Stortinget - Møte tirsdag den 30. april 2013 kl. 10

Dato: 30.04.2013

Sak nr. 4 [13:24:10]

Redegjørelse av forsvarsministeren om status for nordisk forsvars- og sikkerhetssamarbeid

Talere

Presidenten: Presidenten vil foreslå at det blir debatt umiddelbart etter redegjørelsen. – Det anses vedtatt.

Før statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen får ordet for å gi sin redegjørelse, vil presidenten foreslå følgende opplegg for debatten knyttet til denne saken: Det tas utgangspunkt i § 43 a i Stortingets forretningsorden som omhandler redegjørelser fra et medlem av regjeringen, men at § 43 annet ledd fravikes ved at debatten foreslås ordnet slik at den øvrige debatten etter redegjørelsen blir begrenset til 1 time og 20 minutter, og taletiden blir fordelt slik:

Leder for delegasjonen til Nordisk råd 10 minutter, Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 5 minutter hver.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:25:41]: Jeg setter stor pris på denne anledningen til å informere om og diskutere det nordiske forsvarssamarbeidet. Initiativet fra Nordisk råd om å gjennomføre debatter i de nordiske landenes parlamenter om nordisk forsvars- og sikkerhetssamarbeid i løpet av 2013 er positivt. Jeg håper denne redegjørelsen kan bli et godt utgangspunkt for debatt.

Det nordiske forsvarssamarbeidet holder et høyt aktivitetsnivå og er i stadig utvikling. Dette samarbeidet har høy prioritet i alle de nordiske land.

Nordisk samarbeid generelt har lange tradisjoner, så også innenfor forsvars- og sikkerhetspolitikken. I flere tiår har vårt forsvarssamarbeid omfattet alt fra deltakelse i FN-operasjoner rundt om i verden, via NATO-samarbeid på Balkan og i Afghanistan til mer hjemlig aktivitet knyttet til sikkerhetspolitisk dialog og materiell- og kapabilitetssamarbeid, herunder utdanning, trening og øving.

De siste årenes krevende økonomiske utvikling i verden og Europa har ikke gjort behovet for samarbeid mindre. Vi kan fortsatt konstatere at de fleste vestlige land gjennomfører betydelig kutt i forsvarsbudsjettene på samme tid som grenseoverskridende sikkerhetsutfordringer og kostnadene for høyteknologisk materiell øker. Mange av disse kuttene er allerede i ferd med å føre til at hele kapasiteter i forsvarsstrukturene forsvinner. Dette er ofte strukturer som tidligere har inngått som deler av et lands internasjonale forpliktelser – f.eks. har Nederland valgt å fase ut sine maritime patruljefly, mens Danmark har fjernet ubåtvåpenet.

I et forsøk på å bøte på dette har både NATO og EU igangsatt initiativene knyttet til henholdsvis «Smart Defence» og «Pooling and Sharing». Det nordiske samarbeidet er et godt eksempel på – eller en variant av – dette. Felles utfordringer gir et godt grunnlag for felles løsninger.

I en tid da samarbeid selv innenfor det militære domenet ikke bare er viktig, men nødvendig, skal vi sette pris på vårt spesielle utgangspunkt i Norden. Det nordiske verdifellesskapet og vår felles historie, forholdsvis jevnstore størrelse og geografiske nærhet gjør det naturlig å samarbeide om sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål. Selv om vi har ulike sikkerhetspolitiske orienteringer, ligger forholdene til rette for samarbeid, og jeg mener det nordiske forsvarssamarbeidet med all tydelighet viser at vi utnytter stadig mer av potensialet vi har i regionen.

The Nordic Defence Cooperation, NORDEFCO, ble etablert i 2009 og er et langsiktig samarbeid. NORDEFCO samlet og integrerte de mange samarbeidsordningene på forsvarssiden som allerede eksisterte, men som manglet et helhetlig rammeverk. Stoltenberg-rapporten fra samme år har dessuten bidratt til å styrke bevisstheten om potensialet som ligger i nordisk samarbeid, både på militær og på ikke-militær side.

Hensikten med det nordiske forsvarssamarbeidet er styrket operativ effekt og evne til å løse Forsvarets oppgaver. Dette søkes oppnådd ved at Forsvaret får mer kapasitet til rådighet, eller at vi kan få samme operative effekt til en lavere kostnad. Dette får vi til gjennom en fleksibel organisering der hvert enkelt land selv bestemmer hvilke prosjekter de vil delta i. Alle samarbeidsområder er åpne for alle nordiske land og uttrykker ønsket om inkludering og åpenhet i aktivitetene vi deltar i.

Norge tillegger det nordiske forsvarssamarbeidet stor betydning som et viktig supplement til vårt NATO-medlemskap og samarbeid med nære allierte. De fleksible samarbeidsrammene som både NATO og EU har med ikke-medlemmer, gjør det mulig å styrke det nordiske samarbeidet innenfor disse organisasjonene, både på militært og på politisk nivå. Det velutviklede partnerskapssamarbeidet gjør at Sverige og Finland er nært knyttet til NATO på en rekke områder, mens Norge har deltatt i EUs stridsgrupper og er aktivt medlem av kapabilitetssamarbeidet i EU gjennom European Defence Agency, EDA. I NATO arbeider Norge aktivt for at Sverige og Finland, som betydelige troppebidragsytende land, skal involveres tettere i NATOs planleggings- og beslutningsprosesser.

De siste årene ser vi en positiv utvikling i det nordiske forsvarssamarbeidet på en rekke områder. Samarbeidet har fått både større bredde og dybde gjennom kontinuerlige tiltak og initiativ ovenfra og nedenfra.

Det at antall prosjekter og samarbeidsområder øker, viser at de nordiske regjeringene har satt handling bak sine ambisjoner.

Det nordiske forsvarssamarbeidet er i hovedsak delt inn i to områder: Det ene er sikkerhetspolitikk og operasjoner, hvor politiske veivalg drøftes eller operasjonaliseres. Det andre er kapabilitetsutvikling, som omfatter samarbeid om materiell, logistikk, utdanning, trening og øving.

Først og fremst har vi i Norden en tett sikkerhetspolitisk dialog, hvor vi der det er mulig søker å koordinere våre posisjoner om sikkerhetspolitiske problemstillinger på den internasjonale arena. Sammen drøfter vi ulike problemstillinger i NATO-samarbeidet, forsvars- og sikkerhetspolitisk utvikling i FN og EU, cybersikkerhet og utvikling samt forholdet til Russland. Det felles nordiske utenriks- og forsvarsministermøtet i Bodø i september i fjor, som omhandlet både nordområdespørsmål og aktuelle konfliktområder som Syria og Mali, illustrerer godt noe av bredden og dybden den nordiske dialogen preges av i dag.

Det nordiske samarbeidet i internasjonale operasjoner har vært meget verdifullt. Samarbeidet i FN-operasjoner under den kalde krigen og erfaringen fra den nordisk-polske brigade i Bosnia på 1990-tallet har bidratt til å føre det operative samarbeidet dit det er i dag.

I nyere tid står det nordiske samarbeidet frem som et veldig godt eksempel på hvordan vi har klart å bringe felles ambisjoner og interesser ned på bakken i operasjoner i utlandet. Fra starten var det til og med snakk om å samle aktiviteten til alle de nordiske landene i ett område i Afghanistan, men Danmark valgte å engasjere seg i sør, mens Norge, Sverige og Finland lenge konsentrerte sin aktivitet i nord. Erfaringene herfra virker positivt tilbake på alle nivå i de militære strukturene som vi er opptatt av å ta med oss videre når den militære aktiviteten i Afghanistan trappes ned.

Akkurat nå er vi i en løpende dialog om videreføring av vårt samarbeid i Afghanistan og hvordan vi kan rette mer oppmerksomhet mot trening og opplæring av politi og forsvar. Uavhengig av veien videre i Afghanistan har ISAF-operasjonen vist oss hvor krevende det er å starte et samarbeid etter at vi er på plass i et område. For fremtidig nordisk samarbeid i militære operasjoner trenger vi mer forutseende planlegging. Erfaringene fra tidligere og pågående operasjoner brukes nå aktivt i utformingen av løsninger som kan bedre vår evne til felles deployeringer eller samvirke i operasjoner. For å oppnå operasjonelle og kostnadseffektive gevinster er det avgjørende at vi så tidlig som mulig i planfasen kommer i dialog med hverandre.

De nordiske land har felles verdier. Dette kommer bl.a. til uttrykk i hvordan vi møter nye og globale sikkerhetsutfordringer knyttet til kvinner, fred og sikkerhet. Jeg vil her understreke arbeidet som alle de nordiske landene gjør i henhold til FNs resolusjon 1325.

I Norden står vi sammen om å vektlegge FNs betydning for en internasjonal rettsorden, og Norges ambisjon om økt satsing på FN-operasjoner ligger fast. Vi fortsetter arbeidet med å styrke FNs fredsoperative innsats, og det er svært viktig at vestlige land stiller opp med spesialkapasitetene FN etterspør på militær side, som f.eks. ingeniører, samband og moderne feltsykehus. Disse kapasitetene er en forutsetning for at operasjoner kan gjennomføres.

