Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lise Christoffersen (A) [12:32:19]: (ordfører for saken): Kommunal- og forvaltningskomiteen har hatt til behandling et representantforslag fra Venstres to nevnte representanter om hurtigbehandling av asylsøknader fra kriminelle asylsøkere, avgrenset til narkotikaselgere. Det vises først og fremst til situasjonen langs Akerselva i Oslo, der flere av de pågrepne i tillegg er asylsøkere i andre europeiske land, uten lovlig opphold i Norge.

Forslagsstillerne fremmer to konkrete forslag, ett om intensivering av forhandlingene om tilbakesendelsesavtaler med opprinnelseslandene til de asylsøkerne som oftest arresteres i narkotikasaker, og ett om en såkalt hurtigfil for rask søknadsbehandling og rask retur av asylsøkere som blir tatt for alvorlig kriminalitet. Hurtigbehandlingen foreslås også brukt i stedet for reglene i Dublin II-forordningen, som sier at vi kan kreve retur til det landet som har ansvar for å behandle vedkommende asylsøknad, uten søknadsbehandling i Norge. I stedet ønsker forslagsstillerne at Norge «i enkelte tilfeller», som det sies, behandler slike søknader selv, med påfølgende retur direkte til asylsøkerens opprinnelsesland.

Komiteen vurderte det ikke som nødvendig å gjennomføre høring som ledd i sin behandling av saken.

Komiteens innstilling er heller ikke enstemmig. Flertallet i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, foreslår at representantforslaget vedlegges protokollen. Med det signaliserer vi at vi er enig i sak, men at vi anser forslagene som overflødige. Som vedlegg til innstillingen ligger justisministerens svært grundige redegjørelse, som mer enn tydelig viser at forslagene allerede er godt ivaretatt i regjeringens arbeid med asylsaker og retur.

Arbeidet med returavtaler er trappet kraftig opp under denne regjeringen. 20 av 27 avtaler er inngått fra 2005 til 2011. I 2008 ble det tatt initiativ til ytterligere 20 avtaler, som det nå jobbes med. Men avtaler er ikke nok. Tvangsretur krever dokumentert ID. Et nasjonalt ID-senter ble derfor opprettet i fjor. Vi har allerede to hurtigprosedyrer, 48 timers og tre ukers, og vi velger i enkelte tilfeller å behandle sakene selv. Siden 2009 er det satt inn en forsterket innsats mot narkoselgerne i Oslo, Hordaland, Rogaland og Sør-Trøndelag. I 2010 førte det til 737 pågripelser i Oslo. De pågrepne kom hovedsakelig fra Algerie, Nigeria, Somalia, Tunisia og Midtøsten. Vi forhandler avtaler med Algerie og Nigeria og har innledet arbeid mot Somalia. 42 av de pågrepne ble returnert til hjemlandet, flest til Nigeria, Tunisia, Gambia, Albania og Irak. De to sistnevnte har vi avtale med, de tre første ikke. Regjeringen har i tillegg varslet sak før sommeren om utvidelse av den adgangen vi allerede har i dag til å ta i bruk tvangsmidler, bl.a. pålagt bosted, samt utvidet bruk av fengsling.

Nå er ikke Venstre representert i komiteen, men et mindretall, bestående av Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har valgt å fremme forslaget deres om å intensivere forhandlingene om returavtaler, mens de er mer tilbakeholdne med å anbefale søknadsbehandling i Norge for personer som kan returneres til et annet førsteland etter Dublin II-forordningen, og har modifisert forslag nr. 2. Det regner jeg med at de selv fremmer og begrunner.

Fra flertallets side kan vi allerede nå fastslå at opposisjonen slår inn åpne dører. Det er deres fulle rett, men forslagene tilfører ingen nye konstruktive ideer utover det regjeringen allerede har iverksatt av tiltak for å komme et alvorlig samfunnsproblem til livs. Dermed får de også godta at flertallet har dem mistenkt for å ha en litt annen agenda i tillegg. For oss som følger med i det politiske ordskiftet, er det påfallende hvor ofte de ulike opposisjonspartiene argumenterer med alle de forslagene de har fremmet i Stortinget og fått nedstemt. Det er heller regelen enn unntaket i de fleste offentlige debatter. Hvis en går disse påstandene litt etter i sømmene, finner en gjerne forslag av typen «slå inn åpne dører», forslag om tiltak som regjeringen allerede har iverksatt eller forbereder for stortingsbehandling. Når det gjelder denne konkrete saken, tipper jeg at «vi har fremmet og blitt nedstemt»-argumentet kommer til å dukke opp mer enn én gang i løpet av valgkampen her i Oslo.

Trond Helleland (H) [12:37:22]: Jeg skulle gjerne argumentert med de forslagene jeg hadde fått gjennomslag for i Stortinget de siste seks årene, men det er litt vanskelig, i og med at en har en kompakt flertallsregjering, som riktignok spriker internt, men som står samlet i denne sal.

Og det blir litt komisk – unnskyld uttrykket, president – å høre representanten Lise Christoffersen snakke om at her slår opposisjonen inn åpne dører, når statsminister Jens Stoltenberg fire dager etter at vi avga denne innstillingen, sto på åpningen av Oslo Arbeiderpartis valgkamp og snakket om å sende kriminelle asylsøkere ut på landet. Nå skal vi kanskje ikke ta den fulle runden om dette på nytt, men det viser i hvert fall én ting, at det fyldige svarbrevet som justisminister Storberget har sendt – og det er fyldig – åpenbart har et forbedringspotensial, i og med at statsministeren måtte gjøre til sin hovedsak på Arbeiderpartiets valgkampåpning i Oslo nettopp det som forslagsstillerne fra Venstre peker på, og som en samlet opposisjon tar tak i, at det går for sakte med å få tilbakesendelsesavtaler. Det er riktig at det er inngått avtaler med 20 land, men det er fortsatt 20 land som det forhandles med om å få på plass denne type avtaler.

Det er riktig at det er en intensivert innsats når det gjelder å sende tilbake asylsøkere og behandle dem innenfor 48-timersregelen, men det er altså bare 2,5 pst. av de 10 000 asylsøkerne som kom i fjor, som har blitt behandlet etter 48-timersregelen.

Så er det et punkt som jeg tror flertallet rett og slett ikke har skjønt, nemlig at her snakker vi ikke bare om asylsøkere som er i Norge over lang tid, men vi snakker om folk som blir returnert til førsteland i Europa etter Dublinkonvensjonen, og som benytter hjemreisen til å bestille ny billett til Norge for å fortsette narkolangingen og kriminaliteten her. Det er dette opposisjonen ønsker å ta tak i. Flertallet har avvist forslagene, mens Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet har modifisert Venstres forslag noe og presiserer at dette kan foretas innenfor rammen av Dublinkonvensjonen. Det er mulig å stoppe asylsøkere som vender tilbake til Norge, ved å gi dem en rask behandling av asylsøknad i Norge, for så å sende dem tilbake til hjemlandet, og ikke tilbake til førsteland. Men det må selvsagt være unntaket, det må være når dette er noe som gjentar seg.

Jeg synes det blir litt spesielt når Lise Christoffersen fortsetter argumentasjonen som om ingenting har hendt, nettopp fordi Jens Stoltenberg gjorde dette til sitt hovedpoeng ved innledningen til valgkampen i Oslo. Nå fikk riktignok justisminister Storberget en travel onsdag i forrige uke med å bortforklare hva Stoltenberg egentlig hadde ment, og det gjorde han på en grei og god måte. Men det står fast at det på Arbeiderpartiet hjemmeside og på Arbeiderpartiets ulike informasjonskanaler lenge lå ute at det beste nå for å rydde opp i Oslo er å sende asylsøkerne tilbake til ulike bygder rundt i Norge. Det var ikke spesielt populært hos noen, verken hos arbeiderpartiordførere eller hos andre ordførere.

Jeg vil på vegne av opposisjonen fremme de to forslagene som ligger i innstillingen. Jeg vil be om at vi skal slippe å si at dette var forslag vi fremmet i Stortinget som ble nedstemt. Det hadde vært hyggelig om regjeringen og regjeringspartiene for én gangs skyld kunne bevege seg, særlig når statsministeren også har beveget seg, i en retning som går på å få en raskere hjemsendelse av asylsøkere, men fortrinnsvis hjemsendelse til opprinnelsesland.

Presidenten: Representanten Trond Helleland har tatt opp de forslagene han refererte til.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:41:47]: I dag handler debatten om noe som bør være langt mer i fokus enn det er, nemlig hvordan man skal klare å få kriminelle asylsøkere ut av landet. Dette står i klar kontrast til statsministerens uttalelse om at kriminelle asylsøkere skal ut på landet. Men vi skal la det ligge nå.

