Utenriksminister Børge Brende [10:06:06]: Jeg takker for denne anledningen til å orientere Stortinget om utviklingen i Syria og Sør-Sudan: to konflikter, humanitære kriser og politiske prosesser som har avgjørende betydning for fred og sikkerhet i Midtøsten og Afrikas Horn.

I Syria er Norge den sjette største humanitære giveren. Norge bidrar – sammen med Danmark – til å transportere kjemiske våpen ut av Syria, for å hindre at våpnene brukes mot sivilbefolkningen igjen, eller blir spredt til nye grupperinger.

I Sør-Sudan er Norge tungt engasjert, både humanitært og politisk.

For tre år siden hadde mange fortsatt håp om at Syrias leder kunne ta landet inn i en reformprosess. I dag er Syria herjet av en krig som har skapt en av de største humanitære krisene i vår tid. Konflikten truer både regional stabilitet så vel som internasjonal fred og sikkerhet.

For knappe tre år siden var Sør-Sudan preget av optimisme etter å ha vunnet sin uavhengighet. De siste ukene har også dette landet vært herjet av krigshandlinger som splitter befolkningen langs etniske skillelinjer. Drap på sivile, menneskelig lidelse og internt fordrevne vanskeliggjør forsoning. Store flyktningstrømmer, spredning av våpen og potensialet for mobilisering av nye væpnede grupperinger truer med å destabilisere nabolandene.

Alt dette påvirker også Norge – som giver av utviklingshjelp og humanitær bistand, som tilrettelegger av fredsprosesser og deltaker i fredsoperasjoner, og som sentral bidragsyter til uttransport av masseødeleggelsesvåpen. Men like viktig: Dette har også direkte betydning for norske nasjonale interesser ved at Midtøsten og Afrikas Horn destabiliseres ytterligere, fremvekst av ekstremisme forsterkes, og det internasjonale systemets troverdighet settes på prøve når det gjelder krisehåndtering og -løsning.

I mars 2011 tok folk til gatene i Syria. Inspirert av den arabiske våren krevde de demokratiske reformer og ytringsfrihet for å oppnå reell politisk innflytelse. Demonstrantene ble skutt ned. Regimet avviste folkets krav. Regimet hadde ingen andre svar enn vold. Siden har det bare blitt verre: På under tre år er anslagsvis mer enn 130 000 personer drept.

For tre år siden var Syria en trygg havn for flyktninger. Nå er det Syria selv som har utløst en av de største flyktningkatastrofene siden annen verdenskrig. For tre år siden var Syria et mellominntektsland. Nå er landets bruttonasjonalprodukt halvert.

Det hviler et tungt ansvar på partene, på regionale aktører og på det internasjonale samfunnet for å stanse krigen.

Bare en politisk løsning kan sette en stopper for de enorme lidelsene og ødeleggelsene folk og land utsettes for:

• 9,3 millioner syrere har behov for humanitær hjelp. Halvparten av disse er barn.

• 6,5 millioner mennesker er på flukt i eget land.

• Nesten 2,5 millioner mennesker er registrert som flyktninger i nabolandene – antallet tilsvarer altså halvparten av Norges befolkning.

Det internasjonale samfunnet må bidra langt mer. FN har meldt et behov på 39 mrd. kr. På den humanitære giverlandskonferansen i Kuwait 15. januar fikk man tilsagn fra giverne på ca. en tredjedel – 14,5 mrd. kr.

Bildet av krigføringen på bakken er uoversiktlig. Det syriske regimet, støttet av Hizbollah-militsen fra Libanon, kontrollerer sentrale deler av landet fra Damaskus til middelhavskysten. I nord og øst dominerer flere væpnede opposisjonsgrupper. De veksler mellom samarbeid og innbyrdes kamp. Det er islamistiske grupperinger, og det er ekstreme grupper med tilknytning til al Qaida, det er utbrytere fra regjeringshæren og kurdiske grupper.

Flere av aktørene får støtte fra land og krefter som slåss om strategisk innflytelse. Deres kamp om innflytelse og makt i regionene utkjempes på syrisk territorium. Det gjør situasjonen svært komplisert.

Midt i skuddlinjen står sivilbefolkningen. Krigen i Syria føres med brutalitet og uten respekt for humanitær rett og prinsipper. Vi har sett bildene av torturerte og lemlestede fanger i syriske fengsler, og de har sjokkert oss alle dypt.

Regimet hindrer konsekvent leveranser av medisinsk utstyr i opprørskontrollerte områder. Begge partene i konflikten utfører målrettede angrep mot humanitære hjelpearbeidere, sykehus og annen sivil infrastruktur.

I Damaskus og byen Homs synes sult og nekt av medisinsk hjelp systematisk å være brukt mot hundretusener av sivile. Dette kan utgjøre en krigsforbrytelse og andre alvorlige internasjonale forbrytelser. De som er skyldige i slike forbrytelser, må bli stilt til ansvar.

I slutten av forrige uke annonserte FN at partene er enige om en tredagers våpenhvile, som nå er forlenget, for å tillate evakuering av kvinner, barn og eldre menn fra gamlebyen i Homs, samt å slippe inn humanitær hjelp. Under svært vanskelige forhold greide FN og syriske Røde Halvmåne i løpet av helgen å evakuere flere hundre personer og bringe en del nødhjelp inn til dem som er igjen.

Forholdene vi ble vitne til i helgen – brudd på våpenhvile, angrep på hjelpearbeidere og selve beleiringen av gamlebyen i Homs – er uakseptable. Det at nødhjelp slippes inn til Homs betyr kun at man etterkommer de forpliktelsene enhver krigførende part har i væpnet konflikt. Likevel er pausene i kamphandlingene for å slippe inn humanitær hjelp viktige tillitsskapende tiltak som må gjentas i Homs og andre deler av landet.

Det er imidlertid langt igjen til partene har gitt sivilbefolkningen den beskyttelse og de krav de har etter den internasjonale humanitærretten. Vi ser fremdeles daglige angrep rettet mot sivilbefolkningen, og i store områder av Syria får de rammede ikke tilgang til nødvendig humanitær bistand.

Samtidig må det understrekes at det å nekte nødhjelp til sivilbefolkningen i opposisjonskontrollerte områder som Homs, har vært en bevisst strategi fra myndighetenes side. Alle partene i konflikten er forpliktet til å respektere internasjonal humanitærrett og til å beskytte humanitære aktører. Partene må tillate at humanitær hjelp blir levert til alle som er i nød, i alle deler av landet, regelmessig.

I oktober i fjor fikk vi en uttalelse fra presidentskapet i FNs sikkerhetsråd om humanitær tilgang. Presidentuttalelsen har ført til enkelte byråkratiske lettelser fra regimets side, men har ikke gitt konkrete resultater på bakken.

Sikkerhetsrådets faste medlemmer må kjenne sitt ansvar og bli enige om en bindende resolusjon. I samtaler med utenriksminister Lavrov har jeg særlig oppfordret Russland til å bidra til dette, og til å bruke sin innflytelse i Damaskus for å sikre en positiv utvikling. Vi har også uttrykt støtte til det arbeidet som Storbritannia så vel som Luxembourg og Australia gjør, som valgte medlemmer av Sikkerhetsrådet, på det humanitære sporet. Vi trenger en bindende sikkerhetsrådsresolusjon som slår fast retten til tilgang for all humanitær hjelp som er nødvendig nå.

