Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Liv Signe Navarsete, Sigbjørn Johnsen og Anne-Grete Strøm-Erichsen vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Siv Jensen.

Siv Jensen (FrP) [10:03:27]: Jeg har et spørsmål til helseministeren.

Det å få en kreftdiagnose er tøft både psykisk og fysisk, sier alle de som har vært gjennom det. I tillegg er det slik at brystkreft dessverre er den vanligste kreftformen hos kvinner, og vi vet at risikoen for å få den diagnosen øker med alder.

I Aftenposten på søndag kunne vi lese om Marianne – en dame som fikk kreft i en alder av 41 år. Det er ingen alder. Da har man, i teorien i hvert fall, over halve livet foran seg. Likevel måtte hun kjempe en lang og tung kamp mot en usynlig vegg av byråkrati og avgjørelser som landet i hennes disfavør. Hun måtte altså gå til det skrittet å ta advokat for å få sine rettigheter ivaretatt, og hun vant. Hun er dessverre ikke den eneste. Vi ser nå en bølge av denne type saker rettet mot det offentlige helsevesen, fordi man ikke får sine grunnleggende rettigheter ivaretatt.

Det som gjør at jeg reagerer enda mer, er de spekulasjonene vi kunne lese om i Aftenposten, om at man nå forbereder en øvre aldersgrense på 35 år for i det hele tatt å få en rekonstruksjon av bryst etter en brystkreftoperasjon. Jeg vil gjerne utfordre helseministeren på det: Stemmer dette? Pågår virkelig den debatten for fullt i norsk helsevesen? Hvis det er tilfellet, sitter regjeringen stille og ser på at det skjer? Aksepterer den dette? Eller: Vil regjeringen sette foten ned av hensyn til den respekten man faktisk bør ha for halvparten av landets innbyggere? Det er nå engang slik at en kvinne i 40-årene er i sin beste alder. Hun er ikke en utrangert vare som vi kan gi et tidsaspekt.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:05:35]: Jeg er helt enig med representanten Jensen i at det å få en kreftdiagnose oppleves svært alvorlig og fører til kanskje ikke bare fysiske plager, skader og smerter, men også til mye psykisk lidelse – vil jeg si – for veldig mange.

Det er klart at en kvinne som er 41 år, er, som representanten sier, midt i sin beste alder og skal ha god behandling for sin kreftdiagnose. Heldigvis er det slik at når det gjelder det å behandle brystkreft, har vi gode resultater i Norge, vi har god overlevelsesgrad, og sykehusene har i veldig stor grad innrettet seg på gode pasientforløp. Så brystkreftpasienter – i hvert fall generelt – opplever å bli godt ivaretatt på sykehusene.

Det som har vært et problem, og som har vært mye omtalt, er nettopp dette med rekonstruksjon. Hvor lenge skal man vente på rekonstruksjon? Fordi dette tidligere ikke har vært en del av behandlingen, tok jeg initiativ – for nesten et år siden – overfor Helsedirektoratet til at de måtte ta dette med som en del av behandlingen, i sine retningslinjer. Det er nå gjort, og da blir altså rekonstruksjon av bryst en del av den behandlingen som dreier seg om brystkreft.

Hvis man må fjerne et bryst, må man gjerne vente en periode. Det er av faglige grunner man må vente en periode for å få rekonstruksjonen gjennomført. Men det skal ikke ta så mange år som det har stått om i avisene, å få en rekonstruksjon. Det skal være en del av behandlingen av brystkreft.

Siv Jensen (FrP) [10:07:39]: Jeg registrerer at statsråden ikke vil svare på spørsmålene mine. Jeg spurte helt eksplisitt om det er slik at regjeringen slutter seg til at det skal være en øvre aldersgrense på 35 år for å bli vurdert. Denne rekonstruksjonen, som er det faglige uttrykket for dette, handler altså om at man skal få et nytt bryst etter at brystet er blitt skåret vekk i en operasjon. Alle skjønner hvorfor kvinner har det behovet. Jeg vil gjerne vite om regjeringen slutter seg til at det skal være en slik aldersgrense, eller ikke, om det er slik at man skal ha denne retten til en rekonstruksjon etter en operasjon, eller ikke.

Så må jeg si at når ventetiden, f.eks. her i hovedstaden, er over sju år for å få en slik rekonstruksjon, så er det en uholdbart lang ventetid. Da vil jeg utfordre statsråden på det: Hvor lang ventetid mener hun er akseptabel, for nå sa hun at man måtte påregne å vente litt, men kanskje ikke i like mange år? Mener statsråden at man skal vente i år, eller skal man vente i uker?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:08:41]: Det er et medisinskfaglig spørsmål når man kan begynne med rekonstruksjonen. Det er også ulike metoder for rekonstruksjon, og det er ulike ventetider for de ulike metodene. Hvis man skal ha den mest avanserte rekonstruksjonen, har det vært lang ventetid for det.

Det som har vært mitt anliggende, er at rekonstruksjonen av bryst som man har måttet fjerne, skal være en del av behandlingen. Så må det være opp til den enkelte ansvarlige lege å bestemme når det tidligst kan skje, etter all annen type behandling som måtte være nødvendig. Men det er ikke slik at man skal måtte vente i årevis for å få en rekonstruksjon. Derfor har vi nettopp lagt det inn som en del av behandlingen.

Presidenten: Før vi går videre til oppfølgingsspørsmål, vil presidenten gjøre oppmerksom på at vi har Serbias parlamentspresident på offisielt besøk i Norge. Hun er til stede her i dag, på galleriet, og det er en stor glede å ønske henne og hennes delegasjon velkommen til Stortinget. Vi håper at de vil få et interessant og hyggelig opphold her hos oss, og at besøket vil medvirke til et enda nærmere samarbeid mellom Stortinget og Serbias parlament. (Applaus i salen)

Da går vi til oppfølgingsspørsmål. Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Solveig Horne.

Solveig Horne (FrP) [10:10:25]: Det er rørende å høre helseministeren snakke om at rekonstruksjon skal være en del av behandlingen, at du ikke er ferdig behandlet før du har fått en rekonstruksjon.

