Ivar Kristiansen (H) [12:25:50]: Arktis er raskt blitt en region som har tiltatt seg betydelig politisk og økonomisk oppmerksomhet. Alle arktiske nasjoner utmeisler nå sine nasjonale strategier for området. EU gjør det samme, og flere ikke-arktiske nasjoner følger opp.

Bokstavelig talt er Arktis i endring. Polhavet trekker seg tilbake. Både Nordøstpassasjen og Nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet er nå åpne. Den norske regjering har naturlig nok ansvaret for å ivareta norske politiske interesser i den tiltakende oppmerksomhet og konkurranse som nå skjer i arktiske strøk. Norske interesser, rettigheter og suverenitet kan komme til å bli satt under press, særlig med bakgrunn i de naturressurser som nå viser seg tilgjengelig for utvinning og utnytting.

Bakgrunnen er naturlig nok den internasjonale, økte etterspørsel etter de rikholdige ressurser som befinner seg i Arktis. En særdeles sårbar region sett i miljøperspektiv vil kreve internasjonale trafikkregler for nærmest enhver aktivitet – et regelverk som må ivaretas og avklares i samarbeid med urbefolkningen. Jeg antar at utenriksministeren vil kommentere Arktisk råds fremtidige rolle som politisk arena for de strategier som også regjeringen har som mål å ønske å få på plass.

Nyhetsmagasinet TIME hadde 1. oktober 2007 et oppslag med følgende tittel: «Who Owns the Arctic?» Noen ville kanskje falt for fristelsen til å tro at de her tenker på et fullstendig uregulert område. Vi og andre kan vel bli lettere provosert over en slik tittel og vise til at den internasjonale havrettskonvensjonen fra 1982 fastslår at kyststatene i området har alle rettigheter over og under vann, enten vi snakker om 12 mils territorialfarvann, 24 mils kontinentalsokkel eller 200 mils økonomisk sone.

Når vi snakker om Arktis, er det uansett et enormt geografisk område, tynt befolket, hvor det aller meste består av vann. Det er ekstremt ressursrikt, med økt internasjonalt fokus. Eksperter mener at det aller, aller meste av disse områdene og disse ressursene i Arktis befinner seg innenfor avklarte grenser.

Etter at delelinjeavtalen mellom Norge og Russland trådte i kraft for ett år siden, har også Danmark-Grønland og Canada etter mange års strid blitt enige om en grenseavtale om rettighetene til en øde øy mellom de to landene. Denne avtalen er nå kommet på plass, og dermed skulle en kanskje tro at utviklingen fremover vil preges av harmoni i området. Det har vi imidlertid ingen garanti for. Derfor er det i Norges interesse at spillereglene for adferd, politikk og ressursutnyttelse i denne sårbare regionen blir så robust forankret som mulig. Vi må ikke ta for gitt at alle land, berørte kyststater som andre, bare har felles interesser i og for Arktis.

Verdens befolkningstall øker raskt. Særlig vil behovet for mat, mineraler og energi trigge interessen for de arktiske områdene – ikke nødvendigvis i form av et kappløp, men vi ser i dag klare tegn på posisjonering for iverksetting av kommende aktivitet, de negative konsekvenser av klimaendringene og indirekte paradoksalt nok av økt aktivitet først og fremst i form av endret seilingsmønster. De kontroversielle spørsmål vil naturligvis bli mange både nasjonalt og internasjonalt, særlig i forhold til petroleum, mineralaktivitet i Polhavet og i Barentshavet nord, kanskje i like stor grad med tanke på nye stormaktsinteresser og posisjonering for området. I første rekke er det Kina jeg her tenker på.

Få land har slik erfaring og kunnskap om Arktis som Norge. Vi har bl.a. 30 års erfaring i leting og utvinning av olje og gass i arktiske strøk. Det er likevel nå interessen for alvor melder seg. Eksempelvis starter Statoil nå aktivitet lenger nord enn noen gang før, i særdeles barske og klimatisk utfordrende omgivelser. Jeg nevner dette som en illustrasjon på at politikkutforming må holde tritt med næringslivets utviklingsinteresse for området.

Stortingets arktiske komité fikk nylig en orientering om de mange utfordringer innenfor skipsfart, navigasjon, kommunikasjon, oljevern, seismikk, manglende sjøkart, behov for å styrke maritim utdanning og ikke minst søk- og redningskapasiteten i Arktis. Dette er helt sentrale og avgjørende spørsmål som ganske enkelt forteller hvilke oppgaver Norge må sette øverst på agendaen i vår arktiske politikk og i Arktisk Råd.