Den 22. januar i år møttes partene for første gang siden krigen begynte. Det skjedde i Montreux i Sveits i rammen av den såkalte Genève II-prosessen. Siden har partene fullført første samtalerunde bak lukkede dører under FNs ledelse. I går startet andre runde i forhandlingene. Fra norsk side har vi støttet spesialrepresentant Brahimis arbeid politisk og økonomisk. Partene har tatt et første skritt. Nå er det avgjørende å binde dem til en forpliktende fredsprosess. Det er også viktig at flere deler av opposisjonen, særlig den som befinner seg i Syria, trekkes med i den videre prosessen.

Vi skal ikke være naive. Partene står svært langt fra hverandre. Det er en reell fare for at borgerkrigen vil bli langvarig. Regimet har avvist alle krav om at president Bashar al-Assad må gå. For opposisjonen er det utenkelig at han kan ha en rolle i fremtidens Syria. Over tid vil det også være viktig å trekke de regionale aktørene inn i arbeidet for å finne en politisk løsning.

I Montreux tok jeg på vegne av regjeringen til orde for en full gjennomføring av Genève-kommunikeet. Det innebærer at partene må bli enige om et overgangsstyre, der Assad ikke lenger kan spille en rolle. Den må ha fullmakt til å forberede etablering av demokratiske institusjoner og frie valg. Jeg understreket betydning av å bevare Syrias suverenitet og territorielle integritet, og la vekt på at rettighetene til alle syriske borgere må forsvares. Det inkluderer kvinner, minoriteter og religiøse samfunn.

Vi kan heller ikke overse betydningen av ekstremister og utenlandske krigere. Deres sak gagner ikke det syriske folk, og er i strid med målsettingen om toleranse og sameksistens. Videre oppfordrer jeg partene til øyeblikkelig å inngå vedvarende våpenhvile, stanse angrep mot ikke-militære mål og løslate fanger som blir holdt uten rettslig grunnlag.

Erfaringer fra tidligere konflikter har lært oss at en bør beholde og reformere fungerende statsinstitusjoner i stedet for å oppløse dem. Men president Bashar al-Assad har mistet sin legitimitet.

Kvinner og sivilsamfunnet må få en reell mulighet til å påvirke forhandlingene. Det vil gi hele prosessen større legitimitet og bredere forankring. Norge er i dialog med syriske kvinner for å se hvordan vi kan legge til rette for at deres krav og forventninger blir hørt.

Krigen i Syria skaper uro i hele regionen. Særlig i Libanon og Irak, der vi ser ustabilitet og konflikt, bilbomber og vold. Også andre land i regionen påvirkes, som Jordan og Tyrkia. Flyktningstrømmen ut av Syria er påført nabolandene en stor byrde. Ifølge Verdensbanken har usikkerheten redusert Libanons økonomiske vekst med nesten 3 pst. årlig. Inntoget av syriske flyktninger i Jordan koster landet 9 mrd. kr.

I 2014 har Norge allerede bevilget 460 mill. kr til ofrene for konflikten i Syria. Omtrent halvparten av dette bidraget vil gå til humanitære tiltak inne i Syria. Den andre halvparten vil gå til syriske flyktninger i nabolandene. Libanon er høyt prioritert fordi vi der finner mange av de samme konfliktlinjene som preger Syria. Hver fjerde innbygger i Libanon er nå syrer.

Norge vil med dette ha bidratt med 1,3 mrd. kr i humanitær støtte siden konflikten startet våren 2011. Og som jeg sa innledningsvis, er vi nå den sjette største giveren i området.

Norge vil fortsette å trappe opp bistanden til Jordan, Libanon og Syria i tiden fremover. Norge tilbyr seg også å ta imot 1 000 særlig utsatte syriske flyktninger inneværende år gjennom en utvidelse av kvoten for overføringsflyktninger. Norge vil i 2014 ta imot flere overføringsflyktninger enn Tyskland, Finland og Danmark målt i forhold til folketall.

FNs sikkerhetsråds resolusjon 2118 pålegger Syria å destruere sitt kjemiske våpenprogram innen utgangen av juni i år. FN og Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, OPCW, leder og koordinerer dette arbeidet. Resolusjon 2118 er også viktig for å tilrettelegge for en prosess med sikte på en politisk løsning på konflikten.

En sentral del av oppgaven med å destruere Syrias kjemiske våpenprogram er å transportere kjemiske stridsmidler og andre giftige kjemiske substanser ut av Syria.

Norge og Danmark har stilt nødvendige maritime ressurser til rådighet for FN og OPCW. Norge bidrar med fregatten KNM «Helge Ingstad», et sivilt lasteskip og andre mindre militære kapasiteter.

Arbeidet med å transportere stridsmidlene ut av Syria er i gang. Den maritime styrken har så langt gjort tre havneanløp til Latakia, det siste så sent som i går. Så langt er 31 av 260 containere hentet ut. De forsinkelser som har vært, skyldes i første rekke sikkerhetssituasjonen inne i Syria og enkelte logistiske utfordringer knyttet til landtransport av containere. Fra norsk side har vi fremholdt betydningen av å holde tidsplanen lagt av FN og OPCW. Vi opplever at det, etter behandlingen av spørsmålet i Sikkerhetsrådet forrige uke, er bred enighet om dette. Det har vært viktig for regjeringen å være fleksibel i gjennomføringen av dette oppdraget. De kjemiske våpnene skal ut, og de skal ødelegges. Samtidig vil regjeringen se nærmere på konsekvensene av eventuelle ytterligere forsinkelser.

For mindre enn tre år siden var gatene i Juba i Sør-Sudan fylt av jubel. Verdens yngste stat – Sør-Sudan – var født. Fredsavtalen fra 2005 hadde ført frem.

I over 30 år har Norge hatt tette bånd til Sør-Sudan. Takket være innsatsen fra tidligere regjeringer, og ikke minst gjennom Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelps engasjement, har Norge en spesiell posisjon i Sør-Sudan.

Vi og resten av det internasjonale samfunnet hadde store forventninger til den nye staten og stilte opp med politisk støtte og utviklingshjelp.

Sør-Sudan var en svært uferdig og sårbar stat fra første dag – på størrelse med Frankrike og veldig begrenset utbygd både med veier, sykehus og skoler. Utfordringene for regjeringen i Juba var formidable.

Korrupsjon var og er fortsatt et stort problem.

Mye ble oppnådd i løpet av de første årene. Aller viktigst var fred i et land der krig hadde herjet i over tre tiår.

I dag er gleden og optimismen fra 2011 borte. Byer og landsbyer er brent ned. Tusener er drept og såret, ifølge FN. Jorder er lagt brakk. Lagre med mat og medisiner er plyndret. Alt som var oppnådd, er satt på spill. Arbeidet med å bygge en samlet nasjon må starte på nytt.

