Sakene 1-3 ble behandlet under ett.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 5 minutter, og at taletiden fordeles slik: Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 30 minutter, Høyre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Erling Sande (Sp) [10:04:58]: (leiar i komiteen): Lat meg aller fyrst få rette ei takk til komiteen sine medlemer, som kvar og ein har bidrege på ein ryddig og god måte i budsjettprosessen i komiteen, og i lag med ein røynd og dyktig komitésekretær har dette bidrege til at vi forhåpentlegvis kan bruke dagen i dag på å debattere dei reelle politiske ulikskapane og dei ulike prioriteringane kvart parti har, slik tanken er.

Frå Senterpartiet si side er det viktig å framheve at Regjeringa sitt framlegg til budsjett på ein god måte speglar av dei prioriteringane som regjeringspartia gjekk til val på, og den felles plattforma som Regjeringa i haust har presentert. Budsjettet følgjer opp den kursen som Regjeringa i den førre perioden signaliserte på viktige område, slike som klima, fornybar energi, naturforvaltning, varetaking av naturen sitt mangfald og mange andre viktige område.

Det er gledeleg å registrere at både arbeidet med budsjettet i komiteen og opposisjonen sine alternative budsjett viser at det i stor grad er brei politisk semje kring dei viktigaste prioriteringane til Regjeringa.

Innsatsen på fornybar energi blir auka, og Enova deler neste år ut 1,8 milliardar kr til viktige prosjekt innanfor energieffektivisering og ny fornybar energi. På den måten legg Regjeringa til rette for utnytting av meir av det store potensialet landet vårt har til å produsere energi ved hjelp av vind, biomasse og vatn.

Regjeringa har kome til semje med dei svenske styresmaktene om ein felles grøn sertifikatmarknad frå 1. januar 2012. I lag med dei nyleg presenterte overgangsordningane gjev dette ikkje berre meir middel inn i fornybar elektrisitetsproduksjon, men òg føreseielegheit for dei som ynskjer å satse innanfor dette viktige området.

Innsatsen innan forsking på fornybar energi er dei siste åra auka kraftig, noko som gjev høve til viktige satsingar innanfor alle dei løysingane som vi enno ikkje kjenner det fulle potensialet i, men som vi veit er delar av løysinga på framtida sine energi- og klimautfordringar.

Arbeidet med energieffektivisering går jamt og trutt både i industrien og i private hushald. Dette skjer òg gjennom at det blir stilt større krav til energibruken i bustader og bygg. Vi må stadig streve etter å spare energi og å bruke energien vår meir riktig.

Innsatsen for å halde ved lag og ta vare på naturmangfaldet held fram. Den nye naturmangfaldslova blir følgd opp med løyvingar som gjer at ein kjem nærare målet om å stoppe tapet av biologisk mangfald, og ta vare på mangfaldet av naturtypar. Frå eit einsidig vernefokus har det nye lovverket lyfta prinsippet om at berekraftig forvalting ofte er det beste vernet, og at den beste måten å ta vare på naturverdiane på er i eit samspel med dei som lever og driv næring der naturverdiane finst.

Mange er utolmodige etter å kome vidare i det viktige arbeidet både med klima og fornybar energi. Det er eit syn som vi i Senterpartiet òg deler. Det er viktig å streke under at dei tiltaka og løyvingane som ligg i budsjettet for 2010, ikkje fullt ut møter alle framtida sine utfordringar innanfor desse viktige områda. Derfor må vi vidare. Innsatsen for å få ned utsleppa av klimagassar for å produsere meir fornybar energi og for energieffektivisering må halde fram i åra som kjem.

Det har ikkje vore ein samla opposisjon dei siste åra som har peika ut ein alternativ kurs til Regjeringa sin politikk. Det er det heller ikkje dette året. Derfor må vi leggje til grunn at ein i stor grad støttar opp om dei prioriteringane som Regjeringa gjer. Dei få gongene opposisjonen har samla seg, er det for å be Regjeringa kome med ytterlegare meldingar og planar innanfor forskjellige sektorar – vel og bra det. For Senterpartiet har det vore viktig at Regjeringa sitt arbeid har vore konsentrert om å få konkrete resultat på viktige område. Det har òg Regjeringa gjort.

Toppmøtet i København, som no er i gang, får appellar frå heile verda om å ta klimautfordringane på alvor. Vi har, som representantar i Det norske stortinget og som medlemer av denne komiteen, i stor grad både ansvar for og høve til å ta del i det viktige arbeidet i fellesskap.

Til slutt berre to korte kommentarar til dei to sakene som gjeld endringar i statsbudsjettet for 2009: Der er det berre det å melde at komiteen ikkje har nokon ytterlegare merknader.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [10:10:19]: Eg registrerer at leiaren i komiteen, Erling Sande, seier at ein har gode forslag og gode tiltak i budsjettet.

Men synest Sande at ein tek vare på det biologiske mangfaldet ved at ein reduserer tiltaka innanfor fiskerisektoren, når vi veit om dei utfordringane ein har med Gyrodactylus salaris, som faktisk vart innført av staten sine representantar? Har ein handtert det på ein klok måte?

Erling Sande (Sp) [10:10:55]: Det er særskilde grunnar til at denne posten blei redusert, som òg er gjort greie for i innstillinga. Men når det gjeld Regjeringa og regjeringspartia sitt engasjement kring både Gyrodactylus salaris og andre utfordringar knytte til å ta vare på f.eks. villlaksen og andre trua artar, er det å seie at det er vi i høgste grad opptekne av. Det speglar òg budsjettet på ein god måte på ei rekkje av postane.

Og så er eg glad for at dette arbeidet i stor grad skal skje i samspel med dei som bur og lever i dei områda der dei viktige naturverdiane er. Det tok eg òg opp i innlegget. Det trur eg faktisk er noko som Framstegspartiet og Senterpartiet er samde om.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:11:50]: Jeg husker Senterpartiets landsmøte i Ålesund i vår, der grønnfargen dominerte, både som partifarge og i politikken. Det skulle bli en storsatsing på grønne arbeidsplasser.

Jeg er langt på vei enig i denne satsingen, at grønne arbeidsplasser er viktig. Men umiddelbart etter valget, i periodens første budsjett, ble foten satt tungt ned for etablering av grønne arbeidsplasser og videreutvikling av det i 2010, sett opp mot at Uniol i Fredrikstad fortsatt har permitteringsvarsel ute til sine ansatte.

Komitélederen er opptatt av at det ikke finnes en samlet opposisjon i komiteen. Men samtidig sier lederen av komiteen at Senterpartiet er opptatt av konkrete resultater på viktige områder. Er dette et konkret resultat på et viktig område, som også angår denne komiteen, som Senterpartiet er fornøyd med i budsjettet for 2010, i forhold til økning av biodieselavgift?

Erling Sande (Sp) [10:12:55]: Saka om biodieselavgifta har vore debattert før i denne salen, og representanten Hjemdal er jo kjend med både Senterpartiet sitt primære syn og det som Regjeringa i fellesskap la fram.

Dersom ein skal telje grøne arbeidsplassar og sjå arbeidet med grøne arbeidsplassar under eitt, vil bl.a. satsingane gjennom Enova vere sentrale. Der har Regjeringa og regjeringspartia satsa betydeleg meir pengar. Grøne arbeidsplassar er blitt til gjennom at vi viser vilje til produksjon av fornybar energi, for ved produksjon av fornybar energi kjem òg industri knytt til det. Det ser vi tydelege teikn på no – spennande ting når det gjeld vind. Så kjem kompetansen på fornybar energi, der det òg er viktige arbeidsplassar.

Regjeringa kan sikkert bli endå meir grøn. Eg berre registrerer at denne regjeringa er betydeleg grønare enn den førre regjeringa.

Bjørn Lødemel (H) [10:14:10]: Eg har hatt gleda av å reise mykje i lag med representanten Sande på diverse valkampmøte i Sogn og Fjordane sist haust. Temaet har vore grøne arbeidsplassar og fornybar energi. Dei siste vekene har desse sakene fått store tilbakeslag – Uniol og Norske Skog har vore nemnt.

I NRK Sogn og Fjordane før helga var det eit oppslag som viser til at Bionordic i Jostedalen i Sogn og Fjordane, som er den einaste produsenten av pelletsomnar i Noreg, no må permittere alle tilsette.

Kva vil representanten Sande seie til alle dei som har satsa på grøne arbeidsplassar rundt om i heile landet, og som no er svært skuffa?

Erling Sande (Sp) [10:14:55]: Fyrst har eg lyst til å seie at desse to eksempla, både Bionordic i Jostedalen og Østfold-bedrifta, er historier som sjølvsagt ikkje er bra. Vi ynskjer ikkje at folk med grøne arbeidsplassar skal bli permitterte. Men samtidig er biletet betydeleg meir nyansert, for på veldig mange verksemder med grøne arbeidsplassar over heile dette landet går utviklinga i tvert motsett retning. Det trur eg òg er veldig viktig å ta med seg.

Når det gjeld satsinga vidare, er det heilt tydeleg at Regjeringa satsar mykje tyngre på Enova. Enova gjev – som eg òg svarte representanten Hjemdal – moglegheit til satsing innanfor produksjon, noko som kan gje konkrete arbeidsplassar knytte til produksjon, og så ser vi at etter kvart som vi får opp produksjonen på ulike fornybare område, følgjer det òg ei gryande industrialisering rundt omkring.

Vi håpar at den auka løyvinga som har kome til Enova, vil gje f.eks. Bionordic moglegheit til å hente inn igjen arbeidarane sine og få fart på salet av pelletsomnar, som er det konkrete produktet dei leverer, når søknadene forhåpentlegvis kjem inn til Enova i neste runde.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Eirin Kristin Sund (A) [10:16:35]: Klimautfordringen er den store og viktige saken. Av den grunn er det saken som gjennomgående preger budsjettet på veldig mange områder.

Om noen dager samles verdens ledere i København med ambisjoner om å ta nye steg i riktig retning for at våre barn og barnebarn skal kunne leve sine liv her på jorden med minst like stor livskvalitet som vi nå gjør. Norge er et lite land i mange sammenhenger, men i klimasaken har Regjeringen gitt vårt land en global lederrolle. Det er jeg stolt av.

Bærekraftig utvikling innebærer å ivareta nåværende generasjoners behov uten å undergrave mulighetene for kommende generasjoner til å tilfredsstille sine behov. FN har slått fast at hovedutfordringen for en slik utvikling er internasjonal fattigdom, reduksjon i det biologiske mangfoldet, menneskeskapte klimaendringer og spredning av miljøgifter. For å takle miljø- og fattigdomsutfordringene må miljøbelastningene fra økonomisk aktivitet reduseres.

Regjeringen bidrar aktivt til arbeidet med å få på plass en ambisiøs internasjonal klimaavtale i København, som omfatter så mange land som mulig og så mange sektorer som mulig. Den nye avtalen bør innrettes slik at målet om å begrense den menneskeskapte temperaturøkningen til 2 grader kan nås. Avtalen bør også inkludere tiltak mot avskoging, samarbeid om teknologi og tilpasning til klimaendringer. Ikke bare en vesentlig del, men en stor del av kostnadene bør bæres av industrilandene.

Vi er nødt til å begynne å snakke enda mer om mulighetene, og ikke grave oss ned i de verste scenarioene. Vi kan gjenta det til det kjedsommelige: Vi har pengene. Vi har den politiske viljen. Vi har menneskene. Vi trenger teknologien.

Jeg har veldig stor tillit til kunnskapsmiljøet innenfor en rekke sektorer i Norge. Derfor brukes det store penger på bred forskning for smartere løsninger. Vi har gjort det før, flere ganger, og vil gjøre det igjen.

Våre klimaambisjoner gjenspeiler seg i det budsjettet vi nå har til behandling. På nær sagt alle budsjettområder er utfordringene knyttet til klimautslippene retningsgivende for hvordan neste års økonomiske aktivitet blir innrettet.

Oppfølging av klimameldingen og klimaforliket skjer gjennom økt satsing på flere departementers budsjetter, både til tiltak og til forskning, f.eks.:

• vi har satt av 2,1 milliarder kr til tiltak mot avskoging i utviklingsland. Dette er en økning på 600 mill. kr. I tillegg er det foreslått en tilsagnsfullmakt til å inngå avtaler på 1,4 milliarder kr

• vi har en økning av bevilgningene til karbonfangst og -lagring på 1,6 milliarder kr

• vi har òg en økning av Grunnfondet for fornybar energi og energieffektivisering på 5 milliarder kr

• vi har en økning på 300 mill. kr til forskning på fornybar energi og CCS

• vi har en økning på 50 mill. kr på klimaforskning

• Næringsdepartementet har også 100 mill. kr til en ny tilskuddsordning for klimateknologi

Vi ser det med budsjettet på plass, på post etter post. Vi ser hvordan omleggingen av bilavgiftene i en grønnere retning blir videreført. Vi ser hvordan vår bistand går i stadig mer miljøvennlig retning. Vi ser det på den kraftige opptrappingen Regjeringen har på jernbane og annen kollektivtrafikk. Vi ser det på satsingen på fornybar energi gjennom Enova, og på at Regjeringen også satser på karbonfangst og -lagring, CCS, på dette området. På dette området satser vi milliarder, og vi er verdensledende.

Dette er bare noen eksempler av mange. Budsjettet for 2010 er et budsjett for et bedre globalt klima. Den rød-grønne regjeringen har valgt å handle der en tidligere har valgt å prate. Vi setter handling ved siden av den politiske ordrikdommen. Dette skiller den rød-grønne regjeringen fra det borgerlige alternativet.

Når det gjelder Miljøverndepartementets budsjett, ble det styrket med nesten 25 pst. i 2009. Det er derfor svært gledelig at denne økningen ikke bare blir videreført, men at vi kan plusse på ytterligere. Dette er med på å understreke det store miljøpolitiske fokuset som den rød-grønne regjeringen legger for dagen. Dette gjør at vi kan opprettholde og videreføre et godt og viktig miljøpolitisk arbeid på veldig mange områder som er viktig for vanlige folk landet rundt i deres hverdag.

La meg bare nevne noen få eksempler for å illustrere dette: Vi opprettholder trykket når det gjelder bekjempelsen av gyro. Dette er viktig veldig mange steder rundt om i landet. Vi kan fortsette den svært ambisiøse planen for kalking. Vi kan fortsette det gode arbeidet med opprydding når det gjelder gamle synder i forhold til miljøgifter. Vi kan også framover sikre attraktive friarealer for allmennheten ved offentlige kjøp. I tillegg settes det av betydelige midler til oppfølging av den nylig vedtatte naturmangfoldsloven.

Når det gjelder Olje- og energidepartementets budsjett, er det selvsagt arbeidet med utviklingen av teknologisenteret på Mongstad som stjeler veldig mange av overskriftene. Regjeringen foreslår å øke bevilgningen med 1,6 milliarder kr til om lag 3,4 milliarder kr til det videre arbeidet med CO₂-håndtering på Kårstø og Mongstad, drift av Gassnova, internasjonalt CCS-arbeid og forskning. Norge er blitt et foregangsland på området. Teknologien vil bidra til lavere utslipp i Norge, men ikke minst vil det kunne bli en viktig eksportartikkel for å bidra til lavere utslipp i andre land, jf. kullkraftverk.

Aldri før er det brukt så mye penger på fornybar energi og energieffektivisering i Norge som med denne regjeringen. Regjeringen foreslår å styrke Grunnfondet for fornybar energi og energieffektivisering med fem milliarder kr til totalt 25 milliarder kr.

Med Regjeringens forslag vil Enova disponere 1,8 milliarder kr i 2010 til fornybar energi og energieffektivisering. Enova har levert veldig gode resultater de siste fire årene, med et energiresultat på om lag 8 TWh. Totalt på fornybar energi-produksjon og Enova har Regjeringen levert 12 TWh, og dette er nesten en dobling i forhold til perioden 2002–2005.

Vi foreslår også å styrke NVE med 50 mill. kr til saksbehandling for å få fortgang i konsesjonsbehandlingene når det gjelder vindkraftprosjekter, småkraftverk og fjernvarmeanlegg. Denne satsingen kommer da i tillegg til kapasitetsøkningen på 50 pst. som kom i revidert nasjonalbudsjett i 2009.

Klimaendringene fører til økt behov for forebygging mot ras, skred og flom. Statens skredbistand blir nå samlet i NVE. Totalt foreslår Regjeringen å øke bevilgningen til NVEs skredarbeid med 25 mill. kr, til totalt 108 mill. kr. Dette innebærer en styrking av skredarbeidet med 34 pst.

Utfordringene ved skredfare kan være for store til at kommunene klarer å håndtere dem alene. I 2009 vil derfor Regjeringen prioritere å bygge opp NVEs forvaltningsapparat for å kunne bistå kommunene med skredkartlegging, arealplanlegging og sikring mot skred.

Jeg må nevne Kårstø, for arbeidet går etter planen, og Regjeringen vil ta investeringsbeslutningen når grunnlaget foreligger. Regjeringen vil avvente bygging av fangstanlegget inntil vi har et klarere bilde av driftssituasjonen. Gassco AS og Gassnova SF skal fram til februar 2010 gjennomføre en utredning av integrasjon mellom gassprosesseringsanlegget og gasskraftverket med CO₂-fangstanlegg på Kårstø. Utredningen vil danne grunnlaget for videre vurderinger av en integrasjonsløsning på Kårstø.

Budsjettforslaget har en klar og framtidsrettet miljøprofil. Det foreslås å øke bevilgningene til CO₂-håndtering, som jeg har nevnt før, på Mongstad og Kårstø og til kjøp av klimakvoter for å oppfylle Kyoto-avtalen. Klimaforliket i Stortinget og Regjeringens varslede satsing på tiltak mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland følger Regjeringen opp.

Til slutt: Nå har vi hatt en stor debatt om biodiesel i denne salen. Jeg tror at i denne salen har samtlige partier, nesten uten unntak, vært enige om at dette er en avgift som skal komme, men vi har vært uenige om når det er tidspunktmessig riktig at avgiften kommer. Regjeringen og de rød-grønne i Stortinget mener det er riktig at vi får dette på plass nå, og i tillegg setter en av 140 mill. kr til å kunne både forske og bedrive utvikling på annen generasjons biodrivstoff.

Helt til slutt: Jeg ser med glede fram til at det store flertall i denne salen bretter opp ermene, sammen, når det gjelder både klimaforliket og ikke minst det møtet som kommer i København nå til helgen. Jeg håper at den avtalen og de intensjonene som er lagt til grunn i København, er et grunnlag for at vi kan jobbe videre med tiltak vi skal bruke både innenlands og utenlands. Slik kan vi føre ikke bare Norge, men verden i en god retning globalt, som gjør at framtidige generasjoner kan si at lederne i dag gjorde jobben sin.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Henning Skumsvoll (FrP) [10:26:54]: Den kraftintensive industrien er lokalisert til Distrikts-Norge og er utviklet på grunn av tilgangen på vannkraft. Denne industrien har vært god på omstilling, miljø- og teknologiutvikling. De fleste bedriftene er verdensledende på sine områder. Flere av disse har egne kraftverk, og mange har hjemfall i perioden 2010–2020. Arbeiderpartiet gikk på landsmøtet inn for at industrien får leie kraftverk til egen produksjon i 30 år. Nå er mitt spørsmål: Er dette Regjeringens og Arbeiderpartiets politikk, eller er nå utleieperioden for kraftverk 15 år, slik den har vært tidligere?

Eirin Kristin Sund (A) [10:27:33]: Arbeiderpartiet stiller seg selvfølgelig bak det som Regjeringen har sagt på dette området, men det er heller ikke til å underslå at Arbeiderpartiet har et vedtak på sitt landsmøte som sier at perioden burde vært lengre. Nå er det engang slik at for oss var det viktig å få på plass at hjemfallsordningen ble sikret. Og så er dette også et godt bidrag i riktig retning for at industrien skal ha forutsigbare rammevilkår ved 15 år. Så det stiller Arbeiderpartiet seg bak sammen med resten av Regjeringen.

Siri A. Meling (H) [10:28:25]: Representanten Sund snakket mye i sitt innlegg om klimautfordringene og alle de tiltakene vi bør iverksette, ikke minst på hjemmebane. Det er klart at mye av dette vil koste penger, og et sted skal pengene komme fra. I Høyre er vi opptatt av at det skal være mangfold og konkurranse på norsk sokkel for å sikre en god utvikling, en god dynamikk og inntekter til staten.

I budsjettinnstillingen vi behandler i dag, har regjeringspartiene lagt inn en liten økning i Petoros budsjett. Det dekker ikke den vanlige pris- og lønnsveksten, altså er det i realiteten en svekkelse av Petoro. Hvis Arbeiderpartiet mener at Petoro har en nøkkelfunksjon når det gjelder å sikre mangfold og konkurranse, og sikre at Statoil ASA ikke utnytter sin monopolsituasjon på norsk sokkel, hvorfor lar dere det være med en så liten økning til Petoro?

Eirin Kristin Sund (A) [10:29:26]: Nå deler ikke jeg representanten Melings oppfatning, at Arbeiderpartiet og Regjeringen ikke prioriterer Petoro, for Petoro er blitt styrket som en følge av sammenslåingen av Hydro og Statoil. Petoro ble styrket med 20 mill. kr for 2008 med bakgrunn i sammenslåingen. Det var en kjempestyrking, og i årene etter det har budsjettnivået fra 2008 blitt videreført og justert for prisstigning. Så det medfører ikke riktighet at Regjeringen og Arbeiderpartiet ikke prioriterer Petoro, og at man ikke ser viktigheten av Petoros arbeid. Regjeringen har sett nettopp det som Petoro skal håndtere, som så viktig at man har økt Petoros budsjett med 20 mill. kr.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:30:23]: Representanten Sund sa at klima var et gjennomgående tema i budsjettet, og også at Regjeringen har jobbet hardt for en ambisiøs avtale i København. Trass i at klimatoppmøtet starter i dag, har jeg lyst til å rette fokus litt hjemover. I Norge slipper vi ut 12 tonn klimagass pr. person pr. år, men retter vi blikket over kjølen til Sverige, har de der et utslipp på 7 tonn pr. person pr. år. De er da i en annen kategori. De har hatt en nedgang på 9 pst. siden 1990, mens vi har hatt en oppgang på 10 pst. i samme periode.

Nå har vi hatt en flertallsregjering siden 2005, så det går ikke an å skylde på tidligere regjeringer, og derfor er mitt spørsmål: Hvordan vil klimagassutslippet for 2010 være med det budsjettet vi i dag vedtar?

Eirin Kristin Sund (A) [10:31:23]: Den satsingen som Regjeringen gjør på fornybar energi, den satsingen som Regjeringen har gjort for i mye større grad å legge om transportsektoren til kollektivtrafikk, og den jobben som Regjeringen gjør for å få teknologien for CO₂-rensing på plass på Mongstad og på Kårstø, vil vise seg i utslippene i 2010. Nå reiser vi fra Norge til København med de mest ambisiøse målene og med konkrete tiltak for hva man ønsker å gjøre for å få ned klimautslippene. Når vi da forhåpentligvis får på plass en avtale som er ambisiøs, vil Regjeringen komme tilbake – i nært samarbeid med opposisjonen, har statsrådene sagt – og si noe om hvilke tiltak man skal iverksette for at vi skal nå de målene som Norge har lagt som posisjon på bordet. Men jeg mener også at med det som ligger på plass i forhold til både fornybarsatsingen, til transportsektoren samt for store deler av petroleumssektoren, vil det være nedgang i CO₂-utslippene. Og i neste periode når det ligger en avtale på plass, vil vi sammen med Hjemdal være med på å få de utslippene enda lavere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:33:05]: Energi i ulike former har gjort Norge til et rikt og velstående land. Teknologien som er blitt brukt i mange sammenhenger, med energiutvinning og -bruk, har gjort oss til et teknologisk framstående land. I budsjettet nå er det viktig at vi har en politikk der vi greier å videreutvikle dette i best mulig grad – både i form av vannkraft, olje og gass og også når det gjelder andre nye fornybare energikilder – og ta hensyn til de ulike utfordringene vi står overfor.

Det er også viktig å legge til rette for at vi kan videreutvikle vår industri for eksport av metall, for å nevne det mest framtredende.

I foregående innlegg hørte vi altså litt om hvordan regjeringspartiene hevder at de opplever dette. Det å ha en helhetlig tilnærming og det å ha en melding er mest for byråkratiets del, det er papirarbeid. Men det er blitt lagt fram utallige stortingsmeldinger i andre komiteer i de fire årene som har gått, og da er det altså kjempesatsing man snakker om. Når det gjelder en museumsmelding, er det snakk om å ha visjoner og horisont for det man driver med, mens det å ha en energimelding, en olje- og gassmelding – har altså i fire år ikke vært noe annet enn byråkrati. Jeg er veldig glad for at tonen nå er blitt litt annerledes, i hvert fall fra statsrådene, og så håper jeg også de i salen her fra de samme partiene følger opp på samme måten.

Fra Arbeiderpartiet fikk vi høre at denne regjeringen har mye mer handling og mye mindre prat enn foregående regjering. Nå har ikke jeg noen stor ære i foregående regjering – Bondevik II-regjeringen – heller. Men når det er snakk om handling: Intern krangling er ikke det samme som handling.

Man snakker om at Petoro er blitt styrket. Petoro sier at de følger opp færre felt nå enn før. Det er ikke det samme. Det er mulig det er handling, men det er handling i negativ retning. Det er snakk om at man gir industrien mulighet til å leie kraftverk i 15 år, og at man ser på det som et skritt framover, mens det er en innskjerping i forhold til det som industrien hadde. Det blir altså en helt urealistisk debatt hvis man bare slenger ut slike ting i denne sal uten å se på historikken. Er det et skritt framover eller et skritt bakover når noe endres i forhold til slik som det var? Når jeg hører dette, blir det som å skryte av fine mål i en kamp som man taper 5–0. Man kan godt bli imponert av motstanderen, men man kan ikke late som om det er ens egne mål når man har tapt. Det som er viktig, er å diskutere hvilke vedtak vi må gjøre for at framtiden vår skal være like lys som historien vi kan vise til.

