Presidenten: Etter ønske frå utanrikskomiteen vil presidenten gjere framlegg om at debatten blir avgrensa til 1 time og 25 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 30 minutt, Framstegspartiet 20 minutt, Høgre 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Senterpartiet 5 minutt og Venstre 5 minutt.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare gjer presidenten framlegg om at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid avgrensa til 3 minutt.

– Det er vedteke.

Vidar Bjørnstad (A) [10:02:59]: Jeg vil først takke utenriksministeren for en grundig og informativ redegjørelse. Denne type redegjørelse var et resultat av behandlingen her i Stortinget av meldingen om behovet for en mer aktiv europapolitikk, ut fra en samlet forståelse av at utforming av politikk og regelverk stadig oftere skjer i en europeisk ramme – for ikke å si EU-ramme – som i vesentlig grad påvirker Norge, men hvor Norge også har påvirkningsmuligheter i forkant, begrenset av vår selvvalgte posisjon utenfor de viktige beslutningsorganene i EU.

La meg bruke litt tid på noen refleksjoner fra min side i oppfølgingen av europameldingen mot slutten av denne stortingsperioden.

Jeg er enig med utenriksministeren i at kommunikasjonen mellom Stortinget og Regjeringen er styrket i arbeidet med EU/EØS-saker, både gjennom Europautvalget og via disse redegjørelsene. Grunnlaget for dialogen har blitt bedret ved mer informasjon til representantene, bl.a. forut for europautvalgsmøtene. Jeg synes imidlertid vi i for liten grad foreløpig har greid å involvere fagkomiteene i den løpende dialogen med Regjeringen, bl.a. i europautvalgsmøtene. Men jeg vil legge til at det registreres større interesse for å involvere seg og delta i debatter.

Utenriksministeren pekte på arbeidet for mer strategisk arbeid i regjering og departementer overfor EU. Det er naturlig at Stortinget prioriterer den parlamentariske kanalen.

Europaparlamentet har fått større innflytelse, og det er en utvikling som vil fortsette. Det er positivt. Samtidig understreker det behovet for nærmere kontakt med partigruppene i Europaparlamentet på et tidlig tidspunkt.

Saker som forbudet mot selprodukter og holdningen til rettsgrunnlaget i Arktis anskueliggjør viktigheten av kontakt med Europaparlamentet. Her mener jeg partigruppene, med forutsetning om økonomisk mulighet, kan gjøre mer, selv om flere partier, herunder Arbeiderpartiet, har etablert og utvidet kontakten med Europaparlamentet, både på gruppe- og fagkomiténivå.

Vi mener kontakten kan styrkes ved å muliggjøre hospitantordning i Europaparlamentet for politiske rådgivere og ansatte i administrasjonen. Presidentskapet bør gå videre med anbefalingen fra utenrikskomiteen om å ha en person fra Stortinget på tjenestemannsnivå i Brussel med arbeidsområde Europaparlamentet. Det siste vil styrke lyttefunksjonen og bistå partigruppene med de riktige kontaktene på de riktige tidspunkter.

Arbeidet med å fremme norske interesser kan med fordel skje i et nærmere samarbeid mellom regjering og Storting, der det er naturlig.

Finanskrisen har gitt utfordringer for hele Europa. For noen land har den hatt dramatiske konsekvenser. Jeg tenker da på Island, med den forrige regjeringens fall og valget den 25. april. Det viktigste er at islendingene kommer økonomisk på fote, og at Norge bidrar der det er mulig.

Krisen på Island har aktualisert debatten om medlemskap i EU, eller i hvert fall om Island skal søke om medlemskap i første omgang. Hvordan skal da Norge forholde seg? Kanskje søker Island medlemskap om kort tid, kanskje lenger fram?

Regjeringen har i brev til utenrikskomiteen i forbindelse med behandlingen av et dokumentforslag sagt at den vil foreta en vurdering av mulige konsekvenser for Norge dersom Island beslutter å søke medlemskap, og formidle vurderingen til Stortingets organer på den mest egnede måte. Det er en fremgangsmåte som har bred politisk tilslutning her på Stortinget.

EØS-avtalen er hovedfundamentet i Norges tilknytning til EU. Den har fungert godt, har vært robust og tilpasset seg utvidelse, og alle parter har ønsket å bevare avtalen. Inntil det er grunnlag for noe annet, er jeg enig med utenriksministeren i at Norge skal arbeide systematisk for å ivareta EØS-avtalens virkemåte og integritet. Så får en eventuell utredning etter en eventuell islandsk EU-søknad gi svar på konsekvensene for Norge og EØS-samarbeidet.

Jeg registrerer at en er i sluttfasen med forhandlingene om EØS-finansieringsordningene for 2009–2014.

Vi deler Regjeringens grunnholdning om at Norge fortsatt skal bidra til å redusere sosiale og økonomiske ulikheter i EØS-området og utvikle partnerskap og bilateralt samarbeid med de nye EU-landene.

Vi mener også Norge har interesse av å knytte seg til det nye østlige partnerskapet i EU, som ble lansert i går, og hvor Sverige vil ha en sentral rolle.

Det er f.eks. bred interesse blant de politiske partiene for å bidra til demokratisk og sosial utvikling i Hviterussland.

Norsk medvirkning gjelder også for EUs østersjøstrategi, som samlet sett innenfor rammen av den nordlige dimensjon gir muligheter for å sette våre områder på kartet og gi anledning for de nordiske land til et samlet sterkt engasjement. I dette ligger også utviklingen av samarbeidet med Russland.

Oppgavene vi står overfor i dag, med finanskrise, arbeidsledighet, klimaendringer og energisikkerhet, krever felles innsats nasjonalt, regionalt og på europeisk nivå. Til dette trengs fungerende samarbeidsinstitusjoner.

Avslutningsvis (presidenten klubber) vil jeg derfor vise til det den tyske sosiologen Ulrich Beck (presidenten klubber) nylig sa, at dersom EU ikke eksisterte (presidenten klubber igjen), måtte man ha funnet det opp nå.

Presidenten: Presidenten må be representantane respektere taletida.

Morten Høglund (FrP) [10:08:32]: Utenriksministeren leverte en god redegjørelse, som vi i det alt vesentlige ikke har problemer med å slutte oss til.

Nyheten i går om at regjeringen på Island vil be Alltinget sende en søknad om medlemskap i EU, var ikke uventet, og den bekrefter at vi fremover kan få endret forutsetningene for den norske EU-tilknytningen. Det er imidlertid usikkert om et eventuelt islandsk medlemskap vil få de store konsekvenser for holdningen her hjemme til et norsk medlemskap. Mye tyder på at det store islandssuget vil utebli, men det vil bli utfordringer om Island skulle gå hele veien inn i EU, noe som for øvrig langt fra er sikkert.

Det som er og må være de operative utfordringer for Regjeringen, er at det er bred støtte til dagens tilknytningsform: EØS. Regjeringens oppgave blir å sørge for å posisjonere Norge, slik at vi sikrer en videreføring av et EØS-samarbeid, eventuelt uten Island. Det vil bety justeringer i EØS-avtalen. Det gir oss utfordringer, men også muligheter. Disse muligheter må identifiseres og aktivt søkes innarbeidet i eventuelle justeringsforhandlinger.

Fremskrittspartiet har lenge ment tiden har vært moden for å se på om EØS-avtalen i det minste skal oppgraderes i forhold til de rettslige endringer som har skjedd i EU. Når det gjelder medlemskap i EØS/EFTA, har noen av Europas mindre stater antydet at de kan tenke seg inntreden i vår lille eksklusive klubb. Her må også Regjeringen innta en posisjon, ikke minst fordi dette kan ha betydning for de institusjonelle rammer for en fortsatt EØS-avtale.

Også i pågående avtaler – som nå antagelig nærmer seg sluttfasen – rundt finansieringsmekanismen og andre forhold må det tas hensyn til et eventuelt islandsk medlemskap og fremtiden til dagens EØS-avtale.

Vi vil understreke at vi støtter Regjeringens overordnede posisjoner i forhold til finansieringsordningen i EØS. Vi kunne sikkert ha hatt en inngående diskusjon om prioriterte tiltak i mottakerlandene, men vi tar til etterretning Regjeringens prioriteringer og er opptatt av at vi hele tiden søker å inkludere norske partnere i tiltak som vi fremover skal støtte. Særlig fornøyd er vi med at Regjeringen så klart understreker at vårt finansielle bidrag må ses i sammenheng med et tilfredsstillende resultat i de pågående drøftinger om markedsadgang for fisk. Dette er en viktig presisering.

Norge har i Europaparlamentet opplevd et par krevende saker de siste måneder. Dette er på nytt understreket av Europaparlamentets viktige rolle i EU. Nå er ikke det noen ny erkjennelse, men i saker som selsaken og saken om arktisk traktat blir det veldig tydelig. Mens et flertall i et vanlig nasjonalt parlament som oftest er noenlunde i takt med den nasjonale regjering, er det ikke noe tilsvarende forhold mellom Europaparlamentet og Europakommisjonen. Dette gir usikkerhet om hva som blir resultatet i ulike saker, og det gir andre utfordringer i forhold til å påvirke. Så selv om Norge i en aktiv dialog med kommisjonen synes så ha fått til et akseptabelt resultat og rimelig god forståelse for norske interesser, kan alt det gode arbeidet vise seg å være uten betydning i møte med et selvbevisst og noen ganger aktivistisk europaparlament. Erfaringene med selsaken må brukes til å analysere hva vi kan gjøre bedre neste gang norske interesser utfordres. Etter min mening er det ikke umulig å nå frem med rasjonelle argumenter i Europaparlamentet, men det krever arbeid, og det krever nok en annen type arbeid enn det norske diplomater vanligvis utsetter seg for, og ikke minst krever det at man er villig til å tenke annerledes fra Regjeringens side, og f.eks. er interessert i å trekke andre aktører, som Stortinget, med i påvirkningsarbeidet.

Det er jo ikke slik at Utenriksdepartementet og Stortinget ikke er flinke til å kjempe for norske interesser i andre sammenhenger. Akkurat nå pågår en godt planlagt og godt drevet valgkamp for at Norge skal få generalsekretæren i Europarådet. Lite er overlatt til tilfeldighetene. Flott! Og forhåpentligvis lykkes våre anstrengelser, og alle partiene på Stortinget støtter dette arbeidet. Så hvis noe av den iveren og strategiske planleggingen ble overført til f.eks. selsaken, så kunne voteringsresultatet kanskje sett noe annerledes ut. For selv om de norske posisjonene var aldri så bra, ble hele arbeidet overfor Europaparlamentet mangelfullt, slik vi ser det, og ikke utført med den intensitet som nok hadde vært påkrevet. Til dem som mener at svaret ligger i at vi må bli medlem i EU, vil jeg si at vi hele tiden må ivareta norske interesser, uavhengig av tilknytningsform. Det å lene seg tilbake og henvise til at alt hadde vært så mye bedre om vi hadde vært innenfor, er ikke et konstruktivt bidrag til å løse utfordringer som hver dag ligger foran oss. Men det er jo heller ikke slik at selv om vi skulle bli medlem, så forsvinner behovet for å kjempe for norske interesser – de vil alltid være der, men kampen vil delvis foregå innenfor nye rammer.

Ivaretakelse av norske interesser i EU så vel som andre steder er en betydelig utfordring, og når det gjelder EU, er så godt som alle departementer berørt, og samarbeidet favner svært bredt. Hvorvidt koordineringen mellom departementene er optimal, må også ha oppmerksomhet, og igjen kan selsaken være et eksempel som man kan bruke for å hente erfaringer. Er det behov for en annen måte å organisere dette på fremover som gjør at vi blir mer effektive som nasjon, og at vi sikrer at våre interesser tas med i alle relevante samtaler? Her kunne vi også tenke oss at det vurderes om det i EØS-komiteen vil være formålstjenlig å møte mer, oftere, på politisk nivå, og aktivt bruke denne møteplassen til mer enn hva vi gjør i dag, ut fra en erfaring om at det å sikre norske interesser krever et politisk nærvær i EU.

Vi har avtalefestede møteplasser. Spørsmålet vi må stille oss, er om vi bruker disse optimalt. Nå er jeg veldig langt inne i det som må være Regjeringens egne vurderinger, men det er jo ikke slik at opposisjonen er uinteressert i at Norge får mest mulig gjennomslag – tvert imot. Vi har stort sett sammenfallende interesser, og skal vi lykkes i forhold til EU, er en bred, nasjonal forankring et godt utgangspunkt.

Siri A. Meling (H) [10:16:25]: Jeg vil takke utenriksministeren for en god og interessant redegjørelse. Som Aftenpostens leder i går påpekte, var det en redegjørelse mange flere med fordel kunne ha fulgt, for den gav et godt innblikk i vår nærhet til og avhengighet av Europa.

Finanskrisen har satt sitt preg på hele Europa. Utenriksministeren har selvsagt rett i at de europeiske landene rammes ulikt. Men det er viktig å ha i minne hvor viktig EU faktisk er for at krisetiltakene i Europa til nå har vært tilpasset det europeiske markedet og ikke er ensidig nasjonale av den typen som i tidligere tider førte til proteksjonisme og ensidige devalueringer.

Høyre er særlig glad for at utenriksministeren påpekte hvor viktig norsk gass er for Europas energisikkerhet. Gasskrisen som oppstod i Sentral-Europa etter Russlands leveransestopp til Ukraina, demonstrerer tydelig hvorfor energisikkerhet nå er så høyt prioritert i EU. EUs ekstraordinære energiministermøte 12. januar påpekte at energisikkerheten kan styrkes gjennom et tettere forhold til EUs øvrige energileverandører, som Norge.