Forslaget fra Venstre legger bl.a. opp til at vi i Norge skal ha en egen søknadsbehandlingsprosedyre på siden av Dublin-samarbeidet, som et alternativ til Dublin-behandling av asylsøknader. Dette er en praksis som allerede er mulig, da Norge har anledning til å velge å realitetsbehandle asylsøknader, til tross for at saken er underlagt Dublin-prosedyren.

Men forslaget går lenger enn bare å legge opp til en etablering av en alternativ søknadsbehandling. Forslaget legger opp til at den alternative praksisen skal bli normen ved behandling av søknader som oppfyller gitte kriterier.

Kristelig Folkeparti er skeptisk til å innføre en helt ny alternativ prosess og mener at vi må forholde oss til Dublin-samarbeidet, når vi tross alt er en del av det. Men vi ser naturligvis nytten av å ha muligheten til å realitetsbehandle asylsøknader i Norge. Dette gjøres allerede i dag. I de tilfellene der politiet ønsker en prioritering av realitetsbehandling, og hvor det er mulig å uttransportere til hjemlandet, bør vi legge til rette for det.

I stedet for en alternativ behandlingsprosedyre ønsker vi i Kristelig Folkeparti at den allerede etablerte behandlingsprosedyren skal gå raskere og være mer effektiv enn den er i dag. Det bør være et mål for regjeringen å øke andelen av asylsøkere som blir behandlet etter 48-timersregelen og treukersprosedyren.

En effektiv og rask behandlingsprosedyre er avgjørende for å sikre troverdigheten til asylinstituttet. Asylsøkere skal slippe å gå i mange måneder – og i noen tilfeller flere år – før de får endelig svar på om de får bli i dette landet. En så treg saksbehandling fører til at tilliten til asylinstituttet blir tynnslitt. Når dette kombineres med at noen asylsøkere i tillegg driver med kriminell virksomhet mens de venter på å få ferdigbehandlet søknaden, sier det seg selv at tilliten til prosedyrene blir totalt fraværende. Derfor ønsker Kristelig Folkeparti, i likhet med alle andre partier, at prosedyrene skal gå hurtigere, uten å gå på bekostning av rettssikkerheten til søkeren, selvsagt.

For å få til en raskere behandling kreves det ikke bare nye rutiner, men også flere saksbehandlere. Et mål om en raskere behandling krever at asylinstituttet gis midler, i tråd med forventningene samfunnet har til det. Til nå har det vært mange gode ord fra regjeringen om at dette er en prioritet. Vi ønsker å se mer handling.

Det er viktig av hensyn til mennesker som har et beskyttelsesbehov, at tilliten til asylinstituttet ikke undergraves. Derfor bør det reageres mot misbruk av asylinstituttet der formålet er å begå kriminalitet.

Så vil jeg også bare nevne et annet moment som ofte blir glemt, nemlig de som tvinges til å begå kriminalitet. Menneskehandel er også et anliggende man må ta høyde for i saker som denne. Antallet ofre for menneskehandel øker i Norge. At problemet øker, kan være et tegn på at det er lukrativt for bakmenn å komme til Norge og bedrive denne virksomheten. I det store bildet må også dette momentet på en eller annen måte være med.

Det er positivt at Norge nå har inngått tilbaketakelsesavtaler med 26 land, og at det arbeides med inngåelse av 20 nye. Men Kristelig Folkeparti er utålmodig. Derfor ønsker vi at regjeringen skal intensivere forhandlingene om tilbaketakelsesavtaler med opprinnelseslandene til de asylsøkerne som hyppigst arresteres i forbindelse med narkotikasaker og annen type kriminalitet.

Til slutt vil jeg bare si at Kristelig Folkeparti støtter forslagene til mindretallet, slik det framgår av innstillingen.

Trine Skei Grande (V) [12:46:27]: Dette er jo en sal der man fort blir gammel dame. Presidenten er sikkert enig med meg i at man får fort litt erfaring. Men jeg mener at jeg har vært i denne salen lenge, både i posisjon og i opposisjon. Jeg har liketil vært parlamentarisk leder når vi har vært i posisjon, der man vel gjerne stemte for forslag fremmet av andre, der Dokument nr. 8-forslag ble behandlet med et åpent sinn, og der regjeringspartiene ofte stemte for Dokument nr. 8-forslag, fordi man syntes forslagene var gode.

Til det at man prinsipielt skal stemme imot, for å sitere en arbeiderpartirepresentant i en lokalavis i Vestfold: Det spiller ingen rolle om forslaget er godt, det spiller ingen rolle om det står i Arbeiderpartiets program engang, det eneste som betyr noe, er at Arbeiderpartiet har fremmet forslaget sjøl. Det er det som avgjør om man stemmer for. Det står svart på hvitt.

Jeg må si at jeg i denne saken – og også i andre saker – føler at man prinsipielt er imot ting fordi andre har foreslått det. Da svarer man med at man slår inn åpne dører. Det syns jeg ikke man kan si overfor Oslo-folk. Grunnlaget for vårt forslag er en frustrasjon som føles i mange bydeler i Oslo, bl.a. i den bydelen jeg bor i. Når jeg går herfra, blir jeg nesten daglig stoppet av folk som bor i den sonen som det her er snakk om – innvandrerpappaer som er frustrert over at de ringer og anmelder kriminalitet gang på gang på gang, men som føler at de ikke blir tatt på alvor, politifolk som jeg sjøl har sett prøve å gjennomføre arrestasjoner, men der folk står og flirer dem opp i øynene og vet at de kommer til å være tilbake igjen så fort det tar å fly tilbake fra Tyskland, og folk som føler at problemene de opplever, ikke blir tatt på alvor, at det bare er småkriminalitet, men det er en type kriminalitet som oppfattes som veldig truende og krenkende i de delene av byen der det foregår.

Det Venstre gjorde, var å gå en runde, i tillegg til at vi har kjempet i bystyret for å få vakter i området og byverter som skal prøve å få opp området, der vi har jobbet for å få belysning på plass, der vi har jobbet for å få dette området løftet. Men så satte vi oss også ned med politimennene for å høre deres beskrivelse av hverdagen. Det de beskrev, var at de tar folk for småkriminalitet. Når de kommer inn på fengselscella, leverer de en søknad om asyl og vet at det tar mange måneder, og at de kan tjene gode penger mens den søknaden blir behandlet. Det er disse vi vil ha inn i en hurtigfil. Disse søknadene skal behandles på en skikkelig måte, men det kan gjøres fortere enn for folk som kommer flyktende fra konfliktområder.

Så var man opptatt av at man sendte ut folk gang på gang på gang på gang. Det er politimenn som påstår at de har utvist folk 40 ganger innenfor Schengen-området. Jeg er veldig for Schengen-avtalen, jeg er veldig for Dublin-avtalen. Men det er ingenting i veien for at folk som havner i en loop mellom Dublin-land og Norge, ikke kan få lov til å avslutte den loopen og bli sendt til opprinnelsesland.

Så til slutt: Det sies at vi slår inn åpne dører. Det sies at vi fremmer forslag bare for å bli nedstemt. Venstre fremmet forslag om et eget identitetssenter fem ganger og ble nedstemt. I dag skryter regjeringa av å ha gjennomført det. Jeg vet sannelig ikke hva som er mest heltemodig.

Heikki Holmås (SV) [12:50:53]: (komiteens leder): Jeg har stor forståelse for initiativet som er tatt fra Venstre i denne saken. Det er ingen tvil om at vi som daglig ferdes gjennom deler av byen, nemlig nede langs Akerselva, ser helt tydelig hva det her er snakk om, nemlig at det er folk som – akkurat slik som representanten Trine Skei Grande beskriver det – leverer inn en asylsøknad i det øyeblikket de er tatt for narkotikasalg eller andre ting. I tillegg snakker vi om et område i byen som er av nasjonal interesse når det gjelder kriminalitetsbekjempelse, på grunn av at en stor del av noen typer kriminalitet begås nettopp i dette området. Dette må vi gjøre noe med.

Mitt poeng – for å replisere til Trine Skei Grande i denne saken – er å si at flere av de tingene som Trine Skei Grande og Venstre ønsker at vi skal gjøre, gjør vi allerede, og vi beskriver det på en veldig god måte i det fyldige svarbrevet som er kommet fra justisministeren.

