Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsminister Jens Stoltenberg vil møte til muntlig spørretime.
Statsministeren er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg.
Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Siv Jensen.
Siv Jensen (FrP) [10:01:15]: Jeg har lyst til å gratulere statsministeren – gratulere ham med at han nå leder en helt klart arbeiderpartidominert regjering. Det har han klart å oppnå i løpet av halvannet år, sammen med to partier som ikke lenger er synlige i forhold til de politiske vedtakene som blir fattet i Regjeringen.
Det er faktisk slik at denne arbeiderpartidominerte regjeringen får gjennomslag for mer arbeiderpartipolitikk enn Arbeiderpartiet noensinne klarte da de satt i mindretallsregjering og måtte forhandle seg frem til løsninger her i Stortinget, vekselvis med Høyre og Fremskrittspartiet. Det er det grunn til å gratulere statsministeren med, for det var jo hans store prosjekt før valget at han skulle inn i en flertallsregjering. Det har han lyktes med, og på toppen av det hele får han altså gjennomslag for mer arbeiderpartipolitikk enn noen gang. Tapene for de andre regjeringspartiene er synlige og mange. Særlig i utenrikspolitikken kommer dette klart til syne. Men det bidrar til å skape usikkerhet.
I går ble det klart at Norge skal sende spesialsoldater til Afghanistan. Gjennom hele gårsdagen kunne man se utenriksministeren forsøke å dobbeltkommunisere – om disse styrkene kun skal være stasjonert i Kabul, eller om de faktisk, gitt en situasjon, kan bli omplassert til andre områder i Afghanistan. Det synes jeg statsministeren må klargjøre overfor Stortinget, fordi forsvarsministeren var helt klar på at den muligheten eksisterer. Vi kan i dag se på førstesiden av Klassekampen at oberstløytnant Terje Torsteinson slår fast at de norske soldatene kan sendes til krig i sør. Den avklaringen vil jeg veldig gjerne at statsministeren gir. Det er viktig at det er klart hva som er Norges posisjoner når det gjelder disse nye spesialstyrkene til Afghanistan.
Statsminister Jens Stoltenberg [10:03:40]: For det første vil jeg understreke at Regjeringen regjerer på et veldig godt politisk grunnlag som er uttrykk for de tre regjeringspartienes politikk, som er nedfelt i Soria Moria-erklæringen. I Soria Moria-erklæringen står det f.eks. at vi skal trappe opp den norske militære bistanden til ISAF, altså NATOs operasjoner i Afghanistan. Det har vært bred enighet om det i Stortinget lenge. Også før valget i fjor var det støtte f.eks. fra SV til at Norge skal være med å støtte NATOs operasjoner i Afghanistan. Så det er ikke noe nytt.
Når det gjelder miljøpolitikken og andre områder, reflekterer denne regjeringen de tre partienes politikk. Det er et bredt og godt politisk program i Soria Moria-erklæringen som nå følges opp. Senterpartiet og SV setter selvsagt sitt preg på politikken, fordi de satte sitt preg på Soria Moria-erklæringen og gjennomføringen av denne.
Når det gjelder det konkrete spørsmålet knyttet til Afghanistan, er situasjonen nøyaktig slik som det ble redegjort for fra utenriksministerens side i den utenrikspolitiske redegjørelsen. Norge har fått en henvendelse fra NATO om å stille med F-16-fly, om å stille med andre typer soldater, bl.a. i sør, om å stille med transportfly og også om å stille med spesialstyrker til Kabul-området. Vi valgte å svare nei på de andre henvendelsene, men svarte ja på henvendelsen om spesialstyrker til Kabul-området. Det står i Regjeringens vedtak, slik det er gjengitt i utenriksministerens redegjørelse, at dette er styrker som skal brukes i Kabul-området, og de skal ikke brukes andre steder. Vi har også gjort det klart i den instruksen som går til NATO i dag, at de skal brukes i Kabul, ingen andre steder, og dersom NATO framsetter ønske om å bruke dem andre steder, skal det tas opp med norske myndigheter først. Så det er et veldig tydelig og klart vedtak som innebærer at jeg kan forsikre om at disse styrkene skal brukes i Kabul og ikke flyttes og stasjoneres andre steder.
Siv Jensen (FrP) [10:05:50]: Jeg skjønner at statsministeren mener at han styrer på et veldig godt grunnlag, og det er jo fordi at i de situasjoner hvor Regjeringens politikk ikke er avklart i detalj i Soria Moria-erklæringen, blir det avklart gjennom forhandlinger mellom de tre regjeringspartiene. Vi ser i sak etter sak, særlig i saker av vesentlig betydning, at det er Arbeiderpartiet som får fullt gjennomslag. Det har vi sett på Kårstø, og vi har sett det i en rekke andre klima- og miljøsaker – SV lider nederlag, Arbeiderpartiet får gjennomslag. Det samme ser vi i utenrikspolitikken, og vi vil forhåpentligvis også se det i utlendingsloven som Regjeringen kommer med om en stund. Vi får håpe det er de fornuftige kreftene i Arbeiderpartiet som også i den saken får gjennomslag.
Også på et annet område skapte utenriksministeren usikkerhet i går. De fire parlamentariske lederne for opposisjonen har sendt en henvendelse til Regjeringen og bedt om en redegjørelse om tjenestedirektivet. Det kunne ikke utenriksministeren bekrefte ville skje. Nå spør jeg statsministeren: Vil en slik redegjørelse bli gitt for Stortinget?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:06:56]: Regjeringen har sendt tjenestedirektivet ut på høring, og når høringsfristen er over, vil Regjeringen behandle saken og så komme tilbake til Stortinget med den i en egnet form. Det er jo ikke noen mening i å gi en redegjørelse før Regjeringen har behandlet saken og tatt stilling til den. Vi kommer til å behandle tjenestedirektivet i Regjeringen og så selvsagt involvere og legge saken fram for Stortinget i en egnet form, men jeg tror det er lurt at vi kommer tilbake til når og i hvilken form når Regjeringen er ferdig med behandlingen og har tatt stilling til hvordan saken skal håndteres i Regjeringen.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Erna Solberg.
Erna Solberg (H) [10:07:45]: Jeg er enig i at det var et viktig vedtak Regjeringen i går orienterte Stortinget om at de hadde fattet. Vi har gitt vår tilslutning til det.
Det er likevel slik at det er nødvendig å få klarhet i den uttalelsen fra forsvarsministeren som i hele går gikk på Nyhetskanalen, og som altså ikke var klippet. Det var to setninger som bl.a. ble sagt der: Vi har ingen formelle begrensninger på våre styrker i Afghanistan. Andre legger ulike begrensninger på sine styrker, vi har ikke lagt noen begrensninger.
Var det som forsvarsministeren informerte det norske folk om i går fra Vandrehallen her ute, feil?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:08:37]: Det som er Regjeringens politikk, er det som tydelig ble formidlet i redegjørelsen til Stortinget, som jeg har gjentatt her i salen. Det er at vi svarer ja til å sende 150 soldater til Kabul-området for bl.a. å sikre hovedstaden, for å gjøre det mulig å sikre sivil innsats i Kabul, og disse soldatene skal brukes i Kabul-området, ikke noe annet sted. Dette er for det første nedfelt i det som ble meddelt Stortinget, og for det andre er det også nedfelt i den instruksen som nå går til vår NATO-delegasjon, der det også gjøres klart at disse styrkene skal brukes i Kabul-området. Dersom det kommer henvendelse fra NATOs øverstkommanderende om å bruke dem andre steder, er det helt uaktuelt å flytte disse styrkene til noe annet sted uten at det er tatt opp med den norske regjeringen. Det har NATOs generalsekretær gjort klart, og det ligger klart i den instruksen vi nå sender til NATO. Så disse styrkene skal brukes i Kabul-området. Det er en politisk begrensning vi har lagt på styrkene.
Presidenten: Dagfinn Høybråten – til oppfølgingsspørsmål.
Dagfinn Høybråten (KrF) [10:09:51]: Jeg vil tilbake til utgangspunktet for hovedspørsmålet.
Valget står mellom SV og kaos, sa Kristin Halvorsen på NRKs folkemøte den 16. august i 2005. Nå kan vi vel snart slå fast at vi har fått både i pose og sekk! En flertallsregjering skulle ifølge den nåværende statsminister i samme debattmøte bringe slutt på «spill, spetakkel, omkamper og alt det tøvet der!» Jeg regner med at Jens Stoltenberg i dag formulerer seg litt annerledes.
Det er et faktum at SV kanskje er det partiet som har gått på de mest smertelige tapene i regjeringsprosjektet. De skulle være garantister i miljøpolitikken, men fikk ikke lov til å utstede garantier. De skulle være fredspartiet, men blir ansvarliggjort for å sende nye soldater ut av landet. De vedtok en ny og bedre bioetikklov i forrige periode, men blir nå medansvarlig for å åpne for sorteringssamfunnet. Det siste er dagens oppslag i Aftenposten, der det ser ut som Regjeringens løfter i barnehagepolitikken ikke vil bli oppfylt, uansett hvordan man teller. Mens folk leter etter barnehageplass, må kanskje Stoltenberg lete etter ny finansminister, for vi husker hva Kristin Halvorsen sa om det i valgkampen. Eller er det slik at statsministeren på dette punkt kan gi Halvorsen, Djupedal og SV et hvileskjær og forsikre småbarnsforeldre om at løftene blir innfridd?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:11:09]: Her var det mange spørsmål i ett spørsmål.
