Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens
kontor om at følgende statsråder vil møte
til muntlig spørretime:
Kristin Halvorsen
Erik Solheim
Sylvia Brustad
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes om å reise seg. –
Vi starter da med det første
hovedspørsmålet, fra representanten Harald T.
Nesvik.
Harald T. Nesvik (FrP) [10:03:05]: Jeg vil få lov til å stille
et spørsmål til helse- og omsorgsministeren.
Vi har i den senere tid sett mange eksempler
på at eldreomsorgen i norske kommuner ikke
fungerer tilfredsstillende. Vi har en rekke eksempler
som her kan nevnes, og som tidligere har vært oppe. Hver
eneste gang man tar opp disse sakene, får man til svar
at dette er kommunenes ansvar, og at man fra Regjeringens side
har sørget for at kommunesektoren har fått tilført
svært mange milliarder kroner.
Man må jo si at man har satt ny rekord
i Sula kommune. Der åpnet man et eldresenter på fredag,
og på tirsdag sier rådmannen i sitt
budsjettforslag at dette senteret skal legges ned, eventuelt
at andre tiltak innenfor omsorgssektoren
må reduseres for finansiering av kommunebudsjettet.
Dette er svært alvorlig, og det er et stort problem
for kommunene.
Jeg har følgende spørsmål
til statsråden: Hvorfor er det slik at virkelighetsforståelsen
av hva man har tilgjengelig til eldreomsorg i kommunene, er så vidt
forskjellig fra det som regjeringsmedlemmer gir uttrykk for? Når
det gjelder de mange nye milliarder man viser til, ser det ikke
ut til at kommunene har tilgang til de samme milliardene som Regjeringen
hevder at den tilfører. Kan statsråden gi en begrunnelse
for dette?
Videre har jeg følgende spørsmål:
Hvorfor kan det ikke være slik at man også innenfor
eldreomsorgen kan være villig til å se
på finansieringssystemet? Hvorfor er det slik at man til
enhver tid sier at finansieringssystemet skal ligge fast – vi
vil prøve å flikke på et allerede eksisterende system?
Statsråd Sylvia Brustad [10:05:01]: La meg først få si at noe
av det som er blitt avdekket gjennom media den siste uka om at eldre
er plassert på lager, i trimrom osv., er uverdig, og det
er sjølsagt uakseptabelt. Jeg syns det blir enda
verre når det faktisk er slik at det står ledige
rom på samme institusjon. Dette skjønner jeg nå blir
rettet opp, og det skulle bare mangle!
Når det så gjelder spørsmålet
om hva Regjeringa gjør generelt i forhold til eldreomsorgen,
er det slik at denne regjeringa sa én ting veldig klart
da vi overtok regjeringsmakta, og det var at vi ville slutte å gi
skattelettelse til de rikeste menneskene i landet, fordi vi heller
ville styrke fellesskapsløsningene. Noen av de
fellesskapsløsningene er ikke minst i kommunene, ikke
minst med hensyn til eldre, og derfor har vi så langt i
den tida vi har hatt ansvaret, styrket kommuneøkonomien.
Det er faktisk beviselig at svært mye av de pengene – heldigvis – er
kommet de eldre til gode.
Men vi skal videre, for sjøl om mye
er bra, er ikke alt bra. Det betyr at vi må gjøre
mye mer med innhold, kvalitet og kompetanse, men vi må også bygge
flere plasser. Det er grunnen til at Regjeringa fra neste år – som
representanten kjenner til – foreslår et nytt øremerket
tilskudd for å bygge flere sjukehjem og omsorgsboliger
som det er svært stort behov for.
Når eldre mennesker trenger
heldøgns pleie og omsorg, har de rett til det, og da er
det kommunenes plikt å sikre det, enten i sjukehjem,
hjemme hos dem sjøl eller i omsorgsbolig. Jeg
vil heller ikke utelukke at det er behov for å tydeliggjøre
det lovverket vi har, i enda større grad, og
derfor arbeider også Regjeringa nå med
en ny, felles helse- og sosiallov.
Harald T. Nesvik (FrP) [10:06:52]: Nå hørte vi den samme svarfrasen
som man hører veldig ofte.
Da stiller jeg meg spørsmålet:
Hvorfor skal det være annerledes når
det bl.a. gjelder finansiering av barnehagesektoren,
enn det skal være når det gjelder finansiering
av omsorgssektoren, for at syke mennesker skal kunne ha rett
til en plass når de faktisk har behov for det? Nå er
det jo slik – i hvert fall så vidt man har kunnet
se i media – at man sender på høring
et forslag om at man skal ha en juridisk rett til barnehageplass.
Jeg har ikke sett et eneste sted at helse- og omsorgsministeren
har tatt initiativ til øremerkede tilskudd
innenfor eldreomsorgen til en juridisk bindende
rettighet, slik at dersom man har behov for en sykehjemsplass, skal
man få det. For her slår faktisk kommuneøkonomien
inn, og man har ikke de gode rettighetene som
gjør at man får det når man har behov
for det.
Jeg vil stille følgende spørsmål
til helse- og omsorgsministeren: Vil helse- og omsorgsministeren
nå i hvert fall ta et initiativ til å sørge
for at samtlige kommuner i dette land har en skikkelig liste som
viser hvor mange det er i den enkelte kommune som har behov for
en sykehjemsplass?
Statsråd Sylvia Brustad [10:08:00]: Fylkesmennene i hvert fylke har etter
sitt beste skjønn foretatt en gjennomgang i forkant
av den omsorgsmeldinga som Regjeringa la fram, av hvilke behov det
er når det gjelder sjukehjemsplasser og omsorgsboliger.
Det er bakgrunnen for at Regjeringa har foreslått at det
fram til 2015 må bygges om lag 12 000 flere slike plasser,
og vi kommer til å følge den utviklinga nøye.
Så er det jo ikke slik som
representanten Nesvik sier, at vi bare svarer med fraser.
Nei, vi gjør noe. Vi gjør veldig mye på denne
sektoren. Jeg har sagt veldig tydelig fra om at eldre
som trenger heldøgns pleie og omsorg, har rett til å få det etter
dagens lovverk. Jeg har også på vegne
av Regjeringa sagt veldig klart: Vi vil gjøre det lovverket enda
tydeligere. Men vi gjør enda mer, for vi gir
penger. I motsetning til den regjeringa som representanten Nesvik og
hans parti støttet, har vi angitt en helt annen retning
når det gjelder penger til kommunene, og det er faktisk
de som må gi tilbudet til hver enkelt i kommunene. Derfor
er kommuneøkonomien
så veldig viktig.
Så er det heller ikke riktig
som representanten Nesvik sier, at vi ikke øremerker
tilskudd. Jo, vi foreslår nettopp et eget øremerket
tilskudd for å få bygd flere plasser fra neste år.
Presidenten: Det blir fire oppfølgingsspørsmål – først Inge
Lønning.
Inge Lønning
(H) [10:09:22]: Jeg vil anta at diskusjonen om kommuneøkonomi,
skattepolitikk og finansieringssystemer er til liten glede for de
eldste blant de eldre som har akutte behov her og nå.
Derfor vil jeg gjerne stille et helt konkret
spørsmål. Vi vet at det er én lege
pr. 180 sykehjemspasienter i Norge. Det er én lege
for annenhver pasient i alminnelige sykehus. Hittil har ikke
statsråden kommet opp med noe annet svar på dette
enn å sette de aller yngste og mest uerfarne legene til å ta
ansvaret for de eldste og aller mest vanskeligstilte pasientene.
Vil statsråden ta et initiativ i forhold til
Kommunenes Sentralforbund når det gjelder å tilrettelegge
lønns- og arbeidsvilkår for leger i sykehjem,
slik at det blir tilnærmet det samme som den karrieren
man kan regne med hvis man velger å jobbe i høyspesialiserte
sykehus? Egentlig burde man gå mye lenger og gjøre
det mer attraktivt, men det kan jo være en begynnelse å likestille
de to.
Statsråd Sylvia Brustad [10:10:29]: Jeg er helt enig med representanten Lønning
i at det er en stor utfordring å skaffe
nok leger til våre sjukehjem. Det er ingen tvil
om at når situasjonen er slik at om lag 80 pst.
av våre brukere som i dag bor på sjukehjem,
er demente og i gjennomsnitt har mellom seks
og sju ulike diagnoser, så trengs det mer utdannet personell, ikke
minst leger.
Det er også bakgrunnen for
at Regjeringa har foreslått at vi må høyne
innsatsen når det gjelder leger, med over 50 pst. i løpet
av kort tid. Så er det flere måter å gjøre
det på. Vi har nær dialog med KS og
Legeforeningen om det, og vi skal ha flere møter, men jeg
mener at det forslaget, som jeg skjønner representanten
Lønning er uenig i, nemlig det at vi pålegger
leger som er i turnus, også å ha praksis
ved sjukehjem, er et av flere virkemidler for å få flere leger
til å søke jobb ved sjukehjem etterpå.
Når det gjelder spørsmålet
om lønnsvilkår, vet jo representanten Lønning
veldig godt at det er det ikke vi som står her
og bestemmer. I hvert fall ønsker ikke
Regjeringa å mene sterke ting om det. Det er
en sak mellom partene i arbeidslivet. Men det vi er opptatt
av, er sjølsagt rammebetingelser for øvrig, som dreier
seg om arbeidsvilkår, veiledning mv.
Presidenten: Laila Dåvøy – til
oppfølgingsspørsmål.
Laila Dåvøy (KrF) [10:11:46]: Jeg har også i de senere
ukene fått flere henvendelser fra ulike kommuner om reduksjon
i helsetilbudet til eldre, og om reduksjoner på en del
sykehjem. Det bekymrer meg, for det er de sykeste syke
eldre dette vil gå ut over. De sykeste eldre
har mellom seks og syv diagnoser hver, og de har behov
for kompetansepersonell i stor grad. Like fullt er det
300 kommuner i Norges land som mangler kompetanseplaner med
hensyn til hvordan de skal løse problemet
med kvalifiserte ansatte. Og kun én av fem kommuner har
i det hele tatt noen som helst tanker om hvordan
dette skal gjøres. Det må settes konkrete mål, etter
min mening, for hvordan kompetanseproblemet skal løses
i sykehjemmene og i hjemmetjenesten.