Et annet forhold som gjør norsk gass viktig, er ønsket om renere energi i Europa. Norsk olje- og gassproduksjon er verdens mest CO₂-effektive, takket være en rekke tiltak og krav til aktørene på norsk sokkel. Utslippene fra olje- og gassproduksjonen i Midtøsten er mer enn 1,5 ganger så høye pr. energienhet som utslippene på norsk sokkel, og fra Russland er utslippene 2,5 ganger så høye. Dessuten: Norsk olje- og gassvirksomhet er en del av det europeiske kvotehandelssystemet for klimagasser. For sektorer som er med i kvotehandelssystemet, er det kvotetaket som EU setter, dvs. antall tilgjengelige kvoter, som bestemmer de totale utslippene. Dersom utslippene fra norsk olje- og gassvirksomhet øker, vil det bli nøyaktig kompensert med tilsvarende reduksjoner i virksomheter i andre sektorer eller land som er omfattet av kvotesystemet. Netto utslippsøkning på sokkelen som følge av olje- og gassutvinning vil derfor bli null. Nesten all gass fra norsk sokkel blir eksportert til det øvrige Europa. Der gir den et viktig bidrag til å redusere – ikke øke – Europas klimagassutslipp gjennom å redusere bruken av kull.

Det er derfor behov for mer – ikke mindre – norsk gass til Europa, og vi er enige med utenriksministeren i at Norge må fortsette å være en «stabil, langsiktig og forutsigbar energileverandør», som han sa i sin redegjørelse på tirsdag. Sett i dette perspektivet er det noe underlig at utenriksministerens regjeringspartnere, SV og Senterpartiet, så ivrig vil frede større områder av norsk sokkel for olje- og gassutvinning.

Nå når stortingsperioden nærmer seg slutten og vi nettopp har hørt utenriksministeren holde sin siste EU/EØS-redegjørelse – i hvert fall i denne perioden – kan det være naturlig å forsøke å gjøre opp status for Regjeringens aktive europapolitikk.

Høyre er svært opptatt av å ivareta våre forpliktelser og våre muligheter for innflytelse gjennom EØS-avtalen på en god måte. Derfor deltok vi svært aktivt i arbeidet med stortingsmeldingen om EØS som ble lagt fram i 2006. Stortinget har i perioden styrket sitt arbeid med EU-saker, men jeg er nok uenig med utenriksministeren i hans udelt positive evaluering av gjennomføringen av alle de planlagte tiltakene. La meg ta noen eksempler:

EØS-notatbasen har vært mye omtalt av utenriksministeren, men den fungerer fortsatt langt fra optimalt. Stortingets internasjonale sekretariat og Stortingsbiblioteket har dokumentert at saker og direktiver forsvinner fra databasen rett før de skal diskuteres i Stortinget, eller i forbindelse med at saken får medieomtale. Saker mangler fra databasen, og informasjonen er ofte dårlig oppdatert. Det gjør det vanskelig å følge saker og vanskeligere å bidra i påvirkningsarbeid overfor EUs organer, som utenriksministeren jo oppfordrer stortingspolitikerne til å gjøre.

Fra vårt ståsted på Stortinget ser det fortsatt ut som at Regjeringen med jevne mellomrom overraskes over viktige saker fra EU-systemet. Forslaget til forbrukerdirektiv, som utenriksministeren omtalte, samt det nylig vedtatte bankinnskuddsgarantidirektivet er eksempler. Når vi på denne måten kommer sent inn i prosessene, svekkes våre muligheter til å påvirke dramatisk, fordi Europakommisjonen, hvor vi kan delta formelt gjennom arbeidsgrupper, ofte allerede er ferdig med sine forslag.

Europaparlamentets økende innflytelse har vært en gjenganger i disse debattene og i møtene i Stortingets europautvalg. Likevel ser vi gang på gang at Regjeringen nedprioriterer kontakten med Europaparlamentet, og det på en måte som åpenbart skader norske interesser i viktige EØS-saker.

EUs forbud mot handel med selprodukter, som ble vedtatt med overveldende flertall i Europaparlamentet denne uken, er et klart eksempel på det.

I både denne saken og i diskusjonen om bankinnskuddsgarantidirektivet har kritikk fra opposisjonen blitt møtt med invitasjoner om at stortingspolitikerne også må engasjere seg. Det gjør vi gjerne, og Høyre har flere ganger tatt kontakt med vår partigruppe i Europaparlamentet, som for tiden er parlamentets største. Det forutsetter imidlertid at vi får konkret informasjon om norske interesser og argumentene som Regjeringen bruker. I den grad vi har fått det, har det kommet for sent.

Regjeringens europapolitiske strategi er på mange måter et uttrykk for en våpenhvile i den norske EU-debatten. Det er forståelig. Høyre vil imidlertid, som vi har gjort mange ganger i denne sal, påpeke at denne våpenhvilen ikke må gjøre oss blinde for utviklingstrekk i vårt forhold til EU som gir grunn til bekymring.

Utenriksministeren omtalte så vidt forhandlingene om EØS-finansieringsordningene, som nå er på overtid, og som ble omtalt som «kompliserte». Han har i Europautvalget omtalt program- og instituttstyrer vi gjennom EØS ønsker å delta i, men hvor det nå blir vanskeligere å få gehør for at EØS-landene skal få delta som observatører. Utviklingen på Island er nok et eksempel. I går bekreftet Islands statsminister Johanna Sigurdardottir at regjeringen på Island vil be Alltinget ta stilling til en EU-søknad. Dette aktualiserer den norske EU-debatten. Høyre mener ikke at Islands valg i seg selv er avgjørende for Norge, men vi er bekymret for hvor robust og fremtidsrettet EØS-avtalen vil være hvis Island faktisk skulle gå inn i EU. Regjeringen må snarest utrede konsekvensene for EØS-avtalen og fiskeriene og melde tilbake til Stortinget. Dette er en sak som krever bred debatt.

Utviklingstrekkene er nokså entydige, når vi bare tør å se dem samlet og trekke konklusjoner. EU blir viktigere for Norge – og det på stadig flere områder. Norge og norske interesser får stadig mindre oppmerksomhet og gjennomslag i EUs organer. Vi kan ikke lukke øynene for dette faktum.

Ågot Valle (SV) [10:23:47]: Jeg vil takke for en veldig grundig redegjørelse.

Vår rød-grønne regjering har gjort mye for å ivareta norske interesser på en mer offensiv måte overfor EU. De to viktigste grepa var å ta opp kampen om differensiert arbeidsgiveravgift og heimfallsretten. Hadde Regjeringa gitt etter, ville det undergravd muligheten for å føre en offensiv distriktspolitikk og for å bevare fossekrafta i offentlig eie. Nå varsler utenriksministeren arbeid for å opprettholde forbrukerrettighetene etter norsk rett. Det er bra, og det er viktig. EUs forslag til forbrukerdirektiv betyr en totalharmonisering etter minimumskrav og fratar Norge muligheten til å beskytte forbrukerne på det nivået norske myndigheter finner forsvarlig. Derfor er det viktig å søke alliansepartnere og støtte de kreftene i EU som har en ambisiøs forbrukerpolitikk.

Regjeringa har tatt grep for økt åpenhet og dialog og offentlig debatt om europaspørsmål. Stortinget har gjort det samme. SV mener at det er viktig nå å få en grundig debatt også rundt EØS-avtalen. Derfor er vi enig med Nei til EU om en forskningsbasert totalgjennomgang av EØS-avtalen. Vi mener det er viktig å få fram kunnskap om avtalens fordeler og ulemper for det norske samfunnet, om avtalens dynamiske karakter og konsekvenser av dette, om reservasjonsretten, om ESA og EFTA-domstolens stilling/virksomhet og om alternativene til EØS-avtalen.

Utenriksministeren refererte til EU-kommisjonens prognoser om økonomi og arbeidsledighet. Det er dramatisk når det forventes 11 pst. arbeidsledighet i snitt – og 20 pst. i et land som Spania. Det forventes økt politisk og sosial uro. 14.–16. mai er faglige aksjonsdager i EU-landa. Det er for det første en protest mot EUs håndtering av finanskrisa. EU anbefaler økt privatisering, reduserte offentlige pensjoner og lønnsnedslag i offentlig sektor. I motsetning til Norge har landa i eurosonen ingen frihet til å bestemme sin egen rente og mindre frihet til å drive motkonjunkturpolitikk. For det andre er den en protest mot EF-domstolens fire dommer som på et dramatisk vis forrykker maktforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere, i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven og grunnlaget for faglige rettigheter, som jo er en av bærebjelkene i et demokrati, er kraftig svekka.

Det er også uro rundt forslag som fører til mindre politisk styring og økt deregulering. Derfor ønsker SV en debatt rundt inkorporeringa av postdirektivet og helsedirektivet og advarer mot implementering av disse.

Ja-sida setter sin lit til en islandsk EU-søknad, men, som andre har sagt: Det fører neppe til et islandssug. Men det er trolig lang veg til islandsk medlemskap. For det første må islendingene gjennom en folkeavstemning og et alltingsvalg. For det andre må forhandlingene sikre islendingene unntak fra felles fiskeripolitikk. Det vil i beste fall sitte langt inne. For det tredje vil håpet om at euroen som valuta skal kunne redde islendingene fra en tøff omstilling, ende i brustne drømmer.

Sammen med EU har Norge høye ambisjoner på vegen mot København og høye ambisjoner om økt fornybar energi. Vi har store fornybare energireserver i Norge, ikke minst i havkraft, og er det enkeltlandet som kan bidra mest til at EU og Norge kan nå ambisiøse mål. Oppfordringen vil være at vi går foran EU og forbereder oss på å implementere direktivet så raskt som mulig. En storstilt satsing på ny fornybar energi vil danne grunnlaget for ny, miljøvennlig industriutvikling i Norge. I framtida vil Norge ha et stort potensial for eksport av ren energi og energikrevende produkter produsert med ren energi. Med det krever – i motsetning til Høyres syn – at det er her vi satser, at vi ikke satser framtida på en videre høy oljeutvinning.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:28:54]: Et av de mer sjarmerende trekk ved denne debatten hørte vi akkurat nå når SV i mangel av resultater av egen politikk når det gjelder ny fornybarsatsing i Norge, nå setter sin store lit til det ventede EU-direktivet. Det sier ganske mye om Regjeringens politikk på dette området, og ikke minst dens resultater.

Mitt anliggende i dag er å takke utenriksministeren for en svært god redegjørelse om EU- og EØS-saker. Først av alt vil jeg gi ministeren ros for hans nøkterne framstilling av situasjonen på Island. I går kom meldingen om at Islands regjering vil be Alltinget om å ta stilling til om Island skal levere en EU-søknad. Islands bankkrise er den største, relativt til landets økonomi, som noe land noensinne har opplevd, ifølge IMF. Bankene på Island hadde ved midten av 2008 opparbeidet seg en gjeld som var nesten ti ganger større enn verdien av landets årlige vare- og tjenesteproduksjon, ifølge OECD. Landet kommer til å slite i mange år med å nedbetale denne gjelden. Det er ikke rart at mange islendinger ser mot EU og euro i en slik tid.

Samtidig er det fortsatt høyst usikkert om Island vil bli medlem. Jeg tror forhandlinger, hvis de blir innledet, blir tøffe, ikke minst når det gjelder fiskeriene. Fiskerinæringen på Island er som kjent sterkt imot islandsk EU-medlemskap. Næringen ønsker ikke å svekke kontrollen med egne fiskeriressurser og underlegge seg EUs felles fiskeripolitikk, noe jeg har stor forståelse for i lys av at EUs fiskeripolitikk har gitt nesten fisketomme hav og en av verdens minst lønnsomme fiskerinæringer.

Det er også grunn til å minne om at selv om meningsmålinger på Island viste flertall for medlemskap før jul, har målingene nå snudd til et flertall imot. Det kan kanskje ha sammenheng med at EU i liten grad kan hjelpe Island med dets hovedproblem, gjelden. Euroen kan bare innføres etter at Island har oppfylt Maastricht-kriteriene. Disse kriteriene innebærer bl.a. at Islands inflasjon, rente, budsjettunderskudd og gjeld må ligge på et relativt lavt nivå. Sist, men ikke minst må den islandske krone i løpet av en periode på to år ha en kursutvikling som ligger tett opp mot euroens. Dette er, for å si det mildt, ikke lett når man er midt oppe i en historisk dyp økonomisk krise.

Jeg vil for det andre gi utenriksministeren honnør for den gode og saklige framstillingen av mulige konsekvenser for Norge og EØS-avtalen dersom Island skulle bli EU-medlem. EØS-avtalen er dynamisk og forholder seg til forandringer. Det har den vist gjennom sin historie. Selv om enkelte institusjonelle forhold vil måtte endres, vil avtalen være like stødig som nå, også uten Island. Avtalen er allerede i dag først og fremst en avtale mellom Norge og EU, hvis vi ser på handelsstrømmer og bidragene til EØS-finansieringsordningene.

For det tredje vil jeg gi utenriksministeren min fulle støtte når det gjelder betydningen av EØS-avtalen. Her er utenriksministeren på meget trygg grunn. Samtlige partier som har vært i regjering de siste åtte årene, har skrevet under på at EØS-avtalen har tjent Norge vel. Vi har hørt representanten Høglunds innlegg her i dag, hvor han skriver under på det samme. Derfor har utenriksministeren hele Stortinget i ryggen i den vurderingen av EØS-avtalen så langt. Det jeg vil skal komme klart til uttrykk, er at han har Kristelig Folkeparti fullt ut i ryggen for stø kurs når det gjelder EØS i denne tiden, som kan bli litt mer turbulent.