Først om ISAF. Det jeg har lyst til å minne om, er at NATOs operasjoner i Afghanistan har hatt bred støtte i Stortinget, også før valget. SV støttet at Norge skulle bidra med militære styrker til ISAF. Daværende opposisjonspolitiker Kristin Halvorsen besøkte ISAF-styrkene vinteren 2005, var det vel, og roste deres innsats. Så det at SV er for ISAF, er ikke noe nytt. Det står i Soria Moria-erklæringen at vi skal trappe opp den norske militære innsatsen i NATOs operasjoner i Afghanistan.
Det vi også sier i Soria Moria-erklæringen, er at vi skal ut av Irak. Vi trakk de norske styrkene ut av Irak. Vi skal ikke delta i det som kalles Operation Enduring Freedom, som altså ikke er en NATO-operasjon i Afghanistan.
Når det gjelder barnehager, har denne regjeringen satt ny rekord i barnehageutbygging. Vi gjør nå alt vi kan, og vi er nærmere målet om full barnehagedekning enn noen gang før. Vi mobiliserer til en stor nasjonal dugnad for å nå målet om full barnehagedekning i løpet av 2007. Vi ligger godt an i de aller fleste kommunene. Vi sliter bl.a. i Oslo og Bergen. Vi har fått det til i Trondheim. Nå må vi satse på å få det til i de gjenværende byene.
Presidenten: Lars Sponheim – til oppfølgingsspørsmål.
Lars Sponheim (V) [10:12:26]: Hovedspørsmålet hadde en generell inngang til det bildet som nå tegnes av den sittende regjering. Da drar jeg opp en liten lapp med en del sitater fra bl.a. opposisjonsleder Stoltenberg. Når jeg hører svarene, er det følgende sitat jeg har lyst til å møte ham med. Det stod i Dagsavisen den 19. mai 2004 under overskriften «Skjeller ut Bondevik»:
«Bondevik mangler kraft og styringsevne (…) han skaper rot og uforutsigbarhet og vingler og viser feighet.»
Dette sa Stoltenberg om den sittende statsminister.
Jeg skal ikke ta en stoltenberg ved å bytte ut navn. Det jeg likevel har lyst til, i lys av spørsmålene og de svarene statsministeren nå gir, er å spørre om han forstår at mange mennesker trekker på smilebåndet når de leser disse sitatene i dag.
Statsminister Jens Stoltenberg [10:13:12]: Jeg mener det viktigste målet på om en regjering lykkes eller ikke, er hvilke politiske resultater den oppnår, hva den faktisk gjør, om den forandrer hverdagen til folk flest. Det gjør denne regjeringen – ny rekord i barnehageutbygging, milliarder til eldreomsorg og skole i kommunene, opprustning av skoler, tusenvis av nye årsverk i eldreomsorgen, en stans i privatisering av skolen, satsing på den offentlige fellesskolen, ny rekord i antall mennesker som er i arbeid, reduksjon i arbeidsløsheten, bedring i vilkårene for bl.a. uføretrygdede og de arbeidsløse, massiv satsing på kollektivtransport, på vei og på miljøtiltak. Det er de politiske resultatene som en regjering faktisk oppnår, som er det avgjørende målet på om den lykkes. Denne regjeringen lykkes svært godt, fordi vi har tre partier i regjeringen som har laget et godt fellesprogram, som vi gjennomfører dag for dag. I lengden er jeg sikker på at velgerne er mest opptatt av de politiske resultatene. Da måles denne regjeringen svært godt.
Presidenten: Morten Høglund – til oppfølgingsspørsmål.
Morten Høglund (FrP) [10:14:24]: Siden den 11. september 2001, i de debatter vi her hatt om Afghanistan – og mange av dem har vært i denne sal – var det i forrige periode stor uenighet mellom Arbeiderpartiet og SV om hvordan vi skulle håndtere situasjonen, hvordan Norge skulle opptre, hvordan NATO skulle opptre. Da er det ikke unaturlig at den uenigheten også gjenspeiler seg i den sittende regjering, med SVs grunnleggende motstand mot NATO. Er statsministeren enig i at den grunnleggende avstanden vi historisk sett har mellom Arbeiderpartiet og SV, og som vi fortsatt ser i den sittende rød-grønne regjering, skaper usikkerhet rundt norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:15:11]: Svaret på det spørsmålet er nei. Det skapes ikke usikkerhet rundt norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi fører en aktiv, tydelig utenriks- og sikkerhetspolitikk, der vi ivaretar både de lange tradisjoner som NATO-medlem i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk og også Norges tradisjoner som fredsnasjon, miljønasjon og den som bidrar til bekjempelse av fattigdom. Jeg mener da en tydeligere, mer aktiv utenrikspolitikk enn den forrige regjeringens.
Så er det selvsagt helt riktig at SV og Arbeiderpartiet i utgangspunktet har ulikt syn på en del utenrikspolitiske spørsmål. SV har f.eks. i sitt program at de er imot NATO. Men noe av det vakre med Soria Moria-erklæringen er at to partier som historisk har vært uenige, fant fram til gode, felles politiske løsninger som vi står sammen om. Det innebærer bl.a. at vi bygger på NATO-medlemskapet, men at vi sier nei til at Norge skal ha soldater i Irak. Så sier vi ja til noe SV og Arbeiderpartiet har vært for hele tiden, nemlig økte norske militære bidrag til Afghanistan. Det står i Soria Moria-erklæringen, og SV var for NATOs operasjoner i Afghanistan også før Soria Moria-erklæringen. Så det er en flott utenrikspolitikk denne regjeringen fører. Den er offensiv, tydelig og klar.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Erna Solberg (H) [10:16:35]: Det er bra statsministeren er fornøyd med seg selv og sin egen regjering. Spørsmålet jeg har tenkt å stille, går på om han har tenkt helt igjennom konsekvensene av noen av de vedtakene som Regjeringen har fattet, knyttet til bl.a. det temaet som vi var inne på i sted, Afghanistan.
La meg først si at jeg synes det er viktig at vi har et tosporet arbeid i Afghanistan, både den humanitære siden og den militære siden. Jeg tror det er viktig å sørge for at Afghanistan blir et eksempel på at vi kan bidra til gjenoppbygging og et stabilt styresett, men det er en formidabel oppgave. Det er en oppgave som også krever gode rammebetingelser for det sikkerhetsarbeidet som drives. Da er det for meg viktig at NATOs operasjoner gjøres så fleksible som mulig for å kunne gi det beste resultatet for det afghanske folk. Det er bl.a. et av de temaene som NATOs generalsekretær tok opp på et møte hvor også statsministeren var til stede, at det fra de forskjellige landene er for mange begrensninger knyttet til de NATO-styrkene som stilles til disposisjon. Det er nettopp det Regjeringen nå har gjort. De sender soldater, men de sender dem med begrensninger. NATOs toppledere, alle statssjefene sa den 9. februar at det er nødvendig å fjerne begrensninger på eksisterende styrker. Det sa også generalsekretæren, og det fikk tilslutning fra også Jens Stoltenberg i det møtet som var før jul. Så har man altså gjort det motsatte nå.
Da er mitt spørsmål: Hvis det blåser opp i nord, hvem skal da hjelpe norske soldater som er i nord, hvis alle andre lands regjeringer har lagt begrensninger på dem som skal hjelpe?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:18:46]: Først vil jeg uttrykke sterk enighet med representanten Solberg om at det er viktig å holde fast ved det som er hovedspørsmålet, nemlig: Hvordan kan vi bidra til en demokratisk, god utvikling i Afghanistan, bekjempe fattigdom, bekjempe vold og terror? Det er helt åpenbart at vi ikke oppnår en god utvikling i Afghanistan med militære midler alene. Vi er nødt til å ha en vesentlig sterkere satsing på det sivile området, på bistand, på bekjempelse av narkotikaproduksjon og narkotikahandel. Derfor har Norge trappet opp den sivile bistanden, og jeg er glad for at vi har bred tilslutning til den tenkningen her i Stortinget.
Så er det samtidig slik at for å kunne trappe opp den sivile bistanden og for å bygge demokrati og bl.a. sikre kvinners rettigheter i et land som Afghanistan må vi ha militær sikkerhet. Derfor har Norge og et bredt flertall på Stortinget hele tiden også vært tilhenger av norske militære bidrag. Norge bidrar betydelig. Vi er blant de landene som ligger helt i toppen når det gjelder militære bidrag sett i forhold til folketallet, og vi øker nå de norske militære bidragene med soldater som er spesielt vel trent og spesielt skikket for den typen oppdrag. Så er det riktig at vi har en politisk begrensning, fordi vi sier at disse styrkene skal brukes i Kabul, ikke andre steder.
Det er også riktig at NATO selvfølgelig ønsker så få begrensninger som mulig, men selv om man fra NATO-hold har gitt uttrykk for det, og det på toppmøtet i Riga var en erklæring der alle land stilte seg bak et slikt ønske, har jo ikke det forhindret mange NATO-land fra ulike typer begrensninger. Derfor er ikke Norge alene om å ha enten politiske eller formelle begrensninger. Vi mener at det er riktig av oss å trappe opp den militære innsatsen i Afghanistan, men samtidig at det er riktig av oss å gjøre det klart at når de ber om soldater til Kabul, sender vi soldater til Kabul, og det er der de skal operere.