Begge parter i konflikten er ansvarlige for alvorlige overgrep og brudd på humanitærretten.

Krisen som brøt ut i midten av desember, har sine røtter langt tilbake i tid. De springer ut av politiske motsetninger internt i regjeringspartiet Sudan People’s Liberation Movement, SPLM, og er forsterket av etniske spenninger i regjeringshæren, SPLA. Det dreier seg om en maktkamp om kontrollen over partiet, hæren, staten og oljeøkonomien.

Det har vært bred politisk oppslutning om det norske engasjementet for å forsøke å sikre utviklingen i det sårbare og nyetablerte landet.

Norge har gjennom samarbeidet med Storbritannia og USA i den såkalte troikaen og med andre internasjonale partnere engasjert seg i en dialog med regjeringen og SPLM. Vi har vært med og fremføre tydelige og ofte kritiske budskap om den politiske og økonomiske utviklingen. Vi har fulgt det som skjedde i regjeringspartiet SPLM, og vi så spenningen stige. Allikevel var det få som fullt ut forutså omfanget og styrken av den krisen som rammet i desember.

I denne kampen blir det også mobilisert langs etniske skillelinjer. Det gjør konflikten mer brutal og har både gjenåpnet gamle og skapt nye sår som vil trenge tid for å gro. Men først og fremst er dette en politisk konflikt som må løses politisk.

Den regionale samarbeidsorganisasjonen Intergovernmental Authority on Development, IGAD, med ryggdekning fra Den afrikanske union, AU, fikk partene raskt til forhandlingsbordet og en avtale om våpenstillstand.

Samtidig ble Afrikas egen fredsmekling støttet aktivt av den nevnte troikaen som Norge er en del av. Våpenstillstanden viser hvor viktig dette samarbeidet er. Vi vil også delta aktivt i oppfølgingsarbeidet av avtalen.

Jeg har overfor president Salva Kiir understreket at partene nå må ta fullt ansvar, respektere avtalen og slippe humanitær bistand uhindret frem til sivilbefolkningen. Det internasjonale samfunnet må samlet legge press på partene for at de etterlever avtalen om våpenstillstand.

Den humanitære situasjonen i Sør-Sudan er svært alvorlig. Det fikk jeg selv bekreftet da jeg besøkte Sør-Sudan for to uker siden. Noen få ukers konflikt har drevet nærmere én million mennesker på flukt, ifølge FN. Av disse har mer enn 130 000 personer flyktet til nabolandene.

Før krisen brøt ut, hadde en million sør-sudanere behov for humanitær hjelp, ifølge FN. Dette tallet er nå økt til 3,7 millioner og forventes å stige ytterligere.

FNs humanitære organisasjoner har, sammen med Det internasjonale Røde Kors og frivillige organisasjoner, vært til stede og gitt effektiv beskyttelse og lindring til sivilbefolkningen.

Etter våpenstillstanden må partene innlede en inkluderende politisk prosess. I denne prosessen må det sivile samfunn få en sentral rolle, særlig kirkenettverket og kvinnegrupper. I Sør-Sudan, som i Syria, er det avgjørende at kvinner får delta i beslutningsprosessene og utformingen av landets fremtid i tråd med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet.

De fleste fordrevne og flyktninger i Sør-Sudan er nemlig kvinner og barn. Seksualisert vold er økende. Dette har store humanitære og sikkerhetsmessige konsekvenser som svekker mulighetene for fred, stabilitet og forsoning.

Det er også nødvendig for å ta tak i de underliggende årsakene til konflikten. Ofrene for menneskerettighetsbrudd og andre overgrep må bli fulgt opp. De skyldige må bli stilt til ansvar. Dette er vanskelig og vil kreve tid. Men det er helt nødvendig for at Sør-Sudan skal bli en levedyktig stat.

Norge sto sentralt i arbeidet som førte frem til fredsavtalen mellom nord og sør i Sudan i 2005, og til dannelsen av det uavhengige Sør-Sudan i 2011.

Det norske engasjementet fortsetter, og vi har et langsiktig perspektiv.

Jeg har helt fra utbruddet av denne siste krisen hatt tett kontakt med mine kolleger i troikaen i London og Washington. Vi har delt informasjon og utviklet felles posisjoner.

Jeg har også vært i løpende kontakt med utenriksministre og statsledere i Etiopia, Kenya og Uganda. Jeg har snakket direkte med partene på begge sider av konflikten i Sør-Sudan, president Salva Kiir og Riek Machar.

Norge deltar med militært personell, politi og annet sivilt personell i FN-operasjonen UNMISS, som er ledet av tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson. FNs sikkerhetsråd vedtok 24. desember 2013 å styrke UNMISS for å håndtere urolighetene. Norge bidrar til å legge til rette for en forsterkning av UNMISS ved å stille lufttransportstøtte til disposisjon for FN. Bidraget har så langt bestått i å fly inn materiell til FN-leirene der sivile har søkt tilflukt, og ble gjennomført i samarbeid med Sverige, Storbritannia og Finland.

UNMISS har gjort en god jobb under svært krevende omstendigheter.

I mine samtaler i Juba for to uker siden understreket jeg betydningen av at myndighetene i Sør-Sudan må spille på lag med UNMISS. Det er uakseptabelt at myndighetene har forsøkt å hindre FN-operasjonens arbeid.

Sammen med andre utviklingspartnere gir vi nå økt humanitær bistand og nødhjelp. Imidlertid ser vi at FN har store problemer med å få tilstrekkelig finansiering av sin appell. Dette bekymrer meg.

Så langt har Norge bevilget 100 mill. kr på toppen av vår langsiktige bistand. Dette er viktig for å sikre beskyttelse og hjelp til et stort antall sivile både i og utenfor leire, blant dem mange kvinner, barn og eldre.

Vi vurderer nå på nytt innretningen av utviklingssamarbeidet med Sør-Sudan. Det er viktig å finne en god balanse mellom kortsiktig humanitær bistand og langsiktig innsats for stabilisering og gjenoppbygging av landet. Langsiktig bistand er nødvendig for å unngå ytterligere svekkelse av den unge staten.

Krisen i Sør-Sudan er en tragedie for et nytt og sårbart land. Her – som i Syria – blir utviklingen satt langt tilbake. Vi engasjerte oss i konflikten i Sudan for å få slutt på en borgerkrig og de humanitære lidelsene sivilbefolkningen ble utsatt for. Dagens konfliktbilde er ikke det samme, men konsekvensene for vanlige folk er de samme.

Sør-Sudan har ressurser. Dersom det finnes politisk vilje, finnes det også en politisk løsning på konflikten. Det skal vi fra norsk side bidra til.

De store menneskelige lidelsene i Syria og Sør-Sudan angår oss som medmennesker. Vi har en moralsk forpliktelse til å bry oss. Vårt humanitære engasjement henger sammen med våre sikkerhetspolitiske interesser. Økt uro i Midtøsten og på Afrikas Horn berører også vår nasjonale sikkerhet. Derfor må vi engasjere oss for å finne varige og stabile løsninger.