Det store bildet som vi må ta inn over oss, er at vi er en del av verden, på energifronten, på miljø- og klimafronten. IEAs bilde er veldig tydelig: Verden vil trenge mer energi, verden vil trenge betydelig med fornybar energi – opp 100 pst. i forhold til 2005 de neste 25 år – verden vil måtte doble forbruket av kjernekraft, og verden vil faktisk øke forbruket av gass med 17 pst. og forbruket av olje med 4–5 pst. for å kunne redusere de totale CO₂-utslippene som følge av at man slutter å bruke kull. Så skal man også ha veldig mye energieffektivisering, CO₂-rensing, oppe i dette. Men det gir altså Norge store muligheter, for vi er ledende på en del av disse områdene: i forhold til å ha ressurser, i forhold til å ha en bransje, kapital, og til å utvinne disse. Vi har en vannkraftsektor som er veldig bra, og også når det gjelder petroleum, olje og gass, er det veldig bra. Vi kunne vært bedre på andre områder, men vi må ikke tro at vi står alene om dette. Grunnen til at vi kan ha en god bransje innenfor vannkraft og innenfor petroleum, er at de ressursene ikke er jevnt fordelt over hele verden. Når vi nå begynner å snakke om vindmøller, bioenergi og jordvarme, så er det ressurser der konkurranseforholdet er helt annerledes. Vi sitter ikke lenger som ett av få land som har store ressurser på dette. Alle verdens land har tilgang til vind og til jordvarme. Der har vi ikke den samme tiden til å utvikle teknologier. Vi kan ikke ha hvileskjær når det gjelder forskning og utvikling, for da vil andre land gå forbi oss.

Jeg tror alle som leser de internasjonale energitidskriftene, ser at Norge ikke er så verdensledende på de nye områdene som det vi tror.

Da jeg besøkte Washington D.C. og traff Norges ambassadør der, hadde han den dagen i april vært på en EU-konferanse om CO₂-rensing. Han sa det var Norge selv som måtte dra opp vårt prosjekt på Mongstad for at man i det hele tatt skulle bli nevnt. Alle land må fokusere på det de holder på med, alle de store landene. EU, Sør-Korea, Kina og USA jobber med å utvikle denne teknologien. Da blir ikke dette nødvendigvis en samling rundt leirbålet der alle sitter og klapper hverandre på ryggen. Nei, alle ønsker å sørge for å bli ledende og tjene penger på dette. Da må vi få en helt annen handling enn å snakke om at en styrker Petoro, når Petoro selv må redusere antall felt de kan fylle.

Det vi må forstå, er at dette også handler om hvordan man kan stimulere næringslivet til å gjøre de investeringene som trengs. Fra myndighetenes side snakker man om forutsigbarhet, langsiktighet og helhet. Da er det nok bare å se tilbake på de debattene som har vært de siste månedene om biodieselsaken. Er det langsiktig? Er det helhetlig? Er det forutsigbart? Da forstår man godt hvorfor mange i næringslivet faktisk går ut på NRK og sier at de ikke våger å investere mer i Norge. Tilliten til myndighetene er borte. Det er ikke rart at Statkraft og Statoil investerer i fornybar energi i utlandet og ikke i Norge. Så skal man ikke vri den debatten og si at det er flott at man investerer i utlandet. Selvsagt er det flott! Problemet er bare at når vi har så store ressurser og potensial i Norge og likevel ikke investerer her og tar kapitalen ut, da er det politikken som det er noe galt med – ikke ressursknappheten, ikke patriotismen.

Jeg tror at Norge må satse både på fornybar energi og på petroleum. I et klimaperspektiv er det ikke snakk om et enten–eller, men både–og. Det er ingen som må være i tvil om at det er fornybar energi som må være det langsiktige suksessmålet vårt, men at petroleum er et nødvendig virkemiddel, en nødvendig energiressurs, i en overgangsfase i mange tiår.

Når vi altså har sett at det på disse to områdene stadig er endringer, både i mål og virkemidler, og ikke minst at de ikke henger sammen, er ikke det et veldig godt utgangspunkt for den kampen som vi må ta, og som en må stå i spissen for politisk.

Jeg nevnte småkraft, bio og vind. Jeg er veldig glad for at Regjeringen har varslet en melding om fornybar energi. Jeg skulle bare ønske det var en melding om energi, der en kunne ha fått helheten, fått inn alt det andre som ikke bare er fornybar energi, og sett det i sammenheng med energisparing, nett, myndighetsorgan osv.

Det som gjør meg bekymret, ligger vel i at det ble fremmet en stortingsmelding om fornybar energi i 2006. Hvis jeg ikke husker feil, innkalte til og med daværende statsråd Odd Roger Enoksen i hast til en pressekonferanse en søndag ettermiddag, fordi dette var så viktig. Meldingen, på fire sider, gjaldt knapt ett år før alle virkemidlene ble skrinlagt. Derfor er det så viktig at vi får en grundig gjennomgang av dette, får en bredde på det. Jeg skal la tvilen komme statsråd Riis-Johansen til gode denne gang og håper at det blir mer omfattende.

Man må også involvere Stortinget på et mye tidligere tidspunkt. Jeg ønsker at Regjeringen orienterer Stortinget om det arbeidet som også skjer med EØS angående fornybardirektivet. Det jeg frykter, er at Regjeringen nok en gang kommer til å krangle internt om hvilke virkemidler man skal ha, og ikke ha, og så kommer en på hælen. Vi vet veldig godt at SV er imot mesteparten av vannkraften. Arbeiderpartiet reagerer med en gang en skal bruke penger på vindkraft. Senterpartiet har sine venner i bioenergibransjen. Men selv der sliter mange av aktørene, når alt kommer til alt. Ut fra iallfall Fremskrittspartiets syn må en bedre tilnærming være å ha teknologinøytralitet, ha langsiktighet, la bransjen sørge for at en får de beste prosjektene først, slik at vi gjennom NVE rydder bort de dårlige miljøprosjektene. Så må en våge å akseptere at noen i bransjen skal tjene penger. Det må ikke være slik at med en gang noen i vannkraftsektoren tjener penger, så skal SV ha opp skattene, og at Senterpartiet tar seieren etter at budsjettet er ferdigbehandlet, ved at en klarer å få dem ned på det nivået de var til å begynne med. Begge har dermed fått sin seier. SV fikk skattene opp. Senterpartiet fikk skattene ned igjen. Men man står på stedet hvil. Det eneste man i realiteten har fått til, er en dårligere forutsigbarhet.

Energisparing må man også se på i denne sammenheng. For meg er det rart at Regjeringen selv sier at energisparing er det viktigste og mest kostnadseffektive, samtidig som man altså har veldig ulik gradering av hvor mye støtte man skal få. Det betyr jo bare at Regjeringen bruker veldig mye penger på enkelte marginale fornybare teknologier, som man kunne ha fått langt større nytte av dersom man hadde tatt dem i bruk i industrien og i husholdningen. Derfor bør en ha en helhetlig tilnærming også til energieffektivisering. Det er ganske spesielt at Norge står som eneste land i EØS-området uten en energispareplan.

Vi må også se på nettpolitikken. Jeg må spørre meg om hva i alle dager Regjeringen driver med, når de to viktigste sakene nå blir at en skal ha én nettleie i hele landet – jeg er sikker på at statsråden selv vet at det vil skape store problemer i forhold til inntektsreguleringen for nettselskapene – og at man har bemanningsnormen som en av de store sakene. Jeg er fullstendig klar over at Regjeringen har lagt fram en nettproposisjon der man tok for seg mange temaer, spesielt status quo. Men hvor var saken om inntektsregulering? Alle nettselskapene sier at det er den store saken for å kunne bygge ut nett for å koble opp den fornybare energien. Opposisjonen ber om at det nedsettes et ekspertutvalg i forbindelse med de teknologier som finnes – da snakker vi om sentralnettet – slik at man skal kunne ta den debatten et skritt videre, om ikke annet. Vi ser i veldig mange sammenhenger, spesielt i valgkampen, at de aller fleste politikere, nesten uansett parti, er ute og sier at vi må kable, samtidig som de selvsagt skal bygge den fornybare energien. Alle vet at vi sannsynligvis ikke har råd til den kablingen. Hvis vi får et ekspertutvalg, kan det være med på å sette standarden for hvordan den politiske debatten skal være ved at vi faktisk får litt mer enn to streker under svaret for hvor mye ting koster. Det er veldig lett i dag å komme med påstander om at vi har så god boreteknologi i Nordsjøen at en kan bore for disse kablene billigere enn å trekke dem i luftspenn. Det tror ikke jeg på. Men jeg tror nok at verden i dag er annerledes enn den var i 1991. Snakker man med folk i kraftbransjen og spør dem om hvilke nye signaler som egentlig har kommet når det gjelder høyspent og kabling versus luftspenn, vil de si at det siden 1991 ikke har kommet noen særlig nye signaler. Alle regjeringer har sagt at de vil følge dette nøye, men noen nye konkrete politiske signaler er det veldig få som egentlig har hørt om. Derfor er det viktig at vi får formalisert denne debatten litt, tar den inne i stortingssalen, framfor bare å ha den i media.

Jeg må også stille meg spørsmålet: Hva vil vi med Statnett? I stedet for å bidra med mer kapital, girer en opp egenkapitalandelen i selskapet. En belåner altså selskapet høyere og høyere. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om at en burde ta en gjennomgang av egenkapitalsituasjonen i Statnett. Det burde ha vært gjort av mange grunner. Jeg skal ikke gå videre inn på det. Dette var om fornybar energi og helheten rundt den.

Når det gjelder petroleum, preges dessverre dette området også av mye rot. Ja, det har blitt gjennomført konsesjonsrunder. Ja, det har blitt gjennomført TFO-er. Det er ikke slik at alt stopper opp. Det er ikke opposisjonens kritikk. Problemet er forutsigbarheten og helheten. Når 20. runde ble utsatt med ett år, når TFO 2008 ble utsatt med tre måneder uten noen signal, når man har et spekter av SV-ere, senterpartifolk og arbeiderpartifolk som er over hele banen, som på en måte både tar posisjons- og opposisjonsrollen på dette politikkområdet, er ikke det med på å trygge bransjens behov for forutsigbarhet. Så kan en si sånn som enkelte i Arbeiderpartiet sa under debatten i forbindelse med interpellasjonen fra representanten Meling, at alle må vite at det ikke er enkeltrepresentantenes utsagn som betyr noe. Det er greit, men da bør de tie stille og la statsråden uttale seg på vegne av Regjeringen. For det verste vi kan ha, er en situasjon der alle ute mener noe, og ingen helt vet hva som blir vedtatt, og sånn har det vært nå.

Det kommer heldigvis en petroleumsmelding, og da ønsker jeg at det overordnede signalet er at olje og gass er noe Norge skal drive med de neste ti årene. Ja, til og med SV er med, og skriver i budsjettinnstillingen at det er viktig med leteareal og slike ting, men alle vet at med en gang SV står på denne talerstolen, skal en prøve å gå i motsatt retning. Det må komme et signal fra Regjeringen om at olje og gass hører til framtiden også i Norge.

Så skal jeg gjøre listen litt lengre enn det jeg fikk tid til i interpellasjonsdebatten, sånn at en skal forstå at det ikke bare er det det handler om. Det handler om areal og tilgang til nytt areal, ikke bare resirkulering av de samme gamle områdene 15 år på rad. Vi trenger teknologi. Petroleumsforskning må styrkes og videreutvikles, og staten må ta en større andel. Det handler om mangfold og konkurranse på sokkelen, både for å stimulere de små selskapene og å stimulere til økt utvinning fra eksisterende felt. Mye av dette vil en være enig om i prinsippet, men det å faktisk våge å ta en skattedebatt knyttet til de små feltene tror jeg ikke det er mange som vil være med på.

Så gjelder det Petoro, som altså selv sier at de følger færre felt nøye. Det betyr at de har mindre mulighet til å være en så god aktør som de selv ønsker. Dette er ikke kritikk rettet mot Petoro, det er en kritikk rettet mot måten vi forvalter Petoro på.

Så er det forutsigbarhet. Vi må kunne si at konsesjonsrundene skal skje f.eks. annethvert år. Tildelingen skal skje f.eks. i januar, med en søknadsfrist i oktober. Man vet hvordan man skal planlegge når TFO-en kommer til faste tidspunkt hvert år, og ikke litt tilfeldig.

Så skal jeg ikke gå inn på Lofoten-området. Jeg er imidlertid skuffet over at Regjeringen har gitt de signalene de har gitt, men når en så hvordan Arbeiderpartiet oppførte seg i biodrivstoffsaken, og når en så hva slags utsagn som kom fra arbeiderpartifolk i interpellasjonsdebatten, er jeg ganske trygg på at Arbeiderpartiets oljefolk kommer til å overkjøre SV på dette området uten særlige problemer.

Til slutt klima: Den politikken jeg nå har skissert, vil gjerne av enkelte oppfattes som at det er mye olje og gass og mye kraft, men alle vet at skal man få til kuttene på CO₂, så er det olje og gass og fornybar energi som det må gjøres noe med – ifølge IEA – i tillegg til CO₂-rensing og kjernekraft bl.a. Jeg er veldig glad for de signalene som kom fra statsråden i den debatten vi hadde forrige uke, og skal derfor ikke gå inn på det videre nå, bare opprettholde de utsagn vi da kom med. Jeg er glad for at det har blitt en virkelighetsorientering fra Regjeringen.

Jeg tar herved opp forslagene fra Fremskrittspartiet og dem vi står sammen med andre om.

(Under Ketil Solvik-Olsens innlegg falt hyllen på statsråd Terje Riis-Johansens plass i salen på gulvet.)

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Presidenten registrerer at statsrådene har begynt å demontere sine plasser i salen. Jeg ber om at det biologiske materialet blir ivaretatt, slik at det kan gjenbrukes eller eventuelt brukes til oppvarming.

Det blir replikkordskifte.

Erling Sande (Sp) [10:48:56]: Vi er fleire som har følgt Framstegspartiet si utvikling i klimapolitikken, og litt brokut har han vore. Det har vore mange tilbakefall, seinast representanten Sortevik sitt håp om fiasko i København i førre veke. Men mitt inntrykk er at det har skjedd ei heilt klar tilnærming mellom Framstegspartiet og dei andre partia i dette spørsmålet.

Vi prøver jo å formulere oss litt forskjellig og perfeksjonere spørsmålet kvar gong i håp om å få eit konkret og klart svar frå Framstegspartiet, så i år har eg tenkt å stille representanten Solvik-Olsen eit ja- eller nei-spørsmål. Då er spørsmålet følgjande: Meiner representanten Solvik-Olsen og Framstegspartiet at FNs klimapanel sine konklusjonar om CO₂ – utsleppskutt og 2-gradersmålet – er så viktige at dei bør vere grunnleggjande for norsk politikk på dette området?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:49:59]: Her legger jo representanten Sande opp til en forutsetning om at hvis en skal være enig med FNs klimapanel, så må en også være enig med Regjeringens politikk, og der ser ikke jeg noen sammenheng. Svaret er ja til at FNs klimapanels advarsler skal tas på alvor, og nei til at Regjeringens politikk er den rette på dette området.

Det ser vi jo selv bare ved å gå inn og se på det Regjeringen har gjort. Regjeringen har kommet med en masse offensive tiltak, men veldig sjelden blir de innfridd: CO₂-rensing på Mongstad, gasskraftverket på Kårstø, bruk av mobile gasskraftverk i Midt-Norge, biodrivstoffsaken og satsing på fornybar energi, der en altså har en masse målsettinger, men utsetter de fleste, en avvikler en del støtteordninger og innfører andre, noe som gjør at forutsigbarheten forsvinner. Det er også hovedbudskapet mitt: Når man ikke har forutsigbarhet overfor næringslivet, kan vi som politikere ha akkurat de mål vi vil, men vi klarer ikke å innfri dem, for de som faktisk skal gjennomføre det i praksis, norske forbrukere og norske investorer, våger ikke å ta beslutningene fordi de er redde for nok en gang å bli lurt av Regjeringen.

Eirin Kristin Sund (A) [10:51:17]: Jeg registrerte at representanten Solvik-Olsen betegnet dette budsjettet ikke som politikk, men som mer eller mindre byråkrati. Da har jeg lyst til å minne representanten Solvik-Olsen om at Regjeringen totalt – ikke bare på disse to departementenes budsjetter – skal bruke bortimot tusen milliarder kroner i 2010, og det er ikke på byråkrati, men på politikk, og til en bedre hverdag for folk.

Jeg registrerte også at representanten Solvik-Olsen brukte ca. 20 sekund av sitt innlegg på å snakke om klima.

I innstillingen støtter Fremskrittspartiet prosjektet på Mongstad mens de samtidig, verbalt, har en omtale av det som skulle indikere stikk motsatt konklusjon. Kanskje er ikke dette så rart når vi vet at det ikke er mer enn rundt tre år siden at en ville pålegge Regjeringen å sette i gang Mongstad uten særnorsk CO₂-rensing. Mitt spørsmål er da: Stiller Fremskrittspartiet seg helhjertet og hundre prosent bak Regjeringens prosjekt for fangst og lagring av CO₂ på Mongstad, eller gjør de det ikke?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:52:26]: Jeg synes det er et litt rart spørsmål, for det som Fremskrittspartiet og Høyre foreslo, nemlig å bygge Mongstad mens det er mulig, er jo akkurat det Regjeringen har gjort. Regjeringen har satt i gang og gitt tillatelse til å bygge Mongstad, og det skal være rensing fra – ja, SV har krevd – dag én. Da en da fikk det gjennom første gang i Stortinget, var det kanskje snakk om rensing fra dag 1501. Nå ser det ut til at det er ytterligere to år forsinket, så nå snakker en gjerne om rensing fra dag 2001 – og lenger fram enn det. Så jeg klarer ikke å ta til meg kritikken.

Fra Fremskrittspartiets og Høyres side handler dette om å sikre energiforsyningen i Hordaland, og det handler om å sikre energiforsyningen hvis en skal elektrifisere sokkelen. Da må en få ny produksjon på plass. Vannkraft var umulig å få på plass med denne regjeringen, gasskraft kunne være mulig – i hvert fall for mange i Arbeiderpartiet. Men vi visste om disse problemene, og det ble altså til at vi sa: Bygg nå, rens når det er mulig. Når en ser på virkeligheten slik den ble, var det jo Fremskrittspartiets og Høyres analyse som viste seg å være helt korrekt: Det bygges nå, og det renses når det er mulig. Jeg forstår derfor ikke kritikken. Fremskrittspartiet står bak testanlegget på Mongstad. Jeg var saksordfører for den saken, og jeg vil jobbe videre for at det blir så godt som mulig.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:53:44]: At Fremskrittspartiet mener at økte utslipp fra oljesektoren også i framtiden er uproblematisk, har vi diskutert før.

Den andre store sektoren med størst utslippsvekst siden 1990 er samferdsel. Under debatten nå – under Solvik-Olsens innlegg, faktisk – fikk jeg en bildemelding på mobiltelefonen min fra min far, som bor i Bergen. Der er det et bilde av vogn 201 på Bybanen idet den lastes av ferja. Den skal begynne å prøvekjøre. At Fremskrittspartiet har vært kritisk til det prosjektet, er jo ikke noe å stikke under stol.

Men Fremskrittspartiet avviser også alle andre tiltak for å redusere biltrafikken. De er imot veiprising, som er noe til og med næringslivet ber om, og som har vært en stor suksess i Sverige. De vil bygge nye firefelts motorveier mellom alle storbyer – altså en politikk for stadig økte utslipp fra transportsektoren.

Jeg lurer på om representanten Solvik-Olsen kan redegjøre for hvordan Fremskrittspartiet vil få ned utslippene i denne sektoren.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:54:44]: Jeg synes at SV skulle gå til en av sine hoffleverandører i politikken, nemlig miljøorganisasjonen ZERO, som sier at de ikke er imot bilismen, eller privatbilen, men de er imot utslippene derfra. Det er jo det som må være hovedsaken her, og som gjerne SV kunne tatt en prat med sine venner om. For hvis SV tror det er mulig at man i 2015 kan forby salg av bensin- og dieselbiler, så løser dette problemet seg i løpet av en 10–15-årsperiode av seg selv.

Problemet med kø vil fortsatt være et godt argument for dem, men ut fra et klimaperspektiv vil altså satsingen på bærekraftig biodrivstoff, satsing på hybridbiler – ikke minst plug-in hybrid – bety at utslippene fra transportsektoren går ned. Så må en selvsagt også se dette i sammenheng med måten en planlegger byer på, og hvordan en legger opp offentlig transport. Men det blir feil å si at hvis du ikke er for bybane, er du imot alle gode løsninger. Jeg har sett bybanetraseen i Bergen. Og jeg har snakket med drosjesjåfører i Bergen som bare ler av at man tror at dette skal løse noe som helst problem. Bybanen går ikke nødvendigvis dit folk bor og dit de jobber.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Siri A. Meling (H) [10:56:17]: I innstillingen til Olje- og energidepartementets budsjett er det spesielt to områder der Høyre ønsker å styrke budsjettet utover Regjeringens innstilling. Det ene området gjelder Petoro, og det andre området gjelder midler til forskning. Begge disse områdene handler om å maksimere de ressursene vi forvalter på norsk sokkel, og den kompetanseklyngen petroleumsindustrien og leverandørindustrien representerer.

Sist tirsdag diskuterte vi her i Stortinget situasjonen for oljeleverandørindustrien på norsk sokkel. Alle partiene signaliserte da i sine innlegg at de hadde forståelse for den betydningen norsk petroleumsnæring har for norsk økonomi, både når det gjelder inntekter til landet, investeringer, eksportverdi, arbeidsplasser og kompetanse. Videre erkjente alle partier en forståelse for at dagens situasjon er krevende for mange aktører innenfor oljeleverandørindustrien. Ikke minst er våre offshoreverft hardt rammet, og senest før helgen kom det et opprop med varsko fra den maritime klyngen i Norge. Denne situasjonen må tas på alvor.

Vi vet at mange såkalt modne prosjekter som var forventet iverksatt i løpet av 2009, har blitt satt på vent. Oljeprisen falt kraftig i kjølvannet av finanskrisen, men den har likevel nå over tid ligget relativt høyt, på rundt 80 dollar fatet. Dette nivået er relativt sett en del høyere enn de kostnadskalkylene mange av prosjektene har tatt utgangspunkt i.

IEA, Det internasjonale energibyrå, la nylig frem sin prognose over verdens energibehov frem mot 2030. Denne analysen synliggjør at på grunn av velstandsutviklingen globalt, ikke minst i den fattige del av verden, vil verdens energibehov frem mot 2030 øke sterkt. Den fossile delen av vår energibruk vil, ifølge IEA, fortsatt ha en helt sentral og nødvendig plass som energikilde fremover – selv innenfor et scenario der andelen fornybar energi øker, energieffektiviseringen får forbruket kraftig ned, og hvor det følges en utviklingsbane innenfor 2-gradersmålet for klimautslipp.

I dette scenarioet opprettholdes dagens produksjonsnivå, og globalt innebærer dette at de forskjellige oljeproduserende land må finne ny olje tilsvarende fire Saudi Arabia for å klare denne andelen frem mot 2030. Dette skulle også tyde på at forventningen om en høy og fortsatt stigende oljepris deles av flere. Likevel settes prosjekter på vent på norsk sokkel. Dette har ført til spekulasjoner om oljeselskapene setter prosjekter på vent for å presse kostnadene fra leverandørindustrien nedover. Blant annet har LO ved flere anledninger påpekt dette forholdet.

Ingen kan lukke øynene for at det har vært en sterk kostnadsvekst innenfor denne sektoren i de siste årene før finanskrisen. Dette har vært drevet frem av bl.a. en meget høy oljepris. Bildet er nyansert. Kostnadsveksten har ikke vært like sterkt til stede i alle de ulike delene av petroleumsklyngen. Alle deler av industrien, dens organisasjoner og vi politikere må tilstrebe en viss form for kontinuitet og forutsigbarhet for å sørge for det viktigste av alt, nemlig at kompetansen innenfor næringen beholdes, får tilført nye, krevende oppgaver, og at kompetansen får utvikle seg videre.

I dette bildet, med mistanker om at prosjekter settes på vent, er det særlig Statoil som har fått søkelys på seg. Statoil er etter fusjonen med Hydro svært dominerende på norsk sokkel. Selskapet er operatør for rundt 80 pst. av dagens produksjon, disponerer over ⅓ av de gjenværende påviste ressursene på norsk sokkel, står sammen med SDØE for en andel på om lag ⅔ av de gjenværende påviste ressurser og er operatør for ca. 70 pst. av de gjenværende påviste ressursene.

Dette er en meget dominerende posisjon.

Høyre er opptatt av at det skal være mangfold og konkurranse i ethvert marked, fordi vi tror at dette genererer den beste kompetanseutviklingen, de gode løsningene og den mest robuste veksten. Dette gjelder også innenfor petroleumsnæringen. I Høyres alternative budsjett styrker vi Petoro med 50 mill. kr – det representerer nesten 20 pst. økning i deres budsjetter – fordi vi ser at dette selskapet har en viktig funksjon, å sørge for at ingen misbruker sin posisjon på norsk sokkel til skade for helheten og samfunnets interesser. Petoro har også vært ute i den offentlige debatten og påpekt at enkelte prosjekter som er satt på vent, bør realiseres. Petoro, som ivaretar statens andeler på norsk sokkel, sitter med flere lisenser og har en god oversikt og innsikt i de ulike felt og prosjekter. Høyre ønsker å styrke Petoro for at disse skal være i stand til å gjøre denne viktige jobben med forsterket kompetanse og ressurser. Jeg har med forundring lagt merke til at Høyre faktisk er alene om å foreslå denne økningen, men heldigvis står vi sammen med både Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti om å foreslå at Regjeringen legger frem en egen sak for Stortinget om Petoros rolle og fremtid. Det håper jeg også at regjeringspartiene kan slutte seg til.

