Stortinget - Møte for lukkede dører fredag den 20. oktober 2006 kl. 09.45

Dato: 20.10.2006

Sak nr. 2

Interpellasjon fra representanten Sonja Irene Sjøli til helse- og omsorgsministeren:
«Ifølge Sosial- og helsedirektoratet foreligger det begrenset kunnskap om hvilke skadevirkninger et barn utsettes for som følge av at mor er under behandling med metadon eller buprenorfin under svangerskapet. Det er imidlertid et faktum at de fleste barna som eksponeres for slike medikamenter i fosterlivet, får abstinenser etter fødsel, og at de har lavere fødselsvekt enn andre barn. Regjeringen Bondevik II foreslo i revidert nasjonalbudsjett for 2005 å øke bevilgningen til rusbehandling med 50 mill. kr. Innenfor denne bevilgningen skulle regionale helseforetak sikre et medikamentfritt behandlingstilbud til gravide pasienter under legemiddelassistert rehabilitering, LAR. Formålet med bevilgningen var å gi gravide pasienter i LAR en mulighet for et rusfritt og medikamentfritt svangerskap.
Hva er status for arbeidet med å utvikle slike tilbud?»

Talere

Sonja Irene Sjøli (H) [10:56:26]: For ti dager siden, den 10. oktober, markerte vi Verdensdagen for psykisk helse. Hovedbudskapet var «se meg», og temaet rettet oppmerksomheten mot barn, familier og samfunn. I dag skal vi diskutere tilbudet til en gruppe barn og deres mødre som i aller høyeste grad trenger å bli sett, og som har behov for omsorg og tett oppfølging.

Det har vært bred politisk enighet om å utvide tilbudet om legemiddelassistert rehabilitering, og kapasiteten ble mer enn doblet under Samarbeidsregjeringen. Med et utvidet tilbud om LAR-behandling har mange mennesker fått en ny sjanse til å leve et bedre liv, og de har fått en bedre livskvalitet. Med en mer stabil livssituasjon kommer også ønsket om en mer normalisert tilværelse, med bl.a. et familieliv. Blant et økende antall LAR-pasienter er også stadig flere kvinner som ønsker å få barn, eller som blir gravide uten at dette er planlagt. Dette krever at vi legger til rette for et godt svangerskap og en god omsorgssituasjon for barn og familie. Jeg vil understreke at samfunnet har et særlig ansvar for å ta hensyn til og beskytte det ufødte liv.

I dag er det praksis for at kvinner som blir gravide mens de er under LAR, blir stående på metadon eller Subutex gjennom svangerskapet. Det er liten kunnskap om langtidsvirkningene av metadonbehandling for fosteret. Det er imidlertid et faktum at mange av barna som blir født – mellom 60 og 80 pst. – har sterk abstinens, de har lavere fødselsvekt og pusteforstyrrelser. I felleskatalogen for legemidler er det advart mot disse skadevirkningene, og det heter at preparatet ikke bør brukes med mindre fordelene oppveier en mulig risiko. I en undersøkelse foretatt av Gabrielle Welle-Strand i 2004 kommer det fram at det er overhyppighet av krybbedød blant barn som har vært utsatt for metadon eller Subutex under svangerskapet. Forekomsten er 3,6 pst. hos metadonbarna, mot 8 promille blant spedbarn for øvrig. Selv om utvalget er lite og det er vanskelig å trekke vitenskapelige slutninger, er dette etter min oppfatning alarmerende.

Så langt har debatten om behandlingen av gravide LAR-pasienter i hovedsak gått i fagmiljøene. Fagfolk strides om det er mest hensiktsmessig å la gravide bli stående på metadon eller Subutex under svangerskapet, eller om man bør forsøke å avslutte behandlingen. Etter min oppfatning er dette spørsmål som også krever etiske og politiske avveininger. Kjernen i saken er hvorvidt vi er villige til å utsette ufødte barn for de betydelige skadevirkninger en LAR-behandling kan medføre, eller om vi skal forsøke å skåne dem for skade så langt som mulig.

I den øvrige svangerskapsomsorgen er det åpenbart at vi legger et føre var-hensyn til grunn. Det er en selvfølge at offentlige myndigheter fraråder bruk av tobakk og illegale rusmidler i svangerskapet. Nå anbefales gravide totalavholdenhet fra alkohol. I tillegg fraråder Mattilsynet gravide å spise bl.a. ferskvannsørret på over en kilo, spekeskinke og blåmuggost, samt å drikke mer enn to kopper kaffe pr. dag. Men det foreligger ingen retningslinjer som tilsier at LAR-pasienter rådes til å slutte med metadon eller Subutex før svangerskapet. Tvert imot. Mange i fagmiljøene tar til orde for fortsatt medikamentell behandling under svangerskapet, til tross for at skadevirkningene for fosteret knyttet til bruk av metadon eller Subutex trolig er betydelig mer alvorlig enn farene forbundet med å spise ferskvannsørret på over en kilo.