Samtidig opplever vi at økonomiske nedgangstider utfordrer den politiske viljen og evnen i mange europeiske land til å bidra til internasjonal fred og stabilitet. Flere FN-operasjoner er trolig på vei ned i styrketall, bl.a. grunnet press om å redusere kostnader.

De nordiske land har i mange år hatt en felles ambisjon om å stille et felles bidrag til en FN-ledet operasjon. Vi er i dag kommet langt i å identifisere og beskrive mulige kapasiteter som kan være aktuelle for et mulig felles FN-bidrag. Det er enighet i Norden om at nedtrekket av militære styrkebidrag i Afghanistan kan gi nytt rom for å virkeliggjøre denne ambisjonen. Vi ønsker å komme i en tettere dialog med FNs avdeling for fredsbevarende operasjoner i New York for å bli en mer forutsigbar og relevant aktør med en stadig mer samlet nordisk stemme. I den sammenheng er det viktig for meg å understreke at når vi beskriver et mulig nordisk samarbeid i internasjonale operasjoner, utelukker ikke det deltakelse fra andre land, og det betinger ikke at alle de nordiske land må være med.

De nordiske land deler bekymringen over situasjonen i Mali, og spesielt i Syria. Nå er det vedtatt en FN-operasjon i Mali, men dersom det skulle være aktuelt for de nordiske land å gå inn i en av disse operasjonene, vil de være meget krevende, og om vi engasjerer oss militært, må vi være forberedt på innsats over lang tid.

De nordiske lands evne til å operere sammen henger i stor grad sammen med hvordan vi utvikler våre styrker og kapasiteter. For å kunne operere mest mulig effektivt sammen må vårt personell trene og øve sammen, og våpen og materiell må være mest mulig likt, eller i stand til å fungere sammen. Dette er en av grunnene til at kapabilitetssamarbeidet er gitt en sentral rolle i det nordiske forsvarssamarbeidet.

Gjennom å samarbeide om forskning og utvikling, anskaffelser, drift og vedlikehold av materiell, utdanning av personell og trening og øving utnytter vi også landenes samlede ressurser mer effektivt, og vi oppnår større operativ effekt og evne enn det vi ville gjort hver for oss.

Vi samarbeider derfor stadig tettere på alle disse områdene. Samarbeidet mellom de nordiske forskningsinstitutter i forsvarssektoren er godt og økende på mange fagfelt. Dette arbeidet er bl.a. med på å bidra til å skape handlingsrom og legge premissene for etterfølgende samarbeid om valg av teknologiske løsninger og anskaffelser av materiell. Materiellsamarbeidets målsetting er å oppnå størst mulig systemlikhet gjennom felles anskaffelser, drift, vedlikehold og oppgraderinger i materiellets levetid for på den måten å nå besparelser og sikre evnen til operativt samvirke.

Samarbeidet så langt har gitt en rekke gode resultater, og flere nye muligheter er under utredning. Blant disse vil jeg trekke frem vårt samarbeid med Sverige om anskaffelse av artilleri, lastevogner og panserforsterkede kjøretøyer. Norge oppgraderer og supplerer gjennom nyanskaffelser Hærens beholdning av den svenske kampvognen CV90, og Finland har kjøpt det norske bakkebaserte luftvernsystemet NASAMS til erstatning for sitt nåværende luftvern. Anskaffelsene ledsages i betydelig grad av samarbeid om hele bredden av styrkeproduksjon av denne kapasiteten. Prosjektene medfører også en betydelig industriell deltakelse og verdiskaping.

Fremover vil vi bl.a. vurdere om det finnes muligheter for å etablere nordisk samarbeid om anskaffelse av luftovervåkingssensorer, mineryddingsfartøyer, langtrekkende missiler mot land- og sjømål, felles basesett for internasjonale operasjoner og felles systemer for deteksjon og bekjempelse av improviserte sprengladninger. I den pågående utredningen av alternativer for fremtidig ubåtkapasitet ser vi på samarbeidsmuligheter med flere andre land, herunder om et nordisk samarbeid kan tilfredsstille våre behov. Målsettingen vil i hvert enkelt tilfelle være å oppnå størst mulig grad av felles eller samordnet utdannelse, trening, drift, vedlikehold, videreutvikling og operativ utnyttelse av de materielle kapasitetene.

Vi ser også på hvordan vi kan utnytte de styrker og kapasiteter vi allerede har hver for oss på en samlet sett bedre og mer effektiv måte gjennom pool-løsninger. Samarbeidet mellom våre lands taktiske lufttransportkapasiteter, for Norge gjelder det C-130 J Hercules, vil fungere som en prøve på hvilke effekter og gevinster vi kan oppnå ved å samordne operativ utnyttelse, drift og vedlikehold, og eventuelt også ved å etablere en felles lufttransportkommando.

Samtidig som vi ser god progresjon på flere felter, står vi også overfor utfordringer i kapabilitetssamarbeidet. Nasjonale forskjeller i militær tradisjon, sikkerhetspolitisk orientering, organisering, planlegging, industripolitiske vurderinger, regelverk og praksis for anskaffelser av forsvarsmateriell er blant de faktorer som utfordrer vår evne til å finne frem til gode samarbeidsløsninger. Dette gir seg f.eks. utslag i revideringen av den nordiske industrisamarbeidsavtalen, der landene har ulike syn på hvor langt man ønsker å gå i samarbeidet. Vi stiller også fra norsk side krav om at vi i de områdene der samarbeidet innebærer delt lagring, drift eller vedlikehold, skal sikre at alle kapasiteter Norge har i sin militære verktøykasse, er tilgjengelige til enhver tid, uavhengig av om våre naboland er med i aktiviteten eller ikke. Dette handler om hvor langt landene er villige til å integrere og forplikte seg. Pragmatisme og kompromissvilje er derfor nøkkelord for en fortsatt god utvikling i samarbeidet.

Militær trening og øving med flernasjonal deltakelse fra Norden foregår i all hovedsak innenfor rammen av større internasjonale øvelser. For Norges del kommer dette primært til uttrykk gjennom inkludering av Sverige og Finland i øvelser på norsk jord med allierte NATO-land, der Cold Response er den mest omfattende. Gjennom NATOs initiativer knyttet til «Smart Defence» og det såkalte Connected Forces Initiative, går Norge i spissen for at de aktive partnerlandene kan få en full rolle i samarbeidet. Det innebærer at de i enda større utstrekning enn tidligere kan delta på treninger og øvelser i NATO-regi også etter at vårt samarbeid i Afghanistan trappes ned. På sikt betyr dette at mye nordisk forsvarsaktivitet kan skje i en NATO-ramme og da med mulighet for deltakelse av andre allierte.

I tillegg har vi i dag god erfaring med den grenseoverskridende kampflytreningen i de nordlige delene av Norge, Sverige og Finland. Vi trener sammen mer eller mindre ukentlig, og landenes luftvinger kan operere variert og med stor kompleksitet i et stort luft- og landterritorium. Dette gir verdifull operativ og multinasjonal erfaring uten at det koster oss noe mer enn om vi skulle trene alene i Norge.

Inkluderingen av Sverige og Finland i treningsdelen av NATOs luftovervåkning over Island under norsk rotasjon i 2014 vil ytterligere styrke det nordiske samarbeidet. Dette vil innebære en videreutvikling av den grenseoverskridende kampflytreningen, der Sverige og Finland vil stasjonere sitt materiell og personell på Island under treningsperioden og oppnå ytterligere interoperabilitet med Norge og NATO.

Personelldimensjonen er en viktig del av det nordiske samarbeidet. Den første nordiske veterankonferansen ble arrangert i Oslo sist høst. Dette var en unik arena for informasjonsdeling og utvikling av «best practice» hva gjelder ivaretakelse, anerkjennelse og oppfølging av veteraner. Både nordiske og baltiske land var godt representert på konferansen. Det er spesielt gledelig å se at veteransatsingen til regjeringen vekker stor interesse blant våre naboer, og vi har i dag et aktivt samarbeid på alle nivåer.

Foruten veteransamarbeid ser vi også en bred nordisk kursportefølje for utdanning, kompetanseheving og sertifisering av personell i de fleste kategorier i Forsvaret. I denne forbindelse har alle de nordiske land hvert sitt kompetansesenter som tilbyr sine tjenester til alle de nordiske land og ofte også til land utenfor regionen. Et slikt bredt og omfattende tilbud til personellet gir en betydelig effektiviseringsgevinst for det nordiske forsvarssamarbeidet som vi ønsker å videreutvikle.