En annen post Høyre ønsker å styrke, er innenfor petroleumsforskning. Her er det mange utfordringer. Norsk petroleumsindustri er allerede blant verdens mest miljøvennlige, og klimautslippene fra vår produksjon ligger allerede på bare 60 pst. av gjennomsnittet for olje- og gassutvinning globalt. Allikevel kan og bør enda mer gjøres på dette feltet. Videre har vi en utfordring i å øke utvinningsgraden på sokkelen. Oljedirektoratet har regnet ut at dersom vi klarer å øke utvinningsgraden med bare 1 pst., vil dette gi en bruttoverdi på ca. 270 milliarder kr. Dette ville i så fall være nok til å kunne gi gratis barnehage i Norge i tre år. Denne sammenlikningen sier litt om hvilke tallstørrelser vi opererer med på sokkelen. Det finnes ingen andre områder hvor samfunnet får mer igjen pr. krone investert i forskning enn det vi gjør innenfor petroleumsfeltet. Derfor ønsker Høyre å bevilge mer penger til petroleumsrettet forskning – for å nå det ambisjonsnivået regjeringen Bondevik II signaliserte, om 600 mill. kr årlig i statlige bevilgninger i løpet av perioden 2005–2009. Dette nivået er det Høyre mener at det statlige bidraget til petroleumsforskning bør ligge på. Høyre var derfor sterkt uenig i Regjeringens hvileskjær innenfor petroleumsrettet forskning gjennom hele forrige stortingsperiode – som også er videreført i budsjettet for 2010 – selv om Regjeringen heldigvis rettet opp kuttet i inneværende års budsjett. Som klart største ressurseier på sokkelen gjennom SDØE må staten ta sin del av ansvaret for forskning som kan bidra til at vi får mer ut av olje- og gassreservene på sokkelen. Vi mener Regjeringens passive holdning på dette området står i klar kontrast til resten av Regjeringens budsjettpolitikk, der en bruker mye oljepenger. Regjeringen ser heller ikke ut til å være i stand til å kunne ta de store grepene for å få kontroll over den offentlige utgiftsveksten fremover. Regjeringen ser ut til å glemme at oljepengene kommer nettopp fra utvinning av olje og gass, derav betegnelsen «oljepenger», og unnlater å ta de nødvendige investeringer som kan øke statens olje- og gassinntekter på sokkelen i fremtiden.

I disse dager starter klimaforhandlingene i København. Knapt noen utfordring er større enn å bekjempe klimakrisen. Denne kampen må bl.a. vinnes med å se klima og energi i sammenheng. Det aller meste av utslippene av klimagasser skyldes produksjon og bruk av fossil energi. Energiløsningene fremover må bidra til at vi når våre utslippsmål i kombinasjon med at verden får nok tilgang på energi. I dag regner IEA med at det er ca. 1,6 milliarder mennesker uten tilgang på elektrisitet. Tallene for 2030 er dessverre ikke så altfor oppløftende, idet IEA regner med at det fremdeles vil være ca. 1,3 milliarder mennesker uten tilgang på elektrisitet. Energibehovene fremover er derfor enorme.

Norge har store muligheter for å fortsette å være en energistormakt og styrke vår produksjon også innenfor fornybar energi. EU har vedtatt krevende mål frem mot 2020, da bl.a. 20 pst. av deres energibruk skal komme fra fornybar energi. EU-fornybardirektivet anses å være EØS-relevant, og vi ser frem til å få oss forelagt en sak om dette for Stortinget. I disse dager satses det derfor betydelig på utvikling av ny fornybar energi innenfor flere av EU-landene. Den industri og de kompetansemiljøer som har ambisjon om å posisjonere seg for denne fremtidsindustrien, må være aktiv; det går mange tog av både investeringer og teknologiutvikling i disse dager. Da må jeg samtidig beklage at Norge i dag har en regjering og en statsråd som ikke synes å ha hastverk i disse spørsmålene. Derfor ser vi at norske energibedrifter i dag investerer i teknologiutvikling innenfor denne fremtidsrettede næringen i våre europeiske naboland, som Sverige og Storbritannia, fremfor å gjøre det i Norge.

En intensjonsavtale om grønne sertifikater kom omsider på plass nå i høst, og hvis alt går som det skal, kan vi forvente et markedsbasert system fra 2012. Enova har fått styrket sine budsjetter, og det pågår en del forskningsaktivitet. Men hvor er resultatene – hvor er resultatene i TWh fra ny fornybar energi som ikke er resultater av vedtak gjort under Bondevik II-regjeringen, men som er resultater av denne regjeringens egen politikk? Det er slik i energipolitikken også, som i resten av samfunnet, at det er resultatene som teller, ikke hvor mye penger man har bevilget. Norge har et stort potensial bl.a. innenfor vindkraft. I løpet av forrige stortingsperiode ble kun en eneste vindmølle satt opp, og det var testvindmøllen utenfor Karmøy. Dette er ikke godt nok.

Høyre har ambisjoner på vegne av vår industri og våre kompetansemiljøer. Vi ønsker at fremtidens energiproduksjon og fremtidens miljøteknologiske løsninger skal være solide ben å stå på for Norge. Derfor har Høyre også foreslått å opprette et eget miljøteknologifond som vi i dette statsbudsjettet avsetter 5 milliarder kr til.

Jeg tar opp de forslag Høyre har fremmet alene eller sammen med andre partier.

Presidenten: Representanten Siri A. Meling har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tor-Arne Strøm (A) [11:06:33]: Partiet Høyre har, som jeg oppfatter det, gjentatte ganger garantert overfor det norske folk at med dem i regjeringskontorene hadde det allerede vært igangsatt en åpningsprosess med tanke på petroleumsaktiviteten i Lofoten–Vesterålen. I tillegg har de beskyldt oss i regjeringskontorene for å være sinker.

Jeg kunne tenke meg å høre hvordan man har tenkt å håndtere denne situasjonen, når man vet at Venstre har stilt et ultimatum når det gjelder utvinning av olje og gass i Lofoten–Vesterålen – også med tanke på Kristelig Folkepartis standpunkt i denne saken. Det kunne være greit å få utredet hvem man skulle regjere sammen med for å få en løsning på disse tingene.

Siri A. Meling (H) [11:07:23]: Det er ingen tvil om at det spørsmålet kan være krevende, uansett hvilken sammensetning en regjering har.

Det er viktige spørsmål som diskuteres. Men fra Høyres side har vi gitt et klart og tydelig signal om og et ja til at disse områdene skal åpnes for olje- og gassaktivitet. Er det noe industrien i dag etterspør, er det nettopp tilgang på nye og lovende leteareal. Det er slik at vi produserer mindre og mindre olje. Oljeleverandørindustrien trenger mer aktivitet. Vi trenger å ha store prosjekter å bryne kompetansen vår på. Vi trenger å gjøre nye, store funn, og det mest lovende som man kjenner til i dag, er nettopp disse områdene representanten Strøm snakket om. Derfor sier Høyre et tydelig ja til åpning av disse områdene. Vi trenger å videreutvikle kompetansen. Vi trenger pengene til de utfordringene staten vil ha fremover. Vi trenger arbeidsplassene – ikke minst trenger den nordlige landsdelen disse arbeidsplassene.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:08:27]: Den moderate økningen i oljeforbruk i IEAs prognoser i det såkalte klimascenarioet passer godt til representanten Melings interesser, som representanten selv også slår fast i innlegget. Denne prognosen baserer seg på en CO₂-tetthet på 450 ppm. Dette er slett ikke en garanti mot alvorlige klimaendringer. Scenarioet baserer seg også på en langt større andel atomkraft i verden enn i dag. Så mine spørsmål til representanten Meling er: Støtter Høyre en storstilt utbygging av atomkraft? Hvis ja: Hvorfor har ikke Høyre da foreslått en slik satsing i Norge, siden det er en forutsetning for rasjonalet til Meling selv? Og: Ville representanten satt seg på et fly med samme odds for å krasje som 450 ppm-scenarioet har for å være utilstrekkelig for å møte klimautfordringen?

Siri A. Meling (H) [11:09:25]: Til det første vil jeg si at produksjon av olje og gass på norsk sokkel ligger 60 pst. under snittet globalt. Det betyr at jo mer olje og gass vi produserer fra norsk sokkel, jo bedre vil det være for miljøet i forhold til utslipp.

Når det gjelder spørsmålet om kjernekraft, registrerer jeg også at det er endringer i synet på kjernekraft. Blant annet ble det publisert en ny undersøkelse i dag i Danmark, som signaliserer at folk er mye mer positive nettopp i lys av klimautfordringene. Det som Høyre har sagt, er at det er interessant å se på thorium som råstoff. Norge har jo ressurser på det området også med hensyn til å produsere energi. Som kjent er thorium et langt mer miljøvennlig råstoff eventuelt å skulle produsere kjernekraft av, så det synes vi i utgangspunktet er interessant iallfall å kikke nærmere på.

Erling Sande (Sp) [11:10:33]: Spørsmålet om å kable store 420 kV kraftlinjer var eit heitt tema i valkampen. Blant anna i mitt fylke var Høgre veldig tidleg på bana i sin motstand mot luftstrekk på desse linjene, noko som jo bidrog til at Høgre fekk ein stortingsrepresentant frå Sogn og Fjordane.

I budsjettinnstillinga seier Høgre at ein ynskjer å setje ned eit fagleg utval på dette området, som skal levere sitt resultat, slik at det skal kome ei sak til Stortinget i 2011. Men det ligg ikkje noko framlegg om å leggje den aktuelle 420 kV-linja Ørskog–Fardal i kabel, som det var varsla i valkampen. Då blir jo spørsmålet: Meiner Høgre at det er viktig å realisere dette prosjektet – som no er i siste fase, som no blir behandla ferdig i løpet av året i OED – eller kan ein vente eit framlegg om å leggje linja Ørskog–Fardal i kabel?

Siri A. Meling (H) [11:11:36]: Det er ofte slik i forbindelse med dette og andre spørsmål, at ved å fokusere på dem og ved å stille krav, får man en produktutvikling. Jeg registrerte at bl.a. representanten Solvik-Olsen fra talerstolen i dag sa at det hadde ikke skjedd mye på dette området på mange år. Det som Høyre ønsker, er å fokusere på de utfordringene det er bl.a. i forhold til estetikk og miljø ved måten vi kabler på i dag. Derfor har vi bl.a. foreslått å sette ned et ekspertutvalg for å fokusere på alternative løsninger.

Jeg tror det er viktig at vi bidrar til å fokusere og stille krav for å sikre at det skjer en produktutvikling, og at vi i fremtiden kan se bedre, mer miljøvennlige og mer estetisk gode løsninger i når det gjelder denne problematikken.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:12:45]: Miljøinnsatsen i statsbudsjettet har aldri vært større enn den er i år. Det er ikke selvskryt å påpeke det, men en viktig bakgrunn å ha med seg i dag, når klimatoppmøtet begynner i København. I en slik setting synes jeg det er både raust og riktig av Høyre å ønske statsråd Solheim lykke til i København, slik Erna Solberg gjorde i forrige uke. For, som Dagbladet påpeker på forbilledlig vis i dag med sin felles dobbeltside, sammen med 56 andre aviser i verden, en løsning på klimakrisen forutsetter en helt annen grad av samhandling, enighet og felles tverrpolitisk forståelse enn det de fleste land og de fleste politiske ledere kan vise til så langt.

En venn av meg sa i helgen at verdens politiske ledere i arbeidet med å redde én planet alle befinner seg på en helt annen. Det er både en dyster og en lakonisk bemerkning, som i løpet de neste ukene heldigvis kan vise seg å ikke stemme. For jeg tror på menneskets evne til å løse tilsynelatende uoverkommelige kriser. Denne krisen fortoner seg som abstrakt og fjern for veldig mange av oss. Hvor mange som får erfare de mer praktiske konsekvensene av våre egne utslipp, er også opp til oss selv.

Jeg mener den rød-grønne regjeringen tar et godt steg med dette statsbudsjettet. Vi styrker Grunnfondet for fornybar energi og energieffektivisering. Vi satser på Enova. Vi styrker NVE. Vi oppretter Klima- og forurensningsdirektoratet. Vi trapper opp og viderefører klima- og skoginitiativet, og vi reiser til København med mål om å legge 40 pst. kutt fra 1990-nivå innen 2020 på bordet for å bidra til en ambisiøs avtale.

Selvfølgelig skulle jeg sett enda mer. Representanten Solvik-Olsen spådde at jeg skulle snakke mye om oljens forbannelse i dette innlegget. Det har jeg ikke tenkt å gjøre. Men selvfølgelig hadde jeg drømt om f.eks. å kunne ta høyhastighetstog til min hjemby Trondheim, i stedet for å ta nattog eller fly. Det skal utredes i denne perioden. Jeg drømmer om en endelig klimaavtale der alle mennesker gis samme rett til å slippe ut CO₂. Det er jo det som gjør klimapolitikk til omfordelingspolitikk. Det er jo riktig at det ikke spiller noen rolle for atmosfæren hvor utslippet finner sted, men for velstanden til verdens befolkning spiller det en veldig stor rolle. Og en helt naturlig erkjennelse av klimaproblemet er å slå fast hvert enkelt menneskets rett til utslipp. Det har den rød-grønn regjeringen slått fast i Soria Moria II, som den første regjeringen i Norge. Det er et svært sentralt prinsipp som kommer til å bli veldig viktig for de langsiktige løsningene på klimaproblemene.

Så er det godt at opposisjonen gjerne skulle sett at enda mer blir gjort. Som barn av 1980-tallet er noen av mine første inntrykk hendelser av stor eller veldig liten art på slutten av 1980-årene. Jeg husker to tv-bilder fra 1989. Det første er Berlinmurens fall, og det andre er Erik Solheim, som nærmest overfalles av programledere mens han fremmer miljøbudskapet i valgkampen. For bare 20 år siden var det ikke så veldig mange flere enn Erik Solheim som var opptatt av og bekymret over dette. I dag er klima den definerende politiske saken i vår tid, og om ikke lenge vil klimapolitikk være definerende for nesten alle andre politikkområder. Klimapolitikk er både sikkerhetspolitikk – på grunn av de folkeforflytningene og de ressurskonfliktene som vil oppstå – forskningspolitikk, og ikke minst fordelingspolitikk. For vår del er det også nærings- og innovasjonspolitikk, og det er en veldig viktig del av strategien vår for å møte klimautfordringene.

Vi har vært en stormakt på vannkraft og på olje og gass. Vannkraften varer evig, og oljen tar slutt. Morgendagen for vår del er derfor fornybar energi, uansett hvor mange andre land som også måtte satse på det. Det er jo en god ting – ikke en negativt betont konkurranse, som en nesten skulle tro etter å ha hørt på andre innlegg i debatten her. At Fremskrittspartiet og Høyre etterlyser enda mer innsats fra Regjeringen, viser bare at noe veldig viktig har skjedd i norsk politikk. For ni år siden ble en regjering felt fordi stortingsflertallet ikke var interessert i å rense gasskraftverk. Nå mener vi alle at teknologien ikke blir effektiv nok fort nok. Det lover veldig godt.

Presidenten: Det blir anledning til replikkordskifte.

Nikolai Astrup (H) [11:18:00]: SVs daværende finansminister foreslo avgift på biodiesel, altså autodieselavgift på biodiesel. Jeg har lyst til å spørre representanten fra SV om hva han mener er den prinsipielle forskjellen på f.eks. bioetanol og biodiesel i avgiftspolitikken, og når SV – f.eks. representert ved ham selv– vil følge Kristin Halvorsens eksempel og gå inn for full avgift på bruk av bioetanol, biogass og elektrisitet i transportsektoren.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:18:37]: At det hersker ulik oppfatning om biodiesel på begge sider i stortingssalen, demonstrerte f.eks. Dagfinn Høybråten i mai i fjor, da han foreslo å skrinlegge den norske satsingen på biodiesel. Så mistenker jeg representanten Astrup for å vite hvor jeg personlig står i spørsmålet om biodiesel. Det har jeg også gitt uttrykk for offentlig, da den debatten var aktuell. Men jeg synes Høyres reaksjon og Høyres opptreden i etterkant av dette er ganske illustrerende for hvor Høyres engasjement i klimapolitikken egentlig ligger. For Høyre har jo brukt anledningen til å si at klimaforliket er brutt og kommet med en lang liste, bl.a. at hydrogenbilen i Norge ennå ikke har fått gratis parkering. Vi skal være enig i det. Vi har enda ikke fått på plass gratis parkering for de 19 hydrogenbilene som er i trafikk i Norge.

Det mest interessante med Høyres reaksjon er jo likevel at Høyre nå truer med å gå bort fra en del ting de gikk med på i klimaforliket. Erna Solberg gikk ut forrige uke og truet med ikke lenger å være for rushtidsavgift og ikke lenger være med på økte bensinavgifter. Høyre sier altså at klimasaken er den viktigste i vår tid, men de viktige virkemidlene kan ofres for å gjøre poeng i stortingssalen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:20:02]: Flere i opposisjonen prøver å få et grep om hva slags politikk SV egentlig står for, for forskjellen på retorikk og praksis er jo veldig stor. Jeg merket meg representanten Valens replikk til Siri A. Meling.

I komitéinnstillingen, på side 9, står det:

«Fleirtalet» – som er de rød-grønne – «meiner det er viktig at leiteaktiviteten etter olje og gass held fram. Det er framleis store olje- og gassressursar på norsk kontinentalsokkel.»

På sidene 18 og 19 står det:

«Komiteen peker på at det fortsatt er store muligheter på norsk sokkel, og at en av hovedutfordringene er å påvise nye ressurser, samt å sikre høyest mulig utvinningsgrad.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at åpning av attraktive leteområder, forskning og forpliktende samarbeidsprosjekter er viktige elementer for å nå disse målene.»

Betyr det at SV nå mener det er viktig å åpne for attraktive leteområder på norsk sokkel? Eller er dette et eksempel på dobbeltkommunikasjon fra SV, nok en gang?

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:21:01]: Eksempler på dobbeltkommunikasjon trenger ikke representanten Solvik-Olsen gå lenger enn til sin egen gruppe for å finne tallrike eksempler på når det gjelder klimadebatten.

Jeg skal berolige representanten Solvik-Olsen med at SV nok ikke har snudd i synet på Lofoten og Vesterålen. Men det er helt riktig at SV er opptatt av en høy utvinningsgrad i eksisterende felt for å sikre ressursutnyttelsen der. Det kan gjerne komme som substitutt for eventuelt å åpne nye områder. Det er jo ikke slik som representanten Solvik-Olsen framstilte det i debatten på fredag, at SV er motstander av TFO-ordningen. Tvert imot var SV tilhenger av å gå inn for denne da den ble innført.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:21:47]: Før sommeren leverte Regjeringen St.meld. nr. 37 for 2008–2009, Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Norskehavet. Der varsles det at en ønsker å igangsette en åpningsprosess for petroleumsvirksomhet ved Jan Mayen med sikte på tildeling av utvinningstillatelser. Første steg er å se nærmere på dette ved en kartlegging for så å få en konsekvensutredning med tanke på petroleumsvirksomhet der.

Vi i Kristelig Folkeparti er skeptiske til en slik åpning – vi er motstandere av det, er det vel riktigere å si – fordi Jan Mayen er i et sårbart område. Vanskelighetene med å drive meningsfullt oljevern i dette området er langt større enn ved uønsket utbygging i Lofoten og Vesterålen og havet utenfor Finnmark.

Er dette et synspunkt som representanten Valen deler? Eller for å bruke hans egen terminologi: Er dette en drøm som representanten Valen deler?

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:22:49]: Jeg deler representanten Hjemdals bekymringer når det gjelder utvinning ved Jan Mayen, og vi er også på linje i spørsmålet om oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Det regner jeg med at representanten er fullt klar over.

Så synes jeg det er gledelig at – på den ene siden – Kristelig Folkeparti i opposisjon er en veldig pådriver i klimapolitikken. Der har det skjedd en del siden Kristelig Folkeparti sist satt i regjering, med tanke på hva Kristelig Folkeparti da gjennomførte av klimatiltak, som var lite, og med tanke på hva Kristelig Folkeparti da gjennomførte av tiltak som ville føre til store, nye utslipp i Norge, som det var flere av. På den annen side synes jeg det er interessant at Kristelig Folkeparti – kanskje ett av de partiene vi i utgangspunktet er mest enige med – velger å angripe SV for vår petroleumspolitikk den dagen klimaforhandlingene starter i København. Kanskje burde Hjemdal heller gått til sine opposisjonsvenner i Høyre og Fremskrittspartiet for å diskutere motsetninger i oljepolitikk – der har jeg mistanke om at de reelle motsetningene er langt større. Men sånne allierte har altså Kristelig Folkeparti valgt.

Presidenten: Da er replikkskiftet omme.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:24:17]: Det er en utfordring å ta for seg energi- og miljøbudsjettet og Kristelig Folkepartis alternative budsjett på fem minutter, men jeg skal prøve. Jeg håper på lengre taletid etter neste valg.

I Kristelig Folkepartis alternative budsjett har vi valgt å øke satsingen på fornybar energi og elektrisitetssparing i husholdninger. Vi øker innsatsen i Grunnfondet for fornybar energi og energieffektivisering med 15 milliarder kr og øker den direkte overføringen til Energifondet med 75 mill. kr. Kristelig Folkeparti foreslår også å øke satsingen på skogvern, kulturminnevern, friluftsliv, villaks, bestandsovervåking av rovdyr og støtte til miljøorganisasjoner.

På skatte- og avgiftssiden foreslår Kristelig Folkeparti en ytterligere omveksling fra skatt på verdiskaping til skatt på miljøskadelige tiltak. Vi øker avgiftene på drivstoff, fyringsolje og plastposer og bruker de økte inntektene til å fjerne forbrenningsavgiften, opprettholde avgiftsfritaket for biodiesel og innføre en premie på 30 000 kr for kjøp av miljøvennlige biler.

Kristelig Folkeparti mener at den sittende regjering har misbrukt en historisk mulighet til å starte omleggingen av det norske samfunnet i en mer klimavennlig retning. Aldri før har fokuset på klimautfordringen vært sterkere. Aldri tidligere har befolkningen vært mer motivert for omstilling. Likevel fortsetter utslippene å øke.

Statsbudsjettet for 2010 er et varsel om fortsatt økte utslipp i årene som kommer. Regjeringen har i statsbudsjettet også greid å ødelegge vanlige folks motivasjon for klimavennlig atferd gjennom å innføre avgift på biodiesel. Biodiesel skal nå bli dyrere på pumpa enn vanlig fossil diesel. Det skal tydeligvis koste noe å handle miljøvennlig i Norge. I det rød-grønne Norge skal klima- og miljøkampen forbeholdes idealister og sosialister. Jeg er skuffet over dette.

Jeg er også overrasket over hvor lett Regjeringen bryter sine egne løfter om rensing av gasskraftverkene på Kårstø og Mongstad. Stikk i strid med løfter fra Soria Moria I om rensing av Kårstø innen 2009 er renseprosjektet i dag utsatt på ubestemt tid. SVs store miljøseier fra 2005 er blitt til et knusende tap i 2009. Når det gjelder Mongstad, garanterer olje- og energiministeren fortsatt for Regjeringens tidsplan om rensing innen 2014, selv om stadig flere fagfolk mener fullskala rensing tidligst kan være på plass i 2016. Jeg skjønner at CO₂-renseanlegg ikke er hyllevare. Jeg skjønner at det er vanskelig å etterinstallere CO₂-rensing på et eksisterende kraftverk. Men dette var kunnskap vi også hadde i 2005. Gasskraftverket på Mongstad er blitt bygget etter at de rød-grønne gikk i regjering i 2005. Kraftverket driver prøvedrift i disse dager og starter for fullt i 2010. Da vil Norges utslipp øke med nye 2 pst., til tross for hva representanten Sund sa til meg i sitt replikkordskifte.

I dag, som tidligere, avfeier regjeringspartiene all kritikk med å vise til at de satser mer enn forrige regjering – Bondevik II-regjeringen. Vel, til det er det å si at en pølse koster mer i dag enn den gjorde for fem år siden. Økt pengebruk i kroner på ulike sektorer er ikke synonymt med satsing. Miljøvernministeren skal ha ros for å ha fått til en reell økning på Miljøverndepartementets budsjett de siste årene, også relativt sett i forhold til andre departementer. Det er blitt gjort en jobb i forhold til klassisk naturvern og naturmangfold som ministeren kan være bekjent av. Det brukes også mye penger på CO₂-fangst og -lagring, selv om det ikke står i stil til løftene om månelanding og de tidsfrister som er satt. Regjeringens retorikk om satsing på fornybar energi gjennom Enova imponerer ingen, verken i det politiske miljøet eller i energibransjen. Alle vet at det har vært pause innen fornybar energi siden 2005. Skrinleggingen av vindkraftmålet i statsbudsjettet bekrefter det vi alle har visst – at det ikke har vært noen satsing på fornybar energi de siste årene.

Jeg har lyst til å avslutte med å si at jeg har medfølelse med SV og Senterpartiet med tanke på det de har slitt med internt i Regjeringen den siste tiden. Denne høsten har vi fått demonstrert at Arbeiderpartiet er en skikkelig klima- og miljøversting i norsk politikk. Når viktige miljøverdier settes opp mot hensynet til statens inntekter, fagbevegelsen, økonomisk vekst eller statlig eierskap, velger Arbeiderpartiet konsekvent bort miljø. Men vi i Kristelig Folkeparti skal fortsatt presse på fra utsiden av Regjeringen for at SV, og for at Senterpartiet, skal få større gjennomslag i klima- og miljøpolitikk så lenge denne regjeringen sitter.

Presidenten: Det gis adgang til replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A) [11:29:42]: Eg registrerte òg representanten Hjemdals enorme skyts mot Arbeidarpartiet. Ho er skuffa over budsjettet og påstår at Regjeringa har misbrukt ein sjanse til klimavennleg retning. Men det er forskjell på å prate og å handle. Denne regjeringa handlar.