Statsråden viser til nye årsverk
i kommunene. Hvor mange av disse vil bli kvalifiserte, og hvordan
vil statsråden sikre at disse nye kompetansepersonellstillingene treffer
de sykeste syke eldre?
Statsråd Sylvia Brustad [10:12:53]: Denne Regjeringa lovet at vi skulle få 10
000 nye årsverk inn i denne sektoren i løpet av
2009. De tallene vi har så langt, viser at vi – hvis
det ikke skjer noe helt spesielt – sannsynligvis kommer
til å overoppfylle det målet. Vi har sagt en ting som også er
veldig viktig, og det er at det i hovedsak skal være
med utdanning. Det er nettopp ut fra de ting som representanten
Dåvøy her beskriver. Vi har jo sagt veldig klart
at vi vil utdanne enda flere. Vi vil helt konkret
kvalifisere 12 000 av dem som allerede er i sektoren, til f.eks. å bli
fagarbeidere, for vi trenger mange flere fagarbeidere, sjukepleiere
og leger i denne sektoren.
Representanten Dåvøy, som
representerer Kristelig Folkeparti, og regjeringspartiene
er nå også i en dialog om hvordan
vi kan konkretisere dette enda mer, og hvor også alle
de andre partiene er invitert. Jeg
har forventninger til at vi også gjennom det samarbeidet
skal komme til enda mer konkrete ting også når
det gjelder kompetanse, til beste for de sjukeste eldre
i vårt land.
Presidenten: Gunvald Ludvigsen – til oppfølgingsspørsmål.
Gunvald Ludvigsen (V) [10:14:01]: Krisa i eldreomsorga har vi jo blitt mint
på til stadigheit i den siste tida, og statsråden
var sjølv inne på det tidlegare. Ekstra ille er
det når vi nokre stader eigentleg ikkje manglar
pasientrom, men kommunane har ikkje råd
til å ta dei i bruk, og det finst ikkje folk.
Det er ei utfordring å skaffe nok personell
til dei stadig fleire eldre.
Eg vil berre slå fast at Venstre
ikkje trur på at øyremerking og lovfesting
er saliggjerande for å få ei skinande eldreomsorg.
Vi har øyremerkt barnehagesatsinga, noko eg trur
er eit godt eksempel på at det kan
bli for mykje øyremerking, og då ender det med,
som vi har sett no, at eldreomsorga taper.
Det er slik at sjukehusa er pressa økonomisk,
og ofte skriv dei ut pasientar, ikkje minst
eldre, for tidleg, vi får altså for tidlege utskrivingar
og for raske returar – vi får skytteltrafikk mellom
statleg og kommunalt omsorgsnivå. Så eldreomsorg
er eit samansett problem – noko er
kommunens ansvar og noko er statens. Kor er det statsråden vil
bruke den moglegheita ho har til styring, for å gjere situasjonen
betre?
Statsråd Sylvia Brustad [10:15:12]: Regjeringa har på flere områder
varslet at vi vil styrke innsatsen, og vi har allerede vært inne
på en del av det. Det dreier seg om innholdet,
altså kvaliteten, det å ha nok mennesker som har tid
til å ta seg av dem som trenger pleie og omsorg, enten det
er i sjukehjem, i omsorgsboliger eller hjemme hos seg sjøl.
Det dreier seg om å styrke dagtilbudet, det som også er
med på å gjøre livet verdt å leve,
som i mange kommuner gjennom en del år dessverre
er blitt kuttet kraftig. Det dreier seg om å øke
kompetansen, slik at vi greier å ta høyde for
at flere faktisk er sjukere og sjukere, bl.a. fordi vi lever lenger – og
det siste er jo veldig bra. Og det dreier seg om plasser,
og der har Regjeringa, som sagt, fremmet forslag om et nytt tilskudd.
Så mener jeg at representanten
Ludvigsen peker på en veldig viktig utfordring, og det
er samhandlinga mellom sjukehus og sjukehjem. Der jobber
vi veldig tett med Kommunenes Sentralforbund. Bare ett
konkret eksempel: Akershus universitetssykehus har opprettet
en telefon som alle sjukehjem i Akershus kan ringe til
når de er usikre på om en pasient bør
inn på sjukehus eller ikke. Det viser seg at
mange av dem vil få hjelp ved å være
på sjukehjemmet, og dermed slipper å bli lagt
inn på sjukehus. Det betyr at det også er ganske
enkle grep som skal til for å forbedre samhandlinga.
Presidenten: Vigdis Giltun – til oppfølgingsspørsmål.
Vigdis Giltun (FrP) [10:16:34]: Vi hører nok en gang statsråden
forsvare den målsettingen som Regjeringen har om kun å bevilge
rammeoverføringer til kommunene. Vi hører nok
engang at hun snakker om at det skal bygges 12 000 nye sykehjemsplasser
og omsorgsboliger til eldre. Det er helt feil. Regjeringen har sagt
at tilskuddet til sykehjemsplasser og boliger skal gå til
eldre, men det skal også gå til psykisk
utviklingshemmede, til boliger innen psykiatrien og rusomsorgen
og til andre typer boliger. Det er kun 6 000 av de 12 000
plassene som er beregnet på eldre.
Når det snakkes om 10 000 nye stillinger
til eldreomsorgen i kommunene, er det også direkte
feil. En veldig stor andel av de stillingene går til helt
andre brukere enn eldre. Det er en kjensgjerning at eldre
i dag har ganske alvorlige problemer
med å få den hjelpen de skal ha av kommunene .
Hvordan vil statsråden sørge for å skille
ut det som går til eldre, og det som går til andre
pleietrengende, så vi kan se hvor stort behovet er for
sykehjemsplasser og mer omsorgstjenester til de eldre?
Statsråd Sylvia Brustad [10:17:42]: Det er ingen tvil om at mange av de nye årsverkene
som har kommet i kommunene siden vi overtok, vil komme eldre
mennesker til gode. Det samme gjelder antallet plasser. Men jeg
er noe overrasket over at Fremskrittspartiet ikke
i det hele tatt ser ut til å være
opptatt av at det også finnes mennesker i vårt
land med psykiske lidelser, kreft og annet som gjør at
de også trenger et sted å bo, og som også gjør
at de trenger pleie og omsorg. Men det får vi bare
ta til etterretning.
Så har jeg når det gjelder
Fremskrittspartiets ordning, som skal være så mye
bedre, lyst til å si: Vi har ikke tru på en
ny byråkratisk ordning som gjør at vi må ha
vedtak på vedtak. Slik jeg forstår at Fremskrittspartiet ønsker å ha det,
betyr det f.eks. at har du vært inne på kontoret
og fått et vedtak om hva slags hjelp du trenger, og er
så uheldig å falle på veien
ut, så må du inn igjen for å få et
nytt vedtak om mer hjelp. Dette er et utrulig byråkratisk
system, og det vil overhodet ikke, slik vi ser det, bli noe bedre
for dem som faktisk trenger hjelp, enten det er eldre eller yngre
brukere. Vi har tru på et system der det beste
tilbudet blir til i samarbeid med brukeren og
de ansatte i hver enkelt kommune.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Jan Tore Sanner (H) [10:19:00]: Mitt spørsmål går til
finansministeren.
Det er mye som går bra i Norge, også innenfor
det økonomiske området. Samtidig vet vi at innenfor
mange sektorer står det norske samfunn overfor
store utfordringer. Vi har akkurat hørt om svikt og mangler
innen eldreomsorgen. Vi vet at helsekøene nå har
begynt å vokse. Det er utfordringer
innen barnevernet, veibyggingen og også skole-
og kunnskapssektoren. Oppgavene er så store at det er viktig å mobilisere
både offentlig sektor, privat sektor og frivillige og ideelle
organisasjoner. Dette er innenfor finansministerens
ansvarsområde, fordi det dreier seg om hvordan
vi utnytter ressursene i samfunnet vårt.
Nå skal jeg ikke anklage
finansministeren for å bryte sine løfter,
for på dette området ser vi at Regjeringen og de
rød-grønne partiene gjør
akkurat hva de har lovt, nemlig konsekvent å velge offentlige
løsninger og langt på vei velge bort private løsninger
og frivillige og ideelle organisasjoner. Dette gir brukerne et dårligere
tilbud. Vi ser at Regjeringens ideologiske briller, eller
ideologiske skylapper, gjør at brukerne må betale
en pris. Helsekøene vokser, bl.a., ifølge Helsedirektoratet,
fordi Regjeringen velger bort private løsninger. Vi ser
innen barnevernet at barnevernsinstitusjoner er truet
av nedleggelser eller må legge ned, fordi Regjeringen
konsekvent velger å prioritere offentlige løsninger.
Vi ser at Regjeringen øker skatten på privat kapital,
samtidig kommer de løpende med et statlig fond. Er det
slik at Regjeringens ideologiske skylapper og dogmatiske holdning
på dette området gjør at man er villig
til å betale en pris, nemlig et dårligere tilbud
til pasientene, til dem som trenger omsorg og et bedre
tilbud?
Statsråd Kristin Halvorsen [10:21:14]: Det er riktig, som representanten Sanner sier,
at vi har tro på at de viktigste både
velferds- og utdanningsoppgavene skal skje i regi av offentlig
sektor. Det er fordi vi mener vi har bedre styring med
og bedre tilgang til den type tjenester hvis
de ikke privatiseres. Det er et klart skille mellom
den forrige regjeringen og vår regjering på det.
Men det betyr ikke at vi mener at f.eks. frivillige
organisasjoner og ideelle organisasjoner ikke har en plass
i forhold til det tilbudet som skal gis. Tvert imot tror vi at veldig
mange kommuner har mye mer å hente ved å samarbeide
mer med frivillige organisasjoner enn det de har gjort, og at – la
meg ikke kalle det anbudshysteri – det ideologiske
valget av anbudsløsninger i mange kommuner nettopp
har ført til at den type samarbeid
har blitt skviset. Men den viktigste utfordringen
vi har, er arbeidskraft. Uansett hvordan vi snur og vender oss,
er det det som er den største utfordringen når
det gjelder oppgavene i både offentlig sektor og privat sektor.
