Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende statsråder vil møte til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg.
Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Siv Jensen.
Siv Jensen (FrP) [10:04:46]: Jeg har et spørsmål til statsråd Lysbakken.
Vi som bor i Norge, er så heldige å kunne nyte friheten som et trygt demokrati gir oss. Vi har retten til å ytre oss, vi har i det alt vesentlige retten til å bestemme over vårt eget liv, og vi har retten til å bestemme hvem vi ønsker å gifte oss med. Denne retten gjelder dessverre ikke alle som er bosatt i Norge. Når vi ser at antallet tvangsekteskap øker eksplosivt under den rød-grønne regjeringen, så forteller det oss at det er mange mennesker med minoritetsbakgrunn som ikke kan leve med den samme friheten som resten av oss tar for gitt. Det burde uroe statsråden langt mer enn det jeg har registrert at han har gitt uttrykk for i det siste døgnets debatt om dette spørsmålet. Snarere tvert imot hører jeg Lysbakken si at Regjeringens politikk virker. Men hvordan kan han påstå at Regjeringens politikk virker når offentlig statistikk viser at antall tvangsekteskap i Norge øker kraftig? Det er et tegn på at man må iverksette andre tiltak for å sikre at også mennesker med minoritetsbakgrunn får den samme retten til å velge hvem de skal gifte seg med.
Derfor har jeg lyst til å utfordre statsråden: Fremskrittspartiet har mange ganger fremmet forslag om å iverksette tiltak, som man bl.a. har gjort i Danmark, som virker. Ett av dem er å innføre en aldersgrense på 24 år for henteekteskap. Vi ser av all statistikk at veldig mange som blir hentet til tvangsekteskap i Norge, er under 23 år, og veldig mange også under 18 år. Da bør alarmbjellene ringe i departementet, og da bør statsråden gripe inn og iverksette det tiltaket som har virket med hell i Danmark, og som har ført til at man har fått en kraftig reduksjon i antall tvangsekteskap.
Statsråd Audun Lysbakken [10:06:51]: Retten til å gifte seg med hvem man vil, gjelder alle i Norge, men det er noen som forbryter seg mot den retten. Det er et grovt overgrep, og det er et brudd på ikke bare norsk lov, men på menneskerettighetene og en rekke internasjonale konvensjoner som Norge har skrevet under på. For Regjeringen er det en veldig sterk prioritet å komme dette fenomenet til livs. Alle tilfeller av tvangsekteskap er totalt uakseptable, og vi ønsker å sende et veldig sterkt signal til dem som driver med denne typen praksis, at dette ikke aksepteres i dette landet.
Så er det viktig å si at de tallene som er lagt fram nå, ikke sier det som representanten Siv Jensen sier. De sier ingenting verken om hvorvidt antallet tvangsekteskap øker, eller om de går ned. Det tallene sier noe om, er hvor mange henvendelser vi får til hjelpeapparatet. Som representanten vet, er det slik at vi ikke hadde på plass et skikkelig og godt offentlig hjelpeapparat for ofre for tvangsekteskap før for kort tid siden. Grunnen til at vi nå ser en økning i tallene, er at den handlingsplanen Regjeringen har satt i verk, begynner å virke.
Når det gjelder de henvendelsene vi har fått – det er en sterk økning fra 2008 til 2009 hos minoritetsrådgiverne på skolene og integreringsrådgiverne på ambassadene, som gjør en fantastisk jobb med å nå ut til disse ungdommene – så tror jeg dessverre ikke vi er i stand til å nå alle ennå. Derfor vil det være sånn for akkurat denne statistikken at den forhåpentligvis vil øke noe etter hvert som vi når fram til flere. Klarer vi det, skal vi også klare å få ned de reelle tallene for tvangsekteskap, for vi har dessverre ennå ikke full oversikt over hvor utbredt dette er.
Men det har svært høy prioritet fra min side, mitt departement og Regjeringen å bekjempe dette, vise en tydelig holdning og fortsette med de 40 tiltak som ligger i handlingsplanen.
Siv Jensen (FrP) [10:08:55]: Poenget er at det skjer, og at det rammer altfor mange i et samfunn hvor egentlig ingen burde være utsatt for å bli giftet bort mot sin vilje. Jeg registrerer at statsrådens svar på dette er at han ønsker å sende et signal om at dette ikke er akseptabelt. Hva med å snart iverksette tiltak som gjør det mindre attraktivt å gjennomføre dette? Det dreier seg om å straffeforfølge foreldre som iverksetter dette mot egne barns vilje. Og når omfanget av dette åpenbart er så stort som det er, så tror man allikevel ikke på at det vil få konsekvenser å gjennomføre det, i strid med norsk lov.
Dansk statistikk viser at før ble to tredjedeler av disse ekteskapene gjennomført med henteekteskap, mens man etter å ha innført en aldersgrense på 24 år fikk redusert det med en tredjedel. Det er en dramatisk forbedring. Når Danmark, med hell, har innført en aldersgrense på 24 år, hvorfor vil ikke Regjeringen gjennomføre det samme?
Statsråd Audun Lysbakken [10:10:03]: Det er ikke riktig at jeg nøyer meg med å sende signaler, selv om signaler er viktige fordi holdninger er viktige i denne debatten. Regjeringen har i sin handlingsplan 40 forskjellige tiltak. Vi bruker 70 mill. kr i året på dette nettopp fordi vi tror at dette er et problem som gjelder flere enn bare en håndfull mennesker, som det av og til har kunnet se ut som i denne debatten.
Jeg får meldinger fra familievernkontor og fra minoritetsrådgivere om at vi når ut til flere, men det er fortsatt flere vi ikke når ut til. Men det disse tallene viser, som er utgangspunkt for denne debatten, er at Regjeringens tiltak virker fordi vi når flere. Det betyr at vi både kan hindre lovbrudd og at vi får større mulighet til å straffe dem som begår lovbrudd, for dette er brudd på norsk lov. Når vi nå har fått mer kunnskap om hvordan tiltakene våre virker, skal jeg selvfølgelig også vurdere andre tiltak og gjøre om på ting vi gjør feil. Men erfaringene fra Danmark er litt ulike, og det er mye debatt om hvorvidt de tiltakene virker eller ikke. Vi har en handlingsplan med mange tiltak.
Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Solveig Horne.
Solveig Horne (FrP) [10:11:22]: Statsråden viser et rørende engasjement for å ta dette på alvor, og viser til de punktene i handlingsplanen som skal virke. Denne utviklingen viser at dette ikke virker. Da er det viktig, slik Fremskrittspartiet ser det, at vi får på plass skikkelige tiltak.
Bjarne Håkon Hanssen, som var arbeids- og inkluderingsminister for en tid tilbake, sa at tvangsekteskap er så alvorlig at vi må vurdere aldersgrense og krav til tilknytningstid i Norge. I 2002 sa Karita Bekkemellem at vi må få et forbud mot at søskenbarn gifter seg med hverandre. Statistikker i Folkehelseinstituttet viser at 30 pst. av dødfødsler og 42 pst. av spedbarnsdødsfall kan skyldes ekteskap mellom fetter og kusine.
