske, men også av faglige hensyn er det viktig at Stortinget blir tatt på alvor, slik som Regjeringa legger opp til.

Etter at jeg begynte som parlamentarisk leder, har det vært mye snakk om dette med munnkurv. Jeg er overrasket over hvor fokusert både pressen og opposisjonen har vært på at man skal sette munnkurv på enkelte representanter. Norges storting og det norske demokratiet tåler at enkelte representanter, også fra regjeringspartiene, har et nyansert syn på enkelte saker. Det må ikke bli slik at vi er så redde for en åpen debatt at vi faktisk lukker den inne i møterommene og ikke tør reise spørsmål som vi syns det er viktig å få reist, sjøl om det skulle være nyanser hos de ulike som reiser dem. Hvis vi ser tilbake på historien også i denne salen, ser vi at representanter for f.eks. Borten-regjeringa, Venstre-representanter, faktisk fra Stortingets talerstol snakket imot sin egen regjering. Og ikke nok med det: De stemte imot sin egen regjering. Og så er det slik i dag at når enkeltrepresentanter fra regjeringspartiene har et nyansert syn på en sak og vil få debattert den, blir det bl.a. fra representanten Sponheim sagt at det er en katastrofe – at det er en katastrofe. Hvis jeg som gammel norsklærer en dag skulle tilbake til mine elever, måtte jeg si at ordet «katastrofe» har fått ny betydning i Norge. Vi må omdefinere ordet. Det man før kalte katastrofe, betyr det, men Sponheim har omdefinert ordet til noe annet.

Tida går fra meg. Jeg hadde lyst til å komme innom Fremskrittspartiet. Det får jeg ta ved et senere høve, i et treminuttersinnlegg. Men jeg må bare avslutningsvis si at vi i SV trives godt i regjering. Vi opplever at vi får gjennomslag for mye av vår politikk hver eneste dag. Vi leverer i forhold til Soria Moria-erklæringen. Vi er veldig godt på vei til å gjennomføre store deler av det vi lovet da vi gikk inn i regjering.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (FrP) [12:21:12]: Det er alltid en fornøyelse å høre på representanten Ryan. Men min utfordring til Ryan går først og fremst på hans tanker rundt hvordan det norske samfunnet i det hele tatt fungerer når vi har det private initiativ. For til tross for at vi har en rød-grønn regjering, er det i hvert fall fortsatt slik at det private initiativ opererer på mange områder.

Nå har vi i dag hørt fra både representanten Solberg og statsministeren at den forrige regjering støttet Fremskrittspartiets angrep på de arbeidsledige. Mitt spørsmål til Ryan er da: Hva er det – foruten at denne regjeringen har gjennomført ordningen med feriepenger for de arbeidsledige – Regjeringen har gjort med hensyn til de grep som den forrige regjeringen og Fremskrittspartiet gjorde i forhold til de arbeidsledige? Blant annet det vi fikk kritikk for den gangen, var at vi reduserte langtidsperioden for ledige fra tre til to år. Det er også andre grep som denne regjeringen har latt stå fast. Hva annet er det denne regjeringen har gjort som har bedret situasjonen for de arbeidsledige?

Inge Ryan (SV) [12:22:24]: Jeg tror det viktigste grepet som både den forrige regjeringa og denne regjeringa gjør i forhold til arbeidsledige, er det som kalles NAV-reformen. Der ble det gjort et godt arbeid fra den forrige regjeringa som vi viderefører.

Jeg har selv hatt gleden av å lede et arbeidskontor noen år, og jeg så behovet for at arbeidsledige ikke skulle bli en kasteball mellom trygdeetat, sosialkontor og arbeidskontor. At vi nå klarer å samle alle disse slik at det er én dør som arbeidsledige møter når de kommer med sine utfordringer når det gjelder å få seg jobb og motta ulike ytelser som de har rett til, tror jeg er det viktigste grepet i forhold til arbeidsledige.

Det startet med den forrige regjeringa. Det var veldig bra, og det har vi faktisk tenkt å gjennomføre slik at det kommer til å fungere godt for de arbeidsledige.

Elisabeth Aspaker (H) [12:23:20]: SV hadde skole som hovedsak i valgkampen, frontet av partileder Kristin Halvorsen og nestleder Øystein Djupedal. På bakgrunn av det har det vært interessant, for ikke å si merkverdig, å oppleve en kunnskapsminister fra SV, Øystein Djupedal, som har utmerket seg med enten å avlyse egne skoleløfter eller å unnlate å fremme sitt eget partis politikk.

Siste uke opplevde vi at Arbeiderpartiet varslet en oppsiktsvekkende snuoperasjon i sin skolepolitikk i retning høyre, som vel også må kunne oppfattes som et uttrykk for mistillit til SVs skolepolitikk. Det skjer mindre enn ett år etter at flertallsregjeringen har sett dagens lys.

Mener SV og representanten Ryan at det er akseptabelt at Arbeiderpartiet driver en aktiv opposisjonspolitikk mot en av sine regjeringspartnere? Kan representanten Ryan fortelle når storting og skole kan forvente en avklaring på hva slags skolepolitikk flertallsregjeringen skal føre? Og kan vi kanskje, etter den sviende kritikken av SV fra Slagstad og Oftedal Telhaug, sentrale skolefolk, i forrige uke, håpe på et gjennombrudd for kunnskapsskolen i SV?

Inge Ryan (SV) [12:24:27]: Jeg syns vi er godt i gang med å gjennomføre den skolepolitikken som vi har lovet. Det viktigste som kunnskapsministeren gjorde, var å få stoppet den alvorlige situasjonen der en var i ferd med å privatisere store deler av norsk skole. Det var en resolutt handling som var helt nødvendig, og som vi i SV var svært glad for at Regjeringen besluttet.

Representanten Aspaker vil i morgen få se at det kommer ting i budsjettet som vil være med på å innfri nye deler av det vi har lovet i norsk skolepolitikk. Vi skal sitte i regjering i fire år. Jeg syns kunnskapsministeren og Regjeringa er godt i gang med å gjennomføre det vi har lovet i Soria Moria. Jeg er overhodet ikke bekymret for at skolepolitikken som er skissert der, ikke kommer til å bli fulgt opp i løpet av de neste fire årene.

Knut Arild Hareide (KrF) [12:25:17]: Perioden då regjeringa Stoltenberg I styrde, blir sett på som ei miljøpolitisk mørketid, særleg på grunn av dei mange gasskraftkonsesjonane som blei gitt utan krav om reinsing. Heldigvis såg me i etterkant at Regjeringa dreidde i miljømessig retning. Den same forventninga har me hatt til denne regjeringa, særleg på grunn av SV. I går blei det gitt signal frå olje- og energiministeren om at det kunne vere aktuelt å subsidiere bygging av gasskraftverk på Skogn, sjølv utan CO₂-reinsing.

Mitt spørsmål til SV sin parlamentariske leiar er derfor: Vil SV – som først var imot alle gasskraftverk, sjølv med reinsing, som deretter blei for gasskraftverk, men med reinsing frå dag éin, og som no òg firer på dette siste kravet – vere villig til å betale over statsbudsjettet for norske CO₂-utslepp på Skogn, som aldri vil kome utan eventuelle statlege subsidieringar?

Inge Ryan (SV) [12:26:24]: Aller først vil jeg si at det er veldig hyggelig å ha representanten Knut Arild Hareide i Stortinget. Det synes jeg er flott, jeg forstår at det er første gangen han møter.

Så til spørsmålene: Jeg kan love representanten Hareide at SV har miljøfanen høyt hevet i regjering. En av de viktigste sakene for oss i regjering er å få fremmet vår miljøpolitikk.

Over til det med gasskraftverk: Det er helt riktig at det er en sak som er til drøfting i Regjeringa. Som statsministeren var inne på i sitt innlegg, har vi en utfordring i og med at vi har en kraftkrise som bl.a. skyldes at den tidligere regjeringa ikke har fulgt opp verken i forhold til linjenett eller i forhold til utbygging. Vi har kommet i en svært vanskelig situasjon, både i Midt-Norge og andre plasser. Det er en sak som ligger hos Regjeringa, der man vurderer på den ene sida hvordan man skal klare å dekke opp den krevende kraftsituasjonen – mangel på kraft – samtidig som man ivaretar miljøsida. Det er en sak som ligger hos Regjeringa for tida, og som jeg ikke kan kommentere detaljene i, fordi jeg ikke kjenner utfallet av dem.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:27:54]: Det er ei ære å få bruka denne talarstolen. Berre 188 nordmenn har høve til å gjera nett det – 188 av i alt 4,6 millionar menneske som er busette i Noreg. Politikken sitt omdømme, kvaliteten på politiske vedtak, kviler på korleis vi arbeider, korleis vi oppfører oss. Dette er eit stort ansvar.

Olav H. Hauge skreiv om draumen om at vi alle «ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um». Ein slik våg gleid vi inn i då Phillips Petroleum før jul i 1969 konkluderte med at Ekofisk-feltet var drivverdig. Seinare har Olje-Noreg i stadig større grad blitt ein ukjend våg: Vi har få, om nokon, døme på land som så raskt og så omfattande har bygd opp ein nasjonal finansformue som den Statens pensjonsfond representerer i dag. Det er Stortinget si oppgåve å debattera og vedta den politikken som skal gjelda for forvaltninga av denne formuen, staka ut kursen i den ukjende vågen.

Dette er ikkje enkelt. Som den same Hauge har skrive:

«Ingen har varda den vegen du skal gå, ut i det ukjende, ut i det blå.»

Dette er rett nok berre delvis korrekt. I Alaska er reglar for forvaltninga av petroleumsformuen konstitusjonelt sikra og legitimert gjennom ei folkerøysting. Hjå oss er det like fullt snakk om langt større verdiar, og ikkje minst tale om ein formuesvekst som kan koma til å påverka samfunnet vårt på uventa vis.

Ei av dei viktigaste utfordringane for Stortinget er å gå opp og varda denne vegen. Vi må – med opne sinn og med djup vilje til rådslag – heile tida sikra både demokratisk, rettferdig og langsiktig forvaltning av denne ressursgåva.

Denne talarstolen har ikkje alltid vore avgrensa til tingmenn og -kvinner og medlemer av Kongens råd. Ein sjeldan gong har dørene blitt opna for andre, som i 1948, då Winston Churchill talte for eit samla storting. I desse dagar er det 100 år sidan Churchill talte i Glasgow og målte eit breitt lerret med politiske tiltak mot sosial ulikskap og urettvise. Politikken, mante Churchill, måtte meir intenst, meir ærleg ha omsut for dei sjuke, gamle og ikkje minst for barna. Vyane frå 1906 er med i Soria Moria-erklæringa – ikkje som ekko, men som fyrtårn å styra etter:

«Vårt mål er å gi alle mennesker i hele landet mulighet til å utvikle sine evner og leve gode og meningsfylte liv.»

Senterpartiet meiner dette spesielt må gjelda barna.

Fattigdom, rus, sosial utstøyting, utfordrande familieforhold og manglande offentlege løyvingar til fellesskapsoppgåvene – dei største samfunnsproblema treffer dei minste mest. 1,2 millionar menneske i dette landet er umyndige og uskuldige. Dei er utan stemmerett. Dei er i særleg grad prisgitt dei andres veljarkontroll og politiske val. Overfor dette mindretalet, sjølve framtida, har vi eit særskilt moralsk og politisk ansvar.

Den raud-grøne regjeringa tek dette ansvaret på stort alvor. Utbygginga av barnehageplassar og satsinga på fellesskulen er adelsmerke i så måte. Kommunane får rause økonomiske armslag: pengar til lokal velferd, tiltak mot fattigdom, satsing på kultur og betre helsetenester. Denne raud-grøne viljen til handling opnar òg andre rom: Familiar får betre tid til kvarandre og tryggare liv. Lokalsamfunn får betre vekstvilkår og fleire smil. Slik aukar òg sjansane for at folk tek ansvar for einannan, for at det sivile samfunnet blomstrar og spelar på lag med den vilja politikken.

Senterpartiet meiner denne regjeringa skil seg ut med den krafta og den styrken ho set politikken ut i livet med. Vi vann ikkje valet med løfte om revolusjon, men med løfte om å kraftsamla for fellesskapet. Vi skal halda vår del av denne veljarkontrakten.

188 menneske kan bruka denne talarstolen. I tillegg kjem altså unntak som Mandela og Churchill. Talet er lite når alt kjem til alt. Nordmenn er likeins få i talet i verdssamanheng. Vi har likevel ei røyst som ber over landegrensene, ikkje minst grunna økonomiske forhold og storleikar: I absolutte tal er bruttonasjonalproduktet vårt det tjuande største i verda. Mykje av denne rikdomen er moralsk tilfeldig og kokar ned til svart gull. Vi pliktar difor å dela. Vi må hjelpa andre som er mindre heldige. Vi skal halda fram med å stø FN og gjera organisasjonen meir effektiv og handlekraftig. Vi har alt kome langt på kort tid. Før nyttårsaftan i 2007 har vi etter alle solemerke kome mykje lenger.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lodve Solholm (FrP) [12:33:15]:Representanten Meltveit Kleppa snakka om Soria Moria som skulle vere ei fyrlykt. Situasjonen langs Kyst-Noreg, spesielt i mitt heimfylke, er at fyrlykter har slokna på grunn av manglande elektrisk kraft. Vi har eit underskot på det no, og Senterpartiet har etter mitt skjønn vore ein av pådrivarane for at vi er i den situasjonen vi er i i dag, på grunn av motstand mot å byggje ny kraft gjennom gasskraftverk, som er ein av dei store ressursane, som òg representanten Meltveit Kleppa snakka om i sitt innlegg då ho siterte Olav H. Hauge.

Mitt spørsmål er: Er tida no inne for at òg Senterpartiet innser at det er fornuftig å bruke den rikdomen som ligg i Nordsjøen, til å tenne lys igjen i Bygde-Noreg og Kyst-Noreg, slik at vi kan utnytte den ressursen som dette er? Eg kan òg sitere:

«Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet.»

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:34:22]: Det skal ikkje vera tvil om at Senterpartiet har eit sterkt engasjement for å rydda opp i den energisituasjonen som er ein arv frå førre regjering, der ein i lang tid lukka auga for det faktum at det var behov for betydeleg meir energi, ikkje minst i Midt-Noreg. Det skal heller ikkje vera tvil om at Senterpartiet i motsetning til Framstegspartiet meiner at vi skal ta internasjonale avtalar på alvor. Vi har eit ansvar både for miljøet og for å skaffa ny energi. I desse dagar jobbar Regjeringa for fullt nettopp for å sikra meir kraft og for å sikra midlar og stimulans til ny og alternativ energi. Vi ynskjer òg gasskraft, men med reinsing.

Petter Løvik (H) [12:35:29]: Representanten Meltveit Kleppa nemnde i innlegget sitt vekstvilkår i lokalsamfunna. Det er noko som Høgre brenn veldig sterkt for, og eg er glad for at representanten tok det opp. Men så er det dette vanskelege å kome over frå ord til handling. Lat oss ta primærnæringane, som Senterpartiet seier dei er veldig opptekne av. Vi har rundt om i Bygde-Noreg fleire landbrukarar og jordbrukarar som vil prøve å organisere drifta på ein ny måte med samdrift for å få meir fritid, meir familievennleg arbeid og betre økonomi. Dette blir nekta av strenge reglar og grenser. Vi har òg fått ein politikk under den sitjande regjeringa på fiskerisida med stopp i strukturering og med ei politisk bestemt overføring av kvotar frå lønsame til mindre lønsame bedrifter. Er dette noko som representanten Meltveit Kleppa synest er god politikk for å fremje vekst i lokalsamfunna?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:36:37]: Det må vera lov til litt undring over at Høgre med så stort frimod skuldar Senterpartiet for manglande engasjement for vekstvilkår i lokalsamfunnet. Høgre sat i regjering i fire år, knebla kommunane og gav dei vanskelege vilkår. Dei heldt samferdsleløyvingane nede og førde ikkje akkurat ein landbrukspolitikk som gav noko særleg optimisme og framtidstru i Bygde-Noreg.

Representanten Løvik nemner to viktige utfordringar, både når det gjeld landbruk og fiske. Det er å finna den rette balansen mellom dei som driv stort, og dei som driv smått, og sikra den enkelte si moglegheit og dermed òg busetjing i forhold til større drift. Der har Regjeringa eit vake auge på forholdet mellom samdrift og enkeltbruk. Regjeringa er òg oppteken av å sikra ein god struktur i fiskeflåten.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:37:50]: Jeg vil berømme representanten Meltveit Kleppa for å være en av dem som har løftet fram noen visjoner i denne salen i dag.

De minste er viktigst, sa hun. For Kristelig Folkeparti er det grunnleggende å kjempe for en valgfrihet som gjør at de små barna får gode vilkår, legge forholdene til rette slik at foreldrene får mer tid og får organisert livet slik at de får det til å gå opp. Det har vi stått sammen med Senterpartiet om i mange saker. Derfor var det nok litt overraskende at Senterpartiets utdanningspolitiske talskvinne nå har uttalt seg positivt om forslaget fra Arbeiderpartiet om at alle 5-åringer nå skal få gratis førskole, som vil være med på å presse mange barn inn i førskolen altfor tidlig. For dette handler om: Hvem er det som skal ta ansvaret for barna? Og kan barn få lov til å være barn til de er fem år?

Mitt spørsmål til representanten er: Er Senterpartiet bekvem med denne sosialistiske påvirkningen som disse nye kameratene nå har på dem, og der man påtvinger familiene spesielle forhold istedenfor å gi dem valgfrihet?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:39:00]: Arbeidarpartiet har lagt fram ei skulepolitisk plattform. Det er eitt av mange eksempel på at det sjølvsagt blir utvikla politikk i dei tre respektive partia som sit saman i regjering.

Når det gjeld skulepolitikken, må eg seia at Senterpartiet fyrst og fremst er oppteke av å realisera Soria Moria-erklæringa. Det er eit stykke igjen, f.eks. i forhold til lærartettleik og det at den enkelte blir sett og følgd opp.

Vi har ikkje noko engasjement for å sikra førskule for 5-åringar. Vi synest det er viktigare å engasjera seg for å betra forholda i den skulen som er, og for ein kommuneøkonomi der vi elles følgjer opp med gode fritidstilbod og kva det måtte vera, for å sikra ungar i ulik alder. Men vi har stor forståing for og er veldig einige i at vi skal jobba med våre respektive plattformar sjølv om vi sit i regjering.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Trond Giske [12:40:26]: Én av grunnene til at trontaledebatten ble flyttet til før budsjettframlegget, var at man kunne bruke litt tid på å diskutere de større, lange linjene og ikke alle enkeltsakene. Og det er det all grunn til, fordi vi for første gang på 20 år har en flertallsregjering i Norge. Vi har forandret det politiske bildet ved at partiene har tatt ansvar og styrer landet i fellesskap og utgjør et flertall i stortingssalen. Det har mange fordeler. Det gir større langsiktighet og forutsigbarhet, mer stabil styring, mindre spill og mer handlekraft.

Men samtidig er det noen utfordringer med en flertallsregjering, ikke bare det at regjeringspartiene i utgangspunktet av og til har forskjellige standpunkter og må diskutere seg fram til enighet. Kravet om både å ha stor politisk debatt, samtidig som regjeringspartiene til enhver tid skal være enige om alt, er en spagat som man må – tror jeg – være i partiet Venstre for å foreta. Det er selvsagt uforenlig.

Vi ønsker faktisk åpen debatt. Men det som er en utfordring, er hvordan man samtidig som man har en flertallsregjering og et etablert stortingsflertall, også kan få til en god dialog med opposisjonspartiene og brede løsninger der det er mulig.

Regjeringen må lytte mer til opposisjonen, sies det av og til. Det er vi opptatt av. Vi tar mer enn gjerne imot gode innspill. Problemene er at innspillene fra Stortinget svært ofte spriker i alle retninger. Jeg merker det veldig godt på mitt område. Regjeringen er nå i ferd med å gjennomføre et stort kulturløft. Alle opposisjonspartiene stemte imot målet om 1 pst. av statsbudsjettet til kultur i 2014, men nå spriker det i alle retninger. Venstre ønsker å gjennomføre det allerede i 2009. Fremskrittspartiet – vet vi – foreslår år for år store kutt i kulturbudsjettet. Hvilket råd mener opposisjonspartiene at vi skal lytte til? Vi ønsker f.eks. å satse på biblioteksektoren. Der tror jeg vi har støtte fra en del av opposisjonspartiene. Fremskrittspartiet har i mange år kjempet for at folk skal betale for å låne bøker på bibliotekene.

Vi ønsker å ha en eierskapslov på mediesektoren som sikrer mangfoldet. Derfor har vi foreslått at grensen for nasjonalt eierskap skal være en tredjedel av det samlede opplaget. Der fikk vi støtte fra Kristelig Folkeparti, som mente noe annet da de satt i regjering, mens Fremskrittspartiet og Høyre langt på vei mener at hele eierskapsloven er overflødig. Hvem skal vi lytte til?

Vi ønsker et sterkt NRK. Igjen spriker opposisjonspartiene. Vi ønsker en stor digital TV-revolusjon med etablering av et selskap som skal bygge det ut. Igjen spriker rådene fra opposisjonen. Slik er det på område etter område. Vi lytter gjerne til råd og innspill, men det er jo ikke ett råd som kommer fra disse opposisjonspartiene. Det kommer svært ofte veldig forskjellige råd fra de ulike partiene, og ikke bare på kulturområdet. Nøyaktig det samme gjelder flyktningpolitikk, bistandspolitikk, gasskraft, landbrukspolitikk, europapolitikk, privatisering, skolepolitikk, genpolitikk, kommuneøkonomi, pensjonsreform, arbeidsmiljølov. På alle disse sektorene går opposisjonspartiene i forskjellig retning. Likevel: Vi skal ha en åpen linje, vi skal ha en åpen diskusjon. Men la meg si, uten å røpe noen stor hemmelighet: Det er nok kanskje forskjell på disse partiene. I veldig mange saker er det nok Kristelig Folkeparti som i stor grad ligger nærmest regjeringspartiene. Derfor finner vi også oftest løsninger sammen med dem. Likevel: På noen områder er det spesielt viktig at partiene går sammen på tvers av skillelinjene, områder hvor vi trenger brede, varige løsninger, saker som betyr mye for det norske folk, og saker hvor vi bør heve oss over den partipolitiske striden.

Spørsmålet om statskirkens framtid er et slikt spørsmål. Vi skal i løpet av denne stortingsperioden ta en diskusjon om vi skal endre fundamentalt den ordningen som har vært i Norge i 470 år. Da bør vi ha varige løsninger. Da gjennomfører man ikke nye endringer hver stortingsperiode. Vi skal muligens gjennomføre grunnlovsendringer, og dette er noe som betyr enormt mye for det norske folk. Vi har nå sendt ut på høring Gjønnes-utvalgets innstilling til 2 500 høringsinstanser. Menighetsråd, kommuner, organisasjoner, enkeltpersoner over hele landet engasjerer seg i en debatt. Vi inviterer også stortingspartiene til å ta del. Vi vet at flere skal diskutere dette på sine landsmøter i løpet av våren 2007. Og så må vi, hvis vi skal gjøre grunnlovsendringer i denne perioden, senest gjøre det innen stortingssesjonen 2007–2008 går ut i september 2008. Vi ønsker brede, gode og varige løsninger på dette området. Det kommer til å kreve mye av oss at vi unngår at dette spørsmålet blir en partipolitisk spillsak, men at vi i stedet tar det ansvaret som betyr så mye for folk i de viktigste situasjonene i livet – at man har en bred og åpen folkekirke, at vi tar innover oss at Norge har blitt et mangfoldig, flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og at vi sørger for gode løsninger som fungerer for folk flest. Det inviterer vi opposisjonspartiene til å delta i.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Georg Indrevik (FrP) [12:45:36]: Et av de fremste, for ikke å si det fremste, profesjonelle og regionale jazzsenter i Norge er Vestnorsk Jazzsenter. Dette er det både faglig og politisk bred landsdekkende enighet om, som sikkert statsråden kjenner til. For å kunne opprettholde sitt høye nivå og videreutvikle sitt mangfold har fylkeskommunene i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane samt Bergen bystyre alle henvendt seg til departementet og statsråden med anmodning om at dette senteret må få status som et knutepunktsenter.

Med bakgrunn i de ca. to linjene som kultur er omtalt med i trontalen, er mitt spørsmål til statsråden følgende: Vil statsråden medvirke til at Vestnorsk Jazzsenter fremover får en finansiering i henhold til knutepunktstatus?

Statsråd Trond Giske [12:46:43]: Jeg kan love at vi i det budsjettet som legges fram i morgen, både skal satse bredt på kultur og satse spesifikt på Vestnorsk Jazzsenter. Nå blir jeg sikkert beskyldt for å lekke fra budsjettet, men man bad om det! (Latter i salen) Jazzen skal få sitt. Om det blir knutepunktstatus, vet jeg ikke om jeg kan love, men vi skal gjennomføre vårt kulturløft – 1 pst. av budsjettet til kultur i perioden fram til 2014. Hvis det er slik at Fremskrittspartiet blir med på Kulturløftet hvis jeg lover penger til Vestnorsk Jazzsenter, så mener jeg at det er en god deal.

