Presidenten: Etter ønske frå kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 30 minutt og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 35 minutt, Framstegspartiet 20 minutt, Høgre 15 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Senterpartiet 5 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt og Venstre 5 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve høve til replikkordskifte på inntil fire replikkar med svar etter innlegg frå medlemmer av regjeringa innafor den fordelte taletida.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Eirik Sivertsen (A) [09:02:23]: (ordfører for saken): Boligpolitikken er kommet høyt på den offentlige dagsordenen og er omfattet av betydelig interesse. Derfor avholdt komiteen en høring i saken 30. april, og høringen var besøkt av en lang rekke organisasjoner, som benyttet anledningen til å gi sine gode innspill til meldingen.

Den sentrale utfordringen i dag er at det over tid har vært ubalanse mellom tilbud og etterspørsel. Forsyningen av nye boliger har ikke holdt tritt med etterspørselen. Dette har bidratt til en prisvekst på boliger som langt har overgått veksten i byggekostnadene, og som er høyere enn lønnsveksten i samfunnet.

Komiteen er enig om at de boligene som bygges i dag, skal stå i mange år framover. Derfor er det så avgjørende at disse støtter opp om viktige samfunnsmessige hensyn. Komiteen har understreket i sine merknader at det er et politisk ansvar å sikre at kvaliteter som aktørene i markedet ikke tar nok hensyn til, blir ivaretatt. Det sentrale virkemiddelet for å sikre disse hensynene er planleggingen etter plan- og bygningsloven.

Bruken av innsigelser er sentral når vi diskuterer arealplanlegging i kommunene. Det har vært et tema som svært mange kommuner har tatt opp med komiteen, bl.a. på de mange reisene vi har hatt rundt i hele landet. En samlet komité har merket seg rapporten «Innsigelsesinstituttets påvirkning på lokalt selvstyre», utarbeidet av Asplan Viak på oppdrag av KS.

Der framgår det at innsigelser ikke alltid fungerer i tråd med lovens bestemmelser, bl.a. når det gjelder bestemmelsene om tidlig deltakelse i planprosessene fra alle berørte innsigelsesinstanser, herunder både statlige, fylkeskommunale og kommunale. Komiteen mener at bestemmelsene om bortfall av retten til å fremme innsigelse bør utnyttes mer aktivt fra kommunenes side.

Komiteen har i merknader understreket at kvaliteten på boligen strekker seg utover den byggetekniske løsningen. Kvalitetsbegrepet omfatter også forhold som planløsninger, romslighet, materialbruk, energibruk, uteområder og tilgjengelighet. Den opplevde kvaliteten på boligen påvirkes også av omgivelsene. Derfor må boligbyggingen ses i sammenheng med stedsutvikling og transportløsninger. Det er etter komiteens oppfatning et politisk ansvar å legge til rette for bærekraftige løsninger som ivaretar disse hensynene.

Det er også et bredt flertall i komiteen, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, som gir uttrykk for at boligpolitikken i all hovedsak har vært vellykket. Nesten åtte av ti husholdninger eier sin egen bolig, vi har en høy standard på boligene, og vi har romslige boliger. I Norge er det heldigvis få som står helt utenfor boligmarkedet.

For dette brede flertallet er en god bolig sammen med muligheten for arbeid, rett til utdanning og nødvendige helse- og omsorgstjenester, pilarene i det norske velferdssamfunnet.

Det er den enkelte som selv har et ansvar for å skaffe seg en bolig. Samtidig er det et offentlig ansvar å legge til rette for et velfungerende marked, slik at alle har muligheten til å skaffe seg en bolig og kan bo godt.

Flertallet viser til at det er sentralt å legge til rette for at det bygges nok boliger. Det er statens oppgave å sikre gode rammebetingelser for boligbygging. Kommunene har som oppgave å sikre og regulere nok areal til boligformål, sørge for rask og effektiv byggesaksbehandling og framskaffe kommunale utleieboliger.

Kort oppsummert kan en si at komiteen er enig om noen sentrale premisser og utfordringer, men vi er svært uenige om virkemidlene for å nå dit. Jeg forutsetter at representantene for de respektive partier redegjør for sine særstandpunkter og forslag.

Jeg er glad for at vi har fått en stortingsmelding som tar opp den brede boligpolitikken, herunder boligforsyningen. For Arbeiderpartiet er det en sentral politisk oppgave å legge til rette for at det bygges nok boliger. Her er det et skille mellom Høyre og Fremskrittspartiet på den ene siden og Arbeiderpartiet med flere på den andre siden.

Norge har i dag et av Europas minst regulerte boligmarkeder. Det er et paradoks at vi i et land hvor mye annet er et offentlig ansvar, ikke har en tydeligere politisk plassering av ansvaret for å sikre folk et sted å bo. For Arbeiderpartiet er nettopp bolig en av de fire pilarene i velferdspolitikken, sammen med utdannings-, helse- og arbeidspolitikken. Til sammen utgjør disse grunnlaget for at alle skal kunne ha muligheten for å skape seg et godt liv.

Det er et statlig ansvar å sikre gode rammebetingelser for boligbygging. Kommunene har en oppgave, og staten har en oppgave. Vi ønsker kommuner med en offensiv og framtidsrettet boligpolitikk som møter en konstruktiv og samordnet stat.

Kort oppsummert ønsker vi å ta boligpolitikken i en litt annen retning. Vi vil ha litt mindre marked og litt mer politikk.

Boligene som bygges nå, vil være boligene vi bruker i mange tiår framover. Derfor må dagens boligpolitikk være framtidsrettet, også når det gjelder kvalitet på det som bygges.

Vi lever stadig lenger, og de fleste av oss ønsker å bo lengst mulig i vårt eget hjem når vi blir gamle. Da må utformingen av boliger ta hensyn til dette. Dersom vi skal øke andelen tilgjengelige boliger, må vi stille krav til tilgjengelighet i de boligene som bygges i dag. På tross av at noen aktører i byggebransjen hevder noe annet, viser flere rapporter at det ikke er spesielt mye dyrere å bygge boliger med god tilgjengelighet. Det er også flere aktører i bransjen som dokumenterer at boliger med god tilgjengelighet kan bygges med marginale merkostnader. Forutsetningen er at det er god planlegging og prosjektering som tar høyde for tilgjengelighet allerede fra starten av. For Arbeiderpartiet er det lite framtidsrettet å ta et steg tilbake og i 2013 begynne å bygge boliger som ikke er tilgjengelige for alle.

Det er et overordnet mål å redusere energibruken i bygg. Det debatterte vi bl.a. grundig i forbindelse med behandlingen av bygningsmeldingen tidligere. Da må vi bygge bygg som er energieffektive. Da er det litt underlig å registrere at det største opposisjonspartiet, Fremskrittspartiet, vil tilbake til energikravene fra 1997 – altså mer enn 15 år gamle standarder til energieffektivitet. Det er mulig, slik det ble sagt fra bl.a. representanten Amundsen i debatten vi hadde i går, at Fremskrittspartiet erkjenner at det finnes menneskeskapte klimaendringer, og at Fremskrittspartiet støttet noen av de forslagene som var til behandling i går. Men dette er et konkret tiltak hvor Fremskrittspartiet ønsker å reversere endringer, noe som ikke er et konstruktivt bidrag for å møte den utfordringen vi står overfor.

For Arbeiderpartiet er det et mål at det skal være så enkelt som mulig å bygge boliger. Samtidig er vi opptatt av at det som bygges, skal bygges med god kvalitet og med færrest mulig feil. Derfor må det være en balanse mellom forenklingstiltak og kvalitetskrav. Regjeringen varslet forenklinger i planprosesser og byggesaksbehandling i bygningsmeldingen, og dette kommer vi til å følge opp med konkrete forenklingstiltak. Et av tiltakene som vil redusere saksbehandlingsmengden i kommunene, er fjerning av søknadsplikten for enkle tiltak på egen eiendom, for å nevne ett eksempel.

Opposisjonen vil kritisere oss for manglende tiltak og for at meldingen ikke inneholder tiltak. Det er vi ikke enig i. Vi kan selvfølgelig ha en diskusjon om det er mengden av tiltak, eller om det er kvaliteten på tiltak som skal være viktig. For det første inneholder meldingen en lang rekke tiltak, og den angir en hel rekke viktige grep vi skal gjøre for å komme i mål. Men la meg få lov til å nevne noen av de viktigste grepene for Arbeiderpartiet.

For det første handler det om studentboliger. Denne regjeringen har hatt en høy utbyggingstakt på studentboliger, og den skal vi fortsette. I løpet av Bondevik II-regjeringens siste år ble det bygd 314 nye studentboliger. Regjeringen Stoltenberg har i sin periode bygd om lag 1 000 nye boliger i året, og vi øker nå takten. For inneværende år er det gitt tilsagn om 1 500 nye studentboliger. For Arbeiderpartiets del har vi enda større ambisjoner, fordi studentboliger er et viktig bidrag for å lette trykket på boligmarkedet i pressområder. Vi har sagt at vi ønsker en opptrapping til om lag 3 000 bygde boliger i året. I tillegg ønsker man å gjøre noe med kostnadsrammen for studentboliger og øke andelen tilskudd til om lag 50 pst.

Det er selvfølgelig slik med dette tiltaket, som med alle andre tiltak: En ting er hva man sier og skriver, men det må følges opp i årlige budsjettvedtak. Det er vår ambisjon å gjøre det.

Husbanken har vært, er og vil være et av de aller, aller viktigste verktøy vi har innenfor boligpolitikken. Det er regjeringens mål at alle skal bo trygt og godt. Å utvide lånerammene, slik vi har gjort ved flere anledninger, er derfor ett av flere bidrag til økt byggeaktivitet og økt bokvalitet i Norge. Det vil vi også gjøre i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i morgen – en økning i rammen fra 20 mrd. kr til 25 mrd. kr for 2013.

Avslutningsvis: Denne stortingsmeldingen tar opp den brede boligpolitikken, herunder også boligforsyningen, som jeg var inne på innledningsvis. Men også det boligsosiale arbeidet har høy prioritet, det har hatt høy prioritet i hele perioden og vil ha det framover.

Boliger og tjenester må i stadig større grad ses i sammenheng. For å lykkes i det boligsosiale arbeidet må staten finne sammenhengene. Det er ikke alltid like enkelt, og det kan heller ikke være kommunenes ansvar å se alle disse sammenhengene. En samordnet stat gir bedre kommunale løsninger for den enkelte. Derfor lager vi, og varsler, en ny strategi som samler og målretter den offentlige innsatsen. Det er fortsatt et mål at alle skal kunne bo godt i Norge, uavhengig av størrelsen på lommeboken.

Gjermund Hagesæter (FrP) [09:12:44]: Som saksordføraren var inne på, er det bustadmeldinga vi no har til behandling. Ho har namnet «Byggje – bu – leve. Ein bustadpolitikk for den einskilde, samfunnet og framtidige generasjonar». Det høyrest veldig bra ut, og ein skulle tru at dette er ei melding med mykje substans og innhald – i alle fall når ein tar i betraktning den lange tida regjeringa har brukt på å utarbeide denne meldinga.

Meldinga er på 113 sider. Ho er altså ikkje spesielt tjukk – 113 sider. Der er det mange fine formuleringar – utan substans. Det er ein del ord som går igjen i meldinga. Ti gonger har ein brukt ordet «evaluere», det er ti forhold som skal evaluerast. 15 gonger har ein brukt ordet «utarbeide» – altså er det 15 ting som skal ytterlegare utarbeidast. Så er omgrepet «sjå på» brukt 25 gonger. Og vinnaren blant dei orda som er brukte i bustadmeldinga, er «vurdere». Ordet «vurdere» er brukt 48 gonger – og det er mange gonger. Det er 48 forhold som skal vurderast. 98 gonger på 113 sider er det omtalt noko som skal utgreiast vidare – evaluerast, utarbeidast, sjåast på, vurderast vidare – noko som på ein eller annan måte skal jobbast vidare med.

Det betyr at regjeringa har brukt nesten åtte år på å vurdere kva som skal vurderast. Det blir det, som sagt, ikkje mykje handling av. Det blir det stillstand av.

Som saksordføraren også var inne på, er Noreg eit land der dei fleste eig sin eigen bustad. Det har det vore brei politisk einigheit om, og det har også vore ein del av det norske lynnet, tradisjonar byggjer på ein måte på at ein skal eige sin eigen bustad – spesielt i Distrikts-Noreg, men også i byane.

Cirka 80 pst. eig sin eigen bustad, og ca. 20 pst. leiger. Det er også slik at dei siste åra har utviklinga gått i den retninga at ein ikkje berre eig éin bustad i løpet av livet sitt. Ein kjøper ein bustad og sel, så kjøper ein ein ny og sel, osv. Ein endrar på storleik, kvalitet og plassering av bustaden ut frå det den private familiesituasjonen tilseier.

Dei siste 20 åra har ein hatt ei sterk prisstigning på bustader. Det har sjølvsagt vore heilt uproblematisk for dei som i utgangspunktet eig bustad, dei som er inne på bustadmarknaden. Men denne sterke prisstigninga har medført at mange unge har fått problem med å etablere seg på bustadmarknaden. Både bustadprisar og leigeprisar har stige, men bustadprisane har stige mest. Det har også vore sterkare auke i bustadprisane enn i byggekostnadene og den generelle prisstiginga i marknaden.

Grunnen til at vi har fått denne stigninga – som andre land ikkje har hatt, andre land har gått motsett veg – er at vi har hatt ei god utvikling i økonomien, og vi har hatt ein høg oljepris. Det er noko som sjølvsagt ikkje kjem av regjeringa sitt arbeid, men ein høg oljepris har medført at ein har hatt ein veldig stor aktivitet i oljesektoren, og det har gitt gode ringverknader i økonomien. Ein har også fått gode inntekter til offentleg sektor som har medført at ein kunne auke talet på offentleg tilsette. Dermed har etterspurnaden etter bustader gått opp.

Finanskrisa har gitt låg rente. Det har sjølvsagt medført at den enkelte har fått betre kjøpekraft og har kunna auke gjelda si utan at rentebelastninga har auka i nemneverdig grad.

Finanskrisa har også medført at vi har fått ei stor innvandring til Noreg. I fjor hadde vi ein netto auke på 40 000 i talet på arbeidssøkarar og 10 000 i talet på asylsøkarar til Noreg. Dei har også behov for å bu – det blir etterspurnad etter bustader, noko som gjer at prisane blir pressa opp.

Det siste punktet, som kjem av regjeringa sin politikk, er at det har kome fleire detaljreglar. Talet på motsegner har auka når det gjeld å regulere til byggjeklare tomter. Det gjer at reguleringa tar veldig lang tid, og ein greier ikkje å møte den auka etterspurnaden før etter mange år.

