Stortinget - Møte for lukkede dører fredag den 20. oktober 2006 kl. 09.45

Dato: 20.10.2006

Sak nr. 1

Interpellasjon fra representanten Vigdis Giltun til helse- og omsorgsministeren:
«Hvert år må om lag 500 norske diabetikere amputere hele eller deler av foten fordi de pådrar seg stygge fotsår. Beinamputasjoner som følge av diabetes koster staten minimum 300 mill. kr årlig. Norge ligger langt etter Sverige i å ta vare på mennesker med fotproblemer som følge av diabetes. Sverige har redusert antallet beinamputasjoner med ca. 85 pst. ved å organisere diabetesomsorgen når det gjelder føtter. Det innebærer at de bl.a. har fotterapeuter ansatt ved landets sykehus. Stavanger Universitetssjukehus er langt framme når det gjelder forebygging av diabetesskader, og er foregangssykehus når det gjelder diabetesfoten. Diabetesforbundet foreslår bl.a. en refusjonsordning for fotpleie/behandling til denne utsatte gruppen. Forebygging koster, men det koster lite i forhold til den gevinst en oppnår både menneskelig og økonomisk ved å unngå amputasjon.
Hva vil statsråden foreslå av tiltak for å redusere antallet amputasjoner?»

Talere

Vigdis Giltun (FrP) [10:02:03]: Rundt 200 000 av våre innbyggere har diabetes, og ca. halvparten av disse har sykdommen uten å vite om det ennå. Vi ser også at diabetes 2, tidligere kalt aldersdiabetes, nå rammer yngre mennesker, og antallet med diabetes 2 er firedoblet de siste femti årene. Hvert år får anslagsvis 67 000 nordmenn diagnosen diabetes 2. Vi ser også en overrepresentasjon av denne sykdommen blant deler av innvandrerbefolkningen. Sykdommen er arvelig, men hovedgrunnen til at sykdommen bryter ut tidlig, er endringer i livsstil, lite mosjon, dårlig kosthold, overvekt – og selvsagt også at mange nå oppnår en høyere levealder.

Denne sykdommen fører dessverre med seg mange alvorlige senkomplikasjoner, som synstap, svekket nyrefunksjon, dårlig blodsirkulasjon, nevropati, fotsopp og amputasjoner. Senkomplikasjonene kommer først etter 15–20 år, og tidligere ble ikke så mange av pasientene gamle nok til å utvikle disse senskadene. I dag, da unge mennesker også utvikler sykdommen, vil vi se en sterk økning av skader. Det ser vi faktisk allerede i dag. Disse skadene kan unngås i de fleste tilfeller, og det er derfor viktig å se på alle muligheter til å forebygge.

Norge er ikke best i klassen på diabetesomsorg. Det er et stort forbedringspotensial, både når det gjelder å forebygge at sykdommen bryter ut, i neste rekke å forebygge at de som har sykdommen, ikke utvikler senplager, og sist, men ikke minst, å pleie og ta vare på de pasientene som har fått senplager, slik at de får oppfølging og riktig faglig hjelp.

Island har klart å gi en god forebyggende behandling for å unngå synstap, i dag er det på Island et unntak at folk mister synet. Eksempler på forsøk i Sverige viser at riktig forebygging fører til at man unngår amputasjoner. Kanskje vi kan kopiere gode løsninger hvor andre lykkes, i stedet for å bruke masse ressurser på å finne egne løsninger for å nå de samme målene.

I denne interpellasjonen har jeg ønsket å rette fokus mot føttene, våre undersåtter, som bærer oss gjennom hele livet, men som dessverre får altfor liten oppmerksomhet. Diabetespasienter har over 15 ganger så stor fare for å måtte amputere bein som mennesker uten sykdommen. Årsaken til at diabetespasienter må amputere, er ofte en kombinasjon av nerveskader, nevropati, og nedsatt blodsirkulasjon til føttene. Pasientene som har nedsatt følsomhet, merker ikke harde kanter på sko, gnagsår, nedgrodde negler, hudsprekker eller om de trår på spisse gjenstander. Dette kan lett føre til sår, og sykdommen er også årsaken til at sårene gror langsomt, og at det lett oppstår infeksjoner. Fotpleie og valg av riktig fottøy kan være med på å bekjempe sår og skader på føttene.

Det er forferdelig å tenke på at det hvert eneste år er opptil 300 mennesker her i landet som kunne ha unngått å amputere. En amputasjon er ikke bare smertefull og tragisk, men vil også kunne føre til problemer med gange, smerter i bein, og ikke minst ryggproblemer. Vi har sett en dramatisk økning av amputasjoner det siste året, og det er nå viktig at det innføres tilfredsstillende rutiner som sikrer pasientene i faresonen en god faglig oppfølging. Nærmere 70 pst. av amputasjonene ved diabetes utløses av fotsår som fører til dyp infeksjon og koldbrann. Amputasjonsrisikoen kan reduseres med minst 50 pst. ved regelmessige fotinspeksjoner og forebyggende fotpleie av godkjent diabetesfotterapeut. Det er viktig at disse har en faglig videreutdanning, og det er viktig at man får et tverrfaglig fagpersonell.

Personer med diabetes burde få undersøkt føttene sine minst én gang i året. Det burde være like naturlig å se på føttene til en diabetiker som å måle blodtrykket. Fastlegene må nå ta et større ansvar, og det må etableres gode rutiner for henvisning til spesialist og diabetesteam bestående av legespesialister, spesialister på sykepleie, fotterapeuter med spesialkompetanse og ortopediingeniører.

En amputasjon med etterbehandling kan koste opp mot 1 mill. kr. I tillegg kommer utgifter til proteser eller annet nødvendig hjelpeutstyr. For hver amputasjon man kan unngå, spares både pasienten og samfunnet. En konsensuskonferanse i Sverige har regnet ut at en bedre behandling av diabetikernes føtter kan spare landet for omkring 400 mill. kr årlig. Et forsøk som er gjort ved et sykehus i Sverige, viste at en klarte å redusere antall amputasjoner med over 80 pst. ved å ha diabetesfagteam og god oppfølging. Det viser at det nytter.

