Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Kristin Halvorsen, Rigmor Aasrud og Audun Lysbakken vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte statsråder er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Da er vi klare til første hovedspørsmål, fra representanten Per Sandberg.

Per Sandberg (FrP) [10:05:57]: Jeg vil gjerne stille et spørsmål til fornyings- og administrasjonsministeren.

Denne uken ble det avslørt i Dagsavisen at Politidirektoratet i 2004 laget en risikoanalyse om antiterrorbekjempelse. Det gjenstår fortsatt å avklare mange spørsmål – hva som er gjennomført, og hva som ikke er gjennomført av disse 197 forslagene når det gjelder antiterrortiltak.

Mitt første spørsmål til ministeren er: Kan ministeren avkrefte eller bekrefte hvorvidt rapporten, eller deler av rapporten, er blitt meddelt Stortinget på noen måte?

Og så: Det framgår av Dagsavisen at så å si alle «tiltak var gjennomført før 22. juli i år». Vi skjønner alle at ministeren ikke kan avsløre hvilke tiltak man snakker om i detalj med hensyn til å bekjempe terror. Men det er interessant for Stortinget å vite om alle tiltakene er gjennomført, og hvorvidt det gjenstår et eller flere tiltak, foruten stenging av Grubbegata. Det er også viktig å få innsyn i hvorvidt de tiltakene som eventuelt ikke er gjennomført, er hindret av økonomi eller eventuelle andre strukturtiltak.

Derfor er mitt spørsmål til ministeren: Kan man nå avklare i mye større grad for å slippe ytterligere spekulasjoner utover det som står i Dagsavisen denne uken? Jeg har registrert at ministeren har lovet å komme og orientere den utvidede utenrikskomiteen på Stortinget. Det er veldig bra, men jeg tror det er viktig at vi også på et tidlig tidspunkt nå avklarer hvorvidt det gjenstår tiltak – ikke hva de består i, men hva som eventuelt må gjøres for å få gjennomført eventuelle gjenstående tiltak.

Statsråd Rigmor Aasrud [10:08:01]: Ja, det er riktig at saken var omtalt i Dagsavisen denne uken, men dette er jo en sak som har vært omtalt flere ganger også etter 22. juli. Som jeg har uttalt når det gjaldt det som var knyttet til regjeringskvartalet, var det stenging av Grubbegata som gjensto. Så er det noen andre mindre arbeider som gjenstår, som er knyttet til forskjellige forhold som jeg gjerne kommer og orienterer den utvidede utenrikskomiteen om dersom jeg inviteres til det.

Det er en rekke tiltak – 197 tiltak – som ble foreslått i 2004, som mitt departement har ansvaret for oppfølgingen av. Noen av de mest kjente tiltakene er bl.a. at det er satt opp bombefilm på alle vinduene i regjeringskvartalet, og at gjennomgangen i høyblokken nå er stengt for alminnelig ferdsel. Du må bruke sikkerhetskort for å komme gjennom i høyblokken – før den ble skadet. Det er de mest kjente tiltakene. Så står det igjen noe knyttet til varemottaket på baksiden i R5, der det nå er sikkerhetstiltak for å kjøre inn. Det er de mest sentrale tiltakene som sto igjen knyttet til regjeringskvartalet. Så var heller ikke, som kjent, det siste sperretrinnet knyttet til Utenriksdepartementet ferdig den 22. juli. Det var planlagt ferdigstilt i løpet av høsten, og det er nå ferdigstilt og tatt i bruk.

Per Sandberg (FrP) [10:09:33]: Jeg takker for svaret. Jeg ser at det i hvert fall er litt bevegelse her.

Men hovedspørsmålet mitt gjaldt kanskje mer det økonomiske: Kan statsråden eventuelt bekrefte eller avkrefte hvorvidt det gjenstående består i økonomi, eller er det andre ting som må gjøres når det gjelder lover, regler, forskrifter, eventuelt struktur, for å få gjennomført det raskest mulig?

Så vil jeg gjerne også – i og med at det er Politidirektoratet som har foretatt denne risikoanalysen – spørre statsråden om hvorvidt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har vært inne i bildet og deltatt i forbindelse med å lage en slik risikoanalyse for å få et bredest mulig bilde av hva som er nødvendig for å skjerpe beredskap og sikkerhet?

Statsråd Rigmor Aasrud [10:10:18]: Den rapporten som ble laget i 2004, var det Politidirektoratet som hadde ansvaret for. Når det gjelder løpende risiko og vurderinger knyttet til regjeringskvartalet, er det PST som gir oss løpende råd om akutte tiltak som skal settes i verk. I oppfølgingen bruker vi en lang rekke institusjoner for å få råd om hvordan vi skal følge opp sikkerheten i regjeringskvartalet – DSB er en av dem, Forsvarsbygg er en annen, og også andre sikkerhetsmyndigheter brukes i den løpende oppfølgingen av sikkerheten når det gjelder de konkrete, fysiske tiltakene som er satt i verk i regjeringskvartalet. Når det gjelder økonomien, er de nødvendige midlene stilt til disposisjon gjennom de årlige budsjettene som er behandlet i Stortinget.

Presidenten: Det er anmodet om tre oppfølgingsspørsmål, og det blir anledning til det – først Anders Anundsen.

Anders Anundsen (FrP) [10:11:19]: Jeg har en viss forståelse for at statsråden er tilbakeholden med å fortelle om hvilke tiltak som ikke er gjennomført. Da ville en jo veldig enkelt kunne opplyse folk som ikke bør vite om det, hvordan de skal angripe deler av dette området. Men 197 er veldig mange forslag, og når vi nå er i den situasjon at statsråden sier at de fleste tiltakene er gjennomført, er det jo et spørsmål hva som er årsaken til at man ikke kan fortelle om de tiltakene som faktisk er gjennomført. Etter 22. juli ble vi fortalt at vi skulle bli møtt med mer åpenhet og mer demokrati, og de sikkerhetstiltakene av de 197 som er gjennomført, kan det jo ikke være noe problem å frigi. Vil statsråden bidra til det?

Statsråd Rigmor Aasrud [10:12:03]: Noen av de sikkerhetstiltakene som ble gjennomført basert på den rapporten som vi fikk i 2004, er kjent for offentligheten. Det gjelder bl.a. stengingen av Grubbegata med flere sperretrinn, det gjelder bombefilm, det gjelder de sperretrinnene som er satt opp i Utenriksdepartementet, men jeg ber om forståelse for at det ville være uklokt av meg her å blottlegge alle sikkerhetstiltakene som er etablert i regjeringskvartalet. Men jeg kommer gjerne til den utvidede utenrikskomiteen. Jeg stiller meg til disposisjon for å svare inngående på de spørsmålene i den utvidede utenrikskomiteen, som er vant til å behandle den typen saker.

Presidenten: André Oktay Dahl – til oppfølgingsspørsmål.

André Oktay Dahl (H) [10:12:49]: Vi kan ikke ha noe åpent seminar om sikkerhet. Det skjønner alle. Vi må være seriøse med hensyn til hvordan vi behandler det.

Jeg har et spørsmål til statsråden. Det er kommet en del meldinger til undertegnede om at ulike departementer har ulike sikkerhetsstrukturer, ulike sikkerhetsansvarlige med ulik kompetanse, ulik bakgrunn og ulik tilnærming til sikkerhet. Noen ganger kan mange kokker skape gode kokkelandslag, noen ganger kan det bli mye søl. Hva har statsråden gjort for å sørge for at man får en mer enhetlig sikkerhetsstruktur blant departementene, slik at man ikke risikerer at det er en uheldig og manglende koordinasjon mellom departementene når det gjelder en helhetlig forståelse av trusselbildet og hva man skal gjøre hvis noe først skjer?

