Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil syv replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anniken Huitfeldt (A) [10:02:47]: (komiteens leder): La meg først starte med å takke utenriksministeren for en god redegjørelse. Han tar utgangspunkt i anneksjonen av Krim og den farlige og uavklarte situasjonen i Ukraina. På dette området har utenriksministeren hatt en god dialog med Stortinget. Dette er styrken ved den norske utenrikspolitiske modellen, hvor Stortinget konsulteres i viktige utenrikspolitiske spørsmål. Vi støtter de restriktive tiltakene.

Russlands bruk av militærmakt for å endre landegrenser er uakseptabel. Freden og stabiliteten vi har hatt i Europa etter den andre verdenskrig, har bygget på en grunnleggende respekt for statenes suverenitet og grensenes ukrenkelighet. Det er derfor alvorlig når en europeisk stat med makt annekterer en del av sitt naboland.

Dette er en maktpolitikk som tilhører en annen tid. Det er et alvorlig tilbakeskritt for Europas sikkerhet og stabilitet. Konflikten i Ukraina må få en politisk løsning. Det er viktig at Norge står sammen med naboer og allierte i å fordømme brudd på folkeretten. Spesielt små land som Norge må alltid strebe etter at lov og rett også gjelder internasjonalt. Vi vil ikke leve i en verden der det er den sterkestes rett som rår.

Det er ekstra bekymringsfullt at situasjonen i Ukraina bidrar til at FNs muligheter til å håndtere kriser og konflikter i andre deler av verden svekkes. Vi trenger et sterkt FN som kan håndtere borgerkrigen i Syria og katastrofen i Sør-Sudan. Situasjonen i Syria er ikke blitt bedre, selv om verdens blikk nå er rettet mot Ukraina. Over 120 000 mennesker er drept. 9 millioner er på flukt. 12 millioner er rammet av verdens verste krig. Norge bør i denne sammenheng spille en rolle, og jeg forventer en opptrapping av Norges bidrag. Når flyktningene nå har vært i nabolandene over lengre tid, er det spesielt viktig å støtte utdanningstilbudet for barn og unge.

Redegjørelsen til utenriksministeren inneholder ikke noe linjeskifte i norsk utenrikspolitikk. Det er bra fordi det gir forutsigbarhet og stabilitet. Men det er også vanskelig å få øye på hva som er den nye strategien. Jeg savner fokus på at Norge fortsatt skal ta en global lederrolle for vaksiner/mødrehelse og anerkjenne resultatet av det arbeidet som er oppnådd gjennom tiår. For når det gjelder kvinners rett til prevensjon og abort, er dette ofte en svært kontroversiell sak i mange internasjonale organer. Etter innskrenkinger i rettighetene til kvinner her i Norge er det spesielt viktig at Norge ikke reduserer sin stemme på den internasjonale arena, for vi ser en innskrenking i abortrettighetene i svært mange land.

Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide tok i fjor sommer til orde for at utdanning skal være vår neste satsing innen utviklingspolitikken ved siden av mor–barn-helse og vaksinasjon. Og i statsbudsjettet for 2014 la vi til rette for en opptrapping av bistanden til utdanning til 3 mrd. kr. Det er derfor bra at utenriksministeren vil legge fram en stortingsmelding om utdanning i utviklingspolitikken. Når land som Indonesia bruker mer penger på å subsidiere fossilt brensel enn på helse og utdanning, og når land som Sør-Sudan bruker halvparten av statsbudsjettet på forsvar, forteller det oss at vi aldri kan bygge opp utdanningstilbud i lavinntektsland uten at statene selv tar et betydelig ansvar. Vi har nådd langt når det gjelder å bygge ut utdanningstilbudet i verden, men det er mange land som ennå ikke har et godt nok tilbud for jenter, for barn og unge på landsbygda og for funksjonshemmede. Kvaliteten er også svært varierende. Å telle antall personer som får vaksiner, er enkelt, men å måle kvaliteten på den utdanninga som gis, er vanskeligere.

Når utenriksministeren viser hvordan land som Sør-Korea har hatt en langt kraftigere økonomisk vekst enn Kenya, skyldes det i stor grad landets egen satsing på utdanning. Utenriksministerens fokus på handel og oppbygging av økonomien i utviklingsland er også viktig i denne sammenheng.

Regjeringa sier at de vil redusere antall land som får bistand, men det er uklart hva dette reelt sett innebærer. Regjeringa må derfor konkretisere hva de mener med dette. En reduksjon i antall land kan stå i direkte motsetning til målene om å øke innsatsen for demokrati og menneskerettigheter.