Presidenten: Presidenten vil nå, i henhold til Stortingets forretningsorden § 45, foreslå at det åpnes for en kommentarrunde begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og eventuelt et avsluttende innlegg fra utenriksministeren.

– Det anses vedtatt.

Anniken Huitfeldt (A) [10:33:59]: Jeg er glad for at utenriksministeren har gitt en så grundig redegjørelse for en veldig krevende humanitær situasjon som følge av borgerkrigen i Syria og den alvorlige konflikten og politiske krisen i Sør-Sudan. Jeg er enig i utenriksministerens analyser og de posisjonene som regjeringa har inntatt i disse konfliktene. Jeg vil derfor i mitt innlegg spesielt fokusere på hva vi kan gjøre videre fra norsk side.

Da partene i Syria-konflikten møttes i Montreux, deltok utenriksministeren med veldig gode innspill fra norsk side. Det er positivt at regjeringa før jul varslet at de har stilt bidrag for å bistå OPCW med destruksjon av Syrias kjemiske våpen, og at Norge bidrar med fregatten KNM «Helge Ingstad». Spørsmålet er hvor store deler av de kjemiske våpnene som er ute nå. Hva vil utenriksministeren gjøre hvis vi ikke får uttransportert våpnene i tråd med Sikkerhetsrådets vedtak?

Jeg besøkte flyktningleirer i Jordan rett før jul og så hvilken enorm innsats som legges ned fra Flyktninghjelpen og andre humanitære organisasjoner overfor de syriske flyktningene. Det er spesielt viktig at unge kvinner beskyttes, at det tilbys utdanning og sikkerhet, for det er veldig mange kvinner som er i en sårbar situasjon i disse flyktningleirene. Tidlig ekteskap blir en løsning for en del familier for å beskytte disse jentene. Etter min mening må vår bistand derfor konsentrere seg om å gi et godt sikkerhetstilbud til disse jentene og gi dem tilbud om skolegang. Helsetilbud og tilgang på prevensjon er spesielt nødvendig for alle kvinner. Det er også viktig å sikre et tilbud til dem som er skadet og lemlestet som følge av krigshandlingene.

I Jordan står det en stor flyktningleir klar til å ta imot mange flyktninger, og der har både private og statlige donorer bidratt med midler. Det står tusener av flyktninger på grensen på syrisk side, og mitt spørsmål er hva utenriksministeren kan gjøre for å sikre at flere får hjelp på jordansk side.

Jeg vil også takke utenriksministeren for hans engasjement i Sør-Sudan. Det finnes ingen annen løsning enn en politisk løsning i dette landet. Hilde Frafjord Johnson kjenner situasjonen i landet svært godt, og jeg vil understreke betydningen av det arbeidet hun gjør for UNMISS.

På samme måte som i Sør-Afrika har norsk arbeiderbevegelse og kirkelige organisasjoner et langt engasjement i Sør-Sudan. Arbeiderpartiets kvinnenettverk har over flere år drevet opplæring av kvinnelige folkevalgte i Sør-Sudan i samarbeid med Norsk Folkehjelp. Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp har et langt engasjement i dette landet. Derfor er det også mange i Norge som kjenner SPLM svært godt. Den politiske krisen startet i SPLM. Det betyr også at reformer i SPLM er viktig for en varig løsning. Dersom politiske partier, frivillige og kirkelige organisasjoner kan bidra, mener jeg at dette vil være viktig i denne fredsprosessen, og vil gjerne høre utenriksministerens vurderinger av dette.

Når ISAF nå trappes ned, mener jeg det er veldig viktig at vi får en reell debatt om hvordan det norske forsvaret kan bidra i flere internasjonale operasjoner. For Arbeiderpartiet er det viktig å prioritere deltakelse i FN-operasjoner. Det er en viktig målsetting. Mens NATOs andel i FN-operasjoner utgjorde 50 pst. av soldatene på 1990-tallet, er det kun 2 pst. av soldatene i dag som kommer fra NATO-land. Økt deltakelse fra NATO-land vil etter min mening styrke FN. Store deler av Forsvaret har relevant kapasitet å bidra med. Økt deltakelse vil kreve at dette finansieres i tillegg til langtidsplanen. Jeg vil gjerne høre utenriksministerens vurderinger av dette.

Elin Rodum Agdestein (H) [10:38:35]: Jeg vil takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse som viser hvor dramatisk utviklingen i Syria og Sør-Sudan er, og hvordan hendelser på kort tid påvirker politikk og endrer samfunnene fundamentalt. For få år siden var Syria et av de mer stabile landene i en turbulent region. Landet som flere i området så opp til, og som mennesker søkte tilflukt i, er nå rammet av en borgerkrig ute av kontroll. Også Sør-Sudan har gått fra framgang og optimisme til falitt på kort tid. Der er befolkningen på desperat flukt fra sine hjem.

De to konfliktene har store humanitære konsekvenser og konsekvenser langt utenfor landegrensene. Derfor er det betryggende å høre utenriksministerens forsikringer om at Norge fortsatt stiller opp som en stabil og troverdig bidragsyter.

Viktigheten av umiddelbar humanitær assistanse gjennom nødhjelp og politisk arbeid med tilrettelegging for dialog mellom partene er viktigere enn noen gang, for befolkningen i Syria og Sør-Sudan har ingen tid å miste.

Situasjonen i Syria har vært i gradvis forverring over tre år nå, og er beskrevet som den verste humanitære katastrofen i moderne tid. Det er vanskelig å vite hvor mange liv som har gått tapt. Anslag sier om lag 130 000 drepte siden mars 2011. Verdenssamfunnet fikk for alvor øynene opp for grusomhetene på sensommeren i fjor. Brutaliteten retter seg også mot barn. Tv-bildene fra de kjemiske angrepene på egen befolkning gjorde et sterkt inntrykk på folk og regjeringer over hele verden. Selv om det dessverre tok tid, klarte man heldigvis gjennom godt diplomatisk arbeid å komme til enighet om en løsning med destruksjon av de kjemiske våpnene. Arbeidet er jo på gang, som utenriksministeren redegjorde for, og la oss håpe at tidsplanen nå holder.

Situasjonen i Syria er nå inne i en kritisk fase. Genève II-fredssamtalene som er i gang i Montreux, er utfordrende, de vil ta tid og vil kreve kreativt diplomati. Opposisjonen og de ulike elementene bidrar til å holde voldsspiralen i gang. Tv-bildene vi så i går fra evakueringen av en beleiret befolkning i Homs under en skjør tredagers våpenstillstand, gjorde et sterkt inntrykk. Utenriksministeren utfordret Sikkerhetsrådet og pekte på og beskrev krigsforbrytelser. At man nå fikk etablert en nødhjelpspassasje, er bare et lite skritt i riktig retning. Situasjonen er ikke akseptabel før det etableres våpenhvile og sivilbefolkningen får tilgang på nødvendig humanitær bistand.

Situasjonen i Syria har også konsekvenser for regionen. Som utenriksministeren sa, er nabolandene overbelastet. Derfor er jeg glad for at regjeringen har doblet antall syriske overføringsflyktninger fra 500 til 1 000 personer, i tillegg til de om lag 230 mill. kr som går til syriske flyktninger i nabolandene. Dette kommer i tillegg til tilsvarende beløp til ofrene inne i Syria.