Statsråd Rigmor Aasrud [10:13:32]: Det er etablert sikkerhetsansvarlig i hvert departement, og de sikkerhetsrutiner som er etablert, skal følges og følges opp av det enkelte departement. Så er det også sånn at de enkelte departementene kan ha noe forskjellige behov for sikkerhet, og det er det det enkelte departementet i linjen som er ansvarlig for å følge opp, basert på de rådene som gis av de myndighetene som gir den type råd. Så sikkerheten er ikke lik i alle departementene. Det foretas vurderinger knyttet til hvilke departementer, hvilke statsråder og hvordan den konkrete sikkerhetstrusselen er. Men det er etablert et system med sikkerhetsansvarlig i hvert enkelt departement, og det følges opp gjennom de prosjektene og organiseringene som er knyttet til vårt sikkerhetsarbeid. Så tror jeg at det i framtiden vil være behov for at vi strukturerer det arbeidet enda tydeligere for at vi skal være helt sikre på at det i de enkelte departementene er en god og enhetlig tilnærming til noen av de mest allmenne sikkerhetstiltakene.

Presidenten: Kjell Ingolf Ropstad – til oppfølgingsspørsmål.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:14:42]: Et av statsrådens ansvarsområder er jo sikring av bygg, og i den debatten en skal ha framover, er det også viktig å få med at den måten en bygger opp regjeringskvartalet igjen på, er sikker, men også moderne og fremtidsrettet. Høyblokka er jo et bygg som er mindre funksjonelt, ikke så moderne og kanskje ikke så framtidsrettet som det burde være. I tillegg står den på et område der det er god plass, og en kunne ha utnyttet området mye bedre. Så et av forslagene som statsråden må vurdere, er jo nettopp om det å rive høyblokka ville vært hensiktsmessig.

Så mitt spørsmål til statsråden er ganske enkelt: Lover statsråden meg at hun i alle fall vil vurdere at det å rive høyblokka er et av alternativene?

Statsråd Rigmor Aasrud [10:15:31]: Svaret på det er: Ja.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Elisabeth Aspaker (H) [10:15:54]: Mitt spørsmål går til kunnskapsministeren.

I snart tre år har det vært snakk om at LO, NHO og regjeringen skal inngå en forpliktende samfunnskontrakt som skal sørge for at flere elever får tilbud om læreplass.

I 2008 kom Karlsen-utvalgets utredning Fagopplæring for framtida. I 2009 la regjeringen fram Utdanningslinja. Vinteren 2010 konkluderte Stortinget. 2011 er snart slutt, og fortsatt har ikke regjeringen fått på plass en ordning som sikrer opplæring fram til fagbrev for elever som velger yrkesfag. Det haster når ca. 50 pst. av elevene som velger yrkesfag, og som ikke får læreplass, faller fra utdanningen.

Yrkesfagelever uten lærlingplass blir i dag ofte tilbudt et krevende teoriår som kan gi studiekompetanse. Dette er en frafallsfelle. Når samfunnet trenger kompetente fagarbeidere, er det et blindspor å sluse yrkesfagelever inn på studiespesialisering når elvene ikke selv ønsker det.

I et svar til Stortinget i juni 2010 skriver kunnskapsministeren:

«Jeg legger opp til å snarlig invitere alle hovedsammenslutningene i arbeidslivet til et samarbeid.»

Hun fortsetter:

«Det vil bli arbeidet med (…) sikte på å ferdigstille en kontrakt innen 15. oktober.»

Snart halvannet år senere har regjeringen ennå ikke kommet i mål med den mye omtalte samfunnskontrakten. Jeg hører nå at det er innkalt til et såkalt gjenopptagelsesmøte, og at man skal starte opp arbeidet på nytt 29. november. Situasjonen er helt uholdbar for alle de elevene dette gjelder. Hvordan vil kunnskapsministeren forklare Stortinget at regjeringen har gitt det viktige arbeidet med samfunnskontrakten så lav prioritet, når konsekvensen er at stadig nye elever blir stående uten læreplass?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:17:53]: Å heve statusen for yrkesfag og gjøre det mulig for flere elever å gjennomføre yrkesfag er et av de viktigste satsingsområdene som jeg nå har fullt trykk på. Hele vårt prosjekt Ny GIV dreier seg om dette. En omfattende gjennomgang av yrkesfagene for å yrkesrette dem mer er også en del av det, og vi har også fullt trykk når det gjelder innsats for flere lærlingplasser, som er hovedintensjonen bak en ny samfunnskontrakt.

Det er riktig at arbeidet med en samfunnskontrakt har tatt lengre tid enn jeg håpet på. Det er bl.a. fordi arbeidsgiverorganisasjonene mente at vi ikke hadde så mye å snakke om før spørsmålet om lovfestet rett til lærlingplass var avklart. Arbeidsgiverorganisasjonene fryktet at regjeringen skulle pålegge enkeltbedrifter å ta inn lærlinger, selv om ikke de var interessert i å ta det ansvaret.

Jeg tror uansett ikke at det er en god situasjon for en lærling å komme til en bedrift som ikke ønsker dem. Jeg har altså aldri tenkt meg at vårt arbeid for å sikre at flest mulig yrkesfagelever får en lærlingplass, skulle være at enkeltbedrifter pålegges å ta inn en lærling de ikke vil ha. Men nå er jeg i kontakt med partene, og jeg regner med at spissingen av det spørsmålet er ryddet av veien. Heldigvis er det jobbet godt fra NHOs side for å skaffe flere lærlingbedrifter, og staten har lagd en helt konkret plan for at vi skal få flere lærlinger. 1. september i år hadde vi klart å få til en økning på 12 pst. når det gjelder lærlingplasser, så selv om partene har protestert på et av de forslagene som regjeringen hadde til vurdering, og som var en del av vår regjeringsplattform, har de faktisk gjort en jobb hver på sitt felt. Derfor har jeg godt håp om at vi nå skal komme fram til en offensiv og god samfunnskontrakt som kan sikre gjennomføring av yrkesfag.

Elisabeth Aspaker (H) [10:19:54]: Statsråden bekrefter jo nå at hun faktisk har kastet bort masse verdifull tid på å utrede lovfesting av læreplass – som statsråden selv sier at hun egentlig aldri har hatt tro på – og det er svært alvorlig for alle de elevene som år etter år lider under at man ikke har fått den nødvendige offensiven for å fremskaffe nok læreplasser. Dette er egentlig en lidelseshistorie når vi tenker på hvor lang tid det har tatt å få fram denne samfunnskontrakten. Når statsråden også understreker at dette er en av de viktigste satsingene for regjeringen, er det enda mer uforståelig at man har kastet bort så mye tid på veien.

Det vil kanskje alltid være sånn at selv om man får på plass denne samfunnskontrakten og fremskaffer flere læreplasser, vil det være noen elever som antakelig ikke får læreplass likevel.

Vil statsråden nå ta initiativ til å innføre en alternativ ordning, som den Høyre foreslår, slik at de elevene som ikke får lærlingplass, skal få tilbud om et toårig løp i skole i stedet for dagens studiespesialiseringstilbud, som de fleste får?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:20:59]: Jeg regner med at representanten Aspaker ikke ville funnet seg i at noen organisasjoner utenfor det politiske system skulle diktere hva en regjering skulle utrede eller foreslå. Det kan i hvert fall ikke jeg finne meg i, og vi har fått en vurdering. Jeg er enig i den vurderingen som har kommet fra professor Jakhelln. Det har aldri vært min intensjon at enkeltbedrifter skulle pålegges mot sin vilje å ta imot lærlinger, rett og slett fordi det blir en dårlig læresituasjon.

Så er det en helt annen oppmerksomhet og trykk når det gjelder yrkesvalg, nå enn det noensinne har vært tidligere, og det er fordi vi trenger mange flere med fagbrev framover. Når vi snakker om kunnskapssamfunnet, er det ikke først og fremst flere i akademiske yrker vi trenger. I 2030 trenger vi kanskje 65 000 flere som har fått et fagbrev. Norsk næringsliv klapper sammen i det øyeblikket svensker og polakker reiser hjem og vi ikke klarer å få flere med gode fagbrev. Så jeg ser på alle alternativer i denne sammenhengen.

Den læringen som skjer i en bedrift, kan ikke et skolesystem fullt ut erstatte, men vi må likevel se på om vi finner bedre ordninger.

Presidenten: Det blir gitt anledning til fire oppfølgingsspørsmål – først Svein Harberg.

Svein Harberg (H) [10:22:22]: Som representanten Aspaker fint påpekte, er dette en debatt vi har hatt over lang tid.