Det er ofte tilskudd som ambassadene forvalter til likestilling, demokratiarbeid, menneskerettighetsorganisasjoner og sivilt samfunn, dette kan gå ut over. Det blir ikke mer demokrati og menneskerettigheter i verden ved å gi demokratistøtte til færre land. Det kan ha noe for seg å konsentrere stat-til-stat-bistanden, jf. det OECD har gitt Norge som råd, men norsk bistand bør først og fremst innrettes der vi kan gjøre en forskjell.

Jeg ser fram til at Stortinget kan få diskutere dette nærmere. Det hadde selvsagt hjulpet hvis regjeringa hadde lagt til grunn at vi fortsatt skal gi 1 pst. av bruttonasjonalinntekten i bistand. Dette er det bredt flertall for i Stortinget. Da hadde vi kunnet framstå med en samlet stemme i internasjonal organer: at Norge som et rikt land står sammen om at 1 pst. skal gå til bistand.

Nordområdesatsinga må fortsette og fylles med konkret innhold. Vi satte oss konkrete mål som styrking av universitetene, forskningsfartøyer, mineralsatsing og BarentsWatch. Det blir interessant å se hvilke konkrete mål regjeringa setter seg på dette området.

Vi sier ofte at norsk utenrikspolitikk ligger fast, men det bør den ikke gjøre. I en verden som endrer seg, må vi ofte endre politikk, men vi må være forutsigbare og stå fast ved det som er våre verdier.

Under den forrige regjeringa valgte Norge under utenriksminister Gahr Støre å samle vår innsats i verden. Dette ble gjort gjennom helt konkrete saker knyttet til nordområdene, fredsdiplomati, global helse og klasebomber. Det er dette programmet, denne strategien, som jeg nå synes mangler. Det hjelper ikke at hovedlinjene er de samme. Har man ikke konkret definerte oppgaver, men kun generelle overskrifter, blir det lite innhold i satsingene. Men det er ennå for tidlig i denne perioden å oppsummere både retninga og resultatene av regjeringas utenrikspolitikk.

Øyvind Halleraker (H) [10:10:38]: Jeg regner med at komitélederen vil få svar på mange av sine spørsmål i løpet av debatten.

Jeg vil først få takke utenriksministeren for en svært aktuell, konsis og visjonær redegjørelse. Den var aktuell fordi den tok oss med inn i det som har preget verden de siste ukene. Den var konsis fordi den viet stor plass til kanskje den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen vi i Norge har stått overfor siden den kalde krigens slutt. Den var visjonær fordi den trekker opp en ny politikk – en ny politikk som varsler flere taktskifter i Norges utviklingspolitikk. Taktskiftene innebærer en opprustning av vårt økonomiske diplomati, fremme av handel gjennom globale handelsavtaler og å respondere på økt press mot menneskerettighetene.

Andre av Høyres talere vil komme inn på flere av disse spørsmålene, men jeg vil bruke litt tid på det historiske dramaet vi har vært vitne til de siste ukene i Ukraina.

Jeg var selv i Kiev i NATOs partnerskaps regi i februar og traff representanter for opposisjonen, journalister, forskere og næringslivsfolk. Fortvilelsen over korrupsjon og vanstyre brakte folk til gatene. Situasjonen var da på bristepunktet.

Kun dager senere overtok sorgen over de om lag 100 drepte demonstrantene og en lettelse over Janukovytsjs exit. Avtalen framforhandlet med EU mellom Janukovytsj og opposisjonen ble aldri inngått. Isteden rømte Janukovytsj landet.

Så opplevde ukrainerne at landet ble delt med makt. Innmarsjen og annekteringen av Krim-halvøya var aldri tema på Maidan-plassen i februar. Sjokket over at en europeisk stat for første gang siden andre verdenskrig med makt annekterte en del av et naboland, har siden preget en hel verden.

Siden den kalde krigens slutt har vi i stor grad sett en positiv demokratisk utvikling i verden. Vi er blitt vant til at vi bor i et fredelig hjørne, vant til tanken om at det var den liberale nasjonalstaten som gikk seirende ut av den kalde krigen. Vi har sett færre kriger, færre konflikter og et mer samstemt internasjonalt samfunn med FN som samlende arena.