Det er viktig at de som rammes av diabetes, får bedret sin livskvalitet og unngår eller i størst mulig grad får begrenset skadene ved senkomplikasjoner. Mye av innholdet i den framlagte diabetesplanen går ut på forebygging med hensyn til hva hver enkelt skal kunne gjøre for å ta ansvar for egen helse, som f.eks. justering av kosthold, fysisk aktivitet, vektreduksjon osv. Det er selvsagt veldig viktig. Men for dem som allerede har utviklet sykdommen og fått senplagene, må helsevesenet inn med faglig hjelp.

En viktig del av forebyggingen er å styrke egenomsorgen. Men veldig mange har problemer med å stelle føttene selv p.g.a. overvekt, høy alder og/eller dårlig syn. Det viser seg at utviklingen av sår og infeksjoner oppdages for sent, og at pasienten ikke får riktig behandling i tide. Diabetesplanen svikter hvis den nå ikke følges opp med nok penger i budsjettene og klare føringer i bestillingsdokumentene til helseforetakene. Det framlagte budsjettforslaget mangler fullstendig oppfølgingsmidler, med unntak av 600 000 kr til en halv strategidirektørstilling. Det er veldig bra, den stillingen er veldig viktig, men det er ikke på langt nær nok. Diabetesforbundet anslår at det bør avsettes minst 30 mill. kr i budsjettet for 2007. Det er noe alle partiene bør ta med seg når man nå skal se videre på budsjettet, om det er mulig å få gjort noen endringer der.

Årlig brukes det ca. 10 milliarder kr på diabetes i direkte eller indirekte kostnader. Dette beløpet vil sannsynligvis øke. Spørsmålet er altså ikke om vi skal bruke penger, men hvordan vi skal bruke disse pengene. I dag går 70 pst. til å reparere dem som har fått alvorlige senkomplikasjoner, og 30 pst. til å forebygge komplikasjonene. Dette er dårlig helseøkonomi, og det er dårlig behandling av den enkelte.

Sosial- og helsedirektoratet påpekte dette store paradokset i sin utredning i forkant av diabetesstrategien. Der står det følgende:

«Det er et stort paradoks at dyr behandling for senskader og komplikasjoner er en pasientrettighet, mens rimelige forebyggingstiltak ikke er det.»

Forebygging vil med andre ord lønne seg for samfunnet rent økonomisk, når man ser regnestykket som helhet. Etter det jeg kjenner til, finnes det i dag ansatt diabetesfagteam som jobber tverrfaglig med forebygging og behandling av fotskader ved sykehusene i Stavanger og Ålesund. Dette er etter min mening noe som snarest burde opprettes ved alle landets sykehus.

Mange forventer nå at staten tar sitt ansvar på alvor for å unngå eller i størst mulig grad redusere ytterligere lidelser og funksjonstap for de mange som har en sykdom som fører med seg langt flere plager enn de fleste kjenner til.

Jeg håper at statsråden kan si noe helt konkret om hva hun vil bidra med for å sikre en funksjonsmessig god organisering, nok fagpersonell og god faglig behandling av diabetespasienter, slik at man unngår de fleste amputasjoner i framtiden.

Statsråd Sylvia Brustad [10:09:59]: Representanten Giltun tar opp en viktig sak. Det er helt riktig at Norge står overfor store utfordringer når det gjelder både forebygging, oppfølging og behandling av diabetes i årene framover. Det var på den bakgrunn at Regjeringa i juli i år la fram en plan for hvordan vi ønsker å møte disse utfordringene. Noe av målet med den er å greie både å mobilisere og å koordinere flere av de ressursene som allerede finnes, for å få et bredest mulig tilbud til alle diabetespasienter.

Så er det riktig, som representanten Giltun har påpekt, at vi har ansatt en egen direktør som skal ha ansvar for bare dette feltet. Det tror jeg er viktig, slik at vi får mer helhet på dette området. Jeg vil også sørge for at de problemstillingene som er reist i denne interpellasjonen her i dag, er blant de første sakene som Sosial- og helsedirektoratet skal ta tak i.

Type 2-diabetes er et økende problem over hele verden. Vi i Norge er ikke noe unntak. Som det er sagt: Antall personer med diabetes har økt voldsomt de siste 30 årene. Vi venter dessverre at denne økningen vil fortsette. Det er i dag omkring 120 000 mennesker i Norge som har påvist diabetes. Vi regner med at det er omtrent like mange som har uoppdaget diabetes. Grunnene til denne eksplosive utviklinga av type 2-diabetes er hovedsakelig endringer i kosthold, mindre fysisk aktivitet og en generell vektøkning i befolkninga.

Så er det også helt riktig at pasienter med diabetes mellitus risikerer alvorlige seinkomplikasjoner. Mest alvorlig er nerveskader og sirkulasjonsforstyrrelser som kan føre til diabetiske fotsår. Da er det også slik at om lag en tredel av alle med diabetes utvikler nedsatt følsomhet i føttene i løpet av 10–15 år, avhengig av hvor godt sjukdommen har vært regulert. Fagfolk anbefaler derfor at en person med diabetes som har fått påvist nevropati, bør gå regelmessig til stell og kontroll hos kvalifisert behandler 3–6 ganger pr. år for å forebygge fotsår og minske risikoen for amputasjon. Det er avgjørende viktig med god behandling og oppfølging av pasienter med nevropati for å unngå alvorlige infeksjoner, slik representanten Giltun var inne på. Uten god oppfølging kan resultatet bli en langvarig og ressurskrevende behandling, som i verste fall kan ende med amputasjon. Risikoen for amputasjon er om lag 30 ganger høyere for mennesker med diabetes enn for andre. I Norge foretas det hvert år 400–500 amputasjoner over ankelnivå hos diabetikere. Det er en alvorlig situasjon som vi ikke ønsker, og som vi ønsker å gjøre noe med.

