Ulf Erik Knudsen (FrP) [09:21:05]: (ordfører for saken): Vi skal nå behandle Riksrevisjonens undersøkelse av Integrerings- og mangfoldsdirektoratets måloppnåelse og virkemiddelbruk i arbeidet med bosetting og kvalifisering av flyktninger – Dokument 3:3 for 2010–2011.
Stortinget har flere ganger slått fast at flyktninger skal bosettes raskt. Målet er at enslige mindreårige skal bosettes innen tre måneder, og at flyktninger for øvrig skal bosettes innen seks måneder. Siden 2007 har antall flyktninger som skal bosettes i norske kommuner, økt betydelig, og en økende andel av flyktningene er enslige mindreårige.
Det er i utgangspunktet kommunene selv som velger om de vil bosette flyktninger. Bosetting av flyktninger er regulert av samarbeidsavtalen mellom staten og KS. Bosetting av flyktninger er en av Integrerings- og mangfoldsdirektoratets, IMDis, viktigste oppgaver. Gjennom introduksjonsloven er kommunene pålagt å tilby de bosatte flyktningene et introduksjonsprogram. Hensikten med programmet er å styrke nyankomne innvandreres mulighet for deltakelse i yrkes- og samfunnslivet og deres økonomiske selvstendighet.
Integreringsområdet har store økonomiske kostnader. De totale statlige bevilgningene på området integrering og mangfold var i 2009 5,3 mrd. kr.
Hvordan står det så til på dette feltet?
Det er en samlet komité som påpeker at resultatene ikke er tilfredsstillende. Blant forholdene som påpekes, er følgende:
Stortinget har forutsatt at flyktninger skal bosettes innen seks måneder etter vedtak om opphold. Resultatkravet i tildelingsbrevet er 90 pst. Undersøkelsen viser at i 2009 ble 77 pst. av flyktningene bosatt innen seks måneder. Resultatet for 2009 er likevel bedre enn i 2008, da 68 pst. ble bosatt innen fristen. Dog bør det påpekes at undersøkelsen viser at gjennomsnittlig bosettingstid er redusert fra 2008 til 2009, men det er mulig å redusere bosettingstiden ytterligere.
Mangelen på egnede boliger til flyktningene hindrer bosetting. Dette har vært en utfordring i lang tid. Videre går det frem av undersøkelsen at en del kommuner har liten kapasitet til å sette seg inn i de ulike ordningene for støtte til bolig. Det ser åpenbart ut til å være et behov for en tettere oppfølging av kommunenes arbeid med å skaffe boliger til flyktningene.
Når det gjelder norskopplæringen, er resultatkravet i tildelingsbrevet at 90 pst. av dem som har rett og/eller plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, skal begynne opplæringen innen ett år etter ankomst til Norge. Rapporteringen for 2009 viser at 72 pst. begynte opplæringen innen ett år, noe som er en økning fra svake 65 pst. i 2008.
Komiteen merker seg at det går frem av undersøkelsen at mange små kommuner har problemer med å tilby opplæring i samfunnskunnskap på et språk som deltakerne forstår. Komiteen ser behovet for mer interkommunalt samarbeid på dette området.
Komiteen merker seg også at både IMDi og departementet i undersøkelsen har gitt uttrykk for at det er store kvalitetsforskjeller i norskopplæringen. Vi forutsetter at dette følges opp. God opplæring i norsk og samfunnskunnskap er sentralt for at flyktninger skal kunne bli selvhjulpne i det norske samfunnet.
Komiteen påpeker videre:
Vi må understreke behovet for at de som kommer til landet, blir aktive deltakere i samfunnet gjennom utdanning og jobb. Vi mener at fokuseringen på dette må styrkes. Komiteen mener det er svært viktig at flyktningene blir mest mulig selvhjulpne og uavhengige av økonomisk sosialhjelp. Komiteen ser her behovet for et godt samarbeid mellom IMDi, kommunene og Nav, herunder at tiltak fra Nav og andre arbeidsrettede tiltak bør benyttes i større grad i mange kommuner.
Jeg nevnte innledningsvis at enslige mindreårige er en økende gruppe innen dette feltet. Måloppnåelsen for bosetting av enslige mindreårige flyktninger har vært svak i flere år. Undersøkelsen viser at IMDi er langt unna målet om rask bosetting av denne gruppen. I 2009 ble 27 pst. av de enslige mindreårige bosatt innen kravet på tre måneder. Dette er en nedgang fra 2008, da man nådde 34 pst., og svært langt unna resultatkravet i tildelingsbrevet på 90 pst. Her er det åpenbart mye å hente.
Komiteen har også i andre sammenhenger satt søkelys på forholdene for enslige mindreårige flyktninger, bl.a. i Innst. 138 S for 2010–2011, som det er sitert fra i våre merknader.
For å oppsummere er man et godt stykke unna mål i mange sider av integreringspolitikken. Og da kan man selvfølgelig stille seg spørsmål om dette skyldes at man gjør en for dårlig jobb, ikke får til samarbeidet med de andre aktørene godt nok, om det er systemfeil – eller om det er slik at resultatkravene til IMDi kanskje ikke er realistiske. Dette drøftes både i rapporten og i komiteens merknader. Departementet uttaler i sin kommentar til rapporten at de er opptatt av dette spørsmålet og vil vurdere det fortløpende. Komiteen er tilfreds med dette.