Jeg mener det må være åpenbart at norske helsemyndigheter må legge til rette for at LAR-pasienter som planlegger å få barn, skal få mulighet til å gjennomføre et medikamentfritt svangerskap. Erfaringen viser at svangerskapet er den perioden i livet da vi er mer motivert enn noen gang for å endre livsstil, av hensyn til det ufødte barnet. Vi har barnets beste i fokus. Samtidig vet vi at svangerskapet og særlig tiden etterpå kan være en sårbar periode, og det er helt avgjørende at særlig disse kvinnene får et godt behandlings- og støttetilbud som gjør det trygt å avslutte medikamentell behandling.

Enkelte mener at det å slutte med metadon eller Subutex representerer en betydelig risiko for tilbakefall til rusmiddelmisbruk, som i så fall vil skade barnet mer enn metadonbehandling. Jeg synes ikke vi så lett skal akseptere at dette er et valg mellom pest og kolera. Vi må ha ambisjoner om å gi de ufødte barna og deres mødre det best mulige tilbudet. Det best mulige tilbudet må være en tett og god oppfølging under hele svangerskapet som forhindrer tilbakefall til rusavhengighet og gjør det trygt å avslutte medikamentell behandling med metadon eller Subutex. Jeg tror de aller fleste vil være motivert for dette dersom de samtidig får god støtte, ikke bare under svangerskapet, under fødselen eller i den første tiden etterpå, men gjerne gjennom hele småbarnsperioden og også mye lenger om nødvendig.

Vi bør imidlertid kunne bruke hjemlene for tvungen tilbakeholdelse etter sosialtjenesteloven § 6-2a dersom frivillige tiltak ikke fører fram. Denne bestemmelsen ble behandlet av Stortingets sosialkomite i Innst. O nr. 68 for 1994-95. Komiteen ble den gang ledet av nåværende helse- og omsorgsminister Brustad. Det er interessant å merke seg at komiteen strammet inn departementets opprinnelige lovforslag, slik at hensynet til det ufødte barnet ble tillagt større vekt enn det regjeringen i utgangspunktet foreslo. Dette var etter min mening et eksempel på klokt politisk lederskap.

I en artikkel i Aftenposten den 6. oktober i år påpeker forskerne Helge Waal og Monica Sarfi at det kan være problematisk for fosteret å avslutte behandlingen med metadon eller Subutex under selve svangerskapet. Dette utelukker imidlertid ikke at kvinner som planlegger å bli gravide, rådes til å avslutte medikamentell behandling før svangerskapet er en realitet.

Dersom vi skal lykkes i å gi tidligere rusavhengige et rus- og medikamentfritt svangerskap, krever dette selv-sagt ressurser, som det allerede er for lite av i rusbehandlingen. Tidligere helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen satte derfor av 50 mill. kr til ekstratiltak på rusfeltet i revidert nasjonalbudsjett for 2005 og bad helseforetakene spesielt sørge for å utvikle et medikamentfritt tilbud til gravide LAR-pasienter. Dette var et klart politisk signal om at vi ønsket et bedre tilbud for disse barna og deres mødre.

Mitt spørsmål til helse- og omsorgsministeren er hvordan dette arbeidet følges opp i helseforetakene, og hva som er status for arbeidet med å sikre et medikamentfritt behandlings- og støttetilbud til denne gruppen.

Statsråd Sylvia Brustad [11:04:16]: Jeg er helt enig med representanten Sjøli i at det er nødvendig å sikre at alle gravide i Norge får god oppfølging i svangerskapet, slik at ungen får en best mulig start. Det gjelder enten kvinnen er rusmiddelavhengig eller ikke. For rusmiddelavhengige kvinner, som jo er i en særlig vanskelig og sårbar situasjon, er det spesielt viktig med tett oppfølging både før de blir gravide og gjennom hele svangerskapet. Som representanten Sjøli påpeker, har samfunnet et særlig ansvar for å se og høre unger som ikke har stemmer i den offentlige debatten.

Føre var-prinsippet er lagt til grunn i norsk svangerskapsomsorg. I de faglige retningslinjene for svangerskapsomsorgen anbefaler Sosial- og helsedirektoratet at forskrivning av legemidler begrenses til de tilfellene der fordelene for kvinnen overgår risikoen for fosteret. Derfor gis det prevensjonsveiledning til alle kvinner som er i LAR, for å hindre graviditeter. Sosial- og helsedirektoratet anbefaler at alle gravide rusmiddelavhengige, enten de er i LAR eller ikke, tilbys medikamentfri behandling. De understreker også at mange kvinner som blir gravide etter at de er kommet med i LAR, formidler at de ønsker å trappe ned på medikamentene under svangerskapet for å redusere påvirkningene på fosteret. Disse tilbys omfattende assistanse under nedtrappinga, og det anbefales en gradvis og forsiktig nedtrapping til laveste effektive dose fram til fødselen.

