Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter og Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre 5 minutter hver.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Tove Karoline Knutsen (A) [10:03:12]: Statsråd Anniken Huitfeldts redegjørelse om barnevernet i Stortinget forrige mandag gav viktig informasjon om det arbeidet Regjeringa gjør på barnevernsfeltet, samtidig som statsråden pekte på utfordringer som krever stadig forbedret og ekstra innsats. Dette er et felt som alle partiene i Stortinget er opptatt av; det dreier seg om å gi hjelp, støtte og omsorg til de aller mest utsatte og sårbare blant oss.
Statsråden startet med å minne oss om noe viktig: Samfunnets og offentlighetens syn på barnevernet har endret seg radikalt i løpet av få år. For ikke veldig lenge siden kunne vi stadig høre og lese om voksne – foreldre eller foresatte – som hadde opplevd å bli fratatt omsorgen for barn. Hele fokuset og dermed all sympati ble ofte tildelt de voksne, mens barnas situasjon og barnevernets begrunnelse for handling stort sett ble forbigått i stillhet. Dette har i stor grad snudd. Offentligheten og media har nå langt større fokus på barnet, samtidig som barnevernet har funnet en bedre balanse mellom taushetsplikten og allmennhetens behov for informasjon om barnevernets arbeid og oppdrag. Dette har gjort at barnevernet av stadig flere ses på som en hjelper og samarbeidspartner snarere enn en trussel.
Et godt tegn på at så har skjedd, er det faktum at stadig flere tar kontakt med barnevernet når man ikke klarer å løse problemene sjøl, og at ca. 80 pst. av alle som får hjelp av barnevernet, får det i sin egen familie eller i nærmiljøet. Dette er også en riktig utvikling; dersom familiene får hjelp i så tidlig fase som mulig, kan man hindre at barn seinere blir utsatt for omsorgssvikt. Samtidig er det avgjørende at de som skal gi denne hjelpen, har så god og riktig kompetanse som mulig, slik at man ikke griper inn for seint dersom omsorgsovertakelse er nødvendig. Det er nok riktig som statsråden sa, at det vel kan hende at det biologiske prinsipp i en del tilfeller har fått større vekt enn det som har vært et uttalt politisk mål.
Statsråden understreket i sin redegjørelse viktigheten av å ha tilpassede tiltak for det enkelte barn og den enkelte familie. Derfor må vi ha et kunnskapsbasert barnevern, og derfor er det bra at Regjeringa har satt i gang et arbeid med å forbedre barnevernsutdanninga, og at det er mange som søker slik utdanning. Både forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap er viktig, og departementet har utarbeidet en forsknings- og utviklingsstrategi for barnevernet, i tett dialog med de som arbeider der.
Det meste av arbeidet på barnevernsområdet foregår i kommunene, og det er derfor viktig å styrke det kommunale barnevernet og sørge for at samarbeidet mellom det statlige og det kommunale barnevernet blir så bra som mulig. I evalueringa som er gjort av de 27 fagteamene som skal bistå kommunene, pekes det på at det er viktig å styrke dette samarbeidet, sjøl om det i mange regioner allerede fungerer godt, særlig for de minste kommunene. Jeg er glad for at statsråden har fokus på hvordan dette samarbeidet skal kunne bli enda bedre, og at det tas initiativ til å utvikle forpliktende samarbeidsavtaler mellom kommuner, fagteam og regional ledelse. Departementet vil også i samarbeid med KS opprettet et tvisteløsningsorgan som skal gi råd i de tilfeller der det statlige og det kommunale barnevernet ikke blir enige om løsninger og finansieringsansvar.
Statsråden understreket i sin redegjørelse at arbeidsoppgavene i det kommunale barnevernet har økt, og at det er behov for flere ressurser. Bedre ressursutnyttelse kan også oppnås ved interkommunalt samarbeid om barnevernet, og jeg la merke til at statsråden nevnte mitt heimfylke, Troms, som eksempel på slikt vellykket samarbeid.
Statsråden trakk også fram satsinga på utviklingsprosjekter som skal sette kommunene bedre i stand til å jobbe på tvers av etater. Ikke minst er dette viktig når man jobber med barn og unge som har rusproblemer eller psykiatriske problemer, eller store atferdsvansker.
Denne regjeringa har økt bevilgningene til barnevernet med 1,4 milliarder kr. Det er ei økning på heile 42 pst. Det har vært nødvendig for å sikre den barnevernsreformen som ble vedtatt i 2004, under den forrige regjeringa, men som den gang ikke ble tilstrekkelig finansiert, som Riksrevisjonen påpekte i 2007.
I løpet av denne stortingsperioden har ulike sider ved barnevernet vært diskutert her i salen: behovet for ettervern, bruken av tvang, behovet for bedre tilsyn og viktigheten av individuell plan i barnevernet. Flere av disse problemstillingene er berørt i en odelstingsproposisjon som nå ligger til behandling i Stortinget. Det betyr at vi før sommerferien får anledning til å debattere og behandle proposisjonen, som tar til orde for viktige lovendringer som vil styrke både det statlige og det kommunale barnevernet, og samspillet dem imellom, og dermed gi bedre omsorg og oppfølging for utsatte barn og unge.
Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.
Ulf Erik Knudsen (FrP) [10:08:22]: Min første erfaring med barnevernet var i 1988, i januar, da jeg som nyslått kommunestyrepolitiker skulle møte som vara i barnevernsnemnda – de gamle barnevernsnemndene. For en som hadde vokst opp i et rolig middelklassehjem uten de store problemer, var det en boble som sprakk. Jeg fant ut at det faktisk var barn som ikke hadde så gode foreldre som det jeg hadde opplevd både i min venneflokk og i mitt eget hjem. De småfeil og de krangler man hadde med sine egne foreldre, ble veldig små i forhold til de utfordringer som var. Man hadde jo selvfølgelig sett at det var enkelte barn på ungdomsskolen og på barneskolen som hadde foreldre med litt rusproblemer og slike ting, men at det kunne være så mange barn som faktisk hadde store utfordringer å slite med, store problemer i familiesituasjonen, det var en sterk opplevelse for en ung politiker på det tidspunkt.
Jeg har selvfølgelig fulgt barnevernet både som kommunepolitiker og også etter at jeg kom inn på Stortinget i 1997, og spesielt etter at jeg kom inn i familiekomiteen i 2001. Fremskrittspartiet har jo i den tid bl.a. tatt til orde for i stor grad å følge de biologiske prinsippene, og dyttet på for å få barn til å ha kontakt med det biologiske opphavet, den biologiske familie, og at man ikke skulle være så rask med omsorgsovertakelse, men heller fokusere på hjelpetiltak og samarbeid med de enkelte foreldre. Vi har også vært sterkt kritiske til de kommuner og steder i landet hvor vi har sett at barnevernet har vært svært ivrige, med kjappe omsorgsovertakelser. Fremskrittspartiet har også vært en forsvarer av de private institusjonene, som vi mener kan levere god kvalitet til barnevernet.
Fremskrittspartiet føler at det fortsatt er ting å gjøre når det gjelder barnevernet i Norge. Vi får nesten daglig henvendelser fra foreldre, besteforeldre osv., som er misfornøyd med det samarbeidet de har med barnevernet, og mener at de har blitt utsatt for urett. Så på dette området tror jeg det fortsatt er noe å gjøre, selv om det er blitt bedre.
Jeg vil takke statsråden for redegjørelsen. Vi følte vel at man litt motvillig kom til Stortinget. Vi hadde hatt mange spørsmål oppe i spørretimen, vi hadde hatt mange store saker i media, og det tok en smule tid, men når statsråden da etter hvert kom, var det en grundig redegjørelse som ble gitt. Dog er det slik at det var en del områder hvor vi ikke delte statsrådens syn. Ett av punktene, som jeg synes var oppsiktsvekkende, og det vil sikkert også bli kommentert fra de tidligere Bondevik-partier, var at når det gjaldt de enorme overskridelser som har vært i barnevernet i de foregående år, hadde man ikke akkurat noen dyptgående analyse av det, annet enn at det var fordi Bondevik-partiene hadde budsjettert feil, og at man nå håpet at man skulle få utviklingen under kontroll. Det blir for meg litt vel lettkjøpt, når man faktisk har sittet med ansvaret på dette området i snart fire år.
Ellers er det åpenbart at vi i Fremskrittspartiet og statsråden fortsatt oppfatter to forskjellige virkeligheter når det gjelder barnevernet. Vår virkelighet består av at det er overdosedødsfall, det er ungdom uten tilsyn, ungdom som debuterer med dop mens de er under offentlig omsorg, det er drap på institusjoner, ungdom som rømmer fra institusjoner uten at noen leter etter dem, ungdom og barn uten tilstrekkelig tilsyn på institusjoner og i fosterhjem, kommunalt barnevernsansatte som opplever at de ikke greier å følge opp barn og unge fordi de har for dårlige arbeidsbetingelser, og barn som også blir altfor lenge i hjemmet etter at omsorgsvedtak er gjort. Det er i hvert fall den virkeligheten vi i Fremskrittspartiet oppfatter. Det er selvfølgelig en virkelighet preget av de oppslag som media har kommet med. Nå er det selvfølgelig mulig at media lyver i alle disse sakene, men jeg tror ikke det er tilfellet. Statsrådens virkelighet, ifølge denne redegjørelsen, er at alt er tatt hånd om, alt er under kontroll, og det er opprettet utvalg og satt i gang utredninger osv. Akkurat det siste er jo noe av statsrådens varemerke: Man er veldig flink til å opprette utvalg og starte utredninger og vurderinger, men når det gjelder handling, er det bekymringsverdig.