Gunnar Gundersen (H) [12:47:30]: Jeg kommer selv fra et fylke, Hedmark, der vi har hatt kvinnelig biskop, sågar den første kvinnelige biskopen i Norge. De fleste, meg selv inkludert, er svært fornøyd med det. Den biskopen vi har hatt, har befestet at det avgjørende i slike stillinger er kompetanse og skikkethet, ikke kjønn. Hun har gjort en formidabel jobb og har på mange måter banet vei.

Nå inviterte statsråden til at vi skulle diskutere de lange linjene, og den invitten til å finne brede løsninger på dette området tror jeg alle er innstilt på å ta. Jeg vet at statsrådens parti ikke har konkludert, men flertallsinnstillingen som ligger der fra Stat–kirke-utvalget, vil kreve at man forbereder Kirken på å utvikle sitt eget demokrati til å ta ansvar for nettopp denne type prosesser. Da blir det et interessant spørsmål om statsråden ser det som en utfordring i forhold til de utnevnelser han nå står framfor, å dyrke fram en slik prosess også innad i Kirken selv.

Statsråd Trond Giske [12:48:40]: For det første er kirkestatsråd – altså når Regjeringen samles til kirkestatsråd – en del av Kirken selv. Det er et kirkelig organ, det er statskirkemedlemmene i Regjeringen som utnevner biskoper.

Dersom Gjønnes-utvalgets innstilling skal følges og vi flytter denne makten til å utnevne biskoper fra kirkestatsråd, altså ett kirkelig organ, til andre kirkelige organer, mener jeg det er en forutsetning at man gjør noe med de demokratiske prosessene innad i de andre kirkelige organene. Kirkemøtet vet vi er basert på menighetsutvalg hvor 3 pst. av kirkemedlemmene deltar. Så velger de igjen bispedømmeråd, som igjen utgjør Kirkemøtet. Etter mitt syn er det et for dårlig demokratisk fundament til å ta disse viktige beslutningene.

Så jeg er helt enig i at skal man få en slik endring, må man også forberede kirkens organer på en annen type demokrati. Når man utnevner biskoper, er faglige kvalifikasjoner viktig, og nominasjonsprosessen i forkant er viktig. Men også en helhetlig sammensetning av disse elleve, bispekollegiet, er viktig for å sikre den brede, åpne folkekirken som vi ønsker når det gjelder kjønn, teologisk ståsted osv.

Trine Skei Grande (V) [12:49:52]: Jeg ble litt glad da jeg så at Regjeringa hadde prioritert å sette kulturministeren først på talerlisten sin. Men jeg hører jo ut fra det kulturministeren syntes det var viktig å formidle, at det var viktigere å formidle at det er rett at han har en statsminister i magen, og ikke nødvendigvis å løfte kulturen.

Han skrøt av eierskapsmeldingen, som jo vitterlig har ført til at vi har fått flere utenlandske eiere her enn hvis vi hadde forholdt oss til Venstres forslag. Vi i Venstre har egentlig store forventninger til de påplussingene som statsråden kommer med, og jeg har store forventninger til morgendagen. Sjøl om statsråden har vært rask til å lekke alle mulige småstein, er et kulturløft et skikkelig løft, så da forventer vi at han løfter de store tingene.

Jeg vil nevne et lite eksempel. Statsråden har i dag fortalt at man skal ta vare på det som er kulturarv i morgen på vannet også, nemlig «Skibladner». Det er fint. Har kulturministeren tenkt over at når det gjelder å ta vare på kystkultur, er det kanskje litt feil å begynne med «Skibladner»?

Statsråd Trond Giske [12:50:52]: Jeg vet ikke hvor detaljert vi skal gå inn i de ulike budsjettpostene på kulturbudsjettet i en trontaledebatt, men jeg forsvarer veldig å støtte «Skibladner». Det har blitt en kulturinstitusjon. Før var det en viktig ferdselsåre, men i dag er det en del av vår kulturarv. Vi satser også på seilskutene, altså «Christian Radic» og de andre båtene. De er en del av historien vår. Vi er en sjønasjon – til og med i innlandet er vi det. Og det ønsker vi å ta vare på.

Men jeg er glad for at Trine Skei Grande har forventninger til kulturbudsjettet. Det er det absolutt all grunn til å ha, og jeg tror faktisk at Venstre, som jo ofte er opptatt av kultur – og hvor vi sikkert kan finne fram – kommer til å glede seg over hva vi får til, og være fornøyd med dette regjeringsskiftet når det gjelder kulturområdet. Så jeg ser fram til et godt samarbeid om et godt kulturbudsjett.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:52:15]: Vi blir gjennom media så å si hver eneste dag minnet om de store utfordringene vi står overfor når det gjelder å få på plass en kvalitetsmessig god og verdig eldreomsorg i dette landet, der også kvaliteten virkelig blir satt i høysetet. Det er et faktum at det i dag er store forskjeller kommunene imellom når det gjelder hvilke tilbud som blir gitt til de av innbyggerne som har behov for pleie- og omsorgstjenester. Det er et faktum at det i dag er den enkeltes bostedsadresse som er bestemmende for hvilke tilbud den enkelte mottar.

I St.meld. nr. 50 for 1996-97 la regjeringen Jagland fram en fireårig handlingsplan for utbygging av en helhetlig pleie- og omsorgstjeneste som skulle ivareta brukernes behov. Dette ble lagt fram som en oppfølging av stortingsrepresentant Carl I. Hagens forslag i trontaledebatten i 1996 om å be Regjeringen legge fram en stortingsmelding med en plan for full sykehjemsdekning basert på enerom for dem som ønsker det. Dette viser at det er mulig å sette dagsorden i forbindelse med forslag i trontaledebatten, noe som da også Fremskrittspartiet nå har invitert Stortinget til å følge opp ytterligere gjennom de forslagene som er levert i dag.

I forbindelse med den eldreplanen som nå ligger bak oss, er det vel få som er i tvil om at denne i stor grad endte med en utbygging av omsorgsboliger og i for liten grad utbygging av sykehjemsplasser. Dette har resultert i at vi på mange måter har fått en boreform og ingen omsorgsreform. Det var derfor knyttet store forventninger til at Regjeringen varslet at den skulle legge fram en omsorgsmelding som ville ta opp i seg både kvaliteten i pleie- og omsorgssektoren og ikke minst hvordan en skulle få på plass flere heldøgns pleie- og omsorgsplasser ved sykehjem. Samtlige partier på Stortinget ønsket en slik melding. Denne er nå lagt fram for Stortinget. Jeg vil også få gi ros til statsråd Brustad, som inviterte alle partier til en dialog i forkant av at meldingen ble lagt fram. Dette er en melding som til tross for noen gode forslag ikke vil kunne klare å løse de store utfordringene denne sektoren står overfor. Det er bekymringsfullt når det eneste Regjeringen frambringer om dette temaet i trontalen, er følgende:

«Målet om 10 000 nye årsverk i omsorgstjenesten følges opp gjennom styrkingen av kommuneøkonomien.»

Dette er det trontalen bidrar med når det gjaldt eldreomsorgen og pleie- og omsorgssektoren i Norge.

Hvor blir det av satsingen på å øke legedekningen i sykehjemmene? Jo, det skal finansieres innenfor de økte midlene til kommuneøkonomien. Hva da med å få på plass flere sykehjemsplasser, slik at de som i dag venter på sykehjemsplass, skal få det? Jo, her varsler Regjeringen at den vil komme tilbake til spørsmålet om investeringstilskudd i forbindelse med statsbudsjettet for 2008. Med andre ord: En skyver bare på problemet.

Det virker som om Regjeringen ikke er i stand til å fange opp de signalene som kommer om at en raskt må få på plass flere sykehjemsplasser. Det er på høy tid at en ser på måten som pleie- og omsorgssektoren blir finansiert på, slik at det ikke bare er bostedsadressen som bestemmer hvilken hjelp den enkelte får, men at dette isteden må ses gjennom juridiske rettigheter knyttet til pleie- og omsorgsbehov og med direkte statlig finansiering.

Avslutningsvis vil jeg komme med noen få kommentarer knyttet til spesialisthelsetjenesten. Det er krise i spesialisthelsetjenesten. Man har opparbeidet seg en enorm gjeldsbyrde, ja, på slutten av året nærmer man seg, ifølge de tallene som er offentliggjort, 7,5 milliarder kr. Man er nødt til å komme med en plan for gjeldslette til helseforetakene. Man er også videre nødt til å gjøre mer med skjevfordelingen mellom helseforetakene, og man er videre helt nødt til å gjøre noe med tilskuddene til hvert enkelt helseforetak.

Statsråd Giske sa han ble utfordret til å komme med lekkasjer fra statsbudsjettet. Ja, jeg utfordrer statsråd Brustad til senere å kunne kommentere det samme, og ser fram til å få et svar som i hvert fall vil sørge for at pasientene får hjelp. Det gjør de ikke i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [12:57:39]: Det overrasker meg at Fremskrittspartiet har vært så lite opptatt av kriminalitetsbekjempelse hittil i denne debatten, så alvorlige utfordringer som vi står overfor. Gjengkriminaliteten skal bekjempes. Regjeringen har sørget for at politiet er styrket, og politiet selv har samordnet sin innsats. Det skal komme en raskere reaksjon. Svarte BMW-er og annen luksus betalt med kriminelt utbytte skal inndras. Forebyggende innsats for å hindre rekruttering skal styrkes. Men Fremskrittspartiet har altså vært fraværende i denne debatten.

Vi skylder innvandrermiljøene som er lovlydige, at gjengene ikke får gå fri. Hva vil Fremskrittspartiet gjøre for å stille opp for innvandrermiljøene og forebygge gjengkriminalitet?

Harald T. Nesvik (FrP) [12:58:31]: Det var et godt helsespørsmål, må jeg si.

Utgangspunktet for mitt svar er følgende: Jeg tror det er Arbeiderpartiet som har vært fullstendig fraværende på banen, for hvis det er et parti i denne sal som har fremmet forslag på forslag på forslag i forbindelse med kriminalitetsbekjempelse, så er det jo Fremskrittspartiet. Vi har gang på gang fremmet forslag om økte bevilgninger til politiet, til domstolene og til fengselsvesenet, nettopp for å kunne ta unna dette. Jeg tror kanskje den desidert beste måten en kan skjerme de lovlydige innvadringsmiljøene på, er nettopp å sørge for å straffe de personene som gjør det gale, for det er de som faktisk ødelegger for dem som er lovlydige. Det bør også Regjeringen snart ta inn over seg, og sørge for at de som gjør noe galt, blir straffet og utvist – det er også en mulighet.

Magnar Lund Bergo (SV) [12:59:26]: Representanten Nesvik tar utgangspunkt i de store utfordringene, og han snakker om forskjeller i tilbud og at bostedsadresse bestemmer. Dette er gode reflekser. Det som stadig forundrer meg med refleksene til Fremskrittspartiet, er at de slutter å virke når man kommer til Svinesund. Det er slik at hvor vi er født og hvor vi bor, er ganske bestemmende for hvilken skjebne vi skal ha her i livet. Det betyr at internasjonal solidaritet er noe av det viktigste Norge kan bidra med.

Fremskrittspartiet uttrykker at de ønsker å begrense innvandringen til Norge og i stedet hjelpe flyktninger nær deres hjemland. Samtidig uttrykker partiet at de ønsker radikale kutt i overføringene til bistand. I en situasjon der nesten alle piler peker rett vei for Norge, ønsker Fremskrittspartiet å kutte hjelp til dem som har det aller dårligst i verden. På hvilken måte vil Fremskrittspartiet hjelpe flyktninger nær deres hjemland, samtidig som de vil kutte radikalt i bistanden?

Harald T. Nesvik (FrP) [13:00:36]: I u-hjelpsdebatten og innvandringsdebatten som vi har gående i Norge, har Fremskrittspartiet vært med, og vil delta for fullt hele veien.

Når det gjelder det som har å gjøre med å hjelpe i hjemlandet, viser alle undersøkelser at man får hjulpet så veldig mange flere hvis man kan hjelpe dem i nærområdet. Kostnaden er helt annerledes. Muligheter uten at man blir dradd vekk fra sitt kulturelle og vanlige ståsted, gjør også at det er mye lettere å få igangsatt tiltak i det området.

Fremskrittspartiet har aldri sagt at hele det budsjettet som foreligger, skal bort. Vi vil satse på bl.a. katastrofehjelp og hjelp i nærområdet, slik at man kan få hjulpet flest mulig. Regjeringen fører en politikk som gjør at vi hjelper et veldig lite antall her i Norge, og det gjør at midler brukes på få personer i stedet for å brukes der de gjør mest nytte.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:01:37]: Jeg lurer på hvor lenge Fremskrittspartiet skal rope krise, krise på de fleste samfunnsområdene. Det er krise i helsevesenet, det er krise i eldreomsorgen. Aldri før er det brukt så mye midler til spesialisthelsetjenesten, aldri før har kommunene fått slike store økonomiske løft som de har fått i inneværende år. Vi trenger ikke røpe mye ved å si at budsjettet på fredag vil fortsette å gi spesialisthelsetjenesten og kommunene tilstrekkelige midler.

Jeg ble litt forundret, for jeg er faktisk opptatt av at vi her på Stortinget skal prøve å komme fram til noen felles løsninger. Det virker på en måte som om Fremskrittspartiet melder seg ut fra å delta. Jeg har lyst til å invitere Fremskrittspartiet, når vi skal behandle omsorgsmeldingen over jul, til å være med og være konstruktive, slik også de andre partiene på Stortinget har sagt at de ønsker å bidra.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:02:44]: Jeg skal love at Fremskrittspartiet skal være konstruktive, som vi alltid er i den type debatter. Vi skal være med i debatten, og vi skal være med og fremme forslag til løsninger. Vi har i hvert fall også som det eneste partiet allerede i utgangspunktet levert et representantforslag knyttet til omsorgssektoren og en alternativ finansieringsmåte av pleie- og omsorgssektoren, nettopp for å bruke også den økonomiske biten som et incitament.

Når man snakker om krise: Det som bekymrer meg mest, er at representanten Skjælaaen her gir uttrykk for at han ikke kjenner til at det er noen krise i sykehusene. Man skyver rett og slett vekk det faktum at sykehusene innrapporterer at pasientene på enkelte områder nå snart ikke får behandling i sykehus fordi det ikke er penger til det. Vi ser ferdige, åpne avdelinger på St. Olavs Hospital i Trondheim som ikke kan tas i bruk på grunn av pengemangel.

Det er på tide at også regjeringspartiene tar inn over seg at situasjonen i spesialisthelsetjenesten må det gjøres noe med, slik at norske pasienter får den hjelpen de har behov for, også innenfor de tidsrammene de har behov for den.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Finn Martin Vallersnes (H) [13:04:11]: Det utenrikspolitiske bildet de siste ukene og månedene gir grunn til dyp bekymring. La meg ta noen eksempler:

• Befolkningen i Irak er utsatt for en opptrapping av den interne terrorismen og politiske destabiliseringen.

• I Afghanistan har Taliban og Al-Qaida styrket seg og trappet opp angrepene på ISAF, der det norske forsvaret deltar.

• I nabolandet Iran fortsetter myndighetene å trosse FN, og arbeider videre med sitt destabiliserende atomprogram.

• I Libanon erklærte Irans lokale protesjé en krig mot Israel, som førte til store ødeleggelser og oppildnet stemningen i hele regionen.

• På Gazastripen har Israels krigføring mot islamistene ført til store ødeleggelser, og den politisk og væpnede konfrontasjonen mellom Fatah og Hamas øker i styrke.

• I Sudan trosser regimet FN, nekter å slippe inn en FN-styrke og lar grusomhetene i Darfur gå sin gang.

Tør vi forestille oss hva som kan skje de nærmeste årene, hvis noen, eller si samtlige, av disse konfliktene fortsetter å bære galt av sted:

• full borgerkrig i Irak, muligens med intervensjon fra nabolandene

• store tap for ISAF-styrken

• Iran som besitter atomvåpen og truer andre stater i regionen

• Hizbollah som ruster seg opp på ny med iransk og syrisk hjelp, øker sin politiske innflytelse i Libanon og starter en ny krig

• full palestinsk borgerkrig som fører til sammenbruddet av den palestinske selvstyremyndigheten

• fortsettelse av forfølgelsen, volden og lovløsheten i Darfur

Dette er dessverre ikke fantasifulle skrekkvisjoner, men mulige utfall av virkelige prosesser som pågår i dag. Jeg håper inderlig at disse prosessene vil bli snudd. De kan og må bli snudd, og Norge må gjøre sin del av jobben med å snu dem.

For heller ikke her hjemme er freden og fordrageligheten hva den pleier å være. En terroraksjon midt i vår egen hovedstad har vært under planlegging. Det viser at Norge er et land i verden, en del av verden, på godt og vondt. Det skal vi ta konsekvensene av, ikke gjemme det bort med noen stikkord nederst i en tale.

Det var derfor med stor interesse og forventning jeg lyttet til trontalen og meldingen om rikets tilstand. Hva er Regjeringens svar på vår tids alvorlige sikkerhetsproblemer? Hva er Regjeringens virkelighetsoppfatning, Norges muligheter, kapasiteter og ansvar?

Det lå noen signaler fra Regjeringen i meldingen, delvis også i trontalen, men langt mindre enn forventet. Jeg savner en klar beskjed fra Regjeringen, ikke om hvorvidt disse utfordringene finnes, det vet vi jo alle, men hvor viktige de er på Regjeringens prioriteringsliste – hvor viktige de er for Norge.

Skal vi møte disse utfordringene, har det en militær side, og det har en juridisk rettslig side relatert bl.a. til grensekontroll og politi, områder der vi nyter godt av Schengen-tilhørigheten vår. Vi må også gjøre noen viktige valg i balansen mellom frihet og demokrati på den ene siden og kontroll og sensur på den andre siden. I USA går det en opphetet debatt om lovforslag som flytter nettopp denne balansen mot mer kontroll. Men det gjelder jo også hos oss. Jeg gleder meg derfor over fellesuttalelsen fra 30 europeiske riksadvokater som slår fast at terrorisme skal bekjempes med det sivile samfunns rettsmidler. «Svikter våre samfunn på disse områdene, er det en seier for terror som virkemiddel,» skrives det i Aftenpostens leder for to dager siden. Har vi en regjering som forstår, og som engasjerer seg i denne grunnleggende problemstillingen? Trontalen og redegjørelsen gir ingen svar på det.

Det er grunn til bekymring, for vi vet at den rød-grønne leiren er dypt splittet i sikkerhetspolitikken. Det er de som mener at all bruk av militærmakt er forkastelig, som undergraver norske menn og kvinner som setter sitt liv på spill for å bygge fred og utvikling utenfor Norges grenser, som mener at NATO, vår viktigste allierte, truer verdensfreden og dermed også Norge. På stikk motsatt side finnes de i regjeringsapparatet som, i likhet med Høyre, mener at militærmakt – med alt hva den innebærer – kan være nødvendig, sammen med de andre virkemidlene. Vi har sett denne spenningen i mange år. Vi ser den i Soria Moria-erklæringen, vi har sett den i Regjeringen, i Stortinget, på plenen foran Stortinget, i media og på Internett.

Det er grunn til stor bekymring.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV) [13:08:47]: Jeg har lyst til å starte mitt innlegg med først å takke statsministeren fordi han så klart slo fast at vår energipolitikk i framtida skal bygge på de forpliktelsene vi har i forhold til vårt klimaansvar, og at Soria Moria-erklæringen står fast på de områdene. Det er en av de aller viktigste sakene som denne regjeringen kan ta fatt i, og som betyr noe for livsgrunnlaget for dem som skal komme etter oss. Noen større sak går det vel ikke an å ha på dagsordenen og forplikte seg i forhold til.

I tillegg til det er jeg veldig glad for at det er stortingspresidenten som sitter i stolen nå, for jeg har også lyst til å takke stortingspresidenten for talen ved åpningen. Det var en betimelig påminnelse til oss alle om at fattigdomsproblemet, både globalt og nasjonalt, er et av de store temaer som vi må ta på oss å aksle trøya for å gjøre noe med. Der er det slik at det kanskje ikke er så lett å nå fram, med alt presset som kommer fra andre sterke pressgrupper. Jeg har lyst til å sitere noe jeg leste i en avis i dag. Det er politisk rådgiver i Rådet for psykisk helse som sier at i et rope- og skrikedemokrati ligger det et stort ansvar på de folkevalgte for å se de usynlige. Det er et ansvar og en utfordring som Stortinget er gitt av presidenten, og den utfordringen må vi ta.

Så til fattigdomspolitikken. Det har vært flere talere fra opposisjonen på talerstolen i dag som har fått det til å høres ut som om denne regjeringen fører videre den fattigdomspolitikken som den forrige regjeringen hadde. Nei, det er ikke riktig. Det er flere av oss som er utålmodige, og veldig utålmodige, med hensyn til at Regjeringen skal gjøre mer. Men det er altså ikke tvil om at denne regjeringen har tatt kraftige løft på dette området i sitt første budsjett, der de økte budsjettene med 500 mill. kr på dette området. I tillegg til det reverserte man kutt når det gjaldt kuttene overfor de arbeidsledige. Og det er ikke småpenger! Det er summer som i forhold til f.eks. feriepenger til neste år vil beløpe seg til 750 mill. kr til folk som er uten arbeidsinntekt. Det gjelder permitteringsregelverket, der det er 180 mill. kr, og det gjelder statsgarantien for lønnskrav til folk som mister lønna si når bedrifter går konkurs. De innstramningene som den forrige regjeringen gjorde på disse områdene, traff jo midt i blinken – innertier – for dem som hadde det vanskeligst.

Forventningene mine til årets budsjett er høye, men jeg tror ikke jeg kommer til å bli arbeidsledig etter dette budsjettet! Jeg tror jeg kommer til å ha en jobb framover med å presse på dette området. Det skal være en fornøyelse å gjøre det, for det er nødvendig. Men spesielt til Høyre, som nå er ute – høyt og lavt – og snakker om at vi skal investere i mennesker, og at det er det aller viktigste vi skal gjøre, har jeg lyst til å si: Ja, det var den regjeringen som strammet inn på tiltakene til de arbeidsledige, det var den regjeringen som endret regelverket slik at det var færre som fikk tilbud om tiltak fra arbeidsmarkedsetaten. Jeg er hjertens enig med Høyres leder, Erna Solberg, når hun snakker om lese- og skriveopplæring. Men det er da underlig at det kom i det sekundet som den forrige regjeringen gikk av. Dette er en kamp jeg tror vi skal føre sammen, men jeg synes det er litt uredelig hvis man framstiller det som en kamp som Høyre nå på en måte heroisk skal føre videre alene. Det er altså ikke riktig.

Til slutt: Jeg har hørt på debatten i dag og forundres litt over at man liksom ikke helt greier å velge mellom at man synes at denne regjeringen gjør akkurat det samme som den forrige regjeringen, og at denne nye regjeringen har gjort fryktelig mye dumt. Jeg tror man snart må velge om man synes det Regjeringen gjør er bra, i tråd med det man sjøl har gjort før, eller om man synes det er feil. Jeg mener det er veldig stor forskjell på denne regjeringen og den forrige. Det gjelder hovedretningen i politikken, som går på satsing på fellesskapet framfor større skatteletter til de rikeste. Det synes i kommuneøkonomien, som i eldreomsorgen, som også Høyres representanter var opptatt av i sine innlegg. Det blir altså ikke flere i arbeid av å kutte i kommuneøkonomien. Det blir færre i arbeid av det. Det blir færre kvinner som får arbeid, og det blir færre eldre som får eldreomsorg. Derfor er dette et verdivalg, og den politikken henger sammen. Man er altså nødt til å ta et valg, og det valget må også Høyre stå for. De kan ikke late som om en politikk med kutt på disse viktige områder treffer på det som de i dag står og sier, nemlig at det er viktig at man skal investere i mennesker og få flere i arbeid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [13:13:59]: Jeg har lyst til å stille representanten følgende spørsmål:

SV og representanten Karin Andersen har snakket varmt om å bedre levekårene for de fattige og bekjempe fattigdom. Ifølge Norsk Pensjonistforbund har vi i dag 246 000 norske minstepensjonister som lever under fattigdomsgrensen til OECD. Mener representanten at minstepensjonistene har er verdig økonomi? Og kan representanten garantere at den sittende regjeringen vil gi minstepensjonistene en inntekt som er på linje med eller ligger over fattigdomsgrensen til OECD?

Karin Andersen (SV) [13:14:47]: Representanten Eriksson vet utmerket godt at vi skal behandle et forslag om pensjonsreformen i Stortinget, og da vil vi behandle helheten i pensjonssystemet vårt.

