Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:03:09]: Aller først vil jeg si at alle vi som er opptatt av barnevern, nå går en spennende tid i møte. Vi venter med stor spenning på det arbeidet som statsråden nå er i gang med. Forhåpentligvis vil dette føre til at dette storting før neste valg får muligheten til å foreta mange av de nødvendige endringene som barnevernet nå står overfor, slik at vi kan få et velfungerende barnevern som gir en bedre omsorg og trygghet for utsatte barn.

En stadig større andel av omsorgsovertakelsene i barnevernet skjer dessverre akutt. I perioden 1994–2004 var det en dobling i bruken av akuttvedtak, fra om lag 500 til ca. 1 000. Den kraftige økningen har ført til at like mange barn i denne perioden ble plassert med tvang etter et akuttvedtak som etter et ordinært vedtak i fylkesnemnda.

Tall fra Sentralenheten for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker viser at det i 2010 ble behandlet 1 360 akuttplasseringer i fylkesnemndene, mot 961 planlagte omsorgsovertakelser. Dette er en økning på om lag 40 pst. Tallene for 2011 kommer den 15. februar, og det blir veldig spennende å se hva tallene viser da. Akuttvedtak forutsetter at barnevernstjenesten har vurdert at det er akutt fare for barnets liv og helse. Det er alvorlige bekymringer og meldinger som ligger til grunn når barnevernet går til det skritt å fatte et akuttvedtak. Akutte flyttinger er nesten alltid traumatiserende for barna – men også for de voksne i familien – og det bør i det lengste unngås med tanke på barnas beste.

Mons Oppedals avhandling fra 2007 viser at barnevernet i gjennomsnitt har arbeidet i tre år med en familie før en akuttplassering skjer. Det betyr at barnevernet lenge har vært bekymret for barnets omsorgssituasjon og bør kjenne barna og den enkelte familiesituasjonen godt. I tråd med faglige og politiske føringer arbeider barnevernet i det lengste for å holde familien samlet. Forskning viser at når dette ikke lykkes, flyttes barnet raskt – ofte da gjennom en akuttplassering – og det er bra. Men jeg spør meg selv: Har det ikke da allerede gått for langt når så mange flyttinger må skje akutt – med tanke på alle de traumene dette påfører barnet? Kunne flyttingen ha vært gjennomført på en annen måte, slik at barnet ikke får den ekstra belastningen det er å bli flyttet så brått – ofte brutalt og med politi til stede – fra sitt eget hjem, fra institusjonen eller fosterhjemmet?

Terskelen for at noe blir akutt er høy, og det skal den også være, men når en situasjon som har vært godt kjent over lengre tid, blir akutt, er ikke det så heldig. Denne utviklingen er bekymringsfull, og den blir ikke mindre bekymringsfull av at også regjeringen nå ønsker en ytterligere vridning i tiltaksbruken, til mer bruk av hjelpetiltak i hjemmet. Jeg sier ikke at dette gjelder i alle tilfellene, men mange i barnevernet forteller at terskelen kanskje er høy, og at man kunne ha grepet inn tidligere for å spare mange barn for lidelser som kunne vært unngått. Dessverre kan det mange ganger være sånn at en i det enkelte tilfellet venter i det lengste før det blir for alvorlig. Da må vi spørre oss om det er til barnets beste.

I en historie jeg fikk høre om en gutt som ble hentet av barnevernsvakten i en stor norsk by for en tid tilbake, hadde politiet fått melding om husbråk. Barn og mor ble tatt med vekk. Barnevernsvakten fant i ettertid ut at familien hadde fått ulike hjelpetiltak fra barnevernet i kommunen over lengre tid. Episoden som førte til at barnevernsvakten kom inn akkurat den kvelden, var indikasjoner på at far var voldelig. Når barnevernsvakten spør gutten i den familien om hvordan han hadde det hjemme, fortalte gutten – som sant var – at han ble slått, han hadde blitt slått lenge, han hadde blitt slått så lenge at han ikke husket hvor lenge det var faren hadde slått han, og gutten lurte på hvorfor det akkurat var i kveld politiet og barnevernsvakten kom for å hente han ut, for dette hadde jo skjedd over lengre tid. Barnevernstjenesten i kommunen hadde aldri spurt eller snakket med gutten selv om hvordan han hadde det hjemme. Hadde de spurt han, hadde de kanskje fått svar, og de kunne ha satt inn andre og riktigere tiltak tidligere. Dette er bare et eksempel på hvor kompleks og sammensatt denne problemstillingen er, og den må angripes på flere måter. Men det dette viser, er at vi må legge til rette for at barnevernet i størst mulig grad må lytte til barna og lytte til ungdommene underveis i hele prosessen. Der har vi mye å hente. Barna og ungdommene må bli hørt i større grad, og det kan også være et av svarene på hvordan man unngår mange av de dramatiske og akutte vedtakene som man har sett en økning av i det siste.

Ungdommene sier selv at dersom de hadde blitt hørt, kunne mange flyttinger og akuttplasseringer vært unngått. Vi har tidligere ved flere anledninger i denne salen diskutert forskningen til Berit Skauge i Trondheim om at barns stemme nærmest er fraværende i saksbehandlingen. Barnas rettigheter og rett til innflytelse og medvirkning over egen hverdag er ikke godt nok ivaretatt i dagens system. Vi er alle enige om at barnas rettigheter må styrkes, men da må det gjøres en del forbedringer i forhold til dagens system, forbedringer som kan føre til at økningen i antall akuttvedtak vi har sett den siste tiden, kanskje reduseres noe.

For at vi skal foreta de riktige endringene i barnvernet, er det nødvendig med kunnskap og informasjon om hvordan barna i barnevernet faktisk har det. Hva vet vi om hvordan det enkelte barn opplever sin hverdag i barnevernet? Hva synes de om saksbehandleren sin, om fosterhjemmet, og synes de tiltakene som blir satt inn, virker? Ingen av de utredningene som har blitt gjorde den siste tiden, tar opp barnets perspektiv i særlig grad. Jeg savner mer fokus på hva som er barnas egne tanker, barnas egne opplevelser av hvordan de opplever barnevernet og sin egen hverdag. Jeg håper at statstråden i tiden framover i sitt arbeid vil løfte det perspektivet, og at også det vil være mye av grunnlaget når vi skal behandle den store barnevernssaken til neste år.