Bare for å ta en liten digresjon: Vi hadde jo nylig en debatt her i Stortinget rundt statsrådens utspill om at hun ville hjem til innvandrerfedre og telle hvor mange bleier de skiftet, og hvor mange trilleturer de tok. Nå tror jeg det er en lite konstruktiv måte for å løse de enorme problemer som finnes når det gjelder barneomsorg i innvandrermiljøer. Jeg er langt mer bekymret for innvandrermenn som denger kona, som nekter datteren å gå ut osv., og som driver med kjønnslemlestelse av barna sine, enn jeg er for hvor mange bleier som faktisk skiftes.
Helt avslutningsvis: Mitt råd til statsråden er: Det trengs handling! Vi i Fremskrittspartiet føler ikke at statsråden har hundre prosent kontroll på dette området. Vi går nå bl.a. inn i en krevende tid – sommeren – da det ofte kommer frem at det er flere barn som lever med omsorgssvikt og rus, og vi har ikke de plasser og de tiltak som er nødvendig for å avhjelpe denne situasjonen.
Olemic Thommessen (H) [10:16:11]: Barnevernsreformen ble innført av forrige regjering. Det var ambisjoner om at vi skulle gi barnevernsbarna en bedre tilværelse og et tilbud av høyere kvalitet tilpasset det enkelte barns behov. Dessverre tror jeg vi må konstatere at utviklingen ikke på noen måte har gått i den retningen vi ønsket oss. Reformen har vært på nippet til å gå i grøfta og er etter Høyres oppfatning åpenbart på feil kurs.
Hver dag ser vi oppslag om barn som åpenbart ikke får den omsorgen de skal ha. Det sviktes i mange ledd, og det er åpenbare mangler hva angår systemkontroll og politisk styring av barnevernet. Regjeringen har ikke vist evne til å løse de store omstillingsutfordringer som ligger her. Hver gang Høyre har tatt opp ulike problemer knyttet til barnevernet, har statsråd etter statsråd, nå den tredje i rekken, unnskyldt seg med at reformen var underfinansiert av forrige regjering.
Da får jeg minne om at det er denne regjeringen som nå har hatt ansvaret i fire år. Et stort flertall i Stortinget ville nok ha stilt seg bak å styrke reformen, og Regjeringen har sittet på tidenes pengebinge, og kunne faktisk gjort det. Det dreier seg om de svakeste blant oss. Det bør ikke stå på pengene, og i særdeleshet ikke fra en regjering som har høy profil på fattigdom og de mest utsatte.
Høyre har ved alle budsjetter de siste årene vært villig til å satse betydelig mer på barnevernet enn Regjeringen har gjort. Det er for oss viktig å gi mer til dem som trenger det mest, så får vi da heller akseptere at vi f.eks. har lagt på barnehageprisen med 30 kr. Men det er altså en type prioritering Regjeringen ikke har villet være med på.
Først vil jeg ta tak i den faktiske situasjonen i barnevernet. Det har de siste årene vært en dramatisk økning i antallet akuttplasseringer. I første halvår 2008 var det en økning på 31 pst., og halvparten av disse måtte vente mer enn tre måneder – inntil ett år – før varig plassering.
Det har vært en dramatisk økning i ventetiden for barn til å få et fosterhjem, da fortrinnsvis forsterkede fosterhjem og familiehjem/ungdomshjem, samtidig som vi ser ledig kapasitet i privat barnevern. I 2006 fikk 96 pst. av barna plass i fosterhjem innen seks uker. Bare året etter hadde dette tallet sunket til 21,6 pst.
Det bor ca. 7 000 barn i fosterhjem. Det er ifølge norske medier avdekket at ett av tre av disse fosterhjemsbarna ikke får den oppfølging loven krever. I fjor var hvert tiende barn i fosterhjem uten tilsynsfører. Det var 2 179 barn som ikke fikk det tilsynet loven krever, skriver Bergens Tidende.
Barn i barnevernet skal ha en tiltaksplan hvor barnets behov defineres, og hvor det er beskrevet hvordan barnet skal hjelpes. I Norge i dag mangler 7 000 barn en slik plan, ifølge avisoppslag. Det vil si at hvert fjerde barn i barnevernet ikke får et barnevernstilbud i tråd med barnevernslovens krav. Og enda verre: 1 000 av disse barna har staten overtatt ansvaret for. Det er ikke akseptabelt at slike lovbrudd gjøres fra statens side, og at det ikke får konsekvenser.
I 2008 ble det registrert 451 rømninger fra barnevernsinstitusjonene i region vest. Bufetat ante ingenting om dette. Det har vært flere drap og dødsfall i barnevernsinstitusjonene, og ansatte i barnevernet roper etter tydeligere regler for å få kontroll på ungdom med store utfordringer.
Det hevdes med jevne mellomrom at private barnevernsinstitusjoner er dyre og dårlige. Selv om statsråden heldigvis har moderert denne retorikken, er realpolitikken likevel slik at private kommersielle aktører kun har livets rett så lenge man har et kapasitetsproblem i det statlige barnevernet. Det er beskjeden.
Denne beskjeden fra sittende regjering gjorde at arbeiderpartimannen Tor Anders Aune i 2008 avviklet sin barnevernsinstitusjon, Kletten Fjellgård AS, et tiltak som ble startet opp etter sterkt påtrykk fra det fylkeskommunale barnevernet i 1995. Samme beskjeden fra statsråden gjør at Aleris Ungplan i anbudsrundene får kun et fåtall plasseringer, mens de, fordi de har et spesialisert og kompetent tilbud, i ettertid mottar plasseringer til en skyhøy spotpris. Denne beskjeden fra statsråden gjør at Stiftelsen Havnøy snart har avviklet hele sin virksomhet i Tønsberg, mens køene øker og barnevernssjefene i Vestfolds kommuner roper etter flere tiltak i fylket.
Denne politikken, med manglende likebehandling mellom offentlige og private aktører, bidrar til at staten sløser med offentlige midler. Gode kompetansemiljøer avvikles, og køene øker.
Full åpenhet og reell likebehandling av alle aktører som leverer tjenester til det statlige barnevernet, vil sikre et mangfold av barnevernstilbud med høy kvalitet til riktig pris. Men Regjeringens politikk er stikk motsatt: mindre tilgjengelig informasjon, utfasing av privat barnevern og et innkjøpssystem som rangerer aktører etter eierskap, og ikke etter hva de faktisk leverer, og til hvilken pris.
Det er grunnlag for å kritisere Regjeringens gjennomføring av den barnevernsreformen forrige regjering igangsatte. Det som kjennetegner de ulike statsråder som har bekledd denne posten i nåværende regjering, er at man har vært enig i kritikken, men ikke evnet stort å gjøre noe med grunnlaget for den.
For ganske nøyaktig tre år siden la Karita Bekkemellem frem en liste over hva hun ville gjøre med barnevernet. Ett av punktene var at hun ville ruste opp det kommunale barnevernet. Det kommunale barnevernet er meget viktig, og det er derfor avgjørende at de som jobber der, har høy kompetanse og muligheter for en karriereutvikling. Trondheim kommune, regjeringspartienes eget utstillingsvindu, fikk i årene 2004 til 2008 et enormt løft på barnevernsområdet. Kommunen deltok da i en forsøksordning, igangsatt av Erna Solberg, og fikk ansvar for både første- og andrelinjetjenestetilbudet i barnevernet. Resultatene av forsøksordningen var at høy barnevernsfaglig kompetanse ble beholdt i kommunen, mangfoldet i tiltakene økte, den faglige utviklingen var stor, det ble satt i gang tiltak på et tidlig tidspunkt og sist, men ikke minst: Det ble fra politisk hold en langt større oppmerksomhet rundt barnevernspolitikken, og feltet ble prioritert i budsjettet. Til tross for dette velger Regjeringen, mot arbeiderpartistyrte Trondheims egen vilje, å avvikle ordningen. Man har altså nullstilt en suksesshistorie. Er dette svaret på å sikre et bedre kommunalt barnevern?
I 2007 hadde vi gående en debatt om bruk av tvang i barnevernsinstitusjoner etter flere alvorlige hendelser. På høring i Stortinget om Høyres forslag til revisjon av rettighetsforskriften var det et unisont kor av barnevernsarbeidere og deres organisasjoner som etterlyste tydeligere forskrifter og bedre hjemmelsgrunnlag for å kunne håndtere ungdom med utfordringer knyttet til rus, vold og kriminell atferd. Statsråden var den gang, som nå, meget fornøyd med regelverket. Den gang mente statsråden at saken var løst med en veiledning i bruk av forskriften. Fremdeles, tre år etter, og etter gjennomført varslet veiledning, ser vi en rekke eksempler på at rus og rømninger preger deler av barnevernet, og fremdeles er det et rop fra ansatte i institusjoner med hardt belastet ungdom om å kunne ta kontrollen. Jeg spør meg: Hvor lang tid tar det å realitetsforankre de utfordringer barnevernet står overfor, i den politiske ledelsen? Hvor mange dødsfall og grove eksempler på vold, seksuelle overgrep og narkotikamisbruk må man vise til før man går inn og gjør de endringer som ansatte i institusjoner, politiet, interesseorganisasjonene og fortvilte foreldre ber om?