Som saksordføraren var inne på, er det også kome nye krav til bygging av bustadene, f.eks. energieffektivitet – eit krav som har kome, og som både fordyrar og medfører at det blir bygd færre bustader. Det same gjeld også tilgjengelegheit for rullestol – uansett storleik på bustaden. Det har medført at dei minste leilegheitene ikkje blir bygde i det heile. Resultatet er at dei minste leilegheitene, ned mot 30 m², stig mest i marknaden – på grunn av at det rett og slett ikkje blir bygd fleire av dei. Det kjem av at det blir nesten heilt umogleg å tilpasse desse til rullestol.

Framstegspartiet er bekymra for stigande bustadprisar. Det er eit faktum at mange unge har problem med å kome seg inn på bustadmarknaden, og at denne utviklinga vil forverre seg når det no blir innført ytterlegare skjerpa krav til energieffektivitet. Det vil medføre forverring, fordi det blir bygd færre og dyrare bustader.

Dersom prisene pressar seg ytterlegare opp, vil fallpotensialet vere desto større. Vi meiner at staten ikkje skal gå inn og detaljregulere korleis ein skal byggje ein bustad oppe i Finnmark, på Vestlandet, i Hedmark osv. Vi meiner at det i hovudsak skal vere opp til den enkelte husbyggjar og huskjøpar å avgjere kva for standardar og kvalitetar ein skal stille til det enkelte bygg. Vi meiner likevel at det må vere visse minimumskrav, f.eks. dei energikrava og den minimumsstandarden som vart innførte i 1997. Vi ser ikkje noko behov for at politikarane skal kome med noko ytterlegare krav utover det. Vi veit ikkje best for andre, vi meiner at folk veit best sjølv.

Noreg har eit omfattande regelverk og lovverk som ein må rette seg etter når ein byggjer bustader. Ein har desse lovene å rette seg etter når ein skal byggje bustad: plan- og bygningslova med forskrifter og rettleiingar – bygningsdelen – plan- og bygningslova – plandelen – kulturminnelova, energilovgivinga, brann- og eksplosjonsvernlova, el-tilsynslova, husleigelovgivinga, arbeidsmiljølovgivinga, diskrimineringslova, forbrukarlovgivinga, bustadoppføringslova, handverkartenestelova, eigedomsmeklingslova, avhendingslova, takseringsreglar osv., kontrakt- og entrepriselovgivinga – offentleg anskaffingslov, avtalelova, kjøpslova – og miljølovgivinga.

I tillegg kjem det som vi har vore inne på tidlegare: offentlege høyringsinstansar i samband med byggjesaker. Vi har altså 22 instansar som kan kome med motsegn, som kan stanse og hindre bustadbygging, mens vi altså ikkje har nokon nasjonal instans som arbeider for å fremje bustadbygging.

Framstegspartiet meiner derfor at denne meldinga på ein god måte understreker at problemet i Noreg ikkje er for lite bustadpolitikk, men for mykje og dårleg bustadpolitikk. Ein har rett og slett for mange reglar og for mykje detaljstyring, noko som gjer at det går for treigt med å dekkje den auka etterspurnaden etter bustader som vi har sett dei siste åra. Det er det som er poenget: Det offentlege må regulere mindre, ikkje meir, dersom bustadmarknaden skal kome i balanse.

Vi meiner at noko er riv ruskande feil når det altså går fem, seks, sju år berre for å regulere til ein byggjeklar tomt. Det fører sjølvsagt med seg at det blir mangel på tomter mange plassar, og at ein dermed får ei eksplosjonsarta stigning i bustadprisane, spesielt i sentrale område. Framstegspartiet meiner derfor at vi må vere svært tilbakehaldne med å påleggje detaljkrav til nye bygg, og at utviklinga der må vere naturleg, utan press frå sentrale styresmakter.

Kva er det då som må gjerast for å få ein betre balanse i bustadmarknaden? Jo, det er eit par punkt som Framstegspartiet er opptatt av, f.eks. at byråkrati og detaljstyring må reduserast. Det er altfor mange motsegner, altfor mykje detaljstyring. Det siste som kom inn, var uavhengig kontroll på bustader, noko som gjer det dyrare. Dette må ned til eit langt lågare nivå, det må ned til eit minimum. Det gjeld sjølsagt òg motsegnene – dei må avgrensast. Mange gode byggjeprosjekt har blitt forhindra på grunn av motsegner. No er eg sjølvsagt klar over regjeringa sitt arbeid med å koordinere desse motsegnene, at Fylkesmannen skal ta seg av det. Eg trur ikkje det er noka løysing i det heile. Eg trur rett og slett at det kan gi desse motsegnene endå større tyngd og styrke, slik at det blir vanskelegare å få bygd framover.

Kravet til energieffektivitet må reverserast. Eg trur at viss ein er opptatt av å spare energi, viss ein er opptatt av å auke energioverskotet i Noreg, så kan dette gjerast på heilt andre måtar, med positive verkemiddel: støtteordningar til f.eks. enøk-pumpe og ved å leggje til rette for meir utbygging av vasskraft osv. Det ville vere betre. At det skal vere passivhusstandard på alle bygg, uansett kor dei blir bygde – i Finnmark, på Vestlandet, i Hedmark, Oslo osv. – ville vere veldig feil.

Kravet til rullestoltilgjengelegheit må også fjernast, og det gjeld spesielt for dei minste bustadene. Det seier seg jo sjølv at det vil vere dei minste bustadene som blir tyngst ramma av dette kravet, som vil få dei største problema og dei største kostnadene med tilpassing.

Eigenkapitalkravet på 15 pst. må bort. Bankane må få gi ei bankfagleg vurdering av kven som skal få lån og ikkje. Viss ein har studert i mange år og ønskjer å kjøpe seg ein bustad, kan det godt hende at ein ikkje har så mykje eigenkapital, men ein har kanskje ein veldig god inntekt som gjer at det ikkje er noko problem å betene eit bustadlån, sjølv om ein låner 100 pst. Det må altså vere opp til bankane å vurdere kva som er bankfagleg forsvarleg å gi i lån.

BSU-ordninga må forbetrast. Ho må auke til 300 000 kr totalt – 25 000 kr i året og 28 pst. skattefrådrag. Dette er noko som også Høgre og Kristeleg Folkeparti har støtta oss i, og derfor håpar eg at dette kan bli ein realitet dersom vi får eit regjeringsskifte til hausten.

Dokumentavgifta må fjernast. Ho blir òg kalla flytteskatten. Det betyr at dei som er mobile og flyttar og skiftar bustad oftare, må betale ein større kostnad i dokumentavgift enn det andre må. Dokumentavgifta er ei fiskalavgift. Tinglysingsavgifta dekker dei kostnadene staten har med å tinglyse. Dokumentavgifta er då ein ekstra kostnad.

Så er det – som saksordføraren var inne på – at det må byggjast fleire studentbustader. Det har vi foreslått. Under behandlinga av statsbudsjettet foreslo vi bygging av til saman 2 000 fleire studentbustader. Det er altså 1 000 fleire bustader enn regjeringa har foreslått. Vårt forslag blei stemt ned. Vi er no veldig glade for at regjeringspartia har kome etter og iallfall kjem oss litt i møte på det, men vi meiner altså at vi må byggje fleire studentbustader, og at vi må auke satsane. Det å byggje fleire studentbustader er eit grep som staten kan ta, og som vil vere verknadsfullt. I dag er det altså mangel på studentbustader. Det medfører at studentane etterspør både tre-, fire- og femroms leilegheiter, spesielt i sentrale område i byane, for å bu i kollektiv i desse større leilegheitene. Det gjer at det blir desto vanskelegare for andre å kome inn på leigemarknaden.

Det er også andre måtar å gjere dette på, som andre land har tatt i bruk, f.eks. hybelcontainerar. Utanfor Amsterdam har ein bygd ein liten by med slike containerar. Dei blir bygde i same størrelse som ein container, dei blir frakta som ein container, dei kjem gjerne frå Kina, og dei er 28 m² store og veldig flotte. Det er altså eit grep ein kan ta for å få opp bygginga og få tilført fleire studentbustader veldig raskt. Det er snakk om eit år frå ein bestiller til dei er på plass.

Det siste punktet er dette som går på infrastruktur. Betre vegar og kollektivtilbud er gode verkemiddel for å gjere det lettare og raskare å pendle. Eg trur ikkje det er avstanden frå arbeidsplass til bustad som er det avgjerande, men at det er tida det tar frå bustaden til arbeidsplassen og tilbake igjen som avgjer kor langt unna arbeidsplassen ein ønskjer å busette seg. Derfor er infrastruktur veldig viktig.

Nasjonal transportplan er nettopp behandla, og der foreslo vi 45,5 mrd. kr meir kvart år til veg og bane. Dersom det hadde blitt vedtatt, hadde det blitt mogleg å pendle over langt større område. Det er altså ikkje tomtemangel totalt sett i dette landet som er problemet, men mangel på vegar og bane ut og inn frå dei store byane som gjer at mange trekker inn til sentrum for å etablere seg. Viss vi hadde fått investert i infrastruktur, hadde det blitt mykje lettare å pendle over lengre avstandar. Det ville også ført til at vi hadde fått bustadprisane ned, og at vi ikkje lenger hadde hatt noko som liknar ein politikarskapt tomtemangel. Vi ville fått tomter å byggje på og bustader, slik at også dei unge kunne etablere seg på bustadmarknaden, som mange er forhindra frå å gjere i dag.

Avslutningsvis vil eg på nytt fremje dei forslaga som Framstegspartiet står bak enten aleine eller saman med andre.

Presidenten: Representanten Gjermund Hagesæter har teke opp dei forslaga han refererte til.

Michael Tetzschner (H) [09:30:17]: Hvordan vi bor, legger i stor grad grunnlaget for hvordan vi som enkeltmennesker opplever vår sosiale situasjon. Det er ganske interessant for oss som har deltatt i boligpolitikken over noen år, at denne meldingen ikke inneholder noen programerklæring eller overordnet visjon for boligpolitikken i Norge. Ja visst, den inneholder mange flotte ord om hvor fint det er å bo trygt, men det behøvde vi vel ikke en stortingsmelding for å bli minnet om.

Tidligere opererte boligpolitikken med et nasjonalt mål for hvor stor del av f.eks. disponibel gjennomsnittsinntekt som skulle gå med til å dekke utgiftene ved å bo. Hvis jeg skulle formulert en målsetting for boligpolitikken, ville den blitt omtrent slik: Boligpolitikkens mål er å legge til rette for at alle kan skaffe seg en tjenlig og trygg bolig som kan finansieres gjennom vanlig inntekt, ved at boligmarkedet kan levere en variasjon av boligtyper som passer den enkelte husstand og livssituasjon, og at offentlige boligløsninger og boligsubsidier bør brukes mer målrettet for å hjelpe svakstilte grupper bedre.

Noe av det som denne meldingen preges av, er at staten ikke helt har avklart sine styringsambisjoner. Jeg tror det er veldig viktig at staten retter sine styringsambisjoner mot det som politikken er til for å styre, nemlig samordnede beslutninger knyttet til fremføring av veier, av bane, av arealplanlegging i stort. Så kan man spille på en markedsdrevet boligproduksjon med ansvar på de partene som deltar der, og faktisk også med noe større forbrukerinnflytelse ved at de selv gjør sine preferanser om hvilke kvaliteter de ønsker ved sin bolig.

Et eksempel på at staten henger seg opp i mange underordnede og detaljerte forestillinger om hvordan Norge skal bygges ut, er jo den store bruken av innsigelser. Jeg viser her til kommunenes organisasjon, KS, som har hatt en bredt anlagt undersøkelse som viste at det knapt er noen større arealplan som ikke er blitt møtt av statlige innsigelser. Derfor må statlige etater redusere bruken av innsigelser, og de må koordineres og begrenses tematisk. Brukerne av innsigelse må minnes om grunnen til at man har innsigelsesinstituttet. Det skal altså bare brukes hvis det er av nasjonal betydning eller av sterk regional interesse.

Høyre mener at for å nå et mål om lavere boligpriser er det vesentlig at byggenæringen kan kutte sine kostnader. Byggenæringen må også selv bidra til en mer rasjonell produksjon. I dag kan f.eks. 22 000 boliger bygges på ferdigregulerte tomter bare i Oslo. Likevel er mange utbyggere tilbakeholdne fordi den statlige politikken inneholder tvetydige signaler, som gir dem usikkerhet.

Byggenæringen har et ønske om å bygge flere boliger raskere. Daglig møter imidlertid næringen utfordringer som står i veien for næringens behov. Bedriftenes hverdag – slik det meldes inn til oss gjennom høringer og annet – preges av at man har et gjennombyråkratisk felt dominert av skjemaer, søknadskrav fra en rekke offentlige organer som ikke er samkjørte. Dette gjelder både små og store prosjekter, og særlig gjør det seg gjeldende for store og viktige prosjekter i og rundt byene.

Denne meldingen kommer jo helt på tampen av en stortingsperiode – og helt på slutten av den åtteårsperioden som de rød-grønne har styrt landet – og vi må konstatere at denne regjeringen ikke har hatt noe særlig hastverk med å få frem denne meldingen, noe som dessverre også passer inn i det allmenne inntrykket av at en ikke har ført en aktiv boligpolitikk. Det kommer også til uttrykk en betydelig avstand mellom det man oppnår i form av boligproduksjon, og det som meldes om behovet for boliger. Det er selvfølgelig fint at vi endelig har fått en stortingsmelding om boligpolitikken, men den kommer altså for sent. Dessuten er meldingen veldig utydelig om hva man vil, og for en stor del består jo disse tiltakene i å gjennomføre nåværende politikk. Det varsles nesten ingen konkrete tiltak for å løse boligspørsmålet.

Jeg vil reflektere litt – som representanten Hagesæter gjorde – rundt meldingsformen. Det har jo vært mange representantinitiativ her i salen som nettopp har forskuttert boligmeldingen. Vi har hatt forslag f.eks. om å endre reglene om at reguleringsplanene går ut på dato etter fem år, hvilket er med på å skape usikkerhet rundt finansiering av prosjekter. Da ble det selvfølgelig mottatt som interessant og notert til dels som et innspill som man hadde en velvillig holdning til – og så ble det vist til boligmeldingen. Og så kom jo boligmeldingen, og svaret er akkurat det samme, at dette er interessant, dette skal man se videre på. Da blir jo spørsmålet: Hva bruker man egentlig disse meldingene til?

Jeg tillater meg også å trekke inn en annen melding, Barn på flukt, som egentlig gikk ut på å berolige nervøse regjeringspartnere, mer enn å fortelle om man ville ha en ny politikk på dette feltet.

Så jeg må nesten være så frimodig å si at en del av meldingene har det klare formål å ikke varsle om hvor man kommer til å ta nye initiativ, men heller å berolige og si at i grunnen er alt såre vel og vi kommer ikke til å gjøre noe særlig med det. Det minner jo litt om samtaleterapi – om man ikke får gjort noe med de underliggende problemene, er det ofte fint å få snakket om dem i alle fall.

