Gunn Karin Gjul (A) [10:42:09]: Kulturpolitikken var den første spiren til samarbeid mellom de rød-grønne partiene. I mars 2004 lanserte Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet Kulturløftet som svar på Bondevik-regjeringens kulturmelding. Det vellykkede prosjektet inspirerte til et videre rød-grønt samarbeid. Etter valget i 2005 ble Kulturløftet et viktig punkt i den nye rød-grønne regjeringens politikk.

De rød-grønnes kulturløft er en ambisjon om at Norge skal bli en ledende kulturnasjon. Vi har mange europeiske nasjoner å strekke oss etter. Men den store inspirasjonskilden er Frankrike, som under den sosialistiske kulturministeren Jack Lange på 1980-tallet revitaliserte fransk kulturpolitikk. Dette skjedde gjennom betraktelig økning av midlene til kunstnernes og kulturinstitusjonenes produksjon og distribusjon, bygging av nye store kulturbygg og gjennom å støtte deler av kulturbransjen som staten tidligere ikke hadde villet beskjeftige seg med, sånn som film, plateproduksjon og forlag. I løpet av få år doblet de kultursatsingen i kulturbudsjettet.

Vårt kulturløft har klare paralleller til det franske løftet på 1980-tallet. Vi har i likhet med dem hatt en kraftig økning i bevilgningene. I løpet av fem år har vi økt bevilgningene fra 5 mrd. kr til over 8 mrd. kr. Vi har bygget og bygger nye, store kulturinstitusjoner, som i Stavanger med nytt kulturhus, i Kristiansand med et teater og konserthus og i Trondheim med Rockheim, og om noen år vil hovedstaden få enda en flott og moderne kulturinstitusjon med det nye Nasjonalmuseet. Norsk film har fått kraftige påplussinger. Aldri har det blitt lansert flere norske filmer enn i dette året til et norsk publikum som ser mer norsk film enn noen gang tidligere.

Likeverd mellom musikksjangre har vært et viktig mål for en rød-grønn kulturpolitikk. Jazz, rock og folkemusikk har aldri opplevd en tilsvarende satsing før. Det er et økonomisk løft, men aller mest et statusløft, et signal om at ingen skal stå med lua i hånda. Det samme kan sies om dansekunsten, som endelig har fått den oppmerksomhet den fortjener. Egen scene for dans er realisert, og egen tilskuddsordning for frie dansegrupper er på plass.

I likhet med Jack Lange og de franske sosialistene som var opptatt av kulturelt mangfold og demokratisering av kulturen, ønsker også vi å sikre dette. Derfor tok tidligere kulturminister Trond Giske initiativ til et mangfoldsår – dette til stor motstand fra opposisjonen og spesielt Fremskrittspartiet. Faktum er at fram til i dag har Mangfolds-Norge hatt bedre vekstvilkår i politiet, bankvesenet eller Forsvaret enn i kulturlivet – dette til tross for at kulturarbeiderne ser på seg sjøl som både mer liberale, åpne og innvandringstolerante enn resten av befolkningen. Gjennom Mangfoldsåret har man forsøkt å starte prosesser som kan bidra til at kulturelt mangfold blir et markant og gjennomgående trekk ved norsk kulturpolitikk og bidra til å endre holdninger og praksis.

Det blir av opposisjonen framstilt som en selvfølge at kultur er en budsjettvinner, og at de ville ha gjort det samme. Det tror ikke jeg.

Aldri tidligere har en kulturminister år etter år vunnet budsjettkampen i sterk konkurranse med helse, samferdsel og skole. Det skjer fordi vi har en regjering som klart og tydelig prioriterer kultur i en tøff kamp om budsjettkronene. Det er ikke imponerende å plusse på noen småkroner ekstra i budsjettbehandlingen i Stortinget. Det imponerende er å ha en kulturminister som hvert eneste år skaffer fram økninger på over en halv milliard kroner. Det er det ingen automatikk i, men det er en politisk ambisjon som regjeringen har, at kultur skal være i politikkens elitedivisjon.

Såkalte intellektuelle kulturforskere har i hovedstadspressen kritisert den rød-grønne regjeringen for å være en pengemaskin blottet for ideologisk vilje.

Er det blottet for ideologisk vilje når regjeringen sikrer bredden og mangfoldet i litteraturpolitikken og ikke vil la markedskreftene styre utgivelsen av bøker?

Er det blottet for ideologisk vilje når vi foretar en massiv satsing på kultur for å gi folk flere og bedre kulturopplevelser som en motvekt til alle de materielle verdiene en eksponeres for?

Er det blottet for ideologisk vilje når vi oppmuntrer en liten samisk bygd til å utvikle festivalen sin gjennom å gi den knutepunktstatus?

Svaret er åpenbart nei.

Det kunne vært interessant å få vite om det er ideologisk feil å gi rock og den rytmiske musikken økt status, at flere dansekunstnere nå kan leve av kunsten sin, eller at Nord-Norge har fått sitt eget symfoniorkester.

Jeg synes teatersjef Ellen Horn sier det veldig treffende i Klassekampen tirsdag 1. februar:

«Svenske og danske kulturarbeidere opplever kulde, kutt og kommersialisering. Høyrestyret i nabolandene stiller økte krav til kulturinstitusjonenes inntjening. Mens vi her i Norge er mest opptatt av å kritisere den rød-grønne kulturpolitikken – som er den mest offensive i Europa.»

Hun legger videre til:

«Utfordringen norsk kulturpolitikk står overfor i dag, er ikke økte bevilgninger til kulturinstitusjonene. Det er høyrespøkelset.»

Kulturpolitikken er åpenbart et av de områdene det kan bli størst endringer på om vi får en mørkeblå regjering. Én ting er at Fremskrittspartiet ønsker milliardkutt i bevilgningene, men vel så alvorlig er det at de ønsker å fjerne de statlige reguleringene som sikrer bl.a. norsk språk og litteratur.

Vår visjon er at vi i løpet av ti år skal bidra til at Norge blir en ledende kulturnasjon. Og vi er på god vei. Underveis er det likevel viktig å være sjølkritisk til den jobben vi har gjort, og spørre oss sjøl om vi bruker pengene på riktig måte.

Vi har systematisk fulgt opp de 15 punktene i Kulturløftet I, og det samme gjør vi nå med Kulturløftet II.

Fra dag én har vi vært opptatt av at når det puttes inn så mye penger i sektoren, må vi samtidig se på strukturer og unngå oppbygging av parallelle kulturbyråkratier. Derfor er det foretatt en rekke omorganiseringer og endringer av stønadsordninger.

Framover vil det bli viktig med enda mer geografisk spredning av kulturkronene. Vi har nå gode og profesjonelle nasjonale kulturinstitusjoner på de fleste områder. Det gir oss mulighet og handlingsrom til å vri satsingen ut i landet, til små institusjoner og frie grupper. Det gjelder både film, opera, teater og musikk.

Våre museer er i dag godt geografisk spredt, men mange mangler penger for å få satt opp gode utstillinger og ikke minst få tatt vare på verdiene for ettertiden.

Vi mener at når staten bruker så mye penger på kultur, er det viktig at en så stor del av befolkningen som mulig skal få oppleve kunst og kultur. Helseundersøkelsen fra Nord-Trøndelag viser at nærhet til kulturinstitusjoner er en forutsetning for bruken av dem. Storkonsumentene av kultur bor i de små og store byene.