Erna Solberg (H) [10:20:53]: Jeg konstaterer at statsministeren egentlig ikke svarte på det spørsmålet jeg stilte. Jeg har stor sympati for det forsvarsministeren sa i går, som altså statsministeren nå har irettesatt, for det svaret som er gitt tidligere, betyr jo bare én ting, at det forsvarsministeren sa i går, ikke har støtte fra landets statsminister.
Men spørsmålet mitt er: Når alle land legger begrensninger på sine soldater til gitte oppgaver og annet, hvordan får vi fleksibilitet nok til å hjelpe når det brenner et sted? Vi har opplevd det. Statsministeren har opplevd hvor viktig det er å få rask hjelp. I Maymaneh i fjor måtte norske soldater få hjelp. Men hvis alle land har lagt begrensninger, hvor og hvor raskt klarer man da å sende nye styrker inn? Det er jo det viktige politiske temaet. Da må jeg si at jeg synes ikke det er et godt svar fra den norske regjeringen å gjemme seg bak at alle andre land gjør noe som ikke er bra. Da burde man isteden gjort det som var riktig: sørge for at det var handlefrihet til å hjelpe der krisen er, når krisen oppstår.
Statsminister Jens Stoltenberg [10:22:01]: For det første har jo vi en innsatsstyrke, som det heter, i nord, som jo nettopp skal settes inn som unnsetning hvis det oppstår problemer, enten for norske styrker andre steder i området eller for andre lands styrker. Norge har jo i dag styrker som kan settes inn ulike steder. Det har vi hatt lenge, og for de styrkene er det ingen endring i retningslinjer.
Når det gjelder spesialstyrkene, er vi altså blitt bedt om å komme med styrker til hovedstadsområdet, til Kabul-området. Vi har svart ja på det. Det er en arbeidsdeling – det er andre styrker andre steder i landet. Jeg vet at NATO er glad for, det er stor takknemlighet for at Norge nå øker sitt militære bidrag. Så har vi gjort det klart, som en klar politisk begrensning – og vi understreker det – at disse styrkene skal brukes i Kabul-området og ikke i sør. Vi har også gjort det klart overfor NATOs generalsekretær, og han er helt innforstått med det, at dersom NATO får ønske om å plassere disse et annet sted, så skal det tas opp med den norske regjeringen først. Det er ikke snakk om at den norske styrken kan brukes noe annet sted enn i Kabul-området.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan Petersen.
Jan Petersen (H) [10:23:14]: Så har altså statsministeren irettesatt forsvarsministeren. Men det er ikke bare forsvarsministeren som har uttalt seg på den måten. I NATOs utenriksministermøte 26. januar sa utenriksministeren at vi ikke har noen formelle begrensninger, og at vi vil tilpasse vårt nærvær for å være så nyttige som mulig. Han sa videre at vi må fortsette å være militært forberedt på å takle opprørerne, uansett hvor de er.
Dette kan oppfattes på en av to måter – enten at det er helt kurant å få et ja fra den norske regjering hvis NATO ber om å få flytte styrkene, eller at utenriksministeren må spise i seg det han sa til NATOs utenriksministre. Jeg vil gjerne vite hvilken av de to versjonene som er riktig. Hvis det skulle være den siste, hvilket inntrykk skaper det av Norge at utenriksministeren ikke kan levere det han lovet dem for mindre enn tre uker siden?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:24:22]:Nå mener jeg representanten Petersen forsøker å konstruere et problem som faktisk ikke foreligger. Utgangspunktet her er at NATO har bedt om styrker til Kabul. De setter stor pris på at Norge sender sine beste og best trente soldater til Kabul. Det vil være et verdifullt bidrag til sikkerhet i Kabul, til å trygge de politiske institusjoner, trygge den sivile innsatsen i Kabul.
Forsvarsministeren har gjort det klart, utenriksministeren har gjort det klart, det er sagt i redegjørelsen her i Stortinget, at disse styrkene skal brukes i Kabul-området, og at de ikke skal operere utenfor denne regionen. I tillegg snakket utenriksministeren med NATOs generalsekretær i går og informerte om dette. Generalsekretæren uttrykte at han var innforstått med de politiske begrensningene utenriksministeren gav uttrykk for. Det står også i den skriftlige instruksen som NATO mottar i dag.
Så når man forsøker å skape uklarhet eller uenighet internt i Regjeringen mellom de ulike statsrådene, hva de mener om dette, er det en konstruert uenighet. Vi er helt samstemte og tydelige på hva som er de norske bidragene, og hvilke politiske føringer og bestemmelser som gjelder for de bidragene.
Presidenten: Morten Høglund – til oppfølgingsspørsmål.
Morten Høglund (FrP) [10:25:39]: Jeg oppfatter ikke at statsministeren nødvendigvis svarer på spørsmålet knyttet til om slike politiske begrensninger gjør NATO mindre effektiv enn det som er optimalt.
Det andre spørsmålet er: Hva om en krisesituasjon oppstår? I Afghanistan har vi dessverre opplevd at det har skjedd. Har Regjeringen tenkt igjennom hva man skal svare hvis man får en slik henvendelse? Det burde man jo naturlig ha gjort. Det er et svar som er interessant, ikke minst for denne sal, men også for de styrkene som skal reise nedover:
Hva vil Norge gi for signaler og svar til NATO? Står man fast, eller er det den åpning som også har kommet frem fra både forsvarsminister og utenriksminister, at i en krisesituasjon er vi villige til å se utover de begrensningene som nå er lagt?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:26:37]: For det første vil jeg bare understreke en gang til at det som gjelder, er det som er uttrykt i utenriksministerens redegjørelse, som forsvarsministeren har presisert, og som nå også er formidlet til NATO. Det vi formidler i instruksen til NATO, er at Norge har sagt ja til å sende styrker til Kabul, men dersom ISAF-ledelsen skulle ønske å sette inn styrken andre steder, må dette forelegges Norges regjering for godkjenning. Det er det som er vår melding til NATO, og det er derfor jeg også kan forsikre om at det er ingen tvil om at NATO har oppfattet de politiske føringer og begrensninger som ligger på norske bidrag.
Presidenten: Dagfinn Høybråten – til oppfølgingsspørsmål.
Dagfinn Høybråten (KrF) [10:27:19]: Det vi i dag kan konstatere, er at det forsvarsministeren sa her i huset i går, og det utenriksministeren sa i NATOs utenriksministermøte den 26. januar, gjelder ikke. Det som gjelder, er at hvis det oppstår en situasjon hvor disse styrkene trengs andre steder enn i Kabul-regionen, skal det opp i Regjeringen. Men da vil jeg spørre: Gjelder det Kristin Halvorsen sa i går, nemlig at svaret da automatisk er nei?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:27:50]: Det som gjelder, er det vi hele tiden har redegjort for. Nå er det altså slik at man prøver å skape usikkerhet om hva som er formidlet til NATO. Det er veldig tydelig hva som er formidlet til NATO, og NATO setter pris på den beskjeden de har fått. De har fått tilgang til økte styrker, og de er innforstått med at Norge har lagt begrensninger.
Jeg kommer ikke her til å spekulere i alle mulige tenkte og utenkte hypotetiske situasjoner. Hvis det f.eks. oppstår problemer med norske styrker i Meymaneh, er det klart at det stiller seg annerledes enn om det oppstår problemer i sør. Det får vi komme tilbake til dersom det kommer en slik henvendelse. Det avgjørende er at det er ingen som kan sende norske styrker noe annet sted enn der hvor den norske regjeringen godkjenner at de sendes.
Presidenten: Lars Sponheim – til oppfølgingsspørsmål.
Lars Sponheim (V) [10:28:42]: Jeg opplever ikke at noen ønsker å skape usikkerhet eller tvil om det Regjeringen nå har besluttet, og det Stortinget enstemmig har stilt seg bak.
Vi støtter en spesialstyrke til Kabul, bl.a. fordi det ble meddelt tydelig i Stortingets organer i går at det er i Kabul man kanskje regner med de største militære utfordringer i tiden framover, og at en mulig våroffensiv kanskje vil rette seg nettopp mot Kabul. Så det er det ingen tvil om.
Det er heller ikke tvil om at det ikke er noen formelle hindringer, men det er politiske og praktiske hindringer for å gjøre nødvendige forflytninger. Men det som kan skje – og det er dessverre ikke så usannsynlig – er at denne våroffensiven ikke kommer til å rette seg slik som man kanskje tror i dag, og som er bakgrunnen for det norske vedtaket om å ta spesialstyrkene til Kabul. Det kan bli en dramatisk forverring. Brannen kan bli en katastrofebrann en annen plass i Afghanistan, og NATO roper på hjelp fra sine medlemmer. Da ligger det til grunn for min støtte til Kabul, med begrensninger, at vi stiller opp innenfor NATO ved en sånn katastrofesituasjon.
Er statsministeren enig i at vi har våre forpliktelser i NATO i så måte, enten det er i Afghanistan eller andre plasser?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:30:03]: Det avgjørende er hele tiden at vi har sendt en styrke til Kabul. Der har NATO bedt om at vi sender styrker. I tillegg har vi styrker andre steder i landet: Vi beskytter flyplassen i Kabul, og vi har styrker i nord.