I den diabetesstrategien som vi la fram i sommer, er det et uttalt mål å redusere antall seinkomplikasjoner ved diabetes. Da er det flere tiltak vi vurderer, slik at vi skal bli bedre på dette. Det gjelder for det første forebygging. Vi vet at forebygging er tett knyttet til generelle folkehelsetiltak og er et veldig viktig punkt. Jeg vil nevne tiltak for å få til endringer av kosthold og tiltak for å få flere folk i aktivitet. Gode rutiner for god praksis i hele helsetjenesten er også svært viktig.

Diabetes er en sjukdom som krever at pasienten sjøl også er årvåken og tar ansvar for egen helse i den grad det er mulig. Jeg tror ikke at disse pasientene ønsker å være passive mottakere av helsetjenester. Derfor er det viktig å støtte pasientens mulighet for å greie de daglige utfordringene og mestre livet med diabetes. Pasienten, pårørende og helsetjenesten må samarbeide om hvordan pasientens egne ressurser kan brukes både i planlegging og i opplæring for å mestre den nye livssituasjonen. En viktig del av dette arbeidet er opplæring i egen fotpleie for dem som har mulighet til å gjøre dette, i tillegg til det helsevesenet bør gjøre.

Det er også avgjørende viktig at diabetes diagnostiseres så tidlig som mulig for å unngå eller utsette seinkomplikasjoner. Derfor må det være gode rutiner for å oppdage dette tidlig, slik at også personer som ikke sjøl vet at de har sjukdommen, blir fanget opp tidlig av helsevesenet. Her er jeg enig med representanten Giltun i at primærhelsetjenesten og derved fastlegene har et stort ansvar både for å oppdage nye tilfeller og for å sette i gang forebygging og behandling av følgesjukdommer så tidlig som overhodet mulig.

Legeforeningen ved Norsk selskap for allmennmedisin – forkortet NSAM – har utviklet en egen handlingsplan for diabetes i allmennpraksis. Dette er et program som har høy faglig kvalitet og inneholder råd om diagnostisering, behandling og oppfølging av pasientene. Halvparten av allmennlegene i Norge bruker i dag dette programmet. NSAM anbefaler at alle som har fått påvist diabetes, skal få undersøkt føttene sine årlig. Handlingsprogrammet anbefaler ikke en generell screening for diabetes, men mye mer aktiv leting etter nye tilfeller av diabetes på vide indikasjoner. Regjeringa ønsker at dette handlingsprogrammet blir implementert blant alle leger i primærhelsetjenesten. Jeg har derfor bedt Sosial- og helsedirektoratet i samarbeid med Legeforeningen arbeide for at handlingsprogrammet blir tatt i bruk av alle allmennleger.

Det er viktig at alle pasienter får god behandling uavhengig av hvor de bor i landet. Derfor har jeg bedt Sosial- og helsedirektoratet utarbeide nye nasjonale, faglige retningslinjer for diagnostisering, behandling og oppfølging av diabetikere innen spesialisthelsetjenesten. Det skal selvfølgelig skje i samarbeid med fagmiljøene, men også med brukerorganisasjonene.

Helsepersonell i det kommunale tjenesteapparatet må også ha kunnskap om hvordan de kan støtte og hjelpe pasienten helt fra sjukdommen blir påvist, ved behandling og kontroll av fotsår og ved videre henvisning til spesialisthelsetjenesten. Regjeringas styrking av kommuneøkonomien skal sikre at kommunene kan rekruttere nye fagpersoner, men også sørge for videreutvikling og videreutdanning hos dem som allerede er ansatt.

Godt tverrfaglig samarbeid er en forutsetning for å gi et best mulig behandlingstilbud til pasienter med diabetesfot. Jeg mener at lokalsjukehusene også her har en viktig rolle i oppfølginga av pasienter med kroniske sjukdommer som diabetes, fordi dette er en sjukdom som krever langvarig og hyppig oppfølging fra helsetjenesten og tett kommunikasjon med pasienten og dennes pårørende. I Soria Moria-erklæringa slår Regjeringa fast at vi ønsker bedre arbeidsdeling mellom sjukehusene for å få god kvalitet på behandlinga. Det skal også etableres flere lærings- og mestringssentre for kronisk sjuke ved lokalsjukehusene.

Mange sjukehus har gode erfaringer med tverrfaglige diabetesteam. Disse kan bestå av lege og sjukepleier, og noen har i tillegg klinisk ernæringsfysiolog, fysioterapeut og fotterapeut med på laget. Sverige, Danmark og Nederland har gode erfaringer med slike team, og det ser ut til at hyppigheten av amputasjoner kan reduseres med mellom 40 og 80 pst. Derfor er etablering av diabetesteam ved alle landets sjukehus og systemer for bedre samhandling mellom helsetjenestenivåene også svært viktige tiltak for å få ned antallet amputasjoner.

Interpellanten har nevnt tilbudet ved Stavanger Universitetssjukehus, der fotterapeutene har en viktig rolle, som et eksempel på et godt tiltak for denne gruppen pasienter. Jeg er enig i at man i Stavanger har utviklet et bra tilbud, som bør inspirere også andre sjukehus ellers i landet til å kunne utvikle denne tjenesten videre. Jeg synes det er spesielt interessant at fotterapeutene har en sentral rolle i behandlinga og oppfølginga av pasientene. Jeg er også kjent med at sjukehuset arbeider med å videreutvikle denne kompetansen ytterligere, og jeg vil følge denne utviklinga nøye.