Vi må ikkje la ein debatt om biodieselavgift overskyggje at dette er tidenes miljøsatsing i eit norsk statsbudsjett. Det er ein auke med 17 pst., og det er oppimot 38 milliardar kr. Det blir brukt 3,5 milliardar kr på CCS. Fornybarfondet blir auka, og NVE blir styrkt. I tillegg har vi no gjort ei førebels avtale med Sverige om grøne sertifikat. Vindmøller er opna, og det siste er at vi har fått eit saltkraftverk.

Ser ikkje representanten Hjemdal at denne regjeringa handlar, og at det rett og slett er eit taktskifte i klimapolitikken i dette landet, sett i forhold til førre regjeringa?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:30:43]: Det er et taktskifte med innføring av en biodieselavgift som gjør at det blir dyrere å fylle biodiesel på tanken fra 1. januar 2010 enn hva det er i dag når jeg fyller min tank. Det er et taktskifte i forhold til at vi fra 1. januar 2010 ikke har noe vindkraftmål. Da Bondevik-regjeringen gikk av i 2005, var vi halvveis til 3 TWh-målet. Ja, det er et taktskifte, men i helt motsatt retning. Grønne sertifikater som ble skrinlagt i februar 2006, er kanskje på plass 1. januar 2012. Dette kan ikke representanten Rudihagen kalle et taktskifte.

Presidenten: Presidenten benytter muligheten til å spørre om ikke representanten Hjemdal har et forslag som skal tas opp.

Line Henriette Hjemdal (KrF): Jeg tar opp forslaget.

Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdal har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:31:53]: Representanten antydet at den rød-grønne regjeringens økning i miljøinnsats i de foregående års statsbudsjett og i årets statsbudsjett i stor grad bare er prisstigning og økt kroneverdi. Står Kristelig Folkeparti virkelig inne for at det ikke er en reell økt innsats på miljø og klimafeltet siden Kristelig Folkeparti regjerte?

Mitt andre spørsmål til Kristelig Folkeparti er hvorvidt representanten Hjemdal virkelig mener at våre visjoner og mål om å kutte 40 pst. innen 2020 ikke er uttrykk for større ambisjoner enn da Kristelig Folkeparti sammen med Venstre reiste til Kyoto og forhandlet de norske utslippene opp.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:32:38]: La oss ta 40 pst.-målet først. Det står at hvis vi får på plass en ambisiøs klimaavtale i København, der møtet starter i dag, skal vi kutte 40 pst. Da vi hørte miljøvernministeren her i salen sist fredag og da vi hørte ham på NRKs Her og nå, snakket han like mye om et 30 pst.-mål, særlig på Her og nå. Da er det ikke ambisiøst.

Jeg tror at representanten Valen og jeg er enige om at vi burde tatt vekk dette dersom-et, og ikke la oss påvirke av hva som skjer i København, men si at vi går foran og kutter med 40 pst., samme hva, for å vise vei – fordi det er oljeinntektene våre som har gjort oss rike. Da mener i alle fall jeg at vi også har en stor jobb og et stort ansvar for å rydde opp i disse utslippene.

Erling Sande (Sp) [11:33:43]: I likskap med representanten Snorre Serigstad Valen, i ein kommentar i eit tidlegare innlegg er eg òg glad for den stadig tydelegare miljøprofilen som Kristeleg Folkeparti har i opposisjon, og ein står i lag med regjeringspartia i innstillinga om mange gode miljøtiltak. Ein går til og med lenger på miljøsida, må det vere lov å seie, i enkelte merknadar. Like fullt er det ingen nye signal når det gjeld det overordna politiske vegvalet til Kristeleg Folkeparti. Kristeleg Folkeparti sver framleis til at ein har mest å tene på eit samarbeid mot høgresida i norsk politikk.

Eg har to spørsmål: Er dette riktig oppfatta? Eg tenkte også å spørje representanten Hjemdal kva det er i Høgre sin miljøpolitikk i denne innstillinga som gjer Hjemdal så overbevist om at det er riktig politikk, også for Kristeleg Folkeparti, å få gjennomslag for i samarbeid?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:34:46]: Jeg kan da minne representanten Sande på at Bondevik I-regjeringen gikk av på en miljøsak i 2000. Det er ingen annen regjering som har gjort det tidligere, og heller ikke senere, selv om jeg oppfordret Sande og SV mange ganger de siste fire årene til at man kanskje burde se til det vi gjorde den dagen i 2000 og ta litt lærdom av det.

Hvis vi tar klimaforliket – som er et viktig forlik, vi skal bruke de store pengene på de viktige tingene – er det også å si at Kristelig Folkeparti klarte å dra Regjeringen i riktig retning. Vi klarte å få inn konkrete tiltak i en stortingsmelding som var lite konkret da den kom til huset. Så Kristelig Folkeparti drar Regjeringen i riktig retning, og vi går ut av regjering når den ikke er grønn nok. Det er Kristelig Folkepartis politikk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Borghild Tenden (V) [11:35:53]: Selv om Venstre i denne fireårsperioden ikke lyktes med å få være med i komitébehandlingen av innstillingen fra energi- og miljøkomiteen, ønsker jeg likevel på vegne av Venstre å si noen ord om miljøpolitikk.

Naturmiljøet er vårt viktigste livsgrunnlag, og det er et grunnleggende liberalt verdisyn å skape et økologisk likt utgangspunkt for alle generasjoner. Å ta vare på naturen – jord, luft, vann og det biologiske mangfoldet – er avgjørende for vår eksistens og har verdi i seg selv.

Venstres mål er et samfunn uten forurensninger, der ressursene forvaltes til beste for oss som lever nå, og for fremtidige generasjoner. Venstre vil gjøre Norge til et miljøpolitisk foregangsland. Vi skal utvikle miljøteknologi og finne løsninger som også andre kan benytte. En slik omstilling er krevende, men gir nye muligheter. I en verden hvor miljøproblemene blir tydeligere, vil miljøbedrifter bli morgendagens vinnere. Det viktigste generelle miljøvirkemiddelet Venstre vil ta i bruk, er overgangen fra skatt på arbeid til skatt på miljøskadelig atferd. Norge må utvikle og ta i bruk ny klimateknologi og endre levesettet slik at uslippene av klimagasser reduseres kraftig, samtidig som velferdsnivået opprettholdes. Norge må gå fra å være en fossil-nasjon til å bli fornybar-nasjon, fra fossil næring til fornybar og fremtidsrettet næring. Derfor skal den totale utvinning av olje og gass ikke økes, men over tid reduseres.

Venstre vil gjennom sterk satsing på fornybar energi sikre at Norge likevel opprettholder sin posisjon som energinasjon. Venstres mål er en utslippsfri samferdselssektor. Dette kan ikke nås ved norsk innsats alene, men Norge må utvikle en klar plan for hvordan utslippene kan reduseres fra år til år. Derfor vil Venstre trappe opp satsingen på jernbane, annen kollektivtransport og nullutslippskjøretøy.

Venstre vil satse på biodrivstoff, elektrisitet og hydrogen som energibærere i transportsektoren. Venstre vil bygge ut energi- og kostnadseffektive alternativer til vei for persontransport: jernbane, kollektivtransport, sykkel- og gangveier. Venstre vil legge til rette for størst mulig kollektivandel på veinettet, god fremkommelighet i de delene av landet der vei er eneste alternativ, og redusere transportbehovet gjennom god planlegging i byer og tettsteder. Nettopp derfor er målrettet satsing på jernbane og kollektivtransport til over 1 milliard kr en av Venstres hovedprioriteringer i vårt alternative statsbudsjett for 2010. Samlet innebærer Venstres forslag til alternativt statsbudsjett for 2010 en samlet bokført satsing på miljø- og klimavennlige løsninger på om lag 1,8 milliarder kr samt en økning i kapitaloverføring til Grunnfondet for fornybar energi og effektivisering på 5 milliarder kr.

Avslutningsvis: Venstre har prioritert miljø også i dette statsbudsjettet, slik vi har gjort i mange år, og slik som vi også skal gjøre i årene fremover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Erling Sande (Sp) [11:39:30]: Fyrst vil eg gje ros til Venstre for eit oppriktig og ekte miljøengasjement som vi veit Venstre har, og som Senterpartiet deler.

Så til det same spørsmålet som representanten Hjemdal fekk, altså det overordna vegvalet i norsk politikk, når vi veit at miljø- og energispørsmåla er så sentrale som dei er: Kva er det i Høgre og Framstegspartiet – men fyrst og fremst Høgre – sin miljøpolitikk som gjer at representanten Tenden er overbevist om at samarbeid med høgresida er rette vegen å gå for Venstre i miljøpolitikken?

Borghild Tenden (V) [11:40:10]: Jeg kan på ingen måte si at den rød-grønne regjeringen har imponert meg når det gjelder miljøpolitikk – på ingen måte. Jeg synes representanten fra Kristelig Folkeparti svarte veldig godt for seg. Vi i Bondevik II gikk av på en miljøsak. Det burde rett og slett også noen av partiene her i denne sal gjort, hvis de mente alvor med biodrivstoff. Men dere lar det bare skure, og så får vi se ved neste korsvei.

Vi i Venstre satser på – og er helt sikre på – at vi vil få støtte for mange av de gode forslagene vi har liggende inne i vårt alternative budsjett. Det er i alle fall ikke slik at Senterpartiet har vært offensivt når det gjelder jernbane og kollektivsatsing i de store byene. Der svikter dere. Vi har store utfordringer i Oslo og Akershus når det gjelder kollektivsatsing. Der svikter dere grovt. Jeg ser fram til bedre samarbeid med representanten også i bynære områder.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Presidenten må få lov til å bemerke at det å omtale hverandre som «dere» knappest er passende i denne saken. All tale skal rettes til presidenten, selv om dialogen foregår på gulvet foran oss her.

Statsråd Erik Solheim [11:41:46]: Representanten Borghild Tenden sa at hun ikke var imponert over den rød-grønne regjeringen. En som en gang var imponert over den rød-grønne regjeringen, var Lars Sponheim, og det var da vi la fram vårt budsjettforslag på miljøområdet for et år siden. Han var åpenbart – ikke stum, for det blir Lars Sponheim sjelden – men full av beundring for hva vi da la fram.

Det vi nå gjør, er å legge fram et budsjett som har 10 pst. økning på toppen av det budsjettet som Lars Sponheim var meget imponert over. Det det viser, i og med at dette er en budsjettdebatt, er den fundamentale endringen som har skjedd med den rød-grønne regjeringen. Etter mange års stillstand i miljøbudsjettet går det nå kraftig oppover. Her ser vi også en fundamental forskjell mellom Høyre og Fremskrittspartiet, som drastisk vil skjære ned på miljøforvaltningen i sine budsjetter, og de rød-grønne. Jeg håper og tror at både Venstre og Kristelig Folkeparti er enige med oss, som vil styrke miljøforvaltningen, og ikke med Høyre og Fremskrittspartiet.

La oss huske at det å skjære ned på miljøforvaltningen er strategisk og svekker miljøinteressene i det norske samfunnet. I alle de skjæringsflater som miljøinteressene har, både mot olje og energi, mot landbruk, mot fiske, mot industri, mot transport og mot alle de andre legitime interessene i det norske samfunnet, men hvor du likevel alltid trenger en sterk miljøforvaltning som representerer miljøinteressene i de mange dragkampene, vil Høyre og Fremskrittspartiet fundamentalt skjære ned. Det vil være et strategisk tilbakeslag for norsk miljøvern om de skulle lykkes med det.

Så vil jeg ikke dvele ved fortiden og vårt gode budsjett, men ved framtiden og hva som er de store miljøutfordringene i 2010. Slik jeg ser det, er den aller største å bringe sammen de to største miljøspørsmålene vi har både internasjonalt og i Norge, nemlig klimautfordringen og det å ta vare på naturmangfoldet. Disse to er tett sammenfiltret. Å ta vare på robuste økosystemer i landbruk og i natur ellers er blant de beste virkemidlene for å beskytte oss mot klimaendring. På den annen side vil drastisk klimaendring være en stor trussel mot naturmangfoldet. 2010 er det internasjonale naturmangfoldets år. Det holdes en stor partskonferanse om naturmangfoldet i Nagoya i Japan neste år. Om den ikke får like stor oppmerksomhet som København, kommer den til å være et stort punkt for å bringe dette sammen.

Regjeringen la i år fram naturmangfoldloven, og fikk støtte for den i Stortinget. 575 mill. kr av de pengene som legges fram på dette budsjettet, er ulike tiltak for å styrke oppfølging av villaks, villrein, rovvilt, fjellrev og de mange truede og sårbare artene som naturmangfoldloven har som hensikt å gi beskyttelse til. Naturmangfoldlovens formål er å gi beskyttelse til arter og leveområder der mennesker bor og lever, og der det er et daglig gi-og-ta i forhold til andre samfunnsmessige interesser. Den er et stort skritt framover, men den må selvfølgelig følges opp med penger hvis den skal settes ut i livet.

Plan- og bygningsloven gir også vesentlig bedre grunnlag for å beskytte de viktigste leveområdene for arter, og det er et stort skritt framover i så måte.

I 2010 planlegger vi å fullføre – mer eller mindre, det vil kanskje være noen ytterst få unntak – nasjonalparkplanen, som jo går tilbake til 1990-tallet, som lå brakk lenge, til Høyre gjorde en innsats ved at den ble tatt opp igjen av Børge Brende, og som nå blir fullført av den rød-grønne regjeringen med betydelig kraft. Vi håper at den skal være fullført i 2010. Da vil vi både ha naturmangfoldloven som redskap til å beskytte arter og leveområder nær der folk bor, og nasjonalparkplanen, hvor 15 pst. av Norge er vernet, ofte fjernt fra den tette bebyggelsen.

Beskyttelsen av villaksen er et av de helt sentrale områdene når det gjelder å ta vare på arter i Norge. Villaksstammen ser nå ut til å være på omtrent ⅓ av hva den var på 1980-tallet. Vi har ingen enkel oppskrift for å beskytte villaksen, den er utsatt for mange ulike påvirkninger som er negative. Det kan være vanskeligheter med mattilgangen i havet. Havforsuring og forsuring i elver kan være faktorer. Lakselus er en faktor. Det samme er rømming, og dermed en genetisk degenerering, og ulike sykdommer. Det er summen av ulike påvirkninger som gjør at villaksen er i nedgang. Vi må se på den samlede summen og se hva vi kan gjøre med det.

I forrige uke fikk jeg overlevert nye forslag til lokal forvaltningsplan for Tanavassdraget. Det er et bitte lite virkemiddel i så måte. Det er det viktigste laksevassdraget i hele verden, sier noen, så det er ikke ubetydelig hva som skjer i Tana. Man har en enstemmig innstilling, som vil komme til Stortinget i 2010, for å legge opp til lokal forvaltning i Tana.

Jeg må også nevne friluftsliv og avveiningen mellom friluftsliv og naturvern i Oslomarka som en av de utfordringene vi står overfor i 2010.

Kjemikalier er en annen utfordring. Ved siden av artsmangfold og klima er det den store globale klimautfordringen. Der er det i dette budsjettet forslag til mer penger for å styrke oppfølgingen av EUs kjemikalieregelverk, REACH, som jo er det europeiske normsystemet på det området.

La meg også nevne kulturminnevernet, som er styrket over de siste årene. Vi har nå fått en ny, og veldig aktivt pågående i debatten, riksantikvar, Jørn Holme. Jeg vil bare si at jeg har gitt ham den tydelige marsjordren at det er viktig at riksantikvaren er synlig i den offentlige debatten. Det bidrar til mer debatt på området.

Den samme marsjordren er gitt Direktoratet for naturforvaltning og Statens forurensningstilsyn.

Jeg vil bare minne Stortinget om dette fordi det av og til kommer kritiske spørsmål til hva disse sier. Men hvis man ikke tåler at de av og til sier noe som én enkelt er uenig i, vil man heller ikke få aktive tilsyn og organer. Jeg mener at vi er veldig godt tjent med at vi nå får en riksantikvar som er synlig i debatten og hever hele feltet. Det samme gjelder de andre områdene som jeg nevnte.

La meg så til slutt avlegge en liten visitt til Kristelig Folkeparti, som jeg jo anser for en meget nær alliert i klimapolitikken og som et av de partiene som står regjeringspartiene aller nærmest – egentlig et naturlig samarbeidsparti for oss i alle klimapolitiske spørsmål. Men de opptrer som om klimaproblemene i Norge startet med den rød-grønne regjeringen. Det er aldri noen som hører meg si noe negativt om Bondevik-regjeringen annet enn når denne ideen kommer opp om at alle synder startet med de rød-grønne.

Nesten alle store utslipp som Norge sliter med, kom før den rød-grønne regjeringen. Gjennom mange, mange år har vi skjøvet disse problemene foran oss. Vi har tatt tak i de store klimautfordringene med betydelig kraft. Men den store utfordringen kommer i 2010, når Klimakur kommer. Da vil Stortinget få seg forelagt hva det er mulig å gjøre – innen samferdsel, i oljebransjen og på energiområdet ellers, hva det er mulig å gjøre i landbruket, hva det er mulig å gjøre i resten av industrien, hva det er mulig for den enkelte å gjøre i sitt private hjem.

Summen av alt dette vil komme til bred offentlig debatt. Forhåpentlig blir dette den store klimadebatten i 2010. Kristelig Folkeparti er hjertelig velkommen som alliert og medspiller i den debatten, men vi får en meningsløs debatt hvis det er på grunnlag av at dette er enkle spørsmål som burde ha vært fikset i en fei. Dette krever en grunnleggende endring av hele økonomiens virkemåte, og særlig krever det en teknologisk revolusjon. Erna Solberg pekte veldig godt på det i debatten rett før helgen. Det krever en teknologisk revolusjon som ingen kan finne opp fra den ene dagen til den andre. Det må være alvoret i det. Hvis ikke ender vi opp med at man hopper og spretter opp og ned på en måte som blir meningsløs.

La meg få lov til å sitere fra et innlegg som Dagfinn Høybråten skrev for et år siden:

«Jeg utfordrer Jens Stoltenberg til å øke matvarehjelpen, droppe krav om biodrivstoff og øke landbruksbistanden».

Dette skriver Dagfinn Høybråten i et innlegg i Dagbladet. Hvis man går lenger inn i innlegget, heter det at «Norge bør gå foran og legge kravet om innblanding av biodrivstoff i drivstoff på is».

Det er gledelig at statsministeren ikke lyttet til rådet fra Dagfinn Høybråten om å droppe all satsing på biodrivstoff. Men vi får en helt håpløs politisk debatt hvis man den ene dagen, med en stor internasjonal oppmerksomhet på en matvarekrise, sier at man må droppe biodrivstoff, og at det er galt at Regjeringen ikke dropper det. Så går det et halvt år, og så fokuseres det på at biodrivstoff er en god ting for miljøet, men da er det galt at Regjeringen ikke gjør nok på det området.

Denne måten å drive politisk debatt på hemmer forståelsen av hvor store utfordringer vi står overfor. Jeg vil derfor bare oppfordre til at vi nå ser på hvordan Kristelig Folkeparti og Venstre kan samarbeide med Regjeringen om alle de miljøpolitiske spørsmålene, som vi egentlig er helt enige om.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [11:51:33]: I samband med klimatoppmøtet i København ser vi no at ambisjonsnivået og forventningane om ein forpliktande avtale er forlatne, og at ein skal prøve å gjere det beste ut av klimasamlinga. Likevel ser vi at ein sender ein norsk delegasjon på nærmare 150 personar, medan eksempelvis England sender 55 personar.

Spørsmålet må vere om dette speglar av det norske ambisjonsnivået mot innbyggjartalet. Eller kva er det som er grunnen til at ein sender ein slik massiv delegasjon?

I tillegg er delegasjonen i ei slik tidsnød at ein vel å seie at å bruke tog er uaktuelt. Har SV og miljøvernministeren mista trua på toget, eller er det berre folk flest som må opptre miljøvennleg og ta toget? Trur miljøvernministeren at SVs mantra om lyntog landet rundt er berekraftig med ei slik passiv haldning til toget?

Statsråd Erik Solheim [11:52:37]: Det er ikke engang bare 150 i den offisielle delegasjonen som reiser til København. Det er heldigvis mange, mange flere. Jeg tror alle landets biskoper skal til København. Det er ikke inne i dette tallet. En serie næringslivsledere, fra Statkraft, fra Statoil og fra en serie andre norske bedrifter skal til København. Det er heller ikke inne i det tallet. Natur og Ungdom mobiliserer 100 mennesker i tillegg til dette. Det er heller ikke inne i dette tallet, og jeg tror Framtiden i våre hender og andre har en båt med ca. 1 500 mennesker.

Det er altså en kjempestor møteplass for utrolig mange mennesker, og jeg synes dette er veldig bra. Jeg tilskynder alle til å reise ned dit.

Grunnen til at vi har en del flere i den offisielle delegasjonen enn Storbritannia, er det ganske enkle faktum at vi i Norge har tradisjon for en mye mer åpen linje. Vi har sågar Fremskrittspartiet inne i den norske offisielle delegasjonen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:53:42]: Det er mye ved det Erik Solheim har begynt å si nå, som gleder meg som FrP-er, fordi mye rundt teknologirevolusjonen – at den vil ta tid, at den ikke kan vedtas over natten, at en skal sette inn tiltak der en får mest effekt, osv. – har Fremskrittspartiet argumentert for lenge, og vi har fått en smule kjeft for at vi ikke har vært offensive nok. Jeg tar det som en realitetsorientering.

Det jeg i den forbindelse ønsker å høre statsrådens kommentar til, er: I valgkampen og tidligere har miljøvernministeren og jeg diskutert om det var mulig å forby salg av rene bensin- og dieselbiler fra 2015, rene i den forstand at de kun går på bensin eller diesel. Ut fra statsrådens innlegg nå oppfatter jeg det slik at vi ikke må ha slike tidsfrister osv. fordi det blir litt urealistisk å tro at dette skjer over natten – og fysisk sett er det nesten det vi snakker om. Står statsråden fast på at en fra Regjeringens side vil forby salg av bensin- og dieselbiler fra 2015?

Statsråd Erik Solheim [11:54:49]: La meg først si at det finnes områder i politikken hvor Fremskrittspartiet har sagt ting og har fått rett, men det er vel ingen områder i politikken som er så fjernt fra dette som klimapolitikken. Dette er altså et parti som bare for et par tiår siden mente at dette var noe jeg personlig og SV hadde funnet på for å vinne velgere. Jeg har en stabel av innlegg som Carl I. Hagen har holdt opp gjennom tidene, og hvor han har sådd tvil om klimatrusselen. Det er bare noen få år siden George Bush burde ha fått fredsprisen, trass i at han jo var den største klimafornekter i verden. Så å hevde at Fremskrittspartiet så å si har fått alle andre løpende etter seg, er den mest meningsløse av alle påstander på dette området.

Når det gjelder klimateknologi, deler vi mange av ideene om at klimateknologi er grunnleggende. Men klimateknologi, i motsetning til nesten all annen teknologi, kommer bare gjennom offentlig regulering og gjennom offentlig stimulans. Hvis Fremskrittspartiets og SVs unge kjøper iPod, trenger man ikke noen offentlig regulering for å få fram den teknologien, men all historie om miljøteknologi gjennom mange tiår viser at det er offentlig regulering av markedet og pilotprosjekter i skjæringspunktet mellom offentlig og privat som driver fram den nye teknologien.

Nikolai Astrup (H) [11:56:07]: Janne Sollie, direktøren i Direktoratet for naturforvaltning, uttalte i forrige uke at vi «er i ferd med å forvalte villaksens undergang», og at det «går galt alle veier». Sollie tok også til orde for massiv myndighetsstyrt utslakting av oppdrettslaks og brakklegging av lokaliteter i områder hvor lakselusen er blitt resistent.

Statsråden uttalte i den forbindelse til Dagens Næringsliv at han deler Sollies beskrivelse av situasjonen for den norske villaksen, og at det må iverksettes tiltak for å sikre villaksen. I dag sa han også på talerstolen at vi må se hva vi kan gjøre med det. Da er spørsmålet til statsråden: Hvilke konkrete tiltak vil han iverksette, og vil de omfatte myndighetsstyrt slakt av oppdrettslaks og brakklegging av lokaliteter?

Statsråd Erik Solheim [11:57:03]: For det første merker jeg meg med stor glede at Astrup ikke kritiserer Janne Sollie for at hun har gått ut med det varselet hun har gått ut med i denne saken. Fordi jeg så ofte får kritikk fra Høyre-representanter hver gang Janne Sollie måtte mene noe som en Høyre-representant er uenig i, er det veldig positivt at det ikke kritiseres. Jeg deler hennes store bekymring for villaksen. Det tror jeg egentlig deles av en full sal her. Bestanden er nå nede i en tredjedel av hva den var på 1980-tallet.

Oppdrettsnæringen er en stor og veldig viktig næring i Norge. Det er ikke noen enkel oppskrift på å redde villlaksen. La meg nevne noe. Jeg hørte tidligere i dag at 40 mill. kr nå bevilges til forskning på lakselus. Det er et viktig enkelttiltak. Jeg nevnte Tana-vassdraget her. Neste år gyrobehandler vi Vefsna-vassdraget, som vi fikk flertall for å verne, og det hjelper i så måte. Det er et tredje tiltak. Mange andre tiltak kan nevnes, men disse er selvfølgelig i et grenseområde opp mot andre departementer, og vi må komme tilbake til Stortinget når det gjelder disse områdene.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:58:14]: Jeg er glad for visitten som statsråden gjorde til Kristelig Folkeparti.

Vi har en statsråd som ser framover. Vi liker det. Men så er det slik at fortid og framtid henger sammen. Matkrisen i 2008 var årsaken til det som statsråden også siterte fra, at vi skulle være obs på å fokusere på de etiske utfordringer knyttet til matjord, og at matjord ikke ble brukt ved produksjon av biodrivstoff. Jeg tror jeg kan huske at miljøvernministeren også var ute med noen liknende uttalelser.