Det første forslaget – intensivere forhandlingene om tilbakesendelsesavtaler: Det er et forslag som sier at regjeringen gjør mye, men at den må gjøre enda mer. Det er helt greit at representanten Skei Grande sier det, men jeg tror vel at vi fra regjeringspartienes side og fra regjeringens side har vist at vi har jobbet kontinuerlig gjennom alle de seks årene vi har sittet i regjering, med å få flere tilbakesendelsesavtaler. Vi har en rekke nye tilbakesendelsesavtaler og et samarbeid med politi og myndigheter i andre land både innenfor og utenfor Schengen som nettopp sikrer det som Trine Skei Grande ønsker. Jeg opplever heller ikke at det er der det rettes noen kritikk mot regjeringen, bare en høflig oppmuntring om å gjøre mer.

Det andre er et forslag om at det opprettes en «hurtigfil» for asylsøkere som blir tatt for alvorlig kriminalitet. Ja, og en sånn hurtigfil har vi allerede. Jeg opplever heller ikke at Trine Skei Grande på noen som helst måte kritiserer svaret som er kommet fra justisministeren på det punktet, men det er klart at regjeringspartiene sier: Hør her – til opposisjonen – dette er noe vi allerede har grepet fatt i, for vi har skjønt at det er et problem, og vi gjør noe med akkurat det.

Så er det et siste spørsmål, som jeg regner med at også justisministeren kommer til å gå nærmere inn på, og det er den siste delen av det andre forslaget, der det står:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at denne «hurtigfilen» benyttes som et alternativ til Dublin-behandling når personene flere ganger er arrestert for salg av narkotika.»

Det er klart at utgangspunktet for oss er vi at synes det er riktig at folk sendes tilbake igjen til det landet som de har et forhold til innenfor Schengen-området, i et annet Dublin-land. Bakgrunnen for det er veldig enkel: Hvis denne forordningen skal fungere på en ordentlig måte, benytter vi de spillereglene som er.

Så er det selvfølgelig et spørsmål om hvor mange mennesker det er snakk om. Det å endre hele regelverket på grunn av anekdotisk informasjon om et lite antall mennesker, er ikke en fornuftig politikk. Hvis justisministeren mener at her er det snakk om et stort antall, eller Trine Skei Grande eller andre kan vise til at her er det snakk om et stort antall, er det klart at da er det en type forslag som det vil være mulig å diskutere. Men vi ønsker i utgangspunktet at saken til disse folkene skal behandles i de landene som har ansvar for dem, ikke at Norge skal overta ansvaret for uttransportering til andre land. Det vil kunne være land som det er umulig å returnere til. Vi jobber faktisk, stikk i strid med det opposisjonen mener å vite, godt for å sørge for flere tilbakesendelsesavtaler, og vi har allerede en hurtigbehandlingsfil – det er ingen grunn til å opprette en ny type hurtigbehandlingsfil. Alle de grepene som vi nå gjør helt konkret, skal i sum føre til at folk som har søkt om asyl, er i en asylbehandlingskø, har fått avslag på asyl sågar, og venter på å bli sendt ut, ikke skal kunne drive på med kriminalitet i de delene av byen som vi er opptatt av, nemlig langs Akerselva og omkringliggende områder.

Det er ingen tvil om at kriminaliteten langs Akerselva gjør noe med oss som bor i området. Det er noe med at når man hver dag går forbi mennesker som tilbyr dop, og man ser at man ikke har noen virkemidler å sette inn overfor disse folkene, er det ting som blir trøblete. Det er nettopp derfor regjeringen griper fatt i dette nå – i enda større grad enn tidligere. Det er jeg som Oslo-representant glad for.

Presidenten: Presidenten har to ganger hatt statsråden oppført som neste taler. I mellomtiden har først SV og så Fremskrittspartiet – svært sent – tegnet seg på talerlisten. Det er greit, men det betyr at statsråden må vente til alle partiene har fått 5 minutters taletid.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:56:18]: Jeg må si at jeg blir litt i stuss når jeg lytter til SVs representant Heikki Holmås, som sier, med referanse til tilbaketakelsesavtaler, at her har regjeringen hatt et enormt fokus hele tiden. Det er med respekt å melde ikke nødvendigvis riktig. Regjeringen skal ha ros for at man de senere årene har fått fokus på dette, men det er altså etter den enorme asylsøkereksplosjonen vi opplevde i 2008–2009 at man har får litt fart på sakene. Men fremdeles gjenstår det mye. Derfor er det en samlet opposisjon som står bak disse forslagene. Tilbaketakelsesavtaler er viktig, og vi må få det på plass med alle land.

Dublin-samarbeidet blir nesten brukt som en innledning i forhold til forslag nr. 2, om at man påtar seg å returnere til opprinnelseslandet personer som gjentatte ganger kommer tilbake til Norge, til tross for at man har sendt dem tilbake til det landet der asylsøknaden skal behandles. Det er altså fullt mulig, også innenfor Dublin II-forordningen, å få på plass en sånn retur. Det vil da være et virkemiddel i tillegg til de andre verktøyene man har.

Men jeg må si at selv om dette er forslag som i seg selv er greie, er det langt fra nok dersom man ønsker å rydde opp i problemet med kriminelle asylsøkere som gang etter gang blir pågrepet, begår ny kriminalitet og slipper ut på gata igjen – og går i sirkel i så måte. Det er altså helt andre og langt mer kraftfulle tiltak som er nødvendig, og da tenker jeg først og fremst på lukkede asylmottak. Det er komplett uforståelig at man ikke har tatt i bruk det virkemidlet, for det hadde løst hele problemet. Selv om Venstre prøver å gi inntrykk av at man skal rydde opp med tanke på kriminelle asylsøkere, er ikke det som ligger på bordet her, tilstrekkelig. Venstre bør gå i seg selv, sammen med regjeringspartiene, for man er ikke villig til å sette inn de konkrete tiltakene som er nødvendig.

Så er det flere som klager på lang saksbehandlingstid. Det er klart at saksbehandlingstiden blir lang når man har laget et rigid system, der man kan gjenoppta saker gang etter gang. Da blir saksbehandlingstiden lang. Saksbehandlingstiden blir også lang når man skal strekke seg veldig langt, og ikke bare gi opphold til folk som er beskyttet etter Flyktningkonvensjonen og EMK, men også at man får opphold på humanitært grunnlag. Når man har laget et såpass omfattende og stort system, er det klart at da blir saksbehandlingstiden lang. Derfor har Fremskrittspartiet hele tiden tatt til orde for å få ned saksbehandlingstiden ved at man ikke får mulighet til å gjenoppta saken gang etter gang, og samtidig har vi hele tiden lagt til grunn en langt strengere asylpolitikk, altså at muligheten til å få opphold i Norge ikke skal være på omfattende som i dag. Det ser vi også resultatet av i dag når vi opplever en ny eksplosjon, en ny økning i antall asylsøkere som kommer til kongeriket. Mai er altså en ny toppmåned, den måneden da vi har hatt størst tilstrømning av asylsøkere til Norge utenom 2009. Det er en utvikling som skjer når man ikke er villig til å stramme tilstrekkelig inn i asylpolitikken. På toppen av det hele vil regjeringen i tillegg ta imot flyktninger fra FN, og da sier det seg selv at antallet blir stort.

Disse forslagene er bra. Fremskrittspartiet støtter dem, men jeg legger til grunn langt sterkere virkemidler dersom man skal få kontroll på dette problemet. Og da snakker jeg ikke bare om kriminelle asylsøkere som misbruker vår gjestfrihet, men også om å få kontroll på innvandringspolitikken, og da spesielt asylpolitikken. Da kommer man ikke utenom at lukkede mottak og effektiv saksbehandling, uten gjenopptagelsesmuligheter – gang etter gang – er en helt nødvendig vei å gå.

Presidenten: Neste taler er statsråd Knut Storberget.

Statsråd Knut Storberget [13:01:14]: President! Tusen takk. Det var fint å få ordet.

Etter å ha hørt det siste innlegget må jeg jo si at jeg vil gi honnør til forslagsstillerne for å være konkrete opp mot det som er problemstillingen, og for ikke å sause dette sammen. Hvis man virkelig skal gå inn i det siste innlegget fra representanten Per-Willy Amundsen, er jo det på mange måter noe av det farligste vi kan gjøre, å behandle alle asylsøkere som om det var de som begikk straffbare handlinger. Det ville ramme en stor gruppe på en veldig uriktig måte, etter min mening, og bringe hele asylinstituttets ære i diskreditt.

