Stortinget - Møte tirsdag den 24. oktober 2006 kl. 10

Dato: 24.10.2006

Sak nr. 6

Interpellasjon fra representanten Anniken Huitfeldt til kunnskapsministeren:
«Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, NOKUT, har nylig gjennomført en evaluering av allmennlærerutdanningene i Norge. Evalueringen er gjort på alle 20 institusjoner som tilbyr allmennlærerutdanning. Evalueringspanelet anbefaler blant annet å innføre en femårig allmennlærerutdanning.
Kan statsråden estimere kostnadene det vil innebære å utvide allmennlærerutdanningen med ett år, kontra å innføre ett halvår med etter- og videreutdanning med full lønn i løpet av de fem første årene som praktiserende lærer, og kan statsråden videre kommentere evalueringens anbefalinger om spesialisering på nivå, fag og mellom institusjonene?»

Talere

Presidenten: Presidenten antek at interpellanten straks vil vere på plass.

– Anniken Huitfeldt, ver så god!

Anniken Huitfeldt (A) [18:39:08]: Den mest avgjørende faktoren for kvalitet i skolen er læreren. Derfor var NOKUT-rapporten om allmennlærerutdanningen alvorlig lesning.

Mens lærerutdanningen før var en utdanning som kunne gi lærerne faglig trygghet til å undervise i skolen i årevis, må dagens lærerutdanning være en plattform for livslang læring. Dagens lærere må stadig forholde seg til ny kunnskap, forskning om nye arbeidsmetoder og dermed ha et godt samarbeid med det vitenskapelige feltet.

De som skal jobbe i en lærende organisasjon som stadig skal fange opp kunnskap utenfor skolen, trenger mye kompetanse. Det stiller nye krav til lærerne.

Evalueringen fra 2002 viste at utdanningen ikke har utviklet sin egen vitenskap. Pedagogiske teorier om lærerkunnskap er blitt utviklet av andre utenfor lærerutdanningen.

Det nye NOKUT-panelet mener at til tross for at det stilles krav om forskningstilknytning og endrings- og utviklingskompetanse i lærerutdanningen, finnes det likevel veldig store forskjeller institusjonene imellom, både i forskningsforståelse og forskningens omfang. NOKUT-rapporten viser også at flere institusjoner har store utfordringer med å samle hele den brede kompetansen som kreves for at utdanningen – og forskningen – skal være av høy kvalitet i samtlige fag.

Kristin Clemet, tidligere utdanningsminister, har sagt at vi ikke kan tro at lærerne skal være tusenkunstnere.

Jeg er for større grad av spesialisering innenfor fag og årstrinn.

Situasjonen for allmennlærere i skolen er at de må undervise i mange fag, dels uten spesialisering, og i noen tilfeller også helt uten bakgrunn i faget i utdanningen. Dette er åpenbart uheldig i et samfunn som i utpreget grad etterspør fagkunnskap, mener NOKUT-panelet.

Når vi vet at mange lærere mangler fordypning i matematikk, men likevel underviser i faget på ungdomstrinnet, er det kanskje ikke så rart at kunnskapsnivået ikke er så høyt som forventet. Det nytter ikke å være en sprudlende energisk lærer, hvis vedkommende ikke er faglig trygg.

Lærerutdanningen er bred, mens skolene på sin side spesialiserer den enkelte lærer mer og mer på de ulike aldersgruppene blant elevene. Men det ser altså ut til at dette brede feltet gjør det vanskeligere for den enkelte lærer å fylle kvalitetskravene, og det kan ha bidratt til at kvaliteten på den enkelte utdanningsinstitusjon ikke er god nok.

Evalueringspanelet foreslår bedre dimensjonering av allmennlærerutdanningen i Norge, bl.a. gjennom å vurdere en bred arbeidsdeling og profilering mellom utdanningsinstitusjonene.

Det er ifølge studentene store variasjoner innenfor fagene når det gjelder undervisning i fagdidaktikk, pedagogisk teori og praksis. Det må skje en klargjøring i forholdet mellom disse tre elementene. Det er store variasjoner mellom de fagene og de ulike lærestedene. Det er for mye tilfeldigheter.

Lærerutdanningen står fjernt fra livet i klasserommet. NOKUT-panelet mener at forholdet mellom teori og praksis er svakt, og at ledelsen ved mange institusjoner ikke følger praksistilbudet godt nok opp. Dette gjenspeiler seg bl.a. i at grunnskolens stadige utvikling av undervisningen ikke reflekteres i undervisningen ved utdanningsinstitusjonene.

Det de fleste lærere gruer seg mest til når de begynner på en skole, er ikke å møte elevene, men å møte foreldrene. Mens lærerne øver seg på å møte elever, har de få profesjonelle verktøy til å samarbeide med hjemmene. Det er alvorlig fordi hjemmene blir stadig mer krevende.

Panelet foreslår femårig allmennlærerutdanning. Jeg synes at de femårige masterstudiene ved mange utdanninger er et godt tilbud, og at det bør videreutvikles, men jeg tror vi bør tenke gjennom hvilke reformer vi setter i verk først når det gjelder utdanning av lærere.

Jeg frykter også at for mye fokusering på struktur tar oppmerksomheten bort fra de grunnleggende problemene som presenteres i rapporten: manglende kontakt med skolehverdagen, manglende kunnskap om hvordan nye vitenskapelige funn kan brukes i undervisningen, og manglende fordypning.

Dessuten kan det hende at faglig oppfølging de første årene er viktigere enn flere år innenfor en utdanning som ikke er god nok. Det er jo nettopp referansen til klasserommet som er en av de store svakhetene ved dagens utdanning.

Et utvalg i Arbeiderpartiet foreslår derfor ett semester oppfølging i jobben de første fem årene som nyutdannet lærer og deretter ett semester hvert tiende år. Det siste forslaget ser jeg at Høyre, helt uavhengig av Arbeiderpartiet, også har presentert. Venstre har foreslått ett års etter- og videreutdanning hvert sjuende år.

Jeg tror vi gjør klokt i å prioritere hva vi mener er viktigst, først.

NOKUT-rapporten foreslår en rekke kvalitative forbedringer som handler om innholdet i lærerutdanningen. Vi vet fra andre skolereformer at fokusering på struktur fort tar oppmerksomheten bort fra innhold. Derfor stiller jeg i interpellasjonen til statsråden spørsmål om kostnadene ved de ulike tiltakene vi foreslår for å heve kompetansen blant lærerne.

Det er en del innenfor allmennlærerutdanningen som er litt urolige når Stortinget diskuterer denne. Årsaken er at mange reformer de siste årene har ført til veldig mange mål. Stortingets styringsiver når det gjelder lærerutdanningen har resultert i mange kryssende målsettinger.

Et eksempel på Stortingets styringstrang er vedtaket her i denne sal om at det skulle synges i alle fag i lærerutdanningen. Det var et fint tiltak. Jeg vet at også statsråden legger vekt på de musiske sidene ved lærerutdanningen. Men vi må begrense hvilke tiltak vi setter i verk. Vi bør derfor lære av diskusjonen omkring Kunnskapsløftet. Vi må prioritere det viktigste og ikke legge til enda flere mål i lærerutdanningen. Økt spesialisering er derfor veien å gå.

Norske lærere er svært gode, men selv en god lærer kan ikke kunne alt.

Statsråd Øystein Djupedal [18:46:11]: Representanten Huitfeldt tar opp et prinsipielt viktig spørsmål, som rommer mange dimensjoner og derfor krever en grundig debatt.

Før jeg svarer på første del av representanten Huitfeldts spørsmål, vil jeg kort si noe generelt om departementets oppfølging av rapporten fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning, i kortform NOKUT. Deretter vil jeg kommentere spesielt anbefalingene i evalueringen om større grad av spesialisering mellom institusjonene. Disse forholdene er viktige for vurderingen av de økonomiske kostnadene ved de to alternativene som er nevnt eksplisitt i interpellasjonen.

NOKUTs evalueringspanel har gitt en rekke vurderinger av hvordan kvaliteten i allmennlærerutdanningen kan styrkes. På noen områder gir evalueringen så klare indikasjoner på svakhet at det haster med å sette i verk konkrete tiltak.