Kristelig Folkeparti er, i likhet med flertallet i det norske folk, tilhenger av EØS-avtalen fordi den sikrer norske bedrifter markedsadgang til vårt desidert viktigste eksportmarked, det indre marked. Dette er viktig for verdiskapingen, velferd og arbeidsplasser i hele landet. Det er ingen ting ved en eventuell islandsk medlemskapssøknad som rokker ved dette. Derfor bør de som er interessert i å ivareta brede, norske interesser, holde seg unna å sette EØS-avtalen i spill i en urolig tid i verden.

Jeg er også glad for at Europakommisjonen, i tråd med Regjeringens forsikringer i Stortinget nylig, uttrykte støtte til Norges erklæring om tjenestedirektivet vedrørende faglige rettigheter. Regjeringens forsikringer, som ble gitt fra Stortingets talerstol, viste seg å holde stikk. Det gir jeg også honnør for i dag.

Så vil jeg si at representanten Høglund i dag har tatt opp meget viktige forhold når det gjelder det samlede norske miljøets fokusering på parlamentarisk innflytelse, både i EU og mellom Norge og EU. Det bør både Stortinget og Regjeringen legge seg på sinne. Parlamentarikere kan være en viktig kraft i utenrikspolitisk påvirkningsarbeid. Vi har den disiplin at når vi opptrer utenfor landets grenser, opptrer vi i pakt med brede norske interesser, og det tror jeg vi kan trenge framover innenfor EU. Jeg tror at Stortinget også bør revurdere spørsmålet om en fast representasjon i Brussel.

La meg til slutt si: Utenriksministeren kan forvente sterk støtte til forsvaret av EØS-avtalen fra Kristelig Folkeparti, og vi forventer det samme av utenriksministeren.

Åslaug Haga (Sp) [10:34:23]: La meg også få takke utenriksministeren for en nyttig og grundig redegjørelse.

Det er ulike syn på EØS-avtalen i Stortinget. Noen mener EØS-avtalen er glitrende. Noen mener EØS-avtalen er det beste av dårlige alternativer, og noen er sterkt kritiske til avtalen. Åkkesom er avtalen et minste felles multiplum i Stortinget, og den har eksistert i 15 år.

Senterpartiet støtter dem som tar til orde for en full gjennomgang av avtalen. Det vil ikke være noe i nærheten av å sette EØS-avtalen i spill. Det vil handle om at vi får en grundig gjennomgang av fagfolk. Alle mener at Norge er avhengig av å ha et avtaleregulert forhold til EU.

Det er viktige spørsmål som bør gjennomgås. EØS-avtalen er dynamisk. Hvordan har dynamikken i avtalen fungert? Er avtalen blitt det vi faktisk tenkte oss for 15 år siden at den skulle bli? Det ligger en reservasjonsrett i avtalen. Den er ikke brukt. Er det faktisk slik at vi mener at den ikke kan brukes? Hva mener fagfolk om det? Hva betyr nasjonale garantier som blir gitt på ulike områder, seinest i forbindelse med tjenestedirektivet? Dette er bare noen eksempler på saksfelt som det ville være klokt at vi fikk belyst etter 15 år med denne avtalen.

Miljø og energi er to sider av samme sak. Vi løser ikke miljøutfordringene uten å løse energiutfordringene og vice versa. For å redde miljøet må vi som globalt samfunn bevege oss fra den fossile tidsalder og over i den fornybare. EU har satt seg djerve miljøpolitiske mål ved sine 20-20-20-målsettinger. De er krevende å nå. Norge har naturgitte forutsetninger for å bli en betydelig eksportør av rein og fornybar energi, og vi kan bistå EU med å nå sine fornybarmål ved å bygge sammen vindkraft til havs med vår regulerbare vannkraft. Slik vil vi kunne tilby kontinentet et stabilt, fornybart energiprodukt. Utenriksministeren er innom dette i sin redegjørelse, og det er bra.

Nå skal det en ny kommisjon på plass i EU. Det skal være valg i Norge. Etter vår vurdering haster det å komme i konkret dialog med EU om hvordan samarbeidet om utvikling av fornybar energi kan utvikles. Klimautfordringene øker dag for dag. Utviklinga av energiproduksjon tar lang tid. Derfor haster det.

Med samme utgangspunkt er Senterpartiet opptatt av at Norge skal gjennomføre fornybardirektivet så raskt som mulig. Norge er sjølsagt i en unik situasjon og ligger himmelhøyt over gjennomsnittet i EU når det gjelder fornybar energi, men det er ingen grunn til at vi ikke skal påta oss økte forpliktelser, snarere vil det sende veldig gale signaler om vi ikke ønsket å påta oss forpliktelsene som ligger i fornybardirektivet.

Vi er opptatt av at man i samtalene man nå har med EU om gjennomføring av direktivet, ikke legger til grunn at Norge skal forhandle seg ned når det gjelder forpliktelser. Det vil være uklok miljøpolitikk. Det vil være uklokt i forhold til de mulighetene som ligger i Norge for å etablere arbeidsplasser på dette området, og det vil være uklokt i et perspektiv hvor vi ønsker å utvikle Norge til å bli en stor eksportør av fornybar energi.

Så helt til slutt til Island. Ja, det tyder på at Island kommer til å søke medlemskap. Det gjenstår å se om de blir medlem. Jeg registrerer at en del slår fast at et eventuelt islandsk medlemskap vil få store konsekvenser for EØS-avtalen. Det er jeg ikke sikker på, og det er ganske enkelt fordi ja, EU er viktig for Norge, men Norge er også viktig for EU. Jeg tenker det er viktig å stille kontrollspørsmålet: Hvorfor skulle EU ønske å lage trøbbel for EØS-avtalen? (Presidenten klubber) Jeg tror ikke at de gjør det. Vi kan måtte gjøre små endringer, men jeg regner med at EØS-avtalen står trygt.

Presidenten: Presidenten må be om at taletida blir respektert.

Anne Margrethe Larsen (V) [10:39:49]: Jeg vil også takke utenriksministeren for en god og interessant redegjørelse. Jeg synes også det var betryggende å høre at han ser det som et klart ansvar for Regjeringen å arbeide systematisk for å ivareta EØS-avtalens virkemåte og integritet. Han framholdt at krisen på Island så langt ikke hadde gått ut over EØS-avtalens funksjon. Vi skal imidlertid ikke se bort fra at en islandsk EU-søknad setter i gang en dynamikk som ender opp med å sette EØS-avtalen, slik vi kjenner den, i spill. Jeg mener derfor at vi må sette alle krefter inn på å ivareta EØS-avtalen. 15 års erfaring har vist at avtalen oppfyller sin hovedmålsetting, nemlig å sikre forutsigbare og likeverdige rammebetingelser for norsk næringsliv i EUs indre marked. Per i dag har vi ingen andre realistiske alternativ til EØS-avtalen.

Utenriksministeren framholdt at Regjeringen vil foreta en grundig vurdering av mulige konsekvenser for Norge dersom Island skulle beslutte å søke om EU-medlemskap. Jeg forutsetter at han allerede nå har stilt sitt store utredningsapparat i beredskap til dette. Da EØS-avtalen er av stor betydning for Norge, ville det vært uansvarlig ikke allerede nå å ha innledet arbeidet med å tenke gjennom alle mulige konsekvenser av denne mulige islandske EU-søknaden. Som et ledd i dette arbeidet ser jeg gjerne at det lages en offentlig utredning av EØS-avtalens innhold og virkemåte. Dette kan bidra til en viktig debatt i Norge. Jeg er imidlertid noe skeptisk til at hovedfokus for en slik utredning skal være på alternativer til EØS, hvis hensikten er å svekke EØS-avtalen. Det tyder på at motstandere av EØS internt i Regjeringen ønsker å bruke nettopp dette for å svekke avtalen. Til det har jeg lyst til å si at jeg leser utenriksministerens forsikring om at Regjeringen er seg sitt ansvar bevisst, slik at han vil holde eventuelle motstandere av EØS-avtalen i Regjeringen i sjakk. Han kan i så fall påregne full støtte fra Venstre.

Flere kontroversielle direktiv er for tiden til behandling. Dette gjelder bl.a. forslaget til direktiv om forbrukerrettigheter. Jeg mener det ville være svært uheldig for Norge hvis forbrukerlovgivningen i EU går fra å være minimumsregulert til full harmonisering. Dette vil kunne bety at vi ikke kan opprettholde et strengere forbrukervern i Norge enn i EU. Det var derfor betryggende å høre at utenriksministeren aktivt ønsker å påvirke forbrukerdirektivet i riktig retning. Han framholdt at Regjeringen vil bruke alle tilgjengelige kanaler for å endre direktivforslaget.

Når det gjelder andre aktuelle forslag til direktiv, ble disse ikke mye kommentert. Dette gjelder spesielt datalagringsdirektivet. Det er her nærliggende å tolke dette som uttrykk for at det kan være en vanskelig sak innad i Regjeringen. Venstres holdning til datalagringsdirektivet er krystallklar: Vi er imot det. Vi vil arbeide for å hindre at det blir en del av norsk lov, og om nødvendig bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen. Men dersom direktivet blir gjennomført i Norge mot Venstres uttrykte vilje, har vi et ønske om å begrense omfanget til å gjelde lagring av data i maksimalt 6 måneder. Vi har fremmet forslag om dette i Stortinget flere ganger, men så langt har vi ikke kunnet registrere noen støtte fra regjeringspartiene.

Det er positivt at EU har tatt mål av seg til å innta en internasjonal lederrolle for klima- og energiområdet. Dette gjør EU til en verdifull partner for Norge, en partner som vi skal forsøke å gjøre enda mer ambisiøs. Norges store andel av vannkraft, som utenriksministeren riktig påpekte, bør ikke bli en sovepute. Jeg mener tvert imot at Norge må gå tungt inn i arbeidet med å fremme fornybar energi. Regjeringen må derfor ikke i sine forhandlinger med kommisjonen om tilpasninger av direktivet prute kravene i direktivet ned.

Norge har store naturgitte forutsetninger for produksjon av fornybar energi – faktisk noen av de beste i Europa. Dette er muligheter vi må ta i bruk for å løse klimautfordringene og bidra til nye arbeidsplasser og bedrifter.

I tiden fram mot klimatoppmøtet i København i desember mener jeg det blir ekstra viktig å vektlegge nettopp dette.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:44:47]: Det er riktig at dette er den siste redegjørelsen om EU og Europa-saker i denne perioden. Når jeg kommer tilbake med min neste redegjørelse til høsten, er det naturlig å omtale framdriften i Islands eventuelle medlemskapsambisjoner og de konsekvensene det vil få for Norge og EØS-avtalen. Som vi har hatt debatt om her tidligere, er det naturlig at vi ved en eventuell søknad går gjennom de konsekvensene på en ryddig måte. Jeg vil da stille mitt store utredningsapparat til disposisjon for den oppgaven.

Når det gjelder EØS-avtalen, deler jeg representanten Larsens vurdering, at det ville være naturlig at man i neste stortingsperiode har en gjennomgang av den avtalen, rett og slett fordi den har eksistert i 15 år, i skiftende tider. Den har vist seg ualminnelig robust, tilpasningsdyktig, ikke bare hvordan avtalen selv har utviklet seg, men også hvordan avtalen har vært et referansepunkt for at vi har utviklet samarbeid med EU på andre områder, inspirert av en del av løsningene i EØS-avtalen: Schengensamarbeidet, utenriks- og sikkerhetspolitikk, forsvar, miljø, kystspørsmål, maritim politikk, osv.

Jeg er enig med representanten i at det ikke bør være en gjennomgang med sikte på alternativer til EØS-avtalen, men om kunnskap om denne avtalen. For noen er den ikke akkurat et kjærlighetsbarn, men er det noen som ser den slik, så er det faktisk utenriksministeren. Det er slik med denne utenriksministeren at jeg føler at jeg var med som fødselshjelper da avtalen kom, i en annen posisjon. Men jeg mener at det tilligger den til enhver tid sittende norske utenriksminister det ansvar å arbeide hardt og målrettet for å ta godt vare på denne avtalen. I dagens situasjon er det den som sikrer norske arbeidsplasser. Hver dag, når norske menn og kvinner går på jobben, vet bedriftene at de har like spilleregler. Det er en veldig viktig erkjennelse. At man slipper å tenke på å stille spørsmål ved om det er slik, er i seg selv en stor verdi. Det har avtalen bidratt til.

Så ble forholdet til Europaparlamentet tatt opp. Når det fra Høyres side sies at Regjeringen har nedprioritert forholdet til Europaparlamentet, vil jeg ta sterk avstand fra det. Spørsmålet er jo hele tiden om vi klarer å oppdatere den tilstrekkelig og målrettet nok, fordi det er et krevende organ å jobbe mot.

Jeg takker representanten Høglund for kommentarer til arbeidet med å få en norsk generalsekretær i Europarådet. Det arbeidet er godt og strategisk. Vi håper det fører fram. Vi kan lære av det i mange sammenhenger.

Jeg tror nok ikke at selsaken ville fått et nevnelig annet utfall. Der er jeg mer av den holdning at et fullt medlemskap, med full deltakelse i Europaparlamentet, kunne sikret Norges interesser på en annen måte enn utenforskapet. Det er verdt å merke seg at Danmark, som er like imot dette direktivet som vi er, har i direktivet sikret seg en omtale av fangst for inuitter, og dermed vist at man på innsiden kan få de tilpasningene som er mulig for å ivareta et medlemslands helt sentrale interesser. Men det får vi ta med. Det er en kostnad. Vi skal ikke godta at det er gitt at det er slik. Vi må arbeide for å ta vare på norske interesser.

