Presidenten: Etter ønske frå finanskomiteen vil presidenten gjere framlegg om at debatten blir avgrensa til 1 time og 30 minutt, og at taletida blir fordelt slik på partigruppene: Arbeidarpartiet 30 minutt, Framstegspartiet 20 minutt, Høgre 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Senterpartiet 5 minutt og Venstre 5 minutt.

Vidare gjer presidenten framlegg om at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

- Det er vedteke.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:19:39] (ordfører for saken): Stortinget behandler i dag stortingsmeldingen om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2007, samt Regjeringens forslag til endrede betingelser for forvaltningen av Statens pensjonsfond for de kommende årene.

Samlet markedsverdi av Statens pensjonsfond pr. 31. desember 2007 var 2 136 milliarder kr. Dette fordeles med 2 018 milliarder kr i Statens pensjonsfond - Utland og 118 milliarder kr i Statens pensjonsfond - Norge.

Statens pensjonsfond - Utland oppnådde sitt dårligste resultat på fem år, med en negativ avkastning på 3,9 pst. Statens pensjonsfond - Norge oppnådde et resultat omtrent på gjennomsnitt for de siste fem årene, med en positiv avkastning på 9,8 pst.

Basert på nye fremskrivninger vil Statens pensjonsfond - Utland utgjøre ca. 3 500 milliarder kr innen utgangen av 2011, noe som er nær en dobling på tre og et halvt år.

Regjeringen foreslår fire konkrete endringer i investeringsstrategien for den videre forvaltningen av Statens pensjonsfond - Utland. Regjeringen foreslår

• å øke den mulige prosentvise eierandelen i ett enkelt selskap fra 5 pst. til 10 pst.

• å tillate kjøp av aksjer i bedrifter som planlegger børsnotering

• å investere inntil 5 pst. av kapitalen i eiendom, på bekostning av investeringer i statsobligasjoner

Videre foreslår Regjeringen at Statens pensjonsfond - Utland for fremtiden skal forholde seg til FTSEs indeks over hvilke land fondet kan investere i. Investeringer vil da kunne bli foretatt i 25 utviklede land, i 7 avanserte fremvoksende markeder samt i 16 sekundære fremvoksede markeder.

Samtlige fire endringer støttes av en samlet komite. Unntaket gjelder investering i eiendom, hvor Fremskrittspartiet, i tråd med tidligere forslag, ønsker å øke eksponeringen til 10 pst. av kapitalen.

Når det gjelder mulige endringer i fondets etiske retningslinjer, planlegger Regjeringen å fremme en egen sak for Stortinget våren 2009.

I stortingsmeldingen fremmer opposisjonen seks forslag. Ett forslag fremmes av Kristelig Folkeparti og gjelder forbud mot investeringer i tobakksprodusenter. Jeg regner med at representanten fra Kristelig Folkeparti vil utdype det mer fra denne talerstol. De øvrige fem forslagene fremsettes av Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiet deler Regjeringens observasjoner, at de store inntektene fra vår petroleumsvirksomhet gir Norge særlig frihet i den økonomiske politikken. Fremskrittspartiet er derfor overrasket over at Regjeringen kun i beskjeden grad har benyttet seg av denne friheten i de statsbudsjettene som har vært lagt frem for Stortinget. Ikke minst gjelder dette forhold knyttet til utbedring av landets infrastruktur, noe som vil ha bedret vilkårene og rammebetingelsene for konkurranseutsatt næringsliv i alle deler av landet, og derigjennom gjort Norge mindre avhengig av olje- og gassinntekter på sikt. Saksordføreren har imidlertid registrert at stadig flere partier og samfunnsaktører innser at Regjeringen gjennom det årlige statsbudsjettet ikke evner å bevilge tilstrekkelige midler til infrastruktur. Konsekvensen av dette er forslag om stadig nye infrastrukturfond. Fremskrittspartiet er svært glad for denne utviklingen, og ønsker velkommen etter! Fremskrittspartiet har også registrert at Regjeringens største bidragsyter, LO-leder Roar Flåthen, nå har snudd i spørsmålet knyttet til infrastrukturfond. Erfaringen har vist at når hovedsponsoren tenker høyt, så lyttes det på Arbeiderpartiets partikontor. Det vil derfor ikke overraske mye om Regjeringen velger å presentere Fremskrittspartis infrastrukturfond som sin egen idé i budsjettet for 2009. Fremskrittspartiet er imidlertid gjerne premissleverandør både for Regjeringen og de øvrige opposisjonspartiene, men det blir uansett noe tafatt når forslag først kritiseres for så å bli kopiert.

Fremskrittspartiet registrerer at Regjeringen utarbeider stadig nye formuleringer for hvorfor Statens pensjonsfond, i motsetning til pensjonsfond i alle andre land, ikke bør knyttes opp mot landets fremtidige pensjonsforpliktelser. Ingen i denne sal ville eksempelvis foreslått å opprette et infrastrukturfond som skulle finansiere Forsvaret, eller et utdanningsfond som skulle finansiere forskning på alternativ energi, men akkurat når det gjelder pensjonsfond, mener flertallet at dette fondet bør finansiere alle mulige oppgaver over statsbudsjettet. Fremskrittspartiet mener dette er uryddig, og vi gjentar derfor vårt tidligere forslag hvor vi ber Regjeringen fremsette et grunnlovsforslag om et Statens pensjonsfond som på sikt skal sikre folketrygdens medlemmers opptjente pensjonsrettigheter, basert på pensjonspremier fra medlemmer og arbeidsgivere samt fondsavkastning.

Fremskrittspartiet er enig med Regjeringen i at pensjonsfondet bør forvaltes med sikte på å oppnå høyest mulig avkastning innenfor moderat risiko, men mener Regjeringen ikke tilfredsstiller sin egen målsetting når den har valgt å øke eksponeringen i aksjer til 60 pst. av fondets kapital. Fremskrittspartiet mener imidlertid det er positivt at Regjeringen gjennom denne meldingen ønsker å spre risikoen på flere aktivaklasser, og at den slutter seg til et tidligere forslag fra Fremskrittspartiet om at Statens pensjonsfond også bør investere i eiendom.

Fremskrittspartiet mener imidlertid, som nevnt tidligere, at investeringer i eiendom på sikt bør utgjøre 10 pst. av fondets kapital, ikke kun 5 pst., og vi fremmer derfor forslag i tråd med dette.

I stortingsmeldingen kommer det frem at Regjeringen i sitt mandat for eiendomsinvesteringer vil stille krav om at forvalter skal delta aktivt i arbeidet som foregår internasjonalt med å utvikle særlige miljøhensyn. Fremskrittspartiet mener dette går langt utover hva som er rimelig å forlange av en forvalter, samtidig som det bryter med Regjeringens eget mål om at fondet skal oppnå høyest mulig avkastning innenfor moderat risiko.

Regjeringen innrømmer at de foreslåtte særreglene vil begrense tilgangen på dyktige eksterne forvaltere, og hevder sågar at dette kan bety at Regjeringen må revurdere beslutningen om å investere i eiendom. Dette viser at Regjeringens målsetting om høyest mulig avkastning innenfor moderat risiko kun er gyldig dersom denne målsettingen ikke kommer i konflikt med Regjeringens politiske målsettinger med fondet.

At Regjeringen ønsker å bruke folkets pensjonspenger politisk på denne måten, overrasker ikke, men at et konservativt og markedsvennlig parti som Høyre er med på ferden, er derimot mer oppsiktsvekkende.

Fremskrittspartiet registrerer at avkastningen på Statens pensjonsfond - Utland i 2007 var klart svakere enn resultatene de siste fem årene. Dette er ikke uventet sett i lys av uroen som toneangivende børser opplevde i løpet av fjoråret.

Fremskrittspartiet har også merket seg at dette i stor grad skyldes den relative styrkingen av den norske kronen. I motsetning til Regjeringen mener imidlertid vi at dette forholdet er avgjørende for verdiutviklingen av fondet. Selvfølgelig vil fondets kjøpekraft være uberørt for handel som foregår i utenlandsk valuta. Men kjøp av aksjer og obligasjoner er ikke et mål i seg selv for Statens pensjonsfond, det er kun et middel.

Avkastningen av Statens pensjonsfond - Utland skal finansiere velferd i Norge ved bruk av norske kroner. Svingninger knyttet til den norske kronen er kun irrelevant dersom Regjeringen ser for seg å bruke avkastningen av Statens pensjonsfond - Utland til anskaffelser i utlandet.

Fremskrittspartiet har imidlertid merket seg at Regjeringen ved tidligere anledninger har uttalt seg negativt til Fremskrittspartiets forslag om å etablere et eget utenlandsbudsjett til anskaffelser i utlandet til tross for at slike investeringer har minimal virkning på norsk innenlandsøkonomi.

Forvaltningskostnadene for Statens pensjonsfond var i 2007 totalt 1 783 mill. kr. Dette ligger nær opp til den øvrige grense på 0,1 pst. av fondets gjennomsnittlige markedsverdi. Dette er en økning på 33 pst. fra 2006. Som en kuriositet kan det jo nevnes at forvaltningen av Statens pensjonsfond kostet 480 mill. kr mer enn Regjeringen brukte over statsbudsjettet i 2007.

Fremskrittspartiet mener dette er en uklok disponering av det norske folks pensjonspenger, og vi mener at disse pengene i sterkere grad bør komme det norske kapitalforvaltningsmiljøet til gode. Fremskrittspartiet mener Norges unike tilgang på kapital bør oppfattes som et komparativt fortrinn, og at vi som nasjon bør utnytte dette bedre. For Fremskrittspartiet er dette en naturlig utnyttelse av våre naturressurser. Norge har bygget opp en betydelig olje- og gassindustri, og vi har videreutviklet en leverandør- og transportindustri knyttet til den samme råvaren. Vi omgjør i dag denne råvaren til kapital - og som statsråden var inne på tidligere, en ikke-fornybar ressurs til penger - men vi overlater altså til andre land å videreforedle kapitalen.

Fremskrittspartiet mener dette er en gammeldags, ja kanskje litt urnorsk tilnærming. Norge har de aller beste forutsetninger for å kunne bli ledende i Norden innenfor kapitalforvaltning, og det finnes ingen grunn til å overlate en slik rolle til Sverige. Erfaringer fra andre land viser at et faglig sterkt kapitalforvaltermiljø fører med seg andre relaterte næringer, ikke minst aktører innenfor bank og forsikring. Fremskrittspartiet ber derfor Regjeringen igjen om å utrede muligheten for å etablere et kapitalforvaltermiljø i Norge basert på investeringene som gjøres gjennom Statens pensjonsfond - Utland.