Det er nødvendig at Norge tenker strategisk. Norge må tydelig definere sin egen strategiske interesse og ambisjon og sin politikk fordi sannsynligheten er stor for at vi i disse spørsmålene som nasjon vil ha betydelig egeninteresse av å kunne være i en føre var-posisjon, også en føre var-posisjon når det gjelder å ivareta urfolks interesser, og fordi vi i vår arktiske politikk faktisk kan spille en rolle og utgjøre en forskjell. Det er derfor i Norges interesse å bidra til at den internasjonale interessen for Arktis øker så langt som mulig, og da i retning av at Norge er premissleverandør for utviklingen.

Har vi bare venner i forbindelse med vår arktiske tilnærming? Og er alle grenser og rettigheter i ferd med å bli avklart? Hva gjør andre land? Det vi vet er at flere betydelige nasjoner har store arktiske ambisjoner. Noen har også betydelige militære ambisjoner i tillegg til omfattende olje- og gassinteresser nær norskegrensen. Arktisk Råd har allerede vedtatt et viktig dokument i forbindelse med søk og redning. Vår interesse er bl.a. å styrke samarbeidet med Russland og andre, slik at områder som søk og redning får en kjapp og solid oppfølging som gjør at kapasiteten er på plass når utviklingen for alvor er i gang.

Kina utgjør i dag vel en femtedel av verdens befolkning. Kanskje passerer Kina i år USA som verdens største økonomiske makt. Kanskje vil Kina også komme til å bli en arktisk makt. Interessen fra den kinesiske siden er enorm. Kina bygger nå opp en gigantambassade i Reykjavik for å ha et strategisk hovedkvarter i nord. Sist sommer besøkte president Hu Jintao Danmark, som tidenes første kinesiske statsleder. Der møtte han bl.a. Grønlands øverste politiske leder. Kina vil investere tungt på øya, bl.a. i ny jernmalmgruve, aluminiumsfabrikk og flere kraftverk. Kina er på plass på Svalbard og har eierskap i Fastlands-Norge. Det kinesiske økonomiske lokomotivet ruller raskt nordover. Kina har med sine interesser satt en standard for hva vi kan forvente av utvikling. Og selv om ikke Kinas statsleder besøkte Norge, var kanskje Sør-Koreas president på norgesbesøk i et noe lignende ærend.

Aktiviteten i Arktis er økende, og det er et voksende behov for bl.a. bredbåndsdekning. Store deler av nordområdene er i dag ikke dekt av satellitter som kan tilfredsstille det kommende behovet for datakommunikasjon. Vi trenger å ruste opp vårt eget engasjement, vår involvering og kunnskap om Arktis, herunder parlamentarisk involvering, som vi har snakket om tidligere i dag. Vi har også sett at noen ser på Sør-Varanger som et naturlig sted for bl.a. Kina å investere penger i i de kommende årene. Norge som nasjon kan ikke uten videre overlate til østasiatiske investorer å gå foran i å videreutvikle Barentsregionen.

I disse dager er det 20 år siden Kirkenes-erklæringen ble underskrevet. Det ble starten på et mellomstatlig og regionalt barentssamarbeid. Etableringen av dette samarbeidet var viktig for gradvis å kunne normalisere og avmystifisere forholdet mellom den nyetablerte staten Russland og naboland, regioner og lokalsamfunn i nord. Dette samarbeidet må utvikles, noe som også er et norsk ansvar, uten at det kinesiske økonomiske vogntoget skal komme hele barentssamarbeidet og utviklingen innenfor det arktiske samarbeidet i forkjøpet.

Spørsmålet til utenriksministeren blir om han er villig til å gi Arktisk råd og den norske arktiske politikk høy utenrikspolitisk prioritet, slik at Arktis får en prioritet og plattform som kan gjøre politikken kjent, og som faktisk avspeiler regionens betydning?

Om det ikke akkurat i dag er et kappløp mot Arktis fra nasjoner, tror jeg vi vil komme til å se dette fra internasjonale selskap. Det er mektige interesser som nå går inn i Arktis i full bredde. Olje og gass, nye seilingsruter, fisk, mineraler og konsekvensene av klimaendringene som beskrives, med varmere ishav og smeltende polis, er slike eksempler.

Tidligere redaktør i Nordlys har kalt dette for det nye vågestykket. Vi må sørge for at dette ikke blir tidenes vågestykke.

Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:36:16]: Representanten Kristiansen reiser en rekke viktige spørsmål. De har i stor grad sammenheng med de nye mulighetene og utfordringene som følger av klimaendringer i tidligere isdekte områder i nord.

Representanten Kristiansen oppfordrer meg og regjeringen til å tenke strategisk. Det er svært viktig å tenke strategisk om disse spørsmålene. Det er nettopp derfor den opprinnelige Soria Moria-erklæringen fra 17. oktober 2005 sier at nordområdene er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Dette ble også gjentatt i den neste regjeringsplattformen, altså den som kom i 2009. Siden det har dette vært det viktigste spørsmålet på vår dagsorden, nettopp av nøyaktig de samme grunner som Kristiansen nå trekker opp, at dette er et område med en stor og viktig og dynamisk utvikling, med betydelige muligheter både for Norge og for de andre landene, og også betydelige utfordringer om situasjonen ikke håndteres på riktig måte.

Regjeringen har derfor konsekvent arbeidet for å fremme fred, stabilitet og utvikling på grunnlag av havretten. Det gir et FN-basert, helhetlig og forutsigbart folkerettslig rammeverk for havområdene. I nordområdene har vi et effektivt og forpliktende internasjonalt samarbeid som fremmer en ansvarlig ressursforvaltning. Nye reguleringer utvikles dessuten i takt med voksende behov og innenfor rammene av folkeretten.

I et globalt perspektiv er det grunn til å framheve denne graden av enighet i nord. Det gjelder de prinsipielle rammene, men også dybden i det mellomstatlige samarbeidet. Vi ser det ikke minst mellom de berørte kyststatene. Samarbeidet reflekteres bl.a. i Ilulissat-erklæringen fra 2008. Her bekreftet de fem polhavstatene at det er FNs havrettskommisjon som angir det bindende rammeverket for aktivitet i Polhavet.

La meg her skyte inn til representanten Kristiansens påpekning av at land ikke alltid har sammenfallende interesser, at det er meget riktig sagt. Det er en av grunnene til at vi driver utenrikspolitikk. Men jeg har lyst til å skille mellom ulike interesser på to nivåer. For det har definitivt både vært slik og vil være slik at man f.eks. kan ha overlappende krav til samme område. Da har man per definisjon ulik interesse, fordi man altså har interesse for det samme området, og det vil ikke gå opp. Samtidig kan man ha en felles interesse i at det skal være forutsigbare kjøreregler for hvordan man løser det spørsmålet.

Det vi har sett de siste årene, er at det er stadig færre spørsmål som står igjen som uløste, fordi man gjennom de institusjonene og de regler som fremkommer i FNs havrettskommisjon, altså har klart å løse dem. Delelinjeavtalen mellom Norge og Russland er et viktig eksempel på det, men også det nylige gjennombruddet når det gjelder avklaring mellom Danmark og Canada om delelinje i Lincolnhavet.

Norge er den første arktiske staten som har fått avklart sin kontinentalsokkels yttergrense etter godkjenning av Kontinentalsokkelkommisjonen i 2009. Canada har frist til 2013, Danmark til 2014. Russland vil legge fram supplerende informasjon til sitt opprinnelige framlegg i løpet av 2013.

USA på sin side er ikke part i Havrettskonvensjonen. Landet er ikke bundet av fristene, men anser likevel at konvensjonens regler i vesentlig grad er uttrykk for bindende sedvanerett. USA samarbeider derfor om havrettsspørsmålene på havrettens grunnlag. Det er derfor grunn til etter hvert å forvente ordnede avklaringer av alle de gjenstående kontinentalsokkelspørsmålene i Polhavet.

Delelinjeavtalen fra 2010 mellom Norge og Russland er ikke bare en milepæl i det bilaterale forholdet, men også et mer allment uttrykk for praktisk samarbeid om fiskeri- og energispørsmål tuftet på FNs havrettstraktat. I samsvar med Ilulissat-erklæringen prioriterer også andre kyststater i Polhavet å få avklart sine grenser til havs.

Selv om ulike aktører kan ha ulike legitime interesser i nord, foregår det ikke noe kappløp om Arktis eller om ressursene i regionen. De største utfordringene i Arktis er knyttet til andre forhold, som klima og miljø, økt bruk av nye seilingsruter, økt turisme og økt olje- og gassvirksomhet. Denne økte aktiviteten er, som jeg innledningsvis nevnte, nettopp et resultat av at området blir mer tilgjengelig når havisen smelter. Her kreves egnet nasjonal lovgivning, men også samarbeid i de relevante internasjonale fora for å håndtere utfordringene.

