Presidenten: Dermed er første innlegg i sak nr. 6 holdt. Vi skal se om vi klarer å få opp sak nr. 6, sånn at vi kan sluttføre den i tråd med forslaget fra Syversen og tilslutning fra komiteen – etter inspirasjon fra komiteens leder.

På talerlisten til sak nr. 6, som nå står på min skjerm, var Torgeir Micaelsen eneste inntegnede taler. Er det flere som ønsker ordet til sak nr. 6?

Det gjør representanten Ketil Solvik-Olsen – vær så god

Vi får håpe det er bedre orden i statsregnskapet enn i saksrekkefølgen i finanskomiteen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:29:19]: Jeg synes det var nødvendig å ta ordet i denne saken, ikke fordi jeg er misfornøyd med situasjonen i norsk økonomi, men rett og slett for å påpeke noen ting – for oss som husker hvordan debatten var høsten 2010, da vi debatterte dette budsjettet.

Vi ser altså at statens inntekter i løpet av et år har økt med 14,9 pst. Det er en formidabel situasjon, som forklarer litt av grunnen til at Norge gjør det veldig godt der andre land sliter stort.

Det som er vel så viktig å påpeke, er at vi faktisk har en inntektsøkning på 110 mrd. kr fra budsjettet ble vedtatt, til en ser regnskapet. Altså: Staten har hatt 110 mrd. kr mer å forvalte i inntekter enn det en trodde. Det er en økning på 9,9 pst.

I det perspektivet blir saksordførerens kritikk mot Fremskrittspartiet fullstendig malplassert, for han forstår ikke kritikken som vi kommer med. Det vi peker på, er at når du bommer med 10 pst., er det litt rart å tenke tilbake på debatten i denne salen for halvannet år siden. Da ga en inntrykk av at hvis en kom med budsjettendringer som ga avvik på bare et par milliarder kroner, kunne det medføre økte renter, økt inflasjon, større arbeidsledighet og alt annet som er vondt i denne verden. Så bare et par milliarder kroner i andre vurderinger enn det regjeringen la opp til – i et budsjett på nesten 1 000 mrd. kr – kunne altså sette norsk økonomi over styr.

Så ser vi at norsk økonomi har vært betydelig annerledes enn det regjeringen trodde – uten at en har fått disse konsekvensene. Det sier ganske mye om vurderingsevnen til saksordføreren og andre fra de rød-grønne partiene når de tror at marginale endringer i statsbudsjettet vil sette norsk økonomi over styr.

Vi har altså spart 108 mrd. kr mer i oljefondet enn det vi trodde. Allikevel skal en også i budsjettet for 2012 spare enda mer, i stedet for å se på hvordan en alternativt kunne investert de midlene i infrastrukturutbygging og andre ting som skaper økt vekst i den norske økonomien. Vi har altså skapt oss en situasjon der det til tross for økt handlingsrom i statsbudsjettet – slik det her framkommer i statsregnskapet – kun er finansplasseringer i utlandet som fortsatt er det hensiktsmessige, ikke realinvesteringer i fastlandsøkonomien.

Det er den logikken Fremskrittspartiet ønsker å utfordre. Her har vi altså en debatt som bunner i en handlingsregel, der en gir inntrykk av at alt skal prioriteres i statsbudsjettet, mens realitetene jo er, som saksordføreren og andre kjenner godt til, at det brukes titalls milliarder kroner utenfor statsbudsjettet. Men mange av dem vil Stortinget aldri få anledning til å stemme over – de bare forsvinner ut av oljefondet og inn i norsk økonomi.

Da gir dette statsregnskapet oss et perspektiv på at neste gang vi diskuterer statsbudsjettet for et år, skal vi være litt mindre bastante i å påstå at alle som har avvikende ønsker eller forslag i forhold til regjeringen, automatisk setter norsk økonomi over styr. Denne fasiten har vist oss det. Men denne fasiten skal ikke brukes som et argument for at vi kan bruke penger på hva som helst; vi skal fortsatt prioritere grundig. Derfor er det viktig at denne regjeringen forsøker å effektivisere norsk økonomi bedre enn det en har gjort, forsøker å effektivisere byråkrati og statsforvaltning bedre enn det en har gjort, og samtidig bruker dette handlingsrommet til heller å legge til rette for vekstskapende aktivitet, slik som infrastruktur, forskning og skattepolitikk.

Det vi må få en diskusjon om, er hvordan vi bruker handlingsrommet. Det regjeringen ønsker å ha en diskusjon om, er hvordan en skal støtte opp om det de foreslår, og ikke å ha noen alternativ økonomisk politikk – eller kritikk. Den form for debatt ønsker ikke Fremskrittspartiet å være med på.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:33:39]: Som jeg har sagt tidligere, er statsregnskapet et dokument som er undervurdert, for vi må jo hele tida se budsjett og regnskap i sammenheng. Slik er det både i privat og offentlig virksomhet.

Det er jo et gledelig statsregnskap vi ser, som har betydelig høyere inntekter enn det som er budsjettert. Imidlertid viser det også at det er behov for å gå ytterligere igjennom Finansdepartementets modeller og beregningsmåter for utvikling av norsk økonomi, som jeg har tatt opp tidligere. Det er såpass store avvik, og de er langt større enn det folk flest forventer at resultatet skal være i en så kontrollert og nøye gjennomdrøftet økonomi som den norske. Så det er et poeng som jeg syns Finansdepartementet bør legge seg på minnet.

Ellers har jeg noen merknader til det som Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann sa. Fra Senterpartiets side er vi veldig forsiktige med å bruke så sterke ord som at enkelte budsjettforslag «setter norsk økonomi over styr». Dette er en språkbruk som jeg tror ingen er tjent med. Det som imidlertid er viktig, er at sånn som norsk økonomi nå blir organisert, er det en så sterk investeringsvilje og tilrettelegging av investeringer på norsk sokkel at det medvirker til en aktivitet som gir betydelige utfordringer i det totale næringsliv og ikke minst i arbeidslivet i Norge.

Det hadde også vært en fordel om Fremskrittspartiet i noe større grad kunne være med på å – for å være diplomatisk – prioritere realressurser som det norske samfunnet setter inn når det gjelder å utvikle samfunnet vårt. Det blir veldig lett til at en sier ja til store økninger på ulike samfunnsområder, som i sum vil gi disse vekstproblemene – som er en måte å si det på – og dermed blir det lite troverdig når en i ettertid kommer og prøver med symbolske tiltak for å rette opp de vekstproblemene som er.

Så det burde være en større debatt i denne salen om konsekvensene av de ekstremt høye olje- og gassinvesteringene som vi har i dag, sett i relasjon til annet fastlandsnæringsliv og ikke minst sett i relasjon til det som utvikler seg i arbeidslivet. Når vi nå har vært igjennom en vår med langt flere streiker og konflikter enn tidligere, er sjølsagt noe av den underliggende årsaken til det at en rekke grupper føler seg så forbikjørt i sine lønns- og arbeidsvilkår i forhold til andre grupper at de reagerer med det naturlige våpenet, som er streik.

Så min appell til Fremskrittspartiet er å tørre å si noe om hva en skal si nei til, og dermed vil det kunne balanseres på en helt annen måte.

I dag er det et volum i olje- og gassektoren som går langt utover det man med rimelighet bør ha i en økonomi som skal utvikle seg på en balansert måte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:37:48]: Min appell går til finanskomiteens leder. Det er greit nok at han tok feil sak, men han sa at han tok ordet i en sak som han var alene om å skulle ha ordet i, og han holdt altså et provoserende innlegg som i hvert fall ikke var i komiteens ånd. Det er min appell til lederen når det gjelder tilsvarende innlegg senere, at han ikke legger opp til en debatt når vi er blitt enige om at det ikke skal være en debatt.

Men vi kan godt fortsette debatten, gjerne det. Da vil jeg utfordre Torgeir Micaelsen på hans skråsikkerhet om økonomien – hvorvidt han er så skråsikker på at regjeringen har den eneste løsningen på hvordan man kan styre norsk økonomi. Det virker som om det ikke finnes noen annen løsning. Det virker som om dette rett og slett er himmelen – Arbeiderpartiets og regjeringens økonomiske politikk. Nei, det er ikke slik. Det finnes andre løsninger. Det finnes f.eks. en alternativ handlingsregel, hvor du kan skille mellom forbruk og investeringer. Den går til representanten Lundteigen. Når vi bruker penger på investeringer, er det fremtidig verdiskaping, det er for å investere for vekst i norsk økonomi. Så ønsker vi faktisk at forbruket ikke skal øke mer enn BNP-veksten. Dét er en fornuftig handlingsregel, ikke å estimere 4 pst. avkastning – og om avkastningen er 3 pst. eller 5 pst., spiller det ingen rolle, vi bruker 4 pst. uansett og sier at det er ansvarlig.

Nå står vi foran en stor utfordring på det internasjonale markedet, og finansmarkedsmeldingen kommer etterpå. Da kan man se at neste år faller kanskje børsene 10–15– 20–30 pst., hvem vet – Europa sliter. Da er det plutselig ikke 4 pst. som gjelder lenger, da er det en gjennomsnittlig avkastning de siste årene. Klarer Arbeiderpartiet og regjeringspartiene da å kutte ned det som vil være nødvendig for å komme tilbake på det nivået de sier er ansvarlig, nemlig en gjennomsnittlig avkastning på 4 pst.? Selvfølgelig gjør de ikke det. Det klarer heller ikke Fremskrittspartiet. Vi klarer ikke å kutte på forbruket, hvis vi ikke lager en regel som sier at vi ikke skal øke forbruket mer enn veksten i norsk økonomi, og så må vi investere for å øke den veksten. Det er nettopp det vi skal satse på å gjøre, mens dagens handlingsregel rett og slett er en lammelse, slik at vi ikke får tilstrekkelige investeringer i infrastruktur for å skape vekst i norsk økonomi. Sånn vil Fremskrittspartiet styre Norge om ett år!

Per-Kristian Foss hadde her inntatt presidentplassen.