Det som ble sagt om at databasen er dårlig oppdatert, tar jeg som en tilbakemelding fra en viktig bruker. Vi skal selvfølgelig se på at databasen til enhver tid er så god som mulig. Det er riktig at jeg har snakket om dette ved flere anledninger. Det er et viktig instrument for oss, og vi skal sørge for at det er så godt som mulig for alle brukere.

Hvis det er ett element som jeg i dag mener er en trussel for EØS-avtalen, er det forhandlingene om EØS-finansieringsordningene. De er i en sluttfase. Vi skal lande de forhandlingene, håper jeg, på en god måte. Her er det viktig å sende et veldig tydelig signal til EU om at uanstendige og ublu krav til Norge på finansieringssiden vil møte en grense. Det kan nemlig ikke være slik at vi ved ethvert møte med EU for å oppdatere og videreføre de ordningene som Norge på et frivillig, ikke juridisk forpliktende, men politisk nivå inngår, skal være en form for «himmelen er målet», i form av oppgradering av hva vi skal betale. Det er ikke urimelig at Norge deltar. Vi kommer til å delta. Vi gjør det på et meget høyt nivå. Vi diskuterer nå den endelige fastsettelsen. Men om de kravene inntar urimelige proporsjoner, er det svært uheldig for samarbeidet og respekten mellom partene.

Til Island tror jeg Norge skal si lykke til, som et respektfullt naboland. Det er riktig som det er sagt, at det er mange skjær i denne sjøen. Det skal søkes. Det skal forhandles, og det skal være valg til Alltinget og folkeavstemning på veien. Det har betydning for Norge. Det er ingen grunn til å omtale et islandssug, men det er heller ingen grunn til å spille ned det faktum at et nytt nordisk land kan komme til å bli medlem av unionen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [10:49:59]: Når det gjelder det som skjer til høsten og neste redegjørelse, kan vi vel uansett være enige om at utenriksministeren nok kan komme til å være til stede her for å debattere saken.

Til mitt anliggende: Representanten Høybråten var inne på at vi nå ikke må sette EØS-avtalen i spill og gjøre noe som kan sette den i fare. Der er vi helt enige. Utenriksministeren understreket det veldig godt i sitt innlegg.

Er det noe av det utenriksministeren har hørt her i dag, eller generelt kjenner til fra den norske debatten, som er en fare for EØS-avtalen? Er det noe utenriksministeren mener vi må være forsiktige med å debattere eller ta opp i sammenheng med EØS-avtalen?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:50:47]: Jeg kan bekrefte at jeg vil stå her og svare på spørsmål fra representanten Høglund også ved neste debatt. Jeg ser fram til det, for spørsmålene er som regel gode.

Nei, jeg kan i tråd med hva som har vært min holdning når det gjelder utenrikspolitiske debatter generelt sett, ikke i dag se at det er noen slik fare. Vi må ha høy terskel for debatt. EØS-avtalen er den mest omfattende internasjonale avtale Norge noen gang har inngått. Den omfatter alle fagområder, alle departementer, alle deler av samfunnet, ikke minst Kommune-Norge. En av de utfordringene jeg har sett og arbeidet mye med, er å trekke kommunene inn i debatten om EØS-avtalen, for det er de som i mange beslutninger møter dette daglig. Jeg kan ikke stå her og si at jeg ser det. Jeg vil vel mene at man skal ha en høy terskel for å debattere, men jeg synes ikke at man i dag skal så tvil om EØS-avtalens virksomhet ved å peke på at det finnes bedre alternativer. Jeg ser ikke det, selv om jeg er av dem som mener at et medlemskap bedre ivaretar norske interesser. Det må det også være lov til å diskutere i et demokratisk ordskifte der vi må følge med på et Europa i endring.

Siri A. Meling (H) [10:51:59]: Et islandsk medlemskap kan få konsekvenser for EØS-avtalen. Enkelte eksperter sier at EØS-avtalen ikke kan overleve i sin nåværende form, fordi overvåkingsorganet mister sin troverdighet når det i praksis bare er Norge som passer på seg selv.

Et islandsk medlemskap kan få negativ virkning for norske fiskere og fiskeprodusenter fordi islandske fiskeprodukter ved et EU-medlemskap vil få bedre markedstilgang enn det norske produkter har. Fiskerinæringen er også bekymret for å forhandle med et Island som har hele EU i ryggen.

Det virker som om Regjeringen har god tid i disse spørsmålene. Jeg vet ikke om jeg kan få en kommentar til tidsaspektet har. Har vi god tid, eller kan dette skje fort? Har vi tid til å vente på en konsekvensutredning om hva et islandsk medlemskap har å bety for norske interesser?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:52:49]: Jeg mener at EØS-avtalen kan overleve i dagens form når det gjelder dens materielle innhold. Den ble inngått med Sverige, Finland og Østerrike på laget, og også Sveits var med i forhandlingene. Nå er det bare tre land som er igjen. Det er ikke en avtale som er datostemplet ut fra hvor mange land som er med.

De utfordringene på det institusjonelle området som måtte oppstå hvis Island blir medlem og forlater EFTA-pilaren – vel, dem får vi drøfte i fred og ro med kommisjonen, men jeg er enig med dem som har sagt her i dag, også representanten Haga, i at det er en avtale som er inngått fordi begge parter har interesse av det, og jeg går ut fra at det kommer til å fortsette.

Når det gjelder interessene til norske fiskere og fiskeprodusenter – vel, de får analyseres. Jeg vil minne om at vi har inngått avtale med EU om reguleringer av alle bestander nå. Med silda var det på plass. Det er to parter som forhandler. Jeg synes det er vanskelig her i dag å stå og fastslå at et islandsk medlemskap kommer til å ramme norske fiskere, men det er klart at det kan komme en situasjon hvor en viktig konkurrent får lavere tollsatser. Men nå har jo etterspørselen i Europa i særdeles stor grad vært etter fersk fisk og ikke-bearbeidede produkter, så det må man vurdere nærmere, noe jeg går ut fra at næringens organisasjoner vil delta aktivt i.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:53:59]: Først en påminnelse til utenriksministeren, og da ikke en påminnelse om at det er et valg mellom nå og neste gang vi har en EØS-redegjørelse – det er sikkert utenriksministeren fullstendig klar over – men en påminnelse om at det faktisk er noen i denne sal som har kjærlighet til EØS-avtalen. Kristelig Folkeparti har EØS-avtalen som sitt primære standpunkt og ikke som noen dårlig reserveløsning.

Nettopp derfor lyttet jeg med stor oppmerksomhet til hva utenriksministeren sa om gjennomgang av EØS-avtalen i neste periode. Jeg forstod det slik at utenriksministeren mente at det også i neste periode er behov for å gjennomgå erfaringene med EØS-avtalen, slik man har gjort det i de to foregående stortingsperioder, at det er denne type gjennomgang man skal ha, og ikke en utredning av alternative løsninger.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:54:56]: Jeg tror vi deler både kjærlighet og nestekjærlighet når det gjelder denne avtalen. Det er godt å ha noen å dele kjærligheten med.

Det er korrekt at det er slik jeg vurderer den saken. Hva stortingsflertallet og regjeringen vil mene i neste periode om behov for en gjennomgang, må man se på da, men jeg vil mene at en så omfattende avtale, som er så viktig for så mange sektorer, bare i opplysningsøyemed vil være tjent med at vi har en gjennomgang og evaluerer erfaringer. Det vil også være, sett med mitt perspektiv, om jeg fortsatt har ansvaret, naturlig å gjennomgå den debatten vi hadde om arbeidsformene, som vi tok initiativ til i 2006 med stortingsmeldingen om arbeidsformene, opp mot hvordan vi forvalter EØS-avtalen. Så det synes jeg er naturlig.

Det er altså ikke et spørsmål som stiller spørsmål ved eksistensen av avtalen. Kommer det spørsmål om veivalg, må det komme på helt andre grunnlag, etter helt andre vedtak i denne sal. Men, som det påligger oss med vedlikehold av alle avtaler, så bør vi ha en fornuftig gjennomgang av dem for å se at de virker etter hensikten.

Anne Margrethe Larsen (V) [10:56:02]: Først takk for en positiv tilbakemelding på dette med en grundig gjennomgang av EØS-avtalen, gjerne en offentlig utredning.

Jeg nevnte i mitt innlegg at Venstre er klart imot datalagringsdirektivet, og at vi vil arbeide for å hindre at det blir en del av norsk lov, om nødvendig bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen. Men dersom nå direktivet blir gjennomført i Norge, mot Venstres uttrykte vilje, har vi et ønske om å begrense omfanget til å gjelde lagring av data i maksimum seks måneder. Vi har som nevnt fremmet dette forslaget i Stortinget flere ganger. Jeg vil derfor be utenriksministeren om å kommentere dette, og gjerne klargjøre sitt syn på nettopp datalagringsdirektivet.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:56:54]: Vi har dette til gjennomgang og vurdering, så Regjeringens endelige oppsummering av det kan jeg ikke gi nå. Jeg vil bare si, som utgangspunkt, til de kritiske merknadene til direktivet, som jeg mener det er berettiget å stille: Det er altså et vedtak som er truffet av 27 nærstående land, så jeg mener at dette svarer på samtidens utfordringer når det gjelder datasikkerhet. Det er ikke et påfunn fra land som tenker helt annerledes enn oss. Men vi skal gjennomgå det kritisk. Det pågår av de kompetente myndighetene. Så får vi konkludere med det når det gjelder norsk syn.

Skulle det bli slik at direktivet vedtas, er jeg enig med representanten Larsen. Da må vi følge opplegget med direktiver, nemlig at direktivet overlater til statene å gjennomføre det, ut fra statenes egen lovgiving, regler osv., og se på om det er grunn til å gjøre tilpasninger i forhold til hva som er norsk virkelighet. Men, som sagt, konklusjonen om hvordan vi skal stille oss til dette direktivet, vil vi trekke når vi har fått det grundig utredet. Så viktig er det at det fortjener en grundig utredning.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Svein Roald Hansen (A) [10:57:58]: Regjeringen lovet en mer aktiv europapolitikk, og det har den levert. Hver gang EU-landene har utvidet samarbeidet til nye områder gjennom de 15 årene EØS-avtalen har eksistert, har Norge ønsket å få delta, og ønsket er blitt oppfylt. Denne dynamiske utviklingen i vår integrering i EU-samarbeidet har fått fornyet styrke i denne perioden. Vi har utvidet vår deltakelse i EUs samarbeidsprogrammer, og vi har kommet med i flere nye byråer. Vår deltakelse i Schengensamarbeidet har økt, med Prüm-avtalen som det siste tilskuddet. Det samme har skjedd innenfor EUs utenriks-, sikkerhets- og militærpolitiske samarbeid.

Utenriksministerens redegjørelse varsler en fortsettelse av denne politikken. Vi har bedt om å få være deltaker i EUs østlige partnerskap, som sjøsettes i dag, hvor deltakerlandene bl.a. er Ukraina, Armenia og Georgia. Regjeringen ønsker at vi blir tilknyttet EUs planlagte asylkontor, og skulle gjerne deltatt i EU-landenes politikkutforming om asylpraksis og retningslinjer.

Det er ønskelig å trekke EU tettere inn i samarbeidet i Arktisk Råd, men det ses med bekymring på Europaparlamentets ønske om en egen traktat for Arktis. Denne bekymringen er, i likhet med det ulykksalige vedtaket om forbud mot salg av selprodukter, en påminnelse om hvordan vi svekker vår evne til å ivareta norske interesser fordi vi ikke er representert i det parlamentariske organ som får sterkere og sterkere innflytelse på politikkutformingen i det indre marked. Lobbyvirksomhet blir ikke like virkningsfullt.

I går kom bekreftelsen på at Island kommer til å søke EU-medlemskap. Dermed er også EFTAs og EØS-avtalens framtid på dagsordenen. Færøyene ønsker å bli med i EFTA. Andorra har undersøkt mulighetene for å bli med i det indre marked gjennom EØS-avtalen.

I løpet av ett til to år står vi sannsynligvis i den situasjon at vi bare har ett eller to fyrstedømmer som partnere på EFTA-siden i EØS, hvis da ikke også fyrstedømmene San Marino og Monaco vil se EØS som et verktøy til å komme inn under reglene i det indre marked. Det kan være hyggelig med flere partnere på EFTA-siden i EØS, men vi må ikke glemme at det kreves enighet på EFTA-siden ved implementering av nytt regelverk. Det kan bli en utfordring for Norge å skulle sikre enighet med småstater som har ganske andre interesser og utfordringer enn dem vi har. Vi tapte ett år når det gjaldt å komme inn under EUs kvotehandelssystem, fordi Island ikke delte vårt ønske om å implementere dette gjennom EØS-avtalen. Slike problemstillinger kan bli vanligere hvis vi om et par år må ha enighet med to, tre eller fire europeiske fyrstedømmer. Det er ikke sikkert at det arbeidet som nå pågår for å innlemme deler av EUs klima- og energipakke i EØS-avtalen, ville være enklere om vi også skulle bli enige om tilpasningene vi ønsker, med Andorra og Monaco.

Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at Regjeringen vil «foreta en grundig vurdering av mulige konsekvenser for Norge» når Island søker medlemskap. Denne vurderingen må også omfatte konsekvensene av den mulighet at EØS kan bli en tilknytningsform for europeiske fyrstedømmer.