Men la meg først konstatere det helt grunnleggende: Både regjeringa og komiteen er enige om at det er viktig at det så raskt som mulig avgjøres om en asylsøker skal få opphold i Norge eller ei, og at dette er særlig viktig når vedkommende begår kriminelle handlinger, mens søknaden er under behandling. Nå diskuteres det her i Stortinget som om det ikke er gjort noe på dette området, og at alle saksbehandlingstider nærmest er i ferd med å fly i lufta. Jeg kan rapportere om det motsatte. Utlendingsforvaltningen har derfor på bakgrunn av situasjonen satt inn flere tiltak. I 2009 ble det startet et prosjekt, «Forsterket innsats mot åpne rusmiljø», på grunn av den stadig mer åpne omsetningen av narkotika i hovedstaden. Prosjektet er et samarbeid mellom UDI, Oslo politidistrikt og Politiets utlendingsenhet om tiltak rettet mot asylsøkere som er innblandet i narkotikakriminalitet. Målet med samarbeidet er å hurtigbehandle søknadene til asylsøkere som blir tatt for salg av narkotika, for deretter å transportere dem ut av landet. Hurtigbehandlingen gjelder alle aktører i denne kjeden, for her er det mange som er med. I 2010 pågrep altså politiet over 700 utlendinger i den forsterkede innsatsen mot åpne rusmiljøer, og 189 av disse ble uttransportert samme år. Andre tiltak som har differensierte asylbehandlingsprosedyrer, har til hensikt å få raske avgjørelser på asylsøknader.

Erfaringene fra den forsterkede innsatsen mot åpne rusmiljø er at alle saksbehandlingsprosedyrene vi har, både 48 timer, 3 uker og Dublin-prosedyre, benyttes i behandlingen av asylsøknadene. Jeg tror det er veldig viktig at vi har en individuell tilnærming til dette, for bl.a. å se på mulighetene for tvangsretur, om man har tilbaketakelsesavtale. Det vil jo selvfølgelig være svært viktig opp mot hvilken prosedyre man velger.

Som flertallet i komiteen viser til i innstillingen, er arbeidet med tilbaketakelsesavtaler en oppgave om står høyt på regjeringas dagsorden. Det har vært en forutsetning for den returpolitikken som man har ført i løpet av de siste to årene, hvor vi virkelig har effektuert vedtak.

Jeg mener derfor at det ikke er grunnlag for et slikt forslag som mindretallet har fremmet, at regjeringa skal intensivere forhandlingene om tilbaketakelsesavtale med opprinnelseslandet til de asylsøkere som hyppigst arresteres for narkotikasaker eller annen kriminalitet. Dette er allerede hensyntatt i de tiltak som regjeringa har iverksatt.

Regjeringa har trappet opp arbeidet med tilbaketakelsesavtaler, og Norge har per i dag inngått avtale med 27 land. 20 av disse er inngått i perioden 2005–2011. Samtidig arbeides det med ca. 20 nye avtaler, og det foregår en løpende vurdering med hensyn til hvilke land det jobbes opp mot. I denne vurdering ses det særlig hen til hvilke nasjonaliteter som har en høy avslagsprosent på asylsøknader, hvilke land det er vanskelig å returnere til, og frekvensen av kriminell atferd blant asylsøkerne, herunder narkotikasaker. Det er også løpende kontakt med viktige land vi allerede har inngått avtale med, for å sikre at avtalene fungerer og praktiseres på en smidig og effektiv måte.

Til tross for viktigheten av inngåelse av slike avtaler minner jeg om at alle land har en ulovfestet folkerettslig forpliktelse til å ta tilbake egne borgere, uavhengig av inngåtte tilbaketakelsesavtaler, og Norge gjennomfører tvangsreturer til en rekke land vi ikke har slike avtaler med.

Jeg har også merket meg mindretallets forslag om at regjeringa «i større grad må benytte seg av muligheten til hurtig å tvangsreturnere kriminelle asylsøkere til hjemlandet, dersom de raskt returnerer fra et annet medlemsland i Dublin-samarbeidet og begår ny kriminalitet i Norge».

Som komiteen viser til, har vi sett tilfeller av at asylsøkere som har blitt returnert til et annet europeisk land under Dublin-avtalen, i løpet av kort tid har kommet tilbake til Norge. Det er derfor ønskelig at flere returneres direkte til sitt hjemland.

Selv om en sak er underlagt Dublin-prosedyren, kan Norge velge å realitetsbehandle asylsøknaden. Det betyr at Norge påtar seg ansvaret for søknaden. I så fall må UDI foreta asylintervju osv. Dette blir gjort i enkelte tilfeller hvor politiet ønsker prioritering og realitetsbehandling, og det er mulig å uttransportere til hjemlandet. Det må nettopp ligge bak for å kunne foreta en slik behandling. Denne muligheten er viktig for søkere som stadig vender tilbake på tross av at de tidligere er tilbakeført etter Dublin-forordningen, og for personer som har begått kriminalitet, men hvor vilkårene for varetektsfengsling ikke er oppfylt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:06:44]: I Aftenposten i dag kan vi lese at asyltilstrømningen til kongeriket igjen øker dramatisk. Vi hadde en situasjon i 2008–2009, som jeg går ut fra at statsråden har friskt i minne, hvor asyltilstrømningen økte dramatisk. Da kom det noen – i hvert fall ganske få – tiltak for å stramme inn asylpolitikken som fikk en viss gunstig effekt, nemlig at tallene gikk ned. Men som resultat av det har vi altså i løpet av få år, på grunn av den store tilstrømningen vi hadde da, mer enn doblet utgiftene på innvandrings- og integreringsfeltet – de direkte relaterte utgiftene. Vi kan nå vente oss en ny situasjon à la det vi opplevde i 2008–2009.

Mitt spørsmål til statsråden er: Når man nå ser at asyltallene øker faretruende, vil statsråden ta noen initiativ for å stramme inn asylpolitikken, slik at vi igjen får kontroll på tilstrømningen?

Statsråd Knut Storberget [13:07:41]: Jeg mener premissene for spørsmålet er feil. For det første syns jeg vi skal utvise en viss varsomhet med å si at nå kommer det en ny flom av asylsøkere til Norge. Det mener jeg Aftenposten heller ikke har dekning for å si ut fra maitallene. Snarere tvert imot hadde vi trodd at det ville være langt flere som kom til Norge allerede nå, på bakgrunn av den situasjonen vi bl.a. har rundt Middelhavet. Men, som jeg også sier til Aftenposten i dag, dette er et område hvor det er veldig vanskelig å spå om hva som blir utviklingen.

Vår prognose ligger fortsatt på 11 000 asylankomster, som er betydelig lavere enn i 2009. Vi kommer til å fortsette å intensivere den politikken vi har på dette området, bl.a. – og det tror jeg er noe av det aller viktigste, og det kommer vi til å stå ved – å redusere saksbehandlingstida. Jeg er glad for – det var litt underkommunisert i Aftenposten i dag dessverre, for det var en god nyhet – at asylsaksbehandlingstida går såpass ned nå, som UDI faktisk viser til, at vi får en betydelig reduksjon i den, og at man har en så kraftig økning i effektuering av vedtak.

Michael Tetzschner (H) [13:08:55]: Jeg hadde lyst til å stille justisministeren et spørsmål om han finner det tilfredsstillende at elvebreddene ved Akerselvas nedre løp er åsted for omsetning av narkotika, og hvor det for en stor del er asylsøkere som selger. Jeg kommer ikke til å stille det spørsmålet, for jeg tror at vi ikke hadde hatt noen justisminister som ville vært fornøyd med det.

Det min replikk skal innby til, er en viss refleksjon over at hvis så alle er enige om at det er uverdig for et bysamfunn å ha åpne omsetningssteder for narkotika, enten det er Plata eller Akerselva, hvorfor får vi så ikke utrettet mer? Er det slik at justisministeren anser sin verktøykasse for uttømt i sitt høringsbrev? Ser han ikke andre måter å angripe dette på?

Statsråd Knut Storberget [13:09:56]: Min tid i Justisdepartementet har lært meg at det å påstå at verktøykassa er tom og at nå er alle ideer tatt i bruk, er en veldig dårlig holdning i politikken, også på dette området. Men jeg må samtidig si at jeg syns Oslo politidistrikt og Utlendingsdirektoratet, sammen med Politiets utlendingsenhet, her har vist at det går an å sette inn effektive tiltak. Så vil man kunne si at her må det til mer av det samme for å få bukt med dette.