Mandag denne uken kom utredningen om det biologiske prinsipp. Det blir en spennende debatt som vi må ta her i Stortinget, og som ikke blir en veldig enkel debatt. Utvalget konkluderer med at hensynet til barnets utvikling bør veie tyngre enn det biologiske prinsipp. Det vil få betydning for barnevernets arbeid og avgjørelser om hvor barnet skal bo, og om samvær, tiltak og tilbakeføring. Det nye prinsippet de foreslår, heter «utviklingsstøttende tilknytning», med begrunnelse i at kvaliteten og kontinuiteten i samspillet mellom barn og omsorgspersoner er svært avgjørende for barnets utvikling. Utvalget foreslår at det nye prinsippet skal gå foran det biologiske prinsippet, som bygger på den grunnleggende forståelsen at barn primært skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Det gjør debatten vi skal gå inn i, svært omfattende, men det er en helt nødvendig debatt. Jeg ser frem til at alle partiene vil gå inn i en sånn diskusjon med en konstruktiv tilnærming. Når det gjelder en del av akuttvedtakene, er det grunn til å tro at dersom barnevernet hadde gått inn tidligere i enkelte tilfeller med tyngre hjelpetiltak eller med begjæring om omsorgsovertakelse, kunne kanskje flere akuttplasseringer ha vært unngått.

Undertegnede er bekymret for at mange barn tar stor skade av å leve for lenge under omsorgssvikt. Det har også reportasjer i Adresseavisen den siste tid avdekket. Regjeringen har som målsetting at bruken av hjelpetiltak i hjemmet skal økes. Hva vil statsråden gjøre for å sikre at økt bruk av hjelpetiltak i hjemmet ikke medfører flere akuttplasseringer?

Statsråd Audun Lysbakken [14:13:37]: Det er et viktig tema representanten Hofstad Helleland tar opp, og jeg vil takke for et konstruktivt og interessant innlegg. Vi er ved kjernen av det debatten om barnevernet bør handle om – hvordan unngår vi unødvendige akuttplasseringer? Ville det ha vært færre akuttvedtak dersom barnevernet grep inn tidligere? Er det grunn til å tro at akuttplasseringer skyldes at terskelen for å overta omsorgen for et barn noen ganger er for høy?

Jeg har hørt mange historier fra barn og ungdommer i den tiden jeg har hatt ansvaret for barnevernet. Flere av dem har levd lenge sammen med foreldre som sviktet. De fleste sier at de synes de fikk hjelp for sent. Men så har jeg også fått høre historier fra foreldre, fra mødre og fedre, som har opplevd at barnevernet har overtatt omsorgen for barna deres. Mange av dem syntes barnevernet grep altfor raskt inn, og at de ikke fikk tilstrekkelig hjelp i den situasjonen. Jeg har møtt en rekke både barnevernsbarn og fagfolk i barnevernet som har spurt om terskelen for å ta barn fra de biologiske foreldrene er for høy, om det biologiske prinsipp har for stor plass i barnevernets vurderinger og barn må leve for lenge under forhold som skader dem.

Dette er spørsmål som jeg mener er så grunnleggende viktig at selv om de er både vanskelige og kontroversielle, som også interpellanten var inne på, er det nødvendig for oss som politikere å diskutere det grundig. Grunnlaget for en slik debatt er å ha best mulig tilgjengelig kunnskap om temaet. Jeg ønsket faglige råd i arbeidet med å utforme politikken for morgendagens barnevern. Derfor satte jeg ned et eget ekspertutvalg, Raundalen-utvalget, som fikk i oppdrag å belyse og komme med tilrådinger om noen av de vanskeligste problemstillingene i barnevernets arbeid. Aldri før har noen utredet det biologiske prinsippets betydning på denne måten. Jeg mener det er et stort og viktig arbeid.

Hva vet vi om omfanget av akuttvedtak? Og hva vet vi om årsakene? Kan årsaken knyttes opp til betydningen og vektleggingen av det biologiske prinsipp?

Antall barn som er akuttplassert, har hatt en økning de siste årene, men med store variasjoner fra år til år. Det gjør det vanskelig å identifisere klare tendenser. Fra 2008 til 2010 har økningen i bruk av akuttvedtak vært lavere enn veksten i barnevernet generelt. Rapportering fra første halvår 2011 tyder imidlertid på at det er iverksatt langt flere akuttvedtak i 2011 sammenliknet med tidligere år.

Toril Havik, som er forskningsleder ved Uni helse Uni Research AS i Bergen, mener at barnevernet i tillegg til faglig kunnskap lar seg påvirke av to sterke verdier: Det ene er verdien av biologiske bånd, og det andre er verdien av å ha et partnerskap og et godt samarbeid med foreldrene. Havik mener at disse verdiene kan føre til et barnevern som er avventende, og som er i tvil om når nok er nok. Når en åpenbar og alvorlig situasjon oppstår, utløses et behov for å akuttplassere barnet.

En fersk delrapport fra evalueringen vi gjennomfører av forvaltningsreformen, kalt Den vanskelige samhandlingen, fra NIBR, viser bl.a. at det er mange akuttvedtak i større kommuner med sosiale utfordringer. Samtidig finner forskerne at interkommunalt barnevern benytter mindre akuttvedtak enn andre kommuner. Forklaringen er at interkommunalt arbeid bidrar til økt kompetanse i kommunenes tjenester og til bedre forebyggende arbeid. Tidsbruk i helsetjenestene har negativ effekt på bruk av akuttvedtak.

Representanten Hofstad Helleland spør hva jeg vil gjøre for å sikre at regjeringens mål om økt bruk av hjelpetiltak i hjemmet ikke fører til flere akuttplasseringer. Det er et viktig spørsmål. Det må settes inn gode og individuelt tilpassede hjelpetiltak når barn og familier trenger hjelp fra barnevernet. Det må være tiltak barnevernet ser fungerer. Hvordan sikrer vi at det skjer?