Nylig ble jeg fortalt en historie om to gutter fra Sogn og Fjordane som en morgen la igjen et brev på kjøkkenbordet hjemme, skulket skolen og dro til Bergen. I brevet forklarte de at årsaken til skulken var at de skulle på kino i Bergen for å se Harry Potter, og at en så viktig film som Harry Potter måtte ses på stort lerret og ikke hjemme på den lille bygdekinoen.

Jeg mener denne historien er en god beskrivelse av hvilket offer mange i Distrikts-Norge må gjøre for å få kulturopplevelser. Vår ambisjon er at flere skal få lettere tilgang gjennom mer spredning utover hele landet.

Vi er også opptatt av å nå ut til flere grupper. Dette blir kritisert av kulturkritikerne, som mener vi styrer kulturen for mye.

Vi mener faktisk at kultur ikke skal være forbeholdt rike mennesker med riktig postadresse. Jeg gleder meg derfor til at statsråden skal legge fram en stortingsmelding om utjamning av sosiale forskjeller på kulturområdet.

Kulturløftet handler ikke bare om penger, men like mye om å gi kulturlivet økt anerkjennelse og status og dessuten tydeliggjøre det offentliges ansvar for kultursektoren, noe vi har fått slått fast gjennom den nye kulturloven. Målet er å sikre et mangfold av kulturaktiviteter og kulturtilbud som er tilgjengelig for alle.

Kulturløftet er Norges største satsing på kultur noensinne. Vårt mål er at det er noe vi skal fortsette med i årene framover.

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:51:51]: Jeg vil takke interpellanten for å reise denne viktige saken i stortingssalen.

Vi har nå gjennomført første delen av et kulturløft, og vi har noe igjen. Jeg synes det er viktig, som interpellanten var inne på, at vi har en kritisk tilnærming til hvordan vi skal bruke pengene for å oppfylle Kulturløftets siste del. Det er klart at i en periode hvor vi øker kulturbudsjettene veldig og ønsker å få mer kultur ut til hele landet, må vi være oppmerksom på at pengene skal gå til kunstnerisk produksjon og til at flere mennesker skal få tilgang til kultur.

I 2005 gikk de rød-grønne til valg på at det skulle gjennomføres et kulturløft fram til 2014. Det var en veldig ambisiøs målsetting, og da dette ble diskutert i stortingssalen i 2004, ble vi kritisert av dagens opposisjon for å være helt urealistiske. Men vi har gjort disse beskyldningene til skamme, og klart å gjennomføre et historisk kulturløft som jeg ikke har sett maken til i andre land i den samme perioden.

Som interpellanten viser til, er satsingen på kultur og frivillighet for første gang blitt like forpliktende og håndfast som satsingen på andre områder. Vår regjering snakker om Kulturløftet, langtidsplanen for Forsvaret og Nasjonal transportplan i samme åndedrag. Det er blitt forpliktende.

Siden 2005 har kultursatsingen over statsbudsjettet økt med 3,3 mrd. kr. Det innebærer at kulturbevilgningenes andel av statens utgifter er økt fra 0,78 pst., som var tilfellet i Bondevik-regjeringens siste budsjett, til 0,91 pst. i 2011. Opptrappingen har vært så stor at den har gitt rom for en veldig bred satsing for å vise at alle deler av kulturlivet er en del av Kulturløftet. Alle kunstformer og genrer er inkludert. Enkelte har kritisert oss for å være profilløse fordi vi har løftet hele kulturfeltet – men hensikten med Kulturløftet har vært å løfte hele kulturlivet. Derfor er jeg stolt over at alle kunstformer og genrer har vært inkludert.

Det har i denne perioden vært lagt fram 23 stortingsmeldinger som innenfor ulike deler av kulturlivet har pekt på sektorspesifikke utfordringer og løsninger for disse. I noen grad er det også tatt i bruk organisatoriske virkemidler, som f.eks. museumsreform og omforming av Norsk kulturråd. Dette mener jeg også er riktig, for når vi bruker mer penger på kultur, må vi ta et oppgjør med dobbeltadministrasjonen innenfor kulturlivet. Det har ikke alltid vært enkelt å få støtte fra opposisjonen når vi har ønsket å hindre dobbeltadministrasjon for at pengene skulle gå til kunst og kultur. Her har opposisjonen utvist en stor grad av konservatisme når vi har villet foreta organisatoriske grep på kulturområdet.

Det er ikke tvil om at regjeringens offensive satsing innenfor rammen av Kulturløftet har ført til et økt aktivitetsnivå og et større mangfold av kulturuttrykk. Filmområdet er et veldig godt eksempel på dette. Både kvaliteten og antall filmer er jevnt stigende. De siste tre årene har norsk film hatt en markedsandel på over 20 pst.; vi må tilbake til Flåklypa på 1970-tallet for å se noe lignende. Markedsandelen i 2010 var den største noensinne. Da denne regjeringen overtok i 2005, var andelen litt over 12 pst. Det har skjedd en formidabel økning. Det er kulturpolitisk viktig, men også språkpolitisk viktig. Med 40 nye filmer i året har vi overoppfylt målet om 25 norske filmer i året. Nå vil vi ha sterkere fokus på kvaliteten. Det vil gi rom for større variasjon i produksjonsbudsjettene, slik at det kan lages enkelte større og mer påkostede produksjoner. I tillegg vil vi prioritere mer til tv-drama, som i aller høyeste grad når ut til folk.

I tillegg til den sterke satsingen på det profesjonelle kulturlivet har frivilligheten fått et løft. Frivilligheten er jo ryggraden i den lokale kulturlivet, og satsingen på frivillighet i statsbudsjettet for 2011 er den største noensinne. Regjeringen har som mål å øke tilskuddet til momskompensasjon til de frivillige organisasjonene til 1,2 mrd. kr i 2014. I tillegg har tilskudd til Frifond og frivillighetssentraler økt med nærmere 100 mill. kr i denne regjeringsperioden.

De norske kulturskolene er unike i internasjonal sammenheng, og snakker vi nå med noen av våre fremste artister, kan de alle fortelle at de har en bakgrunn – de fleste av dem, i hvert fall – fra kulturskolen. Siden 2005 har antall elever i kulturskolene økt betydelig, men fortsatt har vi en del utfordringer. Blant annet er det fortsatt lange ventelister, og det er sosial skjevhet i rekrutteringen. Det betyr at vi går glipp av mange talenter, for kunstnerisk talent er ikke avhengig av foreldrenes inntekt. Hvis vi ikke klarer å rekruttere bredere, er det mange kunstneriske talenter vi ikke får se. Over Kunnskapsdepartementets budsjett er det for 2011 satt av 40 mill. kr til modellforsøk og utviklingstiltak der kommuner, organisasjoner og institusjoner går sammen for å legge til rette for et mer mangfoldig kulturskoletilbud.

Vi har også økt bevilgningene til musikkformål. Samlet har musikkformål fått en økning på 483 mill. kr. Det fører til flere konsertopplevelser rundt om i hele Norge. Det fører til at mange artister får anledning til å lansere seg internasjonalt. Det betyr at flere får besøke våre symfoniorkestre og vår opera. Det har gitt resultater. Vi har økt bevilgningene til musikkformål med 80 pst. Det er mye.

Visuell kunst – arkitektur og design – er et av regjeringens satsingsområder, og vi lanserer om ikke så altfor lang tid den første stortingsmeldingen om visuell kunst.