Mitt spørsmål til statsråden blir da: Dersom ett av disse tiltakene kan virke, vil statsråden nå innføre forbud mot at søskenbarn kan få lov til å gifte seg med hverandre?
Statsråd Audun Lysbakken [10:12:30]: Jeg har igjen lyst til å si at dette er et problem som vi vet er alvorlig, og jo mer vi får vite om det, jo mer ser vi at det har et omfang som gjør det nødvendig med politisk handling. Men det de tallene som ble lagt fram i går, viser, er ikke at vi mislykkes med å møte dette problemet, men at vi gjør mer enn før fordi hjelpeapparatet når fram til flere. Derfor viser de tallene at Regjeringens handlingsplan virker, og at vi må gjøre mer av det som ligger der. Det er det som ligger i disse tallene.
Så skal vi selvfølgelig diskutere flere tiltak, ikke minst etter hvert som vi gjør oss erfaringer med handlingsplanen, for da vil vi se hva som virker og ikke virker. Forbud mot søskenbarnekteskap har vært diskutert mange ganger i Norge. Det har vært gjort flere utredninger av dette, der konklusjonen har vært at det også rammer uforholdsmessig mange i forhold til effektiviteten når det gjelder å stoppe tvangsekteskap. Derfor har konklusjonen til nå vært, og jeg slutter meg til den, at det ikke er et hensiktsmessig virkemiddel.
Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:13:44]: De frivillige organisasjoners arbeid mot tvangsekteskap har gjennom mange år vært veldig godt, det har vært preget av smidighet og fleksibilitet. På timen har man kunnet håndtere akutte, alvorlige situasjoner. I den nye handlingsplanen er de frivillige aktørene som jobber mot tvangsekteskap, nesten ikke nevnt med ett ord – dessverre, vil jeg si. De får ikke bidratt med sin gode kompetanse. Det offentlige er nå nesten enerådende. Det preges av mye byråkrati, av dårlig ressursbruk, av rigide systemer og treghet. Et eksempel er når en alvorlig sak må håndteres, der liv står i fare. I motsetning til de frivillige organisasjonenes håndtering av en sak som tok noen timer og der man kunne løse den i løpet av én dag, må man nå bruke to til tre dager. Det kan vi ikke akseptere.
Da Erna Solberg var med på å utforme handlingsplanen for første gang, fikk de frivillige stor plass. Hvordan vil statsråden sikre at frivilligheten får bidra med sin kompetanse og at de akutte, alvorlige hendelsene blir raskt behandlet?
Statsråd Audun Lysbakken [10:14:55]: Det er et viktig spørsmål. Jeg hadde gleden av å diskutere dette på morgenen i dag med Gerd Fleischer i SEIF som har mange års erfaring med dette arbeidet, lenge før den offentlige innsatsen vi her snakker om, kom i gang. Det er klart at den erfaringen de frivillige organisasjonene som jobbet med dette tidlig, har, er uvurderlig. Det kan nok også ofte være slik at frivillige organisasjoner kan snu seg raskt rundt. Jeg skal gjerne se på, når vi nå etter hvert får kunnskapen om hvordan handlingsplanen har fungert, om det er ting vi kan gjøre i innretningen som fungerer bedre. Da skal jeg selvfølgelig også høre på de frivillige organisasjonene.
Jeg synes samtidig det er viktig å si at det i mine øyne har vært en riktig prioritet å bygge opp en offentlig kapasitet som ikke var der før, og sørge for at det offentlige hjelpeapparatet har fokus på tvangsekteskap. Det vi nå ser, er nettopp at det offentlige hjelpeapparatet er i stand til å hjelpe mange flere. Minoritetsrådgiverne på skolene, f.eks., og kompetanseteamene som er i kontakt med førstelinjen, er svært viktig. Men det offentlige og de frivillige må utfylle hverandre.
Presidenten: Laila Dåvøy – til oppfølgingsspørsmål.
Laila Dåvøy (KrF) [10:16:09]: Jeg hørte også Politisk kvarter i dag, og jeg hørte bekymringen fra Gerd Fleischer, der hun sier at det offentlige tar over mer og mer – i hvert fall er det dét jeg hørte ut fra diskusjonen. Dette vil jo føre til at det tar lengre tid, det blir mer byråkratisk. Jeg må si at denne regjeringen er ekspert på å ta over de frivillige, over til det offentlige. Til og med i statsrådens eget hjemfylke har vi nå en barnevernsinstitusjon som er drevet i mange tiår, Styve Gard, som er i ferd med å bli nedlagt. Dette er dramatisk. Institusjoner som SEIF og mange andre er også en trygghet. Det er ikke alle disse som blir utsatt for tvangsekteskap, som tør å gå til det offentlige. Det er en kvalitet i seg selv å gå til et miljø som er kjent, som er trygt.
Hva vil statsråden gjøre, slik at SEIF og andre organisasjoner overlever og har forutsigbarhet?
Statsråd Audun Lysbakken [10:17:16]: SEIFs arbeid følger jeg med på med stor interesse. De erfaringene som de har gjort gjennom mange år, er veldig viktig i det arbeidet vi skal drive. Derfor søker jeg bl.a. å ha møter med SEIF for å få deres innspill i forhold til dette.
Så synes jeg det er viktig å si at det denne regjeringen først og fremst har gjort, er å øke innsatsen og sørge for at vi bygger opp en offentlig kapasitet til å ta tvangsekteskap på alvor i det offentlige hjelpeapparatet. Det var helt nødvendig, det har vært en viktig prioritering, og det gjør at vi er i stand til å nå flere. Jeg har lyst til å bruke anledningen til å berømme dem som gjør en fantastisk jobb, f.eks. i regi av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, og som når ut til mange av disse ungdommene hver eneste dag. Det gjøres altså ikke på sterile og offentlige kontorer, men ute på skolene, ute der folk bor, og det har vist seg å være effektivt. Det er de tallene vi fikk framlagt i går, et tydelig tegn på.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Erna Solberg (H) [10:18:32]: Jeg tillater meg å stille spørsmål til forsvarsministeren.
Jeg tror ikke noen av oss kan ha unngått å bli grepet av den situasjonen som for øyeblikket pågår på Haiti – et land som har vært ridd av voldsepisoder, diktatur og konflikter. Kanskje det landet på den vestlige halvkule med lavest utviklingsgrad har altså møtt en naturkatastrofe hvor et ukjent antall mennesker, sannsynligvis flere hundretusener, er drept. Det virker som om landets allerede dårlige politiske og administrative infrastruktur er ødelagt. Det er et behov for massiv hjelp, og etter hvert nå begynner en del av hjelpen å komme frem, bl.a. fordi amerikanske styrker har bidratt til å øke den administrative styringsmessige kapasiteten for å få inn en del av hjelpematerialet. Vi har tradisjon for å ha en økende fokusering på denne typen utfordringer, også sikkerhetsmessig. Vi ser at konflikter knyttet til land som treffes av naturkatastrofer, det være seg kortsiktige – altså øyeblikkelige – eller langsiktige, kommer til å være en større del av utfordringene fremover. Det blir selvfølgelig også en del av den forsvarstankegangen man må ha om hva man i så fall kan bidra med.