Barnevernstjenesten fikk etter en lovendring i 2009 en lovfestet plikt til å evaluere om hjelpetiltakene fungerer etter sitt formål. Det ble også en lovfestet plikt til å vurdere omsorgstiltak. Det innebærer at kommunene skal utarbeide en tidsavgrenset tiltaksplan, og de skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og foreldrene. De skal ha et særlig blikk på om hjelpen som gis, er tjenlig. Evalueringen av om hjelpen virker, skal foretas jevnlig. Målet er at barnevernet skal sette inn tiltak som bidrar til positive og varige endringer for barnet.

Å ha et særlig blikk på om hjelpen tjener barnet, er også noe som tas opp i utredningen fra Raundalen-utvalget. Utvalget foreslår at det lovfestes en frist for evaluering av frivillig hjelp i barnevernet, og at evalueringen skal være skriftlig. Slik skal det sikres at effektive og tilstrekkelige hjelpetiltak settes i verk til rett tid.

Utvalget anbefaler også at barnevernet i langt større grad tar i bruk omsorgsendrende hjelpetiltak. Det er tiltak som skal gjøre foreldrene bedre i stand til å utøve god omsorg for sine barn. Utvalget ønsker at slike tiltak skal kunne pålegges foreldre. Så er spørsmålet: Kan et slikt pålegg bidra til å redusere akutte plasseringer? Det er et spørsmål som jeg vil invitere ulike fagmiljøer og forskningsmiljøer til å gi synspunkter på i den høringen vi nå skal ha.

NOU-en om det biologiske prinsipp har levert mange forslag og mange innspill av både faglig og verdimessig karakter. Rapporten skal bidra i utviklingen av barnevernet. Først skal forslagene, som sagt, gjennom en bred høringsrunde, og så skal de diskuteres med Stortinget.

Det barnevernsløftet som den rød-grønne regjeringen har satt i gang, har, som kjent, tre hoveddeler: Det ene er et ressursløft som skal sørge for at det er nok voksne ute i kommunene til å gi barna den hjelpen de skal ha. Det andre er ny organisering, der vi går gjennom bl.a. samarbeidet mellom kommune og stat for å se om det finnes mer hensiktsmessige måter å organisere barnevernet vårt på. Det tredje er ny prioritering. Her kommer nettopp debatten om det biologiske prinsipp inn, i tillegg til f.eks. diskusjonen om hvorvidt vi er gode nok til å gi barna selv innflytelse på egen situasjon. Alle de tre hoveddelene av barnevernsløftet – ressursløftet, ny organisering og ny prioritering – har det til felles at de er tenkt å bidra til at vi skal bli flinkere på tidlig innsats. Det er noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å skape et bedre barnevern og nå tidligere fram til barna. Det er best for barna, og det gjør det også lettere å lykkes med den oppgaven barnevernet skal gjennomføre, nemlig å gi barna trygghet, stabilitet og god omsorg.

En forutsetning for at ansatte i barnevernet skal gjøre en god jobb er at de har nok kapasitet og kompetanse. Å styrke kommunene gjennom å tilføre øremerkede midler er et stort og viktig bidrag. Det har ikke bare gitt nye stillinger, men også gitt muligheten til å styrke kompetansen.

Jeg er ellers opptatt av at det arbeidet som kommunens øvrige velferdstjenester gjør, kan påvirke bruken av akuttvedtak. Gjennom godt forebyggende arbeid bidrar kommunene til å fange opp og sette inn tiltak overfor utsatte barn og unge som trenger det. Tidlig innsats kan forhindre at barnevernet må ty til mer drastiske og inngripende tiltak. Både skoler, barnehager og helsestasjoner har en viktig rolle i å avdekke at barn trenger hjelp.

Vi har kommet noen viktige steg på veien mot å skape større åpenhet og forståelse for behovet for å melde fra til barnevernet tidligere. Men det er, som vi også har diskutert i denne sal tidligere, bl.a. utfordringer når det gjelder barnehagenes kommunikasjon med barnevernet. Det er en del av den utfordringen vi har med å få andre velferdstjenester til å fange opp barn med problemer tidlig, slik at barnevernet kan komme inn i en fase der det er mulig å forebygge akuttplassering.

Vi kan aldri unngå at det vil være barn som må utplasseres. Det er situasjoner som er så alvorlige at akuttplassering er den beste løsningen her og nå. Men målet må jo være at det settes inn riktige tiltak før man havner i en akuttsituasjon. Akuttplassering skal kun benyttes når det oppstår en uventet krise i et barns liv. Derfor mener jeg at de spørsmålene interpellanten reiser, er viktige og relevante spørsmål som absolutt fortjener å diskuteres her i salen, og som selvfølgelig også vil være viktige spørsmål i den saken jeg skal legge fram for Stortinget før denne stortingsperioden er over, om organisering og prioritering i framtidens barnevern.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:23:24]: Jeg takker for svaret fra statsråden, som jeg på mange måter synes var veldig betryggende. Det var mange gode svar. Jeg vil også stille meg bak mye av det som statsråden hører fra ungdommene selv, nemlig at når ungdommene selv ser tilbake på et langt liv i barnevernet, så sier de aller fleste: Jeg fikk hjelp altfor sent. Altfor lenge bodde jeg hjemme hos mor eller far. Altfor lenge ruset mor seg. Eller: Altfor lenge var det far som slo uten at noen fikk meg bort derifra.

Selv om det også er foreldre som sier at barnet ble tatt fra dem uten at barnevernet hadde noen grunn til det, og selv om ansatte i barnevernet sier at terskelen ofte oppleves altfor høy for å gripe inn og flytte et barn, er det lett å få et inntrykk av at vi i dag har for mye foreldrevern og for lite barnevern. Det må på mange måter være et bakteppe vi har med oss inn i det store og viktige arbeidet som vi skal inn i når statsråden legger frem sin sak til neste år.