Jeg har lyst til å si at det er riktig at det er noen minstepensjonister som har det veldig vanskelig, men det gjelder ikke alle. Jeg skal følge med i den utviklingen, men jeg mener bestemt at hvis vi skal bruke store penger på den eldre delen av befolkningen vår, er det aller viktigste og det første vi må gjøre å sikre at det er nok penger til eldreomsorgen. Det er det aller viktigste vi kan gjøre for den aldersgruppen. Der er det mangler, det erkjenner Regjeringen. Derfor har vi styrket kommuneøkonomien, og derfor jobbes det nå også systematisk for å se igjennom hele omsorgssektoren, slik at vi har et tilbud som er verdig, til dem som trenger vår oppmerksomhet mest.

Inge Lønning (H) [13:16:00]: På ett område skiller i hvert fall denne regjeringen og dens støttepartier seg ut: Den har norgesrekord i å skryte av seg selv. Men det er en formidabel forskjell mellom velgernes evaluering og Regjeringens egen evaluering. Det partiet Karin Andersen representerer, har falt som en stein på gallupen etter valget, og de to andre regjeringspartiene har gjort det i enda høyere grad. Er det slik å forstå at velgerne er dumme, eller overveier man å følge Bert Brechts råd om å skifte ut folket, siden det ikke skjønner hvor strålende regjering man har fått?

Før valget ble det sagt fra statsministeren at det ikke skal gis fem øre i skattelette til noen før det skinner av eldreomsorgen. I flommen av budsjettlekkasjer har vi fått vite at det skal gis et par hundre millioner kr i skattelette til de fagorganiserte, og i dag forteller landbruksministeren om 50 mill. kr til skogeierne i dette land. Det er en relativt selektiv form for skattelette, for det er en kvittering tilbake til sponsorene for regjeringspartiene. Men mener Karin Andersen at dette er å hjelpe dem som har minst i dette land?

Karin Andersen (SV) [13:17:15]: For det første vil jeg korrigere. Det er ikke riktig at SV har falt som en stein på meningsmålingene. Det er et feil bilde.

Så tror jeg at noe av den uroen som folk føler, er at de har store forventninger til denne regjeringen knyttet til Soria Moria-erklæringen, som er den mest radikale regjeringserklæring som jeg tror noen regjering har hatt. Det betyr at man ønsker at de løftene som står i Soria Moria-erklæringen, skal innfris. Vi har hørt statsministeren i dag forsikre oss om at i morgen får vi et godt budsjett, som vil gjøre at velgerne også får resultater. Det er det de venter på, og det jobber vi for at de skal få framover. Jeg har overhodet ingen tro på at det er velgerne som er dumme, men jeg tror at velgerne er kritiske. De er kritiske og forventningsfulle til et prosjekt som de har store forhåpninger til, for det er denne politikken de ønsker seg, og ikke den forrige regjeringens politikk.

Vera Lysklætt (V) [13:18:29]: Jeg vil ta opp to temaer i denne replikken.

Representanten Karin Andersen har i mange år vist et sterkt engasjement i sosiale spørsmål, spesielt fattigdomsproblemer. Det synes vi i Venstre er positivt, og vi deler dette engasjementet. Venstre mener det er nødvendig å sikre alle som ikke har egen arbeidsinntekt, en garantert minsteinntekt, også kalt borgerlønn, knyttet til en individuell plan. Mitt første spørsmål til representanten Andersen er om vi kan forvente støtte for denne tanken i en regjering der SV er med, og et politisk samarbeid om denne saken.

Det andre spørsmålet er ikke på Andersens saksfelt, men siden hun er en sentral representant for samme parti som kunnskapsministeren, vil jeg spørre om den dramatiske læreboksituasjonen i den samiske skolen. Per i dag foreligger ikke lærebøker utarbeidet etter de nye læreplanene i Kunnskapsløftet. Hva vil SV og Regjeringen gjøre med dette?

Karin Andersen (SV) [13:19:30]: Det siste spørsmålet må jeg bare henvise til representanter som er inne i det temaet til daglig. Det må jeg bare si jeg ikke kan svare på.

Til det første spørsmålet: Ja, de to viktigste politiske sakene jeg jobber med, er miljø og fattigdom. Venstre har borgerlønn som et av sine forslag. Jeg mener at det er verdt å se videre på et slikt forslag, men den jobben jeg skal gjøre framover i Stortinget, bygger på Soria Moria-erklæringen. I Soria Moria-erklæringen står det at vi nå skal jobbe sterkt for å få til en myk arbeidslinje som virker, at vi skal ha et løft for de aller fattigste, og en hel rekke andre tiltak i fattigdomspolitikken – bl.a. utvikling av det som i Soria Moria-erklæringen er nevnt som velferdskontrakter, men som skal være en rettighet for dem som i dag ikke har rettigheter i folketrygden, til også å få tiltak og oppfølging. Det er et veldig godt steg i den retningen som også Venstre ønsker å jobbe for, for disse menneskene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [13:21:06]: Da Rosenborg-trener Per-Mathias Høgmo kom tilbake etter et langt sykefravær, uttalte han til Dagsavisen:

«Jeg har sett hva sosialdemokratiet har bygd – et system som ivaretar den enkelte. Et system der du blir tatt vare på uavhengig av pengebok.»

Det er nettopp det som er det sentrale i sosialdemokratiet: at alle skal bli tatt vare på, at alle skal være med – uavhengig av hva du er, hvor du kommer fra, og hvor mange penger du har.

På mange områder har vi fortsatt store uløste oppgaver. Derfor går Regjeringen systematisk til verks for å styrke fellesskapsordningene. Det var det folket valgte sist høst: velferd framfor skattelette, fellesskapsløsninger framfor privatisering.

Vi har i altfor mange år hørt om barn som ikke får plass i barnehagen, og fortvilte foreldre som har måttet vurdere å slutte i arbeid. Det er på høy tid å la unge familier slippe denne usikkerheten. Stoltenberg-regjeringen sier derfor klart fra at alle kluter skal settes til for å få full barnehagedekning i løpet av 2007. Alle skal med, alle som ønsker det, skal få plass.

Det er en betydelig verdi for et samfunn å ha en skole der barn med vidt forskjellig bakgrunn ikke bare får like godt utdanningstilbud, men også møter hverandre og leker med hverandre på tvers av ulik bakgrunn. Noe av det første den rød-grønne regjeringen gjorde, var derfor å sette en stopper for høyresidens planer om privatisering og oppsplitting av skoletilbudet.

Nå tar vi nye grep for å sikre at ingen faller utenom. Inger B. Thommessen skrev i Dagsavisen den 28. august i år om dem som ikke har råd til å betale 15 000 kr for skolebøker i videregående skole. Mens høyresiden i alle år har sett gjennom fingrene med dette problemet, tar Stoltenberg-regjeringen tak i det. Vi har sett varslet innføring av gratis læremidler i videregående skole for alle. Innen 2009 skal ingen lenger behøve å bekymre seg for om de har råd til å kjøpe læremidler.

Per Egil Haga i Det sentrale eldrerådet i Oslo uttalte seg til Dagsavisen tidligere i år om sykehjemstilbudet i Oslo:

«Får du dusje én gang i uken, er du heldig.»

Flere steder i landet har man gått over til dusjing for eldre annenhver uke, også for dem som er inkontinente. Sånn kan vi ikke ha det.

Det er selvfølgelig ikke pleiernes feil at de ikke har tid til å gi de eldre nødvendig pleie. Problemet ligger i at eldreomsorgen altfor lenge har blitt for lavt prioritert. Det vil den nye regjeringen rette på. I det siste budsjettet som Per-Kristian Foss la fram, ville han bevilge 6 milliarder kr i nye skattelettelser. Stoltenberg-regjeringen brukte heller 5,7 milliarder kr til å styrke bl.a. eldreomsorgen i kommunene. Det gav et bedre tilbud til de eldre.

Jeg får stadig henvendelser fra personer som av en eller annen grunn har havnet utenfor arbeidslivet. Mange forteller om en langvarig runddans mellom ulike offentlige kontorer. Nå gjennomføres en reform som skal sikre at alle som er uføre eller arbeidsledige, kan henvende seg til ett kontor for å få hjelp. Men Regjeringen vil gå lenger: Gjennom forpliktende avtaler skal folk sikres tilbud som gir en vei til aktiv deltakelse i arbeid framfor passivt mottak av stønad. Vi vil ha alle med!

Nyankomne asylsøkere har særlige problemer med å komme inn i arbeidslivet. Språket er ofte en barriere. Derfor gjeninnføres norskopplæringen i asylmottakene, som Bondevik-regjeringen avviklet. Det gjør også dagliglivet i asylmottakene enklere og mer meningsfylt. Alle skal få ta del i samfunnet og i arbeidslivet.

Norge er et av verdens rikeste land. Vi har en særlig forpliktelse til å bekjempe fattigdom og nød. Og vi ser at bistanden virker. Den bidrar til å bygge opp demokratiske styresett, rettsvesen, utdanningsinstitusjoner og helsevesen. Den bidrar til at de fattigste menneskene i de fattigste landene skal få bygge sin egen framtid. Regjeringens mål er at minst 1 pst. av BNI skal gå til bistand. Også internasjonalt må vi ta sikte på å trekke alle med.

Store mål nås ikke over natten. Men de nås aldri om man ikke går i riktig retning. Trontalen viser tydelig at Norge nå styres i en annen retning enn for et år siden: mot sterkere fellesskap, mot et samfunn der alle skal bli inkludert, der alle skal bli sett, og der alle skal merke at de er en del av fellesskapet – også om du er blitt syk, også om du ikke tjener masse penger, også om du har trådt feil. Alle skal med! Ingen skal bli stående igjen utenfor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [13:26:10]: Vi hører i dag fra representanter i regjeringspartiene, inkludert lederen av finanskomiteen, at man ønsker å prioritere en rekke områder. Mange av de områdene man nå nevner, er områder som Fremskrittspartiet vil være enig i at man skal styrke.

I fjor da vi behandlet statsbudsjettet og Fremskrittspartiet foreslo at en rekke områder skulle styrkes, fikk vi høre at det å bruke mer penger ville skape press i økonomien. Og det var for regjeringspartiene ikke å anbefale. Når vi nå hører at man faktisk har tenkt å prioritere en rekke nye områder – og jeg antar at man bl.a. på grunn av denne handlingsregelen nå får mulighet til å bruke mer penger, siden man faktisk får et mye større oljefond – er egentlig mitt spørsmål til Arbeiderpartiet: Hvorfor mener Arbeiderpartiet nå at det er fornuftig å sprøyte inn atskillig flere milliarder kroner i norsk økonomi i 2007 enn i 2006, all den tid Regjeringen selv hevder at presset i økonomien er stort, at arbeidsledigheten er rekordlav, og at det ikke finnes ledig kapasitet? Eller er det slik at ansvarlig økonomisk politikk defineres ut fra hvor mange milliarder kroner handlingsregelen til enhver tid gir?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [13:27:16]: Jeg skal forsikre replikanten om at det budsjettet som legges fram i morgen, er godt tilpasset den økonomiske situasjonen i landet.

På den annen side har vi sett at Fremskrittspartiet har lagt fram budsjetter som innebærer at man bruker 20–30 milliarder kr mer pr. år. Og hvem kan bedre gi en analyse av virkningene av det enn sjefen for Norges Bank, som på direkte spørsmål i Stortingets finanskomite har slått fast at det vil ha en umiddelbar virkning på renten, som vil gå opp, og det vil ha en umiddelbar virkning ved at den konkurranseutsatte sektoren vil miste tusenvis, for ikke å si titusenvis av arbeidsplasser.

Samtidig, når Fremskrittspartiet snakker om at de ønsker å øke bevilgningene, er Fremskrittspartiets store utfordring at de virkelig vil ha et helt annet system for velferdsordningene. De ønsker å utvikle private skoler der Arbeiderpartiet ønsker å styrke fellesskolen. De ønsker å utvikle private sykehus der Arbeiderpartiet ønsker å styrke felles sykehus. Vi er opptatt av å styrke fellesskapet. Fremskrittspartiets system vil være å styrke dem som har mest penger fra før.

Jan Tore Sanner (H) [13:28:27]: Karl Eirik Schjøtt-Pedersen startet med å sitere en fotballtrener. La meg starte med en annen, som sa at det norske fotballaget skulle i hvert fall ikke drive med rød-grønn fotball, som innebærer å love mye og levere lite.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen betegnes ofte som handlingsregelens far. Det er en regel som skal gi oss muligheter til å bruke flere oljekroner i årene som kommer. Det er fantastiske muligheter oljeinntektene gir oss til å gi folk trygghet for at pensjonen kommer inn på konto, samtidig som vi har større muligheter til å investere i fremtiden. Og da handlingsregelen ble etablert, sa Karl Eirik Schjøtt- Pedersen at oljepengene som skal brukes i norsk økonomi, skal brukes til å investere i infrastruktur og vei. De skal brukes til å investere i forskning og utvikling, i mennesker, og de skal brukes til lavere skatter, vekststimulerende skattelettelser.

Det vi har hørt ved budsjettlekkasjene så langt, tyder på at man har tenkt å bruke pengene til alt mulig annet. Mitt spørsmål er om Karl Eirik Schjøtt-Pedersen står fast på det han mente i 2001, nemlig at oljepengene skal brukes til infrastruktur og vei, til kunnskap og til vekststimulerende skattelettelser?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [13:29:45]: Først: Jeg har registrert det utsagnet fra en annen fotballtrener. Jeg er derfor veldig glad for at når budsjettet skal presenteres for Stortinget, vil man se at Regjeringen leverer det den har lovet. På alle punkter følger man opp regjeringserklæringen, Soria Moria-erklæringen, som ligger til grunn for Regjeringens politikk. Det er jo slik at det er en erklæring som gjelder for fire år. I løpet av de fire årene vil man se en klar dreining av norsk politikk, fra utviklingen med skattelettelser til dem som har mest og en utvikling i retning av flere private tilbud, over til en utvikling der man styrker fellesskapet og styrker de felles velferdsordningene. Det vil man se i morgendagens budsjett. Det kan jeg forsikre om at man også kan se i budsjettet for det etterfølgende år og i det budsjettet som legges fram for 2009.

Så står jeg fast ved at det er viktig at vi legger til rette for at vi kan både skape og dele. Det gjorde vi i det budsjettet som den forrige Stoltenberg-regjeringen la fram. Jeg føler meg overbevist om at det også gjelder i det budsjettet som kommer i morgen. For Regjeringen er det viktig å ha en balanse: Vi må skape mer for å ha mer til fordeling, men så må vi også sørge for en rettferdig fordeling av det vi deler.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:30:59]: Et øyeblikk lurte jeg på om Karl Eirik Schjøtt-Pedersen var i ferd med å utnevne Rosenborg til en slags sosialdemokratisk toppklubb, men det gikk heldigvis ikke så langt. Derimot kan jeg godt følge opp terminologien.

«Alle skal med!» sa Schjøtt-Pedersen. Det er en utfordring at i det siste året har antall uføretrygdede økt med nesten 10 000 personer, og om lag 30 000 står i kø for tilbud om yrkesrettet attføring. I vår møtte Regjeringen den utfordringen med å kutte i bevilgningen nettopp til attføringstiltak og svekke tilbudet til dem som har behov for langvarige attføringstiltak. Jeg vil derfor spørre Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Vil Arbeiderpartiet fortsatt støtte opp om en politikk som går ut på at de som har behov for lengre attføringsløp, skal få et svekket tilbud, for å finansiere satsingen på dem som skal gjennom kortvarige tiltak? Er det slik køen på 30 000 personer skal reduseres?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [13:32:06]: Jeg synes det er viktig å understreke at vi har hatt en kraftig nedgang i arbeidsledigheten i løpet av det siste året. Hvis jeg ikke tar veldig feil, har ledigheten gått ned med 22 000 personer.

Vi er opptatt av at de som har mulighet til å bidra i arbeidslivet, skal ha mulighet til å gjøre det, bl.a. gjennom attføringsløp. Da er jo et grunnleggende poeng nettopp det som jeg er glad for at representanten Syversen, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet er enige om, at vi må ha en politikk som gjør at alle er med. Derfor kommer det også til å prege det økonomiske opplegget Regjeringen legger fram i morgen, at vi må ha en utvikling i retning av at vi f.eks. legger til rette for at barna skal ha anledning til å få et barnehagetilbud, at vi styrker skoletilbudet slik at alle kan være med, at vi ikke utvikler private tilbud for dem som har mest penger, men satser på fellestilbudene som er så viktige for samfunnslimet, satser på utbygging av helsetjenestene slik at de når alle, og ikke bare private løsninger for de få. Dette er viktige elementer i politikken som Kristelig Folkeparti og den nåværende regjeringen er enige om, og som jeg håper vi også kan stå sammen om i årene som kommer.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:33:37]: Varme og lys i boligene og kraft til næringslivet er noen av de viktigste samfunnsoppgavene som Stortinget har med å gjøre. Går strømmen, stopper samfunnet. Det er akkurat det vi når står i fare for å oppleve. Strømprisene er rekordhøye, og flere energimyndighetsorganer sier at det er fare for kraftkrise allerede til vinteren.

Folk flest merker nå konsekvensene av en feilslått energipolitikk over lang tid. Situasjonen har ikke oppstått over natten, men Regjeringens handlingslammelse viser at den heller ikke vil bli løst med det første. Vi opplever mye prat, men det er veldig få konkrete tiltak for å rette opp situasjonen, både på kort og på lang sikt. Foreløpig er den mest konkrete anbefalingen fra miljøvernministeren å dusje mindre og skru av varmen. SV har åpenbart heller ingen ambisjoner om å gjøre noe med situasjonen, siden både miljøvernminister Bjørnøy og energipolitisk talsmann i SV har sagt at de regner med at strømprisene blir høye i god tid framover. Støtte til pelletskaminer er så langt det eneste konkrete tiltaket som er fremmet i Stortinget av Regjeringen, og her er fortsatt ikke tildelingskriteriene avklart. Folk risikerer altså å kjøpe pelletskaminer som de så ikke får støtte til fra Regjeringen. De som sliter mest med strømregningen, har jo selvsagt ikke råd til å kjøpe pelletskaminer i det hele tatt.

Regjeringens energipolitikk preges av mye intern krangel og uenighet. Enoksen må stadig megle mellom Arbeiderpartiet og SV, og må oppleve mange utspill fra enkeltrepresentanter. Det kan ikke tolkes som annet enn at det er manglende tro internt i Regjeringen på at de har en god strategi for å løse utfordringene.

Regjeringspartiene sier at de skal endre energiloven, men de har helt glemt at energiloven ble revidert så sent som i 2005. Da hadde faktisk Arbeiderpartiet og Senterpartiet ingen innspill til endringer. Nå tror de at de skal få endret energiloven og tvinge flere kraftprosjekter på banen. Men de bør heller gjøre noe med de over 300 kraftprosjektene som allerede ligger i Olje- og energidepartementet til behandling. Det er nok prosjekter, men man mangler politisk handlekraft. Enoksen, energiministeren, åpner døren, miljøvernministeren stenger den igjen.

Fremskrittspartiet har fremmet en rekke forslag det siste året, men regjeringspartiene har stemt imot. Fremskrittspartiet har ønsket en tiltaksplan for gasskraftverk. Vi har foreslått en energipolitisk handlingsplan. Vi har foreslått en samlet plan for vindkraft, tiltak for småkraft, grønne sertifikater sammen med svenskene, oppussing og oppgradering av vannkraft, styrking av Statnetts arbeid med forsyningssikkerhet og statlig myndighetsansvar for infrastruktur for naturgass. Alt dette har regjeringspartiene stemt imot fordi de sier de har andre tiltak. Hvilke tiltak?

De har sagt at de skal pusse opp eksisterende vannkraftverk. Så kommer det et prosjekt i Møre og Romsdal, Verma Kraftverk. Det blir automatisk avslått. Regjeringen har lovet å satse på vindkraft, men signalene som kommer fra vindkraftbransjen, er at Regjeringens støtteordning blir altfor dårlig og ikke vil bli benyttet. Regjeringen har lovet å satse på småkraftverk. Det eneste de har gjort, er å kreve fylkesvise planer, som utsetter hele framdriften. Regjeringen har lovet å satse på vannkraft, men det første de gjør, er å verne Vefsna og si nei takk til 1 TWh med miljøvennlig og rimelig kraft. Dette føyer seg inn i rekken av de 16 andre store vannkraftprosjektene som de rød-grønne partiene og til dels sentrumspartiene har stemt imot de siste sju årene.

Saken rundt gasskraftverkene illustrerer best rot i Regjeringen i dag. Mongstad må vel karakteriseres som bortimot verdens beste og mest miljøvennlige gasskraftprosjekt. Her får man en utnyttelse av energien som er enormt god. Det vil, sammen med tiltak på raffineriet, gi trygge arbeidsplasser. Det er lønnsomt. Det er nok gass i området, og vi vet at Hordaland stod i fare for å komme i en kraftkrise. Det er en vinn-vinn-situasjon på alle måter. Prosjektet har vært kjent i over et år. Den 15. oktober i fjor sa Kristin Halvorsen at 15 års kamp om gasskraftpolitikken endelig er løst av denne regjeringen. Så sent som i mai i år gikk energiministeren og miljøvernministeren ut med en felles pressemelding der de sa: Vi er helt enige om hvilke rammevilkår som skal være for gasskraftverk.

Og nå står vi her i dag. Det er fortsatt ingen som vet hvilke rammevilkår Mongstad vil få, og det eneste som har skjedd de siste ukene, er at SV har tåkelagt sitt eget standpunkt. Hadde vi bare hatt tåkekraftverk, hadde vi klart å løse energikrisen. Så vel er det ikke.

Regjeringen sier de skal bidra til CO₂-rensing, men de har aldri sagt hvor mye. De skal heller drive på med hemmelige forhandlinger med Statoil for å få realisert dette. Men hvor er forutsigbarheten i en politikk der du skal hemmeligholde rammebetingelser? Sånn kan vi ikke ha det.

Fremskrittspartiet fremmer i dag et forslag for å få i gang gasskraftsaken igjen. Vi mener at staten må ta ansvar for CO₂-verdikjeden ved å opprette et statlig selskap som tar det økonomiske og teknologiske ansvaret for CO₂-rensekjeden. På den måten vil aktørene som kan bygge gasskraftverk, gjøre det uten risiko ved CO₂-rensing, og oljeselskap som ønsker å deponere, vil kunne kjøpe fra CO₂ Håndtering AS. Jeg håper at regjeringspartiene denne gangen viser handlekraft og støtter Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ole-Anton Teigen (SV) [13:39:06]: Fremskrittspartiet vil løse alle klima- og miljøspørsmål på sin måte og har sine egne løsninger på dette som de tror på og fronter i alle sammenhenger. Men i den virkelige verden må vi vise respekt for nasjonale regler, lover og forordninger. Også internasjonale avtaler som Norge har inngått innen klima- og miljøspørsmål, bør en overholde og forbedre i en mer og mer forurenset verden. Mitt spørsmål blir da: Kan vi noen gang i rimelig framtid ha et håp om at Fremskrittspartiet vil vise respekt for nasjonale og internasjonale klima- og miljøavtaler?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:39:39]: Det var et veldig lett spørsmål. Svaret er ja. Fremskrittspartiets politikk bygger på å respektere f.eks. Kyoto-avtalen. Men problemet til den sittende regjeringen er at det ikke er noe sted i Kyoto-avtalen der en stiller krav om CO₂-rensing på gasskraft alt fra første dag. Det er ingen andre land i verden som har krav om CO₂-rensing fra første dag. Det er fullt lovlig å oppfylle Kyoto-forpliktelsene ved å gjøre investeringer i miljøtiltak i u-land og ved å kjøpe kvoter fra utlandet om det er nødvendig. Vi vet at den norske oljeindustrien har sagt at hvis de kan få kjøpe kvoter istedenfor å ha en CO₂-avgift, så skal de garantere at Norge oppfyller sine CO₂-forpliktelser i forhold til Kyoto-avtalen. Det er ingenting i det Fremskrittspartiet foreslår, som bryter med Kyoto-avtalen.

Ola Borten Moe (Sp) [13:40:32]: Denne regjeringen har startet et ambisiøst prosjekt om å rense gasskraft. Det er det enkeltvedtaket som Lavutslippsutvalget la mest vekt på da man la fram sin handlingsplan i går. Det er gitt konsesjoner til mange nye prosjekter, bl.a. til Vikna. Man har klargjort rammebetingelsene rundt allerede eksisterende gasskraftkonsesjoner. Denne regjeringen legger i dag fram sine støtteordninger til ny fornybar energi. Det er satt av 20 milliarder kr til det. I det hele tatt stemmer ikke virkelighetsforståelsen min med Solvik-Olsens når han sier at man har gjort lite.