Den dynamiske utviklingen av Norges integrering i EU-samarbeidet de siste 15 årene, til tross for at vi sa nei til medlemskap i 1994, har vært et produkt av en slags stilltiende tverrpolitisk overenskomst i norsk politikk. Derfor har det vært lite oppmerksomhet omkring dette i det offentlige ordskiftet. EU-striden har i stedet vært holdt levende gjennom debatten om noen få av de mange tusen lover og regler vi har importert uendret fra Brussel.

Jeg tror at vi gjør klokt i å starte en dialog med det norske folk om realitetene bak vår omfattende integrering i EU-samarbeidet og de utfordringer vi må regne med å stå overfor om kort tid når det gjelder dagens EØS-avtale, og kanskje også EFTA-samarbeidet. Det er rett og slett ikke sikkert at det vil være mulig å oppnå det som utenriksministeren sa var Regjeringens ansvar, nemlig «å ivareta EØS-avtalens virkemåte og integritet», som vi har hørt i debatten at det er et bredt ønske om at vi skal lykkes med. Men det er ikke sikkert man kan lykkes. Det spørsmål vi må stille, er dette: Hvordan kan vi best ivareta norske interesser i det brede og dype samarbeidet det i realiteten er et tverrpolitisk ønske om å ha med EU?

Representanten Morten Høglund sa i sitt innlegg at oppgaven er å ivareta våre interesser, uansett tilknytningsform til EU. Jeg tror ikke representanten Høglund er i tvil om hvilken tilknytningsform som gir størst grunnlag for å ivareta våre interesser. Vi så i selsaken i EU-parlamentet at det var krevende å gjøre det som lobbyister. Jeg tror vi hadde lyktes bedre som medlemmer.

Øyvind Vaksdal (FrP) [11:03:32]: I sin fyldige redegjørelse satte utenriksministeren fokus på krisen i verdensøkonomien og hevdet at denne utfordret EU som organisasjon. Han slo videre fast at det var liten tvil om at EU hadde bidratt til samordning, og at EUs regelverk hadde bremset opp proteksjonistiske fristelser. Jeg er enig med utenriksministeren i disse betraktninger, og deler også hans syn på at det også er klare grenser for hva man kan forvente av EU-samarbeidet, da viktige deler av medlemslandenes finanspolitikk og økonomiske politikk er nasjonalstatenes eget ansvar.

Finanskrisen rammer landene i EU/EØS-området ulikt, og det er selvfølgelig motsetninger i interesser mellom de ulike land. Det er ofte i vanskelige tider man oppdager hvem som er seg selv nærmest, og vi har derfor sett ulike forsøk fra medlemsland som posisjonerer seg og sine nasjonale interesser. Det har derfor vært utfordrende å få medlemslandene til å gå i takt og trekke i samme retning, men man har likevel i stor grad klart å lykkes i å føre en samlet politikk for å motvirke finanskrisen.

Uten at vi i dag skal dra i gang noen debatt om vår tilknytningsform til EU-samarbeidet, er det utfordrende for Norge som ikke-medlem å gjøre sin stemme gjeldende i ulike sammenhenger. Jeg vil derfor understreke at Regjeringen må ha sterkt søkelys på disse utfordringene og benytte så vel formelle som uformelle kanaler for å påvirke utviklingen med våre innspill. Jeg vil også i den forbindelse vise til den debatten vi tidligere har hatt i Stortinget om hvordan vi innenfor dagens tilknytningsform kan komme tidligst mulig i inngrep med sakene også på det parlamentariske nivå.

En av de åpenbare konsekvensene av finanskrisen er sammenbruddet i den islandske økonomien, med etterfølgende politisk krise og nyvalg på parlamentsmedlemmer. En søknad om EU-medlemskap fra Island, som ble aktualisert i går, kan få betydning for EØS-samarbeidet, og jeg er derfor tilfreds med at Regjeringen vil foreta en grundig vurdering av hvilke konsekvenser det kan få for Norge.

Så til mitt gamle fagfelt, energi. Utenriksministeren peker i redegjørelsen på at spørsmålet om energisikkerhet nå har fått enda større plass i europeisk politikk. Gasskonflikten mellom Russland og Ukraina har medført at det nå er mye større fokus på energi- og forsyningssikkerhet i EU. EU-toppmøtet i mars fattet vedtak om å styrke energiinfrastrukturen i Europa, noe som innbefatter både elektrisitets- og gassforsyningsnett.

Norge er en betydelig leverandør av energi til EU. Vi har stor og økende gasseksport til det europeiske markedet, og vi blir oppfattet som en stabil og seriøs leverandør av energi. Fra norsk side må vi se mulighetene som ligger foran oss, bruke den goodwill vi gjennom mange år har opparbeidet, og ta høyde for å ta enda større andeler av det europeiske energimarkedet. Dette betyr at vi ikke bare må satse på gass i rør til Europa, men også sørge for at våre ambisjoner om å bli store innen LNG-markedet må realiseres raskt. Vi slutter oss til Regjeringens målsetting om å bidra til et mest mulig stabilt marked for gass i Europa, og at dette best kan oppnås i tett og tydelig dialog mellom leverandører og kunder. Vi har også merket oss Regjeringens retorikk rundt satsingen på fornybar energi. Der slår man fast at vår høye andel fornybar energi betyr at vi har færre muligheter for omlegging enn andre land, og fortsetter:

«Samtidig er våre naturgitte forutsetninger for produksjon av ny fornybar energi til stede».

Videre:

«Vi har fortsatt muligheter til å utvikle vannkraften.»

Jeg synes dette var oppsiktsvekkende og vil be utenriksministeren gjøre rede for om Regjeringen nå har snudd 180 grader og igjen vil støtte vannkraftutbygging, etter å ha kjempet imot dette i en årrekke og hevdet at tiden for vannkraftutbygging i Norge var over.

Bjørn Jacobsen (SV) [11:08:14]: Det er ikkje vanskeleg å vere einig i at det er mykje å vere glad i i Europa. Om konfirmanten EØS er ein av dei, kan vi jo diskutere, og det er derfor vi har debatten i dag. I konfirmasjonstida bruker ein å stake ut ein ny kurs, finne ut, lure på: Er dette rett vegval? Ein vil finne dei gode vegvala. Så eg helsar jo veldig velkomen det utanriksministeren seier, at vi i neste runde bør få til ein full gjennomgang av EØS-avtalen. Det bør sjølvsagt også inkludere utgreiing av alternativ. Det kan jo vere andre land å sjå til, med handelsavtalar – det kan vere gode alternativ til EØS-avtalen ute og gå. Med ein full gjennomgang med alternativa på bordet får vi ein endå betre debatt.

Det vi rett og slett diskuterer her, er jo grad av overnasjonalitet, og det aller viktigaste: kor mykje folkestyre det er inne i den overnasjonaliteten. Det blir snakka om Island, det blir snakka om sug her og sug der. Det viktigaste er jo faktisk kva det er av nytt i forhold til graden av folkestyre i det som er av overnasjonalitet. Verda blir styrt av konvensjonar og resolusjonar. Vi veit at i Europarådet er det rettsbindande for medlemslanda. Vi veit at resolusjonane i FN når det gjeld f.eks. Midtausten ikkje er spesielt bindande. Vi må kople på folkestyre, for får vi ikkje kopla på folkestyre, så får vi ikkje fleirtal for noko som helst av overnasjonalitet i den norske befolkninga.

Så ser vi no at EU er ute på test. Dei har vore feira, både EU og NATO, i dei nye medlemslanda, men det har vore «med oppsida». Finanskrisa gjer at dei no vil få testa denne forma for overnasjonalitet i ein nedtur. Det skal bli spennande å sjå korleis både EU og NATO og dei nye medlemslanda i begge organisasjonane taklar denne nye situasjonen, for det er i nedgangstider det vil bli sett på ein sterk prøve. Så det skal bli interessant å følgje.

Så er eg veldig glad for at utanriksministeren så til dei gradar understreka at innhaldet i EØS-bidraget er like viktig som størrelsen. Her får vi igjen miljø, klima, karbonfangst, NGO-er, sivilsamfunn og demokratiutvikling. Det er det dei nye medlemslanda både i EU og i NATO kanskje treng aller mest av når dei no skal inn og oppleve den økonomiske nedturen som Europa og verda er inne i. Her har Noreg viktige bidrag å kome med, og det verkar som vi kjem med dei, sjølv om vi sjølvsagt har eigeninteresse av dei marknadsdelane som vi då oppnår.

Så eit lite eksempel frå EU-kvardagen der ute, frå Sunnmøre, der presidenten har gode kontaktar. Eg skal lese frå Sunnmørsposten førre dagen: Dette utspillet verkar heilt håplaust firkanta og vil gjere det svært vanskeleg for alle som driv trafikk med båtar. EU-direktivet, som kan kome til å rasere reiselivet, ambulansetenesten og mindre passasjerruter ute langs kysten, blir no sak i Stortinget.

Då stiller altså Høgre-representantar frå Møre og Romsdal spørsmål og krev svar frå Arbeidarpartiet om korleis dette er mogleg å få til. Er det sånn at vi kan forvente ei ny linje frå Høgre på dette området? Då treng dei ikkje å spørje Arbeidarpartiet. Det er jo berre å støtte SV og Senterpartiet mot dette direktivet, mot tenestedirektivet, mot postdirektivet og mot helsedirektivet. Høgre er velkomne inn, i staden for å politisere dette på annan måte. Det Høgre sjølvsagt trekkjer fram, er at EU i alle tilfelle ikkje er tilpassa den norske verkelegheita, i alle fall ikkje på Møre-kysten, som mange gonger slit med at konkurranse og marknad skal vere det beste for kystkommunane på Møre. Det er sjeldan at konkurranse og marknad er det desse kyststrøka treng. Dei treng det òg, men aldri heilt fritt spel. Velkommen etter til Høgre dersom dei vil prøve å tilpasse den norske verkelegheita!

Så er det sånn at dette med sel er eit lite innblikk i korleis vår måte å tenkje på i forhold til miljø og norske prinsipp i forhold til forvaltning i nord blir sett på ute i Europa. Vi skal ikkje trekkje det for langt, men det er jo miljø og forvaltning som ligg til grunn for vår måte å tenkje på. Vi får håpe at EU ikkje går imot måten Noreg kjem til å tenkje miljø på når det gjeld forvaltning, både når det gjeld energi og hav.

Marianne Aasen (A) [11:13:36]: Tidligere denne uken var det en interpellasjonsdebatt her i stortingssalen hvor finanskomiteens medlemmer deltok, og hvor vi diskuterte den økonomiske situasjonen. Det var i og for seg en dyster debatt, slik den forløp, men igjen kom, da vi diskuterte dette, dette med internasjonale organisasjoner opp – i hvilken grad EU og andre organisasjoner kan avhjelpe situasjonen, og i hvilken grad vi kunne forhindret at den krisen vi har kommet opp i, oppstod. Det var tilløp til en liten EU-debatt, og det skjer stadig oftere i finanskomiteen. Jeg oppfordret folk til å komme hit, så kunne vi fortsette her, men det er ikke så mange som deltar av den grunn.

Det er ingen tvil om at finanskrisen viser hvor viktig det er med internasjonale organisasjoner. Det er jo fordi rammebetingelsene for internasjonal samhandling ligger i disse organisasjonene. Det kan være fordi det er mangel på regelverk, det kan være fordi det eksisterende regelverket som er der, er mangelfullt, eller at de arenaene vi har internasjonalt, i seg selv er mangelfulle fordi de ikke fungerer godt nok.

Samme dag la EU-kommisjonen fram sine prognoser for økonomien, og de var dystre. Man regner med at unionens bruttonasjonalprodukt vil falle med 4 pst., og at det blir opptil 11 pst. ledighet neste år. Tyskland vil få en nedgang på 5,6 pst., anslår kommisjonen. Økonomiene i de nordiske EU-landene er også negative, og det er våre viktigste handelspartnere, så det er ingen tvil om at dette vil påvirke oss.

Det som er ekstra dramatisk, er – én ting er nedgang i bruttonasjonalproduktet og tall som flagrer over nyhetsskjermene – at finansministrene i EU også varsler en sosial katastrofe. For dette handler om mennesker som bor i hele Europa, og som kommer til å miste jobbene sine – og det kan hende de kommer til å være uten arbeid i lang tid. I mange europeiske land er de ikke i nærheten av å ha det sikkerhetsnettet som vi har i vårt land, noe som gjør at dette kan bli alvorlig og dramatisk også politisk.

Den europeiske økonomien er midt inne i sin dypeste og mest utbredte resesjon siden annen verdenskrig, sa EUs finanskommissær, Almunia. Det vi nå ser, er langt mer alvorlig enn det noen av oss har opplevd tidligere. Jeg tror også mange har problemer med å ta inn over seg hva konsekvensene egentlig vil bli, og i hvor lang tid dette kanskje kan vare. Finanskrisen har spredt seg med stor fart, fordi vi lever i en globalisert verden. Det er ikke noe som bare diskuteres i ulike debattfora, som vi startet med for ti år siden. Globaliseringen er her, og økonomiene er så integrerte at da finanskrisen oppstod i USA, smittet den mellom land, på samme måte som virus fra influensa.

Tiltakspakker er igangsatt, og til dels er de koordinerte – og det er veldig bra. Det gjelder både pengepolitikk og finanspolitikk. Men vi vet ennå ikke om det er nok. Vi er usikre på hvordan dette vil fungere, om de er sterke nok og koordinerte nok.