Jeg må også si at under denne regjeringen har vi også andre som driver boligpolitikk. Finanstilsynet ledes av en person som personlig mener at vi nå er i en boligboble, og som i offentlig skrift har trukket inn parallellen til Irland, et land som er preget av en høy grad av arbeidsinnvandring. Da konjunkturene snudde i Irland, flyttet mange naturlig nok tilbake og etterlot seg da et hull i boligmarkedet, noe som førte til press på prisene. Dette er samme person som – med et slag – økte egenkapitalkravet med 50 pst., i desember 2011, uten – så vidt jeg forstår – at regjeringen var informert om dette, eller at man i hvert fall hadde den respekt for fagstatsråden at hun var involvert i dette. Så byråkratiet styrer Norge, og de gjør det på en måte som har effekter for boligspørsmålet – mens regjeringen da ikke styrer dette.

Særlig egenkapitalkravet er et godt eksempel. For å ta ut etterspørselen av noe av markedet rettet man virkemiddelet mot dem som var førstegangsetablerere. For egenkapital er jo ikke noe problem for dem som skal kjøpe sin andre bolig, for de har frie verdier i den gamle når markedet stort sett går oppover. Så dette var rett og slett et «masseødeleggelsesvåpen» beregnet nettopp på førstegangsetablerere, som vi fra før av vet nettopp etterspør de eldste, de billigste og de minste boligene i markedet, og som således ikke er den gruppen som presser prisene oppover. Dette har det vært nesten umulig å få en dialog med statsråden om, men jeg vil komme tilbake til dette senere i debatten.

Så det er ikke bare å si at man er ansvarlig for boligspørsmål – man må faktisk også styre de parameterne som virker mye sterkere inn på boligetterspørselen enn stortingsmeldingene, som vi bruker tid på her i Stortinget.

Det minner meg om et annet godt forslag som vi har spilt inn i merknadene og i forslagene, nemlig at vi ønsker at regjeringens ansvar tydeliggjøres ved at man legger plan- og boligspørsmålene i ett departement, så vi slipper den ansvarstransporten som vi også har sett ved enkelte anledninger her når vi har spurt om sammenhengende boligpolitikk.

Høyre har med noe uro merket seg språkbruken i meldingen om hvordan den videre skattleggingen av boliger og annen fast eiendom blir. Jeg tror vi bare skal understreke her i dag at boliginvestering er noe av det viktigste vi gjør i våre liv, og at det er svært viktig for folks trygghet at disse rammebetingelsene ligger fast, så man kan stole på dem over år, og at man altså ikke da skur opp beskatningen av bolig, at våre hjem ikke blir et yndet skatteobjekt.

For øvrig har vi sammen med Fremskrittspartiet fremmet syv forslag i saken. Blant dem er noe av det viktigste en presisering i plan- og bygningsloven om at man bare skal holde seg til spørsmål av nasjonal interesse når man har innsigelser. Det er også et forslag om forbedring av BSU-ordninger og annet. Jeg vil dessuten varsle at vi vil støtte de forslagene som er fremlagt av Venstre i salen i dag.

Aksel Hagen (SV) [09:40:40]: (komiteens leder): Takk til saksordfører, til komité og til departement, med statsråd Liv Signe Navarsete i spissen.

Bolig er et viktig tema, og bolig er et artig tema. De fleste politikkområder kan med rette gjøre krav på å favne helheten i større eller mindre grad – kunnskapsdebatter, kulturdebatter, næringsdebatter og miljødebatter – og det gjelder absolutt også boligdebatter, som virkelig er blant dem. Under overskriften «bolig» kan en ta opp de fleste politikkområder.

Derfor er det også viktig at vi i slike meldinger og i debatter før, under og etter at slike meldinger blir lagt fram, også tar ansvar for å ivareta dette mangfoldet og den bredden som et slikt tema fortjener – og det syns jeg meldinga gjør på en god måte. Slik sett – bare for å kommentere det – undrer jeg meg litt over denne forestillinga om at en bare kan samle alt som på et eller annet vis har med bolig å gjøre, i ett departement. Etter min mening viser det at en ikke har tatt helt inn over seg nettopp den bredden som er i boligtemaet og i boligdebattene – hvis vi ikke da mener at det er nok med ett departement og én statsråd i regjeringa.

Takken min inkluderer også absolutt Gjermund Hagesæter og Michael Tetzschner, sjøl om jeg syns at to personer som har vært på Stortinget så lenge, i noe større grad burde ha skjønt hva en stortingsmelding er. En stortingsmelding er ikke et budsjettdokument eller et konkret handlingsdokument. En stortingsmelding skal vise en god situasjonsbeskrivelse, og så vidt jeg har fått med meg i debatten omkring den meldinga, har de fleste nettopp sagt at det gjør den på en god måte. Den skal også vise god og riktig retning, og den skal inspirere oss til videre konkret arbeid der vi ikke syns stortingsmeldinga går langt nok – og det gjør de fleste av oss med alle stortingsmeldinger. Den skal være en inspirasjon nettopp til å arbeide konkret videre.

En del av dette mangfoldet som er viktig å ta vare på, går bl.a. på at det er viktig å se at boligutfordringer og dermed boligpolitikk må være noe helt annet i by og storby enn ute i distriktet og på bygda. På dette politikkområdet blir debatten ofte storby- eller Oslo-sentrert, og så glemmer vi litt hva slags boligpolitikk og hva slags boligdiskusjon vi skal ha for å fange opp utfordringene ute på bygda – som f.eks. er preget av at det knapt bygges boliger i mange av våre bygder, at det er et behov for utleieboliger, at det er problematikk knyttet til at om en selger en bolig der, får en tilbake veldig lite i forhold til det en kanskje investerte i boligen, hvis en bygde for bare noen få år siden, osv.

Det er også viktig å ta med seg at boligdebatten er en del av velferdsdebatten og velferdssamfunnsdebatten, og så er den absolutt en del av en næringsdebatt, for bolignæringene – det er mange av dem – er viktige sysselsettingsmessig. De er viktige lokalsamfunnsøkonomisk og nasjonalsamfunnsøkonomisk. De er veldig viktige når vi diskuterer framtidas kompetansebehov, både knyttet til utdanning og forskning. De er veldig viktige når vi skal diskutere arbeidsinnvandring, for det er mange arbeidsinnvandrere i disse byggenæringene våre. På velferdssida er dette med kvalitet, pris, trygghet og tilgjengelighet veldig viktig, her som i forbindelse med andre velferdstjenester.

Det er også en annen veldig viktig debatt som jeg syns meldinga tar opp, og som jeg syns det er viktig å arbeide videre med, og det er nettopp dette med forholdet mellom å eie og å leie. Vi har av historiske årsaker i veldig stor grad, oppmerksomhetsmessig både politisk og økonomisk, satt eielinja i fokus, og det skal vi fortsette med. Men vi har kanskje fått en viss ubalanse knyttet til at i et moderne samfunn vil flere av oss – ikke bare såkalt vanskeligstilte – være interessert i at det er et velfungerende leiemarked, ikke bare ordinært kommersielt, men absolutt også sannsynligvis utenfor det tradisjonelle kommersielle. Der kan både boligkommuner og boligsamvirke spille en viktig rolle.

Før tida mi går ut, er det også en par–tre andre ting som er viktige å ha med seg inn i boligpolitikken. Boligpolitikken er i stor grad en del av en byutviklings-, stedsutviklings- og kulturlandskapspolitikk og -tema. Det er viktig å se på bolig og boligbygging som et virkemiddel for å lage gode, vakre, velfungerende samfunn.

Så er det et tilleggsproblem at bolig både er et spare- og spekulasjonsobjekt som det er lurt og riktig å plassere penger i, med de plussene og minusene som er knyttet til det.

Heidi Greni (Sp) [09:46:02]: Bolig er et nødvendig velferdsgode på linje med arbeid, rett til helsetjenester og utdanning. En trygg og stabil bosituasjon er en nødvendig ramme rundt alle menneskers liv.

Senterpartiet støtter regjeringens mål for bolig- og bygningspolitikken: bolig for alle i gode bomiljø, trygg etablering i eid eller leid bolig, boforhold som fremmer velferd og deltagelse, lett tilgjengelige, sikre, energieffektive og sunne bygg og ikke minst bedre og mer effektive byggesaksprosesser.

Et bredt flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, mener norsk boligpolitikk har vært vellykket for det brede lag av folket. Det at åtte av ti husholdninger eier sin egen bolig, har bidratt til selvstendighet og en høy boligstandard. Det er få som står utenfor boligmarkedet. Sammen med annen velferdspolitikk skal boligpolitikken sikre at også de få som faller utenfor, skal få den hjelpen de trenger for å bo trygt og godt. Det er utrolig viktig, ikke minst for unger, å ha stabile rammer rundt sitt liv.

Samtidig som vi fortsatt skal legge til rette for at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig, må vi også utvikle leiemarkedet. I ulike livssituasjoner vil mange ha behov for å leie bolig i en kortere eller lengre periode. Studenter er gjerne i en fase av livet der det å leie bolig er mest aktuelt. Til tross for en høy utbyggingstakt på studentboliger i årene etter 2005 er det fortsatt udekte behov. Regjeringen har i revidert nasjonalbudsjett økt tilskuddet for 2013, slik at det i år gis tilsagn om 1 500 nye studentboliger.

Regjeringen har varslet en nasjonal strategi for boligsosialt arbeid. Bolig for flyktninger som skal bosettes i norske kommuner, blir ett av satsingsområdene. Det er viktig for personer som har fått opphold i Norge, at de så snart som mulig får tilbud om en bostedskommune og en bolig som en trygg ramme for tilværelsen i Norge. Raskere bosetting betyr raskere integrering og en bedre plattform for deltagelse i arbeidsliv og lokalmiljø.

Staten skal ikke bygge boliger, men legge til rette for at det blir bygd nok boliger gjennom gode rammebetingelser. Kommunene har på sin side ansvaret for å sikre og regulere nok areal til boligformål, sikre rask byggesaksbehandling og framskaffe kommunale utleieboliger.

Jeg vil understreke betydningen av at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett økte lånerammen i Husbanken med 5 mrd. kr. Grunnlån til bygging av boliger skal prioriteres, og da særlig lån til utleieboliger f.eks. til flyktninger og andre vanskeligstilte.

Etterspørselen etter bolig er stor mange steder i Norge, mye større enn tilbudet. Det henger sammen med befolkningsvekst, bl.a. som følge av høy arbeidsinnvandring. For Senterpartiet er det viktig at vi jobber på bred front for å øke boligforsyningen. Boligsituasjonen med sterkt prispress i enkelte byområder viser etter vårt syn behovet for en politikk som hindrer sentralisering og sikrer en mer balansert fordeling av folketallsveksten. Regjeringens distrikts- og regionalpolitikk er viktig i så måte.

I byregioner er vi avhengige av å bygge tettere og høyere og utnytte tomtearealet mer effektivt, ikke minst for å spare matjord. I pressområder må kommunene samarbeide om å regulere tilstrekkelig antall tomter, og lokale og sentrale myndigheter må sammen bidra til samferdselsløsninger som utvikler større bo- og arbeidsmarkedsregioner.

Det er ikke bare i sentrale strøk det er utfordringer med boligforsyningen. Mange distriktskommuner har særlige utfordringer knyttet til lav boligbygging på grunn av lav markedspris på nye boliger, ofte langt under byggekostnaden. Derfor er det nødvendig å videreutvikle ordninger som sikrer boligforsyning også i disse områdene.

Det er mange hensyn som gjør seg gjeldende når en skal regulere areal til boligbygging. Det å kunne fremme innsigelser mot utbyggingsplaner er en viktig del av demokratiet vårt og viktig for å ivareta overordnede, nasjonale interesser. Samtidig viser rapporter at ordningen ikke bestandig fungerer slik den var ment. Jeg imøteser derfor regjeringens varslede gjennomgang av innsigelsesinstituttet. Noen hensyn må vi kanskje vekte mer, andre mindre.

Dyrkbar jord er en knapphetsressurs både på verdensbasis og i Norge. Jordvernhensyn må derfor vektes tyngre. Tilgang på trygg mat og rent vann, to av de få tingene som er viktigere enn bolig, tas ofte for gitt. Matjord er under så stort press at den trenger strengere vern for å bevares. Hensynet til utbygging av industri, infrastruktur og boliger må derfor balanseres mot det langsiktige hensynet til matproduksjon.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [09:51:14]: Kristelig Folkeparti mener at hovedformålet i boligpolitikken må være å legge til rette for et stabilt boligmarked, der alle får mulighet til å bo i egen bolig.

Vi har lenge manglet en aktiv boligpolitikk i Norge. Dette har skapt et opphetet boligmarked med en enorm prisstigning og stadig høyere terskler for å komme innenfor. De siste årene har det kun blitt bygget boliger tilsvarende 75 pst. av behovet. Med en så lav boligbygging sier det seg selv at det vil føre til en videre oppheting av et allerede opphetet boligmarked.

Det er altså et stadig økende behov for nye grep for å få flere boliger, samtidig som vi må unngå byspredning av hensyn til klima, jordvern og sosial kapital.

Nordmenn bor i byer og tettsteder, og det er her veksten er sterkest. Meldingen kunne nok hatt en klarere strategi for økt boligbygging. Kristelig Folkeparti mener at regjeringen i for liten grad tar inn over seg de store konsekvensene en lav boligbygging har. Det stadig økende presset på boligmarkedet presser i all hovedsak ut unge nyetablerere, enslige, innvandrere og vanskeligstilte. Kristelig Folkeparti stiller seg derfor positiv til regjeringens forslag om å styrke Husbanken.

Vi trenger også en by- og tettstedsutvikling som i større grad legger til rette for at man kan bo, arbeide og handle på samme sted. Fortetting og høyere hus er viktigst i de store byene, men også mindre tettsteder må utnytte sentraene bedre til boliger, næringsbygg, butikker og restauranter. I dag er det dessverre alt for mange eksempel på mindre byer og tettsteder som planlegger på en måte som ikke er forenlig med hensyn til klima, jordvern og velfungerende lokalsamfunn. Kristelig Folkeparti mener derfor det er behov for skjerpede statlige retningslinjer om fortetting som også gjelder for mindre tettsteder.