Lokalt må den enkelte lærerutdanningsinstitusjon selv ta tak i mange av de utfordringene som blir framhevet i evalueringen, som organisering og ledelse av utdanningen, mangel på praksisnærhet og strammere krav til studentene. Dette trenger man altså ikke vente på ytterligere signal fra statsråden for å iverksette.

Nasjonalt tar Regjeringen også tak i disse utfordringene. I forslaget til statsbudsjett for 2007 er det avsatt 11 mill. kr til nye prosjekter. Ett prosjekt er utprøving av regionale modeller for bedret samarbeid mellom lærerutdanning og skole- og barnehageeier. Et annet er utvikling av bedre praksismodeller. Tiltakene kommer i tillegg til andre pågående satsinger på totalt 25,7 mill. kr. Jeg har også signalisert at det er naturlig å se på nåværende struktur og rammer for allmennlærerutdanningen, i første rekke med tanke på eventuelt å formalisere krav om spesialisering av allmennlærerens kompetanse mot årstrinn og fag i grunnskolen.

NOKUTs evalueringspanel problematiserer dagens situasjon hvor 20 lærerutdanningsinstitusjoner tilbyr en tilnærmet lik fireårig allmennlærerutdanning. Utvalget mener at nåværende struktur og rammer bør vurderes. Evalueringspanelet oppfordrer til regionalt samarbeid om å utvikle ulike faglig profilerte allmennlærerutdanninger som samlet oppfyller nasjonale behov.

Det anbefales også utvidelse til en femårig lærerutdanning. Evalueringspanelet mener at en utvidelse av utdanningen bl.a. kan gi bedre sammenheng og plass for profesjonsspesifikke elementer gjennom større deler av utdanningen og en mer betydningsfull vektlegging av FoU. En utvidelse av tidsrammen vil også være hensiktsmessig for større nivåspesialisering.

Jeg er enig med evalueringspanelet når det framheves som problematisk at allmennlærere blir satt til å undervise i fag de ikke har utdanning i. Ved forrige reform i allmennlærerutdanningen, i 2002, ble to år gjort obligatoriske. I de to siste årene kan studentene gjøre selvstendige valg. Fag- og nivådifferensiering ble delvis innført, men på frivillig basis, basert på studentens valg og institusjonens tilbud. En eventuell differensiering av krav til kompetanse for å undervise i fag og/eller på trinn på grunnskolen har konsekvenser både for lærestedene og for skolen som må utredes videre. En sterkere grad av arbeidsdeling og faglig profilering av de ulike allmennlærerutdanningene vil innebære et krevende arbeid, også innenfor rammen av en fortsatt fireårig utdanning.

En eventuell utvidelse av allmennlærerutdanningen til fem år vil kreve grundige vurderinger, særlig av økonomiske og praktiske konsekvenser. Både nasjonalt og lokalt må det bl.a. vurderes en mer detaljert dimensjonering av lærerbehovet rettet mot ulike nivå og ulike fag. Lærerutdanningsinstitusjonene må vurdere egen profil og tilbudsstruktur gitt sine faglige og økonomiske rammer og rekrutteringsgrunnlag. For mindre institusjoner vil det være særlig faglig utfordrende å klare å utvikle et tilfredsstillende bredt tilbud som eventuelt skal akkrediteres på masternivå. For studentene blir det viktigere å gjøre kvalifiserte valg fordi utdanningsprofil mer enn før kan bli styrende for jobbmuligheter.

Evalueringspanelet har ikke vurdert alternativet med et halvt års videreutdanning innen fem års arbeid i skolen, som representanten Huitfeldt tar opp i interpellasjonen. Delvis er dette et forhold som ble tatt opp i forbindelse med lærerutdanningsmeldingen i 2002, St.meld. nr. 16 for 2001-2002, Kvalitetsreformen Om ny lærerutdanning Mangfoldig – krevende – relevant. Her var imidlertid diskusjonen knyttet til et sabbatsår for alle lærere, noe som departementet den gang ikke ønsket å utrede videre. Noen av forholdene som den gang ble pekt på som uavklarte, var behovet for vikarer, om ordningen skulle være en individuell rettighet, om lærer eller skoleeier skulle bestemme den faglige innretningen på videreutdanningen, kostnadene ved modellen og prioriteringer mellom ulike kostnadskrevende tiltak. I tilegg er det nok flere praktiske forhold for både skoleeier, lærer og utdanningsinstitusjon som eventuelt må vurderes nærmere. Det er samtidig slik at en modell som kombinerer utdanning og arbeid, har mange sider som kan øke kvaliteten på lærerarbeidet. Strategi for kompetanseutvikling i grunnopplæringa 2005–2008 bidrar til at vi får erfaringer med slike modeller.

For å kunne vurdere de praktiske, faglige og økonomiske konsekvensene av de ulike forslagene som er omtalt ovenfor, er det nødvendig med god dialog med de sentrale nasjonale aktørene, som Universitets- og høyskolerådet, lærer- og studentorganisasjoner og KS. Videre vil det være nødvendig å utrede ulike modeller for en eventuell mer differensiert fire- eller femårig allmennlærerutdanning. I en slik sammenheng vil det også være aktuelt å vurdere andre alternativer, f.eks. en ordning med et halvt års videreutdanning etter noen års arbeid i skolen.

For ikke å foregripe en slik eventuell utredningsprosess vil jeg ta forbehold om at de anslagene jeg her presenterer, er meget foreløpige.

Departementet har lagt til grunn at et kull med uteksaminerte studenter utgjør omkring 2 000 allmennlærere. Videre er det lagt til grunn tre variabler som har stor økonomisk betydning for de to aktuelle alternativene. Disse er:

  • a) lærerutdanningsinstitusjonenes kostnader

  • b) lånekasseutgifter

  • c) lønnsutgifter for lærere som tar videreutdanning

Om vi først ser på alternativet med utvidelse av allmennlærerutdanningen til fem år, anslås det å gi om lag 170 mill. kr i merkostnader pr. år for utdanningsinstitusjonene knyttet til opprettelse av ekstra studieplasser. I tillegg kommer om lag 42 mill. kr i økte studiefinansieringskostnader pr. år. Lånekassen legger til grunn at ca. 76 pst. av studentene vil ønske en slik finansiering. Den årlige merkostnaden for å utvide allmennlærerutdanningen til fem år blir derfor på om lag 212 mill. kr.

Dersom vi ser på tilsvarende tall for videreutdanningsalternativet, blir institusjonenes kostnader knyttet til studieplasser om lag 85 mill. kr. Her er det lagt til grunn at samtlige uteksaminerte studenter benytter seg av tilbudet, noe som sannsynligvis er litt høyt. Kostnadene ved full lønn under utdanningspermisjon er estimert til om lag 500 mill. kr, og dette er det kostnadsdrivende elementet i videreutdanningsalternativet. Den samlede årlige merkostnad for et halvt års lønnet videreutdanning for allmennlærere er således estimert til om lag 585 mill. kr pr. studentkull. Dette er om lag 373 mill. kr mer enn for et femårig utdanningsløp.

Ingen av disse anslagene er endelige eller uttømmende. En ekstra kostnadsfaktor som vil være vesentlig, er at begge alternativene øker kapasitetsbehovet i skoleverket. Det vil si at de lærerne som kvalifiserer seg til arbeid i skolen, vil være tilgjengelige for skoleverket i færre år enn dagens nyutdannede. Dette gjelder uansett om det innføres lengre grunnutdanning eller ekstra videreutdanning. Vi vet at det i de kommende årene uansett vil være et behov for flere lærere på grunn av økende barnekull og stor pensjonsavgang blant lærerne. En mer uttømmende kostnadsberegning av de to alternativene vi her diskuterer, vil derfor måtte beregne kapasitetsbehovet for antall lærere i skoleverket. Det vil knytte seg betydelige kostnader til en slik eventuell økning av utdanningskapasiteten for å supplere lærerpopulasjonen med flere lærerårsverk.