Derfor er det en veldig viktig del av dette årets statsbudsjett,
og det vi må bestrebe oss på å få til enda bedre
framover.
Jan Tore Sanner (H) [10:22:38]: Selvsagt er det slik at også en
rød-grønn regjering gir noe plass til frivillige og
ideelle organisasjoner. Men mitt poeng er at plassen blir mindre
fordi Regjeringen har gått fra den mer pragmatiske holdningen Høyre
har til samarbeid mellom offentlig
og privat sektor. Høyre ønsker ikke
en storstilt privatisering verken innenfor kunnskap,
helse eller omsorg. Vi ønsker et samarbeid mellom
offentlig og privat sektor for å mobilisere alle gode
krefter. Det er der vi ser at Regjeringen har tatt på seg sine
ideologiske skylapper.
La meg ta to helt konkrete eksempler. Innenfor
helsevesenet ser vi nå at helsekøene
vokser, bl.a. fordi Regjeringen velger bort private alternativer.
Dette er ikke mine ord, men det sier
en direktør i Helse- og sosialdirektoratet. Vi ser at veibygging
har gått raskere der man satser på OPS, Offentlig
Privat Samarbeid. Men også det har Regjeringen
lagt på is fordi man ikke ønsker å trekke
private inn. Man ønsker utelukkende å satse
på offentlige løsninger.
Statsråd Kristin Halvorsen [10:23:46]: La meg gå til det siste først.
Vi har en stor mulighet til å gjennomføre veiutbygging
og store infrastrukturprosjekter mer effektivt enn det som har vært
gjort, bl.a. under tidligere regjering, og det er samferdselsminister
Navarsete klart i gang med. Men vi har ikke behov for å lage
privatiserte låneprosjekter i forbindelse med samferdsel,
fordi det i utgangspunktet ikke er penger vi mangler.
Det er i utgangspunktet arbeidskraft vi mangler for å få gjennomført
de prosjektene vi gjerne vil, og det betyr også at
kostnadene blir betydelig høyere.
Når det gjelder helsesektoren, er
det også der kamp om arbeidskraften. Nå er
jo lengden på køene ett spørsmål,
et annet spørsmål er hvor lenge folk står
i de køene. Det viktige for oss er å sikre
at vi har et offentlig helsevesen som har den arbeidskraften man
trenger, og som kan tilby de tjenestene som pasientene har behov
for, så raskt som mulig. Det er ingen tvil om at en storstilt
oppmuntring til flere private løsninger
vil bety at mye av den kompetansen som vi trenger for å få et
offentlig helsevesen til å gå rundt, går
andre steder.
Presidenten: Det blir fire oppfølgingsspørsmål – først
representanten Christian Tybring-Gjedde.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:25:13]: Behov for arbeidskraft i privat sektor burde være
en kjærkommen mulighet til å foreta strukturendringer
i offentlig forvaltning.
Venstresiden oppfattet vekst i offentlig sektor
som et middel til å bøte på arbeidsledighet
på 1960-, 1970- og 1980-tallet. I dag er problemstillingen
motsatt. Hvorfor velger ikke Regjeringen da å redusere
antall ansatte i offentlig administrasjon
og byråkrati, slik at man kan frigjøre arbeidskraft
som privat sektor trenger, og som vil medføre en verdiskaping?
Det kan jo være at privat sektor kan gjøre
ting bedre, og kanskje det er ting offentlig sektor overhodet ikke
burde gjøre. Konsekvensen av dagens politikk er jo at stadig
færre sysselsatte i privat sektor må finansiere
stadig flere ansatte i offentlig sektor. Vil Regjeringen foreta
seg noe med dette? Budsjettet som er fremlagt, viser nemlig at det
blir stadig flere ansatte i offentlig byråkrati og administrasjon.
Statsråd Kristin Halvorsen
[10:26:17]: Jeg synes dette er en veldig ensporet måte å se
offentlige ansatte på.
Nå la jeg jo merke til hva som var
Fremskrittspartiets angrep på Regjeringen i forrige
spørsmål, der det dreide seg om å få nok
hender til å gjøre jobben innenfor
eldreomsorgen. Hva er det? Det er offentlig ansatte. Det er folk vi
trenger. Det er ikke byråkrati – det
er nettopp folk vi trenger for å gi de eldre
i Norge et skikkelig tilbud.
Jeg er helt uenig i Fremskrittspartiets
inngangsport her, nemlig at man ser det slik at det er privat sektor
som bærer resten av Norge. Privat sektor er avhengig av å ha
en offentlig sektor som fungerer. Den er avhengig av barnehageplasser,
den er avhengig av folk som kan være på jobb uten å være
bekymret for foreldre som ikke får
den pleien de trenger. Vi har et sterkt ønske
om å bygge ut den delen av tjenestetilbudet. Så er
det selvfølgelig sånn at vi hele veien
skal se på om det er ting vi kan gjøre på lurere
måter, og om det er unødvendig byråkrati.
Men å ha som en overskrift at man ønsker å redusere
antall ansatte i offentlig sektor, er jeg helt uenig i.
Det er dårlig for næringslivet.
Presidenten: Ingebrigt S. Sørfonn – til
oppfølgingsspørsmål.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:27:34]: Me er verkeleg bekymra, for me ser kimen av
dårlegare vilkår for frivillig sektor, og me treng
frivillig sektor. Me treng denne floraen av både
frivillige aktørar, private bedrifter og offentlege verksemder.
Dette treng me òg i næringslivet, for omtrent
to av tre norske bedrifter er familiebedrifter. Dei står
for ca. 40 pst. av den samla verdiskapinga. Men denne floraen kan
lett forvitra, for mange av desse bedriftene står framfor
eit generasjonsskifte, og det er for mange ei økonomisk
kneik å koma over. Dette er kvardagsbedrifter
som ikkje badar i luksus.
Kristeleg Folkeparti har i lang tid
arbeidd for fritaking av arveavgift ved generasjonsskifte i familiebedrifter
viss neste generasjon driv i minst ti år. Det er òg
sett fram eit Dokument nr. 8-forslag om dette.
Mitt spørsmål til finansministeren,
viss ho eit augneblikk legg retorikken til sides, er: Kan dette vera
eit nøkternt, treffsikkert og praktisk utgangspunkt for å løysa
ei krevjande utfordring, ei utfording som òg er beskriven
i Soria Moria-erklæringa?
Statsråd Kristin Halvorsen [10:28:43]: Vi har jo kommet denne problemstilling som
Sørfonn tar opp her, noe i møte, fordi vi har
laget en gunstig ordning for hvordan man ved overtakelse
av familiebedrifter skal få betalt arveavgiften. Det er
en ordning med rentefrihet over sju år – en mulighet
som vår regjering har gjennomført. Så ser jeg
at Kristelig Folkeparti ønsker å gå lenger.
For oss har det vært viktig å få til
en mye mer rettferdig innretning av formuesskatten. Det er bl.a.
derfor vi i neste års statsbudsjett foreslår at
aksjer skal verdsettes 100 pst. og ikke ha den rabatten
som vi har nå. Så bruker vi de pengene vi får
inn der, til å lette formuesskatten i bunnen. Det betyr
at 180 000 personer slipper å betale formuesskatt neste år – i
forhold til dem som betalte i år. Halvparten av dem er
pensjonister. Det synes vi er en fornuftig framgangsmåte
når det gjelder den generelle overskriften over formuesskatten,
en mye mer rettferdig fordeling. Så jeg mener
vi har kommet denne problemstillingen med å overta familiebedrifter
godt i møte. (Presidenten klubber.) Jeg tror det kan ha
veldig uheldige fordelingsvirkninger om vi skulle gå videre etter
det som Kristelig Folkeparti foreslår.
(Presidenten klubber igjen.)
Presidenten: Presidenten minner om at når den røde lampen
slukker, da bør munnen lukkes!
Statsråd Kristin Halvorsen [10:29:58]: Ikke hvis man er engasjert, president,
men jeg skal skjerpe meg!
Presidenten: Dessverre er det slik
at reglementet tilsier at da skal man avslutte sitt svar.
Statsråd Kristin Halvorsen [10:30:05]: Jeg lover å slukke engasjementet!
Presidenten: Lars Sponheim – til oppfølgingsspørsmål.
Lars Sponheim (V) [10:30:08]: Finansministeren er også leder
i Sosialistisk Venstreparti, og kommer til Stortinget som finansminister
og blir møtt av en borgerlig opposisjon
som beskylder henne for å statliggjøre Norge. Staten
overtar flere produksjonsmidler, fellesskap blir stat, det blir
mindre frivillige og private fellesskap, osv. Svarene
er ikke veldig klare.
Dette undrer meg: Hvorfor skinner ikke
finansministeren og SVs leder som en sol, retter ryggen
og sier: Jeg lykkes med å sosialisere Norge sakte,
men sikkert. Hvorfor gjør ikke finansministeren
og SVs leder det?
Statsråd Kristin Halvorsen [10:30:47]: Jeg skinner som en sol!
Det har aldri vært SVs politikk
at staten og det offentlige skal overta alt – og alt eierskap.
Det har vært SVs politikk at vi skal ha en balanse, men
at vi selvfølgelig skal bruke den muligheten
vi har som statlig eierskap gir, til å sørge for
at vi har nasjonal forankring
av viktig verdiskaping i Norge. I en stadig
mer globalisert og internasjonalisert økonomi er eierskapet
nøkkelen. Derfor er det bra at vi har et stort innslag
av offentlig og statlig eierskap i norsk næringsliv, men
det har aldri vært SVs politikk at all næringsvirksomhet
skal eies av det offentlige. Så vi er veldig
godt fornøyd med denne balansen. Sponheim kan føle
seg helt trygg på at det fortsetter å være
en balanse i dette!