Det jeg har tenkt å spørre Solvik-Olsen om, gjelder et forslag som han fremmet tidligere i dag, nemlig en sterk reduksjon i avgiftene på elektrisitet til husholdninger. Det gjør man i en situasjon der det er knapphet på forsyning, og man sier at dette vil redusere utgiftene til husholdningene. Men innenfor en markedsramme vil det jo ikke gjøre det. Det blir jo ikke mer strøm av dette, sier Siv Jensen. Og da kommer følgelig prisen til å gå opp. Kan Solvik-Olsen bekrefte at en slik politikk vil forsterke en krise, ikke hindre den?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:41:46]: For det første må jeg korrigere litt av virkelighetsforståelsen til representanten Borten Moe. Det er riktig at Mongstad og Tjeldbergodden har fått konsesjoner, men de har ikke fått utslippstillatelse. Det er det samme som å gi en butikkeier rett til å bygge en butikk, men ikke gi ham rett til å selge noe fra butikken. Det er fullstendig verdiløst. Det er det jeg siktet til med at Regjeringen er handlingslammet.

Til det siste med at det er avklart rammebetingelser: Se på Skogn. Skogn har kommet opp med et kjempegodt nytt prosjekt, der de kombinerer bioenergi og gasskraft. Men da er SV med en gang på banen og sier at da må de ha CO₂-rensing. De får altså ikke garantert opprettholde den konsesjonen de har.

Når det gjelder elavgift, er det riktig at reduksjon av elavgiften ikke gir mer strøm i markedet. Men tror du faktisk at folk flest vil begynne å skru på varmen og åpne vinduene når strømprisen er 60–70 øre pr. kWh? Tror du de gjør det? Nei, det tror faktisk ikke jeg. Den marginale økningen du får for norske husholdninger, vil ikke nevneverdig påvirke prissettingen, som tross alt skjer i et nordisk kraftmarked der de norske husholdningene er en bitteliten andel. Når regjeringspartiene snakker om et toprissystem (presidenten klubber), er det åpenbart at det prissystemet ikke skal gi reduksjon (presidenten klubber igjen) i prisene, men heller en økning.

Presidenten: Presidenten vil minne om taletiden, og dessuten om at man taler til representanten gjennom presidenten.

Steinar Gullvåg (A) [13:43:13]: Olav Duun sier et sted at det er med dyden som med diamanten – blir den for stor, virker den ikke ekte. Det hender den sprekker. Kan representanten Solvik-Olsen huske en statsråd fra en tidligere regjering under en annen kraftkrise anbefale gamle damer å ta på seg genser dersom de ikke hadde råd til å fyre i ovnen? Kan han huske at det var en representant for en regjering som han bekjente seg til? Forholdet er nettopp at den regjeringen som Solvik-Olsen bekjente seg til, er årsaken til de problemene som vi har i energiforsyningen i dag.

Jeg vil spørre Solvik-Olsen: På hvilket tidspunkt i forrige periode, som han er medansvarlig for, fremmet Fremskrittspartiet forslag for å dekke behovet for ny kraft?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:44:22]: Jeg takker for spørsmålet, for det er veldig relevant.

La meg først si at Fremskrittspartiet støttet den forrige regjeringen i budsjettbehandlingen. Men i energipolitikken var det Arbeiderpartiet som var hovedstøttepartner til Bondevik-regjeringen, det var ikke Fremskrittspartiet. La meg begrunne det med å vise til at Fremskrittspartiet bare i 2003 fremmet over 30 konkrete forslag på Stortinget. Samtlige, bortsett fra ett utredningsforslag, ble nedstemt av alle partiene, inkludert de tre partiene som i dag er de rød-grønne. Så Fremskrittspartiet hadde en alternativ politikk allerede da, men også da ble vi nedstemt, det samme som vi blir nå. Fremskrittspartiet var det eneste partiet som gav en klar advarsel da Ormen Lange-utbyggingen ble vedtatt, om at her må vi også gjøre noe med kraftsituasjonen. SV var også bekymret, men det var fordi det kunne medføre bygging av gasskraftverk. Ingen av de andre partiene brydde seg om kraftsituasjonen i 2004, så Fremskrittspartiet har ingen ting å skamme seg over her. Det er Bondevik II-regjeringen og Stoltenberg-regjeringen i dag og i 2001 som burde gjort leksen sin.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:45:50]: For oss som er opptatt av en god skole, var det svært skuffende å legge merke til hvor lite sentralt temaet skole var i trontalen. Jeg må si at følgende setning i talen var ganske så illustrerende:

«Regjeringen arbeider for å styrke den offentlige fellesskolen, og vil våren 2007 legge frem et forslag om endringer i friskoleloven.»

Det denne regjeringen oppfatter som det viktigste tiltaket for å skape en god offentlig grunnskole, er altså på en eller annen måte å ramme de 2 pst. som går i en friskole. Ikke et ord om hvordan vi vil sikre godt kvalifiserte og trygge lærere, ikke et ord om hvordan vi når målet om tilpasset opplæring for den enkelte elev, og ikke et ord om hvordan vi i enda større grad skal få samarbeidet mellom hjem og skole til å fungere. Vi trenger en regjering som har større visjoner for den offentlige skolen enn å gjøre endringer i friskoleloven.

Denne høsten har vi fått alarmerende tall om frafallsprosenten i videregående opplæring. Andelen elever og lærlinger som fullfører videregående opplæring, har gått ned. 67 pst. av elevene som startet på grunnkurs for første gang i 2000, fullførte utdanningen på fem år. Tilsvarende tall for 1999-kullet var 70 pst. Det betyr at én av tre ikke fullfører videregående opplæring. Dette er alvorlig for samfunnet, men mest av alt er det alvorlig for den gutten eller den jenta det gjelder. For det er viktig å ikke glemme at disse tallene representerer enkeltmennesker og ikke minst enkeltskjebner.

Det er flere tiltak som kan settes i verk for å få flere unge til å fullføre videregående skole. Det handler om å bedre rådgivningstjenesten, at alle elever sikres karriereveiledning, og at vi får en enda mer praktisk rettet opplæring på ungdomstrinnet. Men enda viktigere tror jeg det vil være å få fram kunnskap om de sammensatte årsakene til frafallet: Hvorfor velger så mange å avbryte utdannelsen? Hva er hovedårsaken? Hva skjer videre med dem som avbryter utdannelsen? Hva gjør vi med den oppvoksende generasjon? Derfor vil Kristelig Folkeparti ta til orde for at vi må gå grundig inn bak tallene for å finne svar på spørsmålene. Da vil vi ha et mye bedre grunnlag for å finne fram til gode og målrettede tiltak.

Generelt vil jeg si at vi har en god lærerstand. NOKUTs evaluering av lærerutdanningen har imidlertid vist oss at vi ikke har en så god lærerutdanning som vi burde ha. Dette er svært alvorlig både for norsk skole og for de nyutdannede lærerne. Rapporten viser at teori og praksis må knyttes bedre sammen. Derfor går Kristelig Folkeparti inn for at det innføres en mentorordning for nyutdannede lærere. Konkret vil dette gå ut på at nyutdannede lærere skal knyttes opp mot en erfaren lærer det første arbeidsåret. På den måten sikrer vi at vi tar vare på og viderefører all den gode kunnskapen som erfarne lærere sitter med, samtidig som vi gjør overgangen fra å være student til å være i klasserommet enklere for den nyutdannede læreren.

Da Arbeiderpartiet i sin tid tvang seksåringene inn i skolen, gikk alle ressurser med til å skaffe nye lokaler og flere lærere til et nytt årskull. Dette skjedde på bekostning av dem som allerede var i skolen, og særlig ungdomsskolen ble skadelidende. Nå ser vi at Arbeiderpartiet vil gjøre den samme feilen om igjen. Arbeiderpartiets forslag om gratis førskole til alle barn i et halvt år før ordinær skolestart er i realiteten et forslag om å innføre skolestart for femåringene. Foreldre vil bli presset til å sende barna sine på førskolen for ikke å holde barna utenfor kunnskapen.

Kristelig Folkeparti vil legge forholdene til rette slik at foreldrene får mulighet til å tilbringe mest mulig tid med egne barn. Derfor går vi sterkt imot Arbeiderpartiets forslag. Vi vil i stedet satse de ressursene på skolen og gjøre den bedre for dem som er der. Vi trenger flere kvalifiserte og trygge lærere og, som jeg har sagt, tilpasset opplæring for den enkelte elev. Barn må i det minste få lov til å være barn i seks år før de tvinges til å innordne seg på de voksnes premisser.

Regjeringen og regjeringspartiene og deres opposisjonelle har løpt glade ut med budsjettlekkasjer de siste dagene. Hadde de vært en pram, tror jeg den hadde vært kassert. Det har rent blitt litt stille blant opprørerne, og vi som egentlig er i opposisjon, har nå fått mulighet til å være på opposisjonsarenaen alene. Men av alle de glade lekkasjene er det ett sted der det er helt musestille, og det er rundt kirke. Det er altfor stille om trosopplæring, og det vil være et sterkt negativt signal til den norske kirke hvis ikke den opptrappingen som regjeringen Bondevik hadde, blir fulgt opp.

Lars Peder Brekk (Sp) [13:51:05]: Det er lett å slå fast at uten verdiskaping og arbeidsplasser blir det ingen velferd å fordele. Norsk næringsliv er inne i en positiv utvikling, med gode resultater for bedriftene og med høy yrkesdeltakelse. Likevel, økt verdiskaping er nødvendig for å opprettholde velferdssamfunnet og bidra til høy sysselsetting i alle deler av landet. Det forutsetter en økt satsing på forskning og utvikling, på stimulering av entreprenørskap og etablerervilje, på utvikling av sterke næringsklynger på områder der Norge har særskilte fortrinn, og ikke minst på vedlikehold og utbygging av infrastruktur.

Næringslivet preges av økende mangfold og ulike behov. Konkurransen mellom bedrifter og mellom nasjoner dreier seg om jakten på konkurransefortrinn. Det tilsier at næringspolitikken på en helt annen måte nå enn før bør rettes inn mot å identifisere norske fortrinn og styrke dem gjennom valg av både næringspolitiske og generelle virkemidler.

Prinsippet om næringsnøytralitet må vike til fordel for satsing på klart definerte områder som f.eks. marine næringer, skipsfart, verftsindustri, energi, olje og gass osv. Samtidig er det viktig fortsatt å satse på å styrke norsk industri og vareproduksjon. Gjennom forskning og utvikling skal kunnskapsinnholdet i norskproduserte varer og tjenester økes for å sikre konkurransekraft i det internasjonale markedet. Det er nødvendig med økt innovasjonsevne og knoppskyting fra eksisterende bedrifter samt flere nyetableringer fra universitet og forskningsmiljø.

Landbruket er den næringen som har sterkest binding mellom arbeidsplass og boplass, noe som er med og sikrer bosetting i bygdene våre. Det er svært gledelig at Regjeringen og stortingsflertallet gjennom siste jordbruksoppgjør har lagt til rette for økte inntekter og et mer robust landbruk og skogbruk. Senterpartiet vil opprettholde lokal produksjon av matvarer og kjempe for at alle land skal ha rett til å produsere mat til egne innbyggere. Gjennom skjerpet forsvar av våre interesser i WTO og et godt jordbruksoppgjør er arbeidsplasser i landbruket og i næringsmiddelindustrien blitt sikret.

Reiselivsnæringen er stor i Norge, og har potensial for ytterligere vekst. Det unike norske kulturlandskapet er en viktig faktor for opplevelsen av Norge som turistmål. Reiseliv og landbruk har slik sett en felles interesse i å samarbeide om å opprettholde kulturlandskapet gjennom aktiv bruk.

Fiskeri- og oppdrettsnæringen står for store eksportverdier og har stor betydning for bosetting og aktivitet langs kysten. Det skal fortsatt være en kopling mellom distriktspolitiske målsettinger og fiskeripolitikken. I den sammenheng er det arbeidet som er igangsatt av fiskeriministeren med en ny strukturpolitikk for fiskeflåten, viktig. De valg som gjøres her, vil være avgjørende for fellesskapets langsiktige forvaltning og kontroll med havets ressurser og framtidig verdiskaping langs kysten.

Utvikling av petroleumsnæringen i Norge har vært en suksess økonomisk, også når det gjelder å spre aktivitet utover landet. Det har staten gjort gjennom å stille krav til selskapene i forhold til konsesjonstildelinger. Etter hvert som aktiviteten flytter seg nordover langs kysten, er det for Senterpartiet viktig å stille krav til utbygger om at landbaserte aktiviteter også blir utbygd sammen med aktiviteten på sokkelen, for å sikre at kompetanse og aktivitet kommer hele landet til gode. For Senterpartiet er det viktig å sikre bærekraftig utvinning av våre olje- og gassressurser, der hensynet til andre ressurser, spesielt de unike fiskeressursene, blir ivaretatt på en framtidsrettet måte.

En god og effektiv offentlig sektor er en konkurransefordel for næringslivet. Det er viktig å kunne legge til rette for utviklingen av næringslivet i hele landet, gjennom en kvalitetsmessig god og funksjonell offentlig infrastruktur, gjennom sterke kommuner med gode tjenestetilbud, gode helse-, omsorgs- og utdanningsinstitusjoner og satsing på kultur, på veier, kollektivtransport osv. Dette er den brede næringspolitikken.

Reduserte avstandskostnader er kanskje det viktigste bidraget til næringsutvikling utover hele landet. Vi vil bygge Norge. Vi har større tempo, større ambisjoner og mer satsing på vei, jernbane og bredbånd enn våre forgjengere. Vi økte satsingen på vei og bane med over 800 mill. kr mer enn Bondevik II-regjeringen hadde foreslått. Vi har bevilget 120 mill. kr til bredbåndsutbygging, den største satsingen noensinne.

Et historisk løft for barnehagene, skolene og eldreomsorgen er også viktig for næringslivet. Vi har sørget for at de frie inntektene til kommunene øker med 7–8 milliarder kr i løpet av 2007, mens de samlede inntektene øker med om lag 11–12 milliarder kr.

Den differensierte arbeidsgiveravgiften er særdeles viktig for næringslivet rundt i hele landet. Det gir en avgiftsfordel på 5,4 milliarder kr for næringslivet i distriktene.

Den brede næringspolitikken er særdeles viktig sett i sammenheng med den smale næringspolitikken, for det gir grunnlag for å sikre bosetting og sysselsetting langs hele kysten og i innlandet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kåre Fostervold (FrP) [13:56:51]: Representanten var innom landbrukspolitikken, og landbruksministeren har jo tidligere varslet at et styrket tollvern skal være en viktig del av norsk landbrukspolitikk fremover. Vi skal altså mure oss inne.

Det som imidlertid regjeringspartiene ikke vil snakke om, er hvem som skal betale prisen for denne politikken. For det er et faktum at det er den vanlige forbruker som må betale prisen for Regjeringens landbrukspolitikk gjennom langt høyere matvarepriser enn hva som er situasjonen i sammenlignbare land, og et langt dårligere vareutvalg.

Hva vil Senterpartiet gjøre for å styrke forbrukerinteressene i det norske matvaremarkedet? Vil representanten ta initiativ for å sikre selvstendig næringsdrivende bønder en bedret næringsfrihet? Og kan representanten forklare hvorfor det bare er Fremskrittspartiet som har tro på den norske bonden, og at den norske næringsmiddelindustrien kan utkonkurrere internasjonale aktører gjennom kvalitetsmessig trygge og gode matvarer?

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Lars Peder Brekk (Sp) [13:57:59]: Det er særdeles viktig at vi har et landbruk i hele landet, og at vi har et landbruk som produserer god og trygg mat, og som produserer mat som norske forbrukere vil ha. Det er en situasjon vi har i dag. Og det er en situasjon vi ønsker å ha i framtiden. Jeg er overbevist om at den politikken som Senterpartiet og Regjeringen står for, vil bidra til det. Gjennom arbeidet i WTO har den norske regjeringen tatt offensive grep for både å sikre de defensive interessene med hensyn til landbruket og å sikre offensive interesser når det gjelder andre industrivarer, bl.a. fisk.

Når det gjelder utviklingen i landbruket i Norge, har Regjeringen gjennom det siste jordbruksoppgjøret bidratt til at vi har fått økt lønnsomhet i landbruket, og at selvstendige bønder gjør det bedre. Det er en utvikling som vi skal videreføre. I så henseende er det ingen motsetning mellom det vi ønsker, og det Fremskrittspartiet ønsker. Men samtidig er det også slik at Fremskrittspartiet vil åpne grensene, og det vil gå ut over den norske bonden.

Torbjørn Hansen (H) [13:59:14]: I trontalen ble det sagt at Regjeringen skal legge fram en eierskapsmelding. Eierskapsmeldingen er blitt utsatt så mange ganger nå at man kan bli i tvil om den kommer i det hele tatt. Bakgrunnen for det er selvfølgelig at håndteringen av statens eierskap i bedrifter som Telenor, Norsk Hydro, Cermac, Statoil og SAS Braathens har vært gjenstand for nærmest en kontinuerlig intern og offentlig debatt mellom regjeringspartienes representanter. Eierskap har blitt et område hvor Regjeringen sliter med store, urealistiske forventninger som de har skapt selv. Og det som er spørsmålet, er om staten skal misbruke sitt eierskap i børsnoterte bedrifter til å stoppe, hindre eller forandre omstillinger og strategier som blir besluttet av ledelsen og styrene i disse selskapene. Jeg nevner konkrete eksempler som Telenor Opplysningen, Hydro Årdal, flytting av SAS Braathens’ verksted fra Sola til Gardermoen og andre tilsvarende saker.

Nå er jo kravet til aktivt eierskap blitt avvist av statsministeren i Dagens Næringslivs juleutgave i fjor. Men mitt spørsmål er om Brekk ønsker en mer aktivistisk eierskapspolitikk, eller om den passive linjen vi har sett så langt, vil bli videreført, slik som forutsetningene var opprinnelig.

Lars Peder Brekk (Sp) [14:00:22]: Det er et særdeles interessant spørsmål som representanten Hansen her reiser. Jeg har lyst til å understreke at istedenfor begrepet «aktivistisk eierskapspolitikk» vil jeg heller gå over til begrepet «aktiv eierskapspolitikk». Det er en helt klar forutsetning at det skal legges rammer for det norske eierskapet, statens eierskap, der en klargjør formålet med eierskap, der en klargjør hva en ønsker med de bedriftene som en har eierskap i. Men samtidig er det min oppfatning at det er de styrende organer i selskapene som har det avgjørende ord, og eierskapet som utøves av staten, skal gå via de styrende organer. Da er det også slik at hvis staten, i likhet med en privat aktør, er misfornøyd med det styret en har, har en mulighet til å gå via generalforsamling og endre styresammensetningen. Så jeg tror ikke vi skal dra fram noen dramatiske endringer i praksisen der. Men jeg er opptatt av at staten skal klargjøre sine målsettinger, sine interesser og sine ønsker for eierskapet.

André N. Skjelstad (V) [14:01:38]: For Venstre er en aktiv politikk overfor gründere og småbedrifter en av de viktigste arenaene i politikken. Der Senterpartiet tidligere stod sammen med Venstre om en framtidsrettet politikk, står nå Senterpartiet i front for å dyrke en statsdominert gammeldags 1950-tallspolitikk.

Et av de mange næringsfiendtlige tiltakene Regjeringen har fremmet, er endringer i sykelønnsordningen. 2,5 milliarder kr veltes over på småbedriftene og kommunene for å få saldert fredagens budsjett. Det er et slag i ansiktet på bedrifter som er i ferd med å lykkes med å nå målene i IA-avtalen, i tillegg til at terskelen for at flere skal få innpass i arbeidslivet, heves betraktelig. Dette blir et paradoks når en kjenner til representanten Brekks mange år som næringslivsleder. Derfor spør jeg om dette er en aktiv næringspolitikk og en storsatsing på Kommune-Norge.

Lars Peder Brekk (Sp) [14:02:28]: Representanten Skjelstad tar opp en problemstilling som også statsministeren og flere representanter tidligere har tatt opp i salen her i dag. Mitt utgangspunkt er at en er nødt til å finne gode løsninger i samarbeid med partene i arbeidslivet for å sikre sykelønnsordningen og for den framtidige utvikling av sykefraværet. Samtidig er det også klart, slik jeg oppfatter det, at når Regjeringen har lagt fram sitt forslag, står det fast inntil det er kommet alternative forslag i det utvalget som statsministeren leder. Jeg ser fram til det arbeidet som der legges fram, og jeg håper jo da at organisasjonene tar ansvar og sørger for at vi får andre løsninger, hvis det er det de ønsker. Men uansett er det slik at rammen for det sykelønnsforslaget må ligge fast.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Odd Einar Dørum (V) [14:03:38]: Representanten Sponheim har tidligere i dag trukket opp den ideologiske plattform for Venstre: demokrati, rettsstat, det sivile samfunn og marked. I Venstres ideologi og politiske plattform er skolen – og en god skole – helt avgjørende for å kunne sikre at vi har demokrati, sikre at vi har verdiskaping, sikre at vi har et sivilt samfunn, og at vi har en rettsstat. I Venstre-statens historie, slik Rune Slagstad beskriver det, er det nettopp det store prosjektet å tilføre kunnskap og si at «kunnskap er makt» som sørger for at demokratiet vokser bredt fram i Norge. Derfor er det også slik fortsatt at det å satse på skolen, det å sørge for at skolen har høy status, og at lærerne har høy status, er et avgjørende prosjekt for Venstre. Det betyr en skole hvor vi har fokus på kunnskap, og hvor vi også har fokus på at elever, akkurat som voksne, er forskjellige mennesker.

I denne sammenheng har jeg med interesse merket meg Arbeiderpartiets signaler om en ny kurs, presentert av representanten Huitfeldt på Arbeiderpartiets landsstyremøte, nemlig at Arbeiderpartiet nå vil satse på kunnskap i skolen. Det som gjenstår, er om partiet i praktisk politikk vil følge opp med bevilgninger og tiltak som gir mening til denne overskriften. For en god skolepolitikk skapes ikke ved retorikk, men den skapes ved de praktiske handlingene. For Venstre er nøkkelen til disse praktiske handlingene summert opp i tre slagord: lærere, lærere og lærere. Det vil med andre ord si at har vi gode lærere, har vi også et godt utgangspunkt. Det lærte våre nordiske naboer i Finland da de i 1970 valgte annerledes enn det vi gjorde i Norge. De høster nå fordelen av 35 års systematisk innsats. Vi ser hvordan det blir når det blir ujamnt, i samme tidsperiode.

Skal vi gjøre noe med det, må vi etter Venstres syn reformere lærerutdanningen vår, både se på innholdet i det vi kaller for allmennlærerutdanningen, og gjøre den femårig. Vi må sørge for at den blir solid og god, fagrettet, praktisk rettet og yrkesrettet. For å komme dit må vi løfte etter- og videreutdanningen på en systematisk og sterk måte, for det er slik i dag at etter- og videreutdanning for lærere i Norge er tilfeldig, ja nesten sporadisk. Noen steder er den bra, andre steder finnes den knapt nok. På denne måten sørger vi for at vi behandler lærerne våre med respekt, på samme vis f.eks. som legene har fått respekt, gjennom sin systematiske og strukturerte etterutdanning. Det er å tilføre mer kompetanse.

Venstres forslag om et kompetanseår er i praksis et forslag om å videreføre Kunnskapsløftet som en nasjonal dugnad og et spleiselag og å tenke sammenhenger framover. Det er slik at når vi ikke gav nok status og nok tillit gjennom 30–35 år – og det er vi mange som bærer ansvar for at vi ikke har vært med på – må vi sørge for at de som nå er i skolen, inntil vi får en annen lærerutdanning, kan få den utstrakte hånden fra samfunnet som de har krav på, som samfunnet trenger, og elevene fortjener.

Så er det to anliggender til for Venstre – og igjen må vi kunne lære fra livserfaring, som vi alle i salen sikkert har: Gode spesialpedagoger som er til stede i den praktiske undervisningssituasjonen fra første dag, vil fort se dem som på en eller annen måte trenger en utstrakt hånd, vil fort sørge for at du ikke samler opp det som kan bli et problem, inntil det til slutt ender som i vårt land, hvor nesten 40 pst. av dem som sitter i fengsel, har diagnosen ADHD, og hvor veldig mange av dem for første gang møter den utstrakte hånden som innsatt. Det som må være hele satsingen, er at vi ser små mennesker tidlig, slik at man får en sjanse. Da vil en betydelig satsing på spesialpedagoger og en praktisk organisering av dette være en måte å gjøre det stortingspresidenten snakket om for noen dager siden, nemlig å se dem som liten stemme har, men som trenger en utstrakt hånd, en varm hånd og et medmenneske.

Ingenting av det vi snakker om her, kan lykkes uten at vi tør ta forskningen på alvor. Det er slik at det er nysgjerrigheten både på den forskning som ikke vet alle praktiske svar, det vi kaller for grunnforskning, og den anvendte forskning som har bygd samfunnet før oss, som bygger det fortsatt. Venstre har en uro – og jeg deler den på vegne av partiet på denne talerstol – for hva som vil skje med forskning og høyere utdanning med det budsjettet som kommer. Men vi får vente og se.