Arktisk råd er den viktigste arenaen for å drøfte de felles utfordringene. Det er det eneste politiske sirkumpolare samarbeidsforum på regjeringsnivå. Arktisk råd er også det eneste organet som samler alle de arktiske statene og representanter for urfolk. Samarbeidet i rådet har endret seg i takt med endringene i Arktis. Fra å være et miljøvernprogram i 1996 har det utviklet seg til å utgjøre det ledende samarbeidsforum for arktiske spørsmål.

Det er noen ganger også nyttig å minne om hva Arktisk råd ikke er: Det er ikke et forvaltningsorgan, men nettopp et råd i ordets bokstavelige betydning. Arktisk råd kommer med anbefalinger i arktiske spørsmål av felles interesse for medlemmene og av betydning for berørte internasjonale organisasjoner. Et eksempel på dette er samarbeidet med Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen, IMO, om regelbehov for skipsfarten.

Forskning og kunnskapsinnhenting i regi av Arktisk råd har stått sentralt i å legge føringer for konklusjonene i FNs klimapanel. Det er viktig at Arktisk råd fortsetter å være ledende på å samle og formidle kunnskap om klimaendringene i Arktis. Vi ser imidlertid andre utviklingstrekk i rådet som er viktige og riktige. Dette er en utvikling som Norge har vært pådriver for.

For det første har vi i Arktisk råd vist at vi evner å møte nye utfordringer med mer forpliktende samarbeid. Dette ser vi bl.a. gjennom framforhandling av juridisk bindende avtaler. På initiativ fra rådet har de arktiske statene framforhandlet en avtale om søk og redning i Arktis. Den ble undertegnet i Nuuk i mai i 2011 og vil tre i kraft om to dager, den 19. januar 2013. Videre har rådet gjennom en egen arbeidsgruppe framforhandlet en avtale om oljevernberedskap for håndtering av oljeforurensning i arktiske farvann. Det tas sikte på undertegning av denne på utenriksministermøtet i Kiruna i mai i år.

For det andre fører den økte interessen for Arktis til at flere stater og organisasjoner søker observatørstatus i Arktisk råd. Det gjelder bl.a. EU, India, Italia, Japan, Kina, Singapore og Sør-Korea. Norge støtter opptak av nye observatørstater så lenge de oppfyller Arktisk råds egne kriterier. Disse kriteriene omfatter bl.a. anerkjennelse av arktiske staters suverene rettigheter og en anerkjennelse av at havretten utgjør det rettslige fundamentet for Arktis. Opptak av nye faste observatører vil forhåpentligvis bli besluttet på ministermøtet i Kiruna til våren.

For det tredje er etableringen av det permanente sekretariatet for Arktisk råd viktig for ytterligere å styrke rådets arbeid. Etableringen i Tromsø er også en klar bekreftelse på Norges rolle i Arktis. Lokaliseringen i den arktiske hovedstaden vil bidra til å styrke Tromsø som et av de fremste kunnskapssentrene på arktiske spørsmål. Det permanente sekretariatet vil være klart til drift i mai i år, når Canada overtar formannskapet i Arktisk råd. Om noen dager, den 21. januar, skal jeg undertegne vertslandsavtalen for sekretariatet på Framsenteret i Tromsø. Vi og øvrige Arktisk råd-land vil sørge for at sekretariatet får den nødvendige kapasiteten til å utøve sine funksjoner overfor formannskapet og medlemslandene.

Norge har vært en aktiv pådriver for å styrke Arktisk råds stilling som den viktigste internasjonale møteplassen for drøftelsene av utfordringer i Arktis generelt og langs de tre nevnte hovedlinjene spesielt. Samtidig er det vesentlig at rådet fortsetter å være ledende på produksjon og sammenstilling av kunnskap knyttet til klimaendringer, levekår, helse, miljø og sikkerhet i nord. Men regjeringen mener også at det er viktig at Arktisk råd støtter opp om næringsutvikling i takt med den økte menneskelige aktiviteten i nordområdene.

