Stortingspresident Thorbjørn Jagland [11:33:51]: Representantforslag nr. 63 for 2007–2008, fra Erna Solberg og Jan Tore Sanner, gikk ut på at det bør utarbeides forslag til endringer i forretningsordenen for å sikre at mindretallsrettighetene blir bedre ivaretatt i Stortinget. Presidentskapet avgav innstilling om dette, og Stortinget gjorde vedtak om å vedlegge forslaget protokollen. Presidentskapet bemerket imidlertid i innstillingen at det – uavhengig av den parlamentariske situasjon – var innstilt på å gjøre en vurdering av om mindretallsrettighetene i Stortinget burde utvikles videre. Det ble i denne forbindelse vist til at Europarådets parlamentarikerforsamling den 23. januar 2008 vedtok resolusjon nr. 1601 med anbefalte retningslinjer for opposisjonens rettigheter og ansvar i et demokratisk parlament.

Jeg skal gjøre rede for de forslag til endringer i forretningsordenen som det er enighet om i Presidentskapet, eller som flertallet fremmer.

Når det gjelder vedtak i komiteene om tidspunkt for å avgi innstilling, herunder om frist for avgivelse, foreslår flertallet i Presidentskapet – Arbeiderpartiet, SV og Kristelig Folkeparti – at et mindretall på en tredjedel av komitémedlemmene får rett til å bringe komiteens vedtak inn for Presidentskapet til avgjørelse. Mindretallet må i tilfelle beslutte dette i det samme komitémøte som flertallsvedtaket ble truffet. Når et vedtak blir brakt inn for Presidentskapet etter denne regelen, blir Presidentskapets avgjørelse bindende for komiteen.

For komitéhøringer foreslår flertallet i Presidentskapet, de samme partiene, en lignende regel, som går ut på at et mindretall på en tredjedel av komitémedlemmene kan bringe komitéflertallets avslag på et krav om høring inn for Presidentskapet til avgjørelse. Presidentskapets avgjørelse blir i slike tilfeller bindende for komiteen med hensyn til om høring skal holdes, og innstillingen kan ikke avgis før Presidentskapet har truffet avgjørelse i saken som er innbrakt, og høringen eventuelt er holdt.

Flertallet i Presidentskapet – Arbeiderpartiet og SV – foreslår også at saksordføreren gis rett til å stille skriftlige spørsmål på vegne av komiteen til statsråden om en sak som er under behandling i komiteen, selv om det ikke er flertall for det i komiteen. Det foreslås at slike spørsmål må stilles senest en uke før innstilling skal avgis, for at statsråden skal få rimelig tid til å svare, og komiteen gis rimelig tid til å vurdere svaret. Når det er kortere tid enn en uke før avgivelsesfristen, vil det kreves flertallsvedtak i komiteen for å kunne stille spørsmål til statsråden.

Endelig fremmer et enstemmig presidentskap forslag om å endre reglene for replikker. Nå er det som kjent slik at det er adgang til replikkordskifte hvis tinget ikke vedtar noe annet. Et replikkordskifte kan omfatte inntil fem replikker, men tinget kan vedta å begrense det til tre replikker. Når debatten gjelder en komitéinnstilling, er vanlig praksis som kjent at komiteen foreslår et debattopplegg som også omfatter replikkadgang. Det er blitt framsatt ønske om større fleksibilitet med hensyn til antall replikker, og Presidentskapet mener at dette ønsket bør imøtekommes. Regelen om at et replikkordskifte er begrenset til fem replikker, og at det kan vedtas å begrense det til tre replikker, foreslås opphevet i forretningsordenen. I stedet overlates det til presidenten å ordne replikkordskiftet og herunder bestemme antall replikker, hvis ikke Stortinget vedtar noe annet.

Også regelen om at en taler i et replikkordskifte ikke kan få ordet mer enn to ganger, bortsett fra den som forårsaker replikker, foreslås opphevet. Stortinget kan selvfølgelig fortsatt vedta at det ikke skal være adgang til replikker i en debatt, eller at replikker bare skal tillates etter visse talere.

Så vil jeg rent prinsipielt si til dette med mindretallsrettigheter: Det er viktig at mindretallet – altså opposisjonen – får så gode muligheter som mulig til å arbeide for å fremme sitt syn i behandlingen av en sak, men man kan ikke institusjonalisere en praksis som innebærer at mindretallet har rett til å influere på selve sluttresultatet, eller at et flertall har plikt til å forhandle med mindretallet med sikte på at flertallets syn skal endres. Da vil man gjennom forretningsordenen i Stortinget omstøte det folket i valg har bestemt.

Jeg vil mene at det som regel er klokt av flertallet å lytte til mindretallet, men det er jo noe annet enn at det gjennom forretningsordenen skal slås fast at det har plikt til å ta hensyn til mindretallet. Det er jo bare folket i valg som kan og bør bedømme om et flertall her har opptrådt klokt.