Det er på tide at det skjer, for altfor mange år har nå gått uten at vi har fått foretatt noen av de nødvendige endringene som må gjøres. Det er viktig at de endringene gjøres basert på fakta, basert på nødvendig informasjon og, ikke minst, også på en oppdatering av hvordan stoda er, sånn at vi gjør de riktige vedtakene, og sånn at vi gjør de viktige endringene til beste for barna og til beste for de unge.

Høyre er også helt enig i at det biologiske prinsipp skal stå sterkt. Det vil alltid være sånn at akuttplasseringer må foretas, men det som også vil være viktig i den videre debatten som vi skal inn i, er at det ikke bare må være en festtale når man sier at barnets beste skal være det avgjørende. De aller fleste snakker om barnets beste hele veien, men vi må mene noe med at det er barnets beste som skal være avgjørende for alle de vedtakene og prioriteringene som barnevernet gjør.

Statsråd Audun Lysbakken [14:27:05]: For mye foreldrevern og for lite barnevern, sier representanten Hofstad Helleland. Akkurat den formuleringen har jeg hørt mange ganger fra ansatte i barnevernet og fra tidligere og nåværende barnevernsbarn. Det har interpellanten helt sikkert også. Det er nettopp fordi jeg ble slått av hvor ofte det ble gjentatt da jeg begynte å reise rundt i norsk barnevern, at jeg tok initiativ til å få satt i gang den prosessen som munnet ut i Raundalen-utvalgets utredning.

Det er veldig interessant, mener jeg, at vi kan ha et sånt utgangspunkt for denne debatten på tvers av politiske skillelinjer i dag. Det viser at det har skjedd ganske store verdimessige endringer i det norske samfunnet. Det er ikke lenger sånn at vi anser det som skjer innenfor familiens privatsfære, som noe samfunnet rundt overhodet ikke har noe med. Det viser nettopp at vi som samfunn har kommet et ganske godt stykke på vei mot å skjønne at prinsippet om barnets beste må trumfe andre hensyn.

Det er ikke mer enn 10–15 år siden vi så at det meste av den politiske debatten om barnevern i Norge handlet om at barnevernet grep inn for mye – at det svært ofte sto på dagsordenen. I dag handler det nesten utelukkende om eksempler på at barnevernet griper inn for lite. Det gir Stortinget og regjeringen et rom til å se hva slags politiske endringer vi bør gjennomføre som gjør barnevernet i stand til å handle i tråd med de verdimessige endringene vi ser rundt oss.

Jeg og SV og regjeringen er helt enig i at det biologiske prinsipp skal bestå, men det som er spørsmålet, er hvordan ulike prinsipper skal vektes mot hverandre. Der er mitt utgangspunkt omtrent det samme som interpellantens: Vi må stille spørsmål ved om barnets beste virkelig er noe som alltid trumfer andre hensyn når barnets beste står på spill.

Jeg er redd for at det er ikke sånn i virkeligheten at det alltid gjør det. Derfor har vi fått Raundalen-utvalget. Derfor skal vi få en videre debatt og forhåpentligvis også konkrete endringer under overskriften «Ny prioritering» i forbindelse med barnevernsløftet og Stortingets behandling av framtidig organisering. Det er mitt håp at endringer i den retning, både når det gjelder gjennomgang av barnevernets prinsipper, når det gjelder endringer i måten å organisere dette på, og når det gjelder styrking av ressurser ute i førstelinjen, skal sørge for at færre barn kommer inn under barnevernets omsorg på den minst heldige måten – nemlig ved at de plasseres akutt.

Lene Vågslid (A) [14:30:19]: Eg deler interpellantens bekymring for barn som tek skade av å leve for lenge under omsorgssvikt. Eg synest denne debatten til no er veldig god, for no er me ved noko av kjernen av bekymringa som eg trur alle har når det kjem til barnevernets utfordringar.

Trass i at ein framleis har store utfordringar på dette området, er det godt å vite at ein dei seinare åra har klart å hjelpe fleire barn enn tidlegare, både gjennom at fleire blir melde frå om, at fleire blir sedde, men òg fordi ein har hatt utvikling av nye metodar, auka ressursar og kompetanseheving på feltet. Barnevern har òg fått ein mykje større plass i samfunnsdebatten og i pengesekken. Ein har dei seinare åra sett ein auke i talet på bekymringsmeldingar, og eg vel å tru at dette er ein konsekvens av at terskelen for å melde frå er blitt lågare, men likevel ikkje låg nok. KS sin nøkkeltalsrapport viser at kommunane har auka innsatsen betydeleg og hjelper fleire barn enn nokon gong.

Akuttplassering er aldri ei god løysing, men heilt nødvendig i nokre høve der ein ikkje har greidd å avdekkje behovet tidlegare. Det må heilt klart vere eit mål å unngå for mange akuttplasseringar, og eg er derfor glad for at regjeringa vil gå gjennom korleis dei ulike tiltaka faktisk fungerer, og forske meir på bruken av dei i forhold til positive endringar. Den totale styrkinga av barnevernet og den vidare styrkinga me skal syte for, vil totalt sett vere viktig.

Når behovet for akuttplassering melder seg, er det aller viktigaste at det blir gjennomført på ein god måte, at barnevernet veit korleis dei skal agere, og at det blir gjort på ein så god måte som råd er overfor dei som er råka. I 2008 var Noreg faktisk det første landet i verda som starta forsking på akuttplassering av barn, fordi ein hadde sett at det var store variasjonar i måten det blei gjennomført på. Ein har sett at nokre har eit godt, gjennomtenkt apparat der ein tek omsyn til alle stressreaksjonane som kan oppstå, inkludert naturlege reaksjonar frå både barn og biologiske foreldre i ein slik situasjon. Viktige faktorar har vore å utvikle rutinane og ta lærdom av andre. Det er like viktig at apparatet på den andre sida – dei som skal ta imot barna – er førebudd, kvalifisert og trygt for barna, og at dei biologiske foreldra òg blir tekne godt vare på og får den hjelpa dei treng.