Det blir stadig vanskeligere for unge å komme inn på boligmarkedet. Boligprisene er doblet på ti år uten at beløpsgrensene i BSU har hengt med. Kristelig Folkeparti går derfor til valg på å øke beløpsgrensen til 300 000 kr for totalt sparebeløp, 30 000 kr for årlig sparebeløp og økt fradrag til 30 pst. Dette vil utgjøre en enorm forskjell for unge som strever med å komme inn på boligmarkedet. Dette er særlig viktig i lys av den nylige skjerpingen av egenkapitalkravet til 15 pst. ved kjøp av bolig, som isolert sett synes mer som et tiltak for å styrke bankene snarere enn å legge til rette for et mer velfungerende boligmarked. Egenkapitalkravet vil føre til at flere unge og andre med svak økonomi vil få enda større problemer med å komme inn på boligmarkedet. Reglene presser unge over i leiemarkedet, og så øker spekulasjonen der. Eller de er nødt til å ta opp dyre forbrukslån på toppen av huslånet.

Studenter er også en gruppe som har vanskeligheter med å komme inn på boligmarkedet. Høye boligpriser på flere av studiestedene er med på å drive levekostnadene kraftig opp, noe som igjen fører til at studenter bruker mer tid på å jobbe framfor å studere. Kristelig Folkeparti mener tilbudet på rimelige studentboliger derfor må økes, og i Kristelig Folkepartis alternative budsjett ble det foreslått å øke tilskuddet til studentboliger tilsvarende 1 000 nye boliger. Bygging av studentboliger vil være en viktig del av en bærekraftig boligpolitikk, målrettet mot unge beboere. Jeg er derfor glad for at Kristelig Folkeparti i sitt program for neste periode har som klar målsetting å bygge 3 000 flere boliger i året. Dette er også god boligpolitikk.

Til slutt vil jeg nevne at Kristelig Folkeparti er fornøyd med at regjeringen følger etter og støtter oss og det regjeringsoppnevnte Boligutvalget med forslaget om å gjøre «Leie før eie»-ordningen til en nasjonal ordning. Ordningen skal sikre vanskeligstilte en mulighet på boligmarkedet. Husbanken må være pådriver i arbeidet der låne- og tilskuddsordninger må innrettes slik at eieretablering blir mulig.

Kristelig Folkeparti og mange med oss mener at det må mer til enn virkelighetsbeskrivelser og nostalgiske tilbakeblikk når det gjelder boligpolitikk. Det er behov for handling, tiltak og virkemidler som kan bedre situasjonen på boligmarkedet. Det er vår forventning, det er regjeringens mulighet og også løsningen på problemet. Så enkelt, men så avgjørende for så mange.

Trine Skei Grande (V) [09:56:36]: Norsk boligpolitikk har vært stort sett vellykket med tanke på et ønske om at folk skal eie sin egen bolig. Men det bygges for lite boliger i Norge, og det tar for lang tid å få gjort dem i stand. Det å bygge flere boliger er blant de viktigste tiltakene vi politikere kan bidra med for å holde prisene slik at det er mulig for folk å komme inn i boligmarkedet med en normal lærerjobb eller normal sykepleiejobb.

Venstres målsetting i neste periode er at det skal bygges nesten 40 000 boliger per år. Det er 10 000 flere boliger enn det som gjøres akkurat nå.

Jeg er meget usikker på om denne meldinga er offensiv nok til å klare å oppnå det. Det eneste nye i meldinga er at regjeringen bestemte seg for likevel å beholde BSU, sjøl om man ikke øker beløpsgrensa.

Jeg er veldig uenig i hva som er poenget med en stortingsmelding. Det er ikke en drøftingsoppgave. Det er ikke en inspirasjonskilde for noen som helst. Det er endring i politikk. Det var i hvert fall meninga at det var poenget med en stortingsmelding inntil denne regjeringa tiltrådte. Det var fordi en hadde forslag til nye tiltak som en måtte ha godkjenning av i Stortinget, eller man hadde nye politiske offensiver eller endringer i politikk. Det var grunnen til at man leverte stortingsmeldinger, og ikke fordi det var hyggelig med en debatt i Stortinget over et tema.

Skal vi få gjort noen ting med boligutfordringene, trengs det å ta et helhetlig grep. Vi trenger forenkling av lovverket, spesielt innenfor plan- og bygningsetaten. Jeg må påpeke at jeg er for universell utforming, og at klimatiltak blir tatt med i boligbygginga, men dette kan gjøres på mye enklere måter enn i dag. Jeg tror det finnes en del drivere innenfor dette feltet som man må ha politisk kontroll på hvis man skal klare å komme videre.

Et eksempel på dette oppdaget jeg da jeg besøkte SINTEFs ekspertgruppe på brann i Trondheim, der de sa at dagens brannforskrifter betyr at man legger brannforskrifter oppå gamle brannforskrifter oppå gamle brannforskrifter. Så ender man med et system der man har trippel og fire ganger sikring, og de som er fagfolk, er også de samme som leverer veldig mange av disse anleggene. Dermed er det ingen drivere som ønsker at noen av de gamle systemene skal koples ut når man får nye inn. Man legger brannsikringssystemene oppå hverandre, fordi man ikke har en objektiv kompetanse som er i stand til å si at noen av de gamle reglene kanskje kan sjaltes ut når vi får nye og bedre systemer inn.

Vi trenger enn opprydding i forhold til forskrifter, f.eks. TEK 10, og vi trenger en offensiv innafor infrastruktur. Derfor er alle forslagene som Venstre fremmet til NTP om mer kollektivtransport, en veldig viktig del av boligpolitikken. Meldinga burde vært tydeligere på mange av disse spørsmålene.

Vi trenger flere boliger for å dempe prisveksten. Det betyr at vi trenger tiltak for førstegangsetablerere.

Vi trenger 2 000 nye studentboliger årlig. Vi trenger å gjøre egenkapitalkrav veiledende, slik at bankene kan utøve mer skjønn. Vi trenger økning i BSU, og vi trenger å styrke Husbankens rolle.

Vi har lagt fram to forslag i dag, som jeg er glad for at iallfall to partier har sagt at de er enige i. Det ene forslaget gjelder at det skal gjøres lettere å leie ut egen bolig. Det å forenkle kravene her ville gjort det mulig å få veldig mange utleieenheter ut på markedet. Vi har prøvd å gjøre det mange ganger før – vi gir oss ikke. Vi mener at så lenge krav om rømningsveier, brannsikkerhet og at alt det som gjelder beboernes sikkerhet, er oppfylt, kan man i større grad ha avtalefrihet, og kommunene kan få større handlefrihet til å gi dispensasjoner når de kan vurdere dette objektivt.

Det andre forslaget gjelder at vi ønsker å gjøre studentboliger til et eget reguleringsformål. Hadde dette blitt et eget reguleringsformål, hadde det gitt raskere prosesser og dermed flere boliger i markedet. Studentboliger bør være en viktig del av f.eks. byfornyelse. Når Oslo nå bygger ut Fjordbyen sin, har Venstre stått på veldig hardt for at studentboliger skal være en del av den fjordbyutbyggingen. Det skal vi nok klare. Men det kommer ingenting fra regjeringen som hjelper oss, verken i forbindelse med kostnadsrammer eller reguleringsloven hva gjelder reguleringsformålene.

I voteringen skal vi stemme for forslagene nr. 1, 3–7, og sjølsagt våre egne, som jeg tar opp.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:01:59]: Folk sine buforhold og bustadmarknaden set sentrale rammer for korleis me som samfunn utviklar oss. Ein god og trygg bustad er ein grunnpilar i livet til den enkelte, men òg ein av grunnpilarane i velferdssamfunnet. I stortingsmeldinga om bustadpolitikken, Byggje – bu – leve, legg eg på vegner av regjeringa premissane for ein offensiv og brei bustadpolitikk – tydelege målsetjingar: bustad for alle i gode bumiljø, trygg etablering i eigd og leigd bustad og buforhold som fremjar velferd og deltaking. Dette er tydelege mål for den enkelte og for samfunnet.

Skattelette for dei som brukar bustad som investeringsobjekt og slik pressar prisane opp i konkurranse med folk med mindre midlar, f.eks. ungdommar, inngår ikkje i regjeringa sine mål for bustadpolitikken, jamfør representanten Tetzschner, som ikkje hadde lese måla, men som hadde desto større omsut for investorar.

Jamt over bur me godt her i landet – særs godt. Fire av fem eig bustaden sin. Me har større bustader enn i dei fleste andre land, og me er flinke på vedlikehald. I fjor brukte me 60 mrd. kr til å pusse opp heimane våre. Bustadmassen i Noreg er verd 600 billionar kr. Det er ein svær sektor i samfunnet, men aller viktigast for den enkelte sitt liv.

Bustadbygginga er tilbake på eit høgt nivå etter ein nedgang i samband med finanskrisa nokre år tilbake. Me har høg sysselsetjing. Inntektsutviklinga har vore god. Saman med lett tilgang til lån er dette med på å gjere bustaddraumen mogleg for mange. Folk flest bur bra – likevel er det mange som slit på bustadmarknaden. Det viktigaste me som styresmakter gjer, er å leggje til rette for å byggje fleire bustader – raskt.

Me vil at det skal byggjast meir, raskare og betre. Om kort tid kjem omfattande forenklingstiltak når det gjeld byggjesaker, i plan- og bygningsloven, som oppfølging av bygningsmeldinga frå i fjor. Med bustadmeldinga set me inn støytet mot planprosessane. Langdryge planprosessar og usikkerheit om utfallet gjer bustadene unødvendig dyre, og det forseinkar nødvendig bygging. Difor skjerpar me inn at praktiseringa av motsegner må vere i tråd med intensjonen i lova. Det er viktige regionale og nasjonale omsyn som gjev grunnlag for statleg motsegn. Statlege aktørar skal tidleg inn i prosessen og dei må samordna seg mykje betre. I det biletet inngår òg tidsfristar i plansaker.

I seks fylke skal det no praktiserast ny motsegnsordning, som eit pilotprosjekt. Staten skal snakke med éi stemme. Me må betre samarbeidet mellom kommunane og staten og mellom kommunane på regionalt nivå. I dei store byregionane må kommunar og fylkeskommunar samarbeide betre for å sikre bustadbygging og god arealbruk. Fylkeskommunane skal leggje særleg vekt på bustadbygging og god fordeling av bustadbygginga mellom kommunane i dei regionale planane. Me ynskjer at dei regionale planane blir lagde til grunn for frivillige avtalar mellom fylkeskommunen og kommunane. Då får me smart planlegging av bustader og me førebyggjer motsegner.

For fyrste gong skal staten lage planretningsliner for bustadbygging. Kommunane og regionane skal sjå nye bustadfelt og fortetting rundt kollektivknutepunkt i samanheng med areal- og transportplanane sine. Me må fortette, me må nytte areala betre, og slik hindre at me brukar verdifulle område, både dyrka jord og andre område med viktige miljøkvalitetar.

Meldinga varslar òg andre tiltak for å få fart i bustadbygginga – evaluering av reglane for utbyggingsavtalar, rekkjefølgjekrav i bustadbygginga og femårsfristen for private planframlegg.

Byggjer me for få bustader, blir terskelen for å etablere seg høgast for dei med dei lågaste inntektene. Men trass i prisveksten har det dei siste tiåra vorte stadig fleire unge bustadeigarar: I fjor eigde fire av ti einslege i aldersgruppa 25–29 år bustaden sin. For ti år sidan, i 2003, var talet tre av ti. Det går iallfall i rett retning.

Mange husstandar har høg gjeldsbør. Det går greitt for dei fleste – med låge renter og låg arbeidsløyse. Men dersom marknaden snur, kan risikoen for mange vere stor. Difor er det å føre ein sunn økonomisk politikk på den eine sida – og å få opp bustadbygginga på den andre sida – noko av det viktigaste me kan gjere for å hjelpe unge inn på bustadmarknaden.

Startlånet skal vere for dei med langvarige bustad- og finansieringsproblem – ikkje for dei som kan spare nokre år før dei har råd til å kjøpe bustad sjølv. Enkelte vanskelegstilte som likevel har stabil inntekt, kan greie å handtere eit bustadlån. Difor har me forlenga nedbetalingstida, og startlånet kan vere ei viktig ordning for dei.

Tida går fort. Eg trur eg må kome tilbake til nasjonal strategi for bustadsosialt arbeid, for det er kanskje noko av det aller viktigaste me skal gjere i tida framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:07:21]: Som eg sa i mitt innlegg, inneheld bustadmeldinga mange fine formuleringar, men dessverre ingen substans. Det gjeld for så vidt også innlegget til statsråden.

Bustadmeldinga er på 113 sider. Ordet «evaluere» er brukt 10 gonger, det er 15 tiltak som skal utarbeidast, det er 25 tiltak ein skal sjå på, og det er 48 tiltak som skal vurderast. 98 gonger på 113 sider omtaler ein noko som skal utgreiast vidare på ein eller annen måte. Regjeringa har brukt nesten åtte år på å vurdere kva som skal vurderast. Då er spørsmålet: Kor lang tid treng regjeringa og statsråden på å få desse utgreiingane fram til Stortinget? Treng ein fire, åtte eller tolv år? Kva slags tidsaspekt er det ein ser for seg for utgreiingane?

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:08:25]: Det hadde vore fint om representanten Hagesæter hadde brukt tida si på å lese innhaldet i meldinga, i staden for å telje ord. Regjeringa har brukt desse åtte åra til å betre forholda på bustadmarknaden, spesielt for dei som treng det mest. Me gjorde eit stort lyft ved å styrkje bustønadordninga i 2009. I år er løyvingane på nær 3 mrd. kr. Det er 120 000 husstandar som mottek ca. 25 000 kr gjennom denne ordninga. Me har fått ny lov på dette området. Me sikrar personvernet betre. Me har gjort kraftige tak for låneramma for Husbanken. Me byggjer fem gonger så mange studentbustader i år som ein gjorde under Bondevik II-regjeringa. Me har auka tilskottet til utleigebustader, og me har auka tilskottet til etablering, me har auka tilskottet til tilpassing. Me gjer mykje, og me har lagt fram visjonane for den framtidige bustadpolitikken i denne meldinga.

Michael Tetzschner (H) [10:09:37]: Ifølge Aftenposten forrige uke frykter Finanstilsynet mange ledige boliger i Norge i årene som kommer. Direktør Emil Steffensen og leder Morten Baltzersen peker på den likheten som eksister mellom arbeidsinnvandringen i Norge, Irland og Spania og sammenbruddet i boligmarkedet i de to sistnevnte landene. Er statsråden enig i denne analysen – at vi kan bevege oss inn i en situasjon med overskudd på boliger?

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:10:17]: Eg har ikkje sett bakgrunnen for dei analysane som det her vert referert til, så det er vanskeleg for meg å seie meg einig eller ikkje. Eg ville gjerne ha sett bakgrunnsmaterialet, ikkje berre konklusjonane.