For Venstres del føler vi oss sterkt forpliktet av den forskningsmeldingen som ble framlagt, opptrappingen av norsk forskning, både grunnforskningen, det å sørge for en anvendt forskning, gode møteplasser mellom forskere, næringsliv og de som vil skape noe, og en systematisk rekruttering av dem som har lyst til å gjøre den innsatsen.

Summert opp med en uttalelse jeg så som et signal fra Europa: En tsjekkisk EU-politiker sier i dag at uten å satse på lærere, lærere og lærere klarer vi ikke i lengden å forsvare verken dannelsen, demokratiet eller verdiskapingen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arild Stokkan-Grande (A) [14:08:58]: Gjennom media har vi blitt kjent med at Fremskrittspartiet og Høyre nærmer seg hverandre med sikte på å danne en brei borgerlig allianse inspirert av valget i Sverige. Når vi hører måten Venstre agerer på i den politiske debatten, også her i salen, kan vi få inntrykk av at savnet av regjeringsmakt er betydelig også i partiet Venstre.

Parallelt med dette har Fremskrittspartiet de siste ukene gjentatt sitt krav om at det skal komme inn maks 1 000 innvandrere pr. år til Norge. Venstre har som kjent et ganske annet syn på den saken. Ut fra dagens meningsmålinger kan det imidlertid se ut som at en framtidig borgerlig allianse – hvis det skjer – får en betydelig framskrittspartidominans. Det er alltid fristende når man møter utfordringer, å si at forhandlinger tar man etter valg, men det er fristende å spørre om Venstre vil sitte i en regjering som vil få en slik FrP-dominans. Spørsmålet mitt til Dørum er: Vil det være mulig for Venstre å sitte i en regjering hvis Fremskrittspartiet får gjennomslag for sitt krav om maks 1 000 innvandrere pr. år?

Odd Einar Dørum (V) [14:10:08]: Jeg konstaterer at representanten, som da representerer Arbeiderpartiet, velger ikke å snakke om skole. Det er jeg selvfølgelig ikke forbauset over, for etter den selvkritikken som representanten Huitfeldt tok på vegne av arbeiderpartiinnsatsen i skolen, skjønner jeg at det er det man velger ikke å gjøre. Jeg vil gjerne si det slik at jeg er glad for Arbeiderpartiets nye signaler, og jeg håper at praktisk politikk følger med på den veien.

Så er det slik at hvis representanten vil ha et godt Venstre-svar på det – jeg skal ikke drive repetisjonsøvelse her – er det bare å lese den stenografiske utskriften av representanten Sponheims svar på tilsvarende spørsmål tidligere i dag.

Når det gjelder innvandringspolitikken, bekrefter jeg at Venstre har en annen innvandringspolitikk enn Fremskrittspartiet. Det må da være åpenbart for alle som følger med i politikk. Men – så er det også slik at representanten jo representerer en regjering som skulle gi oss en vidunderlig oversiktlig situasjon. Kaoset skulle nærmest forstumme. Harmonien skulle inntreffe i fedrelandet, og alt skulle bli vakkert og forutsigbart. Sammenliknet med den mindretallsregjeringen jeg satt i – og det var ingen spøk å forhandle seg fram til den, men vi sleit oss fram til et samliv som var ærlig fundert – må jeg si at sett opp mot Arbeiderpartiets kaosekteskap med Senterpartiet og SV skjønner jeg at representanten velger å spørre meg om det. Men jeg vil anbefale gjerne en nærstudie av hvordan Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti kom ut av det med hverandre. Jeg tror det er etterlevelsesverdig for partiene Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, og jeg deler gjerne erfaringene.

Åse M. Schmidt (FrP) [14:11:36]: Fremskrittspartiet vil gjerne snakke om skole, og vi vil snakke om en god skole. Vi vet at integreringen i den ordinære skolen for barn med spesielle lærebehov har gått delvis veldig langt. Vi ser allmennlærere uten spes. ped. – representanten var selv innom dette – og vi ser at mange barn integreres til ensomhet og tap av selvtillit. Vi mener derfor at vi må ha en økt grad av tilpasset læring, enten i egne klasser eller eventuelt spesielt tilrettelagte skoler for dem som ønsker det. Kunne Venstre tenke seg å være med oss for å sikre disse barna en tilpasset læring, slik at foreldrene får muligheten til å velge det tilbudet og den læringsformen som de mener er den rette for sitt barn?

Odd Einar Dørum (V) [14:12:21]: Jeg tror Venstres svar på dette kan være å finne ved å studere Oslo-skolen. Oslo-skolen har ca. 126 grunnskoler, 24 spesialskoler og ca. 20 videregående skoler. Det betyr at man har valgt å tro på at den tilpassede opplæringen, også for dem som sliter på ulikt vis, kan skje i normalskolen. Men det finnes grensesituasjoner hvor livet er så vanskelig at det vil være utrolig arrogant ikke å lytte til foreldres erfaring.

Vi har også slike ordninger i Agder-fylkene, hvor vi har gode interkommunale løsninger nettopp for å tilby de svarene som foreldrene trenger når normalskolen ikke klarer å løse sitt. Det er i dette mangfoldet man ser både små og store mennesker som trenger hjelp. Venstres grunntanke er nettopp det representanten formulerer: Vi får en god skole når lærerne er faglig trygge og de er trygge voksne. Det stemmer med min oppvekst med den sjuårige grunnutdanningen som ligger til grunn for mitt senere liv som politiker. Men det stemmer også med den store Connect-undersøkelsen som universitetet i Stavanger har gjort. En kan nettopp oppsummere det slik: Faglig trygge lærere og trygge voksne gir grunnlaget for det representanten spør meg om – tilpasset opplæring.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [14:13:45]: Denne regjeringen satser på den offentlige fellesskolen, i motsetning til hva representanten Dagrun Eriksen hevdet i et tidligere innlegg.

Vi følger opp Kunnskapsløftet på en god måte. Vi satser på kommunene og som skoleeier. I bunn og grunn tror jeg også at Venstre er opptatt av fellesskolen, av at kvaliteten skal styrkes, og at lærerutdanningen skal styrkes. Derfor var det svært overraskende at Venstre i regjering var med på å åpne slusene for nye privatskoler. Noe av det første kunnskapsminister Øystein Djupedal gjorde, var å stanse et enormt frislepp. 20 000 nye elevplasser skulle Clemet slippe laus i grunnskolen og videregående skole. Det gjaldt også svært mange elevplasser som på ingen måte utgjorde noe alternativ, verken pedagogisk eller religiøst, men som ville ha tappet kommunene for ressurser. Hvordan kunne det gamle skolepartiet Venstre være med på denne borgerlige storsatsingen på privatskoler?

Odd Einar Dørum (V) [14:14:40]: Det gamle skolepartiet Venstre har alltid satset på en sterk offentlig skole, men aldri sett det at det finnes friskoler, som en trussel mot dette. Vi trodde heller ikke at det vi gjorde i Bondevik II-regjeringen, var en slik trussel, men vi vil alltid vurdere om våre idealer gjennomføres i praksis.

Hovedlinjen vår har alltid vært å satse på den offentlige skolen. Derfor var det med stolthet vi var med på å kjempe fram Kunnskapsløftet. Jeg er selvfølgelig svært glad for at vi har fått en ny regjering som også holder fast ved det, fordi det skaper forutsigbarhet for dem som jobber i skolen.

Det jeg skulle ønsket, var at den regjeringen som var der, også hadde tatt inn over seg den kritikken som er kommet av deler av Kunnskapsløftet, nemlig at lærernes etter- og videreutdanning blir for dårlig, at det med andre ord skulle ha vært mer midler enn det som nå, ved budsjettlekkasjer, er presentert for offentligheten. Og jeg skulle ønsket at man tok konsekvensen av de unnlatelsessyndene som også mitt parti har vært med på i tiår bak oss, og var med på å rette opp dette ved å gi et skikkelig håndslag til lærerne i form av et kompetanseår.

Men Venstre møter gjerne alle konstruktivt som vil satse på trygge og gode lærere, og som vil satse på spesialpedagoger som ser unger som sliter, tidlig. Så skal vi komme tilbake til friskoledebatten med stor glede og engasjement når den dagen kommer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anniken Huitfeldt (A) [14:15:50]: Før valget i 2002 gikk Kristin Clemet og Høyre ut og sa at dersom de rød-grønne kom til makten, var Kunnskapsløftet i fare. Nå vil kunnskapene i norsk skole forvitre, sa de. Ja, Høyre skrev sågar i sin valgpropaganda at nå vil vi oppleve at det fortsatt blir slik at én av fem elever ikke kan lese og skrive tilstrekkelig, dersom de rød-grønne kommer til makten.

I dag ser vi den samme Kristin Clemet beklage seg over at Djupedal ikke har funnet på noe nytt, men kun gjennomfører Kunnskapsløftet – altså den politikken som hun selv har funnet på.

Jeg synes også innlegget fra Dørum nå i sted viser den tverrpolitiske enigheten det har vært omkring det grunnleggende trekket i Kunnskapsløftet. Her er vi enige. Jeg vil også gi Kristin Clemet honnør for det arbeidet hun gjorde i forhold til å fokusere på grunnleggende ferdigheter. Vi har sett i for stor grad at det har vært for lite læringstrykk i skolen, at mange har falt utenfor. Derfor trenger vi et kunnskapsløft. Dette er i samsvar med det de store utdanningsministrene fra Arbeiderpartiet på 1990-tallet – Gudmund Hernes, Reidar Sandal og Trond Giske – også har stått for. De har alle vært opptatt av å ta tak i at vi må øke læringstrykket i skolen og satse på de grunnleggende ferdighetene. Her er det stor grad av tverrpolitisk enighet.

Men der det har vært uenighet mellom oss og høyrepartiene, har vært i hvilken grad kunnskap skal koste. Den forrige regjeringen satset på skattelette. Kommunene måtte skjære ned, og mange opplevde at det ble flere og flere elever og færre og færre lærere. Den forrige regjeringen snakket om kvalitet, men mange kommuner, og også Kristelig Folkeparti-politikere, Venstre-politikere og Høyre-politikere lokalt, opplevde at det var lite samsvar, gjennom at man snakket om kvalitet, mens kommunene parallelt måtte skjære ned. Spareskolen gav dårligere kvalitet.

Av de 5,7 ekstra milliardene kommunene har fått, vet vi at over en tredel av dette gikk til skole. 2 milliarder kr ekstra til skole, det har bidratt til mye mer kvalitet! Det har bidratt til flere lærere, bedre oppfølging av den enkelte elev, flere skoleturer – kort sagt til at undervisningen har blitt bedre.

Den forrige regjeringen brukte mye tid på å si at det ikke er så viktig hvor mye penger vi bruker på skolen. Men en nylig utredning fra Frischsenteret viser det stikk motsatte. Der har eksperter i økonomi foretatt sammenlikninger når det gjelder læringsutbyttet hos elevene, mellom kommuner som bruker mye penger på skole, og kommuner som bruker lite penger på skole. Og resultatet er slik vi kunne forutse. Det har en betydning for læringsutbyttet hvor mye penger kommunen bruker på skolen. Dette er den grunnleggende forskjellen på den nye regjeringen og den som satt i forrige periode.

Den andre store forskjellen er at vi har stoppet veksten i privatskoler. Jeg håper at vi kan få bred enighet i denne sal om å ha en moderat privatskolelov, fordi vi så et frislepp som var langt større enn det jeg tror både Kristelig Folkeparti og Venstre hadde regnet med.

Vi er opptatt av fellesskolen, fordi det at man sitter ved siden av hverandre i det samme klasserommet, gir en veldig god sosial kompetanse. Det er noe av det mest verdifulle i det norske samfunnet. Det norske samfunnet bygger jo på en sosial kontrakt mellom mennesker fra ulike samfunnslag, og den sosiale kontrakten må innebære at vi har sosial kontakt i hverdagen. Slik kjenner vi hverandre bedre. Vi ønsker noen alternativer, noen religiøse og noen pedagogiske, som et supplement, men vi ønsker ikke et frislepp hvor vi får større forskjeller mellom barn. Derfor er den andre store forskjellen når det gjelder den nye regjeringen og den som satt sist, spørsmålet om privatskoler.

Jeg vil si at vi er enige om Kunnskapsløftet. Det har vi videreført. Der er det tverrpolitisk enighet. Men det nye løftet i skolepolitikken handler altså om et økonomisk løft, og spesielt om et løft for den offentlige skolen.

Per Ove Width (FrP) [14:20:26]: Årets trontale gav ikke noen bud om økt satsing på Forsvaret, snarere tvert imot: Det signaliseres ingenting om sårt tiltrengte midler til drift og materiell. I realiteten betyr dette større konsentrasjon av driftssteder, dvs. flere nedleggelser.

Norge har tradisjonelt hatt et forsvar med fokus rettet mot forsvar av Norge. Samtidig har vi vært klare på at vi har en sterk alliansetilknytning til NATO, og derved har forpliktelser overfor våre allierte.

I de senere årene har vi vært vitne til en dreining i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Forsvaret har gjennomgått store organisasjonsendringer, og sikkerhetspolitikken har fått en mer offensiv vinkling på den måten at Norge nå er mer engasjert i situasjoner utenfor vårt nærområde enn tidligere. Regjeringen har valgt å benytte seg av det kraftige virkemidlet man har, nemlig militære styrker i sin markering av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette innebærer at Norge pr. i dag har godt og vel 620 soldater i utenlandsoppdrag. I tillegg kommer mannskapene på de fire MTB-ene som nå sendes til Libanon for mulig deltakelse i FN-operasjoner.

Dagens norske styrkebidrag i utlandet er i hovedsak konsentrert rundt Afghanistan og operasjonen i tilknytning til ISAF. Der deltar i alt 518 soldater og offiserer i Kabul, i Maymaneh og Mazar-e-Sharif. I forbindelse med troppebidragsmøtet om Darfur, som ble avholdt den 25. september, representerte statssekretær Espen Barth Eide Norge. Statssekretæren bekreftet på dette møtet Norges, altså Regjeringens, vilje til å bidra med et robust ingeniørtransportkompani til operasjoner i Darfur. Etter Regjeringens plan skal de norske styrkene operere sammen med svenske styrker og utgjøre en norsk-svensk ingeniør-transportbataljon. Fremskrittspartiet vil i denne forbindelse understreke at operasjonen i Sudan vil bli, om den iverksettes, en svært risikofylt operasjon.

Utfordringene i Sudan er enorme, både sikkerhetsmessig og helsemessig, for de deltakende styrker. Spesielt farlig er stridsmønsteret til de stridende parter i området. Bruken av barnesoldater er den høyeste i verden. Fremskrittspartiet frykter at norske styrker kan komme ut for situasjoner man ikke har forutsett i et slikt oppdrag. Jeg tenker da spesielt på det å møte en fiende som i stor grad består av barnesoldater. Fremskrittspartiet er imot at Norge skal sende styrker til Sudan. Dette skyldes ikke bare operasjonens karakter, men også ressursgrunnlaget i Forsvaret generelt. Vi er enige med Regjeringen i at deltakelse i militære operasjoner i utlandet er en integrert og viktig del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Fremskrittspartiet er selvsagt opptatt av at Norge må støtte opp om våre allierte og være positiv til engasjement der det er ønskelig. Men vi er i forbindelse med deltakelse i utenlandsoppdrag opptatt av denne type engasjementer, som må reflektere Forsvarets faktiske ressurser. Forsvaret har som nevnt vært gjennom store omveltninger i de senere år. Også økonomisk har Forsvaret fått reduserte bevilgninger i forhold til aktivitet og organisasjonsstørrelse. Et resultat av de gjennomførte endringene er at vi i dag er i den situasjon at Forsvarets totale styrke, inkludert sivile, befal og vernepliktige, er på ca. 30 000. De vernepliktige utgjør i utgangspunktet ca. 10 000, de sivile ca. 6 800, og resten skal da utgjøre befal og midlertidig ansatt sivile. Dette virker for øvrig som et svært høyt tall ut fra de signaler som er gitt angående nedbemanning.

Fremskrittspartiet har, både i denne sal og ellers, uttrykt bekymring for størrelsen på Forsvarets organisasjon. Slik vi ser det, er det i dag store utfordringer med mannskaper i tilknytning til utenlandsengasjementer. Vi mener det er et for ambisiøst utenlandsengasjement det legges opp til fra Regjeringens side. Det er god militær lærdom at man ved langvarige operasjoner må ha rulleringskapasitet for engasjementet. I praksis er det slik at man for å stille en styrke på 100 mann må ha en styrkebrønn på totalt 500 soldater. Fremskrittspartiet kan ikke se at Forsvaret i dagens ressurssituasjon kan påta seg flere utenlandsoppdrag utover mindre oppdrag av kortere varighet. Vi er opptatt av at Forsvaret nå må få ro og forutsigbare rammer, slik at Forsvaret kan imøtekomme sine oppgaver på en hensiktsmessig måte. I denne sammenheng mener Fremskrittspartiet at Forsvarets personellressurser bør konsentreres om bygging og utvikling av vårt nasjonale forsvar.

Gunnar Gundersen (H) [14:25:48]: Regjeringen har gjennom sine løfter i valgkampen skapt store forventninger til det utdannings- og forskningsbudsjettet den skal presentere i morgen. Trontalen gav ikke mange signaler om hva vi har i vente. Hvis det er slik, som representanten Huitfeldt hevder, at man virkelig ønsker å satse på skolen, hvorfor var da utdanningsbudsjettet det eneste som fikk lavere rammer av den nye regjeringen enn det hadde under Bondevik II-regjeringen?

Det er skuffende at man ikke har ambisjoner. Den forrige regjeringen revolusjonerte på mange måter skolehverdagen i Norge. Den fokuserte igjen på kunnskap, kvalitet og krav i skolen. Den skapte åpenhet om resultatene i skolen. Ingen likte det som ble avdekket om kvalitet, men det gav oss muligheten til å rette på feil, til gode for eleven. Det er kommet overbevisende dokumentasjon på at enhetsskolen hadde store utfordringer, og selv Arbeiderpartiet har nå gått til innrømmelse av det.

Ingen land bruker mer ressurser på skole enn Norge. Det snakkes mye om Norge som kunnskapsnasjon, men vi har ikke en skole som når opp til disse målsettingene. Svært mange går ut av norsk skole uten å ha fått med seg et tilfredsstillende nivå av grunnleggende ferdigheter. Skolen reproduserer i tillegg sosiale forskjeller.

Den forrige regjeringen tok dette inn over seg. Den skapte og fikk vedtatt Kunnskapsløftet, et ambisiøst løft for skolen. SVs Øystein Djupedal viste i valgkampen sin forståelse for problematikken gjennom sin uttalelse på SVs landsmøte i april 2005: «Tenk så lykkelige vi skal bli når vi blir kvitt høyreskolen!» Det er den samme mann som nå er kunnskapsminister, og som ved enhver anledning forsikrer at Kunnskapsløftet skal gjennomføres. Men hva slags kunnskapsløft snakker han om, og hvor er engasjementet? Har han noe eierskap til dette foruten å skjønne at Kunnskapsløftet oppfattes så positivt ute blant folk og blant lærere at han ikke kan unngå å gjennomføre det? Har han ambisjoner for skolen, eller blir det et ambisjonsløst kunnskapsløft?

Kunnskapsløftet er en reform som igjen skal synliggjøre enkelteleven i norsk skole, og som skal gi en skole som dyrker fram den enkeltes muligheter. Det er en reform som gir læreren metodefrihet og tillit til å nå noen kunnskapsmål som er langt klarere definert enn før. Gjennomsnittseleven finnes ikke, bare enkeltelever – alle med sine individuelle forutsetninger og utfordringer.

Skal skolen kunne løse oppgavene, må man ha åpenhet om utviklingen og resultatene i skolen. Skal læreren, skoleeieren, foreldre og samfunnet for øvrig vite om skolen fyller den forutsatte rollen, må kontrollverktøyet være på plass. Her er ikke signalene fra kunnskapsministeren gode. Han vegrer seg for den nødvendige åpenhet, og han vegrer seg mot konkrete krav. Det er kanskje ikke så rart. SV var ikke særlig opptatt av resultater og læringsutbytte før valget. Det meste kunne kompenseres gjennom andre ferdigheter.

Det må ha kostet Arbeiderpartiet mye å overlate Kunnskapsdepartementet til SV. At representanten Huitfeldt brukte mesteparten av sitt innlegg til å angripe Høyre, viser nettopp det. Kostnadene synliggjøres ved at Arbeiderpartiet nå har lagt fram et skolepolitisk program som nærmest må ses på som en type opposisjonspolitikk, til deres egen kunnskapsminister ut fra det programmet han er valgt på. Arbeiderpartiet kommer delvis etter i Høyres fotspor, men skrittene gås ikke fullt ut. Det mangler fokusering på kvalitet og krav. Alle adopterer Kunnskapsløftet, men i det rød-grønne Kunnskapsløftet senkes ambisjonsnivået. Det er ikke den medisinen norsk skole trenger.

Friskolene var en viktig del av å utvikle skolen. Den offentlige skolen burde verdsette den stimulans et lite alternativ utgjør. Det stimulerer til nytenking og skjerping. Regjeringen varsler i trontalen at den vil fremme endringer i friskoleloven. Friskolene og elevene har ingen grunn til å glede seg. Universitetene, høyskolene og forskningen venter sikkert på morgendagen med intens spenning. Mye av statsbudsjettet har lekket ut til pressen allerede, men det har ikke kommet ett ord om høyere utdanning og forskning. Det er en øredøvende taushet om investeringer for framtiden. Det er ikke et godt tegn. Vi har en nasjonal målsetting om at 3 pst. av BNP skal benyttes til forskning. Den siste oversikten jeg så, viste en nedgang fra året før. Summen av reduksjonen i Forskningsfondet i fjor og nedskjæringene i næringsrettet forskning i revidert nasjonalbudsjett betyr at det er mer enn 1 milliard kr som skal kompenseres før man er i mål.

Den 23. september 2005 sa Øystein Djupedal til Aftenposten om den nye regjeringen: «Det vi vil få til, får vi til.» Penger er med andre ord ikke problemet, det er viljen det står på. «Jeg var altfor rastløs til å sitte på skolebenken (...) Jeg vil ha raske resultater. Det skal jeg få her også,» sa han til Forskerforum nr. 10 for 2005.

Nær ett år er gått. I morgen får vi se hva rastløsheten har resultert i. Er virkeligheten så lett å håndtere, eller har virkeligheten tatt igjen kunnskapsministeren?

Statsråd Erik Solheim [14:31:23]: FN er i særklasse verdens viktigste organisasjon. Det er nesten umulig å tenke seg hvordan verden i dag ville sett ut uten FN, uten FNs normdannende virksomhet, uten alle FN-organisasjonene og uten FN som en møteplass i New York, Genève og andre steder, hvor man avklarer og løser verdens konflikter.

Knapt noe land i hele verden har en regjering som så resolutt støtter FN. Jeg vil gå så langt som å si at denne regjeringen elsker FN. Men FN er altså ikke noe helt annet. Det er ingen andre enn oss selv. Som Dag Hammarskjöld en gang sa: FN er en tegning som vi lager selv. Derfor har denne regjeringen veldig klart gått inn og sagt at vi respekterer og setter FN høyt, og statsministeren har påtatt seg det oppdrag å lede en kommisjon som skal se på FNs videre utvikling. Men vi stiller også krav til FN om forbedring og gir samtidig støtte for å muliggjøre en forbedring i FN-regi.

Norge er ingen smågutt eller småjente i FN. Vi er den sjette eller sjuende største bidragsyteren til FN i absolutte tall. I flere FN-organisasjoner er vi blant de tre største bidragsyterne, og vi er etter all mulig sannsynlighet – uten at jeg har sjekket det – den største bidragsyter til FN pr. innbygger av noe land i verden. Da må vi også ha lov til å blande oss inn i hvordan FN utvikler seg videre.

Dette er bakgrunnen for noe som var på nyhetene i dag, men som går tilbake til januar, nemlig at jeg skrev et brev til lederne for tre av de viktigste FN-organisasjonene – FNs barneorganisasjon, FNs utviklingsfond og FNs befolkningsfond. Innholdet i brevet var tosidig: Vi ønsker å gjøre det mulig for disse organisasjonene å planlegge langsiktig, derfor gir vi en indikasjon på at de kan regne med videre støtte fra Norge og hvordan den støtten – med Stortingets samtykke selvsagt – vil bli trappet opp i årene framover. Det gjør det mulig for disse organisasjonene å planlegge, strukturere og drive en form for langsiktig virksomhet, slik enhver bedrift eller stat ellers ville ønske å gjøre. Men selvsagt er det også slik at dersom de samme organisasjonene ikke bidrar til reform av FN-systemet og ikke aksepterer å arbeide i tråd med det vi ser på som vesentlige norske holdninger, må de regne med mindre støtte, sågar vesentlig kuttet støtte. Det kan ikke være slik at Norge skal støtte samtlige FN-organisasjoner uten å gå inn og påvirke dem i riktig retning og påpeke det vi ikke liker og ikke aksepterer.

