Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Liv Signe Navarsete, Kristin Halvorsen og Inga Marte Thorkildsen vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Tord Lien.

Tord Lien (FrP) [10:01:47]: Mitt spørsmål går til statsråd Halvorsen.

Høyere norske utdanningsinstitusjoner skal være en arena for utvikling av vitenskap, spredning av kunnskap, stimulere til opplyst samfunnsdebatt, støtte opp under universelle verdier, f.eks. likestilling mellom kvinner og menn og religionsfrihet. Allikevel ser vi at radikale islamister ved flere anledninger har blitt gitt anledning til å spre sine ekstreme og dypt reaksjonære ideer ved norske utdanningsinstitusjoner. En av disse er predikanten og islamisten Haitham al-Haddad, som ved flere anledninger har fått benytte lokalene til Høgskolen i Oslo og Akershus til å holde foredrag. Al-Haddad er kjent for å spre jødehat, homohets, han argumenterer for dødsstraff for folk som forlater islam, og han ønsker ikke å slå ned på vold mot kvinner. Blant mange oppsiktsvekkende uttalelser har al-Haddad sagt følgende:

«Jeg skal si dere sannheten om kampen mellom oss og jøder som er fiender av Gud, og etterkommere av apekatter og griser.»

Han har også sagt:

«En mann bør ikke stilles spørsmål om hvorfor han slår sin kone. La dem være i fred.»

Forsker Lars Gule ved Høgskolen i Oslo og Akershus mener at det ikke er noen tvil om at al-Haddad er ekstrem:

«Han representerer en reaksjonær forståelse av islam. Da kan jeg nevne hans kvinnesyn, syn på homofile, syn på muslimers identitet og rolle i samfunnet, med bl.a. dødsstraff for frafall. Holdningene hans er verre enn middelalderske, sier Lars Gule til NRK.»

Al-Haddad er blitt avvist flere steder i Europa når det gjelder å holde innlegg, bl.a. ved London School of Economics og ved universiteter i Nederland.

Er statsråden komfortabel med at islamistiske foredragsholdere med denne typen holdninger benytter norske læringsinstitusjoner til å predike sitt budskap?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:03:54]: Det er ingen tvil om at denne personen som Tord Lien henviser til, kommer med både påstander og utsagn som ikke bare er i strid med norsk lov, men som kan oppfattes som trusler mot norske borgere, og som er helt i strid med de normer og verdier som vi står for i det norske samfunnet. Jeg kjenner ikke bakgrunnen for hvorfor Høgskolen i Oslo og Akershus har gitt denne personen en talerstol, men jeg vet at mine kolleger, både statsråd Inga Marte Thorkildsen og andre, representanter fra Stortinget, intenst har oppfordret høyskolen om å la være. Det finnes det gode grunner for. Det er selvsagt slik at vi har ytringsfrihet i landet, og at det er lov å komme med påstander som kommer til uttrykk her, men jeg vil absolutt si at høyskoler og andre som kan være arenaer for åpne møter, må tenke seg veldig nøye om. Jeg deler den oppfatningen som Inga Marte Thorkildsen og Audun Lysbakken har gitt uttrykk for i denne saken, at dette er en person som ikke bør få en talerstol.

Tord Lien (FrP) [10:05:06]: Jeg er for så vidt glad for deler av det svaret. Statsrådens partileder, Audun Lysbakken, har sagt at det denne mannen står for, er «en cocktail av middelalder og 50-tallsverdier. Han står for et syn på dødsstraff som er ekstremt og forferdelig.»

Så er jeg glad for at vi har ytringsfrihet i Norge – det skal vi dyrke. Jeg er sterkt i tvil om utsagn som at jøder er etterkommere av apekatter, er innenfor det som beskyttes av ytringsfriheten i Norge. Det er klart at høyere utdanningsinstitusjoner har en rolle i å bidra til en samfunnsdebatt, men oppgaven deres er å delta og bidra til en opplyst samfunnsdebatt. Ved enkelte av disse tilfellene har ikke media fått være til stede engang, og storsamfunnet har ingen kontroll på hva som blir sagt. Da mener jeg det må være lov å be statsråden om nå å være tydelig på at det Høgskolen i Oslo og Akershus her har gjort, ikke er akseptabelt innenfor rammen til akademia og høyere utdanning.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:06:09]: Jeg skal selvfølgelig sjekke hva som er lovverket rundt dette, men jeg tror at fra denne talerstolen må jeg begrense meg til en sterk oppfordring til de utdanningsinstitusjonene som kan få henvendelser om f.eks. å leie ut lokaler til denne typen ekstreme personer, som ønsker å predike et budskap som ikke bare er avskyelig og i strid med våre verdier, men som også, som Tord Lien er inne på, kan være ulovlig i forhold til norsk lov. Jeg reagerer også strengt på at man ønsker å ha denne typen møter lukket, for da kan man sterkt mistenke at det er fordi det kommer budskap der som kan være enda mer ekstreme enn det man så langt har sett. Så det jeg kan gjøre med dette, er å ta opp dette med utdanningsinstitusjonene, be om at man er veldig reflektert rundt hvem man låner ut en talerstol eller et lokale til, og at denne typen ekstremister ikke har en talerstol på norske utdanningssteder.

Presidenten: Det er bedt om og gitt anledning til to oppfølgingsspørsmål – først representanten Hans Frode Kielland Asmyhr.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:07:27]: Norske universiteter og høyskoler bygger på en svært lang europeisk akademisk tradisjon som går helt tilbake til romertiden, hvor budskapet til studentene har vært likeverd, toleranse, nestekjærlighet, respekt for andre og ikke minst fokus på menneskerettigheter. Det jeg synes statsråden burde kunne være tydelig på, er at dette er personer som ikke tillater andre ytringsfrihet, og som reagerer på de verdier og det levesettet som vi har. Jeg synes at statsråden her burde være meget tydelig overfor utdanningsinstitusjonene, bruke sin mulighet til å sende rundskriv og andre direktiver og si klart og tydelig fra at dette ikke er akseptabelt. Norske utdanningsinstitusjoner skal ikke benyttes til å spre hat og intoleranse.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:08:32]: I denne situasjonen er vi vel til og med forbi det spørsmålet som dreier seg om hat og intoleranse. Vi er også der hvor vi kan snakke om ytringer og trusler mot personer og grupper i Norge som er forbudt etter norsk lov, så jeg vil vel si at situasjonen kan være enda mer alvorlig enn det representanten Kielland Asmyhr gjør oppmerksom på her. Det er slik at alle utdanningsinstitusjoner er autonome, de bestemmer selv hva slags politikk de skal ha, hvordan den utformes. Men jeg kan komme med en veldig sterk oppfordring om at folk som sprer et budskap som er dypt reaksjonært, intolerant eller i strid med norsk lov, ikke får talerstoler på norske universiteter og høyskoler, og det skal jeg gjøre.

Presidenten: Svein Harberg – til neste og siste oppfølgingsspørsmål.

Svein Harberg (H) [10:09:34]: Ytringsfrihet er krevende, og det krever kunnskap av oss som skal forholde oss til det. Regjeringen har lovet kontinuerlig vurdering av tiltak mot radikalisering og ekstremisme. Våre høyere utdanningsinstitusjoner driver mye forskningsbasert kunnskapsformidling, og kan også bidra i denne sammenheng. Slikt arbeid vil både løfte bevisstheten hos studenter og gi samfunnet verdifull kunnskap.

Vi har ikke sett noe tiltak i de to siste budsjettene for å løfte dette inn som en del av virksomheten på høyere utdanning, og vi lurer på: Vil statsråden nå løfte kampen mot radikalisering av ekstremisme tydeligere inn som en av satsingene i høyere utdanning?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:10:26]: Vi har ved flere utdanningssteder miljøer og forskere som nettopp er opptatt av dette, og som har mye kunnskap om det. Men jeg er helt sikker på at det kan være behov for mer, og at dette er utfordringer som kan være ganske krevende for oss i årene framover, som betyr at vi trenger mer kunnskap.