Så er det konflikten i Sør-Sudan. Den er mindre tilgjengelig, mindre synlig i media, men har et stort humanitært omfang og direkte innvirkning på stabiliteten i området. Siden volden brøt løs i desember, altså for to måneder siden, antas det at 10 000 mennesker har mistet livet. Utenriksministeren var inne på at én million er på flukt. Det er tall som sjokkerer. Norge har hatt en viktig rolle i landet i en årrekke. Norges aktive deltakelse i fredsprosessen sammen med USA og Storbritannia og dialogen med president Salva Kiir og visepresident Riek Machar kan vise seg å være en god investering når og hvis landet kommer tilbake på riktig kurs. Jeg vil gi honnør til utenriksministeren for et kontinuerlig engasjement for forsoning i landet ved å delta i de kanalene som er til rådighet, herunder også møtet med Den afrikanske union i neste uke.

Sør-Sudan er et rikt land på naturressurser og på andre vis, men har en befolkning der om lag 80 pst. er analfabeter, og der korrupsjon hindrer vekst og utvikling. Derfor må vi, i tillegg til nødhjelp, evne å vri satsingen mot utdanning, infrastruktur og oppbygging av et fungerende sivilsamfunn som kan sette krav til landets ledere. Jeg er glad for at utenriksministeren legger vekt på disse langsiktige aspektene.

Når land ikke befester demokratiske prinsipper, men ledes av korrupsjon og lovløshet, oppstår konflikter. Og når konfliktene i stedet for å bli forsøkt løst forsterkes ved at ulike grupper settes opp mot hverandre, får væpnet konflikt lett fotfeste. Resultatet er at veldig mange land går i oppløsning. Jeg vil, som utenriksministeren, understreke betydningen av sammenhengen mellom utenriks- og sikkerhetspolitikk på den ene siden og utviklingspolitikk på den andre.

Kristian Norheim (FrP) [10:43:52]: Jeg vil begynne med å takke utenriksministeren for en god og fyldig redegjørelse om situasjonen i Syria og Norges engasjement i Sør-Sudan.

Til høsten feirer vi at det er 25 år siden Berlinmurens fall. Den hendelsen, og de hendelsene som er nært sammenvevet med Berlinmurens fall, viste oss hvilke enorme krefter små gnister kan antenne, og hvor raskt de kan spre seg til en brann. I dag står Berlinmurens fall frem som en av de viktigste og fineste hendelsene i moderne tid i Europa, selv om det fantes røster også her på berget som var kritiske, slik som SV-avisen Ny Tid.

Berlinmurens fall var en hendelse som endret kartet og ga næring til fremvekst av demokrati, menneskerettigheter og muligheter for mennesker som hadde fått erfare hva sosialisme i sin styggeste form betød. Historien har vist oss at demokratisk og berettiget folkelig opprør kan ende opp med noe som gir økt demokrati, mer pluralisme, åpenhet og rettsstat. Det feirer vi om noen få måneder. Men historien har også vist oss at det ikke nødvendigvis er automatikk i at det blir slik. Revolusjon kan sparkes i gang på mange vis, og av og til er det slik at det er de små ting i hverdagen som utgjør gnistene som antenner det hele.

Det er nå mer enn tre år siden gnistene i det som skulle bli kjent som den arabiske våren, ble antent. Det hele startet med en grønnsakshandler som rett og slett hadde fått mer enn nok. Den 17. desember 2010 ble grønnsaksvognen til 26 år gamle Mohamed Bouazizi konfiskert av en politikvinne i den lille byen Sidi Bouzid i Tunisia. Etter at Bouazizi forsøkte å betale politikvinnen 10 dinarer for å få igjen vognen sin og ble nektet dette av politikvinnen, som svarte med å spytte på og slå Bouazizi, valgte han å sette fyr på seg selv. Dette var altså det som antente den arabiske våren. Gnistene som ble til en politisk brann, spredde seg som kjent videre til Algerie, Jemen, Jordan, Libya, Syria, Oman, Bahrain og Egypt. Den arabiske våren førte med seg et rollebytte. Despoter som i årevis hadde styrt og jaget sitt folk, ble nå tvunget på flukt og i kne av rasende folkemasser.

I Syria tok Baath-partiet makten i 1963, og Bashar al-Assad har vært president i landet siden 2000. Den 26. januar 2011 fulgte Hasan Ali Akleh fra Al-Hasakah grønnsakshandleren fra Tunisias eksempel og helte bensin over seg og tente på i protest mot landets brutale regime. Etter dette fortsatte gnistene å spre seg i Syria, og i dag er statusen at mer enn 130 000 mennesker antas å være drept, mer enn 9,3 millioner mennesker er gjort avhengige av humanitær bistand, mer enn 6,5 millioner mennesker er på flukt i eget land og mer enn 2,5 millioner mennesker har flyktet ut av landet. For å sette det hele i et perspektiv: I løpet av to og et halvt år er det drept like mange mennesker som følge av konflikten i Syria, som antall drepte på ti år i Irak etter den amerikanske invasjonen.

Den såkalte røde linjen har blitt plassert etter at kjemiske våpen ble tatt i bruk. Det vi er vitne til i Syria, er intet mindre enn en av de største humanitære katastrofene vi har sett i nyere tid. Til dem som spør om det er i Norges nasjonale interesse å bry seg om det som skjer i Syria, vil jeg svare: Diskusjonen om nasjonale interesser har passert for lang tid siden.

Humanitære katastrofer krever strakstiltak. Mens vi diskuterer Syria, pågår kamphandlingene. Selv om Norge er langt unna Syria, går vi ikke klar av det som skjer der. Menneskelige lidelser angår oss, drap på sivile angår oss, kvinner og barn på flukt angår oss. Det å mene at man ikke skal ta stilling til, eller side i, det som nå pågår, er ikke et nøytralt standpunkt.

Situasjonen i Syria krever svar fra det internasjonale samfunn. Derfor er det helt korrekt, som utenriksministeren påpeker, at det er en uoversiktlig situasjon på bakken i Syria. Opposisjonen mot Assad-regimet er ikke en ensartet gruppe. Det er ikke kun en samling med demokratisk innstilte mennesker som gjør opprør mot et autoritært regime som Assad-regimet er. Støvlene som tråkker på bakken i Syria, er også sammensatt og støttet av grupperinger og stater utenfor Syria. Som spillere i Syria-konflikten finner vi Hizbollah, Al Qaida og Iran – altså ikke mors beste barn, noen av dem.

Vi har fått Syria nært på oss ikke bare gjennom bilder av døde barn på tv-skjermen eller økt antall flyktninger som banker på døren, men også ved at noen få av våre egne innbyggere reiser ned og verver seg til strid i Syria. Vi vet ennå ikke hva det betyr, men vi kan anta at vi kan få en del tikkende bomber i retur om en tid.