Ofte ser vi et stort engasjement hos regjeringspartienes stortingsrepresentanter, men ikke i denne saken. Jeg har lyst til å oppfordre alle i denne sal som kanskje har en samboer, eller en kone som – eller selv – er rammet av en slik sykdom, til å sette seg inn i situasjonen der en dame i alderen 35–41 år får brystkreft, og får operert bort sine bryster, og som må gå i ti år og vente på å få en rekonstruksjon. Makten sitter i denne sal. Det er politisk vilje til å kunne gå inn og si at dette skal være en del av behandlingen – du skal få behandling, og du skal få rekonstruering med én gang, slik at du får et fullverdig liv. Når helseministeren sier at det skal være en del av behandlingen, hvor mange år synes helseministeren det er akseptabelt at en kvinne skal vente på en slik rekonstruering?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:11:30]: Jeg mener at det har vært et veldig sterkt engasjement. Fra min side er det veldig viktig at vi får økt kvaliteten når det gjelder behandling av brystkreft. Derfor har vår regjering innført kvalitetskrav. Vi har innført kvalitetsmålinger, som vi kommer til å bli mye bedre på fremover.

Når det gjelder ventetid, svarte jeg jo at det er legen som må bestemme når det første punktet for en rekonstruksjon kan komme. Men det er ikke akseptabelt at man, når man kan få en rekonstruksjon, skal vente i flere år. Så er det ulike ventetider for ulike metoder her, men det skal ikke være tvil om at når dette nå er kommet inn som en del av behandlingen av brystkreft, skal det også være akseptable ventetider.

Presidenten: Erna Solberg – til oppfølgingsspørsmål.

Erna Solberg (H) [10:12:37]: Jeg tok denne problemstillingen opp med statsråden for ett og et halvt år siden. Da var ventetiden anslått å være fire år. Etter ett og et halvt år er altså ventetiden anslått å være syv år for akkurat det samme. Det betyr at utviklingen går feil vei – ikke riktig vei – i praksis, ute i sykehusene.

Nå er det slik at vi ikke trenger flere utredninger for å slå fast at unge kvinner som har hatt kreft, eller som har stor risiko for å få kreft, og dermed må fjerne ett bryst eller begge brystene, må få hjelp til brystrekonstruksjon innen et halvt år, når det er medisinsk mulig og forsvarlig. Det er en stor belastning. Det handler ikke bare om å overleve, men også om å kunne leve, når spørsmålet om brystrekonstruksjon kommer opp. Det må være slutt på at man bare skal være takknemlig for å ha blitt frisk, man skal også ha en mulighet til å leve et verdig liv etterpå.

Da er mitt enkle spørsmål til helseministeren: Vil helseministeren sette en anbefalt tid og gi dem som har rett til en brystrekonstruksjon, mulighet til å gå til private som kan gjøre dette – og hvor mange betaler store penger selv – istedenfor å vente på at det offentlige gjør det?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:13:47]: Når jeg nå har bedt om at dette blir en del av retningslinjene for behandling av brystkreft, at nettopp det med rekonstruksjon blir tatt inn i hele behandlingsforløpet, må vi også få en anbefaling om hvordan dette skal håndteres. Det skal ikke være sånn at noen skal gå og vente i mange år.

Så er det ulike metoder for å gjøre dette. Noen har kortere ventetid, og andre har lengre ventetid. Det er litt avhengig av hvilken metode man bruker. Men det må også være faglige anbefalinger som ligger til grunn for hva man faktisk gjør. Jeg er helt enig med representanten Solberg: Det er veldig viktig at vi gir folk mulighet til å leve et godt liv etter at man har hatt kreft. Selvsagt er dette en del av det.

Presidenten: Knut Arild Hareide – til oppfølgingsspørsmål.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:14:47]: Eg er veldig glad for det helseministeren seier, at rekonstruksjon skal vere ein del av behandlinga. Når me òg veit at det er gjort studiar, bl.a. av Anne Elisabeth Isern, som er spesialist i gynekologi og plastisk kirurgi, som viser at kvinner som ventar lenge på rekonstruksjon, har dobbelt så stor risiko for tilbakefall som ho som fekk nytt bryst, viser jo det at me nettopp treng dette som ein del av behandlinga.

Men eg synest ikkje me kan gå frå denne spørjetimen utan å få vete: Jobbar ein no med ei øvre aldersgrense, som representanten Jensen tok opp? Jobbar ein i verkelegheita med det? Kan me få avkrefta det – at ein ikkje jobbar med det?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:15:39]: Jeg er ikke kjent med at noen jobber med en aldersgrense her. Jeg har ikke fått de faglige anbefalingene for hvordan dette skal gjennomføres, men jeg er ikke kjent med noen aldersgrense på 35 år. Det høres ikke rimelig ut.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Bent Høie (H) [10:16:06]: Mitt spørsmål går til helseministeren.

Den 24. juni la statsministeren fram en kreftgaranti på vegne av regjeringen der han lovet at det skulle gå maksimalt 20 virkedager fra et sykehus mottar en henvisning om nødvendig utredning, til en har fullført utredningen og første behandling starter.

I ettertid har regjeringen selv skapt usikkerhet om hvorvidt dette var en målsetting, en retningslinje, en veileder eller en garanti. Helseministeren har selv brukt ordet «garanti». Høyre er faktisk ikke så veldig opptatt av hva regjeringen kaller dette, men vi er veldig opptatt av at det faktisk virker for kreftpasienter i Norge. TV 2 har gjentatte ganger dokumentert at det ikke er tilfellet, at veldig mange kreftpasienter må vente betydelig lenger enn det disse målsettingene sier.

Konkrete mål for helsetjenesten vår er veldig bra. Men skal de fungere, må de ha et faktisk innhold. Resultatene må være målbare, og vi må ha en plan for når målene skal være nådd. Regjeringens garanti, målsetting, plan eller veileder – alt etter hva en velger å kalle det – er i dag en tom beskrivelse av et ideal, men uten en konkret plan for hvordan en skal nå dette målet, eller når en skal komme dit. Altså: Regjeringen vet hvor de vil, men de vet ikke hvordan de skal komme dit, og de vet ikke når de skal være der.

Spørsmålet mitt til statsråden er derfor ganske enkelt: Har regjeringen satt en dato for når helsevesenet vårt skal være i stand til å nå regjeringens mål, en konkret dato for når dette er en realitet for norske kreftpasienter?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:18:06]: Jeg er veldig enig med representanten Høie i at mange kreftpasienter har ventet for lenge. Vi har sett eksempler på det, og vi har også i dag hørt om pasientskader og erstatning i forbindelse med at noen har ventet for lenge. Det synes jeg ikke er akseptabelt. Regjeringen synes ikke det er akseptabelt at pasienter med alvorlig sykdom skal vente for lenge på utredning og behandling. Derfor har Helsedirektoratet utarbeidet retningslinjer for flere kreftformer. Helsedirektoratet har også kommet med anbefalte forløpstider for kreftbehandling, altså fra henvisning er mottatt av sykehuset, til behandling starter. Her gjelder 20 virkedager for 80 pst. av tilfellene, fordi det for noen krefttilfeller tar lengre tid å gjøre en skikkelig utredning for å kunne bestemme hvilken type behandling som skal iverksettes.

