Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Jon Georg Dale til kommunal- og regionalministeren, er overført til miljø- og utviklingsministeren som rette vedkommende.
Jon Georg Dale (FrP) [11:19:34]: «Mange kommunar opplever at motsegn frå fylkesmannen i mange tilfelle bidreg til å hindre ei nødvendig utvikling i lokalsamfunnet. Dette skjer også i mange saker der det er samrøystes vedtak i kommunestyra. Dette medfører i realiteten at lokaldemokratiet vert unødig svekt, til fordel for meir byråkratisk styring.
Vil statsråden vurdere å avgrense fylkesmannen sin motsegnsrett, og slik bidra til meir demokratisk styring og ikkje minst større moglegheit for utvikling lokalt?»
Statsråd Erik Solheim [11:20:23]: Svaret på spørsmålet kunne vel i korthet sies slik: Nei, jeg er ikke innstilt på å gjøre det, fordi jeg mener vi har et meget godt system – for øvrig også samme system som vi hadde da Fremskrittspartiet hadde stor innflytelse på regjering. Vi har et meget godt system for innsigelser i Norge. Det består i korthet av at kommunen tar stilling til en sak. I de aller, aller fleste tilfeller blir det akkurat sånn som kommunen vil, og så har vi en overordnet instans, fylkesmannen, som griper inn dersom regionale eller nasjonale føringer gjør det viktig å gjøre det. Det kan jo tenkes en situasjon der vi ser at selv om et enstemmig kommunestyre gjør noe som er fordelaktiv for den kommunen, kan det ha negative virkninger med hensyn til regionale og nasjonale mål. Da er fylkesmannen der for å gjøre en innsigelse mot det.
Av det totale antall saker som vi hadde i 2009, 2 500, var det 700 saker hvor det ble gjort innsigelse av fylkesmannen. I så godt som nesten alle dem igjen finner man en minnelig løsning lokalt i spenningsforholdet mellom kommunen og fylkesmannen. Veldig, veldig ofte får vi melding om at kommunen til og med sier at den løsningen blir bedre enn den opprinnelige, fordi noen andre kommer inn og bidrar med sin kompetanse og kunnskap, og man får en bedre, ikke en dårligere, løsning i kommunen enn den opprinnelige. Så av utgangspunktet med 2 500 kommunale planer var det altså 700 hvor det ble gjort innsigelse. Av dem igjen var det i 2009 51 saker som kom som innsigelsessak til Miljøverndepartementet, og 29 i 2010. Tallet på saker som kommer til Miljøverndepartementet, har vært relativt stabilt over tid, uavhengig av hvem som sitter i regjering. Men nesten alle saker finner en løsning, til fordel for alle parter. Et lite antall saker kommer inn til sentral behandling. Det er saker av overordnet nasjonal eller regional betydning.
Så alt i alt mener jeg at vi har et meget godt system som ivaretar det at førstelinjetjenesten i kommunen får det som den vil i de aller, aller fleste saker, men man har også en måte å ivareta nasjonale og regionale hensyn på. Det er relativt ubyråkratisk, og antall saker som kommer opp til nasjonalt nivå, er som sagt stabilt over tid og ganske få.
Jon Georg Dale (FrP) [11:22:48]: Eg får naturlegvis det svaret eg forventa å få, men det er ikkje betre av den grunn. Realiteten er at det vi ser ute i kommunane, er at ein forskjellsbehandlar i samanliknbare saker fordi ein ikkje greier å sjå totaliteten.
Eg er klar over at statsråden ikkje kan gå inn i enkeltsaker, men mellom Volda og Ørsta ligg ein flyplass, og det er like langt frå begge kommunesentra til denne flyplassen. På den eine sida av kommunegrensa er det tillate med utbygging for næringslivet. På den andre sida er det ikkje tillate, sjølv om det er like lang avstand frå sentrum, med bakgrunn i at fylkesmannen har ein annan definisjon av «sentrum» enn kommunestyra har i dei kommunane dette gjeld.
Det viser at praksisen er fundamentalt ulik. Vil statsråden, sidan han ikkje ønskjer å avgrense motsegnsretten, i alle fall sjå på korleis han blir praktisert knytt opp mot likebehandlingsprinsippet?
Statsråd Erik Solheim [11:23:53]: Miljøverndepartementet er alltid beredt til å se på enkeltsaker hvis de kommer inn fra de lokale myndigheter. Det skulle bare mangle, det er vårt ansvar å gjøre det.
Jeg kjenner ikke denne saken, men jeg vil advare mot på en måte å ha den innstillingen at hver gang det er et eller annet å kritisere i systemet, kritiserer man selve systemet, for det er ingen garanti mot dårlige, gale, og dumme vedtak, til og med vedtak som både spørreren og jeg er uenige i. Det er ingen garanti mot det på kommunalt nivå, det er ingen garanti mot det hos fylkesmannen, og det er heller ingen garanti mot det når saken kommer inn for Miljøverndepartementet.
Men dette er et system som fungerer godt, og hvor man i alle ledd gjør sitt beste for at det skal fungere bra. Hvis summen av dette blir et dårlig vedtak, må vi gjøre vårt ytterste for å korrigere det og forbedre det.
Jon Georg Dale (FrP) [11:24:46]: Eg er glad for den retninga statsråden vel å bevege seg i no. Men lat meg då stille eitt konkret spørsmål: Kven er etter statsrådens oppfatning best eigna til å definere sentrum i ein kommune – eit samla kommunestyre eller ein byråkrat i fylkesmannen si avdeling?
Statsråd Erik Solheim [11:25:09]: Selvsagt er det kommunen selv som er best egnet til det. Derfor starter man alltid med kommunens vedtak, og i de aller fleste tilfellene får kommunen det som den vil. Så er det de tilfellene hvor kommunene gjør ting som kan være i strid med regionale eller nasjonale eller for den del globale hensyn. Da er det fylkesmannens plikt og ansvar å gå inn i den saken.
Jeg advarer også litt mot denne tendensen til å si en byråkrat hos fylkesmannen. Fylkesmannen som embete og fylkesmann – det sitter en tidligere fylkesmann i salen akkurat nå – er ansvarlig for den beslutningen. Hvis beslutningen er gal, er det fylkesmannens ansvar og ikke en navnløs byråkrats.
Vi klarer aldri å få et system i Norge hvor det ikke vil gjøres feil i embetsførselen. Noen tar gode og noen andre tar mindre gode beslutninger, men det kan ikke være noen foranledning for å si at hele systemet er galt. Vi har et vel fungerende system på dette området – bedre, tror jeg, enn de aller fleste andre steder.