Presidenten: Neste taler er Ketil Solvik-Olsen. Taletiden er 10 minutter, men det er ikke noe pålegg om å bruke den.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:40:36]: Jeg vil bare oppklare en del misforståelser, som egentlig ikke er misforståelser, men bevisst feilinformasjon. Representanten Lundteigen mener at Fremskrittspartiet i alle fall må vise noen plasser der vi kutter, og gir inntrykk av at vi er et parti som bruker penger på alle områder, uten å prioritere. Hvis representanten Lundteigen hadde fulgt med i de siste års statsbudsjett, ville han ha sett at Fremskrittspartiet netto kutter utgiftene til staten. Men vi gir skattelettelser som er større enn våre utgiftskutt, derfor bruker vi litt mer oljepenger på å balansere budsjettet enn det regjeringen gjør. Men det er altså netto kutt på utgiftssiden. Med Fremskrittspartiets statsbudsjett hadde vi ikke hatt et statsbudsjett med utgifter på over 1 000 mrd. kr, men på under 1 000 mrd. kr – så vi viser at vi prioriterer. Representanten Lundteigen er helt sikkert uenig i mange av de prioriteringene, og det er helt greit, det er jeg komfortabel med. Men å gi inntrykk av at vi øker utgiftene, blir en helt feil framstilling. Innenfor de omprioriteringene vi gjør, klarer vi å prioritere vedlikehold av veier, økt satsing på sykehjem, økt satsing på helsevesenet, samtidig som vi kutter på en del andre områder.

I en del av denne debatten gir en altså inntrykk av fra regjeringens side at den prioriterer alt innenfor statsbudsjettet, og at Fremskrittspartiet er uansvarlig når vi foreslår en ny finansieringsmetode. Vårt argument er jo at vi bruker akkurat de systemene og konseptene som regjeringen har lagt til grunn. Når representanten Micaelsen gang på gang sier at denne regjeringen prioriterer alt innenfor på statsbudsjettet, mens Fremskrittspartiet skal ha to tappekraner inn i oljefondet, viser han en fullstendig ignoranse overfor hva regjeringens budsjettpolitikk er. Regjeringen bruker titalls milliarder kroner utenfor dagens handlingsregel – f.eks. til fly og flyselskap, til å bygge flyplasser, til å bygge kraftverk, transportering av strøm. I revidert budsjett, som vi skal behandle fredag, kommer vi til å vedta et såkornfond som skal opprettes med penger bevilget utenfor handlingsregelen, og det skal ikke telles med i budsjettbalansen. Men det er utvilsomt penger som vil tilføres norsk økonomi. Kommunalbanken vil bli tilført penger, uten at det skal telles med i balansen, rett og slett fordi slike ting definerer en som formueomplassering. Da må det gå an å ha en diskusjon om hva som egentlig er formålet med formueomplassering. Er det den viktigste måten å omplassere vår formue, altså våre oljepenger, å gi penger til å drifte et flyselskap som taper penger år for år? Jeg vil heller at mine barn skal kunne ha bedre veier enn at vi skal ha et flyselskap som går med tap, men det er vi åpenbart uenige om. Det får være en prioritering Arbeiderpartiet støtter opp om, men Fremskrittspartiet er ikke enig.

Derfor har Fremskrittspartiet stilt seg litt undrende til et parti som SV, som sier at nå er det viktig å satse på fornybart og satse på kollektivt. Jeg er enig i at vi har en handlingsregel som lar oljeinvesteringer og fly få lov til å få oljepenger utenfor den regelen, men med en gang en skal begynne å investere i jernbane, skal en begrenses av en handlingsregel. Derfor har Fremskrittspartiet fremmet forslag i Stortinget, der vi faktisk er inspirert av dagens finansministers ideer som han har skrevet kronikk om i Aftenposten den 12. februar 2008, der han mente at statlige selskap som Jernbaneverket og Statens vegvesen burde omorganiseres, gjøres om til statlig aksjeselskap og driftes på samme måte som Avinor. Da ville du få en mer framtidsrettet veiutbygging, en mer framtidsrettet jernbaneutbygging. Det er litt rart når regjeringen, i en debatt som dette, later som om en behandler alt likt, når en åpenbart behandler infrastrukturutbygging på helt ulikt vis, og der man lar oljepenger komme noen til gode, men ikke andre. Vi vil ha en debatt om hvem det skal komme til gode. Vi mener at vei og jernbane er minst like viktig som å bygge flyplasser og ikke minst som å drifte flyselskap. Derfor er denne debatten viktig. Når saksordføreren drar den opp, svarer vi på den – selv om den egentlig hører til i en annen debatt, hvor vi faktisk skal behandle Fremskrittspartiets forslag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:45:06]: Hva som er aktiviteten i norsk økonomi, er sjølsagt en kombinasjon av hva det offentlige bruker, og hva de private bruker. Det er riktig at Fremskrittspartiet har framlagt forslag når det gjelder hva det offentlige skal bruke, som innebærer nettokutt i det offentliges utgifter, og det er to områder som Fremskrittspartiet først og fremst kutter på. Det er internasjonal solidaritet og produksjon av mat i Norge. Det er, som representanten Solvik-Olsen sa, for så vidt greit. Det er ulike politiske vurderinger av hvordan vi skal bruke fellesskapets penger. Fremskrittspartiet har ikke anlegg for det som har med solidaritet å gjøre – dette med internasjonalt engasjement, matvaresikkerhet og matproduksjon.

Men det som var hovedpoenget i mitt innlegg, er det som er utenfor statsbudsjettet, den aktiviteten som skjer i Norge, der staten ikke er den som betaler eller kjøper tjenestene. På det området ser vi i dag at som følge av to hoveddrivere, nemlig et svært lavt rentenivå og en svært høy olje- og gasspris, fører det til aktivitet i privat sektor innenfor eiendomsutvikling og innenfor leverandørindustrien til olje og gass, som er så stort at det gir smerteproblemer ellers i samfunnet. Det er på det området Fremskrittspartiet er veldig tilbakelent. De ønsker å tilrettelegge for disse tingene og har ikke en forståelse av at man her bør dempe det.

Det som er den store utfordringen nå, er å bygge Norge på en langsiktig måte, å legge til rette for et allsidig, moderne næringsliv som baserer seg på at det er jamnbyrdighet mellom mennesker i Norge. Det er det som nå virkelig blir satt på en prøve. Når lønns- og kostnadsnivået i Norge på lønnssiden er på 155 pst. av hva som er situasjonen hos våre viktigste handelspartnere, er det til de grader en krevende situasjon. Så det man bør fokusere på når det gjelder soliditeten i økonomien, er offentlig sektor, men man må i langt større grad fokusere på rammebetingelsene som styrer privat virksomhet, slik at man får et fornuftig samspill mellom offentlig og privat virksomhet, slik at vi altså kan sikre langsiktigheten i næringslivet og jamnbyrdigheten i arbeidslivet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:48:07]: Jeg er enig i mange av bekymringene som Lundteigen drar opp, men jeg forstår ikke hvorfor kritikken rettes mot Fremskrittspartiet, når hans parti sitter i regjering og kan gjøre noe med dette.

Vi er veldig glad for den oljemeldingen som regjeringen til slutt la fram, for den var i stor grad preget av den politikken Fremskrittspartiet hadde argumentert for i sju år, og heldigvis ikke preget av den politikken de rød-grønne hadde kranglet om i sju år.

Men hvis Lundteigen er uenig i den oljepolitikken som i dag føres, bør han fremme forslag i Stortinget om å endre den – ikke legge skylden for de eventuelle negative sidene av den på Fremskrittspartiet, mens han selv gleder seg stort over de oljeinntektene man får og kan bruke i statsbudsjettet.

Jeg er helt enig i at vi må gjøre noe for at norsk industri skal bedre sin konkurranseevne. Derfor har Fremskrittspartiet ønsket å bedre avskrivingsreglene. Derfor har vi ønsket å justere en del miljøregler, som gjør at industrien i dag flytter ut i stedet for å investere i Norge. Derfor har Fremskrittspartiet sagt at vi bør bruke litt mer av oljeformuen vår til å investere i infrastruktur, slik at den næringen som er i Norge, bedre kan konkurrere mot utlandet, slik at norske ingeniører ikke skal sitte i bilkø, men faktisk være på jobb eller være sammen med familien for å få bedre livskvalitet. Dette stemmer de rød-grønne imot, fordi man ikke skal endre på investeringsmetodene. Det er altså viktigere at flyselskap driftes, og at flyplasser bygges utenfor statsbudsjettet, enn at man satser på bedre veier.

Når man vet at man får 3,5 kr tilbake for hver krone man investerer i hovedveinettet, er det åpenbart at det å plassere litt mer av oljeformuen i norsk infrastruktur ville være til gode både for økonomien i dag og for framtidig økonomi. Når vi vet at lønnsomheten med å framskynde jernbanebygging av intercitytriangelet rundt Oslo ville bedre seg med 22 mrd. kr, sier det seg selv at det ville være fornuftig å ta en diskusjon om hvordan man forvalter oljeformuen for å bedre norsk økonomi, og ikke bare investere den i utlandet.

For øvrig når det gjelder internasjonal solidaritet, er det litt spesielt at representanten Lundteigen opphever seg selv til å dømme andres syn på hva solidaritet er. Fremskrittspartiet har også stor omsorg for folk som ikke har det godt. Vi ønsker også å bedre det. Men jeg og Fremskrittspartiet tror ikke at det å gi gaver til korrupte regimer er måten å gjøre det på, når man heller kan forvalte oljefond, som hjelper dem til å investere i et finansmarked som hjelper til å utvikle næringsvirksomhet og industri.

Det samme gjelder matproduksjon. Jeg kommer fra Jæren. Jeg vet hvor viktig dette er. Men jeg tror altså ikke at landbruket skal være et sysselsettingsprosjekt for å ivareta gammeldagse strukturer. Dette handler om å få til en mer effektiv produksjon. Da må man legge om på subsidieordningene, da må man legge om på reguleringene, slik at landbruket kan opptre som en næringsvirksomhet og ikke som en vernet bedrift, som Lundteigen oppfatter det som.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 6 avsluttet.

Vi går tilbake til debatten i sak nr. 5. Presidenten forstår at Stortinget tidligere har vedtatt debattopplegget, og dermed kan vi gå direkte på det rette innlegg.

Torgeir Micaelsen (A) [11:51:36]: (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg beklager det lille oppstusset som skjedde her i stad. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men det får vi komme tilbake til ved en senere anledning.

Nå til finansmarkedsmeldingens behandling i Stortingets finanskomité og behandlingen her i salen i dag. Meldingen er en melding om utviklingen i og reguleringen av finansmarkedene i 2011. Samlet gir meldingen et svært nyttig innblikk i stoda både i nasjonale og internasjonale finansmarkeder. Heldigvis viser også denne saken at det er relativt bred enighet blant de politiske partiene om mange av de viktige spørsmålene i det norske finansmarkedet og reguleringen av det.