Jeg har bare lyst til å si en ting, at det er én diskusjon rundt ytringsfrihet og én diskusjon om toleranse for intoleranse. Jeg har full tillit til at de som er del av norsk akademia og studenter, er oppegående og kan ta til motmæle mot den slags type holdninger og ytringer. Men det vi snakker om her, er utsagn og trusler som går videre og utover det, og da kan vi også regne med at dette er utsagn som kan være i strid med norsk lov.

Jeg skal følge nøye med på hva slags kapasitet vi har når det gjelder kunnskapsoppbygging på dette feltet.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Michael Tetzschner (H) [10:11:37]: Mitt spørsmål rettes til statsråd Navarsete.

KS, kommunesektorens organisasjon, har med oppsiktsvekkende høy svarprosent fra kommunene dokumentert at statlige innsigelser er et stort problem for arealplanleggingen, og at det forsinker og stopper boligproduksjonen i landet. Forvaltningsjurister har påpekt at innsigelse benyttes av så mange statlige kontorer at man må konstatere at innsigelser også nå fremsettes i stort monn uten planlovens forutsetninger om at innsigelse var en unntaksbestemmelse, et unntak som bare skulle brukes i saker hvor vesentlige regionale eller statlige interesser sto på spill. I stedet har det utviklet seg en praksis der statsfunksjonærer utøver sitt personlige skjønn uten særlig rolleforståelse eller respekt for lokale, folkevalgte organer.

I tillegg har det utviklet seg en praksis, formodentlig, der innsigelsesinstansen vet at den har et tynt grunnlag for å varsle at innsigelse vil bli reist. Medregnet disse truslene om innsigelse sier 137 av 140 kommuner som reviderte sine kommuneplaner i årene 2007–2010, at det ble brukt innsigelse. Effekten er den samme: Planleggingen stopper opp både for boliger og næringsliv.

Noen har håpet at fylkesmannsembetene kunne samordne og prioritere de statlige interessene. Det fungerer heller ikke. I Oslo har man gått den motsatte veien, f.eks. ved å delegere overprøvingen til mellomledernivå.

Når statsråd Navarsetes departementsråd uttaler offentlig på en konferanse i Tekna at denne politikken i hovedsak skal videreføres i den kommende boligmelding, blir min utfordring til statsråden: Ser ikke statsråden et sterkt behov for å revidere bruken av innsigelser? Og ser hun ikke at ved ikke å gjøre det og ikke foreta seg noe, vil man ikke få regulert nok boliger i dette landet?

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:13:50]: I bustadmeldinga som regjeringa har lagt fram for Stortinget, vart det varsla at me skal ha ein gjennomgang av motsegnsinstituttet og ei samordning av dei statlege etatane sine moglegheiter til å kome med motsegn. Det arbeidet er på ingen måte stansa opp, det arbeidet er i gang. Det er ikkje mitt departement som har ansvaret for det, det er Miljøverndepartementet, men eg og mitt departement er pådrivarar for den prosessen.

Det viser seg òg, ikkje minst i KS si undersøking, at motsegn i mange tilfelle handlar om at ein kjem med varsel om motsegn – at statlege etatar ikkje deltek aktivt nok i sjølve planprosessen, men er avventande til ein kjem langt ut i prosessen, og då brukar det varselet ein har kome med, til å kome på bana for seint. Det er òg eit element i den prosessen som er i gang, og som miljøvernministeren har ansvaret for.

Michael Tetzschner (H) [10:15:01]: I dette lå det ikke noe håp om forbedring. Vi har jo hørt dette mantraet «gjennomgang», men denne «gjennomgangen», som det ofte også reklameres med at skal være helhetlig, fører ikke til ny politikk.

Vi har innhentet fra våre venner i kommunene oversikt over de tusenvis av boliger som er satt på vent fordi byråkratiet er innstilt på å si nei og ikke på å kjempe frem en høyere grad av klargjøring av tomter til boliger og næringsliv. Dermed setter man hele samfunnsutviklingen på vent. Det har vi ikke råd til.

Jeg vil anbefale statsråden å skaffe seg flere «ja-sigere» i departementet, flere pådrivere, og ikke flere motstandere mot boligproduksjon. Dette at departementsråden har løpt i forveien og varslet at det ikke kommer noen nytenkning på dette området, er nedslående for alle som håper å få boligprosjekter igjennom i dette landet.

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:16:04]: Eg var ikkje på konferansen til Tekna og kan derfor ikkje gå god for kva som har vorte ordlagt der. Men det må vere ei mistyding dersom departementsråden i mitt departement er oppfatta slik at dette er eit spørsmål som det ikkje er arbeid på, for det er det. Det er arbeid på området. Det må gjerast samordning, eg trur det er det aller viktigaste. Når eg snakkar med ordførarar rundt omkring om deira planprosessar, er det ofte ikkje snakk om motsegn i seg sjølv, men at det er mange instansar som til dels kan kome med motstridande omsyn. Me har òg frå regjeringa si side sendt ut eit brev til fylkesmennene som seier at bustadbygging skal ha ein preferanse i dei vurderingane, for det vil vere motstridande omsyn. Uansett kva regelverket legg opp til, vil det vere ulike omsyn som skal varetakast i eit demokrati når planprosessar skal avgjerast. Men bustadbygging skal ha ein høgare preferanse enn det har hatt før.

Presidenten: Det er bedt om og gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Trond Helleland.

Trond Helleland (H) [10:17:19]: På Lierstranda i Lier er det planlagt en fjordby med opptil 20 000 nye innbyggere. Lier hadde sitt forslag til kommuneplan klart i 2009 – og så kom innsigelsene. De fleste innsigelsene er ryddet unna, det er blitt skapt enighet med nabokommunen Drammen, men det gjenstår nå fem innsigelser som ligger til behandling i Miljøverndepartementet, som fikk disse innsigelsene på sitt bord i begynnelsen av 2011. Departementet var på befaring sommeren 2011, og kommunen venter fortsatt på svar, halvannet år etter.

Kommuneplanen er ikke vedtatt, og boliger til 20 000 innbyggere er satt på vent. Hadde det vært en idé, som Høyre har foreslått flere ganger i denne sal, at hele plan- og bygningsloven blir liggende i Kommunaldepartementet, sånn at vi kan få fart på boligbyggingen her i landet?

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:18:17]: Desse spørsmåla har vore tekne opp fleire gonger i denne sal, og svaret mitt i dag vert som det har vore: Den interne organiseringa i regjeringa er eit tema for regjeringa.

Det som er viktig, er at me no legg fram ei bustadmelding som har ein heilskapleg bustadpolitikk – frå plan til det å bu og leve for alle grupper, ha moglegheit til å skaffe seg ein bustad som ein kan bu og leve godt i. Det er det regjeringa har til hensikt å gjere, og så kan ein både partivis og kvar for seg ha syn på organiseringa. Men eg synest ikkje det er eit tema frå Stortingets talarstol.

Presidenten: Gjermund Hagesæter – til oppfølgingsspørsmål.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:19:16]: No er det slik at motsegn skaper utfordringar overalt i heile landet, men i enkelte delar av landet er det større utfordringar enn i andre delar. For eksempel i Hordaland kjem fylkesmannen med langt fleire motsegner enn fylkesmannen i Sogn og Fjordane gjer. Då er spørsmålet korleis det kan ha seg, for loven er jo den same. Problemstillingane er òg stort sett dei same, med strandsoneproblematikk og sånne ting. Spørsmålet er kvifor det er så mange fleire motsegner i Hordaland enn i Sogn og Fjordane. Har det noko med at fylkesmannsembetet i Hordaland er meir på hogget enn ein er i Sogn og Fjordane? Eller har det med at innbyggjarane i Sogn og Fjordane kanskje er enklare å ha med å gjere og er meir sindige enn hordalendingane er? Eg lurer på om statsråden kunne gjere seg nokre tankar omkring korleis det kan ha seg at det er så stor ulikskap mellom to fylke som er ganske like.