Når det gjelder de styrker vi nå sender til Kabul, har vi sagt at de skal operere i Kabul-regionen, ikke andre steder. Så har vi i tillegg sagt – vi har både skriftlig og muntlig meddelt NATO og NATOs generalsekretær det – at dersom NATOs ledelse ønsker å bruke styrkene et annet sted, må det tas opp med den norske regjeringen først. Det er ikke snakk om å sende disse styrkene noe annet sted med mindre den norske regjeringen gir godkjenning til noe annet. Det er den norske regjeringen som bestemmer, og det er NATO innforstått med.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Dagfinn Høybråten (KrF) [10:30:57]: Jeg skal gi statsministeren anledning til å skifte tema, og jeg skal begynne med et sitat:
«Kristendommen har preget to årtusener, den har skapt vår verdensdel, den har formet vår kultur. Å fortie at kristendommen er vårt verdigrunnlag og vårt sentraleste kultur-eie, det ville være tendensiøst. Det ville være grov historieforfalskning.»
Ordene er ikke mine, de er Jens Bjørneboes. Denne steinerskolelæreren erfarte at kjennskap til kristendommen er nøkkelen til innsikt. Han sa:
«Hvis man tar bibelhistorien fra et menneske, så tar man halve hans barndom fra ham.»
Han så dermed også det samme som læreplanen for grunnskolen i dag påpeker, nemlig at kristendommen er en dyp strøm i vår historie som fortsatt preger tankesett, normer, språk og kunst, og binder oss sammen gjennom ukerytme og høytider.
Det er grunn til å minne om den viktige rollen kristen tenkning har i vår kulturarv. Det handler ikke om at kristendommen har monopol på gode og byggende verdier. Men som Bjørneboe påpekte, har kristen tradisjon spilt en sentral rolle gjennom norsk historie, og det går en linje fra det kristne synet på mennesket via opplysningstidens tenkning om naturretten til utviklingen av politiske rettigheter.
Den senere tid er det lansert forslag som går ut på å fjerne henvisningen til vår kristne og humanistiske kulturarv i verdigrunnlaget for skolen. Det er mange som er urolige for dette, og forstår ikke hvorfor vi på en måte må stå med lua i hånden i møte med nye kulturelle og religiøse innslag i vårt samfunn. Respekt behøver vel ikke bety at man visker ut sin egen identitet.
Derfor mener Kristelig Folkeparti at norsk skole bør ha en klar forankring i kristne og humanistiske verdier. Kan statsministeren avklare om han deler dette synspunktet?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:32:47]: Vi har nå to viktige prosesser, to viktige debatter, som henger nært sammen. Den ene er diskusjonen om hvordan vi skal organisere Den norske kirke i framtiden, og hvordan forholdet mellom Den norske kirke og den norske stat skal være i framtiden. Der har mange i ulike partier, også i Kristelig Folkeparti, tatt til orde for en noe friere stilling for Den norske kirke i forhold til staten, og et flertall i Gjønnes-utvalget har anbefalt en friere stilling for Den norske kirke og en omorganisering av den måten vi i dag organiserer Den norske kirke på. Knyttet til det er også diskusjonen om ulike grunnlovsparagrafer, bl.a. om at den evangelisk-lutherske tro forblir den norske stats tro. Der har flere, også flertallet i Gjønnes-utvalget, foreslått en endring. Det er den ene debatten.
Den henger i noen grad sammen med den andre debatten, nemlig diskusjonen om hva slags typer formålsparagrafer vi skal ha i den norske skole. Der er det nedsatt et utvalg. Jeg vil ikke konkludere med akkurat hvordan vi skal formulere en framtidig formålsparagraf, verken når det gjelder Grunnlovens bestemmelser, hvor da flertallet i Gjønnes-utvalget har foreslått en annen type verdiparagraf for den norske stat, eller når det gjelder skolen. Når vi ber kyndige, innsiktsfulle mennesker om å vurdere det, mener jeg det er riktig at de foretar den vurderingen og kommer med sine forslag, og så skal Regjeringen presentere sine eventuelle endringsforslag for Stortinget.
Dagfinn Høybråten (KrF) [10:34:32]: Jeg er vel kjent med de prosessene statsministeren nå orienterer om. Men spørsmålet mitt gikk på om statsministeren som landets fremste leder har en holdning til spørsmålet om vår nasjonale kristne og humanistiske kulturarv bør nedfelles i skolens verdigrunnlag – og for så vidt også i Grunnloven, men det var ikke mitt hovedtema. Spørsmålet er: Vi vet at det store flertall av det norske folk endog før barna begynner i barnehage og på skole, velger en kristen oppdragelse for barna sine. Er det ikke da naturlig at de kristne og humanistiske verdiene er nedfelt i verdigrunnlaget for skole og barnehage? Har ikke statsministeren noen holdning til det? Er ikke det en viktig del av det som vi som nasjon står for og bør stå for i framtiden?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:35:35]: Jeg har en holdning til det, men en del av den holdningen er at jeg mener at når vi har bedt innsiktsfulle, kloke mennesker om å forestå to viktige prosesser som i hvert fall i noen grad henger sammen – formålsparagrafen, om man kan bruke det ordet, for den norske stat, Grunnloven § 2, som altså sier at den norske statsreligion forblir den evangelisk-lutherske tro, og de ulike formålsparagrafer vi har bl.a. i skolen – er det riktig å gjennomføre grundige prosesser. Det gjelder Gjønnes-utvalgets forslag, der et flertall, også folk knyttet til Kristelig Folkeparti, foreslår å endre grunnlovsparagrafen, og vi har samtidig bedt andre om å vurdere hvordan vi skal utforme en formålsparagraf for skolen. Jeg mener at det er ganske viktig at jeg som statsminister ikke konkluderer de to prosessene før vi har gjort ting i riktig rekkefølge: gjort utvalgsarbeidene ferdig, hatt dem på høring, fått inn alle forslagene og hatt en behandling. Da kommer Regjeringens forslag.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Anders Anundsen.
Anders Anundsen (FrP) [10:36:46]: Også her er det et visst spenningsnivå mellom regjeringspartiene. Sosialistisk Venstreparti har jo kunnskapsministeren, og et av hans første utspill var at han skulle gjøre det vanskeligere med, eller tilnærmet forby, bordbønn i norske skoler. SV har nærmest gått til krig, for å bruke et begrep litt i tiden, mot kristne verdier i norsk skole, til tross for at nærmere 85 pst. av Norges befolkning er medlem av statskirken, og enda flere definerer seg som kristne. Vi er kanskje i ferd med å komme i en situasjon hvor en skal modernisere bort i hvert fall 1 000 års kristen tradisjon i Norge. I møte med fremmede kulturer er vel trygghet på egen identitet og egen kulturarv svært viktig.
Er statsministeren enig i at skolen spiller en viktig rolle for å gi våre barn trygghet og sikkerhet i forhold til kristendommen som religion og kulturarv og som grunnlag for vår etikk i århundrer? Vil statsministeren sørge for å ha bedre kontroll over SVs prinsipielle, nær sagt, avkristningsprosess i forhold til norsk kirke?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:37:59]: Jeg mener at skolen spiller en veldig viktig rolle når det gjelder å formidle verdier, og jeg mener at den kristne kulturarv er en veldig viktig del av det verdigrunnlaget vi har her i landet vårt. Samtidig mener jeg at det er riktig av flere regjeringer å bidra til at vi nå får en diskusjon om hvordan vi organiserer statskirken, forholdet mellom Den norske kirke og staten. Jeg har merket meg at mange har foreslått en endring, andre er mot den type endringer. Men jeg tror det er riktig at vi lytter til og går grundig gjennom de ulike forslagene. Samtidig har vi nå invitert til en prosess om hvordan vi skal formulere formålsparagrafen også for den norske skole. Nettopp fordi jeg har stor respekt for de prosessene, vil ikke jeg nå konkludere når det gjelder hvordan de prosessene skal ende. Jeg merker meg at mange som har en sterk kristen verdiforankring, har vært tilhengere f.eks. av å myke opp § 2 i Grunnloven. De har gitt uttrykk for at det er fullt mulig å tro på de kristne grunnverdiene og allikevel mene at det er riktig å justere, endre, noen av de formålsparagrafene vi har i det norske samfunnet.
Presidenten: Gunnar Gundersen – til oppfølgingsspørsmål.
Gunnar Gundersen (H) [10:39:13]: Jeg konstaterer at statsministeren vegrer seg for å signalisere sin personlige innstilling til et såpass viktig spørsmål. Det er også åpenbart ut fra dagens debatt at det er store forhandlinger internt om veldig mange spørsmål i Regjeringen.
Det flerkulturelle innslaget i det norske samfunnet øker, og det er satt i gang en vurdering av formålsparagrafen i skolen. Utvalget driver nå og lufter en del forslag. Jeg tror at det er ganske stort flertall i det norske folk for å beholde det kristne livssyn som et grunnlag både for skolen og for det norske samfunn. Det gjelder her å finne den riktige balansen oppimot en del ting. I den forbindelse kunne det være interessant å spørre statsministeren om han kan forsikre Stortinget om at det ikke er i denne saken SV skal få det fulle og hele gjennomslag, for alle vet at det er SV som ønsker å gå lengst i å oppløse den kristne formålsparagrafen.
