Ulf Erik Knudsen (FrP) [14:07:56]: Full deltakelse og likestilling for alle, uavhengig av funksjonsevne, har vært et viktig mål for alle politiske partier siden tidlig på 1990-tallet. Målet med Riksrevisjonens undersøkelse, som vi i dag har til behandling, har vært å finne ut hvor langt vi er kommet i arbeidet med å nå dette målet. Man har altså forsøkt å belyse om tilgjengeligheten til offentlige bygg, anlegg, transportmidler og utearealer er den samme for personer med nedsatt funksjonsevne som for befolkningen for øvrig. Man har også sett på hvordan de statlige virkemidlene på dette området forvaltes.

Vi må konstatere at tilgjengeligheten til sentrale og viktige samfunnsarenaer fortsatt er mangelfull – spesielt hersker det innenfor offentlige bygg, kollektivtransport og uteområder betydelig avstand mellom de fastsatte mål og resultatene. For å konkretisere er komiteen bl.a. overrasket over at ingen av Statsbyggs eiendommer pr. i dag oppfyller alle krav til universell utforming, dvs. tilgjengelighet for alle. Det er spesielt viktig at Nav-kontorene oppfyller kravene til tilgjengelighet, og at staten sammen med kommunene prioriterer dette viktige oppgraderingsarbeidet. Når det gjelder kollektivtransport, mener komiteen at kommuner og offentlige transportselskaper i første rekke må fokusere på å tilrettelegge forholdene for kjøretøy og stasjoner/stoppesteder, slik at tilgjengeligheten økes for grupper med redusert funksjonsevne.

Det er også åpenbart at det er en jobb å gjøre med hensyn til å få oversikt over arbeidet som gjøres. Rapporten viser at de involverte departementer i stor grad mangler informasjon om status, utvikling og måloppnåelse når det gjelder tilgjengelighet, og det er derfor viktig at det blir utviklet relevante indikatorer og pålitelig statistikk. For å si det i klartekst: Hvis man er usikker på hvor man er, er det vanskelig å finne veien til målet.

En samlet komité mener det er nødvendig å bygge opp en sterkere koordinering på tvers av sektorene for å oppnå bedre resultater på området. Jeg viser her til at Barne- og likestillingsdepartementet er gitt en rolle som pådriver og koordinator i arbeidet. Dette – sammen med ny handlingsplan og at forvaltningen av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven nå er samlet i ett departement – mener komiteen vil kunne bidra til å styrke dette politikkområdet. Etableringen av et nasjonalt indikatorsystem vil kunne legge til rette for økt kunnskap om tilstanden på området og virkningene av iverksatte tiltak. Så her har den nye statsråden i Barne- og likestillingsdepartementet en viktig jobb foran seg med å sikre god fremdrift i det videre arbeidet med ferdigstillelsen og implementeringen av indikatorene.

Helt til slutt vil jeg også bemerke viktigheten av at man fortsatt har fokus på brukermedvirkning, da dette er helt avgjørende for å etablere gode løsninger på dette feltet.

Marit Nybakk (A) [14:11:26]: Det er viktig at Riksrevisjonen følger opp hvordan offentlige bygg, transportmidler og uteområder er tilrettelagt for personer med nedsatt funksjonsevne. Slik følger den opp Stortingets klare vedtak og intensjoner om antidiskriminering og tilgjengelighet og ser hvordan de statlige virkemidlene på dette feltet forvaltes. Det er særlig viktig at offentlige eiendommer oppfyller krav til universell utforming – det er det minste vi kan kreve – i tillegg til transportsektoren, der tilgjengeligheten fortsatt er svært varierende både når det gjelder tog, buss og trikker. Det kan enhver se.

For hørsels- og synshemmede utgjør manglende lesbar og hørbar informasjon til dels store barrierer. Stortinget har flere ganger fattet vedtak om tilretteleggelse for personer med funksjonsnedsettelse. Det ble også fattet viktige vedtak i forrige stortingsperiode, faktisk sent i forrige stortingsperiode, og det pågår et arbeid i regjeringsapparatet for å følge opp dette. Stortinget vedtok en antidiskrimineringslov som var todelt. For det første dreide det seg om forbud mot diskriminering av personer med funksjonsnedsettelse, men den andre delen av loven er en påleggslov. Loven pålegger utforming av bygg, jernbanestasjoner, trikkeholdeplasser etc. slik at det er tilgjengelig for alle. Her jobbes det med en forskrift, og det er utarbeidet en handlingsplan. Den handlingsplanen ble lagt fram av daværende barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt så sent som i år, våren 2009.

I forbindelse med endringen av plan- og bygningsloven arbeider Kommunal- og regionaldepartementet med en forskrift. Jeg har fått opplyst at det der også vil bli angitt hvilke bygg som må tas aller først i et planmessig arbeid for å sikre universell utforming. Det kan f.eks. være slik at vi bør starte med skolebygg og med skolenes utearealer, slik at vi bidrar til trygghet og tilgjengelighet, og til at barn og ungdom med funksjonsnedsettelse får de samme muligheter som andre. En antidiskrimineringslov er et nødvendig grunnlag, men det er de nødvendige påleggene, med tidsfrister for universell utforming og tilpasning, som viser at vi mener alvor. Men tidsfrister er til gjengjeld veldig viktige. Riksrevisjonens rapport viser at de involverte departementene i stor grad mangler informasjon om status, om utvikling og om måloppnåelse når det gjelder tilgjengelighet. Komiteen ser det derfor som viktig at det blir utviklet relevante indikatorer og pålitelig statistikk.