For å oppsummere vil jeg understreke hvor viktig det er med et tett internasjonalt samarbeid basert på forutsigbare rettslige rammer for å sikre fred og stabilitet i en region i endring. I en hverdag der Arktis er høyt på dagsordenen, og der internasjonale medier ofte ynder å dramatisere utviklingen i regionen, er det viktig at vi kommuniserer at Arktis er en fredelig region preget av mer og mer internasjonalt samarbeid. Samarbeidet er tuftet på en felles anerkjennelse av havretten, og at dette er det viktigste rettslige rammeverket som arktiske farvann skal forstås ut fra. Arktisk råd er blitt mer politisk relevant. Styrkingen av rådet gir forutsigbarhet. Arktisk råd er derfor et viktig bidrag til moderne sikkerhetspolitikk.

Ivar Kristiansen (H) [12:46:23]: Takk til utenriksministeren for et svar hvor jeg langt på vei deler de aller, aller fleste av konklusjonene. Men jeg tror vi er ved et tidsskille, at den virkelige aktiviteten kommer i gang i løpet av ikke så altfor mange år frem i tid. Det er det som gjør at denne interpellasjonen fremmes. Min intensjon er at vi i samarbeid med alle berørte land som har fremtidig interesse i området, må sørge for at vi er best mulig skodd og rustet for å utøve næringsvirksomhet i området.

Beskrivelsen til utenriksministeren av den betydelige fremgang for å få plass internasjonale avtaler er helt korrekt, og denne regionen er jo et mønster for hele resten av verden på hvordan man kan løse utfordrende grensetvister.

Jeg var på et møte i dag i Maritimt Forum. Et av budskapene der er et estimat om at man innen åtte år sannsynligvis nord i Barentshavet vil ha på plass anslagsvis rundt 20 plattformer, og man vil ha på plass anslagsvis rundt 5 000 mennesker som skal sørge for å drifte denne aktiviteten i klimatiske forhold som er barskere enn sannsynligvis noe annet sted i verden. Dette betyr at alle de fasilitetene som bør og må være til stede når denne aktiviteten er på plass, må komme på plass, og gjerne i samarbeid med andre nasjoner – satellittnavigasjon, kart, seilingsruter, søk og redning og alle de andre faktorene som må på plass. Når jeg tolker utenriksministeren positivt, er det fordi han bekrefter at regjeringen har en ambisjon om – selv om fokuset er høy aktivitet innenfor den arktiske politikk – å øke dette engasjementet.

Det andre som jeg har et fokus på, er Kinas økonomiske vogntog på vei nordover mot denne ressursbanken. Dette ser vi nå avspeile seg ikke minst i interessen for Grønland, man er på plass på Svalbard, man kjøper opp selskaper i Fastlands-Norge. Det skal ingen fantasi til for å se for seg at en gigantisk drift eksempelvis på Grønland må ha sin base på Svalbard. Mitt spørsmål til utenriksministeren er om denne kinesiske tilnærmingen er uproblematisk for utenriksministeren.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:49:44]: Jeg vil slutte meg til den vurderingen at vi står ved et tidsskille. I min første tale som utenriksminister i høst om nordområdene hadde jeg nøyaktig det poenget, at nå er rammeverket bygd. Vi har skapt den internasjonale oppmerksomheten vi ønsket. Vi har også bidratt til at den oppmerksomheten nå rettes inn mot samarbeid og ikke konflikt. Vi har understreket betydningen av de internasjonale prinsippene som ligger i havretten, og vi har bygd institusjoner. Nå er tiden inne til å utnytte mulighetene for en betydelig større utvinning av ressurser – utnyttelse av fiskeriressursene, utbygging av olje og gass og ta tak i mineralressursene. Dette skal vi gjøre på en måte som er i pakt med en helhetlig og langsiktig forvaltning, både av våre områder og av tilstøtende områder. For å få til det må vi ha betydelig aktivitet på både privat og offentlig side. Det var jo nettopp det som var poenget med nordområdesatsingen, at vi måtte gå den veien for å komme dit vi er nå. Jeg føler at vi nettopp er der.

Jeg er enig med representanten Kristiansen når det gjelder både analyse og ambisjon, men jeg er litt overrasket over at dette rettes som et spørsmål som bærer preg av at vi burde ha oppdaget det, for det opplegget har vært vårt mest sentrale tema i godt over sju år å få til nettopp dette.

Det er – for å dele det med forsamlingen – en veldig positiv opplevelse å besøke Nord-Norge og ikke minst Finnmark. Det er et fylke hvor man – istedenfor å ha arbeidsledighet – erkjenner at det prinsipale problemet nå er mangel på mennesker, og mangel på mennesker med den rette kunnskapen. Man hadde fått til mye mer verdiskaping om man hadde fått de rette menneskene til å bosette seg der eller fått utdannet den befolkningen som allerede er der. Det er et eksempel på noe som er positivt, ikke negativt, men som selvfølgelig også krever en rekke tiltak.