Mitt konkrete spørsmål til forsvarsministeren er om Regjeringen har foretatt en gjennomgang av hvilke militære, eventuelt sivilforsvarsmessige, ressurser Norge eventuelt kan bidra med i den situasjonen Haiti er i nå, enten på kort sikt eller på lang sikt.
Statsråd Grete Faremo [10:20:19]: Situasjonen på Haiti er jo prekær, den er egentlig ikke til å beskrive. Det vi likevel lærte fra tsunamien, var at når voldsomme katastrofer inntrer, er kanskje også koordinering av innsats mer viktig. Det vi har forsøkt å gjøre fra Forsvarsdepartementet, og selvsagt sammen med andre departementer, er å jobbe langs flere linjer.
Vi hilser nå velkommen FNs sikkerhetsråds beslutning om å styrke sin operasjon i området, med foreløpig 2 000 militære og 1 500 politifolk. Vi har satt i gang med å kartlegge hva vi kan bidra med på kort varsel til FN. Vi har også allerede klarert flere feltkjøkken som ønskes brukt av frivillige organisasjoner. Vi vet at det har kommet anmodning om bistand til havnekommandokapasitet. Vi kunne jo alle se bilder av hvor alvorlig forholdet i havnen er.
Så her ønsker vi å bidra med det vi kan på kort sikt gjennom – som sagt – frivillige organisasjoner, og er beredt til å gå inn så raskt som mulig med ytterligere kapasiteter. Og så vil det ta noe tid å vurdere konkret om det er andre kapasiteter vi kan stille med, men som vil ta noe lengre tid å avklare.
Erna Solberg (H) [10:22:15]: Jeg er glad for at Regjeringen har sett på kapasiteter, og håper de vil stille med kapasiteter som trengs. Det er ganske mye som må til for å få et land som Haiti til å fungere, med så mange drepte og med så store mangler. I dag har amerikanske styrker måttet stoppe et rush mot sykehuset, slik at man i det hele tatt kan behandle folk, rett og slett fordi trengselen og desperasjonen er så stor.
Da blir det for meg spesielt å høre både representanter for frivillige organisasjoner fra Norge og, ikke minst, forskere som Wenche Hauge, som i går ga uttrykk for at den amerikanske tilstedeværelsen nærmest var å okkupere Haiti, når man gjør en hjelpeinnsats av denne typen.
Jeg håper at statsråden vil ta avstand fra det, men samtidig også være med i den offentlige debatten om de militæres mulighet til i humanitære katastrofer å yte det som skal til for at hjelpen kommer frem, istedenfor den litt passive holdningen som jeg av og til opplever har vært der, nemlig at man er veldig opptatt av skillet mellom militær og humanitær hjelp.
Statsråd Grete Faremo [10:23:22]: Jeg tror det ikke kan være noen tvil om at USA bidrar med en svært viktig hjelp i denne situasjonen som nå råder på Haiti.
Så vil jeg, som tidligere bistandsminister, si at vi skal være veldig forsiktige med å trekke inn den prinsipielle diskusjonen om hvordan sortere sivil og militær bistand. Det jeg kan konstatere med tilfredshet, er at det eksisterer gode, praktiske samarbeidsformer mellom sivile og militære i operasjoner hvor det er nødvendig å finne slike samarbeidsløsninger, men hvor det er utrolig viktig at vi har en bevisst holdning til at dette er koordinerings- og samarbeidsmekanismer, og at militære operasjoner gjennomføres av militære og sivile operasjoner gjennomføres under sivil ledelse.
Presidenten: Det blir gitt anledning til fire oppfølgingsspørsmål – først Trond Helleland.
Trond Helleland (H) [10:24:29]: I den grufulle tragedien som vi nå er vitne til på Haiti, har det, som Erna Solberg var inne på, blitt fokusert på den amerikanske militære tilstedeværelsen. Fra enkelte hold er dette blitt kritisert, og PRIO-forskeren som representanten Solberg refererte til, gikk jo så langt som å si seg enig med Hugo Chávez i at dette nærmest var en invasjon av Haiti.
Forsvarssjefen i Norge, Harald Sunde, holdt et foredrag for to–tre dager siden om kommende utfordringer for Forsvaret knyttet til klimaendringer og naturkatastrofer. Og her i Stortinget har vi jo behandlet den store stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet og beredskap.
Spørsmålet til forsvarsministeren blir: Dette skillet mellom militær og sivil innsats er jo viktig når det gjelder maktbalanse og sånne ting, men hvilke samarbeidstiltak ser forsvarsministeren for seg at Forsvaret kan bidra med framover når det gjelder å kunne stille raskt opp dersom det skjer naturkatastrofer i vår umiddelbare nærhet?
Statsråd Grete Faremo [10:25:35]: Når det gjelder situasjonen på Haiti, oppfatter jeg den som så prekær og behovene så enorme, at det er viktig å finne løsninger på hvordan man kan bidra med innsats sammen med allierte og sammen med partnere under FN-systemet.
Så opplever jeg, som også forsvarssjefen har redegjort for, at Forsvaret, med mandat fra FN, kan bidra med ulike tiltak i operasjoner som skal bidra til å stabilisere, skape sikkerhet i ulike områder av verden hvor det er naturlig. Akkurat i den situasjonen som nå råder på Haiti, synes jeg derfor det er vanskelig å gå inn i en diskusjon med representanten Helleland om – kall det – de prinsipielle, tunge problemstillingene knyttet til den bredere problemstillingen.
Presidenten: Jan Arild Ellingsen – til oppfølgingsspørsmål.
Jan Arild Ellingsen (FrP) [10:26:51]: Det er vel ikke noen tvil om at Norge har en forpliktelse til å bistå befolkningen på Haiti på aller beste mulige måte. Samtidig er det også et faktum at det norske forsvaret strekkes i alle ender, fra kapasiteten når det gjelder Kystvaktens oppdrag, til sykehuset vi har i Tchad, som skal tilbake, og til forespørsler om bistand og økt innsats i Afghanistan. Det som i alle fall jeg opplever, er en gjennomgående utfordring av rammene som Forsvaret har.
Nå har vi en ny krise på Haiti, hvor man også ser muligheten for Forsvaret som bidragsyter. Men når rammene er for små, blir det vanskelig for Forsvaret å yte den bistanden man kunne ha ytt.
Derfor vil mitt spørsmål til statsråden ganske enkelt være: Vil statsråden nå sørge for økt oppmerksomhet om Forsvarets rolle som bistandsyter til sivile katastrofer o.l., og vil dette få mye, mye større oppmerksomhet i tiden framover?