Som sagt: Diabetes er et økende problem, som Regjeringa tar på største alvor. Målene i diabetesstrategien skal følges opp når det gjelder både forebygging og behandling. Med tverrfaglige diabetesteam, systemer for samhandling og opplæring av pasienter og pårørende skal vi lykkes i å redusere antallet amputasjoner. Implementering av NSAMs handlingsprogram for diabetes i allmennpraksis skal også sikre større oppmerksomhet overfor risikogruppene og tidlig påvisning av sjukdommen. Jeg har store forventninger til at det arbeidet som nå er satt i gang på diabetesområdet, vil føre til en bedre situasjon for landets diabetespasienter.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Vidgis Giltun (FrP) [10:19:24]: Jeg vil takke statsråden så veldig mye for svaret. Etter hva jeg hører, er det ikke noen uenighet mellom statsråden og meg verken når det gjelder situasjonen – hvordan den er i realiteten – eller hvilke behov man ser for seg både når det gjelder helsepersonell og forebygging. Som vi begge sa, ser vi en sterk økning i seinplager, og det gjør at mye av de pengene som blir brukt nå, blir brukt til å behandle seinplager. I mitt innlegg sa jeg at 70 pst. gikk til det og 30 pst. til forebygging.

De forebyggingstiltakene som blir igangsatt nå etter denne planen, vil ikke ha effekt med én gang, så vi vil fortsatt se at mer av de midlene som er gitt i budsjettene allerede, vil bli brukt til behandling, enten vi ønsker det eller ikke. Nettopp derfor må vi tilføre ekstra midler i noen år framover, slik at diabetesplanen kan følges opp, så vi får effekt av den forebygging som vi planlegger når det gjelder livsstilsendring og alle de andre tiltakene som pasientene skal være med på selv.

Når det gjelder de tiltakene som det offentlige må stå for, må det bevilges mer penger for å få opprettet diabetesteamene og få skolert personale med spesialkompetanse ute i kommunene. Det er ikke slik at en diabetespasient som får et fotsår, kan stelle det selv, eller at en vanlig fotterapeut kan ta seg av det. Som regel er det en fotterapeut med spesialkompetanse som bør ta sånne oppgaver. Vi har en oppgave både med å utdanne den yrkesgruppen og med å heve deres status, så de kan få litt lettere samarbeidsforhold med de andre yrkesgruppene – det er ofte litt konflikter dem imellom. Jeg tror at vi i noen år må bidra med ekstra midler til forebygging for å kunne få den ønskede effekten. Jeg håper at alle partiene nå vil se på om det kan legges inn noe mer i budsjettet, så vi kan komme i gang med god forebygging og kanskje slippe å bruke enda mer enn vi gjør i dag, av de midlene som er til diabetes, til å reparere skadene.

Statsråd Sylvia Brustad [10:21:59]: Jeg er veldig glad for at det – i hvert fall så langt, men vi får høre videre i debatten – ser ut til å være bred enighet om hvor stor utfordring dette er i dag og kommer til å bli i framtida, så langt vi kjenner til det nå. Det er viktig å gjøre begge deler: både å forebygge og i praksis sette i verk tiltak som kan hindre at folk blir sjuke, i hvert fall så tidlig, og også sørge for at de som allerede er sjuke, får nødvendig behandling. Da er selvfølgelig penger viktig, og det er jo også en av grunnene til at Regjeringa har styrket sjukehusøkonomien kraftig for neste år, og at vi også har lagt inn penger til ulike forebyggende tiltak, som også ikke minst er rettet inn mot denne gruppen.

Men det er ikke alt som koster penger, heller. Jeg vil si at det å få til mer tverrfaglige team som kan arbeide med dette, ikke nødvendigvis trenger å koste veldig mye penger. Det handler om å samhandle og gjøre ting på en bedre måte, slik man ikke minst i Stavanger har lyktes med.

Jeg er enig med representanten Giltun i at mange av disse pasientene ikke greier å stelle sårene sjøl. Derfor er det så viktig at de er inne til kontroller og behandling i helsevesenet. Men det er nok også sånn at hvis noen flere hadde fått opplæring, i hvert fall i den tidlige fasen av sjukdommen, så kunne de også ha gjort mer sjøl. Så der må vi også gjøre begge deler på én gang.

Jeg har også veldig stor tro på at det nye programmet for alle allmennleger, når vi nå får innført det – altså det å være oppmerksom på tidligere hva du skal gjøre for å forebygge, hva du skal gjøre for å behandle, osv. – vil forhindre at så mange får så alvorlige seinkomplikasjoner som vi i dag dessverre ser eksempler på.

Så her tror jeg det er mulig å gjøre noe ganske tverrpolitisk – og det er jeg glad for – på et så viktig område, både når det gjelder å forebygge videre, behandle best mulig dem som har fått sjukdommen, og forhindre at så mange f.eks. må amputere beinet, som selvfølgelig er en forferdelig greie.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [10:24:00]: Interpellanten fokuserer på et område innen diabetesomsorgen som de fleste helst ikke vil tenke på. En amputasjon er en stor fysisk belastning, men en like så stor psykisk belastning for den som rammes. Jeg er derfor glad for at Regjeringen satser på å forebygge diabetes, satser på å få mobilisert og koordinert de ressursene som vi allerede har, gjennom den nasjonale strategien og med en egen direktør. Vi vet veldig mye om det å forebygge, vi vet mye om det å unngå, og det må komme fram til den det gjelder. Samtidig må vi ikke skape skyldfølelse hos dem som rammes, for det kan være mange grunner til at amputasjoner skjer, selv om en følger alle de råd og leveregler som gis.

Diabetes type 1 kan vi foreløpig gjøre lite for å forhindre. Også type 1-diabetikere amputerer bein, fordi mange av dem foreløpig har hatt et mye lengre forløp av sjukdommen. Type 2 har det tradisjonelt vært en seinere debut på. Type 1-diabetikerne har ofte en bedre tilknytning til lege og kan ofte nås der. Ofte har de også fått mye bedre informasjon enn det type 2-diabetikerne har fått. Seinskadene til type 2-diabetikere har derfor blitt undervurdert. Det vi nå ser med at stadig flere yngre rammes av type 2, vil jo føre til at flere vil ha sjukdommen en lengre del av livet og dermed ha større sjanse for å få seinskader.