Barnevernsproffane har gitt oss «Stortingsmelding 1: Det gode barnevernet», som dei kallar det. Dette er erfaringar frå barn og unge i heile landet som lever under barnevernet, omkring 200 ungdommar mellom 10 og 20 år. Eg meiner akkurat som interpellanten sa, at det er viktig å lytte til dei som har erfaringar og meiningar om korleis barnevernet er og burde vere. Dei har sjølve i sitt forslag sagt at støttekontaktar, som eit eksempel, må følgjast betre opp, at ein må styrkje ordninga med besøksheimar, som er det dei ønskjer at me skal kalle det – for det er ein del gode forslag til omgrep ein brukar i barnevernet. Å lytte til barna og la barna medverke er etter mitt syn veldig viktig.

Som eit eksempel kan me sjå at kommunar som har satsa veldig aktivt på helsesystertenesta, har færre akutte meldingar til barnevernet. KS sin nøkkeltalsrapport viser at barnehage, skule og politi no samarbeider betre med barnevernstenesta enn før, noko som er avgjerande for å styrkje innsatsen på eit tidleg stadium. Eg meiner òg at kompetansen når det gjeld barns utvikling, risikofaktorar, barnevernstenesta generelt og hjelpeapparatet må styrkjast meir i førskule- og lærarutdanninga. Dei som arbeider med barna fleire timar om dagen, må vite meir om korleis me saman kan bidra til å styrkje den tidlege innsatsen som er nødvendig.

Som både statsråden og interpellanten har nemnt, kom Raundalen-utvalet med sin rapport denne veka, der dei foreslår eit nytt prinsipp i tillegg til det biologiske, og at det skal ha forrang. Eg meiner at me bør lytte til dette. Eg trur òg at det vil vere viktig i høve til den problemstillinga me no diskuterer. I og med at så mange saker endar som akuttsaker der ein allereie har vore inne med hjelpetiltak, så kan det vere at det biologiske prinsippet – eller vektinga av prinsippet – har ført til større tvil om når nok er nok, slik statsråden seier. Det kan òg bety at hjelpetiltaket ikkje har vore godt nok, eller at det ikkje har vore det rette.

Eg meiner at utgangspunktet, å hjelpe barn og familiar i heimen, er godt så lenge det er til barnets beste, og eg har tru på folks evne til endring gjennom hjelp og støtte. Samtidig meiner eg at terskelen for å ta eit barn ut av heimen kan verke for høg. Eg er klar over at det å ta eit barn ut av heimen er alvorleg, men det er endå meir alvorleg dersom barn veks opp i ein heim som er skadeleg for dei.

Det er alvorlege saker barnevernet skal løyse, og det viktigaste me som politikarar kan gjere, er å leggje til rette for både ressursar og kompetanseheving, slik at dei får gjort jobben sin på den aller beste måten og til beste for barna.

Solveig Horne (FrP) [14:35:40]: Jeg har lyst til å takke interpellanten for å sette dette på dagsorden.

I likhet med interpellanten er opposisjonen – i hvert fall Fremskrittspartiet – veldig spent på den tiden som ligger foran oss nå, og den saken som kommer til Stortinget.

Det som er et lite problem, er at opposisjonen er veldig utålmodig. Vi synes det er synd at saken ikke har kommet før, men har også forståelse for at det blir jobbet grundig, slik at vi kan få på plass en skikkelig sak som gjør at vi kan få et bedre barnevern.

Det er et vanskelig tema, og når jeg hører på de talerne som har vært til nå, snakker de om «barns beste». Hele veien snakker man om barns beste, barns beste. Hva er barns beste? Kanskje burde vi hatt en debatt om definisjonen av «barns beste»? Kanskje vi også burde endret det til «barns rettigheter», at det er bedre å ha «rettigheter» i forhold til menneskerettskonvensjonen?

Når Raundalen-utvalget legger fram i sin rapport at vi skal rettighetsfeste dette i barnevernloven, håper jeg det er et signal som statsråd Lysbakken tar med seg.

Statsråden var inne på at terskelen for at barnevernet griper inn, ofte er for høy, eller at terskelen er for lav. Det er vel kanskje det som er barnevernet i et nøtteskall, for for hver sak der vi ser at barnevernet kom for sent inn i bildet, og det blir et oppslag om det, kan vi også vise til eksempler på at barnevernet kom for tidlig inn. Det er dette som gjør det så vanskelig med disse sakene.

Det som er viktig, er: Hva er det som skal definere barns beste? Hva er det som skal definere den oppgaven som barnevernet har? Hva skal terskelen være for å ta barna ut av hjemmet? Hvis det er mistanke om vold, overgrep og rus, mener Fremskrittspartiet at barnevernet må gripe inn så raskt som mulig.

Interpellantens tema er akuttplasseringer. Vi ser veldig ofte – og det er alvorlig – at de rette tilbudene ikke er på plass ved akuttplasseringer. Det er viktig at mesteparten er i forhold til forebygging – det å satse på at helsesøster, den funksjonen, og barnehager har en lavere terskel for å melde fra til barnevernet og ikke minst til skole og politi. Men jeg tror at helsesøster, som ser den lille familien som kanskje trenger hjelp, eller har mistanke om noe, er en undervurdert instans. Det er bekymringsfullt når du ser at veldig mange kommuner reduserer og ikke klarer å styrke helsesøsterfunksjonen.

Det er viktig at vi spiller på lag for familiene, og ikke minst for barna. Da er det viktig med hjelpetiltak i hjemmet så tidlig som mulig, slik at vi kan prøve å hjelpe disse barna. Så vet vi at det er viktig – og det sa også Raundalen i sin rapport – å bedre og styrke samspillet mellom foreldre og barn. Det er flere av rapportene som har kommet nå, som peker på at tidlig forebygging er noe som er veldig viktig.