Det er en målsetting om å nå 80 pst., altså at 80 pst. av alle kreftpasienter skal ha startet behandling innen disse 20 dagene. Det blir også stilt krav til sykehusene om at de må innrette seg slik at de når disse målene. Vi offentliggjorde i vår forløpstid og median ventetid for tre kreftformer. Det kommer vi til å fortsette med. Men fra neste år kan vi også måle de 80 prosentene, og først da vet vi hvor vi er.

Bent Høie (H) [10:20:16]: Jeg konstaterer at regjeringen har absolutt ingen idé om når norsk helsevesen skal være i stand til å innfri målsettingen om at 80 pst. av kreftpasientene våre skal ha behandling innen 20 dager. En har absolutt ingen framdriftsplan for når dette skal være en realitet.

Helseministeren sier at dette bygger på faglige retningslinjer. Det betyr jo at dette er medisinskfaglig begrunnet fra Helsedirektoratets side. Den forrige borgerlige regjeringen innførte individuelle medisinsk fastsatte tidsfrister for hver enkelt pasient, som gir en juridisk rettighet til å velge behandling et annet sted i Norge eller i utlandet, hvis tidsfristen brytes. Vil helseministeren sørge for at den faglig anbefalte tidsfristen nå får konsekvenser for den individuelt medisinsk fastsatte tidsfristen som norske kreftpasienter får, slik at dette gir en juridisk rettighet for pasienten når fristen brytes, til å velge behandling i Norge eller i utlandet, offentlig eller privat, på det offentliges regning, slik at dette faktisk ikke blir en tom målsetting, men en reell garanti for norske pasienter?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:21:22]: Det er ingen forskjell på pasientenes rettigheter med den ordningen som nå er innført.

Det skal altså ikke være tvil om at sykehus i Norge nå jobber for at vi skal nå målene om at 80 pst. skal være i gang med behandling innen 20 virkedager. Det er veldig viktig, ikke nødvendigvis fordi noen kreftpasienter ikke kunne ventet lenger, men nettopp fordi vi ønsker å gi bedre kreftbehandling – og ikke risikere at noen må vente for lenge, slik som vi har sett.

Grunnlaget for å se når vi er i mål, er nettopp det å måle. I år måler vi median ventetid. Det har vi begynt med. Det er noe som den forrige regjeringen aldri gjorde. Vi har begynt å gjøre kvalitetsmålinger. Det er faktisk ganske viktig for å få til en bedre kreftbehandling. Allerede i neste uke kommer vi til å jobbe med fagmiljøene i departementet for å se på hvordan de ulike sykehusene jobber. Noen når dette allerede.

Presidenten: Det blir gitt anledning til fire oppfølgingsspørsmål – først Sonja Irene Sjøli.

Sonja Irene Sjøli (H) [10:22:41]: Høyre har sammen med Kreftforeningen og Statens helsetilsyn flere ganger tatt opp at forventet ventetid for kreftbehandling må offentliggjøres på nettsiden Fritt sykehusvalg, slik at pasienten kan velge det sykehuset som har kortest ventetid, som man kan gjøre for andre sykdommer. Helseministeren har avvist dette hver gang ved å vise til at det ikke skal være ventetid for kreftbehandling, men norske kreftpasienter vet dessverre utmerket godt at dette ikke er tilfellet.

I dag kan man på nettsiden Fritt sykehusvalg få vite hva som var ventetiden for ett år siden for noen kreftformer. Men for den som har prostatakreft nå, hjelper det lite å vite hvor lang ventetid det var for ett år siden. Så disse tallene kan være direkte misvisende.

Så mitt spørsmål er: Når skal kreftpasientene få vite ventetid for kreftbehandling i de ulike sykehusene og ikke bare historiske tall, som i dag?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:23:42]: Jeg er enig i at det er ikke godt nok når det ligger inne ett år gamle tall.

Det aller viktigste vi nå gjør, er jo nettopp å måle hvor lang tid vi bruker, og offentliggjøre det på HELFO-sidene og på vår nasjonale helseportal, for at folk skal kunne gjøre seg kjent med dette. Og det er forskjeller rundt om i landet. Som jeg sier: Noen sykehus har et veldig godt pasientforløp og behandlingsforløp når det gjelder kreft, andre bruker mer tid. Det er grunn til å anta at selv om vi nå måler median ventetid, er det noen sykehus i Norge som allerede når målsettingen om at 80 pst. skal være i gang med behandlingen innen 20 virkedager. Men vi skal bli bedre på å offentliggjøre tall, nettopp for at pasientene skal kunne velge når det gjelder kreftbehandling, for vi er opptatt av at folk skal få bedre behandling for kreft, komme hurtigere i behandling. Det er derfor vi har gjort disse endringene, og derfor er dette også viktig for oss.

Presidenten: Per Arne Olsen – til oppfølgingsspørsmål.

Per Arne Olsen (FrP) [10:24:57]: Når statsråden ikke vil svare på representanten Jensens spørsmål om 35 års aldersgrense, er jeg dessverre nødt til å tolke det dit hen at hun da er enig i at det skal innføres en slik aldersgrense.

Når det gjelder selve kreftgarantien, er det slik at Helsedirektoratet legger fram faglige råd hele tiden – det vet vi som er helsepolitikere – men det er veldig sjelden man bruker statsministerens pressekonferanse til å presentere faglige råd. Statsråden har selv brukt ordet «kreftgaranti» i denne saken.

Denne regjeringen har jo garantert både flere hender i eldreomsorgen og flere sykehjemsplasser – 10 000 sågar – og den har hatt en verdighetsgaranti, og statsråden har også garantert at hun har full kontroll på omstillingen i Oslo universitetssykehus.

Mitt spørsmål blir da: Kan statsråden forklare meg hva hun legger i ordet «garanti»?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:25:59]: Da dette ble offentliggjort i juni, var jeg veldig tydelig på at dette var en måte sykehusene måtte innrette seg på. Det er krav til sykehusene om at de skal innrette seg på et sånt pasientforløp og et sånt behandlingsforløp, at det for 80 pst. av pasientene skal gå 20 virkedager fra henvisningen kommer til sykehuset, til behandling starter. I den grad jeg en gang har brukt ordet som nevnes her, er det i en helt annen forbindelse og i en helt spesiell sak som jeg ble bedt om å kommentere. Men det skal ikke være tvil om at det er krav til sykehusene om at de skal innrette seg slik at de kan gjennomføre behandling med en oppstart innen 20 virkedager fra henvisning kommer. Dette skal gjelde for 80 pst. av pasientene, for for noen pasienter kreves det lengre utredningstid.

