Marit Nybakk (A) [10:08:56]: Norge har i 2014 formannskapet i det nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO. Jeg er glad for at forsvarsministeren så tydelig har gitt uttrykk for at hun vil videreutvikle det konkrete og det praktiske samarbeidet – et fleksibelt, pragmatisk og resultatorientert samarbeid som i løpet av få år er blitt et av de mest dynamiske samarbeidsområdene i Norden.
Den norske forsvarsministeren tok over formannskapet etter Finlands Carl Haglund. La meg benytte denne anledningen også til å takke Finland, som bidro til en mye sterkere parlamentarisk forankring av det nordiske samarbeidet på forsvarssektoren.
Forsvarssamarbeid var et av de prioriterte områdene under det norske formannskapet i Nordisk råd i 2013. Vi så at det ikke var hensiktsmessig å etablere et ministerråd for forsvarspolitikk. Til det er spørsmålet tross alt for sensitivt. Vi jobbet derfor på et bredere grunnlag for å tilføre samarbeidet en parlamentarisk dimensjon og bidra til ytterligere utvikling og fordyping av samarbeidet. Vi hadde en minisesjon i april som var viet forsvarspolitikk. Der deltok både forsvars- og utenriksministre. Og 30. september ble det avholdt en rundebordskonferanse i Helsingfors mellom NORDEFCO og Nordisk råds presidium. Der var NORDEFCO representert med påtroppende forsvarsminister – i hvert fall enn så lenge – og den eksisterende, som da var den finske forsvarsministeren. NORDEFCO presenterte der forsvarssamarbeidets utfordringer, problemer og visjoner og trakk opp noen konklusjoner.
Jeg satt i Nordisk råd fra 1997 til 2001 også. I den perioden opplevde jeg den aller første redegjørelsen om forsvars- og utenrikspolitikk i Nordisk råds historie. Det skulle gå nærmere ti år etter Berlinmurens fall før temaet kunne settes på dagsordenen under en sesjon i Nordisk råd.
Under den kalde krigen var forsvarspolitikk tabubelagt som tema i politiske debatter og samtaler mellom de nordiske land og de nordiske lands regjeringer.
Den kalde krigens slutt ga oss etter hvert nye muligheter og utfordringer i vår utenrikspolitikk, i våre nærområder og med et gryende forsvarssamarbeid.
I dag er det ikke tilfeldig at vår første rundebordskonferanse i Nordisk råd handlet om forsvarspolitikk. For etter at det har vært en ikke-sak gjennom mange, mange år på den nordiske agendaen, er i dag forsvarspolitikk blant de mest dynamiske samarbeidsområdene mellom de nordiske land.
Det er et samarbeid som foregår innenfor rammene av og med respekt for de enkelte lands alliansepolitikk og utenrikspolitiske forankring. Det er en forutsetning. Norge, Danmark og Island er medlemmer av NATO. Sverige, Finland og Danmark er medlemmer av EU. Danmark deltar riktignok ikke i EUs forsvarspolitikk. Det gjør derimot Norge, som ikke er medlem av EU. Dette virker komplisert, men dette ligger i bunnen også for det nordiske samarbeidet. Samarbeidet foregår uformelt, dog målbevisst og resultatorientert mellom de nordiske lands regjeringer, forsvarssjefer og forsvar. Samarbeidet utfyller de nasjonale forsvarsløsningene og samarbeidet innenfor EU og NATO. NORDEFCO vekker faktisk interesse også i det transatlantiske og euroatlantiske samarbeidet.
NORDEFCO er faktisk blitt et positivt varemerke og et viktig forum for sikkerhetspolitisk dialog.
Noe av suksessen til NORDEFCO er trolig at det ikke finnes noen permanent struktur. NORDEFCO er en møtestruktur der de nordiske land møtes regelmessig på flere nivåer, og der konklusjonene følges opp på nasjonalt nivå. Dette har selvsagt noe med økonomi å gjøre. NORDEFCO er nemlig også svar på NATOs «Smart Defence» eller EUs «Pooling and Sharing», om man vil. NORDEFCO har ambisjoner om å forbedre både operasjonell effektivitet og kostnadseffektivitet.
Men Norden representerer også verdier som vi skal forsvare. Et økende nordisk samarbeid om forsvars- og sikkerhetspolitikk må også tuftes på våre felles verdier. Blant annet vil vi både i internasjonale fora og i ulike operasjoner vektlegge sikkerhetsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Vi står sammen om å vektlegge FNs betydning for en internasjonal rettsorden, og kanskje kan vi i årene framover – etter Afghanistan – samarbeide innenfor konkrete FN-operasjoner. Det er viktig at både NATO-land og NATO-partnerland, som Sverige og Finland jo er, stiller opp med de spesialkapasitetene som FN etterspør, på militær side. Eksempler på dette er ingeniører, samband og moderne feltsykehus – viktig infrastruktur i alle operasjoner som vi har sett på Balkan, i Afghanistan og i Tsjad.
For å kunne operere sammen må vi trene sammen, og vi må ha kapasiteter som fungerer, sammen. Den finske forsvarssjefen sa på rundebordskonferansen i Helsinki at nordisk forsvarssamarbeid – inkludert felles nordiske øvelser – er helt nødvendig for både i fellesskap å forsvare våre nærområder i en gitt situasjon – altså vårt territorium – og for å fungere sammen ute, enten det er i FN-operasjoner, i EU-oppdrag eller i NATO-ledede operasjoner.
Men i tillegg til samarbeid i operasjoner og sikkerhetspolitikk har de nordiske land også utvikling av kapasiteter. Det vil si materiell, logistikk, utdanning og trening. Noe av dette er for tiden krevende. Det kan vi kanskje komme tilbake til senere i dag.
La meg understreke at Norges sikkerhetspolitiske forankring ligger fast, for det er ikke det dette dreier seg om. NATO er hjørnesteinen i vår forsvarspolitikk, og artikkel 5 vil alltid måtte gå foran i en gitt situasjon. Det nordiske forsvarssamarbeidet er et viktig supplement til vårt samarbeid i alliansen. Både NATO og EU har fleksibelt samarbeid med partnere og med ikke-medlemmer. Det muliggjør også et nordisk samarbeid innenfor og på tvers av de to organisasjonene, både militært og politisk. Sverige og Finland er vel blant de mest integrerte partnerskapslandene i NATO. Norge har deltatt i EU-operasjoner, bl.a. i en nordisk styrke under EUs Battle Groups. Vi er også aktive medlemmer i European Defence Agency, og vi jobber i NATO for at Sverige og Finland skal involveres tettere i NATOs planleggings- og beslutningsprosesser.
5. april i 2011 ble de fem nordiske utenriksministrene enige om en solidaritetserklæring. Den daværende norske utenriksministeren, Jonas Gahr Støre, kalte erklæringen for en byggestein i det nordiske samarbeidet. I erklæringen heter det at det er naturlig for de nordiske landene å samarbeide i en solidarisk ånd for å møte utfordringer på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området. Det var to år etter at NORDEFCO var etablert og naturligvis en oppfølging av Stoltenberg-rapporten som, under ledelse av Thorvald Stoltenberg, la fram konkrete forslag til samarbeid i Norden på disse områdene.