Presidenten: Inge Lønning – til
oppfølgingsspørsmål.
Inge Lønning
(H) [10:31:44]: Hvis presidenten tillater meg å gi
et godt råd når det gjelder å få statsråder
til å holde taletiden, kunne presidenten overveie å ta
i bruk samme språkbruk som den spanske kongen pleier å bruke ved
slike anledninger!
Jeg hadde egentlig tenkt å rette oppfølgingsspørsmålet til
helseministeren, men skal la nåde gå for rett
og rette det til finansministeren.
Jeg la merke til at finansministeren nevnte
barnehagene som eksempel på offentlig
sektor. Det forbløffet meg litt. Dette er det eneste området
hvor både SV og hele Regjeringen har
oppgitt sin allergi mot private og satser alt remmer og tøy
kan holde, på private utbyggere og drivere av barnehager.
Det er muligens fordi finansministeren har gjort sitt politiske
liv avhengig av akkurat det.
Hvorfor fortsetter man
da med allergien når det gjelder f.eks. – for å ta
et nærliggende eksempel – de
600 mill. kr som skal bringe folk raskere tilbake i arbeid? I går
hørte vi en krangel mellom NAV-sjefen og NHO-sjefen
om hvem som har skylden for at de pengene ikke blir brukt. Skylden
har ganske enkelt Regjeringens allergi mot å bruke
den private kapasitet i helsevesenet.
Statsråd Kristin Halvorsen [10:32:55]: Jeg vet ikke om Inge Lønning
vil være spanskekongen eller anbefaler presidenten å være
spanskekongen, og at jeg skal være Chavez …
Inge Lønning
(H) [10:33:02]: Det var det siste!
Statsråd Kristin Halvorsen [10:33:03]: Ja, jeg kan prøve å komme
i samme oppildnede stemning!
For det første må jeg
si om barnehagesektoren: Privat og privat – det er ikke
et ideologisk korstog for å privatisere barnehagene. Det
er rett og slett slik at man gjennom statlige bevilgninger også har
benyttet seg av privat sektor for å få til full
barnehagedekning. Jeg har selv vært med på å sette
i gang en privat barnehage – ikke av ideologiske grunner,
men fordi kommunen aldri var i stand til å tilby meg
den plassen som mine unger trengte. Så vi har ikke noen
allergi mot dette, men vi mener at det ikke
er spesielt hensiktsmessig. Vi mener at det
viktigste er at vi klarer å få til
en opprusting av den offentlige velferden. Kommunene bruker ca.
58 milliarder kr av sine penger til eldreomsorg. Det er
veldig bra. Den økningen vi har hatt i omsorgen, har stor
betydning. Det betyr også at vi må fortsette
med dette.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Laila Dåvøy
(KrF) [10:34:12]: Jeg har et spørsmål til
helseministeren.
De private ideelle sykehusene står
i fare for å gå konkurs på grunn
av en pensjonsbombe. Ett eksempel blant mange
nevner jeg: For Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen
vil kostnadene bli så uhåndterlige at styret for
sykehuset vil måtte reise spørsmål
om det er grunnlag for videre drift. 120 000 innbyggere som dette
sykehuset betjener, kan miste sitt helsetilbud.
De offentlige sykehusene kan drive
videre ved å unnta uforutsette pensjonskostnader fra resultatkravet,
noe de private ideelle sykehusene ikke kan gjøre.
Bondevik II-regjeringen fant en løsning for 2003
da tilsvarende problemer oppstod, nemlig en
ordning med likviditetslån fra regionale
helseforetak til de private ideelle sykehusene. Løsningen
den gangen ble godt mottatt av sykehusene. Men det har vist seg
at disse lånene som sykehus fortsatt betaler
på, er meget tunge å håndtere innenfor
driftsbudsjettet. Å gjenta dette nå blir helt
feilslått.
Som aksjeselskaper må private ideelle
sykehus drive ansvarlig. Å ta opp ytterligere
likviditetslån, slik Regjeringen foreslår i salderingsproposisjonen,
er rett og slett ikke mulig. Sykehusene har
heller ikke egenkapital nok til å håndtere
dette selv, og konkursfaren er altså overhengende.
Hva vil statsråden gjøre
for å forhindre konkurser i 2007?
Statsråd Sylvia Brustad [10:35:57]: Det er ingen tvil om at det er en alvorlig
og – jeg vil også si – bekymringsfull
situasjon ved en del av de private ideelle sjukehusene.
Det er også en grunn til at vi allerede har hatt
møter med representanter for dem, for å se på hvordan
situasjonen egentlig er. Det er møter vi skal
videreføre – la meg uttrykke meg på den
måten.
Så er det slik at vi med den tida
vi har til disposisjon nå før jul, har lagt inn
det som representanten Dåvøy viser til, at vi
gir dem adgang fra neste år til å ta opp likviditetslån for å håndtere
situasjonen neste år. Det er også viktig å si at
vi er klar over situasjonen, og at vi også har
varslet i den samme proposisjonen at vi fra Regjeringas side
vil komme tilbake til dette, senest i revidert nasjonalbudsjett.
Det gjelder situasjonen både i de regionale
helseforetakene og sjølsagt også i de
private ideelle sjukehusene. Vi er, som sagt, oppmerksom på dette,
jeg er klar over det, og vi jobber veldig raskt med denne saken.
Det er det svaret vi har å gi pr. i dag.
Laila Dåvøy (KrF) [10:37:06]: Statsråden svarer egentlig ikke
på hvordan hun har tenkt å løse dette.
Den økonomiske situasjonen for de private ideelle
sykehusene er helt annerledes i 2007 enn den var tidligere,
da man fant denne løsningen første gang.
Det er helt avgjørende at denne saken
nå løses på kort sikt. At de må ta
opp uhåndterlige likviditetslån i 2007 og så gå inn
i 2008 uten å vite hvordan de økte
utgiftene skal håndteres videre, er etter min
mening en svært dårlig behandling av sykehus
som gjør en offentlig tjeneste. De kan ikke vente
til revidert nasjonalbudsjett, slik jeg har forstått det,
før de finner en løsning. Og det Regjeringen foreslår
i salderingsproposisjonen, er absolutt ingen løsning.
Mitt spørsmål til oppfølging
er: Er Regjeringen, på bakgrunn av de møtene man
har hatt og skal ha, villig til å finne en reell
løsning for de private ideelle sykehusene ved
behandlingen av salderingsproposisjonen, som nå ligger
i Stortinget?
Statsråd Sylvia Brustad [10:38:13]: Jeg registrerer at det som Regjeringa har
foreslått i vår proposisjon i dag, ikke
er egnet, ifølge representanten Dåvøy,
men var egnet da Dåvøy selv satt i regjering.
Men det er nå så – la nå det ligge.
Jeg vil bare gjenta: Jeg tar denne
situasjonen, Regjeringa tar denne situasjonen, på det største
alvor. Det er klart at vi er avhengig av de private ideelle sykehusene
i vårt totale helsevesen for å gi pasientene et
best mulig tilbud og for at de skal vente kortest mulig tid, men
det har ikke vært mulig å gi helt klare
svar på hva vi kan gjøre, i løpet av
den korte tida vi har hatt til disposisjon. Derfor har
vi allerede innledet møter, og jeg vil understreke at Regjeringa sier
at vi kommer tilbake senest i revidert
nasjonalbudsjett. Jeg kan ikke si når vi kommer
tilbake, men jeg vil forsikre at vi jobber veldig raskt og nøye
med denne saken.
Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Harald
T. Nesvik.
Harald T. Nesvik (FrP) [10:39:11]: Hvis presidenten tillater det, vil jeg gjerne
stille oppfølgingsspørsmålet til finansministeren
i denne saken.
Vi har nå sett at det ikke bare
er de private ideelle sykehusene som sliter med økte
pensjonskostnader, men også de offentlige sykehusene,
helseforetakene, får en ekstraregning neste år
på 2,2 milliarder kr. Jeg håper at finansministeren ikke
ble overrasket da disse tallene kom, for de kommer som en konsekvens
av både lovverk og det som skjer i helseforetakene.
Spørsmålet mitt til finansministeren
er følgende: Hvorfor har man ikke tatt dette
med pengebruken med i statsbudsjettet for neste år, både
når det gjelder de private og de offentlige? Og: Når
man har fått denne regningen, hvorfor har man ikke
kommet til Stortinget med en egen proposisjon om saken, slik at
man kan se den reelle pengebruken for neste år, og at man ikke
fordekker disse utgiftene?
Statsråd Kristin Halvorsen [10:40:18]: Grunnen til at Stortinget ikke tidligere
er orientert om denne situasjonen, er at denne kunnskapen og disse
opplysningene har kommet til oss nå, og vi har orientert
Stortinget så fort vi hadde oversikt over situasjonen,
nemlig i forbindelse med nysalderingsproposisjonen.
Nå er dette en situasjon
som er utløst av hvordan regnskapsloven er å forstå i
forhold til Stortinget, sånn at det i utgangspunktet ikke
påvirker driften av sykehusene, men det er selvfølgelig
noe som vi må løse i forhold til hvordan vi håndterer
sykehusenes regnskapsmessige situasjon. Dette har vi nå lagt
fram i forbindelse med nysalderingsproposisjonen, og vi kommer til å følge
opp den situasjonen.
Presidenten: Inge Lønning – til
oppfølgingsspørsmål.
Inge Lønning
(H) [10:41:19]: Det hadde nå vært fristende å stille
oppfølgingsspørsmålet til bistandsministeren,
men det blir nok til helseministeren.
Helse- og omsorgskomiteen var i fjor på besøk
ved Lovisenberg Diakonale Sykehus. Det er et sykehus som
har meget god orden i sin økonomi, og som har klart også å finansiere
sin egen utbygging på en forbilledlig måte. Et av
komitemedlemmene stilte direktøren spørsmålet: Hvordan
henger det sammen at dette privatdrevne sykehuset, som formelt er
et heleid aksjeselskap med en stiftelse bak, alltid klarer å holde
orden på økonomien, mens de offentlige sykehusene
nesten aldri klarer det? Han svarte: Det har en meget
enkel forklaring: Vi kan gå konkurs – det kan ikke
de.