Så har vi økt bevilgningen til museene. Det er jo slik at den historiske interessen blant folk er økende. Etter hvert som vi kan ta inn stadig flere globale kulturuttrykk, blir vi kanskje enda mer opptatt av røttene våre. Det har fått en økning på 80 pst. siden 2005. Det gjør at vi kan ta vare på mange gamle bygninger, og at barn og unge kan oppleve våre museer på en helt annet måte. Og vi har fått nye museer, f.eks. Rockheim, som gjør at vi kan oppleve musikkhistorien på en helt annen måte enn tidligere.

Kulturløftet har hevet kulturens status som samfunns- og politikkområde og bidrar til å gjøre kunst og kultur tilgjengelig for stadig flere, både som deltakere og publikum. Men det er fortsatt, som interpellanten var inne på, stor forskjell i kulturbruken. Den er i stor grad avhengig av utdannings- og inntektsnivå. Lavinntektsfamilier og personer med minoritetsbakgrunn samt personer med nedsatt funksjonsevne er underrepresentert i de fleste aktiviteter knyttet til kunst og frivillighet.

Samtidig vet vi, som interpellanten var inne på, at det er stor sammenheng mellom bruk av kultur og personlig helse og trivsel. Regjeringen har i lys av dette startet arbeidet med en stortingemelding om kultur, inkludering og deltakelse. Dette er diskusjoner som har foregått i bl.a. Storbritannia gjennom flere år, og det er på tide at vi også tar den diskusjonen i Norge. Nå bruker vi mer penger på kultur – nå må vi også sørge for at den kulturen som produseres, når ut til enda flere.

Norsk kulturliv har hatt et formidabelt økonomisk løft og fått økt status under denne regjeringen. Vi ser alle at dette har gitt resultater i form av høyere aktivitetsnivå og mer mangfoldig kulturliv. Jeg er opptatt av å finne ut hvilken effekt dette har for kulturlivet og for samfunnet som helhet. Jeg synes derfor det er naturlig å foreta en overordnet analyse av hva som er oppnådd, og hvilke utfordringer som venter oss. Derfor vil det bli gjennomført en utredning som skal ta for seg utviklingen i norsk kulturpolitikk i perioden som omfattes av de siste årene. Utredningen vil også tjene som et grunnlag for hovedprioriteringer i norsk kulturpolitikk etter 2014.

Gunn Karin Gjul (A) [11:01:00]: Jeg vil takke statsråden for en grundig og solid gjennomgang av det som har vært den rød-grønne regjeringas kulturløft, og jeg synes også det er veldig flott at statsråden er såpass åpen for å se på nye veivalg, og på hvordan vi skal gå videre. Det er veldig viktig når man bruker så mye penger som vi har gjort på kultur, at vi er kritisk til hvordan pengene brukes, og om vi oppnår det vi har som ambisjon med en så stor pengebruk.

Vi skal altså i løpet av en tiårsperiode ruste opp norsk kulturliv på en måte som aldri har skjedd tidligere i Norge. Vi ser allerede nå at Kultur-Norge er helt annerledes i dag enn det var for bare seks, sju år siden. Vi ser at det er mer debatt om kultur i det norske samfunnet. Vi ser at det har blitt mer interesse politisk, ikke minst, for kultur, både sentralt og også ute i kommunene. Men kanskje det aller viktigste er at kulturlivet har blitt en del av de demokratiske, politiske prosessene. Tidligere var det sånn at kulturarbeiderne i langt større grad sto med lua i hånda og ikke hadde noen mulighet til å påvirke sin situasjon og mulighet til å påvirke politisk det de ønsket.

Vi har blitt beskyldt av hovedstadspressen, som også statsråden nevnte, for å være litt profilløse i Kulturløftet. Men poenget er at det var et behov for å oppruste hele sektoren. Det var store behov, og det er store behov fremdeles. Det finnes mange gode prosjekter rundt om i Norge som absolutt burde ha fått mye mer oppmerksomhet og støtte enn de får i dag. Vi ser også litt av poenget med Kulturløftet, at i forbindelse med Kulturløftet II hadde vi store samråd med hele bransjen hvor bransjen sjøl fikk komme med innspill til hva som skal være med i Kulturløftet II. De var ganske tydelige på at bredden var viktig, og at alle deler av kulturlivet må få mulighet til å ta del i Kulturløftet. Derfor er det viktig for hele bransjen, og det er ikke profilløst når vi på en måte hever hele sektoren. Så, et siste poeng som jeg synes vi skal være veldig oppmerksomme på, og som jeg utfordrer statsråden på. Sju av ti kulturkroner går fremdeles til Oslo. Kultursektoren er kanskje en av de mest sentraliserte sektorene. Vi har prøvd å gjøre noe med det, men den store utfordringen er: Hvordan skal vi i årene framover klare å vri mer av kulturkronene ut til hele landet?

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:04:16]: Interpellanten reiser en viktig diskusjon om hvordan vi kan få spredt kultur rundt omkring i hele Norge. Nettopp derfor har jeg satt i gang en utredning av hvordan vi skal bruke pengene til Rikskonsertene i framtiden. Rikskonsertene ble etablert i 1967. Da kjørte de rundt med turnébusser, sjauemannskap, høyttalere og mikrofoner til gymsaler for å holde konserter over hele Norge.

I dag ser vi at de ulike lokalsamfunnene har hus. De har utstyr. De har et langt mer mangfoldig kulturliv enn før. Da må vi se om det er en smartere måte å bruke kulturpenger på, som skal gi mer konsertopplevelser i hele Norge, enn å bruke så mange penger på 300 offentlige konserter, som i stor grad går til byene. Av Rikskonsertenes 300 konserter gikk 30 til Oslo. Oslo er allerede den byen i Norden med svært, svært mange konserter. Det er flere konserter i Oslo enn det er i Stockholm, enn det er i København.

Mange av de elevene som nå går ut av salen fordi de må, sikkert ikke fordi de ikke vil høre på oss, for dette er en veldig interessant diskusjon, får oppleve Den kulturelle skolesekken. Det reiser musikere rundt i hele Norge. Hvordan kan vi utnytte at vi har musikere på veien, at vi har kulturarbeidere på veien, at vi har teaterfolk på veien som kan oppsøke mindre lokalsamfunn som kanskje aldri får besøk av våre nasjonale kulturinstitusjoner. Så jeg mener at vi har en kjempeutfordring med å få skolesekkproduksjonene ut over hele Norge. Det er en viktig diskusjon.

En diskusjon om spredning av kulturmidlene handler også om å etablere flere institusjoner utenfor Oslo. Nordnorsk Symfoniorkester er et veldig godt eksempel på at vi tror at etablering av institusjoner utenfor Oslo gir en jevnere bruk av kulturmidlene. Rockheim var et prosjekt som mange var skeptiske til – i sin tid var det kontroversielt. Men det er blitt et fantastisk, nasjonalt rockemuseum, og folk oppsøker dette museet i veldig stor grad. Å etablere institusjoner utenfor Oslo er viktig for å spre kulturmidlene. Et annet eksempel er de regionale filmsentrene som har fått store påplusninger de siste årene. Vi ser at dette har hatt en ønsket effekt. For noen år siden var det veldig mange filmer som ble laget med utgangspunkt i Grünerløkka – det er et fantastisk sted. Men de siste årene har vi sett en økning av filmer som også lages andre steder i Norge. Så diskusjonen om geografisk spredning av kulturmidlene er en viktig diskusjon som vi absolutt må ta på alvor når vi skal gjennomføre siste delen av dette kulturløftet.