Forrige gang dette skjedde, var det mellomkrigstid. Vi vet alle hva det førte til når de ulike landene og mangelfulle internasjonale organisasjoner ikke klarte å løse de problemene som oppstod. Alvorlig økonomisk krise er farlig. Det fører til vold, det truer den politiske stabiliteten, og det kan i verste fall føre til krig.

Etter annen verdenskrig var det politiske svaret styrking av og opprettelsen av internasjonale organisasjoner. Vi fikk FN, vi fikk Verdensbanken, IMF, OECD, og vi fikk EU. Europa hadde et spesielt behov for å ha en sterk og handlekraftig organisasjon. Dermed ble den en overnasjonal kraft som det ikke finnes noe liknende av i resten av verden.

EU har vokst seg større, og det er særlig i etterkant av kriser. Det er ikke tilfeldig at Island nå søker. Forrige gang nordiske land gikk inn i EU, var det også i økonomisk krisetid. Det er egentlig ikke rart, for det å avgi suverenitet er krevende for en nasjon. Og det bør det være. Men det er nødvendig om nytten er større enn kostnaden.

EU som arena er viktig. Men vi i Norge strever med å bruke den riktig, og det er beklagelig. Vi trenger det forpliktende samarbeidet over landegrensene. Vi trenger mer av det, ikke mindre av det. Finanskrisen er nok et bevis på akkurat det.

Steinar Gullvåg (A) [11:18:54]: Europaparlamentets vedtak om å forby import og omsetning av selprodukter gir etter min oppfatning grunn til noen få refleksjoner, for det første den at EU-parlamentet stadig tiltar seg større makt og innflytelse på bekostning av kommisjonen, dernest at parlamentet etter hvert også er blitt en viktig arena for lobbying, og at europeiske politikere i like høy grad som norske politikere er spesielt påvirkelige i valgtider.

EU-parlamentets vedtak i selsaken bygger nemlig ikke på rasjonell argumentasjon og dokumentasjon. Det er resultatet av dyrevernorganisasjonenes langsiktige påvirkningsarbeid og motstand på selfangst i Europa. I Europa mener folk at det er galt å drepe sel – punktum. Denne oppfatningen styrkes selvfølgelig av bildene av relativt grusomme avlivningsmetoder som har flagret over europeiske fjernsynsskjermer i flere år. Det er heller ikke tilfeldig at vedtaket gjøres nå, slik at europeiske velgere har selsaken friskt i minne når de går til valgurnene om temmelig nøyaktig en måned. Jeg vil anta at det blant de vel femti som stemte mot importforbudet, er opptil flere parlamentsmedlemmer som ikke skal gjenvelges.

Vår beskrivelse av dagens humane avlivningsmetoder, kontrollrutiner og fangsttradisjoner har ikke hatt noen betydning for parlamentsflertallets avveininger. All verdens argumentasjon og dokumentasjon i siste fase av EU-parlamentets behandling av selsaken kunne ikke endre dette, selv om vi kanskje bidro til en utsettelse på noen uker. Av det kan vi lære at stuntaksjoner i Brussel og Strasbourg sjelden virker når vi ønsker å påvirke avgjørelser. Informasjon og kommunikasjon kan være et effektivt virkemiddel i påvirkningsarbeid – det vet jeg faktisk ganske mye om – men holdninger, standpunkter og meninger endres sjelden på kort sikt. Det er gjerne resultatet av et kontinuerlig påvirkningsarbeid. Derfor er det konstant flere lobbyister enn byråkrater i Brussel. Derfor er vår egen tilstedeværelse i Europa-hovedstaden så viktig – ja, den er om enn enda viktigere for et utenforland enn for et medlemsland.

Det er selvfølgelig naturlig og viktig at mye av vår oppmerksomhet rettes inn mot kommisjonens arbeid. Det har vist seg at vi på en rekke områder, først og fremst der Norge har spesiell kompetanse og erfaring, både blir tatt hensyn til og oppnår resultater. Men jeg tror vi skal erkjenne at vi har forsømt parlamentet, at vi ikke i tilstrekkelig grad har utnyttet de mulighetene vi har til å hevde våre interesser overfor Europas folkevalgte. Stortinget har en stående invitasjon til å opprette sitt eget kontor i EU-parlamentet, uten å benytte seg av det. Det er en invitasjon vi snart bør akseptere.

Videre har de ulike partigruppene – i hvert fall gjelder det sosialistgruppen – anledning til å møte og vil bli tatt imot av europeiske parlamentarikere når vi ønsker det. Vi vet alle hvor stor betydning personlige relasjoner har i internasjonalt arbeid.

Nå skal vi selvfølgelig ikke overdimensjonere selve selsaken. Norsk selfangst er beklageligvis på vei til å bli avviklet. Det har den vært i mange år. På vestkysten skjøt vi i 2008 1 263 sel av en totalkvote på 31 200 dyr. Uttaket burde jo ha vært langt, langt større om vi med en viss troverdighet skal kunne si at vi skal bidra til en bærekraftig bestandsutvikling. Det er naturligvis også et uttrykk for at land etter land har forbudt import av selprodukter, og at det derfor er vanskelig å finne avsetning for skinn, kjøtt og spekk. Ikke minst av hensyn til forvaltningen av viktige fiskebestander er det viktig at selbestanden holdes på et forsvarlig nivå, vel vitende om at hver sel spiser mellom sju og ti kilo fisk om dagen. Selen i Barentshavet spiser faktisk en og en halv gang mer fisk årlig enn den totale norske fiskekvoten, altså hele 3,5 millioner tonn. Det er en del av beregningsgrunnlaget når forskerne nå anbefaler det totalt mulige uttaket av fisk.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [11:24:21]: Utenriksministeren kom inn på mange områder i sin halvårlige redegjørelse for Stortinget om viktige EU- og EØS-saker. Det som er tydelig, er budskapet om hvor tett sammenknyttet vi er med resten av verden, og ikke minst med Europa, i den pågående finanskrisen og følgene den får for realøkonomien både her i landet og ellers. Dette gjelder også alle de andre store utfordringene som klima og helse. Det er med på å anskueliggjøre viktigheten av et tett internasjonalt samarbeid og ikke minst en aktiv europapolitikk for å løse utfordringene vi står overfor.

Den 24. april la Regjeringen fram en ny forskningsmelding, Klima for forskning. Den er nå til behandling her i Stortinget. Meldingen har klare ambisjoner for fortsatt økt satsing på forskning og utvikling. Et av kapitlene omhandler internasjonalisering i forskningen. Forskning har bestandig vært en internasjonal virksomhet. Det ligger i forskningens natur å søke samarbeid uavhengig av geografi. Norge er helt avhengig av kunnskap utenfor landets grenser om vi skal makte å utvikle velferdssamfunnet videre og øke verdiskapingen. Samtidig har vi en forpliktelse til å bidra med kunnskapsoppbygging i det internasjonale samfunnet der vi har spisskompetanse. Utenriksministeren var i sitt innlegg inne på flere områder, bl.a. energi og miljø.

For Norge er deltakelse i EUs rammeprogram for forskning helt avgjørende. Rammeprogrammene for forskning står helt sentralt som virkemiddel for internasjonalisering av norsk forskning og utvikling. I EUs 6. rammeprogram deltok norske forskningsmiljø aktivt, og vi fikk god uttelling i forhold til vår andel av kontingenten i programmet. Fra og med 2007 er EUs 7. rammeprogram i gang. Dette er et større og mer omfattende program, som nok vil utfordre norske forskningsmiljøer på om vi skal kunne ta på oss lederskap og koordineringsansvar i store forskningsprogram. Forskningsmeldingen vi nå behandler, er da også opptatt av hvordan vi skal sikre gode og robuste forskningsmiljøer i Norge som kan ta på seg en slik rolle.

Vi har områder der vi absolutt er robuste. Det er innenfor energi og miljø- og klimaforskning. Vi har også fortrinn innenfor hav og matsikkerhet. Norge er jo en energinasjon. Vi har store energiressurser som kan gjøre oss til eksportør av ny fornybar energi. Dette vektla utenriksministeren og flere andre i sine innlegg. Disse energiressursene kan skape grunnlag for ny industri og gode kompetansemiljøer som bygger opp under Norge som miljøvennlig energinasjon. Et grunnleggende hinder for utbygging av fornybar ressurs er at den ofte er dyrere enn fossilt brensel. Utvikling av ny teknologi som kan gjøre fornybare energikilder og energibesparende løsninger mer lønnsomme, er derfor helt nødvendig. Dette krever en systematisk satsing på forskning og teknologiutvikling. Dette er et område som har stor oppmerksomhet fra Regjeringen. Det er et område der vi kan bidra sterkt til kunnskapsutvikling. Det vil være et innsatsområde der vi kan gjøre oss gjeldende innenfor EUs 7. rammeprogram for forskning og utvikling.

Utenriksministeren er svært opptatt av nordområdene og utviklingen der. Jeg er glad for at forskning og utvikling har så stor oppmerksomhet i Regjeringens nordområdestrategi. Det er viktig at våre forskningsmiljøer i nord blir med i den forskningen som er knyttet til klima. Utviklingen av Svalbard som internasjonal forskningsplattform er i den sammenheng svært viktig. Også for å øke Europas interesse for nordområdene er det vesentlig. Ved å etablere Svalbard som et internasjonalt sted for forskning som en hovedpilar for norsk virksomhet på Svalbard, styrker vi både bosettingen og egen tilstedeværelse på dette viktige området for Norge. Jeg har selv vært på Svalbard sammen med kirke-, utdannings- og forskningskomiteen og blitt imponert over både universitetet på Svalbard og andre forskningsmiljøer i Longyearbyen og i Ny-Ålesund og deres aktivitet. For ytterligere å styrke det europeiske samarbeidet innenfor klimaforskning er det viktig at vi fortsetter å utvikle vår nordområdestrategi bygd på forskning og utvikling, slik det også tydelig kommer til uttrykk i den forskningsmeldingen vi nå behandler.

Til slutt har jeg lyst til å gi uttrykk for at jeg er glad for at Regjeringen og utenriksministeren fører en aktiv europapolitikk. For at Norge skal utvikle seg som kunnskapsnasjon, er det helt avgjørende. Også for Norge som en nasjon med ambisjoner om å utvikle velferdsordningene og øke verdiskapingen i landet er det europeiske samarbeidet helt avgjørende.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:29:32]: Fleire har vore inne på at vi bør ha ein betre kontakt med dei besluttande organa i EU. Det er sjølvsagt riktig, og eg er sjølvsagt heilt einig i det. Nederlaget i selsaka viser jo at kontakten med dei besluttande organa i EU ikkje er optimal. Vi kom for seint på banen i den saken. Det var ikkje først og fremst vår skuld, men prosessen var komen for langt før ein eigentleg ønskte å høyre på Noreg sine argument. Attpåtil er det lita interesse for dei norske argumenta. Sjølv om vi hadde saklege argument i denne saka, kom vi altså til kort. Dermed kom vi uheldig ut, og det blei ei avgjerd som ikkje er i vår interesse, og heller ikkje i Europas interesse totalt.

Same kva vi meiner, EU-medlemskap eller ikkje, er sjølvsagt ei minimal gjennomslagskraft i EU ein av kostnadene ved å stå utanfor. Men dette må ikkje bli ei sovepute, dette må ikkje bli ein grunn til at vi ikkje skal kjempe for våre interesser. Og vi må openbert bli flinkare, kanskje meir kreative også, og kome tidleg på banen for å få gjennomslag for våre argument og bli høyrt i viktige saker for framtida.

Det er også fleire som har vore inne på dette med framtida for EØS-avtalen. No er det riktig at det er mykje som tyder på at Island snart søkjer om EU-medlemskap. Eg er sjølvsagt klar over Regjeringas posisjon og norsk posisjon i den saka, at ein kan halde fram med EØS-avtalen sjølv om Island søkjer medlemskap og også blir medlem i EU. Det er enkelte EU-parlamentarikarar som er meir tvilande til det. Derfor er det viktig at vi også er i forkant og er offensive i denne saka, at vi følgjer utviklinga nøye, og at vi også avklarar korleis vi best kan ta vare på norske fiskeinteresser i ein situasjon der Island blir EU-medlem.

Ein har vore inne på dette med finanskrisen og dei utfordringane det skaper. No synest eg at finanskrisa på mange måtar er handtert rimeleg bra både frå EU, frå Noreg og frå dei fleste andre land. Men ei utfordring som det er viktig å passe på for oss, er at vi ikkje får ei utvikling som går i retning av proteksjonisme. Noreg som eit lite land med ein open økonomi vil vere spesielt utsett for det, dersom det blir resultatet av finanskrisen.

I talen nemnde utanriksministeren EØS-avtalens artikkel 19, om vilkåra for basislandbruksvarer med sikte på ei gradvis liberalisering. Det at Noreg ikkje i større grad har opna opp for landbruksvarer, blir sjølvsagt sett på som negativt i EU. Enkelte oppfattar det som eit proteksjonistisk tiltak at vi har høge tollbarrierar på matvarer, samtidig som vi ønskjer fri tilgang for fisk. Eg konstaterer også at utanriksministeren bekreftar at desse forhandlingane er vanskelege. Eg synest det er leitt at ein slit med å få på plass forhandlingar her. Eg trur det er grunn til å håpe at dei forhandlingane som går på EØS-avtalens artikkel 19, finn sin konklusjon, og at ein kjem fram til ei løysing i den saka som gjer at begge partar, både Noreg og EU, blir fornøgde. Eg trur at om ein står for steilt i forhold til det, kan dette også skape problem for Noreg på andre område, og det trur eg ikkje Noreg totalt sett vil vere tent med.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Inge Lønning (H) [11:34:33]: Fra Høyres side fremmet vi i desember i fjor et forslag om å be Regjeringen om å iverksette en umiddelbar utredning av konsekvensene av et islandsk EU-medlemskap. Jeg går ut fra at slik situasjonen ser ut i dag, kan alle være enige om at det ikke hadde vært noen ulempe om Stortinget hadde sluttet seg til det forslaget, og at utredningen hadde vært igangsatt for lengst.

