Gunnar Gundersen (H) [11:53:02]: Jeg vil stille følgende spørsmål til justisministeren:
«Det vises til skriftlige spørsmål nr. 507 og nr. 690 for 2010–2011. Personen dette gjelder, har nå fått melding om at utestengelsen fra jakt skal løpe i to år fra 18. januar og i to år framover. Våpen ble fratatt vedkommende allerede i 2009, og jaktforbud har vært gjeldende i halvannet år allerede. Reell straff blir dermed nær det dobbelte av hva dommen tilsier. Saken synes svært urimelig, men avvises for klagebehandling hos Politidirektoratet av saksbehandler.
Vil statsråden ta tak i saken og avverge at enkeltmennesker utsettes for mer straff enn dom tilsier?»
Statsråd Knut Storberget [11:53:48]: Jeg vil få vise til mitt og Grete Faremos tidligere svar på representantens skriftlige spørsmål vedrørende samme sak. Jeg oppfatter det slik at vi egentlig svarer det samme hele tida, fordi jeg opplever at spørsmålet er det samme. Jeg var for øvrig også tilgjengelig forrige onsdag for å svare på dette spørsmålet.
På generelt grunnlag kan det vises til våpenlovgivningen, som regulerer tilbakekall av våpenkort og skytevåpen. Her framgår det bl.a. at dersom innehaveren av et våpenkort ikke lenger oppfyller kravene til edruelighet eller pålitelighet, eller dersom han av særlige grunner kan anses som uskikket til å ha skytevåpen, plikter politimesteren å tilbakekalle våpenkortet.
Det sentrale skjønnstema ved tilbakekall av våpenkortet er innholdsmessig det samme som når det gis tillatelse, herunder bl.a. om det foreligger forhold som tilsier at vedkommende ikke er pålitelig med hensyn til å ha skytevåpen. Det mest praktiske grunnlag for tilbakekall er at vedkommende blir domfelt for en straffbar handling som har betydning for vedkommendes pålitelighet. Dersom våpenkortet blir tilbakekalt, innebærer dette at skytevåpenet straks må leveres inn til politiet.
Hva gjelder den aktuelle enkeltsaken det her er vist til, vil jeg be om forståelse for at jeg ikke ønsker å kommentere eller gripe inn i den. Vi skal være svært varsomme med å etablere en praksis hvor en statsråd griper inn i enkeltsaker, og særlig hvor det er fattet et vedtak av overordnet klageinstans i en klagesak. Jeg har tidligere fått opplyst fra Politidirektoratet at den antatte forvaltningssaken ble avgjort av Politidirektoratet 21. oktober 2009. Direktoratet opprettholdt da vedtaket fattet av Hedmark politidistrikt om å tilbakekalle vedkommendes våpenkort mv. Politidirektoratets vedtak i klagesaken kan ikke påklages, jf. forvaltningsloven § 28 tredje ledd. På generelt grunnlag ønsker jeg imidlertid å vise til den generelle adgangen til å bringe forvaltningsavgjørelser inn for Sivilombudsmannen eller de alminnelige domstoler.
Avslutningsvis kan jeg opplyse at regjeringa har nedsatt et utvalg som skal foreta en total gjennomgang av gjeldende våpenlovgivning og fremme forslag til ny våpenlov, eller foreta nødvendige endringer i eksisterende våpenlovgivning, med bakgrunn i samfunnsutviklingen og framtidige utfordringer. I mandatet til utvalget framgår det bl.a. at det særlig skal vurderes tilbakekall mv. av skytevåpen og ammunisjon.
Gunnar Gundersen (H) [11:55:58]: Det er riktig som statsråden sier, at spørsmålet i og for seg er stilt og svart på tidligere. Det var derfor jeg ville ta det opp muntlig – jeg synes statsrådens angrepsvinkel blir så feil.
Det er altså snakk om et enkeltmenneske som på mange måter, slik jeg ser det, blir litt forfulgt av forvaltningsapparatet. Og jeg har vært en ganske ensom ulv, kanskje mer ensom og utrydningstruet enn den russiske ulven vi har, i å prøve å gjøre oppmerksom på den avstand som ute i Distrikts-Norge er på tur til å utvikle seg mellom forvaltningen, det apparatet, og folks allmenne rettsforståelse. Denne mannen er altså dømt for å kjøre etter ulv, og så blir han fratatt våpen og jaktrett lenger enn det dobbelte av hva dommen tilsier – som resultat av at han kjører etter ulv. Det skjer samtidig med at vi ser bilder på tv hvor folk fra Direktoratet for naturforvaltning henger over ulv i helikopter.
Jeg vil innstendig oppfordre statsråden til å gå inn i den type saker, for jeg mener det er et forvaltningsapparat og et byråkrati som her går for langt overfor enkeltmennesker.
Statsråd Knut Storberget [11:57:14]: Det blir jo fjerde gang spørsmålet stilles, og mitt svar er egentlig det samme. Jeg mener at vi som politikere må ha en generell tilnærming til hvordan regelverket er. Det får vi en anledning til når forskrifter og regelverk knyttet til våpenbesittelse nå gjennomgås. Og da får vi ta med oss signalet fra representanten Gundersen om at han mener at det her foregår en forfølgelse.
Jeg vil ikke konkludere noe i den konkrete enkeltsaken. Dette er behandlet slik det skal behandles, og overordnet klageinstans har behandlet saken.
Gunnar Gundersen (H) [11:57:50]: Da vil jeg bare fortelle statsråden at den klagen som ble behandlet av POD, ble behandlet i 2009. Det brukes fortsatt som grunnen til at man ikke kan påklage et forvaltningsvedtak som er gjort i 2011, som er et vedtak om at han fra januar 2011 ikke skal ha jaktrett, selv om han har vært fratatt både våpenkort og våpen siden 2009 allerede. Så det er åpenbart at her er det et eller annet som skjer.
Jeg vil i grunnen bare henstille igjen. Jeg tror saken ligger på et helt annet plan enn forskrifter og regelverk, og handler om like regler for kong Salomo og Jørgen hattemaker. Jeg ser nettopp på det området betydelige utfordringer i at man er på tur til å utvikle en avstand mellom forvaltning og det som folk oppfatter som allmenn rettferdighet.
Statsråd Knut Storberget [11:58:53]: Hvis jeg bare får lov til å si: Det er jo sånn at enkeltsaker kan ha betydning når man vurderer de generelle reglene. Jeg syns ikke representanten Gundersen skal avfeie det som helt irrelevant, når man nå skal gå igjennom reglene for dette, selv om jeg forstår at det vanskelig kan løse saken som representanten er engasjert i. Men hvis man virkelig ønsker å komme til livs det som beskrives, at forvaltningen er helt på sidespor, noe jeg mener at den ikke er, må man først og fremst få gode nok regler for både prosess og innhold – som gjør sitt til at reglene har stor legitimitet i befolkningen.
Når vi skal sørge for å ha gode regler på dette området, må vi først og fremst sikre oss at både det å ha våpen og utøvelse av jakt er forsvarlig, og at man i så måte gjør det man kan for å forsikre at ikke skade skjer, verken på mennesker eller på vilt.