Gravides psykiske tilstand er tillagt økende betydning for ungers psykososiale utvikling de senere åra, og direktoratet understreker at det selvfølgelig er viktig for tjenestene å ha god kontakt med mor under svangerskapet. For gravide i LAR aksepteres ingen bruk av rusmidler. Sosial- og helsedirektoratet har vurdert at trussel om tvangsbehandling av kvinner som ikke greier å trappe ned på legemidlene de står på i LAR, kan føre til at de ikke forteller om graviditeten før svært sent i svangerskapet. Det kan også gjelde andre gravide rusmiddelavhengige. Ved dårlig rusmestring der det er fare for barnets helse, vurderer man alltid om det skal tas initiativ til at sosialtjenesten fremmer sak om tvang etter sosialtjenestelova. Ifølge direktoratet er det, som også representanten Sjøli var inne på, uenighet i norske fagmiljøer om videreføring av LAR ved graviditet. Enkelte miljøer vektlegger fullstendig medikamentfritt svangerskap. I andre land – fortsatt ifølge direktoratet – iverksettes metadonbehandling av gravide heroinavhengige sjøl om kvinnen ikke er under LAR.

Jeg er svært opptatt av at vi må skaffe oss et godt faglig grunnlag på dette området. For å styrke kunnskapsgrunnlaget ytterligere har Sosial- og helsedirektoratet bedt Kunnskapssenteret om å levere en kunnskapsoppsummering om gravide i legemiddelassistert rehabilitering. Dette er for å få et best mulig grunnlag for veiledning og faglige anbefalinger til tjenestene.

Til representanten Sjølis spørsmål om status for arbeidet med å utvikle medikamentfrie behandlingstilbud til gravide som er i LAR, vil jeg først opplyse at Helse- og omsorgsdepartementet i brev av juni 2005, slik representanten helt sikkert er kjent med, bad de regionale helseforetakene følge opp dette. De regionale helseforetakene skal, innenfor bevilgningen på 50 mill. kr, sikre tilbud for gravide rusmiddelmisbrukere som er under LAR, men som ikke ønsker å benytte slike legemidler under svangerskapet. Det står videre at formålet er å legge til rette for et medikamentfritt tilbud for denne gruppen for å unngå at ungene blir skadet. Det ble også forutsatt at brukeren må sikres tett oppfølging og nødvendig skjerming mot tilbakefall til rusmiddelmisbruk.

Gravide rusmiddelavhengige er høgt prioritert. Praksis viser at alle gravide rusmiddelavhengige, også gravide i LAR, tilbys et medikamentfritt tilbud og behandling. Dette er helt i tråd med direktoratets anbefaling. Gravide i LAR får dessuten strukturert og tett oppfølging gjennom hele svangerskapet, og det er helt nødvendig.

Jeg vil også understreke at tjenestene etter loven har en plikt til å vurdere om det skal tas initiativ til å plassere en gravid rusmiddelavhengig i institusjon uten hennes samtykke. Det gjelder for hele svangerskapet.

Disse ungene og mødrene er, som sagt, blant våre mest sårbare pasienter, og de har også krav på tilbud av høg kvalitet. Både spesialisthelsetjenesten, kommunale tjenester og barnevern må samarbeide om et langsiktig tilbud med god støtte og oppfølging, ofte over flere år. Av hensyn til barnet ser jeg det som svært viktig at svangerskapet er medikamentfritt. Jeg mener derfor at det er god praksis at vi først tilbyr et medikamentfritt tilbud til de gravide rusmiddelavhengige. I de tilfeller der LAR allikevel vurderes som det beste alternativet, mener jeg at det er særdeles viktig at en overvåker utviklingen i svangerskapet nøye, og at disse kvinnene følges tett hele veien. Jeg ser at tjenestene også her står overfor en del vanskelige valg og dilemmaer.

Som jeg nevnte innledningsvis, legger jeg vekt på at vi så snart som mulig skal få et bedre kunnskapsgrunnlag på dette området. Jeg vil også følge opp med å be om at det utarbeides nye faglige anbefalinger og veiledning til tjenestene.

Regjeringa ser det som svært viktig å bedre kvaliteten på tilbudet til gravide rusmiddelavhengige i LAR. Det er også en av grunnene til at vi har styrket det i forslag til statsbudsjett for neste år, særlig knyttet til gravide og deres unger. Det vil også bidra til å heve kompetansen i tjenestene, f.eks. ved å utarbeide veiledningsmateriell til helse- og sosialpersonell.