Det er bra at vi nå har kommet dit hen at antallet barn som får hjelp av barnevernet, øker. Lenge har altfor mange barn og deres familier måttet slite med utfordringer de ikke mestrer alene. Godt forebyggende arbeid er viktig. Dette er en ønsket politikk fra både Regjeringen og opposisjonen. Likevel ser vi at flere barn med større utfordringer trenger et langvarig tilbud utenfor hjemmet. Det som bekymrer oss, er at dette ser ut til å komme overraskende på statsråden. Gang på gang ser vi budsjettoverskridelser som skyldes at man ikke har kjøpt tilstrekkelig antall plasser, at man har kjøpt for dyre plasser, at det ikke er mulig å finne egnet tilbud, og at det ikke er satt inn riktig tiltak i rett tid. Med all den informasjon som nå er tilgjengelig for å kunne føre rimelig god barnevernsstatistikk, undrer jeg meg over tydelig sviktende behovsanalyser i det statlige barnevernet. Ingenting i statsrådens redegjørelse forrige mandag tydet på at det er igangsatt noe konkret for å sikre en bedre ressursforvaltning og mer langsiktig planlegging av utvikling av tilbudene i tråd med behovene.
Det er bred vilje i Stortinget til å styrke barnevernet. Høyre er uenig i den kursen Regjeringen har staket ut, men vi vil støtte opp der hvor det trengs. Vi kan diskutere ideologi og måter å organisere barnevernet på oss imellom. Men la oss aldri glemme at det er barna som må komme først.
May Hansen (SV) [10:26:28]: Jeg vil takke statsråden for en grundig og god redegjørelse om situasjonen i barnevernet. Det er helt nødvendig at vi har et økt fokus på tilbudet til våre mest sårbare barn og unge, fordi vi vet at hvis vi ikke setter inn de tiltakene de har rett og krav på, vokser bare problemene. Dette er det viktig at vi har et fokus på, både lokalt og sentralt. Det er også viktig at de tiltakene vi setter inn, er kvalitativt gode og målrettede. Derfor er forskning innenfor barnevernsfeltet meget viktig. Jeg vil i mitt innlegg fokusere på det kommunale barnevernet, fordi jeg mener det er der situasjonen nå er mest alvorlig. Det kommunale barnevernet må fungere hvis barn og unge skal få rett hjelp til rett tid.
I løpet av det siste året har det vært mange oppslag i pressen om tilstanden i barnevernet. Uten at jeg skal kommentere enkeltoppslag, viser disse at situasjonen i barnevernet er utfordrende, og da spesielt i det kommunale barnevernet. Det samme avdekker rapporten som Statens helsetilsyn har lagt fram. I rapporten «Utsatte barn og unge – behov for bedre samarbeid» blir det avdekket at en stor andel norske kommuner, 103 av 114, har mangler i sin håndtering av utsatte barn. Mangel på samarbeid mellom barnevern, Nav og helsetjenester medfører at barn med problemer får hjelp for sent, får for lite hjelp eller ikke den hjelpen de skal ha, i det hele tatt. Dette er svært alvorlig. Kommunene og kommunepolitikerne må ha større fokus på barnevern og hva de kan gjøre for å løse disse problemene. Dette er kommunenes ansvar. Det handler om system og samarbeid, men selvfølgelig også om ressurssituasjonen og kommunenes prioriteringer.
Tallene viser at det har vært en sterk økning i saker for det kommunale barnevernet de siste årene. Økningen i antall meldinger var 55 pst. i perioden 1996 til 2006, mens økningen i undersøkelsessaker var 41 pst. i samme periode. Antall tiltak har også økt jevnt. Økningen fra 1996 til 2006 var på 43 pst. Meldinger, undersøkelser og tiltak til barn og unge er hovedoppgaven til den kommunale barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten i kommunene er derfor satt under et hardt press. De mottar stadig flere meldinger, og det er flere og flere barn som får tiltak. Samtidig med dette har ikke andelen ansatte økt tilsvarende. En heving i 2007 til 1997-nivå i meldinger pr. årsverk medfører et behov for ca. 740 nye årsverk i kommunene. Dette viser at det kommunale barnevernet ikke har ressurser til å følge opp den store mengden saker som nå meldes inn. Det viser også undersøkelser fra ulike fylkesmenn rundt omkring i landet.
SV mener det er uakseptabelt at kommunene ikke klarer å hjelpe de barn som trenger og har rett på hjelp. Barn har rett til hjelp til rett tid både etter norsk lov og ikke minst etter Barnekonvensjonen. Det kan ikke stå på ressurser eller problemer med koordinering av ulike instanser når et barn trenger hjelp, enten barnet har vært utsatt for overgrep, har rusproblemer, eller det er andre forhold som tilsier at de trenger tett og rask oppfølging.
Barn som sliter med sosiale og psykiske problemer, må prioriteres. Økt satsing på barnevernet må være en del av svaret på det. Dette er særlig aktuelt som følge av de økte sosiale problemene som nå kommer i kjølvannet av den økte arbeidsledigheten.
For å være sikker på at barn får den hjelpen de trenger uten å måtte vente, må det kommunale barnevernet styrkes, og jeg er veldig glad for de signalene statsråden gir her i forhold til det kommunale barnevernet. Som sagt: Det kommunale barnevernet trenger oppimot 1 000 nye stillinger for å møte økningen i meldinger, undersøkelser og tiltak. Det er også store utfordringer i barnevernet knyttet til samarbeid over forvaltningsgrenser og mellom tjenestenivåer. Utsatte barn og unge trenger et hjelpeapparat som samarbeider og koordinerer seg.
En god barndom betyr mye for hvordan vi får det senere i livet. Barn vokser opp med svært ulike livsbetingelser og møter ulike utfordringer underveis. SV mener at alle barn har rett til en god start på livet, uavhengig av utgangspunkt. Derfor må barn som trenger hjelp, få hjelp til rett tid.
May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:31:41]: Jeg vil først takke statsråden for en grundig redegjørelse der hun berører mange av de sentrale utfordringene for barnevernet.
Tusenvis av barn bruker hver dag kreftene sine på å beskytte seg mot vold og overgrep og omsorgssvikt i egne hjem. Mange av disse barna får ikke nødvendig beskyttelse før de er påført betydelig skade, skader som ofte varer livet ut.
Det vi må bli flinkere til, er å lytte til barna – spørre hvordan de har det, og hvordan de vil ha det. Det er så mange barn som har sagt til meg: Vi ønsker å bli hørt, vi har en mening, vi har et synspunkt. Og mange opplever at de blir hørt, men mange opplever også at de blir ignorert. Det er det viktig å ta på alvor.
I Norge i dag er det litt over 8 000 barn som bor i forskjellige typer fosterhjem. Omsorgshjem er et bedre uttrykk for fosterhjem. Statsråden sa i sin redegjørelse at de «som organiserer fosterhjemmene, har vært opptatt av at vi skal få på plass en egen pensjonsordning og bedre sosiale rettigheter for fosterforeldre». Det er også Kristelig Folkeparti svært opptatt av. Statsråden sa videre at «Regjeringen vil legge fram en odelstingsproposisjon om en egen pensjonsordning for de statlige familiehjemmene og beredskapshjemmene». Det er flott og et skritt i riktig retning. Men de statlige fosterhjemmene utgjør kun mellom 15 og 20 pst. av alle fosterhjem. Over 80 pst. av fosterforeldrene i Norge er kommunale fosterhjem, hvor en av fire får forsterkninger på en eller annen måte i kortere eller lengre tid.
Det er i dag store ulikheter fra kommune til kommune på hvordan fosterforeldre må kjempe for å få veiledning og ekstra dekning til utgifter utover det vanlige. Dette kan gå ut over samarbeidet. Og hva har de kommunale fosterforeldrene fått av forbedringer annet enn PRIDE-kurs? Fosterforeldrene selv sier at det ikke har blitt noen andre forbedringer. Det må en drøfting til om hva vi vil med fosterhjemsomsorgen i Norge. Statusen må opp på det å være fosterbarn og fosterforeldre. Fosterforeldre og fosterbarn blir ikke godt nok prioritert. Det er en liten andel av befolkningen som er fosterforeldre. Disse utgjør det viktigste tiltaket i norsk barnevern.
Mange barn på institusjon lever i frykt for at hjemmet deres skal gå konkurs, de savner flere voksne rundt seg på institusjonene, eller kanskje står de i kø for å få et fosterhjem. Kristelig Folkeparti er bekymret for om barna får det tilbudet som er best tilpasset dem, eller om økonomiske prioriteringer styrer hvilke tilbud barna får. Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringen har doblet avtaletiden for private barnevernstiltak.