Der land i tidligere tider beriket seg og gjorde seg innflytelsesrike gjennom militærmakt, erobring av land og gjennom å skape imperier og innflytelsessfærer, har vi etter den kalde krigen sett at framvoksende makter har oppnådd vekst og utvikling gjennom global handel og samarbeid. De har oppnådd vekst og innflytelse nettopp på grunn av den nye eksisterende verdensordenen. Kina og India har f.eks. utviklet seg innenfor dette rammeverket.

Vi hadde håpet og trodd at Russland var på samme spor. De siste ukenes handlinger setter spørsmålstegn ved dette. Så dessverre, ikke alle land har slått ring om demokratiet og rettsidealer. Russlands aggresjon vitner om en tankegang som ikke hører hjemme i det 21. århundret, og etterlater liten tvil om at land som anvender en aggressiv framtoning, skaffer seg flere uvenner enn venner.

Verdenssamfunnet har gitt Russland klar og unison beskjed: Annekteringen av Krim-halvøya er folkerettsstridig. Den internasjonale rettsordenen – fornuften, om man kanskje vil – vil seire til slutt, og det er ikke for sent for Russland å snu.

Derfor er det nødvendig med sanksjoner mot Russland, russiske interesser og makthavere. Det er helt avgjørende for Norge at vi følger EU og NATO i dette. Det er også viktig at vi opprettholder et høyt nivå på forsvarsbudsjettene, og at vi får med oss andre NATO-land på det. Neste ukes NATO-utenriksministermøte vil være viktig i så måte. Det er jo nettopp i lys av disse hendelsene vi må betrakte institusjoner som NATO, en forsvarsallianse som dypest sett er et bidrag til garantien for fredelig samhandling, i det som utenriksministeren i sin redegjørelse kalte «en geopolitisk brytningstid». NATO er ingen anakronisme fra den kalde krigen. NATO beviser sin relevans daglig, gjennom sitt handlingsmønster og sitt eksempel. Det var nettopp NATO som lanserte og praktiserer Partnerskap for fred i 28 land, et viktig bidrag til fred og avspenning i snart 20 år, som Russland dessverre nå skaper usikkerhet omkring.

Kristian Norheim (FrP) [10:15:55]: Jeg vil først av alt begynne med å takke utenriksministeren for en særdeles god utenrikspolitisk redegjørelse. Det var hel ved vi fikk levert i denne sal på tirsdag.

Utenrikspolitikk utvikles ikke over natten eller i brå kast. Det er i vår interesse å bevare kontinuitet og bred enighet, samtidig som vi har rom for nye satsinger. Jeg er derfor glad for at utenriksministeren med tydelighet fikk frem at utenrikspolitikken er de lange linjers og etablerte tradisjoners arena, samtidig som han med like stor tydelighet fikk løftet frem områder der det varsles justeringer og taktskifter som en følge av at det er nye folk ved roret.

Det spiller ingen rolle om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus, var som kjent budskapet fra Deng Xiaoping. I løpet av tre tiår har Kina alene løftet mer enn 600 millioner mennesker ut av fattigdom. Det er en bragd så stor at det nesten er vanskelig å fatte. Årsakene til dette imponerende løftet er selvsagt sammensatte, men det er først og fremst Kinas omfavnelse av og integrering i den globale økonomien som er forklaringen. Kineserne fortjener anerkjennelse for den snuoperasjonen de har foretatt. Den gagner ikke bare Kina, la oss ikke glemme det. Det er derfor både riktig og gledelig at utenriksministeren understreker at Norge ønsker et nært og godt forhold til Kina. Det er i vår interesse at det brede samarbeidet Kina og Norge imellom gjenopptas og kommer tilbake til normaltilstanden.

Vi har tidligere i denne sal ofte diskutert hva som legges i begrepet «norske interesser», og vi kan ha ulike oppfatninger om hvor mye realpolitikken og hvor mye idealpolitikken skal vektes i vår utenrikspolitikk. Det som uansett er sikkert, er likevel at utenrikspolitikken må skjele til både realpolitikken og idealpolitikken. Uten realpolitiske vurderinger blir det fort krevende å skulle manøvrere seg i terrenget. På den annen side: Ved å la idealene ligge hjemme når vi opptrer utenfor Norges grenser, mister vi en sentral del av oss selv, og vi fortjener heller ingen respekt fra andre.