Komiteen har også en relativt god felles forståelse av at ettervirkningene av finanskrisen i 2008 og 2009 fremdeles preger de internasjonale finansmarkedene og – i enda større grad – den realøkonomiske utviklingen i mange land. Statsfinansene er sterkt svekket flere steder, millioner av mennesker er arbeidsledige. Det er stor usikkerhet om utviklingen framover. Situasjonen er skjør.

Uroen som fortsatte i finansmarkedene i 2011, har også vært en sterk påminnelse om at også norsk økonomi er sårbar for det som skjer internasjonalt. Samtidig slår komiteen fast at den norske reguleringen av finansmarkedene er grunnleggende god og har vist seg å være robust gjennom den internasjonale finanskrisen. Norge har dratt nytte av lærdommene fra vår egen bankkrise for 20 år siden. Etter bankkrisen stilte vi som kjent større krav til bankene, forbedret finanslovgivningen, styrket tilsynet og moderniserte innskuddsgarantiordningen. Sammen med orden i statsfinansene bidro bl.a. lærdommene fra den gang til at norsk økonomi ble spart for mange av de verste utslagene av den internasjonale finanskrisen for et par år tilbake.

Én ting er helt klart: Norge har klart seg langt bedre gjennom denne økonomiske krisen enn mange andre land. BNP har nå vokst i ni kvartaler på rad, sysselsettingen øker, og arbeidsledigheten er lav sammenlignet med mange land.

Men selv om mye har vært gjort, er det fortsatt mye å gjøre på finansmarkedsfeltet. Én av grunnene til det er at vi har en finansnæring internasjonalt som opererer med begreper som «finansiell innovasjon» – mange vil kalle det kreativitet – noe som gjør at man stadig vekk presser grensene når det gjelder hva slags type produkter og hva slags type reguleringer som ikke fanger opp disse tingene før i etterkant. Derfor har det vært gjort en rekke ting her hjemme de siste årene. Vi har strammet inn regelverket for bonuser i finansbransjen. Det var upopulært blant mange, men det var riktig, fordi det i stor grad var et incitament til for høy risikotaking blant mange aktører som hadde lønnen sin direkte knyttet opp til hvor stor risiko man tok.

Det har blitt strammet inn på regelverket for såkalte strukturerte spareprodukter. Det er i dag i praksis et forbud mot salg til privatpersoner. Riktignok tok dette altfor lang tid. De som skulle passe på dette, gjorde ikke jobben sin i stor nok grad, og mange saker befinner seg nå i rettsvesenet. Men nye regler er kommet på plass, og forhåpentligvis har vi ryddet opp i dette, slik at færre kommer i trøbbel senere.

Det har blitt gjort grep for å styrke forbrukersiden i Finanstilsynet. Videre har vi i morgen her i Stortinget til behandling et representantforslag vedrørende Finansklagenemnda, hvor et bredt flertall går inn for å se på om det er mulig å se om den også kan organiseres enda mer effektivt og bedre for forbrukerne enn i dag. Vi fortsetter altså å styrke regelverket rundt bransjen, og det er bra.

Det er mange ting som kan sies om utviklingen som nå vil komme. Det er mange nye reguleringer på gang. Et flertall i komiteen slutter seg til regjeringens vilje til å utnytte det nasjonale handlingsrommet vi har, til å lage rammeverk rundt banker og finansinstitusjoner i Norge, noe som gjør at vi kan stå mer solid enn minimumskravene EU- og EØS-systemet pålegger oss. Det er bra. Det har vist seg før at det har vært veldig vellykket.

I tillegg er det allerede en diskusjon om finansnæringen i Norge og internasjonalt i større grad bør bidra til fellesskapet gjennom økt skattlegging – i Norge er det f.eks. slik, som i mange andre land, at finansielle tjenester som selges via finansnæringen, i praksis er unntatt moms – og det støtter et flertall, inkludert Kristelig Folkeparti, opp om. Men vi ser en mye mer avventende holdning fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Jeg synes det er litt overraskende. Jeg trodde vi i denne salen var enige om at det er viktig at alle næringer, uavhengig av hva de selger, bidrar i stor nok grad. Når vi nå har et system – kanskje om noen år – som kan bidra til å utjevne dette, mener jeg Norge også her bør benytte det handlingsrommet man har.

Med dette anbefaler jeg – denne gangen – den riktige innstillingen. Beklager nok en gang forvirringen i sted.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:57:17]: Det er stor enighet om veldig mange ting i denne saken. Det synes jeg er positivt. Det er viktig at det er klare politiske signal til en så viktig næring, og det er også viktig at det er enighet om virkelighetsbildet på dette området.

Finansbransjen og banknæringen er en sentral del av en velfungerende økonomi. Det er viktig for en moderne økonomi å ha et kredittmarked som faktisk fungerer, som har tillit blant folk, og som har tillit blant investorer. Det muliggjør å ha trygg sparing og effektive lånemuligheter. Det er igjen viktig for at mange folk kan realisere sine boligdrømmer, sine drømmer om egen bil, at næringslivet kan ha muligheter til å investere i næringsvirksomhet både lokalt og globalt, og for folk med penger i hånden er det mulig å spare for framtiden. Alt dette er viktig for at vi skal ha det best mulig.

De siste årene har vi opplevd uro i finansmarkedene. Vi har hatt gjeldsboble, og vi har hatt boligboble. Det resulterte først i en finanskrise og nå i en gjeldskrise. Det er trolig fordi vi har opplevd en avstand mellom de pengeverdiene som har vært ute, og de reelle verdiene som har ligget til grunn. Man har altså trodd at ting var verdt mer i kroner og øre, eller dollar, pund – avhengig av hvilken valuta man vil bruke – enn det som markedet i dag faktisk er villig til å betale for det. Tilgang på billig kreditt har vært en av disse tingene, men det er også andre årsaker.

Vi opplever nå en tøff periode, hvor denne enorme gjelden som har blitt opparbeidet, skal rebalanseres, sånn at de verdiene som ligger i bunn, korresponderer med de pengeverdiene som man er villig til å betale for. Det pågår en ganske tung og dramatisk kamp i mange land, der långivere ser at de vil tape penger, låntakere vil tape penger, eller tape de realverdiene de sitter på, og i mange land vil også skattebetalerne tape litt penger.

Denne situasjonen er ikke ensartet. Det er ulike situasjoner i de fleste land. I noen land er det bankvesenet som holdt på å kollapse, som har gjort at skattebetalerne må betale en pris, i andre land er det politikerne som selv har vært uansvarlige. Dette har skjedd på tvers av politiske skillelinjer og på tvers av geografi. Men denne konflikten vil vi oppleve at spiller seg videre mellom de ulike interesseaktørene i et samfunn som selvsagt ønsker å tape minst mulig og påføre andre det tapet istedenfor.

Så får vi håpe at de krisepakkene som EU nå jobber med – senest i går når det gjaldt Spania, men tidligere for Hellas – blir så gode som mulig og får en tillit i markedet som gjør at ro gjenopprettes, og en kan begynne å fokusere på framtiden og nye investeringer framfor hvordan en skal balansere ut gamle tap.

Årsakene til skjevhetene er, som jeg nevnte, tilgang på billig kreditt, men det er også delvis politiske vedtak i enkelte land som har gjort at dette har sklidd ut, ved at en har ønsket at folk som ikke har betalingsevne, likevel skulle bli boligeiere. Ved å forskyve avdragsperioden og kun ha rentebetalinger har folk tatt opp mer lån enn det de reelt sett ville betjene når tiden for å betale avdrag oppsto. I noen land har en også mulighet til bare å gå fra all gjeld ved å gå fra det en eier – som i USA: Går en fra huset, slipper en å ta gjelden med seg. Det gjør at det er mer interessant å gamble i et marked – en slipper å ta nedturen selv. Det eneste en taper, er de pengene en eventuelt har betalt inn i mellomtiden.

I Norge er jo dette helt annerledes. Det tror jeg også er bra – det gjør at en tenker seg om to ganger før en tar opp store lån, for gjelden vil vedvare en stund. Så må vi sørge for at det ikke betyr at en er i en gjeldssituasjon resten av livet hvis det går galt.

I andre land er det et marked som har kommet skjevt ut, et marked som bevisst eller ubevisst har misbrukt hull i regelverket, og som gjør at den politiske reguleringen må bli bedre enn den har vært.

Alt i alt gjør dette at finansprodukter er blitt feilpriset. Det har vært en mangel på transparens. Det har medført at gode og dårlige lån er blitt blandet sammen, og folk har betalt for disse lånene som om alle var gode. Dermed har en priset risiko feil. Det er en viktig oppgave for politiske myndigheter å bidra til at det ikke skjer. Vi må bidra til å sikre transparens i markedet, slik at folk tar beslutninger basert på et reelt grunnlag og ikke på et tåkelagt grunnlag.

Et annet område der politikken har slått feil, ser en nå i EU, der en har innført en felles valuta, som har gjort at politiske myndigheter i noen land har kunnet få låne til en langt lavere rente enn det de tidligere har fått. Spesielt i en del søreuropeiske land har en brukt pengepressen til å betale for tidligere lån. Dermed har en hatt en høy inflasjonsrate, men også høye renter. Fordi renten har vært så høy, har folk vært villige til å låne penger til disse landene, for det er realrenten til slutt som gjelder.

Denne gamle oppskriften fungerer ikke når en er med i et eurosamarbeid, for da kan en ikke lenger trykke sine egne penger. Men en har hatt veldig god tilgang til billig kreditt på grunn av at en har hatt en EU-rentefot istedenfor individuelle nasjonsrenter. Dermed har mange av disse landene tatt opp store lån, men når de skal betale tilbake, har de ikke mulighet til å trykke penger og fjerne dem ved inflasjon. Dermed får man en global gjelds- og finanskrise – av ulike årsaker, men som likevel rammer oss alle.

Den situasjonen vi nå opplever, understreker viktigheten av å ha en forutsigbar og god regulering av markedene. Det er viktig både for kundene og for bankene, og det er viktig at den reguleringen sikrer tilliten.

Fremskrittspartiet vil advare mot å si at nå går ting så godt i Norge. I forrige debatt vektla en at det er oljenæringen som er en av hovedgrunnene til at det går godt i Norge. Vi må unngå illusjonen om at nå går det så godt i Norge at vi kan begynne å stramme inn på enkeltnæringer og tro at det fortsatt vil gå dem vel. Vi må sikre at næringene i Norge har gode konkurransevilkår mot sine konkurrenter i utlandet.