De nordiske landene har sammen med våre baltiske naboer et godt etablert samarbeid om forsvarsrettet sikkerhetssektorreform, FSSR. Denne typen samarbeid og støtte er meget etterspurt i både FN, NATO og EU. Som tidligere mottakere av FSSR-støtte bidrar de baltiske land med viktige erfaringer for det nordisk-baltiske samarbeidet. Symboleffekten ved at tidligere mottakerland av FSSR-støtte kan eksportere sine erfaringer i andre regioner, er også viktig.

I dag retter samarbeidet sine prosjekter bl.a. mot omskolering av overtallig militært personell, støtte til oppbygging av regionale kompetansesentre, kapasitetsbygging i forsvarsdepartementer og administrasjonsreform. Gjennom dette arbeidet innen sikkerhetssektorreform bidrar nordiske land på Vest-Balkan, i Ukraina og i Georgia.

De baltiske land har over tid signalisert vilje og ønske om et tettere samarbeid med de nordiske land. Nordisk-baltisk samarbeid har vist seg som en suksess i flere internasjonale operasjoner og i særdeleshet i Afghanistan. Potensialet for tettere samarbeid om utdanning, trening og øvelser er lovende, og vårt eksisterende samarbeid innen veteranspørsmål er i god utvikling. Det er også viktig for de nordiske land å være beredt til å bistå med kompetanse om FN og FN-operasjoner nå når også de baltiske land får frigjort ressurser på grunn av nedtrekk i Afghanistan.

Nordisk forsvarssamarbeid nyter godt av bred politisk oppslutning i de nordiske land. Samtidig er det viktig å erkjenne forskjellene mellom oss hva gjelder alliansetilknytning, beslutningsmekanismer i regjeringer og parlament, industripolitisk orientering og vår respektive forsvarsstruktur og materiellbeholdning.

Pågående debatter i de nordiske land om nordisk forsvarssamarbeid, NATO-spørsmålet og saker knyttet til omstilling av forsvarsstrukturer er også med på å vise de ulikhetene vi har mellom oss som er mer eller mindre fremtredende i våre samarbeidsområder.

Denne vinteren har diskusjoner om hvorvidt nordiske land kommer hverandre til unnsetning dersom et land skulle bli utsatt for en militær aggresjon, vært fremtredende i flere land, og særlig i Sverige. Det er for det første vanskelig å forestille seg hvordan en virkelig alvorlig sikkerhetspolitisk krise skulle arte seg i Norden i dag. I slike tenkte situasjoner er det viktig å ha med seg at internasjonale politiske og diplomatiske løsninger vil være det primære siktemålet, og ikke bare enkeltland, men internasjonale organisasjoner vil bli tungt involvert. Skulle slike tiltak vise seg ikke å være tilstrekkelige, vil situasjonen kunne få en militær dimensjon. Som både jeg, utenriksministeren og min svenske og finske kollega har sagt flere ganger, er det vanskelig å tenke seg at en sikkerhetspolitisk situasjon i et land i Norden vil kunne utvikle seg uten at det påvirker naboene. Likevel er det for meg viktig å minne om at det er et godt stykke derfra til å kunne garantere militær støtte. Det nordiske forsvarssamarbeidet gir ingen sikkerhetspolitiske garantier, og for Norge ligger NATOs gjensidige forsvarsgaranti i bunnen.

Vi må tørre å innse at vi ikke klarer å samarbeide om alt, og at vi på enkelte områder må bli flinkere til å se forbi våre egne grenser og begrensninger og heller se på felles muligheter som på lengre sikt kan gi bedre resultater. Dette er «Smart Defence» eller «Pooling and Sharing» i praksis.

Innenfor rammen av NORDEFCO foretar vi nå en gjennomgang av styringslinjene i strukturen for å sikre en mest mulig effektiv omgjøring av politiske målsettinger til konkrete resultater.

Under det nordiske forsvarsministermøte i Rovaniemi i forrige måned startet vi arbeidet med å forsøke å formulere en felles visjon for det nordiske forsvarssamarbeidet. Selv om vi er enige om de positive sidene ved samarbeidet, er det å definere hva dette egentlig handler om, en krevende øvelse. De siste måneders forsvars- og sikkerhetspolitiske debatter i Sverige og Finland tydeliggjør at det kan være ulik vektlegging av formålet med deler av samarbeidet vårt. Jeg oppfatter ikke dette som et problem for det nordiske forsvarssamarbeidet. Jeg ser tvert imot dynamikken som sunn og nødvendig. Gjennom diskusjoner om en felles visjon utfordrer vi oss selv og hverandre, noe som forhåpentligvis vil lede samarbeidet enda et steg videre.

Uansett er det viktig for meg å bidra til at jeg, mine utenriks- og forsvarsministerkolleger, våre departementer og etater vedlikeholder ryggmargsrefleksen som ser til Norden når forsvars- og sikkerhetspolitikk diskuteres internasjonalt. Slike prosesser blir viktigere for Norge å ta med seg videre når vi til neste år overtar formannskapet i NORDEFCO.

Interessen for nordisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid er økende, både nasjonalt og internasjonalt. Dette er både et uttrykk for at temaet er politisk viktig og for at vi har utviklet et velfungerende samarbeid som interesserer utover det forsvars- og utenrikspolitiske området. Vi må derfor både bevare og videreutvikle det fleksible samarbeidet vi har etablert i NORDEFCO. Jeg setter pris på den fleksible og uformelle dialogen det nordiske forsvarssamarbeidet i dag har med Nordisk råd, og jeg håper vi sammen kan videreutvikle denne på en praktisk og hensiktsmessig måte.

Flernasjonalt samarbeid er nødvendig for å løse dagens og morgendagens forsvarsutfordringer. Dette skyldes ikke bare økonomiske begrensninger, men også knapphet på høykompetent personell i et presset arbeidsmarked for viktige personellkategorier. Alle europeiske land er nødt til å samarbeide mer innen forsvarssektoren for å unngå dramatiske kutt i styrkestrukturen og redusert evne til å møte nasjonale og internasjonale forpliktelser. I denne sammenhengen vil Norge fortsette å være pragmatisk og resultatorientert og søke samarbeid der vi finner det hensiktsmessig, det være seg i NATO, FN, EU eller i andre strukturer, som NORDEFCO og andre flernasjonale initiativ.

I Norden er vi heldige. Vi har helt spesielle forutsetninger for samarbeid hvor vi bare er i begynnelsen av å finne potensialet. Med et felles politisk, geografisk, historisk, kulturelt og språklig fundament er vi godt rustet til sammen å møte en krevende fremtid hvor militære kapasiteter fortsatt vil være etterspurt i den politiske verktøykassen.

Marit Nybakk (A) [13:52:21]: La meg først få takke forsvarsministeren for en veldig god redegjørelse og også takke for at hun holdt denne redegjørelsen. Det setter Nordisk råd-delegasjonen veldig stor pris på.

Vi har akkurat avholdt – for ikke mer enn et par uker siden – en minisesjon i Stockholm, der statsråder fra alle de nordiske land var til stede og holdt innlegg. Det var en minisesjon om forsvarssamarbeid, og det var utenriksminister Espen Barth Eide som representerte Norge. Der var også utenrikskomiteens leder, Ine Marie Eriksen Søreide, til stede.

Jeg satt første gang i Nordisk råd fra 1997 til 2001. I den perioden opplevde jeg den aller første redegjørelsen om forsvars- og utenrikspolitikk i Nordisk råds historie. Det skulle altså gå nærmere ti år etter Berlinmurens fall før temaet kunne settes på dagsordenen under en sesjon i Nordisk råd. Under den kalde krigen var forsvarspolitikk tabubelagt som tema i politiske debatter og samtaler mellom de nordiske land. Og la meg legge til: Dette dreide seg også om regjeringssamarbeid, og ikke bare det parlamentariske.

Så kom 9. november 1989, som sikkert var en helt alminnelig dag for de aller fleste i Europa, men i Berlin hamret de første østtyskerne seg gjennom den forhatte Berlinmuren. Hvis vi spør unge mennesker i dag om Muren, vil de helt sikkert tro at vi snakker om muren israelerne har bygget. 24 år – eller i hvert fall 23 ½ - er en kort periode i historien, men den er faktisk svært lang i politikken hvis vi tenker på de enorme endringene vi har hatt i Europa, som altså har muliggjort også et helt annet samarbeid i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken i Norden. Har vi glemt at det var to Tyskland, at vi hadde et jernteppe gjennom Europa, at vi hadde Sovjetunionen, at det ikke fantes noen frie baltiske stater, at vi hadde et Tsjekkoslovakia?

Murens fall representerte på mange måter den nye orden i Europa. Også forsvars- og utenrikspolitikken ble endret. Samarbeid på tvers av tidligere grenser ble mulig. I dag er de tre selvstendige baltiske landene medlemmer av NATO og EU, og land som vi ikke kunne ha tenkt oss kunne gå inn i NATO, er nå faktisk NATO-medlemmer.