I sin redegjørelse sammenfattet utenriksministeren nettopp dette med sin understrekning av at «et solid verdigrunnlag gir troverdighet til interessepolitikken». Våre grunnleggende verdier er hjertebankene også i vår utenrikspolitikk, men vi blir uansvarlige om vi ikke samtidig evner å ta inn over oss de geopolitiske og realpolitiske utfordringene som møter oss når vi ferdes på den internasjonale arenaen.

Norsk utenrikspolitikk blir verken til i et vakuum eller på gutterommet. Norsk utenrikspolitikk formes av både realiteter og verdier. Neste fredag feirer vi at det er 65 år siden NATO ble grunnlagt. NATO er ikke lenger kun en forsvarspakt, men etter min mening den mest geniale, effektive og viktigste internasjonale organisasjonen Norge er med i. Ved starten for 65 år siden i Washington D.C. var det 12 medlemsland. I dag teller alliansen 28 medlemmer. NATO er hjørnesteinen i vår sikkerhets- og forsvarspolitikk og vil være det i all overskuelig fremtid. Det er jeg glad for.

Én for alle, alle for én – det høres ut som noe som kunne vært skrudd sammen på gutterommet. Det høres så banalt ut, men er det ikke. Det er enkelt og genialt på samme tid. Jeg er derfor også svært glad for at utenriksministeren understreker NATOs viktighet og plass i vår sikkerhets-, forsvars- og utenrikspolitikk gjennom å understreke at Norge fortsatt vil «bidra til å bevare NATOs forsvarsevne og ytterligere styrke alliansens politiske slagkraft».

Vi er nå inne i en svært krevende situasjon. Reaksjonene på Russlands aggressive og folkerettsstridige fremferd i Ukraina har vært sterke fra EU, NATO, USA og den norske regjering. Russland har fått støtte for sin handlemåte fra Syria og Venezuela, men utover det er det få som forsvarer Russland i dag.

Verken Hviterussland eller Kasakhstan, som tradisjonelt er Russlands sterkeste støttespillere, går ut med støtte til Russland denne gang. lkke en gang Kina har stilt seg på Putins side. Da FNs sikkerhetsråd skulle behandle en resolusjon som fordømte Russlands brudd på folkeretten, stemte 13 land for, mens Kina avholdt seg fra å stemme. Russland nedla veto. Dette sier vel egentlig det meste om hvordan Russland selv har klart å isolere seg denne gang.

Det finnes ingen militære løsninger på krisen i Ukraina, kun politiske. Det er mitt håp at også Russland innser dette. Det er enkelt å ha sympati for enkelte av de bekymringene russerne har fremsatt – enten det dreier seg om usikkerheten rundt russisk som det andre statsspråket i Ukraina, om usikkerheten rundt Svartehavsflåtens baser på Krim, eller til sist nærværet av og deltakelsen av ekstreme nasjonalistgrupperinger i styre og stell i et land som er kjørt på dunken økonomisk, og som topper statistikken over korrupte land i Europa. Men – og det er et stort men her: Det er ikke mulig å ha sympati for Russlands måte å møte disse bekymringene på. Russland har nå effektivt og med militærmakt tatt en bit av et annet land, brutt folkeretten og skapt ustabilitet og spenning i sitt nærområde. Det kan ikke aksepteres.

Til høsten feirer vi at det er 25 år siden Berlinmurens fall, og om ytterligere et par år feirer vi at det er 25 år siden Sovjetunionens sammenbrudd. Mange av oss hadde høye forventninger til Russland etter kommunismens sammenbrudd. Vi er selvsagt skuffet over utviklingen, og dagens krise vekker utrivelige minner.

Det er likevel mitt håp at Russland innser at også Russland har mest å tjene på å følge internasjonale spilleregler og opptre som en integrert medspiller på arenaen, og at tiden for solospill etter egne spilleregler tilhører fortiden.

Nordområdene er denne regjeringens desidert viktigste strategiske utenrikspolitiske satsingsområde. Også den forrige regjeringen bar dette budskapet til torgs. Men her varsler utenriksministeren at vi nå vil ta et nytt steg. Dette steget vil i større grad gå fra ord til handling når vi fokuserer på nordområdene. Akkurat her er det faktisk så fristende å sitere Marve Fleksnes at jeg drister meg til å gjøre nettopp dette:

«Det er lett å rope halleluja, men å gjøre det.»

Jeg tolker utenriksministeren dit hen at han vil følge Marve Fleksnes' oppfordring og la ord bli til handling i nordområdene.