Statsråden varsler at Bufetat fra og med inneværende år vil kjøpe flere plasser fra ideelle organisasjoner. Det er bra, fordi vi trenger et mangfold av tilbud til barn med ulike behov for oppfølging. Men mange som driver barnevernsinstitusjoner, har varslet om mye vanskeligere vilkår under denne regjeringen enn under den forrige. Her håper jeg at Regjeringen vil lytte og justere kursen – lytte til dem som jobber og lytte til barn for å ivareta et godt tilbud.
Det har vært fokus på barn og unge med rusproblem som bor på institusjon. Her er det store utfordringer, og vi må ta tak også her. Det er viktig at de som jobber, får de virkemidlene som trengs for å ha god kontroll i institusjonene for å fange opp barn og unge med rusproblem.
Statsråden viste i redegjørelsen til forslaget om ettervern som ligger til behandling i Stortinget. Forslaget innebærer at barnevernstjenesten får plikt til å begrunne hvorfor ungdom som har hatt hjelp av barnevernet, ikke lenger skal motta hjelp etter fylte 18 år. Dette er et skritt i riktig retning, men Kristelig Folkeparti ønsker å lovfeste en rett til ettervern.
Åtte av ti barn som får hjelp av barnevernet, får hjelp av kommunalt barnevern i lokalmiljøet. Det stiller store krav til barnevernet i kommunene, og store krav til at kommunepolitikere prioriterer barnevernet. Derfor er jeg glad for at statsråden vil ha en dialog med KS om hvordan kvaliteten i det kommunale barnevernet kan sikres, bl.a. gjennom en økning i antall stillinger.
I tillegg til knappe kommunale rammer vet vi at mange barnevernsarbeidere fortviler når de foreslår hjelpetiltak som foreldrene nekter å godta. Da er det lite de kan gjøre, bortsett fra å vente til saken blir så alvorlig at barnevernet kan overta omsorgen ved tvang. Jeg setter spørsmålstegn ved om ikke foreldrenes rett til å nekte hjelpetiltak her undergraver hensynet til barnets beste. Vi må alltid ha med oss at hensynet til barnets interesser skal veie tyngre enn hensynet til foreldre, hvis disse står i motstrid til hverandre.
Trine Skei Grande (V) [10:37:06]: I dag misunner jeg dem som har litt lengre taletid.
Jeg er enig i at statsråden hadde en grundig gjennomgang av barnevernet, men jeg må si at det er to mangler ved den. Den ene er at man ikke har tatt inn over seg det store alvoret ved at barn faktisk dør under barnevernets omsorg. Det er også litt manglende visjoner om hva man ønsker at barnevernet skal være i framtida.
Jeg har fått veldig mange henvendelser etter statsrådens redegjørelse, spesielt fra dem som jobber i barnevernet, som jeg takker veldig for, og som har vært opplysende om situasjonen. Det er jeg glad for.
Det er klart at det er veldig mange som gjør en veldig god jobb. Det utvikles veldig mange gode modeller innenfor barnevernet i måten å jobbe på. Men vi har mange utfordringer framover også. Den første er at vi trenger mye mer tid til forebygging. Det brukes altfor lite tid på forebygging innenfor barnevernet. Det er et område hvor vi må si at vi egentlig har mislyktes litt. For hadde det fungert godt, hadde den siste delen av barnevernets jobb vært mye mindre.
Jeg tror at vi må se på hele løpet i møtet med det offentlige, alt fra at helsestasjonene burde ha informert om hva barnevernet kan hjelpe familier med, til barnevernskontakter – ikke bare i skolene, men også i barnehager. Jeg er alvorlig bekymret for at det kommer så få bekymringsmeldinger fra barnehagene. Jeg tror det har noe å gjøre med barnehagenes innstilling, at det er de voksne som er kundene og ikke barna som er kunder.
Det kreves mye mer innsats i forhold til samhandling både mellom offentlige instanser og fra kommune til kommune. Det er veldig mange barn som ikke bare ender som mappebarn, men som ender som mappebarn fordi de har flyttet til andre kommuner, der det tar lang tid før man igjen klarer å fange dem opp. Jeg mener at det handler om den grunnleggende tilliten til bekymringsmeldingen at man ikke har ressurser til å følge dem opp. Som noen av de ansatte i barnevernet fortalte meg: Når fire saksbehandlere i et voldsteam har ca. 150 saker å følge opp, vil det si at hver saksbehandler i snitt har 37– 38 saker innen vold som de skal følge opp.
Vi må skjønne alvoret i forbindelse med at barn blir utsatt for tvangstiltak. Det er som en barnevernsansatt skriver til meg:
«Det er IKKE god omsorg å la ungdommer ha anledning til å unndra seg omsorg og behandling.»
Når ungdom, som det står her, «kan fortsette sitt rusmisbruk og eventuelt ta overdoser selv om de er plassert på tvang av det offentlige», er det en vesentlig feil ved hele systemet vårt. Det skal faktisk ikke gå an.
Regjeringas korstog mot de private har vært et korstog der det ikke er snakk om kvalitet, men faktisk om kampen mot de private. En av de ansatte i barnevernet har etter redegjørelsen stilt et veldig godt spørsmål, som jeg har lyst til å stille statsråden:
«Dersom en institusjon ikke får forlenget avtalen hvordan mener statsråden at barna som har lengst vedtak (…) skal ivaretas på institusjonen hvis det blir få barn igjen. Kan barn bli igjen på en institusjon dersom institusjonen ikke får forlenget avtale (det må jo være en grunn til at de ikke får forlenget?) Barn under omsorg er de mest sårbare barna og har rett på en planlagt og trygg oppvekst.»
Det syns jeg er et godt spørsmål, som jeg gjerne vil at statsråden skal svare på.
Nå har jeg bare ett minutt igjen. Da skal jeg snakke om mine to hjertesaker som jeg virkelig mener det bør gjøres noe med. Statsråden har løftet ettervern litt. Men jeg mener at ettervern burde ha vært løftet enda mer og vært gjort til en rettighet for ungdom. Som mange sier i henvendelsene til meg, er det viktig at det med ettervern faktisk er snakk om barnevern og ikke om sosialkontor, som det veldig ofte blir.
Det andre er tilsyn. Tilsynet skal være hyppig, det skal være uanmeldt, og det skal være omsorgsfullt. Jeg tror en av de store svakhetene i barnevernet vårt i dag er at vi ikke klarer å gjennomføre tilsyn på skikkelig måte.
Så er det veldig mange som har tatt opp med meg bruken av familieråd, og at familieråd er en god arbeidsmåte, som vi burde ha jobbet mer med. Det er veldig mange som har tatt opp med meg at fosterfamilier ikke bare skal sikres sosialt, som mange har tatt opp her, men at de også skal sikres faglig og få faglig god oppfølging på jobben sin.
De siste fem sekundene skal jeg bruke på å si at også enslige mindreårige asylsøkere er barn.
Statsråd Anniken Huitfeldt [10:42:23]: Jeg mener at det er store utfordringer i barnevernet. Hvis man virkelig skal møte de barn og unge som har store problemer i vårt samfunn, finner man mange av disse i barnevernet. Så jeg ønsker på ingen måte å skjønnmale situasjonen. Men barnevernet har blitt bedre etter reformen til Laila Dåvøy. Jeg merker meg at det i salen er ulike oppfatninger om barnevernsreformen blant de partiene som satt sammen i regjering i forrige periode.
Etter barnevernsreformen har flere fått hjelp. Flere har fått tilsyn i fosterhjem. Den siste tiden har antall akuttplasseringer gått ned. Ventetiden i fylkesnemndene har gått ned. Vi har fått lengre kontraktsperioder for private institusjoner. En større andel får hjelp i hjemmet, og vi hjelper flere barn. Vi bruker mer familieråd, og vi har satset på økt opplæring av fosterforeldrene gjennom bl.a. PRIDE-programmet. Så, ja det er store utfordringer, men det har blitt bedre.
Jeg merker meg også at Fremskrittspartiet har en noe annen holdning til barnevern nå enn for 10–15 år siden. Den gangen gikk Fremskrittspartiet ofte i bresjen for de biologiske foreldrene. Jeg vil understreke: De biologiske foreldrenes interesser og holdninger, og barnevernets evne til å involvere dem, er helt avgjørende for at barna skal få god oppfølging. Barna har det ikke godt hvis de vet at de biologiske foreldrene ikke får skikkelig oppfølging. Men i de tilfellene hvor det er interessemotsetninger mellom det som er foreldrenes beste og barnets beste, er det barnets beste som skal være avgjørende. Jeg merker meg med glede at Fremskrittspartiet har en annen holdning til disse spørsmålene enn de hadde for en del år tilbake. Det vitner om at vi har fått økt tillit til barnevernet. Også undersøkelser viser at folk har fått økt tillit til barnevernet, og ikke minst søker de biologiske foreldrene i økende grad kontakt med barnevernet.
Så blir det sagt at det er to ulike virkeligheter – om dop, drap, rømninger, ungdommer uten tilsyn. Olemic Thommessen hadde også en rekke påstander i sitt innlegg. Noen av dem er hentet fra avisene. Noen av dem er riktige, andre medfører ikke riktighet. For å korrigere én påstand med det samme: Kletten Fjellgård lever i beste velgående. Der er det barn. Hvis de andre påstandene har samme nivå på faktadelen, blir jeg litt urolig over hvor Høyre henter sin virkelighetsbeskrivelse av det statlige barnevernet fra.