Men kvar og ein kan tenkje seg til kva som ville skje viss den finanskrisa me ser i Europa, slår inn over Noreg for fullt. Det ville nok bety at mange av dei som i dag er arbeidsinnvandrarar, sannsynlegvis ville returnere til sine heimland. Det ville frigjere veldig mange bustader ikkje minst i det sentrale austlandsområdet. Korleis det vil slå inn i bustadmarknaden, vert spekulasjonar. Men det er klart at viss ein gjer som Venstre sin representant føreslo, å auke bustadbygginga til 40 000, og ein samtidig får ein slik nedgang i økonomien, kan det kanskje vere noko i det dei seier. Men eg har ikkje sett bakgrunnen for desse analysane, så eg kan ikkje vere meir konkret i det eg svarar.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:11:21]: For Kristelig Folkeparti er det viktig å få til en boligbygging der vi bruker fortetting, vi må bygge mer i høyden, konsentrere det rundt sentra – for å ivareta boligbygging – samtidig som vi skal ivareta klima, og ikke minst det som har med jordvern å gjøre.

Men i den nye jordloven § 12 åpnes det opp for spredt bosetting – på bekostning av landbruket – også vedtatt av Senterpartiet. Hvordan skal man kunne klare å se disse to tingene sammen – økt boligbygging, men samtidig ta vare på den viktige matjorda vår i tiden framover? Jeg innbiller meg at Senterpartiet er opptatt av det.

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:12:11]: Senterpartiet er særs oppteke av det. Men Senterpartiet er sjølvsagt også oppteke av at folk skal ha ein trygg plass å bu. Me må greie å ha to tankar i hovudet samstundes. Derfor må me differensiere mellom dei behova som er i pressområda, og der må me byggje høgare, tettare og utnytte arealet mykje betre enn det me gjer i dag. Det kjem me til å leggje opp til i dei nye rikspolitiske retningslinjene som me no har jobba fram, og som skal kome om kort tid.

På den andre sida er det viktig – på bygda, i dei mindre tettstadene – at ein òg kan få byggje bustader ute i grendene, viss ikkje vil grunnlaget for skulen, for butikken – for den sosiale infrastrukturen – etter kvart forvitre. Det må vere mogleg å ha to tankar i hovudet samtidig. Ei forsiktig omdisponering, ikkje nødvendigvis av mykje dyrka jord, men ute i grendene, trur me er viktig. Så ei differensiering her er heilt nødvendig.

Trine Skei Grande (V) [10:13:19]: Det å gjøre boligene våre sikre er kanskje basisen når man skal lage et regelverk for boliger.

Vi har veldig få kompetansemiljøer innenfor hele byggsida som sitter på objektiv kompetanse, som heller ikke er selgere inn i et marked, eller som leverer mange av de løsningene vi har – som det eksemplet jeg brukte om brann. Vi har ikke noe objektivt miljø som ikke leverer noen av tjenestene, og som kan gå inn og sjekke hva som er effektivt. I SINTEF-miljøet påstår man at man bare legger sikkerhetssystem oppå sikkerhetssystem oppå sikkerhetssystem, og ikke tar bort noen av de gamle kravene når nye og mer effektive løsninger kommer.

Hva er det statsråden kan gjøre for å minimere de gamle kravene når vi får nye og bedre løsninger teknologisk, og å sikre at det finnes objektive miljøer som kan vurdere dem?

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:14:19]: Når departementet utarbeider nye krav, er det ikkje slik at det vert gjort i eit vakuum. Veldig mykje forarbeid handlar om å innhente eit godt grunnlag nettopp frå institusjonar som SINTEF, NTNU og forskingsmiljø rundt om. Det gjeld i denne politikken, altså i bustadpolitikken og i bygningspolitikken, og det gjeld i andre sektorområde. Det er klart at i det arbeidet handlar det òg om å evaluere eksisterande regelverk.

Eg kjenner ikkje til den påstanden som er komen på dette feltet, men eg vil tru at mine folk som sit og lyttar her, har merka seg dette, og at ein òg kan ha ein dialog om kva som ligg her. Viss det er slik at det ligg lag på lag, vil det vere fornuftig å sanere, gå gjennom og sjå på kva som bør vekk. Det er jo det som normalt er prosessen når ein lagar nye lovverk.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Ingalill Olsen (A) [10:15:41]: Mange av oss som bor rimelig godt, tar det som en selvfølge. Det blir kanskje sånn i et samfunn med relativt små forskjeller, der åtte av ti eier sin egen bolig.

Men boligmarkedet har sine utfordringer. Det bygges for få boliger til vår voksende befolkning. Det er svært dyrt for unge å komme inn på boligmarkedet, og det er enda verre for vanskeligstilte. Utfordringene er selvsagt størst der befolkningsøkningen er størst.

Det er lett å tenke på at boligmangel kun er et problem i pressområdene på Østlandet og i de største byene rundt om i landet. Allikevel er det boligmangel rundt om i det ganske land. Vi som er rikspolitikere må evne å se alle sider av denne utfordringen.

I Distrikts-Norge bygges det nesten ikke nye hus. Prisene på boligmarkedet i de fleste distriktskommuner er så lave at byggherren kanskje taper halve investeringen ved et eventuelt salg. En boliginvestering i Distrikts-Norge blir ofte for dem som etablerer seg for livet, andre tør kanskje ikke. Man kan jo spørre seg hvorfor det ikke blir ledige hus der det er fraflytting. Svaret er enkelt – vår velstandsutvikling har bidratt til at vi kan flytte fra barndomshjemmet uten at vi trenger å selge det. Husene blir omgjort til fritidsboliger. De blir godt vedlikeholdt, men de er ikke tilgjengelig for mennesker som ønsker å bo på ett sted året rundt – hele året. Det er paradoksalt at områder som mangler kompetanse, fagfolk og arbeidskraft, ikke får utløst dette på grunn av mangel på boliger. Det er et bevis på at markedet ikke fungerer godt nok.

Distriktskommunene må ta boligmangelen på alvor. Uten hus, ingen tilflytting. Det betyr at kommunene som ønsker tilflytting, bør bygge utleieboliger, slik at det finnes boligtilbud tilgjengelig.

Husbanken har et tilskudd til utleieboliger som det er mulig å søke på, men det er rettet mot vanskeligstilte på boligmarkedet. Husbanken disponerer også et tilskudd rettet mot boligetablering i distrikt hvor det er små og usikre boligmarked. Tilskuddet går til tolv kommuner, som fra 2012 har deltatt i en treårig forsøksordning.

Norske kommuner disponerer totalt over 100 000 utleieboliger. Disse boligene er rettet mot ulike målgrupper, som vanskeligstilte på boligmarkedet, kommunalt ansatte og tilflyttere, og det er eldreboliger og omsorgsboliger, for å nevne noe.

I 2008 ble det etablert en ordning med investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser, og målet om 12 000 heldøgns omsorgsplasser eller sykehjemsplasser fram mot 2015 står fast. Det er regjeringens mål, og det jobbes det mot. Investeringstilskuddet til disse plassene er i løpet av inneværende periode økt ytterligere, noe som er positivt mottatt ute blant kommunene.

Boligpolitikk er så mangt og består av ulike deler fordi innbyggerne i kommunene har ulike behov. For å kunne fylle sin oppgave må kommunene sette boligpolitikk på dagsordenen og være aktive aktører. Kommunene kan velge om de ønsker å eie boligene selv, eller om de vil inngå avtaler med private om å leie eller disponere boligene. Dersom dette samarbeidet fungerer godt, kan det avlaste kommunene, og gi forutsigbare rammevilkår for utleierne. Det er også viktig å se til at Husbanken har en rolle som informant om ulike måter å gjennomføre dette på, ut fra hva den enkelte kommune ønsker eller har mulighet til. Husbanken er et svært viktig instrument for å kunne påvirke og utvikle boligsituasjonen over hele landet i ønsket retning, og regjeringen tar Husbanken aktivt i bruk.

Øyvind Halleraker (H) [10:20:56]: Høyre mener bolig- og arealpolitikk og tilrettelegging i stor grad handler om å gjøre det enklere for kommunene å planlegge og bygge, men også bistå med tiltak og økonomi for å løse de tyngste infrastrukturinvesteringene, som baneprosjekter i de største byene. Høyre har i denne sammenheng forpliktet seg til medfinansiering på opp mot 50 pst. i slike prosjekter, og minner om tilsagnet om Fornebubanen og videreføring av Bybanen i Bergen som gode eksempler. Det er eksempler på prosjekter som bidrar til fornuftig byforstørrelse og regionforstørrelse, og som letter presset på sentrale områder i byene.

Det er avgjørende å være i forkant med planleggingen. Høyre vil derfor planlegge mer helhetlig og med bedre planleggingsverktøy. Vi må passe på, slik at ikke ordninger som er innført i den gode hensikt, blir deres fiende eller hemsko. Et viktig grep vil være å forenkle plansystemet ved å begrense bruk av KVU og KS1 til kun å omfatte prosjekter der det er klare konseptuelle valg. Ordningen med KVU og KS1 bør samtidig videreutvikles, slik at resultatet av dette arbeidet kan gi klarere føringer for prosjektplanleggingen etter plan- og bygningsloven.

Men prosessene bør også kunne forseres betydelig og forenkles slik at de tar kortere tid, uten at dette går ut over kvaliteten. Det bør være en bred medvirkning i planprosessene, og løsninger uten bred støtte bør siles ut så tidlig som mulig. Høyre ønsker også klare nasjonale retningslinjer for vektlegging av jordverninteresser og bolig- og transportutbygginger i storbyområdene. Dette for å avklare hvilke soner som kan utvikles på tross av at det er dyrket mark i dag. I tillegg må det utarbeides en prosedyre for bevaring og flytting av god matjord ved utbygging av dyrket mark.

Høyre mener kommunene burde få en garanti eller en slags avtale som gjør at de kan løfte saker opp på et høyere nivå allerede i startfasen av en lokal prosess. En forpliktende avtale med staten må gi kommunene en garanti for at ikke statens system kan forsinke og hale ut utbyggingsprosesser. Staten må i størst mulig grad tale med én stemme, og ikke som i dag, hvor det selv innenfor fylkesmannsembetet er tre forskjellige meninger om en sak.

Høyre vil trappe opp bruken av statlig planregulering av større transportkorridorer av stor nasjonal betydning, for å sikre raskere utbygging og arealutvikling. Det bør være et sett med enkle kriterier som automatisk utløser statlig plan og/eller statlig godkjenning av planprogram.

Høyre mener Nasjonal transportplan slik vi kjenner den i dag, burde vært en mer helhetlig plan for transportgrenene, hvor disse ses i sammenheng med hverandre, og vurderes opp mot ulike scenarier for utvikling, ikke bare for transportgrenene, men også innenfor bolig- og arealpolitikken. Det følger derfor av dette at vi burde hatt en egen areal- og kollektivstrategi for storbyområdene.

Forskning bør også inngå som en viktig del av areal- og transportplanleggingen, slik at man kan legge best mulig kunnskap til grunn for alle avveininger.

Høyre mener at det bør etableres et avtaleverk mellom kommune og stat for samarbeid om areal- og infrastrukturutbygging. Samtidig bør innsigelsesadgangen for statlige myndigheter begrenses, slik at denne ikke virker unødig hemmende på boligbygging og lokal handlefrihet. Synergier og gjensidig påvirkning må avklares, for at det skal bli lettere å gjøre de optimale veivalgene.

Jeg har konsentrert meg om et lite riss av en del av Høyres nye bolig- og arealpolitikk som dreier seg om grensesnittet mot transportutfordringer, men hele bolig- og arealpolitikken må vi nok vente til høsten med å få satt ut i livet.

Lise Christoffersen (A) [10:26:13]: Jeg har lyst til å starte innlegget mitt med å sitere presidenten i Norske arkitekters landsforbund, Kim Skaara. Han sier at boligene skaper rammene for hvordan vi lever våre liv. Tydeligere kan det ikke sies. Boligpolitikken hører med blant de aller viktigste politikkområdene når vi snakker om rettferdig fordeling.

Det kom tydelig fram da vi hadde høring på boligmeldingen. For det første var det stor oppslutning, for det andre var spennet i hvem som meldte seg til høringen, stort, med alt fra KS til ulike boligprodusenter og eiendomsmeglere, fagforeninger, bransjeorganisasjoner, representanter for personer med nedsatt funksjonsevne, ungdom, leieboere og frivillige organisasjoner som jobber for rusmisbrukere og folk med dårlig råd. Tilbakemeldingene var unisone: I årene som kommer, må vi bygge mye, vi må bygge fort, og vi må bygge med kvalitet.

Det forventes en betydelig befolkningsvekst i Norge i de nærmeste 10–20 årene, og det er et særlig press rundt de større byene. Utfordringene er aller størst i Oslo-regionen. Samtidig har vi i den senere tiden sett at vi i dag står overfor en grunnleggende ubalanse mellom tilbud og etterspørsel etter boliger. Både bruktbolig- og nyboligpriser har steget i rekordtempo. Vanlig ungdom som skal etablere seg for første gang, og folk med dårlig råd, er de som rammes hardest i en slik situasjon.

Etter de borgerliges deregulering av boligmarkedet på midten av 1980-tallet og omleggingen av Husbanken til en bank for dem med spesielle problemer, har det bare gått én vei: Det har vært bygd for lite. Michael Tetzschners innlegg her i stad viste at sånn vil det fortsette hvis det blir et borgerlig styre. Men når etterspørselen overstiger tilbudet, vet vi hvordan det går. Selv om det har kommet noen signaler om at prisene er i ferd med å flate ut, er prisnivået på et kunstig høyt nivå mange steder. Høye boligpriser og mangel på egnede boliger er med andre ord et grunnleggende velferdsspørsmål som etter flertallets syn ikke kan løses av markedet alene – det er et politisk ansvar. Vi må bygge flere boliger for å unngå økt klasseskille, og for å hindre at unge og svake grupper faller utenfor boligmarkedet.

Staten må spille en rolle, men jeg vil påstå at det aller viktigste er hva som skjer, eller ikke skjer, ute i kommunene. Det er et politisk ansvar som kommunene må ta. Tilbakemeldingene fra høringsinstansene var helt entydige på dette punktet: Raskere planprosesser for å skaffe flere ferdigregulerte og byggeklare tomter er myndighetenes viktigste bidrag til økt boligbygging. Det er et kommunalt ansvar. Noen kommuner er svært aktive og tilrettelegger og kjøper opp områder med tanke på framtidig utbygging. De bruker den nye plan- og bygningsloven aktivt, legger boligbygging inn som en viktig del av kommunens planstrategi, utarbeider boligplaner som en videreføring av kommuneplanens samfunnsdel, nedfeller det hele i kommuneplanens arealdel og skaffer seg en planberedskap som gjør dem i stand til å handle raskt når mulighetene byr seg. Dette er gode kommuner å samarbeide med, også for private utbyggere.