Den kalde krigens slutt ga oss nye muligheter og utfordringer i vår utenrikspolitikk, i vår nærområdepolitikk. I dag er forsvarspolitikken blant de mest dynamiske samarbeidsområdene i Norden, et samarbeid som foregår innenfor rammene av og med respekt for de enkelte lands alliansepolitikk og utenrikspolitiske forankring. Norge, Danmark og Island er medlemmer av NATO, Sverige, Finland og Danmark er medlemmer av EU, Danmark deltar riktignok ikke i EUs forsvarspolitikk, men det gjør vel egentlig Norge, som ikke er medlem av EU. Så dette er en komplisert sak, men det gjør ingenting i forhold til det dynamiske, pragmatiske, målbevisste, resultatorienterte og konkrete samarbeidet som i dag utøves mellom de nordiske land, og som vi nettopp har hørt beskrivelsen av fra forsvarsministeren. For det løsningsorienterte og praktiske samarbeidet er kommet svært langt, og på mange måter har det vel også vært et samarbeid som startet mellom etatene, altså mellom forsvarene, for å si det sånn.

Statsråden sa at dialogen om sikkerhetspolitiske spørsmål også er blitt tett og god. Det tror jeg er veldig, veldig viktig, fordi det også skjer parallelt på det utenrikspolitiske området. Det er veldig tett og god kontakt mellom utenriksdepartementene i Norden, og det skjer også på en veldig uformell basis, som jeg skal komme litt tilbake til.

Nordic Defence Cooperation, eller NORDEFCO, ble, som statsråden sa, etablert i 2009. I dag har Finland formannskapet, Norge overtar det. NORDEFCO praktiserer på mange måter – skal vi kalle det – «smart defence» på nordisk basis, eller mellom de nordiske land, i tillegg til, som vi nå fikk høre fra statsråden, trening, ofte i NATO-regi, kapasitets- eller kapabilitetssamarbeid, vi har NASAMS og artillerisystemet Archer, vi har samarbeid i Afghanistan, vi har samarbeid i Øst-Afrika, og vi har EUs Battle Group. Denne listen er egentlig veldig lang, og jeg bare nevner litt.

Selv om Estland, Latvia og Litauen ikke er med i NORDEFCO, har Norden også noe samarbeid om forsvar med de baltiske land. Det redegjorde statsråden bra for.

Den 5. april 2011 ble de fem nordiske utenriksministrene enige om en solidaritetserklæring. Den daværende utenriksministeren, Jonas Gahr Støre, kalte erklæringen for en «byggestein» i det nordiske samarbeidet. I erklæringen heter det at «det er naturlig for de nordiske landene å samarbeide i en solidarisk ånd for å møte utfordringene på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området», et samarbeid som skal utfylle det eksisterende europeiske og euroatlantiske samarbeidet.

Nordisk råd har i noen år vært opptatt av mer parlamentarisk inkludering og forankring av det nordiske forsvarssamarbeidet, og for den saks skyld også av det nordiske utenrikssamarbeidet. Dagens redegjørelse og debatt er en del av et opplegg der alle de nordiske parlamenter skal ha en forsvarsdebatt i løpet av året, altså en debatt om Nordisk forsvarssamarbeid. I slutten av september skal så Nordisk råds presidium og lederen for de nasjonale forsvarskomiteene – i Norge utenriks- og forsvarskomiteen – ha en rundebordskonferanse med forsvarsministrene og forsvarssjefene hos NORDEFCO i Finland, for å kunne ha en debatt og ta konkrete beslutninger på Nordisk råds sesjon i Oslo senere på høsten.

Vi mener at Nordisk råd må bli en reell pådriver i det internasjonale og forsvarspolitiske samarbeidet i Norden. Derfor er også utenriks- og sikkerhetspolitikk og forsvarspolitikk prioriterte oppgaver i det norske formannskapet i Nordisk råd for 2013 – vi har altså formannskapet i Nordisk råd.

La meg også nevne at det er et økende og helt nødvendig nordisk samarbeid om sivil beredskap og samfunnssikkerhet, herunder sivilt-militært samarbeid. Her hadde Nordisk råd et seminar i Stortinget 20. mars, hvor den norske justisministeren redegjorde for det nordiske samarbeidet. De ansvarlige ministrene møtes i begynnelsen av juni i Stockholm for å utforme en såkalt Haga II-erklæring, den første oppdateringen etter Haga-erklæringen fra 2009.

Også dette samarbeidet må forankres parlamentarisk. Nordisk råd mener det er viktig at vi spiller inn – også til ministermøtet i juni – våre oppfatninger om koordinering og bruk av hverandres ressurser også innen nordisk samarbeid om beredskap.

De nordiske landene er velutviklede og avanserte samfunn, noe som gjør oss robuste på mange måter, samtidig er moderne samfunn veldig sårbare. Et nordisk samarbeid innen beredskap vil gjøre oss sterkere nasjonalt, men også bidra til økt samlet kompetanse, både innen forsvarsarbeid og sivilt beredskap og innen sivilt-militært samarbeid. Dette er en kompetanse vi også kan bruke på andre arenaer, f.eks. i EU-sammenheng. Et effektivt Norden betinger for øvrig også god kontakt med EUs institusjoner. Det står også helt klart i det norske formannskapet i Nordisk råd.

Forskningsrådet NordForsk har for øvrig også startet et nordisk forskningsprogram om samarbeid om samfunnssikkerhet, beredskap og forsvar.

Jeg sa innledningsvis noe om at samarbeidet på disse feltene er uformelt, både mellom regjeringene og når det gjelder det parlamentariske samarbeidet. Jeg ser da bort fra det samarbeidet som finnes mellom utenrikskomiteer og forsvarskomiteer på europeisk basis. Men i Norden er det ikke noe ministerråd på disse feltene. Da vil jeg legge til at presidiet i Nordisk råd også har sluttet seg til at det ikke skal være et ministerråd, fordi vi tror at dette samarbeidet fungerer best slik statsråden nå har beskrevet det: formelt, men resultatorientert, konkret og målbevisst. Det er sånn sett et veldig dynamisk samarbeid som fortsetter og som utvikler seg. Vi tar sikte på at vår parlamentariske forankring og vår parlamentariske medinnflytelse skal skje uavhengig av et ministerråd og uten at vi har et ministerråd.

Svein Roald Hansen (A) [14:02:43]: Jeg vil takke statsråden for redegjørelsen. Den er en nyttig oversikt over et samarbeid som har utviklet seg så å si under radaren, i den forstand at det har vært fraværende i mediebildet og den offentlige debatten. Det er egentlig et uttrykk for at det har vært en utvikling av et samarbeid som har vært uproblematisk, når det kan vokse fram på den pragmatiske måten det har gjort.

Det er vel 24 år siden Berlinmuren revnet, og det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa endret karakter. Det er 19 år siden våre nøytrale naboer, Sverige og Finland, ble med i EU, og dermed fikk sin sikkerhetspolitiske forankring vestover. Det er fire år siden Stoltenberg-rapporten ble lagt fram, med 13 forslag til tettere samarbeid i Norden om forsvars- og utenrikspolitikk – temaer som var tabu i det nordiske samarbeidet inntil Berlinmuren raste og jernteppet gjennom Europa ble revet til side. I dag er de fleste av Stoltenberg-rapportens forslag enten fulgt opp eller under oppfølging – også solidaritetserklæringen, som kanskje ble ansett som den mest krevende på grunn av tre lands NATO-medlemskap. «Et kvantesprang», karakteriserte utenriksminister Espen Barth Eide det som, det som har skjedd, under Nordisk råds minisesjon i Stockholm nylig.

Mens vi lenge har hatt utenrikspolitisk samarbeid ute, i FN, NATO og EU, har det forsvarspolitiske samarbeidet her hjemme utviklet seg nedenifra og på en pragmatisk måte. Statsråden nevnte Luftforsvarets samtrening med svenskene – nå også med finnene – som ett eksempel. Så kreativt er det blitt lov å tenke rundt dette, at det er foreslått en ansvarsdeling mellom våre tre lands forsvarsstyrker: Finnene tar seg av Hæren, svenskene tar seg av Luftforsvaret og vi tar oss av Marinen. Vel, så langt kommer det neppe, i hvert fall ikke så lenge Sverige og Finland står utenfor NATO. Men det illustrerer hvordan de mentale sperrene er blitt borte.

Norge har kommet lengst i omstillingen av sitt forsvar, men Sverige og Finland kommer etter. Vi har ikke bare en tett geografisk og kulturell nærhet og en omfattende felles historie – vi står også overfor felles utfordringer når det gjelder Forsvaret, nemlig kostnader. Nå pekte statsråden på at mange land i Europa nå må kutte i forsvarsbudsjettene på grunn av nød, finanskrise og gjeldskrise. Men de økonomiske utfordringene er der også for land som ikke er i den situasjonen som mange av våre naboland er i. Hver ny generasjon av våpensystemer koster ubehagelig mye mer enn de gamle. Selv for solide økonomier som de nordiske vil det kunne bli en økonomisk byrde som kan bli tung å bære inn i kommende generasjoner. Derfor bør vi se på et tettere samarbeid om utstyr og kapasiteter, der større skala kan gi fordeler. Vi bør gjøre mer for å utvikle et felles forsvarskonsept. Vi har store områder, få folk, god økonomi og er langt framme teknologisk sett. Industrielt samarbeid innen forsvarsindustrien, hvor særlig Norge og Sverige ligger langt framme allerede, kan gi storskalafordeler og store gevinster: lavere kostnader og høyere industrielle inntekter.