NOKUTs evaluering indikerer tydelig at vi trenger en allmennlærerutdanning som bedre enn i dag lykkes med å møte utfordringene i skolen. Vi må derfor nøye vurdere hva som bør være innholdet i utdanningen, før vi går videre med å se på utdanningens organisering, struktur og lengde. Dette vil i tilfelle kreve grundige utredninger av både en fireårig og en femårig modell, samt forslaget om en videreutdanning noen år etter avsluttet utdanning. Jeg er derfor innstilt på å ta både det alternative opplegget som er skissert av representanten Huitfeldt, og eventuelt andre synspunkter som måtte komme fram i dagens debatt, med meg i det videre arbeidet.

Før jeg avslutter: La meg igjen understreke – og jeg ber om forståelse for – at departementet på det nåværende tidspunkt må være varsom med de økonomiske anslagene. Disse anslagene har som sagt mange mulige feilkilder i seg, men de gir en indikasjon på hvor stor kostnaden vil være ved de ulike skisserte alternativ. Det er som kjent mulig å tenke seg andre alternativ enn de som representanten Huitfeldt tok opp i sin interpellasjon.

Anniken Huitfeldt (A) [18:56:11]: Jeg vil takke statsråden for et veldig godt svar.

Det første statsråden gjorde da han kom i stolen, var jo å øke antall plasser i allmennlærerutdanningen. Det var viktig. Jeg synes han også nå viser en veldig stor evne og vilje til å ta på alvor de innvendingene som kommer mot allmennlærerutdanningen fra NOKUT. Det trengs. Lærerutdanningen har vært gjennom mange reformer de siste årene. Nå krever det at vi har fokus på innhold, at vi har fokus på faglig fordypning, på nærhet til praksis og bruk av vitenskap. Jeg er trygg på at statsråden har disse evnene til å følge opp dette i tiden som kommer.

Jeg er også glad for at statsråden ser sammenhengen mellom allmennlærerutdanningen og de tiltak som vi setter i verk i forhold til etter- og videreutdanning. Én ting er kostnadssiden, og derfor er det viktig at vi ser disse tingene i sammenheng. Vi må se dette i et bredt perspektiv, der vi ser de ulike virkemidlene i sammenheng for å styrke kunnskapen blant lærerne.

Jeg sa innledningsvis at Stortinget tidligere har vist en viss iver etter å styre innholdet i lærerutdanningen, ved at man skulle lære veldig mange sangtekster i de ulike fagene på allmennlærerutdanningen. For ordens skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg har lært meg sangen: Da klokka klang, så fort vi sprang.

Presidenten: Det er mogleg at statsråden kan neste strofe.

Statsråd Øystein Djupedal [18:57:54]: ... og ingen stod igjen og hang.

La meg understreke det samme poenget som professor Hansén, som ledet NOKUTs evalueringspanel, understreket ved presentasjonen av NOKUTs rapport, nemlig at læreryrket er et av vårt samfunns aller viktigste yrker. Og lærerutdanningen som sådan er en av de aller viktigste utdanningene vi har. La meg understreke dette, for den interessen som Stortinget gjennom generasjoner har vist for lærerutdanningen, er jo en genuin interesse for at kvaliteten i lærerutdanningen skal blir bedre, slik at lærerne blir bedre og at ungene våre dermed får mer kvalitet og mer kunnskap i skoledagen. Jeg synes det er veldig prisverdig at representanten Huitfeldt tar opp denne debatten i etterkant av NOKUTs rapport. For det er i sannhet riktig at NOKUTs rapport gir grunnlag for mange refleksjoner og ikke minst det som kanskje er det viktigste; nye tiltak for å bedre lærerutdanningen.

Jeg oppfatter debatten rundt lærerutdanningens innhold, dimensjonering og struktur som en viktig debatt der alle aktørene egentlig er opptatt av det samme, nemlig at lærerutdanningen skal styrkes, kvaliteten på lærerne skal øke og kvaliteten i skolen skal dermed øke. Elevene våre skal lære mer og bli enda bedre og mer gagns mennesker, som det het i den gamle loven.

Jeg oppfatter også at vi, gjennom den prosessen som NOKUTs evalueringspanel har startet, har startet en omfattende debatt rundt dette som vil lede til endring av lærerutdanningen. Jeg har vært veldig nøye på å si at vi må starte denne diskusjonen med innholdet i utdanningen og ikke lengden. Det gjør jeg ikke for å si at jeg nødvendigvis er avvisende til en eventuelt femårig master som lærerutdanning, men vi må være sikre på at vi vet hva vi vil, og i hvilken retning vi skal gå. Jeg er enig i professor Hansén og evalueringspanelet til NOKUTs påpekning av at det er uheldig at vi har lærere i skolen i dag som underviser i fag de selv ikke har hatt undervisning i. Dette er en åpenbar svakhet ved dagens lærerutdanningssystem. Det betyr at mange lærere i dag helt åpenbart har bruk for kompetansepåfyll, og vi har bruk for mange nye lærere som har bruk for en bredere kompetanse, men også en spesialisert kompetanse innenfor mange viktige fag. Ta realfag som et eksempel, hvor jo Regjeringen har et omfattende arbeid i gang for å styrke realfagene i alle deler av utdanningen.

Dette vil selvfølgelig kreve lærere med mer spesialisert kompetanse, og det vil kreve både en kombinasjon av etter- og videreutdanning. La meg understreke det poenget at uansett hva vi gjør med lærerutdanningen, vil altså hovedtyngden av de lærerne vi har, være de lærerne vi har. Det betyr at de endringene vi her diskuterer, vil gjelde lærere våre barn først om noen år vil nyte godt av. Hovedtyngden av lærerne som vi har i skolen i mange år framover, vil være de lærerne vi har. Derfor må vi ikke ta denne diskusjonen om allmennlærerutdanningen isolert fra hvordan vi styrker kompetansen til de lærerne som allerede har sin plass i skolen. Der fins det heldigvis mange dedikerte, engasjerte og kunnskapsrike lærere, og de skal også få muligheten til påfyll av kvalitet og kunnskap.

Anders Anundsen (FrP) [19:01:28]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig spørsmål – i hvert fall et veldig viktig fokus – nemlig den rapporten som har kritisert allmennlærerutdanningen i Norge ganske kraftig. Jeg syns også statsråden bør ha honnør for å ha gitt et svar på interpellasjonen i dag som er åpent og på mange måter imøtekommende for ulike løsninger.

NOKUT-rapporten er en rapport på over 400 sider. Det er en svært grundig rapport, og den avdekker helt åpenbare sår og problemer i allmennlærerutdanningen.

Vi har også noen tydelige anbefalinger, og kanskje den tydeligste anbefalingen er at det må gjøres noe med utdanningens lengde. Jeg må innrømme at jeg var litt i tvil om interpellantens motiver for å fremme interpellasjonen i dag, helt til jeg fikk tallene fra statsråden, som viser at en utvidelse fra fire til fem år vil koste 212 mill. kr, mens en annen løsning som interpellanten skisserer i interpellasjonen, vil være langt, langt dyrere. Etter vår oppfatning er det nødvendig å ha to tanker i hodet samtidig. Interpellanten sier at vi er nødt til nå å ha fokus på innhold, vi må løse utfordringene nå, derfor må vi ikke fokusere for mye på strukturutfordringer. Vi tror at dette henger sammen. Ja, vi må handle raskt, og Fremskrittspartiet tok til orde så fort denne midtveisrapporten kom, faktisk for å gjøre noe med innholdet i eksisterende lærerutdanning nå. Det forventer jeg også at statsråden kommer til å gjøre – å fokusere på kort sikt. Men det må ikke bety at vi ikke også skal ha fokus på de langsiktige løsningene. Det er helt åpenbart at allmennlærerutdanningen trenger et løft. Den viktigste, enkleste og beste måten å gi det løftet på, er å utvide utdanningen innenfor ordinær europeisk gradsstruktur med ett år, og i tillegg øke fokuset på praksisbiten og bedre sammenheng mellom den teoretiske og den praktiske utdanningen.