I juni 2010 kunne statsråden opplyse om at ca. 80 pst. av lærekontraktene var i privat sektor og 20 pst. i offentlig sektor. Dette er en kjempestor ubalanse. Statsråden lovte å gripe fatt i det og feie for egen dør. Høyre har gjentatte ganger etterlyst måltall for lærlinger i statlig virksomhet. Nå la jeg merke til at statsråden sa at de hadde økt med 12 pst. fra de ca. 20 pst. Det er fortsatt en stor ubalanse.

Jeg lurer på hvordan statsråden har fulgt opp dette overfor sine regjeringskollegaer hva gjelder måltall. Hvordan ser hun at måloppnåelsen skal nås med det første? Det er jo virkelig viktig at staten går foran med et godt eksempel også i forbindelse med samfunnskontrakter.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:23:21]: Jeg tror det er en misforståelse om tall her. Det totale antall lærlingplasser fra september i fjor til 1. september i år har økt med 12 pst. Blant kommunene har økningen vært 20 pst. Det er jeg veldig glad for, for det betyr at kommunene ser veldig mye tydeligere enn før at de f.eks. for å gi god eldreomsorg er avhengig av å ta inn lærlinger innenfor helse og omsorg – og det gjør de i større grad.

Så har regjeringskollegiet forpliktet seg til å øke antallet lærlingplasser med 10 pst. Det er ikke den store mengden, men jeg er helt enig med Harberg i at det hviler en forpliktelse på oss også. Her er det heldigvis sånn at vi er i gang med en stor dugnad for å få til flere lærlingplasser. I dag ber vi ungdom om å ta yrkesfag uten at vi kan garantere at de har en lærlingplass og kan gjennomføre utdanningsløpet sitt sånn som de har planlagt. Det må vi få en slutt på.

Presidenten: Bente Thorsen – til oppfølgingsspørsmål.

Bente Thorsen (FrP) [10:24:33]: Det er viktig å ha mange nok læreplasser til elever i yrkesfagutdanningen, men det er også viktig at de elevene som kommer ut som lærlinger, har godt kjennskap til og god kompetanse i de fagene som de utdanner seg i. Vi får med jevne mellomrom tilbakemelding om at lærlingene har langt svakere faglig kompetanse enn de hadde før Reform 94 ble innført.

Nå melder Byggenæringens Landsforening at flere bedrifter sier nei til å ta inn lærlinger. En av grunnene er at lærlingene rett og slett ikke har utdanning, kunnskap som er god nok, i det faget som de skal praktisere og arbeide innen. Yrkesutdanningen er blitt spredt på altfor mange fagområder, svekket av det enkelte fags yrkesområde. Spørsmålet er om ministeren vil spisse yrkesutdanningen mot det enkelte fag fra første år i videregående skole, slik at næringslivet får lærlinger som innehar den relevante kompetanse som det enkelte fag krever.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:25:35]: Ja, jeg har bedt Utdanningsdirektoratet om å se på hvordan det går an å få til en spesialisering tidligere når det gjelder yrkesfag, ikke bare innenfor bygg, men generelt sett. Jeg regner med at dette blir en av de viktige oppsummeringene når det gjelder Kunnskapsløftet, fordi det var for lite fokus rundt yrkesfagene og videregående utdanning i det hele tatt da Kunnskapsløftet ble diskutert. Så det er en prosess som er i gang.

Så er det en annen ting som er veldig viktig når det gjelder gjennomføring av yrkesfag og videregående opplæring. Det er at elevene har bedre kunnskaper med seg inn når de begynner på videregående skole. Det er for mange som går ut av ungdomsskolen med for store kunnskapshull. Leser, skriver og regner de for dårlig, vil de ha problemer med å gjennomføre videregående opplæring. Derfor Ny GIV, derfor dette overgangsprosjektet som 2 300 elever i 10. trinn var gjennom i forrige skoleår, og som vi nå trapper opp sånn at 4 000 elever skal få tilbudet i dette skoleåret. Vi må nærme oss denne problemstillingen fra flere kanter.

Presidenten: Line Henriette Hjemdal – til oppfølgingsspørsmål.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:26:42]: Lærlingordningen er en viktig bærebjelke i dagens fagutdanning. Tall fra byggenæringen viser for 2009–2010 en reduksjon på over 500 lærlingplasser. Det er drastisk. At vi da har en oppgang fra 2010 til 2011, som statsråden viser til, skulle jo bare mangle når statsråden har fullt trykk på dette.

Så vet vi at en lærling som får opplæring i bedrift, mye oftere består fagprøven enn en som må være lærling i skoletiden. Når vi vet dette, og at vi har for få lærlingplasser, må vi ta noen nødvendige grep. To nødvendige grep kan være å øke lærlingtilskuddet og redusere arbeidsavgiften for lærlinger. Er dette to ordninger som statsråden kan vurdere på kort sikt for å få opp antallet lærlingplasser?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:27:45]: Det er absolutt noe vi kan vurdere, men det er et rent budsjettspørsmål, og det koster ganske mye penger. I dag er tilskuddet til en lærlingplass 106 000 kr. I tillegg har vi videreført det ekstratilskuddet som vi la inn i forbindelse med finanskrisen, og vi har et eget tilskudd for lærlinger med noen spesielle utfordringer. Så vi har egentlig et ganske godt, ganske raust tilskuddssystem.

Det jeg har prioritert i budsjettsammenheng, er at de som kommer inn på yrkesfag og blir lærlinger, har et bedre utgangspunkt. For det er helt riktig at arbeidslivet har sagt at de ofte mottar lærlinger som har for dårlige kunnskaper med seg. Jeg har sett på det som den viktigste oppgaven å prioritere.

Så ligger det en veldig stor verdi for unge fagarbeidere i å kunne være lærling og få opplæring på en arbeidsplass, være sammen med voksne faglærte, både når det gjelder hvordan arbeidslivet fungerer, og hvordan man lærer et fag. Min hovedintensjon er at vi skal få opp antallet lærlingplasser, sånn at flest mulig kan gjennomføre i en lærebedrift.

Presidenten: Borghild Tenden – til siste oppfølgingsspørsmål til dette hovedspørsmålet.

Borghild Tenden (V) [10:29:00]: For Venstre er det greit at kunnskapsministeren i dag parkerer forslaget om lovfestet rett til lærlingplasser. Men så er det sånn at vi savner konkrete grep i statsbudsjettet for å få flere lærlingplasser. Venstre kommer til, som også forrige representant var inne på, å foreslå to helt konkrete tiltak i sitt alternative budsjett. Det ene tiltaket er å frita lærlinger for arbeidsgiveravgift, og det andre tiltaket er å øke lærlingtilskuddet. Hva tenker statsråden om dette? Tror utdanningsministeren at vi kan komme til å få flere eller færre lærlingplasser ut fra de to konkrete tiltakene?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:29:44]: Å fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger er ikke noe godt forslag. Det er fordi vi f.eks. ikke har arbeidsgiveravgift i Finnmark fylke – et av de fylkene som strever mest med å få elever til å gjennomføre videregående opplæring. Å øke lærlingtilskuddet er selvfølgelig noe man alltid skulle ønske seg. Men jeg mener at vår prioritering er riktig, nemlig å sørge for at elever som går ut av ungdomsskolen, er bedre rustet når det gjelder lesing, skriving og regning, for det er nøkkelen til å gjennomføre videregående, og at vi får til en helt annen yrkesretting i yrkesfagene. Derfor har vi nå gjennom Ny GIV en storstilt satsing på etter- og videreutdanning av lærere, mer yrkesretting av yrkesfagene og fellesfagene i yrkesopplæringen. Jeg mener at det som f.eks. NHO nå har gjort, å skaffe flere lærebedrifter, er en veldig viktig innsats. De har lyktes med å få til det.

Jeg mener at det kjempefokuset som vi nå har gjennom Ny GIV, vil føre til at vi lykkes bedre med gjennomføringen av yrkesfag. Så får vi komme tilbake til pengene en annen gang.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:31:15]: Spørsmålet går til barne- og likestillingsministeren.