En helhetlig satsing på nordområdene vil måtte innebære økt satsing på infrastruktur, som vei og jernbane, økt tilstedeværelse på alle nivåer, økt tilrettelegging for næringsetableringer, økt folk-til-folk-samarbeid, økt satsing på grensehinderreduksjoner og videreutvikling av godt naboskap der innenrikspolitikken møter utenrikspolitikken. Felles utfordringer betyr nettopp felles utfordringer, og det betyr at de også må løses i felleskap.

På ti minutter rekker man ikke å komme innom alle viktige spørsmål i utenrikspolitikken, men jeg vil til slutt nevne noen i korte trekk.

I Syria er vi fremdeles vitne til den største humanitære katastrofen i moderne tid. Det som skjer, er rett og slett ufattelig. Det er også vanskelig å se for seg hvordan denne krigen kan løses. Det som etter hvert fremstår som ganske sikkert, er at Syrias sivilbefolkning må lide for de dyrekjøpte erfaringer som er gjort etter Irak og Afghanistan, og at erfaringene også har vist oss at det dessverre kan ende med et valg mellom pest eller kolera når gjelder opposisjon versus posisjon.

Utenriksministeres varsling av egne meldinger om økt satsing på utdanning i utviklingspolitikken, om en offensiv politikk for globalisering og frihandel, og en egen melding om menneskerettighetenes økte betydning for utformingen av utenriks- og utviklingspolitikken, blir alle hilst hjertelig velkommen og viser med tydelighet at vi har fått på plass en regjering som er i stand til å foreta nødvendige justeringer og taktskifter.

Til sist: Det er uro flere steder i verden, ikke bare i våre nærområder. Derfor vil jeg til sist sende en tanke til dem som hever stemmen for demokrati og menneskerettigheter, mot det autoritære sosialistregimet i Venezuela. Vi er med dere.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [10:24:49]: Lat meg først takka utanriksminister Brende for ei svært aktuell og god utgreiing. Vi fekk klar tale, ikkje minst om Russlands framferd på Krim. Kristeleg Folkeparti er heilt einig med utanriksministeren. Russlands militære invasjon og annektering av ukrainsk territorium på Krim-halvøya er alvorlege brot på prinsippa i folkeretten og ein maktpolitikk som høyrer ei anna tid til. Dette må verdssamfunnet reagera sterkt på. Vi må slå ring om internasjonal rettsorden og fordømma Russlands framferd. Vi må reagera med meir enn ord. Økonomiske sanksjonar er på sin plass, overgrepa mot Ukraina skal ha ein pris. Vi må ta hendingane som ei påminning om kor viktig NATO-alliansen er som forankring av vår nasjonale forsvarspolitikk.

Spreiing av masseøydeleggingsvåpen er trugsmål mot internasjonal tryggleik. I fjor fokuserte Oslo-konferansen på dei humanitære konsekvensane av atomvåpen. Det har fornya inngangen til debatten om atomvåpen. Kristeleg Folkeparti forventar at regjeringa aktivt følgjer opp det nye «momentumet» som dermed er skapt i arbeidet for å redusera truslane frå atomvåpen.

Kristeleg Folkeparti er glad for at utanriksministeren åtvarar mot at menneskerettane er under aukande press i fleire land. Dette er alvorlege faresignal, og vi helsar velkommen eit høgare ambisjonsnivå i innsatsen for demokrati og menneskerettar.

Fram mot år 2020 vil utviklingslanda trenga fleire hundre millionar nye arbeidsplassar for å redda store ungdomskull frå eit liv som arbeidslause. Dette er ei kjempeutfordring. Jobbskaping og vekst i privat sektor er viktig og kan fremmast gjennom investeringar og handel. Då trengst trygge rammevilkår for investeringar og handel, og styresmaktene må sikra eit godt styresett, rettsvern rundt investeringane og handelen, tilgang på energi, infrastruktur og ikkje minst kvalifisert arbeidskraft. Erfaringar gjennom mange tiår viser at snarvegar som å bruka bistandsmidlar til å subsidiera gjevarlandas eigne bedrifter, kan gjera vel så mykje skade som nytte i utviklingsland. Det er ikkje utan grunn at OECSs utviklingskomité har åtvara mot bunden bistand. Utviklingsbistand skal vera til hjelp for utviklingsland, ikkje til hjelp for næringslivet i gjevarlandet. Her kunne nok utgreiinga vore tydelegare, for det er urovekkjande at velinformerte media, som Dagens Næringsliv på leiarplass i går, tolkar bistandssignal frå utanriksministeren slik at fleire uhjelpskroner no skal bli brukte til å sikra norsk næringsliv. Eg tek det som sjølvsagt at pengane på uhjelpsbudsjettet skal vera hjelp til fattige og til å kjempa mot fattigdom i utviklingsland, ikkje hjelp til oss sjølve.