Vi må unngå at norske institusjoner behandles dårligere enn sine konkurrenter. Det er uheldig med de signalene som har kommet i denne saken om strengere regulering av norske banker sammenlignet med utenlandske banker, ikke minst fordi mange av de norske bankene konkurrerer direkte med sine skandinaviske venner i det norske markedet. Svenske og danske banker har ca. 30 pst. markedsandel, og det sier seg selv at hvis svenske og danske banker kan hente inn kapital billigere og enklere enn de norske, vil de kunne tilby lån til norske kunder i Norge billigere enn sine norske konkurrenter. Det er ikke heldig. Vi må sørge for at risikovektingen og kapitaldekningskravene en har, må koordineres over landegrensene. Ved det som regjeringen nå legger opp til, frykter jeg at norske banker vil betale en høyere pris i markedet. Det gjør at marginene deres må krympes hvis de skal opprettholde sin markedsandel, og det gjør igjen at man på sikt vil få en dårligere konkurransesituasjon. På sikt lever bankene også av marginene som de har på sine lån – innlån og utlån – og da må ikke vi ødelegge for norske banker, slik at de mister de marginene de kunne hatt. La meg likevel understreke at bankene har et tungt ansvar for å opptre ansvarlig, både når det gjelder «normale» lån til bolig og bil, og når det gjelder salg av finansprodukter. Spesielt det siste har det vært en del problemstillinger rundt.

Summen for bankene er at gode reguleringer og tilsyn er en del av helheten som de må leve med. Jeg argumenterer ikke for at vi skal slippe opp på det, men vi må sikre likeverdighet og like vilkår som konkurrentlandene. Det er viktig av konkurransehensyn, men reguleringen er som sagt også viktig fordi konsekvensene av en kollaps i banknæringen påvirker samfunnet for øvrig og kan påvirke skattebetalerne og statsbudsjettet. La meg likevel si at vi er skeptiske til måten Finanstilsynet har lagt om sin politikk på det siste året. De har i praksis gjort innstramninger i boliglånspolitikken. At de nå stiller krav om at en skal ha 15 pst. egenkapital, anser vi som uheldig. Mye tyder på at vi – egentlig på tvers av det som var målsettingen – har fått uhensiktsmessige resultater. Det vi ser, er at så lenge Finanstilsynet regulerer boliglån grundig, men forbrukerlån mye mindre grundig, får man en spillovereffekt, ved at en del unge kunder går i forbrukerlånsmarkedet og får tak i den egenkapitalen de trenger. Det er dyrere lån, de er mindre regulert, og det er et dårligere kundeforhold mellom låntaker og långiver. Derfor ville det vært en fordel om bankene kunne fått opptre som før, vurdert den enkelte grundig, sett på betalingsevnen og gitt dem lån når de syntes det var ansvarlig.

Det er spesielt når Husbanken kan stå på utsiden av Finanstilsynets domene og gi de lånene som private banker ikke kan. Fremskrittspartiet har ingen tro på at Husbanken er bedre egnet enn vanlige, private banker til å vurdere kredittevnen og betalingsevnen til den enkelte.

Det vi trenger i denne saken, er en ny boligpolitikk, ikke en ny politikk fra Finanstilsynet. Vi må sørge for bedre tilgang til areal, bedre forskrifter som er mindre krevende, og en bedre BSU-ordning. Det er ikke Finanstilsynet som skal styre boligpolitikken i Norge, som det nå gjør. Det burde vært storting og regjering. Vi fra Fremskrittspartiet konstaterer – men på vegne av alle opposisjonspartiene, tror jeg – at til tross for mange bidrag fra Stortinget gjennom forslag, har dagens regjering ikke vært villig til å gjøre en eneste endring av relevans for å bedre boligmarkedet. Og det må være måte på hvor lenge en regjering skal kunne sitte, før den fremmer en boligmelding for Stortinget.

Det som også er en konsekvens av det som Finanstilsynet har gjort, er at folk som har egenkapital, som kan gå inn i boligmarkedet, nå kan spekulere i å kjøpe boliger til utleie. De vet at leiemarkedet vil øke som følge av at unge folk i etableringsfasen ikke kommer inn i dette markedet. Dette forverrer faktisk situasjonen – gir den motsatte effekten. Bolighaiene har gode tider fordi leieprisene går opp og renten fortsatt er lav. Det gjør at det egentlig blir enda dyrere for unge førstegangsetablerere, som blir tvunget til å sitte på utsiden. De får ikke spare i egen bolig med rekordbillig rente, men må ut i et leiemarked som, relativt sett, er rekorddyrt. Det vil spise av den egenkapitalen som de egentlig burde brukt til å betale ned på egen bolig.

Så om kompliserte spareprodukter. Det går flere saker for retten, og vi skal ikke prosedere her. Folk bør ikke kjøpe produkter som de ikke forstår. Det bør være en tommelfingerregel. Når folk kommer til en bank og blir tilbudt et produkt som de ikke helt skjønner noe av, bør ryggmargsrefleksen være at de sier nei takk. Samtidig vet vi at det har vært tilfeller der ivrige bankfolk har forledet folk til å tro at risikoen er mindre enn den er, at produktet er enklere enn det er. En ser at folk pantsetter både hus og bil for å kjøpe det produktet som virker for godt til å være sant. Og det er det som regel også.

Derfor er det viktig at vi griper inn og griper fatt i de useriøse aktørene, som lurer folk til å kjøpe produkter og ta en risiko som er mye større enn det de selv er klar over. Det arbeidet som Kristelig Folkeparti i sitt representantforslag har tatt initiativ til – selv om Fremskrittspartiet ikke støtter alle forslagene – må fortsette, igjen fordi det er viktig å sikre tilliten i markedet.

Til slutt: Det går veldig godt i Norge. Oljeindustrien har tredoblet sine investeringer i løpet av ti år. I innstillingen vektlegger en hvor viktig finanskrisepakken fra regjeringen, som Stortinget vedtok for noen år siden, var. Det ga en veldig «boost» i norsk økonomi, som alle synes er positivt. Men vi skal huske at bare i år bidrar oljeindustrien med seks finanskrisepakker inn i norsk økonomi, utover det de gjorde for ti år siden – seks finanskrisepakker. Det bør si litt om hvor mye vi burde takke oljenæringen for, men også om hvilke bekymringer vi bør ha hvis oljeprisen går ned og oljeinvesteringene stopper opp – hvilke konsekvenser det vil få for norsk økonomi. Da tror jeg vi vil se at mye av det som har skjedd i Norge de siste årene, ikke handler om rød-grønn politikk, men om oljepris. Regjeringen burde vært litt mer jordnær og realitetsorientert med hensyn til å se hva som er de faktiske årsakene til dagens situasjon, istedenfor å gjøre dette til politikk.

Det som gjør meg spesielt bekymret, er at vi ser at statens formue i utlandet stadig øker, mens gjeldsgraden til kommunene og de private husholdningene i Norge øker tilsvarende. Det vil være et stadig større gjeldstrykk. Det betyr at hvis rentene begynner å gå opp, samtidig som oljeprisen går ned, vil det være vanskeligere for folk å betjene denne gjelden. Kommunene vil få problemer. Da får vi plutselig en helt annen situasjon. Da må vi være flinkere til å stimulere næringslivet og annen økonomisk aktivitet i Norge – ikke si at Norge hele tiden skal gå foran fordi vi har råd til det, og fordi vi har strammere reguleringer, strammere lovverk, enn det våre konkurrenter har.

Alt i alt: Mye er bra, la meg til slutt understreke det. Derfor håper jeg at vi får et godt samarbeid videre om hvordan en best mulig kan regulere banknæringen.

Gunnar Gundersen (H) [12:12:20]: Det er vel uomtvistelig spennende tider å diskutere finansmarkedsmeldingen i. Det tror jeg det vil være i mange år framover med de utfordringene som er i Europa. Så jeg tror man bare skal feste setebeltet og se hvordan verden utvikler seg.

I den sammenheng er det uhyre viktig at Finansdepartementet og statsråden fokuserer på både å påvirke og å følge med på hva som skjer ute. Jeg tror man raskt kan komme til å foreta noen valg som kan føre litt galt av sted – hvis man ikke foretar de riktige valgene. Dette vil jeg komme litt tilbake til senere.

Jeg har lyst til å kommentere litt det som i og for seg også forrige taler var inne på, dette med boliger. Det er veldig enkelt å si at det norske boligmarkedet sannsynligvis kommer til å smelle en dag. Den utviklingen som har vært, er nok neppe bærekraftig over lang tid. Samtidig er det – som sentralbanksjefen også sa i høringen – uhyre lite i dag som tyder på at boligmarkedet kommer til å gå ned. Vi har lavt rentenivå, høy sysselsetting og god vekst i økonomien – alt drar i retning av at det går oppover. Som jeg har sagt i en tidligere sak: Gjennom det kravet vi har til egenkapital, og som Finanstilsynet har innført, 15 pst., er vi faktisk på tur til å sette en hel gruppe utenfor boligmarkedet. Vi er overhodet ikke skeptisk til egenkapital – det bør det absolutt være – men spørsmålet er: Er det bankenes eget ansvar, eller er det myndighetenes ansvar å styre dette? Det at myndighetene overtar ansvaret for å sette regler, behøver ikke nødvendigvis stimulere til ansvarlighet ute i systemet. Dette synes jeg er en diskusjon som vi kanskje har hoppet litt lettvint over, men som vi sikkert kommer tilbake til.

Så har vi livselskapene og deres utfordringer. Det har vi tatt opp i interpellasjoner tidligere. Kombinasjonen av økt levealder, årlig rentegaranti, lavt rentenivå, nye kapitalkrav fra EU gjennom Solvens II og det faktum at Norge på mange måter mangler et statsobligasjonsmarked av en viss størrelse, gir livselskapene i Norge en helt særegen utfordring. Her noterer vi oss at finansmarkedsmeldingen er blottet for nye tiltak.

Jeg vil oppfordre finansministeren til å ta opp igjen Banklovkommisjonen og det arbeidet den gjorde, og følge opp en del av de tiltakene de foreslo, kanskje spesielt på fripoliser.