Presidenten: Statsråden får anledning til å kommentere innenfor sitt konstitusjonelle ansvarsområde. (Munterhet i salen)

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:20:30]: Når det gjeld kor sindige folk frå Sogn og Fjordane er, har det versert rykte om at det finst folk derifrå som ikkje er spesielt sindige, men kan hende er dei litt overdrivne. (Munterhet i salen)

Eg trur det viktige er at ein frå fylkesmannen si side har ein god dialog med kommunane i planprosessane, og der kjenner eg kanskje best Sogn og Fjordane, sidan eg òg har vore ein lokalt og regionalt folkevald i lengre tid der. Det fylket kan vere eit førebilete for andre. Eg vil gjerne skryte litt av fylkesmannsembetet i Sogn og Fjordane, som har vore veldig dyktige til å vere dialogpartnarar, rettleiarar og samtalepartnarar, slik at ein kanskje då kjem tidleg inn i prosessane. Eg trur det er eit viktig stikkord.

Eg skal ikkje kommentere på andre statsrådar sine område, men heilt generelt trur eg det er utruleg viktig at alle partar kjem tidleg inn i prosessen, og at ein avklarar kva som er problemområda og kan tidleg kome til avklaring på det, i staden for å dra det ut i tid, som kanskje har vore tilfellet mange stadar.

Presidenten: Kjell Ingolf Ropstad – til siste oppfølgingsspørsmål.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:21:40]: I denne saken er det egentlig to viktige prinsipper som går litt mot hverandre: Nærhetsprinsippet, som handler om at vi ønsker at avgjørelsen skal tas på et lavest mulig nivå og dermed lar kommunene få bestemme mest mulig, og forvalteransvaret, som handler om at vi har en del nasjonale verdier som vi ønsker å ta vare på, f.eks. jordvern, naturmangfald, allemannsretten osv.

Det betyr også at det er et skjæringspunkt i denne typen saker, og derfor er innsigelsesinstituttet viktig. Men det er praksisen som er utfordringen, og kommunene hadde en egen utredning der de pekte på at det nettopp er praksisen som er utfordrende, mens instituttet har god legitimitet i kommunene.

Slik jeg oppfatter statsråden nå, er hun tydelig på at hun egentlig ønsker å se på praksisen og de gode eksemplene. Kan statsråden bekrefte at man ønsker en strammere praksis, slik at det blir færre, men riktigere innsigelser, som kan føre til at det blir kjappere boligbygging og kanskje også enda mer legitimitet rundt ordningen rundt omkring i kommunene?

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:22:45]: Eg opplever ikkje at nokon tek til orde for å avskaffe motsegnsinstituttet. Som representanten Ropstad seier, har det legitimitet og tek vare på veldig viktige verdiar i det norske samfunnet. Dei står av og til mot kvarandre, og det er det som sjølvsagt frustrerer kommunane, når ein frå ulike instansar får i og for seg velgrunna motsegner som kolliderer. Difor er det viktig – som eg òg sa i mitt førre svar – at me får alle tidleg på bana, slik at me kan få ei sterkare samordning, som òg min kollega i Miljøverndepartementet har uttalt, og at me sjølvsagt har fokus på at alle skal ha den same behandlinga. Det er eit viktig prinsipp i den norske rettsstaten at alle skal ha dei same rettane og moglegheitene. Det veit eg at òg min kollega i Miljøverndepartementet er veldig oppteken av.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:23:57]: Spørsmålet mitt går til barneministeren.

I de siste ukene har store deler av det norske folk blitt sterkt berørt av å se på programserier som «Hvem tror du at du er?» og «Tore på sporet». I begge tilfellene har seertallene kommet opp i én million.

Begge seriene handler om behovet for svar på sentrale spørsmål som «Hvor kommer jeg fra?», «Hvem er jeg?» og «Hvem er jeg i slekt med?» – spørsmål som handler om tilhørighet og identitet.

Pågangen hos NRK i forbindelse med «Tore på sporet» og antallet henvendelser til Frelsesarmeen og andre som bidrar til å nøste opp i disse historiene, tyder på at dette er grunnleggende behov for svært mange mennesker. Samtidig har regjeringen akkurat nå evalueringen av bioteknologiloven til behandling. Dette er helseministerens ansvar, men det vil også kunne berøre barneloven, og det berører ikke minst Barnekonvensjonens artikkel 7, om retten til å kjenne sitt biologiske opphav.

Både Arbeiderpartiet og SV har tatt standpunkt for eggdonasjon, assistert befruktning for enslige og faktisk også for at man skulle kunne lage barn ved å kombinere eggdonasjon og sæddonasjon.

Det sier seg selv at disse sakene går rett inn i dette spenningsfeltet som berører menneskers liv så dypt som det vi får innblikk i i disse programmene og som vel ingen makter å være uberørt av.

Det er heller ikke alle som er adoptert eller som har blitt til på andre måter som gjør at de ikke kjenner sitt opphav, som trenger svar på disse spørsmålene. Det skal respekteres, men vi får likevel et innblikk i hvor dypt og grunnleggende disse spørsmålene om slekt, familie og identitet berører menneskers liv.

Spørsmålet til barneministeren er: Hva tenker barneministeren rundt disse spørsmålene? Hvor viktig er det for mennesker å ha svar på denne typen spørsmål? Hvordan skal vi som samfunn legge til rette for at mennesker kan leve med den vissheten og kjennskapen til seg selv som de har behov for?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [10:26:02]: Takk for spørsmålet.

Jeg tror det er riktig, som representanten Håbrekke sier, at de aller fleste av oss har behov for å gå tilbake og få vite om opphavet vårt, og kanskje blir denne interessen større jo eldre man blir. Men vi ser også at det er folk som ikke har det behovet. Vi har lagt til grunn Barnekonvensjonen og vært opptatt av at barn skal ha rett til å vite. Det har vi også sikret gjennom lovverket vi har når det gjelder f.eks. spørsmålet om sæddonasjon.

Det samme har vi, fra SVs side, lagt inn som en forutsetning når det gjelder spørsmålet om eggdonasjon, som vi ikke har behandlet, og som ikke ligger under mitt konstitusjonelle ansvar, men som selvfølgelig berører mitt ansvar som barneminister. Forutsetningene er at man skal ha rett til å vite både hvordan man har blitt til og hvem som er ens biologiske opphav. Det er mange grunner til at det er viktig, men for barn er det en grunnleggende rett å få informasjon, og det er viktig at barn får informasjon. Det handler også om at vi – etter hvert som den medisinske utviklingen skrider fram – får vite mer om genetikk osv., som også kan ha betydning for menneskers helse. Akkurat det spørsmålet stiller oss også overfor mange dilemmaer, som krever mer enn ett svar i én spørretime.

Jeg tror i hvert fall at utgangspunktet er at barn har behov for informasjon, og at de fleste voksne har behov for å få vite noe om sitt opphav, men det er også folk som ikke har behov for det. Det viktigste er uansett at barn får gode omsorgspersoner rundt seg, og det er en diskusjon vi tar i sin fulle bredde knyttet til bl.a. ny barnevernmelding og proposisjonen om barnevernet som vi snart skal legge fram.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:27:53]: Jeg takker for svaret.

Jeg ser at statsråden er opptatt av formelle rettigheter i forbindelse med bioteknologiloven, og du viser til en rett til å få vite en identitet når man har fylt 18 år. Mener barneministeren at Barnekonvensjonens bestemmelser kan oppfylles når barndommen er over? Det er det som er tilfellet når man har fylt 18 år. Vi skal også huske på at den retten er kun retten til å få vite en identitet gjennom et register. Det sier seg selv at det kanskje bare er de aller tøffeste som tar mot til seg og oppsøker et register, og så tar kontakt med en person, uten at man aner hva slags reaksjon man får. Praksisen som regjeringen har lagt opp til, gjør at man ofte må til utlandet for å finne vedkommende når man har kontaktet registeret.