Vi vil antakelig aldri komme i den situasjonen at vi får null asylsøkere som kommer til Norge og omsetter stoff eller begår straffbare handlinger, men jeg mener at de erfaringene man har hatt med de massive pågripelsene man har hatt i løpet av de siste årene, også påfulgt av utsendelse og rask straffesaksbehandling, faktisk bidrar til å redusere dette problemet. Så vil Oslo-politiet bestandig stå i den situasjonen at man vil flytte problemet en del, men jeg tror på at her er det mulig, både med gamle og nye tiltak, å bidra til redusering.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:11:07]: I mitt innlegg gjorde jeg en liten omvei, og brukte noen setninger på dette som har med menneskehandel å gjøre. For jeg tenker at når man diskuterer en sak som denne, er det viktig at man har flere tanker i hodet samtidig. Vi vet jo at blant kriminelle asylsøkere er det også en gruppe mennesker som tvinges til å utføre denne kriminaliteten. Vi vet bl.a. at i løpet av de ti siste årene har mellom 300 og 400 barn forsvunnet fra norske mottak. Det er barn vi ikke kan gjøre rede for. Det er stor grunn til å tro at mange av disse barna er utsatt for menneskehandel, og kanskje vi også finner noen av dem igjen i denne såkalte kriminalstatistikken.

Med fokus på dette området lurer jeg på: Hva slags tiltak ser justisministeren for seg for å kunne bekjempe både menneskehandel og kriminalitet?

Statsråd Knut Storberget [13:12:11]: Dette er jo et omfattende spørsmål, og som ligger litt på siden av det vi behandler her i dag, men det er desto viktigere at man har gode tiltak.

Når det gjelder regjeringas forslag til tiltak for å bekjempe menneskehandel, vil jeg vise til den menneskehandelplanen som vi vel utarbeidet i 2007, og som er blitt fornyet, og hvor det har kommet en ny menneskehandelplan. Det er et vidt spekter av tiltak. Jeg vil jo kanskje særlig trekke fram muligheten som bl.a. asylsøkere, men også andre, som er utsatt for menneskehandel, har, for å kunne få en refleksjon her i landet – altså en tid å være her og bidra til å oppklare egen sak. Det er helt avgjørende at vi der får tak i de som står bak og organiserer det hele.

Samtidig er det slik at den organiseringen av politiet man har gjort med tanke på dette, særlig innsatsen i Oslo, men jeg vil også nevne Trondheim og Bergen, har vært avgjørende for at vi i det hele tatt har kunnet iretteføre noen av de omfattende menneskehandelsakene. Det må forsterkes.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Michael Tetzschner (H) [13:13:38]: Jeg tror det er enighet i denne sal om at de foreteelser av kriminell art som vi ser på de åpne plassene rundt Akerselva, rundt Plata, men også i skolegårder, ikke er akseptabelt. Vi vet også at det henhører til det kriminalitetsbildet at det er en del mennesker som på falske premisser utnytter asylinstituttet, ikke fordi de har et beskyttelsesbehov, men fordi det gir dem muligheter til å oppholde seg her og begå kriminalitet mens de venter på behandlingen av søknadene.

Derfor synes jeg dette forslaget fra Venstre er meget betimelig, og jeg tror vi kan ane en viss forskjell i denne sal. Det virker som regjeringen er ved veis ende når det gjelder å bruke verktøy og tilgjengelige verktøy i verktøykassa. Jeg er enig med de representanter som har sagt at det var et omfattende svarbrev fra justisministeren. Det er mange prosjekter, det er mye som pågår. Men det er ikke bare spørsmål om hva man setter inn av virkemidler; det er også et spørsmål om summen av dette gir oss det resultatet vi ønsker.

Jeg reflekterer litt over hva man egentlig bruker politikk til. Jeg mener at kriminalitetsbekjempelse – det å holde stoff unna våre unge, det ikke å akseptere at våre storbyer blir rusarenaer eller omsetningsplasser for tunge narkotiske stoffer – er en av politikkens første og viktigste oppgaver. Så vet vi at Storberget, som har tatt mange enkeltinitiativ som har vært positive, tilhører en regjering som jo slett ikke gir opp troen på politikk. Han er med i en regjering som har som ambisjon f.eks. å blande seg inn i foreldrenes fordeling av foreldrepermisjonen. Han er med i en regjering som bekjemper private innslag i skoleverket, og gjør det ganske effektivt. Han er med i en regjering som også bruker sitt politiske mandat til å motvirke private hjelpere innen helsevesenet, enda det er lange køer.

Men når det gjelder dette som er det viktigste i et bysamfunn og i et samfunn for øvrig, nemlig kampen mot kriminalitet, hører vi at man stadig står og stamper. Man har ikke virkemidlene. Jeg kunne tenke meg å høre om justisministeren er villig til å vurdere noe skarpere lut, bl.a. at man lar det få konsekvenser for bistandsbudsjettet hvis det ikke inngås returavtaler.

Lise Christoffersen (A) [13:16:56]: Jeg har lyst til å replisere til representanten Skei Grande: Vi er nok helt enige i situasjonsbeskrivelsen og forholdene bl.a. ved Akerselva i Oslo, men vårt spørsmål er om Venstres forslag vil bidra med noe nytt, noe som ikke allerede blir gjort. Så jeg har lyst til å be opposisjonen bli lite grann mer konkret.

Venstre sier:

«I enkelte tilfeller mener (…) forslagsstillerne at det er lurere å realitetsbehandle asylsøknaden i Norge, i stedet for (…) etter Dublin-regelverket.»

Ja, men det mener jo også justisministeren, og det praktiseres også når det er lurt, særlig når politiet har sagt at det er lurt, og det samtidig er mulig å transportere til hjemlandet. Men det er det ikke alltid når vi har avtale. Så hva mener egentlig Venstre med «i enkelte tilfeller»? For i det hele tatt å ha en begrunnelse for å fremme et slikt forslag må jo Venstre åpenbart mene at utlendingsmyndighetene ikke bruker denne muligheten ofte nok. Hvilket grunnlag har Venstre for å mene det, og hvor ofte må denne muligheten brukes for å tilfredsstille Venstres definisjon av mange nok til å fortjene betegnelsen «i enkelte tilfeller»? Der henger jeg ikke helt med.

I innlegget sitt sa også Skei Grande at det handler om ubehagelig småkriminalitet langs Akerselva. Men i forslaget snakkes det om personer som flere ganger er arrestert for salg av narkotika, og det er vel ikke akkurat småkriminalitet. Så jeg er litt forvirret over hvor en vil hen.

Så sier en samlet opposisjon at 27 inngåtte avtaler og 20 avtaler under forberedelse er for få. Hvor mange avtaler hadde vært nok til at opposisjonen skulle vært fornøyd – 50 pst. flere, dobbelt så mange, eller kanskje Fremskrittspartiet har ett tall, Kristelig Folkeparti et annet, Høyre et tredje og Venstre et fjerde? Var de sju avtalene vi hadde før 2005, nok den gangen, eller var det også for få?

Så sier Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti i merknadene at det gjøres for lite for å få bukt med den økende kriminaliteten blant asylsøkere, og at returavtaler faktisk er viktigste virkemiddel. Så uttransporterte vi mer enn noen gang før i 2010, 4 615 tvangsreturnerte – en økning på 38 pst. fra 2009 og 98 pst. økning om vi sammenlikner med 2008. Hvor mange mener opposisjonen skulle vært returnert? Nå var selvsagt ikke alle disse kriminelle. Men hvis vi tar utgangspunkt i den konkrete situasjonen i Oslo med de 737 pågrepne som følge av prosjektet Forsterket innsats mot åpne rusmiljø, hvor mange måtte det vært for at opposisjonen skulle vært fornøyd – 750, 1 474, altså akkurat dobbelt så mange som 737? Så når de påstår at for lite blir gjort, har de vel også en formening om hva som ville vært omtrentlig passende innsats, og det hadde det vært interessant å høre litt mer om.

Håkon Haugli (A) [13:20:03]: Som representanten Lise Christoffersen minnet oss om, er det lett å mistenke dette for å være et forslag Venstre kun fremmer for å bruke i valgkampen i Oslo. Jeg mener også det er grunn til å reagere på begrepsbruken. Kriminelle asylsøkere er ikke noe man er; kriminalitet er noe man gjør, og årsakene kan være mange. Vi vet at mange asylsøkere utnyttes av bakmenn til å drive kriminalitet, og vi vet at mange drives inn i kriminalitet fordi de ikke har andre muligheter. Samtidig vet vi at mange kommer til Norge med ett formål – å begå straffbare handlinger. Det er med andre ord et sammensatt bilde, og det er uheldig om vi bidrar til å sette likhetstegn mellom asylsøkere og kriminalitet, og jeg er overrasket over at forslagsstillerne fra Venstre ikke er mer oppmerksomme på denne siden av saken.