Andre legger seg på en mer passiv linje, der en i stedet for å være i forkant, ligger på været til en privat grunneier finner at profitten er god nok til å starte utbygging. Det er en dårlig oppskrift. Det fører lett til kronglete planprosesser, der konflikter dominerer. Før den nye plan- og bygningsloven hendte det ikke sjelden at det dukket opp mer enn fem år gamle planer, som først måtte oppheves, før en kunne gå i gang med en ny.

Gjennom denne perioden har de borgerlige partiene om og om igjen forsøkt å gi et inntrykk av at det er fylkesmennene og ulike statlige sektormyndigheter som har ansvaret for den manglende boligbyggingen, fordi for mange og sprikende innsigelser fører til en handlingslammelse som kommunene uforskyldt havner i. Det stemmer ikke helt. Kommunene har et handlingsrom i dagens regelverk som de både bør og må ta, men det krever at det er politisk vilje til å gjøre det. Ett eksempel på slik manglende vilje – eller evne – lokalt mener jeg er den diskusjonen vi til stadighet ser poppe opp her i hovedstaden når det gjelder skoler med høy andel fremmedspråklige elever. Det er få virkemidler som vil være mer effektive for å løse dette problemet, enn en aktiv, kommunal boligplanlegging og boligpolitikk. I denne meldingen angir regjeringen en retning for det.

Helt på tampen en liten visitt til Gjermund Hagesæter, som ramset opp en rekke særlover som kommunene må ta hensyn til i sin planlegging. Det er fristende å returnere den utfordringen: Hvilke av disse hensynene skal vi se bort fra? Er det brann- og eksplosjonsvern? Er det rasfare? Er det framkommelighet? Jeg tror at Fremskrittspartiet skal få problemer med å svare på det.

Løsningen på disse problemene ligger snarere i å legge så mange som mulig av plankravene fra særlovene inn i plan- og bygningsloven, slik at kommunene har initiativet og kan involvere de berørte parter på et tidlig tidspunkt.

Jorodd Asphjell (A) [10:31:41]: En boligpolitikk for alle er en sterk og god ambisjon. Det handler om en boligpolitikk for dem som er unge, og for dem som er studenter. Det handler om en boligpolitikk for barnefamilier. Det handler om en boligpolitikk for eldre, men også for dem med nedsatt funksjonsevne – og ikke minst for dem som sliter med rusproblemer.

Alle har krav på å ha en god bolig å bo i – bo både godt og trygt. Det er mange som sliter for å komme inn på boligmarkedet, i form av at en enten har nedsatt funksjonsevne, er arbeidsløs eller har dårlig betalingsevne osv. Derfor har denne regjeringen allerede gjort en hel del på dette området – for å bøte på de utfordringene enkeltmennesker står overfor, spesielt i boligmarkedet.

Takten på boligbyggingen har økt, men den må økes betydelig i årene framover for å holde tritt med den befolkningsveksten vi har. Vi har økt bostøtten, noe som gjør at mer enn 50 000 husstander kan få støtte i dag. Startlån til flere ungdommer og andre som har vanskeligheter med å komme inn på boligmarkedet, er også økt. Det bygges flere og flere kommunale boliger. Det er nå flere enn 100 000 kommunale boliger rundt omkring i Norge. For eksempel her i Oslo, hvor behovet og presset er størst, går andelen kommunale boliger nedover. Denne kommunen styres av bl.a. Høyre.

En ny undersøkelse fra Norsk institutt for by- og regionforskning viser at det siden 2011 har vært en økning i boligbyggingen i landet. De siste årene er det gitt statsstøtte til over 5 700 studentboliger. Vi bygger over 1 000 studentboliger hvert eneste år. Under den borgerlige regjeringen ble det bygd i overkant av 300 hvert år. Det viser bare at også denne regjeringen bidrar til at ungdom og studenter på en bedre måte kommer seg inn på boligmarkedet.

Vi har nå passert fem millioner mennesker i dette landet. Det er en økning på 10 pst. i de siste ti årene. Folketallet vokser. Det vil vokse bare mer og mer framover i forhold til andre land i Europa. Vi ser at arbeidsinnvandring er den største årsaken til dette. Det fører kanskje til nye behov og nye krav.

Ved inngangen av 2012 var det flere enn 880 000 som bodde alene i Norge, og 626 000 husstander med bare to personer. Det sier også noe om hvilke krav vi har med hensyn til den utviklingen vi vil se framover, og hvordan boliger bør utformes.

Denne veksten kommer i all hovedsak i byene og i de største regionsentrene. Det utfordrer oss på flere områder, f.eks. når det gjelder jordvernet. Vi må selvsagt i langt større grad fortette i sentrale områder, men en fortetting i sentrale områder, som Trondheim, Oslo, Bergen, Stavanger osv., vil også utfordre jordvernet i langt større grad enn tidligere. Vi må være åpne for å ta i bruk dyrket mark, når vi ser at behovet vil øke framover.

Skal vi få unge barnefamilier og ungdom til å bosette seg i distriktene, ønsker ikke ungdom fra byene å flytte ut i Kommune-Norge for å bo i leiligheter. De ønsker eneboliger, med flere muligheter for eget hushold og større plass for egne barn. Da tror jeg nok at jordvernet kan være til hinder i mange sammenhenger, men vi må se på mulighetene og finne fleksible løsninger som gjør at ungdom velger å bosette seg i distriktskommuner framfor i byområder.

Det offentlige skal legge til rette for en god boligpolitikk. Det handler om infrastruktur som skoler, barnehager, kollektivtransport osv. Det handler om å ha gode reguleringsplaner som gjør det mulig å lage store og fine boområder. Det handler om gode nærmiljøer, som er viktige for god folkehelse. Det handler om kvaliteten på hus osv. Den enkelte skal selv velge hvor han/hun vil bosette seg, men det er det offentliges ansvar å legge til rette for at folk kan velge hvor de ønsker å bosette seg.

God boligpolitikk er avgjørende for god folkehelse. Den rød-grønne regjeringen har i denne stortingsmeldingen pekt på satsingsområder som vil være viktige for framtidige generasjoner.

Håkon Haugli (A) [10:36:40]: Nær 80 pst. av Norges befolkning bor i byer og tettsteder. Det er der vi har det største presset, de høyeste prisene og problemene. Boligpolitikk og bypolitikk, boligbygging og byutvikling er to sider av samme sak.

I fjor viste byplansjef Ellen de Vibe til at i Oslo kommune er det plass til 130 000 nye boliger innenfor dagens byggesone – uten å røre Marka-grensen og med alle grøntområder i behold. Areal er et knapphetsgode, men selv i vår mest tettbygde storby er det altså ingen arealkrise.

Det er interessant å lytte til opposisjonens talspersoner her i dag. Framfor å telle ord og rette pekefingeren mot Fylkesmannen, kunne vi kanskje reflektere over hvorfor boligpolitikken er plassert nettopp i denne komiteen. Det handler selvsagt om at kommunene spiller en helt avgjørende rolle, fordi de styrer arealbruken. Høyre, som i dag opptrer som et rent opposisjonsparti, sitter faktisk med ansvaret for boligpolitikken i mange av de kommunene der presset er størst, f.eks. i Oslo, Bergen og Stavanger. Ødelandet på Fornebu i Høyre-styrte Bærum er et monument over elendig arealplanlegging. At kommunestyret i Bærum gjør vedtak om å bygge bare 5 000 boliger der det er plass til mange, mange flere, er ikke statens skyld. I et arealperspektiv er også Oslos nye småhusplan en fallitterklæring – en triumf for veletablerte villaeiere på bekostning av neste generasjons etablerere og klimaet.

Prognosesenteret mener det er behov for nesten 40 000 boliger hvert år i Norge, og 90 pst. av dem må bygges i byene. Boligbygging og transport må planlegges samlet. I løpet av 20 år får Oslo og Akershus kanskje 350 000 nye innbyggere. Befolkningsveksten vil gi to millioner flere daglige reiser. Av mange grunner – det handler om bokvalitet, tidsbruk, luftforurensing, klima og nærhet til jobb – er det viktig at disse reisene er korte. Det gjelder alle norske byområder. Det er der folk bor.

Fortetting er en del av svaret. Potensialet for fortetting på såkalt grå områder som ligger brakk, er asfaltert eller lignende, er stort. Bare i Oslo er det kanskje plass til 5 000 boliger på ledige tomter som allerede er regulert til boligformål, men som av ulike grunner brukes til annet. Kommunene må følge opp bedre og bidra til at regulering til boligformål fører til bygging.

Det er ikke mulig å bygge tett uten å bygge høyere. Det handler om å øke fra fire etasjer til fem etasjer, ikke om å bygge skyskrapere. En god miks av boliger, butikker og restauranter i samme område gir areal- og energieffektivitet og reduserte transportbehov. Vi må ta et oppgjør med tanken om at høyere hus gir dårlig bokvalitet. Slik er det ikke. Marienlyst er et godt eksempel. Oslos tettest befolkede område er også et av de mest attraktive, med noen av byens høyeste boligpriser.

Kort om innsigelser, siden temaet er reist. Oslo er det fylket i landet der staten legger inn færrest innsigelser mot kommunale reguleringsplaner, men hvor kritikken av staten er sterkest. Det er et tankekors at partiene som styrer i Oslo, konsekvent retter pekefingeren mot staten framfor å ta ansvar lokalt. Innsigelser fungerer ikke alltid slik de bør, men loven gir kommunene rett til å avvise innsigelser som ikke er fremmet på riktig tidspunkt. Kommunene benytter i liten grad denne retten, kunnskapen om plan- og bygningsloven er for dårlig.

Hovedproblemet i dagens boligmarked er at det bygges for få boliger i pressområder. Prisveksten er bl.a. et resultat av at etterspørselen over tid har vært større enn tilbudet. Det må være et overordnet politisk ansvar å sørge for at det bygges mange nok boliger. Etter mitt syn er det i boligpolitikken behov for en helhetlig innsats på tvers av fagdepartementer og forvaltningsnivåer. Kommunene må ta sitt ansvar, men det handler også om at staten må opptre mer helhetlig og samordnet, om å se transport og bolig i sammenheng, om at regler må forenkles, og om at vi trenger å supplere det private markedet med offentlig bygging av boliger, sosialboliger og studentboliger. Boligmeldingen er en god start.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Hilde Magnusson (A) [10:41:01]: Det har vært gitt kommentarer når det gjelder hva en stortingsmelding skal være. Jeg synes stortingsmeldingen om bolig er god, og ikke minst er det flott at den kommer her til Stortinget, for da får vi diskutert boligpolitikk. Det å ha et godt sted å bo opptar mange mennesker.

Litt om forskjellen på boligpolitikk i byer og boligpolitikk på landet: Jeg kommer fra Voss, en kommune med 15 000 innbyggere. Jeg så på finn.no at det på Voss er et prosjekt hvor det kommer nye boliger. På Voss er det et press med tanke på at unge skal få etablere seg. Dette var boliger på fra 100 til 124 kvadratmeter, og prisene var fra 3,9 mill. kr til 5,1 mill. kr. Det er liksom ikke bolig for førstegangsetablerere. Pressområder er det også utenfor byene. Det er utfordringer i byene, men også ute på landet.

At vi må bygge flere boliger, og at boligforsyningen må opp, er noe av det meldingen selvfølgelig har fokus på. Jeg ser også at å jobbe videre med leie-til-eie-prosjektet er viktig. I en periode i livet har man kanskje ikke egenkapital eller mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet, men etter hvert kan man komme i en posisjon hvor man kan eie. Det er et fint prosjekt å jobbe videre med.

Som statsråden sa, har produksjonen økt litt i det siste når det gjelder hva som blir bygd av boliger. Vi er forhåpentligvis på rett vei. Styresmaktene spiller på lag med de private og legger til rette for at det kan bygges boliger. Når det gjelder kommuneplanene, må de være effektive, og det skal være forutsigbart med tanke på dem som har lyst til å bygge i kommunene. Når man kommer til en kommune og har lyst til å komme i gang med boligprosjekt, må man bli møtt med en service, og da kan de som jobber på teknisk etat, være med på å bidra til det. Ikke minst kan – når regjeringen nå legger til rette for forenkling i byggesak – de som jobber i kommunene rundt om i landet, bruke kreftene sine på det som er viktig, de store boligprosjektene, og ikke bli sittende og stange på små, enkle garasjer og tilbygg på hus og bruke ressursene sine på det.

En liten kommentar til innsigelser: Jeg tror det er 22 instanser som kan komme med innsigelser når det skal bygges. Jeg mener at innsigelser er noe vi må ha. Representanten Lise Christoffersen var også inne på det. Det gjelder både med transport, rassikring og andre ting vi synes er viktig.

Universell utforming er ofte et tema. Fremskrittspartiet ynder å snakke om det. Når vi ser at befolkningsgruppen over 80 år blir tredoblet i Norge fram til 2060, og vi vil at folk skal bo lenge hjemme, så gjelder det ikke bare funksjonshemmede, men hele befolkningen – man skal kunne bo i boligen sin hele livsløpet.

Til slutt vil jeg si at satsingen på studentboliger er noe av det viktigste vi gjør framover, for det vil også frigjøre boliger for oss andre.

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:44:22]: Mykje av debatten så langt i dag har handla om å eige bustaden sin, moglegheita til å kjøpe seg ein bustad for folk som er rimeleg ressurssterke. Men det kan òg vere smart å leige bustaden for mange, kanskje i ein kortare eller lengre periode av livet. Ein godt fungerande leigemarknad er nødvendig for mobiliteten i arbeidsmarknaden både i bygd og by. Det er nødvendig på bygda fordi ein kanskje vil flytte dit for rett og slett å «prøvebu» før ein vurderer å byggje sin eigen bustad – i mange distriktskommunar, i motsetning til i byane, veks ikkje verdien av bustaden i takt med kostnadane – og i byane fordi det er mange i ein by som er mobile, og kanskje vil flytte på seg.

Me vil sikre dei som leiger bustad ein meir stabil og trygg busituasjon. Me styrkjer difor leigebuarorganiseringa og sender på høyring eit framlegg om å utvide minstetida for leigekontraktar frå tre til fem år. Leige-til-eige-ordninga har òg vore teke opp tidligare i denne salen. Det er eit viktig tiltak for at dei som kanskje i utgangspunktet ikkje har råd til å eige, kan gjere det over tid. Husbanken sitt grunnlån skal òg vidareutviklast for å stimulere til bygging av fleire utleigebustader. Husbanken er det viktigaste verkemiddelet me har i bustadpolitikken.

Dei som sit nedst ved bordet, dei som kanskje har problem med både å leige og å eige, treng òg at me ser dei. Mange treng hjelp over lengre tid for å kunne klare seg i eigen heim. Difor vil regjeringa leggje fram ein brei strategi for det bustadsosiale arbeidet. Ein skal samle den offentlege innsatsen, bidra til fleire butilbod for fleire vanskelegstilte, følgje opp dei som treng hjelp for å mestre buforholdet og kvardagen og styrkje det bustadsosiale fagmiljøet. Fem departement er med på å arbeide saman med Husbanken og dei andre velferdsdirektorata i kommunesektoren, og frivillig sektor blir invitert med på å utvikle strategien, som skal gjelde frå neste år.