Cyberangrep er et godt eksempel på samarbeidet. I cyberspace er vi under angrep hver dag, og det utgjør en stadig større trussel. Dette er en åpenbar kandidat for et tettere samarbeid. Etableringen av et nordisk gradert kommunikasjonsnettverk mellom de nordiske nasjonale myndighetsorganene, GovCERT, har gitt oss et viktig instrument for å kunne varsle, analysere og forberede nødvendige tiltak mot digitale angrep på en sikker og effektiv måte. Dette er et positivt første skritt i retning av å styrke nordisk samarbeid om digital sikkerhet.

Det nordiske samarbeidet er tuftet på tillit landene imellom. Derfor kan vi overvinne de utfordringer som ligger i ulik alliansetilknytning. Vårt NATO-medlemskap er ikke til hinder for at vi kan samarbeide tett med Sverige og Finland. De på sin side ser ikke at deres manglende medlemskap er til hinder for et tett samarbeid med oss og alliansen. Deres forhold til NATO er som vårt forhold til EU: Vi vil ikke være medlem, men vi vil gjerne være med. For eksempel viser beslutningen om svensk og finsk deltakelse i NATOs luftovervåking av Island fra 2014 hvorledes man kan bli enige om et pragmatisk samarbeid på tvers av alliansegrenser.

NATO-medlemskapet setter noen skranker ved artikkel 5-forpliktelsene. Likevel ser vi at det er mulig å lage en solidaritetserklæring oss imellom, fordi det i dag bør være utenkelig at vi skal sitte uvirksom om ett av våre nordiske naboland rammes av en krise. Heldigvis er den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa i dag slik at sannsynligheten er liten for at artikkel 5 i NATO skal representere et hinder for at vi kan stille opp.

Tom Staahle (FrP) [14:08:06]: Jeg skal ikke holde et fryktelig langt innlegg, men jeg har lyst å poengtere et par ting som er tatt opp i denne redegjørelsen, som jeg for øvrig vil takke statsråden for. Det var en nyttig og god redegjørelse.

Jeg har lyst til innledningsvis å påpeke at Europa har gått gjennom store endringer de siste tiårene og Europa kommer til å gå gjennom store endringer i de kommende tiårene. Av den grunn er det verdt å minne om at vi har en gjensidig forsvarsgaranti med NATO. Den har Norge nytt godt av, og vi har også vært en god bidragsyter inn i det samarbeidet, og det er vi nødt til å fortsette med. Derfor er det viktig at vi ikke glemmer eller nedprioriterer det sporet, samtidig som vi også selvsagt evner å holde på tanken rundt dette med mulighetene og fordelene som ligger i samarbeidet knyttet til NORDEFCO.

Det er noen utfordringer også der når det gjelder vår NATO-tilknytning. Det er – som statsråden var inne på – land i NORDEFCO-samarbeidet som ikke er tilknyttet NATO. Det kunne jo vært et ønske at man kanskje hadde påvirket de landene som ikke er med i NATO-sporet, til å komme med der, for at vi skal stå enda sterkere med tanke på de utfordringene, men også mulighetene som ligger i samarbeidet i Norden.

Statsråden var inne på dette med ressursutnyttelse, og det er veldig bra at de nordiske landene kan ha en felles ressursutnyttelse og tenke på dette med utstyr, øvelser, materiell og anskaffelser. Samtidig er det viktig for Norge at vi ikke lar det gå på bekostning av den kompetansen som vårt forsvarspersonell må og skal ha. Vi må ikke nedprioritere det fordi vi kanskje har et samarbeid med andre nordiske land. Tvert imot må vi sørge for at vårt forsvar er kompetent og har de riktige personene, slik at vi kan møte de utfordringene som står foran oss framover – dette på tross av at vi har et samarbeid i NORDEFCO. Det er viktig med tanke på de sikkerhetspolitiske utfordringene som ligger bl.a. i nordområdene, og som gjør at Norge er i en ganske unik stilling i vår region.

Så har jeg lyst til å komme inn på dette med deltakelse i internasjonale operasjoner. Ja, det er fint. Jeg synes statsråden holdt en god orientering om det temaet, at man samarbeider i Norden om dette, og at man kan være komplementære. Det er veldig bra, og det må vi fortsette med.

Statsråden var inne på et tema som er ganske viktig for Fremskrittspartiet, og det er behandlingen av veteraner – i forlengelsen av akkurat det spørsmålet. Hvis jeg husker statsråden rett, mener jeg hun sa at Norge hadde fått skryt for den måten vi ivaretar våre veteraner på. Ja, det er gjort mye bra for veteranene, men det gjenstår også et godt stykke arbeid før vi kan slå oss på brystet og være godt fornøyd med det arbeidet vi gjør for veteranene i Norge. Det ber jeg statsråden ta med seg tilbake til departementet og kanskje tenke og reflektere litt over. For selv om vi får ros fra samarbeidende nasjoner for det arbeidet vi gjør, er det alltid rom for forbedringer.

Så vil jeg si at for at samarbeidet i NORDEFCO skal få større kraft, og for at man skal kunne utnytte de mulighetene som ligger der, både militært og i forhold til sivil beredskap, er det viktig at man har fokus på samfunnssikkerhet og på øvelser, og vektlegger det, og øver på de riktige tingene til den riktige tiden, og at man på den måten tenker på hvilke mulige trusler som ligger der, men også på hvilke muligheter som ligger foran oss – bl.a. dette med overvåking og søk og beredskap, som vi så eksempel på fra Kebnekaise for en tid tilbake, med den tragiske hendelsen der. Den viste et godt samarbeid mellom norske og svenske militære styrker.

Som sagt: Jeg vil bare komme med den sterke oppfordring at man ikke ser seg blind på dette samarbeidet, men selvsagt tar med seg den viktigste samarbeidslinjen som Norge har hatt og må ha i tiden framover, og det er vår tilknytning til NATO.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [14:13:08]: Jeg skal ikke bruke tid på å snakke om alle de praktiske områdene der vi samarbeider, for det har allerede forsvarsministeren gjort på en utmerket måte. Jeg vil heller bruke tida til å snakke litt om både det som er styrken til det nordiske forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet og også de utfordringene som møter samarbeidet.

Det er ingen nyhet med nordisk samarbeid. Det har vært en eller annen form for nordisk samarbeid i alle internasjonale operasjoner etter Koreakrigen, men i varierende grad. Vi vet også at det som virkelig ga startskuddet til det nåværende nordiske forsvarssamarbeidet, var den norske og den svenske forsvarssjefen som sammen så på praktiske muligheter for et forsterket samarbeid. Det er nok en kjerne i suksessen, nemlig at dette har vært et nedenfra og opp-initiativ basert på praktiske løsninger, der man identifiserer en reell merverdi for hvert land og for summen av landene. Jeg tror det er viktig også i fortsettelsen ikke å overlesse det nordiske forsvarssamarbeidet med altfor store politiske ambisjoner som ikke vil bli noe annet enn det, og som ikke vil materialisere seg i et reelt samarbeid.

Det har vært en interessant vår. Representanten Svein Roald Hansen og jeg deltok på møtet som Marit Nybakk nevnte, hvor det var en stor, og jeg vil si god, diskusjon om nordisk forsvarssamarbeid, og veldig mange deltok i debatten. Det er åpenbart at samarbeidet blir stadig tettere, på mange områder. Det området der man kanskje ser den sterkeste utviklingen nå, er innenfor øving og trening, med ulike kapasiteter og i alle forsvarsgrener, og den arenaen hvor samarbeidet kan utvikles mye sterkere i tida framover, er kanskje spesielt på cyberarenaen, der man ser behovet for nært samarbeid mellom de nordiske landene.

Jeg deltok i forbindelse med dette møtet i Nordisk råd også på et møte med den svenske forsvarsministeren Karin Enström og to svenske forskere – en rundebordsamtale om nordisk forsvarssamarbeid. Det er mange interessante aspekter, men forskerne pekte også på tre spørsmål som jeg syns det kan være interessant å reise i denne sammenheng. Sett utenfra spør de bl.a.: Hvilket problem er Norden løsningen på? Og det er et interessant spørsmål å reise fordi det vil ha betydning for utviklingen av NORDEFCO. Er det fordi vi trenger mer forsvarsevne fordi vi kutter i våre budsjetter, eller er det fordi vi ønsker nye roller f.eks. i Arktis eller andre steder?

Det andre spørsmålet eller problemstillinga er at veldig mange av samarbeidsprosjektene er bilaterale mellom nordiske land, og ikke samnordiske. Det er også et interessant poeng, som gjentar seg andre steder i det nordiske samarbeidet.