Vi skal være stolte av at vi nå skal lede det nordiske forsvarssamarbeidet dette året. Det gir oss store muligheter. Jeg har merket meg at forsvarsministeren den 1. januar uttalte at hun bl.a. ønsker å vektlegge en styrking av den sikkerhetspolitiske dialogen, styrket deltagelse i internasjonale operasjoner, ytterligere framskritt innen øving og trening og forbedret industridialog og materiellsamarbeid som, slik jeg sa, for tiden er noe krevende, og det vil kanskje statsråden utdype nærmere.
Jeg håper også at statsråden i dag vil utdype alle disse punktene. Hvilke ambisjoner har forsvarsministeren for det nordiske forsvarssamarbeidet?
Under den kalde krigen var forsvarspolitikk tabubelagt. I 1993 kom Barents-samarbeidet og Kirkenes-erklæringen. Det er det Thorvald Stoltenberg virkelig er kjent for: Det modige initiativet han tok da han samlet utenriksministrene i de nordiske landene og Russland. Dette var altså fire år etter at de første østtyskerne hamret seg gjennom den forhatte Berlinmuren. I dag har vi kanskje glemt at det var to Tyskland, at det ikke var noen frie baltiske stater, og at grensen ved Grense-Jakobselv var en jerngrense mellom NATO og Warszava-pakten. Slik er det ikke i dag. Vi kan samarbeide om utenriks- og sikkerhetspolitikk, og jeg er spent på hvordan statsråden vil videreutvikle samarbeidet i NORDEFCO.
Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [10:19:23]: Først vil jeg få rette en varm takk til representanten Nybakk for å reise et interpellasjonstema som vi begge har en gjensidig interesse av å diskutere mer, og som vi har engasjert oss i fra ulike posisjoner over lang tid. Vi deltok begge på dette møtet representanten Nybakk nevnte, i regi av Nordisk råd, og jeg opplevde, som veldig mange andre, at det var blant de mer fruktbare diskusjonene som hadde vært innen rammen av Nordisk Råd på veldig lang tid. Den var både lang og dekket veldig mange områder.
Regjeringsplattformen legger til grunn at Norges sikkerhet bygges sammen med andre. NATO-medlemskapet og de transatlantiske relasjonene forblir fundamentet for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det er, som representanten var inne på, bred enighet blant de nordiske landene om at det nordiske forsvarssamarbeidet ikke er et alternativ til NATO og EU, men et viktig supplement. Representanten Nybakk forklarte selv det litt dels uoversiktlige konglomeratet av forskjellige allianser mellom NATO, EU, nordiske land og andre allianser.
Det er etter min oppfatning særlig to aspekter som gjør det nordiske forsvarssamarbeidet til en suksesshistorie, ved siden av de helt nødvendige sikkerhetspolitiske avklaringene som har kommet de senere årene etter at det var noe usikkerhet en periode. Det er at samarbeidet primært er praktisk drevet. Det springer ut av konkrete behov i de ulike nordiske land. Det andre er at man identifiserer områder som gir nordisk merverdi. Basert på det verdifellesskapet, den geografiske nærheten og det språklige fellesskapet vi har, finner vi merverdi og samarbeid i Norden.
Det nordiske samarbeidet har lange tradisjoner, også innen forsvars- og sikkerhetspolitikken. I flere tiår har vårt forsvarssamarbeid omfattet alt fra deltakelse i FN-operasjoner rundt om i verden via NATO-samarbeid på Balkan og i Afghanistan til mer hjemlig aktivitet knyttet til dialog, øving, trening og materiell- og kapabilitetssamarbeid. Dette samarbeidet har bidratt til at Sverige og Finland i dag kan øve og operere med NATO og er viktige partnere for NATO. Norge har jobbet aktivt for å legge forholdene til rette for denne utviklingen, og det ønsker vi å fortsette med.
Regjeringa vektlegger et aktivt og omfattende internasjonalt samarbeid som bidrar til fred og stabilitet. Utviklingen i vår egen region går i retning av tettere forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Det er i dag en tett kobling mellom samarbeid i rammen av det nordiske, det nordisk-baltiske og Northern Group. Sistnevnte er et uformelt samarbeid som i tillegg til de nordiske og baltiske landene inkluderer Tyskland, Storbritannia, Nederland og Polen. På den måten involveres flere av våre nære allierte i viktige spørsmål som opptar de nordiske land og våre nærområder. Det er i norsk interesse.
I dag støtter Norge og Danmark FN og OPCW med uttransporteringen av kjemiske stridsmidler fra Syria. Sammen med bl.a. Sverige og Finland gir vi nå transportstøtte i forbindelse med den akutte krisen i Sør-Sudan. Vi bringer altså sikringsmateriell til FN-leirene, der over 75 000 mennesker har søkt tilflukt. I Afghanistan samarbeider vi i en nordisk-baltisk ramme om rådgivning av afghansk politi i Transition Support Unit. I februar vil Norge være ansvarlig for luftromskontroll over Island på vegne av NATO. Samtidig vil Sverige og Finland være til stede og trene og øve med sine kampfly. I mars gjennomføres storøvelsen Cold Response i Troms som involverer 16 NATO- og partnerland med bred nordisk deltakelse.
Det langsiktige nordiske kapabilitetssamarbeidet om bl.a. forskning og utvikling, utdanning, anskaffelser, drift, vedlikehold og oppgradering av materiell er i positiv utvikling. Samarbeidet om de nordiske lands transportfly er et eksempel på det. Det omfatter deling og samordnet bruk av tilgjengelige flytimer, understøttelse og vedlikehold. Sammen vil vi kunne få mer effekt ut av tilgjengelig kapasitet på en billigere måte. For eksempel har Norge og Danmark forhandlet fram en kontrakt om vedlikeholdsinspeksjoner av våre transportfly som gir en besparelse på 30 pst.
Samarbeid innen luftovervåkning er også lovende. Det ses nå på potensialet for et tettere samarbeid innen operativ virksomhet, styrkeproduksjon og anskaffelser av nye sensorer. Potensialet er basert på de forutsetningene som norsk og dansk NATO-medlemskap representerer. Maritim overvåkning er et område der et regionalt nordisk-baltisk initiativ har dannet utgangspunktet for et europeisk og potensielt sett enda bredere samarbeid. Et viktig område er også samarbeidet mellom forsvarsrelaterte forskningsmiljøer. Sånn kan også besparelser og bedre utnyttelse av teknologi, kompetanse og materiell oppnås.
Vi har også eksempler på det nordiske forsvarssamarbeidet som er mindre synlige, men ikke desto viktigere. De gir god effekt og fram til i fjor foregikk sanitetsutdanning av «medic»-er i spesialstyrkene i USA. Så fant de nordiske land ut sammen at spesialstyrkemiljøene besatt stor kompetanse på dette og kunne samarbeide om denne utdanningen. Hvert land bidrar med moduler der de har mest kompetanse. Neste måned uteksamineres det første kullet av spesialstyrke-«medic»-er på Sessvollmoen. De opererer sammen, og det gir også muligheten til å videreutvikle dette samarbeidet. La meg understreke at det var nettopp da dette samarbeidet kom inn under NORDEFCO-paraplyen at det virkelig skjøt fart. Det er en anerkjennelse til arbeidet som gjøres.