Arild Stokkan-Grande (A) [11:07:30]: Vi er inne i en fantastisk tidsalder med stor personlig frihet, med utrolige muligheter for hvert enkelt individ. Mens de aller fleste land rundt oss må stramme inn på sine budsjetter og lete med lys og lykte etter hvor de kan kutte, er Norge i en situasjon hvor vi fortsatt kan ha et kulturløft, bygge videre på det gode arbeidet som skjer i den sektoren, og faktisk ekspandere budsjettene.

Gjennom de siste årene har vi sett en utrolig oppblomstring i kultursektoren blant profesjonelle og blant amatører. Det har gitt oss fantastiske opplevelser, nye spennende ting å oppleve over hele landet. Snart har jo hver enkelt grend i dette landet sitt eget spel, sine egne musikere, sine egne teaterfolk. Det blomstrer opp over hele landet. Vi ser det også internasjonalt, at Norge er i ferd med å gjøre seg bemerket i stadig sterkere grad. På musikkfronten ser vi at stadig flere norske artister gjør det stort og bra i utlandet, og på filmfronten ser vi at norske filmer er i ferd med å høste internasjonal anerkjennelse. Det er i ferd med å bli gode miljø som det er viktig å foredle videre på, og som vi skal bakke opp videre. Vi har kort sagt opplevd og er inne i en gullalder for norsk kultur. Dette er viktig for nasjonsbyggingen i Norge.

Kultur har alltid vært viktig som et ledd i nasjonsbyggingen, og Kulturløftet har vitterlig bidratt til stolthet, til identitet, til fellesskap. Det vil være viktig for den videre nasjonsbyggingen at vi evner å forstå den tiden vi lever i. Den kjente forskeren Richard Florida har en sammenfatning av hva som kjennetegner de regionene som har lyktes best i verden, og det er tre ting de har satset på: teknologi, toleranse og talent.

De regionene som evner å tiltrekke seg den kreative klassen, vil lykkes i stadig sterkere grad i det moderne verdenssamfunnet – og tiltrekker man seg den kreative klassen, vil andre komme etter. Men det er også viktig på individnivå. Vi har sett eksempel på en sjenert gutt som aldri sa ett ord i en forsamling, og som nå tar teaterutdanning i USA. Vi har sett eksempel på lærere som ikke kjenner igjen sin elev, som ofte var urolig i klassetimene, og som blomstrer opp og får en helt ny opplevelse, en helt ny måte å uttrykke seg på bare han eller hun får en leirklump mellom hendene. Vi har sette eksempel på redde demente som man tidligere ikke fikk i seng om kvelden uten å være mange ansatte, og som med sang og musikk roer seg ned og opplever trygghet, opplever verdighet. I den høykapitalistiske tidsalder som vi lever i, som skaper et samfunn med høy og stor omsetningshastighet, kommer det til å bli stilt store krav til indre styrke, selvtillit, selvfølelse. Vi vet at deltakelse i meningsfull aktivitet har stor effekt på helse og følelsen av egen helse.

Vi har sett hvordan det gnistrer i barneøyne som opplever mestring. Vi har hørt at det rapporteres om mange gjenglemte rullatorer rundt omkring på eldreinstitusjoner etter at det har vært konsert der.

Undersøkelser av sangens betydning viser tydelig at den har stor effekt både på psykisk og fysisk helse. Svenske undersøkelser viser at storforbrukere av helsetilbud er småforbrukere av kulturtilbud, og at storforbrukere av kulturtilbud er småforbrukere av helsetilbud.

Når vi ser hvor stor betydning kulturen har, må det bli et sentralt politisk mål i årene framover å spre kulturen, både geografisk og sosiokulturelt. Så ved siden av å videreforedle og satse på kvalitet vil det bli viktig at man sørger for at det ikke bare blir mer til dem som allerede opplever mye kultur, men at det kan komme mange flere til gode. I så måte er jeg veldig glad for det statsråden sier i forhold til kulturskolene. Det er også viktig å se på hvordan kulturen kan være et viktig verktøy for å løse andre velferdsoppgaver. Det vil være viktig for nasjonsbyggingen, for vår felles identitet, hukommelse og for vårt samhold. Det er viktig for Norges konkurransekraft internasjonalt og ikke minst for hver enkelt av oss.

Ib Thomsen (FrP) [11:12:48]: «Kulturens elite, maktapparat,

statsrådens hellige styringskarat.

Gjensidig logring, kyss, klapp og klem,

den frie kulturen, glem ikke den.

Frihetens stemme fra Nordkapp til sør,

nå må vi sørge for at kulturen ikke dør!»

Hva er god kultur? Hva er kultur? Hvem sitter på fasiten? Er det interpellanten? Er det eliten i Oslo? Er det departementet, eller er det Arbeiderpartiet?

Hvordan snakker vi om kultur? Mange betrakter kultur mest som kunst og som i snevrere forstand er knyttet til orkester, teater, film og bøker. Kultur skal være en blodåre for hele Kultur-Norge og rundt menneskelige handlinger, som mentalitet og måter å tolke virkeligheten på.

På 1970-tallet ble definisjonen utvidet til å omfatte frivilligheten og amatørkulturen. Det er bra, og vi ser at det bærer frukter den dag i dag, og vi ser at dette er spredt ut over hele landet.

Det ble også etablert en stor kommunal kultursektor, og det kan man jo sette spørsmålstegn ved, men den spres i hvert fall ut over landet. Dette er noe vi burde ha tatt opp i en diskusjon.

Kommunene er fundamentet i Kultur-Norge gjennom kor, korps, kulturskoler og bibliotek. Da mener jeg ikke kommunene fysisk, men de som bor ute i kommunene. Det er vel også en god grunn til å regne mediene og deler av forskningen og høyere utdannelse som en del av kulturdefinisjonen. Er det bra? Er dette noe vi bør diskutere? Disse institusjonene leverer nemlig en rekke virkelighetstolkninger som former oss. Bør kulturen styres? Bør kulturen styres av et underutvalg i Arbeiderpartiet eller av Kulturdepartementet i Oslo? Den smale og brede kulturdefinisjonen opererer side om side. Ingen av dem har vunnet hegemoni eller dominans, men spenningen mellom dem dukker stadig opp, ikke minst i diskusjoner om kunst og kultur, som har verdi i seg selv, versus kultur som instrument for å møte andre samfunnsutfordringer. Er dette noe vi burde ha diskutert i dag? Med et så omfattende kulturbegrep blir det Kulturdepartementet og sosialistenes oppgave å skille godt og dårlig innenfor hvert område av kulturen. Er dette bra? Er dette noe vi bør diskutere?

Kulturlivet og sosialistene vegrer seg for å ta de tøffe diskusjonene om hva kvalitet og nyskapning må innebære for kulturen. Kanskje vegrer man seg fordi slik debatt nærmer seg det snevrere kulturbegrepet der mye faller utenom. Men dette er viktig, og dette bør vi diskutere.

I Fremskrittspartiets kulturkamp er vi opptatt av framtidsrettet, moderne og aktiv kulturpolitikk, der alle, hele Norge, skal med og ikke styres av departementet i Oslo eller av et underutvalg i Arbeiderpartiet.