Dette har blitt godt mottatt av disse organisasjonene. Flere av dem har fulgt opp dette brevet med fortløpende rapportering. Jeg har hatt en rekke møter med lederne i organisasjonene, hvor de har sett positivt på at Norge som, la oss kalle det, eier av FN stiller krav og er en aktiv eier av organisasjonen.

Hva er så innholdet i våre krav, vårt ønske om påvirkning og hva de skal gjøre? Det er tre ting. Det første er at de skal være villig til reform. Det er i dag slik at i mange land, f.eks. i Afrika, er det 15–20 forskjellige FN-organisasjoner, store og små. De har hvert sitt budsjett, hver sin bilpark, hver sin ledelse, hver sine kontorer, hver sine budsjetter og hver sin organisasjon, og de arbeider ofte med overlappende spørsmål. Vi ønsker at de skal gå sammen, samarbeide, og ha en mer enhetlig ledelse. Dermed vil de kunne bruke det samme antall kroner eller mer fra Norge, men på en mer effektiv måte. Med andre ord: Vi vil stimulere til en reform av selve systemet.

Det andre er at vi fra norsk side ikke skal være flaue over å se FN som en politisk arena for politisk kamp. Det er det alle andre land gjør i FN. Og på den arenaen må vi gå inn med våre norske holdninger og grunnverdier, som f.eks. spørsmålet om likestilling og kvinners deltakelse, og kvinnespørsmål i sin alminnelighet. Det er noe som i dag er bredt befestet i den norske befolkningen, og er verdier vi stolt må kunne gå ut og si at dette står vi for. Da er det rimelig også å be FN-organisasjonene arbeide mye mer aktivt enn de gjør i dag for å styrke sin kvinneprofil, for å se kvinnene, som er de fattigste i de fleste land, og for å få flere kvinner inn i sine systemer. Det at Norge bidrar ved å si at vi vil støtte dere mer hvis dere går i en slik retning, og mindre hvis dere ikke går i en slik retning, er identisk med hva alle andre gjør, men vi må begynne å gjøre det mer enn vi har gjort før.

Så vil jeg til slutt si at selvsagt er det også et mål, men det er ikke det viktigste, å få flere nordmenn inn i FN-organisasjonene. Når Norge i penger er en så stor bidragsyter, er det rimelig at det også er et betydelig antall nordmenn som jobber der, fordi de vil bringe med seg norske holdninger og verdier inn i disse organisasjonene og dermed være et bidrag til den påvirkning som vi ønsker å ha på FN.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [14:36:52]: Fremskrittspartiet ser med spenning frem til den kritiske dialog statsråden har lagt opp til med FN, og synes det er et godt innspill.

Den kritikken som har fremkommet mot Regjeringens utviklingspolitikk, så langt jeg har oppfattet det i dag, har gått på den manglende oppfølging av 1 pst. av BNI til bistand som vi kanskje vil se i morgen. Jeg vil bare forsikre statsråden om at ikke hele opposisjonen står bak den kritikken.

I sommer kom Bob Geldof med en oppfordring til Norge om å ta ansvar for å få på plass en handelsavtale mellom Afrika, USA og EU, ut fra den erkjennelse at handel er et velegnet virkemiddel også for Afrika. Og, som han sier: Afrika må handle seg ut av fattigdommen.

Vil statsråden ta imot denne oppfordringen og ideen? Og har han planer om å ta et initiativ for å få på plass et rammeverk for en slik bred handelsavtale med Afrika i sentrum?

Statsråd Erik Solheim [14:37:54]: Som Morten Høglund påpeker, har også jeg merket meg en viss kritikk fra enkelte opposisjonspartier. De tror denne regjeringen ikke vil nå mål de selv ikke nådde. Det interessante med det er jo at det minner veldig mye om en elev som får skolekarakteren fire, og som går bort til han som fikk fem og sier: Du klarte det ikke, for du fikk ikke seks. La oss nå se i morgen om det denne regjeringen gjør, er til å leve med for alle i Stortinget. Jeg aksepterer at Fremskrittspartiet har et helt annet syn. Men jeg tror at resten av opposisjonspartiene bør være rimelig fornøyd med at vi kommer til å klare dette vel så bra som de gjorde på dette området.

Og ellers, til Geldof: Det er en veldig viktig utfordring. Jeg har tenkt å snakke grundig med utenriksministeren, som har hovedansvaret for WTO og dermed handelsspørsmål, for å se om det er rom for nye norske initiativer, og om det er noe mer vi kan gjøre for å bidra til at Afrika får handle mer. Det store problemet i dag er at de aller fattigste landene har i realiteten ingen produkter å selge som det er noe virkelig marked for i Vesten. Det er ikke toll som hindrer handel, men ti tusen andre ting.

Finn Martin Vallersnes (H) [14:39:14]: Jeg synes det er fortjenstfullt at en vil trappe opp konkretisering av kravene til FN, om hva en forventer for den innsatsen en bidrar med. Vi vet jo fra før at det er en rekke ting som en trenger å ta fatt i, om det nå er selve reformen, innholdet i den, eller prosessen for reformen, som har stoppet mye opp. Det går også på evaluering av hva man faktisk oppnår av resultater. Og det går på hvordan man integrerer «mainline» og tema som kvinners rettigheter, miljø og flere ting.

Er ikke statsråden redd for at når man gir bevilgningen først og stiller kravene etterpå, kan det bli oppfattet, jeg vil ikke si naivt, men som litt enfoldig fra norsk side, og man skulle kanskje heller stille kravene først, og få noe tilsagn på vilje til å gjennomføre og å oppfylle dem, før man øker bevilgningen, slik det planlegges.

Statsråd Erik Solheim [14:40:14]: De tre FN-organisasjonene som har fått en indikasjon fra Norge på hva de vil kunne regne med å få de neste årene, som jo er en økning, er tre av de organisasjonene som vi mener – og som vi har god grunn til å tro – er i stand til og som ønsker å reformere seg. Så det ligger altså en dobbelthet i dette. De kan regne med mer penger fra Norge under forutsetning av at de følger opp sine egne løfter. Så går vi inn i en dialog med dem for å se om de gjør dette. Og jeg kan ikke bli mer enig: Evaluering er helt avgjørende. Evaluering er ikke bare noe vi skal gjøre i forhold til FN. Det skal vi gjøre i forhold til vår egen bistand – kontinuerlig. Hvis vi ser ting som går dårlig, skal vi kutte det ut, for så å ta ressursene over dit hvor vi får gode resultater. Det må gjelde i FN, og det må gjelde ellers. Det kan f.eks. bety at vi dropper støtte til enkelte FN-organisasjoner som vi ikke synes leverer når det gjelder å reformere seg, og som ikke leverer virkelige resultater for verdens fattige. Så gir vi mer til andre, som leverer.

En konkret ting vi har endret støtten til, er Verdens matvareprogram. Det kan jeg eventuelt komme tilbake til i neste replikk.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:41:31]: Trontalen handler lite om utviklingspolitikk. Og med statsministerens uklare svar tidligere i dag – Regjeringen skal i alle fall vite at Kristelig Folkeparti vil presse på for at bistandsmålet skal nås.

Jeg er særlig bekymret for Afrika, som har mange av verdens fattigste land. De har på grunn av skyhøye oljepriser fått milliarder i ekstra utgifter, mens Norge av samme grunn har fått milliarder i ekstra inntekter. U-landsforkjempere, ikke minst i Kristelig Folkeparti og SV, har derfor ønsket en bred strategi for utviklingen i Afrika og for økt bistand. Det var løfterikt at stormaktene på G8-møtet i Gleneagles for vel ett år siden lovde å fordoble bistanden til nettopp Afrika. Men også Norge må øke bistanden til Afrika. Det var derfor en stor skuffelse at det første SV-statsråd Solheim gjorde i fjor, var å kutte i bistanden til Afrika og heller gi til FN, som Solheim tydeligvis elsker å bruke hele sitt innlegg på.

Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Vil Regjeringen i tiden framover igjen øke Afrikas andel av norsk utviklingshjelp?

Statsråd Erik Solheim [14:42:39]: Jeg kan overhodet ikke være enig i at statsministeren gav et uklart svar. Tvert imot synes jeg han gav en veldig klar forpliktelse på at denne regjeringen skal nå målet om 1 pst. til bistand, men han vil ikke røpe nøyaktig hvilken tiendedel vi ligger på i morgen. Det er vel hva alle tidligere regjeringer har gjort, man venter med budsjettet til budsjettet legges fram for Stortinget.

Vi ønsker en dialog og en allianse med Kristelig Folkeparti i disse spørsmålene. Jeg synes det er kjempeflott at Kristelig Folkeparti er en pådriver. Slik jeg ser det, og historisk, er de to grunnleggende fundamentene for norsk utviklingspolitikk, altså den hjemlige forankringen av det, Kristen-Norge og arbeiderbevegelsens solidaritetsverdier. At de to går sammen i et samarbeid mellom Kristelig Folkeparti og Regjeringen på dette området, er aldeles strålende. Vi kommer til å øke kroneinnsatsen i Afrika betydelig i morgen. Om det skulle føre til at det er en tiendedel eller to eller tre mindre i prosent, spiller veldig liten rolle for Afrikas fattige når det er en dramatisk økning i antall kroner til Afrika.

La meg til slutt si at Verdens matvareprogram er et eksempel på en organisasjon vi har lagt om støtten til. De har sitt fortrinn i krisehåndtering og i sultkatastrofer, og der vil vi gi støtte til dem, men ikke til generell matvarehjelp, fordi de har veldig lett for å drive lokale bønder ut av virksomhet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torstein Rudihagen (A) [14:44:21]: I trontala sa Regjeringa at ho vil fremje ei vesentleg auking i utbygging og betre vedlikehald av veg- og banenettet vårt. Og det er eit mål å sikre breiband til alle som måtte ynskje det. Grunnen til det er at gode transport- og kommunikasjonstilbod er avgjerande for eit effektivt og konkurransedyktig næringsliv, for busetjing og for utvikling over heile landet. Gode kommunikasjonar er ein viktig føresetnad både for verdiskaping og for at heile landet skal kunne ta del i denne verdiskapinga. Vi skal skape, og vi skal dele.

Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet stod saman og fekk fleirtal, med Framstegspartiet sine stemmer, for ei sterkare satsing på samferdsel i samband med Nasjonal transportplan for 2006–2015. Da var vi i opposisjon. I posisjon gjennomfører vi den planlagde samferdselssatsinga.

Utfordringane er ulike rundt om i landet vårt, og derfor må tiltaka òg vere varierte: auka satsing på vegutbygging der det er formålstenleg, og auka satsing på jernbane og annan kollektivtransport der det er mest tenleg.

Det er i høgste grad store utfordringar innan samferdselssektoren, og sommarens mediefokusering på vegsituasjonen har bekrefta det. Mange år med små løyvingar til vedlikehald av vegar og jernbane har sett sitt preg på infrastrukturen vår.

Eg har merka meg i debatten her i dag at m.a. Høgre seier at dei verkeleg skal satse på veg. Faktum er at for to år sidan blei Bondevik-regjeringa sitt forslag til transportplan, som da Høgre var inkludert i, nedstemt nettopp fordi det var for lite ambisiøst. Og så seint som i 2006-budsjettet foreslo Høgre å kutte 200 mill. kr i vegvedlikehald. Men no skal altså Jern-Erna bli Asfalt-Erna, ifølgje Aftenposten i dag. Det er berre eitt år sidan Høgre var i posisjon til å satse på veg. Da nytta dei i det heile ikkje anledninga.

Stoltenberg-regjeringa arbeider no målretta med å ta att etterslepet på samferdselssektoren etter den borgarlege regjeringa. I 2006 var vi allereie i gang med å auke løyvingane til samferdsel med over 800 mill. kr i forhold til det som var forslaget frå Bondevik-regjeringa. Budsjettauken var jamt fordelt mellom veg og jernbane og mellom investeringar og vedlikehald. Partia i fleirtalsregjeringa gjennomfører dermed ein balansert og heilskapleg samferdselspolitikk med vekt på framkomsttilhøve, miljøomsyn og visjonen om at ingen skal bli drepen eller livstruande skadd i trafikken.

Vi har eit stort etterslep på vedlikehald av infrastrukturen vår. I framtida må vi ta betre vare på vegane og banene våre. Det er økonomisk fornuftig, og det er viktig for trafikktryggleiken og framkomsttilhøva. Som eksempel auka vi løyvingane til asfaltlegging med 186 mill. kr i 2006. Det er fornuftig forvalting av vegkapitalen. Vi vil auke satsinga på vedlikehald betydeleg framover. Vi kan ikkje berre setje i gang nye prosjekt utan å ta vare på den veg- og jernbanekapitalen vi har.

Stoltenberg-regjeringa står for ein annan politikk enn den førre regjeringa òg på samferdselsområdet. Det gjeld f.eks. synet på privatisering og konkurranseutsetjing. Regjeringa har stoppa konkurranseutsetjinga av Jernbaneverket og NSB sine oppgåver slik at organisasjonane deira kan konsentrere merksemda og ressursane sine om å byggje og drive jernbane i landet vårt. Vi meiner at privatisering er ei avsporing, bokstaveleg talt, i arbeidet for å skape attraktive, tidsmessige, miljøriktige og gode jernbaneløysingar for folk og gods.

Det er behov for ei forbetring av vegnettet over heile landet. Skal vi utløyse potensialet for verdiskaping, må forbetringa gjelde det sekundære riksvegnettet og fylkesvegnettet så vel som hovudvegane. Det er òg eit behov for ytterlegare å satse på transportløysingar for kollektivtrafikken. I haust opna f.eks. T-baneringen i Oslo eit prosjekt som har fått vesentlege statlege bidrag.

Regjeringa arbeider òg vidare med å innføre noko som er nedfelt i Soria Moria-erklæringa, nemleg ein nasjonal ungdomsrabatt på kollektivtransport for skuleungdom og studentar. Like eins jobbar ein vidare med å få breibandsutbygging over heile landet. Her blir det løyvt pengar til å gjennomføre tiltak, og dette grepet kan vise seg å bli svært viktig for landet vårt og distrikta i tida framover.

Regjeringa har sett seg høge mål i Soria Moria-erklæringa når det gjeld samferdselssatsinga, og det er ho no i ferd med å levere.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [14:50:02]: I den politiske plattformen fra Soria Moria-erklæringen sier Regjeringen under frivillighetspolitikken:

«Gjennom frivillig arbeid aktiviseres folk til meningsfylt og samfunnsnyttig virksomhet. Frivillige organisasjoner yter betydelige økonomiske bidrag til samfunnet gjennom tjenesteproduksjon og omfattende ulønnet innsats. Tegn i tiden tyder på at frivillig virksomhet er i endring. Allmenne moderniseringsprosesser og en generell individualisering i samfunnet setter frivillig sektor under press. For å sikre rekruttering av aktive og tillitsvalgte, er det nødvendig å redusere det administrative arbeidet i organisasjonene og frigjøre mer tid til aktivitet.»

Flotte ord, som vi selvfølgelig i Fremskrittspartiet kan slutte oss til.

Videre lister Regjeringen opp at man vil gå inn for etablering av et frivillighetsregister som vil kunne åpne for et enklere regelverk når det gjelder skatt, merverdiavgift og arbeidsgiveravgift. Man vil utrede mulighetene for en varig ordning for momskompensasjon, og man vil ha større respekt for organisasjonenes egenart ved å redusere bruken av prosjektmidler. I tillegg nevner man at man skal tilpasse regelverk og tilskuddsordninger til dagens organisasjonsstruktur, og man skal foreta en gjennomgang av tildelingen av Frifond-midler – alle sammen saker som Fremskrittspartiet støtter, og som også har bred støtte i Frivillighets-Norge.

Dette er flotte ord, men så er det da spørsmål om gjennomføringen. Med sin spillpolitikk, med sitt angrep på automatene, har Regjeringen fratatt tusenvis av lag, foreninger og organisasjoner betydelige midler. Mange idrettslag og mange foreninger har hatt 300 000–400 000 kr i inntekter, og dette representerer veldig mye aktivitet. For et fotballag f.eks. er 300 000 kr veldig mye, og gir kanskje aktivitet i fire, fem, seks, sju, åtte lag i junioravdelingen. Dette gir oss store utfordringer med hensyn til hvordan den norske frivillighet finansierer fremtiden. Dette kan ikke dekkes inn med fagre ord, med utredninger, med drøftinger, med vurderinger og med løfter om en frivillighetsmelding som kanskje kommer en gang på nyåret.

En digresjon i tilknytning til vedtaket om spilleautomatmonopol og at monopol muligens ikke gir noen effekt overfor dem som virkelig er spilleavhengige: Det ser ut som om man har hatt den tanken at automatmonopol fører til at man ikke får spilleavhengige. Vi vet jo at selv om vi har vinmonopol i Norge, har vi likevel alkoholavhengighet – alkoholikere får alltid tak i alkohol. Det er rimelig å anta at de som er spilleavhengige, vil kunne finne ulovlige spill på Internett, på mobil eller i hemmelige klubber som de kan gjøre seg bruk av.

Jeg leste i gårsdagens utgave av Fædrelandsvennen at det nå er et spillmarked på Internett på hele 75–80 milliarder kr. Å tro – som de nykonservative i USA – at man skal kunne klare å regulere Internett, tror jeg er urealistisk. Vi må isteden fokusere mer på psykiatri og på behandling.

Fra Frivillighets-Norge blir det støttet opp om Regjeringens uttalelser om et frivillighetsregister. Opprettelsen av et frivillighetsregister kan også Fremskrittspartiet støtte. Men det som er mer interessant, er hva som faktisk kommer til å ligge i det registeret. Et frivillighetsregister blir ikke interessant før det fører til reell økonomisk forenkling og et mindre skattepress overfor de frivillige organisasjonene – og før vi får gjort noe med momsproblematikken. Den urettferdighet som Frivillighets-Norge utsettes for i den forbindelse, koster 1 milliard kr, som altså må betales inn på annen måte, i form av gaver eller i form av dugnadstimer. Det er også frivillige organisasjoner som fortsatt betaler arbeidsgiveravgift.

Fremskrittspartiet er også positiv til å se på tilskuddsordninger, men her må man komme i inngrep med fylkene og med kommunene, som forvalter veldig mange av disse ordningene.

Mange av oss på Stortinget har i sommer vært på konferanser med Frivillighets-Norge. Der har det blitt etterlyst mer likebehandling når det gjelder lotterivirksomheten. Staten har gitt seg selv svært mange fordeler i konkurransen med de frivillige organisasjonene, noe som fører til at de frivillige får mindre inntekt.

Fra Fremskrittspartiets side mener vi at vi også bør se på den skattefradragsordningen som ble innført av den forrige regjering. Denne ordningen bør etter Fremskrittspartiets syn utvides til å gjelde flere typer organisasjoner, og skattefradraget bør økes.

Avslutningsvis: Vi har en dugnadsånd i Norge. Vi må føre en politikk der vi bygger opp under den.

Jan Sahl (KrF) [14:55:25]: I trontalen ble det sagt:

«Regjeringen vil ta hele landet i bruk, og vil arbeide for å beholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.»

Det høres lovende ut.

I distriktene dannes mye av grunnlaget for velferden både i distriktene og i urbane strøk. Landbruk, fiskeri, reiseliv, energi, samferdsel og den øvrige næringspolitikken er særlig vesentlig når hele landet skal tas i bruk. Det samme gjelder kommunenes evne til tilrettelegging og oppgaveløsning.

Stortingsmeldingen «Hjarte for heile landet. Om distrikts- og regionalpolitikken» har mange flotte intensjoner som er helt i tråd med det Kristelig Folkeparti står for. Det er nødvendig å gjennomføre et distriktspolitisk krafttak for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, ta hele landet i bruk og snu flyttestrømmen. Det er god sentrumspolitikk.

Først når statsbudsjettet legges fram i morgen, får vi se om Regjeringen har evnen til å realisere intensjonene. Da får vi se om Regjeringen prioriterer mer penger til viktige velferdstilbud i kommunene og mer penger til sykehussektoren, slik at vi unngår en kraftig nedbygging av lokalsykehusene, noe helseministeren varsler. I verste fall kan vi ende opp med spesialiserte sykehjem istedenfor lokalsykehus.

Videre vil vi få se om Regjeringen prioriterer en kraftig økning i midler til veg og annen infrastruktur, et krafttak når det gjelder kommunale næringsfond og andre utviklingsmidler, og penger til å følge opp Bondevik II-regjeringens stortingsmelding Kultur og næring.

Fisken har vært grunnlaget for bosetting og næringsliv langs kysten i uminnelige tider. På fiskeriområdet varslet de rød-grønne i valgkampen en kraftig omlegging av politikken. Hva fikk vi? Jo, et såkalt hurtigarbeidende utvalg som skulle utrede om tiltakene varslet i Soria Moria-erklæringen var gjennomførbare i fiskeriene. Vi har hatt ett års «fiskeripolitikk på vent», noe som har skapt betydelig uro i næringen.

I mellomtiden ble det varslet oppstart av en distriktskvoteordning som har møtt stor motstand både i Fiskarlaget og i Kystfiskarlaget. Fisket på distriktskvoten skulle starte opp 1. oktober, men foreløpig har ingen sett noe til det. Jeg siterer fra Fiskeribladet 3. oktober:

«Vi vet ingenting, og har heller ikke hørt noe. Ikke er det kommet forskrifter og ikke søknadsskjema, så vi ber fiskerne om å vente. Det sier Fiskeridirektoratet i de tre nordligste fylkene.»

Søndag skulle fisket ha startet. Da er spørsmålet til fiskeriministeren: Hva har gått galt?

Strukturutvalget har lagt fram sin innstilling, med et knapt flertall for tidsavgrensede kvoter. Vi venter i spenning på hva som blir Regjeringens konklusjon, men også her er Fiskarlaget svært kritisk til kursendringer. Det er derfor all grunn for fiskeriministeren til å lytte til stortingspresident Thorbjørn Jaglands formaninger under den høytidelige åpningen. Jeg siterer:

«Som folkevalgte burde vi bli enda bedre til å lytte og til å kjenne befolkningen på pulsen.»

I Kristelig Folkeparti vil vi legge stor vekt på hva fiskeriorganisasjonene sier, og vi vil legge en totalvurdering av verdiskapingen på hav- og landsiden til grunn for vårt endelige standpunkt.

I forbindelse med stortingsbehandlingen av nordområdemeldingen i fjor vår og av forvaltningsplanen i vår var det bred enighet om at framtidens muligheter finnes i nord, om vi bare møter utfordringene på en god måte. Utenriksministeren gikk svært høyt på banen og skapte store forventninger i nord. Foreløpig har det stort sett bare blitt med disse ordene – men nå vil vi se konkret handling i budsjettposter og i den lovte handlingsplanen.

I Kristelig Folkeparti forventer vi framdrift i forhandlingene med Russland om delelinjen og om forvaltingen av ressursene i Barentshavet. Vi forventer en snarlig nasjonal avklaring på de viktige fiskeripolitiske spørsmålene som skaper så mye uro i fiskerinæringen.

Vi forventer videre at olje- og gassaktiviteten i Barentshavet skal føre til varige arbeidsplasser på land. Vi krever også ilandføring i forbindelse med eventuelle nye funn av olje og gass, og vi forventer en kraftig satsing på kunnskaps- og teknologiutvikling i landsdelen.

Til slutt: Det står mange fine ord i Soria Moria-erklæringen om at den nye regjeringen ser nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. I trontalen gjentas det at «nordområdene er et strategisk satsingsområde for Regjeringen». Dette er løfterike ord for landsdelen, og vi håper at ordene nå blir omsatt i handling.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A) [15:00:33]: Representanten Sahl skal få svar i morgen når det gjelder den store satsingen fra Regjeringens side på nordområdene, men han trenger ikke være bekymret.

Representanten hadde et stort distriktspolitisk innlegg, som jeg synes var godt på mange områder. Men denne regjeringen med Arbeiderpartiet har gjort noen viktige ting. Jeg må vise til det vi har gjort gjennom det året vi har bak oss: Gjeninnføringen av differensiert arbeidsgiveravgift var et veldig viktig løft for arbeidsplassene i Distrikts-Norge. Det gjorde ikke den forrige regjeringen. Økt satsing på samferdsel og utbygging av bredbånd gjør det også mye enklere for folk å leve og bygge i distriktene.

Så vil jeg minne representanten Sahl på hva Stortinget faktisk gjorde med den forrige transportplanen: Flertallet sendte den tilbake. Det var den forrige regjeringen. Omorganiseringen av Avinor – var det et vellykket prosjekt? Det kom bekymringsmelding etter bekymringsmelding. (Presidenten klubber) Var Kristelig Folkepartis politikk vellykket på disse områdene?

Presidenten: Presidenten vil minne om at replikken skal haldast innanfor ein tidsperiode på 1 minutt.