Ved inngangen til dette året har NORDEFCO utformet en visjon for arbeidet. Mine nordiske kolleger og jeg undertegnet den like før jul. Visjonen gir retningen for samarbeidet de neste årene. Den strekker seg til 2020 og er etter min mening både realistisk og framoverlent. I år som Norge har formannskapet i NORDEFCO, ønsker jeg først og fremst å vektlegge og videreutvikle det konkrete og praktiske samarbeidet. Prosjekter og aktiviteter der potensialet for suksess er størst, må prioriteres. I tråd med dette vil jeg videreutvikle samarbeidet med tredjeland der dette også styrker det nordiske forsvarssamarbeidet, gir merverdi og gir gjensidig utbytte.
Jeg har videre, som representanten Nybakk var inne på, presentert sju hovedsatsingsområder til mine nordiske kolleger som jeg ønsker skal prege NORDEFCO-samarbeidet i 2014. Vi ønsker å styrke den sikkerhetspolitiske dialogen gjennom å videreutvikle NORDEFCO som forum for målrettet dialog om temaer som berører de nordiske land. Vi ønsker også å bruke vårt regionale samarbeid som plattform for å engasjere viktige land og internasjonale organisasjoner i en sånn dialog. De nordiske lands ulike tilknytning til NATO og EU er en styrke for en meningsfull og relevant sikkerhetspolitisk dialog. Interessen for regionale samarbeid, kanskje spesielt det nordiske i NATO, er økende.
Vi ønsker også å styrke den nordiske koordineringen i forkant av bidrag til internasjonale operasjoner for å se etter mulige nordiske løsninger. Vår evne til å stille effektive og felles styrkebidrag kan bedres gjennom etterbruk av nordiske avdelinger som står på internasjonal beredskap. Vi vil videreutvikle felles løsninger for oppøving, deployering, logistikk og redeployering i internasjonale operasjoner. Vi ønsker å bidra til ytterligere framskritt innen trenings- og øvingssamarbeidet i våre nærområder. Jeg er opptatt av å inkludere flere allierte nasjoner i treningsaktivitet i Norden. En ytterligere utvidelse av øvings- og treningsområdet på tvers av landegrenser kan være relevant, og det vil vi nå se nærmere på. Vi har jo allerede i dag særlig ett viktig samarbeid, Cross Border Training, med våre jagerfly. Dette er et samarbeid som fungerer såpass godt at det også er diskusjon om å utvide det til andre regioner i Norden, og at flere allierte kan delta tidvis i dette samarbeidet.
Vi ønsker også å utvikle de nordiske lands evne til kapasitetsbygging og støtte til sikkerhetssektorreform. Vi oppnår enda bedre effekt ved å samordne leveranser til NATO, FN og EU, og ved å invitere andre land til å bidra. Kapasitetsbygging står på dagsordenen fram mot NATO-toppmøtet i 2014, og NATOs partnerland kan bidra substansielt på dette området.
Vi ønsker å effektivisere kapabilitets- og materiellsamarbeidet ved å bidra til tidlig avklaringer og prioritering av innsats mot de mest lovende prosessene. Tilsvarende vil vi bidra til avslutning av samarbeid som viser manglende framdrift eller resultater. I tråd med regjeringas syn på offentlig–privat samarbeid ønsker jeg å revitalisere samarbeidet gjennom utveksling av erfaringer og beste praksis, men også med sikte på å finne fram til mulige felles prosjekter.
Sist, men ikke minst, i denne rekken av viktige områder er forsvarsindustrien en sentral partner i kapabilitetsutviklingen. Vi ønsker derfor å arbeide for best mulig dialog med den nordiske forsvarsindustrien. Det er viktig for å sikre leveranser av rett materiell til riktig pris til landets forsvar, og å opprettholde en konkurransedyktig forsvarsindustri. Dette er jo et område som representanten Nybakk vil kjenne igjen er preget av sterk internasjonal konkurranse.
Disse planene er ambisiøse, og jeg skal ikke være den som hevder at det blir enkelt, eller at alt er mulig å realisere i løpet av det året vi nå har foran oss. Dette signaliserer imidlertid en retning for samarbeidet som jeg mener er viktig. Jeg er overbevist om at NORDEFCOs fleksible struktur og våre lands konstruktive og resultatorienterte holdninger vil bidra til framgang på disse områdene.
Det nordiske forsvarssamarbeidet har høy prioritet. Det å være ærlig om de litt vanskelige spørsmålene og samtidig videreføre samarbeidet der det fungerer godt, er viktig. Det illustrerer modenhet i relasjonene våre, og det gir større troverdighet når vi snakker om alle de områdene som lykkes godt.
Marit Nybakk (A) [10:29:54]: La meg først få takke statsråden for et fyldig og konkret svar. Jeg er glad for at hun er klar på at hun vil videreutvikle det konkrete og det praktiske samarbeidet, for det er det NORDEFCO dreier seg om. Hun understreker også betydningen av denne NORDEFCO-paraplyen, som jeg vil støtte henne på.
Hun nevnte også dette samarbeidet mellom Norge og Danmark nå når det gjelder frakting av kjemiske våpen ut av Syria. Jeg kan bringe en hilsen fra et nordisk partimøte på mandag, der danskene var veldig opptatt av akkurat det samarbeidet med Norge, og var glade for den norske fregatten.
Så et par spørsmål – og kanskje noen problemstillinger. Vi har Stoltenberg-rapporten liggende. Noe har man gjennomført, andre ting ligger der, og noe er kanskje vanskelig. Men vil statsråden og regjeringen plukke opp Stoltenberg-rapporten og sørge for gjennomføringskraft når det gjelder akkurat den rapporten?
Så er det slik at vi har gjort mye bra – dette understreket jo statsråden – og har lyktes med både utdanning, transportkapasitet og samarbeid om styrkebidrag. Statsråden nevnte nå dette med sanitetsutdanning, som er ganske interessant – at det har latt seg gjøre under den nordiske paraplyen.
Så mangler vi kanskje å komme i mål på andre områder, men det går seg sannsynligvis til. Det som jeg, i hvert fall ut fra medieomtale, opplever som vanskelig nå, er kanskje dette med materiellutvikling. Det gjelder først og fremst forholdet mellom Norge og Sverige, og jeg vil be statsråden utdype noe hvordan hun opplever den situasjonen akkurat nå.
Et konkret forslag i Stoltenberg-rapporten var det nordiske samarbeidet om luftovervåking over Island. Amerikanerne trakk seg ut av Keflavik-basen på veldig kort varsel, og etterlot seg et tomrom – jeg hadde nær sagt bokstavelig talt et tomrom. Nå har vi fått luftovervåkingen, et NATO-oppdrag under ledelse av Norge, der også Sverige og Finland deltar, etter at daværende utenriksminister Espen Barth Eide undertegnet avtalen om luftovervåkingen med sine kolleger under Nordisk råds sesjon i Helsinki i oktober i 2012. De har en litt annen form for såkalt «surveillance», men de er med. De er der, og det er viktig. Jeg vil spørre om statsråden vil sikre at dette oppdraget blir videreført.