Statsminister Jens Stoltenberg [10:40:18]: Jeg er enig i, og jeg tror jeg også svarte det på det forrige spørsmålet, at kristne verdier, den kristne kulturarv, har vært viktig for Norge, er viktig for Norge. Jeg har også merket meg at mange av dem som foreslår å endre dagens formålsparagraf, har anbefalt en annen formålsparagraf der man reflekterer den kristne kulturarv, der man anerkjenner dens betydning for de norske verdiene og det norske verdigrunnlaget – at det skal reflekteres i den nye formålsparagrafen for skolen. Det er akkurat på samme måte som når mange i Høyre går inn for å endre formålsparagrafen, om man kan bruke det uttrykket, for den norske stat, altså Grunnloven § 2, hvor det står at statens religion er den evangelisk-lutherske tro. Jeg beskylder jo ikke Høyre-folk for ikke å tro på kristne verdier selv om de går inn for å fjerne den formålsparagrafen i Grunnloven. Så jeg tror det er viktig at denne typen debatter føres på en god og ryddig måte, at man ikke skaper unødvendig, hva skal vi si, mistanke om at man har andre motiver. Derfor mener jeg at vi skal ha en grundighet i behandlingen av både Gjønnes-utvalgets innstilling og innstillingen fra utvalget som ser på formålsparagrafen i grunnskolen, og så får vi komme tilbake til konklusjonen. Det er nettopp fordi jeg vil være ryddig, at jeg ikke konkluderer nå.
Presidenten: Ingebrigt S. Sørfonn – til oppfølgingsspørsmål.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:41:40]: Det kan nesten verka som om statsministeren har sendt den kristne føremålsparagrafen ut på høyring, og at han så langt er heilt nøytral i dette spørsmålet. Men då barnehagelova vart behandla i 2005, var det ein samla komite, med unntak av SV, som var einige om å vidareføra den kristne føremålsparagrafen, og i komiteinnstillinga sa òg fleirtalet at det er viktig at barnehagebarn lærer kvifor me feirar jul og påske, og at dei slik får kunnskap om viktige verdiar og tradisjonar. Ute i folket er det veldig mange som ønskjer nett dette. Derfor skulle eg ha ønskt at statsministeren kunne ha bekrefta at Arbeidarpartiet ikkje har forandra standpunkt frå det dei stod for då barnehagelova vart behandla i 2005. Eg skulle ha ønskt at statsministeren som landets øvste leiar på ein mykje tydelegare måte kunne bekrefta at han var garantist for at skule og barnehage framleis skal ha ei klår forankring i vårt kristne verdigrunnlag.
Statsminister Jens Stoltenberg [10:42:42]: For det første vil jeg på nytt understreke at når både den forrige regjeringen, der Kristelig Folkeparti var med, og den nåværende regjeringen har invitert til prosesser rundt viktige formålsparagrafer i den norske samfunnet, som f.eks. den vi har i Grunnloven, og nå også en invitasjon til å diskutere hvordan vi formulerer oss rundt formålsparagrafen i skolen, er jo det prosesser vi må vise respekt for. Det er det ene, og derfor har vi ikke konkludert ennå. Det er den eneste ryddige tilnærmingen. Det andre er at jeg føler meg trygg på at uansett hva som blir konklusjonene på de prosessene, vil den kristne kulturarv, de verdiene den formidler, og den historien den formidler, på ulike måter fortsatt reflekteres. Jeg har merket meg at mange i Kristelig Folkeparti også går inn for å endre, hva skal vi si, samfunnets viktigste formålsparagraf, nemlig Grunnloven § 2, og myke opp den, men jeg mistenker ikke folk i Kristelig Folkeparti for ikke å være opptatt av den kristne kulturarv selv om de går inn for å svekke, for å bruke det uttrykket, den formålsparagrafen som i dag ligger i Grunnloven.
Presidenten: Odd Einar Dørum – til oppfølgingsspørsmål.
Odd Einar Dørum (V) [10:43:53]: Få kan vel antakelig være uenig i at det norske samfunnet er preget av kristne og humanistiske tradisjoner og verdier. Nettopp på den bakgrunn vil Venstre gjerne rekke ut en åpen hånd til både statsministeren og statsministerens parti når det gjelder en viktig avklaring som Arbeiderpartiet skal foreta i forholdet mellom kirke og stat. Vi står overfor en avklaring om hvorvidt vi skal ha en kirke som kan oppfattes av mange som statens religionsvesen, eller en kirke som skal møtes med respekt som et trossamfunn. En kirke som et trossamfunn er et sted med liv. Det er det stedet og det trossamfunnet som kan møte homofile på en ordentlig måte, som Den norske kirke har gjort, smertefullt og krevende, det er den kirken som skjønner at kvinner hører til på en selvsagt måte – selv om det tok 30 år, klarer man det. Så mitt spørsmål til statsministeren er om statsministeren, og gjerne som Arbeiderpartiets leder, er villig til å ta den åpne hånden, ved å prøve å trekke skillet mellom Kirken som statens religionsvesen og det frie trossamfunnet.
Statsminister Jens Stoltenberg [10:44:58]:Jeg mener at en av de viktigste debatter, prosesser, dette stortin-get skal gjennomføre, er nettopp diskusjonen om hvordan vi organiserer vårt kirkestyre i framtiden. Der har det kommet et forslag fra Gjønnes-utvalget – det er ulike forslag der. Flertallet foreslår en klar oppmykning, men ikke full likestilling mellom Den norske kirke og andre trossamfunn. Når flertallet gjør det, er jo det fordi de ser at et Norge der vi har flere religioner representert, og der vi har mer mangfold, kanskje bør organisere sitt kirkestyre på en annen måte.
Regjeringen skal behandle disse forslagene og andre forslag på en veldig grundig måte, og så kommer vi tilbake til Stortinget. Vi ser fram til en nær dialog, nær kontakt, med Stortinget om dette, fordi dette er et område der vi er avhengig av brede nasjonale forlik, dels fordi det i seg selv er viktig at vi har nasjonale forlik om denne type spørsmål, og dels fordi det handler om Grunnloven, og da trenger vi 2/3 flertall i Stortinget dersom vi skal ha en endring.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Lars Sponheim (V) [10:46:11]:I spørretimen for to uker siden hadde vi en underlig situasjon. Statsministeren hadde sendt bl.a. sin miljøvernminister og sin finansminister, og vi opplevde en miljøvernminister som ble krympet og ydmyket av sin egen statsrådskollega og partileder i en situasjon hvor miljøvernministeren på vegne av sin regjering – alle ministere snakker jo på vegne av sin regjering – hadde gitt uttrykk for og gitt garantier i en avis om hvilke klimamål Norge skulle ha. Vi møtte til spørretimen med den informasjon at statsministeren selv hadde sagt at dette var privat statsrådsutøvelse av den samme statsråd, og hun hadde ikke Regjeringens dekning.
Det var en lite hyggelig forestilling, og det var trist for både miljøvernministeren og for miljøvernet. Men det som undrer meg, er at statsministeren, som en erfaren politiker og leder, satte en statsråd, en miljøvernminister, i en slik situasjon, for statsministeren selv gav uttrykk for synspunkter som lå nær opptil – iallfall så nær at en dreven politiker og leder kunne bygge en trygg bro – bl.a. i uttalelser i en kronikk samme uka om at det er naturlig at Norge påtar seg minst like store forpliktelser for det globale miljøet som EU. Vi kjenner jo til at den garantien som ble gitt av miljøvernministeren, handlet om en slik garanti som tilsvarer den EU har gitt. Hvorfor gjorde ikke statsministeren dette lettere for sin miljøvernminister? Det er spørsmål 1.
Så til spørsmål 2 i denne omgang, for jeg er ennå opprørt over påstander om at mindretallsrepresentanter mobbet i stortingssalen, når en gjorde det som er den parlamentariske og demokratiske plikt for et mindretall, nemlig å kontrollere et flertall, stille skarpe spørsmål til et flertall, når Regjeringen og flertallet åpenbart sender uklare signaler om hva de mener. Vi så alle i beste sendetid hvordan en representant for Regjeringen, finansministeren, i denne sal kalte stortingsrepresentant Børge Brende og til dels Gunnar Kvassheim, forstår jeg, for mobbere. Vil statsministeren stille seg bak en slik uttalelse om det som er å utøve helt åpenbare parlamentariske plikter i det å kontrollere en flertallsregjering?
Statsministeren Jens Stoltenberg [10:48:19]: Jeg er veldig glad for at representanten Sponheim tar opp en av vår tids aller viktigste utfordringer, nemlig klimaproblemene. La meg da redegjøre for et par viktige problemstillinger.
Det ene er at Norge har en klar nasjonal tallfestet forpliktelse, og den er nedfelt i den eneste internasjonale klimaavtalen vi har i verden, nemlig Kyoto-avtalen. Der sier vi at i perioden 2008–2012, altså fram til 2013, skal våre utslipp ikke overstige det nivået som var i 1990, altså pluss 1 pst., dvs. i overkant av 50 millioner tonn. Det er vår tallfestede målsetting. Det viktigste vi nå gjør, er jo å gjøre alt vi kan for å nå den målsettingen. Både den forrige regjeringen og den nåværende regjeringen har sagt at det er hovedoppgave nr. 1. Det skal vi jobbe med fram til 2013.