Presidenten: Knut Arild Hareide – til oppfølgingsspørsmål.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:27:09]: Andreas Stensvold i kreftleganes foreining seier:

«Den» – kreftgarantien – «har ikke forandret vår hverdag. Den har kanskje heller skapt mer frustrasjon for pasienter som tror de har en garanti, og så er det i realiteten ingen garanti.»

I dag tidleg på NRK kunne me òg høre overlege Kjell-Olav Svendsen stille spørsmål ved korleis ein kunne gi denne garantien.

No veit me at utfordringane er store rundt om i heile landet, men dei er spesielt krevjande ved sjukehusa i Oslo, som òg har ein omstillingsprosess på gang.

Mine spørsmål er: Var statsministeren kjend med dei store utfordringane som er ved Oslo universitetssykehus? Me kjenner til ein omstillingsprosess der pasientar ikkje blir kalla inn til kontroll, der ein har eit IKT-system som ikkje er godt nok, og der ein har frustrerte legar og sjukepleiarar. Var han kjend med den alvorlege situasjonen da han gav denne garantien?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:28:14]: For regjeringen har det vært viktig å gjøre denne endringen i behandlingen av kreftpasienter fordi det har vært knyttet til de faglige retningslinjene, fordi det har vært en klar anbefaling, og også fordi vi har sett at en del pasienter har ventet altfor lenge på behandling. Det er særdeles uheldig.

Så er det store utfordringer i Oslo-området, ja. Det er større utfordringer på de større sykehusene, også fordi de ofte har mer komplekse behandlinger og ofte har henvisninger som kommer fra andre sykehus.

Men det er ikke slik at vi ikke jobber med dette. Det jobbes med dette over hele landet. Vi har fullt trykk på å komme i mål med at 80 pst. av pasientene skal ha startet opp behandling innen 20 virkedager.

Presidenten: Borghild Tenden – til oppfølgingsspørsmål.

Borghild Tenden (V) [10:29:14]: Jeg har fulgt denne garantidebatten en stund. På mange måter blir det litt uverdig for dem som er rammet og er i en desperat situasjon. Én ting er at det skaper politikerforakt når man går ut og lover slikt i en valgkamp, men ser ikke helseministeren at det er meningsløst å utstede slike garantier i en valgkamp, og dermed gi kreftpasientene falske forhåpninger?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:29:46]: Da dette ble lagt frem, ble det lagt frem på den måten at målsettingen var at 80 pst. av pasientene skulle få oppstart på behandling innen 20 virkedager fra henvisning var mottatt av sykehuset. Det er slik det har vært lagt frem. Da jeg kommenterte dette også i media, var jeg veldig tydelig på at nå må sykehusene identifisere hvilke flaskehalser de har: Hva er det som er hindringen for at man klarer å gjøre dette i dag? Vi må også se at noen sykehus faktisk klarer det – ganske mange klarer det ganske bra og jobber med å bli enda bedre. For noen kreftformer kan man ikke vente 20 dager – man behandler hurtigere og behandler som om det var øyeblikkelig hjelp.

Det har vært en helt klar målsetting å nå de 80 prosentene, og det har vært krav til sykehusene om at de må innrette seg slik i behandlingsforløpet at de klarer det. Det er knyttet til de faglige retningslinjene som Helsedirektoratet har utarbeidet.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:31:06]: Det går nok til helseministeren dette spørsmålet også, selv om jeg skjønner det sitter langt inne å få ordet «garanti» brukt etter valget.

Jeg vet ikke om statsråden husker at hun var her for ca. ett år siden og svarte på spørsmål fra undertegnede, da mange representanter i denne sal, daværende justisminister, Jan Bøhler og andre, hadde annonsert at nå var det klart for skjenkestopp kl. 02 om natta. Helseministeren avlyste det forslaget i spontanspørretimen for ett år siden.

Nå er det mange gode krefter som er ute og sier at nå kommer forslaget fra regjeringen – f.eks. fra Senterpartiets parlamentariske leder, og jeg vil ikke bli veldig overrasket hvis nåværende stortingsrepresentant Storberget er en av dem som kunne tenke seg at dette forslaget kom. Fra Kristelig Folkepartis side foreslo vi dette allerede i forrige stortingsperiode og har for så vidt gjentatt det i denne perioden.

VG kunne meddele i går at de har grunn til å tro – og de har jo ofte grunn til å tro mye som kan vise seg å stemme – at Jens vil stenge skjenkekranen kl. 02. Mitt spørsmål går da naturligvis til den ansvarlige statsråd, hvis departement var helt taust i går og ikke ville kommentere fremdriften – eller «fremgangen», som det sto i VG: Er det nå slik at regjeringen vil fremme et forslag om skjenkestopp kl. 02, som vil ha mange positive virkninger for mange byer, og når vil Stortinget få seg det forelagt?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:33:04]: Regjeringen har ikke endelig konkludert i denne saken, men jeg har også lest i mediene at mange har engasjert seg, og det skjønner jeg jo, for dette er en veldig viktig debatt. Det er en viktig debatt også i forhold til stat og kommune. Kommunene står i dag fritt til å innskrenke skjenketiden, men av de store byene er det Trondheim og arbeiderpartiordføreren der som faktisk har gjort det, og de har gode erfaringer med det.

Så har det vært store innvendinger også i forbindelse med dette. Det er mange dilemmaer. Men det er heller ikke tvil om at SIRUS-rapporten viste at det var mindre vold i de norske byene som var med i undersøkelsen, dersom man stengte skjenkingen kl. 02.

Regjeringen har ikke konkludert. Vi kommer til å komme tilbake med denne saken. Men jeg vil igjen si, som jeg også understreket veldig klart sist, at kommunene har et stort ansvar. De har et ansvar for å håndheve skjenkekontrollen, og til dels har de gjort det veldig dårlig – noen steder gjør de det veldig bra. Det er klart at det å hindre overskjenking er viktig, og det er viktig at kommunene engasjerer seg ved både skjenkekontroller og annet vakthold for at det ikke skjer.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:34:42]: Da lyktes jeg altså ikke med å få noen garanti for at regjeringen vil fremme dette forslaget. Jeg går da tilbake til argumentasjonen som statsråden brukte for ett år siden. Hun tok da fram den SIRUS-rapporten som hun nå også refererte til, som det hun ville «avvente» før regjeringen ville konkludere på spørsmålet om skjenketid. Nå er den kommet, så det argumentet regjeringen hadde for ett år siden, er nå ikke til stede. Spørsmålet er: Kan Stortinget forvente å få et klart svar fra regjeringen før jul?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:35:27]: Vi mottok den første del av SIRUS-rapporten i september – det er helt riktig. Vi har ikke behandlet den i regjeringen. Før jeg kommer til Stortinget, vil jeg ha den behandlet i regjeringen. Men vi skal ha fullt trykk på saken. Det er stor interesse for dette.

Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først representanten Dagrun Eriksen.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:36:10]: Jeg tror at når historikere og samfunnsvitere ser tilbake på denne perioden, vil de se at politikerne visste om at det fantes store skadevirkninger ved den skjenkepolitikken som blir ført, de visste hva som måtte til for å redusere dem, men de gjorde ikke noe med det. Det tror jeg dessverre kommer til å stå i den politiske historien som et tegn på svakt politisk lederskap.

Dette haster, dette har vi visst, og vi forstår ikke hvorfor ikke regjeringen nå kan få denne saken opp på bordet og bestemme seg. Tør regjeringen nå å stå opp mot bransjen og stå tydelig på det som vi faktisk vet virker, nemlig å redusere skjenketiden, og komme med dette så fort som mulig til Stortinget, sånn at vi igjen kan få trygge byer i dette landet?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:37:13]: Det igjen å få trygge byer er faktisk noe som lokalpolitikerne kan gjøre vedtak om når som helst. Det er faktisk lokalpolitikerne som setter – bestemmer – skjenketidene i sine kommuner, bestemmer hvem som skal skjenke, hvem som skal få adgang til det. Det er kun et vedtak lokalt, så har man på en måte innrettet seg slik som man ønsker å innrette seg. Det regjeringen eventuelt skal gjøre noe med, er å sette, eller endre, maksimaltiden for skjenking. Men egentlig burde lokalpolitikere, slik som de har gjort noen steder, f.eks. i Trondheim, begrense skjenketiden hvis de mener at det er riktig, og det er mange gode grunner til å gjøre det. Det er altså slik at lokalpolitikerne håndhever skjenkebestemmelsene – skjenkereglene – de fører kontroll, og de har full anledning til å begrense skjenketiden.

Presidenten: Jon Jæger Gåsvatn – til oppfølgingsspørsmål.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [10:38:20]: Helsedepartementet hevder i sitt høringsnotat at internasjonal forskning viser at redusert skjenketid fører til mindre vold. Forsker Ingeborg Rossow ved nettopp SIRUS sier at det ikke finnes forskningsbelegg for å si noe om en slik effekt. Doktor Ben Goldacre, som nettopp har vært i Norge, forfatteren av boken Bad Science, fremholder at forskjellen på vitenskap og kvakksalveri er at kvakksalveri viser til «enkeltstudier for å fremme sin fastlåste agenda».

Hvordan ser helseministeren på å havne i bås med kvakksalvere, og hvordan ser hun på at hun og regjeringen faktisk feilinformerer det norske folk og Stortinget når de påstår at det er vitenskapelig belegg for å hevde at redusert skjenketid gir mindre vold?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:39:08]: Det er politiet som håndterer veldig mye av den volden som foregår etter og under skjenking om natten, særlig i byene, og det er vel også politiet som har en veldig god bakgrunn for å si noe om hvordan tilstanden er etter at folk er ganske skjenket, i forhold til når man er edru. Man kan jo bare lese avisene, så ser vi hva som foregår ved nattetid, f.eks. i Oslo. Det dreier seg ikke om feilinformasjon fra min side, jeg ba om SIRUS-rapporten nettopp fordi vi ville at det skulle bli gjort en undersøkelse i norske byer. Den rapporten skal regjeringen behandle, og så kommer vi tilbake til Stortinget etter det.

Presidenten: Trond Helleland – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Helleland (H) [10:40:12]: Mitt tilleggsspørsmål går til kommunal- og regionalministeren.

På Kommunedagene i mai lettet statsråd Navarsete litt på sløret for stortingsmeldingen om forholdet mellom stat og kommune, en melding som skulle kommet før sommeren. Statsråden uttalte at utviklingstrekkene viser

«dei siste ti åra at staten har stramma grepet og kommunane har mista handlingsrom».

Nå hører vi også helseministeren si at dette er et kommunalt ansvar – det er opp til kommunene å vurdere hva som er klokt i egen kommune når det gjelder skjenketider. Skjenketider/bevillinger har gjennom en årrekke vært gjenstand for politisk debatt lokalt, det har vært avholdt utallige folkeavstemninger om salg av øl og om andre alkoholpolitiske tema. I Oslo var dette et viktig tema i valgkampen. Alle velgere i Oslo visste hva de ulike partiene mente om skjenketidene i byen. Velgerne ga sin dom, og når denne dommen er avgitt, ser regjeringen at dette passer ikke helt inn i bildet, og vurderer å overprøve lokaldemokratiet.

Tiden går, stortingsmeldingen om forholdet mellom stat og kommune lar vente på seg. Vil statsråden anbefale at spørsmålet om skjenketider inngår som et av mange spørsmål som blir drøftet i den kommende stortingsmeldingen?

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:41:33]: Den komande stortingsmeldinga er ikkje ei melding der me kjem til å gå inn på alle enkeltsaker og drøfte dei. Det er ei prinsippmelding om forholdet mellom stat og kommune, og i det norske demokratiet er det slik at staten har ein legitim rett til å setje rammer omkring kommunane si styring. Den retten har Stortinget alltid hatt, den vil Stortinget alltid ha, og det vil òg gjelde dersom det er overordna politiske mål som ein ynskjer å gjennomføre gjennom statleg politikk. Slik har det vore i Høgre si styringstid, og slik har det vore i andre regjeringar si styringstid. Det som vert viktig i meldinga, vert å slå fast kva prinsipp som skal gjelde for den styringa, og korleis den kommunale handlefridomen skal vere innafor det. Dersom dei faglege tilrådingane, politiet sine erfaringar og anna tilseier at regjeringa må gjere det som kanskje ikkje vert oppfatta som det mest populære tiltaket, men som likevel vil bidra til både meir ro og betre stabilitet, er det ei sak på nasjonalt plan som Stortinget òg bør kunne drøfte.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:43:01]: Jeg har et spørsmål til finansministeren.

Nylig møtte finanskomiteen representanter fra Verdensbanken. I dagens vanskelige situasjon var den beste anbefalingen Verdensbanken kunne gi til nasjonene, at en skal investere i infrastruktur. Investering i infrastruktur mente Verdensbanken var å investere i framtiden, det var et gode som kom alle til gode, og det var en investering i framtidig verdiskaping.