Jeg har fått opplyst at pr. 31. august var 4 000 pasienter i legemiddelassistert rehabilitering. Av disse er om lag en tredel kvinner, eller 1 300 personer. De fleste av disse er i fruktbar alder. Som representanten Sjøli også er inne på, er det et helsepolitisk mål at de som har behov for legemiddelassistert rehabilitering, skal få det. Vi må derfor forvente en ytterligere økning i antall pasienter i LAR de nærmeste åra. Jeg kommer til å følge utviklinga nøye, og jeg vil vurdere nødvendige styringstiltak. Jeg vil også be om at de regionale helseforetakene rapporterer om antall gravide i LAR pr. år i sin årlige melding. Jeg vil også ha informasjon om hva slags tilbud de får, herunder hvilke tilbud om oppfølging de blir gitt, og om hvilket samarbeid som er mellom spesialisthelsetjenesten, kommunale tjenester og barnevernet.

Regjeringa har med dette lagt et løp for å skaffe mer kunnskap om feltet og for å hente inn erfaringer om hva som faktisk skjer i de ulike regionene. Målet er å få bedre oversikt over behandlingstilbudet, slik at vi eventuelt kan endre det og gjøre det enda bedre, og dessuten også få et bedre utgangspunkt for veiledning til dem som jobber på dette vanskelige, men svært viktige området.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:11:47]: Jeg takker statsråden for et grundig og godt svar.

Jeg er svært tilfreds med at det arbeidet som Samarbeidsregjeringen startet på dette området, blir fulgt opp så godt av statsråden. Jeg vil også gi ros til statsråden for at hun så klart uttrykker at gravide rusmiddelmisbrukere er høyt prioritert, og at en i så stor grad legger vekt på at gravide i LAR også må tilbys et medikamentfritt tilbud og behandling.

Det er viktig å beskytte ufødt liv mot skade og sikre at mødre får god støtte og oppfølging gjennom hele svangerskapet, og, som jeg var inne på innledningsvis, også etter fødsel og kanskje i mange, mange år etterpå. Det var også statsråden veldig klar på.

Det er dokumentert at familiesituasjonen i spedbarnsperioden er avgjørende for barnas senere utvikling. Vi vet vel alle, vi som har hatt småbarn, at småbarnsperioden kan være krevende. Foreldre som tidligere har vært rusmiddelavhengige, kan være særlig sårbare i denne perioden. Derfor er det avgjørende at det settes av tilstrekkelig med ressurser innenfor rusfeltet til en tett oppfølging. Det er bra at Regjeringen også har fulgt opp det gjennom en ekstrabevilgning for neste år.

Det er også viktig med en god og tett oppfølging av familiene til dem som tidligere har vært rusmiddelavhengige. Jeg vil spørre statsråden om hun vil sikre at familiebaserte støttetiltak blir prioritert i den varslede opptrappingsplanen på rusfeltet, slik at barn og foreldre kan få et best mulig utgangspunkt for sitt familieliv.

Da sosialkomiteen behandlet bestemmelsen om tvungen tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige, mente komiteen at risiko for skade var et tilstrekkelig tvangsgrunnlag, som vi var inne på, mens departementet ikke hadde lagt hensynet til barnet så mye til grunn. Jeg vil først og fremst høre om disse familiebaserte støttetiltakene, men dessuten om i hvilken grad statsråden i retningslinjene som nå skal utarbeides på rusfeltet, som det har vært diskusjon om tidligere, vil følge opp og legge klare føringer spesielt for denne gruppen kvinner.

Statsråd Sylvia Brustad [11:14:52]: Jeg vil også takke representanten Sjøli for å ha satt denne saken på dagsordenen. Det er en viktig sak, som gjør at vi står overfor en del dilemmaer i det praktiske liv.

Når det gjelder spørsmålet om familiebaserte støttetiltak, er jeg helt enig med representanten Sjøli i at det er viktig å ha det. Vi vet at mange av de familiene vi her snakker om, har behov for særskilt oppfølging, gjerne over flere år. Det er et ansvar som de kommunale tjenestene har, f.eks. barnevernet og spesialisthelsetjenesten. Det er veldig avgjørende at det er samarbeid mellom disse om hva som skal skje. Dette er noe Regjeringa jobber aktivt med. Det er selvfølgelig også viktig at kommunene og sjukehusene har nok penger til å gjøre det de faktisk skal gjøre.

Når vi nå styrker innsatsen for rusbehandling – vi jobber jo nå også med en forpliktende opptrappingsplan for å gå enda et stykke videre på den veien – vil vi ikke minst styrke innsatsen overfor barn av rusmiddelavhengige og/eller psykisk sjuke foreldre. Jeg mener det er et område som har vært viet for lite oppmerksomhet fram til i dag. For noen av disse barna blir det en vanskelig start, og mange vil få problemer senere hvis dette ikke gripes fatt i tidlig nok. Det vil i stor grad bli fokusert på dette i den varslede opptrappingsplanen for rusfeltet. Også i de retningslinjene som nå skal lages, vil det fokuseres på dette. Vi ønsker å samarbeide tett her, selvfølgelig med fagmiljøer, ansatte, pårørende og brukere, men også med frivillige organisasjoner, som jeg mener kan spille en rolle på dette området.