Jeg må innrømme at jeg ikke blir veldig imponert når interpellanten bruker et internt utvalg fra Arbeiderpartiet som kilde for på en måte å si at NOKUT-rapportens anbefalinger ikke er veldig vel funderte. Jeg har betydelig større tillit til det arbeidet som NOKUT har gjort, som er et grundig og godt arbeid, der man har gjennomgått alle de 20 institusjonene som har allmennlærerutdanning i dag, og kommer med de anbefalingene som jeg mener vi som folkevalgte er forpliktet til å vurdere litt nærmere enn å si at vi har et internt utvalg i vårt parti som mener noe annet.

Det er viktig å prioritere. Det var interpellanten opptatt av også. Men det er viktig å prioritere både på kort og på lang sikt. Det kan ikke være et motsetningsforhold mellom det å finne gode løsninger på innholdssiden nå, og å arbeide frem en bedre struktur med et bedre innhold. Og bare for å si det, så er jeg veldig glad for at statsråden ikke avviser femårig masterutdannelse som alternativ måte å løse allmennlærerutdanningen på. Det er jeg glad for. Jeg regner med at den utredningen som til slutt kommer til oss, vil være god og vurdere ulike alternativer.

Fremskrittspartiet har imidlertid konkludert. Det ser vi i en senere sak i dag, hvor Fremskrittspartiet faktisk foreslår å innføre en femårig masterutdannelse for allmennlærere. Det er ikke et standpunkt som er nytt for Fremskrittspartiet, men det som er ganske nytt, er at det er et standpunkt som Utdanningsforbundet også deler. Det betyr altså at Utdanningsforbundet og NOKUT-rapporten er enig med Fremskrittspartiet, og det er jo hyggelig til en forandring.

Fremskrittspartiet handler med andre ord der interpellantens parti vil avvente. De som taper på at vi ikke handler nå, det er elevene.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [19:05:51]: Uten kompetente, motiverte og ambisiøse lærere med tro på seg sjøl og med tro på jobben de gjør, får vi ingen god skole. Uten yrkesstolthet og statusheving for læreryrket kommer vi ikke langt. Heldigvis har vi veldig mange gode lærere i skolen i dag. Men vi får også rapporter, senest i forbindelse med den store evalueringa av allmennlærerutdanninga som ble lagt fram 22. september, om at vi har utfordringer i utdanninga av lærere. Veldig kort oppsummert peker evalueringa på at det trengs mer av alt. Det trengs mer fag, mer ledelse og mer didaktikk. Utdanninga skal og må legge til rette for en aktiv kunnskapskultur, som lærerstudentene tar med seg inn i yrkeslivet når de er blitt lærere. Skolene må i større grad bli lærende organisasjoner, og et viktig grunnlag for å lykkes med det legges i lærerutdanninga.

I 2002 la den forrige regjeringa fram en ny allmennlærerutdanning som Stortinget vedtok. Allerede i 1991 gikk Høyre inn for lærerutdanning som var differensiert på trinn. Hovedgrepet i 2002 var sterkere grad av spesialisering og fordypning, for vi hadde etter hvert fått ganske godt dokumentert at de viktigste forutsetningene for god lærerkompetanse er faglig trygghet. Vi innførte, til sterke protester fra bl.a. SV, moderate opptakskrav til allmennlærerutdanninga. Den ferske evalueringa bekrefter at det var et riktig grep, og åpner for at opptakskravene bør skjerpes. Lærerstudentene selv ber også om at det settes tydeligere krav underveis i studiet. Det er vurderinger som Høyre gjerne er med på.

Et interessant poeng i evalueringa er likevel at det ved mange lærerutdanningsinstitusjoner fortsatt undervises som om den nye lærerutdanninga ikke eksisterer. Med andre ord: Intensjonen i den nye utdanninga, som skulle gjøre lærerne mer til spesialister enn til generalister, følges ikke godt nok opp overalt. Mange av punktene som man pekte på i evalueringa i 2002, er fortsatt ikke fulgt opp ved institusjonene. Derfor peker NOKUT spesielt på behovet for sterkere spesialisering i studiet.

Samtidig er NOKUT veldig tydelig på behovet for mer og klarere organisering og ledelse ved institusjonene. Blant annet sies det i evalueringa at det er viktig å rapportere om gjennomstrømning, frafall og studieprogresjon. Det er avdekket manglende kontroll ved flere av institusjonene når det gjelder akkurat dette.

Det anbefales også – litt på siden av det mandatet NOKUT fikk – å utvide lærerutdanninga fra fire til fem år, for å få plass til flere fag, mer didaktikk, mer fordypning og mer av det som til dels er undervurdert i skolen i dag: ledelse. En lærer er en leder. Den nye lærerutdanninga fra 2002 inneholder et skritt i riktig retning, fordi man der innførte profesjonskunnskap som en del av allmennlærerutdanninga.

Vi skal huske på at vi fortsatt er midt i en reform. Vi har ennå ikke sett det første kullet fra den nye lærerutdanninga – de uteksamineres neste år. Høyre er villig til å være med på å diskutere om vi gikk langt nok i 2002, om det kanskje er slik at tida er moden for å ta skrittet fullt ut og innføre en femårig lærerutdanning for alle lærerstudenter.

Et særlig problem i lærerutdanninga har i mange år vært manglende eller lite relevant tilknytning til praksisfeltet. Mange lærerstudenter opplever praksissjokket. Jeg syns det ville være interessant om statsråden kunne si noe om hvordan erfaringene fra andre land virker inn på de vurderingene han gjør, når vi vet at mange andre land har ett års obligatorisk praksis etter endt lærerutdanning før man får begynne å undervise som vanlig lærer.

Lærerutdanninga skal bidra til å gi lærerne kompetanse, faglig trygghet, økt selvtillit og de beste forutsetningene for å gi elever best mulig utbytte av læringa. Det er viktig å stille krav. Det er viktig å gjøre allmennlærerutdanninga så attraktiv at utdanninga og læreryrket blir et naturlig førstevalg for de dyktige ungdommene rundt omkring i landet. Vi må bidra til å bygge opp lærernes selvtillit, men vi må også greie å ha flere tanker i hodet samtidig. Lærerkompetanse handler ikke bare om hva som skjer ved lærerutdanningsinstitusjonene, men også om hva som skjer når det gjelder etter- og videreutdanning. Norske lærere er flinke til å etter- og videreutdanne seg, men de etter- og videreutdanner seg i liten grad i de fagene de underviser i. Det er et stort problem, som det må gjøres noe med.

I forbindelse med reformen «Kunnskapsløftet» har vi fått på plass et historisk løft med hensyn til kompetanseheving for lærere, men mye av kompetansehevinga i Norge er og har i mange år vært veldig reformrelatert. Og det skjer ikke så veldig mye mellom slagene.

Jeg vil gi interpellanten ros for å ha tatt opp temaet, og jeg er spent på den videre oppfølginga fra Regjeringas side. Jeg er også lite grann usikker på hva Regjeringa kommer til å lande på, og kanskje spesielt når det gjelder innhold i og krav til lærerutdanninga.

Sigmund Kroslid (KrF) [19:11:04]: I årene framover vil vi få et generasjonsskifte blant lærerne i Norge. Det gir oss en utfordring med hensyn til å få flere til å velge læreryrket, men samtidig gir det oss også en unik mulighet. Vi kan dra nytte av erfarne læreres kunnskaper, samtidig som vi forbedrer og former lærerutdanningen. På den måten kan vi legge grunnlaget for det 21. århundrets lærere.

I høst la NOKUT fram sin evaluering av allmennlærerutdanningen i Norge. Rapporten har vist oss at vi ikke har en så god lærerutdanning som vi burde. Dette er svært alvorlig både for norsk skole og for de nyutdannede lærerne. I rapporten pekes det på flere områder hvor utdanningen må bli bedre. Blant annet må teori og praksis knyttes bedre sammen.

Kritikk av lærerutdanningen er ikke noe nytt historisk sett. Lærerutdanningen har vært kritisert gjennom hele sin historie. Kritikken har i stor grad gått ut på at utdanningen er for teoretisk, slik at høyskolene hvor lærerstudentene utdannes, og de skolene hvor de har sin praksis, er som to atskilte verdener. Temaet var faktisk gjenstand for debatt så tidlig som i 1894.