Jeg har lyst til å stille tre konkrete spørsmål. 3. desember i 2008 var det et møte på statsrådens kontor om klimaforliket og om oppfølging av biodrivstoff. Kan statsråden bekrefte at dette møtet har funnet sted? Kan statsråden si hva vi ble enige om på dette møtet, det som statsråden, iallfall ifølge en NTB-melding, kalte en gledens dag for dem som var opptatt av biodrivstoff? Har statsråden orientert kollegene sine i Regjeringen om dette møtet?

Statsråd Erik Solheim [11:59:22]: La meg bekrefte at et møte alle vet har funnet sted – vi var der – selvfølgelig fant sted, og selvfølgelig har jeg orientert regjeringskollegene om det møtet.

Når det gjelder det spørsmålet i midten, i detalj å redegjøre for det møtet, tror jeg at jeg i så fall skal gjøre det på en ordentlig og skikkelig måte, slik at vi ikke får noen unøyaktigheter i det.

Så har jeg lyst til å komme tilbake til det jeg prøvde å ta opp her på talerstolen. En nyansert debatt om biodrivstoff er veldig viktig, det har jeg forsøkt å føre i flere år. Noe biodrivstoff er godt og bør premieres – og bør komme inn på markedet. Noe biodrivstoff har null effekt, f.eks. hvis man bruker så mange innsatsfaktorer, som kunstgjødsel og vanningsanlegg, at det går i null, og en del biodrivstoff er skremmende negativt for miljøet. Kutter du regnskog for å dyrke biodrivstoff, tar det mellom 150 og 200 år før det gir positiv klimaeffekt. Denne nyanserte debatten har jeg tatt til orde for og mener vi må ha. Men det er noe helt forskjellig fra den ene dagen å mene at biodrivstoff må kuttes ut og fjernes fra markedet – som Dagfinn Høybråten sier i dette intervjuet – for så den neste dagen å kritisere Regjeringen for stikk motsatt ståsted. Man kan ikke regjere på grunnlag av å hoppe fra en grøft til en annen, men man kan regjere på basis av nyanserte uttalelser over tid.

Borghild Tenden (V) [12:00:35]: Først til utsagnet om Lars Sponheim og at han var imponert over den rød-grønne regjeringen. Ja, det var det forrige budsjettet, for 2009, og etter den tid, det må jo statsråden være enig i, har mye gått galt. Jeg tenker på biodiesel, CO₂-håndtering, vindmøller, kollektivtrafikk osv.

Kutt i utslipp på 40 pst. har vært et tema her i dag. Mye tyder nå på at det ikke vil gå som man hadde håpet på, at de store landene også vil kutte 40 pst. Da er mitt spørsmål til statsråden: Vil statsråden ta initiativ til at Regjeringen likevel skjerper Norges klimamål, uavhengig av resultatene i København, og at det aller meste skjer innenlands, og ikke ved kvotekjøp ute, som det så langt ser ut som er Regjeringens politikk?

Statsråd Erik Solheim [12:01:31]: For det første er det et forlik mellom partiet Venstre og Regjeringen som har fastsatt hvor mye som skal være i utlandet, og hvor mye som skal være i Norge. I det står det at det skal være om lag 20 pst. av de 30 pst. hjemme, og 10 pst. ute. Det er vi enige om, og det er grunnlaget for min politikk. Når vi har et klimaforlik, legger jeg det til grunn for hva vi skal gjøre.

Når det gjelder de 40 pst. som de rød-grønne ensidig har annonsert, og som ikke er en del av klimaforliket, er det et innspill til forhandlingene i København. Jeg vil forsøke å bevege dem i riktig retning. Men man kan ikke da frata seg forhandlingsmuligheter ved å si presist på forhånd hvordan det skal gå, men det er et viktig verktøy i forhandlingsprosessen.

Til slutt: Det er ingen av oss som forventer å få terningkast seks av opposisjonen i hvert eneste spørsmål, men jeg vil bare påpeke at Lars Sponheim var veldig fornøyd med at vi hadde brutt den negative trenden med dårlige budsjetter. På toppen av det gode budsjettet vi hadde for et år siden, har vi nå lagt 10 pst. ytterligere økning, så her har vi i hvert fall snudd utviklingen fundamentalt fra hvordan den var f.eks. under Bondevik II-regjeringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Rune Henriksen (A) [12:02:48]: Klimaperspektivet blir naturligvis sentralt også i dagens debatt. I fredagens debatt, om de norske posisjonene før klimatoppmøtet i København, var det bred tilslutning til Regjeringens posisjoner, og jeg mener vi kan være stolt av Norges posisjoneringer i disse forhandlingene. Jeg er også stolt av vår regjerings innsats i klimapolitikken, og jeg mener vi har tatt mange viktige skritt. Jeg har lyst til å peke på noen.

Karbonfangst og -lagring har et enormt potensial i arbeidet for utslippskutt. Det snakkes om at mellom 10 og 15 pst. av utslippene kan kuttes ved hjelp av denne type teknologi. På verdensbasis har vi 6 000–7 000 store punktutslipp knyttet til industri- og energiproduksjon som er aktuelle for fangst av karbon.

Gjennom Mongstad-prosjektet har Norge satt seg i tet på utvikling av storskala fangst og lagring av CO₂. Dette prosjektet er et resultat av et politisk valg. Vi har erfaring fra fangst og lagring av CO₂ på Sleipner. Vi hadde en klar kandidat til storskala rensing på Mongstad, og vi hadde politisk vilje til å satse tungt på utvikling av teknologien den gang dette ble gjort. Vi ser i etterkant at her har også andre fulgt etter når man ser hva som er på gang. Det er gledelig å se at prosjektet nå har bred politisk tilslutning, og at det er et bredt politisk flertall i Norge som ser behovet for denne satsingen. Men prosjektet er stort, og det er komplisert og krever streng styring.

Fremskrittspartiet peker på behovet for kvalitetssikring og forskning på sikker lagring av CO_2. Dette er det ingen som er uenig i, og det er selve tema for arbeidet rundt CO₂- lagring. Vi vet at i den internasjonale debatten rundt CO₂-fangst og -lagring, er denne problemstillingen svært sentral. Vi har erfaringer fra Sleipner og kunnskap fra 40 års olje- og gassproduksjon som nå brukes for å finne gode løsninger.

Jeg vil også peke på avskoging. Arbeidet for å forhindre avskoging er et annet felt hvor Norge setter spor etter seg. Stoltenberg lanserte i 2007 initiativ til tiltak mot klimagassutslipp fra avskoging og forringelse av skog i utviklingsland. Nær en femtedel av globale utslipp skriver seg fra avskoging, og det er svært viktig at vi får en omfattende satsing på reduksjon av avskogingen. Norge vil bruke opptil 3 milliarder kr på dette området, og i 2010-budsjettet er det bevilget 2,1 milliarder kr.

Men også på dette feltet er risikoen for feiltrinn til stede. Vi snakker om å bruke enorme summer i land hvor korrupsjon er et problem, hvor demokratiske prosesser ofte er mangelfulle, og hvor vi har 1,6 milliarder mennesker som lever i randsonen på skogene vi vil verne, og vi må ivareta disse menneskenes rettigheter og levegrunnlag. Disse har levd i pakt med naturen, brukt skogen i alle år av sitt liv, og det må vi sikre at de fortsatt har rett til.

Poenget mitt er at risikoen for feiltrinn, for utsettelser og for tekniske komplikasjoner, f.eks. redselen for skandaler i forbindelser med skogprosjektene, ikke må skremme oss fra å satse, enten det gjelder karbonfangst og -lagring, eller det gjelder avskoging.

Det vi vet med den største sikkerhet, er at de negative konsekvensene av menneskeskapt oppvarming er dramatiske. Vi vet at det haster med effektive tiltak. Og vi vet at vår tid er tiden for handling. Det mener alle partiene som er en del av klimaforliket, pluss etter hvert, har jeg forstått, representanten Solvik-Olsen fra Fremskrittspartiet, om jeg har tolket hans uttalelser riktig her i dag, at FNs klimapanel nå må på tas på alvor,

Jeg må for øvrig si når Solvik-Olsen klaget over at tre ulike partier – regjeringspartiene – har ulikt utgangspunkt for den forestående debatten om oljeboring i Lofoten og sa at på denne måten hadde regjeringspartiene tatt hånd om hele politikkområdet, at jeg er mer bekymret for at ett parti, det største opposisjonspartiet, som Solvik-Olsen representerer, tar opp i seg hele spekteret alene i synet på klimaproblemene. Solvik-Olsen støtter og stoler på FNs klimapanel.

Handlingsprogrammet til Fremskrittspartiet undergraver klimapanelet når man sier:

«Klimapolitikken, som det interstatlige klimapanelet er premissgiver for, hviler fortsatt på et ufullstendig vitenskapelig grunnlag.»

Representanten Arne Sortevik fra Hordaland hadde senest lørdag i Bergensavisen et innlegg hvor han skrev at det er grunn for bekymring, ikke «for menneskeskapte klimaendringer, men politikerskapte konsekvenser av et feilbasert beslutningsgrunnlag».

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [12:08:20]: I samband med årets budsjett set Framstegspartiet og Høgre m.a. fram følgjande forslag:

«Stortinget ber Regjeringa legge fram ei stortingsmelding om korleis bekjemping av Gyrodactylus salaris som trussel mot norske villaksstammar er tenkt gjennomført. Ein slik plan bør innehalde både metodevalg, budsjettmessige konsekvensar og prioritering av smitteområde.»

Bakgrunnen er at villaksstamma no blir trua frå fleire hald bl.a. ved lakselusoppblomstring i sjøen og Gyrodactylus salaris i elvene. Det spesielle med Gyrodactylus-problematikken er at han er innført i elvene våre av statlege aktørar. Det gir staten eit moralsk ansvar for å fjerne denne så raskt som mogleg. Likevel vel Regjeringa å redusere fisketiltaka i årets budsjett. Det er ansvarslaust, spesielt grunngjevinga, som går på at fiskeavgiftene har gått ned. Det var vel aldri meint at desse avgiftene skulle stå for nedkjempinga av Gyrodactylus salaris-problemet?

Det ein kan konstatere i denne saka, er at det har teke altfor lang tid å få på plass tiltak som viser gode resultat og fjernar problemet. Denne haldninga kan ein ikkje ha i samband med oppblomstringa av lakselus, som ein i dag ser klare teikn på. Dersom ein ikkje får kontroll med dette, vil vårens smoltproduksjon, som kjem frå elvene, ha lita eller inga moglegheit til å overleve. Det kan vi ikkje akseptere. For Framstegspartiet er det heilt uaktuelt å ofre villaksstammene i elvene våre for oppdrettsnæringa. Det må vere mogleg å få til ein sameksistens som gagnar alle partar, utan at ein part må vike.

Auken av biomasse i oppdrettsnæringa på 5 pst, som også Framstegspartiet har slutta seg til, gir store inntekter til staten. Det vil vere uforståeleg for mange om ikkje betydelege delar av denne inntekta blir brukte til forsking og tiltak for å dempe og fjerne sameksistensproblema begge næringane i dag har og vil få framover.

Så nokre ord om konsesjonsgrenser i verna vassdrag. Eg registrerer at leiaren i energi- og miljøkomiteen, Erling Sande, er ueinig med si eiga regjering når det gjeld grensa for kva som kan tillatast utbygd i verna vassdrag, og kan tenkje seg å auke ho frå 1 til 3 MW. Han er for så vidt på linje med sine eigne i Bondelaget: «Skjematiske grenser er ikkje nokon god styringsreiskap for å ta vare på naturverdiar,» seier Bondelagets Terje Engvik. Dette er det brei einigheit om i fleire kretsar. Betyr denne utsegna frå leiaren i energi- og miljøkomiteen at han vil arbeide aktivt for å endre denne grensa i verna vassdrag? Det er mange som har merka seg denne utsegna, og er samd i at ho bør utvidast.

Andre fortel at den største utfordringa og eit aukande problem er den treige saksbehandlinga for å få på plass småkraftressursane. Grunneigar Torbjørn Thue i Gaular seier følgjande:

«9 år etter at vi starta opp prosessen ventar vi no snart avgjerda på konsesjonssøknaden».

Ni år! Dette viser at Senterpartiet, som tek mål av seg til å vere distriktas talsmenn, ikkje klarer å betre forholda for å få til alternative inntekter for distrikta, stikk i strid med deira uttalte målsetjing, og fråflyttinga aukar. Etter over fire år i regjering ser vi at utfordringane for distrikta er aukande, og at byråkratiet gjerne er den største. Som eksempel på dette, utan at det for så vidt er knytt berre til distrikta, er Enovas ekstraløyving på 1 200 mill. kr i samband med krisepakka i januar, der berre éin av dei 1 200 mill. kr er brukt. Dette viser at evna til å snu seg rundt i ein fart er fråverande – dessverre.

Framstegspartiet ønskjer også ei endring av rovdyrpolitikken. Vi meiner at det høge konfliktnivået kjem av at det ikkje er samsvar mellom politikaranes og vanlege folks syn på behovet for eit stort tal rovdyr i norsk natur. Løysinga på dette er ikkje å kaste meir pengar etter rovdyrforvaltninga, men å redusere bestandsmåla og gi lokale politikarar meir direkte innverknad på forvaltinga av norsk rovdyrpolitikk og å lage eit meir liberalt regelverk for skade- og nødvergefelling. Nødvergefelling for angrep på hund ønskjer også Framstegspartiet å få på plass, saman med Høgre og Kristeleg Folkeparti.

Så nokre ord om miljøavgifter og praksis når det gjeld desse. Framstegspartiet meiner ein spekulativ bruk av såkalla miljøavgifter svekkjer miljøarbeidets truverde når inntektene endar opp utan andre mål enn statskassa. Eit eksempel på dette er biodieselavgifta. Eit anna er forbrenningsavgifta, som fører til omfattande eksport av avfall til forbrenningsanlegg i Sverige. Rammevilkåra med særnorske avgifter gjer at våre forbrenningsanlegg ikkje klarer å konkurrere på pris, og får dermed ikkje nytte ledig kapasitet som skulle gå til fjernvarmenettet.

Betydelege investeringar er gjorde med støtte frå Enova, men på grunn av låg kapasitetsutnytting er mange av desse anlegga i dag ulønsame. Framstegspartiet meiner at det må vere eit mål å harmonisere avgiftsregimet med våre naboland, slik at uføremålstenlege og miljøkrevjande løysingar fell bort, då miljøbelastinga med frakt av store mengder avfall over store avstandar ikkje er tenleg for miljøet. Derfor foreslår Framstegspartiet å fjerne denne fiskale avgifta.

Heilt til slutt: Vi er einige om at miljøforvalting er viktig. Eg registrerer at miljøvernministeren villig beskriv eksempelvis den norske delegasjonen som skal til København, men han er ikkje like oppteken av å beskrive om delegasjonen reiser miljøvennleg, som dei kunne ha gjort. Når ein så stor delegasjon reiser til København og vel å flyge framfor t.d. å ta toget, er ikkje handlingane i samsvar med den utfordringa som det blir hevda at landet vårt og verda står overfor. Det svekkjer truverdet i miljøarbeidet vårt. Det trudde eg at vi ville halde oss for gode til.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Nikolai Astrup (H) [12:15:19]: Norge reiser til de internasjonale klimaforhandlingene i København med store ambisjoner. Det er bra. Dersom FNs klimapanel har rett, vil menneskeskapte klimaendringer true millioner av menneskers liv og livsgrunnlag. Tørke, flom og storm vil kunne ødelegge avlinger og forverre levekårene for de menneskene som allerede trenger vår felles hjelp aller mest, og true dyrearter og økosystemer som i dag utgjør en viktig del av jordens økologi. Derfor er Høyre tilfreds med Regjeringens ambisjoner i de internasjonale klimaforhandlingene. Vi er imidlertid ikke like imponert over innsatsen her hjemme.

Regjeringen har forpliktet seg til å kutte 30 pst. av Norges utslipp innen 2020, og to tredjedeler av kuttene skal tas nasjonalt. Med dagens virkemidler virker det dessverre urealistisk. Samtidig vet vi at de kuttene vi gjør frem mot 2020, bare kan være begynnelsen på langt mer omfattende kutt frem mot 2050. Derfor er tiden kommet for å erstatte utredninger med handling og festtaler med konkrete tiltak.

Regjeringen utviser betydelig entusiasme og energi ute. Spørsmålet er når det skal smitte over på innsatsen hjemme. Vi har opplevd fire tapte år i satsingen på fornybar energi, og enda er det tre år til markedet for grønne sertifikater kommer på plass. Det er avgjørende at Regjeringen kommer opp med gode overgangsordninger som sikrer at ikke alle nye prosjekter settes på pause frem til 2012.

Den mest miljøvennlige energien er gjerne den som ikke brukes. Derfor er energieffektivisering et av de mest effektive tiltakene vi kan iverksette for å kutte klimagassutslipp. Høyre ønsker å skjerpe kravene til energiforvaltningen i nybygg og søknadspliktige rehabiliteringer, og vi mener Regjeringen og staten må gå foran som gode eksempler. Vi trenger flere forbildeprosjekter som kan bidra til å styrke kompetansen i næringen.

Det er svært skuffende at Regjeringens eget nybygg i regjeringskvartalet ikke kommer til å tilfredsstille energimerke A i den nye energimerkeordningen. Nybygget kommer til å kvalifisere til B, mens de to rehabiliterte byggene må nøye seg med karakteren C. Det er ikke godt nok, og viser nok en gang hvor stor avstand det er mellom ord og handling i Regjeringens klima- og miljøpolitikk.

Bygningsmassen i Norge skiftes langsomt ut. Derfor er det viktig at det finnes gode incentiver til å gjennomføre energieffektiviseringstiltak i eksisterende boligmasse. I dag støtter Enova hovedsakelig prosjekter med energisparepotensial som overstiger 500 000 kWt/år. Det er nødvendig med gode virkemidler for å stimulere private husholdninger til å gjennomføre energisparetiltak i egen bolig, ettersom private boliger står for en betydelig del av Norges energiforbruk. Høyre mener Regjeringen bør utrede ulike modeller basert på skatteincentiver. Det ville være enkelt, effektivt og ubyråkratisk.

Klimaendringene er en stor utfordring, men Norge har alle forutsetninger for å gjøre den til en mulighet. Vi har teknologi, kompetanse og kapital. Men ikke alle muligheter utløses av seg selv. Høyre har derfor foreslått at det opprettes et miljøteknologifond i 2010, i første omgang på 5 milliarder kr. Over tid må ambisjonen være å bygge opp et fond av betydelig størrelse. Norsk industri slipper ut relativt lite CO₂ pr. produsert enhet allerede, og med et miljøteknologifond vil norsk industri ha muligheter til å videreutvikle miljøvennlig produksjon hjemme som også har overføringsverdi ute.

Da Regjeringen bestemte seg for å innføre autodieselavgift for biodiesel, kom det som en overraskelse for både næringsaktører og forbrukere. I budsjettsammenheng er biodieselavgiften ingen stor sak, men den illustrerer viktigheten av forutsigbarhet. Det spørsmålet alle stiller seg nå, er når det kommer en tilsvarende avgift for bioetanol, biogass og elektrisitet som benyttes som drivstoff. Her bidrog dessverre ikke statsministeren med klarhet i spørretimen på onsdag – tvert om. Regjeringen bør derfor komme med en rask avklaring av hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for drivstoffavgifter, og på hvilken måte man kan skape forutsigbare og gode rammer for dem som ønsker å utvikle og produsere utslippsreduserende og miljøvennlige alternativer.

Avfall kan være en ressurs. Enova bruker betydelige midler på å støtte energiomlegging og fjernvarmeproduksjon. Dessverre er det altfor mye norsk avfall som enten havner på deponi eller i svenske fjernvarmeanlegg. Høyre mener vi må legge til rette for en konkurransedyktig fjernvarmeindustri, og foreslår derfor å fjerne forbrenningsavgiften og øke deponiavgiften kraftig. Det vil hindre at norske fjernvarmeanlegg må fyre unødig med olje eller annen spisslast.

2010 er Naturmangfoldåret. Et av de mest effektive tiltakene for å ivareta naturmangfoldet i verden vil være å lykkes med en ambisiøs og forpliktende klimaavtale i København. Samtidig er det også konkrete tiltak vi kan gjennomføre hjemme for å sikre naturmangfoldet. Det gjelder ikke minst vern av skog. Høyre mener derfor det bør settes av 10 mill. kr til frivillig vern av skog utover Regjeringens forslag.

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:20:19]: Samtidig som vi diskuterer budsjettet i Stortinget i dag, starter forhandlingene om en ny klimaavtale i København. Der må vi lykkes med å begrense den gjennomsnittlige temperaturøkninga med 2 grader. Det betyr at vi internasjonalt står overfor store utfordringer, og det er utfordringer med to sentrale trender: stor befolkningsvekst og sterk økonomisk vekst. Det krever energi, og det medfører også store utslipp av klimagasser. Skal vi motvirke global oppvarming, må vi ta kraftige kutt i utslippene av klimagasser. Vi trenger klare, internasjonale kjøreregler. Derfor er København så viktig.

I tillegg til at Regjeringa jobber for en stram internasjonal klimaavtale, jobber vi aktivt på hjemmebane. På energiområdet satser vi for det første på energieffektivisering, vi satser også på utbygging av fornybar energi, og ikke minst på CO₂-håndtering.

Vi kommer ikke utenom at verden i lang tid vil trenge olje og gass, også i et 2-gradersscenario. Bare det å kompensere for fallende produksjon fra eksisterende felt er en stor utfordring som bl.a. vil kreve teknologiutvikling. Regjeringa vil fortsatt forvalte petroleumsressursene slik at Norge opprettholder sin rolle som en langsiktig og forutsigbar leverandør av energi – slik bidrar vi til Europas energisikkerhet. Samtidig er vi helt avhengig av å lykkes i utvikling og bruk av teknologi som reduserer klimagassutslippene nasjonalt og globalt. Verden trenger nye teknologigjennombrudd. Vi har derfor en jobb å gjøre når det gjelder å finne fram til gode og miljøvennlige løsninger. Siden forrige budsjettdebatt har jeg hatt gleden av å være med på viktige og interessante hendelser i Norge i så måte. Jeg har lyst til å nevne tre banebrytende prosjekter i verdensklasse.

For det første: Byggestarten for teknologisenteret på Mongstad, der ulike teknologier for fangst av CO₂ skal bli satt på prøve.

For det andre: Åpningen av HighWind-mølla, som er verdens første fullskala flytende vindmølle.

For det tredje, som jeg hadde gleden av å være med på åpningen av på Hurum for svært kort tid siden: verdens første prototype på et fullskala saltkraftanlegg – en teknologi som kan ha et stort potensial på verdensbasis, med norske Statkraft i førersetet.

Årets budsjett er offensivt når det gjelder nettopp teknologiutvikling. Regjeringen har prioritert forskning og utvikling innenfor fornybar energi, innenfor energieffektivisering og innenfor karbonfangst og -lagring. Vi har prioritert det betydelig i år, som vi har gjort de foregående årene. I 2010-budsjettet foreslås en økning på totalt 300 mill. kr. Det er i tråd med klimaforliket. Bare over Olje- og energidepartementets budsjett er bevilgningene til forskning innenfor disse områdene kommet opp i om lag 500 mill. kr. Det er en tredobling av bevilgningene til formålet i forhold til 2006. Det er jeg svært fornøyd med.

Økt innsats innenfor forskning og teknologiutvikling hadde ikke vært mulig uten det brede engasjementet vi ser fra nærings- og forskningsmiljøer, som bl.a. tydeliggjøres gjennom arbeid med vår felles strategi for energiforskning, Energi21. Strategien legger grunnlaget for at økninga i bevilgningene raskt kan omgjøres til konkrete forskningsresultater og derav -prosjekter.

I 2010 legger vi også opp til en økning i petroleumsforskninga. Målet er at mer energieffektive teknologiløsninger kan bidra til lavere klimagassutslipp på norsk sokkel. Etableringa tidligere i år av åtte forskningssentre for miljøvennlig energi har vært en suksess. Det er en ordning som vi kan bygge videre på. Så innenfor teknologiforskning skjer det mye. Det er en nødvendig forutsetning for å lykkes i klimakampen.

Jeg er nå i gang med arbeidet med en ny stortingsmelding om petroleumspolitikken, slik Regjeringa varslet i regjeringsplattformen for perioden 2009–2013. Aktiviteten på norsk sokkel er i endring. Oljeproduksjonen faller, og gassproduksjonen begynner å nærme seg toppen. Over de siste par åra har kostnadsnivået på sokkelen eksplodert. Framtidas prosjekter på norsk sokkel er mange og små, heller enn store og få. Sammenholdt med kostnadsnivået er det utfordrende å få lønnsomhet i disse småfunnene. Det er også utfordringer knyttet til å sikre framtida til våre gamle felt.

Jeg har et sterkt ønske om å få med hele landet i arbeidet med denne meldinga. Jeg hadde derfor samråd med relevante aktører i Stavanger og Kristiansund i forrige uke og planlegger slike samråd over hele landet – fra Hammerfest i nord til Arendal i sør – i løpet av vinteren. Jeg håper å få gode innspill til det videre arbeidet, som altså skal ende opp med en behandling i denne salen.

Deler av leverandørindustrien står overfor en krevende situasjon på kort sikt. Det har vi med oss i arbeidet, men meldinga vil først og fremst fokusere på de langsiktige utfordringene petroleumsvirksomheten står overfor. Utgangspunktet mitt i utforminga av petroleumspolitikken er at vi skal ha en god forvaltning av nasjonalformuen og bred støtte til de lange linjene i petroleumspolitikken. Vi skal oppnå det gjennom balanserte og helhetlige løsninger og en tydelig og forutsigbar politikk.

I arbeidet med meldinga er det noen temaer jeg vil legge særlig vekt på: For det første å finne gjenværende ressurser i områder der vi ønsker petroleumsvirksomhet, for det andre å utvinne mer fra eksisterende felt og funn, for det tredje klimagassutslipp og energibruk i sektoren, og, som et fjerde punkt, sysselsettinga i næringa. Dette er ikke en uttømmende liste, men den gir et bilde av noen sentrale elementer, sett fra mitt ståsted.