Statsråd Grete Faremo [10:27:51]: Representanten Ellingsen peker egentlig på en glimrende måte på de forskjellige utfordringene som et profesjonelt og moderne forsvar må forholde seg til. Vi kan glede oss over at det norske forsvaret nå framstår som et moderne innsatsforsvar som har taklet en stor omstillingsutfordring på beste måte, og langtidsplanen, vedtatt her i Stortinget, legger gode rammer for denne prosessen for Forsvaret.
For å gi et godt bilde av hvordan også Forsvaret oppfatter seg selv, har jeg egentlig ingen bedre anbefaling å gi representanten Ellingsen enn å lese dagens leder i Aftenposten, som gir et helt ferskt bilde av de utfordringene forsvarssjefen ser for seg, og rammene for å løse disse.
Presidenten: Dagfinn Høybråten – til oppfølgingsspørsmål.
Dagfinn Høybråten (KrF) [10:28:59]: Fra leseanvisning om Forsvarets krise og utfordring, vil jeg tilbake til den virkelige krisen som var utgangspunktet for representanten Solbergs spørsmål. Det er et faktum at situasjonen på kort sikt er kaotisk, uoversiktlig og dypt tragisk. Men den kommer til å vedvare over lang tid.
Det er bra at den norske regjering nå vurderer kortsiktige tiltak inn mot FN, som skal styrke sitt nærvær – feltkjøkken ble nevnt, havnekommando likeså.
Jeg vil spørre forsvarsministeren om Regjeringen nå ser med andre øyne på et FN-engasjement på Haiti på litt lengre sikt. Det er slik at vårt feltsykehus, med tilhørende sanitetspersonell, skal tilbake fra Tsjad før sommeren. Er dette noe Regjeringen kan vurdere som et langsiktig bidrag til FNs innsats, ikke minst på den humanitære siden på Haiti?
Statsråd Grete Faremo [10:30:16]: Vi har nå fokusert på strakstiltakene og på at vi vil jobbe sammen med FN om mulige bidrag på noe lengre sikt. Det er viktig for Regjeringen å støtte opp om FNs arbeid i operasjoner av denne karakter.
Så er det riktig – som representanten Høybråten peker på – at vi har et bidrag, som inkluderer et feltsykehus, i Tsjad. Engasjementet der utløper i april. Det er for tidlig å konkludere med mulighetene når det gjelder både fasilitetene og personell. Dette er personell som nå har vært ute, og som skal returnere. Rekrutteringssituasjonen for denne type personell er krevende, og operasjonen totalt sett har kostnadsrammer som gjør det umulig for meg å gå dypere inn i dette nå.
Presidenten: Trine Skei Grande – til oppfølgingsspørsmål.
Trine Skei Grande (V) [10:31:28]: Situasjonen på Haiti er så tragisk at vi vel ikke kan ta helt inn over oss hvordan det er. Det gir oss også et annet perspektiv på hva sikkerhet er, og på tankegangen rundt sikkerhet. Venstre var veldig glad for talen som forsvarssjefen holdt, en tale der han løftet både miljøutfordringer og denne type utfordringer som en stor sikkerhetsutfordring for oss framover.
Mitt spørsmål til forsvarsministeren er om vi har et forsvar som er i stand til å foreta en omstilling som møter de nye sikkerhetsutfordringene. På Haiti ser vi en naturkatastrofe, men vi ser også at de store miljøendringene – klimaendringene – vi kan stå overfor, kan føre til naturkatastrofer som virkelig kan true sikkerheten til folk både nært og fjernt, som kan skape ustabilitet, og som også kan påvirke den norske befolkningens sikkerhet.
Statsråd Grete Faremo [10:32:28]: Spørsmålet om vi kan takle denne type utfordringer, får meg til å tenke på at det ble tatt noen svært viktige grep rundt norsk forsvar for – jeg tror – et tiår siden, noe som har bidratt til en stor omstilling. Vi står nå med et moderne innsatsforsvar – kanskje Europas beste – og er derfor bedre enn noen gang i stand til å kunne takle større uforutsette kriser, hvor vi selvsagt også virker sammen med våre allierte. Den fleksibiliteten og den kompetansen – og dermed kapasiteten – som ligger i det norske forsvaret, gjør at jeg tror vi kan gi verdifulle bidrag når det gjelder både denne type kriser og kriser av annen karakter.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Laila Dåvøy (KrF) [10:33:46]: Mitt spørsmål går til helse- og omsorgsministeren.
I Aftenposten søndag kunne vi lese om Natasha Pedersen, som måtte kjempe i fem år for å få omsorgslønn for å pleie sin funksjonshemmede datter. Denne historien er ikke den eneste. Statens helsetilsyn har avdekket store forskjeller med hensyn til hvem som får omsorgslønn for å pleie sine funksjonshemmede barn eller andre familiemedlemmer, som f.eks. er ME-pasienter, og med hensyn til hvor mye omsorgslønn som utbetales.
Vi vet at omsorgslønnsordningen er den av sosiale tjenester med flest klager. I 2008 handlet 35 pst. av klagene om dette. Av 37 klagesaker ble hele 21 endret eller opphevet av fylkesmannen. Det er et stort problem at folk først etter å ha klaget får det de har krav på. Dette truer rettssikkerheten både til den omsorgstrengende og til pårørende som mottar omsorgslønn. Helsetilsynets rapport viser at de som har pårørende som mottar omsorgslønn, har et stort – jeg vil si i mange tilfeller enormt – bistandsbehov. Det er dypt urettferdig at noen får omsorgslønn, og andre ikke. Noen må sågar flytte til en kommune som gir mer enn den de bor i – for i det hele tatt å klare seg.
Vil Regjeringen sikre alle lik tilgang til omsorgslønn?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:35:26]: Det er helt riktig som representanten Dåvøy sier, at det er store forskjeller når det gjelder praktiseringen av omsorgslønn.
Regjeringen er opptatt av at de som tar seg av nære pårørende, som f.eks. funksjonshemmede barn, skal ha mulighet til å få omsorgslønn, som en ytelse. Omsorgslønn er en del av hele det tilskuddsapparatet og sikkerhetsnettet som er der når det er behov for ekstra hjelp. Særlig er dette aktuelt når det gjelder funksjonshemmede og nære pårørende som trenger ekstra omsorg.
Det er bekymringsfullt hvis regelverket praktiseres veldig ulikt fra kommune til kommune. Like fullt er det jo kommunene som praktiserer dette regelverket. Regjeringen er – som sagt – opptatt av at det skal være rettferdig. Det som er viktig når vi ser resultater som ble vist i Aftenposten, er at vi fokuserer mer på å gjøre kjent ordningen med omsorgslønn, og eventuelt går via fylkesmennene for å se på hvordan ordningen praktiseres fra kommune til kommune.
Laila Dåvøy (KrF) [10:37:04]: Jeg er meget overrasket over svaret, som ikke gir noen signaler om at man har tenkt å gjøre noe for å få større likhet.