Når du går til det drastiske skrittet at du er nødt til å ta barn ut av hjemmet og staten skal overta det ansvaret, er det viktig å ha på plass et godt tilbud til disse barna. Vi ser bare altfor ofte at veldig mange av disse ungene må flytte. Det kommer en sak i Bergens Tidende om ikke lenge som viser at veldig mange barn flytter opptil fem og seks ganger i løpet av et par år. Det er ikke holdbart. Det er noe som vi er nødt til å se på, og jeg forventer at statsråden tar tak i det også, for denne regjeringen har bevisst bygd ned veldig mange institusjonsplasser til fordel for fosterfamilier. Det kan være vel og bra på grunn av at du tenker at en fosterfamilie er mer lik en vanlig familie. Men det er ikke alle unger som er like. Noen unger trenger et forsterket fosterhjem, noen trenger andre fosterhjem, og noen trenger institusjonsplasser. Derfor er det viktig, i hvert fall slik Fremskrittspartiet ser det, at vi må ha et mangfold i behandlingsplasser til disse barna, for når du tar et barn ut av en utrygg situasjon i en familie, er det viktig å skape trygghet for disse barna, slik at de får den tryggheten de ikke har hatt før. Derfor er det viktig å få på plass gode tiltak.

Det er et godt initiativ å ta denne interpellasjonen. Jeg tror nok vi skal ha flere debatter om barnevern før regjeringen legger fram en sak. Jeg håper at det blir tatt raskt tak i dette. Jeg skal ikke gå noe særlig inn på rapporten, for den tror jeg vi skal få diskutere ganske ofte framover i forhold til det biologiske prinsipp.

Eli Skoland (H) [14:40:59]: Da jeg tok toget hit i dag, ble jeg sittende og betrakte en ung kvinne og det som høyst sannsynlig var hennes første barn. Hun puslet og stelte med den lille, koste, pratet og sang faktisk også en liten bånsull. Slik skulle alle barn ha rett til å ha det.

Man kan knapt tenke seg noe tristere enn et forsømt – enn si – glemt barn. På den andre siden er det også vanskelig å sette seg inn i et foreldresinn som ikke har maktet oppgaven det er å være mor eller far.

Utviklingen som interpellanten har gjort svært godt rede for, er alarmerende. På ti år har det altså vært mer enn en dobling i bruken av akuttvedtak. Det er viktig at vi som politikere og medmennesker hele tiden søker å finne svar på om barnets og foreldrenes rettigheter blir ivaretatt på en skikkelig måte i disse sakene.

Den kraftige økningen har ført til at flere barn nå blir plassert med tvang etter et akuttvedtak, faktisk flere enn etter de ordinære vedtak i fylkesnemnda. Når det gjelder ungdom med alvorlige atferdsvansker, er tallet enda høyere.

Etter et akuttvedtak kan det også gå veldig lang tid før det blir avløst av et ordinært vedtak. I enkelte tilfeller kan det gå opptil åtte til ni måneder. Når en tenker på at det kan dreie seg om små barn, kan det vise seg vanskelig å reversere beslutningen, fordi barnet i mellomtiden har utviklet en tilknytning til plasseringsstedet.

Det offentlige barnevernet har ikke lengre røtter enn til midten av det forrige århundre. Det var først ved nedsettelsen av barnevernkomiteen i 1947 at det ble formalisert gjennom fem ulike lover, hvorav tre av dem fortsatt utgjør stammen i det vi kjenner som barnevern i dag.

Et av interpellantens poeng var behovet for at barnets stemme skal høres i disse sakene. FNs barnekonvensjon, som ble tatt inn i norsk lov i 2003, har styrket barns rett til å bli hørt og sett.

For noen ganske få år siden ble syvåringer definert som for umodne til å uttale seg i overgrepssaker. Går vi enda lenger tilbake, til 1930-tallet, ble barns mening faktisk karakterisert som en løgn.

I et intervju i forskning.no uttrykte førsteamanuensis Berit Bae ved førskoleutdanningen på Høgskolen i Oslo at vektleggingen av det verbale språket også var et problem. Samfunnet har gitt større plass til barns stemme, men vi har vært for opptatt av det verbale. Dette har rammet ikke bare spesielt de minste barna som ikke kan uttrykke seg verbalt, men også barn som har problemer, og barn med minoritetsbakgrunn. Hun er opptatt av at vi også skal lytte til andre språk, ikke bare til ordene, men til kroppsspråk, musikk, tegning og sang.

Akutte vedtak etter barnevernloven er betydelige inngrep i barns og foreldres liv og innebærer vanskelige avveininger mellom hensynet til beskyttelse og hjelp og hensynet til de implisertes integritet og privatliv. Det må likevel ikke være slik at hensynet til å holde familien sammen overskygger det som er til barnets beste, som flere har vært inne på. Høyre er svært opptatt av at barnets rettigheter sikres. Det er derfor svært viktig å komme frem til de beste løsninger i disse spørsmålene.

Kommuner forteller at de må prioritere bort saker, med andre ord prioritere bort barn som trenger hjelp, samtidig med at vi vet at det er ledig kapasitet i private institusjoner og stiftelser. Sånn vil vi ikke ha det. Høyre vil legge til rette for et mangfold av barnevernstilbud gjennom forutsigbare rammevilkår, også for private barnevernsinstitusjoner.

Det private tiltaksapparatet spiller en vesentlig rolle i barnevernet i Norge. 52 pst. av alle institusjonsplasseringer hjemlet i lov om barnevernstjenester, er i privat regi. Det er mulig å korte ned ventetiden for barn som står i denne køen og venter på varig plassering i nytt hjem, og sikre at de får et tilpasset tilbud av høy kvalitet i tide, dersom den prosentandelen blir økt.

Ethvert lite barn har en egen historie. Det er ikke alltid enkelt å få den rett fra begynnelsen. Barn i Norge har det materielt sett godt om vi sammenlikner oss med andre land, men materiell standard sier ikke noe om barns opplevelse av lykke. Selv i Norge finnes det barn som har sluttet å drømme. Undersøkelser viser at norske barn plasserer seg på tredje siste plass i Europa når deres psykiske velvære skal måles. Det er faktisk et tankekors.

Dessverre vitner alle historiene om at det ennå er langt igjen til vi har et barnevern i Norge som virkelig er et vern for barn.

Gina Knutson Barstad (SV) [14:46:05]: Først vil jeg gjerne takke interpellanten for å ha tatt opp et viktig tema, en viktig interpellasjon, og for et veldig godt og konstruktivt åpningsinnlegg. Så vil jeg takke resten av debattantene som har fulgt opp den tonen. Det hadde vært veldig fint hvis tonen i barnevernsdebattene i Stortinget framover også hadde denne verdigheten og konstruktiviteten ved seg.