Vi har også lagt vekt på en rekke lovendringer som skal gjøre at barn får individuell plan, som skal sikre at når barna tilbakeføres til biologiske foreldre, skal det være bedre rettssikkerhet, og vi har styrket loven når det gjelder ettervern. Dette er etter min mening handling. Fremskrittspartiet snakker stadig om at det er lite handling, men det er få handlingsalternativer som presenteres konkret i Fremskrittspartiets forslag, bortsett fra det vanlige, som også kommer fra Høyre: privatisering.
Så var det snakk om minoritetsbarna. Jeg har særlig vært opptatt av deres situasjon i barnevernet, for jeg tror at vi i stor grad har diskriminert barn med minoritetsbakgrunn, i den forstand at vi har tatt for lett på omsorgssvikt i disse miljøene. Mange barn med innvandrerbakgrunn har fortalt at de har meldt fra eller sagt fra på skolen om at de har vært utsatt for bl.a. fysisk vold, men at dette ikke i tilstrekkelig grad har blitt tatt alvorlig. Så jeg mener at det å handle og det å informere om flerkulturelt barnevern er viktig, fordi vi trenger et barnevern som er like omsorgsfullt og viser like stort ansvar overfor minoritetsbarn som overfor andre barn.
Så er det litt vanskelig for meg å få øye på hvilke styrkinger av det statlige barnevernet Høyre ønsker. Meg bekjent har Høyre foreslått en reduksjon i det statlige barnevernet og en økning i det private barnevernet. Det er en ren ideologisk form for budsjettpolitikk og innebærer på ingen som helst slags måte en styrking av barnevernet.
Når det gjelder rettighetsforskriften, vil jeg si at jeg ikke er fornøyd med rettighetsforskriften slik den er i dag. Men jeg er opptatt av å hente de erfaringene som de som jobber med rettighetsforskriften til daglig, har. Og vi må ikke glemme at rettighetsforskriften har en veldig viktig historie. Vi snakker om et barnevern som har en historie som har vært ganske vanskelig for mange barnevernsbarn. Derfor har barnevernsbarna fått økte rettigheter den siste tiden. Men jeg tror vi må se på rettighetsforskriften i et nytt lys, ikke minst på grunn av den elektronske utviklingen. Når man har mobiltelefon, er det en helt annen form for kontakt med verden utenfor enn det vi hadde tidligere, og mange i barnevernet har fortalt – og jeg vil trekke disse med i arbeidet – at det er vanskelig å utøve skikkelig omsorg med den rettighetsforskriften vi har i dag. Så jeg er ikke fornøyd med den slik den er, slik det blir sagt.
Så vil jeg til representanten May-Helen Molvær Grimstad si at når det gjelder de private institusjonene, hadde Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet nylig et møte med dem. De er fornøyd med den nye anbudsrunden og mener at den har blitt vesentlig mer profesjonell enn det som har vært tidligere. Det er jo ikke alle institusjoner som er fornøyde, spesielt ikke de som har fått ny rammeavtale, men jevnt over er det stor tilfredshet med at det er en mer profesjonell anbudsrunde enn det vi har hatt tidligere.
Så vil jeg si at når det gjelder flytting fra de institusjonene som ikke har fått forlenget rammeavtale, var det tidligere slik at fylkeskommunene kjøpte enkeltplasser, men nå får vi da en rammeavtale. Og vi har forlenget tidsrommet for offentlig inngått rammeavtale, fra to år til fire år. Det betyr ikke at barna i den institusjonen som ikke får rammeavtale, umiddelbart må flytte. Det var mye diskusjon også i denne salen når det gjaldt tre barnevernsinstitusjoner som ikke fikk forlenget rammeavtale ved juletider. Ved mange av disse institusjonene er driften i dag tilnærmet lik det som var tilfellet i desember 2008, fordi hensynet til barna er det overordnede. Når vi skal inngå nye rammeavtaler, legges det vekt på kvalitet, men det legges også vekt på at det er etablerte fagmiljøer, og at det er viktig å bevare disse. For eksempel er driften på Garnes Ungdomssenter i 2009 tilnærmet lik det den var i desember 2008, selv om de ikke fikk forlenget rammeavtale.
Så vil jeg si til slutt om visjonene for norsk barnevern: Jeg deler mange av representanten Skei Grandes visjoner for norsk barnevern. I denne salen har det vært mange diskusjoner om Nav-reformen. At voksne måtte inn mange dører hvis de var utenfor arbeidslivet, var grunnlaget for Nav-reformen. Vi skal ikke ha noe «Barne-Nav», men det er paradoksalt at de barna som trenger det mest, må innom mange dører – helsesøster, lærer, barnevern, pedagogisk-psykologisk tjeneste, barne- og ungdomspsykiatrien. De må gang på gang fortelle sin vanskelige historie til ulike fagfolk, som hver for seg sikkert gjør en god jobb, men ikke alltid er så flinke til å samarbeide. Mange av de barna som har det vanskeligst, har store mapper, med ulike sakkyndige vurderinger fra ulike, dyktige fagfolk, som hver for seg gjør en god jobb for barn og unge. Men den største utfordringen er å samordne det hjelpetilbudet vi har. Mange kommuner har gått foran og gjort denne jobben, samlet det under ett tak. I Nes kommune i Akershus ligger barnevernskontoret tvers overfor helsesøsterkontoret, og hvis de der merker at her er det en mor eller en far som har en del utfordringer, sier de: La oss ta en tur over gangen og ta en prat med barnevernet! Det er mye enklere enn i de tilfeller hvor barnevernet er omgitt av taushetsplikt langt inne i en korridor i rådhuset. Det viktigste er å komme inn tidligere. Mange av de barna som sliter mest, sier jo når de er blitt voksne, at de skulle vært meldt mye før. Så det å komme inn tidlig, det å få økt tillit til barnevernet fra dem som jobber med barn og unge til daglig, er den viktigste visjonen for norsk barnevern. De barna som ikke har det greit i vårt samfunn, har snarere fått for lite og for sent barnevern enn for mye barnevern.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Ulf Erik Knudsen (FrP) [10:51:24]: Bare for å presisere: Det er fortsatt slik at Fremskrittspartiet ønsker at de biologiske bånd skal ivaretas på best mulig måte, og at man skal ha det beste samarbeidet på det området.
Mitt spørsmål går på dette med rus, utagering, rømning osv. både når det gjelder institusjoner, og når det gjelder fosterfamilieløsninger. Det er åpenbart mange av de ansatte i disse virksomheter som føler at de ikke har de nødvendige redskaper i form av regler og jobbsituasjonen til å ivareta det ansvaret de har. Mitt spørsmål til statsråden er: Hva vil hun gjøre for å sette de ansatte i disse sammenhengene bedre i stand til å gjøre jobben sin, og hva vil hun gjøre med den rettighetsforskrift som ble omtalt i hennes eget innlegg?
Statsråd Anniken Huitfeldt [10:52:24]: Jeg vil si at mange av de hjelpetiltakene som vi har satt i gang i barnevernet den siste tiden, handler om hjelpetiltak i familien. Mye i barnevernsreformen handler jo nettopp om det. Dersom en 14-åring har begynt å utvikle atferdsproblemer, kan det i mange tilfeller være mye bedre å få hjelp hjemme enn å ta barnet på institusjon.
Vi har gjennomført en rekke tiltak for å få mer kontroll med rusproblemene på institusjonene. Det handler om skolering. Derfor ønsker vi å intensivere arbeidet med skolering av dem som jobber i barnevernet. Vi har også bedt fylkesmannen ta ekstra hensyn til dette når man gjennomgår tilsynsrunder.
Når det gjelder rettighetsforskriften, er jeg ikke ferdig med det arbeidet. Jeg har hatt møte med mange av dem som har vært framme i norsk media, som har fortalt meg hvordan rettighetsforskriften ikke alltid fungerer for dem. Vi vet også at fylkesmenn praktiserer denne rettighetsforskriften forskjellig. Jeg er ikke fornøyd med rettighetsforskriften slik den er i dag, og slik den praktiseres. Det har vært mange kritiske røster, og den kritikken vil vi ta med i arbeidet med en ny rettighetsforskrift.
Olemic Thommessen (H) [10:53:34]: Statsråden vil kanskje huske at Høyre for en tid siden foreslo å lage en digital portal som skulle beskrive alle tilbud innenfor barnevernet. Det gjorde vi fordi vi mener at innsyn er viktig – det er mange forskjellige tilbud, og det er viktig å ha en god oversikt.
Dette dreier seg om å finne de beste tilbudene når man leter etter hvor man skal finne plasseringer i overgangen kanskje først og fremst fra det kommunale til det statlige nivået. Dernest mener vi at innsyn er viktig fordi det virker stimulerende. Det styrker mangfoldet. Man ser hvor det kan være huller i systemet. Og man får også mulighet til offentlig innsyn fra foreldre – og pressen, for den saks skyld. Det vil virke skjerpende på hele dette systemet. Nå ble dette forslaget nedstemt. Mitt spørsmål til statsråden er: Hva vil hun gjøre for at offentligheten enklest mulig får tilgang til informasjon og innsyn i barnevernets systemer?