Nå er situasjonen meget
prekær, slik som Laila Dåvøy skisserte,
for noen av de store private sykehusene. Derfor er mitt
spørsmål til statsråden: Vil statsråden – jeg
hadde nær sagt – kunne garantere at hun vil avklare
dette spørsmålet overfor disse sykehusene
tidligere enn mai måned til neste år, altså i
revidert nasjonalbudsjett? Hun sa «senest i revidert nasjonalbudsjett»,
og jeg håper at hun kan bekrefte at avklaringen vil skje
tidligere.
Statsråd Sylvia Brustad [10:42:39]: Jeg gjentar at jeg er klar over at dette er
en alvorlig situasjon. Vi trenger disse sjukehusene som gjør
en stor innsats for mange pasienter. Jeg er klar over at det også for
en del av dem er en ganske prekær situasjon.
Det ligger i det at vi sjølsagt jobber med det, med det
som utgangspunkt. Vi jobber hurtig, men jeg kan ikke i
dag si noe annet enn det jeg har sagt, og som Regjeringa har varslet
i den proposisjonen som kom forrige fredag: Vi kommer
tilbake til Stortinget når vi har forslag til en løsning,
og det er senest i revidert nasjonalbudsjett.
Presidenten: Gunvald Ludvigsen – til oppfølgingsspørsmål.
Gunvald Ludvigsen (V) [10:43:18]: Vi er jo vane til store tal når det
gjeld sjukehussektoren, og vi er etter kvart blitt vel
vane med stadige meldingar om enorme underskot i helseføretaka.
Vi har fått ein rapport frå Riksrevisjonen
for 2006 som slår fast at det er milevis mellom
dei politiske signala frå statsråd Brustad
og departementets evne til å styre økonomien
i dei statsåtte helseføretaka.
Sist torsdag opplyste helse- og omsorgsministeren
i ei opa høyring at helseføretaka, inklusiv
dei private ideelle institusjonane med avtale med helseføretaka,
ville gå på ein kjempesmell på 3,2 milliardar
kr i år og 2,2 milliardar kr neste år i auka
pensjonskostnader. Opplysningane blei altså gitt den 5.
november, ein og ein halv månad før året 2007
ebbar ut. Dessutan veit vi at driftsbudsjetta til helseføretaka
vil sprekke med minst 1 milliard kr i forhold til balansekravet
i år.
Spørsmålet til statsråd
Brustad er: Betyr desse milliardoverskridingane i 2007
at helseføretaka framleis er utan økonomisk
styring?
Statsråd Sylvia Brustad [10:44:31]: Jeg tar sterk avstand fra at våre
sjukehus skal være uten økonomisk styring.
Vi snakker altså her om beløp på over
80 milliarder kr.
Så er det ingen tvil om at det er noen
utfordringer knyttet til å komme
i balanse, slik Stortinget har bestemt. For neste år vil
det dreie seg om om lag 1 milliard kr. Regjeringa har
foreslått et av historiens aller beste sjukehusbudsjett
for neste år. Vi snakker altså om om lag 1 pst.
av det totale budsjettet som sjukehusene har, som da er, kan vi
si, underskudd som de må gjøre noe med neste år.
Men det tar vi på alvor, og det vil også by
på en del utfordringer.
Når det så gjelder pensjonskostnadene,
er dette noe som ligger utenfor vårt herredømme,
fordi det handler om at sjukehusene må følge regnskapsloven – på lik
linje med andre. Vi presenterte dette for Stortinget så fort
vi hadde oversikt nok til å kunne gjøre det, i
en åpen høring forrige torsdag, og la
fram proposisjonen på fredag. De 3,2 milliarder kr i økte
utgifter for inneværende år har vi foreslått holdes
utenfor. Det er ikke mulig å ta inn det fra nå og
til jul. Når det gjelder de 2,2 milliarder kr som det er
snakk om for neste år, har vi sagt at det jobber vi med,
og det kommer vi tilbake til senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Gunnar Kvassheim (V) [10:45:50]: Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren.
Regjeringen hadde strategikonferanse i går,
og konkluderte med at miljøtrusselen er mye mer åpenbar
og omfattende enn den framstod som da Soria Moria-erklæringen ble
laget for to år siden. Regjeringen har derfor konkludert
med at det er bruk for en mer offensiv klimapolitikk. Det er synd
at ikke den strategikonferansen ble holdt før en
laget klimameldingen, men jeg håper at erkjennelsen av
at det er behov for en mer offensiv klimapolitikk, vil gi seg utslag
når vi skal forhandle om et klimaforlik på Stortinget.
Da Soria Moria-erklæringen ble laget
for to år siden, feiret SV som en stor seier
at det står der at gasskraftverket på Kårstø skal
renses i 2009. Nå vet vi at det løftet ikke vil
bli holdt. Det er høyst uklart når gasskraftverket
på Kårstø vil bli renset – imens
står det for et årlig utslipp på 1,2
millioner tonn CO2. Regjeringen skal nå ta stilling
til hvem som skal betale for disse utslippene, for noen
må betale. Det er fornuftig, for gjennom å sette
en pris på utslippene gjør en det også mer
lønnsomt å rense. SV og Venstre har
vært tilhengere av og samarbeidet for å styrke forurenser
betaler-prinsippet.
Og mitt spørsmål til bistandsministeren
er: Kan han garantere og forsikre Stortinget om at når
en nå skal legge rammevilkårene for gasskraftverket
på Kårstø, som øker de årlige
utslippene av CO2 i Norge med 2 pst., vil Regjeringen
legge til grunn forurenser betaler-prinsippet?
Presidenten: Statsråd Erik Solheim – i
egenskap av miljøvernminister – vær så god!
Statsråd Erik Solheim [10:47:39]: La oss nå først ikke
glemme at det denne regjeringen gjør når det gjelder Kårstø,
er å rydde opp i de problemer som er
skapt av en tidligere regjering hvor hr. Kvassheim hadde meget gode kontakter – for å si
det på den måten. Vi vil sende ut et høringsnotat
om kvotereserven i nær framtid, i løpet av meget,
meget kort tid, men jeg kan ikke forskuttere nå hva det
vil innebære.
Når det gjelder det litt større
bildet, er det riktig, etter min oppfatning, at vi gikk
inn i en miljøpause hvor alle partier
i bunn og grunn sov – jeg mener Fremskrittspartiet sov
fullstendig, noen partier var slumrende, og
SV og Venstre var vel de mest våkne. Alle
partier var inne i en lang pause hvor altfor lite
skjedde, fra Gro-epoken tidlig på 1990-tallet, utover 1990-tallet
og fram til denne regjeringen overtok. Selv Soria Moria-erklæringen
var ikke tøff nok på dette punktet.
Det har kommet en masse ny erkjennelse nå, videre. Den
erkjennelsen lå til grunn for klimameldingen, men det er
kommet ny erkjennelse også etter klimameldingen,
senest denne uken, da FNs klimapanel la fram sin sluttstatusrapport.
På basis av dette har vi en absolutt åpen holdning
til en dialog med opposisjonen i Stortinget. Den dialogen
kan ikke være på basis av at
vi har rett i alt og opposisjonen tar feil i alt. Det må være en
dialog på basis av gi og ta. Men selv når
klimaforlik forhåpentlig er etablert, betyr ikke
det sluttstreken for dette. Klimaspørsmålet er
nå etablert som den internasjonale hovedsak de
nærmeste årene, som en svær sak i norsk
politikk. Det vil komme masse ny forskning og kunnskap også i årene
som kommer. Dette er noe som må skje fortløpende,
rullerende og forbedret på basis av den stadig nye kunnskapen
som kommer inn.
Gunnar Kvassheim (V) [10:49:35]: Det vi trenger i klimaarbeidet, er mindre
historiefortelling og mer politisk handling. Men statsråden
tar feil når han klistrer Venstre til Kårstø-anlegget.
Venstre var med i en regjering som gikk av fordi en ikke
ville bygge gasskraftverk på Kårstø. Det
ble initiert av Stoltenberg I-regjeringen, altså statsrådens
sjef, i hans nye regjering.
Så til det som var hovedspørsmålet
mitt, som statsråden ikke kommenterer, nemlig
om han kan garantere at forurenser betaler-prinsippet skal legges
til grunn for utslippene på Kårstø-anlegget.
Statsminister Stoltenberg sa til Kanal 24 at gasskraftverkene
skal betale for hvert gram CO2 de slipper ut. Jeg hadde
forventet at en statsråd fra SV var like tydelig
og kunne konkludere på samme måte i
Stortinget. Kan vi risikere at den første store
beslutningen som den nye miljøvernministeren tar, er å gi
gasskraftverket på Kårstø gratis
utslipp, og at staten tar regningen, i motsetning til det man gjør
for mye annen industri?
Statsråd Erik Solheim [10:50:41]: Det vi arbeider med her, er å finne
en overgangsordning for hvordan et gasskraftverk, som både
representanten Kvassheim og jeg har vært skeptisk til hele
tiden, skal innpasses i et nytt og, tror jeg, mye tøffere
kvotesystem i årene framover. Hvorvidt det er
gratiskvoter eller man kjøper disse kvotene,
er ikke det avgjørende spørsmålet
sett fra en miljøsynsvinkel, i og med at det uansett er
en sterk tilskyndelse til å redusere. Kvotene kan jo omsettes
på en børs og gi inntekt. Men la nå det
spørsmålet ligge.
Vi skal legge fram en høringsuttalelse
om dette i nær framtid. Da blir det rik anledning til å diskutere
det. Så er jeg enig med representanten Kvassheim i at vi
nå må få diskusjonen over på hva
vi gjør framover. Det må være på basis
av den nye synteserapporten fra klimapanelet, som gir – hva
skal man si – den autoritative, vitenskapelige, internasjonale
oppsummering av hva som er status. Det bør være
en vekker for storting, for regjering, for det norske sivile
samfunn, for Kirken – for alle.
Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Ketil
Solvik-Olsen.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:52:03]: Jeg vil gjøre oppmerksom på at
det er ingen her som stiller spørsmålet ja eller
nei til FNs klimapanel. Det er ikke det denne debatten
går på, og det var ikke det Gunnar Kvassheim ønsket å få vite.
Spørsmålet her er: Hva er den konkrete politikken
som skal føres i Norge, tatt i betraktning at Kristin Halvorsen
på Soria Moria sa at 15 års strid om gasskraftverk
var avsluttet med den rød-grønne regjeringen?
Hva består da politikken av? Det er seks uker til nyttår.
Direktørene ved gasskraftverket på Kårstø vet ennå ikke
hva slags rammebetingelser de har å forholde seg til etter
1. januar. Får de en ekstraregning på 200 mill.
kr ved at de må betale for alle kvotene selv, eller
får de konkurransebetingelser lik dem man har i EU, slik
Fremskrittspartiet mener? Man må ha
likeverdige rammebetingelser. Men spørsmålet er:
Hva sier Regjeringen? Klimakvoteloven forutsetter at kvotereserven
som avsettes, skal tildeles gasskraftverk som baserer seg på CO2-rensing, eller
som er høyeffektive varmekraftverk. Kårstø er ikke
et høyeffektivt varmekraftverk. Vil statsråden
si at det er basert på CO2-rensing?
Statsråd Erik Solheim [10:53:08]: Jeg kan bare gjenta det jeg sa i
svaret til Gunnar Kvassheim, at vi vil sende ut på høring
et forslag til presisering av klimakvoteloven på dette
punkt i meget nær framtid. Da vil vi kunne ta den debatten.
Vi kan ikke ta debatten før dette har vært
ute på høring.
Presidenten: Line Henriette Holten Hjemdal – til oppfølgingsspørsmål.
Line Henriette Holten
Hjemdal (KrF) [10:53:34]: Forurenser betaler-prinsippet er et grunnleggende
prinsipp for Kristelig Folkeparti. Regjeringspartiene,
Venstre og Kristelig Folkeparti er
enige om at kvotereservene bare skal gå til nye
gasskraftverk med CO2-håndtering. Det prinsippet
ble fastsatt i denne sal i vår. Det prinsippet må vi
se igjen i høringsnotatet som Regjeringen nå jobber med.
Det som er viktig, er at vi går fra
prinsippene over til konkret handling. Det er slik at
CO2-utslippene fra Kårstø tilsvarer
utslipp fra 460 000 biler fram til vi får på plass
en CO2-rensing. Det er sådd tvil om framdrift
og også om oppstart av fullskala rensing på Kårstø og
Mongstad. Mitt spørsmål er: Når vil Kårstø og
Mongstad ha CO2-rensing?
Statsråd Erik Solheim [10:54:35]: Som representanten sikkert forstår,
er det ikke mulig for meg å gi en eksakt dato
for når dette vil skje, men målsettingene som
er gitt av Regjeringen på dette området, er meget
klare, og vi vil ha absolutt fullt trykk for å nå dem.
Hvis representanten tillater en kommentar til
forurenser betaler-prinsippet: Problemet med
det notatet som opposisjonen leverte til Regjeringen for bare noen
få uker siden, var at det ikke var spor av forurenser
betaler-prinsippet i notatets 61 punkter. Jeg tror at en viktig
del av dialogen om klimameldingen i Stortinget må være
at vi i større grad får det slik at de som forurenser,
betaler for å rydde opp i forurensingene. Det er en rekke
områder der det vil være
potensial for den diskusjonen i debatten mellom
opposisjon og regjering om et klimaforlik.
Vi kan ikke bare pøse ut
penger til alle gode formål, heller ikke
til miljøområdet, selv om det ligger mitt hjerte
nær å gi mye til alt riktig når det gjelder
miljø. Vi må også ha penger
inn igjen, og da er det rimelig at forurenser betaler for oppryddingskostnadene.
Presidenten: Lars Sponheim – til oppfølgingsspørsmål.
Lars Sponheim (V) [10:55:49]: Vi får ta klimaforhandlingene når
den tid kommer. Jeg mener jo at det er forurenser betaler-prinsippet
som bærer disse kravene.
Siden dette også er litt
miljø- og klimahistorie, husker jeg godt tilbake til midt
på 1990-tallet da daværende representant Solheim
og jeg gikk rundt og var meget sinte – for å si
det slik – på Naturkrafts planer bl.a. om å bygge Kårstø.
Jeg husker at daværende leder Auke
Lont var en kar vi iallfall i den sammenhengen ikke likte
så veldig godt. Han sier i dag om dette:
«I min
periode fra 1994-1997 stod jeg for at den som
forurenser, skal betale. Ut fra det må en forurenser kjøpe
kvoter. Jeg så det heller ikke som noe problem. Lønnsomheten
går ned, men strømprisene ville gått opp
fordi kullkraftverkene måtte kjøpe enda
mer kvoter.»
Selv om de betaler for disse kvotene, vil det også være
slik at konkurrentene deres betaler enda mer
for kvotene. Jeg vet helt sikkert at statsråden slåss
alt han kan for dette miljøstandpunktet internt
i Regjeringen. Men så må han vise noen
prosedyresvar her i dag. Så mitt spørsmål
er ganske enkelt: Trenger jeg å ønske statsråden
lykke til?
Statsråd Erik Solheim [10:56:58]: Ja!
Lars Sponheim (V) [10:57:01]: Takk! Jeg trenger ikke mer, president.
Statsråd Erik Solheim [10:57:05]: Jeg ønsker alltid at Stortinget
skal ønske meg lykke til i de miljøstridene jeg
tar. Det er bare gledelig.
La meg legge til: Selv om Sponheim godt forstår
at jeg ikke har noe mer å si om kvotereserven
akkurat nå, er det én ting vi kan være
stolte av i fellesskap, og det er den kampen vi i mange år
førte mot gasskraftverk. Vi ville ha vært i en
mye bedre situasjon hvis dette ikke
hadde skjedd. Jeg er stolt av de leirene jeg deltok på i
Naturvernforbundets og Natur og Ungdoms regi. Sponheim kan være
stolt av en del av de standpunkt som ble tatt av Bondevik
I-regjeringen på dette området. Vi ville ha vært i
en bedre situasjon hvis dette ikke
hadde skjedd. Nå har det skjedd. Det vi nå står
overfor, er å finne et nasjonalt kompromiss om hvordan
vi løser den umiddelbare situasjonen her og nå.
Men det avgjørende er at vi etter 2012 kommer
inn i et langsiktig, forpliktende, internasjonalt kvotesystem der
prinsippet må være at den som forurenser,
betaler, og at det etter den tid ikke er unntak
og overgangsordninger.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:58:18]: Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren.
Regjeringen presset gjennom en klimakvotelov
ved utgangen av sommeren, sågar hadde de så mye
hast at Stortinget måtte forlenge sin sesjon.
Forrige spørsmålsrunde
viste at Regjeringen på ingen måte har
avklart hva klimakvoteloven faktisk skal inneholde, når
man seks uker før den skal tre i kraft, ikke
kan si hvilket prinsipp som skal ligge til grunn. Jeg forstår
at statsråden ikke kan si i detalj hva lovverket
vil si ord for ord, men at han ikke klarer å avklare
prinsippene, sier sitt om at dette egentlig er dårlig
forberedt. At høringsutkastet ikke engang er
ferdig seks uker før ikrafttredelse, sier litt om
hvor liten forutsigbarhet det er i den næringspolitikken
som føres.
Loven vil likevel utvilsomt
gi norsk industri en betydelig ekstraregning.
Tidligere miljøvernminister Bjørnøy anslo
ca. 560 mill. kr i året, eller 2,5 milliarder
kr i virkeperioden. Bedrifter står i fare for å bli
nedlagt. NorFraKalk i Sør-Trøndelag er ett eksempel.
Kårstø kan være et annet eksempel
hvis ikke Regjeringen tar til fornuft.
Det er ikke bare kvotekostnadene
som vil påvirkes. Strømprisene vil også bli
betydelig påvirket av den klimakvoteloven som både Norge
og EU skal gjennomføre. Energianalytikere antar at strømprisene
vil øke med minst 10 øre pr. kWh som følge
av CO2-kostnader for kullkraftverk. For kraftforbrukere
i Norge vil det bety en ekstraregning på minst
12 milliarder kr årlig. Prisøkningen skyldes altså CO2-kostnader
ved utenlandske kullkraftverk. Dette er jo et paradoks og oppleves
unektelig som urimelig for norske strømkunder,
som stort sett baserer seg på vannkraft – altså CO2-fri
kraft. Det er litt kullkraftimport, men med en mer effektiv energipolitikk
kunne en unngått dette. Strømkundene blir da ofre
for en feilslått energipolitikk og en misforstått miljøpolitikk.
Vil statsråden gjøre noe
for å hindre at norske strømforbrukere
får denne sjokkøkningen i strømpris som
følge av CO2-utslipp fra kullkraftverk i Europa?
Statsråd Erik Solheim
[11:00:26]: Hvis Solvik- Olsen skulle holde et innlegg
for å begrunne hvorfor Fremskrittspartiet ikke
er en aktuell partner i det forhåpentlige klimaforliket,
så kan han holde akkurat det innlegget som ble holdt her
nå. Det er å finne den ene begrunnelsen etter
den andre for hvorfor man ikke bør
gjøre noe på dette området, og det stikk
motsatte av hva Kvassheim og Sponheim tidligere anbefalte at vi
skulle gjøre. Det er ikke mulig å føre
klimaforhandlinger med noen som resolutt vil gjøre
klimaet verre og går imot ethvert fornuftig tiltak i praksis
på dette området, og med en borgerlig opposisjon
av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre
som har kommet med en del konstruktive forslag til hvordan vi kan
utvikle politikken på dette området.
Det er ikke mulig å tilfredsstille begge disse,
og vi ønsker en dialog nettopp med
den konstruktive borgerlige opposisjonen, ikke med Fremskrittspartiet.