Fremskrittspartiet ser positivt på Regjeringens ønske om å utvide aksjeporteføljen til å inkludere flere land og regioner. Gjennom dyktig forvaltning og få særregler vil dette kunne spre risikoen ytterligere, og gi grunnlag for mer stabil avkastning. Fremskrittspartiet vil imidlertid understreke at et eierskap opp mot 10 pst. i et enkeltselskap kun bør kunne finne sted helt unntaksvis, og vi vil advare mot at en slik relativ høy eierandel blir brukt for å fremme politisk motiverte målsettinger. Statens pensjonsfond skal utelukkende være en finansiell investor, og høyere eierandel i enkeltbedrifter må ikke føre til krav om representasjon i bedriftenes bedriftsstyrer.

Fremskrittspartiet mener det også er fornuftig at fondets aksjeinvesteringsunivers knyttes opp mot FTSEs landindeks. Dette fjerner muligheten for ideologisk motivert boikott av land. Fremskrittspartiet er i den forbindelse glad for at Israel, som en konsekvens av ovennevnte, vil være et av de nye landene nordmenns pensjonspenger vil kunne bli investert i.

Fremskrittspartiet deler den bekymring som mange land har uttrykt knyttet til verdens mange voksende statlige investeringsfond. Dette skyldes særlig to forhold.

Verdens børser er en markedsplass for kjøp og salg av andeler av verdens ledende bedrifter. Ideelt sett prises hver enkelt bedrift på grunnlag av forventet fremtidig inntjening. Dette gjør at verdifastsettelsen av bedriftene på børsen fluktuerer. Statlige fond, som det norske, med utgangspunkt i investeringer i et 100-årsperspektiv, bidrar ofte til å utjevne naturlige og korrekte svingninger i bedriftenes børsverdi. Så lenge informasjonen i markedet er lik bør bedrifter som drives dårlig, og som har få utsikter til langsiktig inntjening, falle i verdi. Dette er et viktig signal til bedriften og til markedet. Dersom statlige fond på bakgrunn av 100 års langsiktighet kjøper aksjer i bedrifter når alle andre selger, utgjør ikke børsplassen lenger den korreks den er tiltenkt å utgjøre. Kjøp av aksjer på fallende kurser bidrar også til å øke risikoen betydelig. Dette er fordi store statlige fond i mindre grad evner å selge seg raskt ut dersom gjeldende bedrift ikke klarer å snu driften.

Det andre forholdet knytter seg til politiske særregler som statlige fond kan bli pålagt. Fremskrittspartiet registrerer Regjeringens påstand om at den ikke bruker Statens pensjonsfond som et politisk verktøy. Ut fra noen perspektiver er nok dette korrekt, men det er liten tvil om at bruken av rigide etiske retningslinjer lett kan oppfattes som politiske eller ikke-kommersielle målsettinger.

Ikke minst gjelder dette Regjeringens subjektive og inkonsekvente bruk av etiske retningslinjer knyttet til internasjonal forsvarsindustri, hvor uttrekk av selskaper skyldes bedriftenes pålagte produksjonsoppdrag på vegne av sine respektive regjeringer. Uttrekk fra slike bedrifter er i høyeste grad politiske ytringer, hvor åpenhet rundt uttrekkene forsterker det politiske budskapet.

Fremskrittspartiet er glad for at Regjeringen etter hvert er blitt mer skeptisk til å trekke enkeltbedrifter ut av Statens pensjonsfonds investeringsportefølje. Dette er positivt og viser at Regjeringen i større grad har tatt inn over seg de konsekvenser og ringvirkninger slike uttrekk faktisk har.

Fremskrittspartiet er imidlertid bekymret for de bedriftene som i en tidlig fase av etikkeufori ble trukket ut av investeringsporteføljen, og vi er særlig bekymret for uttrekket av verdens fremste forsvarsindustribedrifter. Her har altså Regjeringen valgt å stemple produksjonen som foregår i verdens ledende teknologibedrifter, som uetisk - dette til tross for at de samme bedriftene har gjort det mulig for oss alle å benytte fly når vi er ute og reiser. De har utviklet komposittmaterialer som har revolusjonert bilindustrien, og de har muliggjort menneskets landing på månen. Dette er bedrifter som har produsert materiell som Norges forsvar er helt avhengig av, og det er bedrifter som har produsert komponenter til atomvåpen, som har gjort det mulig for Norge å være beskyttet av NATOs atomvåpenparaply.

Til tross for Regjeringens insistering på det motsatte er det dessverre slik at Regjeringens beslutning om uttrekk av tidligere nevnte bedrifter oppfattes som et politisk signal. Dette er fordi produksjonen som foregår ved bedrifter som Lockheed Martin, Northrop Grumman, EADS og også andre, skjer etter direkte ordre fra landenes politiske myndigheter.

Fremskrittspartiet understreker at målet om høyest mulig avkastning innenfor moderat risiko ikke vil la seg realisere dersom fondets etiske retningslinjer skal legge stadig nye begrensninger for hvor og i hvilke verdipapirer fondet kan investere.

Fremskrittspartiet mener forvaltningen av Statens pensjonsfond i all hovedsak bør følge retningslinjene og vedtakene til de organisasjonene som er nedsatt for å overvåke verdenshandelen, og at egne etiske særregler for Statens pensjonsfond vil kunne oppfattes som subjektive, inkonsekvente og dobbeltmoralske. Slik de etiske retningslinjene i dag praktiseres, er de i flere tilfeller også politiske ytringer.

Fremskrittspartiet ønsker i den anledning å minne om sentralbanksjef Gjedrems kloke betraktninger fremsatt under Norges Banks årstale i februar i år, hvor han fremhevet:

«Når vi plasserer pensjonsfondets midler, er vi gjester i våre naboers hus. (…) Når vi hever pekefingeren mot et selskap, hever vi den også mot lover, reguleringer og praksis i landene der selskapene hører til og driver sin virksomhet - og vi gjør det som representanter for den norske stat.»

Fremskrittspartiet håper Regjeringen har merket seg sentralbanksjefens observasjoner, og at den vil legge disse til grunn i sine eventuelle forslag til justeringer av de etiske retningslinjene som er varslet fremlagt for Stortinget våren 2009.

Fremskrittspartiet er imidlertid overrasket over at Regjeringen allerede nå varsler at miljøaspekter vil kunne bli en del av de reviderte etiske retningslinjene. Fremskrittspartiet vil i den anledning minne om at kapitalen i Statens pensjonsfond stammer fra en industri som historisk står ansvarlig for enorme utslipp av klimagasser, og at det vil være svært dobbeltmoralsk å påtvinge bedrifter i andre land utslippsreduksjoner som våre bedrifter aldri har vært pålagt i oppbyggingen av vår egen petroleumsformue.

Fremskrittspartiet har merket seg de konklusjonene selskapet Ernst & Young har trukket på bakgrunn av selskapets gjennomgang av Norges Banks risikostyring i forbindelse med forvaltningen av Statens pensjonsfond - Utland. Fremskrittspartiet registrerer at Ernst & Young finner det vanskelig å foreta en relevant sammenlikning med risikostyringen i andre store fond andre steder i verden. Fremskrittspartiet er imidlertid glad for at departementet og Norges Bank allerede er i gang med å utbedre en rekke forhold knyttet til risikostyringen, og at klarere ansvarsforhold og mer aktiv bruk av ekstern revisjon forhåpentligvis vil gjøre forvaltningen mer transparent og sporbar.

Forvaltningen av Statens pensjonsfond er etter hvert blitt svært omfattende, og vi frykter at tiden og ressursene som Norges Bank bruker på forvaltningen av fondet, går ut over bankens tradisjonelle oppgaver. Dette kommer bl.a. frem gjennom vektleggingen denne forvaltningen får i de kontakter finanskomiteen har med sentralbanksjefen. Fremskrittspartiet har derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering av om hvorvidt dagens organisering av statens pensjonsfond er best egnet og mest hensiktsmessig. I en slik gjennomgang bør man også vurdere Finansdepartementets rolle. I arbeidet med en slik gjennomgang er det naturlig at man også vurderer hvorvidt det er hensiktsmessig at Statens pensjonsfond oppretter et eget styre, og om hvorvidt det bør etableres en egen administrasjon.»

Avslutningsvis ønsker jeg å ta opp de fem forslagene Fremskrittspartiet fremmer i denne saken.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har teke opp dei forslaga han refererte til, og det forslaget han refererte.

Det blir replikkordskifte.

Alf E. Jakobsen (A) [13:35:21]: På denne tiden i fjor hadde vi en frisk debatt om forvaltningen av Statens pensjonsfond for 2006. Jeg har lyst til å minne representanten Christian Tybring-Gjedde på en uttalelse han hadde i debatten i den forbindelse:

«Er det virkelig noen i denne salen som mener at det å øke vår aksjeeksponering i eksempelvis India, Pakistan, Indonesia eller Sør-Amerika er en klok måte å forvalte våre fremtidige pensjoner på?»

I år går alle partiene, også Fremskrittspartiet, inn for at 19 nye land, bl.a. de nevnte landene, tas inn i fondets referanseportefølje. Kan vi ta denne helomvendingen som et tegn på at representanten Tybring-Gjedde i mellomtiden har fått økt innsikt i og forståelse for hva som er en god forvaltning av Statens pensjonsfond - Utland?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:36:28]: Fremskrittspartiet føler seg trygg på at Futsi og London-børsen - og ikke Finansdepartementet - er de riktige til å vurdere markedene. Vi støtter oss på de vurderingene som gjøres der, basert på den erfaringen de har.

Jeg holder fast ved at de markedene jeg nevnte, er svært utrygge, men igjen: Jeg synes det er klokere å forholde seg til Futsis vurdering av dette enn til hva en enkeltrepresentant på Stortinget eller Finansdepartementet skulle finne å mene, og da slipper vi den politiske belastningen og vurderingen som ligger i et SV-styrt departement.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:37:16]: Det var mye politisk edder og galle når det gjaldt ganske mye, men jeg skal begrense meg til det som gjelder det etiske grunnlaget for forvaltningen av Statens pensjonsfond.

I en merknad, som det vel også ble referert til av Tybring-Gjedde, sier Fremskrittspartiet at

«egne etiske særregler for Statens pensjonsfond per definisjon vil oppfattes som subjektive, inkonsekvente og dobbeltmoralske. Slik de etiske retningslinjer i dag praktiseres, er de i flere tilfeller også politiske ytringer».

Så vidt jeg husker, var Fremskrittspartiet blant de partier som ønsket etiske retningslinjer for forvaltningen av Pensjonsfondet. Så mitt spørsmål er: Er det nå slik at Fremskrittspartiet ikke lenger ønsker noen regler for den etiske forvaltningen?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:38:17]: Det er interessant at jeg i denne saken får denne replikken hvert eneste år i denne sal. I fjor var det en annen representant som stilte akkurat det samme spørsmålet.