Statsråd Anniken Huitfeldt [10:54:43]: Vi har gjennomført prosjektet «Et åpent barnevern». Det har ført til at mange barnevernsansatte har gått ut med informasjon som de tidligere sa var taushetsbelagte opplysninger. Vi har jo sett at når barnevernsansatte har blitt mer åpne, har det også styrket tilliten til barnevernet. Det har ikke vært et ingen-kommentar-barnevern i den grad det har vært i de siste årene. Det mener jeg har ført til en positiv utvikling.
Når det gjelder ulike typer hjelpetiltak, vil jeg si at etatens nettsider er veldig gode og gir meget god informasjon om det varierte tilbudet som kan gis innen det statlige barnevernet i dag. Men jeg mener at vi trenger en mer systematisk presentasjon av ulike former for kommunale hjelpetilbud, for her er det stor variasjon i tilbudet, og tilbudet er ikke alltid så kunnskapsbasert. Jeg vil legge vekt på å presentere bedre kunnskap til kommunene om hvilke kommunale hjelpetiltak som man kan sette i verk.
May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:55:50]: Representanten May Hansen seier så slåande i eit innlegg i Moss Avis den 30. mars: «Barn får ikke den hjelpen de trenger i verdens rikeste land.» Representanten skriv følgjande:
«For å være sikre på at barn får den hjelpen de trenger uten å måtte vente må det kommunale barnevernet styrkes. For å få til en slik styrking må det settes av en milliard kroner på statsbudsjettet som må øremerkes til det kommunale barnevernet, blant annet til å øke antall ansatte i barnevernet med opp mot 1 000 nye stillinger.»
Eg lurer på om vi kan vente oss eit slikt forslag på neste års statsbudsjett, ut frå det som familiepolitisk talsperson i SV har lansert i Moss Avis. Eg reknar med at dette er noko regjeringspartia står samla bak.
Statsråd Anniken Huitfeldt [10:56:48]: Jeg deler representantens bekymring for det kommunale barnevernet. Blant annet har fylkesmannen i Oslo gjennomført en undersøkelse av veldig mange henlagte saker som viser at man i mange av disse sakene skulle ha gått videre med tiltak. Så i mange kommuner sliter det kommunale barnevernet. Derfor har dette fått en veldig grundig omtale i kommuneproposisjonen. Faktisk har barnevernet aldri fått en tilsvarende omtale som det den har fått i denne proposisjonen.
Når det gjelder budsjettet til høsten, ønsker vi fram mot framleggelsen av statsbudsjettet å ha en dialog med KS med tanke på styrking av det kommunale barnevernet.
Trine Skei Grande (V) [10:57:36]: Jeg skal ikke være så slem å konfrontere statsråden med SV-uttalelser. Jeg tenkte jeg bare skulle konfrontere henne med spørsmål som barnevernsansatte i Oslo faktisk har stilt, og som jeg egentlig ikke syns at statsråden svarte på i innlegget. Hun skal få en ny sjanse.
Når barn er igjen på institusjoner som ikke har driftsavtale – og det er jo en grunn til at de ikke har driftsavtale; statsråden oppgav i sitt svar at det er kvalitet som er hovedgrunnen til det – kan man være bekjent av det, av at man lar barn være igjen på institusjoner som man mener ikke er kvalitetsmessig gode nok til å kunne ha en driftsavtale? Jeg har stor forståelse for langsiktigheten i planene for et barn. Men her må det være klart at noe i statsrådens politikk bryter med hverandre. Er det barnet og kvaliteten rundt barnet som er viktig, er det langsiktigheten som er viktig, eller er det å klare å få til driftsavtale, etter departementets planer?
Statsråd Anniken Huitfeldt [10:58:44]: Når det gjelder spørsmålet om hvordan anbudsreglene fungerer i Oslo, er det en del av Oslo kommunes barnevern. De har jo, som representanten er kjent med, også ansvar for andrelinjetjenesten, slik at de har et noe annet system enn det vi har i det statlige barnevernet. I Oslo konkurrerer bl.a. kommersielle og ideelle institusjoner på helt like vilkår. Vi har en noe annen modell i det statlige barnevernet. Så representanten får gå videre til Fremskrittspartiet og Høyre i Oslo for å få detaljer om hvordan barnevernsansatte i Oslo opplever dette og anbudsrundene der.
Når det gjelder hvordan dette fungerer i det statlige barnevernet, skal det gjøres individuelle vurderinger. Hvis det er slik at en institusjon har svært dårlig kvalitet, bør barnet flyttes. Hvis det er slik at tilbudet er forsvarlig og det er til barnets beste at det blir boende, skal barnet bli boende. Men her finnes det altså ingen ideologiske svar. Det skal gjøres individuelle vurderinger, til beste for det enkelte barn.
May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:59:58]: Eg reknar med at statsråden har fått vitamin til barnevernet, frå omsorgsbarn til omsorgsforeldre, kor dei gir kloke råd til oss politikarar. For dei som er fosterforeldre, er ei av utfordringane å få god oppfølging. Eg skjøner veldig godt at mange fosterforeldre som gjer ein kjempejobb, er frustrerte når dei må forhandle med den enkelte kommune for å få dekt utgifter til fagleg oppfølging.
No har statsråden teke tak i dei faglege økonomiske rettane til dei statlege fosterforeldra, men det gjeld altså berre 15–20 pst. Resten av fosterforeldra – dei kommunale – har ikkje fått noko. Ein har sagt at det skal utgreiast, det skal drøftast, og ein skal ha samtaler med KS her og der. No vil vi ha konkret handling, og desse fosterforeldra er utålmodige. Eg forventar at statsråden kan levere noko konkret – ikkje berre at ein skal vurdere, og at ein skal ha samtaler. Vi må få konkrete lovnader overfor fosterforeldra.
Statsråd Anniken Huitfeldt [11:01:01]: Som representanten Molvær Grimstad er kjent med, kan ikke jeg pålegge KS å gjennomføre en avtale. Det må jeg, som statsråder før meg – og som Kristelig Folkepartis statsråder også måtte – gjøre i samarbeid og samtale og gjennom forhandlinger med KS.
Vi ønsker selvfølgelig at de kommunale fosterhjemmene skal få bedre rettigheter. Vi har gått foran nå når det gjelder de statlige fosterforeldrene. Vi ønsker altså bedre rettigheter for de kommunale fosterforeldrene, men det gjør vi – enten representanten liker det eller ikke – i samarbeid med KS.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Gunn Karin Gjul (A) [11:01:56]: Jeg synes det er flott at vi har en statsråd som har et slikt sterkt og brennende hjerte og engasjement for de barna som har det vanskeligst. Jeg synes denne debatten har vært veldig bra fram til nå. Det er veldig flott at Stortinget med jevne mellomrom får mulighet til å ta litt mer generelle politiske debatter. Ikke minst på et felt som barnevernet, som dreier seg om de barna som har det vanskeligst, er det viktig at vi får muligheten til å diskutere det i et stort og bredt omfang.
Samtidig har denne debatten vært ganske forutsigbar, synes jeg, for både Høyre og Venstre kommer med det samme hakket i plata om og om igjen. De prøver å skape et skremmebilde av at denne regjeringen er imot private barnevernsinstitusjoner. Det er ganske underlig at de prøver å skape et slikt skremmebilde, når vi vet at ca. halvparten av barna faktisk er i private barnevernsinstitusjoner, og at vi også framover kommer til å være i den situasjonen.
Jeg mener en heller må stille spørsmålet: Er Høyre og Venstre så fanatisk opptatt av at barnevernsinstitusjonene skal være i privat eie at de anser det som viktigere enn å gi et kvalitativt godt tilbud til barna og sette barna i fokus? For Regjeringens holdning har hele tiden vært, når man har vurdert barnevernsinstitusjonene, at man må se på kvaliteten, og så må man se på hva som er til beste for barna og ta beslutninger ut fra det.
Det er også grunnen til at man har vurdert det slik at man bør ha en overgang fra institusjoner og over til mer bruk av fosterhjemsplasser – ikke fordi man er så ekstremt imot private barnevernsinstitusjoner, men fordi man er opptatt av å gi det tilbudet som er best for barna. Vi er også opptatt av at man skal ha mangfold, at man skal ha kvalitet, og at man skal ha det tilbudet som er best for barna til enhver tid, på individuell basis.
Så har jeg lyst til å rette fokuset mot en barnegruppe som det ikke har vært så stort fokus på i denne debatten, for det ligger litt i grenseland mellom justissektoren og barnevernssektoren. Det er at det til enhver tid sitter mellom fem og ti barn i norske fengsler. De sitter altså sammen med hardbarkede kriminelle og utsettes for negativ påvirkning. Istedenfor å bidra til at disse barna blir mer lovlydige, bidrar fengselsoppholdet til at de trekkes enda lenger inn i en kriminell løpebane. Situasjonen for barn som sitter i fengsel i dag, er uakseptabel og i strid med Barnekonvensjonen. De fysiske rammene i fengslene er overhodet ikke tilrettelagt for barn. Den oppfølgingen de får, er mangelfull, og de fleste fengslene mangler fullstendig barnefaglig kompetanse.