Og det tredje og egentlig viktigste spørsmålet var: Hvordan håndtere på sikt at landene har ulik tilknytning til forskjellige allianser, og da spesielt til NATO?

Jeg syns forsvarsministeren var forbilledlig klar i sin redegjørelse på at selv om det ville være vanskelig, nær sagt umulig for noe nordisk land å sitte stille og se på nordiske naboer på en eller annen måte komme i en vanskelig situasjon, er det allikevel sånn at man ikke har utstedt noen militære garantier. For et NATO-land som Norge vil det være helt avgjørende å understreke at solidaritetserklæringen på ingen måte erstatter artikkel 5 for Norge, og at grensene vil gå der det plutselig begynner å skapes usikkerhet, enten om Norge vil være en troverdig alliansepartner i NATO, eller der man på andre måter ser at grensene for artikkel 5 blir utfordret.

Det er jo ingen tvil om at det i NATO også ses med interesse på økt nordisk og for så vidt ellers regionalt samarbeid fordi man ser at det bidrar til å styrke alliansen som sådan, men det må altså aldri være tvil om hvor vår primære alliansetilknytning er, og det må aldri være tvil om hvordan Norge ville reagere i en artikkel 5-situasjon.

Det er mange sider ved nordisk samarbeid som er interessante også i andre kontekster enn i tilknytning til NATO. Jeg merket meg at forsvarsministeren var spesielt opptatt av å snakke om det nordiske samarbeidet i FN-sammenheng, men utelot å snakke om det nordiske samarbeidet i EU-sammenheng. Vel så interessant og aktuelt som å delta i en FN-styrke i Mali, var det jo for regjeringa på et tidspunkt å diskutere EUs treningsmisjon i Mali, nettopp fordi vi der kunne delta i en mye sterkere nordisk kontekst med land vi opererer sammen med, øver sammen med og trener sammen med.

Karin Andersen (SV) [14:18:25]: Først vil jeg takke forsvarsministeren for en viktig redegjørelse. Det er en kjent sak at SV er sterk tilhenger av et tett nordisk samarbeid både politisk, kulturelt, sosial og sikkerhetspolitisk. Statsråden sa at samarbeidet har utviklet seg både i bredden og i dybden. Det er vi glade for. Vi har jo en felles historie, til dels felles språk, og ingen land i verden har vel vært så lenge i krig med hverandre som Sverige og Danmark. Likevel lever vi nå i et fredelig hjørne av verden. Det skal vi være glade for og gjøre alt vi kan for å beholde.

Også under den kalde krigen, da vi som NATO-land var nabo med Sovjetunionen, var spenningsnivået lavere her enn man kunne frykte. Det var nok fordi vi også som et lite land vågde å stå imot utplassering av atomvåpen på norsk jord.

Når vi nå ser at USA orienterer seg mer mot NATO, og mindre mot Europa, og at mange gjennomfører kutt i sine forsvarsutgifter, vil dette selvfølgelig ha betydning framover. Men det betyr ikke at det nordiske området som region blir mindre viktig. Tvert imot er den nordområdesatsingen som regjeringen har gjennomført – og som SV har vært en av pådriverne for – en riktig vektlegging, nettopp fordi nordområdene blir stadig viktigere for de sikkerhetspolitiske vurderinger vi skal gjøre.

Det er viktig å se dette i en nordisk sammenheng. Klimaendringene og mindre is i nord gjør at disse transportårene kan åpnes. Det betyr både miljøpolitiske og sikkerhetspolitiske utfordringer, som vi må diskutere aktivt. Det vil være stor interesse – også strategisk interesse – for disse områdene framover. Da er det viktig å minne om at sjøl om vi har en styrket nordområdesatsing i forsvarspolitikken, skal håndhevelsen av vår suverenitet i disse områdene i hovedsak være sivil. Det er ved god forvaltning og bruk av havområdene at vi får legitimitet. Norge skal ikke bidra til å lokke fram en militarisering av nordområdene. Våre viktige daglige sikkerhetspolitiske utfordringer håndteres slik, ikke gjennom NATO-medlemskapet.

Vi har et godt og ryddig forhold til Russland. Ved forhandlinger med Russland har vi vært tydelige, forutsigbare og ryddige, og vi har stått på kravene. Det har f.eks. gjort det mulig å inngå den historiske delelinjeavtalen.

Utviklingen i våre nærområder er av felles nordisk interesse. Derfor er arbeidet i Nordisk råd og Arktisk råd så viktig. Vi bør framover legge mer vekt på sikkerhetspolitikken også i dette arbeidet. Norge er tjent med et godt og avklart sikkerhetspolitisk forhold til alle nordiske land, uavhengig av alliansepolitikken for øvrig. Selv om vi er medlem i NATO, og Sverige ikke er det, vil det jo, som også statsråden sa, være nesten utenkelig at en situasjon som truer det ene landets sikkerhet, ikke påvirker det andre. Stabiliteten i vår del av verden kommer som følge av et godt samarbeid og godt naboskap, og det må vi jobbe for å opprettholde.

Derfor er SVs mål et tettere nordisk forsvarssamarbeid og en felles nordisk sikkerhetspolitisk solidaritetserklæring, i tråd med Stoltenberg-rapporten. Vi er glad for at flere partier har uttalt lignende målsettinger, slik f.eks. Arbeiderpartiets Marit Nybakk gjorde i november i fjor. Vi håper at denne diskusjonen skal fortsette videre, også utenfor stortingssalen.

Uavhengig av synet på NATO-medlemskap ligger framtidas svar på våre sikkerhetsutfordringer og muligheter sterkere i nærområdene enn de har gjort før. Da vil det være nødvendig med et tettere samarbeid på mange områder. Jeg som har vært med og diskutert nordisk samarbeid lenge i Stortinget, f.eks. diskusjonen om skytefelt på Østlandet, som det i sin tid ble sagt var helt umulig fordi vi ikke kunne samarbeide med svenskene, ville jo i lys av dagens debatt sett helt annerledes ut.

Det er mange gode muligheter i det samarbeidet som vi ikke har brukt godt nok til nå, men vi bør bruke dem framover på en måte som er mindre preget av den gamle tankegangen at man ikke kunne samarbeide på tvers av de ulike alliansene vi er en del av.

Kjell Arvid Svendsen (KrF) [14:23:43]: . Sikkerhets- og forsvarspolitikken har blitt en stadig viktigere del av det nordiske samarbeidet. Kristelig Folkeparti ønsker velkommen et tettere nordisk samarbeid på dette området. Samtidig må det være en tydelig parlamentarisk dimensjon for det nordiske forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet mellom regjeringene.

Beredskap og samfunnssikkerhet krever, og har fått, økt fokus innen det nordiske samarbeidet. Det er nå både politisk og økonomisk vilje til å utvikle den nordiske forsvarskapasiteten. Kristelig Folkeparti ønsker dette velkommen. Blant annet merker vi oss diskusjonen om hvordan Forsvaret kan samarbeide om sivil krisehåndtering. Samarbeidet bør naturligvis foregå med respekt for de ulike lands allianser og utenrikspolitiske utgangspunkt.

På regjeringsnivå har man etablert utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidskanaler. Det er viktig at dette arbeidet overføres også til de øvrige folkevalgte organene, og samarbeidet må gjøres mer systematisk og resultatorientert.

Den nordiske solidaritetserklæringen er en viktig byggestein i det nordiske samarbeidet, jeg vil si selve overbygningen for det nordiske sikkerhets- og forsvarssamarbeidet. Erklæringen er viktig, ikke minst som et supplement – dog ikke en erstatning for – det samarbeidet som skjer innenfor rammen av NATO og EU.

Så kan man spørre seg om erklæringen er realpolitisk viktig, eller om det kun er symbolpolitikk. Den nordiske solidaritetserklæringen er en politisk viljeserklæring. Hva slags reell kraft ligger så bak denne erklæringen? Det kunne vært ønskelig at statsråden utdypet dette. For Kristelig Folkeparti er det viktig at erklæringen får en realpolitisk, langsiktig virkning.

Det er verdt å merke seg den svenske utenriksministeren Carl Bildts uttalelser i Riksdagen den 13. februar i år. Her slo han fast at Sverige ikke kommer til å være passiv dersom en katastrofe eller et angrep skulle ramme et medlemsland eller et nordisk land. Bildt sa bl.a.:

«Vi förväntar oss att dessa länder agerar på samma sätt om Sverige drabbas. Vi ska både kunna ge och ta emot stöd, såväl civilt som militärt.»

Er vi der i dag? Hvordan forholder vi oss til dette? Det kunne vært interessant å høre statsrådens holdning til dette.

Svenskene gir klart uttrykk for at man ønsker å gå lenger enn det den nåværende solidaritetserklæringen legger opp til. De vil altså legge til grunn tilsvarende solidaritetsforståelse som den som kommer til uttrykk i Lisboa-traktaten. Er det en grunn til at vi ikke skal kunne ha tilsvarende realpolitisk solidaritet mellom de nordiske land? Framdriften i dette arbeidet synes noe svak, og jeg vil gjerne at statsråden utdyper dette ytterligere.