Først vil jeg benytte anledningen til å gratulere statsråden som forfatter. Fra Kristelig Folkepartis ståsted synes vi det er flott at vi har en statsråd som skriver bok for å løfte opp betydningen av farskap, foreldreansvar og familieliv. Men når vi leser boken og hører statsråden snakke om disse temaene, lurer jeg likevel på om vi lever i samme virkelighet. Alle statsrådens tiltak har én ting til felles: De ser ut til å passe bare for en bestemt type familie, nemlig den familien der foreldrene ønsker til sammen 47 ukers fødselspermisjon, alternativt 57 med 80 pst. lønn, der foreldrene ønsker fulltidsplass i barnehage i fem år – og, ifølge SV, obligatorisk barnehage det siste året – der foreldrene ikke vil benytte kontantstøtten, og der mor venter med å bli gravid til hun har opparbeidet seg rett til fødselspenger og far får rett til fedrekvote. Samlivets gleder struktureres da sånn at fødsler er godt planlagt, og alle barn fødes før 1. september, sånn at de får rett til barnehageplass. De mødrene som kan amme, vil likevel ikke amme mer enn at far kan ta lang permisjon, slik at de kan gå raskt tilbake i jobb. Foreldrene bor sammen, de får friske unger, begge kan gå rett ut i jobb etter permisjonen, og begge foreldrene har masse energi og overskudd etter det første året og har krefter til å kombinere 37,5 timers arbeidsuke med unger og familie.

Spørsmålet til statsråden blir: Er den rød-grønne familiepolitikken bare for den perfekte familien?

Statsråd Audun Lysbakken [10:33:06]: Jeg vil benytte anledningen til å takke representanten for å bringe min nye bok inn i debatten – den er til salgs i bokhandelen på Egertorget.

Det er mye debatt rundt familiepolitikken, og det er bra. En av forutsetningene for at Norge kan være et land som blir mer velstående, og der vi tar vare på vår velferdsstat i framtiden, er at vi blir et mer likestilt samfunn. Det innebærer at vi trenger gode muligheter for familiene til å kombinere det å få barn med det som blir mer og mer vanlig i Norge, heldigvis, nemlig at både kvinner og menn deltar på lik linje i yrkeslivet.

Det er et vrengebilde at dagens familiepolitikk i Norge ikke gir valgfrihet. Vi har en grad av frihet og fleksibilitet i våre velferdsordninger som kvinner, menn, barn og småbarnsfamilier knapt noe annet sted i verden har. Vi har en foreldrepermisjonsordning som gir familiene mulighet til å disponere tid, rundt ett år – i mange tilfeller mer – hjemme med barna. Det meste av tiden er til fri fordeling foreldrene imellom. Vi har anledning til å la barna begynne i barnehagen tidlig, og vi har til og med en kontantstøtte som er blitt forhøyet i den perioden enkelte familier må vente på plass.

Jeg opplever at det er et stort sprang mellom retorikken som deler av opposisjonen bruker mot regjeringens likestillingspolitikk, og de faktiske alternativene som fremmes. Når det gjelder Kristelig Folkepartis kritikk av vårt nye forslag om tredeling av foreldrepermisjonen, har jeg skjønt Kristelig Folkepartis alternativ sånn at det ikke skal settes av tolv uker til far og tolv uker til mor, men ti uker til far og ti uker til mor. Hvis de to ukene er forskjellen mellom tvang og frihet, forbauser det meg. Jeg vil vel anbefale at retorikken dempes noe hvis avstanden i virkeligheten ikke er større enn det.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:35:10]: Når det gjelder det siste, går Kristelig Folkeparti inn for 68 ukers fleksibel permisjon som kan tas ut i løpet av ti år. Det er ganske stor forskjell på vår modell og regjeringens modell i så måte.

Statsrådens svar er for så vidt ganske illustrerende for mitt første poeng, for statsrådens svar om grunnlaget for velferdsstaten, boka hans og den likestillingsplanen som han la fram i går, er jo gjennomsyret av én tanke, nemlig at valgfrihet er underordnet behovet for at flest mulig skal ut i arbeidslivet, uansett, fortest mulig – det er det som er det beste, og det er det man fra et departement i Akersgata ønsker å styre norske familier i retning av, uansett.

Overskriften på pressemeldingen i går om likestillingsplanen er:

«Likestilling skal sikre framtidens velferdsstat.»

Da blir spørsmålet: Har SV lagt bort likestilling som en ideologisk kamp for likeverd mellom mennesker? Er likestilling for SV i stedet blitt et verktøy i den finanspolitiske verktøykassa?

Statsråd Audun Lysbakken [10:36:18]: Likestilling er en kamp for frihet for det enkelte mennesket til å kunne ha makt over eget liv, uavhengig av tradisjonelle kjønnsroller. Det er en kamp for at barn skal ha den samme retten til trygge rammer rundt sin oppvekst, uavhengig av hva slags valg foreldrene tar. Det er også noe som vi som samfunn har interesse av, fordi det styrker oss som fellesskap, og fordi det gir oss en mulighet til å kombinere høy kvinnelig sysselsetting med Europas tredje høyeste fødselsrate. Det er en positiv og viktig del av likestillingsdebatten. Jeg er opptatt av å få det fram, for jeg mener likestilling er undervurdert i den norske samfunnsdebatten – undervurdert som et strukturelt spørsmål, og undervurdert som noe av det som gjør oss til et rikt samfunn. Det er ingen motsetning mellom å legge vekt på at likestilling gir økt frihet og at likestilling gir økt velstand. Det vakre med likestillingen i Norge er at norske kvinner og menn slipper å ta det valget som mange andre i Europa må ta: å jobbe eller å få barn. I Norge kan familiene velge begge deler.

Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Knut Arild Hareide.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:37:30]: Det er betydeleg forskjell på det som er SVs retorikk, og det som er det verkelege liv. Dersom me ser på kva som var statsråd Lysbakken sin retorikk da han fjerna kontantstøtta for toåringar, var målet ifølgje statsråd Lysbakken at fleire innvandrarbarn skal få verdifull språkopplæring i barnehagen. Så går me over til det verkelege liv: Det er 14 000 toåringar som mistar kontantstøtta. Og ser me på kva som er det verkelege livet i regjeringas budsjett, skal det lagast 1 100 nye barnehageplassar – og det er altså 14 000 toåringar som mistar kontantstøtta. Så er det ikkje nødvendigvis sånn at alle vel barnehageplass, men ifølgje Telemarksforsking er det reelle behovet for barnehageplassar når ein fjernar kontantstøtta, fire gonger så høgt. Kvifor er det ikkje samsvar mellom det SV seier, og det dei gjer?

Statsråd Audun Lysbakken [10:38:38]: Det å fjerne kontantstøtten for toåringer er riktig, av flere grunner. Det er riktig fordi kontantstøtten har vært en ordning som har bidratt til å sementere tradisjonelle kjønnsroller, den har bidratt til å holde mange av de barna som trenger å være i barnehage aller mest, ute av barnehagen, og i tillegg mener vår regjering at det ikke i utgangspunktet er noen grunn til at staten skal betale for at folk velger å la være å bruke offentlige velferdsordninger. Alle har selvfølgelig en rett til ikke å gjøre det, til å være hjemme og ikke jobbe, men det er ikke nødvendigvis en statlig oppgave å betale for det.

Vi har lagt fram beregninger ut fra de opplysningene vi har fått fra SSB knyttet til behovet for barnehageplasser neste år. Det kan selvfølgelig forandre seg. Vi vet ennå ikke hvordan nedbyggingen av kontantstøtten vil slå ut, verken neste år eller på sikt. Derfor er den saken også meldt inn som en kostnadsberegningssak i konsultasjonsordningen, og regjeringen vil sammen med KS vurdere anslaget for behovet for nye barnehageplasser.

Presidenten: Solveig Horne – til oppfølgingsspørsmål.

Solveig Horne (FrP) [10:39:52]: Fremskrittspartiet er bekymret for familiene i dag når vi ser på den utviklingen som har skjedd de siste årene med denne regjeringen, som mer og mer skal styre hverdagen til familiene og gi dem mindre og mindre valgfrihet. Statsråd Lysbakken står her og snakker om valgfrihet, men det er valgfrihet bare hvis de velger det som statsråden – SV – og denne regjeringen velger. Han får faktisk ikke støtte fra sine egne regjeringsfeller heller – Senterpartiet slakter det ene forslaget etter det andre Lysbakken kommer med, og lurer på hva som blir det neste.