Ja, vi er for de etiske retningslinjene, men vi er mot utviklingen de etiske retningslinjene tar. De etiske retningslinjene må dekke korrupsjon og den typen ting. Ellers ønsker vi et sterkt internasjonalt lovverk, slik at vi alle har de samme rammebetingelsene for investeringer og verdenshandel. Det er Fremskrittspartiets mål. Så vil vi gjerne styrke de organisasjonene som jobber mot et politisk mål, nemlig å forby en rekke ting. Ja vel, da kan man gjøre det politisk. Men å bruke dette subjektivt og på bakgrunn av den historien som Norge har - som har støttet barnearbeid, vi har kjøpt våpen fra forsvarsbedrifter som vi nå ekskluderer, og en rekke andre ting - er det altså inkonsekvent og dobbeltmoralsk å ha den typen etiske retningslinjene som vi har nå.

Hvor skal grensen gå? Skal vi slutte å investere i flyselskaper? Skal vi slutte å investere i bilindustrien? Skal vi slutte å investere i bøker som ikke er moralsk oppbyggende? Tobakkindustrien er et godt eksempel. Hva med pornografi, hva med gamblingindustrien i Macao? Hvor skal denne etiske grensen settes?

Torgeir Micaelsen (A) [13:39:31]: Det er ganske spesielt å høre en representant for landets nest største parti ordlegge seg på den måten når det gjelder de etiske retningslinjene. Det å sammenligne grov utnytting av barn, grov miljøkriminalitet, klasevåpenproduksjon og andre ting med at vi skal utelukke selskaper som ikke driver med oppbyggelig litteratur, er i seg selv ganske spesielt. Jeg synes spesielt Fremskrittspartiets omfavnelse av forsvarsindustrien, som trekkes fram også her i dag, er rørende. Det kan nesten oppfattes som om representanten Tybring-Gjedde tar til orde for at vi skal ha ett sett med etiske retningslinjer for våre allierte, på grunn av omfavnelse av forsvarsindustrien, mens vi skal ha andre etiske retningslinjer for alle andre bedrifter i Norge.

Til slutt: Mener representanten Tybring-Gjedde at han på vegne av Fremskrittspartiet har det norske folk med seg i den store motstanden mot å sette klare etiske retningslinjer på forvaltningen av vår fantastiske oljeformue?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:40:39]: Nå er ikke Fremskrittspartiet så populistisk som representanten Torgeir Michaelsen. Så om det norske folk er med oss eller ikke, er vi i hvert fall rasjonelle, fornuftige og konsekvente i våre holdninger til de etiske retningslinjene.

Vi ønsker at Norge skal engasjere seg aktivt, f.eks. hvis man ønsker å forby ting, gjennom internasjonale organisasjoner. Når man forbyr et våpen, og det blir internasjonalt godkjent av alle at dette skal forbys - ja vel, så skal vi heller ikke investere i den typen våpen. Poenget er at når det er en bedrift som produserer en våpentype som finansministeren ikke liker, og man boikotter hele bedriften - som de 300 000 ansatte ved Lockheed Martin, som er verdensledende på teknologi, og som har gitt oss utrolig mange fordeler som vi nyter godt av hver eneste dag - så er det en inkonsekvent holdning.

Når det gjelder barnearbeid, er det slik at alternativet for barna må være bedre enn det å arbeide. En rapport viser at i Bangladesh er alternativet barneprostitusjon, det er ikke skolegang. Vi snakker ikke om Norge anno 2008, vi snakker om Bangladesh anno 2008. Alternativet må være bedre. For hvorfor skal vi gjøre hverdagen verre for disse barna, når vi kan gjøre den bedre?

Hans Olav Syversen (KrF) [13:41:45]: Jeg tror faktisk det er behov for å stille representanten Tybring-Gjedde spørsmål om dette ved hver behandling, for jeg får faktisk ikke klarhet i om Fremskrittspartiet nå angrer på at man i sin tid stemte for de gjeldende etiske retningslinjene for fondet, eller om man ikke gjør det.

Tybring-Gjedde sier at man ønsker å styrke de organisasjonene som arbeider med den typen spørsmål internasjonalt. Av det må man jo slutte at de ikke ser noe behov for å ha et eget etisk regelverk for forvaltningen av det norske pensjonsfondet. Er det en korrekt observasjon?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:42:23]: For andre gang: Vi er for de etiske retningslinjene, men vi er ikke for den utviklingen de etiske retningslinjene tar. For hvert eneste år statsråden legger frem en ny rapport for Stortinget, blir det strengere og strengere. Hvor skal grensen gå? Det er spørsmålet. Hvor skal grensen gå for de etiske retningslinjene?

Målet er å få best mulig avkastning innenfor moderat risiko, for det er våre pensjonspenger. Det er altså ikke statsrådens penger det er snakk om, det er folkets penger. Vi har en målsetting, et mål, og vi har faktisk en oppgave overfor folket å gi best mulig avkastning.

Vi er for at vi skal ha de etiske retningslinjene, men vi ønsker at vi skal ha like betingelser for internasjonal industri og investeringsindustri og kapitalindustri. Da kan ikke vi ha helt egne regler som skal vise at vi er verdens flinkeste i klassen. Det er ikke slik det fungerer. Vi må bruke de internasjonale organisasjonene, bruke vår innflytelse der for å finne felles etiske retningslinjer, felles mål for handel, og ikke sitte her i nord og tro at vi kan styre verdenshandelen ved bruk av et gigantisk stort oljefond.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Alf E. Jakobsen (A) [13:43:48]: Når vi nå igjen behandler spørsmål i tilknytning til Statens pensjonsfond, denne gangen for 2007, følger også årets debatt klare politiske skillelinjer fra de siste årene. Det er stor grad av enighet mellom de ulike partier, bortsett fra Fremskrittspartiet, der saksordføreren Christian Tybring-Gjedde har skrevet merknader som i all hovedsak har fått Fremskrittspartiets egen tilslutning. Det samme gjelder Fremskrittspartiets mindretallsforslag.

Det var helt andre toner i forrige periode, som noen har vært inne på tidligere, da Fremskrittspartiets tidligere finanspolitiske talskvinne, Siv Jensen, nå leder og statsministerkandidat, sammen med SV og øvrige politiske partier var en ivrig forkjemper for å få innført etiske retningslinjer, dvs. de samme retningslinjer som dagens rød-grønne regjering styrer etter. Nå opptrer Fremskrittspartiet på en merkverdig måte. En skulle ikke tro at dette for få år siden var en sak de var en varm forkjemper for.

Slik jeg husker historien - finansministeren kan sikkert fortelle den bedre - var det et SV-initiativ i 1999, som ble et viktig felleseie, som den daværende regjering la fram, og som ble behandlet i Stortinget i 2004.

Jeg greier ikke å forstå en tankegang der det ikke skal være tillatt for Norge å ha egne etiske retningslinjer som praktiseres i forbindelse med engasjement i utlandet innenfor Pensjonsfondet, retningslinjer som bygger på det vi mener er grunnleggende når det gjelder menneskerettigheter, ikke minst barns rettigheter og helse. Dette er verdier som det norske samfunn, på samme måte som mange andre og ikke minst FN, står for.

De investeringer vi gjør, er av finansiell karakter. Vi gjør det ikke som strategiske investeringer for å skaffe oss makt og innflytelse, som mange andre fond gjør, og som mange utenlandske myndigheter frykter. Derfor har vi også begrensninger på hvor store eierandeler vi kan ha i de ulike selskapene for ikke å komme i en for sterk maktposisjon.

Så utbasunerer representanten Tybring-Gjedde at det enkelte lands regler er overordnet hvilket syn vi skal ha på etikk i selskaper vi er med i i utlandet. Det er trist med barnearbeid, men dette må vi akseptere i bedrifter i andre land, er melodien fra Fremskrittspartiet. Etter vår mening er det etiske regler og påvirkning på omgivelsene som bringer sentrale menneskerettigheter framover. Vi må legge vekt på miljømessige og sosiale hensyn. Skal vi følge Fremskrittspartiets tankegang, ja, da skal vi slutte å bry oss om det som skjer utenfor landets grenser når det gjelder investeringer vi gjør gjennom Statens pensjonsfond - Utland.

Jeg tror det er viktig at land som Norge og andre med samme syn går foran og viser at bedrifter vi investerer i med Statens pensjonsfonds midler, ikke skal gi noen bedrifter rett til å trampe på grunnleggende menneskerettigheter eller bidra til grovt uetisk produksjon eller aktivitet. Gjennom dette kan vi være med og sikre at markedet fungerer på sikt, og ikke minst kan vi medvirke til at selskapene opptrer ansvarlig på dette området.

Vi har, så vidt jeg husker, trukket oss ut av 30 selskaper totalt - og det er i en periode tilbake fra 2002 - herav har fondet utelukket 20 selskaper, som produserer henholdsvis antipersonellminer, klasevåpen og atomvåpen. I slike tilfeller er det etter min mening riktig å trekke seg ut.

Det er stor politisk enighet om at vi ikke vil medvirke til at Statens pensjonsfond - Utland skal investere i bedrifter med uetisk aktivitet. Det at vi trekker oss ut, kan medføre at også andre private fond trekker seg ut. Norge har høstet stor anerkjennelse for den måten vi praktiserer de etiske retningslinjene på.

Så skal jeg være så ærlig å si at jeg ser at det kan være grenseoppganger der vi også kan påvirke innenfra, og der vi må ha en avventende holdning til å trekke oss ut. Det må etter min mening vurderes nøye i hvert enkelt tilfelle hva det vil være mulig å endre på med hensyn til uønsket atferd. Kontrollspørsmålet vi må stille oss, må være: Har vi mulighet til å endre bedriftens atferd i positiv retning gjennom arbeid innenfra, eller synes dette nytteløst?

Regjeringen har varslet og lagt til rette for at det igangsettes en omfattende evaluering av de etiske retningslinjene for Statens pensjonsfond - Utland. Gjeldende retningslinjer ble som nevnt vedtatt i Stortinget høsten 2004. Det er lagt opp til en omfattende og åpen prosess, der det ikke minst i høringsrunden og høringsnotatet er lagt opp til en veldig bred inkludering.

Det er viktig å sikre at de etiske retningslinjene virker etter intensjonen, videre å bevare en bred politisk oppslutning om retningslinjene, og ikke minst er det viktig å fange opp innspill som kan være med på å styrke fondets etiske profil.

På samme tid til neste år får denne forsamlingen - inklusiv Fremskrittspartiet - bred anledning til å mene noe om veien videre med hensyn til de etiske retningslinjene. Den åpne måten Regjeringen og finansministeren legger opp denne evalueringsrunden på, fortjener etter min mening ros. Det er etter min mening ingen fastlåste posisjoner.