Jeg etterlyser noe her i dag. Det er diskusjonen om litteraturen, litteraturens framtid i Norge. Når regjeringen og sosialistene har vært så klare på å si nei til ønsket om momsfritak på e-bøker, mener jeg det er et svik mot litteraturen. Det er et stort svik mot det norske språk. Hvordan skal vi få oppreisning rundt dette? Vi ønsker jo å likestille litteratur; vi ønsker å likestille lydbøker og papirbøker med de nye elektroniske bøkene. Vi ser nå at de som har fått seg iPad, laster ned utenlandske bøker så ofte de kan, og med en gang de har ferdiglest én bok, trykker de på en knapp og får en annen rett inn på iPad-en. Denne utviklingen vil ikke regjeringen eller departementet være med på. Der blander også Finansdepartementet seg inn. Jeg beklager at det er dem som skal styre litteratur- og kulturpolitikken.

Det har heller ikke vært nevnt hva vi skal gjør med de gamle bygningene i Oslo som vi flytter fra, Nasjonalgalleriet – der må vi også ta et ansvar, og vi må ta ansvar for vikingskipene på Bygdøy.

Hårek Elvenes (H) [11:18:13]: Jeg lyttet til representanten Gjuls interpellasjon med stor interesse. Dessverre ble ikke forventingen helt innfridd. Jeg ser på interpellasjonen som et godt oppspill til en kulturpolitisk debatt, men den bar nok preg av en framstilling av Arbeiderpartiet som det kulturbærende partiet, og at opposisjonen var blottet for både det ene og det andre. Jeg la merke til at ordet «blottet» gikk igjen, og det skal jeg komme tilbake til.

Jeg tør minne om at kulturen betinger frihet. Frihet og kultur er to sider av samme sak. Vel så viktig som at den statsfinansierte, litt underdanige kultur som er avhengig av å få sine midler fra det offentlige, er at vi trenger en fri og uavhengig kultur.

Historien viser at kulturen har vært et nødvendig historisk korrektiv i forhold til politiske myndigheter. Jeg tør også minne om at kulturen er langt eldre enn kulturpolitikken. Jeg er også litt skeptisk til det utvidede kulturbegrepet, som faktisk også har definert bedriftsfotballen som kultur.

Så tilbake til ordene «blottet for», som representanten Gjul brukte. Det er mulig det er et litt uparlamentarisk uttrykk, men det er ikke min rett å påpeke det, og jeg velger å bruke det samme uttrykk. Hvor var Arbeiderpartiet, og hvorfor var Arbeiderpartiet så blottet for engasjement for å få til et nasjonalt leksikon, som vi har hatt i så mange år, og som er så viktig for nasjonens hukommelse, både for det som har vært, og for å oppdatere det som er i dag?

Presidenten: Presidenten kan forsikre representanten Elvenes om at «blottet» ikke er et uparlamentarisk uttrykk, verken når representanten eller interpellanten bruker det.

Gina Knutson Barstad (SV) [11:20:41]: Jeg vil støtte dem som har sagt lovord om Kulturløftet i denne salen. Det er sånn at kulturdebatter ofte genererer festtaler og store ord, men jeg vil tørre å påstå at vi også legger penger bak lovordene. Dermed kjøper vi oss mulighet til å bruke dem.

Som representanten Stokkan-Grande var inne på, diskuterte alle nabolandene våre i fjor høst hvor de skulle kutte i sine budsjetter. Det var en ganske unik situasjon at vi i Norge på det tidspunktet faktisk kunne øke kulturbudsjettet vårt. Jeg synes at opposisjonens kritikk om at Kulturløftet er profilløst, er hul. Det er den tommeste kritikken jeg har hørt. Her har vi løftet sjangre. Vi har økt tilgjengeligheten. Vi har gitt frivilligheten et løft. Det er ikke profilløst; det er god kulturpolitikk. Det er kulturpolitikk som handler om at kultur er et velferdsgode som alle i samfunnet skal ha rett til. Til representanten Thomsen vil jeg si at vi nettopp har løftet de sjangrene som tidligere ikke var definert som finkultur, f.eks. rock og revy.

Siden ingen liker noen som bare snakker om hva de har gjort, skal jeg si noe om hva som bør gjøres framover. Heldigvis er dette et politikkområde som vi aldri blir ferdig med. Jeg mener vi trenger en sterkere satsing på kulturskolen. Vi har hatt gode profilprosjekter i gang, og nå må vi sørge for at vi får et bedre tilbud på plass til alle barn. For det er sant som kulturministeren sier, at talentet er jevnt fordelt i befolkningen. Derfor er det ikke bare rettferdig, det er også lurt å gi alle barn en mulighet til selv å utøve kunst. Det som gjør kulturskolene spesielle, er at de gir elevene muligheten til selv å uttrykke kunst, til selv å utøve kunst og til deltakelse. Det gjør dem til et veldig verdifullt virkemiddel.

En annen utfordring er kunstnernes levekår. Det heter seg at nød lærer naken kunstner å kjøre buss. Flere burde ha mulighet til å leve av kunsten sin i Norge. Vi må se på innkjøpsordningene. Vi må se på stipender. At kunstnere lager kunst og ikke kjører buss, gir bedre kunst og bedre kvalitet på kunsten.

Ellers vil jeg støtte meg på representanten Gjuls innlegg om sentralisering av sektoren. Jeg mener regional film vil være et viktig virkemiddel i tiden framover, og at vi må satse mer på det. Det er også en del av Kulturløftet II.

Oppsummert: Kultur er et velferdsgode, landet er langstrakt, og jeg håper på fortsatt økning på dette feltet.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [11:23:55]: I 2005 gikk dagens regjeringspartier til valg på at det skulle gjennomføres et kulturløft. Vi hadde et offensivt mål om at 1 pst. av statsbudsjettet skulle gå til kulturformål innen 2014. Fra 0,78 pst. i Bondevik-regjeringens siste budsjettforslag er vi nå oppe i 0,91 pst. i 2011.

Kultur har for alvor blitt løftet fram og prioritert i politikken under denne regjeringen. Kultur har hvert eneste år blitt prioritert og vært en av budsjettvinnerne, og siden 2005 har kultursatsingen over statsbudsjettet økt med 3,3 mrd. kr. Det er ikke tvil om at regjeringens offensive satsing innenfor kultur har løftet rammene og løftet kulturuttrykkene og det brede feltet.

Vi skal utvikle Norge til en ledende kulturnasjon som legger vekt på kultur i alle deler av samfunnslivet. Denne regjeringen har iverksatt et historisk taktskifte i satsingen på kunst, kultur og frivillighet, både gjennom sakene som er fremmet i Stortinget, og ikke minst gjennom å følge opp løftene og satsingen som ble lovt i 2005.

Men Kulturløftet handler ikke bare om penger. Det handler om å gi kulturlivet og frivilligheten økt anerkjennelse og økt status. Vi har ambisjoner om å fortsette å utvikle Norge som kulturnasjon og fortsette å heve statusen på dette feltet.

Kunst og kultur har også stor egenverdi. Samtidig som vi har satset på kultur, har det fått betydning for andre samfunnsmål som næringsutvikling, arbeidsplasser, integrering og inkludering, helse, læring og kreativitet. Det ser vi ikke minst i helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, som har funnet en sammenheng mellom engasjement i kulturlivet og hvordan man opplever sin egen helse.

Mye er gjort, men vi har også en vei foran oss. Hvis jeg skal framheve noen av de utfordringene vi står overfor, vil jeg spesielt nevne den utfordringen vi har med å bygge sterke regionale miljø og få en jevnere fordeling av midlene.