Uansett hvor mye som gjøres nå for å sikre tilgjengelighet og universell utforming, er det helt uakseptabelt at ingen bygg i Statsbyggs bygningsmasse oppfylte krav til universell utforming da Riksrevisjonens undersøkelse ble foretatt. Tilsynelatende blir det stadig bygget nye bygninger uten at det tas hensyn til personer med funksjonsnedsettelse. Hvordan er det egentlig mulig? Og at 40 pst. av bygg- og anleggsforetakene i 2008 sier at de ikke kjenner til universell utforming i byggesektoren, er nesten vanskelig å tro.

Til slutt: Komiteen er også opptatt av brukermedvirkning. Her synes jeg likevel det er grunn til å understreke at dette er et av de få områdene hvor det er etablert et omfattende system for brukermedvirkning på alle forvaltningsnivåer, inkludert kommune- og fylkesnivå. Brukerkompetansen utgjør en viktig del av den samlende kompetansen til Statens råd for likestilling av funksjonshemmede.

Martin Kolberg (A) [14:15:59]: Jeg tar også ordet i denne saken, selv om Marit Nybakk nettopp har gjort det, fordi jeg mener det er veldig nødvendig at vi samlet gjør en tung, politisk markering her. Det faktum som denne rapporten fra Riksrevisjonen viser, er at betydelige grupper i samfunnet faktisk blir utsatt for en direkte diskriminering hver eneste dag. Det faktum at vi i et moderne samfunn som det norske har så mange fysiske barrierer som hindrer mange mennesker med fysiske hemninger av forskjellig karakter i å delta i arbeidsliv, utdanning og fritid, er et stort diskrimineringsproblem for oss. Stortinget er selvfølgelig veldig klar over at dette er et felles ansvar for hele samfunnet – for regjering, for storting, men selvfølgelig også for kommuner og fylker.

Det er allerede blitt sagt, det sies også i innstillingen: Stortinget har ved flere anledninger gitt veldig tydelige og klare signaler, og gjort vedtak, om at det skal legges til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne har gode muligheter til å fungere i samfunnet. På denne bakgrunn er Riksrevisjonens undersøkelser ikke oppløftende lesning. Fem år etter Stortingets behandling, med sterke føringer om innsats for å bedre forholdene for mennesker med nedsatt funksjonsevne, kan Statsbygg, som det alt er sagt, altså ikke vise til ett eneste bygg som tilfredsstiller kravene til universell utforming – ikke ett eneste bygg, heller ikke de nye. Tilgjengeligheten til NSBs tilbud er fortsatt mangelfullt for mange og likeledes tilgangen til flere av Nav-kontorene, av alle ting.

Som det alt har blitt sagt, er Riksrevisjonens undersøkelse konsentrert om tilgjengeligheten til offentlige bygg og anlegg, transportmidler og uteanlegg, dvs. forhold som er under politisk kontroll. Dette gir oss et ekstra ansvar, men det gir også Stortinget en ekstra mulighet til å gjøre noe med disse forholdene. Det viktigste med undersøkelsen er likevel ikke at man avdekker svakhetene, dem kjenner vi alle sammen godt fra de fleste forhold. Det viktigste er at rapporten viser omfanget av problemet og ser de mange hindringene i sammenheng. Brukerorganisasjonene spiller en viktig rolle i arbeidet med å bedre forholdene for mennesker med ulike former for nedsatt funksjonsevne. Det er viktig at de ulike brukergruppene blir hørt. Behovet for tilpasning er f.eks. svært forskjellig for en rullestolbruker og en som er blind.

Jeg konstaterer at samarbeidet mellom forvaltningen og organisasjonene er bedre enn det var for noen år tilbake, men at det fortsatt er grunnlag for et tettere samarbeid mellom myndigheter og organisasjonene. Vi vet at det er Barne- og likestillingsdepartementet som har ansvaret for å samarbeide og koordinere. Koordinering er et spesielt viktig stikkord på dette politikkområdet. Det er behov for tiltak på de fleste departementsområder, noe som gjør oppgaven krevende. Skal vi nå målet om en langt bedre tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, krever det at fagdepartementene systematisk følger opp tilstanden. Det er ikke bare nødvendig at departementene iverksetter tiltak inn mot sine egne sektorer, noen må ta ansvaret for utformingen på tvers av sektorene. En stor fordel med Riksrevisjonens tilnærming til problemkomplekset er nettopp at den går på tvers av sektorene.

Med denne rapporten som bakgrunn regner jeg nå med at Regjeringen tar utfordringen og utformer forpliktende planer, med klare tidsfrister, for å bedre forholdet på dette meget viktige feltet. Videre forutsetter jeg at Riksrevisjonen følger opp rapporten og kommer tilbake til Stortinget med ny statusrapport for arbeidet innen utgangen av inneværende stortingsperiode.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5