Av Soria Moria I-erklæringen gikk det frem at Regjeringen ville styrke ordningen med omsorgslønn. I Soria Moria II-erklæringen er dette endret til at Regjeringen vil «gjennomgå ordningen for omsorgslønn». Jeg tolker dette som at Regjeringen har senket ambisjonene – jeg oppfatter svaret fra statsråden også dit hen, fordi dette er det kommunene som skal ta ansvar for, det skal være rettferdig, og vi må gjøre ordningen kjent.
Nei, denne ordningen er kjent. Den er meget godt kjent. Problemet er at det er store ulikheter. Er det faktisk slik at Regjeringen ikke lenger har ambisjoner, slik man hadde i Soria Moria I, om å styrke ordningen? Nå sier statsråden ikke engang at man skal gjennomgå den, men overlater alt til kommunene. Vi kan ikke ha det sånn!
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:38:09]: Det er ikke vanskelig å se at vi skal gjennomgå omsorgslønnsordningen. Kanskje jeg ikke uttrykte meg klart nok, men det ligger egentlig i det jeg sier.
Når vi ser at det er så ulik praksis, er vi nødt til å gå igjennom å se på hvordan det praktiseres fra kommune til kommune. Når staten styrer, gjøres jo det veldig ofte gjennom fylkesmennene – fylkesmennene kan kontrollere hvordan kommunene opererer i forhold til et regelverk. Jeg er veldig opptatt av at den ordningen skal praktiseres rettferdig.
Jeg har også sett det som stod i Aftenposten på lederplass, om at nå lå denne saken på mitt bord. Men like fullt er dette en ordning som praktiseres gjennom kommunene. Det er en del av det helhetlige apparatet at de skal ha et sikkerhetsnett med tanke på å pleie dem som trenger det. Jeg skal love at vi skal gå igjennom ordningen for å se om den praktiseres etter intensjonen.
Presidenten: Det blir anledning til fire oppfølgingsspørsmål – først Øyvind Håbrekke.
Øyvind Håbrekke (KrF) [10:39:29]: Mange foreldre med funksjonshemmede unger opplever støtteordningen som fragmentert og vanskelig å forstå, og bruker mye tid på å lete seg fram i byråkratiet. I 2005 la Bondevik II-regjeringen fram en strategiplan for familier med unger med nedsatt funksjonsevne, hvor det bl.a. var foreslått å slå sammen ulike støtteordninger, inkludert omsorgslønn, for å forenkle og sikre like rettigheter og lik behandling av disse familiene og av disse ungene. Når statsråden ikke uttrykte seg klart nok tidligere, som hun selv sa, vil jeg utfordre statsråden på dette punktet. Hva er grunnen til at Regjeringen ikke har fulgt opp det viktige forslaget?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:40:24]: Vi vet at det er ulike tilskuddsordninger til familier som har funksjonshemmede barn. Jeg tror det er veldig viktig at det er ulike ordninger som er innrettet slik at ulike familier kan gjøre det som de mener er best for sin egen situasjon og for å ivareta omsorgen for sine barn. Vi vet at det er ulike behov, derfor er vi også nødt til å ha ulike ordninger.
Jeg er enig i at det kan være vanskelig å orientere seg i et regelverk, men for dem som har behov for det, skal det gjøres kjent hvilke typer rettigheter man har krav på. Det er klart det er viktig at dette blir praktisert i henhold til det som er intensjonene. Omsorgslønn er én del av dette, men det er et bredt regelverk for det.
Presidenten: Kari Kjønaas Kjos – til oppfølgingsspørsmål.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:41:32]: Da rapporten ble kjent, tok jeg et lite dykk i Stortingets nettsider og så at omsorgslønn har vært diskutert i denne sal utallige ganger gjennom mange år. Det er de samme problemstillingene som har vært diskutert hver eneste gang, så rapporten viser egentlig ikke noe nytt.
I 2008 fremmet Fremskrittspartiet et forslag om å gjøre ordningen statlig, med statlig finansiering. Regjeringen gikk imot forslaget med den begrunnelsen at ordningen var bra nok. Etter at denne rapporten er lest av helseministeren, mener hun fortsatt at ordningen er bra nok, eller er det slik at helseministeren vil være villig til å se på Fremskrittspartiets forslag med nye øyne?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:42:29]: Jeg vil gjenta at omsorgslønn er én av flere ytelser for familier eller for dem som ønsker å ta seg av nære pårørende som har behov for ekstra omsorg. Samtidig er jeg veldig opptatt av at dette skal være en rettferdig ordning. Men like fullt ligger denne ordningen som ett av virkemidlene i kommunene, og den bør også ses sammen med andre tilbud som kommunene yter når det gjelder dem som har behov for ekstra omsorg.
Nå har jeg nettopp sagt at vi skal gå igjennom ordningen fordi vi ser at den praktiseres veldig ulikt. Det vil jo i utgangspunktet bli ulik praktisering i og med at dette er én av flere ytelser, men like fullt ser vi at når det for samme familie viser seg at det er ulik praksis fra kommune til kommune, er det grunn til å gå igjennom dette, og det vil vi gjøre.
Presidenten: Bent Høie – til oppfølgingsspørsmål.
Bent Høie (H) [10:43:32]: Mange foreldre med sterkt funksjonshemmede barn har den siste tiden mistet pleiepengene på grunn av omlegging av praksisen i Nav. Når Høyre tar dette opp med arbeids- og inkluderingsministeren, peker arbeids- og inkluderingsministeren på omsorgslønn som løsningen. Når media slår opp at omsorgslønn ikke fungerer rettferdig, peker kommunal- og regionalministeren på helse- og omsorgsministeren. Når helse- og omsorgsministeren stiller i Stortinget for å svare på spørsmål om denne ordningen, er svaret «gjennomgang». Men hele bakgrunnen for oppslaget i media er jo Helsetilsynets gjennomgang av ordningen, som viser at ordningen ikke fungerer godt nok.
Hva vil statsråden konkret gjøre for å sikre at disse foreldrene får den økonomiske støtten de trenger for å gjennomføre et opptreningsopplegg for barna, og som barna har god nytte av?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:44:25]: Som jeg har prøvd å si, skal vi gå igjennom denne ordningen fordi vi ser at den praktiseres ulikt. Men det er også viktig å presisere at dette er én av flere ytelser som kan gis. Det er en del av et stort og bredt spekter av hjelpetiltak. Det er kommunene som administrerer denne ordningen nå, nettopp fordi de skal kunne innpasse denne som en del av ytelsene overfor f.eks. familier som har funksjonshemmede barn. Der er det mange: Noen har forsterkede team hjemme, det kan være personlig assistent – det finnes mange typer virkemidler for å bistå en familie som har funksjonshemmede barn. Omsorgslønn er et av dem, men det er klart at når samme familie opplever at det er ulik praksis fra kommune til kommune og man ønsker å fortsette med den samme formen for støtte fra det offentlige, er det ikke godt nok. Derfor skal vi gå igjennom og se på om det er noe vi kan gjøre for å presisere regelverket bedre.
Presidenten: Borghild Tenden – til oppfølgingsspørsmål.