Så til norske reguleringer av bankene. Vi må faktisk erkjenne at siden begynnelsen av 1990-tallet har det norske reguleringsregimet fungert ganske bra. Det har vi gjentatte ganger sagt i debatter. Vi har notert oss at finansministeren gjentatte ganger har sagt at det skal være en nordisk harmonisering av et nytt regelverk, og vi mener det er helt sentralt at vi ikke påfører norske banker noen særreguleringer som vil føre til at banker fra markeder som er dårligere regulert enn det norske, kanskje begynner å overta det norske markedet. Men vi ser også i innstillingen at det stadig vekk foreslås særtiltak, og vi vil legge vekt på at det blir en harmonisering av regler, reguleringer og tilsynspraksis i Norden. Dette bør det være et særlig ansvar for finansministeren å følge opp.

Vi vil bemerke at regjeringen gjennom både finansmarkedsmeldingen, det internasjonale arbeidet man gjør, og de nasjonale forslagene man har ute på høring, har en lang rekke forslag som er egnet til å sikre finansiell stabilitet. Der deler vi regjeringens mål om å sikre et sterkt, robust og trygt bankmarked – selvfølgelig gjør man det. Men samtidig er det et spørsmål om i hvilken grad man kan ha særtiltak, og om man har drøftet konsekvensene av slike særtiltak som man legger opp til.

Høyre mener det er viktig at bankene skal bygge soliditet for å imøtekomme strengere kapitalkrav og bli mer solide og har støttet regjeringens anmodninger om bl.a. redusert utbytte for å bidra til økt egenkapital. Men når regjeringen i tillegg varsler økte innbetalinger til Bankenes sikringsfond, vurderer å innføre økte skatter og avgifter på overskudd og lønn, vurderer å beskatte merverdier skapt i finanssektoren og innføre motsykliske kapitalbuffere, i tillegg til redusert utbytte og særnorske kapitaldekningskrav, er Høyre opptatt av å be regjeringen om også å sikre at det er balanse mellom kravene og bankenes mulighet til å finansiere norsk næringsliv. Det vi ikke kommer utenom, er at finansinstitusjonene også er livsnerven i samfunnet. Vi vil leve med oppturer og nedturer i samfunnet, og reguleringene er hele tiden en balansegang mellom det å skape sikkerhet for utvikling og evnen til å finansiere framtidig økonomisk vekst. Det er en vanskelig balansegang, det skal alle erkjenne, og det ser man til de grader nedover i Europa.

Litt til hva som skjer internasjonalt: Man kan på mange måter se antydninger til at det som skjer ute i Europa nå, er at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Jeg tror alle ønsker et sikkert finansieringssystem, men det vi samtidig nå ser, er at det har vært en voldsom konsentrasjon. Det har vært en driv mot større enheter i systemet, og plutselig har du institusjoner som er så store at de faller inn under begrepet «too big to fail», altså de vil rive med seg hele samfunnet hvis de begynner å gå overende. Det er en kjempeutfordring som jeg i hvert fall ikke har sett noen helt klare løsninger på, og jeg ser heller ingen «quick fix» her. Derfor sa jeg innledningsvis at jeg tror dette er en debatt vi kommer til å ha i mange år.

Men det som forundrer meg, er at man ute i Europa nå fokuserer mer på at bankene ikke må gå over ende, enn på å beholde konkurransen i finanssektoren. Det er ingen tvil om at mange av problemene vi har nå, er drevet gjennom av at vi har fått institusjoner som er så store og så dominante at samfunnssystemet ikke tåler at de går over ende. Paradokset er at den dagen institusjonen er blitt så stor, oppfattes den å ha statlig garanti ute i lånemarkedet, og får vesentlig billigere finansiering enn f.eks. den lille sparebanken som eksisterer oppe i et eller annet dalføre i Norge, som det jo overhodet ikke er noe problem om går over ende eller ikke. Det er selvfølgelig et problem lokalt, men det er ikke systemkritisk om en slik liten sparebank går over ende. Her tror jeg faktisk den langsiktige løsningen er å fokusere på den tendensen som hele markedet har til å drive fram så store enheter at samfunnet risikerer å gå over ende sammen med dem. Da har vi et kjempeproblem.

Høyres finansfraksjon var en tur i London og så på konsentrasjonen der. De fire–fem største institusjonene i England har nå en forvaltningskapital som tilsvarer 80 pst. av markedet, og de har en forvaltningskapital som tilsvarer fire ganger BNP. Da sier det seg selv at her har man en særdeles stor utfordring som vi ikke skal regulere nasjonalt, men som vi bør gå inn i et tett internasjonalt samarbeid om å finne gode løsninger på. For som sagt: Finansnæringen er også livsnerven i samfunnet, og uten et velfungerende finanssystem vil vi svekke samfunnets evne til vekst og utvikling. Det har vi i hvert fall ikke råd til i dagens situasjon.

Geir-Ketil Hansen (SV) [12:21:22]: Norsk økonomi er solid og god, men krever fast økonomisk styring og høy beredskap med tanke på den alvorlige situasjonen i den internasjonale økonomien, ikke minst i eurosonen. Millioner av mennesker er uten arbeid i Europa, og de unge rammes ekstra hardt. 17 mill. er uten arbeid, mer enn hver tiende europeiske arbeidstaker, og det er 22 pst. ledighet blant ungdom. Dette er prisen EU må betale for gjennomføringen av den monetære union, med en felles valuta som aldri har vært bærekraftig. Den monetære unionen har både vært forutsetningen for krisen vi ser i dag, og gjort krisen langt vanskeligere å håndtere for medlemslandene. Europa har nå både en finanskrise, en eurokrise og en sosial krise. Konsekvensene er at de som har minst, må betale mest og kutt i velferden vi aldri før har sett i Europa. Vi vet ikke utgangen på det som nå skjer.

Men for Norges del merker vi knapt noe til krisen.

Vi har solid økonomisk vekst, lav rente og lav arbeidsledighet. Situasjonen i Norge skyldes dels at oljesektoren bidrar til at landet har en solid økonomi og sterke statsfinanser, men også at regjeringen over tid har ført en fast økonomisk politikk med basis i den nordiske velferdsmodellen, mindre forskjeller, omfordeling, økonomisk vekst og utvikling. I Norge ble finanskrisen møtt med økonomisk vekst og en aktiv politikk for å holde etterspørselen oppe, i motsetning til den kuttstrategien vi nå ser i eurolandene.

Det er to forhold ved situasjonen i Norge som jeg vil kommentere. Det ene er vår ensidige avhengighet av oljen. Oljesektoren bidrar positivt ved at den har gitt oss et svært godt økonomisk fundament og den holder arbeidsledigheten nede, og bidrar negativt ved at den er en stor kostnadsdriver i økonomien. Den bidrar til en todelt økonomi.

Det er SVs mening at for å unngå at denne todelingen ytterligere skal forsterkes og at presset mot konkurranseutsatt sektor skal bli enda større, må det tas grep for å dempe farten i oljesektoren. Utvinningstakten og investeringstakten må dempes over tid. Det kan skje ved fordeling av lisenser og i forbindelse med å ta grep i skattesystemet. Det samme gjelder for finanssektoren, som bl.a. er skjermet for moms på tjenester, og som også er en driver til det økonomiske presset. Det er også en sektor som må underlegges de samme rammevilkår som det øvrige næringsliv.

Den andre betydelige utfordringen er situasjonen på boligmarkedet. Husholdningenes gjeld er større enn noen gang, og det er knyttet til boliglån. Prisnivået på boliger i sentrale strøk er høyere enn noen gang. Spørsmålet er om vi nærmer oss et krakk i boligsektoren med et sterkt fall i boligprisene. Derfor er det rett at det tas grep for å forebygge situasjonen. Samtidig må det gjøres noe for ungdom, som får det stadig vanskeligere med å skaffe seg bolig.

Terskelen for nyetablerere, unge familier, blir uoverkommelig høy. Derfor må det etableres ordninger og treffes tiltak for å bedre situasjonen for ungdom i etableringsfasen. Her trengs en kombinasjon av tiltak for å stoppe den sterke prisveksten, det må bygges flere boliger og flere uleieboliger ikke minst. Samtidig må tilbudet med startlån, etableringslån, forbedres og utvides. Vi må få på plass ordninger som gjør det lettere å gå fra å leie til å eie.

De tiltak som regjeringen for øvrig vil sette inn for å forebygge krisen ved å øke kravene til bankenes egenkapital, styrke Bankenes sikringsfond, er helt riktige. Det er lettere å forebygge en krisesituasjon enn å reparere når krisen har oppstått. Vi er i en situasjon hvor vi har muligheten til å forebygge, og den muligheten må vi bruke.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:25:45]: Som flere har vært inne på, er finansmarkedet avgjørende viktig i hverdagslivet for å få et samfunn til å fungere. Den situasjonen vi nå er inne i internasjonalt, er en økonomisk mote som utviklet seg på slutten av 1980-tallet og 1990-tallet med betydelig spekulasjon, og som vi nå etter hvert ser de brutale konsekvensene av.

Det som er gledelig, er den internasjonale institusjonen som skulle medvirke til stabilitet, nemlig aksjeselskapet IMF – for det er det det er. Det er et aksjeselskap og ikke en institusjon på linje med FN. Det aksjeselskapet, IMF, går nå i en annen retning. Det er, som jeg har sagt tidligere, gledelig at de nå går inn for at en bl.a. skal kunne bruke kapitalkontroll, altså vekk fra fri flyt til en mer regulert flyt av kapital. Det er gledelig at en nå er inne i en økonomisk politisk mote hvor det er en mer konservativ risikovurdering og økte kapitaldekningskrav. Det er å håpe etter hvert at også realøkonomiske vurderinger kommer enda sterkere fram til fortrengsel for den finansøkonomien som vi har vært inne i, og er inne i, hvor det er en manglende kontakt mellom realøkonomi og finansøkonomi.

Som Fremskrittspartiet sa det, står vi nå overfor at en må ta tap. Hvem skal ta tap, og når skal en ta tap? Fremskrittspartiet kalte det «rebalanseres». Det er et flott ord. Det som er kjernen i dette, er at det er noen som skal tape penger. I mange tilfeller innebærer det at en vil gå konkurs.

Derfor er det gledelig det regjeringa sier om Finanskriseutvalget, at det nå må følges opp. Det er utrolig ideologisk interessant i denne innstillinga at Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre ikke støtter opp om oppfølging av dette. Det er et svært sentralt spørsmål som vi står overfor framover.

Det er imidlertid en samlet komité som ønsker at en skal benytte det handlingsrommet de internasjonale reglene tillater, slik at det norske regelverket i størst mulig grad bidrar til solide finansinstitusjoner i Norge, men Høyre og Fremskrittspartiet hopper av når det gjelder at det er en fordel at økte krav til kapitaldekning i banker kan innføres mens økonomien er i godt gjenge, og at en derfor støtter opp om at de nye kapitalkravene bør vurderes innført tidligere i Norge enn i andre land. Dermed vil reservekapitalen bli en buffer i trangere tider.