Det som er helt åpenbart, er at det institusjonelle rammeverk som i dag ligger i EØS-avtalen, ikke vil kunne videreføres ved et islandsk EU-medlemskap.

Det som imidlertid er langt mer interessant, er de politiske konsekvensene. Hvis Norge innenfor det nordiske samarbeid i fremtiden skal være i en situasjon hvor vi er det eneste av de fem land som ikke deltar i samarbeidet i EU, vil det også forandre det nordiske samarbeid i Norges disfavør, helt åpenbart.

I forrige periode, da EU var inne i sin siste store utvidelsesprosess, hadde vi besøk i utenrikskomiteen av representanter for søkerlandene, de var jo delvis også søkere om NATO-medlemskap. Og fra vår side av bordet ble det unisont sagt hver eneste gang: Det er i Norges interesse at flest mulig europeiske land blir medlemmer av EU. Det er jeg hjertens enig i. Det betyr at det omfatter Island. På et nylig avholdt partilandsmøte ble det forsikret om at det også omfatter Tyrkia.

Det som er det virkelig store spørsmål, som berører Norges troverdighet i samhandling med andre land, er hvorfor vi samtidig opererer med en tilleggsprotokoll av hemmelig art som sier: Denne regel, det er i Norges interesse at flest mulig land blir medlemmer av EU, gjelder ikke for Norge. For det er i Norges interesse at denne regel ikke gjelder Norge, som det eneste europeiske land. Jeg har lyst til å utfordre utenriksministeren til å kommentere denne underlige dobbeltkommunikasjonen, for ikke å si dette politiske dobbeltbokholderi. Hvor lenge mener utenriksministeren at norske regjeringer med troverdigheten i behold kan fortsette å kommunisere et så grunnleggende tvetydig budskap som dette?

Etter mitt skjønn er den måten vi håndterer vårt forhold til EU på, blitt et traume i norsk politikk som det er denne forsamlings oppgave, Stortingets oppgave, å sørge for at vi kommer ut av så snart som overhodet mulig, for ellers vil det svekke vår troverdighet både i det nordiske samarbeid, i det europeiske samarbeid og i forhold til verden for øvrig.

Svein Roald Hansen (A) [11:37:51]: Det har i debatten vært reist ønske om å få en bred gjennomgang av EØS-avtalen i neste periode. Det har utenriksministeren respondert positivt på – at det er naturlig; det har vi hatt tidligere.

Men så har noen også ønsket en såkalt uavhengig utredning av alternativene. Under dette ønsket tror jeg det ligger et ønske om eller en drøm om å få en avtale som sikrer norsk næringsliv godt nok i det indre marked, men hvor vi slipper å følge regelverket. Noen slik avtale med EU vil vi aldri få, det eksisterer ikke. Vi kan få en frihandelsavtale, som noen land har. Men det gir ikke norsk næringsliv samme konkurransemuligheter på det indre marked som EØS-avtalen. Sveits har en egen avtale. De må også følge spillereglene. Vi hadde en gjennomgang i EFTA-parlamentarikerkomiteens møte nå i mars i Brussel, hvor den sveitsiske ambassadør redegjorde for Sveits-avtalen. De ekspanderer. De har kommet med i Schengensamarbeidet og kommer også med i samarbeidsprogrammene. Deres problem nå er at Sveits-avtalen er for stivbent. De ønsker en endring som gjør den mer dynamisk, à la EØS-avtalen.

Så jeg tror vi må ta inn over oss at det finnes ikke et alternativ hvor Norge kan velge og vrake mellom de reglene som gjelder i det indre marked. Det er som når vi deltar i europeiske fotballturneringer: Offsideregelen må gjelde også for Norge, selv om vi gjerne skulle sluppet.

Så har jeg bare lyst til en kort kommentar til Ågot Valle, som først uttrykker stor skepsis til noen direktiver – som enten ligger til behandling, eller som er underveis, som helsedirektivet – men som ønsker at vi skal ligge foran EU og implementere fornybardirektivet så snart som mulig. Hvorfor i all verden skal vi det? Jeg trodde hele poenget med å stå utenfor EU var at vi på noen områder kunne ha frihet til å gjøre som vi ville. Det er jo ingenting i denne verden som hindrer oss i å gjennomføre en fornybarpolitikk som er spenstigere enn den man legger opp til i EU. Vi trenger da ikke EU-direktiver for å gjøre det. Så dette suget fra nei-siden etter nye EU-direktiver er litt underlig.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:40:43]: Som jeg har sagt før: Jeg takker for Inge Lønning, som bringer perspektiver inn i debatten. Jeg tror at mitt svar til ham vil være å si at både han og jeg tilhører partier som har hatt regjeringsansvar, og som har måttet leve med det faktum at vi forvalter folkets flertall, som i 1994 sa nei til norsk medlemskap i EU. Stortinget gav med tre fjerdedels flertall, og med mange valg siden det, sin tilslutning til en EØS-avtale. Det er realiteten.

Som jeg sa: En utenriksminister som er en funksjon i en regjering som baserer seg på et alternativ som har forankring i Stortinget, har som sin primære oppgave å arbeide for å ivareta norske interesser. Det er pr. i dag å sikre EØS-avtalen. Utover det kan jeg som politiker og som individ slutte meg til alt det Inge Lønning sa. Jeg deler den tilnærmingen til analysen. Det er et paradoks at Norge sier nei til EU, men mottar delegasjoner, som vi ikke bare ønsker lykke til på veien mot EU, men som vi også støtter aktivt ved å dele av vår erfaring med å ha forhandlet medlemskap med EU.

Jeg, i min personlige politiske refleksjon, har jo tidligere sagt at det er en stor fordel for Norge at andre ikke har valgt som Norge. En av grunnene til at en utenriksminister kan legge seg roligere om kvelden, er at andre ikke har valgt som Norge, nemlig at de har bundet seg opp i det samarbeidet EU gir.

Så vil jeg også si at jeg er skeptisk til analysen Lønning gir om at det forhold at vi ikke har valgt som alle andre, svekker Norges troverdighet som en partner og en som inngår avtaler. Det er ikke mitt inntrykk når jeg møter andre land, at det trekkes i tvil Norges evne og vilje til å leve opp til sine forpliktelser. Tvert imot, vi lever opp til forpliktelser, og vi overoppfyller mange av dem, og vi er en sjenerøs bidragsyter i mange sammenhenger der vi kan bidra, og der vi har ressurser til å bidra. Det mener jeg også er vårt ansvar.

Det er også slik, og det må vi vedgå, at de som ser mot Norge, ikke ser et land som har gått til grunne som følge av de valgene det har tatt, men et land som, mener jeg, på ansvarlig vis har ivaretatt både sitt ansvar og sine forpliktelser, og søkt å utnytte de mulighetene som Norge har. Jeg mener, som jeg sa i mitt innlegg tidligere i dag, at ansvaret vi har som regjering med EØS-avtalen er å sikre at norske menn og kvinner som går på jobb, som studerer og som er engasjert i mange typer virksomheter, kan gjøre det under likest mulige forhold som dem som står oss nærmest, nemlig de europeiske land. Det har vi klart. Det er i vår interesse, men jeg mener det også er i europeisk interesse. Derfor er også EØS-avtalen den avtalen vi har inntil videre som regulerer det forholdet på en fornuftig måte.

Inge Lønning (H) [11:43:44]: Jeg takker utenriksministeren for svaret.

Jeg synes nok at han trekker grensen mellom rollen som utenriksminister og rollen som privatperson unødig skarpt. For slik utenriksministeren nå ordla seg, skulle man tro at rollen som utenriksminister egentlig er en slags departementsrådsrolle. Jeg trodde at også utenriksministeren er politiker. I hvert fall ville jeg anse det som en fordel for et land å ha en utenriksminister som er politiker.

Derfor vil jeg gjerne forsøke å føre samtalen et lite skritt videre. Jeg satte ikke noe spørsmålstegn ved Norges alminnelige troverdighet – den tror jeg står seg rimelig godt. Mitt spørsmål om troverdigheten var formulert slik: Hvor lenge kan vi fortsette dobbeltbokholderiet eller dobbeltkommunikasjonen som går ut på å hevde at det er i Norges interesse at alle andre europeiske land enn Norge blir medlem av EU, samtidig som det er i Norges interesse at denne regel ikke omfatter Norge? Det er en holdning som i beste fall er paradoksal, og i verste fall nettopp er egnet til å svekke troverdigheten.

Jeg vil gjerne knytte spørsmålet opp til det som utenriksministeren nå ikke kommenterte, nemlig: Hvorledes vil en situasjon hvor fire av fem nordiske land er medlemmer av EU, og Norge er det eneste nordiske land som står utenfor, påvirke det nordiske samarbeid, som vi i dagens situasjon er i ferd med å vitalisere? Jeg mener at det er godt og riktig at vi er i ferd med å vitalisere det, bl.a. gjennom den rapport som Thorvald Stoltenberg har lagt på bordet, og som de nordiske utenriksministrene – så vidt jeg har forstått – skal drøfte på et møte i begynnelsen av juni. Er ikke utenriksministeren enig i at det vil berøre Norges posisjon også innenfor det nordiske samarbeid dersom vi som det eneste nordiske land velger å bli stående utenfor EU, og enda mer hvis utenriksministerens regjeringspartnere skulle ønske å svare på et eventuelt islandsk EU-medlemskap med å løsne på Norges tilknytning til EU, nemlig avvikle EØS-avtalen og isteden gå inn for en bilateral handelsavtale?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:46:46]: Jeg har regjeringssystemets beste departementsråd, så jeg behøver ikke å gjøre ham rangen stridig.

Det er en politikers ansvar å forholde seg til flertallet i Stortinget. Det er det jeg gjør, og som jeg mener at min forgjenger også gjorde – som Inge Lønning står nærmere enn jeg – da han hadde ansvaret. Det mener jeg er et klart utgangspunkt her. Det er ikke noe unaturlig skille mellom en privatpersons oppfatninger og funksjonen som utenriksminister. Jeg fører ikke min egen, personlige utenrikspolitikk. Jeg fører utenrikspolitikk på vegne av mitt parti og på vegne av den regjering jeg sitter i, som har et avklart flertall i Stortinget.

Når det gjelder regjeringspartnere, kan jo representanten Lønning vurdere sine egne potensielle partnere og se om de hadde hatt et annet syn på tilnærmingen til dette.

Det er én nyanse i det logiske resonnementet til Lønning som svikter litt, dette med hvordan vi kan hevde hva som er bra for andre land, men skal ikke gjelde oss selv. Jeg vil si det er en forskjell på de ti–tolv landene som ble medlem av EU, og Norge. De ti–tolv landene som ble medlem av EU, gikk igjennom en historisk prosess med forankring i de euroatlantiske strukturer, gjennom medlemskap i NATO og EU, hvor EU-medlemskapet var av essensiell betydning for å stabilisere samfunnene politisk, økonomisk og sosialt. At den prosessen ikke er fullendt, ser vi i disse dager, når krisen raser. Så det er snakk om at disse landene burde bli medlem av noe som gav dem stabilitet – en stabilitet Norge langt på vei har i utgangspunktet, som NATO-alliert, som EØS-partner, som et land som på en indikasjon av integrasjon er blant de mest integrerte landene. Det at det ikke stilles spørsmål ved vår integrasjon, gjør at det er forutsigbarhet rundt investeringer i norsk næringsliv. Det var avgjørende for disse landene, som kom ut av den interessesfæren de hadde vært i etter den kalde krigen, å sikre seg det samme.

Så jeg mener det er mulig, selv om det ikke er mitt syn, å si at man er mot norsk medlemskap i EU, men ser fordelen ved at disse landene sikrer seg den tilnærmingen. Mitt personlige syn er altså at jeg er for begge deler.

Når det gjelder det nordiske samarbeidet, er det ingen tvil om at når et nytt nordisk land eventuelt blir medlem av EU – jeg understreker, til min beklagelse, at flertallet på Island er mot medlemskap i EU, men om de skulle bli medlem – så får det betydning. Får det avgjørende betydning? Det tror jeg ikke. Med all respekt for Island tror jeg ikke at islandsk medlemskap kommer til å få betydning for det samarbeidet vi nå ser på utenriks- og sikkerhetspolitisk og forsvarspolitisk område i Norden. Der er hovedmotorene – i tillegg til Norge – Sverige, Finland og Danmark. De landene er medlem av EU, og det er ikke registrert at det gir et vesentlig skille mellom oss når det gjelder å kunne videreutvikle det samarbeidet. Jeg mener at alle fem nordiske land i EU hadde gitt en tydeligere profil internt i EU, men jeg er ganske trygg på at det oppsvinget i nordisk samarbeid vi nå ser, ikke vil hindres av et eventuelt islandsk medlemskap.

Gunnar Gundersen (H) [11:49:59]: Beklager at jeg kommer litt sent inn i debatten, men det gikk litt fortere enn jeg hadde trodd. Jeg hadde lyst til å si litt om forskning, for det ble jo så vidt berørt av utenriksministeren i hans i og for seg gode redegjørelse.