Tidlig diagnose vil, som statsråden sier, være et forebyggende tiltak. Vi vet at veldig mange går med diabetes uten at de selv er klar over det. Et forhøyet blodsukker over tid skader de små blodårene, og det fører igjen til sår som ikke vil gro. Handlingsprogrammet som statsråden refererer til, vil derfor være veldig viktig å få i gang. Utfordringene i forbindelse med det blir hvordan en skal nå de pasientene som ikke vet at de er sjuke, og som heller ikke vet nok om hva som virker. Her må det nok jobbes på flere arenaer, og tverrfaglighet og samhandling er stikkordene.

Helsepersonell er, som statsråden nevner, viktige aktører – fra fastlegen, som tidlig kan oppdage symptomene, til pleiepersonell som har nær kontakt med pasienten, og andre grupper som jobber med pasienter. Opplæring og videreutdanning er nødvendig for alle de gruppene og må skje kontinuerlig og med god, oppdatert kunnskap. I all helseutdanning må dette være en viktig del av pensum, og det må tilbys etterutdanning og kurs til de aktuelle.

En godt regulert diabetes er også avhengig av gode tekniske hjelpemidler, som i dag finnes. Verdien av hyppige blodsukkermålinger, kunnskap om ernæring og mosjon, fotstell og kunnskap om hva som kan skje, er noe alle diabetikere bør få god informasjon om. Flere lærings- og mestringssentre vil være bidrag til det. Ansvaret for egen sjukdom er udiskutabelt, idet en diabetiker lever 24 timer i døgnet med sin egen sjukdom og best kjenner til hvordan han eller hun har det. Men jeg må igjen si: En god, oppdatert kunnskap er nødvendig. Vi vet dessverre at det finnes veldig mye gammeldags viten rundt om. Den må vi få fjernet, og så må vi få inn en god, ny kunnskap.

Diabetesforbundet er flinke til å gi informasjon til dem som allerede er diabetikere, og de har medlemmer som står på rundt om i landet for å gi andre innføring i hvordan det er å leve med diabetes, og hvordan det er å leve best mulig og lengst mulig med diabetes. Det er bra, og det er nyttig.

I den samhandlingen, som statsråden sier mye om, vil de være viktige aktører og medspillere, og det er medspillere som kan nå mange. Informasjon om å forebygge diabetes er, som vi alle her foreløpig har sagt, viktig. Men når sjukdommen først har brutt ut, må vi finne flest mulige måter å løse også det på. Interpellanten nevner én gruppe, og målet må være å nå dem før enda flere seinskader oppstår, og hjelpe dem der de er.

Igjen: Mye kan gjøres ved god egenkontroll og god kunnskap, og jeg mener at vi gjennom statsrådens svar har fått gode føringer på hvordan vi kan nå det – forebygging framfor reparasjon. Og så må vi hjelpe dem som i tillegg har vært så uheldige å få seinskader.

Karin Andersen (SV) [10:29:22]: Jeg vil benytte anledningen til å takke interpellanten for å ha tatt opp en svært god sak og statsråden for å ha gitt et veldig godt svar.

Dette er et tema som jeg har vært borti veldig mange ganger i jobben på Stortinget. Derfor er det godt å høre at man nå er i ferd med å få en helhetlig strategi for å forebygge at skader oppstår når man er så uheldig å få en sykdom, men også at man har en mye mer systematisert oppfølging når sykdommen er der og man trenger behandling. Da er det viktig at man får implementert NSAM-strategien, slik at alle leger i førstelinjetjenesten benytter en systematisk tilnærming til det. Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden, når det nå er i overkant av 50 pst. av legene som benytter denne strategien, om man skal få alle til å gjøre det, og om man har en tidshorisont på det som er ganske kort. For det er utrolig viktig at man kommer i gang med dette arbeidet veldig fort. Det skulle jo ikke koste noe. Tvert imot burde det redusere utgiftene til helsevesenet vesentlig at man får ned antall amputasjoner med halvparten, som en slik strategi kan innebære.

Det andre er de faglige retningslinjene som spesialisthelsetjenesten skal rette seg etter. Kan statsråden også si litt om tidshorisonten på det? Her foregår det, som hun selv og interpellanten påpeker, et veldig godt arbeid, f.eks. i Stavanger. Er det mulig å få på plass også slike retningslinjer ganske raskt?

Det er de spørsmålene som jeg ønsker å fokusere videre på, for det er det å få denne jobben opp å stå veldig fort som nå blir viktig.

Til slutt har jeg også lyst til å si at jeg er veldig enig i det representanten Mandt-Bartholsen sa – og det tror jeg også alle er enig i – at det er viktig når folk først har blitt syke og får et problem med sykdommen, at vi ikke omtaler egenbehandling på en slik måte at folk føler at de får en skyld for at de har blitt så syke at de kanskje må amputere. Det er et veldig fokus på helse i debatten rundt sykdomsforebygging i dag, og det er veldig viktig. Jeg er veldig glad for det. Jeg har veldig tro på det. Jeg har veldig tro på kampanjer for at vi skal bevege oss mer, røyke mindre og drikke mindre og i det hele tatt ta ansvar for egen helse. Men det er veldig viktig at vi greier å ha debatten på en slik måte at de som blir syke, ikke får skyld. For de aller fleste sykdommer kommer ikke av at man gjør noe galt, men man er rett og slett uheldig og får en sykdom av en eller annen årsak, som man i de aller fleste tilfeller ikke kan gjøre alt med i hvert fall.

Jeg ønsker statsråden lykke til med arbeidet både med den forebyggende strategien og med den kurative strategien, og ønsker altså litt mer tilbakemelding på hvor raskt hun mener at disse strategiene kan implementeres både i spesialisthelsetjenesten og i førstelinjetjenesten.