Stortingets visepresident Carl I. Hagen [11:38:59]: Stortinget tok inn i sin forretningsorden for en del år siden mindretallsrettigheter for et mindretall på en tredjedel i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Det var første gang, og der har man også en del erfaringer med dette.

Jeg er veldig glad for at det ble gjort, og at det heldigvis har vært bred enighet, samstemt oppfatning, i Stortinget om at det særlig i kontrollarbeidet med den utøvende makt, regjeringen, må være slik at mindretallet kan ha rettigheter. For hvis vi har en flertallsregjering og et flertall av regjeringspartiene i kontroll- og konstitusjonskomiteen, vil jo all kontrollvirksomhet kunne stoppes av regjeringspartiene. Her er det altså enstemmighet blant alle partier om at det er et godt og fornuftig system at vi skal kunne utøve kontrollvirksomhet overfor en regjering selv om det er en flertallsregjering.

På enkelte andre områder er da spørsmålet dukket opp, særlig etter initiativ fra Høyres stortingsgruppe, om man skulle utvide dette f.eks. til en del andre saksområder. Fremskrittspartiets gruppe og jeg er kommet til at det vil være fornuftig på enkelte andre områder, selvsagt uten at man skal kunne fatte noen vedtak, annet enn at det er i saksforberedelser og prosessene mindretallet skal ha spesielle rettigheter. Avgjørelsen i stortingssalen er det selvsagt flertallet som skal fatte, og det er ingen som har snakket om noen mindretallsrettigheter i Stortinget når det gjelder å avgjøre saker. Der er jeg helt enig med stortingspresident Thorbjørn Jagland. Men i prosessen og virksomheten i Stortinget mener jeg det bør være flere steder hvor vi med hell kan gi et mindretall noen rettigheter.

Erfaringen i denne fireårsperioden, hvor vi har hatt en flertallsregjering, tilsier også det, fordi det har vært situasjoner hvor flertallet i forskjellige komiteer har brukt sin makt til å hindre offentlige høringer i forbindelse med saksområder som det har vært stor interesse for, og da er det selve prosessen som har vært hindret. En del av vårt demokrati bygger på stor grad av offentlighet og åpenhet, slik at velgerne, som er suverene – slik stortingspresident Thorbjørn Jagland også nevnte – skal vite om hva som foregår, og vite om de ulike partienes standpunkter. Det er jo i realiteten forutsetningen for å få et godt demokrati og et valgresultat basert på innsikt. Når man da fra flertallspartier kan hindre f.eks. komitéhøringer som mange utenfor dette huset ønsker seg, og som alle partier som ikke er i regjering, altså et stort mindretall, ønsker seg, kan det være et middel til å hindre offentlig oppmerksomhet omkring en sak. Det er en av grunnene til at vi går inn for at komitéhøringer skal kunne kreves i alle komiteer i saksforberedelsene til stortingsinnstillinger av en tredjedel av medlemmene.

Vi synes også at en tredjedel av Stortinget skal kunne kreve et ekstraordinært møte hvis det skulle være nødvendig. Vi har også tatt opp en del forslag, både alene og sammen med andre partier. Jeg vil vise til innstillingen istedenfor å gå inn i hvert enkelt saksområde. Jeg tillater meg da på vegne av Inge Lønning, Ola T. Lånke og meg selv å ta opp forslagene nr. 1–4, videre forslag nr. 5, fra Inge Lønning og meg selv, forslag nr. 6, fra Ola T. Lånke og meg selv, og på vegne av meg selv forslagene nr. 7–10, bortsett fra forslag nr. 9, som ikke tas opp, for det er nemlig identisk med forslag nr. 5.

Presidenten: Då har Stortingets visepresident Carl I. Hagen teke opp dei forslaga han refererte til.

Ola T. Lånke (KrF) [11:43:42]: Spørsmålet om mindretallets rettigheter i gjennomføringen av Stortingets arbeidsordning har jo vært gjenstand for en bred behandling i de ulike stortingsgruppene. Den innstillingen som foreligger, gir jo et oversiktlig bilde av de ulike partiers syn på hvordan mindretallsrettighetene bør utøves i Stortinget. For mitt eget partis, Kristelig Folkepartis, vedkommende kan jeg bare si at vi gjerne hadde sett at man hadde gått enda noen skritt videre i å innrømme mindretallet rettigheter i saksbehandlingen.

Kristelig Folkeparti har i sine konklusjoner lagt vekt på å finne fram til standpunkter vi skal kunne gå for, enten vi befinner oss i opposisjon eller posisjon, enten partiet er en del av en flertallskonstellasjon eller en mindretallskonstellasjon, og som kjent kan jo det være en krevende øvelse. Vi ser det imidlertid slik at kvaliteten på gjennomføringen av en demokratisk styreform i stor grad gjenspeiles i måten et flertall forholder seg til et mindretall på.