Barnevernet er en institusjon som stadig får mer tillit fra folk og fra samfunnet. Det ser vi ved at henvendelsene øker. Paradokset er at jo mer tillit barnevernet får, jo mer arbeid får de også. Jeg velger, som representanten Vågslid, å se de økende henvendelsene til barnevernet som et tegn på at tilliten til barnevernet øker, og ikke nødvendigvis at barn i Norge får det verre.

Nettopp dette misforholdet har ført til en del av den underbemanningen vi har sett i barnevernet, og som vår regjering har tatt tak i gjennom barnevernsløftet og de øremerkede midlene til stillinger i barnevernet. Jeg tror at det er viktig at vi ser denne debatten og debatten om det økende antallet akuttplasseringer som en del av det bildet, og at barnevernet trenger folk, ressurser, til å sette inn innsats tidlig. Det er nødvendig å sette inn tiltak tidligere. Vi har også sett eksempler på at barnevernet får henvendelser som de ikke har ressurser til å ta tak i. Så jeg mener at det vi nå har satt i gang med barnevernsløftet, er et viktig tiltak i så måte.

Ellers er diskusjonen om når det er riktig å gripe inn, den aller vanskeligste. Jeg må si jeg er utrolig imponert over dem som gjør den jobben der ute. Et raskt søk på Internett vil vise at de ansatte i barnevernet som foretar omsorgsovertakelse, også blir massivt hetset på Internett. Uten at jeg har forskningsgrunnlag til det, vil jeg tenke at det også kan være en faktor som gjør det vanskelig å gripe inn, nettopp fordi man ser at det kan være så ødeleggende for de foreldrene som blir fratatt ungene sine. Det er en tøff vurdering å ta.

Jeg mener at de tallene som interpellanten viste til, og de erfaringene vi har sett fra barnevernet, viser at barnevernet nok griper inn for sent og for lite – det tror jeg vi må erkjenne. I forbindelse med det er Raundalen-utvalget utrolig viktig. Vi må ta diskusjonen: Er biologi alltid best? Det tror jeg ingen her mener, men det er en stor og vanskelig debatt som vi må ta.

En del av den debatten handler om når det er riktig å gripe inn, når det er riktig å gjennomføre en omsorgsovertakelse, men det handler også om hva som skjer etter at en omsorgsovertakelse er gjennomført. Når et barn har havnet i den tryggheten, som representanten Horne var så opptatt av, skal det være permanent, eller hvor lenge skal barnet være usikker på om det skal tilbake til de biologiske foreldrene? Det er også en debatt. Skal vi innføre en årsgrense? Etter hvert kan det godt være at de biologiske foreldrene blir skikket til å være foreldre, men kanskje har barna knyttet nye bånd til et nytt hjem og har behov for å være der. Kanskje det vil være riktig. Det er en vanskelig, men viktig debatt å ta.

Ellers brenner jeg, i likhet med interpellanten, for at ungdommenes og barnas stemme skal bli hørt. Vi har gjennomført den første brukerundersøkelsen i barnevernets historie. For første gang har vi gjennomført et systematisk arbeid med å sjekke hva ungene i barnevernet synes om sin egen situasjon. Det er et arbeid vi må fortsette med, og vi har i barneloven de siste årene systematisk styrket barns rettigheter – det var en representant fra Høyre inne på – til å bli hørt, og det er et arbeid vi må fortsette med.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:51:04]: Takk til interpellanten for å ha reist en viktig debatt – det er et viktig tema.

Interpellasjonen reiser spørsmålet om økningen i antallet akuttvedtak i barnevernet, og om bruken av hjelpetiltak i den sammenhengen. Det reiser spørsmålet: Hvor lenge er det riktig å bruke hjelpetiltak når det ikke ser ut til å virke? Og det igjen reiser debatten om det biologiske prinsipp. Det reiser spørsmålet om vi bruker riktige hjelpetiltak.

Timingen for debatten er for så vidt god, i og med at vi på mandag fikk en NOU om det biologiske prinsipp. Det er en viktig debatt. Rapporten er et meget godt håndverk fra utvalget, og den bør få stor betydning. Samtidig er det en ekspertutredning, slik mandatet og sammensetningen av utvalget er. Så er det vi som politikere, og gjennom en bred offentlig debatt, som må foreta de endelige avveiningene knyttet til menneskerettigheter, og ikke minst må vi se i en helhetlig sammenheng på hvordan vi skal hjelpe mennesker som trenger det, gjennom de virkemidlene vi har i velferdssamfunnet vårt.

Statsråden illustrerte dilemmaet med at han har fått historier – som for så vidt flere av oss har opplevd – der man hører unger si at de fikk hjelp for sent, og der man hører foreldre si at barnevernet grep inn for raskt. Det er en så stor debatt som reises her, at om mitt innlegg etterlater flere spørsmål enn svar, er det i og for seg greit. Men jeg håper at spørsmålene blir hengende, og at vi kan bruke mer tid på å gå inn i dem, for her tror jeg ingen av oss har alle svarene. Jeg tror det ofte er sånn at begge historiene er riktige.

Ja, når en unge er skadet etter omsorgssvikt, har hjelpen kommet for sent. Så kan det også hende at det er riktig at foreldrene ikke fikk den hjelpen de trengte, som statsråden sa, og kanskje er det til og med riktig i én og samme sak. Ja, for blir et barn skadet på grunn av omsorgssvikt, har vi grepet inn for sent. For mye foreldrevern er ofte da «diagnosen». Så er det kanskje ofte sånn at de aktuelle foreldrene ikke fikk den hjelpen de trengte, ikke at det ikke var riktig å ta ungen ut – men kanskje er begge deler riktig? Den moren som slet med rusproblemer, fikk kanskje ikke den rusbehandlingen som hun trengte. Den moren som slet med psykiske problemer, fikk kanskje ikke det psykiatriske tilbudet hun trengte, uansett om det var riktig å ta ungen ut eller ikke. For om det var riktig, må vi jo spørre oss: På hvilke andre områder i velferdssamfunnet er det sånn at vi sier oss tilfreds hvis vi bare har hjulpet den ene i en familie som sliter? Vi må stille oss spørsmålet: Er det godt barnevern å la en mor med psykiske problemer sitte igjen i hjemmet med sitt største traume som er utløst nettopp ved at vi har tatt ungen fra henne, uten at hun i ettertid får den hjelpen hun trenger, får et hjelpetilbud? Det er der vi er i dag. Vi trenger å se barnevernet i sammenheng med de andre virkemidlene vi har i velferdssamfunnet, slik at vi møter både ungene og foreldrene og hjelper dem med problemene. Så må vi ta ungene ut når det er riktig.