Norge har et dokumentert vedlikeholdsetterslep på vår infrastruktur. Det er et stort etterslep, og det er til dels stigende. Nylig var Senterpartiets leder, som også sitter i regjering, ute og var frustrert. Hun har vært samferdselsminister og vet hvor skoen trykker, vet hvor behovet er, og hvilke muligheter som finnes, men får ikke oppfylt sine våte drømmer på grunn av en handlingsregel som setter begrensninger. Vi har et overskudd på statsbudsjettet på 345 mrd. kr, men handlingsregelen tvinger oss til å investere de pengene i utlandet, i frykt for at investering i Norge skaper press i økonomien. Samtidig opplever vi at for bare en uke siden oppjusterte oljeindustrien sine anslag for investeringer på norsk sokkel med 5 mrd. kr, uten at det medførte at regjeringen gikk ut og sa at da må regjeringen kutte på budsjettet for innenlands investeringer. Oljeindustrien skal neste år investere for 174,7 mrd. kr. I tillegg kommer driftskostnader på 58 mrd. kr. Dette er øyensynlig ikke til særlig bekymring for finansministeren. Men da finansministeren var en vanlig mann og hadde jobb som fylkesmann, skrev han en kronikk i Aftenposten om at vi må endre på måten vi investerer i infrastruktur, for vi klarer ikke å ivareta behovet som er der, og vi må endre på regelverket rundt det.

Vil finansministeren ta av seg sin designerhatt, som han bruker når budsjettet framlegges, opptre som en vanlig mann og sørge for at vi kan investere litt mer i nasjonen Norge og bygge for framtiden?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:45:03]: Vi har et godt budsjettsystem i Norge. Det er et budsjettsystem som er langsiktig, og det er et budsjettsystem som er ansvarlig. Nettopp den ansvarligheten som ligger i handlingsregelen, den ansvarligheten som ligger i at vi kan bruke offentlige budsjetter for å jamne ut svingninger i økonomien, er et kjennetegn ved styring av norsk økonomi. Det gjør at det er stor tillit, ikke bare i Norge, men også ute, til hvordan Norge styrer sin økonomi. Hvis vi letter blikket lite grann og ser ut av Norge, og til Europa, er det litt av det motsatte som er situasjonen.

Det finnes ingen gratis penger i dette systemet. Så det å komme med forslag om at en skal finansiere ting tilsynelatende utenfor budsjettet, som tilsynelatende også er gratis – fungerer ikke i virkeligheten. Det er mange land der ute som har brent seg på å finansiere ting utenfor statsbudsjettet og utenfor en stor og viktig totalprioritering i budsjettet. Vi har ikke tenkt å drive med det i Norge.

I statsbudsjettet for 2012 foreslår regjeringen å bevilge 16,3 mrd. kr til veg, 12,5 mrd. kr til jernbane, herav 9,9 mrd. kr til Jernbaneverket. Dette er en regjering som satser på investeringer i infrastruktur, dette er en regjering som satser framtidsrettet, og vi klarer å gjøre det innenfor rammen av en ansvarlig økonomisk politikk.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:46:50]: Til tross for en slik tordentale registrerer jeg at medlemmer av regjeringen ikke er fornøyd, for de ser at behovet er langt større enn det regjeringen gir handlingsrom til. Det er ikke rart at regjeringen kan skryte av at de bruker mer penger på vei, for denne regjeringen henter inn 300 mrd. kr mer i skatte- og avgiftsinntekter i år enn det f.eks. Bondevik-regjeringen gjorde i 2005.

Vi må huske at denne regjeringen bruker også budsjetttriks, som å bevilge penger til rentekompensasjon, som gjør at man faktisk kan utløse 4 mrd. kr mer i investeringer, men det kommer ikke fram gjennom bevilgninger på budsjettet. Dermed kan regjeringen skryte av at de bruker mindre enn 4 pst.-regelen, mens de i realiteten kan ende opp med å bruke mer.

Poenget er likevel at vi har et budsjett der vi ikke klarer å skille mellom investeringer og forbruk. Oljeindustrien kan altså investere så mye de vil uten at det er satt en grense og anses som uansvarlig, men med en gang noen foreslår å bruke 1 mrd. kr mer på f.eks. vei enn det regjeringen har sagt, defineres det som uansvarlig.

Ser finansministeren det som han gjorde da han var fylkesmann, at dette er urimelig, og at man ikke klarer å bygge landet?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:47:58]: Det er sagt om politikere, og for så vidt kan det da inkludere embetsmenn, at det en har sagt før, blir vedkommendes største fiende senere. Dette er et eksempel der man bruker en artikkel som undertegnede skrev sammen med sin gode venn Matz Sandman. Jeg har svart på det ved tidligere anledninger i Stortinget. Det som var hovedpoenget med den artikkelen, var å peke på at det var for små rammer til samferdselsinvesteringer. Regjeringen kom så med Nasjonal transportplan, der en foreslår å bruke 100 mrd. kr mer enn den forrige regjeringen til investeringer i samferdsel. Det synes jeg er bra. Det er det ene.

Det andre er at evnen til å ta til seg lærdom og kunnskap er ganske viktig, og undertegnede har en god egenskap i så måte!

Presidenten: Det blir gitt anledning til to oppfølgingsspørsmål – først Christian Tybring-Gjedde.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:49:03]: Det er rett og slett en fornøyelse å høre finansministerens krumspring rundt handlingsregelen. Sannheten er at når verdens børser stiger, blir det på mirakuløst vis mer ansvarlig å sprøyte inn flere penger i norsk økonomi. Går det 1 000 milliarder opp, er det 40 milliarder mer.

Økonomisk ansvarlighet defineres av oljefondets størrelse pluss/minus 4 pst. Alle andre variabler er underordnet.

I de ti årene handlingsregelen har fungert, har de fleste fått det materielt sett bedre. Men i et lengre perspektiv kan man se at antall ansatte i offentlig sektor har vært raskt økende, at stadig flere mennesker lever på offentlige overføringer, 600 000 nå, at stadig flere går av med pensjon tidligere, samtidig som norsk konkurranseevne gradvis blir svekket på grunn av høyt lønns- og kostnadsnivå, og at stadig flere bedrifter flagger ut av landet og infrastrukturen får et større etterslep. Sannheten er dessverre at Norge bruker sine finansielle muskler til å passivisere stadig flere mennesker. Det er helt utvilsomt. (Presidenten klubber)

Mener finansministeren at handlingsregelen fortsatt er en god medisin for Norge?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:50:10]: Svaret på det er ja. Handlingsregelen har tjent oss godt. Den kommer til å tjene oss godt i framtiden.