Jan Sahl (KrF) [15:02:00]: Den forrige regjeringen drev en aktiv distriktspolitikk. Det var den forrige regjeringen som la fram den nordområdemeldingen som den nye regjeringen nå i veldig stor grad følger opp. Det jeg har påpekt, er at det i løpet av det første året har vært mange fine ord. Utenriksministeren gikk veldig høyt på banen. Det var nærmest som om delelinjeforhandlingene var i ferd med å komme i mål. Vi ser at det har låst seg. Vi ser at norsk fiskeindustri og lakseproduksjon har fått store problemer med å selge laksen til Russland. Denne regjeringen har ikke klart å ordne opp i det. Når det gjelder Kristelig Folkepartis deltaking i den forrige regjeringen, har vi ingen ting å skjemmes over i forhold til distriktspolitikken.

Når det gjelder den differensierte arbeidsgiveravgiften, var det vår regjering som la grunnlaget for det forhandlingsresultatet som den nye regjeringen nå får lov til å høste av. Vi har ingen ting å skjemmes over, men vi har store forventninger til de gode ord som den nye regjeringen har kommet med.

Arne Sortevik (FrP) [15:03:19]: Min replikk går til samferdselspolitikeren Sahl fra Kristelig Folkeparti. Det er fristende å spørre en representant fra Kristelig Folkeparti som jobber med samferdsel, om også Kristelig Folkeparti er blitt mer opptatt av asfalt etter at de kom ut av regjeringsposisjon, slik som vi har sett at Høyre er blitt. Skal det bli lys i husene, må vi ha vei. Mange venter på bedre vei. Sommeren har vist at veiene i Norge har en begredelig standard. Det må kraftig lut og kraftige løft til for å komme videre.

Hva er Kristelig Folkepartis oppskrift for å få et kraftig løft på veisektoren? Én mulighet, som representanten sikkert husker, er forslaget om rentefrie og avdragsfrie lån til fylkeskommunene for å få gjort noe med vedlikeholdet på fylkesveiene, som representanten var med på å stemme ned i juni. Nå foreligger det et nytt forslag fra Fremskrittspartiet, om et infrastrukturfond, som Kristelig Folkeparti nå kan stemme for.

Jan Sahl (KrF) [15:04:26]: Kristelig Folkeparti har alltid fokusert sterkt på samferdsel. Kristelig Folkeparti ønsker selvfølgelig også mer asfalt på vegene, men Kristelig Folkeparti har en mer realistisk forståelse av en budsjettprosess enn jeg opplever at Fremskrittspartiet har. Fremskrittspartiet har et budsjett utover det alle de andre partiene på Stortinget har.

Det er grunn til å berømme Regjeringen hvis det nå er rett det som budsjettlekkasjene går ut på, at vi får et løft på samferdselssektoren på rundt 2 milliarder kr når budsjettet legges fram i morgen. Kristelig Folkeparti vil være med og følge det opp. Så skal vi legge fram vårt eget budsjett om en måneds tid. Da vil vi vise at vi også ønsker en kraftig satsing på samferdselssektoren – ikke bare på asfalt, men på et totalbilde av samferdsel, både på kollektivløsninger og vegløsninger.

Hallgeir H. Langeland (SV) [15:05:43]: Eg er veldig glad for at representanten Jan Sahl frå Kristeleg Folkeparti veldig klårt tek avstand frå den uansvarlege politikken som Framstegspartiet – deira tidlegare budsjettsamarbeidspartnar – står for. Det betyr at Kristeleg Folkeparti er i ferd med å posisjonera seg i forhold til dei verdiane denne regjeringa står for, knytt opp mot meir til velferd, meir til fellesskap og ikkje minst det med å ta eit ansvar i klimapolitikken, som me veit at Framstegspartiet ikkje tek.

No skal me ikkje driva med budsjettlekkasje, men det er ikkje tvil om at denne regjeringa kjem til å satsa mykje på samferdsel. Jan Sahl og Kristeleg Folkeparti kan glede seg over det i morgon.

Mitt spørsmål er: Er det slik no at det på ein måte er eit klårt skilje, at Kristeleg Folkeparti vel ein annan profil enn den uansvarlege politikken som me ser at Framstegspartiet fører?

Jan Sahl (KrF) [15:06:39]: Kristelig Folkeparti har vært og er fortsatt et sentrumsparti. Vi har plassert oss i sentrum siden vi i denne perioden er i mindretall og heller ikke er i noen regjeringssammenheng. Det betyr at vi som sentrumsparti har forbindingspunkter til begge sider. Kristelig Folkeparti vil selvfølgelig utnytte det for alt det er verdt, for å få gjennomslag for vår politikk. Vi innser at når vi er et lite parti og i mindretall, må vi ha gode relasjoner til begge sider. Vi skal være en skarp kritiker når det gjelder Regjeringens politikk, i lag med opposisjonen der vi finner det nødvendig, og der vi er enige. Samtidig vil vi også ha klare linker til Regjeringen for om mulig å få gjennomslag for noe av det vi står for, i kompromiss med Regjeringen. Kristelig Folkeparti har ikke noen annen kurs i dag enn det vi har hatt tradisjon for, som et kristendemokratisk parti plassert i sentrum.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Åslaug Haga [15:08:10]: Regjeringa er i gang med å forandre Norge. Gjennom snart ett år har vi gjennom klare verdivalg endret kursen. – Ingen revolusjon, som det ble sagt her før i dag, men en klart ny kurs.

Opposisjonen har satt seg fore å bruke årets trontaledebatt til å si at det ikke er forskjell på den forrige regjeringa og denne. Vel, da blir vi nødt til å bruke denne debatten til å vise at de tar feil.

Vi er stolte av å ha bidratt til et historisk løft for skole, for eldreomsorg, for barnehagesatsing og for lokalt kulturliv. De samlede inntektene for Kommune-Norge for 2006 og 2007 vil bli på +14 milliarder kr. Det er masse penger. Det blir det lærere av, det blir det hjemmehjelpere av, det blir det barnehageplasser av, og det blir det lokal kulturvirksomhet av. Jeg håper også det blir masse kapasitet til at kommunene gjør en bedre jobb med hensyn til å bli en førstelinje i forhold til næringsutvikling.

Vi har snudd pessimisme til optimisme i Kommune-Norge. Det er ny kurs. Vi er ikke ferdige, og det står i Soria Moria-erklæringa at vi ikke skal være ferdige nå. Vi skal være ferdige i 2009 med å finne balansepunktet mellom oppgaver og penger i Kommune-Norge. Men det er en ny kurs.

Vi er i gang med en ny giv for Distrikts-Norge. Fra 1. januar 2007 gjeninnfører vi det viktigste distriktspolitiske virkemidlet, differensiert arbeidsgiveravgift, i store deler av landet. Det gir en avgiftsfordel på om lag 5,4 milliarder kr for næringslivet i distriktene. I tillegg har vi styrket regionaltilskuddet til om lag 150 kommuner i distriktene, vi har en økt satsing på distriktsrettede virkemidler, inkludert kommunale næringsfond, som ble nevnt her i stad, og jeg kan røpe såpass at veksten i de distriktspolitiske virkemidlene vil være stor til neste år.

Samlet innebærer alt dette et distriktspolitisk løft. Vi gir folk tilbake friheten til å bosette seg der de ønsker i landet, en frihet som mange er blitt fratatt i de seinere åra. Vi snakker om en betydelig omlegging av politisk kurs.

Hver eneste dag bygger Regjeringa Norge. Vi har større tempo, ambisjoner og satsing på vei, jernbane og breibånd enn våre forgjengere. Vi fikk til mer satsing på vei på tre uker i fjor høst enn det Fremskrittspartiet klarte på tre budsjettforlik. Og fortsatt kjenner ikke Stortinget tallene for 2007, men alle som er opptatt av samferdsel, kan glede seg til i morgen.

Vi tar ansvar for framtidige generasjoner. Derfor har Regjeringa prioritert en ny kurs for framtidsrettet energi. Vi løfter nivået på alternativ energi gjennom et fond på 20 milliarder kr. Vi har startet et ambisiøst prosjekt for å etablere verdikjede for håndtering av CO₂. Vi skal ha forurensningsfrie gasskraftverk på plass. Det er ny kurs. Ingen kan si noe annet.

Nordområdepolitikken ble nevnt av forrige taler. Vi er stolte av at vi nå endelig har greid å sette nordområdene på dagsordenen på en helt annen måte enn det som ble presentert fra den forrige regjeringa i stortingsmeldingen som ble nevnt. Alle merker det. Det er ny kurs.

I europapolitikken har vi nå ei regjering som tør å ta kampene med systemet. Hjemfallssaken er tatt til domstolen. Det er ny kurs. Slik kunne jeg ha fortsatt og fortsatt, hadde jeg hatt litt lenger taletid.

Soria Moria-erklæringa varslet ikke revolusjon, men den varslet ny kurs på områder som er viktige for folks hverdagsliv. Soria Moria-erklæringa er Regjeringas grunnlagsdokument. Det er vår ledestjerne. Den skal gjennomføres på fire år. Og vi er i godt gjenge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [15:13:38]: Gjennom de siste dager og når vi nå har hørt på statsråden, og med alle de lekkasjene som er kommet, får vi inntrykk av at solen vil skinne på Kommune-Norge resten av året. Retorikken «ny kurs, ny kurs» har vi hørt fra kommunalministeren, og vi har hørt en positiv retorikk fra statsministeren.

Vil kommuneøkonomien bli mye, mye bedre? Vil utfordringene for Kommune-Norge forsvinne? Da er det noe som ikke stemmer her: 10 000 nye årsverk i omsorgssektoren, full barnehagedekning og en IA-avtale som vil koste kommunene mye penger. Her strekker ikke pengene til, og man behøver ikke være noe mattegeni for å skjønne det.

Spørsmålet mitt er: Hva skal lokalpolitikerne og Kommune-Norge nedprioritere når de får regningen for alle disse tiltakene som Regjeringen pålegger kommunene?

Statsråd Åslaug Haga [15:14:43]: Nå kommer statsbudsjettet i morgen. Da får vi gå nøyere inn i regnestykkene.

Men det jeg kan si, er at vi i 2006 har gjennomført et betydelig løft for Kommune-Norge – vi er nå her (måler med armen). Til neste år bygger vi på og fortsetter løftet. Det er klart at veksten blir ikke like stor som den har vært i 2006, men vi bygger oppå, og kommunene får økt handlingsrom også i 2007.

Alle problemene i Kommune-Norge vil ikke være løst i 2007. Men vi har sagt at vi trenger mer enn to år for å ta igjen det voldsomme etterslepet man hadde i norske kommuner. Vi trenger to år til, og da skal vi måles på om vi har oppnådd det vi har sagt i Soria Moria, nemlig balanse mellom de oppgavene kommunene har, og de pengene de har til rådighet.

Bent Høie (H) [15:15:51]: Vi ser nå konturene av Regjeringens regionsreform. Synet er ikke vakkert, selv de nærmeste tilhengerne ber nå om at reformen utsettes. Det er verd å merke seg at statsråden ikke nevnte denne reformen med et ord i sin innledning. Man drømte om fem store distriktstroll som skulle hamle opp med statsmakten, men ser nå at berget er i ferd med å føde over ti grå mus.

Professor Selstad sier at regionen mangler legitimitet og er et eliteprosjekt. Fylkeskommunen i ny drakt har ingen oppslutning. En meningsmåling i nord viser at vi neppe noen gang har stått overfor en reform som har så lite støtte i folket. Lokalavisene, som ofte speiler folkemeningen, ber nå om at Regjeringen stopper arbeidet – fra Harstad Tidende, Trønder-Avisa til Glåmdalen.

Jeg vil spørre statsråden om hun nå er villig til å lytte og dermed starte en demokratisk debatt om oppgavefordelingen, eller om hun vil bruke Regjeringens knappe stortingsflertall til å presse gjennom en elitereform som ikke har oppslutning i befolkningen, som fører til tvangsflytting av arbeidsplasser og til en betydelig sentralisering.

Statsråd Åslaug Haga [15:17:03]: Arbeidet med forvaltningsreformen er stort, krevende og viktig. Det jeg kan garantere representanten Høie, er at jeg lytter hver eneste dag til folk over hele landet fra alle partier, inkludert Høyre. Holdningene er varierende i alle partier, inkludert – noterer jeg meg – Høyre. Det skal jeg evne å forholde meg til.

Det er helt opplagt at vi skal evne å styrke demokratiet. Dette er ikke bare en forvaltningsreform, det er en stor demokratireform. Vi er uenige med Høyre i at vi bare trenger to nivåer i Norge, vi mener vi trenger tre. Den uenigheten mellom partiene må vi leve med.

Men vi vil styrke demokratiet, vi vil flytte makt nærmere folk. Da er vi avhengige av tre nivåer. Høyres modell vil føre til et embetsstyre i Norge. Det ønsker ikke vi oss.

Bjørg Tørresdal (KrF) [15:18:13]: Kristelig Folkeparti er glad for mer penger til Kommune-Norge. Kristelig Folkeparti tror på lokaldemokratiet og ønsker at det skal være et økonomisk handlingsrom ute i den enkelte kommune, slik at de kan gjøre sine egne prioriteringer og styre sin egen utvikling i tillegg til å fylle viktige velferdsoppgaver.

Det blir spennende å se om Regjeringen klarer å følge opp det den har sagt i Soria Moria-erklæringen. Kommer det en forpliktende opptrappingsplan? Og vil de midlene som kommer med statsbudsjettet, som vi får vite om i morgen, kunne gi rom for 2 000 nye plasser når en skal betale for lønnsøkning, når en skal betale for økte utgifter for sykelønnsordning, osv? Har en ikke litt høye ambisjoner fra Regjeringens side?

Statsråd Åslaug Haga [15:19:03]: Sjølsagt har vi høye ambisjoner for Kommune-Norge! Det mener jeg vi skal ha. Vi sier intet mindre enn at vi ønsker at vi skal få Kommune-Norge til å skinne. Det sier vi fordi det er galt å si at vi har en velferdsstat i Norge. Det vi reelt sett har, er velferdskommuner. Skal folk få de tjenestene som de trenger i hverdagen, er vi avhengige av å sikre kommunene en økonomi som gjør at de kan levere en kvalitet på tjenestene som vi mener er verdig folk.

Problemet er ikke at vi strekker ambisjonene for høyt. Vi skal ha høye ambisjoner. Så skal vi sjølsagt leve opp til det vi har sagt. De 10 000 nye årsverkene i pleie- og omsorg er godt innenfor rekkevidde i denne perioden. Vi skal komme dit hen, som vi sa i Soria Moria, at i 2009 skal vi kunne si at det er balanse mellom oppgavene kommunene har, og pengene de har til rådighet.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [15:20:34]: Regjeringen og det rød-grønne stortingsflertallet vil ha en aktiv kriminalitetsbekjempelse. Vi er i gang med å gjennomføre en kursendring for mer trygghet. Målet er klart: Det skal forebygges bedre, oppklares mer, reageres raskere og rehabiliteres bedre. Derfor har vi styrket politiet, rettsvesenet og kriminalomsorgen i tillegg til at vi har økt kommunebudsjettene slik at det viktige forebyggende arbeidet i kommunene er styrket.

Vi har bygd opp der det er revet ned, gitt rom for å satse på skole, styrke barnevernet, gjenåpne stengte ungdomsklubber – tiltak som vi vet er viktige for å forhindre at ungdom starter en kriminell løpebane.

Men ikke bare har vi innført en kursendring i justispolitikken og den forebyggende politikken. Vi har også skapt et temposkifte. I fjor lovet justisministeren at vi skulle bygge 100 nye soningsplasser for å redusere soningskøen. Vi bryter løftet. Per i dag, dagen før statsbudsjettet legges fram, er 250 nye soningsplasser på plass – etter ett år.

Når vi nå har skiftet ut den gule ledertrøya med den rød-grønne, ser vi resultatene. Soningskøen er på vei ned. Det viser at vi er i rute. Det er vi stolte av, men vi er ennå ikke fornøyd. Det er vi ikke før vi har innfridd det vi har lovet i Soria Moria om å fjerne soningskøen i løpet av stortingsperioden.

De siste årene har vi levd med en uholdbar situasjon, der de som venter på å slippe inn i norske fengsler, er nesten like mange som de som venter på å slippe ut. Dette svekker folks rettsoppfatning, og tilliten til kriminalpolitikken svekkes ytterligere når mange som står i kø, begår ny kriminalitet. Vi har fått en ond sirkel der folk ikke får seg jobb fordi de venter på å sone en dom, begår nye forbrytelser, ikke har penger til bolig, og håpløsheten fører gjerne til et forverret rusproblem i tillegg. Det er denne situasjonen vi nå skal komme oss ut av gjennom byggingen av nye soningsplasser.

Vi vil også iverksette flere andre tiltak, som å effektivisere arbeidet med overføring av utenlandske innsatte til fortsatt soning i hjemlandet. Vi vil også vurdere alternative reaksjoner på en del lovbrudd.

Regjeringens samlede satsing på kriminalomsorgen mangler sidestykke i Norge. Vi har nemlig også styrket innholdet i soningen i løpet av vårt første år i regjering: Skoletilbudet har økt, det har blitt flere bøker i fengselsbibliotekene, helsetilbudet og – ikke minst – rusbehandlingen har blitt styrket, slik at innsatte som er ferdige med å sone, står bedre rustet til å møte livet utenfor murene.

Reduksjonen i soningskøen og helhetlig innsats for å styrke rehabiliteringen fører også til at vi får mer politikraft. I tillegg har vi styrket politiet med 100 mill. kr og økt innsatsen mot gjengkriminalitet og økonomisk kriminalitet.

Vi vil gi personer som utsettes for vold eller trusler om vold, bedre beskyttelse. Derfor skal voldsutøveren i større grad stilles til ansvar med en ordning med omvendt voldsalarm. Brudd på besøksforbud kan føre til tvungen bruk av alarm som varsler politiet når en trusselutøver nærmer seg den som skal beskyttes. Dette flytter belastningen fra offeret over på den som faktisk utøver volden.

Regjeringen har også styrket domstolen slik at vi kan få en hurtigere straffesaksbehandling. Dette siste punket er særlig viktig for ofrene for kriminalitet. Vi kan ikke leve med en situasjon der offeret for f.eks. voldtekt må vente i opptil fem år før saken er ferdigbehandlet i rettsapparatet. Det er ikke moralsk riktig å la mennesker som er utsatt for grove forbrytelser, gjennomgå en slik belastning. Derfor er også høringsforslaget som nå er sendt ut om raskere straffesaksavvikling, et viktig gjennombrudd i arbeidet med å styrke ofrenes stilling i det norske rettsapparatet.

Gjennom å forhindre at kriminelle får begått ny kriminalitet mens de venter på å sone, gjennom bedre rehabilitering i fengslene og gjennom satsing på politiet reduserer vi volden og kriminaliteten i samfunnet. Gjennom å endre lovverket og gi domstolene bedre forutsetninger for å sikre ofrenes stilling, ser vi nå en klar kursendring og et taktskifte i justispolitikken. Dette vil komme hele samfunnet til gode.

Anders Anundsen (FrP) [15:25:50]: Kommentarene til trontalen har i stor grad gått på at den er lite overraskende. Jeg er ikke helt enig i den karakteristikken. Jeg ble i hvert fall veldig overrasket over at ambisjonsnivået denne regjeringen gav uttrykk for i trontalen, på viktige områder var begredelig lavt. Regjeringen ynder å bruke betegnelsen «flertallsregjering» om seg selv. Antakelig gjør den det for å få frem Regjeringens makt og evne til å gjennomføre Regjeringens politikk. Spørsmålet som vi kunne ventet en viss fokusering på i trontalen, ville da vært hva «flertallsregjeringen» skal bruke denne makten til. I stedet kom statsministeren til Stortinget i dag og fortalte at man kunne vente ytterligere splid i regjeringspartienes rekker i fremtiden.

Regjeringen har lovet å sette inn nødvendige ressurser for å sikre landet en god og helhetlig kunnskapspolitikk. Regjeringen har sågar opprettet et eget kunnskapsdepartement som skal ivareta kunnskapsbyggingen fra barnehagealder til utdanningsløpets slutt. Fremskrittspartiet er fornøyd med det. Kunnskapsdepartementet skal legge forholdene til rette for det vi skal leve av «etter oljen», som det populært sies – både gjennom kunnskapsbygging, skole og forskning.

For å styrke fellesskolen vil Regjeringen, ifølge trontalen, legge frem et forslag om endringer i friskoleloven. Det er ikke en spesielt ambisiøs målsetting på skoleområdet. Hvordan vil en endring i friskoleloven styrke fellesskolen? Antakelig mener Regjeringen å si at den skal gjøre det tilnærmet umulig å starte friskoler etter lovrevisjonen. Med fellesskolen mener den antakelig den offentlig eide skolen. Men hvordan kan det hevdes, eller i det hele tatt antydes, at de friskolene vi har i dag, ikke er en like stor del av fellesskolen som de offentlig eide skolene? Til og med kunnskapsfulle SV-ere har jo kommet til den erkjennelsen gjennom forskningsarbeid og studier. En av dem er universitetslektor Svein Erik Tuastad.

Regjeringen forteller oss i trontalen at gjennomføringen av Kunnskapsløftet står fast. Det mener Fremskrittspartiet er bra. Men den reformen er altså igangsatt av Bondevik II-regjeringen, ikke av Stoltenberg II-regjeringen. Ikke noe nytt og ambisiøst i det heller. Det fremkom altså ingenting om viktige målsettinger for å gjøre skolen bedre eller for hvordan man skal oppnå ro og orden i skolen, økt læringsutbytte og større grad av tilpasset undervisning til både sterke og mindre sterke elever. Gjennom høyere utdanning er det, etter Fremskrittspartiets mening, rom for betydelige satsinger, både på økt antall stipendiatstillinger, studieplasser, studiefinansiering, byggeprogrammer og mye mer. Her legger ikke Regjeringen frem noe som helst, annet enn at den varsler en evaluering av Kvalitetsreformen.

På forskningsområdet kommer vel da det virkelige løftet for Kunnskapsdepartementet og ambisjonene for året som kommer? Det er jo tidligere samling rundt målet om at 3 pst. av bruttonasjonalprodukt skal brukes til forskningsinnsats innen 2010. Kan vi vente noen opptrappingsplan eller noe mer forpliktende enn programerklæringer her? Vi har ventet i spenning, og jo da, Regjeringen konstaterer at forskningsinnsatsen skal styrkes, ikke reduseres som i 2006. Det skal gjøres gjennom å knytte seg til EUs 7. rammeprogram for forskning og teknologi. Utover det blir det altså stille også på forskningssiden, hvilket statsbudsjettet i morgen sikkert vil bekrefte med ytterligere styrke.

Trontalen gir altså ingen forhåpninger om en bedre satsing på grunnutdanningen, ingen forhåpninger om en bedre satsing på høyere utdanning, og det er heller ikke rare greiene på forskningssiden. Hvor er det blitt av kunnskapsambisjonene ett år etter valget? Det er underlig at en regjering som lovet retningsendring og ytterligere satsing på kunnskapsbygging, ender opp med et ambisjonsnivå så labert som det vi fikk presentert i trontalen.

Statsministeren meddelte Stortinget i dag at flere skoler pusses opp, at flere lærere ansettes, og at svømmebassengene fylles opp som følge av Regjeringens politikk. Jeg er litt usikker på om det er hold i den påstanden. Stortingets utredningsseksjon har på oppdrag fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe undersøkt datagrunnlaget for antall svømmebasseng som er fylt opp siden regjeringsskiftet. Det foreligger ingen dokumentasjon pr. 18. september. Verken Norges Svømmeforbund, Utdanningsforbundet eller Kultur- og kirkedepartementet har foretatt noen undersøkelser som kan bekrefte det statsministeren sa i dag.

Statsministeren sier også at kommunene nå bruker mer penger på å tilsette lærere og pusse opp skolebygninger i større grad enn tidligere. NRKs undersøkelse i april avdekket at tre av fire rektorer kunne meddele at de ikke hadde fått én krone mer til drift av skolen. Jeg vil derfor følge opp dette og utfordre statsministeren til å være mer konkret enn å påstå effekter av Regjeringens politikk som man foreløpig antakelig mangler dokumentasjon på.

Ågot Valle (SV) [15:31:16]: Jeg vil trekke fram to aktuelle medieoppslag – først nyheten om at det norskstøttede kunstakademiet i Ramallah i Palestina er åpnet. Dette prosjektet er drevet fram av kunstnere i Norge og i Palestina og støttet av kulturmidler fra Utenriksdepartementet. Det var nettopp disse palestinske kunstnerne som forsvarte ytringsfriheten da det brant som verst etter karikaturtegningene. Vår regjering vil satse mer på kultursamarbeid som vil styrke den kunstneriske dialogen på tvers av landegrensene, og det er det vi gjør i Palestina. Men situasjonen i Palestina krever også at vi øker vårt bidrag til humanitær bistand og gjenoppbygging etter Israels brutale krigføring mot Gaza i sommer, slik Regjeringa har foreslått overfor Stortinget nå. Den fastlåste og håpløse situasjonen i Palestina nå krever at land som Norge holder fast ved dialogen med alle parter.