Fremskrittspartiet vil, slik det framgår både i merknader og i forslag, ha Statens petroleumsfond ut av Norges Bank. Dette utdyper representanten Tybring-Gjedde i en artikkel i Dagens Næringsliv den 3. juni i år. Her er han først og fremst bekymret for bankens og sentralbanksjefens tidsbruk i forhold til fondet. Til det er det å si at det er en egen avdeling innenfor Norges Bank som siden 1997 har hatt dette arbeidsområdet. Selv om det er sentralbanksjefen som er den formelle leder, er dette en syltynn begrunnelse for et slikt skille. Det er etter min mening ingen holdepunkter for å påstå at denne organiseringen går på bekostning av Norges Banks tradisjonelle oppgaver. Jeg ser heller ikke at fokuseringen på makro- og mikroøkonomiske analyser blir nedprioritert i dagens system. Det kunne ha vært veldig greit å få dokumentasjon på at det er realiteten, hvis det er slik Fremskrittspartiet tenker. Jeg synes dagens ordning fungerer utmerket, og dette synet ser jeg at det er et solid flertall bak i Stortinget.

Jeg ser i den samme artikkelen i Dagens Næringsliv at det ikke bare utdypes at Fremskrittspartiet vil ha et eget selskap. De har også funnet den rette personen til å være styreleder i et slikt selskap, og tidligere partiformann Carl I. Hagen pekes ut. Dette er vel å være litt overivrig i forhold til framdriften av en slik sak?

Fremskrittspartiet tar også til orde for at det i større grad må bygges opp egne forvalterselskap her hjemme. Etter min mening er det viktigste for framtidig forvaltning av fondet å få tak i de beste forvalterne, enten de er ute eller de er hjemme. Dette vil etter min mening medføre at vi over tid får den største avkastningen, og det er jo et hovedmål med etableringen av det fondet. Norske forvaltningsselskap må konkurrere på linje med utenlandske forvaltere, og de som er best, må få oppdragene. Jeg trodde Fremskrittspartiet var for markedets frie utfoldelse uten begrensninger ved bruk av anbud og konkurranse eller grenser som sperrer i internasjonal økonomi. I dette tilfellet synes det som Fremskrittspartiet går motsatt vei, ved at de ønsker å skjerme norske finansforvaltere fra konkurranse med de beste forvalterne i utlandet. Etter min mening må det være konkurranse på dette området hvis en skal få høyest mulig avkasting og dermed også få tak i de beste forvalterne.

Når det gjelder avkastningen i Statens pensjonsfond - Utland for 2007, har den vært lav i historisk sammenheng. Etter mitt og flertallets syn - inkludert opposisjonspartiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre - er dette godt innenfor intervallet av det en må forvente innenfor gjeldende investeringsstrategi. Det er sikkert fullt mulig å få redusert de årlige variasjonene i avkastningen, men da vil motstykket være en redusert langsiktig avkastning.

Et solid flertall på Stortinget, minus Fremskrittspartiet, har en målsetting om at vi skal ha en langsiktig forvaltning som mål for Statens pensjonsfond - Utland. Vi vet det er kortsiktige svingninger i avkastningen, men samtidig er det slik at en noe høyere risikotoleranse gir høyere forventet avkastning i en lengre tidshorisont.

Statens pensjonsfond - Utland har etter min mening en god og langsiktig investeringsstrategi som det er viktig å holde fast ved. Vi har nok av eksempler på investorer som lar strategien skifte med markedsforholdene, dvs. der en kjøper når tidene er gode og selger når markedene går en imot. Vi er ikke i en posisjon som nødvendiggjør dette, og det er heller ikke fondets mål eller intensjon at vi skal bedrive kortsiktig spekulasjon eller få kalde føtter som medfører at vi må kjøpe på topp og selge på bunn.

Vi må til enhver tid ha en åpen debatt, der vi hele tiden har fokus på hovedspørsmålet, som er følgende: Hvordan sikre størst mulig avkastning til lavest mulig risiko? Jeg mener vi i dag har et godt regime som ivaretar kommende generasjoner, og mulighet gjennom handlingsregelen til å hente ut midler til dagens velferdssamfunn.

Fremskrittspartiet fokuserer også på at forvaltningskostnadene er høye for Statens pensjonsfond - Utland. Her vil jeg henlede oppmerksomheten på at et uavhengig analyseselskap på oppdrag fra Finansdepartementet foretar årlige sammenligninger av forvaltningskostnadene i Statens pensjonsfond - Utland med kostnadene i andre store internasjonale fond. Her ligger resultater av denne sammenligningen som tilsier at Statens pensjonsfond - Utland har lavere kostnader sett i forhold til forvaltet kapital i andre store fond.

Fremskrittspartiet har en egen, alternativ referanseportefølje, der de ønsker at aksjeandelen skal være 40 pst., en obligasjonsandel på 50 pst. og en andel på 10 pst. i eiendom. Når det gjelder eiendom, vil det jo være slik at dersom en raskt skal kjøpe seg opp til 10 pst., vil investeringene skje ved høye eierandeler i børsnoterte eiendomsinvesteringer. Det er grunn til å peke på at verdensindeksen for eiendomsinvesteringer har falt med mer enn 20 pst. det siste året. Tilsvarende har aksjemarkedet falt med om lag 10 pst. Anslag på avkastning de siste tolv månedene viser at Fremskrittspartiets alternative portefølje ikke ville gjort det bedre enn en portefølje med fordeling på 60 pst. aksjer og 40 pst. obligasjoner.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:57:10]: Representanten Jakobsen og undertegnede har i alle fall én ting felles: Vi bruker hele vår taletid på Fremskrittspartiets politikk - han for å karikere den, og jeg for å presentere den. Men det er greit nok.

I dag er det slik at Norge beskyttes av NATOs atomvåpenparaply. Disse atomvåpnene produseres av bedrifter som Statens pensjonsfond har trukket ut fra sin investeringsportefølje. Mener representanten Jakobsen at det er etisk korrekt å betrakte disse bedriftene som uetiske eller i kollisjon med FN, når vi samtidig blir beskyttet av de våpnene som disse bedriftene produserer? Det er spørsmål nummer én.

Mener representanten Jakobsen at det er etisk korrekt å boikotte barnearbeid i Bangladesh, når rapporter entydig viser at flesteparten av barna mellom 11 og 14 år endte opp i barneprostitusjon? Er det bedre at de gjør det, når alternativet ikke er norsk skolegang og det som presenteres her? Er det en etisk korrekt vurdering å gjøre?

Alf E. Jakobsen (A) [13:58:19]: Først har jeg lyst til å si at når det gjelder barnearbeid, skal vi bekjempe det - enten det er ute eller hjemme. Jeg er så ærlig at jeg må si at selv om det er barneprostitusjon i andre land, må vi bruke vår makt og våre krefter til å få endret den situasjonen. Det tror jeg vi kan gjøre ved å bruke den makt og innflytelse vi har. Vi kan påvirke andre land, sammen med FN eller sammen med andre barneorganisasjoner.

Jeg synes ikke at om det skal være barnearbeid eller ikke, skal være avhengig av en grense, av om det skjer her eller der. Jeg tror vi skal fokusere mye på det og bruke etiske retningslinjer i forhold til det.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:59:18]: Jeg fikk kun svar på ett spørsmål, så denne gangen kommer jeg til å stille bare ett spørsmål. Det gjelder det første spørsmålet jeg stilte, nemlig om NATOs atomvåpenparaply. Norge har vært beskyttet av NATOs atomvåpenparaply siden doktrinen ble innført. NATO ble etablert i 1949. Vi er beskyttet av våpen som bl.a. produseres av Lockheed Martin og Northrop Grumman og andre. Alle disse bedriftene er, på grunn av deres produksjon av komponenter til atomvåpen, blitt boikottet og utelukket av Statens pensjonsfond - Utland.

Mener representanten Jakobsen at det er en etisk korrekt vurdering å ta disse ut fordi de produserer uetiske komponenter eller våpen man ikke liker, og samtidig bli beskyttet gjennom NATOs atomvåpenparaply? Er det en etisk korrekt beslutning?

Alf E. Jakobsen (A) [14:00:02]: Når det gjelder de etiske reglene vi har, gjelder det bedrifter som vi skal investere Statens pensjonsfonds midler i. Der har vi klare retningslinjer. Jeg mener helt klart at det er forsvarlig å ta disse ut. Jeg respekterer at representanten Tybring-Gjedde har et annet syn på det spørsmålet enn det jeg har. Men jeg vil forsvare det som er gjort.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Replikkordskiftet er over.

Svein Flåtten (H) [14:00:54]: Jeg har tenkt å bruke min taletid på Høyres politikk og Høyres synspunkter. At de i denne saken faller sammen med hva et bredt flertall i komiteen mener, synes jeg for så vidt ikke gjør dem dårligere akkurat i denne omgang.

Det er to sentrale begreper når det gjelder Statens pensjonsfond, eller det vi tidligere har kalt oljefondet. Det ene er generasjonsperspektivet, og det andre er forvalteransvaret, i alle ordets fasetter, med tanke på ansvaret for de kommende generasjonene.

Oljefondet - for å kalle det det - er så stort at det egentlig er vanskelig å tenke seg størrelsen av det. Det betyr at de systemene som skal behandle dette, må være ansvarlige i alle betydninger av ordet. Altså: Det må være ansvarlige systemer for investeringene, det må være ansvarlige systemer for strategiene, for etikken, for kontrollen og for virksomhetsledelsen. Det er et ganske stort ansvar for Norges Bank, som utøver dette, for Finansdepartementet og til sjuende og sist ikke minst for Det norske storting. Derfor er det beroligende å kunne fastslå, også ved behandlingen av den årlige meldingen om Statens pensjonsfond, at det er en svært stor grad av enighet om forvaltningen.

Jeg har lyst til å understreke at noe av det viktigste ved dette er den enigheten som både flertallet og sakens ordfører presiserer, at det skal være en høyest mulig avkastning. Dette er viktig. Det er selvfølgelig også viktig at det skal være innenfor den såkalt moderate risikoen. Der deler man seg noe i komiteen med hensyn til hva som er moderat risiko. Saksordfører peker på den økte aksjeeksponeringen og mener at det kan være usikkert, og ønsker heller en høyere eiendomseksponering i fondets investeringer. Jeg må si at slik verden ser ut i øyeblikket, slik markedene og verdenskonjunkturene ser ut, skal man kanskje fra begge sider være noe forsiktig med å predikere hva som er riktigst. Men trass i den internasjonale uroen som vi nå har hatt i 2007, har det i et langsiktig perspektiv - og det er jo slik man driver dette fondet - vist seg at det er grunn til å være tilfreds med avkastningen.