Borghild Tenden (V) [10:45:36]: I 2007 foreslo Venstre en modell for omsorgslønn som et spleiselag, hvor kommunene garanterte for 5 000 kr pr. måned og staten dekket det resterende – opp til 80 pst. av 6 G. Det har vært diskutert mye fram og tilbake om forskjellene i kommunene, og også innad i kommunene er det store forskjeller. Rapporter fra NOVA og SSB viser at beløpene som utbetales, er lave, og veldig mange foreldre med funksjonshemmede barn sliter, som har vært temaet her.
Vil statsråden se på Venstres forslag?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:46:19]: Jeg synes det er viktig, når det viser seg at det er ulikhet i praktiseringen av omsorgslønn, å gå igjennom det og se på hvordan man skal klare å få til en mer rettferdig ordning.
Dersom det er slik at Stortinget skal endre hele løsningen på dette med omsorgslønn, må vi eventuelt komme tilbake til det i en annen sammenheng. Slik situasjonen er nå, er dette en ordning som praktiseres av kommunene, og det er ikke noe entydig svar på hva omsorgslønnen skal være. Den er en del av et bredt spekter av virkemidler for å bistå f.eks. familier med funksjonshemmede barn slik at de skal få hjelp og støtte til sitt daglige virke.
Da blir dette brede spekteret av virkemidler, som vi håper skal treffe og hjelpe dem det gjelder, en mye bredere pakke enn bare å snakke om den ene saken som gjelder omsorgslønn. Men at det må praktiseres rettferdig, er viktig.
Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:47:42]: Mitt spørsmål går til helse- og omsorgsministeren.
For Fremskrittspartiet har retten til å bo i eget hjem, til valgfrihet og verdighet stått sentralt i alt vi gjør. Omsorgslønn, som tidligere har vært diskutert her, er et av flere viktige virkemidler.
I erkjennelsen av at noen mennesker har ekstra store sykdomsutfordringer eller funksjonshemninger har Stortinget funnet det nødvendig å gjøre ressurskrevende tjenester til et spleiselag mellom stat og kommune.
Inneværende budsjett medfører et kutt i den statlige andelen. Regjeringens begrunnelse har vært at kostnadene har økt kraftig. Når Fremskrittspartiet i flere sammenhenger fremmer forslag om statlig finansiering av helse- og omsorgsoppgaver, er det nettopp for å sikre at alle brukere får like gode tilbud uavhengig av den enkelte kommunes økonomi. Fremskrittspartiet forventer derfor at kostnadene vil øke.
Regjeringspartiene hadde tydeligvis ikke denne intensjonen. Staten skal altså nå ta en mindre del av regningen, ikke bare for inneværende år, men det får tilbakevirkende kraft for 2009. Når kommunene nå skal gi sitt tilbud, må mange kommuner kutte i tilbudet. Når de kutter i tilbudet, mister de også mer av tilskuddene, og kuttene blir dramatiske.
På Norges Handikapforbunds nettsider kan vi lese at de er bekymret for denne svekkelsen, og uttrykker at dette bl.a. kan presse fram institusjonsliknende boformer. Hva er begrunnelsen for at de som er aller mest avhengig av omsorgstjenester fra sin kommune, ble en salderingspost for Regjeringen? Og har Regjeringen vurdert faren for at dette økonomiske kuttet kan presse fram uønskede resultater, slik Norges Handikapforbund uttrykker bekymring for?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:49:38]: Det er slik som spørreren innledet med, nemlig at retten til å bo i egen bolig, er viktig. Det er viktig for den enkelte, og det er viktig for dem som også trenger ekstra omsorg og ekstra hjelp.
Det er ikke slik at Regjeringen har gjort de mest hjelpetrengende til en salderingspost. Vi er opptatt av at de skal få den hjelpen de trenger, slik at de kan bo i egen bolig eller bo hjemme sammen med andre pårørende hvis de ønsker det.
Når det gjelder den omleggingen av tilskuddet til særlig ressurskrevende brukere, er det en ordning som lå under Helse- og omsorgsdepartementet, og som nå er overført til Kommunal- og regionaldepartementet for at de skal ha det totale ansvaret for dette. Men det er ikke ment som en ordning for å saldere på noen som helst måte. Det er tvert imot et gode at vi kan yte bistand til brukerne der hvor de er, også når de er i sitt eget hjem.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:50:53]: Vi behandlet antidiskrimineringsloven for en tid tilbake. Det mest grunnleggende i den var likeverd og like muligheter. Jeg har lyst til å vise til et eksempel på hva omleggingen gjør.
På nettsidene til Bergen kommune kan vi lese at omleggingen av det statlige bidraget for ressurskrevende tjenester vil utgjøre en inntektssvikt på mellom 12 mill. kr og 15 mill. kr – og 12 mill. kr eller 15 mill. kr betyr mye omsorg. 75 pst. av dem som mottar disse tjenestene i Bergen, er mennesker med utviklingshemning. Da blir mitt spørsmål ganske enkelt: Mener statsråden at mennesker med utviklingshemninger har fått for gode tjenester?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:51:44]: Når det gjelder dem som har utviklingshemning eller andre typer funksjonshemninger, er jeg veldig opptatt av at de skal få gode tilbud og gode tjenester fra det offentlige, og også den støtten de trenger for å fungere best mulig i vårt samfunn.
Det er slik at vi kan være født ulike, men det som er viktig, er at vi prøver å bidra til at alle skal få en livskvalitet som gjør at de kan yte best mulig og leve best mulig i et lokalsamfunn, i et hjem eller der hvor de måtte ønske.
Jeg ønsker ikke å svare på noen annen måte enn at jeg synes at dette er mennesker som fortjener både støtte og oppmerksomhet, og det får de.
Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Jon Jæger Gåsvatn.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [10:52:47]: En av Regjeringens begrunnelser for dette uforutsigbare kuttet på 300 mill. kr til ressurskrevende tjenester var at kostnadene hadde økt, og vi vet at kostnadene har økt fordi mange av disse brukerne har blitt sykere med alderen. Kommunene har også blitt flinkere til regnskapsrapportering og til å fatte enkeltvedtak, i tråd med det Stortinget tidligere har bedt om. Et viktig politisk signal fra Stortinget har vært at vi skulle begrense en institusjonalisering av barn, unge og voksne under 67 år, og mange kommuner har derfor satset bevisst på å bygge opp gode, men da ressurskrevende hjemmetilbud for disse brukerne. Ser statsråden at det dramatiske grepet Regjeringen har gjort, kan være til hinder for å begrense institusjonalisering av psykisk utviklingshemmede og andre som har behov for omfattende og sammensatte tjenester?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:53:35]: Tilskuddet fra kommunene til ressurskrevende brukere er en ordning som ble overført fra Helse- og omsorgsdepartementet til Kommunal- og regionaldepartementet. Det er de som administrerer denne ordningen nå, og det er de som håndterer ordningen overfor kommunene.