Når det er sagt, mener jeg likevel at vi skal legge godviljen til, og jeg tolker forslaget som et uttrykk for genuin bekymring over en situasjon som folk i Oslo opplever som veldig vanskelig. I likhet med Trine Skei Grande bor jeg noen få hundre meter fra de to stedene i Oslo hvor det begås mest åpenlys kriminalitet, salg av narkotika og annen kriminalitet – området rundt nedre Akerselva og området på og rundt Oslo S. Vi som passerer disse områdene hver dag, ser med stor uro på det som skjer. Jeg møter også bekymrede beboere på vei til og fra jobb, og nylig hørte jeg om en forretning på Vaterland som ble nedlagt etter en serie med væpnede ran. Jeg har også snakket med politiet og deltatt på debattmøter med beboere og næringsdrivende i området; alle er alvorlig bekymret. Det er riktig som representanten Holmås sier: Dette gjør noe med oss.

Innlegget fra Trond Helleland ga virkelig grunn til bekymring. Han raljerte over forslaget om å pålegge asylsøkere et bestemt oppholdssted – det asylmottaket de faktisk tilhører. Det er tilsynelatende helt ok at kriminelle asylsøkere reiser til byen, med de konsekvenser det har for folk som bor her, men et problem om de samme menneskene pålegges å være på et asylmottak på landet. Det er visst nødvendig å minne representanten Helleland om at Oslo også er et bosted.

Vi er helt enige om at mennesker som undergraver og misbruker asylinstituttet, og som ikke har krav på beskyttelse, skal ut av landet. Det er viktig av mange grunner. Spørsmålet er: Hvordan?

Forslagsstillerne har rett i at tilbaketakelsesavtaler er et viktig verktøy, og Norge har nå 27 slike avtaler, hvorav 20 er inngått siden den rød-grønne regjeringen overtok. Trine Skei Grande minnet oss om at også hun har vært i posisjon. Ja visst – og da leverte ikke Venstre de tilbaketakelsesavtalene som hun i dag etterlyser. Det er en ærlig sak, men det setter hennes patosfylte innlegg og etterlysing av mer handling i et underlig lys.

Heikki Holmås (SV) [13:23:13]: Av og til lurer jeg på om Per-Willy Amundsen lever med hodet godt nede i en kagge. Når det kommer flere flyktninger fra Nord-Afrika, roper Per-Willy Amundsen og Fremskrittspartiet opp om at nå kommer det en ny asylbølge. Ja, men da spør jeg Per-Willy Amundsen: Er det sånn at Per-Willy Amundsen helst skulle ha unngått det opprøret som nå skjer for demokrati og ytringsfrihet, og mot diktatur i Nord-Afrika? Eller er det sånn at han helst skulle ha sett at Muammar al-Gaddafi fremdeles hadde et jerngrep om sin befolkning? Eller syns han at det er bra det som skjer når befolkningen reiser seg mot en diktator, og den krigen som da kommer i forlengelsen av dette, fører til at flere mennesker trenger beskyttelse, og flere mennesker krysser Middelhavet, fordi Fremskrittspartiets åndsfrende i Italia, Silvio Berlusconi, ikke lenger i sin avtale med Gaddafi får muligheten til å begrense innvandringen til Europa, slik som tidligere?

Jeg vil si at det er bra at mennesker søker om asyl og beskyttelse i Norge når de drives på flukt fra diktaturer andre steder der det foregår folkelige opprør, som gir dem mulighet for å skape et bedre land. Men jeg ser at Fremskrittspartiet heller vil ha diktaturene ved makten.

Folk som begår kriminalitet, og som dekker seg bak en asylsøknad, ødelegger for alle asylsøkere som bruker sin rett til å søke om beskyttelse nettopp fra diktaturer og krig. Derfor er jeg for å trygge nabolag. Jeg er for å sørge for at vi tar grep, som regjeringen nå gjør langs Akerselva, bl.a. for å sikre at folk, hver gang de går langs Akerselva og treffer to svarte som står og snakker med hverandre, ikke venner seg til å tenke at dette er narkotikaselgere. Det gjør noe med oss. Det er ikke bra, og jeg er fornøyd med at vi gjør noe med det. Det er helt nødvendig.

Trond Helleland (H) [13:25:39]: Det var jo et voldsomt engasjement hos regjeringspartiene nå. Det er synd det engasjementet ikke kom litt før da vi behandlet saken i komiteen.

Oslo Arbeiderparti har hatt sin valgkampåpning. Regjeringens hjemmesider inneholder opplysninger om at det blir lagt fram nye regler for å få bukt med kriminelle asylsøkere og den virksomheten de bedriver, før sommeren, og det står tydelig at de skal sendes ut av Oslo og ut til sine asylmottak. Det er jo greit, men det er måten dette blir framstilt på. Når Håkon Haugli, som kanskje ikke vet at jeg er vokst opp på østkanten – jeg bodde på Tonsenhagen til jeg var ni år, så jeg kjenner Oslo litt, jeg også – påstår at dette er en slags byfiendtlig holdning, så er jo det fullstendig misforstått.

Det flertallet ikke ser, er at her finnes det virkemidler som regjeringen ikke har tatt i bruk, og som den nå vil begynne å ta i bruk, nemlig å fengsle den type kriminelle og forvare dem i lukkede mottak. Men det som dette forslaget handler om, er å få sendt dem ut av landet så fort som mulig.

Både Lise Christoffersen og Knut Storberget viste i sine innlegg til at dette er mulig å få til innenfor den Dublin-prosedyren vi har i dag. Det står også i svarbrevet fra Storberget:

«Selv om en sak er underlagt Dublin-prosedyren, kan Norge velge å realitetsbehandle asylsøknaden. I så fall må UDI foreta asylintervju og fatte vedtak. Dette blir gjort i enkelte tilfeller» osv.

Det nevnte han også i sitt innlegg. Spørsmålet er: I hvilke tilfeller har dette blitt gjort? Hvor ofte har denne prosedyren blitt benyttet? I og med at Storberget nå har statistikk på det meste, kunne det vært interessant å høre i hvor mange saker har man har brukt Dublin-prosedyren i denne sammenheng. Hvor mange ganger har det skjedd at kriminelle asylsøkere som har hatt en omreisende virksomhet mellom Norge og førstelandet i Europa, er blitt sendt tilbake til hjemlandet som et resultat av forslag fra politiet, for å gjøre Akerselva til en hyggeligere plass å gå langs? For det er jo det dette forslaget i utgangspunktet handler om. Nå har vi som sitter i komiteen, lagt til at det ikke bare gjelder narkolangere, men det gjelder også annen kriminalitet. Det tror jeg er en viktig presisering, fordi det er mange utfordringer knyttet til dette.

Så vil jeg også gjerne, når Storberget nå likevel skal ha ordet, be om en status på hvordan det går med forhandlingene om disse avtalene med andre land. Hvor mange avtaler kan forventes å bli inngått i løpet av året? Og: Når regner man med at avtalene med de 20 landene som man nå forhandler med, er i boks?

Trine Skei Grande (V) [13:28:56]: Jeg merker meg at regjeringspartiene ikke bare stemmer imot og har stort engasjement, men de kaster seg inn i en stor debatt mot de forslagene som de i de første innleggene var fryktelig positive til.

Jeg må bare komme med en merknad til dagens oppslag i Aftenposten, som er blitt nevnt flere ganger. Vi fikk en stor tilstrømming av asylsøkere i begynnelsen av denne regjeringas periode. Så foretok regjeringa innstramminger, og det ble en nedgang i antall asylsøkere, som regjeringa da sa at skyldtes innstrammingene. Jeg tror nok at strømmen av flyktninger og asylsøkere til et land ofte blir påvirket av hvorvidt det er krig i andre land, og det er det vi ser nå. Regjeringa har foretatt innstramminger, men vi ser likevel en økning, fordi det er mer internasjonal turbulens som fører til flere flyktninger og asylsøkere. Det er nok en klar matematikk på dette.

Jeg er også opptatt av at man ikke skal undergrave asylinstituttet. Og jeg er opptatt av at man ikke skal undergrave politimenns autoritet. Det river i hjertet mitt, som borger av Oslo, å se staute, gamle, dyktige, flotte politimenn bli flirt opp i trynet av folk som er med på å undergrave noe av det flotteste jeg vet i forhold til menneskerettigheter, nemlig retten til å søke asyl. Det er derfor vi har fremmet dette forslaget.