Nå er tiden moden for å ta nye skritt. Vi har det gode NORDEFCO-samarbeidet. Vi har også et tydelig ønske blant nordiske parlamentarikere om styrket samarbeid knyttet til samfunnssikkerhet, krise- og beredskapssamarbeid og styrking av det nordiske samarbeidet om digital sikkerhet. Dette gir godt grunnlag for, og viser behovet for, en tydelig nordisk solidaritetserklæring.

Til slutt ganske kort om nordisk havovervåkingssystem. Både norske og nordiske parlamentarikere har vært opptatt av dette, og saken har blitt berørt i Nordisk råd-sammenheng. Her har man ennå ikke greid å skape en god dynamikk. Vi ser at den åpne delen er lansert og er operativ. Spørsmålet er imidlertid om statsråden kan si noe mer om status for den planlagte lukkede delen. Dette er jo et prosjekt som er initiert av UD, men som nå ligger under Fiskeri- og kystdepartementets område. Hva er statusen for dette arbeidet?

Helt til slutt vil jeg takke statsråden for redegjørelsen. Den viser at regjeringen tar det nordiske forsvars- og sikkerhetspolitiske arbeidet på alvor. I Nordisk ministerråd og i Nordisk råd er det stort fokus på dette nå. For Kristelig Folkepartis del er det viktig å holde trykket oppe, slik at de politiske intensjonene får konkret realpolitisk innhold.

Tore Nordtun (A) [14:28:39]: Jeg vil takke statsråden for en god og nyttig redegjørelse, en redegjørelse om det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i Norden som er viktig i vår tid.

Den 5. april 2011 ble utenriksministrene fra de fem nordiske landene enige om en nordisk solidaritetserklæring. Erklæringen var en direkte oppfølging av forslag i den såkalte Stoltenberg-rapporten, som slår fast at det er naturlig for de nordiske landene å samarbeide om å møte framtidige utfordringer på de utenriks- og sikkerhetspolitiske områdene. Landene forplikter seg til å bistå hverandre på områder som menneskeskapte katastrofer, digitale angrep og terrorangrep. Erklæringen er historisk og representerer et viktig skritt i retning av et tettere samarbeid i Norden.

Også på det forsvarspolitiske området har det skjedd mye de siste årene.

De nordiske landene deler historie, tradisjoner og holdninger. Landene hegner om demokrati, likhet, menneskerettigheter og rettsstatens prinsipper. Regional stabilitet så vel som internasjonal fred og sikkerhet er – som vi kjenner til – felles nordiske mål.

Med like utgangspunkt og en naturlig tilknytning til hverandre har det nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO vært en suksess. Drivkraften er å oppnå konkrete resultater. Det er ingen prinsipielle begrensninger for hvordan samarbeidet kan utvikles, så lenge hvert land beholder sin nasjonale beslutningsmyndighet over egne operative kapasiteter. Trusler mot fred og sikkerhet avverges best i fellesskap, sammen med hverandre og andre.

Et av mange konkrete resultater er det omfattende trenings- og øvingssamarbeidet på luftsiden, det såkalte Cross Border Training. CBT innebærer at de nordiske landene øver sammen i hverandres luftrom uten at det må søkes om tillatelse i hvert enkelt tilfelle. Tanken er at fellesøvelser mellom de nordiske landene skal planlegges og gjennomføres med så lite administrasjon som mulig, akkurat slik vi gjør når vi øver nasjonalt. Det finske, norske og svenske luftforsvaret har i flere år øvd sammen under CBT North. En avtale mellom Danmark og Sverige om CBT South ble undertegnet i november 2012. Målet er at en slik avtale på sikt kan omfatte hele Norden. Det ville være et stort framskritt.

CBT er et utmerket eksempel på nordisk samarbeidsånd og på hva man kan få til sammen. Erfaringene fra fellesøvelser er svært gode. De har skapt et effektivt øvelsesutbytte som utvikler landenes evne til å operere sammen. Denne typen samarbeid forsterker de nordiske lands operative evne og muligheter til å lykkes i skarpe situasjoner.

Forsvarssamarbeidet NORDEFCO er ikke et alternativ til samarbeid og partnerskap med NATO og EU. Det nordiske samarbeidet er et tillegg til eksisterende strukturer. Samarbeidet gjør Norden samlet sterkere og øker evnen til å påvirke også i store internasjonale sammenhenger. Blant annet undersøkes mulighetene for et nordisk bidrag til en FN-ledet operasjon. Landene er engasjert i å forbedre FNs evne til å møte dagens internasjonale utfordringer. Bare det siste året har vi sett flere eksempler på hvordan omverdenen raskt har endret seg, og hvordan konflikter i regioner langt fra Norden får direkte konsekvenser for de nordiske lands interesser. Det er behov for å håndtere de nye utfordringene i felleskap og dermed oppnå større gjennomslagskraft for felles synspunkter.

Forsvarssamarbeidet NORDEFCO har hatt framgang gjennom å utvikles enkelt og fleksibelt. Det handler om øvelser, industrisamarbeid og felles bidrag til operasjoner. Vår evne til å gi og ta imot hjelp ved kriser og katastrofer har blitt bedre på flere konkrete områder både nasjonalt og internasjonalt.

Laila Dåvøy hadde her overtatt presidentplassen.

Olemic Thommessen (H) [14:33:40]: På nyhetssendingene i dag morges kunne vi høre at The Syrian Electronic Army har angrepet The Observer og private bankkonti i England og andre sivile institusjoner i Storbritannia. Det bringer meg inn på en problemstilling som gjennom en slik nyhet føles nær, nemlig spørsmålet om cybersikkerhet og samfunnssikkerhet. Det er et tema som Nordisk råd tok opp i sin uttalelse fra temasesjonen 11. april, og som den konservative gruppen i Nordisk råd har vært opptatt av og arbeidet med siden 2012.

Dette er et område som jeg tror reiser særlige utfordringer, fordi det ikke bare dreier seg om militært samarbeid i forståelsen av samarbeidet mellom militære organisasjoner i de respektive land, men fordi det treffer mye bredere og involverer flere departementer, flere samfunnssektorer.

Det digitale rommet åpner for helt nye muligheter på godt og vondt. Samtidig som digitaliseringen betyr store fremskritt for velferden blant borgerne, ser vi også at våre samfunn blir stadig mer sårbare. Digitale angrep representerer en stor trussel – enten det dreier seg om en fremmed makt i mer militært øyemed, slik vi eksempelvis så det i krigen mellom Russland og Georgia, der det georgiske statsapparatet i løpet av få minutter ble slått fullstendig ut, eller vi snakker om datakriminalitet mellom borgere eller sabotasje fra terrornettverk med politiske agendaer, slik vi altså har eksempel på fra dagens nyheter.

Cybersikkerheten utgjør et av vår tids mest aktuelle trusler, fordi den kan reises uten at det er en nødvendig krigssituasjon. Det er en mye lavere terskel for å ønske å skade og en lavere terskel for konsekvensene av det. Den rammer uavhengig av nasjonale grenser og avgrensede samfunnssektorer.

Til forskjell fra tradisjonelt militært forsvar kan cyberangrep gjøres mer basert på teknisk kompetanse og smartness enn nødvendigvis på styrken av tradisjonelle militære kapasiteter. Cyberfienden trenger ikke være særlig ressurssterk økonomisk eller industrielt for å være farlig, og cyberfienden kan være nesten hvem som helst, uavhengig av det tradisjonelle fiendebildet nasjoner imellom.

Alt dette stiller store krav til cyberforsvaret når det gjelder teknisk sett å være i forkant – stor effektivitet og, ikke minst, vesentlig mer inngående relasjonsbygging og mer samarbeid med sivil sektor, er sentralt.

Cyberforsvaret i Norge, f.eks., må ses som en naturlig del av den bedriftsklyngen som i sivil sektor arbeider med datasikkerhet. Dette kan være bedrifter innenfor bank, betalingstjenester, eller – for den saks skyld – Norsk Tipping. Cyberforsvaret på Jørstadmoen har i denne sammenheng et nært utviklet samarbeid med senter for samfunnssikkerhet ved Høgskolen i Gjøvik – en del av et bredt anlagt nettverk med sikkerhetskompetanse.

Kravet til ekspertise på svært høyt nivå, samarbeidsrelasjoner og – ikke minst – behovet for innhenting av erfaring og kunnskap fra andre land gjør nordisk samarbeid på dette området viktig og nødvendig. Vi har et voksende samarbeid mellom CERT-organisasjonene, og arbeidet med å utvikle nordisk informasjonsdelingsnettverk må fortsette.

Både NATO og EU har etablert særskilte kompetansesentre, eller Centre of Excellence, for cybertrusler, og Finland har nylig fattet beslutning om en strategi for cybersikkerhet med stor vekt på internasjonalt samarbeid.

