Svein Flåtten (H) [11:19:45]: Mitt spørsmål til finansministeren er slik:
«I forbindelse med gjennomgang av de etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond - Utland (SPU) uttaler finansministeren 6. januar til Dagsavisen: «Dette handler ikke om hva selskapet har gjort i fortid, men om det er en fare for at selskapene i framtida vil medvirke til brudd på menneskerettigheter.» Etikkrådet har tidligere konkludert med at det er umulig å dokumentere hva enkeltselskaper vil gjøre i fremtiden.
Hvilke endringer i Etikkrådets mandat tenker statsråden å foreslå for at politiske antagelser om fremtidig virksomhet skal gi tilråding av uttrekk?»
Statsråd Kristin Halvorsen [11:20:38]: De etiske retningslinjene for Pensjonsfondet fikk tilslutning – til slutt – fra et samlet storting i november 2004. I retningslinjene heter det bl.a.:
«Fondet skal ikke foreta investeringer som utgjør en uakseptabel risiko for at fondet medvirker til uetiske handlinger».
«Uakseptabel risiko» for medvirkning er altså veldig sentralt i de etiske retningslinjene. Bakgrunnen for dette er grundig beskrevet av både Graver-utvalget, som utreder retningslinjene, og i dokumenter til Stortinget fra både forrige og denne regjering. Det er altså en åpenbar misforståelse i spørsmålsstillerens utforming av spørsmålet. Det er hvordan man vurderer en uakseptabel risiko for medvirkning, som er Etikkrådets kjerneoppgave. Det er ikke politiske vurderinger, men risikovurderinger som ligger til grunn. Jeg skal gå litt nærmere gjennom hvordan.
Det er viktig å merke seg at man ikke ekskluderer selskaper som straff for noe de har gjort i fortid, men i forhold til vurdering av risikoen for medvirkning i framtid. Men det er selvfølgelig slik at et selskaps historie på et område er en god pekepinn på hva som vil være framtidig opptreden, og det er en del av den vurderingen som Etikkrådet gjør. Det er veldig godt dokumentert i deres tilrådinger, som er offentlige. Der kan man gå gjennom vurderingene i enkeltsakene og hva slags avveininger Etikkrådet har gjort.
Jeg kan ta ett eksempel. Det er en tilråding som går så langt tilbake som til 2005, der Etikkrådet drøftet selskapet Totals virksomhet i Burma og anbefalte at selskapet ikke ble utelukket fra fondets investeringsunivers. Og de begrunner det, fra den tiden, på følgende måte:
«Retningslinjene legger opp til at man i utgangspunktet ikke skal ekskludere selskaper på bakgrunn av tidligere handlinger. Det er ønsket om å unngå å medvirke til uetiske handlinger i nåtid og framtid som er begrunnelsen for utelukkelse av selskaper. Spørsmålet i denne saken er dermed i hvilken grad Totals tidligere handlingsmønstre kan forventes å fortsette i nåtid og fremtid.»
Jeg har altså ikke introdusert noe nytt prinsipp for vurdering av uttrekk. Dette har vært kjernen i Etikkrådets vurderinger hele veien. Jeg har beskrevet det systemet som har vært praktisert hele veien, og som Stortinget har vedtatt enstemmig.
Systemet legger for øvrig ikke opp til at man skal gjennomføre uttrekk basert på politiske antakelser om et selskaps framtidige virksomhet. Etikkrådet er et uavhengig råd som besitter faglig ekspertise for å kunne vurdere selskapers atferd nå og framover, sett opp mot de kriteriene som vi har i de etiske retningslinjene. Men det er selvsagt ikke slik at Etikkrådet kan uttale seg 100 pst. sikkert om framtidig atferd. Derfor er det foretatt en risikovurdering basert på forskjellige faktorer, herunder selskapets nåværende opptreden og eventuelt tiltak som selskapet må sette i verk for å bøte på de aktuelle problemene. Og som representanten Flåtten er kjent med, er det slik at når Etikkrådet er i ferd med å konkludere i en sak og f.eks. nærmer seg den konklusjonen å anbefale uttrekk, blir et selskap alltid kontaktet om hva som er bakgrunnen for uttrekket, og kan svare på hva de vil gjøre i forhold til det i framtiden.