Det er viktig for meg å understreke at regjeringa fører ein bustadpolitikk for enkeltmennesket, for samfunnet og for framtidige generasjonar. Dei bygga me set opp i dag, skal vare veldig lenge. Berre 1 pst. blir bygde nye kvart år, det er mykje eksisterande bygningsmasse. Difor må vi iallfall syte for at dei nye bustadane me byggjer, er tilrettelagde for at alle kan bruke dei. Det blir mange fleire eldre over tid, dei må ha moglegheita til å bu lengst mogleg heime i eigen heim. Bygga må òg vere rigga slik at dei varetek klimautfordringar og krav til energiforbruk.

Eirik Sivertsen (A) [10:47:36]: Vi er enige om at det er en utfordring her i landet at boligprisene har økt relativt mye de senere årene. Selv om vi ser tendenser til utflating nå, og at vi er i ferd med å bli innhentet også i Norge av den økonomiske krisen, er det fortsatt en utfordring. Prisene har økt av mange grunner, bl.a. fordi vi har hatt befolkningsvekst, det har vært en stor arbeidsinnvandring – en ønsket utvikling – det har vært en sterk vekst i reallønnen i landet, vi har historisk lav rente, som også er knyttet til at det er en økonomisk krise i Europa, og vi har for lite nybygging. Det har vedvart over tid, men det er også delvis et uttrykk for krisen som kom i 2008, og som bidro til en sterk oppbremsing i nybygging.

Vi synes å være enige i denne salen om at markedsmekanismer spiller en viktig rolle i boligmarkedet, og at vi skal bygge opp under dem. Men det er et paradoks at det bygges så lite. Her er det stor etterspørsel, det er høye priser og det er et liberalt marked – et lite regulert marked – men det bygges lite. Da er spørsmålet: Hva gjør vi med det? Skal vi styrke etterspørselen, eller skal vi styrke tilbudet? For oss er det viktig å jobbe med tilbudssiden og bidra til ytterligere boligbygging. Det jeg hører opposisjonspartiene er opptatt av – hvis vi ser bort fra studentboliger – er å styrke etterspørselssiden. De er opptatt av egenkapitalkravet, og de er opptatt av å gi skattestimulans til etterspørselen gjennom BSU-ordningen – det er deres svar.

Jeg hadde gledet meg til denne debatten, fordi jeg trodde vi kanskje skulle få svaret på det som har vært et mantra fra Høyre og Fremskrittspartiet de to siste årene, knyttet til innsigelser, fordi det er forklaringen på at det bygges så lite boliger her i landet. Hva får vi? Jo, vi får et forslag om å endre en del av bestemmelsen i plan- og bygningsloven § 5-4, som handler om formelle juridiske og økonomiske grunner for å fremme innsigelser.

Det er fortsatt ikke klart for meg hvilke innsigelser som skal forsvinne. Denne bestemmelsen er knapt brukt. Er Fremskrittspartiet og Høyre opptatt av at vi ikke skal ha gode nok plankart? Blir det bedre for utbyggerne eller innbyggerne? Mener Høyre at vi ikke skal ha en kvalitetssikring, og at juridiske bestemmelser i planene er gode nok og i tråd med loven? Er det de innsigelsene som er problemet? Er det sånn at Høyre og Fremskrittspartiet mener at Vegvesenet ikke skal få lov til å legge inn innsigelser mot håpløst dyre planer når det gjelder de veiprosjektene de skal gjennomføre? Det har Vegvesenet anledning til i dag, men det ønsker altså ikke Fremskrittspartiet og Høyre at de skal ha i framtiden. De har ikke avklart spørsmålet. Det blir ikke mindre innsigelser av dette. Det er et dårlig forslag.

Aksel Hagen (SV) [10:50:58]: Tonen i denne debatten fra sentrale Høyre- og Fremskrittsparti-representanter er overraskende ironiserende, men ikke spesielt imponerende. Å latterliggjøre en stortingsmelding med ordene av typen «for sent» og «for lite» er en politisk sportsgren med lav politisk vanskelighetsgrad. Hva vil så Høyre og Fremskrittspartiet som er så forløsende med hensyn til å få alt på stell? Tja, som flere har vært inne på, tyder det på at hovedbudskapet er at stat og kommune og alt offentlig – og i og for seg også banker – i større grad skal abdisere, trekke seg tilbake og la markedet få boltre seg friere. Hovedstikkordene er «kvantitet» og «hastighet».

Vi hører bl.a. lite om offentlig planlegging, sjøl om Øyvind Halleraker gjorde et godt forsøk på å omtale planlegging, men det innlegget ble jo veldig brilliant kommentert av Håkon Haugli. Og særlig partier som Høyre og Fremskrittspartiet, som er så opptatt av at det skal være større lokalt sjølstyre, bør også være opptatt av at det lokale sjølstyret brukes på en kompetent faglig og politisk måte. Da er det nettopp planlegging som er et stikkord. Du kan ikke bare be om mer makt, du må også vise at du utøver makt på en kompetent måte. Da er hovedproblemet knyttet til planlegging, for lite kompetent god offensiv planlegging og ikke innsigelsesproblematikken. Når stikkordet er planlegging, er det særlig en planleggingsform som vi trenger i større grad framover, som skal være kompetent og politisk styrt. Det er den overkommunale/regionale planleggingen.

Det undrer meg at Fremskrittspartiet og Høyre – sjøl om Høyre har sagt at de vil bruke en to–tre år på å gjennomføre det – vil fjerne det regionale nivået nå når vi ikke minst i samfunnsplanleggingssammenheng trenger en god regional planlegging, og når stikkordet er bolig og hvordan vi skal møblere det regionale rommet, og heller ikke når stikkordene er transport og infrastruktur. Disse partiene vil fjerne det politiske organet som skal bedrive den så nødvendige politisk styrte demokratiske planlegginga. Det forutsetter at det er et ideal for Fremskrittspartiet og Høyre også, og ikke bare at det skal være styrt av embetsverk og fagfolk.

Det er noe trist over de to politiske partiene som har som hovedbudskap at vi skal renonsere på kvalitet og på viktige – jeg har lyst til å si – faktisk etiske verdier, som bl.a. jordvern, miljø, universell utforming osv. Det er et defensivt budskap og ikke et offensivt budskap, slik som de rød-grønne har, og som er skrevet i denne stortingsmeldinga.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:54:18]: Eg synest denne debatten har gått omtrent som eg hadde trudd. Det har altså ikkje komme nokre nye signal som går i retning av at det kjem til å bli bygd fleire bustader i tida framover og dermed få ein betre balanse i bustadmarknaden enn det er i dag. Det var mykje av det same som har blitt gjentatt frå opposisjonen. Statsråden viste til kva ein hadde gjort når det gjeld bustønad og personvern. Det er vel og bra, men det blir altså ikkje fleire bustader av slike tiltak.

Eg er bekymra for at ein vil ha dei same utfordringane framover, at ein ikkje får gjort noko når det gjeld det å få bygd fleire bustader raskare.

Representanten Lise Christoffersen etterlyste kva for ein lov vi ville forenkle. Ja, det har vi signalisert fleire gonger tidlegare. Eg treng ikkje gå igjennom alle desse lovene, men vil vise til plan- og bygningsloven som er eit betydeleg hinder for bygging av bustader – det går tregt – og den loven har vi sagt vi vil forenkle og avbyråkratisere. Det har vi føreslått, og det står vi på. Vi trur òg vi kan få gjennomslag for dette etter valet til hausten, og det er eit viktig bidrag til å få fortgang.

Ein annan ting vi har sett på, er det som går på energieffektivitet. Dei krava som er stilte – dette med eit passivt husnivå og alt det der – det er vi imot. Vi ønskjer å jobbe for at ein ikkje kan stille slike minimumskrav som regjeringa ønskjer. Det medfører at bustadprisane og byggekostnadene går opp, og det medfører at det blir bygd færre bustader.

Tilgjengelegheitskravet for rullestol for dei minste bustadene er noko som vi òg ønskjer å gå imot. Vi har òg fremma forslag på at det ikkje skal stillast denne typen krav til at ein skal ha plass til rullestol i bustader under 55 kvadratmeter.

Vi har tiltaka for korleis vi skal forenkle og avbyråkratisere – og korleis vi skal få fortgang i bustadbygginga i tillegg til dette med infrastruktur osv.

Dette kan gå veldig bra, så framt vi får eit regjeringsskifte.

Til slutt vil eg signalisere at Framstegspartiet ønskjer å støtte forslag nr. 20 frå Venstre.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:57:32]: Mennesker med rus- og psykiske lidelser er overrepresentert i kartleggingen av bostedsløse. De er ikke bare overrepresentert, men vi vet også at mennesker med rus- og psykiske lidelser oftest står lengst utenfor boligmarkedet, men også at de som oftest står helt utenfor boligmarkedet. Da vi hadde høring på rusmeldingen «Se meg!», sa generalsekretæren i Blå Kors det så klart, at man trenger ikke å ta inn noen til behandling hvis det ikke står en bolig klar når behandlingen avsluttes. Bolig er alfa og omega når det gjelder å hjelpe mennesker som sliter med rusproblemer. Rusbrukernes egen interesseorganisasjon, RIO, sa det slik: Livet har gitt meg en boerfaring, det er å bo på gata.

Vi har store utfordringer – viktige utfordringer – og det er viktig at vi tar tak i dem og tenker helhetlig. Vi vet også at mennesker med rusproblemer ofte har én hovederfaring med det offentlige, det er tillitsbrudd. Ting som var lovet, skjer ikke.

I stortingsmeldingen som vi nå har til behandling, står det bra om at det har vært gjort forsøk med koordinerende tillitspersoner, og at dette var et viktig tiltak i opptrappingsplanen for rusfeltet. Det står også at følgeevalueringen viser stor grad av måloppnåelse. Mitt spørsmål blir: Hva så? Hva vil regjeringen gjøre utover dette? Vi har prøvd det – evalueringen viser at dette er viktig, men hva så? Det sier denne meldingen ingenting om. Heller ikke når det gjelder de som er på LAR, legemiddelassistert rehabilitering, der vi også vet at det å lære å bo er en helt avgjørende ting i rehabiliteringen. Det er mye lettere å få medisiner, rehabiliteringen er den krevende delen av LAR. Dette følges heller ikke opp i denne meldingen.

Så hører jeg i statsrådens innlegg at det skal komme en strategi – til neste år. Rusmeldingen ble lagt fram for et år siden, den ble avgitt i helse- og omsorgskomiteen for et halvt år siden, og disse menneskene må vente enda lenger for å få en strategi.

Mitt spørsmål til regjeringen er: Når vil det komme nye tiltak som hjelper dem vi nå snakker om – mennesker med rus og psykiske lidelser – slik at de får en bedre bosituasjon og slipper å vente? Hvor lenge må de vente?

Kjersti Toppe (Sp) [11:00:46]: Det å eiga eller disponera fast bustad er ein vesentleg livskvalitet for dei fleste av oss. I Håvamål står det at «lite bu er betre enn inkje, heime er kvar mann herre.» Det er òg slik i dag. Det er ein god tradisjon i Noreg at det skal vera mogleg å eiga sin eigen bustad. Åtte av ti gjer det, men det må òg vera mogleg å leiga. Retten til å bu er overordna.

Den store utfordringa er at retten til å bu framleis ikkje gjeld alle. Retten er sosialt ulikt fordelt. Av dei som i dag står utanfor bustadmarknaden og er i kategorien bustadlause, har 60 pst. eit rusproblem, og 40 pst. har ei psykisk liding. Familiar i låginntektsgrupper flyttar oftare enn andre, og dei bur oftare trongt. Det er mange kommunar som har stort behov for fleire bustader til personar med psykisk utviklingshemming. Delen av yngre bustadlause er aukande. For innsette i fengsel er ein trygg busituasjon og oppfølging av busituasjonen etter lauslating ei utfordring.

Bustadsituasjonen for dei som ikkje sjølve maktar å skaffa seg bustad, må vera vår fremste prioritering. Det er òg ei viktig helseprioritering. Derfor er eg veldig glad for at det vert varsla ein eigen nasjonal strategi for bustadsosialt arbeid i boligmeldinga. Eg merkar meg at regjeringa gjennom Husbanken spesielt vil stimulera til kommunale butilbud til personar med rusproblem, psykiske lidingar og dobbeltdiagnosar. Det er det stort behov for. Men det hjelper ikkje berre å byggja fleire bustader for å få dette til. Vi må òg ha eit system som sikrar at vi byggjer dei rette bustadane, slik at dei med størst behov får først.

I pressområde er det heilt sentralt at kommunane tar politisk ansvar og har ein offentleg tomtepolitikk. Dersom tomtepolitikken vert overlaten til marknaden, er erfaringane at bustader til vanskelegstilte tapar kampen. Da vert det i staden bygd bustader til kjøpesterke grupper – altså det som løner seg mest.

Fram til 2040 vil det verta dobbelt så mange personar over 67 år i Noreg. I meldinga vert det slått fast at dei fleste bustadene for dei som skal ta imot helse- og omsorgtenester dei neste ti åra, allereie er bygde. Det gjeld den ordinære, private boligmassen, dei 40 000 sjukeheimsplassane og dei 50 000 bustadene til pleie- og omsorgsformål. I Noreg finst det 240 000 lågblokkar med tre til fire etasjar, men utan installert heis. Det er faktisk eit problem. Det er derfor viktig å hugsa på at vi ikkje berre må byggja meir, men òg fornya og byggja om eksisterande hus. Senterpartiet har lenge vore ein pådrivar for økonomisk stønad for ombygging av eksisterande bustader, slik at bustaden vert mogleg mulig å bo i sjølv etter tap av funksjon. Stønad til installering av heis i bustadblokkar er eit døme. Seinare i dag skal vi debattera folkehelsemeldinga. Vi har nettopp vedtatt omsorgsmeldinga. Bustadmeldinga er viktig, både for folkehelsepolitikken og for å få god omsorg i morgondagen.

Hilde Magnusson (A) [11:04:01]: Det har vært kommentarer om at de kravene vi stiller til å bygge bolig, skal gjøre det så mye dyrere. Så jeg tenkte jeg skulle si litt om innovasjon i byggenæringen, det å være litt kreativ, tenke nye løsninger og være «på».

Når det gjelder universell utforming, hørte vi at det skulle bygges en gassferje. Så begynte man tidlig i prosessen å tenke på at her skal det være universelt utformet. Og den ble ikke dyrere enn en ferje som ble bygget uten universell utforming. Så det gjelder å være «på» og tenke kreativt – og at bransjen også er med på det.