I mange år har denne gruppen barn vært en kasteball i systemet. De fleste er enige om at fengsel ikke er en god straffereaksjon overfor barn, men samtidig mener barnevernet at disse barna ikke er deres ansvar. I mellomtiden sitter altså disse barna under kritikkverdige forhold i fengsel. Jeg er derfor veldig glad for at justisministeren og barne- og likestillingsministeren har tatt et initiativ til å finne alternative og bedre løsninger for disse barna, gjennom etablering av forsterkede overgangsboliger og nye ordninger. Dette er enheter for barn som har begått så alvorlig kriminalitet at de må være i lukkede institusjoner. Disse enhetene inneholder både barnefaglig og fengselsfaglig kompetanse. Samtidig er jeg opptatt av at disse enhetene kun må brukes til de barna som har begått så alvorlig kriminalitet at samfunnet må beskyttes mot dem. For andre barn som har begått kriminelle handlinger, må det jobbes for å finne alternative straffeformer, og reaksjonene som gis, må være individuelt tilrettelagt for det enkelte barnet.
Barn som har begått alvorlige lovbrudd, har som oftest et langt rulleblad fra barnevernet. Disse har ofte vært utsatt for overgrep og omsorgssvikt fra de var veldig små. Samfunnet må vernes mot barn som er til fare for andre. Det er kriminalomsorgens oppgave. Samtidig er dette barn som sårt trenger omsorg og hjelp. Det er barnevernets oppgave.
Oppfølging av barn som begår alvorlige lovbrudd, krever derfor et tett samarbeid mellom kriminalomsorgen og de ulike hjelpetjenestene. Jeg mener derfor at barnevernet må forpliktes i større grad, og at det psykiske helsevernet må mer på banen. Dette gjelder de svakeste barna. Vi har en plikt til å gi dem en god oppfølging.
Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [11:07:19]: Nokre kommentarar på slutten av debatten her: Når det gjeld anbodsproblematikken, trur eg ikkje vi kjem i mål på den måten at vi blir einige med statsråden. Eg trur ikkje eg skal bruke tid på å repetere Kristeleg Folkeparti sitt standpunkt der, det er godt kjent frå tidlegare. Vi håper i det lengste at Regjeringa justerer kursen betydeleg meir enn dei har gjort, men eg lèt det liggje og viser til tidlegare innlegg om det.
Når det gjeld finansieringa av barnevernet og den statlege reforma som det har blitt vist til – med Laila Dåvøy sin viktige innsats på dette feltet – var det ei stor reform, og ein visste ikkje kva det ville koste. Når ein skal ha ei så stor reform, må ein følgje utviklinga nøye, og kvart år blei det lagt inn meir pengar til barnevernsreforma. Samtidig blei det frå statsråden si side sagt at barnevernslova skulle følgjast. Vi såg at utgiftsbehovet har vakse kraftig, og det har òg denne regjeringa opplevd og følgt opp med meir midlar, men vi ser at det framleis er behov for meir midlar til barnevernet.
Når det gjeld fosterforeldre, har eg lyst til å knyte nokre fleire kommentarar til det. Det å vere fosterforeldre er det viktigaste tiltaket innafor barnevernet, vi veit at den jobben dei gjer, er utruleg viktig. Då er det òg viktig at dei føler at samfunnet verdset det arbeidet dei gjer. Når ein då opplever at kvar enkelt må ta sin kamp med kommunen om korleis det skal følgjast opp, om dei skal få besøksheim, og om ein føler det er lagt til rette, når ein veit at alternativet for staten kanskje er ei institusjonsplassering som kostar mangfaldige tusen meir, er det faktisk viktig å heve statusen ved det å vere fosterforeldre og vise at dei blir verdsette. Då er dei økonomiske og sosiale rettane som blir gitt dei, viktige.
Så seier statsråden at ho ikkje kan gjere noko anna enn å snakke med KS. Det er eg ikkje einig i, for dersom staten vil lyfte dette opp, går det òg an å gi sentrale forskrifter, det går an å gi føringar som stat og seie at vi skal vere med og bere ein større del av utgiftene på dette, for det er faktisk det viktigaste barnevernstiltaket vi har. Ein kan setje seg ned i lag med dei organisasjonane det gjeld og diskutere og lytte til dei som er fosterforeldre, for dei er heilt uvurderlege i dette arbeidet.
Derfor meiner eg at statsråden fullt ut har moglegheita til å gjere meir konkret på dette området. Eg håper inderleg at ho nyttar den moglegheita i tida framover.
Olemic Thommessen (H) [11:10:29]: Bare en kommentar til representanten Gjul når det gjelder problemstillingen private og offentlige aktører.
Det er jo unektelig litt underlig å høre på representanten Gjul når hun nå gir inntrykk av at Regjeringen nærmest er inne på en slags likebehandling av private og offentlige aktører, og at man synes at private aktører er så fantastiske. Da må jeg bare vise til at statsråder fra denne regjeringen tidligere har hatt som uttrykt politikk at man ønsker en utfasing av de private aktørene. Så er dette i løpet av denne fireårsperioden blitt moderert en god del, og nå snakker man om forskjellen mellom ideelle og kommersielle aktører, så nå har de ideelle aktørene kommet litt mer inn i varmen – hva nå enn de ideelle er. Det har jo litt å gjøre med hvem man eies av.
Så har vi også hatt en praksis i det statlige barnevernet der man har hatt som helt klart uttrykt politikk at man først og fremst skulle bruke de statlige tilbudene, og så fikk man se hva som eventuelt måtte bli igjen til de private. Det gjennomgående, hovedlinjen, i hele denne perioden har vært et klart signal om at man ønsker å trappe ned, eller – som man også har uttrykt det – fase ut de private tilbudene.
Når Høyre nokså mange ganger har tatt opp denne problemstillingen her i salen, er ikke det fordi vi vil ha et ensidig privatisert barnevern, men fordi vi mener at de private aktørene representerer et viktig mangfold. Vi er ikke så opptatt av hvem som eier de forskjellige institusjonene, vi er mer opptatt av hva de faktisk leverer. Og vi er også opptatt av den nyskaping og kreativitet disse institusjonene har bidratt med i mange sammenhenger. Veldig ofte er disse private aktørene mennesker som har jobbet i det offentlige barnevernet, og som gjerne vil realisere ideer eller pedagogiske metoder og bidra med det.
Vi ønsker altså et mangfold og mener det er viktig for å holde dynamikken oppe i barnevernet, og at det kommer til å være avgjørende for hvilken kvalitet vi kommer til å ha. Dette gjelder også i forskningssammenheng, hvor vi mener at Regjeringen treffer altfor smalt i forhold til hvilke forskningsmiljøer som involveres. Vi har også sett at samtidig som man gjennom innkjøpene har foretatt en ganske kraftig skvis av de private aktørene, har man også brukt betydelige ressurser for å bygge opp de offentlige tilbudene, f.eks. gjennom MultifunC-institusjonene. Så kursen har vært ganske tydelig: Man ønsker å bygge opp det offentlige og bygge ned det private – det kan det ikke herske tvil om.
May Hansen (SV) [11:13:50]: Jeg har lyst til å understreke det noen har vært inne på, at barnehagene i liten grad melder fra til barnevernet. Nå mener jeg at situasjonen i det kommunale barnevernet – det er i hvert fall det jeg ofte får høre fra barnehagene – er slik at saksbehandlerne har mye å gjøre, og undersøkelser blir ikke gjort. Det vet vi også fra fylkesmennene. Med det fokuset man har hatt på barnevernet, er det jo gledelig og viktig å se det utviklingstrekket som vi har hatt, og som jeg tok fram i mitt innlegg, nemlig et økt antall meldinger og flere barn på tiltak. Det er en økning hele tida. Derfor mener jeg at denne debatten er så viktig – å ha et fokus på barnevern både lokalt og sentralt er ekstremt viktig hvis vi skal komme lenger.
Alle har nå hatt landsmøter, og mange av oss har vedtatt en uttalelse fra barnerettsgruppen som sier at vi trenger mer kompetanse i utdanningen for dem som skal jobbe med barn, for å se og skjønne og forstå hvilke signaler disse barna sender ut. Det er viktig for folk som jobber i barnehagen, det er viktig for folk som jobber i skolen, på helsestasjonen – alle disse yrkesgruppene som faktisk lærer lite om akkurat dette i sin utdanning.
Så vil jeg støtte representanten Gjul med hensyn til at barn ikke skal være i fengsel. Jeg tror det er veldig viktig at det blir fokusert på. Jeg kommer sjøl fra et fylke – Østfold – hvor vi har hatt flere saker om barn i fengsel, og jeg har sagt fra at dette er uakseptabelt. Jeg er veldig glad for den jobben som statsråden nå gjør på disse områdene.
Det er helt nødvendig at barn får rett hjelp til rett tid, hvis vi i framtida skal få hjulpet dem, for det er faktisk slik at hvis man ikke går inn og gir hjelp til rett tid, er dette så alvorlig at det også kan være dødelig. Det er faktisk ganske mange som dør av overdose, av rus og andre ting. Derfor mener jeg – det skrev jeg også i den artikkelen som representanten Molvær Grimstad var inne på – at blålyset skal på når barn har problemer – akkurat på samme måte som når sykebilen kommer og henter meg hvis jeg får hjerteinfarkt. Det er kjempeviktig.