Det er også et ugjendrivelig faktum at dette oppsto, langs Akerselva, som et problem da man innførte forbudet mot at asylsøkere i Norge skulle få lov til å jobbe mens søknaden var til behandling. Det var da denne narkohandelen oppsto, det var da denne kriminaliteten oppsto; det er en klar følge av det. Det er en klar sammenheng mellom vedtaket regjeringa gjorde om å hindre asylsøkere i å jobbe, og kriminaliteten som har oppstått.

Det er helt klinkende klart at det undergraver ikke asylinstituttet å bruke hurtigfil. Det undergraver ikke Dublin-avtalen, sjøl om vi velger å sende noen tilbake. Derfor ønsker vi bruk av hurtigfil oftere, og tilbakesending til opprinnelsesland, når vi ser at det kan hindre kriminalitet i vårt land. Jeg er opptatt av at når politimenn sier at de føler at de bare sender folk i en uendelig loop innad i Schengen, så er det bortkastede politiressurser, og det er feil politikk.

Vi ønsker ikke en politikk der man skal arrestere brukere for små brukerdoser. Det er det hullet de kriminelle her har funnet. Det betyr ikke at vi skal kjøre en narkotikapolitikk som er annerledes, men det er viktig at vi kjører en asyl- og flyktningpolitikk som er annerledes på dette punktet.

Øyvind Korsberg hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:32:09]: Jeg tenkte jeg skulle knytte noen kommentarer til en del som har blitt sagt her i løpet av debatten. La meg starte med Lise Christoffersen, som stilte et spørsmål, og jeg oppfattet at spørsmålet hennes også gikk til Fremskrittspartiet. Jeg skal ikke svare på vegne av Høyre eller Kristelig Folkeparti – og i hvert fall ikke Venstre – men når hun spør hvor mange uttransporterte som er nok, er svaret egentlig veldig enkelt for Fremskrittspartiets del. Det må være like mange som det er mennesker som befinner seg ulovlig i dette landet. De skal ut, de skal ikke kunne være her og fortsette å misbruke vår gjestfrihet. Det burde være rimelig åpenbart.

Så kommer Håkon Haugli med noen utfall. Han er veldig opptatt av semantikk, skjønner jeg, og synes det er veldig viktig å understreke at kriminell asylsøker ikke er noe man er. Man gjør kriminalitet. Men i alle andre sammenhenger snakker man altså om kriminelle. Når folk begår kriminelle handlinger, er de kriminelle. Det må også asylsøkere finne seg i å bli kalt. Vi sier det om andre mennesker i dette landet, og det må også asylsøkere finne seg i.

Så klarer man å gjøre dette til en debatt om distrikt kontra storbyer. Det skjønner jeg godt at representanten Haugli ønsker som Oslo-representant, men jeg synes det er en rimelig uinteressant debatt. Jeg ønsker ikke kriminelle asylsøkere som langer dop, verken langs Akerselva i hovedstaden, eller ute på landet – for der er det jo knapt politiressurser i det hele tatt.

Det går altså an å løse begge deler samtidig ved å benytte lukkede asylmottak. Da kommer man rundt hele problemet. Vi har fortsatt med å diskutere dette år etter år etter år, uten at man gjør det åpenbare som Fremskrittspartiet har foreslått i Stortinget ved en rekke anledninger, nemlig å begrense asylsøkeres mulighet til å bevege seg fritt i samfunnet. Det burde være en selvfølge at man tar sånne foranstaltninger på vegne av samfunnet.

Representanten Holmås drar virkelig til. Jeg synes jo det er litt interessant – og da har vi fått røyket det ut – når SVs representant Holmås sier at det er bra at folk søker asyl i Norge. Da kan man nesten stille spørsmålet tilbake: Hvor mange er nok? Er det ingen grense for hvor mange man ønsker skal komme og søke asyl i Norge? Det er det tydeligvis ikke for SV.

Så er det ikke sånn som SV forsøker å innbille Stortinget, at Fremskrittspartiet er imot demokratiseringsprosesser i Nord-Afrika. Det er en flott ting, selv om vi ikke vet resultatet av det ennå. Det er flott med demokratisering, men når folk flykter, er det langt mer naturlig at de oppholder seg i sine regionale nærområder og ikke beveger seg langt, slik disse asylsøkerne gjør.

Statsråd Knut Storberget [13:35:27]: Det skjer noe med politikken når vi behandler denne type saker, som gjør at stemningen blir litt til å ta og føle på. Jeg har bare lyst til å starte der, for jeg mener at forslaget som vi behandler i salen, bør behandles på en respektfull måte. Vi skal være åpne også for nye virkemidler i dette – først og fremst fordi vi ser at virkemidlene som man har satt inn, gir effekt. Derfor vil jeg følge opp litt av det representanten Tetzschner utfordret meg på: Finnes det flere typer verktøy som regjeringen jobber med inn mot dette? Det syns jeg er et godt spørsmål.

Vi må videre. Vi må få tallene ned. Vi må få antallet som vi klarer å effektuere ut av landet av dem som begår straffbare handlinger, opp. Tallet er høyt. Det var høyt i fjor. Vi skal lykkes med det i år også, for vi ligger godt an, slik at vi virkelig effektuerer vedtak.

Jeg har bare lyst til å nevne tre ting som er viktig for regjeringa. For det første er det å jobbe videre med å få saksbehandlingstida i UDI og UNE ned. Det at man nå er i ferd med å halvere saksbehandlingstida, gir oss håp om at med ytterligere tiltak vil UDI klare å få det ned til 60 dager for en asylsak, i snitt. Det at man etablerer de tiltakene man gjør nå både på IKT og med mulighet for å søke raskt og få raske svar, er helt åpenbart viktig. Strukturelle endringer i UDI – åpenbart viktig. Det man har gjort med chartring, slik at man får sendt tilbake en god del mennesker fra samme opprinnelsesland i samlet flokk, gir et veldig viktig signal. Jeg mener at det var helt avgjørende for at antall asylsøkere i Norge faktisk ble halvert. Jeg tror også det har effekt i forhold til kriminaliteten.

Det andre jeg vil nevne, behandlet Stortinget nå i formiddag. Det var spørsmålet om soningsoverføring for dem som får lange dommer her i Norge, slik at man kan sone i hjemlandet. Man kommer i dag til å vedta en lov som gjør det mulig å inngå bilaterale avtaler, som er inngått med Litauen, Latvia og Romania – som også er viktig i dette bildet. Så vil jeg igjen peke på det varslede – godt varslede, får jeg si – forslaget om å kunne bruke ytterligere fengslingshjemler overfor denne gruppen, først og fremst for å sikre dagene forut for utsendelse, slik at de ikke glipper for politiet. Det tror jeg er avgjort viktig. Så her er det gjort mye, og det kommer mange tiltak.

Representanten Helleland spør etter tall, dvs. i hvor mange saker man har brukt Dublin-prosedyren. Jeg tør ikke å ta de tallene direkte herfra nå, men dem skal jeg skaffe til veie.

Når det gjelder tilbakesendelsesavtaler, er det en risikabel sport å stå her og si hvilke avtaler vi tror kommer i havn, og når de kommer i havn. Med respekt for avtalemotpartene vil jeg avstå fra det. Men det er også sånn at i en rekke land arbeides det videre med avtaler: Pakistan, Sri Lanka og Macao. Det er også tatt initiativ overfor Algerie, Angola, Aserbajdsjan, Eritrea, Etiopia, Hviterussland, Georgia osv. – en lang rekke land. Jeg håper at vi skal ha samme progresjon i dette som vi har hatt til nå.

Michael Tetzschner (H) [13:38:47]: Jeg vil begynne med å si at jeg merker en større imøtekommenhet fra statsråden for å diskutere problemene enn det jeg har oppfattet i kommunalkomiteen, ved de innleggene som har kommet fra komiteens leder, som fant tiden inne til å påpeke eventuelle italienske forbilder for representanten Helleland, hvilket jeg tror ligger litt på siden av debatten.

Våre komitékolleger fra SV og Arbeiderpartiet har i denne debatten vært veldig opptatt av å forsikre oss om at regjeringen gjør alt som er mulig å gjøre, og når problemene da fortsatt ikke løses, må vi slå oss til ro med det. Det er vel antakelig slikt som hører en storby til, er gjennomgangstonen.