Norge er i dag en trygg havn. Dermed kan vi gå litt lenger enn andre. Det er et konkurransefortrinn.

Det er også interessant å merke seg at Høyre er alene i en merknad hvor de sier at de vil avvente de internasjonale prosessene før de konkluderer om og i hvilken grad det bør settes særskilte krav til nasjonalt systemviktige finansinstitusjoner. Jeg vil anbefale Høyres gruppe ikke bare å reise til London, men også til Bank for International Settlements i Sveits og få de erfaringene som de har gjort i dette alvorlige spørsmålet. Jeg synes det er ganske sterkt at Høyre til de grader er etternølere på dette punktet, som det er internasjonal anerkjennelse av at vi er nødt til å se på på en annen måte.

Ellers er det en samlet komité, og det er gledelig, som viser til de små sparebankenes rolle. De små sparebankene har en nøkkelrolle i en rekke lokalsamfunn. Det er derfor veldig gledelig at en samlet komité poengterer viktigheten av at vi får rammevilkår som ikke systematisk tilgodeser de store forretnings- og sparebankene framfor de mindre sparebankene. Det er et arbeid som en må ha med seg i all regelverksutforming, fordi det blir lett at det fører til krav som går i de mindres disfavør.

Det er også viktig å få fortgang i Statistisk sentralbyrås arbeid for å utvikle statistikk om de betydelige gaveutdelinger som skjer fra sparebankene, slik at en kan få fram den store samfunnsnytten som selskapsformen sparebank innebærer.

Derfor: Det er viktige spørsmål som tas opp. Det er positivt at regjeringa ønsker å gå inn på gjeldsregister, og det er positivt at vi har fått et krav om 15 pst. egenkapital ved boligkjøp. Det må sjølsagt følges opp med tilknyttede virkemidler for å korrigere markedet, slik at vi får en helhet i det. Men det er veldig gledelig at regjeringa har støttet opp under det som Finanstilsynet gjør på det området. Det skaper soliditet, og det er soliditet vi trenger mer av.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:31:01]: Det er mye enighet i komiteen rundt dette. Jeg synes også det er en god melding som regjeringen har presentert for Stortinget.

Det er jo ikke noen underdrivelse å si at det som i korrekte byråkratiske former står i innledningen til meldingen, står seg så absolutt. Det sies her: Om det finansielle systemet ikke fungerer godt, kan hele økonomien lide stor skade. Å legge til rette for finansiell stabilitet er derfor en viktig oppgave for styresmaktene. Det er tørt, men det er sant. Vi har stått oss på i Norge å ha forutseende fagpersoner og politikere som har sørget for at vi – etter en finansiell krise på slutten av 1980-tallet som gikk hardt ut over bankene – har hatt et, for å si det med Lundteigen, mer konservativt syn på dette, noe som har hjulpet oss i de krisene vi har hatt i ettertid.

For Kristelig Folkeparti har vi imøtesett denne meldingen nettopp fordi vi tidligere har fremmet et eget Dokument nr. 8-forslag, i desember i 2010, om tiltak for å motvirke en ny finanskrise. Vi ser med glede at regjeringen i denne meldingen følger opp flere av de forslagene vi fremmet der, bl.a. at det skulle samarbeides med de nordiske land om en tidlig innføring av en motsyklisk buffer, og at det kan være hensiktsmessig at Norge går foran når det gjelder kapitalkrav overfor bankene, gitt situasjonen i norsk økonomi.

Vi merker oss at man omtaler mulighetene for en såkalt aktivitetsskatt for finansnæringen. Det arbeides jo internasjonalt på flere områder for dette, og det har vår tilslutning. Jeg må jo si når man ser bakgrunnen for først finanskrisen, så den realøkonomiske krisen og nå den mer statsfinansielle krisen vi har, burde det legges mer arbeid i dette også internasjonalt – det er det ikke noen tvil om. En kan bruke Irland som eksempel for å se hva som skjer når man får en vekst i finansnæringen som ikke har fundament i realøkonomien. Det er et godt eksempel, og Island er vel et annet eksempel. Så det er vi glad for. Hvis finansministeren har noen nye opplysninger om hvordan arbeidet internasjonalt går når det gjelder dette, imøteser vi det.

La meg også rose finansministeren for det arbeidet som gjøres for å sørge for at man kan sikre norske sparepenger i et beløp som er mer enn det enkelte EU-land synes er rimelig. Jeg håper at det skal lykkes, at den garantiordningen vi har, vil stå seg også i fremtiden.

Så har flere talere vært inne på de kompliserte spareproduktene. Vi får jo en egen debatt om det i morgen. Men la meg si at jeg synes ikke Finanstilsynet her har gjort jobben sin til nå. Men nå er jeg klar over at det i et høringsforslag legges opp til strammere føringer. Men etter min mening var det for lite forbrukersyn i Finanstilsynet knyttet til det som for mange har blitt skjebner, skjebner som man selvfølgelig har et ansvar for selv, men som i altfor stor grad også skyldes en aggressivitet og et profittjag blant finansinstitusjoner som jeg faktisk ikke trodde hadde vært mulig, før man har møtt flere av dem som har vært utsatt for de mer grove tilfellene. Men det kommer vi mer tilbake til i morgen.

Når det gjelder sparebankene, er det greit at vi skal se på hva som ligger i allmennyttige formål, og hva som skal gå ut som gaver fra sparebankene til det omkringliggende samfunns- og organisasjonsliv. Jeg vil bare advare mot at man nå gjør dette til et byråkratisk spørsmål, og at man skal finne problemer istedenfor å se hvor godt dette virker i mange lokalsamfunn, og som i sin tur er med på å styrke sparebankenes renommé i lokalsamfunnet.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Borghild Tenden (V) [12:36:03]: Vi som er her i dag, er svært privilegerte. Vi kan med stor grad av enighet – uten en eneste demonstrant utenfor Stortinget – diskutere utfordringene for de norske og internasjonale finansmarkedene, og hvilke konsekvenser de måtte ha for Norge. Vi er i en enestående situasjon, der vi ikke trenger å bruke tid på krise- og redningspakker for å få markeder og økonomi på rett kjøl. Det har vi alle en viktig del av æren for, og det ligger et stort ansvar på hver enkelt av oss til å forvalte den oppgaven vi har påtatt oss på vegne av det norske folk, på samme gode måte i årene fremover.

Det er allikevel to utfordringer som må adresseres i dag:

For det første: Hvordan skal den vestlige verden, spesielt Europa, klare å få kontroll over de store budsjettunderskuddene og den galopperende offentlige gjeldsveksten, uten å ødelegge mulighetene til en ny økonomisk oppgang? Utviklingen i Hellas, Portugal og Spania er spesielt urovekkende, og en forsterket krise her får fort ringvirkninger i andre land, Norge inkludert, som flere har vært inne på. Hva som skjer om eurosamarbeidet skulle kollapse, vet de færreste av oss, annet enn at det vil få konsekvenser også for oss, men i en langt mindre målestokk enn for dem som blir direkte involvert. Derfor mener jeg og Venstre at det er viktig at Norge på alle tenkelige måter bidrar til å opprettholde en form for økonomisk stabilitet og bidrar til økonomisk oppgang i de land dette gjelder.

For det andre: Hvordan skal vi klare å utvikle en mer robust finanssektor og etablere en enda mer stabiliserende penge- og kredittpolitikk her hjemme, bl.a. for å unngå «bobler» og uheldige atferdsmønster i penge- og kredittmarkedet? Det er viktig med en penge- og kredittpolitikk som regulerer bankenes utlånsvirksomhet, og som sikrer at folk flest har råd til å betjene de lån som innvilges. Dette bør etter Venstres syn reguleres gjennom økte risikoavveide krav til egenkapitaldekning samt strengere krav til likviditetsreserver i bankene, og ikke gjennom bankenes utlånsvirksomhet til f.eks. bolig.

Representanten Syversen påpekte det i en tidligere debatt i dag, Fremskrittspartiet var inne på det i denne debatten, og Venstre er – som dem – svært skeptisk til Finanstilsynets krav om 15 pst. egenkapital ved boligkjøp. Dette er direkte usosialt og er helt motsatt av den politikk regjeringen og regjeringspartiene ellers målbærer når det gjelder fordelingshensyn. Det blir noe spesielt å argumentere mot å forbedre BSU-ordningen av fordelingshensyn, når innføringen av egenkapital rammer mange ganger mer urettferdig. Jeg er litt undrende til representanten Lundteigens veldige forsvar av disse kravene.

Dersom vi er urolige over mulighet for boligbobler og forsøk på en slags politisk regulering av boligprisene, er det etter mitt og Venstres syn mye mer målrettet å utvide Norges Banks snevre inflasjonsmål knyttet til konsumprisindeksen, slik at Norges Bank gjennom sitt mandat sterkere enn i dag kan virke stabiliserende inn på den samlede kredittveksten, og på prisutviklingen på eiendommer og verdipapirer.

Til slutt noe som står mitt og Venstres hjerte nær, og som jeg også tok opp i forbindelse med behandlingen av finansmarkedsmeldingen i fjor: En av de viktigste lærdommene fra bank- og finanskrisen er at de lokale og selveiende sparebankene har utgjort den klart mest stabiliserende delen av norsk finansnæring. Venstre mener at det er av stor betydning for både norsk økonomi og mange lokalsamfunn at det desentraliserte mangfoldet som sparebankene representerer, sikres i fremtiden. Derfor vil Venstre slå ring rundt sparebankenes institusjonelle status som selvstendige finansinstitusjoner og passe på at alle finanspolitiske reguleringer og tiltak i størst mulig grad likebehandler små og store aktører, og medvirke til at Konkurransetilsynets rolle i finansmarkedet kan intensiveres og styrkes.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:40:41]: 14. oktober 1991 hadde undertegnede og daværende sentralbanksjef, Hermod Skånland, invitert representanter for 27 internasjonale banker til et møte på et hotell i Bangkok i Thailand. Det var banker som holdt i kredittlinjen til det norske bankvesenet, og mange av dem var usikre på om de i lys av den bankkrisen som var under oppseiling i Norge, skulle fortsette å holde tak i de kredittlinjene.