FN har ingen god historisk «track record» når det gjelder håndteringen av konflikter som blir til humanitære katastrofer. Det er nok å nevne Rwanda eller Balkan, der FN fløy rundt som hodeløse kyllinger. Hva gjelder Syria, har FN fått til noe: enighet om uttransportering av kjemiske våpen. Det var et viktig gjennombrudd, selv om det nå blir trenert av Assad-regimet. Vi skal fortsette å gå i det sporet.

I tillegg vil jeg avslutte med å gi en oppfordring til den norske regjeringen om å legge ytterligere press på Russland.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [10:49:12]: Dei veldige konfliktane og dei grufulle humanitære katastrofane vi no ser i Syria og i Sør-Sudan, er hjarteskjerande. Borgarkrigen i Syria er vår tids største humanitære katastrofe. Krisen i Sør-Sudan viser korleis Afrikas nyaste stat har eit så svakt utbygd politisk system at nær alt kan rasa saman i kaos på kort tid. I begge desse kriseområda er behovet for internasjonal bistand stort, og behovet for politisk løysing er avgjerande, men vilkåra for å nå fram med hjelp og få til ei politisk løysing er krevjande.

Eg vil starta med å takka utanriksminister Brende for ei veldig grundig og god utgreiing, ei utgreiing som viser oss kompliserte konfliktar med store menneskelege lidingar. Det burde vera brei politisk støtte til dei hovudlinjene som utanriksministeren trekte opp for Noregs humanitære bistand, og til det pågåande arbeidet for våpenkvile og ein politisk dialog som kan føra til fred.

Begge desse katastrofeområda treng internasjonal støtte til politisk og diplomatisk innsats for å nå ei fredeleg løysing som kan gi stans i våpenbruk og rom for gjenoppbygging og utvikling. Men vi veit at vegen dit er krunglete, han er krevjande, og han er usikker. Men det ville vera ei unnlatingssynd om vi ikkje gjer alt vi kan.

Borgarkrigen i Syria er vår tids største humanitære katastrofe. Meir enn 100 000 menneske er døde etter to års væpna konflikt, og konflikten har ført til millionar av flyktningar og internt fordrivne. Vi ser at sivilbefolkninga sine lidingar er enorme. Matmangel har ført til at mange svelt, vinterkulda slår inn mens straumforsyninga bryt saman, det er samanbrot i helsehjelp, i medisinforsyningar – ein situasjon vi knapt kan førestille oss.

Etniske og religiøse minoritetar er sterkt utsette i denne konflikten, og det gjeld ikkje minst den kristne minoriteten i Syria, som i løpet av eit knapt århundre har falle frå 20 pst. til 10 pst. av befolkninga. Dei kristne er, som syrarar flest, offer for den generelle krigføringa, men i tillegg er dei utsette for overgrep frå væpna islamistar som har kome frå andre land for å delta i krigen, og det er ikkje rart at mange flyktar frå landet.

Utsiktene til ei militær løysing ser dessverre ut til å vera i det fjerne, men utan ei politisk løysing vil krigen og dei menneskelege lidingane berre fortsetja. Difor støtter vi frå Kristeleg Folkeparti si side alle gode forsøk på ei politisk løysing, og vi støttar sjølvsagt Noreg sitt bidrag til å frakta ut kjemiske våpen frå Syria.

Etter vårt syn må Noreg stå i fremste rekke i denne humanitære bistandsinnsatsen. Behovet er enormt, og når millionar er på flukt, er det ein ufatteleg tragedie, og vi gjer det vi kan for å hjelpa.

Situasjonen er tragisk òg i Sør-Sudan. Situasjonen er slik at dei har kjempa i 22 år, og når dei då for tre år sidan endeleg fekk nasjonalt sjølvstende, er landet igjen på randa av ein ny krig. Som FN-representanten Hilde Frafjord Johnson nyleg uttrykte det: Det som mødesamt er gjort av nasjonsbygging, rasa brått saman som eit korthus. Dette er eit alvorleg tilbakeslag, både for den humanitære situasjonen og for nasjonsbygginga. Mange lir, kvinner og barn – i botnlaus sorg og i smerte. Her må vi som politikarar visa den same viljen til å yta og til å halda ut, akkurat som våre idrettsutøvarar i dei olympiske vinterleikane. Det er berre ved systematisk og uthaldande innsats at vi kan lukkast. Det gjeld både på idrettsarenaen, i humanitær bistand og i politisk fredsarbeid.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:54:00]: Det å forstå de reelle og underliggende årsakene til konflikt i andre land, i andre kulturer og på andre kontinenter er svært vanskelig. Derfor må man gå inn med ydmykhet, uansett konflikt, og prøve å forstå hva som oppleves som de ulike parters virkelighet. Vi vet at virkeligheten er subjektiv. Men noen ting står helt fast, uansett grunn, og det er de grunnleggende menneskerettighetene. Der må man være helt tydelig, helt klar, uansett hvilken virkelighet folk oppfatter at de står i, og der var utenriksministeren helt tydelig i sin redegjørelse.

Retten til mat, retten til liv, grunnleggende respekt for menneskeverdet – der har vi ingen kompromisser å gå på. Både i Syria og i Sør-Sudan brytes rettighetene hver dag, så vår rettesnor må være å bidra til mest mulig menneskelighet på kort og på lang sikt.

Jeg vil først gå til Sør-Sudan. Jeg møtte en sentral forsker i Washington i forrige uke som sa noe som jeg bet meg veldig merke i: Sør-Sudan er en hær med et land, ikke et land med en hær. Det sier noe om det landet. Det er et ungt land med få strukturer. Det er etniske konflikter, konflikter i ledelsen, som også har en etnisk dimensjon, så det er svært, svært krevende.

Så tror jeg det er viktig for oss som er opptatt av bistand og å bygge opp strukturer, at til sjuende og sist – strukturer eller ikke strukturer – handler det om ansvar for dem som sitter med ledelsen. Vi må være, som jeg oppfatter at Børge Brende er, veldig tydelige overfor dem som sitter med ledelsen, at den har ansvaret, uavhengig av hvor ung staten er.

Punkt 1, som for Senterpartiet er viktig, er at vi som land bruker vårt diplomati aktivt, med den sentrale rollen som vi har. På grunn av historien har vi et spesielt ansvar, men også en mulighet til å spille en rolle gjennom aktivt diplomati.

Punkt 2 er å stå ved den langsiktige bistanden. Vi skal videreutvikle den og eventuelt styrke den, hvis det er nødvendig. Vi har vært et foregangsland når det gjelder Sør-Sudan, og det er viktig at vi står ved det, og at vi står ved det over tid.

Så til Syria. Syria er en enorm katastrofe i all sin gru. I starten valgte vi å kalle det «den arabiske våren» – jeg vet ikke hva vi skal kalle det lenger, men i hvert fall: Fra starten av har vi sett hvordan det har spredd seg fra land til land, og den frykten vi hadde for at det skulle bli en mer og mer militær konflikt, har dessverre blitt mer og mer sann. Og i Syria har vi sett det, i all sin gru. Det som det er fare for nå, er at det kan spre seg ytterligere, til nabolandene.