Strømutgiftene er en stor del av våre faste utgifter i Norge. Så vil Fremskrittspartiet at energikravene skal være de samme som i 1997. Er det fremtidsrettet? Regjeringen har i hvert fall større ambisjoner og tenker at folk skal få ned sine strømutgifter. I 2015 ønsker vi at det skal bygges passivhus. Vi skal bygge hus som har nullenergi i 2020, og det som er enda mer spennende, er plusshusene, hvor man skal produsere mer energi enn man bruker. Det virker nesten utrolig at man skal få det til. Men komiteen var jo på Kjørbo og fikk se det prosjektet man jobber med der. Og det at folk i bransjen – helt på tvers av ulike sektorer i byggebransjen – jobber sammen for å prøve å få til bygg som går i pluss på energi, er veldig spennende. Jeg delte ut en pris forrige uke til noen arkitektstudenter som hadde jobbet med et slikt prosjekt. Det at de som utdanner seg nå, er på dette sporet, tenker sånn som regjeringen og er framtidsrettet – at dette er framtiden – det er veldig bra.

I byggemeldingen har vi med Bygg21 lagt opp til at hele næringen skal møtes, komme med innspill til regjeringen og legge til rette for en god strategi for innovasjon, kunnskap og kompetanse i byggenæringen. Når kostnadene for å rette opp byggskader er 2,6 pst. av det som brukes til å investere i å bygge nytt, så er det for mye. En utfordring er at de som utdannes – både rørleggere, elektrikere og tømrere – ikke er så gode til å jobbe sammen. Og så er det selvfølgelig en utfordring at vi sårt trenger utenlandsk arbeidskraft, men her er det språkbarrierer. Så det å klare å møte utfordringene med byggefeil er også en del av det regjeringen jobber for. Når det gjelder kvalitet i bygg, er en ting balansen mellom effektive prosesser og kvalitet – byggtekniske løsninger er en ting, men så er det planløsninger, materialbruk, energibruk og uteområder. Det er også deler av kvaliteten som vi skal ha med oss. Når vi skal bygge så mye som vi skal gjøre framover, må vi ikke glemme det. Arbeiderpartiet mener at også det er et politisk ansvar – hvilken kvalitet vi har på boligene vi bygger.

Michael Tetzschner (H) [11:07:19]: Det har på mange måter vært en interessant debatt. La meg konsentrere meg om tre innlegg.

For det første vil jeg bemerke at statsråden ikke var kjent med Finanstilsynets analyse av boligmarkedet. Det er jo ganske interessant, og mitt råd til statsråden er at hun holder seg løpende orientert om Finanstilsynet – ikke bare fordi det kan være faglig interessant, men fordi tilsynet lar handling følge ord. De har kunnskap om viktige rammebetingelser for boligfinansieringen, og det er klart at hvis de har et pessimistisk fremtidssyn, er det ikke rart at de øker kravet til nyetablertes egenkapital med 50 pst. fra den ene dagen til den andre. For statsråden kan det være greit å følge med i de analysene, så vet hun hva som kommer.

Det andre jeg ville stoppe litt opp ved, var representanten Haugli, som har gjort det til noe av et bravurnummer å ønske seg til Bærum kommunestyre, hvor han tydeligvis ville ha gått inn for høyere boligtall. Nå er jo Bærum en av de omegnskommunene som har doblet sitt antall innbyggere i løpet av veldig kort tid, og ifølge mine opplysninger legger de til rette for en utbygging i en helt annen størrelsesorden enn det tallet representanten Haugli nevnte. Siden han også var en visitt innom Oslo, kan jeg jo si at igangsettingstallene for Oslo i 2011 og 2012 er på 8 200 boliger. Det er ca. 1 000 mer enn summen av de tre andre storbyene i Norge – inklusiv Arbeiderpartiets eget utstillingsvindu, Trondheim.

Så er det er sidepoeng – hvis man først interesserer seg for lokalpolitisk adferd – at i Oslo har Oslo SV og Oslo Arbeiderparti systematisk gått inn for lavere boligalternativer, i betydningen boligtall, enn det byrådet har fremlagt forslag om for bystyret.

Det siste punktet i denne omgang, var representanten Sivertsen, som gjorde et poeng av at et av forslagene våre var en veldig enkel endring av plan- og bygningsloven § 5-4. Det er ofte i slike lover man gjør store endringer – f.eks. som vi har foreslått: å kutte tillegget om at tilsynsorganet nærmest gir seg selv myndigheten. For i tillegg til at det er av vesentlig betydning, står det også i dag «eller som av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområde». Da er det klart at det er fristende, hvis man synes man driver med viktige ting her i verden, å legge inn en innsigelse, og det er også det som er problemet.

Dag Terje Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Heidi Greni (Sp) [11:10:34]: Det var representanten Bekkevold som fikk meg til å ta ordet. Han var skeptisk til at vi åpner for spredt boligbygging i distriktene og lurte på om Senterpartiet ikke var bekymret for jordvernet. Jeg kan bekrefte at Senterpartiet er veldig bekymret for jordvernet. Men når det gjelder utkantbygdene, vil jeg si at i mange tilfeller er muligheten for spredt boligbygging, og kanskje omdisponering av et mål eller to med dyrket jord, avgjørende for å opprettholde matproduksjonen.

For å ta en liten historie fra min egen oppvekst: Sist på 1970-tallet var jeg med på en studiering som het lokalsamfunnet i grisgrendte strøk. Det var jeg og en gjeng gammelungkarer på 30 år og oppover som var bekymret for folketallsutviklingen i grenda, og da var jeg den yngste innbyggeren. Ville grenda bli avfolket, var det noen som ville ta over gårdene? Folk turte ikke å komme tilbake med unger, for det var ikke noen lekekamerater i bygda.

Så var det et par som ønsket å flytte tilbake, som ønsket å bygge på hjemgården, men som ikke hadde noen tilknytning til landbruket. Det ble omdisponert et par mål dyrket jord så de fikk seg hver sin tomt. De flyttet tilbake med barnefamilier, og det gjorde at odelsgutter og -jenter til småbruk i grenda faktisk turte å komme. Det var lekekamerater, det var et sosialt miljø, og det var trivelig å komme tilbake til bygda.

I 1990 var det så mange unger i denne grenda at de faktisk vurderte om de skulle starte opp barnehage. Ungdommene kom tilbake og tok over småbrukene, de drev med sauedrift. Enten levde de av landbruket, eller så drev de jorda i tillegg til at de hadde andre yrker utenom.

Jeg tror ikke denne bygda hadde fått den utviklingen hvis vi ikke hadde vært villige til å åpne for spredt boligbygging. Vi kan ikke ha samme boligpolitikken i Oslo som vi har i Holtålen. Derfor vil jeg absolutt forsvare at vi må ha muligheten til spredt boligbygging i distriktene for å opprettholde det sosiale miljøet, og for at folk skal ville komme tilbake nettopp for å drive den dyrkede jorda så ikke småbrukene blir liggende brakk, og vi går glipp av den viktige ressursen dette er.

Håkon Haugli (A) [11:13:17]: Bærum kommunestyre er et sted jeg ikke har noe ønske om å være. Jeg tok opp tilstandene i selve utstillingsvinduet for Høyres politikk fordi representanten Tetzschner kritiserte staten for manglende innsats for boligbygging.

Men det er ikke staten som er ansvarlig når Bærum kommunestyre bestemmer seg for å bygge 5 000 boliger på Fornebu, i strid med Stortingets forutsetninger da hovedflyplassen ble flyttet, som antydet et boligpotensial der på 12 000.

Det er heller ikke statens ansvar at Bærum kommunestyre ikke vil fortette langs Kolsåsbanen. Etter massive statlige investeringer kunne man kanskje forvente at Bærum var sitt ansvar bevisst, og som gjenytelse bidro til at flere fikk et sted å bo, klimavennlig og godt i nærheten av Kolsåsbanen. Nei, dette ønsker ikke Bærum kommunestyre av hensyn til eksisterende bomiljø. Hensynet til veletablerte villaeiere som allerede bor langs banen, veier altså tyngre enn hensynet til dem som skal etablere seg i kommunen.

Det er heller ikke statens ansvar at Bærum kommunestyre bestemmer seg for å øke kravet til tomtestørrelse i kommunen, slik at folk som allerede har tomt, må ha større areal til disposisjon for å bygge boliger.

Representanten Tetzschner går også inn på noen tall fra Oslo. I 2011 var det slik at Prognosesenteret antydet et boligbehov på 7 000 boliger i Oslo. Kommunens eget måltall var 4 500 regulerte boliger, og det ble bygd 1 846. Det ville vært flott om representanten i stedet for å ønske meg til Bærum kommunestyre, ønsket seg selv til Oslo bystyre, for der er det åpenbart en jobb å gjøre.

Eirik Sivertsen (A) [11:15:31]: Jeg tok ordet fordi Fremskrittspartiet har vært opptatt av, som representanten Hagesæter sa, å avbyråkratisere plan- og bygningsloven. Jeg er litt usikker på hva som ligger i begrepet «å avbyråkratisere» en lov. Men det må jo bety at Fremskrittspartiet er glad for de tiltakene som regjeringen varsler i meldingen, der man vil effektivisere plan- og byggesaksprosessen, bl.a. gjennom å vurdere tidsbruken i plansakene, bruk av rekkefølgekrav, enklere håndtering av mindre reguleringsplanendringer og se på rollen til private aktører i områdeplanlegging. Dette burde representanten være i stand til å si at er gode, konkrete tiltak, som representanten har etterlyst.

I tillegg er representanten vel kjent med at vi har varslet en gjennomgang av innsigelsesinstituttet. Vi vil vurdere de virkemidlene som finnes der for å sikre at loven faktisk blir brukt slik som intensjonen er, fordi vi i komiteen er enige om at loven skal anvendes etter intensjonene. Det trenger vi ikke en forskrift om, men vi tar grep med tanke på det. Det er noen av de tiltakene som Fremskrittspartiet etterlyser.

Representanten Tetzschner kan åpenbart ikke ha hørt etter hva jeg sa med tanke på forslaget om endring av plan- og bygningsloven § 5-4, som Høyre og Fremskrittspartiet har fremmet. Poenget mitt var at de to siste årene har de borgerlige partiene brukt mye tid på å forklare manglende boligbygging med at det er innsigelser som er problemet. Så velger de, når vi omsider kommer til den saken der det er relevant å fremme et slikt forslag, å fremme et forslag som har tilnærmet null betydning, fordi man velger å fjerne en bestemmelse som er svært lite brukt, og som handler om formelle krav som: Er kartene gode nok? Det er kartene som er grunnlaget for utbyggernes planlegging. Etter min oppfatning kan ikke det fremme boligbygging, det må være til hinder for det. Man velger å gå løs på den bestemmelsen som sikrer at de juridiske bestemmelsene er gode nok. Skal vi spissformulere oss og være tabloide, ville man sagt at det er å sette rettssikkerheten i fare.

Og så velger man å gå løs på den bestemmelsen som brukes som hjemmel for Vegvesenet når en kommune f.eks. regulerer en løsning av veien som vil være svært lite lønnsom, svært lite samfunnsøkonomisk lønnsom og sløsing med samfunnets ressurser. Da henger spørsmålet igjen: Hvilke innsigelser er det som forsvinner? Hvordan vil dette bidra til å gjøre boligbyggingen enklere? Det har fortsatt ikke Høyre og Fremskrittspartiet svart på.

Avslutningsvis: Representanten Halleraker etterlyste samarbeid mellom statlige organer og kommunene. Jeg kan glede representanten Halleraker med at regjeringen har varslet at man vil utarbeide nye planretningslinjer som handler om både bosted, areal og transportplanlegging med utgangspunkt i de rikspolitiske retningslinjene vi har, i tillegg til – som representanten etterlyste – tydeligere føringer for hvordan boligbygging skal skje. Det kommer selvfølgelig i det neste dokumentet om dette.

Presidenten: Representanten Michael Tetzschner har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Michael Tetzschner (H) [11:18:52]: Jeg tror representanten Sivertsen må ha misforstått, for vi sier ikke at innsigelser er alle problemers mor, men det er et av dem. Det å målrette innsigelser til det som er viktig, er det som ligger i vårt forslag.

Det andre var til representanten Haugli, og det beskriver meldingen: Boligbyggingen og boligtallene er resultatet av samspillet – eller manglende samspill – mellom statlig nivå, som er ansvarlig for planverket, regional planlegging og kommunestyrene, og selvfølgelig også markedet. En god del utbyggere synes det er usikre signaler og setter ikke i gang. Det kan ikke overprøves. Når det spres myter om at det er lave boligtall i Oslo, har de vært grundig tilbakevist.

For øvrig er herr Hauglis antydning om at jeg skal ta en ny tørn i Oslo bystyre ikke særlig aktuell. Jeg synes jeg har gjort min borgerplikt etter å ha sittet der i 24 år.

Presidenten: Representanten Gjermund Hagesæter har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:20:12]: Grunnen til at eg tar ordet nå, var direkte spørsmål og oppfordringar frå representanten Eirik Sivertsen. Han viste til at sidan Framstegspartiet er opptatt av effektivisering, avbyråkratisering og forenkling, måtte vi då vere veldig glade for at regjeringa no seier at dette er noko som dei vil vurdere.

Vel, vi i Framstegspartiet er ikkje så veldig imponerte over flotte ord og formuleringar. Bustadmeldinga er på 113 sider, og det er 98 forhold som ein skal greie ut vidare på ein eller annan måte. Regjeringa har hatt åtte år på seg til å forenkle. Det å komme etter åtte år og seie at ein nå skal vurdere å forenkle, meiner Framstegspartiet er altfor dårleg. Her må det handling til. Fine ord og flotte formuleringar har vi meir enn nok av.

Bustadkjøparane og bustadeigarane fortener nå at det skjer noko – spesielt dei unge som har problem med å komme inn på bustadmarknaden.

Presidenten: Representanten Aksel Hagen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Aksel Hagen (SV) [11:21:29]: Jeg hadde en sensorkollega på Høgskolen i Lillehammer, som ved en klage sa: Er jeg i tvil, så leser jeg oppgava.

Jeg syns at Fremskrittspartiet og Høyre burde være såpass i tvil når temaet er boligpolitikk at de leser stortingsmeldinga, og at de også følger med på bl.a. det Miljøverndepartementet sammen med Kommunal- og regionaldepartementet veldig konkret har gjort når det gjelder innsigelser.

Når vi har fått en sånn debattform at vi latterliggjør at statsråden ikke følger med Finanstilsynet, kunne det være interessant å latterliggjøre tilsvarende tilbake igjen – at en bør følge med på det som gjelder regjeringas konkrete og rådende politikk for tida: forenkling av plan- og bygningsloven, byggesaksbehandling og planbehandling, og ikke minst det som gjelder innsigelser og mer offensiv planlegging.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.