Det er klart det er viktig å begrense institusjonaliseringen. Men det er ikke slik at kommunene skal bestemme at noen skal på institusjon. Når det f.eks. dreier seg om funksjonshemmede barn, er det jo familiene selv som må foreta en vurdering av hvordan de kan få et best mulig apparat som kan hjelpe dem – enten det er tilskuddsordninger, forsterkning av team fra hjelpeapparatet som kan komme og bistå dem hjemme, eller avlastningstilbud, som er viktig å ha.
Presidenten: Bent Høie – til oppfølgingsspørsmål.
Bent Høie (H) [10:54:49]: Mange av borgerne som har behov for omfattende tjenester, ønsker ordningen med borgerstyrt personlig assistent, nettopp fordi en ønsker å være sjef i eget liv og ikke være avhengig av at en kommune skal bestemme hvordan en organiserer hverdagen sin, en situasjon som de fleste av oss ikke ville ha ønsket. Bondevik II-regjeringen foreslo dermed å lovfeste ordningen med borgerstyrt personlig assistent. På skriftlig spørsmål 17. oktober 2005 svarte helseminister Sylvia Brustad meg at Stoltenberg-regjeringen ville følge opp dette, og snart komme tilbake igjen med en lovfesting av borgerstyrt personlig assistent. Det er nå snart fem år siden, slik at definisjonen av «snart» i denne regjeringen er ganske omfattende.
Når vil Stortinget få til behandling en lov som sikrer en personlig rett til borgerstyrt personlig assistent?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:55:56]: Igjen vil jeg si at for dem som trenger det, og for dem som lever et godt liv med en personlig assistent, er det bra. Dette kan være en god hjelp for mange som kan trenge det. Men like fullt er dette en del av et større spekter i hjelpeapparatet, og det må også praktiseres deretter. Det kan være en god løsning for noen, det kan være en del av en løsning for noen, men man må se dette i en bredere sammenheng og i litt større perspektiv.
Presidenten: Geir Jørgen Bekkevold – til oppfølgingsspørsmål.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:56:46]: I min hjemkommune Skien, som statsråden besøkte i går i forbindelse med åpningen av SAMBA-prosjektet, har man i lengre tid arbeidet for å få til et godt tilbud til de ressurskrevende tjenester, og så dyktige har de vært at mennesker har kommet tilflyttende til kommunen på grunn av det gode tilbudet som man har klart å opprette der.
I Skien og i Kommune-Norge for øvrig var gleden stor da Regjeringen i 2008 skapte forutsigbarhet rundt finansieringen av disse tjenestene, og stor var selvsagt også skuffelsen da Regjeringen valgte å sende en regning på 300 mill. kr tilbake igjen, og fjerne denne forutsigbarheten. Skien kommune fikk en ekstraregning på mellom 6 og 7 mill. kr.
Mitt enkle spørsmål til statsråden er: Tror statsråden at det blir flere og bedre ressurskrevende tjenester i Skien og i Kommune-Norge for øvrig når Regjeringen velger å sende en slik regning og igjen skaper uforutsigbarhet rundt finansieringen?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:57:48]: Det er igjen et spørsmål om finansieringen av tilskuddet til de ressurskrevende brukerne, og som jeg sa: Ordningen lå tidligere under Helse- og omsorgsdepartementet. Den er overført til Kommunal- og regionaldepartementet, og jeg er viss på at kommunene også vil gi denne gruppen et godt tilbud.
Skien og Porsgrunn og sykehuset i Telemark er et veldig godt eksempel på hvordan man har innrettet seg med et særdeles godt og helt enestående tilbud til funksjonshemmede barn både når det gjelder avlastning, veiledning og behandling – og med en veldig god hjelp og støtte for resten av familien.
Til det overordnede i spørsmålet, om å flytte regningene, vil jeg si: Ordningen lå under Helse- og omsorgsdepartementet. Dette ligger nå under Kommunal- og regionaldepartementet, og det er ingen grunn til at brukerne skal få en dårligere behandling enn før.
Presidenten: Vi går til siste hovedspørsmål.
Bent Høie (H) [10:59:00]: Mitt spørsmål går til helse- og omsorgsministeren.
Det er stort fokus på at en nå er nødt til å gjøre mange ulike tiltak for å få ned sykefraværet i Norge. Dette er en av de store utfordringene som en står overfor, og som det er tverrpolitisk enighet om å gjøre noe med. Hvis en arbeidstaker blir syk og ønsker å komme raskere tilbake igjen i arbeid, og hvis arbeidsgiveren velger å kjøpe privat helsehjelp for at arbeidstakeren skal få en rask behandling og komme raskt tilbake i arbeid, straffes arbeidsgiveren med arbeidsgiveravgift på det som f.eks. en operasjon har kostet, og arbeidstakeren må betale inntektsskatt av det som operasjonen koster. Dette var en straffeskatt på å redusere sykefraværet som Stoltenberg-regjeringen innførte i 2006.
For eksempel forteller Heidi Hakkim at hun hadde en håndleddslidelse i begge hendene. Som saksbehandler er ikke det noe særlig bra, og hun var derfor sykmeldt. Hun ventet på undersøkelse hos spesialist i noen uker. Deretter ble det utsettelse av operasjonsdatoen, inntil det ble klart at det kunne gå omtrent et år før hun kunne regne med å få ordnet problemet. Flere og flere opplever dette. Helsekøene har økt med 60 000 under denne regjeringen. Arbeidsgiver betalte for inngrepet ved et privat sykehus i Oslo, og hun var tilbake på jobb etter to måneder. Helseministeren kan selv tenke seg hva dette betyr samfunnsøkonomisk, hva det betyr for den enkelte arbeidstaker, og hva det betyr for arbeidsgiveren.
Jeg vet at denne regjeringen lider av privatallergi, men kan en se at det å fjerne denne skatten kan være med på å få folk raskere tilbake i arbeid, redusere helsekøene og redusere sykefraværet?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:01:17]: Det er blitt et mantra å fortelle om en økt helsekø. Samtidig er det slik at det aldri har vært behandlet flere pasienter enn nå. Like fullt er det slik at når ventetiden øker, om enn veldig lite, men noe, er ikke det en situasjon som vi er fornøyd med. Derfor har jeg også bedt om at man setter inn tiltak mot det.
Når det gjelder Raskere tilbake, å sette i verk tiltak som gjør at folk skal komme raskere tilbake i jobb, som å få behandling, er også representanten Høie kjent med at man i den sammenheng også bruker private institusjoner til å yte helsehjelp. Det gjør at folk kan komme raskere tilbake i jobb. Det er imidlertid et vilkår, og det er at den private institusjonen må ha en avtale med et av helseforetakene i den sammenheng. Men det er ikke slik at vi har allergi mot å bruke private. Som et tilskudd til det offentlige helsevesen er det viktig. Det er en viktig bidragsyter og vil fortsatt være det.