Sterke regionale kompetansemiljø bidrar til å løfte Norge som kulturnasjon og gjør at vi i enda sterkere grad kan hevde oss internasjonalt. Her har f.eks. Tindved Kulturhage i Verdal gått foran som et godt eksempel når de, sammen med teaterutdanningen ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, har klart å utfordre mange av de etablerte miljøene utenfor hovedstaden og er med på å skape nye miljø.

For at vi skal få det mangfoldet vi ønsker oss i Kultur-Norge, må vi fortsette satsingen på å koble profesjonelle og amatører. Vi må legge til rette for at enda flere profesjonelle kulturutøvere kan finne seg utviklende miljø også utenfor hovedstaden. Men da er vi også nødt til å se på annen bruk av midlene. Vi er nødt til å se på hva slags institusjoner vi ønsker å løfte fram, og vi må se på hvordan vi kan bidra til etablering av framtidige institusjoner også utenfor hovedstaden. Vi må være villige til å desentralisere og avbyråkratisere mer av kultursektoren.

Frivilligheten har for alvor fått et løft under dagens regjering – økonomisk, men også gjennom status. En av utfordringene vi har på frivillighetsfeltet, er behovet for fortsatt å forenkle og avbyråkratisere samhandlingen mellom det offentlige og det frivillige. Det blir en spesielt relevant problemstilling nå som det er både mer midler i sektoren og opprettet flere ordninger i sektoren. Da må man også passe seg så man ikke tipper over på den andre siden, slik at vi får en for byråkratisk sektor.

Hvordan frivillighet og kultur skal bli underdanig, og hvordan vi kan bli beskyldt for å sette oss som dommere over hva som er god og dårlig kultur, når vi nettopp har løftet det brede feltet, når vi har økt satsingen på det brede feltet i kulturen, har jeg vanskelig for å forstå. Opposisjonen kritiserer oss for at vi blander oss for mye inn i enkeltdeler av kulturen, at vi ikke lar kulturen få det frie rommet. Men regjeringen har nettopp muliggjort kulturell nydyrking samtidig som den har gjødslet der det allerede var sådd, ved at den har løftet et bredt felt og hele kultursektoren. Det mener jeg er vårt ansvar. Gjennom denne tenkningen sikrer vi nettopp det at kulturen får blomstre – uten at vi som politikere, Kulturdepartementet eller Kulturrådet blander seg inn og skal være med og bestemme hvem det er som skal få offentlige midler.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:28:54]: For Kristelig Folkeparti er det viktig å støtte opp om og stimulere produksjon av kunst og kultur gjennom de offentlige budsjettene. Staten har et ansvar for å sikre gode rammevilkår. Kristelig Folkeparti har, sammen med et stort flertall i salen her, stått bak den kraftige økningen i kulturbudsjettene som er omtalt mange ganger gjennom debatten så langt.

Kristelig Folkeparti har i denne satsingen hatt et spesielt hjerte for frivillige lag og foreninger. Vi har lenge kjempet for momsfritaket, men blitt nedstemt. Vi kjemper for de kommunale kulturskolene, som er viktige for å styrke mulighetene for barn og unge til å utvikle sine talenter. Vi har prioritert ekstra midler til kor, korps og frivillig amatørkultur. Vi har ikke minst prioritert ekstra bevilgninger til Den Norske Opera & Ballett, slik at det nye huset kan fylles med innhold av høy kvalitet. Kristelig Folkeparti er opptatt av økt satsing på korfeltet.

Jeg har stor respekt og forståelse for at de rød-grønne er veldig fornøyd med den økningen i budsjettet som har skjedd mens de har sittet i regjering, og de økningene som de også har fremmet i sine budsjettforslag, men jeg synes det er litt underlig politisk håndverk. Hvis det er kulturlivet og kultursatsing man er opptatt av, ville det vært naturlig å bygge bro og vise fram at dette er det et bredt, solid politisk flertall bak i salen. I stedet er man veldig opptatt av å skape skiller mellom dem som står sammen om det løftet, og å gi inntrykk av at det er et veldig smalt politisk flertall bak denne satsingen. Da er man mer opptatt av partipolitisk markering enn av kultursatsingen i seg selv.

Det er opplagt at det er bra for jazzen, det er bra for rocken, og det er bra for filmen å få økte bevilgninger, men det er ikke det samme som at vi skal stå her og ta æren for de resultatene eller de kunstverkene som kunstnerne har utviklet i denne perioden. Det kreves større ydmykhet, ikke minst i en tid med økninger i bevilgningene, og det er arrogant å ta eierskapet til kulturlivet, til kunsten og til kvaliteten. Hører man på den rød-grønne retorikken, høres det ut som om norsk kultur lever av politikere og statsbudsjett. Man snakker som om man eier kulturen. Hvis politikerne eier kulturen, eier vi også folks liv. Kulturpolitikken gjennomsyres av den holdningen at myndighetene skjenker kulturtilbud til en åndsfattig allmue.

Vi hører også stadig, flere ganger i løpet av debatten, at man snakker om hvem som bruker kulturen, og hvis man bruker kulturen, har det de og de positive effektene osv. på folks liv. Jeg skjønner at man ønsker og synes det er positivt – og mange av oss synes det er veldig flott – å kunne gå på teater og se et teaterstykke, gå på en konsert og høre på musikk, eller gå på kino og se en film. Men det er jo faktisk sånn at det er noen som velger, istedenfor å gå på kino og se filmen, å sitte hjemme og har lastet ned filmen fra Internett og ser den på pc med «pottitgull»-bollen i fanget. Noen synes det er greit. Da er man ikke med på de offentlige statistikkene. Men hva gjør folk – hva lever de med, de som lever et annet liv, og som ikke hver kveld er med i en av disse offentlige statistikkene? Man lever faktisk et liv der kulturlivet er en naturlig del av ens eget liv og av fellesskapet mellom mennesker.

Så hele den politiske tenkningen som her kommer til uttrykk, er en form for arroganse og et elitistisk kultursyn der det er vi som skjenker kulturtilbudene til allmuen, og der det er staten som til slutt bestemmer hva som er det politisk korrekte uttrykk. Det er nemlig en veldig kort vei fra den type forvrengt kulturforståelse til også å føle at man kan ta makten over og bestemme hva slags kulturuttrykk som det er verdt å framheve.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at vi skal fortsette den satsingen på kultur som vi har sett de siste årene, men det krever en større ydmykhet og forståelse for hva kultur faktisk er. Kulturpolitikk og kulturbudsjetter er ikke å så frø i en tom åker, kulturpolitikk er å gjødsle og vanne sånn at de såkorn som allerede spirer, får enda bedre livsvilkår.

Else-May Botten (A) [11:34:10]: Jeg vil takke representanten Gjul for å ta opp dette temaet.

Jeg husker godt da forgjengeren til Huitfeldt presenterte ideen om Kulturløftet. Det var så genialt at det var nesten ikke til å tro. Det var så kreativt i seg selv og ga et historisk løft for Kultur-Norge. Også måten man jobbet inn tiltakene på, med Kultur-Norge på lag, var veldig bra. Det kom målbare økonomiske rammer som sa at 1 pst. av statsbudsjettet skulle gå til kultur innen 2014. Det har bidratt til økt bredde og tilgjengelighet. Ikke minst har det kommet inn flere nye innovative tiltak, som har gitt flere mulighet til å få tilgang til kulturlivet. Her kan jeg nevne Den kulturelle skolesekken, Den kulturelle spaserstokken, kulturkort for ungdom – og økt satsing på fengselskultur, noe jeg har fått være med på å se hvordan fungerer i hverdagen. I fjor ble jeg invitert til å være med i et prosjekt i Oslo kretsfengsel som har fått penger til å investere i et musikkstudio. Det gir mening og håp for de innsatte som har musikk som sitt interessefelt. Jeg var med og sang inn to sanger i det studioet sammen med ansatte og innsatte – en rik opplevelse for meg, og forhåpentligvis ga det de innsatte noe også.