Det er også grunn til å konstatere at forvaltningskostnadene for Statens pensjonsfond - Utland er lave sammenlignet med for de fleste andre store internasjonale fond. Da har jeg også lyst til å peke på at i hvert fall de kontaktene jeg og vårt parti har hatt med den norske finansbransjen, sier at det ikke lenger er noen aktuell politikk at man ønsker å tildeles noen kapitalforvaltning fra Norges Bank. Det som er meldingen fra norsk finansforvaltning nå, er: Gi oss gode virkemidler slik at vi kan jobbe internasjonalt, og la oss få dem raskt, slik at vi kan følge med på det som skjer ute. Det kom særlig frem under den saken som vi behandlet for kort tid siden, om hedgefond, som nok bransjen syntes hadde tatt for lang tid, men som det var riktig å få.

Tilbake til dette med den finansielle målsettingen: Det understrekes faktisk flere steder - og jeg tror ikke vi må miste det av syne - at avkastningen er viktig her, for vi har ansvaret i fremtiden, og det er også viktig å ha avkastning av fondet. Derfor er det bra at det er en så vidt bred oppslutning om akkurat disse strategiene. Det er også full oppslutning om å utvide porteføljen til å gjelde flere land, og også dette at man vil øke eierandelsbegrensningen i enkelte selskaper fra 5 pst. til 10 pst. Jeg vil tro at når man kommer litt lenger med å utvikle eiendomsinvesteringene, vil man kanskje se at nettopp dette med å kunne eie mer enn 5 pst., altså opp til 10 pst., vil være mer praktikabelt.

Noen ord om de etiske retningslinjene når det gjelder forvaltningen av Statens pensjonsfond - Utland. Det mest etiske ved dette er det som jeg nå har gjentatt et par, tre ganger, at man får en høyest mulig avkastning for de kommende generasjonene. Så vil jeg ikke la være å peke på at de etiske retningslinjene ble fastsatt under Bondevik II-regjeringen i 2004, og det har vært relativt bred enighet om også denne delen av Statens pensjonsfond.

Det er klart at med en økning i antall nye land, nye områder som kommer inn, vil nok dette arbeidet ikke ytterligere kompliseres, men kanskje bli mer utfordrende. Det pågår nå et arbeid om nye retningslinjer, som vi fra Høyres side følger nøye med på, og som kommer til behandling i Stortinget i 2009.

Jeg vil også gjerne si at det er positivt at departementet og Norges Bank nå ser nærmere på ansvarsforholdene i forbindelse med risikostyringen. Dette er enorme verdier, og det at man nå vil bruke ekstern revisjon, ser vi positivt på.

La meg bare si helt avslutningsvis at Høyre er med i det brede flertallet her. Det finner vi veldig ansvarlig ut fra det forvalteransvar og det generasjonsperspektiv som dagens politikere må anlegge. Vi er i en situasjon hvor høy utvinning av olje og høy oljepris gjør at kanskje nettopp vår generasjons politikere må ta dette ansvaret spesielt inn over seg.

Magnar Lund Bergo (SV) [14:08:30]: Dette er vel debatten som mang en nasjonalforsamling rundt i verden misunner oss.

Som jeg viste til i forrige debatt, er det ingen selvfølge at lille Norge disponerer et fond på ca. 2 000 milliarder kr på den norske befolknings felles konto, forvaltet med tanke på fortsatt vekst, der årlig avkastning brukes etter behov i gode og dårlige tider, og med tanke på framtidige generasjoner, der en gjør om store oljeressurser til langsiktige investeringer, helt i tråd med det framsynte norske politikere gjorde med vannkraftressursene for bortimot 100 år siden - ikke til glede for noen få, men med tanke på alle innbyggere, ikke bare i vår generasjon, men i all overskuelig framtid.

Kanskje er det denne arven som gjør at det er så massiv enighet som forvaltningen av disse pengene. Det er spesielt at alle partier, fra SV til Høyre, gjennom hele innstillingen - fra vurdering av oppnådde resultater, av utfordringer, av strategi for investeringer, av synet på etikk og eierskapsutøvelse - bare med små, nyanserte avvik har de samme vurderinger.

Her, som i en del andre saker, er det Fremskrittspartiet som utgjør avviket. Jeg kan ikke dy meg, jeg må få lov til å bruke det samme sitatet som har vært brukt før i dag. Siden opphavsmannen sier at det er et godt sitat, tåler vi vel å høre det en gang til.

Gjermund Hagesæter sa til Dagens Næringsliv i går:

«Jeg synes vi skal være litt mer opptatt av generasjonen som lever nå, fremfor fremtidige generasjoner. De får mer enn nok.»

Han begrunner dette med:

«Det er ingen andre generasjoner som har spart til oss, til tross for at staten har hatt store inntekter fra for eksempel sølvgruvene på Kongsberg.»

Vel, da bør en se på arven. Danskekonger på 1600- 1700-tallet var vel ikke det beste eksemplet en kunne bruke, de rasket nok med seg det meste av verdiene. Men distriktet fikk veier, på Kongsberg fikk vi en fantastisk kirke, vi fikk Norges første universitet, vi fikk stor import av godt utdannet arbeidskraft, innvandrere - riktignok hvite tyskere som vel de fleste også i dag ville ha akseptert - vi fikk mange ingeniører, masse nye arbeidsplasser, velstand og gode inntekter både til by og bygd. Og vi fikk arven som innvandrerne hadde med seg, både når det gjelder kunnskap og kultur.

I dag er Kongsberg en blomstrende by med høyteknologi - på sine felt ledende i verdenssammenheng - med en lønnsomhet som svært få andre byer kan vise til. Gode Christian Quart hadde nok ingen idé eller plan om at Kongsberg skulle utvikle seg slik, men en må kjenne Kongsbergs historie dårlig om en ikke ser den direkte sammenhengen mellom det tekniske miljøet som ble bygd på Kongsberg den gang, og det høyteknologiske miljøet som fremdeles er Kongsbergs kjennemerke.

«Det er ingen andre generasjoner som har spart til oss», sier Hagesæter. Det spørs hvordan en regner og teller.

Når jeg brukte Kongsberg som eksempel, er nok det et sært og ikke spesielt godt eksempel. Når jeg brukte det, var det fordi Hagesæter brukte det. Kongsberg var ikke et resultat av en bevisst politikk - det var ikke mye slik tankegang for 300-400 år siden - men vi trenger ikke gå langt tilbake i historien for å finne paralleller til måten vi har håndtert oljeeventyret og Oljefondet - Statens pensjonsfond - på i Norge.

For ca. 100 år siden var det store, framsynte prosjektet å utnytte vannkraften i Norge, omgjøre fosser og vannfall til energi til industri- og samfunnsbygging. Vi hadde noen pionerer, men manglet kapital og ekspertise. Dette hentet vi utenfra, og det manglet heller ikke den gangen på tilbud om å kjøpe fossene og rettighetene til utnyttelse for evig tid.

I dag vet vi at dette vel er det nærmeste vi kan komme evigvarende pengemaskiner. Framsynte politikere skjønte dette, og vi fikk ordningen med hjemfall. Går en til Fremskrittspartiets program, vil en se at de er imot hjemfall, men så vidt jeg har erfart nå, er de blitt for hjemfall. Så kanskje vi ikke skal se bort fra at vi om en periode eller to kanskje også har aksept for handlingsregelen.

Vi skylder disse herrene en stor takk, og lærdommen og framsyntheten bør vi ta med oss. Det er vel ikke vanskelig å se at det var denne framsynte håndteringen av vannkraften som var inspirasjonskilde for de politikere som håndterte utviklingen av norske oljefunn og norsk oljebransje på 1970-tallet. Resultatet? Det merker vi når vi som komite besøker andre land med rike naturressurser - sist da vi var i Brasil. Der er de imponert og oppglødd over hvordan dette er håndtert i Norge, og de ønsker å lære av oss.

Gjermund Hagesæter viser i intervjuet med Dagens Næringsliv hva som først og fremst skiller Fremskrittspartiet fra de andre partiene, nemlig egoisme: Vi skal ikke dele med andre, vi skal ikke dele med andre land, vi skal ikke gi til våre egne barn, og vi skal ikke gi til framtidige generasjoner!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:14:20]: Representanten Lund Bergo kom med litt av en tirade mot Fremskrittspartiet. Det får han stå inne for selv, hvis han kan leve med seg selv etter den type karakteristikker av andre mennesker - en tredjedel av velgermassen.

Jeg lever godt som avviker. Representanten Lund Bergo var veldig opptatt av at Fremskrittspartiet var alene om ditt og alene om datt. Da vil jeg minne representanten Lund Bergo om at Fremskrittspartiet nå har rundt 30 pst. oppslutning på meningsmålingene. Partiet han selv representerer, er vel ikke helt der ennå. Hvis vi legger sammen opposisjonspartiene, er vel de også i nærheten av 30 pst. Vi står alene, med en stor, stor velgermasse i ryggen, bare så det er helt klart.

Og bare en kommentar til det å spare til neste generasjon. Nei, de sparte ikke til neste generasjon, de investerte i infrastruktur. Det er jo hele poenget til Gjermund Hagesæter, at de investerte i infrastruktur. Tidligere generasjoner laget disse tingene, og de hentet til og med bistand utenfra, som Lund Bergo var inne på.

Jeg har lyst til å spørre Lund Bergo veldig kort: Hva er hans syn på sentralbanksjefens kommentarer rundt de etiske retningslinjene, at vi er gjester i andres hus når vi gjør investeringer i utlandet?

Magnar Lund Bergo (SV) [14:15:38]: Jeg merket meg det sentralbanksjefen sa, og er overrasket over at vi har en sentralbanksjef som i mine ører hørtes ut som en Høyre-mann.

Gjermund Hagesæter (FrP) [14:16:11]: Eg synest jo at innlegget til representanten Magnar Lund Bergo gav eit veldig godt bilete av kva som er fornuftig politikk. Tidlegare generasjonar har altså bygd opp verdiar, dei har investert, dei har til og med fått tyskarar hit til å byggje vegar, bygningar, osv. Det er jo for så vidt også noko Framstegspartiet har teke til orde for: Dersom vi ikkje har arbeidskraft i Noreg til å byggje infrastruktur og vegar, bør vi også vurdere å hente frå utlandet.

Eg synest at heile innlegget til representanten Magnar Lund Bergo viser at det er meir fornuftig å investere for framtida enn berre å spare og spare og byggje opp fond til framtidige generasjonar. Det er altså meir fornuftig å investere for framtidige generasjonar.