Forskning er uhyre internasjonal av natur. Det gjelder bruken av resultatene, og det gjelder behovet for å ha internasjonalt nettverk når man skal utføre forskning på internasjonalt toppnivå. Og den er grenseoverskridende på begge områder. Forskning dreier seg om hvilket samfunn man skal ha framover, og det dreier seg om hvilken næringsstruktur man skal ha framover.

På forskningsområdet har EU uhyre store ambisjoner. I motsetning til dagens regjering, som er mer opptatt av å komme seg bort fra de målene som man trakk opp for forskning i forrige periode, holder EU fast på målene og jobber ganske bevisst for å komme i havn med dem. Det ser vi i det enorme hoppet man gjør fra 6. til 7. rammeprogram. Man ser det også på at EU er i ferd med å skape ERA, European Research Area, som på mange måter er et indre marked når det gjelder forskning. Det skal være fri flyt av forskere, og det skal være fri flyt av resultater. Der er ikke Norge med, og vi er heller ikke tilknyttet gjennom EØS-avtalen. Det bør være et område man ser ganske nøye på, hvordan Norge skal ha sin tilknytning der. For vi sitter faktisk utenfor når EU gjør sine prioriteringer i disse programmene, og vi er, som sagt, heller ikke bundet opp til ERA gjennom EØS-avtalen.

Ved å sitte utenfor når EU gjør sine prioriteringer på så store programmer, som også vi dekker veldig store kostnader av – det er vel oppe i 1,2 milliarder kr nå som går fra Norge og inn i europeiske forskningsprogrammer – kan det være fare for at EU gjør prioriteringer som ikke norske bedrifter ser seg tjent med. De foreløpige evalueringene av det 6. rammeprogram opp mot det 5. rammeprogram tyder på at den prosessen allerede er litt i gang. Det får vi jo se. Det er en hel gjennomgang som varsles i forbindelse med den forskningsmeldingen vi nå har til behandling, men de foreløpige signalene jeg får fra bl.a. NHO, er at så har skjedd.

Jeg synes at forskningsområdet er et av de områdene hvor paradokset er størst, ved at vi velger å stå utenfor der alle prioriteringer gjøres, og der alle beslutninger tas, samtidig som vi er helt avhengig av den utviklingen som skjer. For norsk forskning, isolert norsk forskning, vil ikke kunne utvikle seg på langt nær så godt som den vil kunne gjøre i et tett samarbeid med EU.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Inge Lønning (H) [11:53:21]: Jeg deler utenriksministerens skepsis mot privatpraktiserende utenriksministere. Det er en uting.

Nå var ikke utenriksministeren til stede i utenrikskomiteen i forrige periode – av gode grunner – så han fulgte ikke den kommunikasjonen. Kommunikasjonen var faktisk akkurat slik som jeg refererte den. Det ble fra alle representanter på vår side av bordet, nei-partier og ja-partier, sagt, uten begrensninger og forbehold av noe slag, at det er i Norges interesse at flest mulige europeiske land – ingen nevnt, ingen glemt – blir medlemmer av Den europeiske union. Da vil jeg anta at utenriksministeren vil være enig med meg i at det budskapet går logisk sett ikke veldig godt sammen med det motsatte budskap for Norges vedkommende.

Nå regner jeg med at utenriksministeren fra høsten av vil stå på denne talerstolen i en annen egenskap enn utenriksminister. Vil han da føle seg fri til å gå i brodden?

Bjørn Jacobsen (SV) [11:54:38]: Eg må få korrigere representanten Lønning litt når det gjeld situasjonen i utanrikskomiteen i førre periode. Det som då mange gonger skjedde, var at vi i møte med andre land sine representantar kom i pinlege situasjonar ved at ein hadde gløymd kva det norske folk faktisk hadde sagt – hadde det ikkje vore for det gjenstridige folket, kunne dette gått bra. Det var det vi på nei-sida heile tida måtte streke under. Sjølv om det kan vere ei overvekt av ja-folk i komiteen som akkar og ber seg fordi vi ikkje har komme oss inn, er det det som er situasjonen, og det er det det norske folk har bestemt.

Så må ingen vere i tvil om at det traumet som Inge Lønning snakkar om, er eit traume som ja-sida går og ber på. Dei ventar enno på den dagen der dei trur det kan vere ein sjanse til å vinne ei folkeavstemming. Det er klårt at den dagen kjem EU-saka til å komme opp i full breidd. Eg registrerer at det er det Inge Lønning har lyst til. Lat oss no sjå når den dagen kjem. Det skal bli interessant. Då er vi i ein heilt annan situasjon.

Så til det som representanten Svein Roald Hansen tek opp i forhold til klimapolitikk. Det går godt an å vere mot EU, men likevel sjå at EU på enkelte område faktisk har ein betre politikk enn Noreg. Delvis har dei det når det gjeld klimapolitikken. Det var det representanten Valle meinte. Det er også fullt mogleg å vere imot norsk EU-medlemskap og ikkje leggje seg opp i om andre land eventuelt skal melde seg inn eller ikkje.

Så til Island igjen: Vi har gjort det vi skal gjere. Det begynte vi med allereie i mars i fjor då den norske og den danske nasjonalbanken gav støtte til Island. Island var i ein situasjon der det blei spekulert bevisst i deira økonomi. Vi gjorde eit vennlegsinna oppkjøp av islandske kroner, nettopp for å støtte islendingane og stå last og brast med dei i den situasjonen dei var i. At dei islandske firma Kaupthing og Glitnir samtidig raida norske bankar, får no vere ei anna side av kapitalismen. Men det er ingen tvil om at vi støtta. Vi stod last og brast med det islandske broderfolket vårt. Det kjem vi til å gjere uavhengig av korleis dei vel i Europa – om dei vel å gå inn eller om dei vel å stå utanfor. At det skulle føre til problem for det nordiske samarbeidet, viser dei siste 10–15 åra at det overhovudet ikkje vil – det er ingen samanheng der. Vi har eit veldig godt samarbeid i Norden, sjølv om nokon har valt NATO, nokon har valt EU, og nokon står utanfor.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:57:28]: Jeg skal gjøre dette kort, for jeg har til hensikt å gi Inge Lønning det siste ordet. Uansett hvor jeg står eller sitter i denne sal til høsten, kommer jeg til å savne Inge Lønning. Jeg mener at det at han ikke kommer til å være her, er nok et eksempel på de historiske feil Høyre kan ta!

Det jeg vil si, og som jeg har sagt tidligere i debatten, er at jeg har til hensikt å stå på denne talerstol i samme funksjon, og da vil jeg arbeide systematisk, hvileløst og maksimalt for norske interesser ut fra de politiske rammevilkår vi har for å gjøre det. Det å få gjennomslag for det standpunkt jeg har når det gjelder Norges tilknytning til Europa, og som jeg deler med Inge Lønning, vil jeg ta i mitt parti, og jeg vil være med på utformingen av de posisjonene mitt parti har. Så vil jeg som representant for det partiet arbeide for de løsningene det partiet får til i samarbeid med andre partier.

Så må vi være slik at det gode ikke blir det bestes fiende, eller omvendt. Og i dag er det slik at EØS-avtalen er den gode løsningen vi har. Jeg mener som sagt at i dagens situasjon er det en utenriksministers plikt og ansvar å arbeide for å ta godt vare på den, fordi den er så viktig for norsk velferd, norske arbeidsplasser og også i summen av det for norsk sikkerhet.

Presidenten: Representanten Svein Roald Hansen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Svein Roald Hansen (A) [11:58:55]: Representanten Bjørn Jacobsen sa at det går an å være imot EU, men mene at EU på noen områder har en bedre politikk enn Norge. Ja, det går selvsagt an. Men mitt poeng var at Norge ikke trenger et EU-direktiv for å gjennomføre den fornybarpolitikken vi ønsker. Vi kan jo stappe kysten full av vindmøller uten å måtte få hjelp fra EU. Jeg trodde poenget fra nei-siden var at man skulle kunne stå fritt og gjøre som man ville.

Jeg synes kjernen i det Jacobsen sier, egentlig er ganske betegnende for nei-siden. For de ønsker at Norge skal være i en situasjon hvor vi har fordeler av EU-samarbeidet der vi ønsker det, men hvis det er noe som passer oss dårlig, skal vi slippe unna. Hvis alle land i Europa tenkte slik, hadde ikke EU funnes, og hvis alle land hadde tenkt slik i alle sammenhenger, hadde det ikke vært mulig å få til internasjonale konvensjoner. Det er det som er så trist med et parti som SV, som ønsker en sterkere politisk styring. Da trenger vi nemlig internasjonalt samarbeid og felles vedtak.

Presidenten: Bjørn Jacobsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bjørn Jacobsen (SV) [12:00:13]: Når det gjeld å velje bort det verste og velje det beste, ser eg heilt klart at representanten Hansen kan ha eit poeng, men slik er den politiske verkelegheita. Men det er jo ikkje det som er grunnlaget for SV sin motstand mot EU. Det har eg gjort god greie for tidlegare. Det går sjølvsagt først og fremst på mangelen på folkestyre.

Så tilbake til den konfirmanten som vi delvis feirar i dag, og som vi skal utgreie neste år: EØS-avtalen. Kvifor er ein så redd for å utgreie alternativa til EØS-avtalen? Det blir liksom ei slik skjelvande stemning i salen her når ein skal få opp alternativa. Trur vi ikkje såpass på konfirmanten, trur vi ikkje såpass på EØS at vi kan få utgreidd alternativa? Det kostar jo berre to–tre menn og kvinner i UD fire–fem månader å lage ein god rapport om det, og så kan vi få sjå han. Kanskje dei jobbar på kortare tid? Utanriksministeren har allereie peika ut kven som skal gjere det. Eg håpar vi får det til neste års gode debatt.

Åslaug Haga (Sp) [12:01:29]: Jeg vil gjerne gi representanten Hansen rett i ett poeng, nemlig at det er slik at man ikke trenger EU-direktiv for å drive en bedre fornybarpolitikk i Norge. Det er helt riktig. Problemet er at vi ikke har greid å drive fram den fornybarpolitikken vi burde hatt, fordi det har vært krefter innad i regjering som har gjort det vanskelig. Det er mange i regjering som gjerne skulle sett at vi hadde en skarpere fornybarpolitikk.

Så vil jeg også vise til det som antydes her, nemlig at de som er imot EU-medlemskap, også er imot et sterkt internasjonalt samarbeid. Der tar representanten Hansen feil. Mange av oss som er imot EU-medlemskap, er for et klart forsterket globalt samarbeid, og det er vi fordi vi ser at de største utfordringene vi har – som handler om miljø, som handler om fattigdom – kun kan løses i en global sammenheng og ikke i en regional sammenheng. Dilemmaet er at det går så mye utenrikspolitisk energi inn i det regionale samarbeidet at vi ikke har tilstrekkelig utenrikspolitisk energi til å håndtere det globale.

Så er det interessant å høre på denne flørten mellom Arbeiderpartiet og Høyre i EU-saken. Og den er ikke ny, så vi lar oss jo ikke forundre over den. Men det er klart at det går an å forundre seg over at man ønsker å flagge felles interesser så høyt på dette feltet, når man i praktisk politikk ikke er villig til å ta konsekvensen av det. I gamle dager snakket vi om «lilla-alliansen». Vel, den er fjern nå, og jeg er glad for det. Men en bør kanskje legge seg på sinne at det også kan se litt pussig ut fra utsida at man har denne eventyrlige feiringen av hverandre.

Når det så gjelder EU-spørsmålet i Norge, er saken den at det er et flertall i folket som sier nei. Det har vært et sammenhengende nei-flertall i Norge i over fire år. Og når det gjelder denne flørten mellom Arbeiderpartiet og Høyre, lar jeg meg forundre over at man ikke er opptatt av at det faktisk fins et flertall i folket som etter alt å dømme sier nei.

Marianne Aasen (A) [12:04:26]: Jeg tar ordet som en reaksjon på det forrige taler sa, med hensyn til at vi bruker mer utenrikspolitisk energi på regionale enn på globale arenaer. Mitt helt klare inntrykk er at Norge bruker masse utenrikspolitisk energi på alle disse arenaene. Problemet med det regionale nivået i internasjonal sammenheng for Norge har vært at man for å delta i EU på fullt plan er nødt til å avstå suverenitet. Og det er det noen partier som har større problemer med enn andre, fordi det har en kostnad. Det er da man må avveie, som jeg også sa i mitt innlegg, fordeler og ulemper knyttet til det. Man kan ikke velge det ene eller det andre, som representanten Hansen sa. Skal man være med på å få de resultatene som verden har behov for, enten det gjelder å bekjempe fattigdom, løse finanskrisen eller løse miljøproblemene, må man avgi suverenitet. Og det er det som skiller EU fra de andre organisasjonene.

Så er det helt riktig at EU som regional organisasjon er for liten til en del problemområder – ja, slik er det. Men vi trenger det nordiske nivået, vi trenger det europeiske nivået, og vi trenger det globale nivået. Problemet med de globale organisasjonene er at man må ha full enighet mellom alle land, og da blir disse organisasjonene handlingslammet. Ett eksempel på det er landbrukssektoren og Doha-runden. Der er Norge et av de land som har en forhandlingsposisjon der det handler om å avgi suverenitet og gi til de fattige landene på områder som er vanskelige for f.eks. norske landbruksinteresser.

Jeg mener at dette handler om suverenitetsavståelse i forhold til den gevinsten vi kan få med å få forpliktende samarbeid, for det er den eneste veien for å løse fattigdomsproblemene, løse finanskrisen og løse klimakrisen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.