Spørsmålet er igjen: Hva tenker barneministeren rundt de identitetsspørsmålene som synliggjøres gjennom disse seriene og betydningen av det, og ikke bare det å få et navn i et register?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [10:29:02]: Det er nesten filosofiske spørsmål som representanten Håbrekke reiser her. Det er litt vanskelig å svare på de problemstillingene på 1 minutt.

Jeg tror det er riktig at de fleste har behov for å vite noe om sitt opphav, og vi har lagt til grunn at den retten skal hjemles i lov. Derfor er vi også bekymret for at når f.eks. mennesker reiser utenlands – vi fraråder det også i spørsmålet om surrogati, som har vært et tema som representanten Håbrekke lenge har vært opptatt av – så er det én av de utfordringene som kan skape problemer for barnet senere, ved at de ikke får vite. I mange av disse landene er det også en forutsetning at man ikke får noe mer informasjon om hvem som er barnets biologiske opphav. Det er én av flere problemstillinger som gjør at vi fraråder nordmenn å reise til utlandet for å inngå i surrogatiarrangementer.

Spørsmålet som representanten reiser er det vanskelig å svare på i løpet av 1 minutt her.

Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først fra representanten Dagrun Eriksen.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:30:21]: Jeg er veldig glad for at statsråden slår så tydelig fast at barn har rett til å vite sin identitet. Jeg tror vi er mange som er blitt berørt av de historiene vi ser. Det er jo ofte sånn at det politiske miljøet blir beveget av historier, vi blir beveget når enkeltmennesker tar kontakt og ønsker at vi skal åpne opp.

Vi har et regelverk nå, og jeg har lyst til å spørre statsråden hva hun tror vil skje i framtiden. Tror statsråden at det vil bli et press på dette i framtiden, og vil det være et politisk miljø som klarer å stå opp mot det og forsvare barns rett til å vite hvem de er, og hvor de kommer fra?

Det er vi som politikere – og samfunnet – som har ansvar for å sikre den rettigheten også i framtiden. Mitt spørsmål til statsråden er: Tror hun at vi klarer å stå opp for barns rettigheter også i de debattene som kommer framover?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [10:31:25]: Det vil jo være helt avhengig av hva slags stortingsflertall som til enhver tid råder, men sånn som jeg kjenner Stortinget, gjennom snart tolv år, er det som et storting som hele tida har vært opptatt av etiske diskusjoner knyttet til lovverket om bioteknologi. Jeg er ikke bekymret for at dette stortinget vil være mindre interessert i hensynet til barnets beste framover. Sjøl om man selvfølgelig aldri kan være helt sikker, har i hvert fall tendensen hittil vært at vi i Norge har blitt mer opptatt av hensyn til barn og forstått mer av hva barn har behov for, og at vi tar mer hensyn til barn i vårt samfunn enn det vi gjorde tidligere.

Vi kan aldri regulere hvordan folk får barn. Folk får barn på de underligste vis. Det har jeg sagt i diskusjoner med Kristelig Folkeparti før, og vi kan ikke regulere oss bort fra det, heldigvis. Men det er i hvert fall vårt ansvar å regulere lovene sånn at barna får mest mulig informasjon.

Presidenten: Solveig Horne – til oppfølgingsspørsmål.

Solveig Horne (FrP) [10:32:36]: Alle vet hvor viktig biologisk tilknytning er for barna, spesielt i de første leveårene, og alle barn har rett til å kjenne sin far og sin mor.

Vi har i den seneste tiden sett en økning i bruken av surrogati, noe som Fremskrittspartiet er bekymret over, og vi ønsker et svar på hva regjeringen har tenkt å gjøre med det.

Komiteen har nå til behandling en sak om en midlertidig lovendring for å sikre rettighetene til de barna som allerede er kommet til Norge ved hjelp av surrogati. Det som det ikke står noe om i den saken, er hvilken utvikling vi vil se i ettertid, når den midlertidige loven opphører.

Denne regjeringen er jo kjent for å forby alt som den ikke liker. Kriminalisering av sexkjøp – sexkjøploven – kom i forrige periode. Mitt spørsmål til statsråden, som også helt klart og tydelig har sagt at hun er imot surrogati, er: Er statsråden villig til å kriminalisere også bruken av surrogati?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [10:33:43]: Her var det veldig mye på en gang. La meg først ta tak i dette som dreier seg om biologi. Informasjon om biologisk opphav tror jeg er viktig for de aller fleste, men spørsmålet om tilknytning reiser en større diskusjon, for biologi er ikke noen forutsetning for å oppnå tilknytning til f.eks. omsorgspersoner. Den diskusjonen har vi jo nå knyttet til barnevernet og en stor utredning som ligger til grunn, og som fastslår at tilknytning og et utviklingsstøttende prinsipp er veldig viktig å diskutere og kanskje til og med sette over det biologiske prinsipp. Så det er én diskusjon.

Når det gjelder spørsmålet om surrogati, har jeg ikke lyst til å forskuttere hva som skal skje framover. Da må vi bl.a. se det i lys av Haag-konvensjonen, og det skal leveres en rapport om dette i løpet av året. Men det som har vært mitt anliggende, er å sikre de barna som er i Norge nå. Derfor har vi lagt fram de forslagene vi har gjort.

Presidenten: Bent Høie – til oppfølgingsspørsmål.

Bent Høie (H) [10:34:51]: Det er ikke lenge siden, det var faktisk så sent som i 2004, at Bondevik II-regjeringen, sammen med SV, opphevet det systemet en hadde i Norge med at en faktisk gjennom lov hindret barn i å få vite sitt biologiske opphav når de var et resultat av sæddonasjon – til stor motstand fra bl.a. et av dagens regjeringspartier, som var redd for at det da ville hindre at noen ville stille opp og være sæddonor. Retten til å bli foreldre ble altså satt høyere enn barns mulighet til å kjenne sitt biologiske opphav.

Den samme tilnærmingen ser en nå i diskusjonen rundt eggdonasjon og surrogati, og rundt kombinasjonen av alle disse mulighetene. Ja, med en kombinasjon av disse mulighetene kan en ende opp med fem ulike foreldre, så «Tore på sporet» får det travelt i årene framover. Det blir vel mye «Tore på sidesporet»!

Spørsmålet til barneministeren er: Vil hun ivareta nettopp barnets interesser i denne diskusjonen?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [10:35:58]: Svaret på det er et ubetinget ja. Det er ingenting som er viktigere enn å sikre at barn er ønsket, og at barn har gode omsorgspersoner rundt seg. Men vi har ansvar for også å sikre at barn får kunnskap, og at barn får informasjon som er tilpasset deres alder.

I spørsmålet om surrogati er det veldig mange andre problemsstillinger som også kommer fram, men hensynet til barnets beste har vært avgjørende for oss. Det har vi også lagt til grunn – også jeg som barneminister – i diskusjonen om surrogati når vi er opptatt av å sikre de barna som er i Norge, juridisk foreldreskap og trygghet.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Solveig Horne (FrP) [10:37:00]: Mitt spørsmål går til kunnskapsministeren.

Mor til lille Kristin og far til lille Ole var ute på trilletur med sine to små barn og kom i samtalen inn på hva de skulle gjøre med barna sine til høsten – om de skulle søke dem inn i barnehage. Mor til lille Kristin var veldig glad, for lille Kristin var født innenfor den fristen som regjeringen har satt for opptak til barnehage. Men far til lille Ole ble stillere og stillere under samtalen og måtte til slutt si at det var litt trist, for lille Ole var født 1. september, bare timer etter at fristen for denne retten hadde gått ut, og nå lurte den lille familien på hva de skulle gjøre til høsten.