Så toucher representanten inn på en
rekke spørsmål. NorFraKalk er en sak som nå ligger
i ESA, og vi vil avvente konklusjonen der.
Hvis jeg kan avslutte med å glede
Solvik-Olsen, siden vi hadde en disputt i går om biomembran,
så har vi nå vært i kontakt med gründeren
bak denne oppfinnelsen. Vi vil forsøke å møte
vedkommende i nær framtid og se om det er noe vi kan gjøre
for å hjelpe han gjennom systemet. Den første
tilbakemelding vi fikk, var at det ikke så mye er
spørsmål om penger som om andre ordninger
han kan trenge for å komme videre. Jeg håper i
hvert fall det kan være en gladnyhet til Solvik-Olsen.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:01:49]: Jeg stod egentlig her og ventet på svar
på spørsmålet. Dette var jo ikke et
argument mot klimakvoteloven som sådan. Spørsmålet er:
Hvordan skal vi hindre de utilsiktede
effektene som kun er en utgift for de norske strømkundene – en
utgift på 12 milliarder kr – når en tross
alt bruker CO2-fri kraft? Det var det spørsmålet
handlet om.
Statsråden burde visst at Fremskrittspartiet
har lagt fram en omfattende tiltaksplan med over 30 punkter om hvordan
vi ønsker å innfri Kyoto-avtalen, men
jeg tror ikke han har lest dokumentet. Dette er altså ikke
en debatt for eller imot Kyoto-avtalen, det er ikke
en debatt for eller imot å gjøre noe
for å redusere CO2-utslipp, men det er en debatt
om å gjøre det på en smartere måte
enn bare å lempe kostnader over på forbrukerne,
slik som Regjeringen gjør ved å innføre
en lov som flagger utslippene ut av landet, men ikke reduserer
dem globalt, fordi man gjør det umulig å drive
dette i Norge.
Så jeg spør en gang til:
Vil statsråden prøve å gjøre
noe for å hindre de utilsiktede
konsekvensene, at norske strømkunder må betale
for at det er CO2-utslipp på kontinentet?
Statsråd Erik Solheim [11:02:57]: Hvis vi nå får til det vi alle ønsker,
nemlig et velfungerende internasjonalt kvotesystem for karbon og
utslipp som har karbon i seg, vil det føre til en høyere
pris også på noe så verdifullt
som norsk strøm. En økt karbonpris internasjonalt
vil simpelthen gi en av Norges største ressurser,
vannkraft, større verdi. Det er i og for seg en utilsiktet
virkning, men det er ikke nødvendigvis negativt.
Det kan bidra til at vi også, nettopp fordi dette
er en så stor verdi for oss, begynner å husholde
bedre med den. Vi har vent oss til i Norge – det gjelder
meg selv, og jeg vil tippe det gjelder Solvik-Olsen også – ikke å være
så veldig nøye på bruken av
vår vannkraftressurs, vår elektrisitetsbruk, fordi
den har hatt en veldig lav pris. Så om prisen på denne
veldig verdifulle positive norske ressursen da skulle
stige noe, ja, da er det en utilsiktet virkning
av det som skjer internasjonalt, men det er i bunn og grunn også positivt,
for det vil få oss til å verdsette den høyere
og redusere bruken av den.
Presidenten: På grunn av tiden blir det to oppfølgingsspørsmål – først
Svein Flåtten.
Svein Flåtten (H) [11:04:17]: Mitt oppfølgingsspørsmål
går til finansministeren.
Solvik-Olsen var opptatt av strømsprisen,
som jo er en funksjon av hva som ble bygget ut av vannkraft. Det
har vært en strøm av småkrafteiere i
finanskomiteen denne høsten som har fortalt at de nye reglene
for grunnrentebeskatning vil ødelegge lønnsomheten
for eksisterende småkraftverk og hindre utbygging
av ny småkraft.
Hvis det er slik at man er opptatt av strømpris,
at man er opptatt av å bygge ut fornybar energi, miljøvennlig energi,
hvorfor er da det rette grepet å sørge for betydelige skatteøkninger
som gjør denne virksomheten ulønnsom?
Statsråd Kristin Halvorsen [11:05:14]: Hvis vi først skal si noen
ord om strømprisen, vil det jo være
slik at de som ønsker å bygge ut småkraftverk,
som en virkning av det som tidligere spørsmål
gikk inn på, er i nærheten av prosjekter som kan
gi enda bedre avkastning enn det de så for seg
tidligere.
Så til det forslaget som ligger i
statsbudsjettet. Nå legger finanskomiteen fram sin innstilling
i dag, og jeg vet at flertallet der ber om at man skal se nærmere
på rammebetingelsene for ny og fornybar energi. Men det
er altså ikke slik at disse forslagene til beskatning
når det gjelder småkraftverk, gjør at
tidligere lønnsomme investeringer blir ulønnsomme.
Grunnrentebeskatningen er innrettet mot en ekstraordinær
høy avkastning, fordi man benytter en felles naturressurs,
nemlig vannkraft. Og det er jo slik en grunnrentebeskatning skal
innrettes.
Line Henriette Holten
Hjemdal (KrF) [11:06:27]: Mitt oppfølgingsspørsmål
går til miljøvernminister Erik Solheim.
Med FNs klimapanels siste delrapport friskt
i minne er Kristelig Folkeparti opptatt av at
vi i Norge må bli flinkere til å effektivisere
bruken av strømmen vår. Vi har i en årrekke
vært velsignet med mye ren kraft, noe som gjør
at vi har sløst mye.
Det at strømprisene som følge
av CO2-avgiftene i Kyoto-avtalen nå vil øke
fra 1. januar, vil forhåpentligvis bidra til at vi blir
flinkere til energieffektivisering i husene våre, i næringslivet
og i det offentlige. Det er bra, og det har vi allerede sett tendenser
til. Men det er samtidig slik at de økte strømprisene
vil føre til økte inntekter hos energiselskapene
og deres eiere, som for det meste er staten og kommunene.
For å motvirke en eventuell misnøye
hos folk flest når prisene blir høyere, mener
jeg at satsingen på klimatiltak må være
tilsvarende høy som den merinntekten staten nå vil
få.
Da er mitt spørsmål: Vil
statsråden arbeide for at den forventede inntektsøkningen
fra offentlig eide energiselskap neste år går
til klimatiltak?
Statsråd Erik Solheim [11:07:48]: Jeg vet ikke om det er hensiktsmessig
med den typen direkte øremerking, men de to grunnleggende
resonnementene i representantens innlegg deler jeg fullt og helt.
Det å få en gradvis økt pris på energi,
selvsagt inkludert en så miljøvennlig energiform
som vannkraft, vil bare være positivt. Enhver
som har hatt en person fra Italia, f.eks., på besøk
hjemme, vet jo at vedkommende løper rundt i leiligheten
og skrur av hver eneste bryter før hun går ut,
for det er de vant til, mens vi har vært vant til, også midt
på sommeren, å la det hele bare
stå på fordi strømprisen har vært
historisk veldig, veldig lav hos oss.
Det er en fordel hvis vi venner oss til å spare,
og energieffektivisering er globalt sett et av de aller, aller,
aller viktigste tiltakene mot klimatrusselen.
Det er en tragedie at mange fattige land oppfatter dette som noe
vi rike har funnet på for å tyne dem.
Det har kommet fram på flere FN-konferanser. Energieffektivisering
har et enormt potensial. Da Kinas statsminister var i Japan kort
tid tilbake, kom det fram at Japan er seks–åtte
ganger så energieffektivt som Kina. Det viser hvilket enormt
potensial det er globalt i energieffektivisering.
Presidenten: Vi går til siste hovedspørsmål.
Inge Lønning
(H) [11:08:23]: Mitt spørsmål går
til helse- og omsorgsministeren. Etter min virkelighetsoppfatning
er helse- og omsorgstjenester, og det gjelder også velferdstjenester,
til for brukernes skyld. Den overordnede forpliktelse for oss politikere
er å sørge for at brukerne får kvalitativt gode
tjenester på det tidspunkt de har bruk for tjenestene.
Tidligere i dagens spørretime hørte
vi finansministeren levere et glitrende forsvar for det private
initiativ og for markedsmekanismen når
det gjelder omsorg for barn. Det satte jeg meget stor pris på.
Men da er det gåtefullt hvorfor den regjering finansministeren
er finansminister i, har skrevet inn i sin Soria Moria-erklæring
at når det gjelder helse- og omsorgssektoren, ønsker
man å bygge ned bruken av private tilbydere. Da må man
jo spørre: Hva er grunnen til det? Er det hensynet til
brukerne? Det kan det umulig være. Det må være
hensynet til noen ganske bestemte
ideologiske prinsipper, nemlig at disse tjenestene er til så å si
for offentlig sektors egen skyld og for det byråkratiske
system som administrerer offentlig sektor.
Vi har det siste året sett tallrike
eksempler på at innenfor
rehabiliteringsområdet arbeider private rehabiliterings-
og opptreningsinstitusjoner tyngre og tyngre
fordi de ikke får lov til å bruke
kapasiteten sin. Vi har sett at helsekøene det siste året øker
for første gang siden sykehusreformen, med 20
000 der hvor de de foregående årene i snitt har
minket med 20 000 – altså i realiteten en differanse
på 40 000 i løpet av ett kalenderår.
Vil helse- og omsorgsministeren ta konsekvensen av den tallenes tale
som nå er overtydelig, og begynne å legge til
grunn at også innenfor helse-
og omsorgssektoren er det hensynet til brukerne som skal veie tyngst?
Statsråd Sylvia Brustad [11:11:12]: Sjølsagt er det hensynet til brukerne
og pasientene som teller mest innafor helsepolitikken.
Det skulle bare mangle.
Så til representanten Lønnings
utsagn om at køene vokser. Ja, det er riktig at flere står
i kø, men det er jo ikke hovedproblemet. Den tida
de står i kø, er faktisk kortere nå enn
da vi overtok regjeringsmakta etter den regjeringa Høyre
satt i. En grunn til at flere står i kø, er jo
at vi stadig får flere behandlingsmuligheter, som gjør
at ting vi ikke kunne behandle før, kan vi behandle
i dag. Utfordringa er at mennesker skal stå der i kortest
mulig tid.