Det er imidlertid vår konklusjon at prinsippet om at det alltid er flertallet som foretar de endelige beslutninger i et demokrati, ikke er – som også stortingspresident Jagland understreket – truet eller på noen måte undergravet gjennom de endringer som i dag vedtas av Stortinget. Vi er også av den mening at man på noen punkter kunne ha gått noen skritt til uten at det hadde vært noen fare for en slik undergraving. Her kan vi vise til den oversikten som er utarbeidet over disse forhold i en rekke andre land som viser at andre har gått lenger enn Norge i retning av å innrømme mindretallet rettigheter.

Jeg skal ikke bruke tid på å gå i detalj omkring dette. Kristelig Folkeparti er imidlertid med på noen mindretallsforslag som vi tror med fordel kunne ha vært vedtatt. Dette gjelder i særlig grad forslaget om at en tredjedel av medlemmene i en komité skal kunne kreve innhenting av en uavhengig sakkyndig uttalelse om hvorvidt et forslag er i samsvar med Grunnloven. Forholdet mellom Grunnloven og annet lovverk aktualiseres en gang imellom, men ikke svært ofte. I disse få tilfellene ville det, etter Kristelig Folkepartis mening, være en styrke for beslutningsprosessen om en slik innhenting hadde blitt gjennomført. Jeg tror vi av og til ville stått oss på å ta den tid det tar å gjennomføre en slik grundigere gjennomgang av forholdet mellom Grunnloven og annet lovverk.

Det andre punktet jeg vil nevne, er forslaget om at et mindretall i en komité skal kunne kreve at et representantforslag blir forelagt den aktuelle statsråd til uttalelse i forbindelse med saksbehandlingen i komiteen. Dette forslaget er vel i tråd med en ordning som dels allerede har vært praktisert i Stortinget, hvor representantforslag generelt har vært sendt det aktuelle departement eller den aktuelle statsråd til uttalelse. Jeg kan ikke se at dette rokker ved flertallets rett til å bestemme, så jeg skulle gjerne sett at også det hadde blitt nedfelt.

For øvrig viser jeg til de merknadene som ligger i innstillingen, og til øvrige forslag som jeg er med på på vegne av Kristelig Folkeparti.

Inge Lønning (H) [11:47:28]: Først, for ordens skyld, tar jeg opp forslagene nr. 11 og 12, fra Presidentskapet. De øvrige forslag som jeg står bak, ble tatt opp av Stortingets visepresident.

En liten kommentar til det punkt hvor et enstemmig presidentskap har gitt en anbefaling om å myke opp forretningsordenen når det gjelder replikkordskifter. Det er jeg meget glad for at det ble enighet om i Presidentskapet, for hvis man skal vitalisere debattene her i salen og skape større interesse også i mediene for det som foregår i salen, bør vi ha en mindre rigid møteform enn det vi praktiserer pr. i dag. Jeg har full tillit til at den som til enhver tid sitter på presidentplassen, er i stand til å tilrettelegge det på en skjønnsom og fornuftig måte. Det er et godt skritt fremad.

Så en liten kommentar til det som også Ola T. Lånke var inne på, nemlig spørsmålet om sakkyndig vurdering av grunnlovsmessigheten av lovforslag som er til behandling i Stortinget. Presidentskapet konstaterer at en eventuell rettighet for et mindretall til å anmode om Høyesteretts betenkning forutsetter en grunnlovsendring. Det må da fremsettes forslag om det, som kan behandles i neste periode.

Det forslaget som ligger her, fra Carl I. Hagen, Ola T. Lånke og meg selv, er i påvente av en slik eventuell grunnlovsendring å sikre at et mindretall i hvert fall har retten til å be om en sakkyndig juridisk vurdering i saker hvor det helt åpenbart er et spenningsforhold mellom et lovforslag Stortinget har til behandling, og Grunnlovens bestemmelser på vedkommende område. Jeg skal nevne et eksempel som etter mitt skjønn illustrerer betimeligheten av en slik ordning. Da vi behandlet tomtefesteinstruksen i relasjon til Grunnloven § 106 i denne perioden, brukte flertallet i denne sal sitt marginale flertall til å stemme ned et ønske fra opposisjonens side om å be om Høyesteretts betenkning om dette. Det er en situasjon som er svært lite ønskelig: at man bruker numerisk overvekt til å avvise en slik mulighet når det åpenbart er sterke grunner som taler for at det bør foretas en slik vurdering. Denne saken kommer nå i stedet til å bli avgjort gjennom rettsapparatet, og Høyesterett kommer da antakelig til å få saken i egenskap av domstol. Jeg tror Stortinget hadde stått seg på i tide å innhente en sakkyndig vurdering, for det man nå risikerer, er jo at Høyesterett erklærer at Stortinget som lovgiver ikke er i stand til å skjøtte jobben sin på en skikkelig måte.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har teke opp dei forslaga han refererte til. Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.

(Votering, sjå side 3163)