Representanten Kristiansen kommer for øvrig selv fra Norges beredskapshovedstad, som er blitt kraftig styrket de siste årene nettopp som en beredskapshovedstad. Der har vi Hovedredningssentralen i Nord-Norge, Forsvarets operative hovedkvarter, og vi har betydelig ressurser – BarentsWatch – som knyttes til dette. Det er en kraftig investering i store deler av Norge for nettopp å møte disse utfordringene bedre enn før og på en mer koordinert måte enn før.

I forrige sak minnet jeg om et nordisk forsvars- og utenriksministermøte som ble holdt i Bodø. Der var det betydelig oppmerksomhet fra våre kolleger, bl.a. fra Sveriges utenriksminister Carl Bildt. Han sa at det er få land som har den grad av integrert samordning av disse funksjonene som det vi har i Norge. Det er representert nettopp med det som har skjedd i Bodø.

Eirik Sivertsen (A) [12:53:00]: Først en takk til interpellanten for nok en anledning til å diskutere arktiske spørsmål, som er viktig for Norge. Nordområdene er, som det har vært sagt tidligere i dag, vårt viktigste strategiske satsingsområde utenrikspolitisk.

I Jyllands-Posten i går kunne vi lese at Danmarks arktiske ambassadør trakk fram samarbeidet mellom statene i det arktiske området som forbilledlig. På det nåværende tidspunkt, sier han, er det ingen grunn til å være bekymret for konfrontasjoner om Arktis. Det er faktisk et så godt samarbeid mellom disse statene at det er grunnlag for at andre stater kanskje kunne lære noe av dette samarbeidet.

Jeg deler utenriksministerens betraktninger omkring det rammeverket som er bygd, og de prosessene som har ført fram til denne suksessen.

Men selv om vi har et rammeverk, betyr det ikke at vi er ferdig med byggverket. Det er helt riktig som interpellanten peker på, at med de mulighetene som byr seg for ny økonomisk aktivitet og for ny verdiskaping, som vil være viktig for veldig mange i regionen, kommer det også noen utfordringer. Det er teknologiske utfordringer, og det er menneskelige utfordringer. Dette er noe vi må ha et forhold til, og forsøke å være i forkant av. Så er det politikkens hemsko at vi nesten alltid blir hengende etter utviklingen. Det er nesten en naturlov. Så skal vi anstrenge oss for å forsøke å oppheve den naturloven, og da blir denne typen debatter viktig.

Det internasjonale parlamentarikersamarbeidet har – på den konferansen som ble holdt i høst – gruppert utfordringene man nå står overfor i Arktis, i tre hovedområder. Den ene utfordringen er knyttet til det framtidige arktiske samarbeidet, der Arktisk råd må ha en kjernefunksjon. Arktisk råd må fortsette på den veien man har gått, som baserer seg på konsensus, bred enighet og bred deltakelse fra berørte parter – det være seg andre staters observatører eller urfolk.

Men det er også sånn at man fra parlamentarisk hold etterlyser om ikke Arktisk råd kan forsøke å utvide sitt område, undersøke nye områder for juridisk bindende avtaler. Man kan, om det ikke blir en fast, internasjonal organisasjon, i hvert fall se på om det er mulig med en utvidelse i denne retningen, basert på at det er åtte stater – med tiltredende deltakere.

Når det gjelder de økonomiske mulighetene, er det noen områder man må være oppmerksom på. Det er tunge miljøperspektiver i regionen. Det er sårbare områder. Det er en region som fort og ganske kraftig får merke konsekvensene av de globale klimaendringene. Det er viktig å være oppmerksom på at det – i motsetning til i Antarktis – bor folk her, og det er også i alle statene som er involvert, store urfolksgrupperinger som man skal ta særlig hensyn til. Det har man gjort så langt, og det må vi også fortsette med i framtiden. Og ikke minst er det et unisont krav fra parlamentarisk hold at hvis man skal ta ut økonomiske verdier i området, må man også sørge for at det er ringvirkninger, slik at de folkene som bor der, får ta del i den verdiskapingen som skjer. Mange samfunn, kanskje spesielt mange av urfolkssamfunnene, preges av betydelige sosiale problemer – betydelige sosiale problemer som kan forklares historisk helt tilbake til kolonialiseringen.