I forbindelse med det hun snakket om om Northern Group, som jeg også synes er ganske interessant, kan statsråden tenke seg at f.eks. de baltiske land på et eller annet tidspunkt kan komme inn under NORDEFCO-paraplyen?
Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [10:33:16]: Jeg skal prøve å få svart på alle spørsmål. Hvis ikke, får jeg komme tilbake til det i det siste treminuttersinnlegget. Det er gode spørsmål.
Stoltenberg-rapporten har jo vært noe som skiftende regjeringer har jobbet med tanke på. Jeg tror det største hinderet i Stoltenberg-rapporten i en periode var solidaritetserklæringen og innholdet i den, og det at det skapte en viss usikkerhet om hva det nordiske forsvarssamarbeidet skulle være, relatert til landenes primære sikkerhetspolitiske tilknytninger. Når det nå er ryddet av veien, opplever jeg også at framdriften på de praktiske områdene faktisk er større og sterkere enn den var i en periode. Det er også noen områder som ligger til utenriks, som f.eks. felles utenriksstasjoner osv., der jeg vet at det har vært litt treghet i samarbeidet, men det er i alle fall noen muligheter som utforskes av de ulike landene. Så vi ønsker å gjennomføre de områdene der vi ser det som naturlig, og der det tjener norske interesser, selvfølgelig i en dialog med Stortinget.
Så til luftovervåkningen på Island. Der er det en rotasjonsordning, der vi har ledelsen nå dette halvåret, og det vil komme en rotasjon også seinere. Det er jo, etter min oppfatning, et veldig godt eksempel på hvordan det går an å koble litt ulike sikkerhetspolitiske tilknytninger, samtidig som man øver og trener sammen. Svenskene og finnene vil også bidra med fly som øver og trener. Vi håndterer Air Policing-delen. Det er en avklart avtale som fungerer godt for alle land.
Så til Northern Group og det å inkludere de baltiske landene i det nordiske samarbeidet. Man kan jo diskutere mye knyttet til det nordisk-baltiske forsvarssamarbeidet. Noen vil framheve at de baltiske landene har litt andre erfaringer med noen av våre naboer enn det vi har, og andre vil framheve at det er godt mulig å ha disse praktiske tilnærmingene som vi allerede har i den nordiske rammen, også med de baltiske landene. Jeg tror det viktige er at man i så fall sørger for å identifisere prosjekter der det er naturlig, men jeg tror nok at man også må ha in mente at NORDEFCO er en organisasjon og en sammenslutning som på veldig kort tid og kort varsel kan løse til dels store utfordringer politisk, og det er det enkelt å gjøre innenfor den nordiske rammen. Nå ble det lite tid til det siste spørsmålet. Jeg kommer gjerne tilbake til det i det siste svaret mitt, men jeg vil bare nevne at jeg opplever særlig et norsk-svensk materiellsamarbeid som godt. Vi har over 70 samarbeidsprosjekter med Sverige. Vi kjøper tre ganger så mye forsvarsmateriell fra Sverige som de kjøper fra oss. Vi har et veldig nært samarbeid på viktige områder. Om kun kort tid, i midten av februar, ruller den første CV90 ut av fabrikken i Örnsköldsvik. Det er den største anskaffelsen i Hærens historie. Den kjøper vi av svensk industri. Alt går etter planen, vi er veldig godt fornøyd med leveransene så langt, og det er et prosjekt til en verdi på 6 mrd. norske kroner.
Kåre Simensen (A) [10:36:43]: Takk til interpellanten, som gjennom denne debatten setter fokus på nordisk forsvarssamarbeid. Som både interpellant og statsråd har vært inne på så langt i debatten, er målsettingen om det nordiske forsvarssamarbeidet å gi en styrket operativ effekt for hver forsvarskrone vi bruker for å løse Forsvarets oppgaver, og da i erkjennelsen av at moderne forsvarsteknologi er kostbart – en erkjennelse som også lå godt forankret i Stoltenberg-rapporten fra 2009 om bl.a. et nordisk forsvarssamarbeid. I årene etter 2009 har vi også fått bekreftet at samarbeid over landegrenser som også inkluderer Forsvaret, ikke bare er viktig, men nødvendig.
Som interpellanten var inne på i sitt innlegg, er begrepet «Smart Defence» i denne settingen en god beskrivelse på hvorfor det nordiske forsvarssamarbeidet må og bør videreutvikles. Da NORDEFCO ble etablert, var det kanskje et nordisk svar på «Smart Defence», og da ved at samarbeidet skal realisere operative og økonomiske effekter.
Jeg vil også, i likhet med representanten Nybakk, være tydelig på at vi tillegger det nordiske forsvarssamarbeidet stor betydning, men da som et viktig supplement til vårt NATO-medlemskap. Under komiteens besøk i USA i forrige uke ble også det nordiske forsvarssamarbeidet hilst velkommen. At statsråden i sitt innlegg bekrefter dette, er selvfølgelig ingen overraskelse. Det bare understreker den tverrpolitiske enigheten om vår forsvarspolitikk i vår nasjonalforsamling.
Verden mangler ikke kriser, og i denne sammenhengen er det nok å nevne Syria og Sør-Sudan. Verden står maktesløs og ser på at millioner av mennesker er på flukt, og at sivilbefolkningen lider vanvittige tap. Under komiteens besøk i USA i forrige uke ble FNs behov for fredsbevarende styrker tema. Det overrasket meg da vi fikk vite at NATO-landenes andel av FNs fredsbevarende styrker i dag utgjør vel 2 pst. av de totale styrkene FN har til rådighet.
Med et slikt bakteppe mener jeg at det kan være god grunn til å bygge videre på det gode samarbeidet – operasjoner vi har hatt i Nord-Afghanistan, og nå har i Middelhavet – mellom de nordiske land. Det bør også kunne gi et godt grunnlag for å vurdere bidrag i en nordisk ramme til flere FN-operasjoner, og jeg er glad for statsrådens uttalelser om at dette har høy prioritet.
Samarbeidet innenfor kapabilitetsutvikling er en svært viktig del av vårt nordiske samarbeid. På tirsdag var jeg på besøk på Nammo på Raufoss. Å få et innblikk i Nammos produkter var både spennende og lærerikt. Nammo er en bedrift med et globalt marked, men også en bedrift som har produksjon i mange land, deriblant Norden. De var tydelige på at det nordiske samarbeidet innenfor den industrien de representerer, er svært viktig for både dem og de samarbeidende bedriftene over landegrensene.
For å bruke begrepet «Smart Defence» enda en gang er det denne typen samarbeid som gir innhold til det å gjøre forsvarsevnen smartere. Det handler ikke minst om samarbeid bedriftene imellom, men også om at samarbeidet mellom forskningsinstitusjonene i forsvarssektoren er godt og økende på mange fagfelt. Det vil etter vårt syn bidra til å skape handlingsrom og legge premisser for etterfølgende samarbeid om valg av teknologiske løsninger og anskaffelser av materiell.
Gjør vi opp status i dag, vet vi at samarbeidet så langt har gitt gode resultater, og flere nye muligheter er under utredning, slik både interpellanten og statsråden var inne på i sine innlegg.