Professor Peder Haug ved Høgskulen i Volda har pekt på at det ikke på noe annet område er så utbredt at yrkesutdanningen forklarer mangler ved det feltet en utdanner for, som i skolen. Legeutdanningen blir ikke brukt som forklaring på problemene i helsevesenet, ingeniørutdanningen blir ikke brukt som forklaring på kraftkrisen, men lærerutdanningen blir ofte brukt som en hovedforklaring når skolen ikke fungerer. På tross av den sterke styringen har vi ennå ikke lyktes i å forme den lærerutdanningen vi ønsker. Et interessant spørsmål er derfor om det i realiteten er mulig for statlige myndigheter å organisere seg fram til en god skole via lærerutdanningen. Det er ingen annen høyere utdanning som har en så stor grad av direkte politisk styring. Det kommer til uttrykk gjennom styring av både innhold og arbeidsmåter i den skolen der lærerne skal jobbe, og gjennom evaluering og planer for lærerutdanningen. Det kan være grunn til å se på om dette kan virke passiviserende på utdanningsinstitusjonene, og om vi i tilstrekkelig grad har lyktes i å involvere institusjonene i utformingen av vår lærerutdanning.

Kristelig Folkeparti mener det er avgjørende at vi først og fremst tar oss tid til en grundig debatt om hvordan vi vil at lærerutdanningen i det 21. århundret skal være. Jeg tror ikke det finnes enkle svar på de utfordringene som NOKUT-evalueringen nevner.

Dagens interpellasjon tar opp deler av NOKUTs evaluering. Utvidelse av allmennlærerutdanningen med ett år og større grad av spesialisering er viktige punkter som må diskuteres i tiden framover, men de vil bare representere delløsninger på utfordringene og ikke selve løsningen. Kristelig Folkeparti vil vurdere spesialisering for hvert av skolenes hovedtrinn: barnetrinnet, mellomtrinnet og ungdomsskoletrinnet.

Når det gjelder hvorvidt lærerutdanningen bør utvides til fem år, har Kristelig Folkeparti på det nåværende tidspunkt ikke konkludert. Fordelen med en utvidelse vil være at vi da ville få plass til en mastergrad, og at dette kan gi en større vitenskapelig tilnærming i utdannelsen. Samtidig vil vi advare mot å tro at bare en legger til et ekstra år, vil en ha funnet den endelige løsningen på hvordan vi får den lærerutdannelsen vi ønsker. Altfor ofte har løsningen i skolen vært å pøse på med flere timer, i den tro at det er en lettvint måte å forbedre skolen på. Jeg mener at vi først og fremst må se på innholdet i den fireårige lærerutdanningen vi har i dag, og så må vi vite hva vi skal fylle et eventuelt femte år med. Et femte år må innebære en forsterkning av de grep vi velger å ta for de fire allerede eksisterende år. Først når vi har det utgangspunktet, vil det kunne være fruktbart å diskutere det femte studieåret.

Den manglende sammenhengen mellom teori og praksis som NOKUT peker på, får konsekvenser. Mange nyutdannede føler seg utrygge i klasseromssituasjonen. Å få tilbakemeldinger og innspill vil kunne gjøre det enklere og raskere for den nyutdannede å bli trygg på seg selv. Derfor har Kristelig Folkeparti tatt til orde for at det innføres en mentorordning for nyutdannede lærere. Konkret vil dette gå ut på at nyutdannede lærere kan knyttes opp mot en erfaren lærer det første arbeidsåret. På den måten sikrer vi at vi tar vare på og viderefører all den gode kunnskapen som erfarne lærere sitter med, samtidig som vi gjør overgangen fra å være student til å være i klasserommet enklere for den nyutdannede læreren.

Svaret på hvilke lærere vi skal ha i det 21. århundre, vil samtidig være svaret på spørsmålet om hvem som er den gode lærer. Den gode lærer formidler kunnskap, dannelse og kultur og hjelper barna til mestring, utfoldelse og sosial utvikling. Det er læreren for det 21. århundre.

Inger S. Enger (Sp) [19:16:29]: Det er i dag satt søkelys på en viktig sak. Når NOKUT har gitt uttrykk for at dagens allmennlærerutdanning ikke holder mål, er det bare å følge opp. Og jeg syns statsråden gjorde det på en åpen og god måte i svaret til interpellanten.

NOKUTs evalueringspanel har sjøl gitt en rekke vurderinger av hvordan kvaliteten i allmennlærerutdanninga kan styrkes. På noen områder gir evalueringa så klare indikasjoner på svakheter at det haster med å sette i gang konkrete tiltak.

Lokalt må den enkelte lærerutdanningsinstitusjon sjøl ta tak i mange av de utfordringene som blir framheva i evalueringa, som organisering og ledelse av utdanninga, mangel på praksisnærhet og strammere krav til studentene.

Det er bra at Regjeringa tar tak i dette på nasjonalt nivå. Men som statsråden var inne på, er det i forslaget til statsbudsjett for 2007 satt av 11 mill. kr til nye prosjekter. Ett prosjekt er utprøving av regionale modeller for å bedre samarbeid mellom lærerutdanning og skole- og barnehageeier. Et annet er utvikling av bedre praksismodeller. Tiltaka kommer i tillegg til andre pågående satsinger og er på totalt 25,7 mill. kr.

I kapitlet «Konklusjoner og anbefalinger» skriver Evalueringsutvalget i NOKUT:

«Allmennlærerutdanningen skal forberede studentene på å undervise fra første til tiende trinn. Det er både i evalueringen i 2002 og i dagens evaluering allmenn enighet om at dette er en stor utfordring – og nærmest en umulighet.»

De sier videre at ifølge Evalueringsutvalget i 2002 framkom det at de nyutdanna var best for mellomtrinnet. Utdanningsprogrammet var prega av såkalt «fagtrengsel», og det var liten plass til fordypning. I evalueringa ble det påpekt at utdanninga bør gi rom for fordypning. Det nevnes at dette vil gjøre utdanninga mer attraktiv og interessant for studentene. Mange av oss vil vel også mene at det vil gjøre dem til bedre lærere.

Så kom ny rammeplan i 2003. Den var mindre styrende med hensyn til antall obligatoriske fag, og det betyr i realiteten at handlingsrommet i institusjonene i formell betydning har økt. Men, sier Evalueringsutvalget:

«På tross av større frihet til spesialisering og profilering er utdanningene allikevel, med hensyn til struktur og organisering, i hovedsak like.»

Dette tyder på at det økte handlingsrommet ikke er utnytta fullt ut på en måte som viser studentene at utdanninga har en tydelig sammenheng og en bevisst profil. – Så langt rapporten.

Nå skal det naturligvis sies at det ikke er så lenge siden 2003. Samtidig sier det også noe om tunge organisasjoner, som jeg ikke akkurat vil bruke ord som «ikke endringsvillige» om, men det går i hvert fall svært sakte. Dette må være det første og det enkleste sted å begynne. Dette kan hver enkelt institusjon ta tak i – og fylle det handlingsrommet de faktisk har. Og Evalueringsutvalget gir klare innspill på ulike områder hvor det er et forbedringspotensial.

Det er tydeligvis rett når evalueringspanelet framhever det som problematisk at allmennlærere blir satt til å undervise i fag de ikke har utdanning i. Ved forrige reform i allmennlærerutdanninga, i 2002, ble to år gjort obligatoriske. I de to siste åra kan studentene gjøre sjølstendige valg. Fag- og nivådifferensiering ble delvis innført, men på frivillig basis, basert på studentenes valg og institusjonenes tilbud.

Det er interessant at Evalueringsutvalget nevner at nesten alle lærerutdanninger er like, og de anbefaler større spesialisering og mer regionalt samarbeid for samla sett å oppfylle nasjonens behov. Dette må være en spennende utfordring for landets utdanningsinstitusjoner.

En eventuell utvidelse av allmennlærerutdanninga til fem år vil kreve grundige vurderinger, særlig av økonomiske og praktiske konsekvenser. Lærerutdanningsinstitusjonene må vurdere egen profil og tilbudsstruktur, gitt deres faglige og økonomiske rammer og rekrutteringsgrunnlag.