Det er interessant å merke seg at det er stor internasjonal oppmerksomhet rundt det konseptet Norge har utviklet knyttet til helhetlige forvaltningsplaner. Det vi har gjort i havområdene våre, er interessant og oppfattes som relevant internasjonalt med tanke på hvordan man som internasjonale partnere i et område, selv om rammeverket er på plass, skal kunne bygge dette. Kan vi tenke oss at vi klarer å skape internasjonale, helhetlige forvaltningsplaner for de områdene som ikke sorterer under bare ett lands jurisdiksjon?

Og sist, men ikke minst viktig, gjelder det levekårene for menneskene i Arktis. Menneskerettigheter skal ligge i bunn, man skal respektere urfolkene som bor der. Den utviklingen vi skal ha, skal være kunnskapsdrevet, basert på kunnskap om de folkene som bor der. Herunder er det viktig med et utvidet kunnskapsbegrep, ikke bare det moderne forskningsmessige begrepet, men at man også baserer seg på tradisjonell kunnskap. Hvis vi klarer å kombinere dette, har vi et grunnlag for å være framoverlent, ta i bruk de mulighetene som er der, men man må gjøre det på en måte som er forbilledlig også for mange andre regioner på vår klode.

Morten Høglund (FrP) [12:58:13]: Jeg vil takke interpellanten Ivar Kristiansen som tar opp denne problemstillingen på en veldig konstruktiv måte.

Det er en hovedstrategisk utfordring for Norge å sørge for at samarbeidet i Arktis forblir godt, at det blir basert på folkeretten og vil være i den gode ånd som i dag eksisterer.

Arktisk råd-samarbeidet startet, som det har blitt påpekt, som et miljøsamarbeid. Det har utviklet seg over årene. Nå begynner vi å se noe av resultatene av dette ved at vi begynner å få på plass bindende avtaler. Vi ønsker oss mer av det. Den menneskelige dimensjonen er nevnt som svært viktig.

Arktisk råd betyr mye for Norge, som er en stat uten fast plass i Sikkerhetsrådet. Det er viktig at Arktisk råd forblir arenaen for diskusjon av arktiske problemstillinger. Da må vi sørge for at rådet forblir relevant. En måte å sørge for det på, etter vår oppfatning – og vi oppfatter at regjeringen deler den oppfatningen – er at observatører slippes inn i Arktisk råd. Det å holde land som Kina og organisasjoner som EU utenfor er ikke et bidrag til bedre samarbeid i Arktis. Vi håper virkelig at ministermøtet i Kiruna finner en konstruktiv løsning på dette.

Her har Norge en jobb å gjøre, og vi må bruke tiden frem mot møtet i Kiruna til å jobbe mot de landene som kanskje synes å være mest skeptiske.

Vi – de arktiske parlamentarikerne – ønsker å gjøre Arktisk råd om til en traktatbasert organisasjon, på linje med andre internasjonale organisasjoner. Vi tror det vil gi forutsigbarhet og fjerne det litt midlertidige ad hoc-preget som Arktisk råd har i dag. Det vil også kunne gjøre at vi får et mer politisk trykk og dynamikk i organisasjonen. Ministermøter annethvert år er ikke en måte å ta grep om utviklingen på, som møter de utfordringer som nå er der. Det var kanskje relevant og greit nok for noen år siden, men med de utviklingstrekkene som både utenriksministeren og interpellanten har beskrevet, trengs det en omdreining i det politiske arbeidet.

Jeg har stor forståelse for at den ansvarlige minister måtte prioritere annerledes, så jeg velger å komme tilbake til mine ytterligere kommentarer på et annet tidspunkt.

Presidenten: Som representanten Høglund nettopp refererte til, har utenriksministeren måttet forlate salen av hensyn til den helt spesielle og akutte situasjonen som pågår i Algerie. Jeg regner med at det har hele Stortingets forståelse.

Vi fullfører de to gjenstående innleggene, og neste taler er Peter Skovholt Gitmark.

Peter Skovholt Gitmark (H) [13:02:17]: La meg starte med å gi ros til interpellanten for ikke bare å ha reist denne viktige diskusjonen og bidratt til en kontinuerlig debatt om Arktis og Arktis’ betydning for Norge, men også for et konstruktivt debattklima – både her og i tidligere saker.