Det andre oppslaget handlet om den amerikanske etterretningsrapporten om konsekvensene av krigen i Irak. Dessverre fikk vi som var motstandere av krigen, rett i at den har ført til økt fare for terrorisme, at Irak er blitt det viktigste området for rekruttering av islamister til voldelige grupper. Den ensidige troen på at våpen kan løse terrortruslene og skape demokrati, er foreldet. Konflikter må løses politisk, sa Indonesias president da han besøkte Norge nylig.

Heller ikke i Afghanistan kan militære bidrag være hovedløsningen. Ifølge en grundig rapport fra tenketanken The Senlis Council har det internasjonale samfunnet de siste fem åra brukt ti ganger mer til militære formål enn til oppbyggingen av det sivile samfunnet og humanitær hjelp i Afghanistan. Dette må være noe av bakteppet for at Taliban og andre opprørsgrupper har økt oppslutningen i sør. Her er det en humanitær krise, ekstrem fattigdom og hungersnød. Alle som har lest boka «Drageløperen», vet hvor vanskelig og kompleks situasjonen i Afghanistan er, og har vært i mange år. Norge har under denne regjeringa, i tråd med Soria Moria-erklæringen, økt støtten til ISAF-styrkene for å bidra til stabilitet, og denne støtten skal videreføres. Samtidig er det viktig å slå fast at uten at det internasjonale samfunnet har en klar plan, en plan som følges opp, for hvordan en kan skape stabilitet og gjenoppbygging av landet, gjenoppbygging av det sivile samfunnet, vil en mislykkes i Afghanistan.

Regjeringa har som en av de første i verden laget en handlingsplan for oppfølging av FN-resolusjon 1325, Kvinner, fred og sikkerhet. Dette er en resolusjon som den globale kvinnebevegelsen fikk på plass for seks år sia. På den måten er vi med på å styrke FNs arbeid og ikke minst gi vårt bidrag til kvinnene, som er de som betaler den høyeste prisen under konflikter, og til de kvinnene som skal og må delta når partene setter seg til ved forhandlingsbordet. Norge skal være det landet som alltid spør når det skal forhandles om en varig fred: Hvor er kvinnene?

Vi har en regjering som løfter opp miljøbistanden og slår fast at alle skal sikres retten til vann. Så møttes representanter for det sivile samfunn i Bolivia og Bolivias vannminister og vår egen utviklingsminister da han besøkte landet i høst. Tida er nå inne for å få gjennom retten til vann internasjonalt, sa kanadiske Maude Barlow, som sammen med norske FIVAS har jobbet for denne retten lenge. Og vi er enige. 1,2 milliarder mennesker mangler tilgang til reint vann. Hvert år dør 2 millioner, de fleste barn, av sykdommer forårsaket av dårlige vann- og sanitærforhold. Det er ingen tilfeldighet at Bolivia var arenaen for dette møtet. Det var her leksa ble lært om hvordan fattigfolket må betale prisen når vannressurser privatiseres for at internasjonale storselskaper skal tjene penger. Det er naturlig at våre to land samarbeider, fordi nettopp Norge under denne regjeringa har slått fast at vann er et fellesgode. Denne regjeringa trakk vann ut av tjenesteforhandlingene i WTO, og vi slår fast at ingen norsk støtte skal gis til programmer som setter krav til liberalisering og privatisering.

Dette er blitt lagt merke til i solidaritetsmiljøene internasjonalt, og vi skal fortsette arbeidet for mer internasjonal solidaritet.

Marit Nybakk (A) [15:36:31]: Jeg tror at de fleste vil nikke samtykkende til at den rød-grønne regjeringen fører en særdeles aktiv utenrikspolitikk, en utenrikspolitikk der Norges stemme har vært og er tydelig, noe ikke minst den klare holdningen til Libanon-konflikten viste, og med sterkt fokus på Norges interesser både i våre nærområder, for ikke å si nordområder, og i internasjonale og regionale organisasjoner – en evne til kontaktskaping som det er lenge siden vi har sett fra norsk utenriksdepartements side.

Regjeringens nordområdepolitikk har også flyttet en del av utenrikspolitikken hjem. Den tar inn over seg at Norge har et ansvar for et havområde som er sju ganger større enn fastlandet, og at de ressurser vi forvalter, i stor grad kommer fra havet. Det er her Norges nære strategiske utfordringer ligger.

Regjeringen ser også utviklingspolitikken som en integrert del av både vår utenrikspolitikk og vår sikkerhetspolitikk, i tillegg til at utviklingsministeren har meislet ut strategier for bistand der det legges klare politiske føringer og foretas tøffe prioriteringer. Fokus er satt på innholdet i bistanden og på de sektorer der Norge har særlige fortrinn og kunnskaper for å kunne bidra. Det er bl.a. miljø, energi, likestilling, fred og forsoning samt en erkjennelse av at utviklingspolitikk ikke bare er bistand, selv om det selvfølgelig er det også. Å bidra til fred, arbeidsplasser, næringsutvikling og matproduksjon er en vesentlig del av det å skape varig og bærekraftig utvikling.

Utenriksministeren lanserte i sin redegjørelse 8. februar i år en ny politikk overfor Afrika:

• Tid for å tenke nytt og strategisk om holdninger til hele kontinentet.

• Norge trenger en fornyet Afrika-politikk som ser utvikling og utenrikspolitikk i sammenheng.

• Vi trenger strategiske allianser med afrikanske land, både når det gjelder afrikanske og andre internasjonale spørsmål.

Det betyr også større grad av likeverdighet, der vår Afrika-politikk ikke bare baseres på bistand og fredsmegling, men også på handelspolitikk, fiskerispørsmål, organisering av oljeutvinning og næringsvirksomhet, samtidig som vi utvider vårt samarbeid med bl.a. FN om å sikre en koordinert og målrettet innsats for å eliminere fattigdom og skape vekst, utvikling og levedyktige samfunn med godt styresett.

Utenrikskomiteen er nettopp kommet hjem fra Kina. Blant de temaene som ble tatt opp i samtalene med kinesiske myndigheter, var Kinas ekspansive utenrikspolitikk, særlig i Afrika, men i økende grad også i Latin-Amerika og naturligvis i deres eget grannelag.

Dette engasjementet dreier seg ikke minst om deres behov for stabil tilførsel av energi for å sikre en vekst som nå er over 10 pst. pr. år. De miljøutfordringer som dette skaper, er også en sak for Norge. Vi legger vekt på å kunne bruke vår miljøkompetanse som en del både av vår utenrikspolitikk og vår utviklingspolitikk.

Kinas betydning som global aktør vil være en stor utfordring i internasjonale organisasjoner framover, med en økende selvbevissthet både i FNs sikkerhetsråd og vis-à-vis ulike regionale organer. De spiller f.eks. en økende rolle i Midtøsten. Både her og i Afrika krysser våre spor Kinas, dog ikke alltid med samme agenda.

Det er bred enighet om norsk utenrikspolitikk. Vi skal være forutsigbare og gjenkjennelige som nasjon, både overfor allierte og i vår politikk knyttet til internasjonale avtaler, menneskerettigheter, nedrustning og en internasjonal rettsorden.

Samtidig har den rød-grønne regjeringen et annet verdigrunnlag enn den forrige. Det preger også utenrikspolitikken.

Vi bygde vårt samfunn på rettsstaten, på et politisk system med evne til omfordeling som bekjempet fattigdom gjennom å investere i utdanning, helse og like muligheter for alle. Vi har en regjering som mener at den samme visjonen må ligge til grunn også for det internasjonale samfunnet.

Norge skal være pådriver for en mer rettferdig og solidarisk verden. Det betyr også å legge vekt på et aktivt arbeid i multilaterale organisasjoner. FN og NATO er ankerfestene for vår utenrikspolitikk.

Robert Eriksson (FrP) [15:42:01]: Statsministeren brukte mye tid i sitt innlegg på å understreke at en av de høyest prioriterte arbeidsoppgavene for Regjeringen er arbeid for alle. Statsministeren understreket også at Regjeringen er svært opptatt av å få inkludert dem som i dag blir stengt ute fra arbeidslivet på en aller annen måte. Dette er intensjoner jeg tror vi alle kan være enige om, og jeg registrerer også at Regjeringen skryter uhemmet av NAV-reformen, som skal være nøkkelen til å løse disse utfordringene.

Det første partiet som pekte på en sammenslåing til en stor velferdsreform, var Fremskrittspartiet. Men jeg registrerer fortsatt at Regjeringen har et stykke å gå i læringsprosessen, og at man fortsatt har et forbedringspotensial når det gjelder NAV. Tall fra Statistisk sentralbyrå som ble offentliggjort 1. september, viser at funksjonshemmedes yrkesdeltakelse er nokså nøyaktig den samme som den var for fem år siden. Faktisk har det vært en prosentvis nedgang i denne perioden. Det siste året, altså etter at denne regjeringen overtok, har det blitt 1 000 færre funksjonshemmede i arbeid. I bladet Velferd nr. 5, 2006, kunne vi lese at hovedinngangen til det nye Arbeids- og velferdsdirektoratet i Oslo ikke er tilrettelagt for funksjonshemmede med rullestol. Det er også interessant å merke seg uttalelsene fra NAVs ansvarlige ved kontoret i Oslo, Bjørn Kvam. Han sier: Det er mulig å komme inn i dagens lokaler med rullestol, men da må det gjøres avtale på forhånd, slik at en annen inngang kan benyttes.

Med respekt å melde: Med en slik dårlig tilrettelegging og planlegging som denne, og som denne regjeringen er ansvarlig for, er det vel ikke rart at det har blitt færre funksjonshemmede i arbeid. Det som skulle være en velferdsetat med én dør inn, har i Oslo blitt en dør inn for de funksjonsfriske, mens de funksjonshemmede må gjøre avtale om å få lov til å komme inn kjøkkenveien. Fremskrittspartiet forventer at Regjeringen ordner opp i disse forholdene slik at landets NAV-kontorer blir funksjonelle for alle.

I trontalen heter det:

«Vår gode økonomiske situasjon gir også økte muligheter til å bidra internasjonalt i arbeid mot fattigdom og for en fredeligere verden.»

Dette er vel og bra! Men det som bekymrer meg, er at Regjeringen ikke nevner med et ord hvordan man skal bekjempe fattigdom i eget land.

I dag har vi over 240 000 norske minstepensjonister som lever under fattigdomsgrensen. At et land som Norge skal ha en kvart million eldre mennesker på en pensjon som er under det Stortinget selv mener er fattigdomsgrensen, er rett og slett flaut med tanke på den økonomiske levestandarden vi har i dag.

Min påstand er at Regjeringen har glemt minstepensjonistenes tidligere innsats i samfunnet. Vi vet at ni av ti minstepensjonister er kvinner. Det er disse som har tatt seg av hus, barn, pleietrengende foreldre/svigerforeldre, altså gjort den jobben som i dag gjøres av barnehager, SFO og hjemmesykepleien, mens deres ektemenn var med på å bygge opp landet etter krigen. Derfor er det etter Fremskrittspartiets skjønn uverdig at disse ikke har en bedre levestandard. Vi er nødt til å gi våre minstepensjonister, som har gitt oss den levestandarden vi har i dag, en pensjon de fortjener. Jeg er derfor skuffet over at Regjeringen ikke er villig til å komme med konkrete tiltak på dette området.

Det Regjeringen har sagt, er at når den nye pensjonsreformen legges fram, skal alle sikres en garantipensjon som er lik dagens minstepensjon. Det betyr at Regjeringen aksepterer at minstepensjonistene fortsatt skal ha en inntekt som ligger under fattigdomsgrensen. Man aksepterer at det fortsatt skal være en rekke minstepensjonister som ikke skal ha råd til å dra på apoteket og hente ut livsnødvendig medisin. Man sier at man fortsatt skal ha en situasjon der minstepensjonistene ikke har råd til å kjøpe julegaver til sine barnebarn, og at man ikke har råd til å innta et varmt måltid hver dag. Er det dette Regjeringen kaller for solidaritet? Er det dette man kaller for økt velstand og velferd? I så fall er jeg stolt over å tilhøre et parti som går i motsatt retning, som er villig til å ta de svake på alvor, og som er villig til å gjøre noe med deres livssituasjon.

Trond Helleland (H) [15:47:08]: Sommerens store mediesak var fokuset på de store manglene, eller, for å si det bokstavelig, de mange store hull i veinettet vårt.

Vi har nå gått i gang med det store Kunnskapsløftet i norsk skole, det var på høy tid. Høyre mener at vi nå må investere enda mer i framtiden, og vi må også få et veiløft.

Vi ser med spenning fram til morgendagens budsjett. På veisektoren har det vært mange store ord og gilde løfter. Etter å ha lest dagens aviser ser det ut til at mange vil bli skuffet, men vi får vente og se. Jeg håper det beste. Høyre har i hvert fall bestemt seg, vi vil ha et veiløft, vi vil ha investering i framtiden, og vi vil satse videre på nytenking, konkurranse og effektivisering for å få mer ut av veibevilgningene.

Statsråd Navarsete blir i siste nummer av Norsk Jernbaneforbunds magasin «Aktuell» spurt om hvilke vedtak hun er mest fornøyd med det siste året. Svaret fra statsråden er at hun er mest fornøyd med å ha stoppet konkurranseutsetting på jernbanen. I samme nummer av bladet står det at Gjøvikbanen, som nå er konkurranseutsatt, har hatt en kraftig vekst i trafikktallet og har veldig fornøyde kunder. Svaret er likevel symptomatisk for utviklingen med de rød-grønne. De er fornøyd med å hindre konkurranse, men har så langt ikke presentert noe alternativ.

Mange norske veier er for dårlig vedlikeholdt, de er for smale, de er for svingete, de er for trafikkfarlige. Dette må vi gjøre noe med.

Når vi vet at det hvert år oppdrettes 211 000 tonn laks og ørret bare i Nord-Norge, og at det meste av dette skal fraktes ut med lastebil til kunder i hele Europa, vet vi at gode veier er en forutsetning for gode arbeidsplasser.

Når vi vet at køen ut av Oslo mot sør er så lang at den lager kø inn i Oslo fra vest – når jeg av og til kjører bil hjem igjen til Drammen om ettermiddagen, er køen lengre inn til Oslo, nettopp fordi det er en flaskehals ut av Oslo andre veien – er det mange arbeidstimer som går tapt i bilkø. Slik kan vi ikke ha det.

Arbeidsplasser over det ganske land trenger mer og bedre asfalt. I møte med lokalt næringsliv over hele landet er kravet unisont: Vi trenger bedre veier!

Regjeringen har så langt ikke fulgt opp løftene om veisatsing. Derfor foreslo Høyre 300 mill. kr mer til vei enn Regjeringen i revidert i vår. Derfor har også Høyres leder signalisert at Høyre nå vil foreslå at det opprettes et veifond på 20 milliarder kr, der avkastningen, 800 mill. kr i året, skal gå til nye og bedre vedlikeholdte veier – ikke som en erstatning for, men som et tillegg til økte veibevilgninger. Det er å investere for framtiden.

I tillegg til økte bevilgninger er det nødvendig å videreføre det arbeidet som den forrige regjeringen startet opp. Alle veiprosjekter må selvsagt ut på anbud, vi må få OPS-prosjekter opp av statsrådens låste skuff. I alle andre land utvikles det nå modeller og gjennomføres prosjekter der private aktører og det offentlige samarbeider om utbygging og drift av nye veiprosjekter. Dette passer dårlig inn i de rød-grønnes konkurransefiendtlige politikk, men jeg har en oppfordring: Ikke la ideologiske skylapper hindre positive prosjekter, ikke la skepsis mot konkurranse gjøre veiprosjektene dyrere enn nødvendig.

Høyre vil videreføre den historiske satsingen fra Bondevik II-regjeringen på kollektivtrafikken. Vi må satse på bane og buss, i tillegg til vei. Bilkøene inn mot Oslo er enorme hver dag, samtidig er det over 100 000 mennesker som pendler inn og ut av hovedstaden med tog hver eneste dag. Derfor vil Høyre også investere i framtiden og satse på jernbane. Vi vil utrede om det er mulig å erstatte mye av flytrafikken i Sør-Norge med en høyhastighets jernbanering. Det vil være god miljøpolitikk og samtidig en historisk satsing på jernbane. Men i første omgang må vi fjerne flaskehalsene. Ny E18 fra Asker til Oslo, ny vei ut av Oslo mot Østfold, samtidig som jernbanen fra Sandvika til Oslo S og sørover mot Østfold får kapasitet til å ta unna den enorme pendlertrafikken. God infrastruktur for hovedstadsområdet er viktig for hele landet. Oslo-området er en flaskehals som må utbedres, derfor er det viktig at Oslopakke 3, som er framforhandlet lokalt, blir fulgt opp av Regjeringen.

Vi vil investere i framtiden, vi vil øke veibudsjettene, vi vil styrke vedlikehold og nybygging, vi vil kort sagt asfaltere mer. Dette kan vi gjøre innenfor de 800 milliarder kr vi disponerer i statsbudsjettet. Det er nå vi har muligheten, norsk økonomi er i orden, og anleggsbransjen vil ha mye ledig kapasitet når Snøhvit og Ormen Lange ferdigstilles.

Høyre ble tidligere i dag kritisert bl.a. av Arbeiderpartiets talsmann Rudihagen for at vi vil satse mer på vei. I forrige periode bevilget vi mer til vei enn det regjeringen Stoltenberg I og Arbeiderpartiet la opp til. Høyre hadde ønsket å satse enda mer, men vi holdt tross alt det vi lovde. Vi har heller ingen problemer med å innrømme at vi hadde ønsket en enda mer offensiv veisatsing.

Vi er opptatt av handling nå, vi er opptatt av å utnytte mulighetene. Nå har vi mulighetene, nå har vi virkemidlene. Vi foreslo 300 mill. kr mer til asfalt i revidert. Vi vil fortsette opptrappingen, og jeg håper også at de rød-grønne vil følge opp dette og samtidig ikke hindre konkurransen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A) [15:52:26]: Ja, Høgre fornektar seg ikkje. I opposisjon skal det enda ein gong bli veg i vellinga. Vi har høyrt det før, men det har vore lite følgt opp dei gongene dei har vore i posisjon.

Og Jern-Erna skal bli Asfalt-Erna, ifølgje Aftenposten. Det blir da på nytt lansert eit veglyft. Faktum er jo at i den førre perioden vart Bondevik-regjeringas framlegg til Nasjonal transportplan, som Høgre da var ein deltakar i, nedstemt av Stortinget nettopp fordi det her ikkje var nok satsing.

Så refererer Helleland til at det blei løyvt pengar under revidert. Men faktum var at da vi behandla budsjettet for 2006, låg det framme eit framlegg frå Bondevik-regjeringa om å kutte 200 mill. kr på vegvedlikehald.

Det er faktisk slik at næringslivet, som Helleland er oppteken av, og bilistane og andre som transporterer på kollektiv transport, er glade for at det var vi som fekk fleirtal for desse sakene, og ikkje Bondevik-regjeringa. Derfor spør eg Helleland om han òg er glad for at det var nettopp opposisjonen som fekk fleirtal?

Presidenten: Presidenten vil minne om at taletida er på inntil 1 minutt når det gjeld replikkar.

Trond Helleland (H) [15:53:52]: Jeg skjønner at Rudihagen må bruke mange ord for å komme fram til poenget. De har jo ennå ikke presentert et budsjett, så vi får se i morgen når det kommer, om de løftene som er gitt, blir overholdt.

Jeg vil fastholde at den forrige regjeringen faktisk oppfylte det som var NTP. Det var utgangspunktet vårt den gangen. Men jeg sa også i innlegget mitt, og jeg tar gjerne selvkritikk, jeg, på vegne av både partiet Høyre og andre, at vi kunne ha satset mer på vei. Men det må samtidig sies at viktigste jobb for den forrige regjeringen var å få orden i økonomien. Og det har vi sannelig fått. Det er skapt så mye ny aktivitet, det er slik vekst i sysselsettingen nå, at det er enda større behov for å satse på vei. Dette har Høyre erkjent. Vi har sagt at vi vil gjøre det. Vi følger det opp med et veifond, vi følger det opp med økte ordinære bevilgninger, vi vil satse mer på asfaltering, vi vil satse mer på vedlikehold, vi vil satse på visjonære nye prosjekt. Det trenger Norge. Det har vi råd til, og det vil Høyre faktisk satse på.

Hallgeir H. Langeland (SV) [15:55:01]: Eg trur me skal begynna med å trøsta representanten frå Høgre med at det blir eit bra budsjett på samferdsel. Mange av dei hola som hans regjering sørgde for at det blei i vegnettet, skal no denne regjeringa begynna å tetta. Noko av problemet for Helleland er jo: Det hadde vore greitt om du hadde vore i opposisjon heile vegen, Helleland. Det har eg vore, og no er eg i posisjon. Men det er faktisk slik at du har hatt fire år på å gjera noko for ein del gode prosjekt som du ikkje har gjort.

Eg synest det er veldig kjekt å høyra på Høgre, som no har begynt å bli visjonære. I staden for berre å sitja og telja pengar og skattelette, begynner dei no faktisk å snakka om ein del positive element i samfunnet, f.eks. det med høgfartstog som Høgre no har lansert etter at dei kom ut av regjering. Så eg er fornøgd med at Høgre no på ein måte viser ein del gode idear. Men kvifor retta de ikkje opp og tetta hola då de sat i posisjon?

Presidenten: Presidenten vil minne om at all tale skal gå gjennom presidenten.

Trond Helleland (H) [15:56:13]: Jeg er også veldig glad for at Hallgeir Langeland nå har meldt seg inn i asfaltgjengen og vil tette hullene på veien. Det er flott at SV nå har kommet til den erkjennelsen at gode veier er nødvendig i et så grisgrendt land som Norge. Så skal vi jobbe sammen om å få realisert noen av de visjonene Høyre har lagt fram på høyfartsbane. Det er til og med snakk om å knytte Bergen og Stavanger sammen med jernbane. Det er et relativt krevende prosjekt, men samtidig vet vi at i Norge flys det ti ganger så mye som i andre europeiske land. Grunnen til det er jo lange avstander, men samtidig dårlig utbygd jernbane og dårlig utbygd veinett.

Så er jeg sikker på at den nyfrelste asfaltkameraten Hallgeir Langeland skal kunne være med og bidra positivt til at vi får et løft på samferdselsområdet, også når det gjelder jernbane. Når det gjelder veiene, står jeg fast ved at vi nå ser helt klart betydningen av å prioritere opp vedlikeholdet og samtidig satse på nye prosjekter. Hvis Regjeringen nå følger opp de planene de har lagt, så er det bra. Men vi ønsker altså nå å ha et veifond som sikrer stabilitet og langsiktighet i veibyggingen.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [15:57:30]: Representanten Langeland – Helleland – var så raus at han tok selvkritikk på vegne av den forrige regjeringens satsing på samferdsel, men understreket at nå skulle det bli bedre. Det er strålende. Det er ingen grunn til å stå her og hovere over hvem som har lagt ambisjoner gjennom Nasjonal transportplan, som vi nå skal streve etter å fylle, og jeg er spent på hva morgendagen gir.

Det som er spennende med representanten Hellelands innlegg, er at Høyre nå har tenkt seg en ny giv når det gjelder samferdselspolitikk, og vil spille på lag med Regjeringen i så måte. Men i den sammenhengen er jo dette også et spørsmål for kommuner og fylker. Jeg registrerte med positiv interesse at Akershus nå våget seg på 85 mill. kr til veisikring og fylkesveier, fordi økonomien var blitt bedre.

Ser Helleland at kommuner og fylker nå satser på en helt annen måte på vedlikehold av veier enn det de gjorde før, på grunn av den økonomi de er blitt gitt?

Trond Helleland (H) [15:58:32]: Ja, det er mange «land» å holde orden på her, president.

Representanten Helleland ser helt klart at der det er mer penger i kassen, er det også mer rom for å satse på veivedlikehold og på utbygging. Men det aller viktigste i denne regionen – det vet også representanten Sundsbø – er at Regjeringen faktisk lar det lokale demokratiet råde når det gjelder utbyggingen av Oslopakke 3. Der har jo et bredt sammensatt utvalg i de to fylkene Oslo og Akershus blitt enige om en storstilt pakke, med satsing på kollektivtrafikk, med satsing på ny E18 fra Asker til Oslo, med satsing på jernbane.

Det som jeg er bekymret for, er at partiet Senterpartiet, som er opptatt av lokalt demokrati og lokale beslutninger, skal stikke kjepper i hjulene for den lokale enigheten som er oppnådd om Oslopakke 3. Vi har dessverre allerede sett noen små spredte eksempler på at statsråden og hennes stab forsøker å så tvil om den enigheten som er oppnådd om Oslopakke 3. Der håper jeg at representanten Sundsbø kan bidra til at Oslopakke 3 blir en realitet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Den reglementsmessige tida for formiddagsmøtet er straks omme. Møtet blir no heva og nytt møte sett igjen kl. 18.

Første talar på kveldens møte er statsråd Helen Bjørnøy.

 

Behandlingen av sak nr. 3 fortsatte på kveldsmøtet.