Vi brukte det møtet til å gå så langt vi kunne uten å stille statsgaranti, men prøvde så godt vi kunne å overbevise om at vi kunne håndtere den situasjonen som var under oppseiling i Norge, og som hadde eksplodert litt tidligere på høsten gjennom situasjonen i Kredittkassen. Vi lyktes med det, det var ingen av de bankene – så vidt jeg kjenner til – som trakk kredittlinjene sine.

Når vi begynner der, er det fordi det er en opplevelse som har satt seg fast i meg, og som gjør at spørsmålet om finansiell stabilitet, spørsmålet om solide finansinstitusjoner, er noe av det viktigste finansministeren steller med, og noe av det viktigste finansministeren skal være opptatt av.

Det er geografisk lang vei mellom det norske Stortinget og Cortes Generales i Madrid, det spanske parlamentet, men det er kanskje en mye lengre avstand i økonomisk virkelighet. Situasjonen i Europa forteller oss hvor utrolig viktig det er at en har stort søkelys på å ha en solid og sterk finansnæring.

I etterkant av bankkrisen tidlig på 1990-tallet, rustet vi opp tilsynet, vi rustet opp regelverket, vi var opptatt av – og er opptatt av – at vi skulle ha solide og sterke norske banker. Virkeligheten er at vi gjennomgående har solide og sterke banker i Norge og et godt finanssystem. Det er viktig også i en internasjonal sammenheng at det er slik, og at det skal være slik.

Så er jeg enig i det som blir sagt i debatten, at en selvsagt skal skjele til den internasjonale konkurransesituasjonen mellom banker og finansinstitusjoner, men i mitt hode, basert på den erfaringen jeg fikk på 1990-tallet, er solide finansinstitusjoner også et konkurransefortrinn. Det er viktig at en i gode tider, slik vi har i Norge nå, bruker og benytter den anledningen til å bygge opp førstelinjeforsvaret i bankene.

Noe av det viktigste framover er å styrke de naturlige forsvarslinjer som bankvesenet og finansinstitusjonene har. Det ene er kapitalen i bankene, det andre er de reserver som de enkelte banker skal ha – førstelinjeforsvaret, det som skal stå imot dersom det skjer en utvikling som gjør at dette forsvarsverket må tre inn. Det andre forsvarsverket som det er viktig å bygge opp under og styrke, er Bankenes sikringsfond. Det er noe av bakgrunnen for at en nå har sendt på høring et forslag om å oppheve taket, slik at en får en fast innbetaling til det felles sikringsfondet for bankene. Det er bankenes felles forsvarsverk, den andre forsvarslinjen. Så blir det viktig som et slags tredje bolverk mot framtidige kriser, hva vi som politikere gjør, og hva vi som bankfolk gjør, gjennom utøvelse av bankverket for å forebygge at vi kommer opp i en situasjon som vi opplevde i Norge tidlig på 1990-tallet, og som Europa i stort monn opplever i dag.

Jeg kan forsikre om at situasjonen i Europa, etter spørsmål fra representanten Gundersen, er fast punkt på dagsordenen i Finansdepartementet, dvs. hver eneste dag når vi er samlet i departementet.

Så vil det også være slik at jeg deler den oppfatningen om at det er krevende utfordringer innenfor forsikringsbransjen, særlig på bakgrunn av det lave rentenivået vi har, og kravet om garantert avkastning på ulike produkter. Det er en virkelighet som vi har stor oppmerksomhet rettet mot, og her vil forslagene komme i tur og orden, ikke bare på bakgrunn av det som vi nå utreder i Finansdepartementet, men også nye forslag som i nær framtid vil komme fra Banklovkommisjonen.

Så ja, vi er opptatt av å ta lærdom av det vi har opplevd i tidligere tider, og vi er opptatt av å ta det med oss framover, slik at vi unngår å komme i en ny situasjon der vi må inn med tunge midler for å redde finansnæringen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Tore Sanner (H) [12:46:06]: Mitt spørsmål knytter seg til nordisk harmonisering. Det er bred politisk enighet om betydningen av robuste banker, og jeg håper at det også er bred politisk enighet om viktigheten av å ha et konkurransedyktig norsk finansvesen. Når det gjelder den nordiske harmoniseringen, er jeg kjent med at det er satt ned en arbeidsgruppe for å se på både tilsynspraksis, beregningsmetoder for kapitalkrav og eventuelle nye krav og eventuell økt beskatning av bl.a. banker.

Mitt spørsmål er: Fastholder finansministeren det han har sagt i Stortinget ved en rekke anledninger, nemlig at her må det være en nordisk harmonisering, eller er det slik at man nå vurderer å gå foran i Norge? Jeg registrerer at stadig flere rød-grønne politikere, særlig i SV, ivrer etter høyere beskatning – ikke, tror jeg, av hensyn til bankene, men etter ønske om å øke skattene.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:47:18]: Det er to forhold som blir tatt opp her. Det ene er forholdet til eventuell beskatning av området – det er jo en beskatning der i dag – men en tilleggsbeskatning, for å bruke det uttrykket. Det er en internasjonal trend der en diskuterer ulike varianter. For litt siden vedtok f.eks. Europaparlamentet med stort flertall en eller annen form for transaksjonsskatt. Norge følger med i den debatten, og vi vurderer dette løpende. Vi vil komme tilbake til det når vi bl.a. ser hen til den internasjonale utviklingen – det er punkt én.

Punkt to: Når det gjelder forholdet til kapitalkrav, slik som det er i EUs kapitaldirektiv, Basel III-reglene, er det, som det ble sagt her, en nordisk arbeidsgruppe som ser på det. Resultatet fra den gruppen vil bli lagt fram på finansministermøtet vi skal ha i Oslo den 2. juli.

Jan Tore Sanner (H) [12:48:17]: Mitt spørsmål var om finansministeren fastholder at det skal være nordisk harmonisering. Jeg mener det er et veldig sentralt spørsmål. Gjennom finansmarkedsmeldingen drøftes både ulike krav, ulike reguleringer og ulike skatter på finansnæringen. Høyre går fordomsfritt inn i den debatten fordi vi ønsker et solid bankvesen, men vi er svært opptatt av at disse spørsmålene må ses i sammenheng. Jeg registrerer, som jeg var inne på, at flere rød-grønne politikere tar til orde for høyere beskatning av bankene.

Mitt spørsmål er: Fastholder finansministeren at det skal være nordisk harmonisering for å sikre både konkurransedyktighet og soliditet?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:49:06]: Det var bra at jeg fikk anledning til å fortsette resonnementet mitt fra svaret i stad.

Det er slik at bakgrunnen for denne arbeidsgruppen var innføringen av ulike kapitalkrav som er på den internasjonale dagsordenen, og muligheten for en mest mulig samordnet nordisk tilnærming til det. Det er utgangspunktet for denne gruppen. Det dreier seg om hvorvidt en skal gå raskere fram, det dreier seg om overgangsregler, og det dreier seg om mest mulig felles beregningsmetoder for risiko. Det arbeidet er godt i gang, og det vil som sagt bli lagt fram den 2. juli.

Så vil det alltid være slik at en må holde åpent for at en kan ha nasjonale tilpasninger, basert på to forhold. Det ene er forholdet til det en kaller systemviktige banker eller finansinstitusjoner i eget land, og det andre er om det er særlige risikoforhold som gjør at en i et enkeltland, det være seg Norge, Sverige, Finland eller et annet nordisk land, bør ha spesielle forholdsregler som tar høyde for det. Men ja, en mest mulig samordnet tilnærming er en viktig del av den jobben som nå gjøres.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:50:27]: Jeg vil følge opp det spørsmålet som går på aktivitetsskatt, eller transaksjonsskatt – ettersom hvordan man ser det. Jeg leser finansmarkedsmeldingen slik at regjeringen prinsipielt sier ja til en slik skatt. Det kan være greit å få med også fra finansministerens side.

Mitt spørsmål er: Hvis man er prinsipielt enig, ser man selvfølgelig hen til om andre land vil gjøre dette. Hvordan mener finansministeren at en slik skatt eventuelt bør innrettes, slik at den virker etter sin hensikt?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:51:11]: Det har jo vært litt forskjellige navn på dette – transaksjonsavgift, transaksjonsskatt. Tobin-skatt er et annet uttrykk som har blitt brukt. Vi har fra norsk side støttet det prinsippet. Vi støtter bl.a. det utspillet som kom fra tidligere president Sarkozy i Frankrike, men har sagt at det er viktig at en slik avgift/skatt innføres i en bred internasjonal sammenheng. Grunnen til det er at det å innføre en slik skatt på ensidig grunnlag vil føre til at en flytter banktjenester eller finansielle tjenester til områder der en ikke har en slik skatt. Så innføring i en bred internasjonal sammenheng er viktig.

Så vil det oppstå ytterligere et spørsmål som antageligvis vil bli minst like komplisert: Hva skal pengene brukes til? Skal de brukes til innenlandske formål, eller skal de f.eks. brukes til å finansiere viktige internasjonale initiativ som f.eks. å ta tak i klimautfordringer?

Ja, Norge har støttet det forslaget som kom fra Frankrike, men i en bred internasjonal sammenheng.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:52:29]: Det siste svaret er litt interessant, sett opp imot det første spørsmålet. Her vektlegger regjeringen at hvis det skal jobbes med en Tobin-skatt, skal en se det i en internasjonal sammenheng. Det er en veldig bra avklaring for Fremskrittspartiet.

Samtidig har han altså stilt spørsmål om harmonisering i Norden, der man ser at et uharmonisert regelverk på risikovekting og kapitaldekning vil gi at like aktører i det norske markedet vil ha ulike rammebetingelser, avhengig av om de er en svensk bank, en dansk bank eller en norsk bank. Så det regjeringen selv vektlegger i konkurransesituasjonen gjennom en Tobin-skatt, ser en vekk fra med en gang man går i det norske bankmarkedet.

Burde en ikke utfordre den logikken som finansministeren har når det gjelder Tobin-skatten, og som jeg er helt enig i, og legge større vekt på det når en ser på reguleringer av det norske bankmarkedet, der også utenlandske aktører deltar og konkurrerer?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:53:26]: Det er mulig at jeg har svart på en litt uklar måte, eller at representanten Solvik-Olsen ikke har fått med seg poenget. Men hovedpoenget med denne arbeidsgruppen, som går på tvers av nordiske finansministerier, er nettopp å se på en mest mulig felles tilnærming til de internasjonale krav som nå er kommet om økte kapitalkrav og nye ordninger i forhold til det å regulere finansmarkedet. Det er forholdet til EUs kapitaldirektiv som nå diskuteres i EU, det er forholdet til Basel III-regelverket, det er forholdet til tempo på overgangsordninger, og det er forholdet til vekting på risiko, slik at den blir vektet på en mest mulig lik måte.