Men er alt bare fryd og gammen? Kanskje et provoserende spørsmål, men det har utgangspunkt i en artikkel vi kunne lese i Aftenposten den 19. desember i fjor. Der sto det at forsvarssamarbeidet mellom Norge og Sverige slår sprekker. Og forleden dag fokuserte Aftenposten på at Norge og Sverige skulle kjøpe mellom 1 000 og 2 000 spesiallastebiler og utvikle nye superkanoner sammen.
I artikkelen den 19. desember i fjor står det videre at Norge har skrotet kanonene, og at svenskene har satt lastebilkontrakten på vent. Så kommer det en påstand om at det svensk-norske samarbeidet om felles forsvarsinnkjøp og utvikling av nytt materiell er i ferd med å rakne, noe jeg verken håper eller tror, men jeg vil likevel – på bakgrunn av artikkelen i Aftenposten – spørre statsråden om to ting. Interpellanten var inne på det samme spørsmålet, men jeg spør likevel: Er statsråden enig i Aftenpostens påstander om at det er sprekker i det norsk-svenske samarbeidet på materialsiden? Og: Selv om det hadde vært bra at vårt M109 kan dekke Hærens behov for artilleri i noen år, hva vil statsråden og departementet gjøre for å sikre Forsvaret artillerikapasitet, når Norge har trukket seg når det gjelder Archer?
Øyvind Halleraker (H) [10:42:03]: Jeg vil først takke interpellanten for å ta opp et viktig tema og også takke forsvarsministeren for gode betraktninger og svar.
De nordiske land og samfunn er på mange områder veldig like. Vi deler de samme verdisyn, men også de mange sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser og utfordringer. Samtidig opererer vi med noe ulike arrangementer på den sikkerhetspolitiske siden. Etter at den kalde krigen med dens polarisering la begrensinger på enkelte av de nordiske lands handlefrihet og samarbeid i utenriks- og forsvarspolitikken, kan vi nå glede oss over at dette er et politikkområde som ikke er så vanskelig å tilnærme seg som tidligere. Men det er en viktig kjensgjerning at det fra Norges side skjer innenfor rammen av det atlantiske forsvarssamarbeidet gjennom NATO – med andre ord: Det nordiske samarbeidet vil først og fremst være teknisk operativt og økonomisk. Jeg er glad for at det ikke hersker noen tvil i flertallet på Stortinget om at NATO utgjør grunnpilaren i vårt forsvars- og sikkerhetspolitiske arbeid. Gjennom øvelser og – om nødvendig – strid bidrar våre soldater sammen med våre NATO-partneres soldater til fred og sikkerhet, både i våre nærområder og der våre fellesvitale interesser måtte være utsatt.
Finland og Sverige deltar i Det euroatlantiske partnerskapsråd og i Partnerskap for fred samt i NATO-ledede fredsskapende operasjoner. Tilsvarende er Norge blant landene utenfor EU som har tettest samarbeid med EU på forsvars- og sikkerhetspolitiske områder. Til nå har vi bidratt til seks sivile og tre militære krisehåndteringsoperasjoner, og vi stiller med norske bidrag til EUs stridsgrupper og har inngått en samarbeidsavtale med EUs forsvarsbyrå.
Som det er sagt, er dagens ordning innenfor NORDEFCO i god utvikling. Det handler om et praktisk og pragmatisk samarbeid basert på identifiserte behov i landenes forsvarsorganisasjoner. I tillegg gir det nordiske samarbeidet som drivkraft for Sveriges og Finlands tilnærming til NATO en positiv merverdi for oss alle i Norden.
Det nordiske samarbeidet har fått økende oppmerksomhet utenfor Norden og er blitt en modell for det moderne regionale samarbeidet. Siden NORDEFCO ble etablert, kan vi også innlemme forsvars- og sikkerhetsdialogen i det nordiske samarbeidet. NORDEFCO har vært et viktig forum for målrettet dialog om utviklingstrekk som berører de nordiske land. Samtidig som behovet for sikkerhetspolitiske utfordringer løses innenfor rammen av NATO, vil det også helt klart være gevinster ved et regionalt samarbeid i Norden. En større konflikt i Norden vil nødvendigvis påvirke alle de nordiske land, og en felles koordinert innsats vil være en styrke. Dette må selvsagt ikke forveksles med en alternativ sikkerhetsgaranti. De nordiske landene har etter Høyres mening ingen selvstendig kapasitet til å garantere egen sikkerhet. I hverdagen vil man derimot kunne ha lokalt samarbeid med naboland. Det samme gjelder patruljerings- og overvåkingsoppgaver. Samarbeid kan også være aktuelt innenfor styrkeproduksjonsfunksjoner, som utdanning, materiellvedlikehold, materiellinvesteringer og øving. Vi støtter derfor selvfølgelig forsvarsministerens ambisjon om å videreutvikle det nordiske forsvarssamarbeidet innenfor rammene NATO og EU setter.
Høyre er glad for at regjeringen, ved forsvarsministeren, har en tett dialog med de respektive partnere i Norden.
Den svenske allianseregjeringen nedsatte i fjor på denne tiden Försvarsberedningen, som skal gjennomføre en sikkerhetspolitisk analyse. Den skal vurdere forsvars- og sikkerhetspolitiske konsekvenser i Sveriges nærområde og globalt legge grunnlag for de neste forsvarspolitiske langtidsvedtak i Sverige i 2015. Også for Norge blir det spennende å se resultatet av denne analysen.
Utviklingstendensene i alle de fire nordiske land er at Arktis og nordområdene blir stadig viktigere. Derfor må Forsvaret ha en sentral plass i nordområdetenkningen i våre land.
Fra Høyres side ser vi altså positivt på at det pragmatiske og praktiske samarbeidet på forsvarsområdet i Norden har utviklet seg i positiv retning, og mener at det fortsatt er et potensial for å gå videre. Mitt inntrykk er at dette samarbeidet går godt, fordi det springer ut fra et felles behov i alle land, men fra Høyres side presiserer vi nok en gang at det må skje på en måte som mer styrker enn svekker vår NATO-tilknytning. Samarbeid utgjør et verdifullt tilskudd, ikke et alternativ til Norges eksisterende sikkerhetspolitiske tilhørighet.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:47:26]: Også jeg ønsker å takke interpellanten for å skape debatt om et område som i de senere år har økt i omfang.
Statsråden har allerede redegjort for status for det nordiske forsvarssamarbeidet og hvordan regjeringen planlegger å bruke det norske formannskapet i NORDEFCO til å finne nye samarbeidsarenaer for det nordiske samarbeidet. Jeg ønsker derfor å utvide forståelsen av det nordiske forsvarssamarbeidet.
Samarbeidet er ikke en konsekvens av vår felles geografiske nærhet, vårt språklige slektskap eller historiske paralleller. Samarbeidet er et resultat av de felles verdiene våre samfunn er bygget på, noe interpellanten også var innom, dog ut fra et noe annet perspektiv.