Der vil jeg si at det vi har så langt, er jo framskrivinger både fra den forrige og den nåværende regjering som viser at uten tiltak vil utslippene i Norge øke med omtrent 20 millioner tonn mer enn de 50 millionene – altså fra 50 millioner tonn til 70 millioner tonn. Da må vi ned 20 millioner tonn. Som både den forrige regjering og den nåværende regjering legger opp til, skal den reduksjonen på 20 millioner tonn dels skje ved at vi gjennomfører tiltak i Norge – det er CO2-avgift, det er kvotesystem, det er tiltak for avfallsbehandling, det er bioenergi og mange slike tiltak – og dels skal det skje ved at vi finansierer utslippsreduksjoner i andre land. Det er vi i gang med, og det er viktig. Jeg kan si én ting veldig tydelig: Vi kommer til å nå vårt Kyoto-mål, 100 pst. sikkert. Vi kommer til å oppfylle de forpliktelsene.
Så er neste diskusjon: Hva gjør vi etter 2013? Der har ikke EU konkludert, heller ikke vi, på de nøyaktige tallene. Men vi har sagt at vi skal være like ambisiøse som EU når det gjelder å bidra til globale utslippsreduksjoner. Men EU har jo 1) ikke konkludert på tallet, og 2) man må huske at de ikke har fordelt mellom de ulike landene, og langt mindre blitt enige om hvordan de skal ta det, hjemme eller ute.
Lars Sponheim (V) [10:50:27]: Jeg er glad for at statsministeren understreker så tydelig at det som nå skal gjøres for å oppfylle Kyoto-målene som vi er bundet av i denne omgang, for en vesentlig del skal gjøres hjemme. Det standpunktet deler Venstre. Det blir for lettvint å si, som noen i dag gjør, at et rikt land som Norge alltids kan reise med alle sine penger til et lavkostland og kjøpe alle reduksjoner. Noe må skje ute, det er jeg sikker på at jeg og statsministeren er enige om. Men det vil også måtte koste hjemme, både fordi det er nødvendig for miljøet, og fordi det er et verdimessig, et moralsk aspekt her, og det er at vi også skal ta de nødvendige takene hjemme. Jeg er glad for at statsministeren er så tydelig på dette, for jeg har ikke oppfattet den tydeligheten bestandig. Men det er jeg glad for, og det synet deler jeg, og det vil statsministeren få støtte til etter hvert som tiltakene kommer.
Så er jeg nok også enig med statsministeren i at det viktige er nå å levere resultater, og i og for seg ikke bare holde opp måltall. Men jeg vil allikevel understreke betydningen av måltall, for når nasjon og regjering forplikter seg til måltall, inviterer man landet til en nasjonal dugnad for reduksjon. Det gir statsministeren styrke når han henvender seg til industri og bileiere og hva det måtte være, og sier hør her, dere må stille opp for landet med reduksjoner. Derfor er måltall viktig. Er statsministeren enig i det?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:51:37]: Svaret på det er absolutt ja. Vi må ha måltall, men i tillegg til måltall må vi også ha klare forpliktelser. Vi har altså en tallfestet klar forpliktelse som gjelder fram til 2013.
Men når man skal formulere klare tall, må man også være klar på hva tallene er om. For jeg tror noe av forvirringen nå – det har i hvert fall oppstått litt usikkerhet – gjelder hvilke tall vi snakker om. Bare for å klargjøre når man f.eks. sier «som EU»: Vel, EU har et felles måltall, en forpliktelse, etter Kyoto-avtalen på minus 8 pst. Men det betyr jo ikke at hvert enkelt EU-land skal ta minus 8 pst. For eksempel skal Spania øke med noe sånt som 20 pst., Danmark skal redusere med 21 pst., Hellas skal øke med 25 pst. og Romania skal ta minus mange prosent. Man kan så se på Danmark igjen. Danmark har forpliktet seg til en kvote på minus 21 pst., men det betyr ikke at utslippene skal gå ned med 21 pst. i Danmark. De skal jo ta en vesentlig del av den reduksjonen i andre land gjennom kjøp av kvoter. Danmark står overfor tre tall: 8 pst. som i EU, 21 pst. som forpliktelse og et helt annet tall som reduksjoner i Danmark. Så når man skal gjøre som Danmark, er det litt ulike tall man tenker på.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Ketil Solvik-Olsen.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:53:04]:Det er vakkert å høre statsministeren snakke varmt for kvotehandelen. Da Fremskrittspartiet tidlig i januar snakket om at vi burde bruke 1 milliard kr i året på kvotehandel, ble det latterliggjort av miljøvernministeren. Nå har tydeligvis miljøvernministeren blitt parkert også i det spørsmålet.
Det er interessant å lytte til statsministeren som uttaler at det vakre i Soria Moria-erklæringen er hvordan en løser de interne problemene. Når en stadig ser skilsmissedebatter i avisene fra noen av «ekteskapspartnerne», må en si at det er en rar måte å se det vakre på.
For ca. et år siden var statsministeren, energiministeren og miljøvernministeren på Kårstø. De skrøt av at det i løpet av 2009 skulle være et CO2-renseanlegg på plass. På spørsmål fra Aftenposten om hva som er alternativet om en ikke lyktes, uttalte statsministeren at det er ingen alternativer til å lykkes. Dette skal vi få til. Da er det interessant å stille følgende spørsmål: Står statsministeren fast ved at det skal være et renseanlegg for CO2 på plass på Kårstø i løpet av 2009?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:54:05]: Kvotehandel er et viktig redskap for å få ned utslippene. En som var pådriver for det, var Al Gore, foran Kyoto-forhandlingene, og det er veldig bra at det kom på plass i Kyoto-avtalen. Selv var jeg med på å jobbe for det bl.a. i Arbeiderpartiet på slutten av 1980-tallet, da jeg ledet Arbeiderpartiets miljøutvalg, og vi gikk inn for den type mekanismer. Gro Harlem Brundtland var også pådriver for denne type tenkning.
Det som er underlig, er å høre Fremskrittspartiet være for internasjonal kvotehandel og denne type mekanismer, for det er jo helt avhengig av at vi har et internasjonalt avtaleverk som gjør det mulig å iverksette utslippsreduksjoner på tvers av landegrenser. Den eneste avtalen vi har for det, er Kyoto-avtalen, og den stemte Fremskrittspartiet mot. De er altså for noe av det Kyoto-avtalen innebærer, men de er mot selve avtalen. Derfor hadde det ikke vært noen kvotehandel, det hadde ikke vært noen effektive tiltak på tvers av landegrensene for å få ned verdens utslipp av klimagasser, dersom Fremskrittspartiet hadde fått gjennomslag for sin politikk og stemt ned Kyoto-avtalen. Det er omtrent som å være for aksjer, men mot børsen. Dere kan ikke være for kvotehandel, men mot Kyoto-avtalen. Dere må bestemme dere. Kvotehandel har dere funnet på etter hvert, bl.a. for å forsøke å lage en klimapolitikk.
Når det gjelder Kårstø, har vi fått en rapport fra NVE. Vi skal gå gjennom den, og så skal vi presentere forslag for Stortinget.
Presidenten: Børge Brende – til oppfølgingsspørsmål.
Børge Brende (H) [10:55:33]: Jeg synes vi bør gi statsministeren mulighet til å støtte sin miljøvernminister her i dag. I Politisk kvarter den 11. januar 2007 var det et intervju med miljøvernministeren. Det ble da vist til at fra 2001 til 2005 gikk de norske klimagassutslippene noe ned. Så sier reporteren: «Bjørnøy mener de skal få ned utslippene allerede i denne regjeringsperioden.» Bjørnøy svarte: «Vi får reduserte utslipp også i denne perioden her.»
Bjørnøy sier at man skal få redusert klimagassutslippene – ikke bare som et langsiktig mål innen 2020, men få redusert klimagassutslippene fra 2005 til 2010.
Har miljøvernministeren statsministerens støtte i dette løftet? I så fall, hvis miljøvernministeren har det, hvordan skal statsministeren greie å få ned klimagassutslippene, som den forrige regjeringen gjorde, i denne perioden?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:56:42]:Vi skal gjøre en betydelig innsats for å få til betydelige utslippsreduksjoner i Norge. Vi er godt i gang med det, dels gjennom de tiltakene som er iverksatt, som bl.a. CO2-avgiften, som har gitt en reduksjon anslått til 3 millioner tonn bl.a. på sokkelen. Så skal vi gjennomføre nye tiltak. Derfor kommer vi nå snart med et kvotesystem som skal bidra til ytterligere utslippsreduksjoner. Vi er i gang med å gjennomføre utslippsreduksjoner. Vi har sagt at vi skal nå Kyoto-målsettingen. Men verken den forrige eller den nåværende regjeringen har tallfestet hvor mye av det som skal skje hjemme, og hvor mye av det som skal skje gjennom utslippsreduksjoner som vi finansierer i andre land. Det avgjørende er at vi skal ta en betydelig del hjemme.
Presidenten: Line Henriette Holten Hjemdal – til oppfølgingsspørsmål.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [10:57:43]:I forrige uke fikk statsministeren en attest av Siv Jensen, og jeg er hjertens enig i denne attesten. Det er små forskjeller mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i klimapolitikken.