Så trenger vi også en litt større debatt om hva som er alternativet, for det er jo ikke alltid at alternativet til å la ungen bli er en stabil tilværelse og tilknytning til omsorgspersoner. Tvert imot viser det seg at alternativet ofte er beredskapshjem i ni måneder, fosterhjem i to år, nytt fosterhjem i to år, institusjon og så fosterhjem – og så begrunner vi det med tilknytning! Det skal vi tenke nøye over.

Jeg er glad for at det ser ut som om debatten viser at vi er enige om at barnets beste skal gå foran når det er motsetninger mellom barnets beste og det biologiske prinsipp. Men jeg håper virkelig at debatten ikke stopper der, men at barnets beste blir en bred diskusjon om hvordan vi hjelper barnet og familien, barnets mor og far, sånn at vi stiller opp som et velferdssamfunn skal gjøre.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:56:31]: Jeg vil takke for en veldig god og interessant debatt. Dette spørsmålet er jo bare én av de veldig, veldig store utfordringene vi står overfor i arbeidet for å få et bedre barnevern.

Det er jo sånn at økningen i antall barn som har fått hjelp av barnevernet, har vært på over 50 pst. de ti siste årene – det er mye. Rundt 3 pst. av alle barn i landet mottar i dag hjelp fra barnevernet. Med en økning i behovet for barnevernet på nivå med det vi har hatt de to siste årene, vil vi om bare åtte år ha doblet antallet barn som har behov for barnevernet. Det sier oss litt om de enorme utfordringene vi står overfor på dette feltet. Samtidig med denne økningen ser vi at allerede i dag er det altfor mange barn som lider under omsorgssvikt. Det er altfor mange barn som opplever at sakene blir henlagt, at de ikke blir hjulpet. Vi ser at det dessverre er sånn at barns menneskerettigheter i barnevernet brytes hver eneste dag, fordi barns stemme er så fraværende, og fordi barns rettigheter og innflytelse over egen hverdag ofte er helt fraværende. Da må det være lov for opposisjonen i Stortinget å påpeke at det er behov for endringer, og at man må handle, for det er tross alt den samme regjeringen som har styrt barnevernet i snart åtte år, uten at det er gjort mye for å endre forholdene.

Høyre lover at vi skal være veldig konstruktive, men vi lover også at vi kommer til å være utålmodige etter å hjelpe alle de ungene som ikke har det bra. Så håper jeg at regjeringspartiene tåler å bli stilt krav til, at de tåler at det blir stilt spørsmål ved en del av dagens praksis, og at vi kan ha en god debatt i Stortinget uten at regjeringspartiene går i forsvar. Jeg håper at man kan møtes i en god debatt, der vi respekterer at alle vi som er opptatt av barnevern, har ett mål for øye, og det er å gi ungene en bedre hverdag.

Jeg håper at det som kommer ut av dette, er til hjelp for alle de ungene som i dag trenger det beste av det som norsk barnevern kan gi dem.

Statsråd Audun Lysbakken [14:59:50]: Jeg kan forsikre interpellanten om at vi kommer til å være svært åpne for innspill som handler om å forandre norsk barnevern. Jeg er ingen konservativ mann, og jeg har kontinuerlig utfordret norsk barnevern og tatt til orde for endring i den tiden jeg har hatt ansvaret.

Den debatten som vi skal ta knyttet til biologiens plass i barnevernet, knyttet til om vi er flinke nok til alltid å legge barnets beste til grunn, kan gå på tvers av en del av de vanlige politiske skillelinjene, og jeg er enig i at det reiser en rekke spørsmål som jeg tror er vanskelige for alle partier og for oss alle sammen.

Det å gå inn og ta over omsorgen for barn er det mest alvorlige samfunnet kan gjøre overfor enkeltmennesket, og det er det mest inngripende vi kan gjøre overfor familier og overfor foreldre. Det er ikke mulig ikke å gå til debatten om betingelsene for det uten med et svært stort alvor. Samtidig ville det være å forsømme seg ikke å gjøre det, nettopp fordi samfunnet, barnevernet og våre verdier har forandret seg så mye, som vi har snakket om i denne debatten.

Jeg registrerer at både det utvalget Magne Raundalen har ledet, og Barnevernpanelet har vært veldig opptatt av ikke bare dette med terskelen for barnevernets engasjement, men også hva slags tilbud biologiske foreldre får når barnevernet har tatt over omsorgen. Fra begge hold kommer det, mener jeg, konstruktive forslag til hvordan vi i større grad kan bygge støtte rundt disse foreldrene, som selvfølgelig er i en forferdelig vanskelig situasjon.

Selv om det kanskje ofte ikke er dem som synes mest i barnevernsdebatten, tror jeg alle vi som jobber med barn, ofte opplever at vi får henvendelser fra foreldre i en slik situasjon. Det er selvfølgelig også fortvilende – og viktig for oss å legge vekt på.

Det som er målet med barnevernet, er at vi skal sikre stabilitet, trygghet og god omsorg for barnet. Det betyr selvfølgelig at enten det er akuttplasseringer, hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse som ikke foregår gjennom akuttplassering, er det helt innlysende at både resultatet og legitimiteten til barnevernet er avhengig av at vi også har et godt nok tilbud til de barna som skal plasseres utenfor hjemmet. Det betyr at det ikke er mulig å ta denne diskusjonen uten også å fortsette vårt arbeid for flere og bedre fosterhjem og for bedre institusjoner.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 7 avsluttet.