Magnar Lund Bergo (SV) [14:17:11]: Jeg regner med at heller ikke representanten Hagesæter ville brukt 2 000 milliarder kr til å investere i infrastruktur de nærmeste år. Det er jo ikke slik at denne regjeringen ikke investerer i infrastruktur. Vi bruker masse penger på infrastruktur. Det er ikke slik at vi ikke henter arbeidskraft utenfra. Vi har vel de siste par årene hatt 200 000 utlendinger som har vært med på å bygge riktignok mye privat infrastruktur, men også offentlige bygg, sykehus og institusjoner. Det er jo nettopp den gode kommuneøkonomien og forvaltningen som vi har, som gjør slike investeringer mulig. Det er ingen motsetning mellom å bygge infrastruktur og det å spare for framtiden. Men å finne balansen her er viktig, slik at måten vi bruker investeringene på, og tempoet, ikke gjør at økonomien ellers får for høy temperatur.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:18:19]: Først har jeg lyst til å si at det er et stort pluss at vi nå får denne type årlige meldinger som gir en god oversikt over det forgangne år og forvaltningen av Pensjonsfondet. 2007 var et turbulent år, det manifesterer seg også i det som Regjeringen skriver i stortingsmeldingen. Avkastningen var lav, og den reflekterer selvfølgelig den uro som var, og fortsatt er, i det internasjonale finansmarkedet. Nå vil jeg også si at ut fra det langsiktige formålet som fondet har, er en utvikling i tråd med det ikke særlig overraskende. Vi merker oss at det også er et tap i renteporteføljen i 2007 og i den aktive forvaltningen som har skjedd. Like fullt ser vi også at den forvaltningen som man har hatt over tid, har gitt fondet ekstrainntekter. Det er vel det som er det viktige: å se situasjonen over tid.

Fra Kristelig Folkepartis side støtter vi også både den endring i investeringsstrategien som meldingen viser til når det gjelder eiendom, og hevingen av eierandelsbegrensningen ved investeringer i utenlandske børsnoterte selskaper.

Så merker vi oss ellers at det som tidligere for enkelte i Regjeringen var et spørsmål om boikott av et land, Israel, med det systemet vi har for referanseindeks mv., nå er en situasjon hvor vi må kunne påregne at investeringene i Israel vil øke i betydelig grad framover. Hvis vi skal gjette, kan det kanskje dreie seg om investeringer i et par milliarder kroner-klassen som følge av den referanseindekspolitikken som et flertall slutter seg til. Det synes vi fra Kristelig Folkeparti er gledelig. Vi registrerer jo at dette er relativt bortgjemt i selve meldingen, og det kan man jo ut fra historien ha en viss forståelse for når finansministeren kommer fra det partiet hun faktisk gjør. Like fullt er det gledelig.

Så har det vært en lang debatt i dag om de etiske retningslinjene. Jeg har ikke blitt noe mer klar over hva som er Fremskrittspartiet egentlige holdning. Når jeg hører Tybring-Gjedde, hører jeg vel egentlig at de etiske retningslinjene som fondene i dag drives etter, burde man ikke hatt, man burde bare følge og rette seg etter internasjonale organisasjoner - hva nå enn det er - og de retningslinjer som der eventuelt skulle framkomme.

Vel, jeg synes faktisk vi har et ansvar som forvaltere av dette på vegne av det norske folk, for å forvisse det norske folk om at vi ikke investerer på en måte som - tror jeg - vil være i strid med det et stort flertall av befolkningen mener. Jeg er også enig i det Flåtten sa, at det hensynet skal vi ta med oss når vi har et ansvar for å sørge for - og det er også et etisk ansvar - at avkastningen blir så høy som mulig, men innefor et slikt rammeverk av hensyn til dem som skal nyte godt av investeringene i ettertid.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre anmoder også departementet om å vurdere om medvirkning til grov korrupsjon har tilstrekkelig fokus i det etiske arbeidet. Vi registrerer at fondet ikke har trukket seg ut av noe selskap med en slik begrunnelse, mens andre investorer med etiske retningslinjer faktisk har gjort det.

På Kristelig Folkepartis vegne fremmer jeg forslaget som går på å utelukke investeringer i tobakksprodusenter fra referanseportefølje og investeringsunivers i Statens pensjonsfond - Utland. Det fremmer vi fordi dette er et produkt som har helsemessige konsekvenser, uansett bruk, og ikke minst fordi vi ser med hvilken aggressivitet de internasjonale tobakksselskapene nå kaster seg over utviklingsland for å markedsføre sine produkter.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har teke opp det forslaget har refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:23:40]: Vi står, som flere har vært inne på, overfor et enormt forvaltningsansvar som følge av at vi har et så høyt utvinningstempo innen olje og gass at vi dermed frigjør verdier i en størrelsesorden som aldri tidligere i vårt lands historie.

Statens pensjonsfond tapte penger på sin aktive forvaltning for første gang i 2007, som det står i meldinga. Vi vet at første kvartal 2008 også var en periode hvor en som følge av den internasjonale ustabiliteten fikk et betydelig tap. Det er i langt større grad enn tidligere en ustabilitet internasjonalt. Det er en råvareknapphet som rammer bedrifter og privatpersoner åpent og direkte, og mange snakker om det. Det er dramatiske klimaendringer som innebærer enorme konsekvenser og behov for tiltak fra nasjoner for gjenoppbygging. Jeg kommer rett fra FAOs møte i Roma, hvor det framgikk at den internasjonale matvaresituasjonen nå er slik at alle FNs tusenårsmål er truet som følge av at sulten brer seg, og det er anslag nå på at en milliard mennesker er utsatt for en svært vanskelig daglig matvaresituasjon.

I denne stadig mer usikre verdenssituasjonen er det vanskelig å unngå at de internasjonale finansielle jordskjelvene medvirker til at forvaltningen av vårt enorme fond blir enda mer krevende. Vi har jo en politikk som er bygd på at vi skal kombinere en moderat risiko med en høyest mulig avkastning. Fra Senterpartiets side er nok vår grunnholdning at en i den situasjonen vi nå står oppe i, skal legge større vekt på moderat risiko enn på høyest mulig avkastning.

Vi er derfor sjølsagt også enig i det som er Regjeringas politikk knyttet til eiendomsinvesteringer, gjennom at det gir en større grad av risikospredning.

Når det gjelder gjennomgangen av de etiske retningslinjene, støtter vi det, og vi er glad for den jobben som Regjeringa, med finansministeren i spissen, gjør på det området. Det er i praksis slik at vi med vår beskjedne innflytelse internasjonalt kan yte en viss skjerv til å korrigere markedskreftene - en viss skjerv til å få en mer sosial markedsøkonomi. Det har jo den nordiske velferdsmodellen, hele vår nordiske økonomiske politikk, en tradisjon for å gjøre, og jeg tror det er mange som ser hen til at vi også viser det i praksis. Som flere har vært inne på, er det veldig krevende å gjennomføre det i praksis, så en skal ha det med seg hele tida. Men det er gledelig at det er så bred enighet omkring det.

Som sagt igjen: I forbindelse med de etiske retningslinjene, er dilemmaet avkastning kontra det å ta langsiktige etiske hensyn. Etikk kan være så mangt. Det kan være Moder Jord, som Paraguays president sa på møtet i Roma. Det kan være de økologiske sammenhengene. Det er ganske krevende. Men det vil innebære at dess mer vekt en legger på de etiske retningslinjene - noe som blir stadig viktigere - må en være villig til å tone ned avkastningskrav og tilsvarende inntjening, slik at en har balanse i det en sier.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:28:03]: Vi har et av verdens største statlig eide fond. Det er mye internasjonal oppmerksomhet knyttet til dette fondet, og Norge framholdes som det landet som klarer å forvalte fondet på en mest betryggende måte og med en åpenhet som andre land anbefales å se til for beste praksis. Vi får mye anerkjennelse internasjonalt både for forvaltningen av fondet og for de etiske retningslinjene. Det gjør at vi er i en bedre situasjon enn mange andre, når vi skal forvalte og markedsføre fondet.

Nå er dette som vi foretar oss i dag, nemlig å ha en diskusjon i Stortinget om investeringsstrategien og en egen melding om forvaltningen av Pensjonsfondet, en viktig del av hvordan vi forankrer Statens pensjonsfond i det norske folk. Det er vi som forvalter folkets sparepenger på deres vegne. Det er derfor vi har den store graden av åpenhet. Mange tror det er for at land vi investerer i, eller andre investorer, skal få tillit til hvordan vi går fram. Det er det ikke i utgangspunktet. Det er for å sørge for at vi har en god demokratisk forankring av hvordan vi gjør dette.

Men i veldig mange andre land som har tilsvarende fond, er det utenkelig å diskutere dette offentlig. Det er utenkelig at man legger fram årlige rapporter som viser i hvilke selskaper man har investert. Det er utenkelig at man f.eks. offentliggjør tilsvarende det etiske rådets brev til Finansdepartementet. Nå har de ikke noen etiske retningslinjer, så det er stort sett ikke så mye å offentliggjøre. Men likevel, vi har en ekstrem grad av åpenhet. Det gjør at folk flest vet hva vi holder på med. Det gir tillit, også internasjonalt.

Jeg har i en tidligere debatt her i dag vært inne på at mange snakker om Pensjonsfondet - og det er riktig, det er et av verdens største fond - som om det er en hinsides rikdom samlet i dette fondet. Det er altså verdiskapingen samlet sett i offentlig og privat sektor over ett år, tilsvarende at hver og en av oss hadde hatt en årslønn i banken - for en minstepensjonist ca. 135 000 kr i banken, for en med en gjennomsnitts heltidsinntekt ca. 420 000 kr i banken. Det er mye penger, det kommer godt med, men det er ingen rikdom som gjør at vi kan sette oss med beina på bordet og plystre de neste ti årene, og ellers leve i sus og dus. Det er den menneskelige arbeidskraft og det vi bidrar med til verdiskaping som uansett kommer til å være det viktigste framover. Og hvis vi setter formuen vår over styr i løpet av kort tid, undergraver det muligheten til å forvalte verdiene for framtiden.

Vi har nå gjennom flere år kunnet glede oss over en veldig god avkastning på investeringene i fondet. Betydelig uro i de internasjonale markedene bidrog til at fjorårets avkastning ble lavere enn det vi har opplevd i det siste, og det vi forventer. Men samlet sett var det altså en positiv avkastning i fondet i fjor, selv i svært turbulente markeder. Og det må vi være tilfreds med.

Det er viktig at en har en bredt sammensatt portefølje og en god risikospredning på fondet. Det er egentlig det som ved alle korsveier har vært temaet når man i Stortinget har behandlet investeringsstrategien, hvordan en skulle avveie dette. Men når det kommer store markedsbevegelser og fall i de internasjonale markedene, når man knytter betydelige deler av formuen til de internasjonale markedene, og de faller, vil det bety at også fondene faller. Men fordi vi har en langsiktig investeringsstrategi, har vi vurdert blandingen mellom avkastning og risiko slik at vi i fjor økte aksjeandelen fra 40 til 60 pst.