Dette er bare en liten illustrasjon på hvordan mange foreldre har det i disse dager, for akkurat nå er det veldig mange kommuner som har frist for å søke på barnehageplass, og foreldre sitter rundt kjøkkenbordet med pc-en og skal søke barnehageplass for sine barn for første gang.

Regjeringens familiepolitikk inneholder et utall av frister, frister som det er umulig å forholde seg til, og mange datoer som minner om familieplanlegging i land som vi ikke liker å sammenligne oss med. Denne politikken har også ført til kaos på fødeavdelingene under sommerferieavviklingen, og fra media har vi hørt historier om foreldre som presser på for å få igangsatt fødslene.

Regjeringen skryter av at norske ettåringer har lovfestet rett til barnehageplass, og at vi nå har full barnehagedekning. Det er faktisk ikke sant, for det er nesten 10 000 barn som er født i fjor høst, som ikke har denne retten.

Mange partier har nå sett det absurde i dette og har hatt utspill om at det er på tide å få gjort noe med denne regelen. Fremskrittspartiet er det eneste partiet som har satt av penger i sitt alternative budsjett til å sørge for at de barna som er født i høst, får den barnehageplassen de trenger, uansett når de er født.

Mitt spørsmål til kunnskapsministeren blir derfor: Vil kunnskapsministeren sørge for at retten til barnehageplass blir reell for alle ettåringer til høsten?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:39:11]: En stund trodde jeg at representanten Horne hadde funnet ut at jeg var født 2. september, men så er jeg heller ikke lille Kristin lenger – tvert imot, for å si det sånn!

Jeg skjønner veldig godt at de foreldrene som har barn som er født fra 1. september og utover, er urolige for hva som er tilbudet til deres barn framover. Hvis man skal få til full barnehagedekning, må man først sette en tidsfrist, og så må man jobbe videre med hvordan man skal få til et godt system som gjør at kapasiteten i kommunene er sånn at man også tar inn barn som er født etter disse fristene.

Grunnen til at vi i dag ikke har flere opptak enn dette ene – eller lovfestet rett til barnehageplass – er følgende: I mange kommuner er det for liten kapasitet når det gjelder barnehager. Da tenker jeg ikke bare på bygg, men jeg tenker på folk til å jobbe i barnehagene, jeg tenker på kvalifisert personale til å jobbe der. Det er viktig for oss at det er god kvalitet i barnehagene, særlig fordi det er nye utfordringer knyttet til at det er veldig mange små barn i barnehagene nå i forhold til hva det var for noen år siden.

Så er det selvfølgelig et budsjettspørsmål. I norske kommuner er det 14 000 barn født etter 1. september, som likevel har plass i barnehagene. Mange kommuner klarer å sikre en rettighet utover det som er den lovfestede rettigheten. Mitt mål er at vi skal utvide de tilbudene som finnes, også for ettåringene, men at vi må gjøre det i takt med kvaliteten i barnehagene.

Solveig Horne (FrP) [10:41:08]: Jeg takker for svaret. Det var vel som ventet. Både SV, Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har snakket om alle fordelene med to opptak eller løpende opptak, og man har en programdebatt rundt omkring for å gi småbarnsforeldrene flere plasser. Hvorfor skal foreldrepar der ute tro på SV når de nå sier at de ønsker dette, når de har sittet i regjering i åtte år uten å ha fått det til?

I mitt første spørsmål viste jeg til alle de foreldrene som satt ved kjøkkenbordet og skulle søke om barnehageplass. Det er også ganske mange andre par som planlegger å få barn. Nå er det sånn at fristen for å lage barn som er garantert barnehageplass for 2014, gikk ut i begynnelsen av desember. Så til alle par der ute som planlegger å lage barn nå: Dere må altså vente, dere får heller starte med litt trening. Med andre ord åpner ikke regjeringens familiepolitikk for mye spontanitet.

På vegne av alle par der ute som ønsker å bli foreldre, lurer jeg på om de må vente til april med unnfangelse for å sikre seg barnehageplass i 2015, eller om regjeringen vil bidra med å gjøre dette enklere i 2014.

Presidenten: Tiden er ute – taletiden altså. (Munterhet i salen)

Statsråd Kristin Halvorsen [10:42:20]: Vi er nå utenfor de spørsmålene som SV mener politikere skal blande seg borti. Jeg synes det er interessant at Fremskrittspartiet nå har – hva skal jeg si – flyttet grensene for sin politikk. Jeg har ikke tenkt å komme med noen råd til barnefamilier om hvordan de skal planlegge, men jeg har tenkt å ha fullt trykk på at vi skal ha gode kvalitetsbarnehager til alle barn. Og jeg er helt sikker på at de som har ettåringer som de ønsker barnehageplass til, ønsker seg barnehageplass fordi de er i en fortvilet situasjon hvis de ikke får den, men også en barnehageplass med god kvalitet. De ønsker seg en barnehageplass der de vet at barnet deres blir godt ivaretatt, der det er nok voksne – der de kan tilby nettopp det. Det er bakgrunnen for at vi må passe på å ta hensyn til begge deler.

Så vil jeg si at Fremskrittspartiet er i akkurat det samme dilemmaet. Det er ikke sånn at Fremskrittspartiet i sitt budsjettforslag kan garantere barnehageplass til alle barn i det øyeblikket de fyller ett år. De har også en tidsfrist, men den er bare litt senere.

Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Ib Thomsen.

Ib Thomsen (FrP) [10:43:34]: Mitt oppfølgingsspørsmål går til kommunalministeren.

Vi har hørt kunnskapsministeren fortelle hvorfor man diskriminerer barn som er født på feil tidspunkt i året, altså etter 1. september. Begrunnelsen er en hardt presset kommuneøkonomi og at det står forferdelig dårlig til i kommunene. Men det er 200 kommuner som har fått til løpende opptak. Sykehusene opplever at vordende mødre ønsker å få satt i gang fødselen tidligere, slik at de kan føde innen 1. september for å sikre barnet rett til barnehageplass. Dette kan virke meget kunstig.

Så spørsmålet mitt er: Hva vil kommunalministeren – partilederen i Senterpartiet – gjøre for å sikre at ettåringer får et tilbud om barnehageplass, uavhengig av når på året de er født?

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:44:36]: Representanten inviterer meg til å uttale meg på statsråd Halvorsens område, for det er kunnskapsministeren som har finansieringsansvaret for sitt område, sjølv om pengane vert kanaliserte over Kommunal- og regionaldepartementets ramme. Vi har ei rammefinansiering av kommunane. Det viktigaste regjeringa samla har bidrege med, er at me har gitt kommunane betre økonomi. Me har auka realveksten i kommunesektoren frå 2006 til 2012 med 61 mrd. kr. Det har gitt mange kommunar moglegheit til å prioritere. Me har den lågaste øyremerkinga på uminneleg tid, som òg gir moglegheit til prioritering. Ein del kommunar har då valt å prioritere løpande opptak. Det er det som heiter lokaldemokrati. Eg håpar jo at fleire kommunar kan gjere det, og me vil fortsetje arbeidet med å styrkje kommuneøkonomien for å gi ytterlegare prioriteringsmoglegheiter.

Presidenten: Øyvind Håbrekke – til oppfølgingsspørsmål.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:45:53]: Mitt spørsmål går til kunnskapsministeren.

Kristelig Folkeparti er opptatt av valgfrihet for barnefamiliene. Skal du ha valgfrihet, må du ha kontantstøtte og mulighet til å være hjemme hvis du ønsker det, men du må også ha barnehageplass av god kvalitet hvis du ønsker det. Nå er det – som illustrert her – en del familier som opplever at den barnehageplassen ikke står der. Kristelig Folkeparti har lagt inn penger i sitt alternative budsjettforslag for å bygge opp den kapasiteten. Jeg er enig med kunnskapsministeren i at dette er komplekst. Det tar tid å bygge opp kapasitet, og vi må sikre oss at barnehageplassene har god nok kvalitet.