Denne våren skal vi legge fram for Stortinget våre konklusjoner på den evalueringen som vi har gjennomført av de etiske retningslinjene. Jeg kan love en grundig gjennomgang både av uttrekksmekanismen, grunnlaget for den og spørsmål som vedrører de etiske retningslinjene mer generelt. Jeg ser fram til å diskutere dette viktige spørsmålet, som også har stor internasjonal oppmerksomhet, i Stortinget.
Svein Flåtten (H) [11:24:43]: Jeg er klar over hele prosessen og er for så vidt enig med finansministeren i hvordan dette fungerer. Høyre har heller ikke hatt noe avvikende syn verken på fastsettelsen av de etiske retningslinjene, mandatet eller hvordan dette har blitt utøvet. Det som er bakgrunnen for spørsmålet mitt, som jeg også tok opp for en ukes tid siden med finansministeren, er at Etikkrådet har hatt denne type saker. I det samme avisoppslaget som jeg henviste til, refereres det til en gjennomgang av, i dette tilfellet, et israelsk selskap. Man sier der at «det var ikke grunnlag for å trekke ut investeringene, fordi det ikke var mulig å bevise at dette selskapet ville gjøre dette i framtida».
Nå sier finansministeren, og for så vidt riktig nok, hvordan man vurderer dette. Men mener ikke likevel finansministeren at det her er en uklarhet? Hvis man altså spiller inn denne typen oppfatninger, har Etikkrådet sagt at det ikke er mulig for oss å anbefale noe på bakgrunn av hva man tror kommer til å skje.
Statsråd Kristin Halvorsen [11:25:55]: Nei, dette er en grunnleggende misforståelse av hva som er Etikkrådets arbeid.
Kjernen i Etikkrådets virksomhet er å vurdere risikoen for medvirkning til brudd på de etiske retningslinjene. Det er nettopp den avveiningen som de gjennomgår i hvert enkelt tilfelle. Det er ikke slik at Etikkrådet skal bevise at et selskap ikke kommer til å begå brudd på f.eks. menneskerettighetene, som er aktuelt i forbindelse med de selskapene som er aktive i Israel og i palestinske områder. Vi er ikke inne i diskusjonen om beviser og ikke beviser. Vi er inne i diskusjonen om vurdering av risiko for medvirkning. Da er det tidligere oppførsel og det selskapene selv svarer, som er grunnlaget for de avveiningene Etikkrådet gjør.
Svein Flåtten (H) [11:26:52]: Jeg tror det er nyanser i dette. Man kan gjerne si, som finansministeren nå har sagt ved en rekke anledninger, at dette bygger på min åpenbare misforståelse. Mener finansministeren at den er så åpenbar – for å si det på den måten – at det heller ikke er behov for å rydde litt opp i hvordan Etikkrådet ser på det, og kanskje også hvordan omgivelsene oppfatter det? For det er vel ganske viktig at omgivelsene, publikum, har en oppfatning av at selskaper blir rettferdig vurdert i en slik sammenheng, og at ikke dette bare bygger på mistanker og antakelser. Det var det som lå i spørsmålet mitt.
Statsråd Kristin Halvorsen [11:27:57]: Det er en åpenbar misforståelse når representanten Flåtten snakker som om Etikkrådets jobb er å bevise hvordan et selskap kommer til å oppføre seg i framtiden. Det er også en helt urimelig oppfatning av de konklusjonene Etikkrådet har kommet til, og de rådene de har gitt så langt til meg, og som jeg i overveiende grad har fulgt, at det skulle være noen diskusjon om hvorvidt man ikke klarer å gjøre dette med rimelig likt utgangspunkt for alle selskaper. Men når Etikkrådets jobb er å vurdere risikoen for medvirkning til brudd på menneskerettighetene, er det selvfølgelig der et rom for skjønn i forhold til hvordan man vurderer ulike selskaper og ulike svar som selskapene kommer med. Det kan godt hende at det rommet for skjønn blir et tema for den saken som jeg skal komme til Stortinget med i løpet av våren. Men prinsippet om at det er en vurdering av risiko for medvirkning, mener jeg vi står oss veldig godt på å ha.
Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.