Når det så gjelder spørsmålet om tvang, mener jeg for det første det er veldig viktig at vi er aktive på føre var-linja. Alle kvinner som er under LAR, bør få, og får, aktiv prevensjonsveiledning for å unngå at de blir gravide. Av dem som blir gravide, er heldigvis de fleste med på frivillig nedtrapping, noe som da fordrer veldig tett oppfølging. Så er det som representanten Sjøli påpeker, også mulighet for å bruke tvangsparagrafen. Hva som skal tillegges vekt her, mener jeg det er vanskelig å være helt absolutt på, for her er det individuelle forskjeller, og det må nødvendigvis være skjønn. Men det vi må ha for øye her, er barnets beste; det er det som må stå øverst. Så vet vi at her er det snakk om sårbare folk, i vanskelige situasjoner, og det må vi selvfølgelig ta høyde for. Men det betyr at på dette området er ikke alt helt svart-hvitt.

Gunn Olsen (A) [11:17:53]: Jeg vil også starte med å berømme det modige initiativet som representanten Sonja Sjøli har reist. Barn av gravide i legemiddelassistert rehabilitering er et krevende tema, fordi det fortsatt er flere spørsmål enn svar. Som hun selv nevnte i innlegget, er det en debatt som stort sett har gått i faglige miljøer og ikke så mye i det politiske. Krevende er det fordi det berører det mest sårbare vi har, nemlig barna, og fordi det berører mødre som ofte er svært syke, og som er i en svært krevende situasjon i livet. Krevende er det selvsagt å være avhengig av rusmidler og i tillegg ha ansvar for et ufødt liv, og snart for et barn. Håpet om et vendepunkt i livet er i en slik situasjon veldig sterkt.

Behandlingstilbud med tanke på rusfrihet må være sentralt. Like sentralt som både interpellanten og statsråden har vært inne på, er oppfølging etter fødsel og videre framover. Jeg synes statsråden har hatt en klok og ydmyk tilnærming til dette komplekse feltet. Jeg synes det er grunn til å være fornøyd med at statsråden sier at det å ivareta barna er det mest sentrale. Samtidig understreker statsråden kvinnenes vanskelige livssituasjon, og at de må ivaretas på en helt spesiell måte og med stor omtanke.

De gravide som er under LAR-ordningen, har en jevnlig kontakt med helsevesenet. Jeg er mer bekymret for dem som ikke er det, og hvordan vi skal få fulgt opp dem. Det er derfor interessant å høre statsråden vise til de land som iverksetter metadonbehandling av gravide heroinavhengige, selv om kvinnen ikke er under LAR.

I statsrådens svar får vi et godt inntrykk av at gravide rusmiddelavhengige er høyt prioritert. Ved dårlig rusmestring hvor det er fare for barnet, fremmer sosialtjenesten sak om tvang etter sosialtjenesteloven. Jeg synes at behandling uten samtykke er et interessant spor å følge.

Det er lett å forstå, slik statsråden uttrykte det, at tjenesten her står overfor veldig vanskelige valg og dilemmaer i slike saker – en sårbar blivende mor og et ufødt liv.

Vi vet for lite om de skadevirkninger et barn utsettes for under mors behandling med f.eks. metadon. Noen fagmiljøer har mye kunnskap om mor, barn og rus. Borgestadklinikken kan nevnes, og det er sikkert flere. Jeg vil be statsråden om å høste erfaring fra disse klinikkene. Det er betryggende at statsråden holder tråden i saken både mot kompetansesentrene og mot helseforetakene. Vi kjenner dessverre til at det vil være et økende problem og en stor utfordring for norsk helsevesen i årene framover.

Laila Dåvøy (KrF) [11:21:54]: Jeg har også i likhet med andre talere lyst til å takke interpellanten hjertelig for at hun reiser denne enormt viktige debatten i Stortinget. Det er riktig at det er en krevende debatt, og på mange måter er det mye mer enn en politisk debatt. Det er også en faglig debatt, fordi det her er så stor faglig uenighet på området.

For ikke lenge siden leste vi i avisene at bare på Ullevål universitetssykehus vil det i år fødes 15 barn med metadonabstinenser. Sjefjordmor uttalte at hun var meget bekymret, og at «den varslete utvidelsen av muligheter for å behandle yngre pasienter med metadon, vil øke antallet «metadonbarn»». Jeg synes det er skremmende signaler. Det er først og fremst barna som må beskyttes, og hvis vi vil, er det også her mulig å tenke forebyggende. Jeg nevner dette, fordi jeg mener det er en sammenheng mellom bruk av LAR og de årsklassene vi tillater bruk for. Det er en politisk diskusjon i Norge om å senke alderen for LAR, hvilket jeg ønsker å gi uttrykk for at jeg i denne sammenheng er bekymret over.