Grunnen til at vi gjør det, er at det er et betydelig felles nordisk bankmarked, og det er for å sørge for at man har mest mulig like konkurranseforhold mellom aktørene i det nordiske bankmarkedet. Så her gjør vi faktisk den jobben som vi har sagt vi skal gjøre, og som representanten Solvik-Olsen er opptatt av.

Borghild Tenden (V) [12:54:35]: Regjeringspartner, SVs Geir-Ketil Hansen, sa i sitt innlegg at det må være lettere å eie enn å leie. Det er Venstre veldig enig i. Flere har vært bekymret for Finanstilsynets krav på 15 pst. Samtidig er det nå slik at mens det bare er 20 pst. fradrag på sparebeløp i BSU-ordningen, er det 28 pst. fradrag i rentekostnader knyttet til forbrukslån.

Er dette noe finansministeren vil rydde opp i?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:55:06]: Vi har sagt at vi i forbindelse med boligmeldingen som blir lagt fram i høst – det er planen – vil vurdere BSU-ordningen. Det er punkt nr. 1.

Punkt nr. 2: Det er nok slik som flere debattanter har vært inne på, at det er viktig at en nærmer seg situasjonen i boligmarkedet på en litt bredere front enn å ha ensidig fokus enten på Boligsparing for ungdom eller egenkapitalkravet, som er lagt der fra Finanstilsynet.

Den viktigste årsaken til det vi nå ser i boligmarkedet, er den store ubalansen mellom etterspørselen etter bolig og produksjonen av boliger. Der kan staten og regjeringen og politikere sentralt spille en viktig rolle, men der kan ikke minst lokale politikere gjennom tilrettelegging av boligutbygging m.m. også spille en vesentlig rolle.

Så i løpet av høsten får Stortinget også en mulighet til en bred tilnærming til den situasjonen vi nå ser i boligmarkedet, som også regjeringen er glødende opptatt av, for å si det slik.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [12:56:30]: Et godt forbrukervern er helt avgjørende for finansiell stabilitet og et viktig mål i seg selv for å oppnå et velfungerende finansmarked. I årene før finanskrisen i 2008 var oppmerksomheten rundt forbrukervernet for dårlig, og mange mennesker ble skadelidende ved at de investerte f.eks. i sammensatte spareprodukter for lånte penger. Det må ikke gjenta seg, og det er derfor helt avgjørende at Finanstilsynet har en helt klar oppgave i forhold til å føre tilsyn, slik at den vanlige forbruker ikke blir lurt opp i stry og sitter igjen med store tap etter kontakt med useriøse aktører i finansmarkedet.

Etter finanskrisen er mange finansielle produkter ikke lenger i salg, og det er tydeliggjort overfor Finanstilsynet hvor vesentlig forbrukervern er. Statsråden har også nylig sendt ut på høring et forslag om å presisere uttrykkelig i finanstilsynsloven at Finanstilsynet skal se til at institusjoner under tilsyn hensyntar forbrukernes interesser og rettigheter. En slik presisering i lovteksten av Finanstilsynets forbrukeransvar kan tydeliggjøre at det å ivareta forbrukerinteresser fortsatt er, og skal være, en svært viktig del av Finanstilsynets rolle. Dette synes jeg er svært positivt.

I morgen skal vi debattere et representantforslag fra Kristelig Folkeparti, der vi også vil komme innom det samme temaet, men jeg vil understreke viktigheten av dette området ved også å ta det opp i dag.

Vi har behov for et velfungerende finansmarked i landet vårt. For at vi skal kunne ha det, må tilliten mellom finansinstitusjonene og kundene være god. Det er vesentlig at kundene vet hvem de har med å gjøre når de henvender seg til en bank, eller selv får en henvendelse. Det er derfor positivt at det nå foreslås at finansinstitusjoner i sin markedsføring ikke kan benytte navn eller nevnelser som dekker over hvilken institusjon som vil stå for kundeforholdet. I tiden før finanskrisen i 2008 var også det et problem.

Et velfungerende Finanstilsyn er viktig. Vi har et godt fungerende tilsyn i utgangspunktet, som vi kan gjøre enda bedre ved ytterligere å styrke forbrukervernet og dermed tilliten til finansinstitusjonene våre.

Det er vesentlig at vi har et velfungerende bankvesen i landet vårt. Ikke minst er det viktig at vi opplever at bankene tar et samfunnsansvar. I mange lokalsamfunn rundt omkring i landet vårt er sparebankene en vesentlig bidragsyter til utviklingen av lokalsamfunnet gjennom god og effektiv bankvirksomhet og gjennom at deler av overskuddet går til gaver i form av tilskudd til mange lag, foreninger og enkeltmennesker, som gjennom pengegavene kan bidra til mer demokratiutvikling og verdiskaping i små og store lokalsamfunn.

Det er sparebankenes eierform – historisk sett er de selveiende – som gjør at disse bankene kan dele av sitt overskudd til allmennyttige formål og ikke til aksjonærer, slik som i forretningsbankene. Dette er positivt for lokalsamfunnene. Omfanget og størrelsen på beløpet som går til denne type formål, har økt de siste årene. Gjeldende lovverk og Finanstilsynets praktisering av dette legger til grunn at begrepet «allmennyttige formål» skal tolkes relativt vidt.

Sparebankforeningen har imidlertid uttrykt uro for at det blir en smalere tolkning av begrepet «allmennyttige formål» når det nå varsles at det i den kommende lovproposisjonen om finansforetakslov vil komme en konkret utredning av hva som ligger i begrepet «allmennyttige formål». Jeg har tillit til at statsråden har god dialog med sparebankene omkring dette i tiden som kommer, da denne måten å dele overskuddet med eget lokalsamfunn på er en viktig bidragsyter til utvikling av det demokratiet vi er så stolte av. Jeg er også fornøyd med at flere har uttrykt omsorg for sparebankene i dag.

Til slutt vil jeg si at det er fantastisk å oppleve den økonomiske stabiliteten som preger Norge, sett i lys av uroen vi ser omkring oss i Europa. Men vi vet at vi er sårbare også her hjemme. Derfor er trygg økonomisk styring så viktig. Vi har ikke behov for økonomisk eksperimentering i en urolig tid.

Gunvor Eldegard (A) [13:01:41]: Finanskrisa starta i 2008 med at me måtte redda bankane. Det fortsette med at me måtte redda land. No må me redda menneska.

Samla er det 25 millionar menneske som er utan arbeid i Europa. I Spania er arbeidsløysetala for ungdom nesten 50 pst., og hjå vår næraste nabo, Sverige, er ungdomsarbeidsløysa 20 pst.

Kontrasten til situasjonen her heime er enorm. Sysselsetjinga i landet er den høgste nokosinne, arbeidsløysa er rekordlåg både i internasjonalt og historisk perspektiv, og sjukefråveret søkk. Det er skapt over 300 000 nye jobbar fordelte på heile landet sidan 2005, to av tre i privat sektor. Likevel, me er ikkje usårbare. Det viktigaste vernet me kan ha, er å ha orden i økonomien, slik at me ikkje set rente og kronekurs i spel. I tillegg er det viktig at me har trygge og solide bankar.

Eit spørsmål som er omtalt i meldinga og nemnt i komiteens merknader, er status i arbeidet med Solvens II og dei utfordringane dei nye reglane medfører for norske livsforsikringsselskap. Den endelege utforminga av reglane er enno usikker, men reglane vil truleg innebera at livsforsikringsselskapa må auka bufferkapitalen for å imøtekoma dei nye krava. Blant anna skal verdien av forsikringsforpliktingane vurderast ut frå marknadsrente i staden for ei fast berekningsrente. Det gir nye utfordringar. I tillegg aukar levealderen til dei forsikra meir enn det selskapa har lagt til grunn ved berekning av premiane, noko som aukar verdien av selskapas forpliktingar, samtidig som låge renter kan gjera det utfordrande å oppnå ein stabil avkastning som er høgre enn rentegarantien.

Me er kjende med at utfordringane knytte til dette er særleg store for dei selskapa der fripolisar utgjer ein vesentleg del av verksemda. Samtidig veit me at Banklovkommisjonen for tida arbeider med utkast til nye reglar, bl.a. om nye pensjonsprodukt, som vil letta overgangen til Solvens II-regelverket for livsforsikringsselskapa. Ein samla komité understrekar i innstillinga likevel viktigheita av at livsforsikringsselskapa førebur seg på overgangen til nytt regelverk gjennom god risikostyring og tilfredsstillande bufferkapital.

Eg vil òg seia litt om bustadmarknaden. Bustadprisane er på eit historisk høgt nivå. Den høge inntektsveksten har vore ein viktig faktor bak veksten i bustadprisane. Auka folketal forsterkar òg tendensen. Talet på fullførte nye bustader er for lågt i forhold til folkeveksten. Difor vil òg regjeringa leggja fram ei bustadbyggjemelding til hausten.

Gjeldsbøra til hushalda har i fleire år våre høgre enn inntektsveksten, slik at gjeldsbøra har auka. Medan gjeldsbøra er høg i historisk samanheng, er rentebøra til hushalda låg på grunn av det låge rentenivået. Etter kvart som rentenivået kjem tilbake til eit meir normalt nivå, kjem rentebøra òg til å auka. Dette vil igjen svekkja gjeldsbetalingsevna hjå hushalda og auka kredittrisikoen til bankane. Difor har Finanstilsynet stramma inn retningslinjene for utlån. Blant anna er det teke inn ein regel om at lånet, med pant i bustaden, normalt ikkje bør vera større enn 85 pst. av bustadverdien.

Eg ser at opposisjonen skriv at dei ønskjer å reversera denne regelen og erstatta han med andre tiltak. Eg må seia det undrar meg litt, for me må jo ha reglar som sikrar at folk ikkje låner til over pipa eller kjem i ein situasjon der ein ikkje kan betena lånet dersom renta stig, eller det vert vanskelegare å få arbeid. I tillegg trur eg det er viktig at bankane som låner ut, òg vert meir solide.

IMF kommenterer òg det høge gjeldsnivået hjå hushalda og utviklinga på bustadmarknaden som risikofaktorar for norsk økonomi. IMF er positiv til dei nye retningslinjene til Finanstilsynet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 7 og 8 behandles under ett. – Det anses vedtatt.