Når det gjelder tidsplanen for dette arbeidet, er det slik at rammene for ikke-åpnede områder, bl.a. utenfor Lofoten og Vesterålen, kystsonen nord i Norskehavet og Barentshavet nord, vil bli behandlet i forbindelse med oppdateringa av forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet. Det vil være naturlig å se på framleggelsen av petroleumsmeldinga i sammenheng med denne oppdateringa. Arbeidet med sjølve meldinga antar jeg vil ta ca. et år.

Energibruken i samfunnet må bli mer effektiv. IEA peker på at halvparten av reduksjonen i klimagassutslippene må tas gjennom energieffektivisering. Dette følger vi opp. I vår bad jeg Jan Reinås lede arbeidet i Lavenergiutvalget. De fremmet sin anbefaling i juni, og jeg vil følge opp dette arbeidet videre.

I den nye regjeringsplattformen har vi sagt at vi skal lage en handlingsplan for energieffektivisering i bygg, men når det gjelder energieffektivisering, må vi jobbe bredere og legge til rette for gradvise innstramminger.

Den nye tekniske forskriften for bygg gjelder fra 1. august i høst. Den setter nye krav til bedre og mer miljøvennlig energibruk i bygg – i praksis mer isolasjon, tettere vinduer, mer bruk av fornybare energikilder. Samtidig har Regjeringa sendt et forslag til Nytek på høring, med ytterligere, strengere krav. I industrien er det kanskje aller mest å hente når det gjelder å spare antall kilowatt. Enova har brukt 0,5 milliarder kr på energieffektiviseringstiltak i industrien bare i år. Det er mer enn det som er brukt til enøk i industrien i alle andre år tidligere til sammen. Vi satser systematisk på energiomlegging. Den økte satsinga gjennom Enova har gitt gode resultater. Siden 2006 og fram til og med juli i år er det gitt tilskudd til prosjekter med et forventet energiresultat på om lag 7,5 TWh pr. år. Jeg vil spesielt peke på fjern- og nærvarmesatsinga. Vi har gått fra en situasjon hvor fjernvarme nærmest var en ikke-løsning i Norge, til at vi i dag har utbygd fjernvarmerør i 19 av landets 20 største byer. Enova har nå utløst investeringer på 6 milliarder kr i fjernvarmenett.

Jeg har også lyst til å nevne at vi har styrket NVEs kapasitet når det gjelder konsesjonsbehandling. Det er en nødvendighet for å få fornybarsatsinga ytterligere forsterket. Kapasiteten er nær fordoblet i 2009 sammenlignet med 2005.

Jeg har også lyst til å nevne at vi er i en situasjon når det gjelder konkret gjennomføring av prosjekter, hvor vi har bygd ut nær dobbelt så mye vind- og vannkraft som de andre nordiske landene i perioden 2006–2008. Så gjennom det som skjer gjennom konsesjonsbehandlinger, kommer det også konkrete resultater.

For å forsterke dette ytterligere ble vi i høst enig med Sverige om prinsippet for utvikling av et felles marked for elsertifikater, med oppstart fra 2012. Vi har, som Stortinget er kjent med, også kommet med en overgangsordning som skal sørge for framdrift i prosjektene fram til den datoen, og vi går inn og gir tilbakevirkende kraft for vannkraftverk med byggestart etter 1. januar 2004 og installert effekt inntil 1 MW.

Så er det også slik at nett er en forutsetning for fornybarsatsinga. Skal satsinga på fornybar energi lykkes, er det helt avgjørende å få kuttet produksjonen til nettet og få energien fram til forbrukerne. Det vil kreve betydelige investeringer i nett framover, både innenlands og mot utlandet. Og jeg er innstilt på at vi skal gjøre den jobben.

Så ser vi at det er miljøutfordringer knyttet til nettutvikling, og den diskusjonen vi nå bl.a. ser i forbindelse med Sima–Samnanger-overføringa, illustrerer nettopp hvilke konflikter som er knyttet til både utbygging av fornybar energi generelt og nett spesielt.

Så vil jeg i avslutninga av mitt innlegg bare henvise til det store arbeidet som nå skjer rundt CO₂. Det er mulig at vi i Norge nå ser på det som den naturligste ting i verden at vi i 2010 skal bruke 3,5 milliarder kr på CO₂-prosjekter. Det er naturlig på den måten at CO₂ er en del av løsninga, men det er definitivt et løft og en satsing som aldri før har vært gjort i dette landet for å få på plass en økologi som vil rense CO₂ fra fossile energikilder. Det trengs for å lykkes i klimakampen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Henning Skumsvoll (FrP) [12:31:27]: Vannkraft er den billigste og mest miljøvennlige fornybare energien vi har. Vil statsråden vurdere å gjennomgå de allerede vernede vassdrag for å se om mer vannkraft kan tas ut fra disse vassdragene?

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:31:47]: Det foreligger ingen planer om å gjøre det. Det vi nå ser, er at vi har et formidabelt potensial innenfor særlig småkraftutbygging. Det ligger mange saker til behandling i NVE, og NVE har også sjøl stipulert et potensial utover det som så langt er sendt inn av konsesjonssøknader, som er betydelig. Så de neste årene ser vi for oss en god og fornuftig utbygging av vannkraft i Norge – mye av det innenfor den nevnte småkraften, mye av det også innenfor opprustning og utvikling av eksisterende kraftverk – som i sum vil bidra til at vi skal øke vår produksjon av fornybar energi innenfor de rammene som gjelder for politikken på dette området.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:32:45]: Statsråden varsler en oljemelding, og den er fra Fremskrittspartiets side etterlengtet og hjertelig velkommen.

Nå har en også registrert opplysningen om at SV i dag har snudd når det gjelder TFO-ordningen, som de tidligere mente var udemokratisk. SV har åpnet for Goliat tidligere, og i innstillingen står det også at SV og en så å si samlet komité – minus Kristelig Folkeparti – ønsker å åpne for attraktive leteområder. Så det bør ikke være noe i Stortingets signaler som betyr at en ikke skal være offensiv også fra Regjeringens side.

Men for den offentlige debatt sin del vet man at Oljedirektoratet tidligere har framlagt ulike scenarioer for hvordan Olje-Norge vil bli under gitte forutsetninger. Denne scenariotenkningen har en fått masse ros for tidligere, også politisk, men nå, plutselig, får en ikke lenger lov til å framlegge den offentlig. Kan statsråden sørge for at ODs scenarioer igjen kan bli gjenstand for offentlig debatt, og ikke bare hemmeligholdt i Regjeringen?

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:33:47]: Til det siste spørsmålet: OD har sjøl fattet en beslutning med hensyn til denne scenariojobbinga og framlegginga av det. Hvis en skal bruke scenarioer i forbindelse med olje- og gasspolitikken framover, mener jeg det er viktig at en forholder seg til de mer faglige innganger knyttet til ressursspørsmål, knyttet til forvaltning, og i så fall begrenser seg noe når det gjelder mer politiske vurderinger opp mot f.eks. ulike klimaregimer.

Til innledningen av representanten Solvik-Olsens spørsmål vil jeg nok mene at når det gjelder den offentlige debatt om olje og gass og om energipolitikk for øvrig, tror jeg vi alle hadde vært tjent med at litt mer av debatten var fokusert på substans, sak og innhold, og litt mindre på en eller annen form for – jeg hadde nær sagt – kriminologi, knyttet til hvilke representanter og hvilke partier som har ulike synspunkter.

Siri A. Meling (H) [12:35:04]: Når en investerer innenfor energiområdet, enten en gjør det som privatperson eller som bedrift, gjør en det med tanke på langsiktighet. Det er ofte store og dyre investeringer, og det betyr at vi er helt avhengig av å ha en forutsigbarhet med hensyn til rammevilkår. Da er jeg litt inne på den saken vi har diskutert i Stortinget med hensyn til budsjett og biodieselavgift. Dette har skapt mye uforutsigbarhet for dem som ønsker å investere i miljøvennlig teknologi og i miljøvennlige løsninger. Høyre er opptatt av at vi skal ha en forutsigbarhet som gir trygghet for denne typen investeringer.

Mitt spørsmål til statsråden er hva statsråden vil gjøre for å gjenskape tillit til denne regjeringen med hensyn til å gjøre miljøvennlige investeringer fremover.

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:36:01]: Jeg er uenig i den problemstillinga som blir tatt opp. For det første er det ikke slik at det er uforutsigbarhet knyttet til det å investere innenfor biobransjen, som vil være et marked framover, når en vet at det kommer et innblandingskrav. Så rammen for det er på plass.

Når det gjelder miljøteknologi for øvrig, vil jeg – for å begynne i den ene enden – nevne at når Regjeringa foreslår og Stortinget i dag vedtar å bruke 3,5 milliarder kr innenfor miljøteknologi knyttet til fangst og lagring, kan jeg ikke skjønne hvilke signaler som skal sendes utover det, med tanke på at bransjen skal utvikle seg videre.

Når vi nå har inngått en avtale med Sverige om i en prosess fram mot 2012 å starte opp et grønt sertifikat-marked, er det et veldig godt signal; det er en tydelig ramme rundt satsinga innenfor fornybar energi. Det jeg med det sier, er at jeg mener at vi nå utvikler et rammeverk for energipolitikken i Norge som er tydelig og forutsigbart, og der bransjen vet hva den skal forholde seg til.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:37:31]: Vi skriver snart 2010. I denne sal har det vært stor enighet om vindkraft. Vi har det beste vindkraftkartet i Europa. Da Bondevik II-regjeringen gikk av i 2005, var vi nesten halvveis til det målet vi hadde satt på 3 TWh innen 2010. Nå skrinlegges dette vindkraftmålet av denne regjeringen i det budsjettet vi i dag behandler, og det er kanskje like greit når vi har klart å øke produksjonen med 0,4 TWh – altså 0,1 TWh pr. år siden 2005. Det er jo ikke så mye pr. år, og da tar jeg med den valgkampsatsingen som var på vindkraft sommeren 2009.

Ser statsråden at Regjeringens skrinlegging av vindkraftmålet på 3 TWh kommer som et resultat av den rød-grønne politikken nettopp når det gjelder vindkraft, på grunn av at vi har så gode ressurser som vi har?

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:38:31]: Jeg mener det er et problem for den politiske debatten at en til tider hopper over helt faktiske realiteter rundt saker. Det mener jeg representanten Hjemdal nå gjør seg til talsmann for.

I 2005 var kostnaden med å bygge ut vind i Norge 0,41 kr pr. kWt. I 2008 er den 1,5 kr pr. kWt. Hvis representanten Hjemdal mener at det ikke har noen betydning hvor mange TWh – hvor mange kWt – vi får bygd ut, er jeg helt uenig. Jeg mener det er en debatt som er veldig upresis når det gjelder virkemidler og resultater. Oppi dette har vi hatt en finanskrise som har bidratt til at investorene er forsiktige med hvor de bruker pengene sine, og de ønsker å sitte og avvente. Vi har satt av mer penger enn noen annen regjering, vi har gjort mer på dette området enn noen gang. Likevel ser vi at kostnadene har nesten firedoblet seg i løpet av noen få år. Det er klart det gir resultater. Jeg mener at det å gi inntrykk av at det ikke betyr noe, er helt feil.

Borghild Tenden (V) [12:39:42]: I forkant av klimatoppmøtet i København har det vært lagt vekt på Regjeringens internasjonale arbeid med CO₂-fangst og -lagring. Statsråden var også inne på det i sitt innlegg her i dag. Et av den rød-grønne regjeringens klareste løfter fra 2005 var fullskalarensing av gasskraftverk på Kårstø innen 2009. Gjennom de sakene som har blitt forelagt Stortinget om fremdriften for rensing av Kårstø, er det fremdeles uklart når og hvordan dette skal skje. Hvilke signaleffekter tror statsråden dette gir utad?

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:40:20]: I vinter vedtok vi å ta en større integrasjonsstudie, sette i gang et mer offensivt arbeid når det gjelder situasjonen på Kårstø. Signaleffekten hvis vi ikke hadde gjort det, kunne vært at vi hadde sittet med et gasskraftverk på Kårstø som ikke gikk, som ikke slapp ut CO₂, samtidig som vi da ville vært i gang med bygging av et renseanlegg i milliardklassen. Det er ikke god miljøpolitikk. Svaret mitt her blir litt av det samme som på det forrige spørsmålet: Vi er nødt til å forholde oss til realitetene rundt de prosjektene vi diskuterer. Vi kan heller ikke her komme bort fra at vi for noen få måneder siden satt med en helt uklar driftssituasjon når det gjelder Kårstø. Jeg er veldig overrasket hvis representanten Tenden mener at vi uansett skal bygge et renseanlegg på Kårstø, om det verket står stille eller om det går.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torstein Rudihagen (A) [12:41:43]: Det er leit at ein debatt om avgift på biodiesel har skugga over tidenes miljøsatsing i statsbudsjettet, ein samla miljøinnsats i budsjettet som aukar med 17 pst. til nær 38 milliardar kr. Det er ein stor auke i tiltak mot nedhogst av regnskog, investeringar i kollektivtiltak og jerbaneutbygging, fornybar energi, energieffektivisering og miljøteknologi, for å nemne det mest vesentlege.

Eg er einig i det som er sagt tidlegare i debatten i dag, at olje- og gassektoren òg i framtida vil vere svært viktig. Men han må gjerast meir miljøvenleg. Utsleppa må ned, utviklinga av teknologi for fangst og lagring av CO₂ på Kårstø og Mongstad er eit stort økonomisk og teknologisk lyft, men vi har ikkje råd til ikkje å satse for fullt på dette.

Vasskraft, annan fornybar kraft-produksjon og energieffektivisering blir enda viktigare framover. Derfor blir Fornybarfondet og Enova styrkte. Ein budsjettauke på 60 mill. kr til NVE som m.a. vil føre til ein betre kapasitet for konsesjonsbehandling er òg ei satsing på fornybar energi. Grøne sertifikat frå 2012 og ei overgangsordning fram til desse er på plass, vil òg vere store bidrag til den same utviklinga.

2010 er FNs internasjonale år for vern av mangfaldet i naturen. Å sikre naturmangfaldet er høgt prioritert i Miljøverndepartementet sitt budsjett for 2010. Nasjonalparkplanen blir i all hovudsak fullført i løpet av neste år. Når vi stadig vernar nye område, vil den enkelte kommune få lagt band på store delar av arealet sitt. Det er etter mitt syn avgjerande viktig at staten medverkar til at desse kommunane får utnytta det verdiskapingspotensialet som er i den unike naturen. Det er no etablert eit verdiskapingsprogram på naturmangfaldområdet i 2009, og i budsjettet for 2010 ligg det no ein samla innsats for verdiskaping knytt til naturvern på nær 26 mill. kr. Eg meiner at denne satsinga må haldast oppe i tida framover. Folk i bygdene har levd av og med fjell og natur i generasjon etter generasjon. Naturen har vore ein del av livsgrunnlaget og identiteten. Derfor ligg det djupt forankra at ein skal bruke, men ikkje forbruke, naturen. Derfor er det òg viktig at vi no får ein lokal forvaltingsmodell.

Komiteen har i budsjettinnstillinga klargjort at avgjerslesmyndigheita skal liggje hos det interkommunale styret som denne forvaltingsmodellen legg opp til. Samstundes skal den statlege forvaltaren som kjem, vere sekretær for styret, bidra med kompetanse, medrekna forskings- og erfaringsbasert kunnskap. Det har vore noko motstand mot at denne forvaltarstillinga skulle vere statleg, men med denne rolleavklaringa bør dette kunne bli ei svært god ordning. Det er òg viktig at desse forvaltarstillingane så langt råd er, blir plasserte i lokale kompetansesentra som nasjonalparksentra eller andre informasjonssenter som f.eks. villreinsentra.

Statens naturoppsyn får ein sterk auke i budsjettet. Oppsynet har store oppgåver når det gjeld å ta vare på dei nasjonale miljøverdiane og førebyggje kriminalitet. Men det er òg viktig at oppgåvene og rolla til dei lokale fjellstyra og tilsyna ikkje blir svekte. Det er ressurssløseri og ineffektivt om SNO og fjellstyra skal gjere dei same oppgåvene. Heilt sidan SNO vart oppretta i 1996, har det mange plassar vore stor irritasjon og til dels konflikt grunna at SNO og fjellstyra har trakka i dei same beda. No må det ryddast opp i dette, og den oppryddinga må fleire departement ta del i. Det må her vere ein føresetnad at fjelltilsyna skal ha ei sentral rolle og ei sikker finansiering framover.

Eg har for min del hatt møte med leiinga både i Fjellstyresambandet og i SNO, og eg opplever ein sterk vilje til å få til eit godt samarbeid framover. Det er oppgåver nok til alle, og eit godt samarbeid vil utnytte kompetansen betre og styrkje begge partar. Eg vil vise til at ein samla komité i innstillinga føreset at SNO og fjellstyret kjem fram til ei avtale som m.a. omfattar SNOs tenestekjøp av fjellstyret. Vidare seier komiteen at det er viktig at oppgåvene gjennom tenestekjøp er likast mogleg frå år til år, slik at fjellstyra kan byggje opp nødvendig kompetanse.

Etter mitt syn vil gode vilkår for fjellstyret vere klokt og rasjonelt og bidra til lokal respekt og ansvar for naturvern og naturforvalting.

Henning Skumsvoll (FrP) [12:46:54]: Fremskrittspartiet er opptatt av at vi har et differensiert næringsliv som har forutsigbare rammebetingelser i form av skatter og avgifter. En forutsetning for at norsk industri kan konkurrere med liknende utenlandske bedrifter, er at staten gir bedriftene de samme avgifter og skatter som blir pålagt industrien i de konkurrerende land. Tilgang på nødvendig energi til forutsigbare priser på langsiktige kontrakter er en forutsetning for at industrien skal utvikle seg. Ingen er villig til å investere i industrien dersom energitilgangen i et langsiktig perspektiv er usikker.

Norge er i den heldige situasjon at nesten 100 pst. av den elektriske energien kommer fra vannkraft. Med utbyggingen av vannkraft i hele Norge kom også industriutbyggingen. Den kraftintensive industrien har utviklet seg til å bli verdensledende. Mye av kraften har denne industrien bygget ut selv.

I de nærmeste ti årene blir mye av kraften gjenstand for hjemfall. Blir industrien pålagt skatter og klimaavgifter når nye energikontrakter skal inngås, kan det bety at industrien flytter til land med lavere avgifter på miljø og energi.

EU vedtok i 2008 en revisjon av kvotehandelsdirektivet for å hindre at landenes industri blir utsatt for karbonlekkasje. Karbonlekkasje medfører at industribedrifter i Norge flytter til land med lavere miljø- og energiavgifter.

Fremskrittspartiet gir Regjeringen ros for at ordningen med grønne sertifikater fra 2012 blir teknologinøytral. Det som ennå er uklart, er hvordan overgangsordningene til de grønne sertifikater vil bli utformet. Fremskrittspartiet er enig i at det er nødvendig med forskning på fornybar energi. Norsk industri har alle muligheter til å bli storleverandør av utstyr til både vind- og solenergiproduksjon. Det som imidlertid er svært viktig, er at vi utnytter de vannreserver som ennå finnes igjen i landet. Her finnes den billigste energien som kan omgjøres til elektrisitet. Innførte varige vern av flere vassdrag bør nå revurderes.

Fremskrittspartiet deler fullt ut komitéleder Erling Sandes syn på at småkraftproduksjon som bygges ut i vernede vassdrag, bør kunne økes fra 1 MW til 3 MW. Dessverre deler ikke Regjeringen Sandes syn på en slik økning. Grønne sertifikater vil nok medføre at det blir produsert mer elektrisk kraft. Problemet med kraftnettet eksisterer i dag og vil bli vesentlig forverret. Statnett har planer om utbygging og opprusting av hovednettet de neste ti årene på 40 milliarder kr. For å klare det har Statnett bedt om en statlig tilføring på 4 milliarder kr til egenkapitalen for å gjennomføre det store nettprogrammet. Dette er avslått av Regjeringen, samtidig som størstedelen av overskuddet fra både Statkraft og Statnett går direkte inn i statskassen.

LO-sjef Roar Flåthen sier i et oppslag i Energinyheter følgende:

«Vi må komme oss bort fra en situasjon hvor det er statsbudsjettet som bestemmer hva Statkraft har muligheter til å investere i.»

Det samme kan også sies om Statnett.

Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett foreslått at Regjeringen bes legge fram for Stortinget en sak om hvordan man skal bedre egenkapitalsituasjonen for nettopp Statnett. Uten en storsatsing på nett de kommende år vil det forbli store problemer med forsyningssituasjonen flere steder.

Regjeringen ser ikke ut til å ville utforme en helhetlig plan for norsk energipolitikk. Fremskrittspartiet ønsker en samlet plan som omfatter energi, miljø, industri og infrastruktur. En slik plan vil være nødvendig for å forme framtidens norske energi-, miljø- og industripolitikk. Regjeringens vegring når det gjelder utarbeidelse av en samlet plan har mange paralleller til Regjeringens vegring når det gjelder privatisering på flere samfunnsområder.

Bjørn Lødemel (H) [12:51:36]: Det har vore nokre spennande og lærerike månader i energi- og miljøkomiteen.

Noreg er og skal vere ei energistormakt, og våre enorme ressursar vil sikre ein høg levestandard i mange år framover. Noreg er størst på rein fornybar energi i Europa, og det forpliktar oss også til å ta eit stort ansvar i klimapolitikken.

Høgre ønskjer ein offensiv nettpolitikk som legg til rette for ei storsatsing på rein fornybar energi. Vi treng større kapasitet i nettet både innanlands og til Europa, og det må takast større omsyn til dei negative konsekvensane som luftleidningar har for miljø, viktige landskapsområde og folk sin livskvalitet.

Dersom Noreg skal vere ein stor eksportør av rein fornybar energi, treng vi eit nett som kan handtere dette, og det hastar med å kome i gang med planlegging og utbygging. Det forundrar meg at Regjeringa ikkje er langt meir offensiv på dette området.

Nettkapasitet er like viktig for å byggje ut rein fornybar energi som vegnettet er for å utvikle andre delar av samfunnslivet.

Høgre foreslår at det blir greia ut eit såkalla supernett i sjøkabel langs kysten for å kunne handtere vindkraft til havs, innanlands kraftoverføring langs kysten og kraftoverføring til utlandet. Vi må gjere eit val om vi skal «låse» straumen inne i Noreg, eller om vi skal forsyne Europa med rein fornybar energi. Vi har allereie i dag rikeleg med straum for innanlands behov.

Høgre vil knyte Noreg langt sterkare til Europa med kablar både til kontinentet og til Storbritannia. Det vil også opne opp for å kunne elektrifisere sokkelen til ein langt rimelegare pris enn det som har vore tenkt til no. Elektrifisering av sokkelen med norsk vasskraft er også ein spennande tanke i ein klimarekneskap. Eit større forbruk og fleire som kan dele på kostnadene, vil også få positive konsekvensar for straumprisen i Noreg.

Stor kapasitet mot Europa vil gje store inntekter for staten og eigarane av kraftproduksjonen og linjenettet. I dag får staten, fylkeskommunane og kommunane over 55 milliardar kr frå kraftproduksjonen. Det nye kabelsambandet til Nederland blir nedbetalt i løpet av tre–fire år, og med ei levetid på 50 år er dette eit godt bilete på at desse investeringane er svært lønsame, og at det hastar med å kome i gang med å byggje ut meir.

Noreg har også eit stort ansvar for å leggje til rette for at rein fornybar energi frå Noreg kan vere med på å gjere Europa i stand til å nå klimamåla.

Eit nytt supernett langs kysten, som ein ryggrad mellom produksjon til havs og produksjon innanlands, kan redusere behovet for dei største linjene inne i landet. Dersom ein kan bruke fjordane som tilkomst til eit slikt nett, vil det også kunne spare viktige landskapsområde og skjemmande utbygging.

Dersom Noreg blir knytt sterkare til Europa med kablar, kan det føre til auka straumprisar for kraftkrevjande industri og andre forbrukarar. Det må vi også vere opne på og ta med i ei samla vurdering.

Høgre ønskjer at det blir oppnemnt eit fagleg utval som skal gå gjennom dei ulike teknologiske løysingane som kan gje sikkerheit og meir skånsam kraftoverføring gjennom sårbare naturområde i framtida, herunder bruk av jord- og sjøkabel. Det vil bli stort behov for ny kabelteknologi som kan gje større kapasitet, sikrare overføringar og lågare kostnader. Dette gjeld både for jord- og sjøkabel.

Teknologibedriftene treng eit sterkt signal om at vi ønskjer ei utvikling på dette området. Ei slik marsjordre kan samanliknast med den enorme teknologiutviklinga vi har sett i oljeindustrien dei siste tiåra, og norsk kompetanse kan bli eksportert på same måten som han blir i oljeindustrien. Høgre meiner vi må setje oss store mål om å vere i fremste rekkje i denne utviklinga.

Høgre med fleire føreslår at det blir utarbeidd retningslinjer for framføring av kablar i sentralnettet som opnar for auka bruk av jord- eller sjøkabel i konfliktområde, og der alternativ kabling kan redusere konfliktnivået og belastninga på miljøet.

Statnett og andre planlegg utbygging av linjenettet ut frå politiske retningslinjer, der ein i praksis seier nei til bruk av kabel for dei høgaste spenningane. Dette gjer at dei store negative konsekvensane som luftspenn har for miljø, viktige landskapsområde, nærføring til busetnad og folk sin livskvalitet, blir lite vektlagde når det skal planleggjast nye linjer.

Vi ser at dei nye 420 kV kraftlinjene som er planlagde i Hardanger og mellom Fardal og Ørskog, har svært store negative konsekvensar for Fjord-Noreg, som er kåra til verdas fremste reisemål og eit av UNESCO sine verdsarvsområde. Det ville vere tragisk om vi skulle få fleire hundre kilometer med gigantiske kraftgater gjennom fjordlandskapet på Vestlandet, noko som ville vere svært øydeleggjande for Noreg som reisemål, og for livskvaliteten til tusenvis av innbyggjarar.