Så er det ikke riktig, det
bildet som representanten Lønning og andre representanter
fra det samme partiet prøver å skape
om at vi skal ha en allergi eller noe liknende mot private.
Nei, vi har et utstrakt samarbeid – og
et godt samarbeid, vil jeg si – med private ideelle. Det
gjelder sjukehus – vi har nettopp hatt en runde
om det – og det gjelder også private
rehabiliteringsinstitusjoner, som jeg er en iherdig tilhenger av. Ikke
minst vil ordninga Raskere tilbake føre til at
vi greier å fylle opp mange flere av dem også.
Det vi derimot har sagt, er at når
det gjelder private kommersielle, som vi også har
et godt samarbeid med, og som vi nå utnytter enda
mer, ikke minst gjennom ordninga Raskere tilbake, er det
viktig at vi også utnytter kapasiteten i det
offentlige. I Hedmark har vi nå et forsøk med
noe vi kaller pasienthjelpere. Det er rett og slett folk som i fire utvalgte
kommuner er ansatt for å hjelpe folk med å komme
fortere inn på sjukehus. Bare ved det grepet
kommer folk raskere inn. Det er først og fremst i offentlige
sjukehus. Det viser, sammen med mye annen dokumentasjon, at det
i deler av landet fortsatt er ledig kapasitet, også ved en
del offentlige sjukehus. Det må vi utnytte. Så skal
vi i tillegg ha et godt samarbeid, et utstrakt samarbeid, med private
ideelle – det har vi mye av – men også med
private kommersielle. Der kjører vi også noe
mer på nå, ikke minst i forhold til
ordninga Raskere tilbake.
Inge Lønning
(H) [11:13:08]: Det skulle bare mangle, sa statsråden,
og det er jeg hjertens enig i, men da må man jo spørre
nok en gang: Hvorfor har man da skrevet inn den setningen man har
skrevet inn i Soria Moria-erklæringen, og sagt i påleggs
form til de regionale helseforetakene,
at de skal trappe ned bruken av den kapasitet som faktisk finnes
både i private helseinstitusjoner og rehabiliterings- og
opptreningsinstitusjoner? Er dette budskapet Regjeringens budskap
fremdeles, eller har Regjeringen nå skiftet budskap,
noe jeg mener å kunne høre
ut av statsrådens svar, hvor hun nærmest omfavnet både
private ideelle og private kommersielle tjenesteytere? Regjeringen
må bestemme seg: Mener den
alvor med å pålegge nedtrapping av bruken av privat
kapasitet, ja, så kommer sykehuskøene til å fortsette å øke.
Det er bombesikkert, og det har statsrådens egen fagetat
sagt offentlig. Det er ikke troverdig å påstå at
det er det siste kalenderåret den medisinske
vitenskap har gjort så enorme fremskritt. Det fremskrittet
har pågått i alle år.
Statsråd Sylvia Brustad [11:14:21]: Jeg hører at representanten Lønning
nå sier at jeg skal ha påstått
at det er det siste kalenderåret at teknologien
har skutt fart. Det har jeg da aldri noensinne sagt. Jeg
har sagt at i løpet av veldig kort tid går teknologien
framover.
Jeg skjønner at det er leit for representanten
Lønning å høre at ventetida
nå er kortere enn da vi overtok etter at Høyre
satt i regjering. Det er faktisk også slik at
ventetida innafor svært mange områder
fra andre tertial i fjor til andre tertial i år også er
gått ned. Men vi er ikke fornøyd med
det, for vi skal videre. Så igjen: Problemet
er ikke at folk står i kø, for vi kan
behandle enda flere. Utfordringa er at de skal stå der
i kortest mulig tid.
Så vil jeg si: Vi har ikke
gitt noe styringsbudskap om at en ikke skal bruke
private rehabiliteringsinstitusjoner. Det står det ikke
noe sted. Det vi har gitt et styringsbudskap om, er at en når
det gjelder sjukehus, først og fremst skal utnytte de offentlige
sjukehusene. I det ligger også de frivillige,
de ideelle, for der er det i deler av landet ledig kapasitet. Så har
vi sagt at når det er gjort, skal en sjølsagt også benytte
private, kommersielle i den grad det er nødvendig av hensyn
til at pasientene skal komme raskest mulig til. Det er det som ligger
i det. Men det er kapasitet i det offentlige, og den bør
med respekt brukes, slik at vi utnytter de offentlige midlene på best
mulig måte.
Presidenten: Nå blir det bare to oppfølgingsspørsmål,
av hensyn til tiden – først Harald T. Nesvik.
Harald T. Nesvik (FrP) [11:15:45]: Det er riktig at fram til 2006 gikk køene
ned, men problemet til statsråden er
selvfølgelig det som har skjedd fra 2006 til 2007. Da har
den positive trenden en var inne i, snudd, og køene øker
alvorlig i Helse-Norge. Videre henvises det stadig nettopp
til perioden 2005–2007. Man kan med fordel nå begynne å bruke
2006–2007. Da ser man at køene har økt, og
ventetiden har økt.
Så sier statsråden
noe som det er lystelig å høre på,
og så får vi se hvorvidt det er riktig. Statsråden
sa følgende: Man skal først se hvilken kapasitet
man har i det offentlige, og hvis man ikke har kapasitet
der, skal man kunne bruke også kommersielle,
private sykehus. Da stiller jeg følgende spørsmål
til statsråden: Hva er akseptabel ventetid for en pasient?
Hvis en pasient står nærmere tre måneder
i kø, må det være fordi det ikke
er kapasitet i det offentlige helsevesenet. Vil helseministeren
sørge for at man da kan bruke private?
Statsråd Sylvia Brustad [11:16:53]: La meg først gjøre oppmerksom
på at 66 pst. av alle pasienter kommer inn på øyeblikkelig
hjelp, altså de kommer inn på dagen og på timen
hvis det er nødvendig. De som står i kø,
er gjerne pasienter som venter på planlagte operasjoner. Hvor
lenge det er akseptabelt å vente, vil sjølsagt
avhenge av hvilken lidelse det er. Det som er gledelig, er at oversikten
nå viser at det er de sjukeste menneskene – og
det skulle bare mangle – som nå kommer
raskest til. Det er jo slik vi ønsker at det
skal være.
Så kan jeg gjerne, som representanten
Nesvik sier, holde meg til tallene fra 2006 til 2007. Da er det
faktisk galt det som representanten Nesvik her sier, at ventetidene øker,
for det gjør de ikke. Ventetidene har gått ned
for de fleste, men køene øker. Men igjen: Det
kan da ikke være slik at vi gjør
det til et problem at når teknologien
går framover, kan vi behandle flere sjukdommer! Det er
mange som ikke hadde stått i køen hvis
vi ikke hadde hatt behandlingsmuligheter, og her kan jeg vise
til mange områder. Men ventetidene skal ytterligere ned. Ikke
minst har Regjeringa nå fremmet et nytt forslag om å få til
en særskilt ventelistegaranti for barn og unge
innenfor psykisk helsevern, for å nevne
ett eksempel.
Presidenten: Laila Dåvøy – til
oppfølgingsspørsmål.
Laila Dåvøy (KrF) [11:18:14]: Det er faktisk en realitet
at Regjeringen med sin politikk sørger for at private rehabiliteringsinstitusjoner
enten må avvikle eller redusere
antall plasser. Hvis vi henter tall fra Regjeringens egen strategiplan
for rehabilitering, står det der at det har blitt 4 500
færre opphold på disse institusjonene fra 2005
til 2006.
Så viser Regjeringen til – og
statsråden har også gjort det her i
sitt første svar – at ideelle private
rehabiliteringsinstitusjoner har fått avtaler gjennom ordningen
Raskere tilbake. Ja, det har de, men det kommer jo ingen pasienter der.
Vi kjenner til rehabiliteringsinstitusjoner som har fått avtaler,
men Raskere tilbake har ikke akkurat vært noen suksess.
Så de står der med tomme senger. Vi trenger mye mer
rehabilitering. Og om ikke pasienter som trenger rehabilitering,
står i kø – det er mulig at ikke
køene vokser – får de faktisk ikke
rehabilitering, for den rettigheten som de har etter loven,
er veldig dårlig ivaretatt, og det kjenner statsråden
til.
Hva skal vi gjøre, statsråd,
med dette store problemet?
Statsråd Sylvia Brustad [11:19:23]: Jeg er helt enig med representanten Dåvøy
i at vi trenger mer rehabilitering, vi er ikke i mål
når det gjelder det. Men det er også viktig å understreke
at det aller meste av rehabiliteringen i Norge i dag skjer
i våre sjukehus. Så skjer det i kommunene,
og mye mer må sannsynligvis også skje
i kommunene, for det er der folk bor. Og så har vi de private
rehabiliteringsinstitusjonene. Vi mener at de spiller
en viktig rolle.
Så er det riktig at det har vært noen
endringer. Det handler bl.a. om at det er mer oppmerksomhet omkring kvalitet,
og jeg går ut fra at vi er enige om at det er et poeng
at de som er i rehabiliteringsinstitusjoner, faktisk blir rehabilitert.
Det er dessverre litt varierende
kvalitet på noe av det tilbudet som har vært.
Jeg undrer meg over at representanten Dåvøy
nå feller en så negativ dom over ordninga Raskere
tilbake, for gjennom den er det en god del mennesker som er rehabilitert.
Det som også viser seg, er at det er mennesker
som ofte har mer sammensatte lidelser, som en ikke
kan knipse i fingrene av og gi ett tilbud. Det er ofte
et tverrfaglig tilbud, som krever en mye større innsats både
på sjukehus og i rehabiliteringsinstitusjoner. Men rehabiliteringsinstitusjonene
er nå i ferd med å fylles mer opp, ikke
minst gjennom den ordninga.
Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme, og
vi går over til den ordinære spørretimen.