Spørsmålet til kunnskapsministeren er: Når hun nå etter hvert begynner å vise interesse for å gå i retning av å løse opp i det rigide systemet og åpne for flere barnehageopptak, hvor lang tid ser hun for seg at det kan ta å bygge opp den kapasiteten som gjør at vi kan ha f.eks. to barnehageopptak i året – noe som gir større fleksibilitet?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:47:02]: Jeg må si at jeg sitter og tenker litt tilbake, for det er noe veldig interessant som har skjedd i barnehagedebatten.

For det første er det sånn at denne valgfriheten som de som for kort tid siden først og fremst var opptatt av kontantstøtte, ønsket, har vist seg å være den valgfriheten foreldre har ønsket for å velge en barnehageplass av god kvalitet. Nå er det nesten sånn at alle barn har gått i barnehagen før de begynner på skolen. Det er veldig bra. Da må vi sikre oss at det er et tilbud av god kvalitet. I dag går det nesten 300 000 barn i barnehage. Vi regner med at det kanskje er 10 000 flere som ville ønske seg en barnehageplass hvis vi hadde to opptak i året. Da må vi passe på at vi går fram på en sånn måte at det er god kvalitet for de nesten 300 000 barna som er i barnehagen i dag, samtidig som vi stadig får plass til flere. Det er et budsjettspørsmål, og det er et spørsmål om å rekruttere personell. Men jeg er selvfølgelig ivrig opptatt av at vi skal lykkes med dette, sånn at ingen trenger å være urolig for barna sine.

Presidenten: Linda C. Hofstad Helleland – til oppfølgingsspørsmål.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:48:18]: Reglene for barnehageopptak er for rigide. Derfor ønsker Høyre å få et mer fleksibelt opptak, sånn at foreldrene kan være trygge for at de får barnehageplass når ungene trenger det. Derfor setter Høyre menneskene foran systemene, og derfor tror vi at månedlige opptak, fri etableringsrett og kommunal stykkpris kan være med og bidra til at kommunene fortløpende kan tilby plasser til ungene når de trenger det. Dessverre ser det ut til at kunnskapsministeren lukker øynene for at det finnes mange ulike måter å sikre et mer fleksibelt opptak på. Men en barnehageplass koster det samme, uansett når på året den tilbys, og når tre av ti unger i dag ikke har rett på en barnehageplass når de fyller ett år, skaper det store problemer.

Er det sånn å forstå at statsråden ikke ønsker å foreslå et løpende opptak, for da har ikke regjeringen mulighet til fortsatt å si at det er full barnehagedekning i Norge?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:49:24]: Så vidt jeg kan huske fra Høyres alternative budsjett, foreslår ikke Høyre å bevilge en eneste krone mer til opptak av flere barn i barnehagene. Det synes jeg er veldig interessant. Det er viktig at velgerne vet det før valget, for det betyr at det Høyre mener, er at en skal putte flere barn i de barnehagene som allerede er der – fylle opp de barnehagene – sånn at det blir flere barn per voksen. Det er ikke noen annen måte – det koster penger å mene at tilbudene til ettåringene skal utvides.

Jeg vil advare mot det, for det går ut over kvaliteten til de barna som er i barnehagene. Det går ikke an å bløffe seg unna at hvis man skal øke barns rettigheter, krever det flere ansatte i barnehagene. Det kreves flere barnehager, for vi trenger jo plass til dem. Det handler ikke bare om holdninger eller hvordan man praktiserer opptak. Det handler rett og slett om å bygge ut den kapasiteten og ha det antallet ledige plasser som trengs.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:50:39]: Mitt spørsmål går til kunnskapsministeren. Så synes jeg det er litt spesielt at statsråden antyder at jeg står her og bløffer – men jeg lar nå det ligge i denne omgang.

Forrige uke reiste det ei veldig modig jente fra Brumunddal til Stortinget for å møte Høyre. Hun fortalte meg om livet sitt med barnevernet. På grunn av omsorgssvikt gjennom hele oppveksten og alvorlig systemsvikt i barnevernet fikk aldri denne jenta være verken barn eller ungdom. Nei, hun måtte være reservemamma for småsøsknene sine. Hun pakket matpakken til småsøsknene sine og sendte dem på skolen, istedenfor å gå på skolen selv.

Nå står jenta foran sitt voksne liv med store hull i opplæringen. Det er et dårlig utgangspunkt for å klare seg selv senere i livet.

Tallene fra Bufdirs store brukerundersøkelse i 2011 indikerer at det til enhver tid er 300 norske barn i barnevernsinstitusjoner som ikke går på skole. Mindre enn fire av ti barnevernsbarn fullfører videregående skole, og vi kjenner godt til sammenhengen mellom utdanning og risiko for å bli ufør. Derfor er det ingen tvil om at noe av det viktigste vi kan gjøre for disse barna, er å sikre dem skolegang.

Høyre har foreslått flere ganger å sette av ekstra midler for å gi dem muligheten til dette. Dette er de mest sårbare barna vi snakker om, og de kan trenge skolegang aller mest.

Da statsråden i 2011 svarte for hva regjeringen gjør for de skoleløse barnevernsbarna, sa hun at de hadde satt i gang tiltak for å gi flere barnevernsbarn skolegang. Kan statsråden gjøre rede for om tiltakene er vellykket? Og har det gitt flere barnevernsbarn den skolegangen som de trenger?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:53:00]: Jeg deler Linda C. Hofstad Hellelands syn på hvor viktig det er med skolegang, uansett hvor vanskelig situasjon barn kan være i. Særlig kan selvfølgelig barn som har store utfordringer på andre områder, ha ekstra krevende skolegang – for det er jo ikke sånn at man sender hjernen alene på skolen, det er barn som kommer med ryggsekken full av kanskje mange andre typer problemstillinger også. Særlig har barn som f.eks. er i overgangen mellom fosterhjem, barnevernsinstitusjoner – og kanskje tilbakesending igjen – krevende utfordringer når det gjelder å følge et skoleløp.

Vi har gått nærmere inn i de tallene for å sjekke hvordan barns rettigheter til skolegang innfris i forbindelse med at de er på institusjon. Vi ser at det er noen utfordringer der, særlig i forhold til de litt større barna. Det skyldes ikke nødvendigvis at de ikke har tilbud om opplæring, men at dette er barn som på grunn av alle de andre problemene de har, også er skolevegrere. Det er altså den typen utfordringer i tillegg. Men jeg er helt enig i at her er det en gruppe barn som det må legges til rette for.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:54:19]: Jeg ble ikke så veldig beroliget av svaret. Jeg syntes egentlig det var vanskelig å forstå hva statsråden prøvde å si. I 2011 sto statsråden her i Stortinget og redegjorde for at flere tiltak var satt i gang.

Etter at saken var oppe i media i forrige uke, får vi nå nesten daglige henvendelser fra ungdom som har mistet skolegangen sin. Da spør jeg igjen: Ser statsråden at de tiltakene som regjeringen har satt i gang, kanskje ikke har vist seg å være så vellykket, siden det fortsatt er så mange barn, også i institusjoner, som ikke får den skolegangen som de faktisk har krav på etter opplæringsloven? Og kan statsråden igjen fortelle hvilke tiltak regjeringen har satt i gang – og har tenkt å sette i gang – for å gi flere barnevernsbarn skolegang?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:55:22]: Det er presisert i mange sammenhenger – og jeg kan gjerne gjøre det igjen – at alle barn i Norge har rett til skolegang. Det som er utfordringen her, kan være en del barn som er under omsorg av barnevernet, som er i krevende og vanskelige situasjoner, som er enten på institusjon eller i fosterhjem, og som har krav på et tilbud, men som det er vanskelig å få til. Det må alle som har ansvar for barn, hele veien bestrebe seg på å legge til rette for. Men noen av de barna vi snakker om her, er barn som har såpass kaotiske forhold ellers rundt seg at skolegang er krevende der og da. Desto viktigere blir det at de har en mulighet til å ta igjen den skolegangen som de kanskje ikke fikk mulighet til akkurat da.