Statsråd Tora Aasland [09:27:00]: Riksrevisjonens rapport er selvsagt et viktig bidrag til forbedringer i integreringsarbeidet. Jeg har merket meg de synspunktene som komiteen har fremmet, og som nå også ble framført fra talerstolen av representanten.
Jeg må, til tross for at målene ikke er nådd, berømme både kommunene og IMDi for at så mange flyktninger har blitt bosatt i en periode med sterk vekst i antallet som har fått vedtak om opphold, og som skal bosettes.
IMDi står overfor store utfordringer når det gjelder å få bosatt flyktninger innenfor de mål som er satt. Dette gjelder særlig – som også representanten var inne på – de enslige mindreårige. Vi er alle enige om at for å få en bedre måloppnåelse må kommunene rett og slett bosette raskere enn i dag.
Regjeringen har grepet fatt i utfordringen, foreløpig gjennom følgende:
Det planlegges et pilotprosjekt med direkteplassering av enslige mindreårige i alderen 15–16 år i noen utvalgte kommuner som har erfaring i dette arbeidet.
IMDi prøver ut raskere og jevnere bosetting over året, etter avtale med utvalgte kommuner.
Integreringstilskuddet er styrket for enslige voksne og enslige mindreårige flyktninger.
Et annet forslag til tiltak er nå ute på høring, og jeg har lyst til å nevne det i forbindelse med denne saken. Tanken er at det skal være størst mulig grad av frivillighet blant kommunene når man bestemmer seg for å ta imot og bosette flyktninger. Man har allerede et godt samarbeid med fylkesmannen, som har ansvaret for de angjeldende kommunene i hvert fylke.
Det man drøfter i det forslaget som nå er på høring, er om man skal gi fylkesmannen en tilvisningsrett, slik at det kan settes enda mer og klarere makt bak noen av de endelige beslutningene. Dette er det svært delte meninger om, og regjeringen håper at høringsuttalelsene og høringsrunden vil gi oss et godt grunnlag for å fatte en beslutning om dette – i godt samspill og samarbeid med KS.
Når det gjelder opplæring i norsk og samfunnskunnskap, peker også her representanten på noen utfordringer. Det avholdes årlige møter for gjensidig erfaringsutveksling, formidling av kunnskap og drøfting av resultater til avsluttende prøve i norsk. Dette gjøres bl.a. av Vox, som på oppdrag fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har både det faglige og det pedagogiske ansvaret her. Vi er også opptatt av kvaliteten i opplæringen. Med dette opplegget vil rektorene få mulighet til å vurdere egne resultater opp mot gjennomsnittet for landet og for regionen. Disse møtene er et viktig kontaktpunkt, som forhåpentligvis også er med på både å øke interessen og bedre kvaliteten.
I tillegg sendte direktoratet, IMDi, høsten 2010 brev til ordfører og rådmann i alle kommuner med resultatene av norskprøvene.
Så er vi alle enige om at det skal være en raskest mulig bosetting for å få en rask overgang til arbeid eller utdanning etter at man har gjennomført introduksjonsprogrammet. Her vet vi at det er store variasjoner. En utfordring med denne ordningen er selvfølgelig at enkelte grupper fra noen land gjør det vesentlig dårligere enn andre. Dette gjelder f.eks. kvinner fra Afghanistan, Somalia og Irak. Derfor har vi satt i gang et forskningsprosjekt om introduksjonsprogram for dem som har store omsorgsoppgaver og lav utdanning. Vi får en rapport om dette fra forskningsstiftelsen Fafo i april i år.
Vi er enige om at gode introduksjonsprogrammer er lønnsomme for kommunene og må ses på som en god investering. Derfor er det slik at kommuner som greier å heve resultatene for grupper som i dag kommer dårlig ut, vil oppleve at flere går ut i arbeid eller videre utdanning og blir skattebetalere til kommunen. De blir derfor en god ressurs for kommunen.
På oppdrag for IMDi gjennomfører man nå en analyse av resultatoppnåelse i introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere. Dette prosjektet foregår i samarbeid med Nav og KS. Formålet med denne analysen er å framskaffe kunnskap om hvilke forhold som kan påvirke resultatoppnåelse i introduksjonsprogrammet.
Så vil jeg også meddele at datakvaliteten er blitt betydelig bedre etter Riksrevisjonens gjennomgang av IMDi. Dels har IMDi gjort forbedringer i registeret, og dels har kommunene økt bruken av registeret.
Med disse kommentarene vil jeg avslutningsvis bare si at en god kvalitet på integreringsarbeidet, inklusiv en rask bosetting, er en investering i en god framtid for enhver kommune og enhver person det gjelder. Departementet vil selvsagt følge opp Riksrevisjonens anbefalinger i sitt videre arbeid.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.
(Votering, se nedenfor)
Dokument 3:3 (2010–2011) – Riksrevisjonens undersøkelse av Integrerings- og mangfoldsdirektoratets måloppnåelse og virkemiddelbruk i arbeidet med bosetting og kvalifisering av flyktninger – vedlegges protokollen.