Bent Høie (H) [11:02:30]: Det hjelper lite for de 60 000 som står i helsekø, og mange av dem som er sykmeldte mens de står i helsekø, at helseministeren skryter av at flere får helsehjelp, så lenge helsekøene øker og ventetiden øker. Et klart uttrykk for dette er at salget av private helseforsikringer har økt med 175 pst. siden denne regjeringen overtok. Det er vel et ganske klart uttrykk for at befolkningen ikke er fornøyd med tilgangen på helsetjenester.
Mitt spørsmål til helseministeren, siden hun ikke svarte på mitt første spørsmål, blir rett og slett: Hva er den helsepolitiske begrunnelsen for å ha en straffeskatt på både arbeidstakere og arbeidsgivere som selv velger at man blir betalt ut av helsekøen for å komme raskere tilbake i arbeid? Hva er den helsepolitiske begrunnelsen for en slik straffeskatt på sykefravær?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:03:31]: Det ble fremstilt som om det er en straffeskatt, men det er ikke snakk om at dette skal være en straffeskatt. Jeg har også sett at salget av private helseforsikringer har økt. Det er en situasjon som man ikke uten videre kan si at man er glad for, for vi skal jo ha et offentlig helsevesen i Norge som skal ivareta dem som blir syke, og gi hjelp når de trenger det.
Så er det også slik at av dem som står i kø, er det veldig mange som venter på en poliklinisk behandling. De som er alvorlig syke, får hjelp fort. De aller fleste innleggelser er akuttinnleggelser. Så det kan skapes et inntrykk av at det er lange køer. Men så er det noen som venter for lenge. Derfor tar vi fatt i det og ser hva vi kan gjøre. Men først og fremst må vi utnytte det offentlige helsevesenet, der vi tross alt finansierer spesialisthelsetjenesten med 100 milliarder kr hvert år.
Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Torbjørn Røe Isaksen.
Torbjørn Røe Isaksen (H) [11:04:49]: Nå har partene gått sammen for å finne fram til en ny IA-avtale. I den forbindelse diskuterer man hvilke tiltak man skal sette i gang. Regjeringen har allerede varslet at det kan hende at det kommer innstramninger på arbeidsgiversiden, altså at arbeidsgiverne får et større ansvar også økonomisk for arbeidstakerne. Her diskuterer vi en ordning hvor arbeidsgiverne ber om å få en mulighet til rett og slett ikke å bli straffet for å gi helsetilbud til de ansatte – en ordning som de ansatte nyter godt av. Det burde være en dobbelt bonus for ministeren og for Regjeringen som et innspill til IA-avtalen. Mitt spørsmål er om ministeren vil spille inn i IA-forhandlingene at dette er en god måte å få arbeidsgiverne til å ta et økt ansvar for arbeidstakernes sykefravær på.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:05:43]: Jeg har også sett at det har vært mye diskusjon i media om denne nye IA-avtalen. Det er i hvert fall ikke slik at tiltak i forbindelse med den kommer til å bli, jeg holdt på å si, varslet i Stortingets spørretime. Men det som er klart, er at vi må se på mange ulike typer tiltak. De som ønsker å gå helt utenom systemet og betale for en operasjon i Norge, står fritt til å gjøre det. Men jeg er opptatt av at det offentlige helsevesen skal være så bra at det ikke er nødvendig.
Så har jeg også sagt at når det gjelder private tjenesteytere, vil vi bruke dem som et tilskudd til det offentlige. Men hvis de skal komme inn i det offentlige tilskuddssystemet, må det være gjennom avtaler med de regionale helseforetakene.
Presidenten: Jon Jæger Gåsvatn – til oppfølgingsspørsmål.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:06:49]: Jeg er glad for at også Høyre nå setter fokus på dette temaet. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om dette tidligere og har i stor grad stått alene. Vi har også fremmet et forslag som ligger til behandling nå, om å unnta private helseforsikringer fra arbeidsgiveravgift og personbeskatning, likeså treningskort betalt av arbeidsgiver og behandling av sykdom betalt av arbeidsgiver. Virkemidlene for dette ligger hos finansministeren. Men vi vet at kostnadene, hvis det ikke stimuleres til helseforebyggende tiltak og sykdomsbegrensende tiltak, vil havne på helseministerens bord.
Sosialdemokratene i Sverige har skjønt denne dynamikken. Spørsmålet mitt blir om helseministeren deler Fremskrittspartiets og de svenske sosialdemokratenes syn på at slike skattereduserende tiltak kan være et viktig virkemiddel, både i det helseforebyggende arbeidet og i arbeidet med å begrense sykefraværet.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:07:37]: Når det gjelder helseforebygging, er det mange andre tiltak jeg ville tatt fatt i først. Det går på tiltak som vi kan gjøre noe med ganske umiddelbart. Det går på begrensninger på tobakk, det går på alkohol, det går på hele det brede spekter av tiltak som skal til for å skape en bedre helse i befolkningen.
Når det gjelder skattevirkemidler, er ikke det noe vi tar stilling til nå. Når det gjelder IA-avtalen, de forhandlingene som foregår, og det arbeidet som gjøres både i forbindelse med ekspertutvalg og de andre utvalgene som er satt ned, skal vi jobbe videre med dette fremover, og så får vi komme tilbake til hva som blir resultatet av det.
Presidenten: Laila Dåvøy – til oppfølgingsspørsmål.
Laila Dåvøy (KrF) [11:08:31]: Det kommer nesten daglig mailer fra bekymrede ansatte i sykehusene om pasienter som er frustrert over situasjonen rundt omkring i landet. Samtlige rapporterer om stram økonomi og om kutt i tilbudet til pasientene.
Når ventetidene til behandling i fjor økte, og tilbakemeldingene om kutt strømmer inn i disse dager, vil ventetidene heller ikke i år gå ned, slik jeg ser det. Dette gir unødvendig sykefravær. Vi ser altså at Regjeringens politikk medfører at helsesektoren er med på å øke sykefraværet mer enn å redusere det. Samtidig er det ledig kapasitet i en rekke private institusjoner rundt omkring i landet. Mitt spørsmål er om statsråden i det minste vil ta disse i bruk, med det formål å redusere sykefraværet.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:09:29]: Vi bruker jo private for å få redusert sykefraværet. Det er inngått avtaler med private, som skal være et supplement til det offentlige helsevesen for nettopp å kunne få ned sykefraværet. Derfor har vi bl.a. dette prosjektet som heter Raskere tilbake, som representanten Dåvøy kjenner veldig godt til.
Så blir det sagt at det er kutt rundt omkring i helsevesenet. Det er hvis noen har brukt for mye penger. Da må man nemlig redusere. Men budsjettene til de regionale helseforetakene i år har ikke bare en innlagt kost- og lønnsvekst, men også en reell vekst, som representanten Dåvøy kjenner veldig godt til. Så det er ikke kutt i budsjettene; det er en økning i budsjettene, og det skal være en økning i pasientbehandlingen.
Mitt styringssignal også til helseforetakene er at ventetidene skal ned. Det skal de fokusere på å jobbe med gjennom hele dette året, for det er ikke godt nok når det går feil vei.
Presidenten: Med det er den muntlige spørretimen omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.