Som Børge Brende helt korrekt sa, fikk jeg i forrige uke opplyst at det var halvannen million flyktninger med syrisk bakgrunn i Libanon, et land som er på størrelse med vårt. Husk at i vår debatt ble det en debatt der vi sa at vi skulle ta imot 1 000 flere kvoteflyktninger; vi hadde kapasitet til det. Så har et land som Libanon fått halvannen million flyktninger fra sitt naboland. Det er helt enormt. Derfor er det så viktig at vi i Norge, med vår rolle, bidrar tungt gjennom FN over tid, at det finnes internasjonale strukturer som kan gå inn når den type katastrofer skjer, og at vi som nasjonalforsamling er villig til å styrke de institusjonene som FN bærer. Selvfølgelig er det også viktig at vi styrker Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp og de andre organisasjonene, men det er viktig at vi har et internasjonalt hjelpemiddelapparat, med all sin utilstrekkelighet, for alternativer finnes ikke, så vi må styrke det, og vi må stå ved det. Når det gjelder Syria, må vi være villig til å bruke store ressurser både direkte til Syria og i nabolandene for å bidra til mer menneskelighet og mer stabilitet. I Syria har vi ikke noen stormaktsinteresser, men vi kan i hvert fall være tydelige med hensyn til det grunnleggende, nemlig menneskerettighetene. Og det trengs tydelige røster for det.

Ola Elvestuen (V) [10:58:45]: Først vil jeg gjerne takke utenriksministeren for en veldig grundig og god redegjørelse. Han påpeker den humanitære katastrofen som spesielt er i Syria, og som også er i Sør-Sudan. Dette berører oss sterkt som mennesker, det gir et stort ansvar, og det har selvfølgelig også en veldig viktig internasjonal betydning.

Det er bred norsk enighet om hovedtrekkene i den norske politikken når det gjelder konflikten, både den i Sør-Sudan og den i Syria. Det er viktig at vi holder fast ved den, og det er viktig at Norge holder fast ved satsingen på humanitær hjelp i så stor grad som vi gjør.

I Sør-Sudan vil jeg støtte opp under utenriksministerens posisjon, at vi bruker vår sterke posisjon – der Norge jo har en sterk posisjon, sammen med Storbritannia og USA, i troikaen, med en lang historie inn mot Sør-Sudan – og at det viktigste nå først og fremst er å bidra til at en skjør våpenhvile opprettholdes, slik at man kan bygge videre mer langsiktig, over tid.

Så er vi nødt til å støtte opp under den humanitære bistanden. Jeg støtter utenriksministeren i at det gjelder spesielt å ha fokus på kvinner og barn, som i stor grad er berørt, og så må man altså for Sør-Sudan ta inn over seg at dette er en konflikt som fort også kan ha forgreininger i regionen. Man har en pågående alvorlig konflikt i Den sentralafrikanske republikk, det er kamphandlinger i Darfur, det har tidligere vært uro i Uganda, og ugandiske styrker er også inne i Sør-Sudan, så det er viktig her at Norge bruker sin rolle for å opprettholde våpenhvilen, støtte opp under en stabilitet, støtte de utsatte i konflikten og bygge langsiktig for å få en økonomisk utvikling og støtte opp under et mer stabilt og demokratisk styre. Det er viktig, som utenriksministeren påpeker, at man ikke overdriver de etniske motsetningene, men holder fast ved at dette først og fremst er en politisk konflikt, hvor vi også må finne grunnleggende politiske løsninger.

Så til Syria – en katastrofe. Når man tenker tre år tilbake, er det nesten vanskelig å forestille seg at dette, som begynte med fredelige demonstrasjoner, kunne ende opp i en så ille situasjon som i dag. Der også må Norge bruke den økonomiske muligheten vi har til å støtte opp under all mulig humanitær hjelp. Det gjelder i Syria, det gjelder i landene omkring, og det gjelder ved å motta kvoteflyktninger til Norge. Vi må også se nøye på den situasjonen som oppstår når flyktninger fra Syria blir en del av et større flyktningproblem inn mot Europa – det er syriske flyktninger også blant dem som har druknet i Middelhavet. Dette er noe som Norge må være en sentral del av. Nå er vi i andre runde i forhandlingene, og det er positivt at i hvert fall den første kimen til enighet har oppstått i Homs, gjennom at en har kunnet få inn noe humanitær bistand, og man har kunnet få ut noen av dem som er beleiret.

Så vil jeg støtte utenriksministeren i at det er helt uakseptabelt at man bruker sult og tilbakeholdelse av medisinsk hjelp som et middel i krigføringen. Det må være helt grunnleggende – og vi må kreve – at man følger den internasjonale humanitærretten. Det er viktig at Sikkerhetsrådet holder sammen om de helt grunnleggende verdiene og legger press på partene for at man følger internasjonal humanitærrett, retten til tilgang på humanitær nødhjelp. Humanitær hjelp må komme fram nå.

Det er en komplisert situasjon i Syria. Utenriksministeren understreker at det er viktig å få på plass et overgangsstyre der Assad ikke har en rolle. Da må man stille seg spørsmålet: Hvordan skal vi da forholde oss til de ulike grupperingene? Det er en broket opposisjonsgruppe, fra de mest ekstreme islamistene i ISIL og Nusrafronten til Den frie syriske hær. Mitt spørsmål helt til slutt går på Den syriske nasjonale koalisjonen. Kan utenriksministeren si noe om det norske forholdet til tross alt den eneste delen av opposisjonen som det kan være mulig å ha inngrep i, og også stille krav til?

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:04:29]: Lat meg først gi ros til utanriksministeren for ei god utgreiing, men òg for at han raskt har besøkt dei to aktuelle områda vi no diskuterer. Etter mitt beste skjøn har han spelt ei aktiv rolle i begge dei to konfliktane frå starten, vidareført den tidlegera regjeringa og Noreg si sterke rolle i Sør-Sudan, men òg vore aktiv i forhold til Syria.

Dette er to konfliktar der Noreg bruker store ressursar. Eg la merke til at på eit tidspunkt var heile 19 representantar til stades i salen samtidig på ei utanrikspolitisk utgreiing. Det er bra. Vi vert som vanleg slått av diplomatlosjen, men eg tolkar det òg positivt, for det betyr at vi bruker store ressursar på dei to konfliktane i Noreg.

I Syria er det, som utanriksministeren brukte mykje tid på, viktig og nødvendig å jobbe for ei løysing. Men eg trur dessverre at det samtidig er nødvendig å vite at den situasjonen vi står i no, kan verte svært langvarig, og at arbeidet må ta høgde for det. Det betyr at i bruken av bistandsmidlane våre er det nødvendig å tenkje langsiktig. Det betyr at ein i det politiske arbeidet må ta høgde for at det kan ta tid å finne vegar vidare i Syria, men ikkje minst for at flyktningsituasjonen kan verte alvorleg og langvarig. At det kjem til, som representanten Elvestuen her var inne på, å spele inn i forhold til Europa, trur eg er heilt riktig. Eg vil be regjeringa jamleg vurdere moglegheita for å auke talet på flyktningar frå Syria som Noreg tek imot. Etter SV si oppfatning vil det vere riktig å gjennomføre ei slik auking dersom det fortset å vere eit stort behov for å ta imot flyktningar, som alt tyder på.