Så har jeg lyst til å gi et lite stikk til Kristelig Folkeparti, som nå må se at skal de få gjennomført en skikkelig familiepolitikk, må de til Fremskrittspartiet.

Familiene er forskjellige i dag. De trenger fleksibilitet, de trenger valgfrihet, de trenger bedre økonomi, slik at hverdagen deres går opp. Men Lysbakken snakker om likestilling, og spørsmålet mitt til Lysbakken er: Er likestilling viktigere enn familienes valgfrihet?

Statsråd Audun Lysbakken [10:40:51]: Likestilling gir familiene valgfrihet fordi det blir mulig for menn og kvinner å velge, uavhengig av tradisjonelle kjønnsroller. Det gir økt frihet, den type frihet Fremskrittspartiet aldri har vært opptatt av. Fremskrittspartiets familiepolitikk, som de vil friste Kristelig Folkeparti med, bl.a., innebærer f.eks. å fjerne fedrekvoten, fjerne fedres rettighet til å være hjemme med barn. Vi vet hva resultatet av det vil bli. Da handlingsplanen til regjeringen ble lagt fram i går, ble den kommentert av arbeidslivets parter, av KS, av LO, av NHO. Jeg vil be representanten Horne lytte til NHO, som hun har tradisjon for å høre mer på enn meg. De sier at det vil få alvorlige konsekvenser for næringslivet hvis Fremskrittspartiets og Høyres politikk for å fjerne fedrekvoten blir gjennomført. De er altså helt enig med regjeringen og ønsker seg både en tredeling av permisjonen og en lang fedrekvote for å sikre at næringslivet får mulighet til å rekruttere fra hele befolkningen og begge kjønn i framtiden.

Presidenten: Linda C. Hofstad Helleland – til oppfølgingsspørsmål.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:42:08]: Med verdens mest sjenerøse foreldrepermisjonsordning er det også gledelig å se i dag at norske mødre har det best i verden. Derfor er det synd det regjeringen nå gjør, det er synd at regjeringen mer og mer fratar familiene valgfrihet. For regjeringens familiepolitikk er lagt opp etter folk som lever 8 til 16-liv. Men det er faktisk noen fedre i Norge som ikke klarer å leve opp til Lysbakkens pappaideal, f.eks. bonden, nordsjøarbeideren eller snekkeren. For dem passer ikke SV-modellen inn, de klarer ikke å tilpasse seg den modellen som er designet for Grünerløkka-pappaen. Med SVs Grünerløkka-modell er det faktisk 65 pst. av alle barn som mister tid med foreldrene sine. Er det ikke et problem for statsråden at regjeringen fører en politikk som ikke er tilpasset flertallet av norske familier?

Statsråd Audun Lysbakken [10:43:12]: Redd Barna har kåret Norge til verdens beste land for mor og barn. Det kan vi glede oss over. Men det er klart at de som gjentatte ganger kaller norsk familiepolitikk for sosialistisk tvang, bør kanskje også tenke gjennom om det er en passende beskrivelse av en politikk som har gjort dette landet til verdens beste for mor og barn.

Jeg reagerer på at Høyre igjen og igjen snakker som om vår permisjonsordning bare er tilpasset noen deler av befolkningen. Det vi ser, er at uttaket av permisjon blant fedre øker i alle deler av befolkningen. Nå har jo aldri arbeiderklassens kår vært spisskompetansen til partiet Høyre, men det er grunn til å minne om at det er ikke bare menn som har yrker som ikke alltid passer med å være lenge borte. Det er også kvinner som er bønder og snekkere, det er også kvinner som har arbeidssituasjoner som kan være dårlig tilpasset. Derfor skal Høyre passe seg litt for å gjøre dette bare til et spørsmål om menn når vi trenger fleksibilitet begge veier.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Solveig Horne (FrP) [10:44:35]: I går la likestillingsministeren fram et meget omfattende dokument om likestilling. De aller fleste tiltakene er rettet mot moderne, fremadstormende, frie kvinner som lever i verdens beste land for kvinner, Norge. Statsråden trakk fram behovet for kvotering, tredelt foreldrepermisjon og en rekke andre tiltak, som vi frie kvinner faktisk ikke ønsker. Vi vil faktisk ha vår frihet, vi vil få lov til å avgjøre vår hverdag og hvordan vi skal leve våre liv, selv.

Selv om de aller fleste kvinnene i Norge virkelig føler seg som likestilte, frie og levende mennesker i samfunnet, er det dessverre en liten gruppe som faller utenfor. Det er derfor i rapporten påfallende å se hvor lite opptatt statsråden er av minoritetskvinner. De blir nesten ikke nevnt i hele likestillingsdokumentet. I Norge er det en gruppe kvinner som lever i frykt – frykt for tvangsekteskap, frykt for omskjæring. Det er kvinner som ikke har nytte av statsrådens iver etter å dele foreldrepermisjonen i tre, eller statsrådens ønske om å opprette offentlige pappagrupper for menn, som på svært god måte klarer å sosialisere både seg selv og sitt barn på egen hånd. Statsrådens svar til de undertrykte minoritetskvinnene som tvinges inn i ekteskap, som tvinges til å bære de undertrykkende klesplaggene mot sin vilje, som lever i frykt i verdens beste land å bo i – det eneste svaret statsråden har til disse – er at vi skal videreføre noen få tiltak som har vist seg ikke å virke. Det holder rett og slett ikke. Så mitt spørsmål til statsråden blir derfor i dag: Når kan Stortinget forvente at statsråden griper fatt i den viktigste kvinnekampen og den viktigste likestillingskampen i vår tid – kampen for å frigjøre undertrykte kvinner som lever ufritt i vårt frie land? Når har statsråden tenkt å iverksette konkrete tiltak som sørger for at våre medsøstre som lever i undertrykkende kulturer i Norge, får merke at det er godt å bo i Norge?

Statsråd Audun Lysbakken [10:46:40]: Det er jo illustrerende for likestillingsdebatten at Fremskrittspartiet, som aldri har løftet en finger for å fremme likestilling i det norske samfunnet, blir fryktelig opptatt av det med en gang det er snakk om innvandring og integrering. Men nok om det, for problemstillingen er viktig. Det er sant at det i en del innvandrermiljøer er langt igjen til likestilling. Det er lavere yrkesdeltakelse blant kvinner, og vi ser også at det er en rekke problemer knyttet til f.eks. vold i barneoppdragelse og dårligere rettigheter for enkelte kvinner.

Det som regjeringen gjør med disse problemstillingene, er nevnt i handlingsplanen på flere punkter. Vi har bl.a. en egen handlingsplan mot tvangsekteskap og mot kjønnslemlestelse som vi akkurat nå er i ferd med å rullere, og vi skal fortsette med de tiltakene som virker, og revurdere dem som eventuelt ikke virker. Vi har gode resultater både i kampen mot tvangsekteskap og i kampen mot kjønnslemlestelse.

Dessuten er det slik at en rekke av de tiltakene som fremmer likestilling i det norske samfunnet for øvrig, også er svært viktig for å fremme likestilling blant minoritetene. Vi vet at fjerningen av kontantstøtten for toåringer, som Fremskrittspartiet var imot, er viktig for at flere innvandrerkvinner kan komme i jobb, og flere innvandrerbarn kan komme i barnehage. Vi vet at et tiltak som tredeling kan ha en svært viktig effekt nettopp i disse gruppene, for å sørge for at fedre som kanskje ikke har tradisjon for å være hjemme, er hjemme alene med barna i en periode.