Laila Dåvøy (KrF) [10:33:18]: Det koster mye mindre å forebygge generelt enn å reparere. Det innebærer også kroner spart for den norske stat over tid både i helsevesenet direkte og også indirekte på mange andre budsjetter som det ikke er så lett å tallfeste. Men først og fremst er det de menneskelige gevinstene som er viktigst. Å forhindre lidelser og fremme livskvalitet gjennom forebygging er faktisk en av de viktigste oppgavene til de norske helse- og omsorgstjenestene, og bør få økt prioritet i årene framover. Jeg er derfor svært glad for at representanten Giltun fokuserer på forebygging gjennom denne interpellasjonen, og er også glad for det svaret statsråden har gitt fra talerstolen i dag.

Vi har hørt tidligere i dag tall som viser en kraftig økning også blant de yngre gruppene når det gjelder diabetes. Vi vet at økt fysisk aktivitet og bedre kosthold er grep som kan forebygge diabetes, og dette er også langt rimeligere enn å tilby medisiner og annen behandling når diabetes er utviklet. Siden gevinstene av forebygging merkes på mange ulike budsjetter, betyr det at det også må investeres i forebygging på mange ulike budsjetter. Det handler om styrking av sykehusene, skolehelsetjenesten, eldresentre, frivillige organisasjoner, informasjonskampanjer osv. – tiltak som flere har vært inne på her tidligere.

Når det gjelder sykehusenes rolle i det forebyggende arbeidet, er den også av avgjørende betydning. Den undervisende oppgaven overfor pasienter og pårørende er viktig, særlig når det gjelder diabetes. Mye kan forebygges også når sykdommen er utviklet. Her spiller poliklinikkene en viktig rolle.

Komplikasjonene ved diabetes er alvorlige. Vi har hørt flere: synsproblemer, sår på føttene som ikke gror, hjerteproblemer og nyresvikt, og hjerneslag i verste fall etter lang tid. Sår som ikke gror, er f.eks. til stor bekymring først og fremst for pasienten, men selvsagt også for behandlende personell, som får en utfordring. Å måtte amputere en kroppsdel er et traumatisk skritt å ta for den det gjelder. Man kunne vært spart for menneskelige lidelser dersom dette var mulig å forebygge.

I et tverrfaglig behandlingstilbud inngår særlig klinisk ernæringsfysiologi, fysioterapi og fotterapi. Riktig kosthold bidrar til god sårtilheling, vet vi, og å være fysisk aktiv øker blodsirkulasjonen, som er avgjørende for at f.eks. et sår skal gro. Det er viktig at sykehusene ser sitt ansvar for å gi pasientene et helhetlig behandlingstilbud.

Når det gjelder forebygging der pasienten bor, spiller kommunehelsetjenesten også en viktig rolle. Særlig vil jeg trekke fram den rollen eldresentre kan spille når det gjelder eldre og diabetes. Gjennom aktiviteter på eldresenteret kan eldre mennesker få fysisk aktivitet, styrket kosthold og tilbud om rimelig fotpleie. Dette stedet kan være en arena der helsepersonell kan formidle viktig informasjon. Det skjer i nært samarbeid med frivillige enkeltpersoner og frivillige organisasjoner, som også gjør en formidabel jobb.

Oppsøkende virksomhet kan organiseres ut fra eldresenteret. Det vil også gjøre at man kan fange opp eldre i ulike faresoner. Det samme gjelder helsestasjoner og skolehelsetjeneste. Det er også en arena som egner seg for å nå foreldre, barn og ungdom med informasjon og veiledning om kosthold og aktivitet. Skolehelsetjenesten må styrkes bl.a. med å bli mer tilgjengelig. Vi har sett en utvikling, men det er ikke godt nok alle steder. Mange barn og unge mangler voksne samtalepartnere, og helsesøstre og leger i skolehelsetjenesten spiller en viktig rolle i dette.

Barn og unge utsettes for ulike typer press fra omgivelsene og fra seg selv, forventninger til å lykkes, ha en pen kropp, venner, aktiviteter, sunt kosthold osv. I denne, skal vi si, kryssilden er det viktig med forbilder, og at man har noen å snakke med. Vi mener i Kristelig Folkeparti at forebygging generelt må vektlegges på mange arenaer i større grad enn i dag, og spesialisthelsetjenesten må ta sitt ansvar, særlig på diabetesmålet. Det vil lønne seg i det lange løp både samfunnsøkonomisk og først og fremst, og det vil jeg påpeke igjen, menneskelig.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [10:38:21]: Det har vært sagt mye klokt, synes jeg, i denne interpellasjonsdebatten hittil, både fra interpellanten og fra de andre deltakerne i salen. Det er ikke mange ukene siden det stod som en overskrift i en av avisene våre: diabetesepidemi. Det er veldig urovekkende at diabetes 2 er en sykdom som flere og flere får. Vi vet noe om årsakene, vi vet noe om at det har med kosthold å gjøre, og vi vet noe om at det har med lite fysisk aktivitet å gjøre. Når jeg sier det, er det ikke for å snakke om skyld i forhold til dette, men vi vet altså noe om årsakene, og da er det viktig å kunne lage noen strategier for å møte denne utviklingen. Det er klart at når 120 000 mennesker har diabetes 2, og like mange sannsynligvis har det uten å ha oppdaget det ennå, er det en kjempeutfordring.

Jeg var sist mandag på en folkehelsekonferanse, «Partnerskap for folkehelse», i Bergen, der Hordaland fylkeskommune inngikk avtale med fylkesmannen og kommunene i fylket for virkelig å sette støtet inn og gå sammen alle gode krefter for å gjøre noe i forhold til folkehelsen. Jeg forstår at det er 17 fylkeskommuner som er med på dette, og det er satt av penger på statsbudsjettet også. Det er veldig viktig å forebygge, og når Regjeringen har foreslått ca. 28 mill. kr til forebygging på statsbudsjettet for 2007, synes vi det er en bra og god satsing.