Vi vet svært lite om langtidsskader på barn som fødes av en metadonbrukende mor, eller om langtidsskader på barn som selv må behandles medikamentelt etter fødselen på grunn av mors medikamentbruk.

Noen gravide metadonbrukere sier at de ikke får et godt nok tilbud i dag. Jeg siterer fra et medieoppslag for kort tid siden, der det ble sagt:

«Vi rammes av kunnskapsløshet, lite samarbeid og fordommer.»

Man fikk følelsen av at behandlingsapparatet var «uensartet og sprikende», og at man ikke fikk den hjelpen man trengte.

Jeg er veldig glad for at statsråden er helt tydelig på at det er nødvendig å sikre et medikamentfritt behandlingstilbud til disse kvinnene. Samtidig er det skremmende å lese disse uttalelsene. Jeg vet ikke om dette kan være enkeltepisoder – la oss håpe det. Jeg er iallfall glad for at statsråden sier at alle disse skal tilbys rusfri behandling.

Vi kjenner media. Vi vet at det ofte ikke er så mye som skal til før det blir store oppslag, men disse oppslagene – som var for svært kort tid siden – bekymrer meg likevel. Og jeg ber om at også statsråden følger godt med, at hun kanskje henter dem fram og undersøker. Jeg mener at det var i ett spesielt område disse uttalelsene kom.

Det er avgjørende at gravide kvinner som får legemiddelassistert rehabilitering, får alternativ hjelp til å slutte med disse farlige legemidlene umiddelbart etter at graviditet er kjent – om mulig. Som også interpellanten har vært inne på, er det kanskje nettopp i denne tiden at de aller fleste vil være motivert for å slutte. Og det er kanskje akkurat i denne perioden at barnet får sin sjanse – noe også statsråden påpekte i sitt innlegg. Men da er det viktig at tilbudet er der – der og da, når mor er motivert.

Helt til sist: Vi kan konstatere at det fortsatt er uenighet i fagmiljøet på dette området. Uenigheten bunner kanskje i at man ikke har nok kunnskap, rett og slett. Jeg synes det er positivt at Kunnskapssenteret har fått oppdrag knyttet til dette, for det er helt tydelig at vi her trenger mer informasjon, mer kunnskap, mer kompetanse og også – vil jeg tro – mer forskning.

Det er positivt at det skal komme en ny veileder på området. Jeg har med stor interesse lest en veileder fra Helse Øst, fra Aker universitetssykehus, som kom i 2001. Jeg antar at statsråden snakker om en mer sentral veileder, som alle kan dra nytte av. – Det nikkes i salen. Jeg tror at det på dette området er viktig at vi får en veileder som blir jevnlig oppdatert. Veilederen fra Aker universitetssykehus ble altså laget i 2001. Mye av det som står der, er veldig bra, men kanskje bør noe revurderes og gjøres enda bedre – det har jo skjedd veldig mye på metadonbehandlingssiden.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [11:27:07]: Jeg har lyst til å takke både interpellanten og statsråden for veldig saklig og god informasjon.

Formålet med det forslaget som en gang ble fremmet, var å gi gravide pasienter på LAR mulighet til et rusfritt og medikamentfritt svangerskap.

Jeg har i den forbindelse lyst til å gå litt tilbake i tid og se på hva som faktisk var situasjonen i Norge på slutten av 1990-tallet. Da var Norge det landet i Europa som hadde høyest antall menneskeliv som gikk tapt – hvis man tar folketallet i betraktning – på grunn av overdose.

At vi velger å hjelpe stoffmisbrukere med metadon eller Subutex, er ut fra en erkjennelse av at lar man være å hjelpe, er resultatet veldig fort en katastrofe for det enkelte mennesket dette gjelder. Å hjelpe stoffmisbrukere – uansett hvem det måtte være, om det er en gravid, et barn eller en voksen mann – er vår plikt. Kan vi på noen måte bidra til å få disse menneskene ut av deres helvete, er det vår plikt å gjøre det.

Det er også vår plikt som medmennesker særlig å følge opp dem det her gjelder, noe interpellanten også tar opp. Jeg tror vi skal erkjenne at det er så mange vanskelige valg i denne prosessen at vi vil ende opp med en meget individuell behandling av den enkelte. Hele veien i en så problematisk sak er det slik at det fort kan være en meget negativ bakside. Det er et problem vi må forholde oss til. Det er også slik at avslutter man en behandling, må man til enhver tid spørre seg: Hva blir resultatet der og da?