Hva forteller dette oss? Jo, hvor lite ambisiøs klimapolitikk statsministeren står for. Et synlig bevis på dette er at Jens Stoltenberg og Siv Jensen er de eneste partilederne som ikke har konkrete ambisjoner når det gjelder et klimaforlik – selv om statsministeren tidligere i denne spørretimen sa at det er vår tids aller viktigste spørsmål – og heller ikke har et måltall for 2020, i motsetning til Angela Merkel, Göran Persson, Tony Blair og Arnold Schwarzenegger, bare for å nevne noen.
Mener statsministeren at Norge framstår som et foregangsland i klima- og miljøspørsmål?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:58:48]: Norge er et foregangsland innen miljøpolitikken, dels gjennom de omfattende tiltakene vi gjennomfører nasjonalt – vi er blant de land som er kommet lengst når det gjelder å bruke økonomiske virkemidler, og vi gjør et stort teknologisk løft på Mongstad gjennom å få til CO2-rensing der – og dels gjennom den pådriverrollen vi har hatt for å få til nye internasjonale klimaavtaler, ikke bare den vi fikk, Kyoto-avtalen, men også en ny avtale som skal etterfølge Kyoto-avtalen.
Når det gjelder Fremskrittspartiet, er forskjellen mellom oss og dem veldig stor. Det viktigste er at Fremskrittspartiet fortsatt betviler om vi har god nok kunnskap til å ta drivhuseffekten riktig på alvor. Det gjør ikke Arbeiderpartiet.
Det andre er at Fremskrittspartiet stemte mot Kyoto-avtalen, som er grunnmuren i alt arbeid for å få ned verdens utslipp av klimagasser.
Det tredje er at Fremskrittspartiet har stemt mot viktige klimatiltak som bl.a. satsing på jernbane og kollektivtransport.
Det er riktig at EU har et forslag om et mål om 20 – 30 pst. Men som jeg prøvde å forklare i stad, har de ikke fordelt det mellom landene. Det som er helt sikkert, er at det blir ikke en prosentvis lik reduksjon i landene. Den blir ulik. For eksempel har Sverige nå pluss 4 pst., selv om EUs målsetting er minus 8 pst.
Presidenten: Gunnar Kvassheim – til oppfølgingsspørsmål.
Gunnar Kvassheim (V) [11:00:14]: Statsministeren holdt forrige uke en tale for Arbeiderpartiets landsstyre, hvor miljø- og klimaspørsmål stod sentralt. Det var en tale preget av taktikk og teknikk, ikke av verdier og politisk lederskap. Det skuffet mange i miljøbevegelsen, og det skuffet oss i Venstre. Men det er kanskje en trøst at det utløste en helhjertet gratulasjon fra Fremskrittspartiet, senest i dag, for fullt gjennomslag for Arbeiderpartiet i klimapolitikken.
SV går på nederlag på nederlag i miljøpolitikken. Når SV-lederen skal begrunne hvorfor partiet holder fram i regjering, sier hun bl.a. at uten SV i regjering ville det blitt bygd sterkt forurensende gasskraftverk på hvert eneste nes.
Kan statsministeren bekrefte at uten SV i regjering ville Arbeiderpartiet og Senterpartiet levd ut sin legning, tatt hele landet i bruk og bygd forurensende gasskraftverk på hvert eneste nes?
Statsminister Jens Stoltenberg [11:01:20]: Denne regjeringen er i gang med å bygge et miljøvennlig gasskraftverk, og vi har gjort vesentlig mer enn den forrige regjeringen. Den forrige regjeringen sa ja til å bygge et gasskraftverk på Melkøya, gav en utslippstillatelse og konsesjon, og bygde der et gasskraftverk med null rensetiltak. Det første gasskraftverket som ble bygd, var det den forrige regjeringen som tok ansvaret for. For å si det sånn: Jeg var ikke helt uenig i den beslutningen, men da å høre en fra Venstre være bekymret for at vi bygger gasskraftverk med rensing på Mongstad, blir litt pussig.
Videre tar vi et ansvar for å få ned utslippene. Den talen jeg holdt i Arbeiderpartiets landsstyre, var veldig tydelig på at dette er en av våre største utfordringer som menneskehet, og derfor må vi både gjøre betydelige utslippsreduksjoner nasjonalt og i tillegg bidra til at land som Kina, India og Brasil begrenser sine utslipp, for 70 pst. av verdens utslipp er ikke omfattet av Kyoto-avtalen. Vi er nødt til å betale for utslippsreduksjoner i de fattige landene. Hvis ikke, går ikke de totale utslippene ned.
Presidenten: Hvis vi gir litt gass, rekker vi et hovedspørsmål til.
Per Sandberg (FrP) [11:02:38]: Da denne regjeringen tiltrådte, var det ett område som statsministeren var meget opptatt av. Det var at denne regjeringen skulle gå i front for å få til en god dialog og et godt samarbeidsklima med opposisjonen i Stortinget.
Nå viser det seg at det kanskje er det motsatte som har skjedd. Jeg tror jeg på vegne av opposisjonen kan tillate meg å si det. Det kan vises til en rekke eksempler hvor denne regjeringen faktisk opptrer nesten lukket i forhold til nødvendig informasjon til Stortinget. Jeg har i den forbindelse lyst til å nevne et par eksempler.
Rapporten fra fagmyndighetene i Kystverket om alle manglene i oljevernberedskapen har ligget i departementet siden januar 2006 uten at Stortinget har fått innsyn i den. Jeg kan nevne brevet som gikk fra de fire parlamentariske lederne i Stortinget om tjenestedirektivet, hvor svaret fra statsministeren var at først skulle Regjeringen konkludere, og så skulle opposisjonen eventuelt få bli med på dialogen i ettertid. Man kunne også vist til spørreinstituttet, hvor vi nesten hver eneste onsdag opplever at statsrådene ikke svarer på de utfordringer som kommer fra opposisjonen, men går til direkte angrep på opposisjonen i stedet for å være konstruktiv, svare og skape dialog.
Var det dette statsministeren mente med at denne regjeringen skulle gå i front for å skape dialog og samarbeide med opposisjonen i Stortinget?
Statsminister Jens Stoltenberg [11:04:21]: Den sittende regjering er en flertallsregjering. Derfor kan den få igjennom forslag i Stortinget basert på regjeringspartiene. På tross av det har Regjeringen likevel vært opptatt av at vi i noen saker skal søke bredere forlik. Det vil helt sikkert være mange saker, sannsynligvis flertallet, der opposisjonen er uenig med Regjeringen. Det er derfor den er i opposisjon og vi i regjering. I andre saker vil vi søke bredere forlik. Det gjelder f.eks. det arbeidet som nå skjer på pensjon. Det er en stor og viktig sak, en av de største og mest betydningsfulle dette stortinget skal behandle. En annen sak som er av samme karakter, og som også er svært viktig, er stat–kirke-spørsmålet, der vi også vil søke brede forlik. Men vi har også funnet bredere løsninger i andre enkeltsaker. Blant annet kom vi i forbindelse med statsbudsjettet fram til en forståelse med Kristelig Folkeparti når det gjaldt satsing på frivillig sektor. Så vi har søkt og vil fortsatt søke enighet.
Når det gjelder oljevern, har fiskeriministeren fått det brevet oversendt, og han vil vurdere hva man kan gjøre i forhold til den rapporten. Det avgjørende er tross alt at Regjeringen nå trapper opp innsatsen for oljevern. Vi gjenetablerer oljeverndepotet på Fedje, slik at vi får en bedre oljevernberedskap i den delen av landet. Vi har lagt om farleden, og vi har gjennomført tiltak for mer automatisk sporing og følging av skip langs norskekysten. Vi trapper opp oljevernet. Det er det avgjørende.
Per Sandberg (FrP) [11:05:59]: Det virker, ut fra svaret til statsministeren, som at det er der hvor Regjeringen har konflikt og er uenig, at man søker å få til dialog og samarbeid i Stortinget. Det kan jeg kanskje ha en viss forståelse for, når denne regjeringen slites i alle retninger i nesten samtlige saker.
Men jeg må få si at Fremskrittspartiet er særdeles fornøyd med at Regjeringen nå falt ned på at depotet på Fedje skal opprettes igjen, da vårt forslag, som allerede ligger til behandling i Stortinget, går ut på det. Så det er vi fornøyd med.
Et annet område som jeg synes er meget viktig, er det som går på kvalitetsrapportering for statlige investeringer. Det er et stramt regime i Finansdepartementet for investeringer over 500 mill. kr statlige midler. Det er nærmest umulig for Stortinget å få innsyn i disse kvalitetsrapportene, selv om man gang på gang prøver på det. Hvilken hensikt og hvilken agenda har Regjeringen med å unnlate å komme med denne type rapporter til Stortinget?
Statsminister Jens Stoltenberg [11:07:09]: Jeg er tilhenger av størst mulig åpenhet. Jeg kjenner ikke til kvalitetsrapporteringen på prosjekter over – var det…
Per Sandberg (FrP) [11:07:19]:500 mill. kr.
Statsminister Jens Stoltenberg [11:07:20]:Ja, 50 eller 500, eller hva det er – jeg kjenner ikke til hvordan det håndteres i forhold til offentlighet og Stortinget. Men generelt sett har vi en offentlighetslov, og vi har en informasjonsplikt overfor Stortinget. Denne regjeringen er opptatt av å følge opp det også når det gjelder investeringsprosjekter.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Siv Jensen.