Vi treng ein ny nettpolitikk, og det hastar. Høgre ber om at det blir sett fortgang i dette arbeidet og håpar at regjeringspartia også ser nytten av det.

Tor-Arne Strøm (A) [12:56:57]: Norge har enorme konkurransefortrinn innenfor energisektoren. Vi er rike på naturressurser, og vi er dyktige til å forvalte ressursene slik at det kan skapes arbeidsplasser og velferd gjennom dem. Det har vi bevist med olje og gass i over 40 år. Nå står vi i startgropen hva gjelder fornybar energi.

Klimakrisen og finanskrisen har begge satt sitt preg på verden og Norge de siste årene – og de siste dagene. Det handler om å redusere CO₂-utslipp og trygge økonomi og arbeidsplasser. Med satsing innenfor fornybar energi avhjelper vi begge disse målsettingene. Verden kommer til å trenge både olje og gass i mange tiår framover. Samtidig står en ny industri innenfor energisektoren og banker hardere og hardere på døren. Når det gjelder ny fornybar energi, har vi kommet et godt stykke på vei her hjemme. Det blir grønne sertifikater i 2012. Forpliktelser i EUs fornybardirektiv vil bli en annen pådriver, ikke minst i forhold til formuleringene i Soria Moria.

Vi trenger alle arbeidsplassene som kan skapes innen energisektoren. Vi trenger industriell utvikling. Dette kan vi best få til ved å se helheten i denne sektoren og få til en samhandling mellom de forskjellige aktørene på tvers av bransjer. Vi må sette oss sammen for å sørge for størst mulige ringvirkninger innen energisektoren. Når vi snakker om ny fornybar energi, er det landbasert vindkraft som er kommet lengst. Vindkraft er ypperlig å kombinere med vannkraft – en industri vi har skapt store verdier gjennom, i over 100 år. Med vindkraft og vannkraft på land kan vi også gjøre oljeaktiviteten langs kysten vår mer bærekraftig gjennom elektrifisering, ikke minst i Norskehavet og Barentshavet, hvor det er ny aktivitet. Og et annet viktig poeng: Ved å se disse områdene for energiutvinning samlet og få aktørene til å samhandle har vi større sjanse til å øke ringvirkningene utover det den enkelte industrien skaper for seg selv. Denne samhandlingen bør også inkludere synliggjøring av muligheter for infrastruktur som leverandørindustrien på land har behov for, ikke minst i forhold til – som det er sagt her tidligere – nettkapasiteten.

Det er ikke snakk om enten olje og gass eller ny fornybar energi. Det er snakk om både–og. Som nevnt trenger vi arbeidsplasser. Vi må styrke de naturbaserte og teknologiske konkurransefortrinnene vi har i petroleumssektoren, og samtidig bygge nye innenfor fornybar energi.

Det som også er veldig viktig, er arbeidet med faglig saksbehandling for nye energiprosjekter. Det har de senere årene vært en stadig økende mengde av søknader vedrørende disse prosjektene knyttet til utbygging av fornybar energi. Blant annet av den grunn har NVE blitt tilført økte midler de senere årene. Saksbehandlingstiden er fremdeles for lang. Den må ned. La oss bruke ressursene våre på en forsvarlig måte. En skal både ha noe å leve for og noe å leve av.

Så til slutt: De grå utsiktene for norsk industri akkurat nå er også et varsel om hvordan framtiden ser ut. Hvis den norske oljevirksomheten går mot slutten, er det også betydelige ringvirkninger i forhold til denne industrien. Prisen for å holde havområdene stengt er mindre arbeid for norske bedrifter. Denne problemstillingen bør være åpenbar i debatten om oljevirksomheten i Nord-Norge.

Det er ikke gratis å stenge havområdene for petroleumsvirksomhet. Om gevinsten ved å åpne områdene står i forhold til risikoen, er en debatt som må tas ut fra faglige utredninger og ikke minst ut fra den forvaltningsplanen som vi står framfor. La ikke følelsene løpe av gårde med oss i en slik debatt. La oss bruke kunnskapene, så vi kan gjøre dette på en forsvarlig måte. La oss få en skikkelig gjennomgang, slik at vi gjør de riktige tingene, og slik at vi kanskje fortsatt kan ha en sameksistens mellom fisk og olje.

Eva Kristin Hansen (A) [13:01:33]: På starten av 1990-tallet var diskusjonen om bærekraftig utvikling det som preget miljødebatten, med bl.a. Gro Harlem Brundtland i spissen. Vi snakket om å ha en utvikling som jorden kunne tåle, hvor man så forbruk i den rike delen av verden, velstandsutvikling i den fattige delen av verden og bekjempelse av fattigdom i sammenheng med miljøproblemene. Jeg mener at erkjennelsen av hvor tett miljø- og fattigdomsproblemet faktisk henger sammen, er enda viktigere nå enn tidligere. Derfor mener jeg at selv om debatten her i dag åpenbart mest har et nasjonalt fokus, så er det riktig å løfte blikket litt.

På onsdag skal utenriks- og forsvarskomiteens budsjett diskuteres, og det henger nært sammen med det vi diskuterer i dag, fordi nasjonal og internasjonal politikk henger sammen. Vi har kunnskap om og vet hvor dramatiske konsekvenser klimaendringene får for den fattige delen av verden. Vi vet hvor avgjørende det er at den rike delen av verden legger om sin energiproduksjon og satser på utvikling av ny teknologi. Vi vet hvor avgjørende det er at vi bekjemper fattigdom for å sette land i stand til å få en utvikling som ikke bidrar til ytterligere forverring av verdens miljøproblemer. For det er et faktum at det er de fattigste som rammes hardest ved bl.a. klimaendringene. Hvis ikke vi får bremset opp den globale temperaturøkningen, vet vi hvordan det vil påvirke tilgangen til bl.a. rent vann og til mat, og vi vet hvordan stormer, ustabilt vær og havstigning vil ramme store deler av verden. Og vi vil få store utfordringer med å håndtere klimaflyktninger i årene som kommer.

Det å diskutere fattigdom og miljø i sammenheng er utfordrende for oss som er fra den rike delen av verden, fordi vi har en rekke moralske dilemma. Vi har bygd opp vår velstand med et stort uttak av naturressursene, og vi har et stadig økende forbruk, med tilhørende forurensning og utslipp av klimagasser. Spørsmålet vi da bør stille oss, er: Kan vi nekte andre deler av verden å ha den samme utviklingen som vi har hatt? Kan vi si til de fattigste i verden at de ikke skal kunne kjøre bil, ikke skal kunne øke forbruket sitt, ikke bruke naturressursene sine og oppnå den samme velstanden som vi har? Vi kan ikke si det, men vi kan heller ikke tåle at de gjør alle de feilene som vi har gjort, for det vil ikke kloden vår tåle.

Når i-landene, som utgjør under 20 pst. av verdens befolkning, står for nesten 40 pst. av verdens klimagassutslipp, sier det seg selv at vi har en utfordring i vår del av verden, ikke minst her i Norge. Vi må ha en fornuftig forvaltning av våre naturressurser i forhold til den energi- og miljøpolitikk vi fører nasjonalt. Vi er et olje- og gassproduserende land med det store ansvaret det innebærer. Vi må satse mer på fornybar energi og miljøvennlige transportløsninger. Vi må redusere klimagassutslippene våre nasjonalt, samtidig som vi bidrar til å begrense utslippene i de fattigste landene gjennom bl.a. utvikling av teknologi og overføring av den.

Derfor er det også viktig at land som Norge bruker penger på bistand, selv om det er uenighet i denne salen om det. Og det er det samme partiet som er mest skeptisk til klimaendringene, som er mest imot å bruke penger på bistand, og som mener det er riktig å kutte halvparten av bevilgningene til NORAD, 60 pst. av regionbevilgningene til Afrika og nesten halvparten av bevilgningene til satsing på miljø og bærekraftig utvikling. Partiet heter for ordens skyld Fremskrittspartiet.

Jeg mener det er riktig å bruke penger på bistand direkte til klimatiltak som redusert avskoging og klimatilpasning, ikke på bekostning av, men i tillegg til bistand knyttet til helse, utdanning og demokratiutvikling. Det handler også om å gjøre land i stand til å styre sin egen utvikling, bl.a. til å håndtere miljøproblemene.

Ting henger sammen. Det vi gjør i Norge, og det vi gjør internasjonalt, betyr noe. Det er også derfor jeg hadde lyst til at vi skulle løfte blikket litt her i dag, og jeg inviterer alle i energi- og miljøkomiteen til også å delta i debatten som utenriks- og forsvarskomiteen skal ha på onsdag.

Dag Ole Teigen (A) [13:05:56]: Det føles veldig passende at energi- og miljøkomiteens budsjettinnstilling debatteres samtidig som klimatoppmøtet i København begynner.

Norsk klimapolitikk har ambisiøse målsettinger for utslippsreduksjon. Internasjonalt er det nok i første rekke tiltakene mot avskoging i utviklingsland og arbeidet for CO₂-rensing på Mongstad som følges med særlig interesse.

Som medlem av finanskomiteen er jeg også opptatt av arbeidet for å innrette skatte- og avgiftspolitikken på en slik måte at den stimulerer til miljøvennlighet. I Arbeiderpartiets partiprogram heter det:

«Hensiktsmessig bruk av skatter og avgifter kan gi betydelige positive klimamessige gevinster. Arbeiderpartiet vil søke skatte- og avgiftsmessige virkemidler som kan bidra på en mest mulig kostnadseffektiv måte til miljøvennlig økonomisk utvikling.»

Vi vet at økonomiske incentiver virker. Derfor er det gunstig å innrette systemene slik at en betaler for utslipp, for på den måten å ta opp i seg de eksterne kostnadene det har for samfunnet.

Det som er gunstig for meg, kan være ugunstig for samfunnet som helhet. Derfor bør miljøutslipp prises. Noen ganger kan det også være hensiktsmessig å foreslå avgiftsreduksjoner for lave utslipp, slik vi gjør med engangsavgiften for registrering av bil, slik at en stimulerer til omlegging fra høye til lave utslipp.

I 2010-budsjettet foreslås det en CO₂-avgift på bruk av gass til oppvarming, som har til hensikt å sikre at gass ikke konkurrerer ut mer miljøvennlige alternativer. Mye har vært sagt og skrevet om utfasingen av avgiftsfritak for biodiesel på autodieselavgiften.

Jeg skal ikke bidra til at det blir flere runder på det nå, bare si at de overordnede prinsippene, som jeg tror et stort flertall her er enige i, må være at forurenser skal betale, og at skatte- og avgiftssystemet må tilpasses slik at det gir mest mulig hensiktsmessige incentiv til å fremme gode løsninger for miljøet og med tanke på utslippsreduksjoner.

Så kan man helt sikkert mene ulike ting om hvordan de prinsippene skal gjøres om til praktisk politikk i hver enkelt konkret sak. Men et utgangspunkt i dette tilfellet var bl.a. at fritaket bidro til at avgiften samlet sett ble redusert og dermed gav feil miljøincentiver.

I 2010-budsjettet fortsetter omleggingen av bilavgiftene i en mer miljøvennlig retning. Effektkomponenten i engangsavgiften reduseres for å gi rom for økning av CO₂-komponenten. På den måten blir det lavere engangsavgift for miljøvennlige biler og høyere avgift for biler med høyere utslipp. Det økonomiske incentivet for å velge biler med lave CO₂-utslipp forsterkes og vil stimulere til mer miljøvennlig bilpark.

De siste årene har det vært en klar reduksjon i utslippene fra nye biler, og det ser ut som om CO₂-komponenten kan være forklaringen på mye av utslippsreduksjonene. Flere biler har fått redusert engangsavgiften med så mye som 40 000–50 000 kr. For åtte år siden var de gjennomsnittlige CO₂-utslippene fra nye personbiler litt over 180 gram pr. kilometer, og fem år senere var det nesten like høyt. Til sammenligning har utslippene falt fra 177 til 152 g/km bare fra CO₂-utslipp ble innført som en hovedkomponent i avgiften i 2007 og fram til i år. Regjeringens målsetting er at gjennomsnittlig CO₂-utslipp for nye biler skal være 120 g/km i 2012.

Til slutt to ting som er omtalt i finansinnstillingen, og som jeg vil nevne i denne sammenheng:

For det første er ny miljøvennlig teknologi et avgjørende bidrag for å oppnå klimapolitiske målsettinger. For 2010 ble det foreslått 100 mill. kr gjennom Innovasjon Norge til denne nye satsingen, som ikke har vært inne på statsbudsjettet før. Gjennom stortingsbehandlingen ble rammen økt med ytterligere 40 mill. kr.

For det andre har vi manglet markedet for avfallsforbrenning. Avfallsforbrenningsavgiften har flere positive miljømessige effekter. Samtidig er bransjen bekymret for at avgiftsforskjeller mellom Norge og Sverige kan få konsekvenser for norsk fjernvarmeutbygging og føre til økt transport ved at norsk søppel kjøres til svenske anlegg. Fram til revidert budsjett er det bedt om en gjennomgang av miljøkonsekvensene for å finne ut mer om hva som er de beste løsningene.

Tove-Lise Torve (A) [13:10:29]: Møre og Romsdal har i flere år vært et underskuddsområde på elektrisk kraft. Det er vi fortsatt. Dette medfører store utfordringer, spesielt for vår kraftforedlende industri. Underdekningen gir i perioder både høyere strømpris og høyere overføringskostnader til industrien i vårt fylke.

Hydro Aluminium Sunndal stengte i vår ned produksjonen i det eldste produksjonsanlegget, Su3, pga. markedssituasjonen for aluminium. Markedet har nå tatt seg opp igjen, og Hydro vurderer fortløpende mulighetene for oppstart av Su3. Men dessverre har rammevilkårene for aluminiumsindustrien i Norge blitt dårligere.

Statnett har varslet økte nettariffer grunnet store investeringer, blant annet overføringskabler til kontinentet, NorNed-kabelen. Norsk industri og norske forbrukere av sentralnettet må altså finansiere Statnetts tilrettelegging av eksport av strøm til utlandet. Det er rimelig at industrien bidrar til finansiering av linjer til områder med underdekning i Norge, som Møre og Romsdal, men det oppleves urimelig at vår industri skal finansiere eksporten av energi til utlandet. Dette oppleves som et paradoks når Møre og Romsdal er et underskuddsområde for elektrisk kraft.

Aluminiumsindustrien i Norge forsynes med ren vannkraft. Det er vanskelig å akseptere at industrien skal betale CO₂-avgift på vår rene og fornybare vannkraft. Dette medfører en betydelig økning i energikostnadene, som igjen påvirker aluminiumsindustriens rammevilkår. Jeg mener at Regjeringen må arbeide for at norsk industri skal få kompensasjon for CO₂-avgiften.

Disse varslede endringene i rammevilkårene gjør situasjonen vanskeligere for oppstart av Su3 på Sunndalsøra. Det vanskeliggjør også videre satsing på aluminiumsindustrien i Norge. På lengre sikt kan rammevilkårene medføre at aluminiumsindustrien flagger ut til deler av verden der energikilden er urenset gasskraft eller kullkraft. Her kan vi nevne f.eks. Hydros etablering i Qatar, der de går på urenset gasskraft.

I tillegg til tap av verdiskaping, viktige arbeidsplasser og kompetanse vil også det globale miljøet tape på utflagging av aluminiumsindustrien, da det totale klimautslippet vil øke betraktelig.

En slik utvikling med økte klimautslipp er stikk i strid med det Regjeringen og det rød-grønne flertallet på Stortinget ønsker. Derfor forventer jeg at Regjeringen setter i gang tiltak for å unngå at aluminiumsindustrien flagger ut av Norge.

Eirin Kristin Sund (A) [13:13:26]: Dette er en budsjettdebatt, og budsjettdebatter er jo slik som budsjettdebattene skal være. Men dette er en budsjettdebatt som er enda mer enn en vanlig budsjettdebatt, for det er jo slik at de pengene vi legger på bordet på de ulike områdene i dag, som skal gjelde for det neste året, er viktige i forhold til hvordan vi skal møte de klimautfordringene som står framfor oss. Norge er et lite land, og om vi er store i mange andre sammenhenger, så blir det litt merkelig for meg å høre flere representanter her. Jeg skjønner politikkens vesen – det er posisjon og opposisjon – men nå skal verdens ledere sitte nede i København der de skal prøve å få de store landene til å bli med på en avtale, der de skal snakke om å få på bordet hvem det er som skal betale, når avtalen er kommet på plass, og hvordan vi skal innfri de målene som en hel verden har satt, til 2020. Det er gedigent – det er stort. Regjeringen har sagt at vi skal forplikte oss, og statsrådene – begge to – har i dag bekreftet at vi skal ikke bare forplikte oss, vi skal også levere, når avtalen er i havn, og forhåpentligvis om en kort stund også er i havn i forhold til en juridisk bindende avtale. Jeg sier ikke at debatten her blir liten, men det blir likevel en merkelig debatt.

Jeg stiller meg undrende til Kristelig Folkeparti, som jeg oppfatter at veldig ofte har stått sammen med de rød-grønne og også sentrumspartiene for å finne de gode løsningene for bl.a. klimaspørsmålet, og hvis man tar for seg programmene både til Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, er det veldig mye som er likt, og hvis man ser på budsjettinnstillingene, er det veldig mye som er likt. Da skjønner ikke jeg helt at Arbeiderpartiet blir definert som en klimaversting. Jeg skjønner politikkens vesen, at det er viktig å vise at Arbeiderpartiet på et eller annet slags vis ødelegger for SV eller for Senterpartiet, men det er så mye som forener oss, og da tenker jeg at det blir viktig at de partiene i sentrum og blant de rød-grønne som har sagt noe om hvor de står nå, og hvor de skal, klarer å finne løsningene på dette sammen etterpå.

Erling Sande hadde et spørsmål til representanten Ketil Solvik-Olsen knyttet til klimapanelet. Representanten Ketil Solvik-Olsen svarte ikke på spørsmålet. Det spørsmålet handlet altså ikke om hva representanten Ketil Solvik-Olsen mener om Regjeringens politikk, men om hva Fremskrittspartiet tror på. Tror de at klimakonklusjonene til FNs klimapanel skal være retningsgivende for politikkutformingen på dette området? Og hva mener egentlig Fremskrittspartiet skal være grunnlaget for de beslutningene som skal tas her i Stortinget? Tror ikke engang Fremskrittspartiet på 2-gradersmålet? Ser ikke Fremskrittspartiet at det er en kjempestor fattigdomsutfordring i verden? Og hva er da Fremskrittspartiets oppskrift på å nå disse målene?

Even Westerveld (KrF) [13:16:45]: Jeg registrerer at representanten Sund er opptatt av Kristelig Folkepartis politikk, og hva vi er enige med Regjeringen om. Det er hyggelig, men jeg skal bruke min debut her på talerstolen til å snakke om noe vi ikke er så enige om, nemlig oljeaktivitet utenfor Jan Mayen.

Stortinget behandlet forvaltningsplanen for Norskehavet våren 2009, og i den tar Regjeringen de første skrittene mot petroleumsaktivitet utenfor Jan Mayen. Jeg registrerte også at representanten Serigstad Valen signaliserte enighet med Kristelig Folkeparti i vår sterke skepsis mot denne prosessen. Det legges til alt overmål opp til at man skal lete etter olje og ha aktivitet så nær som 30 km fra kysten utenfor Jan Mayen, mens man utenfor Finnmark har en grense på 50 km. Det er grunn til å spørre hva som er forskjellen på Finnmarkskysten og kysten utenfor Jan Mayen i så henseende. Er det bare at det bor velgere langs Finnmarkskysten? Vi i Kristelig Folkeparti mener at det burde være en grense på 120 km, fordi vi vet at oljeutslipp er den største risikoen ved petroleumsvirksomhet, og derfor bør man ha tilstrekkelig responstid ved et eventuelt utslipp.

Kristelig Folkeparti er også av den oppfatning at vi i det hele tatt ikke bør åpne for en slik leteprosess utenfor Jan Mayen, av respekt for naturen og av respekt for føre var-prinsippet. Kristelig Folkeparti har derfor i dag et forslag som ligger utdelt, hvor vi foreslår å innstille den planlagte åpningsprosessen som Regjeringen har lagt opp til.

Erling Sande (Sp) [13:18:39]: Eg tek ordet for å kommentere eit par ting som har kome fram i debatten. Eg tenkte eg skulle starte med ein visitt til Kristeleg Folkeparti – ikkje til førre talar, men til representanten Hjemdal, som frå Stortingets talarstol oppsummerer dei siste fire åra med at det har vore «pause innen fornybar energi», og at ingen ting har skjedd.

Det er lov å vere utolmodig. Det er òg Senterpartiet på dette området, men det gjev ikkje nokon rett til å vri på sanninga. Det hadde tent Kristeleg Folkeparti til ære å vere noko meir ærleg i høve til det som har skjedd på området fornybarpolitikken. Tala talar, som det heiter, og i perioden 2006–2008 kom det altså i drift 3 TWh ny fornybar energi – vesentleg meir enn det som kom dei tre føregåande åra, under Bondevik II-regjeringa. Det var sakshandsama prosjekt tilsvarande 1,5 TWh, som også er meir enn det som Bondevik II-regjeringa fekk til på like lang tid.

Så til Framstegspartiet. Representanten Solvik-Olsen svara ikkje på spørsmålet i replikkordvekslinga. Éin ting er å seie at ein tek FN sitt klimapanel sine rapportar på alvor, og det er jo eit stort steg, synest eg, sett med Framstegspartiets auge. Men eg skal gje representanten frå Framstegspartiet ein sjanse til å gå eit steg vidare: Heilt uavhengig av Regjeringa sine prioriteringar, meiner Framstegspartiet at klimapanelet sine anbefalingar knytte til CO₂-kutt for å nå 2-gradarsmålet skal vere grunnleggjande for norsk politikk, eller skal det ikkje vere det? Det er et heilt essensielt spørsmål, som eg gjerne skulle hatt svar på.

Så eit lite tilleggsspørsmål om nett. Det har frå representanten Solvik-Olsen fleire gonger vore hevda, og no òg frå denne talarstol, at Statnett ikkje har fått nokon nye signal når det gjeld nett, inkludert at Statnett ikkje er kjent med dei nye retningslinene som var lagde fram av Regjeringa, og også presentert for denne salen. Det er i så fall oppsiktsvekkjande. Og sidan det er blitt sagt frå denne talarstolen, føler eg òg behov for å spørje – sidan eg sjølv ikkje er kjend med desse signala – kor kjem desse signala frå? Altså: Kva for uttalar er det som har kome, i offentlegheita eller i offisielle papir, slik at vi på Stortinget skulle ha ein sjanse til å bli kjende med det?

Til slutt spør representanten Grimstad i Framstegspartiet om eg og Senterpartiet framleis har mål om tak på 3 MW ved utbygging i verna vassdrag. Vi meiner faktisk at det er verknaden av verneformålet som må vere avgjerande i forhold til utbygging, og at det er feil å setje ei slik grense på 1 MW. Vi vil fortsetje å kjempe for vårt syn i storting og i regjering når det gjeld det.

Statsråd Erik Solheim [13:22:03]: Jeg vil helt på slutten av debatten bringe den tilbake til det den egentlig handler om, nemlig Miljøverndepartementets og Olje- og energidepartementets budsjett for 2010. Hvis man ser på budsjettene, ser man at Kristelig Folkeparti i bunn og grunn er så enig med Regjeringen som det går an å få blitt og samtidig ikke være medlem av Regjeringen – litt opp her, og litt ned der – men i all hovedsak er Kristelig Folkeparti 99,9 pst. enig med Regjeringen hvis man ser på budsjettet. Det borger for et godt samarbeid framover.

Fremskrittspartiet er et klart opposisjonsparti. Det har det alltid vært i miljøpolitikken. Men det jeg undrer meg mest over, er Høyres budsjett. Jeg vil særlig gjøre Stortinget oppmerksom på Høyres forslag der, som ikke har vært framme i debatten til nå, om å kutte 70 mill. kr i budsjettet til Direktoratet for naturforvaltning i Trondheim. Det er å kutte mer enn halvparten av budsjettet til Direktoratet for naturforvaltning i nettopp det året som vi nå går inn i, som altså er naturmangfoldets år. Det viktigste direktoratet, det viktigste offentlige redskapet i naturmangfoldet, skal altså kuttes slik at det mer enn halveres i det kommende året. Direktoratet for naturforvaltning er også viktig når det gjelder villaksen, som Høyre var inne på tidligere i debatten, og det er selvfølgelig viktig for iverksettelsen av det rovdyrforliket som Høyre har vært med på. Kort sagt: På de aller fleste av naturområdene er Direktoratet for naturforvaltning helt avgjørende. Så jeg undrer meg over hva slags miljøpolitiske signaler som ligger her. Men det har jo også et sosialt, økonomisk og ansettelsesmessig forhold. Hvis man skal kutte mer enn halvparten av budsjettet med budsjettvirkning for 2010, skjønner alle at det ikke er noen annen måte å gjøre det på enn å sparke halvparten av de ansatte – og gjøre det umiddelbart. Hvordan i all verden skal man ellers få til en budsjettvirkning for 2010 som er på mer enn halvparten av budsjettet?

Det er mulig at dette bare er ment som et demonstrasjonsforslag, som ikke kan settes ut i livet i virkelighetens verden. Men hvis Høyre mener å fremme budsjettet for virkeligheten, må jeg få lov til å spørre om hva dette er. Jeg vil også spørre Høyres representanter for Sør-Trøndelag om å forklare dette. Man har ingen mulighet til å opprettholde et separat direktorat for naturforvaltning i Trondheim hvis mer enn halvparten av de ansatte skal sparkes. Så dette er en merkelig miljøpolitikk og en aldeles merkelig politikk overfor de ansatte, som jo har arbeidstakerrettigheter i det norske samfunnet som burde være vel kjent.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:24:40]: Det er alltid kjekt å høyre på debattar der Kristeleg Folkeparti blir rost for gode forslag og for ein god politikk. Det som då blir litt skuffande, er å sjå at alle dei gode forslaga blir stemde ned gong på gong. Dersom regjeringspartia, med SV i spissen, synest at det verkeleg er så gode forslag, vil eg oppmode representantane til å stemme for dei gode forslaga frå Kristeleg Folkeparti. På den måten kan miljøpolitikken bli betre.