På samme måte som vi nå ser at det praktiske forsvarssamarbeidet i Norden vokser frem for det tradisjonelle forsvaret, må vi også få en forsterket innsats for cyberforsvaret og for de respektive nasjonale institusjonene som arbeider med samfunnssikkerhet i sin alminnelighet opp mot dette. Igjen er det viktig å finne et praktisk utgangspunkt der det er større behov for direktekontakt mellom dem som er operative i disse områdene, enn nødvendigvis å etablere store, formelle overbygninger.

Tore Hagebakken (A) [14:38:55]: Etter at jeg i fjor høst ble medlem av vår delegasjon til Nordisk råd, har jeg særlig latt meg imponere over omfanget av det nordiske forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet, noe debatten i dag også har understøttet. Jeg synes også det er svært positivt at samfunnssikkerhet og beredskap i denne sammenheng nå får stadig mer nødvendig og felles oppmerksomhet. Det resulterte altså i – som flere har vært innom her tidligere – en uttalelse fra Nordisk råds minisesjon i Stockholm tidligere denne måneden. Dette er offensivt og lovende, og jeg mener det ligger et stort potensial i økt fellesnordisk satsing på samfunnssikkerhet og beredskap.

Slik vil vi stå sterkere på mange vis. Vi vil få bedre kompetanse, kan utnytte hverandres kapasiteter når det trengs, og lære sammen – øve og lære sammen. Vi vil være bedre rustet til å avdekke og avverge angrep og til å håndtere krevende situasjoner. Ikke minst i det digitale samfunn står vi overfor felles trusler, som Olemic Thommessen brukte mye av tiden i sitt innlegg på. I uttalelsen fra Stockholm påpekes det også mer integrert infrastruktur.

Det er allerede et tett samarbeid innenfor cyber- og informasjonssikkerhet og i arbeidet mot cyberkriminalitet i nordisk sammenheng. Jeg tror utviklingen raskt vil kreve og vise behov for ytterligere felles innsats på dette feltet. Enten det gjelder samarbeid mot cybertrusler eller det gjelder annen innsats i samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid, må vi sørge for å fjerne hindringer som begrenser vår felles evne til å forebygge og håndtere krevende naturhendelser, store ulykker og tilsiktede hendelser som terrorisme og cyberangrep. Nordisk råd peker på at grensehindre må bygges ned, slik at mottak fra og bidrag til vertsnasjonsstøtte kan skje slik vi ønsker med hensyn til koordinering og felles bruk av ressurser. I den sammenheng mener jeg at det også er viktig å innlemme de frivillige rednings- og beredskapsorganisasjonenes muligheter til å stille opp og gjøre en innsats over landegrensene her i Norden. I dag ville man møte på uheldige hindringer, og vi kan ikke vente med å ta tak i dette til den dagen vi eventuelt hindres i effektivt å kunne hjelpe til slik man ønsker i en kritisk situasjon. Også i den nordiske dimensjon må vi i samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid ta med oss hvilken viktig bærebjelke de frivillige organisasjonene utgjør og gå i dialog med dem med hensyn til nordiske grensehindringer.

På møtet i Stockholm sa man også at man ville forske mer på samfunnssikkerhet. Det støtter jeg veldig sterkt. Ikke minst innenfor informasjonssikkerhet er det nødvendig med sterkere fokusering. I den sammenhengen, og når man forsker, er det viktig at de operative beredskapsetatene involveres og inngår i et godt samvirke – også på forskningsfeltet.

Det er viktig, som Olemic Thommessen sa; vi har sterke miljøer i Norge. De har til fulle også vist at de har en tung posisjon internasjonalt når vi ser på hvilke lærerkrefter, professorer, og ikke minst hvilke studenter som går på disse utdanningsinstitusjonene. Vi har mye å bidra med, og sammen med nordiske samarbeidsaktører skal vi kunne bli enda bedre.

Nordisk råd er opptatt av å øke oppmerksomheten om sivilt-militært samarbeid. Det er riktig og nødvendig. Da betyr det mye for den sivile beredskapen at det nordiske sikkerhets- og forsvarssamarbeidet er så velfungerende og effektivt.

Jeg vil gi honnør ti Nordisk råds president, Marit Nybakk, for å ha bidratt til å løfte samfunnssikkerhetsområdet inn i satsingen fra Nordisk råd, jeg vil takke statsråden for en god redegjørelse, og jeg synes vi har hatt en god og viktig debatt for et tryggere Norden.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Michael Tetzschner (H) [14:43:52]: Hensikten med alt forsvarssamarbeid, og i og for seg også avtaler om solidaritet, er å oppnå en større sikkerhet sammen, som er større enn det hvert land oppnår alene. Det er derfor vi er med i NATO, dyrekjøpte historiske erfaringer er grunnlaget for det.

Det som forsvarsministeren redegjorde for, var en påminning om at det er mye Norden kan gjøre sammen. Vi kan trene sammen og overvåke sammen, og når det ligger til rette for det, gjøre innkjøp sammen. Men Norden er allikevel ingen betydelig størrelse, heller ikke militært, i et større trusselbilde. Det var derfor med stor interesse jeg lyttet til forsvarsministerens vurdering av en nordisk solidaritetserklæring, slik den var omtalt i Stoltenberg-rapporten, hva den kan tenkes å bety i en situasjon med militær aggresjon eller i en situasjon med trussel om militær aggresjon.

Jeg synes forsvarsministeren var forbilledlig klar. En nordisk solidaritetserklæring er ikke egnet for en slik situasjon. Det er jeg enig i. Hva mer er: En slik nordisk solidaritetserklæring om militær assistanse ville kunne skapt uklarhet om forholdet til NATO-paktens artikkel V. Forsvarsministeren har med sitt innlegg gravlagt Stoltenberg-rapportens forslag 13, som nettopp var utformet med tanke på militær aggresjon. Redegjørelsen vi har hørt, er betryggende og representerer et stort fremskritt fra den første umiddelbare debatten vi hadde her i Stortinget like etter at Stoltenbergs rapport var offentliggjort.

Når representanten Karin Andersen i et tidligere innlegg uttrykker forhåpninger om at det likevel kan utvikle seg et sterkt militært og sikkerhetspolitisk samarbeid, nærmest i konkurranse med NATO, og under henvisning til Stoltenberg-rapportens forslag, må det være under henvisning til forslag 13, som i realiteten er demontert og uskadeliggjort i salen her i dag.

Jeg er glad for at den øvrige debatten, de øvrige deltagerne i debatten, har understreket at Norges forhold til NATO er det viktigste.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [14:46:39]: Jeg vil takke for veldig mange gode innlegg. Sånn som det hørtes ut ganske lenge, var det veldig bred enighet om nettopp det nordiske forsvarssamarbeidet. Jeg har bare lyst til å understreke at når det gjelder den nordiske solidaritetserklæringen, omfatter den ikke militære angrep og har heller ikke gjort det tidligere. Det er ikke noen gravlegging, det er bare en presisering.

Flere har vært inne på at dette ikke skal være noe alternativ til NATO. Nei, det er det selvfølgelig ikke. Det ble stilt et spørsmål om hva et nordisk samarbeid skulle være svaret på – hva er Norden svaret på? Jeg vil si at veldig mange har vært inne på alle de positive tingene som kan komme ut av et samarbeid. Det er nettopp det å samarbeide som gjør at vi skal bli bedre og tryggere sammen. Det er det som ligger i alt arbeidet vi gjør i det nordiske samarbeidet. Så dette er absolutt ikke noen nedprioritering av NATO.

Det var også en som var opptatt av veteranene, at vi ikke skal slå oss på brystet. Nei, det skal vi ikke gjøre, men vi skal jammen erkjenne hva vi har gjort, og selvfølgelig hva vi skal gjøre videre.

Så til en sak som dreier seg om nordisk samarbeid i FN-sammenheng. Det er faktisk ganske viktig. Vi ser f.eks. at de nordiske landene – nå er ikke det FN, men det er NATO – i Afghanistan er fordelt mange steder. Hvis vi vet at vi skal inn og samarbeide i en operasjon, f.eks. dersom det skulle bli aktuelt i Mali – det er noe vi snakker om med de nordiske land – ville det være veldig klokt om man samarbeidet på forhånd både om leir og om alle mulige støttekapasiteter for å kunne utgjøre en større enhet og også for å ha bedre kapasitet sammen.

Når det gjelder Sverige og Finland – det har jo vært snakk om å tilpasse seg til NATO – er de partnerland i NATO. På den måten er de også opptatt av å trene og øve sammen med NATO-land – og å tilpasse seg på utstyrssiden.

Dette er altså ikke symbolpolitikk, det er absolutt realpolitikk. Nordisk samarbeid er positivt og bra på samme måte som vårt medlemskap i NATO selvfølgelig er særdeles viktig for Norge.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.

Presidenten vil foreslå at forsvarsministerens redegjørelse om status for nordisk forsvars- og sikkerhetssamarbeid vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.