Et av de mange råd som Evalueringsutvalget gir, er nettopp å gjøre allmennlærerutdanninga femårig, altså en mastergrad. Det er jo mulig, men kanskje er den ordinære allmennlærerens tid forbi? Om ett år ekstra vil være nok til at vi virkelig får allmennlærere for alle trinn, er jo et spørsmål. Kanskje kan det være riktig å holde fram med fireårig grunnutdannelse, to pluss to år, og så skal en seinere være forplikta til å ta en eller to halvårsenheter. Det vil sørge for faglig påfyll, samtidig som praksiserfaring vil være av stor verdi for tilegnelse av nytt stoff.

Senterpartiet har ikke konkludert på dette ennå. Det er åpenbart ikke nok å diskutere lengde på utdanninga. Vi må også diskutere innhold.

Åsa Elvik (SV) [19:21:59]: Eg vil, til liks med andre som har vore på talarstolen, gi honnør til interpellanten for å gi Stortinget høve til å diskutere saka på eit relativt tidleg stadium. Det trur eg er nyttig også for den offentlege debatten, sjølv om presselosjen riktignok er ganske tom i kveld.

Dette er ei veldig spennande sak, og vi i SV gler oss veldig til å ta fatt i ho. Vi har ikkje konkludert på nokon av dei aspekta som interpellanten reiser, og det er absolutt eit tema som vi skal ha ein grundig debatt om. Eg set veldig pris på svaret frå statsråden, både når det gjeld den opne haldninga til vurdering av lengda på utdanninga sett i høve til etterutdanning, og når det gjeld det som vi har vore veldig opptekne av, nettopp vektlegging av innhaldet i utdanninga framfor noko anna.

Når eg høyrer debatten her i dag, tenkjer eg at hadde eg vore lærarstudent eller tilsett på ein lærarhøgskule, trur eg kanskje at eg hadde blitt litt overvelda av alle dei forventningane som vi har. Men på ein måte er det også eit gode – vi verdset læraren som den viktigaste ressursen i skolen. Det må ein ta med seg. I tillegg til forventningane her i dag har vi også Hans Skjervheim si gamle forventning om det danna mennesket som skulle komme ut av skolesystemet. Det har kanskje ein tendens til å bli borte i den offentlege debatten.

Nokre har diverre slutta at alt som er vondt og vanskeleg i Utdannings-Noreg, har si årsak i kompetansen til lærarane. Det er ei altfor enkel slutning, og etter mi meining ei feilslutning.

Likevel skal vi ta på alvor det som står i NOKUT-rapporten om at evalueringspanelet sitt hovudinntrykk er at integreringa av praksis, fagstudium og fagdidaktisk og pedagogisk teori er ei stor utfordring, og vidare at teori og praksis ser ut til å gå føre seg i ulike kretsløp. Dette er ein evig debatt og ein debatt som vi kanskje aldri blir heilt ferdigkonkluderte på, men noko som vi uansett må ha med oss.

Det har oppstått ei hovudmotsetning mellom om ein skal ha eit femårig utdanningsløp, eller om ein heller skal bruke ressursane på etter- og vidareutdanning for lærarar. Personleg er eg redd for at dette kan overskygge innhaldsdebatten. Det er dette vi i SV først og fremst har vore opptekne av. Eit av dei elementa vi har lagt mest vekt på, er behovet for eit tettare samarbeid mellom lærarutdanninga og skolane. Vi har bl.a. tidlegare på Stortinget foreslått skolekontraktar i praksisutdanninga.

Ein annan vesentleg debatt er den evige debatten om forholdet mellom dei såkalte profesjonsspesifikke og dei meir generelle elementa i lærarutdanninga, eller litt meir forståeleg: forholdet mellom pedagogikk, pedagogisk praksis og fagdidaktikk og faga – eller på norsk: forholdet mellom å lære å lære, eller å lære å vere lærar, på den eine sida, og fagkunnskapen på den andre – og helst ikkje på kvar si side, men integrert i eitt og same menneske.

Nyare lærarutdanning: Ifølgje NOKUT-rapporten viser nyare lærarutdanningsforsking nokså tydeleg at det er pedagogikken som er mest avgjerande for berekrafta for læraryrket, og at briljante folk som kan sitt fag, ikkje nødvendigvis er lærarar. Men dette er ein balansegang. Vi er nøydde til å balansere riktig. Eg er redd for at vi går frå den eine grøfta til den andre viss vi ikkje finn den gode balansegangen. Vi treng lærarar som både har god fagkunnskap og beherskar dei mange krinkelkrokane i pedagogikken.

I debatten blei det tidlegare referert til professor i pedagogikk ved høgskulen i Volda Peder Haug, som har skrive nokre interessante refleksjonar omkring den siste NOKUT-rapporten. Nettopp når det gjeld dette fagfeltet, synest eg vi skal vere rause nok til å ta inn over oss den fagdebatten som er i miljøet, om metodebruk og liknande.

Hovudpoenget til Peder Haug er at vi i staden for å setje i verk forhasta tiltak burde bruke tid og ressursar på å finne årsakene til kvifor det som ikkje er godt nok, ikkje er det. Det synest eg det er verdt å låne øyre til. Det same kan ein seie at evalueringspanelet har lagt vekt på, i og med at dei gir uttrykk for behovet for å skape ein fagleg diskusjon som kan bidra til fagleg klargjering og helst ei felles oppfatning av kva som er profesjonalitet i lærarutdanninga og i læraryrket.

Det er ein ukonkludert debatt. Kanskje er det ein debatt der ein med eit moderne kunnskapssyn og læringssyn ikkje nødvendigvis skal trekkje skråsikre konklusjonar. Men uansett er det ein fagleg og politisk diskusjon som det er verdt å halde liv i, fordi det i seg sjølv bidreg til å heve kvaliteten og merksemda på dette viktige området.

Odd Einar Dørum (V) [19:27:19]: For å starte på historisk grunn: Det er nesten 120 år siden Johan Sverdrup og Johannes Steen gjorde almueskolen til folkeskole. Det ble etterfulgt av veldig grunnleggende reformer i norsk skole, og deretter av svært grunnleggende reformer i allmennlærerutdanningen. Datidens samfunn var heller ikke redd for å satse på dette. De fant det helt avgjørende for to verdikjeder. Den ene er den som fører til dannelse, i betydningen at du kan være borger, du står ikke underdanig når du møter en autoritet, du stiller pågående spørsmål. Den andre er den som skaper samfunnsmessig aktivitet og næringer som folk kan leve av.

Det kunne gjøres et tankeeksperiment: La oss si at NOKUT-rapporten hadde vært en evaluering av legeutdanningen i Norge. Da tror jeg temperaturen i salen her hadde vært litt høyere enn den er nå i kveld – veldig mye høyere. Men NOKUT-rapporten kommer som en rapport om en yrkesgruppe som ved siden av hjemmet bærer det viktigste i samfunnet vårt, nemlig skolen. Den bærer det stedet hvor framtidige generasjoner får med seg den ballasten som er helt avgjørende kunnskapsmessig, men også for å opptre på den måten som jeg kalte å ha en allmenndanning – å være ydmyk overfor det at en kan lære mer selv, og deretter være uten autoritetsskrekk når en skal utfordre autoritetene.

Venstres standpunkt er at det må tas to grep samtidig. Det ene grepet er å ha en grundig reform av hele innholdet i allmennlærerutdanningen og deretter forlenge den. Det andre grepet er å se på det som statsråden helt riktig snakket om – nemlig alle de lærerne som er her nå, og som vil fortsette å være her uansett, inntil vi har endret eller reformert lærerutdanningen. For disse trengs det et systematisert etterutdannings- og kompetanseopplegg som jeg ikke tar opp nå, for det er neste debatt.

Jeg vil derfor gå rett inn på den utdanningen vi har. I motsetning til Fremskrittspartiet, som f.eks. vil begrense utdanningen fra de fire årene til tre år og en bachelorgrad, mener Venstre at vi bør satse på en femårig utdanning. Men det krever en endring av innholdet. Overskriften vår er at utdanningen da må bli mer fagrettet, og vi må få en faglig utdypning – slik flere har vært inne på – for å undervise i de enkelte fag, det vil si at læreren må ha formalkompetanse i de fagene de reelt sett underviser i. Det kan f.eks. bety at en på de første sju årstrinnene er innom mange fag, men en må ha formalkompetanse i fagene. En skal ikke risikere, som vi har opplevd i mange år, å undervise i matematikk uten å ha en faglig ballast.