Vi ser i dag at de fleste med disse problemene får tilbud om et rusfritt svangerskap med LAR. Det hadde vært interessant å få greie på mørketallene relatert til dem som ikke er i LAR i dag. Det hadde vært veldig interessant med hensyn til framtiden.

Ja, vi skal hjelpe. Vi skal hjelpe så langt vi kan, og vi har et særlig ansvar. Men jeg tror også at vi skal erkjenne at uansett hvor bredt vi ønsker å favne, kan det være noen som glipper ut av favnen vår når det gjelder dette reelle problemet.

Inge Lønning (H) [11:31:25]: Dette er en meget betimelig og nyttig interpellasjon, og dialogen mellom interpellanten og statsråden var en konstruktiv dialog, som jeg tror kan føre fremover.

Jeg bad om ordet fordi jeg gjerne vil sette det problemet som vi diskuterer, inn i et aldri så lite historisk perspektiv. Det har skjedd en dramatisk endring i løpet av de siste par tiårene når det gjelder vår kunnskap om sammenhengen mellom mors adferd og barnets tilstand i løpet av et svangerskap. Går man et par tiår tilbake, var den alminnelige holdning til dette preget av sorgløshet. Det var f.eks. liten oppmerksomhet om sammenhengen mellom kosthold under svangerskapet og barnets fødselsvekt. Det var liten oppmerksomhet – praktisk talt ingen oppmerksomhet – om sammenhengen mellom røykevaner og barnets tilstand, og det var enda mindre oppmerksomhet om sammenhengen mellom alkoholbruk og det som skjer med barnet under svangerskapet. I dag vet vi umåtelig mye mer enn det man visste før, og bevisstheten om dette er blitt svært mye større. Det er en udelt positiv utvikling.

Men nettopp når man ser det i en slik sammenheng – og dette var også interpellanten inne på – blir det et tankekors at vi i noen tilfeller ikke bare aksepterer, men faktisk autoriserer, gjennom den måten vi innretter helsetilbudet på, at noen barn kan bli født med betydelige skader som følge av bruk av giftstoffer som er langt farligere enn så vel nikotin som alkohol, for ikke å snakke om forskjellige typer matvarer. Det som gjør tankekorset enda større, er som sagt at i det ene tilfellet handler det om enkeltindividets valgfrihet når det gjelder livsstil under svangerskapet, mens det i det andre tilfellet skjer i offentlig regi og med offentlig autorisasjon.

Det er umulig å vite med sikkerhet hva som er det riktige svaret i denne situasjonen. Det synes jeg fremkom både i interpellantens fremstilling og i statsrådens svar. Men det som det helt opplagt burde være enighet om, er at vi må intensivere arbeidet med å fremskaffe kunnskap, arbeidet med å få en sikrere oversikt over risikoen – og omfanget av risikoen – i forbindelse med metadonbruk under svangerskap.

Det er selvfølgelig også riktig, som flere har vært inne på, at det å bære på et barn er en helt spesiell livssituasjon, som helt sikkert oppleves på en helt spesiell måte, som gir en helt spesiell motivasjon, også når det gjelder å se muligheten for å endre en livssituasjon i positiv retning. Jeg oppfatter også at det er full enighet i denne debatten om at man må gjøre alt som i det hele tatt er mulig for å satse på den motivasjonen, fange opp den motivasjonen, og gjøre det mulig for kvinnen som er i den situasjonen, å bruke motivasjonen på en fremtidsrettet måte – med tanke på både hennes egen situasjon og det kommende barnets situasjon.

Risikoen når man etablerer behandlingstilbud av den paradoksale typen – som så å si er basert på prinsippet om at «ondt skal ondt fordrive», altså at giftbruk skal dempes med giftbruk – er jo at man i det offentlige system satser på at dette skal virke alene, og derfor gjør for lite når det gjelder den oppfølging som helt åpenbart er forutsetningen for at metadonbehandling i det hele tatt skal gi et positivt resultat. Det ene er nemlig billig rent kostnadsmessig. Det andre er dyrt kostnadsmessig.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:36:57]: Jeg vil takke statsråden og komiteens medlemmer for en god og konstruktiv debatt.

Jeg er glad for at statsråden legger opp til at man skal følge opp det arbeidet som også Samarbeidsregjeringen gjorde på dette området. Jeg oppfatter at det er bred enighet om at gravide rusmiddelmisbrukere fortsatt må prioriteres høyt, og at det må legges spesielt vekt på at gravide som får legemiddelassistert rehabilitering, også må tilbys medikamentfri behandling. Og jeg er veldig glad for at statsråden så sterkt understreket nettopp det.

Jeg har forstått det slik at evalueringen av LAR-prosjektene ble sluttført høsten 2004, og at Helse- og sosialdirektoratet har startet arbeidet med de faglige retningslinjene, som jeg var inne på.