Men hva så med dem som er rammet av sykdommen? Da har jeg først lyst til å si at jeg synes det er veldig bra det statsråden svarer, nemlig at en ønsker å støtte implementeringen av NSAMs handlingsprogram for diabetes i allmennpraksis, noe også andre representanter har nevnt. Det er viktig at allmennlegene kan diagnostisere og følge med pasientene på et tidlig tidspunkt, og at en sikrer likeverdige og gode prosedyrer uavhengig av hvilken lege en kommer til. Det er faktisk viktig. Det gjelder diabetes, og det gjelder også andre sykdommer. Dette er jo også noe som Regjeringen arbeider med i forhold til å få kvalitet på helsetjenestene våre.

Så er det viktig at en ikke ser på diabetespasienter som ressurssvake pasienter. Det er pasienter og mennesker som har ressurser til også å kunne leve med sykdommen, og da er det viktig at helsetjenesten understøtter pasientene, understøtter de ressursene som pasienten har, slik at en kan leve med sykdommen – leve lenge med sykdommen – og unngå vanskelige komplikasjoner som skyldes at en ikke var klar over at her kunne en sette inn også egne strategier i denne kampen. Jeg synes det er positivt at Regjeringen vil understøtte det å skulle få en kvalitet hos fastlegene, slik at diabetes kan bli oppdaget og fulgt opp på en skikkelig og god måte.

Lise Christoffersen (A) [10:43:08]: Jeg vil i likhet med de andre som har hatt ordet her, takke både interpellanten for gode spørsmål og statsråden for gode svar.

Debatten her i dag har vist at forebygging er minst to ting: Forebygging er å forhindre sykdom, men forebygging er også å forhindre de tyngste konsekvensene når sykdom først har oppstått. Det har dreid seg mye i debatten her om bekymring for veksten i diabetes 2. Det er imidlertid også talere som har vært inne på den gruppen som har diabetes 1. Representanten Mandt-Bartholsen var bl.a. inne på det og viste til at her har en kanskje bedre kontroll med situasjonen enn det en har når det gjelder diabetes 2. Det er nok riktig, men samtidig kunne jeg tenke meg å benytte anledningen her til også å slå et slag for den gruppen som vi snakker om når vi snakker om diabetes 1, for jeg tror kanskje det er mulig å gjøre mer også for å forebygge konsekvenser av sykdom for den gruppen. Det handler om at alle som kan ha behov for en type legemidler, faktisk får tilgang til den typen legemidler som en kan ha best nytte av. Det finnes altså medikamenter på det feltet som en får etter individuell søknad etter § 10 a. Så vet jeg også at Stortinget, i forrige periode var vel det, bad Helsedepartementet om også å foreta en generell vurdering av hva slags typer legemidler som bør vurderes flyttet fra § 10 a og over til § 9, hvor du får refusjon etter en forhåndsgodkjenning og slipper en individuell søknadsprosedyre. Det er noen tegn som tyder på at legemidler som gir en bedre livskvalitet for personer med diabetes 1, ikke når alle i den gruppen som faktisk har behov. Det er gjort noen anslag som viser at en antakelig har en «bestand» på ca. 10 000 pasienter med diabetes 1 som kunne hatt nytte av den typen legemidler, men at det er sånn at det er anslagsvis 3 500 som får tilgang til den typen legemidler.

Det finnes helt sikkert noen berettigede avslag, men så er det noe som tyder på at noen tusen i denne gruppen ikke kommer så langt som til å bli vurdert for den typen legemidler. Da snakker jeg om dem det aldri blir sendt noen søknad for. Når søknad først er sendt, er jeg klar over at det er gjort mye for å kutte saksbehandlingstiden, og den ligger i dag innenfor akseptable rammer på en 14 dagers tid. Men det er altså lang vei fram dit for noen, og noen kommer aldri dit.

Det finnes også noen tall fra Oslo som tyder på at det er systematiske, såkalte vestkant–østkant-forskjeller når det gjelder hvem som kommer så langt som til at det blir søkt for en. Det kan tyde på at dette i stor grad kan være avhengig av pasientens eget initiativ. Det er tegn som tyder på at det kanskje er noen leger – og jeg understreker kanskje – som vegrer seg for det papirarbeidet det fører med seg. Derfor kunne jeg tenke meg å benytte anledningen til å anmode statsråden om i hvert fall å se på og vurdere muligheten for at den typen legemidler kunne vært overført fra § 10 a til § 9 i loven. Jeg er også kjent med at Legemiddelverket har kartlagt hva som skjer når søknad først foreligger, men jeg kunne også tenke meg å be statsråden vurdere om det også bør innhentes en del kliniske erfaringer for hvordan viktige legemidler blir eller ikke blir gjort tilgjengelige for pasienter som har bruk for dem.

Første gangen jeg hørte om denne saken, var via en bekjent, og jeg tror de aller fleste av oss kjenner folk som er i diagnosegruppen diabetikere, enten det er 1 eller 2. Det var en person som hadde betalt for denne typen legemidler av egen lomme, og som hadde opplevd en dramatisk forbedring i positiv retning av livskvaliteten sin. Det førte til mindre følinger. Det ble en god kontroll på blodsukkeret, og det førte til at vedkommende gikk dramatisk ned i vekt, fordi vedkommende hadde en bedre allmenntilstand og var i stand til å drive mer systematisk mosjon. Det førte til at vedkommende hadde bruk for færre doser. Det ser også ut til at dette er legemidler som samlet sett kan gi lavere dødelighet, og som kan gi mindre bruk av uførepensjon og sykepenger. Så mitt ønske er at selv om det er viktig å fokusere på diabetes 2, kan en kanskje også ta med noen vurderinger når det gjelder tilgangen på legemidler til gruppen diabetes 1, som har en medfødt lidelse, og som skal – forhåpentligvis – leve lenge med den.

Vigdis Giltun (FrP) [10:48:36]: Jeg vil få takke statsråden, som jeg også takket i stad, og alle dem som har vært med og deltatt i denne debatten. Jeg synes det har vært en god debatt, en veldig viktig debatt. Den har vist at vi alle ser store utfordringer, store problemer, og at det er mye vi kan gjøre.