Heldigvis er det slik at det er bred oppslutning om handlingsregelen i Stortinget fra alle partier, unntatt Fremskrittspartiet. Vi skal gjøre det vi kan ved neste stortingsvalg for å sørge for at det fortsatt blir et flertall i Stortinget som jobber etter handlingsregelen. Det er interessant, selv om en nå har prøvd å trekke Senterpartiet inn i dette, at Senterpartiet er et av de partiene som er lojal og trofast mot handlingsregelen. Slik skal det være. Fremskrittspartiet har en annen historie å fortelle.

Presidenten: Gunnar Gundersen – til oppfølgingsspørsmål.

Gunnar Gundersen (H) [10:51:00]: Det kan jo være grunn til å minne statsråden om hva han faktisk sa i den artikkelen, og det var, så vidt jeg vet, at norske samferdselsmodeller er utgått på dato. Så det var kanskje mer enn bare prioriteringer, det var vel også litt om modellen. Høyre har jo fremmet OPS mange ganger i denne sal.

Det å prioritere er vanskelig for en regjering. Det er så vanskelig at avgåtte statsråder skriver bøker om hvor vanskelig det er. Og det blir ikke lettere av at analysemodellene ikke hjelper veldig mye. Jeg må si jeg blir ganske forundret når vi leser at tunnelen i Bjørvika gir en samfunnsmessig nytte på minus 6 mrd. kr, og at det E6-prosjektet som nå bygges ut langs Mjøsa, som vi fikk til Stortinget nylig, gir en samfunnsnytte på minus 3 mrd. kr. Da er det noe som tilsier at de analysemodellene ikke hjelper veldig mye i forhold til å prioritere.

Vil statsråden både ta initiativ til og foreta en gjennomgang av disse analysemodellene, slik at de kan bli til reell hjelp i å bedømme samfunnsmessig nytte?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:52:06]: Det initiativet er allerede tatt. Det er to utvalg: Det er ett utvalg som ser på anslag og vurderinger rundt anslag. Jeg har æren av å svare på et spørsmål om det fra representanten Gundersen senere, i den ordinære spørretimen. Det er også en gruppe som ser på dette med lønnsomhetsvurderinger av offentlige investeringer. Så det arbeidet er i gang.

Presidenten: Da går vi til dagens siste hovedspørsmål.

Svein Flåtten (H) [10:52:40]: Det er fint at finansministeren står.

Finansieringsordningen gjennom Eksportfinans har vært helt sentral for norske verft og norsk leverandørindustri gjennom mange år. Grunnen er at uten den vil det være vanskelig å nå opp i den internasjonale konkurransen om de virkelig store kontraktene på f.eks. skip og borerigger, ikke minst nå som vår konkurransekraft på arbeidsintensive arbeidsplasser – dette gjelder tusener av arbeidsplasser over hele landet – er i ferd med å svekkes.

Denne ordningen med eksportfinansiering er nå i ferd med å bli dramatisk redusert som følge av at regjeringen mener det ikke er grunnlag for å gi Eksportfinans varige unntak fra de nye reglene i EUs kapitaldekningsdirektiv. Det ser heller ikke ut som man vil prøve. Det strømmer inn med bekymringsmeldinger fra både enkeltbedrifter og organisasjoner over hele landet.

Finansministeren har inntatt en bastant holdning til at det ikke er grunnlag for å gi varige unntak. Men Finanstilsynet, som fører kontroll med denne type virksomhet, mener i et brev til Finansdepartementet – et brev som i utgangspunktet ikke var offentlig kjent – at det er mulig å gjøre unntak på bakgrunn av den spesielle rollen Eksportfinans har for norsk eksportfinansiering. Det samme mener faktisk to uavhengige juridiske rapporter som er lagt frem denne uken.

Mye tyder altså på at det finnes et handlingsrom til beste for norsk eksportindustri i denne saken, et handlingsrom som det ikke engang tyder på at regjeringen vil prøve å benytte. Da blir det uunngåelige spørsmålet til finansministeren: Hva er hans begrunnelse for å mene at det verken er formelt eller såkalt reelt grunnlag for å prøve å benytte det handlingsrommet som 17 EU-land har benyttet, som Finanstilsynet mener det er grunn for, og som to uavhengige rapporter mener det er grunnlag for?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:54:53]: Først har jeg lyst til å understreke at ja, Eksportfinans og de ordninger som Eksportfinans administrerer, bl.a. på vegne av staten – den såkalte 108-ordningen – er gode ordninger for norsk eksportindustri. Vi skal fortsatt ha gode og solide finansieringsordninger for norsk eksportindustri, slik at vi kan bygge opp under den viktige rollen som fastlandsindustrien har – skipsverft og andre viktige bedrifter rundt omkring i Norge. Så la det ikke være noe tvil om at så er tilfellet.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet om eventuelt unntak, er det min oppfatning at det er et spor litt på siden av det som på en måte er realiteten i saken. Realiteten i saken er at en nå rundt omkring i Europa ser på hvordan en skal kunne oppkapitalisere banker og styrke kredittinstitusjoner for å sette dem bedre i stand til å møte de utfordringer som en ser i europeisk og internasjonal økonomi. Det betyr at fra EUs side, som har kommet med disse reglene, er det tilsiktet at kredittinstitusjoner må ha mer kapital for å ha engasjementer, mer enn det som er tilfellet under det regelverket vi hadde tidligere. Det er viktig å understreke det, for denne saken dreier seg om spørsmålet om hvorvidt Eksportfinans skal ha en sterkere kapitalbase enn det Eksportfinans har i dag. Så er det slik at Norge og norske myndigheter har adgang til å ta opp relevante spørsmål i EØS-komiteen. Det har vi aldri vært i tvil om. Men spørsmålet blir om det er mulig å få et unntak. Der vurderer vi det slik at det er vanskelig. Hovedspørsmålet er om det er fornuftig å gi Eksportfinans et varig unntak fra et regelverk som skal bidra til å få sterkere finansinstitusjoner ikke bare i Norge, men også i Europa.

Svein Flåtten (H) [10:57:01]: I motsetning til statsråden mener jeg at realiteten i saken er situasjonen for norske verft og tusener av arbeidsplasser i dette landet.

I dag har det i denne spørretimen vært mye snakk om garantier, og jeg ser at det særlig løper arbeiderpartirepresentanter rundt og sier at ingen skal bli skadelidende av den situasjonen som er oppstått. Det er en betydelig garanti, etter min oppfatning. Flere har vært ute og sagt det. Det virker som om det nærmest bare er å slå på tråden til nærings- og handelsministeren og hans statssekretær for at noen skal ordne opp i dette.