Til tross for ulike historiske erfaringer og ulikt ståsted er våre land tuftet på demokratiet, likeverdet mellom mennesker, individets frihet og selvstendighet og rettsstatens prinsipper. Dette er vårt felles fortrinn og noe som stadig flere nasjoner sliter med å opprettholde. Nettopp fordi vi i Norden har lært å løse uenigheter gjennom samtaler, dialog og forhandlinger, har vi hatt muligheten til å bygge robuste samfunn. Når det er sagt, vil det være naivt å tro at samarbeidet i Norden på noe vis kan erstatte den transatlantiske forsvarsdimensjonen. Det er først når NATO kollektivt stiller som fredsgarantist at Norge kan bedrive nordisk forsvarssamarbeid. At det forholder seg slik, er behørig omtalt i regjeringserklæringen, hvor det heter:
«Regjeringen vil prioritere det transatlantiske forholdet i sikkerhets- og forsvarspolitikken. Norsk engasjement i og bidrag til NATO skal styrkes og det skal tilrettelegges for NATO-aktivitet og -nærvær i Norge».
Erklæringen sier videre:
«Regjeringen vil styrke det bi- og multilaterale samarbeidet med sentrale allierte i nærområdene og ta en lederrolle i utviklingen av tettere samarbeid og integrasjon i regionen.»
Mest relevant i denne sammenheng er at vi vil videreutvikle det nordiske forsvars- og sikkerhetssamarbeidet, spesielt knyttet til praktisk styrkeproduksjon. Dette samarbeidet skal utvikles innenfor rammen av NATOs Partnerskap for fred og NORDEFCO som et supplement til landenes forankring i NATO og EU. I den forbindelse følger det som en selvfølgelighet at dersom man ønsker å prioritere noe opp, må man – alt annet likt – prioritere noe annet ned, og det bør kanskje alle i denne salen merke seg, også på andre områder.
Det militære samarbeidet i Norden har imidlertid lange tradisjoner både materielt og operativt, ikke minst internasjonale operasjoner. Forsvarsministeren har pekt på en rekke områder hvor samarbeid er naturlig. Ikke minst gjelder dette anskaffelser og bedre ressursutnyttelse av forsvarsmateriell. Alt trenger åpenbart ikke å anskaffes nasjonalt, og enkelte ganger vil det kunne være formålstjenlig og besparende å se materialanskaffelser i et større perspektiv. Et slikt mulig scenario kan være, uten at jeg kjenner detaljer rundt dette, at de øvrige nordiske landene kan nyttiggjøre seg materiell som USA har lagret i Norge, og som landet ikke lenger har behov for.
Det nordiske forsvarssamarbeidet er mer enn fine ord og flotte intensjoner. Det er positivt og bør videreutvikles. Det forutsetter imidlertid at vårt fremste forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid er forankret i NATO.
Rigmor Andersen Eide (KrF) [10:51:14]: Som interpellanten helt riktig påpeker, er forsvarspolitikk et stadig mer aktuelt område i det nordiske samarbeidet. Diskusjonene går langs flere linjer, også knyttet til hvordan man på forsvarsområdet kan samarbeide om sivil krisehåndtering.
Kristelig Folkeparti ønsker velkommen et tettere nordisk samarbeid på mange plan, også på forsvarsområdet. Samarbeidet bør naturligvis foregå med respekt for de ulike lands allianse- og utenrikspolitiske utgangspunkt. For det er viktig å understreke at selv om det vil være praktisk talt umulig for et nordisk land å sitte stille og se på at nordiske naboer kommer i en vanskelig situasjon, kan man ikke utstede noen militær garanti. For et NATO-land som Norge kan det ikke være slik at solidaritetserklæringen erstatter artikkel 5. Vi kan ikke og skal ikke utfordre grensene for artikkel 5. Og det kan ikke og skal ikke skapes usikkerhet om hvorvidt Norge vil være en troverdig alliansepartner i NATO. Det er viktig å slå fast dette.
Så er det likevel slik at til tross for ulike alliansetilknytninger ønsker vi å styrke det nordiske forsvarssamarbeidet – der det er riktig og hensiktsmessig. Den nordiske solidaritetserklæringen er en viktig byggestein i det nordiske samarbeidet. Erklæringen er viktig som et supplement for det samarbeidet som skjer innenfor rammen av NATO og EU.
Jeg har merket meg uttalelsene til den svenske utenriksministeren, Carl Bildt, i Riksdagen 13. februar i fjor. Da slo han fast at Sverige ikke kommer til å være passive dersom en katastrofe eller et angrep skulle ramme et medlemsland eller et nordisk land. Bildt sa bl.a.:
«Vi förväntar oss att dessa länder agerar på samma sätt om Sverige drabbas. Vi ska både kunna ge och ta emot stöd, såväl civilt som militärt.»
Svenskene gir altså klart uttrykk for at man ønsker å gå lenger enn det den nåværende solidaritetserklæringen legger opp til. Fra norsk side må, som sagt, samarbeidet skje ut fra de alliansetilknytningene som er, men samtidig er det viktig at Norge bidrar. Derfor blir jeg bekymret når jeg ser oppslag i svenske medier angående NORDEFCO, som f.eks. på nettsiden til svensk tv 14. januar. Det gjelder det norske bidraget innenfor NORDEFCO-samarbeidet. I svenske medier fremgår det at Norge har besluttet å kalle hjem sine offiserer fra det svenske forsvarshovedkvarteret, noe som ifølge svenske myndigheter kan forstyrre den svenske regjeringas planer om et dypere NATO-samarbeid. Den svenske regjeringas linje er å samarbeide mer med de andre nordiske land, men nå hevdes det i svenske medier at Norges agering viser manglende vilje fra norsk side.
Den svenske forsvarsministeren, Karin Enström, antyder overfor svensk tv at Norge taler med to tunger, at man i ord verdsetter det nordiske samarbeidet, men i handling prioriterer NATO. Forsvarspolitisk talsperson i Folkpartiet, Allan Widman, hevder at man har nærmet seg veis ende når det gjelder Norge og det nordiske samarbeidet.
Jeg håper statsråden kan berolige våre svenske venner når det gjelder dette, og jeg vil gjerne at statsråden kommenterer de påstandene som her kommer fram. Det må ikke feste seg et inntrykk av at vi ikke prioriterer det nordiske samarbeidet med land som ikke er medlem av NATO, slik Folkpartiets forsvarspolitiske talsperson påstår i svenske medier.
Nordisk råd har befattet seg stadig mer med forsvarspolitiske spørsmål. Det er altså et tydelig ønske blant nordiske parlamentarikere om å styrke samarbeidet knyttet til samfunnssikkerhet, krise og beredskap og – jeg vil legge til – å styrke det nordiske samarbeidet om digital sikkerhet. Det er derfor viktig at arbeidet får en tydelig parlamentarisk dimensjon og en forankring i de folkevalgte forsamlinger. Derfor er debatten her i dag viktig, og jeg håper statsråden også vil rette blikket mot det som skjer innenfor rammen av Nordisk råd.
Liv Signe Navarsete (Sp) [10:56:36]: Fyrst vil eg takke interpellanten for å setje eit viktig tema på dagsordenen.
Det nordiske samarbeidet er viktig for Noreg på mange område. Den nordiske velferdsmodellen og felles verdiar gjer at me har mange felles mål for utvikling av våre samfunn. Forsvars- og sikkerheitspolitikk er heldigvis også dei seinare åra inkludert i dette samarbeidet. Det er Senterpartiet glad for, og det ynskjer me å vidareutvikle innanfor rammene for vårt NATO-medlemskap. Derfor er me også glad for dette høvet til å få klargjort regjeringa sine ambisjonar på dette området. NORDEFCO må vere viktig både i ord og handling.