Kultur er viktig for oss alle uansett hvor i landet vi bor. Det binder oss sammen, det gir oss muligheter til å bidra, det gir oss rike opplevelser, og det bygger på fellesskap og samhold med andre. Et av de spennende prosjektene som har kommet med denne regjeringen, er rockebingene. Så regjeringen groover og spiller på lag med ungdommen. Disse bingene er fantastiske og gir mange ungdommer med en kjendisdrøm i magen muligheter til å øve sammen i et eget lokale. Den ideen kan videreutvikles til også å gjelde f.eks. skateramper for ungdom og andre ting.

Så vil jeg rose regjeringen for den satsingen man har hatt på knutepunktfestivalene. Noen få har altså blitt løftet opp og har fått mer robuste muskler til å være kulturdrivkraften i sitt område både i forhold til arrangement og kompetanse. Men det finnes en liten bakside ved denne medaljen, og det er at de små arrangørene har fått det tøffere. De store aktørene har fått bedre økonomi til å betale band større hyre. De små aktørene må betale det samme, men må stå på egne bein økonomisk. Det gir en større usikkerhet for dem.

Jeg synes det er viktig å trekke fram Den kulturelle skolesekken, som skal bidra til at elever både på grunnskolen og i videregående skal få et grunnlag for sosial inkludering og samfunnsforståelse gjennom spennende kulturtilbud på skolen. Her tror jeg man fortsatt har en veg i å gå med tanke på ressurser til organiseringen av dette. Vi kan tenke oss hvordan det er å være den ene kulturarbeideren i kommunen. I tillegg til Den kulturelle skolesekken skal du ha ansvar for idrettsbygget, ansvar for Ungdommens kulturmønstring, du skal være kultursjef, musikkskolerektor osv. – en viktig samfunnsbygger med i overkant mye å holde styr på. Når kommunen har et stort ansvar og muligens opplever å ha trange budsjett, ja så kan det være at sånne typer stillinger smuldrer bort. Da kan det skje f.eks. at pengene som skal gå til DKS, går til en bytur for elevene, istedenfor å gjøre det man skal, nettopp å gi dem en kulturopplevelse på skolen. Derfor tror jeg det kan være bedre å satse på at fylkeskommunene tar større ansvar og administrerer dette, og lager oppsetninger på skolen. Jeg tror at det vil sette dette systemet i stand til å levere bedre kvalitet.

Jeg tror mange av de kulturelle oppgavene må koordineres bedre framover. Vi må få en bedre samhandling mellom Den kulturelle skolesekken, Den kulturelle spaserstokken, Ungdommens kulturmønstring, kulturskoler, frivilligheten osv., slik at man kan ta med seg de erfaringene man har nå, og se på hvordan man kan jobbe bedre, både i forhold til økonomi og i forhold til organisering. Derfor er jeg glad for at kulturministeren sa det hun sa, at man nå vil foreta en utredning som nettopp går inn i denne materien, fordi det vil være med og ta de utfordringene vi står overfor, på alvor, og man vil levere en politikk som vil løse de flokene som fortsatt er der. Jeg tror at det vil bidra til at vi både groover og svinger enda mer i Kultur-Norge, og at vi har en politikk som står seg framover.

Jeg tenkte at jeg ikke skulle ta høyresiden på noe i dette innlegget, og etter å ha hørt innlegget til representanten fra Høyre fant jeg ut at det er veldig god grunn til bare å ta det helt med ro. Jeg syntes ikke det var veldig ambisiøst det Høyre skulle bidra med, men mer surmaga.

Jeg tenker altså som så at Anniken har en jobb å gjøre i forhold til utredningen og å jobbe videre med dette. Så tenker jeg at Kultur-Norge skal få svinge bra framover.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:39:37]: Kulturløftet har flyttet noen merkesteiner, ikke bare fordi det er kommet mer penger til kulturlivet under den rød-grønne regjeringa, men like mye fordi kunst og kultur gjennom å bli løftet opp på den øverste politiske dagsorden er blitt relevant på en annen måte enn før – det angår flere, berører oss sterkere. Og etter hvert har stadig flere sett at dette også gir oss vidsyn og innsikt, og at vi til og med kan bli litt klokere og bedre til å forstå oss sjøl og andre.

Dersom vi forstår kultur som fortellinger som formidles gjennom et sett av tegn og symboler, ser vi at kultur kan spille en viktig rolle som identitetsdanner. Argumenter for at et samfunn skal satse på kultur, har ofte en slik begrunnelse – i tillegg til flere andre. Dersom vi sier oss enig i at det kan være slik, kan det være nyttig å se både på identitetsbegrepet og på hvordan det kulturelle landskapet ser ut i vår tid. Begrepet identitet er relativt nytt, både i folkelig bruk og som samfunnsvitenskapelig terminologi. For å synliggjøre identitet kan et menneske eller en gruppe finne ulike markører. I vår moderne tid med globalisering, stor informasjonsflyt og stor mobilitet ser vi tydelige tegn på at mennesker finner plass til flere identiteter samtidig. Det innebærer også at man kan ha tilhørighet ikke bare til ett «vi», men til flere. Det håper jeg at alle partiene i denne salen kan legge seg på minne. I kulturlivet har globaliseringa helt klart hatt en brubyggereffekt. Det har styrket mangfoldet i kulturlivet, gitt kunstnere nye kilder til skapende og utøvende virksomhet og bidratt til økt behov for kunnskap om egne kulturtradisjoner og et sterkere ønske om å utvikle disse. En slik forståelse av identitet samsvarer i store trekk med forståelsen av at identitet ikke er statisk, heller ikke noe man eier, men en opplevelse av tilhørighet som er bevegelig og flerfoldig.

I disse dager går festivalen Barents Spektakel av stabelen i Kirkenes. Det er en kulturbegivenhet som tar utgangspunkt i menneskers livsvilkår ved en grense – i mange betydninger av ordet. Tydeligst kan vi se at festivalen er preget av den fysiske, kulturelle og sosiale grensen mellom Norge og Russland, både gjennom de kunstneriske prosjektene festivalen bringer sitt publikum, og gjennom det faktum at ca. halvparten av dem som driver festivalen, bl.a. som frivillige, er russere. Betydninga av det mangfoldige kultursamarbeidet og det øvrige folk-til-folk-samarbeidet som skjer i nord, er i mange sammenhenger trukket fram av den rød-grønne regjeringa. Det har også ført til konkrete avsetninger på statsbudsjettet, bl.a. med en egen pott til grenseoverskridende kulturarbeid i nord.

Er så alt såre godt? Kan vi lene oss tilbake og være tilfreds? Jeg mener nei, og jeg tror alle vi rød-grønne politikerne mener nei. Derfor forbauser det meg veldig at representanten Håbrekke påstår at vår kulturpolitikk er et ovenfra-og-ned-prosjekt. Det er rett og slett feil. Vi må som politikere alltid være på vei og være villige til å se de endringene som også er i kulturlivet.