Vi hadde barnevernsnemnder før. Da hadde vi et lokalt fokus på barnevernet, fra lokale politikere. Jeg mener ikke at vi skal tilbake til det, men vi må få kommunepolitikere til å forstå og vise engasjement rundt denne kjempeviktige jobben. De mest sårbare ungene våre må settes i fokus på en helt annen måte.
Statsråd Anniken Huitfeldt [11:16:58]: Jeg registrerer at representanten Molvær Grimstad påstår at hun ikke er enig med meg når det gjelder anbudspolitikken, og at hun ikke kommer til å bli det heller. Jeg tror vel representanten har vesentlig større problemer med å bli enig med Venstre og Høyre i disse spørsmålene. Det er langt større avstand til de tidligere regjeringskollegene enn det som nå er tilfellet. Vi har vel aldri gått så langt i å samarbeide med ideelle organisasjoner som vi gjør nå.
Så sa Olemic Thommessen at jeg nærmest gikk inn for likebehandling av offentlige og private institusjoner. Da har ikke representanten fulgt særlig nøye med, for jeg brukte begrepet likebehandling da jeg karakteriserte og gjorde rede for hvordan barnevernet fungerer i Oslo. Slik er det ikke i staten, og jeg har den samme politikken som mine forgjengere på dette området. Jeg har aldri sagt at vi skal fase ut de private institusjonene. De utgjør jo halvparten av institusjonsplassene i dagens barnevern. Tvert imot mener jeg at dagens regjering har et veldig pragmatisk syn på dette. Vi ønsker å utnytte kapasiteten i det statlige apparatet først. Deretter vil vi ta i bruk ideelle og så kommersielle aktører.
Jeg vet ikke om representanten merket seg det jeg sa om forskningsmiljøer i min redegjørelse. Men jeg ønsker altså en åpen diskusjon om flere typer metoder som vi bruker i barnevernet.
Så vil jeg si at de ansatte i direktoratet har gjort en stor jobb for å sikre kvaliteten i institusjonene de siste årene. Det blir gitt et mye mer differensiert tilbud, for barn som trenger en institusjonsplass, trenger ikke bare en seng, de trenger også et behandlingstilbud. Derfor er jeg glad for at vi har klart å utvikle kvaliteten i institusjonene den siste tiden.
Så har jeg merket meg det representanten May-Helen Molvær Grimstad sier om de kommunale fosterhjemmene. Jeg ser også behovet for bedre rettigheter for de kommunale fosterhjemmene, og jeg kommer til å gå videre i en dialog med KS om dette. Det vi har gjort fra statens side, er bedre oppfølging og veiledning. Der har det vært et stort trykk de siste årene. Jeg vet at Forsterhjemsforeningen er mer fornøyd med det tilbudet de har fått nå, enn det de har fått tidligere.
Så nevnte representanten Ulf Erik Knudsen sin erfaring med de kommunale barnevernsnemndene. Jeg vil jo, som representanten May Hansen, heller ikke tilbake til at folkevalgte skal sitte og ta den type faglige vurderinger. Det er vanskelige etiske dilemmaer, og det krever høy faglig kompetanse. Men det som var tilfellet tidligere, var at kommunepolitikere kunne mer om den enkeltes historie. De hadde barnevernsbarnas historier under huden. Jeg tror det er noe vi har mistet der, så jeg ønsker mer kontakt mellom kommunepolitikere og dem som jobber i det lokale barnevernet, for å få vite om en annen side av barns virkelighet i den enkelte kommune.
Trine Skei Grande (V) [11:20:18]: Jeg vil også benytte sjansen til å komme med noen kommentarer.
Venstre er veldig enig i at barn ikke skal sitte i fengsel, og verdsetter alle tiltak for å unngå det. Jeg syns også det er viktig når barn er under barnevernets omsorg, at de er under den samme autoritet som enhver foresatt ville hatt overfor de samme barna. Jeg mener at barnevernet har rett til å ta bort en mobiltelefon eller si at barnet ikke får være på Facebook, slik foreldre kan gjøre. Den autoriteten skal barnevernet ha, på samme måte som foreldre.
Så er jeg veldig enig i at vi må begynne å gi mer kred til fosterforeldre for den jobben de gjør, slik at de ikke føler at de må kjempe mot kommuner og mot systemer. Der er jeg helt enig i det Molvær Grimstad sier. Men jeg syns også at vi skal bli dyktigere til å bruke fosterforeldre i ettervern. Når det gjelder de barna som har vært hos fosterforeldre, og som beveger seg inn i perioden for ettervern, mener jeg at fosterforeldre kanskje er den beste formen for ettervern. Det handler om perioden mellom 18 og 24 år, som er den perioden hvor man kan ha behov for å komme hjem og ha en sofa å ligge og gråte på når kjæresten har slått opp, å komme hjem med en stor dunk skittentøy, å komme hjem for å robbe kjøleskapet, eller komme hjem for å krangle med noen om hvilken videreutdanning man egentlig skal ta – noe som gjør at man til slutt kan bli så fandenivoldsk at man faktisk tar den utdannelsen foreldrene ikke tror man klarer, men som man sannelig skal vise dem at man klarer. Der tror jeg fosterforeldre har en veldig viktig rolle, også i ettervern. Jeg tror at de kan gjøre en veldig god jobb på ettervernssiden, slik at man – som mange av de barnevernsansatte har sagt til meg – ikke får en sosialkontorfunksjon, men at man faktisk får en barnevernstilnærming på ettervernet. Jeg tror også – jeg ser at Senterpartiet har valgt ikke å delta i denne debatten – at de små barnevernene og de små kommunene er en kjempeutfordring framover. Derfor har Venstre i sitt stortingsvalgprogram vedtatt en kommunereform for å øke kvaliteten nettopp på de offentlige tilbudene som gis. Jeg tror det i veldig mange små kommuner med veldig små barnevern er vanskelig å holde det faglige nivået, det er vanskelig å gå inn i alle typer familier. Som jeg tok opp i den forrige barnevernsdebatten vi hadde her, tror jeg det i små kommuner med små barnevern kanskje er vanskeligst å gå inn i familier med høy status. Den familien som kanskje ofte er innom sosialkontoret, er det lett for barnevernet å gripe inn i, men i høystatusfamilier i små kommuner med små barnevern tror jeg barn kan lide stor overlast fordi man ikke har tyngde nok til å føle at man kan gå inn i dem.
Presidenten: Representanten Olemic Thommessen har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Olemic Thommessen (H) [11:23:30]: Jeg skal holde meg innenfor minuttet.
Jeg vil bare takke statsråden for en fin avklaring. Det er altså ikke snakk om likebehandling, men det er fortsatt snakk om et resonnement som bygger på en vurdering av institusjoner, basert på eierskap. Det betyr at eierskap er viktigere enn kvalitet, men det betyr også at ideologi er viktigere enn hva som er barnets beste.
Statsråd Anniken Huitfeldt [11:24:12]: Som representanten Olemic Thommessen er kjent med, er det en prioritering av hvilke typer institusjoner vi bruker. Vi fyller opp kapasiteten i det statlige barnevernet først. Det å la statlige institusjonsplasser stå ubrukt er ikke i overensstemmelse med målet om at vi skal sørge for barnets beste. Ledig kapasitet er ikke god ressursutnyttelse, som Høyre tradisjonelt sett er for. Dernest prioriterer vi ideelle aktører, og så kommersielle – rett og slett fordi vi ønsker at pengene i barnevernet skal gå til barna. Vi har sett enkelte private aktører ta ut store overskudd. Det er heldigvis redusert. Når vi bruker penger i det statlige barnevernet, vil vi at pengene skal gå til barna. Det er en rent pragmatisk holdning. Her er det Høyre som er ideologiske og ønsker privatisering for privatiseringens egen skyld. Vi har også sett i Oslo – med det systemet vi har der – at det legges avgjørende vekt på pris når man skal velge ulike typer institusjoner, så kvalitet i det statlige barnevernet er det aller mest avgjørende når vi skal kjøpe institusjonsplasser.
Så vil jeg si til representanten Skei Grande at det er der man har de strengeste adferdsparagrafene man i dagens rettighetsforskrift har anledning til å gå inn og legge beslag og kontrollere barna i stor grad. Det er ikke sikkert at dagens rettighetsforskrift er tilpasset den moderne elektroniske virksomhet, og derfor bør vi sørge for dette.
Til slutt: Små barnevern – små kommuner. I Troms – som representanten Tove Karoline Knutsen var inne på – er det en barnevernsansatt som har skrevet en bok som heter Kommuneheks på slak line. Den forteller om den vanskelige jobben det kan være for mange barnevernsansatte i små kommuner å gå inn i noen av de aller vanskeligste konfliktene i vårt samfunn. Jeg tror vi har noe å lære av dette. Jeg tror på mer interkommunalt samarbeid. Jeg tror at forholdene mange ganger kan bli for små – det er for vanskelig. Mange av dem som gjør en viktig jobb i det kommunale barnevernet, sender vi inn i noen av samfunnets aller vanskeligste konflikter. Derfor er jeg glad for at barnevernet har fått økt tillit de siste årene. Den store utfordringen i tiden som kommer, er å styrke det kommunale barnevernet, slik at barnevernet kan komme inn tidligere.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.
(Votering, sjå side 3134)