Det er dessuten slik at flere av de målrettede tiltakene vår regjering har satt i verk for å få bl.a. flere kvinner med minoritetsbakgrunn i jobb, er tiltak Fremskrittspartiet går imot. Ta programmet Ny sjanse, som jeg er spesielt opptatt av og ønsker å bygge ut. Det er altså et program som handler om at vi oppsøker kvinner med minoritetsbakgrunn som har vært lenge utenfor arbeid, og gir dem en sjanse til å få grunnleggende språkopplæring og grunnleggende praksis i yrkeslivet. Det gjør at mange innvandrerkvinner kommer ut av isolasjon og inn i samfunnet. Men Fremskrittspartiet går imot det. Dere gjør ikke i praksis det dere sier at dere gjør.

Solveig Horne (FrP) [10:48:49]: Det er helt feil. Statsråden kan prøve å skylde på Fremskrittspartiet, men det er nå tross alt statsråden som har hovedansvaret her. Og det er bemerkelsesverdig at han la fram en likestillingsmelding i går der hovedfokuset er på å opprette statlige trillegrupper, istedenfor å fokusere på det man er så veldig opptatt av, som gjelder de kvinnene som virkelig trenger å bli likestilt her i Norge.

Det har vært en bølge av overfallsvoldtekter i Oslo, og signalementene på gjerningsmennene tilsier at nesten samtlige kommer fra ikke-vestlige land. Flere menn i minoritetsmiljøer har uttalt anonymt til miljøene at det må norske kvinner forvente når de går kledd sånn som de gjør. Men tror da statsråden at de minoritetskvinnene som lever i de miljøene hvor disse holdningene eksisterer, lever et godt og fritt liv? Skjønner ikke statsråden at disse kvinnene er offer for en undertrykkende kultur, som han burde brukt mye mer tid på i rapporten sin, når han er likestillingsminister?

Statsråd Audun Lysbakken [10:49:50]: Som sagt er dette bredt omtalt i handlingsplanen. Regjeringen har dessuten varslet at den kommer med en stortingsmelding til våren om integreringspolitikken, der vi vil ha særlig oppmerksomhet rettet mot kvinner og likestilling.

Når kvinner lever i ufrihet, enten de har minoritetsbakgrunn eller majoritetsbakgrunn, har samfunnet et ansvar for å gripe inn og hjelpe i de kvinnenes frigjøringskamp. Men jeg tror at Fremskrittspartiet og regjeringen har noen strategiske uenigheter knyttet til hvordan det gjøres. Jeg har f.eks. ingen tro på at ved å forby bestemte klesplagg, ved å sende politiet for å jakte på disse kvinnene, så vil de bli mer fri. Jeg tror at det isteden vil gjøre at de blir midtpunkt i en dragkamp mellom storsamfunnet og konservative krefter, som vil gjøre at det blir enda flere av disse kvinnene som aldri får gå ute på gaten, aldri får gå på norskkurs, og som vi dermed aldri får muligheten til å nå med budskapet om at enhver kvinne i Norge er fri til å ta sine egne valg, kaste de plagg hun ikke vil gå med, jobbe hvis hun vil det – bestemme over sitt eget liv.

Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Tord Lien.

Tord Lien (FrP) [10:50:57]: Etter nyttår skal jeg ut i pappapermisjon for andre gang, og jeg kan love statsråden at jeg skal ikke skrive bok, jeg skal derimot kose meg med døtrene mine og andre småbarnsfedre. Jeg har tillit til at norske fedre er i stand til å være gode omsorgspersoner for sine barn, uten noen «pappahage» finansiert av skattebetalerne. Så håper jeg at det er greit for statsråden at jeg også omgås noen småbarnsmødre som er i mammapermisjon samtidig.

Det er nå engang sånn at mye av likestillingspolitikken i Norge handler om akademikere og Oslo vest – den typen problemstillinger. Men norske jenter sendes i tusentall hvert eneste år for å gå på skole i land hvor Kristin Halvorsen ikke er statsråd for utdanningssaker, for å lære at kvinner er halvparten så mye verdt som menn, og delvis også for å bli tvangsgiftet med slektningene sine. Tror statsråden at disse jentene føler at de bor i verdens mest likestilte land, og har statsråden tenkt å sette inn noen tiltak for å bedre denne situasjonen?

Statsråd Audun Lysbakken [10:52:07]: Jeg vil ønske representanten lykke til i pappaperm – jeg er sikker på at det blir strålende for både far og barn, og han skal slippe å gå i pappagrupper, hvis han ikke ønsker det, i likhet med alle andre norske menn. Fremskrittspartiet er for øvrig det eneste partiet som, når disse pappagruppene har vært behandlet i Stortinget tidligere, faktisk har gått imot det, så jeg har stor respekt for at de også nå sier at de er imot det, i motsetning til Høyre, f.eks. – nok om det.

Likestillingspolitikken er rettet inn mot alle kvinner og alle menn i Norge. Fremskrittspartiet kan ikke påberope seg å være partiet for likestilling blant minoritetskvinner når de aldri har vært partiet for likestilling for kvinner i det norske samfunnet for øvrig. Veldig mange av de tiltakene som skal gi økt likestilling i det norske samfunnet, vil også gi økt likestilling for minoritetskvinner. Men Fremskrittspartiet er imot fedrekvoten, Fremskrittspartiet er imot å bygge ned kontantstøtten, Fremskrittspartiet er imot Ny sjanse. Fremskrittspartiet gjør ingenting for å hjelpe disse kvinnene, bortsett fra å bruke dem som retorikk i innvandringsdebatten.

Presidenten: Linda C. Hofstad Helleland – til oppfølgingsspørsmål.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:53:27]: Jeg ser med glede at det i likestillingsplanen er flere konkrete tiltak, bl.a. for reindriftssamene. Regjeringen skal bl.a. arrangere samisk mannskonferanse. Det er bra. Men det er skuffende at det ikke er nevnt ett konkret tiltak knyttet til hovedutfordringen når det gjelder likestilling i Norge, nemlig minoritetskvinnene og det å få de vanlige innvandrerkvinnene ut i arbeid.

Det er vel og bra med Ny sjanse, men det oppfattes spesielt at det kun er fokus på de vanskeligstilte innvandrerkvinnene. Det er mange ressurssterke innvandrerkvinner der ute som ønsker å komme i arbeid, som ønsker å få utnyttet sin kompetanse, og som ikke er fornøyd med å havne nederst på rangstigen fordi man ikke får utnyttet den kompetansen man har.

Hvilke konkrete tiltak har statsråden for å få disse kvinnene ut i arbeid (presidenten klubber) og få løst kanskje en av største likestillingsutfordringene vi har?

Statsråd Audun Lysbakken [10:54:39]: Handlingsplanen inneholder tiltak rettet direkte inn mot minoritetskvinner, men ikke minst en rekke generelle tiltak som vil være viktige for minoritetskvinner. Vi må ikke lure oss selv til å tro at likestillingspolitikk for minoritetene bare handler om spesielle tiltak for dem. Det handler svært ofte om hvorvidt vi klarer å skape mer likestilling generelt i det norske samfunnet. Der er jo Høyre i stadig større grad plassert på feil linje og står for en politikk som ikke vil bidra til det, og som derfor heller ikke vil hjelpe minoritetskvinnene.

Det er nødvendig å bekjempe flere av de barrierene som står i veien for at kvinner med innvandrerbakgrunn kommer ut i yrkeslivet. Det handler om kvalifisering, det handler om godkjenning av utenlandsk utdanning, og det handler om muligheter for faktisk å komme på jobbintervju, der vi vet at mange utenlandskklingende navn kan være til hinder.

Vi jobber med alle disse barrierene, både for å styrke kvalifiseringen, for å kunne få godkjent flere utenlandske utdanninger og for å få til ordninger (presidenten klubber) i bl.a. kommunene der minoritetssøkere blir kalt inn til intervju.

Presidenten: Presidenten må dessverre minne om at taletiden er fullstendig likestilt mellom statsråder og representanter, og skal være på inntil 1 minutt. Det eksisterer altså ingen ekstra fedrekvote, f.eks., i den sammenheng!

Øyvind Håbrekke – til siste oppfølgingsspørsmål.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:56:15]: På ett punkt må jeg si meg enig med statsråden: Likestilling gir økt valgfrihet. Desto større paradoks er det da at regjeringen i sin, hvis vi kan kalle det, iver for det man mener er likestilling, bekjemper valgfrihet på område etter område.