Hvordan vil finansministeren i praksis arrangere det at ingen skal bli skadelidende, når man vet at det hver dag kanskje tapes kontrakter, og at det er problemer med igangværende kontrakter, nettopp på grunn av at dette nå ikke fungerer slik som det tidligere fungerte? Det er en interessant garanti å få svar på.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:57:59]: Jeg tror undertegnede og representanten Flåtten fort kan bli enige om at norske eksportvirksomheter skal ha – og det er også faktisk finansministerens fremste interesse i denne saken – en god, forutsigbar og pålitelig finansieringsordning. Det har det aldri vært noen tvil om.

Det er to muligheter for å oppnå det. Den ene er at de nåværende eiere i Eksportfinans er med på å oppkapitalisere selskapet, slik at de får en mer solid kapitalbase. Det er punkt én. Hvis det skulle vise seg å være vanskelig, eller umulig, er vi innstilt på å gå inn og utforme en statlig ordning som gir en forutsigbar, langsiktig og trygg finansieringsmodell for norske eksportbedrifter. Vi jobber med den saken, og det er stort trykk på det å komme fram til en god løsning så raskt som mulig.

Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Jan Tore Sanner.

Jan Tore Sanner (H) [10:58:59]: Den tvilen som finansministeren mener ikke er til stede, er åpenbart til stede hos de store eksportbedriftene. Dette er for øyeblikket det mest brennbare spørsmålet for tusenvis av arbeidsplasser og bedrifter som er avhengig av eksport.

Jeg konstaterer at finansministeren sier at det ikke har vært mulig å få unntak. Finanstilsynet mener at det er mulig. Men så sier Finanstilsynet noe annet viktig i sitt brev til departementet av 15. april:

«Hvorvidt det skal søkes å oppnå unntak må være basert på interesse hos eiere og relevante myndigheter.»

Da er mitt spørsmål: Er det slik at regjeringen ikke har vært interessert i å få unntak? Har regjeringen og Finansdepartementet i det hele tatt forsøkt? Når vi ser hvilken kraft man bruker for å få unntak fra postdirektivet, er det ganske oppsiktsvekkende hvis man ikke har forsøkt. Har regjeringen prøvd å få unntak fra dette direktivet?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:00:11]: Vi kan godt diskutere hvorvidt det skal gis et unntak fra et kapitaldekningsdirektiv som dreier seg om spørsmålet om hvorvidt europeiske, inklusiv norske, finansinstitusjoner skal ha en sterkere og mer solid egenkapital for sine engasjementer med andre banker, og for å bidra til gode finansieringsordninger f.eks. for eksportindustrien. Men hovedspørsmålet er om vi ønsker det. Jeg er veldig tydelig på at vi må ha sterke finansinstitusjoner, og vi må ha Eksportfinans som er en solid institusjon. Da blir spørsmålet om man kunne fått et unntak i EU, om det er fornuftig å ha et varig unntak fra kapitalreglene, som gjør at man har oppkapitalisert Eksportfinans lavere enn det som er fornuftig, og det som vil være riktig ut fra en gitt situasjon.

Presidenten: Ketil Solvik-Olsen – til oppfølgingsspørsmål.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:01:19]: Det er litt rart å høre at finansministeren, midt i sitt svar, stiller spørsmål tilbake om vi ønsker det. Jeg skulle gjerne ønske å høre hva finansministerens svar er på det. Ønsker han det, eller ønsker han det ikke? Før jeg ble politiker, jobbet jeg i rederivirksomhet. Jeg vet hva det handler om – å gå fra år til år og ikke vite hva rammebetingelsene blir neste år. I industrien og i rederinæringen, der man investerer milliardbeløp når man investerer, må man ha avklarte rammebetingelser som vedvarer over tid. Finansministeren har selv, i lys av den finansuroen som nå er, understreket at denne regjeringen følger situasjonen nøye nettopp for å sikre at industrien har trygge og gode vilkår. Men når man kommer til en test som denne, feiler regjeringen. For når en samlet rederinæring og en samlet industri går på regjeringen og Stortinget på denne måten, er det fordi de opplever at regjeringen ikke innfrir sitt løfte om å sikre vilkårene. Er det bransjene som har misforstått hva regjeringen vil? Kan statsråden svare på om han vil noe?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:02:25]: Etter at denne saken ble kjent tidlig i oktober, var jeg veldig tydelig i et intervju den 19. oktober. Der sa jeg at det skal komme på plass en like god ordning for eksportindustrien. Det har aldri vært noen tvil hos finansministeren, hos nærings- og handelsministeren eller hos regjeringen om at det er det som er poenget. Det kan vi gjøre på to måter – enten ved at Eksportfinans blir oppkapitalisert av de nåværende eiere, der staten eier 15 pst., eller ved at vi lager en statlig ordning som er forutsigbar og langsiktig, som sikrer finansieringsmulighetene for eksportindustrien. Det er punkt én. Punkt to: Ja, finansministeren er opptatt av sterke finansinstitusjoner, av sterke og solide banker. Det er mitt hovedgebet også i denne saken. Men vi skal i tillegg ha en god ordning for finansiering av norsk eksport.

Presidenten: Rigmor Andersen Eide – til siste oppfølgingsspørsmål.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [11:03:30]: Ord som «skandale» og spørsmål om det enten er en bevisst handling eller bare en forglemmelse fra regjeringens side at de ikke har søkt om unntak fra direktivet, har blitt nevnt og stilt. Dette er katastrofalt for norske rederier og verft som nå jobber for å fylle ordrebøkene, som begynner å tømmes. I en leder i Sunnmørsposten påpekes det at regjeringen tidligere har spilt på lag på et område som statsråder ynder å vise fram til gjester når norsk suksess skal beskrives.

Jeg hører hva finansministeren svarer, men det hjelper ikke. Dette har også handelsministeren gjort. Statsråden har prøvd å berolige næringen i ukevis, mens rederiene blir henvist til å vente. Nå er ventetiden over, og konsekvensene av denne ventingen er bl.a. at Island Offshore dropper planene om å bygge fire plattformforsyningsskip ved STX i Brevik. Er det finansministeren som hindrer en løsning, da vi har en næringsminister som gjerne vil ha en løsning?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:04:38]: For det første er det slik at Finansdepartementet har forlenget det unntaket som Eksportfinans har, med ett år. Det er et viktig signal. Det andre er at både finansministeren, næringsministeren og hele regjeringen har en sammenfallende interesse i denne saken – å sørge for at vi så raskt som mulig får på plass en god ordning som er forutsigbar. Det skal regjeringen klare.

Presidenten: Dermed er den muntlige spørretimen omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.