Kanskje det aller beste med denne saken er at vi har en del svar allerede. Vi har en del ting vi kan gjøre. Det ligger klart, men vi må få satt det i system, og vi må, som jeg tidligere har sagt, bevilge penger.

Sykehusøkonomien er ikke god, men statsråden sier at dette er sykehusenes ansvar, og at det blir bevilget penger i deres budsjetter. Nå er det gitt klare politiske signaler om at det skal være en opptrapping på områdene psykiatri og rus, og det vil med andre ord si at det ikke blir noen opptrapping av forebygging og behandling av somatiske lidelser. Man får ikke opptrapping over alt for de samme pengene.

Det tar tid før forebyggingstiltak virker, og det er helt opplagt at vi får økte utgifter til amputasjoner den nærmeste tiden. Vi får også store ekstra utgifter i forbindelse med nyresvikt, både når det gjelder transplantasjoner og dialysebehandlinger. Det er ikke slik at man kan bruke de samme pengene om igjen og om igjen.

Når det gjelder retten til å få bedre medisiner som er nevnt her, er det veldig viktig. Det er også en del av forebyggingen. Det å kunne bruke riktig optimal medisin er noe som samfunnet må bidra med, men som vil koste litt ekstra.

Det samme gjelder kosthold og ekstra utgifter som diabetespasienter har i forbindelse med sykdommen sin. De som følger rådene til Regjeringen og de politiske signalene om å leve så riktig som mulig, og får ekstra kostnader, må få mulighet til å trekke fra på skatten. Der har man noe å se på.

Grunnen til at jeg spisset debatten, var egentlig at jeg ville vise hvor stort dette temaet er, for å vise at én av disse komplikasjonene har et stort omfang, et stort forebyggingspotensial, og at det ligger så mye i det. Det gjør det også for hver enkelt av de andre senkomplikasjonene, og det totale forebyggingsarbeidet blir stort og omfattende.

Jeg vil bare igjen oppfordre alle til å ta en titt på budsjettene. Jeg tror alle vil innse at det ikke holder med det vi hittil har bidratt med. Kanskje man kan være litt rausere, slik at vi får gjort det som alle er enige om at vi må gjøre noe med.

Statsråd Sylvia Brustad [10:51:12]: Jeg vil også takke for en god debatt. Jeg føler at det på de fleste områder er ganske brei enighet, og det borger jo bra for å kunne få til noe framover.

Først vil jeg si meg enig med de talere som har sagt at forebygging selvfølgelig er veldig viktig på alle områder, som på dette, ja ikke minst på dette området. Men samtidig vet vi også – slik at folk ikke skal ha skyldfølelse – at sjøl de som gjør alt riktig, også kan bli sjuke. Så det er ingen garanti når vi snakker generelt. Derfor skal ikke folk ha skyldfølelse når de blir sjuke, men det skal heller ikke stå i veien for at vi skal drive et aktivt, forebyggende arbeid på alle områder. Så jeg er enig med dem som har vært inne på det.

I forbindelse med denne saken er det viktig at sjukdommen blir oppdaget tidlig, for at man skal kunne iverksette de tiltak som er nødvendige. Det er veldig viktig at de – kanskje 120 000 mennesker – som i dag ikke vet at de har sjukdommen, får diagnosen, slik at det blir iverksatt tiltak, og at de som allerede er sjuke, får skikkelig behandling, slik vi har vært inne på.

Jeg mener også at fastlegen er usedvanlig viktig her. Derfor er det å få implementert det nye programmet veldig viktig. Representanten Andersen spurte om hvor fort dette skal skje. Som jeg sa i hovedsvaret mitt, er Legeforeningen sammen med Sosial- og helsedirektoratet pålagt å gjøre det. Vi har ikke satt noen bestemt dato, men de har fått beskjed om at dette skal skje raskt. Jeg har forventninger til at dette nye programmet raskt vil bli tatt i bruk av alle landets allmennleger. Det er svært viktig.

Jeg er helt enig i det representanten Mandt-Bartholsen tok opp i forhold til at det hele tiden er viktig å kunne mer, altså å bruke oppdatert kunnskap, både for dem dette gjelder, deres pårørende og ikke minst for dem som jobber i sektoren. Jeg mener også at lærings- og mestringssentra er viktige, og at vi må få bygd ut flere. Der vi har litt erfaring med det, ser vi at folk får bedre livskvalitet og hjelp til hvordan man skal leve med sjukdommen, både de det gjelder, og deres pårørende.

Når det gjelder spørsmålet fra representanten Karin Andersen omkring de faglige retningslinjene, er det heller ikke satt noen fast dato for disse, men det vil ta noe lengre tid. Vi skal jo nå også sette ned et nytt nasjonalt råd som skal ta seg av kvalitet og prioritering, som er så veldig viktig. Jeg vil nok mene at de også bør ha en liten rolle i dette arbeidet, men det kan vi komme tilbake til.

Jeg er også enig med representanten Dåvøy i at det først og fremst er for hver enkelt at det er viktig å gjøre dette, og at samfunnet kommer i andre rekke. Jeg er også enig i at eldresentre kan gjøre noe mer aktivt her, og at også andre kan drive med oppsøkende virksomhet.

Til representanten Skjælaaens innlegg om at det ikke er ressurssvake mennesker vi her snakker om, vil jeg si at det er jeg helt enig i.

Til slutt til representanten Christoffersen: Det er helt klart at alle som trenger medisiner, skal få riktige medisiner. Derfor er det viktig at vi har et system som ivaretar det. Per i dag er det ca. 14 dagers behandlingstid på individuell behandling av søknader. Dette er jo noe vi kontinuerlig følger med på, for folk skal ha de medisiner de må ha for å kunne ha en bedre livskvalitet og dermed et bedre liv.

Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten i sak nr. 1 over.