Det var riktig å fjerne kontantstøtten for å få unger i barnehage, gjentar statsråden. Så sier han at det ikke er statens oppgave å finansiere dette. Og det er kanskje der katta kommer ut av sekken; kanskje var det det som var hovedpoenget, når vi ser av statsbudsjettet at disse ungene ikke skal få barnehageplass. Det er det som er regjeringens politikk.

Når det gjelder innvandrerkvinner, må man ikke tro at den lille andelen av barnehageplasser som blir bygd, faktisk er for de dårligst integrerte som kommer ut i jobb og plutselig søker barnehageplass. (Presidenten klubber.) Så spørsmålet er: Er det engasjementet som svikter hos regjeringen, når man ikke gjør mer for innvandrerkvinner?

Statsråd Audun Lysbakken [10:57:28]: Det var bra at også representanten Håbrekke brukte fedrekvoten!

Spørsmålet er det samme som jeg svarte på i stad: Hvis vi hadde avskaffet kontantstøtten for toåringer på et tidspunkt da det ikke fantes en rett til barnehageplass, kunne den problemstillingen ha oppstått. I dag har barn en rett til barnehageplass. De barnehageplassene som trengs, skal bygges. Som jeg sa, er vi også i dialog med KS om hvordan behovet blir. Men regjeringen må selvfølgelig ta utgangspunkt i de prognosene som vi hadde på det tidspunktet vi lagde statsbudsjettet.

Så blir det spennende å se ikke minst den langsiktige effekten av det vi nå gjør. Jeg tror det vil føre til at langt flere barn kommer i barnehage. Det vil være en god utvikling.

Valgfrihet og likestilling henger sammen, mener jeg. Derfor er det sånn at denne regjeringens politikk har økt valgfriheten for norske småbarnsfamilier, for kvinner og menn, til å leve sine liv mer uavhengig av tradisjonelle kjønnsroller, mens det borgerlige alternativet ville innskrenket den friheten.

Presidenten: Da går vi til dagens siste hovedspørsmål.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:58:45]: Mitt spørsmål går til likestillingsministeren, statsråden med ansvaret for barnevernet.

Utdanning og skolegang er en av de viktigste innsatsfaktorene for å gi barn og unge den ballasten og det grunnlaget som trengs for å møte utfordringer senere i livet. Av de barna som kanskje mer enn andre er avhengige av å ha skolen som et fast holdepunkt i hverdagen, nemlig barnevernsbarna, er det dessverre altfor mange som ikke får den skolegang de har krav på. Mange av disse barna opplever vanskeligheter senere i livet, ikke minst på grunn av at de ikke har gått på skolen.

Disse barna er statens ansvar. Staten har samtidig plikt til å gi disse ungene opplæring. Likevel viser barnevernsundersøkelsen at 24 pst. av disse barna ikke går på skole. Hele 25 pst. sier i denne undersøkelsen at de aldri i særlig grad har blitt oppmuntret til skolegang av dem som jobber på institusjon. Fylkesmennene melder nå om brudd på opplæringsloven i alle fylker.

Når det gjelder det å få barna på skolen, trenger man kanskje ikke å sette ned noen flere utvalg eller ha flere evalueringer for å finne ut hva man skal gjøre. Det er etter min mening ganske enkelt: Be barnevernet å vektlegge i mye større grad nødvendigheten av å få barna på skolen.

Hva gjør statsråden nå for å oppfylle disse ungenes rett til utdanning?

Statsråd Audun Lysbakken [11:00:36]: Det er et viktig spørsmål, og det er alvorlige tall som er avdekket i undersøkelsen. Derfor har vi også tatt tak i det og jobber med det. Det må vi gjøre langs flere spor.

For det første trenger vi å bedre samarbeidet mellom barnevern og skole. Vi vet at det ikke alltid er godt nok, og at det i kommunene, som mange andre steder i vår velferdsstat, for ofte blir sånn at barn blir kasteball mellom ulike deler av det offentlige hjelpeapparatet og det tilbudet de skal få. Derfor er et nærere samarbeid skole–barnevern helt avgjørende.

Det er heller ingen tvil om at tallene viser at vi trenger bevisstgjøring i institusjonene om hvordan vi får til et sånt samarbeid, og hvordan vi sørger for at flere av barna og ungdommene på institusjonene kommer på skolen. Jeg er helt enig med representanten i det.

La meg i tillegg legge til at det nok en gang er en illustrasjon på behovet for tidlig innsats i barnevernet, for det er nok også tall som reflekterer at vi for ofte kommer inn for sent – altså på et tidspunkt der ungdommene kanskje har vært lenge utenfor skolen, der problemene har blitt så alvorlige at det er svært vanskelig å få dem tilbake på skolen. Det viser jo behovet for en vending i barnevernet for å nå de mest utsatte ungene tidligere.

Det er noe av det vi håper å oppnå med det ressursløftet regjeringen er i gang med i barnevernet. I tillegg er vi, som representanten vet, nå i gang med et arbeid knyttet til både ny organisering i barnevernet og nye prioriteringer. Det vil si at vi før denne perioden er over, tar sikte på å legge fram for Stortinget et forslag til ny framtidig ansvarsdeling mellom kommune og stat og samtidig en gjennomgang av de grunnleggende prioriteringene i barnevernet. Der ser vi på det biologiske prinsipp, og vi ser på fordelingen mellom institusjon og fosterhjem. Men denne problemstillingen vil selvfølgelig også være aktuell i den forbindelse.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [11:02:37]: Jeg takker for svaret. Men jeg må si at etter seks år med denne regjeringen og fire statsråder med ansvar for barnevernet er det mye prat og lite handling. Det er barna som lider under regjeringens handlingslammelse på barnevernsfeltet. Det er evalueringer, det er utredninger, det er grupper, og det er panel. Men de ungene trenger politikere som handler nå. Jeg hørte ingen konkrete tiltak fra statsråden.

Jeg gjentar derfor spørsmålet mitt: Hva vil statsråden konkret gjøre for at de 24 pst. av ungene under barnevernets ansvar som i dag ikke går på skole, får muligheten og blir fulgt opp og motivert til skolegang? Disse ungene trenger å få den muligheten så raskt som mulig.

Statsråd Audun Lysbakken [11:03:31]: Denne regjeringen handler i barnevernspolitikken i en grad vi ikke har sett på svært lang tid i Norge. Vi gjennomfører det største ressursløftet i det kommunale barnevernet på 20 år. Vi har tatt initiativ til en reform som vil endre organiseringen av barnevernet, for vi har sett at den reformen den borgerlige regjeringen gjennomførte i 2004, ikke har vært vellykket. Vi har også satt i gang en bred debatt med tanke på å gjøre endringer i barnevernets grunnleggende prinsipper. Det betyr at barnevernet nå er i gang med en fase med stor forandring. Vi skal gjennomføre de forandringene på en ansvarlig måte. Vi skal ikke gjøre de samme feil som er blitt gjort tidligere, og vi skal få til gode resultater for barna.

I mitt svar hadde jeg flere konkrete tiltak. Men representanten vet like godt som jeg at det finnes ikke ett svar – ett svar verken representanten Hofstad Helleland eller jeg kan gi – som gjør at disse barna kommer på skolen. Det er hardt arbeid, bevisstgjøring, bedre samarbeid og tilpasning til det enkelte barns behov som kan gjøre det.

Presidenten: Det blir anledning til fire oppfølgingsspørsmål – først Elisabeth Aspaker.

Elisabeth Aspaker (H) [11:04:43]: Mitt oppfølgingsspørsmål går til kunnskapsministeren.

Barnevernsbarna er utvilsomt en gruppe barn som fortjener samfunnets fulle oppmerksomhet. Dette er barn som ikke lever det trygge, stabile livet som majoriteten av norske barn heldigvis gjør. Desto viktigere er det da at barnevern og skole sammen strekker seg maksimalt for å legge godt til rette for at disse ungene kan få oppleve mestring og det å være en del av det sosiale fellesskapet som skolen representerer. Det er et faktum at mange barnevernsbarn må flytte, ja kanskje flere ganger i løpet av den tiden de går på skolen. Da er det svært viktig å sikre at barnevernsbarn har individuelle opplæringsplaner som kan gjøre bytte av skole enklest mulig, for ungen selv, men også for de lærerne som skal følge opp ungen.