Representanten Sund kom i stad med eit angrep på Kristeleg Folkeparti for måten me legg fram forslag på, også i denne budsjettdebatten. Eg må seie at det som er litt skuffande, når eg oppfattar det som om det i Stortinget er ganske stor einigheit om å kjempe for ein meir radikal miljøpolitikk, er at eg opplever Arbeidarpartiet som ein bremsekloss for å få dette til. Derfor vil eg gå vidare med eit anna eksempel, som eg meiner er utruleg viktig. Når ein i dag står i starten av forhandlingane i København, synest eg det er flott å kunne ha eit perspektiv der Noreg går i front, der me kan vere eit føredøme, der me kan vise at me verkeleg tek utfordringane på alvor. Det er eit spesielt prosjekt i Canada, eit oljesandprosjekt, der Noreg representert ved Statoil går inn på eit oljesandfelt på 1 100 km². Det er eit prosjekt som er utruleg skadeleg for miljøet. Derfor ønskjer eg å nytte moglegheita til å utfordre regjeringspartia på at dette er ei sak ein kan seie nei til. Oljesandutvinning er den mest klimaintensive måten å utvinne olje på. CO₂-utsleppa er vesentleg høgare enn frå offshore oljeproduksjon på norsk sokkel. Statoils metode for utvinning av oljesand er basert på ein injeksjon av vassdamp som løyser opp bitumen frå sanden. Metoden føreset massiv bruk av naturgass til produksjon av vassdamp, som igjen fører med seg store CO₂-utslepp.

Kristeleg Folkeparti var sterkt imot at Noregs største energiselskap, Statoil, som har staten som den store majoritetsaksjonæren, skulle gå inn i dette prosjektet. Det gav Kristeleg Folkeparti klårt uttrykk for allereie i 2007, då investeringar for 12 milliardar kr blei kjende. Derfor har vi også lagt fram eit forslag der regjeringspartia får moglegheit til å kunne uttrykkje det mange av representantane, særleg frå Senterpartiet og SV, uttrykte i valkampen, nemleg den same skepsisen til eller motstanden mot oljesandprosjektet i Canada som det Kristeleg Folkeparti har. Me skal opptre og bruke midla våre slik at me er føredøme for andre. Når me skal inn i krevjande internasjonale forhandlingar, hadde eg håpt at Noreg kunne gå endå meir i front. Derfor er det viktig for meg at me følgjer opp dei store orda i handling her. Det er ei viktig miljøsak, og eg oppmodar representantane for regjeringspartia til å støtte opp.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:27:52]: Jeg har først lyst til å si takk til Eva Kristin Hansen, som kom inn og ikke bare var med på å løfte debatten, men også blikket vårt til dem i verden som allerede i dag har en mye større utfordring knyttet til fattigdom og klimaendringer.

Så en liten visitt til miljøvernministeren. Ja, Kristelig Folkeparti og Regjeringen er nok enige om mye. Vi ønsker litt mer skogvern. Vi ønsker å bruke litt mer penger på villaksen, få litt bedre bestandsmål i forhold til rovdyr og litt mer penger til friluftsliv. Men ellers er vi nok enige om mye.

Jeg har lyst til å utfordre statsråden angående to merknader som flertallet har. Det ene går på forholdet til frivillighet. Det står i en merknad at man ønsker å ta et «krafttak i folkehelsearbeidet med fokus på friluftsliv». Det er også fremmet et forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti om en egen stortingsmelding, men det er det ikke flertall for i salen pr. i dag. Men merknaden har flertallet bak seg. Hvordan vil statsråden følge opp denne merknaden? Det er en viktig merknad i forhold til forebyggende helsearbeid.

Så har jeg lyst til å henlede oppmerksomheten på en annen merknad om frivillige organisasjoner. Det er jo mange frivillige organisasjoner som får grunnstøtte gjennom Miljøverndepartementet. Der ber flertallet om at man skal ha en total gjennomgang av kriteriene for støtte. Når vil denne gjennomgangen bli gjort? Vil den bli forelagt Stortinget før budsjettet for 2011, slik at det er mulig for alle å vite hva man eventuelt har å forholde seg til for 2011 som driftsår?

Så til representanten Sund, som er opptatt av at vi må forene oss, og ikke skape avstand. Jeg tror ikke det har stått på Kristelig Folkeparti når det gjelder det å forene. Kristelig Folkeparti var vel, sammen med Venstre og Høyre, en av drivkreftene bak et klimaforlik. Vi drog Regjeringen i riktig retning. Men det er altså slik at vi kan jo ikke dra hverandre i riktig retning hvis vi ikke møtes. Nå har klimakameratene to ganger skriftlig – i brev – bedt om et møte for å rydde opp i noe som vi er uenige om. Vi får beskjed om at statsministeren og de parlamentariske lederne på regjeringssiden vil møtes i januar, etter København-møtet. Men det at vi skulle møtes etter København, var vi enige om i 2008, så dette er jo ingen nyhet. Men vi har fortsatt ikke fått et konkret svar på vår forespørsel i tilknytning til den konkrete saken som Stortinget diskuterte for noen uker tilbake.

Og til representanten Sande: At vi ikke klarte å oppnå en vindkraftmålsetting på 3 TWh med det beste vindkraftkartet i Europa, er for meg ikke noe annet bevis enn at det har vært en pause i fornybarproduksjonen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:31:14]: Det har kommet opp litt ulike argumenter og påstander i debatten. Jeg vil kommentere noen av dem.

Først til energiministeren, som kritiserer sine kritikere for at de ikke forholder seg til realitetene. Blant annet var det vel Kristelig Folkeparti som fikk gjennomgå for Kårstø, fordi det er meningsløst å bygge et renseanlegg for et gasskraftverk som ikke går. Det er jeg helt enig i. Derfor sa Fremskrittspartiet allerede i 2005–2006 at Kårstø-rensingen i sin daværende form burde legges på is, og et bedre prosjekt burde komme opp. Men det er ikke et forsvar for Regjeringens politikk. For Regjeringen har jo fram til det siste året sagt at Kårstø skal renses i 2009. Og skulle man faktisk kunne gjøre det, måtte man begynt å bygge dette i 2006, for det tar jo tre år å bygge. Dermed er det fullstendig mangel på realiteter når Regjeringen kritiserer sine kritikere, for Regjeringen har altså ikke noe forsvar når de selv ikke satte i gang prosjektet i 2006. Eller kunne Odd Roger Enoksen allerede da vite at gasskraftverket ville stå rolig i 2009? Det tviler jeg på at han kunne forutse.

Dette viser bare at Regjeringen ikke hadde noen mulighet til å innfri sitt løfte. Så kan en godt etterpå finne gode argumenter for hvorfor det var bra at det ikke skjedde likevel, men det er ikke på grunn av Regjeringens ønskede politikk, tvert imot, det er fordi Regjeringen hadde urealistiske forventninger.

Igjen kommer en da inn på problemet med at helheten, langsiktigheten og forutsigbarheten ikke er til stede i energipolitikken fra Regjeringens side. Av og til er de heldige, en del ting går på business as usual, men de lange linjene som faktisk hadde gjort at vi hadde fått utløst flere prosjekt enn det som nå har skjedd, har vi ikke hatt.

Det at vi har fått noen prosjekt, er det ingen tvil om. Men jeg blir litt overrasket over den listen som dras opp. For hvis man sier at det har blitt realisert så og så mye vind og vann i 2006–2008, er det rød-grønne prosjekt eller er det Bondevik-prosjekt som er realisert? Hvis man tar vekk Saudafallene, hvor mye er det da igjen? Poenget er at mange av de prosjektene som Regjeringen nå skryter av, er prosjekt som de selv ville stoppet med SV i regjering. Mye av dette brukte Stoltenberg i valgkampen, men der var det enda høyere tall. Det inkluderte jo bl.a. to gasskraftverk som denne regjeringen egentlig skulle sett ikke var der. Så dette blir jo veldig lite realitetsorientert og egentlig mest manipulasjon.

Så kom Eirin Sund nok engang med klimapjatt. Da henviser jeg bare til Dokument nr. 8:97 fra 2006–2007. Alle svarene står der. Les det, så skal ikke jeg bruke tid på talerstolen.

Til representanten Sande: Vi har sagt at vi legger føre var-prinsippet til grunn. Er det så vanskelig å forstå? Det betyr ikke at vi av den grunn lytter til FNs klimapanel og sier at de skal føre norsk klimapolitikk. Men vi har lagt fram våre tiltak. Jeg tror heller ikke Regjeringen kopierer FNs klimapanels anbefalinger ordrett. I så fall hadde det jo ikke vært vits i å ha f.eks. Klimakur-prosjektet.

Når det gjelder signal på nett: Tor Inge Akselsen, informasjonssjef i Statnett, sa i Aftenposten i 2007 at skal Regjeringen komme med nye pålegg til Statnett, må de få det i konkret vedtaks form, og det var ikke kommet. Da vi hadde høring om dette, sa han det samme. Det sa også Energibedriftenes landsforening. Det er ingen nye signaler fra Regjeringen i nettpolitikken.

Tove-Lise Torve (A) [13:34:39]: Jeg er, som mange andre her i salen, opptatt av tiltak som vil redusere klimautslippene. Det er jo slik at aluminium er et grønt metall som verden trenger og vil ha – heldigvis. For ved å bytte ut det tyngre stålet med lettmetallet aluminium i ulike transportfartøy som f.eks. biler, båter, tog eller fly vil disse fartøyene bruke mye mindre drivstoff, og CO₂-utslippet vil reduseres. Aluminiumet kan også resirkuleres nærmest uendelig. Derfor er det viktig for meg å få fram at i elektrolyseprosessen av aluminium produseres det 2 kg CO₂ pr. kg aluminium. Produseres aluminium på vannkraft, blir CO₂-utslippet fortsatt på 2 kg. Men med gasskraft stiger utslippet til 8 kg, og med kullkraft til hele 18 kg pr. produsert kg aluminium. Denne kunnskapen må innebære at det tas grep internasjonalt for å sikre at det grønne metallet må produseres på vannkraft eller annen fornybar energi.

Jeg har en sterk oppfordring til bilprodusentene som satser på miljøvennlige biler. De bør selvsagt satse på å bruke mest mulig aluminium i bilene sine fordi dette innebærer lavere drivstoffbruk. I tillegg bør de selvsagt kun benytte seg av aluminium produsert på vannkraft eller annen fornybar energi. Jeg mener at dette moralsk og etisk er det eneste korrekte med tanke på klimautfordringene.

Folk blir heldigvis mer og mer klimabevisste, og det medfører bl.a. økt etterspørsel etter miljøvennlige biler. Mange er villige til å betale litt mer for å bidra til reduserte klimautslipp. Jeg tror at mange er villige til å betale noen tusen mer for sin miljøvennlige bil dersom de vet at den er produsert på aluminium basert på vannkraft eller annen fornybar energi. Slike biler bør derfor etter mitt syn merkes som ekstra klimavennlige, og dermed også få reduserte avgifter utover det som finnes i dag. Kanskje kan det bli et tema i behandlingen av statsbudsjettet neste år.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:37:05]: Representanten Ropstad fra Kristelig Folkeparti følger opp Kristelig Folkepartis gjennomgangstone i denne debatten: De roser på den ene siden representanten Eva Kristin Hansen for å løfte nivået på debatten og løfte blikket, men insisterer selv på å holde seg til hakking på regjeringspartiene, som står Kristelig Folkeparti langt nærmere i miljøpolitikken enn Kristelig Folkepartis venner i Fremskrittspartiet og Høyre. Representanten Ropstad later som om han ikke vet hvordan parlamentarismen fungerer når han utfordrer SV til å stemme for ethvert godt forslag som kommer fra Kristelig Folkeparti. Det er en retorisk bumerang, all den tid SV har fått gjennomslag for langt mer av Kristelig Folkepartis miljøpolitikk enn det Kristelig Folkeparti noen gang selv har fått til i regjering.

Vi har fått til regnskogsatsing, rensing av utslippene – som Kristelig Folkeparti stod for for to perioder siden – og mål for utslippskutt, som bokstavelig talt er uendelig mange ganger bedre enn det Kristelig Folkeparti fikk til da de reiste til Kyoto og forhandlet norske utslipp opp. Dermed faller Kristelig Folkeparti sitt rasjonale sammen. En kan ikke, med ryggen rak, framstille det som om SV er offer for et klimafiendtlig Arbeiderparti, all den tid Arbeiderpartiet beviselig fører en bedre klimapolitikk enn Kristelig Folkeparti. Arbeiderpartiet renser faktisk Kristelig Folkepartis utslipp.

Derfor er det trist å høre på at Kristelig Folkeparti gjennomgående i denne debatten har valgt å snakke mer om SV, som kanskje er det partiet som står Kristelig Folkeparti nærmest i klimapolitikk, enn å snakke om dem som er framtidas ofre for klimaendringer. Sånn sett har Kristelig Folkeparti vist et ansikt i debatten som jeg var ukjent med, til jeg kom inn på Stortinget.

Presidenten: Presidenten må nok legge til grunn at kunnskap om parlamentarismen antas å være likelig fordelt i salen, men ellers er man velkommen til gode innlegg.

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:39:00]: Jeg skal komme med noen korte kommentarer til ting som har kommet opp i debatten.

Det første jeg vil kommentere, er det representanten Skumsvoll sa om at overgangsordninga med grønne sertifikater var uklar. Det er feil. Det er lagt fram et opplegg fra meg om det. Jeg redegjorde også kort for det i innlegget jeg holdt i stad. Jeg har også svart på det i brevs form til komiteen i Stortinget. Så det mener jeg er presist kommunisert – og presist i innhold.

Så tok representanten Lødemel opp forhold knyttet til kabling. Da jeg hørte det innlegget, ble jeg litt usikker på hvordan komiteen sjøl mener de vedtak og prosesser komiteen hadde i forrige periode, er å tolke. Realiteten er at vi i forrige periode hadde en egen sak om det som går på nett. Det var en behandling i komiteen, og det var en behandling i salen. Så nettpolitikken i Norge har nylig vært til behandling. Det er sagt at kabel skal vurderes ved ulike prosjekter. Det er også sagt at kabling er mest aktuelt når en kommer ned på de lavere spenningsnivåene. Grunnen til denne vurderinga er kompleksiteten når det gjelder kabling, kostnaden ved dette, og også implikasjonene knyttet til kabling i forhold til omgivelsene.

Så tar representanten Solvik-Olsen opp flere temaer. Hovedpoenget er vel knyttet til om prosjektene er blå-gule eller rød-grønne. Jeg må si at jeg er glad for fornybarprosjekter, uansett om de skyldes vedtak fattet av Bondevik II, Bondevik I eller den rød-grønne regjeringa. Men jeg vil nok si til opposisjonen at hvis det er sånn at de mener at de prosjektene som er gjennomført i forrige periode, skyldes en politikk gjennomført før 2005, så bør retorikken endres noe i forhold til den kritikken som kommer fra samme hold.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:41:33]: Grunnen til at eg teiknar meg igjen, er representanten Snorre Serigstad Valens innlegg.

Mitt perspektiv i debatten har ikkje vore å hakke på korkje Senterpartiet eller SV, sjølv om mi oppfatning har vore at dei kanskje har ønskt å gå litt lenger enn Arbeidarpartiet. Det kan vere at eg tek feil, men det er mitt inntrykk.

Grunnen til at eg vil minne Stortinget om nokre gode forslag som Kristeleg Folkeparti har, er at eg ønskjer å vere ein konstruktiv opposisjon, som kan vere med og bidra til at politikken blir trekt endå lenger – at me får ein endå betre miljøpolitikk. Og når me kjem med gode forslag, håper eg at regjeringspartia kan sjå på forslaga – vurdere dei, og så eventuelt støtte dei.

Det me har sett i denne budsjettbehandlinga, er at me – i alle fall etter Kristeleg Folkepartis syn – har hatt mange gode forslag, som er blitt stemde ned gong etter gong. Det synest eg er trist. Eg hadde håpt at me kunne bidra til – i fellesskap – å trekkje Noreg lenger.

Eg vil peike spesielt på eit representantforslag som ligg til behandling, som regjeringspartia kan sjå på. Det gjeld Statoils oljesandproduksjon i Canada. Eg oppfattar det sånn at gjennom det prosjektet bidreg Noreg, som majoritetseigar i Statoil, òg til å halde oppe ein produksjon som me ikkje ønskjer. Eg hadde håpt at me heller kunne gått ein veg der det blei mindre fossil energi, i staden for meir, sånn som me legg opp til.

Eg er stolt av mitt eige parti. Den dagen eg melde meg inn i Kristeleg Folkeparti, var rett etter at partiet hadde gått ut av regjering på ei miljøsak. Me veit at viss me ikkje tek ansvar for klimautsleppa våre, vil det ramme framtidige generasjonar, og det vil ramme verdas fattige hardast. Det er ein av dei viktigaste verdiane – og grunnane – til at eg engasjerer meg i dag. Når representanten Serigstad Valen går hardt til angrep på venene mine, vel eg å kalle dei som er einige med meg i ulike spørsmål, vener.

Eg har ikkje behov for å stå og forsvare Framstegspartiet, sjølv om eg har notert meg gode lyspunkt i denne debatten. Men det eg har behov for, er heller å forsvare Høgre, og for så vidt Venstre, som saman med Kristeleg Folkeparti var med og pressa klimaforhandlingane – då det blei klimaforlik – nokre hakk vidare. Det er eg stolt av. Eg skulle gjerne ønskt at me hadde fått til endå meir av dei gode forslaga som Kristeleg Folkeparti hadde, og som Kristeleg Folkeparti, Høgre og Venstre hadde saman. Men eg noterer meg at Høgre var ein progressiv partnar i dei forhandlingane, og eg oppfattar ikkje Arbeidarpartiet for å vere like progressive som det Høgre har vore.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Erik Solheim [13:44:35]: Jeg merker meg at ingen fra Høyre har kommet opp og forklart hvordan det skal være mulig mer enn å halvere budsjettposten for Direktoratet for naturforvaltning uten at det får drastiske konsekvenser for norsk miljøpolitikk, og ikke minst for naturmangfoldet, som er den store saken internasjonalt i 2010, og heller ikke hvordan det skal være mulig å gjøre det uten å bryte norsk lov, da man jo åpenbart må kvitte seg med ansatte i et tempo som – heldigvis – vanligvis ikke er mulig å gjøre i Norge. Dette er jo en reell uenighet. Dette er en grunnleggende, stor uenighet i miljøpolitikken mellom et bredt stortingsflertall, inkludert Fremskrittspartiet og Høyre. For Fremskrittspartiet foreslår å kutte 7 mill. kr på Direktoratet for naturforvaltning. Jeg er imot det forslaget også, men det er jo innenfor de smakssaker som det er mulig å diskutere i politikken. 70 mill. kr derimot er å underminere hele institusjonen. Jeg anbefaler at vi prøver å diskutere disse store, viktige, grunnleggende uenighetene, istedenfor det som jeg oppfatter som ganske små uenigheter mellom venner.

Jeg sa i mitt tidligere innlegg at Kristelig Folkeparti var 99,9 pst. enig med Regjeringen. Jeg skal korrigere det, for nå har vi fått en matematisk formel for det: Kristelig Folkeparti er 99,4 pst. enig med Regjeringen. Nå har jeg bare drevet frihånds regning av budsjettet der nede i salen, så det er mulig at det kan være desimalen feil, men Kristelig Folkepartis forslag innebærer 25 mill. kr i endring i et budsjett på 4,3 milliarder, og det blir rundt 0,6 pst. Altså: Det er 99,4 pst. enighet med Regjeringen.

Min politiske barnedåp var striden med AKP (m-l). AKP (m-l) hadde én egenskap, og det var at jo nærmere du tilsynelatende stod dem politisk, jo sterkere ord brukte de om deg. De største svikerne var de som var nærmest. De som derimot var helt på andre siden av politikken, hadde de ikke så sterke ord for. Jeg vil anbefale at vi regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre, som jo er grunnleggende enige i alle vesentlige spørsmål i miljøpolitikken, forsøker å diskutere det på en annen måte, nemlig i form av en debatt mellom venner, hvor vi kan forbedre hverandre.

Så vil jeg svare på de to konkrete spørsmålene som Line Henriette Hjemdal tar opp. Vi skal definitivt vurdere spørsmålet om en stortingsmelding om friluftslivet. Jeg har ikke tatt stilling til det her og nå, men la oss vurdere det. Friluftsliv er utrolig viktig. Jeg deler også helt ut det synet at frivillige organisasjoner er sentrale på friluftslivsområdet. Det er også riktig at Regjeringen de siste par–tre årene har vektlagt naturmangfold og naturmiljø som de viktigste satsingsområdene på Miljøverndepartementets budsjett, og at det derfor ikke har vært rom for en tilsvarende økning på friluftslivet, som ellers kanskje kunne vært naturlig. Hvis Stortinget ønsker å få en gjennomgang av de midlene som Miljøverndepartementet har til fordeling til frivillige organisasjoner – det er ganske små midler – skal Stortinget selvsagt få en slik gjennomgang i form av budsjett eller på en annen måte, slik at det blir anledning til å diskutere det.

Siri A. Meling (H) [13:47:41]: Statsråd Solheim gir seg ikke, han vil gjerne ha en kommentar fra Høyre med hensyn til det kuttet på Direktoratet for naturforvaltning, og det skal statsråden få.

Det er klart at 70 mill. kr er mye, men vi får ta det som et signal om at Høyre er opptatt av at vi skal ha effektiv drift i våre administrasjoner og direktorater. Videre synes vi vel gjerne ofte, fra vårt ståsted, at Direktoratet for naturforvaltning har en tendens til å detaljregulere i mange saker, også i saker som er bredt diskutert i kommuner og på lokale nivåer. Det er klart at et direktorat som i enkelte tilfeller til de grader er inne og detaljregulerer f.eks. kommunenes disponeringer, har kanskje muligheter for å nedjustere ressursbruken. Jeg tror statsråden må ta dette som et signal. Vi ser at det kan være utfordringer i å foreta et så stort kutt, men ta dette som et signal fra Høyre.

Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdal har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og har derfor kun 1 minutt til rådighet.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:49:19]: Jeg er glad for statsråd Solheims regnekunnskaper og også innganger med hensyn til de to spørsmålene jeg reiste.

Jeg har lyst til å sitere min siste setning i hovedinnlegget:

«Men vi i Kristelig Folkeparti, vi skal fortsatt presse på fra utsiden av Regjeringen – for at SV og for at Senterpartiet skal få større gjennomslag i klima- og miljøpolitikk.»

Dette var det jeg avsluttet mitt innlegg med, og Serigstad Valen sier at han har sett et nytt ansikt på Kristelig Folkeparti i denne debatten. Ja, men dette er altså Kristelig Folkepartis ansikt. Vi ønsker å presse denne regjeringen, som vi har gjort tidligere, i en mer miljøvennlig retning. Dette ble sagt for en del timer tilbake, og jeg gjentar det gjerne, for dette er Kristelig Folkepartis sanne ansikt. Vi har et forvalteransvar i bunnen for vår politikk, der vi ønsker å gjøre internasjonale tiltak, der vi ønsker å gjøre nasjonale tiltak, og der vi ønsker å legge til rette for grønne tiltak i folks hverdag. Det er Kristelig Folkepartis visjon.

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får nå 1 minutt til en kort merknad.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:50:39]: Jeg ble litt oppløftet av statsråd Solheims insistering på å få et svar. I debatten denne gangen, og for så vidt i klimadebatten, har opposisjonen prøvd på det samme mange ganger uten å ha fått det, og derfor har jeg fire spørsmål som jeg håper å få svar på.

Det ene gjelder prinsippet om kvotetildeling til industrien etter 2012: Vil ny industri i Norge få de samme kvotetildelingene som EU, ikke nødvendigvis når det gjelder et nivå, men prinsipielt sett få like store eller like små tildelinger?

Så til prinsippet for biodrivstoffavgift eller alternativt drivstoff-avgift. Hva slags prinsipp vil man legge til grunn? Skal det være det samme for biodiesel som for bioetanol, eller skal det være forskjellig for de ulike greiene?

Så har Arbeiderpartiet etterlyst fritak for CO₂-kostnader for aluminiumsverk. Vil det være en politikk som Regjeringen faktisk vil føre, eller blir det mest en hilsen heim etter at Fremskrittspartiet har fått nei på det spørsmålet mange ganger i denne salen i forrige periode?

Til slutt til Statnett og kabling. Når gav Regjeringen nye instrukser til Statnett om å kable på et annet nivå enn det de har gjort før? Statnett har alltid hatt beskjed om å vurdere kabling, det er ikke nytt. Spørsmålet er: Er grensedragningen endret de siste 18 årene?

Presidenten: Representanten Snorre Serigstad Valen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får nå 1 minutt til en kort merknad.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:52:02]: Da konstaterer jeg med tilfredshet at det vi har fått fram i de siste innleggene fra Kristelig Folkeparti, åpenbart er en full tilslutning til den miljøpolitikken Senterpartiet og SV står for – slik jeg forstår representanten Hjemdals siste betraktninger. Det setter vi jo veldig pris på, og den tilliten takker vi for.

Men så vil jeg komme med et vennskapelig råd tilbake om den pedagogiske tilnærmingen Kristelig Folkeparti har for å øve innflytelse på Regjeringens miljøpolitikk: Det er nok ikke stadig vekk å spille opp til debatter om hvem som har utrettet mest, for den debatten taper Kristelig Folkeparti. Det hadde vært langt mer konstruktivt den dagen klimatoppmøtet i København starter, å bruke mer tid på det representanten Hjemdal gjorde i sine siste sekunder i innlegget, å snakke om de som rammes av klimaendringene, og det ansvaret vi har for å gjøre noe med det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til debatten i sakene nr. 1–3.

(Votering, se sidene 803, 813 og 815)