Jeg mener at en viktig betingelse for å få gjort noe med samfunnsproblemer, er å erkjenne dem, erkjenne omfanget, for da kan man begynne en diskusjon om hva som er virkningsfulle midler for å bekjempe denne form for kriminalitet. Der må jeg igjen si at jeg føler en større åpenhet når jeg lytter til statsråden, selv om det er mer å gå på når det gjelder forkortet saksbehandlingstid. Jeg kan nevne at den såkalte 48-timersprosedyren bare gjelder 2,5 pst. av søknadene om asyl, og den såkalte treukersprosedyren gjelder omtrent dobbelt så mange, altså 5 pst. Så til sammen er det altså 7,5 pst. av et anselig antall søknader som går gjennom systemet rimelig raskt. Det er fortsatt en stor oppgave å sørge for at saksbehandlingstiden går ned for de resterende 92,5 pst.

Så er det dette med virkemidler utover det som er nevnt i departementets høringsbrev. Da vil jeg peke på noe som fra Høyres side har vært fremsatt i andre sammenhenger, nemlig at alvorlig kriminelle handlinger også må påvirke utfallet av behandlingen av asylsøknaden. For det andre må bistandsmidler også kunne holdes tilbake overfor land som ikke tar egne borgere i retur. Og med det fokus det har vært på formelle avtaler, må vi minne hverandre om at det er en ulovfestet regel i folkeretten at alle land har en plikt til å ta tilbake egne borgere. Det tredje og siste poenget i denne sammenheng er at vi også har behov for å tenke gjennom vårt kontrollregime ved grensene, bl.a. fordi det er tilgjengelig nye teknologiske virkemidler som gjør at man kan kontrollere trafikkstrømmen med sikte på å slå til overfor trafikk med erfaringsmessig høy risiko for innførsel av narkotika.

Lise Christoffersen (A) [13:42:08]: Først en liten visitt til siste taler, Michael Tetzschner, som sier at han opplever lite imøtekommenhet i komiteen, og at komiteens flertall synes å mene at regjeringen gjør alt som er mulig. Nei, det har vi ikke sagt. Vi har sagt at vi deler forslagsstillernes bekymring for den situasjonen som beskrives, og som vi alle kjenner til, bl.a. ved Akerselva, og som vi også finner i Hordaland, i Nygårdsparken i Bergen, i Rogaland og i Sør-Trøndelag. Men det vi ikke er med på, er å vedta forslag om å innføre noe som allerede er innført; det er det som blir så snodig. Det er da vi lurer på om det også finnes en annen agenda her.

Og det er ikke sånn at vi alltid har som prinsipp at vi stemmer ned alt fornuftig som måtte komme fra opposisjonen. Jeg vet jo selv at statsråden bl.a. har lånt øre til opposisjonen før saker forberedes og fremmes. Som fersk stortingsrepresentant var min første sak som saksordfører et representantforslag fra Høyre, og det var et godt forslag. Jeg må innrømme at det ble litt anspent mellom meg og den aktuelle statsråden den gangen, men det var veldig god stemning i komiteen da forslaget ble vedtatt! Så hvis det kommer gode, nye forslag, er det klart at vi da er med på å diskutere det.

Det er mulig at det er meg det er noe i veien med, men jeg klarer ikke for mitt bare liv å skjønne forskjellen på en 48-timersprosedyre og en hurtigfil. Hva er forskjellen på det? Er det 24 timer, 15 timer, eller hva er egentlig forskjellen? Jeg ba i mitt forrige innlegg opposisjonen om å bli litt mer konkret, men jeg synes ikke at jeg har fått noen gode svar på det, bortsett fra fra Fremskrittspartiet, som ga et meget forutsigbart svar, gitt deres program om å begrense innvandring til Norge av alle mennesker fra den tredje verden, enten det er snakk om flyktninger, asylsøkere eller arbeidsinnvandrere. Det står jo for så vidt i programmet.

Helt til slutt har jeg også lyst til å gjøre Høyres Trond Helleland en liten visitt. Han sier at flertallet ikke ser, at vi ikke helt skjønner hva saken dreier seg om, at det bare fire dager etter at vi avga innstilling, kom nye ting. Nei, det gjorde ikke det. For å ta utspillet til statsministeren i litt kronologisk rekkefølge: ny utlendingslov, tvangsmidler, beslag i reisedokumenter, meldeplikt, pålagt bosted – det var i forrige periode. I denne perioden oppdaterte vi den gamle utlendingsloven i den tiden som var før iverksettelse. Og så ble det varslet at området for når de allerede eksisterende tvangsmidlene kan tas i bruk, skal utvides, og at det skal skje før sommeren. Forslaget har vært på høring, jeg har dokumentet her: ett år. Alle de politiske partiene har vært høringsinstanser, så de politiske partiene kan umulig si at statsministerens forslag kom som en stor overraskelse.

Presidenten: Heikki Holmås har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heikki Holmås (SV) [13:45:27]: Jeg tar ordet for å rette opp i en misforståelse. Silvio Berlusconi ville en neppe anse som Trond Hellelands åndsfrende – heller Per-Willy Amundsens. Og det var det jeg sa.

Det andre er den, etter min oppfatning, urimelige påstanden fra Michael Tetzschner i debatten om at vi ikke er lydhøre for forslagene. Jeg mener at vi går inn og tar de forslagene som er kommet, på alvor. Det ene er et forslag som handler om at vi er nødt til å intensivere antallet utleveringsavtaler. Da svarer vi klart og tydelig at vi mener vi jobber ganske bra med dette, for 20 av de 27 utleveringsavtalene vi har, er kommet i løpet av den perioden vi har sittet med regjeringsmakten.

Det andre er et forslag om en hurtigbehandling. Der påpeker Michael Tetzschner at det bare er 2,5 pst. i den ene køen og 5 pst. i den andre. Ja, det er fordi vi øremerker disse filene til de sakene som skal prioriteres. Jeg vil minne om – nei, jeg får ikke tid til å minne om – at det var Høyre som selv innførte ordningen med 48 timers behandling, og vi var med.

Håkon Haugli (A) [13:46:39]: Det var Per-Willy Amundsens innlegg som fikk meg til å tegne meg igjen. Han lurer på om jeg er veldig opptatt av semantikk. Nei, jeg er ikke veldig opptatt av semantikk. Men det betyr faktisk noe hva slags ord vi bruker. I valgkampen i 2009 uttalte partileder Siv Jensen i Fremskrittspartiet at

«det folk ute i Oslos gater ser er en stadig økende flom av kriminelle asylsøkere som selger narkotika og voldtar jenter uten grunn».

Det er klart det gjør noe med bildet av asylsøkere, og jeg synes det er betimelig å minne om at det kun er ca. 1 pst. av all registrert kriminalitet som begås av asylsøkere. Så dette handler ikke om semantikk, dette handler om realiteter og det ansvaret vi må ta.

Så er det spesielt at Per-Willy Amundsen i neste åndedrag bekrefter at han ikke ser forskjellen på kriminelle og asylsøkere, for hans anliggende er ikke å begrense kriminaliteten. Hans anliggende er å begrense antallet asylsøkere som kommer til Norge. Punktum.

Debatten etterlater et bestemt inntrykk: Når opposisjonen ønsker mer handling, ønsker de faktisk mer av det som allerede skjer. Og det er bra, for det gjør vi også.

Presidenten: Per-Willy Amundsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:48:11]: Representanten Haugli sier at han ikke er opptatt av semantikk, men så kommer han med et innlegg som stort sett kun handler om semantikk.

Det er sånn at folk som begår kriminelle handlinger, er kriminelle, enten man er asylsøker eller ikke. Det kommer Fremskrittspartiet til å fortsette å si. Vi lar ikke være å omtale ting som de er, av hensyn til å være politisk korrekt. Kriminelle asylsøkere er kriminelle asylsøkere.

Så er det helt riktig at Fremskrittspartiet vil begrense asylinnvandringen til kongeriket. Det er helt riktig. Vi vil også gjøre det umulig for asylsøkere å begå kriminalitet fritt i det norske samfunnet. Det gjør vi med lukkede asylmottak. Så vi gjør faktisk to ting på én gang – ikke bare en av tingene, slik representanten Haugli prøver å fremstille det.

Så registrerer jeg at representanten Holmås ikke klarer å gi et svar på hvor mange asylsøkere som er nok, og det virker for meg som om SV ikke har noen grense for hvor mange som skal komme til kongeriket.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.

Presidenten har registrert et ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, som har de neste sakene, om å behandle sak nr. 13 før sak nr. 11.

Presidenten registrerer at ingen protesterer.

– Det er vedtatt, og vi starter nå behandlingen av sak nr. 13.