Hva vil kunnskapsministeren gjøre for å sikre at barnevernsbarn får individuelle opplæringsplaner som gjør at de kan delta i skolen, kan få et best mulig læringsutbytte og få oppfylt opplæringsretten sin?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:05:59]: Nå kom jeg til å tenke på en gutt jeg traff for ikke så lenge siden, et barnevernsbarn og som nå hadde kommet inn i et videregående opplæringstilbud. Han sa: Endelig er det noen som tror at jeg også kan lære noe. Han hadde gjennom hele skolegangen blitt klappet på ryggen fordi han hadde det så vanskelig, og derfor var det ikke så rart at ikke han lærte noe. Han sa at det var befriende at man endelig så at han hadde et potensial, at noen stilte krav og hadde forventninger om at han også skulle nå dem. Det tror jeg kanskje er utgangspunktet, for individuelle opplæringsplaner til alle barnevernsbarn betyr at man ser på dem som om de har lærevansker bare fordi de er barnevernsbarn. Det utgangspunktet vil jeg protestere vilt og heftig mot. En annen ting er at alle trenger skikkelig oppfølging. Representanten Aspaker har helt rett i at veldig mange barnevernsbarn lever en veldig omskiftelig tilværelse og ofte flytter, og kanskje også ofte bytter skole. Det stiller spesielle krav til skolens oppmerksomhet.

Presidenten: Solveig Horne – til oppfølgingsspørsmål.

Solveig Horne (FrP) [11:07:12]: Mitt oppfølgingsspørsmål går til statsråd Lysbakken. Jeg er veldig glad for at presidenten snakker om likestilling når det gjelder taletiden, men jeg hadde også forventet at begge statsrådene hadde svart på spørsmålet. Det har de ikke gjort. Likevel har jeg lyst til å gi honnør til Lysbakken, for han snakker i sitt svar om hvor viktig det er med tidlig hjelp når det gjelder barnevernet.

Vi vet at veldig mange av disse barna blir flyttet fra et trygt nærmiljø, flyttet fra slekt og venner og besteforeldre til andre deler av landet, noe som gjør at de får en dårligere hverdag. Vi vet at det er mange besteforeldre, tanter og onkler som står klare der ute til å være fosterfamilier for at barnet skal få lov til å bo i sitt trygge nærmiljø. Derfor er jeg glad for at statsråden flere ganger har vært enig i det som Stortinget har sagt, at nær slekt og familie i mye større grad skal brukes som fosterfamilier. Men vi ser at det blir ikke gjort.

Hva vil statsråden gjøre for at nær familie og slekt i mye større grad blir brukt som fosterfamilier?

Statsråd Audun Lysbakken [11:08:19]: Dette er et spørsmål der representanten Horne og jeg er helt enige: Det er for svært mange barn det beste alternativet for fosterhjemsplassering at de får en mulighet til å bli plassert i nær familie. Derfor er barnevernet også pålagt først å se etter muligheter i barnets familie eller nære nettverk. Det betyr også at en ganske stor andel av de barna som er plassert i fosterhjem, er i den typen hjem. Per 31. desember i fjor var det nesten 2 000 barn og unge. Det utgjør altså ca. 23 pst. av samtlige barn og unge som er plassert i fosterhjem, og det har vært en svak økning de siste årene.

Men jeg er enig, jeg tror potensialet for den type plasseringer kan være større, og det er bekymringsfullt hvis barnevernet ikke bruker de mulighetene fullt ut. Derfor sendte departementet i februar i år et brev til fylkesmennene og kommunene og presiserte at denne muligheten skal undersøkes.

Presidenten: Øyvind Håbrekke – til oppfølgingsspørsmål.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:09:40]: Ja, jeg skal gi statsråden rett i at dette er en krevende problemstilling, og det krever også bevisstgjøring i barnevernet å se det enkelte barns behov. Men det er også opplagt et ressursspørsmål å følge opp barna i institusjon individuelt nok til å gi dem de tilbudene og få dem inn i skole, uavhengig av de problemene de sliter med.

Nå har Kristelig Folkeparti gjennom hele perioden kjempet for en nasjonal opptrappingsplan for full barnevernsdekning. Vi hadde ønsket det samme engasjementet for full dekning i barnevernet som regjeringen har lagt til grunn for full barnehagedekning – selv om det nå kanskje svikter fra høsten. I det statsråden omtaler som sitt barnevernsløft, som vi vel fortsatt venter litt på, er det kommunene som er i fokus. Men det er jo staten som har ansvaret for disse barna i institusjon, og viser ikke dette at det er behov for et helhetlig løft for barnevernet, som ikke bare omfatter kommunene, men hele kjeden i barnevernet?

Statsråd Audun Lysbakken [11:10:44]: Regjeringens barnevernsløft har tre deler. Det er et ressursløft i kommunene, det er ny organisering, og det er ny prioritering i betydningen en gjennomgang av barnevernets grunnleggende prinsipper.

Det som pågår nå, er den største opprustning av det kommunale barnevernet på 20 år. Det er nødvendig nettopp for at vi skal kunne ha en førstelinje som når barna tidlig nok, og på den måten kan forebygge mange av de problemene vi her diskuterer.

Så er det helt åpenbart at det også er nødvendig å gjøre endringer på en del av de områdene som staten har ansvar for. Da tror jeg det ikke først og fremst er snakk om mer ressurser, men om å organisere oss på smartere måter. Det er derfor Stortinget kommer til å få en sak om reformer og endringer i barnevernets organisering. Vi tar sikte på å sende lovforslaget på høring i 2012 og fremme endelig forslag for Stortinget i god nok tid til at det kan behandles før denne stortingsperioden er omme. Det vil bety at vi får et barnevern som både ressursmessig og organisatorisk er bedre skikket til å løse disse oppgavene enn i dag.

Presidenten: Borghild Tenden – til dagens siste oppfølgingsspørsmål.

Borghild Tenden (V) [11:11:56]: Mitt spørsmål går til kunnskapsministeren, for jeg følte på ingen måte at representanten Aspaker fikk svar på sitt spørsmål.

Som flere har vært inne på, er barnevernsbarn og barn som bor på institusjon, en svært sårbar gruppe og krever tett oppfølging i utdanningsforløpet. Derfor tok representanten Trine Skei Grande dette forholdet opp med kunnskapsministeren på bakgrunn av en artikkel som sto i bladet Utdanning. I sitt svar understreker kunnskapsministeren at dette er fylkeskommunens ansvar, men Venstre føler at det svaret Trine Skei Grande fikk, var en smule defensivt. Derfor ønsker jeg her i dag at kunnskapsministeren er litt mer konkret på hvilke tiltak Kunnskapsdepartementet kan komme med for å gjøre noe for denne sårbare gruppen.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:12:49]: Mitt poeng i stad er at også barnevernsbarn ofte har store potensial for læring som ikke blir utløst, nettopp fordi de kan ha en litt omskiftelig tilværelse, men også fordi de – dessverre – møtes av holdninger om at de har et vanskelig utgangspunkt og derfor et vanskeligere utgangspunkt også for å lære. Jeg tenker at vi må ha en motsatt holdning, nemlig at alle barn har et potensial, og at vi skal ha en skole som gjør at alle barn når det potensialet.

Det som er viktig for barnevernsbarn, er at skolene har en oversikt over hva som faktisk er deres bakgrunn, og om de har noen spesielle behov, men ellers sørge for at det nettopp blir stilt forventninger til dem. Hele vårt opplegg i Ny GIV – det vi nå gjør for dem som kommer i 10. klasse og har store kunnskapshull, gjennom et spesielt opplegg for mer praktisk innrettet lese-, skrive- og regneopplæring – dreier seg ikke bare om barnevernsbarn, men det dreier seg om barn som har kunnskapshull som de trenger å få tettet før de begynner på videregående opplæring. Den måten mener jeg at vi må tenke på – vi må tenke på om ikke vi kan inkludere dem i det vi ellers generelt sett gjør, for å øke gjennomføringen.

Presidenten: Dermed er den muntlige spørretimen omme.