Det pågår også forskningsprosjekter om barn av LAR-pasienter både ved Institutt for kliniske rusmiddelproblemer og ved Aline Spedbarnsenter. Det vi allerede vet, er imidlertid at barn som eksponeres for metadon eller Subutex under svangerskapet, utsettes for skade i form av abstinenser, pusteforstyrrelser, lav fødselsvekt og alt dette vi har vært inne på tidligere, og at det også er en økt risiko for plutselig spedbarnsdød, og det er jo alvorlig. Etter min oppfatning er det mer enn alvorlig nok til å arbeide for å forhindre at stadig flere barn blir utsatt for slike skader.

Som jeg også var inne på, behandlet sosialkomiteen tidligere bestemmelsen om tvungen tilbakeholdelse av gravide rusavhengige. Komiteen mente at risikoen for skade var et tilstrekkelig tvangsgrunnlag, mens departementet hadde foreslått at det måtte foreligge fare for betydelige skader. Komiteen la med andre ord et føre var-hensyn til grunn, og det mener jeg også bør gjelde i forhold til dem som får legemiddelassistert rehabilitering.

Så et helt konkret spørsmål til statsråden til slutt: Vil statsråden ta initiativ til at de nye retningslinjene som utarbeides for LAR-behandling, sikrer at mødre som planlegger graviditet, blir rådet til å avslutte behandlingen med metadon før graviditeten inntreffer, slik at en kan unngå å påføre fosteret disse skadene? Og vil hun gi klare føringer til dem som har ansvaret for dette tilbudet ute?

Statsråd Sylvia Brustad [11:40:02]: Jeg vil også slutte meg til interpellanten i hennes syn på at dette har vært en god debatt.

Til det med kunnskap: Jeg kan love at jeg skal påse – og det er derfor vi nå har gitt oppdraget til Kunnskapssenteret – at vi får mer kunnskap. Det er ikke veldig enkelt som politiker å vite hva som er riktig, når det faglig er såpass stor uenighet som det faktisk er. Men det står ikke i veien for at vi ut fra den kunnskapen vi i dag har – og vi vet jo noe – skal handle ut fra den. Jeg skal sørge for at dette følges opp både overfor sjukehus og overfor dem vi er satt til å styre over og samarbeide med, og ikke minst for at dette er en gruppe som blir høyt prioritert også framover.

Den forrige regjeringa la som kjent også opp til at psykiatri og rusbehandling skulle prioriteres høyere enn somatikken. Det er også et oppdrag vi følger videre. Så langt viser det seg at ut fra det vi vet fra 2005, har vi lyktes. Jeg antar at det vil bli situasjonen også i år, og at det vil bli det i åra framover. Da er det ingen tvil om at i de nye faglige retningslinjene vi legger inn, skal vi selvfølgelig følge opp det som i dag er gjeldende politikk på området, nemlig at når det gjelder disse tilfellene, skal alle bli tilbudt medikamentfri behandling.

For å vise hvor komplisert dette er – jeg er ikke ekspert på området og har overhodet ikke all kunnskap om dette, langt ifra – vil jeg si: Det er vel såpass vanskelig også for andre å slutte med noe at det er ikke bare å knipse – og så slutter en. Det er ikke som å slutte med et par kopper kaffe, ei heller som å slutte å røyke. Jeg tror det er enda vanskeligere enn det, selv om det er – nå ser jeg på presidenten at jeg ikke skal si mer om røyk – mange vanskelige valg. Det er mitt poeng. Derfor er det også veldig vanskelig å ha helt bastante oppfatninger om hva som er riktig, bortsett fra at vi skal ha barnets beste for øye – det er det som må være rettesnora hele veien i forhold til alt vi legger opp til.

Så er jeg glad for at mange i denne fasen er motivert og innstilt på å trappe ned. Vi skal følge opp det. Det er også slik at den sentrale veilederen vi nå lager, må vi sørge for hele tida er oppdatert ut fra den nye kunnskapen vi får, slik at flere får kunnskap om hva som skal gjøres. Jeg mener også det er avgjørende viktig at vi forfølger dette sporet og gjør det vi kan for å hindre at en blir gravid når en er på LAR. Men noen blir det, og slik er verden: Den er ikke alltid helt enkel.

Når det gjelder spørsmålet omkring tvang og hvor bastant eller ikke bastant en skal være i forhold til det, mener jeg at det må vi ha en løpende vurdering av. Jeg er klar over hva sosialkomiteen sa i sin tid, og jeg er også av den oppfatning at hvis ikke noe annet nytter og en ser at dette vil bære veldig galt av sted i forhold til fosteret, er det klart at det er en mulighet som ligger der, og som i høyeste grad kan brukes.

Presidenten: Sak nr. 2 er ferdigbehandlet.