Over mange hundre år har mennesker dødd i søken etter en isfri nordvestpassasje – svært mange for å bidra til nasjonal anseelse eller personlig ære.

Sommeren for seks år siden var første gang man målte isfritt hav hele veien fra Stillehavet til Atlanterhavet. Isen smelter også nå betydelig raskere enn den har gjort på svært lang tid i Arktis.

De stater som nå omkranser Arktis, har alle sine ulike strategier for området, og det er flere utviklingstrekk som vi må og skal følge nøye med på:

• I 2007 plantet en russisk ubåt et titaniumsflagg på Nordpolen.

• Det har vært betydelig økt russisk militær aktivitet i nordområdene generelt.

• Man har også sett russiske bombefly sleppe cruisemissiler i arktiske øvelser.

• Canada har ønsker om å få på plass en arktisk militær treningsbase og har sterke politiske bånd til ønsket om en dypvannshavn i Nordvestpassasjen.

• I Danmark har man sett flere ledende forskere dra til nordområdene spesielt med det for øye å få gode kart av sjøbunnen, som man da kan bruke til bl.a. diskusjonen om eierskap.

• I USA har det de seneste årene blitt en ny debatt knyttet til ratifikasjonen av den internasjonale havrettstraktaten, og man har også en militær strategi for Arktis – deriblant ønsket om langt flere isbrytere.

Når man i tillegg trekker frem en rapport fra U.S. Geological Survey fra 2000, som legger til grunn et anslag på at 25 pst. av de ennå ikke oppdagede petroleumsressursene finnes i arktiske strøk, forstår man godt den internasjonale oppmerksomheten til området – også i et ressursperspektiv.

Kina er det også verdt å dvele ved: Man ser

• en økt tilstedeværelse på Svalbard

• oppbyggingen av en stor ambassade på Island

• et ønske om store investeringer på Grønland for å utnytte Grønlands naturressurser.

Men la meg trekke frem to punkter som jeg mener alle stater i Arktis må være svært oppmerksomme på når det gjelder Kina.

Det første punktet gjelder miljøet: Miljøødeleggelser i Arktis har en helt annen konsekvens enn andre steder. Ødeleggelsen blir værende lenger og får et større omfang. Det er dessverre for mye i dagens Kina som vitner om at kineserne nedprioriterer miljø til fordel for andre spørsmål.

Punkt nr. to gjelder urfolks rettigheter: Man ser et Kina som i altfor stor grad ser bort fra urfolks rettigheter. Det er en politikk som ikke under noen omstendigheter må få muligheten til å være den rådende kinesiske politikken i Arktis og i arktiske spørsmål.

Spørsmålet er om det er en perfekt storm som ligger til grunn for dette. Jeg tror ikke det. Jeg tror at Arktis fremdeles vil preges av å være en fredelig region – en region med samarbeid og betydelige ressurser.

Jeg håper at Norge bruker sine erfaringer og kunnskap til å bidra nettopp til det, og til at de ressursene som blir valgt til å tas ut, tas ut på en miljømessig skånsom måte og på en måte som også bidrar positivt overfor urfolk.

Ivar Kristiansen (H) [13:07:33]: La meg få starte med å takke for en veldig konstruktiv debatt, som preges av ganske bred konsensus om disse spørsmålene. Det er ingen tvil om at – som utenriksministeren uttrykte det – det politiske rammeverket i den arktiske politikken er på plass.

Jeg oppfattet det også som at det er bred enighet om at vi nå er ved det tidsskillet hvor vi kommer over i en mer operativ fase, hvor ting fysisk begynner å skje i disse nokså sensitive områdene, og hvor vår ambisjon om å videreutvikle rammeverket og å sørge for at instrumentene som må være på plass, som gjør det mulig – på en trygg og god måte – å gjennomføre turisme, nye seilingsruter, mineralutvikling eller olje- og gassaktivitet, er på plass på en forsvarlig og robust måte.

Jeg har også oppfattet det slik at vi alle har en ambisjon om å styrke den parlamentariske deltakelsen innenfor arenaene hvor man bør og skal diskutere arktiske problemstillinger for fremtiden.

Litt av min røde tråd i interpellasjonen har vært Kinas økonomiske vogntog nordover. Kina vil på mange måter nødvendigvis bli oppfattet som en konkurrent, men som representanten Gitmark var inne på, så er det også mange andre sider ved de kinesiske ambisjonene som jeg er ganske sikker på at vi vil få rikelig anledning til å komme tilbake til – også i denne salen.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed avsluttet.