Når det gjeld Sør-Sudan, er det forferdeleg at dei skal stå oppe i ein så stor humanitær krise. Det er veldig bra at Noreg bidreg. Eg forventar at det kan vere behov for ytterlegare bidrag, men her er det til dei grader slik at den politiske løysinga er den einaste moglege løysinga, og at det faktisk er mogleg. Vi veit at det finst eit potensial, og eg meiner at det er veldig riktig og klokt av utanriksministeren å bruke betydelege ressursar på det i tida framover. Her har Noreg kompetanse og kunnskap til å spele ei viktig rolle, og eg vil òg seie at det å ta i bruk kompetansen til enkeltpersonar og organisasjonar her – Norsk Folkehjelp og andre – vil vere viktig for eit land Noreg er betydeleg engasjert i.

Utanrikskomiteen var i FN for nokre veker sidan, og det var mange ting der som gjorde inntrykk. Men det talet som gjorde mest inntrykk på meg – det er tidlegare her referert av representanten Huitfeldt – var at på 1990-talet kom om lag halvparten av dei militære styrkane som deltok i FN-operasjonar, frå NATO-land, og no er det, ifølgje det FN opplyste oss om, om lag 2 pst. av dei militære styrkane i FN-operasjonane som kjem frå NATO-land. Sagt med andre ord: Dei rikaste landa i verda, med den største militære kapasiteten, tek 2 pst. av jobben med dei operasjonane vi er med på sjølve å gi eit mandat til frå FNs tryggingsråd. Det kan ha nokre forklaringar – den store deltakinga i Afghanistan over tid o.a. – men det kan ikkje fortsetje. Det går ikkje an å hevde at ein tek eit avgjerande ansvar for FN og så stiller NATO-landa i sum opp med 2 pst. over tid. Då gjer vi ikkje nok saman med våre allierte. Derfor er det SV si oppfatning at Noreg framover må styrkje si militære deltaking i FN-operasjonar og arbeide aktivt overfor NATO-land for at dei må gjere det same. Det bør vere både mogleg og realistisk, med ei nedtrapping i Afghanistan, som er på trappene i åra som kjem. Eg kan ikkje skjøne anna enn at Sør-Sudan peikar seg ut – det er ein svært naturleg militær operasjon å delta enda tyngre i, eit land vi kan mykje om, ein operasjon vi veit er svært viktig, og der det er veldig tydeleg for FN at det trengst meir kapasitet og styrkar med kompetanse. Derfor vil eg på vegner av SV be regjeringa vurdere ei betydelig styrking av det norske UNMISS-bidraget – altså bidraget til den FN-mandaterte operasjonen i Sør-Sudan, og at vi, etter å ha klarlagt at vi ønskjer det, tek kontakt med FN for ein dialog om kva slags ekstra bidrag som kan gjere størst forskjell. Eg håpar òg at utanriksministeren vil kommentere dette i oppsummeringsinnlegget sitt.

Utenriksminister Børge Brende [11:10:04]: Det er godt å kunne slå fast at det er bred enighet i Stortinget om Norges Syria-politikk og våre bidrag i Sør-Sudan. Det opplever jeg som en stor styrke i det videre arbeidet.

Det er også mange gode og viktige innspill, så jeg får se hvor langt jeg kommer på de fire minuttene jeg har igjen.

Til lederen av utenrikskomiteen, representanten Huitfeldt: FN-resolusjon 2118 om ødeleggelse av de syriske kjemiske våpnene skal gjennomføres. Det er ikke noe alternativ. Vi må sikre at de ikke blir brukt mot sivilbefolkningen igjen. Som jeg sa i mitt innlegg, har vi nå tatt ut 31 av 260 containere med kjemiske våpen, og vi opplever så langt at Syria ønsker å kvitte seg med våpnene, men vi må holde oppe presset mot Syria for å sikre gjennomføring av dette.

Så til spørsmålet om Norges bidrag til internasjonale fredsbevarende operasjoner. Det er riktig at med færre styrker i Afghanistan øker Norges kapasitet over tid til å bidra i andre konflikter, og vi må løpende vurdere anmodninger om styrkebidrag.

Når det gjelder spesielt det spørsmålet som representanten Solhjell tok opp om FNs fredsbevarende operasjoner i Sør-Sudan – og Norge er allerede en av de aller, aller største bidragsyterne totalt sett i Sør-Sudan – er det også slik at vi bidrar til denne operasjonen med sivilt personell, politi og på annen måte. Jeg har selv besøkt de nordmenn som deltar i dette i Juba. Vi er ikke blitt spurt av FN så langt om mer militært personell. Det FN har spurt oss om, er om vi kan stille med flystøtte til å få transportert inn både militær hjelp og det materiell som FN trenger der, og det har vi selvsagt stilt opp med. Hvis det skulle komme henvendelser også fra FN om at vi skal stille opp med militært personell i Sør-Sudan, vil vi selvsagt seriøst vurdere det og se om vi kan gjøre det også, på toppen av de andre tingene vi gjør. Men som sagt: FN har så langt spurt oss om annen type støtte, og det har vi imøtekommet.

Jeg støtter også representanten Huitfeldts understrekning av viktigheten av innsatsen for sikkerhet i leirene for unge kvinner i Syria og i nabolandene. Vi gjør bl.a. dette gjennom Flyktninghjelpen, som jeg tror representanten også kjenner til. Utdanning er i tillegg et viktig element og satsingsområde i nabolandene, som gagner syriske barn så vel som svakerestilte barn også inne i Syria.

Når det gjelder representanten Elvestuens spørsmål om Den syriske nasjonale koalisjonen, har vi jevnlig kontakt med dem, og vi har godt inntak der. Vi er også opptatt av at de inkluderer flere moderate grupper i tiden fremover, og – som jeg sa – både i Sør-Sudan og i Syria mangler det engasjement og det å bringe inn kvinner og det sivile samfunn i dette arbeidet. Der legger vi press både overfor nasjonalkoalisjonen og de grupperinger som vi snakker med i Sør-Sudan.

Samlet sett vil jeg gjenta det jeg sa nå innledningsvis, at det gir Norge også økt gjennomslagskraft både knyttet til de pågående forhandlingene om Syria og det arbeidet vi gjør gjennom troikaen, at det er så bred enighet om disse satsingene i Stortinget. Det setter jeg stor pris på. Det tjener og gagner også situasjonen. Norge vil fortsatt være en av de ledende humanitære bidragsyterne i Syria. Vi vil støtte destruksjonen av de kjemiske våpnene, og vi vil også støtte nabolandene og øke støtten til nabolandene Libanon og Jordan. I Sør-Sudan vil vi opprettholde et sterkt norsk engasjement for å kunne sikre at denne staten ikke ender i en borgerkrig.

Presidenten: Debatten om redegjørelsen er dermed avsluttet.

Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse om situasjonen og Norges engasjement i Syria og Sør-Sudan vedlegges protokollen.

– Dette anses vedtatt.