Så er det nødvendig å utvide praksisperioden, og det må være en studieplan som gir en tettere kobling mellom teori og praksis. I tillegg trenger vi et mer systematisk godkjenningssystem for praksisperioden i utdanningen, og vi må styrke lærerstudentenes kompetanse i undervisningsledelse – et helt sentralt poeng. Den store Connect-undersøkelsen som nå heter Respekt, fra Universitetet i Stavanger, konkluderer med at det blir best i enhver undervisningssituasjon, og det blir ro og konsentrasjon dersom læreren er faglig trygg og en trygg voksen.

I tillegg mener Venstre at vi bør vurdere rådgivning som en mulig spesialiseringsvei innenfor utdanningen, og da en rådgivning som kobler sammen en moderne yrkesrettleiing med en rådgiver som kan hjelpe kollegaer med undervisningsstrategier og elever med studieteknikker, slik at det blir en annen rådgiverfunksjon enn den vi har i Norge nå. I tillegg trengs det en plan for å gi dem som har lærerutdannelsen, som også interpellanten er inne på, en oppdatert framtidig kompetanse om det samfunnet og den skolen man skal være i.

Hvis jeg skal dra dette til, forstår jeg at man rygger hvis man er ydmyk overfor at dette er en krevende prosess. Men jeg har en uro for at man rygger fordi man allerede har disponert sine penger på andre områder. Da Arbeiderpartiet la fram sin utredning, var det jo ikke penger til lærerutdanningen som var den største lekkasjen, det var penger til helt andre formål. Jeg håper at jeg tar feil i dette, for de pengene som statsråden har sagt det vil koste å ha en femårig utdanning, inkludert – vil jeg tilføye – et endret innhold som blir mer fagrettet, mer profesjonsrettet og mer praksisrettet, vil gi oss tyngde for framtiden.

Det betyr selvfølgelig, som også statsråden var inne på, at mens vi venter på å få det på plass, og mens vi skaper de systemene, må vi gjøre noe med alle de menneskene som er her i dag. Det fortjener de, som de motiverte menneskene de er, det fortjener elevene, og det fortjener samfunnet. Det er et todelt spor: en femårig reformert utdanning for den gamle allmennlæreren, som forsvinner til fordel for en person som gjennom et utdanningsløp er mer faglig, yrkesmessig og profesjonsmessig utrustet, og i tillegg et etter- og videreutdanningsløp som gir lærerne den respekt de trenger. Det var akkurat slik at da statsråden dro til Finland, var det ikke for å studere finsk skole, men finsk lærerutdanning. Jeg for min del mener at de valgte annerledes for 35 år siden i forhold til oss, og det er på tide å ta igjen det vi har gått glipp av i den perioden, av respekt for lærerne, for samfunnet og for elevene.

Gunnar Gundersen (H) [19:32:34]: NOKUTs avlagte rapport om lærerutdanningen i Norge har synliggjort store utfordringer, og må dermed komme i fokus. Innenfor bl.a. ledelse, fordypning og krav til studentene er det, som statsråden også sa, avdekket tydelige svakheter som påpekes av evalueringsutvalget. Problemstillingen er altså svært sammensatt, og det tilsier at løsningen må finnes på flere nivåer. Det er mulig at interpellanten har rett i at det er for mange mål. Det har jo en tendens til å forvirre de fleste organisasjoner.

Når internasjonale tester avslører at den norske skolen har store utfordringer, bør det ikke overraske at det samme gjelder lærerutdanningen. Det er læreren som skal være motivator og mentor for eleven. Svikter lærerutdanningen, slår dette gjennom hos læreren, og læringen hos den enkelte elev blir til slutt skadelidende.

Det tas imidlertid tak i disse utfordringene som evalueringsrapporten har avdekket rundt omkring i landet. I mitt eget fylke, Hedmark, er det mitt bestemte inntrykk, ut fra den kontakten jeg har hatt med administrasjonen på høgskolen der, at man er svært opptatt av dette, og man har en offensiv innfallsvinkel til de utfordringer som er avslørt. Rapporten tas på alvor, analyseres og legger grunnlag for tiltak. Det må det responderes positivt på. Man snakker om handlingsrom, og jeg synes i og for seg man her må gi litt tillit til dem som faktisk er satt til å administrere lærerutdanningen, i hvert fall prøve å rette opp ting på kort sikt.

Det er selvfølgelig betimelig av interpellanten å ta opp spørsmålet om hva slags tanker kunnskapsministeren gjør seg om løsninger på utfordringene på lengre sikt. Men jeg ser det som betenkelig at interpellanten i spørsmålsstillingen synes å avsløre hva hun mener er den beste løsningen. Den er åpenbart ikke sammenfallende med innstillingen fra evalueringsutvalget når det gjelder lengden på utdanningen.

Det ville være å foretrekke at vi, i lys av hvor sentral denne utfordringen er, tar oss tid til både å analysere og prioritere tiltak, slik at en får den tilsiktede effekt ut av tiltak som skal iverksettes. Det er i og for seg slik jeg også forstår statsråden, at han ønsker seg det. For det vil kreve mye ressurser å foreta endringer.

I dagens Norge gjelder utsagnet «anser man seg som ferdig utdannet, er man ikke utdannet, men bare ferdig» mer enn noen gang. En utdanner heller ikke lærere en gang for alle. Men det gjelder å gi dem faglig tyngde og pedagogisk innsikt fra start som gir dem selvtillit, og som gjør dem i stand til å lede klassen inn i kunnskapens verden. Vi kan ikke etterutdanne dem bort fra behovet for en sterk og god lærerutdanning som må gi dem den nødvendige faglige ballast. Derfor må en kunne ha to tanker i hodet samtidig når man diskuterer framtidige rammer for læreren. Lærerutdanningen er én utfordring, etter- og videreutdanning er en annen. Det kan være at man skal tenke seg en utvikling langs begge akser parallelt.

Læreryrket fortjener og burde ha en naturlig høy status. Det er lagt i lærerens hender å legge grunnlaget for utviklingen av vår viktigste ressurs, som flere har vært inne på. Mye tyder imidlertid på at statusen til yrket rett og slett er for lav. Det kan være at lærerutdanningen, som følger samme gradsstruktur som øvrig høyere utdanning, med bachelor- og masternivå, kan bidra til å rette opp det. Videre kan det være slik at en ikke nødvendigvis må ha masternivå for å undervise på alle nivåer i skolen. En kombinasjon kan kanskje fungere. En kombinasjon av treårig og femårig utdanningsløp er ikke avskrekkende dyrt ut ifra de foreløpige tall som kunnskapsministeren kom med, om det skulle vise seg å være det rette tiltaket å sette i verk. Men det vil gi en blanding av generalister og spesialister inn i skolen på forskjellige nivåer. Videre kan det tenkes at et obligatorisk veiledningsopplegg etter at utdanningen er gjennomført, kan være et element i å utvikle bedre og mer selvsikre lærere. Det såkalte praksissjokket, som også er blitt nevnt tidligere, kan jo reduseres gjennom den typen tiltak.

Denne debatten vil nødvendigvis ikke kunne konkluderes for raskt. Det er jo slik sett godt å kunne si seg enig med kunnskapsministeren i det. Det ligger åpenbare utfordringer her som må løses. Skolen som lærende organisasjon trenger denne fokuseringen og en åpen debatt om tiltak for å finne den beste veien framover. Fagmiljøene rundt på lærerskolene er i gang med å iverksette tiltak og diskutere løsninger. Vi bør ta oss tid til å lytte på hva som kommer ut av dette, og lytte til erfaringer før vi trekker for bastante konklusjoner.

Åse M. Schmidt (FrP) [19:37:39]: Før i tiden var det ofte store diskusjoner blant lærerne i familien og andre som kanskje hadde et annet ståsted. Jeg kan love at juleselskapene var et glødende politisk verksted hvor en kom med forskjellige synspunkter. Fri oppdragelse, 1968-generasjonen, kompislæreren og andre ting var store temaer.