I Stoltenberg-rapporten om nordisk samarbeid om utanriks- og sikkerheitstiltak frå februar 2009 vart det lagt fram fleire konkrete forslag til styrking av det nordiske samarbeidet om utanriks- og forsvarspolitikk. Innkjøp, vedlikehald og oppgradering av materiell er ein stor utgiftspost i alle land sine forsvarsbudsjett. Berre dette tilseier eit nordisk samarbeid.
Alt i 1994 inngjekk dei nordiske landa ein avtale om samarbeid om utvikling og innkjøp av militært materiell for å fremje eit forsvarsindustrielt samarbeid i Norden. Gjennom Nordic Armaments Cooperation, NORDAC, har dei nordiske landa bl.a. samarbeidd om innkjøp av helikopter, stormpanservogner, artillerilokaliseringsradarar og pansra hjulgåande personellkøyretøy. Det er likevel også potensial for eit langt meir omfattande samarbeid. På hærsida er potensialet stort, fordi Danmark, Finland, Noreg og Sverige brukar likt materiell. Alle brukar t.d. ulike modellar av den tyske stridsvogna Leopard 2, det svenske stridskøyretøyet CV90, som forsvarsministeren nemnde, og det pansra finske personellkøyretøyet Sisu Pasi. Eit tettare samarbeid for å vedlikehalde og oppgradere dette materiellet vil gi stordriftsfordelar for alle. Det same gjeld innkjøp av nytt materiell, sidan dei nordiske landa saman vil stå sterkare i forhandlingar med produsentar.
Etter å ha brukt 550 mill. kr på utvikling av det svenske artillerikonseptet Archer kunngjorde Forsvarsdepartementet i desember terminering av prosjektet. Kontrakten, som vart inngått i 2007, innebar utvikling og leveranse av 24 mobile artillerikanonar til erstatning for M109-systemet som har vore i bruk i Hæren sidan 1969 – ein totalverdi på over 2 mrd. kr. Forsvaret har hatt begge hendene på rattet gjennom heile prosessen, og i Meld. St. 50 for 2012–2013, Nordisk samarbeid, er det lagt særskilt vekt på at den breie politiske einigheita vert følgd opp gjennom praktiske tiltak. Då undrar eg: På kva tidspunkt vart avgjerda om terminering teken, og på kva grunnlag vart avgjerda teken? Det er jo brukt midlar i dette prosjektet. Det kan også vere interessant for Stortinget å høyre kostnadsramma for det som alt er brukt.
Ein kan lese at sjefen for Artilleriregimentet i Boden seier at meldinga kom overraskande, og Sveriges forsvarsminister, Karin Enström, beklagar beskjeden frå Noreg. Det kjem til å påverke samarbeidet vårt, sa ho. Kva seier dette om dialogen mellom norske og svenske styresmakter, som i utgangspunktet skulle vere tette samarbeidspartnarar?
Representanten frå Kristeleg Folkeparti tok opp ein annan dimensjon i det norsk-svenske samarbeidet som det er interessant å høyre forsvarsministeren sitt syn på. Noreg og Sverige er ikkje i same forsvarsallianse. Noregs samarbeid innanfor NATO vil alltid vere det samarbeidet som vert styrande for Noreg si forsvarsevne. Men det å samarbeide tettare innanfor dei rammene som ligg gjennom NATO, og ulike land si tilknyting til EU sitt forsvarssamarbeid og andre samarbeid meiner me i Senterpartiet vil styrkje Noreg si forsvarsevne og sine strategiske moglegheiter til å vidareutvikle – heldigvis, håper me – ein fredeleg og god sameksistens i både Norden og Europa og det globale samvirket.
Eg håper forsvarsministeren kan klargjere kva som skjedde gjennom termineringa av artillerikonseptet Archer, som me meiner har betydning for samarbeidet med våre svenske vener, og dermed òg for utviklinga av det nordiske samarbeidet på dette viktige området vidare.
Sverre Myrli (A) [11:01:39]: Om få dager skal Norge stå for kampflyberedskapen i luftrommet over Island, der vi skal løse NATOs beredskapsoppdrag og samtidig øve med svenske og finske kampfly. Jeg tror også at andre land deltar med mindre kapasiteter. Norge vil da ha kampfly på såkalt QRA, som det heter på stammespråket – Quick Reaction Alert – slik vi også har hatt tidligere.
Mange har i debatten i dag nevnt Stoltenberg-rapporten. Den inneholdt 13 konkrete forslag. Ett av dem var nettopp et forslag om nordisk samarbeid om luftovervåkning over Island.
Stoltenberg-rapporten inneholdt mange gode forslag. Men av dem som har med forsvarssamarbeid å gjøre, tror jeg vi må kunne si at de virkelig viktige forslagene er de som går inn på det som har med det konkrete og praktiske forsvarssamarbeidet å gjøre. Det er først da vi virkelig får noe sving over forsvarssamarbeidet vårt. Og etter min oppfatning er vi nødt til å ha mer felles materiellsamarbeid. Det er først når man har felles systemer og felles utstyr, man virkelig kan få trent og øvd sammen med andre land. Jeg tror ikke at vi har noe valg. Forsvarsministeren kjenner godt til at anskaffelser av forsvarsmateriell blir dyrere og dyrere, systemene er mer komplekse enn før, samtidig som vi lever i en verden der forsvarsbudsjettene stadig er under press.
Derfor var det synd at Norge i fjor høst trakk seg fra samarbeidet med Sverige og Finland om neste generasjons feltartilleri, det såkalte Archer, som også forrige taler var inne på. Begrunnelsen var at Bofors ikke hadde levert som forutsatt og slet med å møte de kravene som var satt. Det er helt riktig at prosjektet var forsinket, og vi kan kanskje si at det er svenskene som har størst problemer. I realiteten har vel svenskene i dag ikke noe særlig operativt artilleri, mens vi tross alt fortsatt har vårt M109, som vi håper vi kan holde på å bruke noen år til.
Samme dag som regjeringen fattet sin beslutning, fikk jeg bekymrede telefoner fra medlemmer av den svenske riksdagen. Av enkelte ble det oppfattet som om Norge med den beslutningen egentlig ikke er så interessert i nordisk forsvarssamarbeid allikevel. Jeg understreker at dette er ikke min oppfatning – jeg bringer videre noen av de bekymrede meldingene jeg fikk fra riksdagsmedlemmer i Sverige fra forskjellige partier.
Jeg skal selvsagt ikke kritisere den nåværende forsvarsministeren for problemene som har vært i det felles artilleriprosjektet. Beslutningen som jeg nevnte, fattet jo forsvarsministeren som relativt fersk forsvarsminister. Men forsvarsministeren må ha vurdert hva de politiske konsekvensene kan bli av at Norge nå trekker seg ut av det viktige militære samarbeidsprosjektet med Sverige. Vi må kunne si at det internt i systemet – nå bruker jeg begrepet, for ikke å være mer spesifikk – har vært betydelig skepsis, for ikke å si motstand, mot artilleriprosjektet og andre fellesprosjekter. Jeg håper at det ikke er det som har overbevist forsvarsministeren om at vi skal trekke oss ut av artilleriprosjektet.