I år behandler Stortinget noen endringer som dreier seg om å åpne for å investere i fast eiendom - 5 pst. over tid. Det er en investeringsandel som det kommer til å ta betydelig tid å komme seg opp i. Det krever kompetanse på et annet område enn det vi har hatt til nå, og vi må bruke tiden og gå forsiktig fram. Det betyr også at vi legger opp til å inkludere flere framvoksende aksjemarkeder i den referanseporteføljen som Finansdepartementet fastsetter, som flere talere har vært inne på, og det betyr at vi for framtiden skal heve eierandelsgrensen for aksjeinvesteringer fra 5 til 10 pst.

Til dette siste - for det er ofte framholdt som et bevis på at vi ikke er en strategisk investor, men en finansiell investor - vil jeg si at en 10 pst.-grense for hvert enkelt selskap er en lav grense. Den gjennomsnittlige eierandelen er på rundt 1 pst. Det er ikke noe bevis for at vi har endret formål eller måte å opptre på. Det gjør bare at et sterkt voksende fond har en mer fleksibel måte å gjøre investeringer på.

Vi har en høy ambisjon når det gjelder de etiske retningslinjene koblet til Pensjonsfondet. Også dette får mye internasjonal oppmerksomhet. Det er ikke slik som noen gir inntrykk av i debatten, at vi er i en særstilling ved å mene dette er viktig. Vi har vært et foregangsland på området, men stadig flere private fond ser sammenhengen mellom business og etikk. Det utvikler seg. Det er den veien tankegangen rundt etikken går i fondene. Det er bare Fremskrittspartiet som går motsatt vei. Fremskrittspartiet var av de første partiene som var enig med SV i at vi måtte ha etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond. Og de ble vedtatt, ikke bare av et flertall, men av et enstemmig storting, i 2004, inkludert Fremskrittspartiet. Da må man ikke skape inntrykk av at dette liksom er noen fikse politiske ideer som plutselig slår ned i finansministeren, og så er det det som styrer de etiske retningslinjene. Tvert imot, vi har gjort et veldig grundig arbeid med hvordan vi håndterer de etiske retningslinjene.

Eierskapsutøvelsen ligger i Norges Bank. Der er det tre overskrifter: Det første er å sikre aksjonærrettigheter, slik at vi har en mulighet til å påvirke. Det andre er å jobbe for å sikre barns rettigheter og hindre de groveste formene for barnearbeid. Det betyr nettopp at man påvirker selskaper, ikke til å sparke ungene, og så er alt i orden, men f.eks. til å samarbeide med et lokalsamfunn om skoletilbud og til å ansette foreldrene i stedet for ungene, og dermed gi familiene større mulighet til å klare seg. Det siste er å få de selskapene vi er med i, til ikke å motarbeide, men medvirke til en ny internasjonal klimaavtale.

Videre er det et fritt uavhengig etikkråd som gir Finansdepartementet råd når det gjelder uttrekk. Der er det helt bestemte kriterier som hele Stortinget har vært innforstått med. Det essensielle i den diskusjonen er begrepet medvirkning, for det handler altså ikke om å straffe selskapet for hva de har gjort i fortid. Det handler om at våre sparepenger ikke skal bidra til, eller medvirke til, grove brudd på menneskerettighetene. Ett av kriteriene for uttrekk er altså våpen som ved sin alminnelige bruk er inhumane, nærmere bestemt atomvåpen, klasevåpen og landminer. Det er bakgrunnen for at vi har trukket oss ut av 20 selskaper som produserer våpen.

Det var ikke min beslutning at vi skulle trekke Pensjonsfondet ut av Lockheed Martin. Det var det tidligere finansminister Per-Kristian Foss som besluttet, den 31. august 2005. Siden jeg skjønner at saksordfører Tybring-Gjeddes hjerte ligger nær Lockheed Martin, med den bakgrunn han har i Forsvarsdepartementet, er det fint å gjøre oppmerksom på det.

Vi kommer i nær framtid med et høringsnotat om de etiske retningslinjene, der vi kommer til å invitere brede norske og internasjonale miljøer til å være med på å diskutere hvordan vi kan gjøre dem bedre. Det er ikke fordi vi er misfornøyd med dem, men fordi vi har som mål å ligge i front i verdenssammenheng. Det betyr at de tåler en diskusjon.

Det er sånn at vi er eiere i mer enn 7 000 selskaper over hele verden, og det er ikke mulig å ha kapasitet til å ha enkeltpersoner sittende og følge med på hvert enkelt av de selskapene. Det er ikke sånn de etiske retningslinjene fungerer heller. Vi er rett og slett avhengige av en oppegående presse, og vi er avhengige av frivillige organisasjoner til å tipse oss om å se nærmere på enkeltselskaper hvis man har mistanke om eller frykter at de begår grove brudd på våre etiske retningslinjer. Derfor er den store graden av åpenhet en investering i at de etiske retningslinjene også overvåkes godt. Vi skal ikke være redde for at det innimellom er diskusjon rundt enkeltselskaper og hva de bedriver. Tvert imot, dette er en effektiv måte å være med på å få oppmerksomhet rundt selskapene på.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:38:29]: Først til statsråden: Ja, jeg har mitt hjerte i Forsvaret. Jeg har hjerte for at Forsvaret skal fungere, og at forsvaret i landene rundt omkring skal fungere. For at et forsvar skal fungere, må de faktisk kjøpe noe som smeller, og noe som dreper, og det gjør de av de bedriftene som produserer disse våpnene. De produserer våpnene på vegne av sine respektive regjeringer, som har pålagt dem denne produksjonen. Det hjelper altså ikke å trekke seg ut av disse selskapene, for de er pålagt denne produksjonen. Man sitter ikke i mørke styrerom og vedtar å produsere komponenter til atomvåpen.

Men mitt spørsmål gjelder investering i eiendom. I meldingen står det at man kan risikere at man ikke kommer til å foreta investering i eiendom fordi man vil stille krav om særregler. Forvalterne må ta spesielle miljøhensyn, og man må delta i visse grupper for å kjempe mot eller annet som går på miljø. Det var ikke beskrevet så veldig godt i meldingen. Jeg lurer på hva konkret disse kravene som skal stilles til forvalterne, er, og når det eventuelt er at Regjeringen beslutter at man ikke kan investere i eiendom. På hvilket grunnlag vil det være?

Statsråd Kristin Halvorsen [14:39:36]: Det vi ber om i dag, er Stortingets tilslutning til at vi skal begynne å investere i eiendom, men vi forbereder samtidig Stortinget på at det gir oss noen utfordringer. Det ene er kompetansen til å gå inn på en investeringsportefølje, som vi tidligere ikke har vært inne på. Det krever andre typer kunnskaper. Det andre er at det gir noen utfordringer når det gjelder hvordan man håndterer de etiske retningslinjene koblet til dette. Det er disse to tingene vi selvfølgelig skal klare å kombinere, fordi vi mener at vi av hensyn til risikospredning av fondets midler er tjent med å åpne for dette og begynne å skaffe oss erfaring i eiendomsmarkedet.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:40:31]: Jeg regner med at statsråden har fått med seg at både i merknads form og i debatten i dag har Fremskrittspartiet trykket sentralbanksjefen til sitt bryst og referert fra hans årsmøtetale i februar i år. Det gjelder særlig denne setningen: «så er vi gjester i våre naboers hus». Da må man, ifølge Fremskrittspartiet, bare rette seg etter de lover og regler som finnes i angjeldende land, slik også sentralbanksjefen var inne på.

Jeg ser det litt annerledes. Når vi investerer, blir vi medeiere. Da er vi ikke gjester lenger. Da er vi ansvarlige, også for det selskapet vi investerer i. Det er derfor vi har de etiske retningslinjene, for å hindre at vi gjør noe vi absolutt ikke burde.

Jeg har lyst til å høre med statsråden om hun er enig i denne uttalelsen om «gjester i våre naboers hus», eller mener hun faktisk at vi er deleiere og må ta ansvar som sådanne?

Statsråd Kristin Halvorsen [14:41:36]: Jeg synes ikke dette er noe godt bilde fra sentralbanksjefen. Jeg synes representanten Syversens bilde er mye bedre.

Vi er ikke gjester i naboens hus, vi er medeier i naboens hus, dvs. naboen leier hos oss, og så har vi noen retningslinjer for hvordan vi bedriver vår utleie. Hvis vi overfører det til privatsfæren, kunne vi f.eks. si at det er ikke lov å slå kona si under vårt tak. Så banker Norges Bank, som utøver eierskapet, på døra og sier: Hallo, du må slutte å slå din kone. Hvis leietakeren sier ja, nå skal vi forbedre oss, det skal bli helt andre boller for framtiden, har vi oppnådd noe. Da blir det mindre vold. Hvis leietakeren sier nei, det har ikke dere noe med, det kommer jeg til å fortsette med, sier vi: Det er brudd på våre regler, ut med deg! Da medvirker i hvert fall ikke vi til å gi vedkommende tak over hodet mens han utøver noe som vi mener er uetisk.

Vi bruker det eierskapet vi har, til å påvirke verden til å bli et litt bedre sted. Det er ikke å være uhøflig i naboens hus. Det er å bruke folks sparepenger på en måte som bidrar til at verden blir et litt bedre sted.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:42:58]: I stortingsmeldingen, på side 23, står det følgende:

«Departementet legger opp til at det i mandatet for eiendomsinvesteringer stilles krav om at forvalter skal delta aktivt i det arbeidet som foregår internasjonalt med å utvikle særlige miljøhensyn.»

Så står det videre: På grunn av dette kan man risikere at man ikke finner flinke nok forvaltere, og det kan hende at investering i eiendom ikke vil bli besluttet i det hele tatt.

Da er mitt spørsmål til statsråden: Hva legges det i at en forvalter skal delta aktivt i arbeidet som foregår internasjonalt med å utvikle særlige miljøhensyn? Og hvilke forvaltere driver på med det i dag?

Statsråd Kristin Halvorsen [14:43:45]: Dette kommer mange forvaltere til å holde på med framover, for dette foregår jo over hele verden, nemlig at man stiller krav til hvordan eiendom skal utformes, la oss si til hvordan oppvarming skjer, hva slags type materialer man har, hvor lang levetiden/varigheten er, osv. Vi er selvfølgelig på jakt etter gjennom måten vi investerer på, gjennom dem som vi ber om å investere på våre vegne, å bidra til at de er med på å utvikle beste praksis på dette.