Og så har jeg registrert, som representanten Huitfeldt, at mange av oss har erkjent at det har blitt gjort mange feil. Vi har også sett at samfunnet slik det var for kanskje 15–20 år siden, ikke er slik i dag. Lærerutdanningen og lærerne har ikke klart å holde tritt med samfunnsutviklingen. De har sikkert veldig gjerne villet klare dette, men det har ikke alltid fungert. I dag er det faktisk slik at lærerne er sosialarbeidere, de er grensesettere, de er ofte en mor, de er ofte en far. Og vi har sett at endringer i hjemmet og mangel på tid er et av de største problemene i vårt samfunn i dag. Da er det så enkelt å si at nå stiller vi krav. Mange lærere har derfor møtt veggen.

Dagens situasjon er vanskelig å takle. Det tror jeg vi alle har forståelse for. Men vi må ikke la disse lærerne og elevene i stikken, for det er det vi gjør hvis vi ikke har to tanker i hodet på én gang. Vi må fokusere på det kortsiktige målet, og vi må fokusere på det langsiktige målet. Derfor er det viktig å gi dagens lærere mulighet til å takle den vanlige skolehverdagen, men det er også viktig å gi morgendagens lærere mulighet til å gå inn i yrket med fagkunnskap og trygghet i ryggsekken, bevisste på at de er de beste i jobben. Slik sett er det egentlig bare å ta fatt. Vi må klare begge deler.

Anniken Huitfeldt (A) [19:39:56]: Jeg takker for en bred diskusjon, som avdekker at Stortinget er veldig opptatt av lærerutdanningen, tar NOKUT-rapporten på alvor og er villig til å følge veldig mange av de anbefalingene for å rette opp det som ikke er bra nok i lærerutdanningen.

Læreren er en viktig person. Hvis man spør voksne mennesker om hva som var avgjørende for at de tok et valg, valgte en spesiell utdanning eller klarte seg på tross av at alle odds egentlig var mot dem, svarer veldig mange at det var læreren. Læreren er en viktig person og har en høy status i samfunnet. Men læreren har ikke en formell autoritet, slik det var før i tiden, da man bukket til læreren bare man møtte ham eller henne på gaten. Det var Åse M. Schmidt inne på i sitt innlegg. I dag kreves det at læreren har en personlig autoritet, og det stiller helt andre krav til lærerutdanningen. De må ha en personlig autoritet og faglig trygghet, men de må også ha en menneskelig autoritet overfor de elevene de møter.

Jeg synes Ine Marie Eriksen Søreide har en fruktbar tilnærming til hvordan vi bør gripe det an når vi skal vurdere og revurdere lærerutdanningen. Når vi har sett på evalueringen av læreplaner for grunnopplæringen, har vi mange ganger ikke vært sikre på hva som har vært evaluert, for vi har endret utdanningen veldig ofte, og det tar lang tid før en endring slår gjennom i et skoleslag. Derfor må vi være klar over hva vi egentlig endrer, når vi skal endre noe. Kanskje er det slik at vi har gjennomført noen endringer så fort at vi egentlig ikke har sett virkningen av dem.

Det er en myte i norsk skole at noen lærere er gode til å undervise, mens andre lærere er faglig sterke. Jeg tror det er en sterkere sammenheng. Jeg tror den læreren som er faglig sterk, også evner å være flink til å lære fra seg. Jeg tror det er en sammenheng her.

Kristelig Folkeparti snakket om mentorordning. Det er et godt forslag. Inger S. Enger var inne på «fagtrengsel». Jeg tror det i stor grad har rammet ungdomstrinnet – mangel på spesialisering av ungdomstrinnet. Åsa Elvik var inne på forventninger. Jeg tror det er en sammenheng mellom de faglig svake resultatene vi ser i en del OECD-undersøkelser, og områder hvor lærerne ikke er sterke nok.

Jeg tror vi skal ha en åpen diskusjon om utdanningens lengde. Men jeg merker meg at Fremskrittspartiet på den ene siden mener at vi bør kutte antall år i grunnopplæringen, at det i seg selv sikrer kvalitet, mens når det gjelder allmennlærerutdanningen, er det utvidelse som automatisk skal sikre kvalitet. Jeg tror vi skal sette innholdet først, se hvordan vi kan heve resultatene til lærerne, for det gir det beste resultatet for elevene.

Statsråd Øystein Djupedal [19:43:03]: La meg takke Stortinget for en veldig god debatt. Dette er en viktig debatt. Det understrekes av alle som har tatt ordet. Alle tar også det samme utgangspunktet, nemlig at læreryrket er et veldig viktig yrke, som vi må sørge for har den best mulige utdanningen.

Mange har diskutert struktur, dimensjonering og innhold i en ny allmennlærerutdanning, og det er et veldig viktig spørsmål. La meg i avslutningen ikke kommentere det, men la meg bare understreke at det som vi ikke tren-ger nye utredninger om, er det styringsansvaret dagens institusjoner faktisk har. En veldig viktig del av NOKUTs anbefaling til oss – og fra Hanséns evalueringspanel – er at man understreker det ansvaret hver enkelt institusjon i dag har, men som de ikke i tilstrekkelig grad følger opp.

Vi kalte høyskolene inn til konferanse allerede i mars for å understreke institusjonenes ansvar knyttet til studiet. Hanséns rapport understreker også veldig tydelig at det må utvikles tydelig ledelse på alle nivå ved høyskolene og en intern organisering som fremmer lærerutdanningen som en integrert profesjonsutdanning.

Det er overraskende og til dels urovekkende, må jeg si, at institusjonene ikke vet hvorfor så mange lærerstudenter slutter det første året. Kanskje så mye som 30 pst. faller av det første året. Jeg vet ikke om det er de flinkeste, de minst motiverte eller de dårligste. Vi vet simpelthen ikke noe om hvorfor nesten en tredjedel – i hvert fall 20–30 pst. – av studentene forsvinner det første året av lærerutdanningen. Institusjonene har et ansvar for å kartlegge hvorfor det er slik. Hva er det med studiet som gjør at ungdommen ikke fortsetter? Mange kan ha gode og naturlige grunner til å velge andre ting. Samtidig vet vi altså ikke nok. Institusjonene har ansvaret for kvalitetssikringssystem. De må ta dette i bruk, slik at de får fram nøkkeldata og inkluderer dette i kvalitetsarbeidet ved skolen. Institusjonene har også for dårlig kunnskap om kandidatenes resultater. Det er, som flere har vært inne på, helt åpenbart at de klare krav om forventning til den enkelte student formidles for utydelig, og at det er betydelig rom for økt arbeidsinnsats blant lærerstudenter. Det betyr at det er mye som det kan tas tak i på institusjonsnivå, hvor man ikke trenger en omfattende utredning og endring av allmennlærerutdanningen som sådan.

I tillegg må lærerinstitusjonene selvfølgelig sørge for tilstrekkelig høy kompetanse for sitt personell. Det må etableres samarbeidsstrukturer både internt og i forhold til eksterne aktører. Ikke minst forholdet mellom teori og praksis, som mange også trakk fram i debatten, er et ansvar institusjonen har, hvor man ikke nødvendigvis trenger statsrådens eller Stortingets godkjenning for å ta tak.

Når jeg understreker dette, er det fordi dette har mange sider, og de ble belyst i debatten. Noen av disse må institusjonen selv ta ansvaret for, og jeg må nok tillate meg å si – og være så frimodig – at når vi ser en del av dekanene som uttaler seg om NOKUTs rapport om den enkelte institusjon, lurer vi på om de har lest den samme rapporten. Det betyr altså at jeg anbefaler høyskolene veldig sterkt å lese rapporten nøye for sin egen institusjon, for det er opp til hver enkelt institusjon å ta det som står der, på alvor og ikke bagatellisere eller bortforklare det.

Hvis vi starter der, tror jeg veldig mye er gjort, også for å få en bedre lærerutdanning, og så skal vi som regjering, ikke minst i samarbeid med Stortinget, sørge for at vi for framtiden får en bedre allmennlærerutdanning. Den debatten har vi startet i dag, og det setter jeg stor pris på.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er avsluttet.