Som medlem av NATOs parlamentarikerforsamling får jeg ofte spørsmål fra kolleger fra andre NATO-land om hva det nordiske forsvarssamarbeidet dreier seg om. Jeg og andre med meg i denne salen som sitter der, presiserer at dette ikke på noen som helst måte berører Norges NATO-medlemskap. Det er et supplement til det transatlantiske forsvarssamarbeidet. Vi må erkjenne at NATO-samarbeidet i dag – 28 medlemsland, kanskje det blir enda flere – er et annet samarbeid enn da NATO besto av 12 medlemsland. Flere og flere land slutter seg til, og jeg har hevdet og kan hevde igjen at Norge kommer i framtida til å ha tettere forsvarssamarbeid med Sverige og Finland enn med Bulgaria og Albania, selv om de to siste er NATO-medlemmer og de to første høyst sannsynlig ikke kommer til å bli det.
Så vil jeg bare til slutt understreke at Thorvald Stoltenbergs rapport og de forslagene som der ble fremmet, dreier seg om styrking av det nordiske samarbeidet om utenriks- og sikkerhetspolitikk og ikke bare forsvarssamarbeid, som har vært tema her i dag. Jeg håper at den nye forsvarsministeren og den nye regjeringen er like opptatt av å videreføre de tankene som der ligger.
Marit Nybakk (A) [11:07:16]: Jeg må først takke for en veldig god debatt. Alle er opptatt av dynamikken i det nordiske forsvarssamarbeidet, men også av det praktiske dag-til-dag-samarbeidet mellom de væpnede styrker i de nordiske land.
Det var vel Halleraker som sa noe slikt som at nordisk samarbeid er modell for det moderne regionale samarbeidet, og forsvarspolitikken er i økende grad en del av dette. Tybring-Gjedde la til at nordisk samarbeid har bidratt til å bygge robuste samfunn, et verdifellesskap som også er basis for forsvarssamarbeidet. Og jeg synes at konklusjonene til Sverre Myrli var veldig interessante med tanke på framtiden til dette samarbeidet.
Igjen: Dette samarbeidet er dynamisk fordi det er praktisk, og fordi det ikke har et ministerråd – det er en drøy påstand, vil mange si. Men jeg synes at avtalen fra 4. desember om å samarbeide om transportfly igjen er et slikt eksempel. Man greier å komme fram til veldig gode og konkrete samarbeidsløsninger. Samarbeidet kan selvfølgelig gi økt operativ effekt til bedre pris som landene kan tilby hverandre – lufttransporttjenester, Airlift, kostnadsdeling for transporter, deltakelse i NATO-samarbeid, FN-operasjoner osv., som vi har vært inne på.
Både Andersen Eide og Navarsete tok opp Archer og dette med ord og handling i samarbeidet, særlig mellom Norge og Sverige. Jeg tror statsråden sa at det i dag er 70 samarbeidsprosjekter mellom Sverige og Norge. Vi skal kanskje også se på det som skjer, ut fra at Archer-prosjektet var vanskelig, og at det finnes andre samarbeidsprosjekter.
Men den fremste utfordringen er å skape effektive forsvarsløsninger basert på en felles situasjonsforståelse og evnen til å koordinere og levere kapasiteter både hjemme og ute. Det krever fleksibilitet, realisme, fordomsfrihet og et langsiktig perspektiv, og det krever tillit. Det visjonære arbeidet bør føre til enda mer konkrete tiltak – er f.eks. felles forsvarsplanlegging mulig? Det er et litt provokatorisk spørsmål. Men jeg tror det er langt dit i så fall.
I mellomtiden fortsetter både forsvarssamarbeidet og det økende utenrikssamarbeidet, også fordi vi deler grunnleggende felles verdier vi skal forsvare. Og hvem vet, på tross av det som Sverre Myrli sa: Kanskje blir det nordiske forsvarssamarbeidet en gang et regionalt samarbeid innenfor NATO.
Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [11:10:38]: Takk for en veldig god debatt. Jeg slutter meg til alt som er sagt, både om viktigheten av NORDEFCO, det nordiske forsvarssamarbeidet, om NATOs betydning som hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk, og de vurderingene som er gjort rundt de regionale samarbeidene. Jeg får ikke tid til å gå nærmere inn på det nå, så jeg vil derfor gå rett over på spørsmålene knyttet til Archer.
Representanten Navarsete spurte om når beslutningen ble fattet, og på hvilket grunnlag, og sier at dette er overraskende. Særlig overraskende kan det ikke være, for den regjeringa som Navarsete selv satt i, fremmet altså i to påfølgende budsjettproposisjoner til Stortinget bekymringsmeldinger over forsinkelser og kvalitetsavvik ved Archer-systemet. Senest i proposisjonen for 2014 står det:
«På denne bakgrunn er prosjektet til fornyet vurdering fra norsk side. Regjeringen vil i løpet av inneværende høstsesjon komme tilbake til Stortinget på egnet måte om denne saken.»
Det var det altså den forrige regjeringa som skrev.
Jeg redegjorde for denne saken, i bredde og dybde, for Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité 5. desember. Jeg skal ikke gjenta det som ble referert der, her, men opplevde full tilslutning til den beslutningen som regjeringa så seg nødt til å fatte.
Det var ingen enkel beslutning. Det er en beslutning vi gjerne skulle ønske at vi ikke hadde måttet ta, men på grunn av at det ikke var mulig å levere det vi hadde bestilt, innen den tida som var tilgjengelig, var det, etter et klart råd, det vi var nødt til å gjøre.
Så til spørsmålet som Kåre Simensen stiller, om det norsk-svenske samarbeidet er i ferd med å rakne. Nei, jeg opplever på ingen måte det. Tvert imot opplever jeg at vi på 70 ulike områder har et nært samarbeid, både på materiell, på øving, på trening og på andre områder. Mange av dem er innenfor materiellsamarbeid. Vi har jo den saken som Kåre Simensen selv nevnte, om disse lastevognene. Der er nå signering av avtalen utsatt fordi det svenske konkurranseverket ser på dette etter at en av de potensielle leverandørene stevnet både norske og svenske anskaffelsesmyndigheter. Det søksmålet ble trukket, men så ville konkurranseverket i Sverige se på det, og det er der saken nå står.
Når det så gjelder det siste spørsmålet, knyttet til offiserer, har Norge ikke trukket seg ut av samarbeidet. Det er heller ingen manglende vilje til å satse på det, svarere tvert imot, vi ønsker å videreutvikle det. Vi har i dag om lag ti offiserer som tjenestegjør ved ulike avdelinger og prosjekter i Sverige. Det som har vært en liten utfordring, er at det ikke er en helt lik måte å gjøre det på i Norge og Sverige. Mens vi, dels på grunn av den integrerte strategiske ledelsen, har svenske offiserer i Forsvarsdepartementet, i langtidsplanavdelingene, på strategisk nivå, har Norge sine offiserer i forsvarskommandoene. Og da blir det ikke det tette samarbeidet. Så vi ønsker å videreutvikle det, men kanskje se på og justere på hvilke områder vi har våre offiserer. For det er også en viktig del av det norsk-svenske samarbeidet.