Så vi har også en gruppe med litt større ungdom, og voksne, som vi må passe på får innfridd den retten de også har til grunnskoleopplæring.

Presidenten: Det blir gitt anledning til to oppfølgingsspørsmål – først representanten Elisabeth Aspaker.

Elisabeth Aspaker (H) [10:56:30]: For å sette dette litt i perspektiv: Når vi snakker om 300 barn, tilsvarer altså det 10–15 skoleklasser, eller en middels stor skole i Norge i dag. Så det er klart at dette er mange barn, og det er mange som har det forferdelig traurig i livet sitt. Det gjør jo ikke situasjonen bedre om de heller ikke kan få den tilhørigheten som det kan gi å være en del av skolesamfunnet.

Da vi diskuterte dette i en interpellasjonsdebatt i 2011, ble det vist til at fylkesmannen i Troms hadde gjort en kartlegging av hvordan det sto til der. Statsråden opplyste da i Stortinget at hun skulle be øvrige fylkesmenn gjøre en tilsvarende kartlegging.

Spørsmålet mitt er: Hva kom det ut av den kartleggingen, og hva slags nye tiltak, ut fra disse undersøkelsene som vi ser fra Bufdir, vil staten sette i verk for å forsikre oss om at vi får de forsterkede tiltakene som en del av disse barna åpenbart trenger?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:57:34]: Det er helt riktig som representanten Aspaker sier, at dette ofte dreier seg om forsterkede tiltak, og ikke bare om at barn skal gå på en nærskole som ligger i nærheten av en institusjon som vedkommende f.eks. er på; det kan være barn som har store utfordringer med hensyn til å kunne klare å møte opp på skolen og fullføre en vanlig skoledag, fordi alt annet rundt er så kaotisk eller fylt med problemer. Da har barn rett til opplæring på den institusjonen der de er.

Jeg skal gå igjennom regelverket for dette på nytt og se på hvordan vi kan forsterke dette og forsikre oss om at alle barn får rett til det tilbudet. Men dette er ganske vanskelige saker fordi de barna er i en vanskelig situasjon.

Presidenten: Bente Thorsen – til oppfølgingsspørsmål.

Bente Thorsen (FrP) [10:58:37]: De lovbrudd som blir begått mot barn under barnevernets omsorg som av ulike grunner ikke går på skolen, har vært kjent i mange år. Disse barna har samme plikter og rettigheter som andre barn har i henhold til opplæringsloven § 2–1. De skal også sikres samme muligheter. Fremskrittspartiet mener at vi skal være like ambisiøse på alle barns vegne og sørge for å gi dem den oppfølging de trenger for å lære. Utdanning er jo viktig for alle, for den enkeltes framtid.

I en debatt – som det er blitt vist til her også – om skole- og barnevernsbarn, i november 2011, viste statsråden til at ulike tiltak er satt i verk. Men fremdeles kommer det ofte fram at en del barn under barnevernet ikke deltar i skolen. Selv om det kan være krevende å få barnevernsbarn til å gå på skolen, er det noe det må legges mye arbeid i. Men tiltakene er tydeligvis ikke gode nok. Hvordan vil statsråden sikre at disse barna får undervisning i henhold til opplæringsloven?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:59:47]: Dette er en ganske krevende problemstilling, og jeg synes kanskje at noen av talerne later som at det det først og fremst dreier seg om her, er å følge barn fram og tilbake til skolen. Men her kan det være situasjoner hvor barn er i en veldig vanskelig livssituasjon som gjør at dette ikke er alternativet. Det som er krevende, er hvordan disse overgangene skal være, og hva slags tilbud man har, hvis man f.eks. ikke er i stand til å gå på skolen av ulike grunner.

Jeg skal følge opp disse problemstillingene på nytt, fordi det er helt riktig – som det er sagt – at alle barn har rett til skolegang, og de har rett til at den skolegangen er til stede på en slik måte at det er mulig for dem å delta. Jeg skal merke meg engasjementet fra representanten Thorsen og andre og gå opp den løypa på nytt.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Trine Skei Grande (V) [11:01:00]: Det er vel ikke overraskende at mitt spørsmål går til kunnskapsministeren.

Det har i lang tid vært en utfordring innenfor universitets- og høyskolesektoren at vitenskapelig ansatte har vært ansatt i midlertidige stillinger. Det har vært litt nedgang de siste sju åra, men universitetssektoren har veldig stor andel her, og hele 22 pst. av dem som jobber i universitetssektoren, har midlertidige stillinger. Det har vært uendret så lenge SV har sittet og styrt sektoren.

Konsekvensene for folk er ganske dramatiske. De får ikke boliglån, og mange må utsette å få unger. Vi får her et klasseskille, og i staten spesielt, og veldig mange innen akademia, er det fritt fram for midlertidige ansettelser. Dette skjer med regjeringas viten og vilje.

Da jeg stilte spørsmål om dette, sa arbeidsministeren ganske arrogant at tjenestemannsloven har så godt stillingsvern at da får vi heller tåle at det er mye midlertidighet. Det betyr igjen at vi tar vare på dem som er innenfor, men bryr oss ikke så mye om dem som er utenfor og ikke får fast ansettelse. Noen midlertidige ansettelser strekker seg over mange år – fire, seks, opp til ni år – og statsråden er ansvarlig for de institusjonene, sjøl om hun ikke er ansvarlig for arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven.

Mitt spørsmål til statsråden er: Er kunnskapsministeren, som er ansvarlig for denne sektoren, enig med arbeidsministeren i at det ikke er problemer med midlertidige ansettelser? Er prisen for at stillingsvernet i offentlig sektor er så utstrakt, at vi heller får tåle at midlertidige ansettelser blir misbrukt på denne måten?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:02:59]: Jeg kan glede representanten Skei Grande med at hun tar feil med utgangspunkt i spørsmålet, fordi midlertidigheten innenfor akademiske institusjoner har gått ned. Den var i 2006 ca. 20 pst., og i 2012 er den 16,9 pst. Men jeg kan med en gang si at 16,9 pst. er for høyt, og at vi har jobbet systematisk overfor institusjonene for å få ned omfanget av midlertidighet. Det innførte min forgjenger, Tora Aasland, som et eget område å rapportere på i styringsdialogen med institusjonene. Det vi nå ser, er at vi har et godt grunnlag for å gå mer direkte på hver enkelt institusjon. Vi ser at noen er ganske gode med å få redusert midlertidigheten, mens andre helt klart har utfordringer med dette. Vi skal nå følge dette veldig nøye overfor hver enkelt institusjon med klare forventninger til hvordan de skal få redusert midlertidigheten, fordi omfanget av midlertidighet er for høyt. Det er så store variasjoner mellom institusjoner at det er helt opplagt at de som ligger veldig høyt, har gode muligheter for å komme ned hvis ledelsen tar tak i det. Det forventer jeg, og det kommer jeg til å kreve av institusjonene at de gjør.

Trine Skei Grande (V) [11:04:27]: Jeg skjønner at statsråden har et engasjement. I SVs stortingsvalgprogram for inneværende periode er det også en hard passus der det heter at dette skal det lages en egen plan/melding for å komme i mål med. Det har vi ikke akkurat sett, men dette kunne ha vært løst veldig enkelt.

Venstre har foreslått at man i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven skal si at man maksimalt kan ha midlertidighet i to år. Da hadde vi vært kvitt dette problemet, da hadde vi sørget for at folk kunne ha de rettighetene de bør ha – også de som er utenfor.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor i all verden kan ikke regjeringa støtte Venstres forslag om å innføre et sånt makstak? Da hadde man blitt kvitt dette problemet.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:05:17]: Det stiller jeg meg litt undrende til, for noe av det som er utfordringen innenfor akademia, er jo dels at man har ulike forskningsoppdrag som det kreves litt ulik rekruttering til, og at de utdanningsstillingene som vi har innenfor akademia, kan – hva skal jeg si – begrunnes med den typen stillingsvern, eller vern i forhold til midlertidige og faste stillinger, som man har i dag. Jeg mener den riktige veien å gå fram på, er å stille krav til ledelsen ved de ulike institusjonene om at de har en personalpolitikk og en planleggingshorisont som gjør at omfanget av midlertidighet reduseres. Det er altfor mange som i dag har altfor mye usikkerhet rundt sine stillinger.