Siv Jensen (FrP) [11:07:46]: Jeg synes mange av statsministerens forsøk på svar i dag beviser at Regjeringen og statsministeren ikke er interessert i å svare på spørsmål fra opposisjonen, men heller å gå til angrep. Det så vi senest nå i spørsmålet fra Ketil Solvik-Olsen, om hva Regjeringen ønsker å gjøre i forbindelse med Kårstø. Istedenfor å svare på det spørsmålet kom statsministeren med en sammehengende lekse med usannheter om Fremskrittspartiet.
Så sa statsministeren: «Jeg er tilhenger av størst mulig åpenhet.» Hvorfor i all verden vil da ikke statsministeren gå i bresjen for å frigi en hemmeligstemplet rapport fra Kystverket, som dreier seg om oljevernberedskapen langs hele kysten? Dette er et spørsmål som kystbefolkningen er opptatt av, som Stortinget er opptatt av – ja, som de aller, aller fleste er opptatt av. Hvorfor i all verden skal ikke den rapporten kunne tilflyte offentligheten, slik at også Stortinget kan få se grunnlaget for at Regjeringen nå plutselig har kommet til at man skal gjenopprette depotet på Fedje, som er en god beslutning?
Statsminister Jens Stoltenberg [11:08:53]: Jeg anstrenger meg til det ytterste for å svare på de spørsmål som representantene stiller i denne spørretimen. Men det som preger en del av spørsmålene, er at først angriper man Regjeringen – man legger mange premisser – og så har man et spørsmål helt på slutten. Da tar jeg meg den frihet både å kommentere angrepene og å svare på spørsmålet som kommer til slutt.
Når det gjaldt spørsmål fra Fremskrittspartiet om gasskraftverk, viste jeg til at Fremskrittspartiet har stemt imot Kyoto-avtalen – det er en viktig informasjon som undergraver Fremskrittspartiets argumentasjon for kvotehandel. Så svarte jeg når det gjaldt gasskraftverk, nemlig det som er svaret, at nå har vi fått en rapport fra NVE for å se på både kostnader og teknikk i Kårstø-prosjektet, og så skal vi fremme en sak for Stortinget når vi er ferdig med det.
Når det gjelder oljevern, har Regjeringen satt i gang et arbeid med å trappe opp oljevernberedskapen. Vi har endret farleder – lagt dem lenger ut – slik at det er lengre avstand til kysten. Vi har styrket den elektroniske overvåkningen av skip, og vi har nå også besluttet at vi skal omgjøre den beslutningen den forrige regjeringen gjorde, om å nedlegge oljeverndepotet på Fedje. Vi vil gjøre det vi lovet i valgkampen – innfri enda et valgløfte, som denne regjeringen gjør i alle saker – ved å sørge for at vi får økt oljevernberedskap.
Når det gjelder rapporten, har jeg bedt fiskeriministeren se på den. Så får vi komme tilbake til om den kan offentliggjøres.
Presidenten: Jan Tore Sanner – til oppfølgingsspørsmål.
Jan Tore Sanner (H) [11:10:24]: Når vi har en flertallsregjering, er det spesielt viktig at Regjeringen er seg bevisst viktigheten av åpenhet. Man får med en flertallsregjering ikke den samme flombelysning av beslutningsprosessen som det man får med en mindretallsregjering, hvor beslutningene i større grad tas her i Stortinget.
I går ble det kjent at en representant fra Forsvaret ikke fikk delta i debatten i Tabloid. Det bidrar til at vi får en mindre opplyst debatt når de som sitter med fagkompetansen, ikke får delta i debattene. Det er også kjent at Regjeringen ikke ønsker fullt innsyn i skolenes resultater, ved at man langt på vei stengte Skoleporten. Det begrenser åpenheten.
Mitt spørsmål knytter seg til om statsministeren nå vil avklare nedover i systemene at det vil være mulig for representanter fra Forsvaret, som et eksempel, å kunne delta i debatter, slik at man får en faglig basert og opplyst åpen debatt.
Statsminister Jens Stoltenberg [11:11:32]:Jeg gjentar og understreker på nytt at jeg er for åpenhet. Vi ønsker også å praktisere mer åpenhet der det er mulig i forhold til både dokumenter, deltakelse og informasjon. Så er det noen dokumenter og noe informasjon som må unntas offentlighet. Det gjaldt for den forrige regjeringen, og det gjelder for den nåværende regjeringen.
Når det gjelder debatten i Tabloid, kjenner jeg ikke til hva som skjedde før programmet, og hvilke vurderinger som der ble gjort, om noen ble forhindret fra å delta eller ikke. Derfor vil jeg være veldig varsom med å kommentere en slik enkeltsak og en enkelt situasjon som har oppstått før Tabloid, før jeg har satt meg bedre inn i den saken.
Presidenten: Hans Olav Syversen – til oppfølgingsspørsmål.
Hans Olav Syversen (KrF) [11:12:22]: Tidligere i dag har det vært spørsmål knyttet til norsk innsats i Afghanistan, og det har tidligere vært litt uklart for opposisjonen hvorvidt vi har fått anmodninger fra NATO. Så også på det punktet kunne det være behov for en større åpenhet fra Regjeringens side.
Vi i Kristelig Folkeparti er interessert i å bidra for å få en levende politisk debatt også i Stortinget, men samtidig ser vi at det er tegn til en økende flertallsarroganse.
Helse Øst og Helse Sør blir slått sammen uten at man har noe særlig diskusjon med landets parlament. Målsettingen om full barnehagedekning, som jo Stortinget har vedtatt, ser ut til å kunne bli endret med noen prokuratorgrep fra departementets side. Og det er ingen særlig vilje til å diskutere tjenestedirektivet med Stortingets organer før man er absolutt nødt til det.
Vil statsministeren og Regjeringen ta noen grep for å hindre en tiltakende flertallsarroganse?
Statsminister Jens Stoltenberg [11:13:30]: Jeg ønsker ikke å være arrogant. Jeg ønsker å lytte og å ha dialog, og i viktige saker har vi hatt dialog med Stortinget. Jeg nevnte pensjon og statskirke, og jeg nevnte også Kristelig Folkeparti og statsbudsjettet.
Noen ganger er jeg litt usikker på hva man mener med at vi ikke informerer, f.eks. om vi har fått anmodning fra NATO, som lå til grunn i spørsmålet. Utenriksministeren sa i redegjørelsen i går:
«Norge mottok 5. februar i år en konkret anmodning fra NATOs øverskommanderende om å stille med ytterligere militære bidrag i form av Hercules transportfly, F-16 jagerfly eller en spesialstyrkeavdeling.»
Det var henvendelsen. Vi sa nei til Hercules, og vi sa nei til F-16, men vi sa ja til spesialstyrkeavdelingen. Så har vi også gjort det helt klart at det er uaktuelt å sette den inn sør i Afghanistan, eller utenfor Kabul-regionen. Det har utenriksministeren understreket, det har jeg understreket, og det har forsvarsministeren understreket. Så disse styrkene skal settes inn i Kabul, de skal ikke tas ut av Kabul-regionen.
Når det gjelder alle andre spørsmål, er vi opptatt av dialog, også i forhold til tjenestedirektivet.
Presidenten: Lars Sponheim – til oppfølgingsspørsmål.
Lars Sponheim (V) [11:14:56]: Det er en kvalitet ved det norske demokrati i forholdet mellom storting og regjering at det er Regjeringens apparat, departementene og embetsverket, som også representerer kunnskapsbasen for politikkutforming for opposisjonen. Ved skiftende regjeringer og opposisjon har det alltid vært slik at det kan stilles spørsmål, man får et faglig grunnlag for å utforme en politikk, og man kan ha tillit til at det alltid blir gjort uten politisk siling og med et høyt kvalitetsnivå, som vi vet norsk embetsverk står for.
Vi har i det siste sett konturer av at presise svar, som kan kreve faglige spørsmål og ekspederes videre av ulike statsråder, har begynt å få en polemisk karakter, hvor en ikke gir de faglige innspillene, men nærmest går til polemiske motangrep. Vi har i Venstre sett oss nødt til å sende et brev til Presidentskapet hvor en påtaler dette overfor statsministeren og ber ham bevirke at statsrådene fortsetter denne gode tradisjonen i å formidle nødvendig fagbasis.
Vil statsministeren, siden vi oppfatter situasjonen slik, bevirke det og skjerpe det inn overfor sine statsråder?
Statsminister Jens Stoltenberg [11:16:02]: Jeg vil forsikre meg om at de svar som går til Stortinget, er faglig vel fundert, er gode svar og gir Stortinget det beslutningsgrunnlaget man ønsker, og som man har krav på. Jeg mener, som representanten Sponheim, at det er en viktig kvalitet ved det norske samfunnet at både posisjon og opposisjon kan forholde seg til det samme embetsverk, den samme faktabeskrivelse og den samme virkelighetsforståelse som embetsverket i Norge formidler, både til storting og regjering. Så det er vi helt enige om.
La meg også bare føye til – siden det henger sammen – at når det gjelder tjenestedirektivet, er ikke det en sak som Regjeringen prøver å unnslå. Vi har sendt det ut på bred høring, og så kan alle delta i denne debatten. Og når høringen er over, så kan vi oppsummere og drøfte med Stortinget konklusjonene.
Presidenten: Dermed er den muntlige omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.