Gjermund Hagesæter (FrP) [14:44:27]: Eg har lyst til å finne litt meir ut av dette, om ein er gjest i naboens hus, eller om ein er medeigar. Då er mitt spørsmål: Gjeld dette også dersom det er utlendingar som investerer i Noreg? Dersom ein amerikansk hotellkjede som etablerer seg i Noreg, set ein del vilkår som er naturlege ut frå amerikansk lov og amerikansk kultur - f.eks. er ein mykje meir kritisk til fagorganisering blant dei tilsette i Noreg på det amerikanske hotellet - korleis stiller det seg då? Skal ein då rette seg etter norske lover, eller er ein då medeigar i dette huset og kan stille krav ut frå det som er vanleg i amerikansk kultur og amerikansk rett?

Statsråd Kristin Halvorsen [14:45:32]: Det er ikke slik at vi gjennom vårt eierskap oppfordrer til brudd på det enkelte lands lover, men man kan sette høyere etiske standarder for hvordan man investerer sparepengene sine. Det er selvfølgelig ikke slik at utenlandske investorer i norske bedrifter kan jobbe for eller gjennomføre lovbrudd når det gjelder hvordan man investerer.

Det er det som er så veldig fint med sparepenger, det er ingen som pålegger deg å investere dem i enkeltbedrifter heller. Så her står vi helt fritt, i motsetning til på veldig mange områder der vi kommer i noen etiske dilemmaer noen steder, f.eks. ved at vi handler fra et selskap som vi selv har utelukket. Da må vi forholde oss til andre typer regler.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Marianne Aasen Agdestein (A) [14:46:41]: Å sitte på Stortinget er ansvarsfullt. Vi er alle vist tillit gjennom valg til å foreta viktige beslutninger som griper inn i folks liv, og det av ulik karakter. Noen av våre vedtak er lette å fatte både konsekvensen og rekkevidden av, andre ikke.

Forvaltningen av Statens pensjonsfond stiller store krav til oss om å ta vårt ansvar alvorlig, samtidig som det kan være krevende for alle å foreta de politiske veivalgene, siden vi først ser konsekvensene av dem en gang inn i framtiden. Det bør vi være ydmyke overfor alle sammen.

Alle i finanskomiteen, men også mange utover oss som sitter der, møter stadig folkevalgte, økonomer eller andre fra alle verdens kanter som er nysgjerrige og vitebegjærlige når det gjelder hvordan vi forvalter oljerikdommen vår. Vi svarer etter beste evne, også om vår rolle som folkevalgte, slik som finansministeren nylig var innom. Selv blir jeg stadig oftere slått av det enorme ansvaret som påligger vår generasjon politikere i Norge for å forvalte disse verdiene fornuftig.

Siste anslag viser at fondet er på ufattelige 2 316 milliarder kr. Så mye penger er svært krevende å håndtere - både det å forvalte og det å beslutte hvor mye vi skal spare, og hvor mye vi skal bruke.

Min svigerfar var en klok mann, og han var konservativ når det gjaldt penger. Han startet med to tomme hender, men døde rimelig velstående. Han var generelt skeptisk til høyt forbruk, så i takt med høyere inntekt investerte han, særlig i eiendom, men også i aksjer og verdipapirer. Han led ingen nød av den grunn. Men han la aldri skjul på hvem han hadde i tankene. Det var hans egne barnebarn.

Det er åpenbart en helt annen filosofi enn hva Fremskrittspartiet står for. Her kommer jeg tilbake til det mye omtalte sitatet fra Dagens Næringsliv. Jeg velger å tolke representanten Gjermund Hagesæters utspill slik at han ønsker at vi skal leve gode liv også i dag. Og det er vi nok enige om. Selvfølgelig skal vi leve godt, noe vi gjør i Norge, og som også min svigerfar gjorde, selv om han sparte penger. Men denne diskusjonen handler om noe mer. Den handler om hvor mye vi skal bruke nå, og hvor mye vi skal spare til senere. Da har jeg festet meg særlig ved følgende del av sitatet:

«De får mer enn nok.»

Det er jeg ikke så sikker på. Jeg er ikke så sikker på at de som kommer etter oss, får mer enn nok - med framtidens pensjonsforpliktelser, stigende forventninger generelt, større krav til satsing på innovasjon og forskning og utdanning på grunn av stadig mer krevende konkurransesituasjon i den globaliserte verden, fortsatt voldsom teknologisk og kostbar utvikling innenfor helsesektoren pluss alle tenkelige infrastrukturtiltak, inkludert høyhastighetstog, som det kommer til å komme forventninger om, kombinert med en neppe økt vilje til å betale mer i skatter eller avgifter. Vel, alle politikere som kommer etter oss, vil hvert eneste år trenge hver krone de får i avkastning av oljefondet. Å tære på det helt ubetenksomt, slik Fremskrittspartiet synes å ønske, står langt fra den nøysomme investeringstankegangen som tidligere generasjoner stod for, og som jeg har stor sans for.

Resten av innlegget mitt vil jeg bruke på den pussighet at et liberalistisk parti som stadig hyller den frie konkurransen, går for en planøkonomisk næringspolitikk når det gjelder forvaltningen av pensjonsfondet.

Å forvalte verdier er en profesjon som krever fagkompetanse. Det beste er å finne den billigste forvalteren som gir høyest avkastning. Da må vi ha fri konkurranse. Så lenge det gir bedre avkastning, er det bra, selv om det er en amerikaner bosatt i New York eller en spanjol som jobber fra London. Blir det mer penger til pensjonene våre i framtiden, har vi nådd vårt viktigste mål. At vi politisk skal beslutte at forvaltningen av oljefondet skal gjøres av nordmenn, er på linje med å foreslå at vi som politikere skal bestemme at vi vil ha norskproduserte flatskjermer eller alle klærne våre sydd i Norge.

Kapital er ingen råvare, har representanten Tybring-Gjedde sagt i løpet av dagen. Kapital er penger. Det er et byttemiddel som brukes til å investere, kjøpe og selge råvarer, bearbeidede varer og tjenester.

Land som på ærlig vis har slått seg opp på kapitalforvaltning, har gjort det ved å være gode og effektive på rammebetingelser. Irland er et slikt eksempel. Landet har ikke spesielt mye kapital, snarere tvert imot, men de bestemte seg for å ville forvalte Europas kapital ved å gi gode rammebetingelser, som i denne sammenhengen er å være i forkant av regelutviklingen.

Grensene mellom land er i ferd med å viskes ut, også i denne bransjen. Det er norske kapitalforvaltere selv som må ta ansvaret for å tiltrekke seg kapital, i konkurranse med andre kapitalforvaltere. Mitt inntrykk er at bransjen gjør det. Norske fondsforvaltere gjør en god jobb, og kundene de har skaffet gjennom egen dyktighet i fri konkurranse med utenlandske forvaltere, er mange. Paradokset i denne debatten er at Fremskrittspartiet, som vanligvis hyller den frie konkurransen, i denne saken argumenterer for planøkonomiske løsninger.

Tom Rune Thorvaldsen (A) [14:52:04]: Det er viktig å ha litt perspektiv i denne debatten. Vår oljerikdom gjør oss til en ufattelig privilegert nasjon. Samtidig stiller rikdommen vår oss overfor store utfordringer og forpliktelser. Vi som politikere har forpliktelser overfor alle landets borgere, men også overfor kommende generasjoner og overfor mennesker i andre deler av verden.

Petroleumsformuen har blitt mye større enn noen hadde forventet. Dette bidrar til at debatten om hvordan vi forvalter sparepengene våre i Statens pensjonsfond, er en svært viktig debatt, en debatt som ikke må preges av populisme og kortsiktig tankegang.

Regjeringen har som mål at Statens pensjonsfond skal være verdens best forvaltede fond. Det har sammenheng med våre forpliktelser overfor våre barn og våre barnebarn, fordi det vil sikre at kommende generasjoner får mest mulig nytte av vår oppsparte kapital og på den måten bidra til å sikre vårt velferdssamfunn også i framtiden.

De etiske retningslinjene som fondet er underlagt, er en følge av våre forpliktelser overfor mennesker som bor i land der fondet investerer.

Avkastningen av Statens pensjonsfond vil naturlig nok svinge fra år til år. Dette er uproblematisk, fordi det her er snakk om langsiktig sparing. Ved å akseptere at avkastningen varierer en del på kort sikt kan vi oppnå bedre avkastning på lang sikt.

I målsettingen om at Pensjonsfondet skal være verdens best forvaltede fond, ligger det både en forventing om størrelsen på forvaltningskostnadene og om fondets avkastning. Når det gjelder fondets avkastning, brukes den såkalte referanseporteføljen som sammenligningsgrunnlag.

I 2007 presterte Statens pensjonsfond - Utland for første gang siden 1998 dårligere enn preferansen. Det kan vi leve med. Avkastningen i Statens pensjonsfond - Norge var på sin side høyere enn referanseporteføljens avkastning.

Når det gjelder kostnadene i forvaltningen, er det satt en øvre grense for disse, målt som andel av fondets markedsverdi. Denne grensen er fastsatt med utgangspunkt i hva det koster å forvalte fond på tilsvarende størrelse. Forvaltningskostnadene økte noe fra 2006 til 2007, men ligger fortsatt godt under den øvre grensen. For å nå vår målsetting om at Pensjonsfondet skal være det best forvaltede fond, må vi velge de aller beste forvalterne til å gjøre jobben. Om disse forvalterne sitter i Oslo, London, New York eller Singapore, spiller liten rolle.

Jeg har registrert at Fremskrittspartiet går inn for at Statens pensjonsfond skal benyttes som et redskap til å etablere et kapitalforvaltermiljø i Norge. Vi er selvfølgelig positive til at det bygges opp slike miljøer her til lands, men det må i tilfelle skje som følge av at de norske miljøene er i stand til å tiltrekke seg og utvikle nødvendig kompetanse i konkurranse med andre, og ikke som følge av et politisk vedtak.

Fremskrittspartiets forslag innebærer etter min oppfatning en form for subsidiering, og vil trolig fort kunne medføre lavere forventet avkastning og høyere forvaltningskostnader. Selv små forskjeller i avkastningsraten vil på grunn av fondets størrelse kunne utgjøre store beløp over tid. Resultatet kan fort bli høyere skatter eller mindre penger til velferd for framtidige generasjoner.

Til slutt vil jeg si at jeg er glad for at Stortinget står såpass samlet i synet på hvordan Statens pensjonsfond skal forvaltes. Dette er et av de viktigste spørsmål vi som politikere tar stilling til, med store implikasjoner både for dagens befolkning og for dem som kommer etter oss. Takket være denne brede enigheten har vi så langt klart å få til noe som andre land i tilsvarende situasjon ikke har klart, nemlig å ta vare på og forvalte de enorme naturressursene på en fornuftig måte.

Jeg registrerer også i denne saken - som i en rekke andre viktige saker - at Fremskrittspartiet står alene på mange punkter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

(Votering, se side 3698)