Presidenten: Det blir gitt anledning til fire oppfølgingsspørsmål – først Borghild Tenden.

Borghild Tenden (V) [11:06:33]: Mitt oppfølgingsspørsmål går til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren.

Ifølge lederen for Database for statistikk om høgre utdanning ved Universitetet i Bergen, Benedicte Løseth, er det en større andel av kvinnelige vitenskapelig ansatte i midlertidige stillinger enn menn. Dette er, slik vi har sett, et mønster. Jeg mener derfor at arbeidet med å redusere omfanget av midlertidige ansettelser i universitets- og høyskolesektoren også er veldig viktig i et likestillingsaspekt.

Deler likestillingsministeren dette synet? Er ikke det mest effektive virkemidlet nettopp det som Venstre foreslår, og som Skei Grande snakket om i sted, nemlig å avgrense midlertidige stillinger til maksimalt to år før det automatisk medfører ansettelse?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [11:07:49]: Jeg skal avstå fra å mene noe om hvilke virkemidler som er mest effektive på andre statsråders ansvarsområder. Det jeg derimot er opptatt av, er at vi skal redusere omfanget av midlertidige stillinger. Det er i og for seg å gå den motsatte veien av det som Venstre generelt sett har ønsket når det gjelder arbeidet med arbeidsmiljøloven. Sånn sett møter man seg kanskje litt i døra, sjøl om jeg respekterer og setter pris på at Venstre fokuserer på et problem som mange opplever innenfor akademia, akkurat som det også oppleves andre steder. Disse problemstillingene har ofte en kjønnsdimensjon. Det dreier seg om midlertidighet, det dreier seg om deltidsproblematikk og annet. Det gjør at vi heller ikke kan ha en kjønnsnøytral, objektiv tilnærming til disse spørsmålene; vi må også se dem i et likestillingsperspektiv. Jeg er derfor opptatt av at vi skal redusere omfanget både av midlertidige stillinger og av deltid. Man snakker om ufrivillig deltid, jeg mener at det også handler om deltidskulturer som vi må til livs.

Presidenten: Tord Lien – til oppfølgingsspørsmål.

Tord Lien (FrP) [11:08:59]: Mitt spørsmål går til statsråd Halvorsen.

Det er sant at det er bare 16 pst. som er midlertidig tilsatt i akademia, men andelen blant de unge midlertidig tilsatte er betydelig høyere. Argumentasjonen man noen ganger hører fra sektoren, er at mye midlertidighet kommer av at en del av inntektene ikke er kjent på forhånd.

For en gjennomsnittlig REMA-kjøpmann er absolutt alle inntektene ukjent før 1. januar. Likevel er hovedregelen i de aller fleste kolonialforretninger – som det het i gamle dager – at de tilsatte har fast tilsettelse.

Mener statsråden at argumentasjonen om usikre inntekter er et relevant argument for hvorfor man har høy midlertidighet i akademia?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:09:58]: Jeg mener at det brukes i større omfang enn det man har saklig grunnlag for, og jeg har møtt det – la meg være såpass diplomatisk og si det sånn – som en dårlig unnskyldning for ikke å ta tak i midlertidighet på sin institusjon. Man har beskrevet usikkerheten om inntekter knyttet til f.eks. deltakelse i ulike forskningsprosjekter eller forskningsprogrammer og usikkerheten om hva slags kompetanse man trenger for å kunne delta, som mye større enn det den faktisk er. Derfor er det også sånn at noen institusjoner har lyktes ganske godt med å redusere midlertidigheten, mens andre ikke har gjort det. Jeg er sikker på at de som ikke har gjort det, kan lykkes bedre. Det vil selvfølgelig alltid være sånn at ulike forskningsprogrammer kan kreve nye, ulike sammensetninger av f.eks. forskere enn det man har hatt fra før, men jeg tror at det lar seg håndtere mye bedre enn det jeg ser mange eksempler på.

Presidenten: Svein Harberg – til oppfølgingsspørsmål.

Svein Harberg (H) [11:11:13]: Den 15. april 2010 la jeg fram en interpellasjon til daværende statsråd for høyere utdanning, Tora Aasland. Det svaret Tora Aasland ga meg da, og det svaret statsråden ga til Trine Skei Grande 18. desember – altså rett før jul – er identiske.

«De aller fleste institusjonene kan redusere midlertidigheten ytterligere, og jeg vil gjøre mitt for at det skjer.

I et svar om samme tema til Torbjørn Røe Isaksen 3. januar i år skriver statsråden at akkurat dette har vært en prioritert oppgave de senere årene. Begge statsrådene har vist til styringsdialog og klare forventninger, men vi ser at det er ingen stor uttelling i resultatene.

Synes ikke statsråden det nå er tid for å ta nye grep? Hvilke grep har statsråden tenkt at man nå kan sette inn når man ikke får den ønskede respons hos institusjonene?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:12:16]: Noen av de problemstillingene som er trukket fram her nå, kommer til å bli tema i den forskningsmeldingen som jeg har tenkt å legge fram for Stortinget før påske. Det som vi nå gjør, er å ta opp dette spørsmålet veldig tydelig med alle institusjonene og vise til de gode eksemplene vi har, fordi det rett og slett er behov for mer skreddersøm her. Jeg har ikke lyst til å si generelt om alle institusjonene ved universiteter og høyskoler at de ikke gjør noe med midlertidigheten, fordi det nemlig er noen som bør belønnes og holdes fram som gode eksempler, og derfor har jeg ikke lyst til å skjære alle over en kam. Det kommer til å bli mer skreddersøm i styringsdialogen med institusjonene, med tydelige krav og forventninger til ledelsen ved de institusjonene om at de gjør det de kan for å få redusert midlertidigheten. Jeg tror dette også handler om institusjonenes muligheter til å holde på viktig kompetanse.

Presidenten: Dagrun Eriksen – til siste oppfølgingsspørsmål.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:13:32]: Hvis du bryter ned tallene for de forskjellige institusjonene, viser det at f.eks. universitetene ikke har hatt den nedgangen som man ser, hvis man ser på alle tallene sammen. Da jeg satt og hørte på dette, tenkte jeg plutselig: Hva hvis statsråden tenkte seg at det ikke var statsminister Jens Stoltenberg som ledet denne statlige bedriften som har så stor midlertidighet, men at det f.eks. var Stein Erik Hagen som var sjef, og hvor man brukte midlertidighet i like stor grad som staten gjør i sine bedrifter? Tror statsråden at hun da hadde hatt et litt annet engasjement og litt tydeligere meldinger til hvorfor man ikke aksepterer en så stor bruk av midlertidighet, enn det hun har i dag, når det er Jens Stoltenbergs bedrift som vi setter søkelyset på?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:14:29]: Jeg tror vi skal spare Jens Stoltenberg for å følge opp denne problemstillingen. Det er mitt ansvar å følge opp dette når det gjelder disse institusjonene, og jeg tror ikke de føler at de får utydelig eller uengasjert tale på dette området. Jeg forventer at de gjør mye mer med spørsmålet om midlertidighet enn det de har gjort til nå. Men det er forskjeller mellom institusjonene, og derfor har jeg ikke lyst til å være like hard i klypa overfor alle, fordi jeg er opptatt av at de som gjør en god jobb på dette området, skal få anerkjennelse for det. Derfor er det skreddersøm i dialogen, og de får så hatten passer hvis det er behov for det.

Presidenten: Dermed er den muntlige spørretimen omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.