Interpellanten nevnte at sju av ti kulturkroner går til Oslo. Jeg er enig med henne i at dette er en stor utfordring. Jeg mener vi tydeligst ser det på filmområdet. Det er helt riktig som statsråden sa, at den store satsinga som vi har hatt på film, også har styrket film i regionene, og har ført til at f.eks. de regionale filmsentrene har fått økte midler. Men de store pengene innen film går stort sett til et filmmiljø som befinner seg i hovedstaden, og dette har ikke minst å gjøre med at det lenge var slik at det kun var en håndfull mennesker som behersket teknologien og evnen til å fortelle historien med levende bilder. Den teknologiske revolusjonen innen visuell historiefortelling vi har hatt de siste åra, har totalt endret dette bildet, og gjort film som kunstnerisk verktøy tilgjengelig for langt flere. Så jeg tror at vi nå må se om det kan være politiske grep som må til for at vi skal få mer av de store pengene innen film til de svært mange nyskapende filmmiljøene vi har sett vokse fram i regionene de siste åra. Det er en veldig viktig utfordring, som jeg tror vi skal ta i lag, og så er jeg veldig trygg på at Kulturløftet er godt på vei til å realiseres fullt ut.

Gunn Karin Gjul (A) [11:44:55]: Jeg synes det er veldig flott at vi kunne få en kulturdebatt i Stortinget utenom de årlige budsjettdebattene, for da har vi også mulighet til å få diskutert hva vi ønsker med kultur framover. Det er helt åpenbart at her er det store skilnader i politikk mellom ikke minst høyresiden og de rød-grønne.

Representanten Thomsen reiser spørsmål om hva som er god kultur. Da vil jeg replisere tilbake til Fremskrittspartiet at vi ønsker ikke å sitte og vedta i Stortinget hva som er god kultur. Men jeg ser at Fremskrittspartiet gjør det. De ønsker å sitte i Stortinget og vedta hva som er god kultur. Det gjør de i hvert eneste budsjett. De sier at opera er dårlig kultur, de sier at profesjonelt teater er dårlig kultur. Det skal vi ikke bruke penger på. Men vi skal bruke penger på folkemusikk, for det er kultur, det er kulturarv. De sier at vi skal bruke penger på amatørkulturen, men ikke på den profesjonelle kulturen. Hvilken kulturpolitikk er det? Det viktige er jo samspillet nettopp mellom amatørkulturen og den profesjonelle kulturen. Hvordan skal det bli på teaterfestivalene rundt om i landet om sommeren hvis de ikke har profesjonelle instruktører eller skuespillere med? Hvilket samspill får man da? Er det noe jeg er virkelig bekymret for, er det at vi får en Høyre–Fremskrittsparti-regjering hvor vi skal ha et underutvalg i Fremskrittspartiet som skal sitte og vedta hva som er god og dårlig kultur.

Så er også hr. Thomsen veldig opptatt av litteraturpolitikken. Men det som er bærebjelken i litteraturpolitikken, er jo bokavtalen og innkjøpsordningene gjennom Kulturrådet. Men det er jo Fremskrittspartiet imot – de grunnleggende bærebjelkene i kulturpolitikken. Da blir det ganske kunstig når man er så bekymret for norsk litteraturpolitikk. For det Fremskrittspartiet i realiteten er opptatt av, er ikke litteraturpolitikken og mangfoldet i utgivelse av bøker, men av skattelettepolitikken.

Jeg registrerer også at når Høyres eneste kulturpolitiker en dag ikke er på jobb, får vi virkelig se hva som rører seg i Høyre. For i Olemic Thommessens fravær registrerer jeg at Hårek Elvenes mener at frihet dreier seg om at man ikke skal styres av statlige kulturkroner. Da blir man underdanig i kulturlivet. Hvis det er det som rører seg i Høyre, at man egentlig ønsker mindre penger til kultur, så er jeg særdeles bekymret.

Helt avslutningsvis: Jeg synes at statsråden dro opp veldig viktige poenger i forhold til hvordan vi skal bruke kulturkronene framover. Og jeg vil igjen oppfordre og utfordre – som Tove Karoline Knutsen også har gjort i innlegget sitt – til at vi må bli flinkere til å få pengene ut i landet, og at hele folket skal få ta del i Kulturløftet.

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:48:21]: Det er jo interessant at når kulturkomiteens leder inviterer Stortinget til en åpen diskusjon om hvordan vi skal bruke kulturkronene fram mot 2014, at det er såpass liten interesse fra opposisjonen. Det viser etter min mening at det er liten interesse for denne saken, og at man ikke har noe ønske om å påvirke hvilke prioriteringer som skal gjøres.

Jeg mener at vi skal bruke de siste årene til å få kulturen ut i hele Norge, at vi skal få kulturen til å nå flere – også de som ikke oppsøker kulturinstitusjonene – og satse på kvalitet.

Jeg synes også vi har fått tegnet opp de kulturpolitiske motsetningene i årene som kommer. Jeg kunne godt tenke meg å diskutere dette videre, spesielt med Kristelig Folkeparti, for det virker som om partiet ikke har innsett hva Høyre og Fremskrittspartiet sier her i dag. Høyre kommer nå med veldig friske uttalelser om at kultur som får penger, er underdanig. Jeg vil si det motsatte. Det er ikke slik at når Nordnorsk Symfoniorkester får statlige penger, så blir de mer underdanige, når regionteatrene får penger, så blir de mer underdanige, når musikklivet får mer penger til å arrangere konserter over hele Norge, så blir de mer underdanige. Det er jo snarere tvert imot. Det er da kulturlivet får selvtillit. Her ser vi i dag at Fremskrittspartiet ønsker å kutte kulturbudsjettene kraftig, noe som virkelig vil føre til at det er eliten som kan gå på Nationaltheatret, som kan gå på norske teatre, og at det kun vil være de som har rike foreldre, som kan ta i bruk kulturtilbud. Det er et oppgjør som Kristelig Folkeparti ikke tar. De tar heller ikke oppgjør med Høyre, som snakker om den underdanige kulturen som mottar offentlige penger.

Jeg mener at det store skillet i norsk kulturpolitikk går mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti på den ene siden og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre. Det er i hvert fall det som skjer i Sverige. Min svenske kollega bruker å si at hun har ikke økt kulturbudsjettene, men hun har gitt folk skattelettelse, så folk kan kjøpe mer kultur. Det skjer, kjære venner i Kristelig Folkeparti, hvis dere har tenkt å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet i kulturpolitikken i årene som kommer.

Det blir sagt her at jeg er arrogant fordi jeg vil ha kultur ut til folk. Vel, nå gjennomfører vi et filmløft. Det gjør at vi får flere tv-produksjoner ut til folk. Folk kan spise så mye «pottitgull» de vil og se på tv-serier av høy kvalitet. Det er viktig språkpolitikk, det er viktig kulturpolitikk, og det er det motsatte av arroganse.

Så er det vel ingen som har ønsket å detaljstyre kulturlivet mer enn Fremskrittspartiet. De vil at undertegnede skal blande seg inn i hvilke programmer NRK setter på sin sendeplan, innkjøpsordninger og hvilke bøker som Kulturrådet skal kjøpe inn. Det er en detaljregulering av kulturpolitikken som jeg er sterk motstander av. La kulturlivet være fritt.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 3 avsluttet.