I Kristeleg Folkeparti har vi forventingar om at reforma skal gjera utviklingspolitikken betre, til beste for verdas fattige. Vi vil offensivt bidra til ei fornying som skal gjera norsk politikk meir resultatorientert. Kristeleg Folkeparti har etterlyst ei gjenreising av utdanning som satsingsfelt. No vil det bli ein realitet. Vi forventar at regjeringa vil styrkja sivilsamfunnets utviklingsarbeid, og vi saknar klarare signal om det i utgreiinga. Kristeleg Folkeparti ønskjer ei reform for geografisk konsentrasjon av bistanden, men ei slik reform vil slå feil om vi ikkje differensierer retningslinjene ut frå dei ulike bistandskanalane sin eigenart, og kva oppgåver dei skal løysa. Meir av den tunge stat-til-stat-bistanden kan samlast om færre land enn i dag. Det er også tilrådinga frå OECD. I andre land er stat-til-stat-bistand vanskeleg på grunn av regimet, men slike stader kan frivillige organisasjonar vera eit alternativ. Det ville også vera meiningslaust å seia nei til å gje humanitær nødhjelp i konflikt- og katastrofesituasjonar fordi utviklingslanda ikkje står på den geografiske konsentrasjonslista. Tenk berre på Syria og Sør-Sudan i dag.

Utanrikspolitikken er ofte sterkt prega av nasjonale eigeninteresser. Utviklingspolitikken må visa at vi tek ansvar for noko meir enn det. Difor ønskjer Kristeleg Folkeparti å gje aktive innspel til ei omlegging som skal betra kvaliteten og styrkja resultata, dette til verdas fattige og forfølgde – til deira beste.

Jenny Følling (Sp) [10:30:10]: Først vil eg takke utanriksministeren for ei god utgreiing om viktige og svært aktuelle utanrikspolitiske utfordringar. Fleire av dei gjeld våre nærområde.

Norske styresmakter si tilnærming og handtering av situasjonen på Krim-halvøya blei nøye gjennomgått, og frå Senterpartiet si side støttar vi opp om regjeringa. Vi i Noreg må vere tydelege på korleis vi oppfattar situasjonen, og vi må vere tydelege på at eit land ikkje kan annektere delar av eit anna land sitt territorium i strid med folkeretten. Det er viktig at alle partar i ein slik situasjon tenkjer nøye gjennom vurderingar, tiltak og ordbruk som er nytta i det offentlege rommet. Alle partar må vere tente med ei politisk løysing, og dei vedtaka ein gjer, og dei vurderingane ein gjev uttrykk for, må ha som siktemål å bidra til det.

Senterpartiet meiner det er rett av norske styresmakter å slutte opp om dei tiltaka som EU har vedteke, i tillegg til at vi sjølvsagt skal følgje opp vedtaka frå NATO-alliansen. I ei slik krise er det viktig å stå saman og bidra til politiske løysingar som ikkje eskalerer konfliktnivået ytterlegare. Eg er difor glad for at NATO vektlegg nett dette, slik utanriksministeren viste til i si utgreiing.

Russland har i snart 65 år hatt grense mot NATO i nord. Som utanriksministeren viser til i sitt innlegg, er dette Russland si mest fredelege grense. Slik må det òg vere i framtida. Vi treng å vidareutvikle samarbeidet i nord for å løyse dei utfordringane som er knytte til m.a. ressursforvalting, og vi treng å bevare og vidareutvikle det folk-til-folk-samarbeidet som det er lang tradisjon for over grensa i nord.

Universitetet i Nordland har gjennom undervisningsprogram i Sevastopol og Simferopol i Ukraina sidan 2006 bidrege til omskolering av offiserar i Ukraina til sivile yrke. Oppstarten var basert på eit tilsvarande omskoleringsprogram i Murmansk berekna for offiserar i den russiske Nordflåten.

Med bakgrunn i våre erfaringar om samspel og utvikling i nord er det viktigare enn nokosinne at dialogen med våre russiske naboar ikkje forvitrar, men er open. Våre verdifulle erfaringar bør kunne setje Noreg i ein posisjon som meklar i konflikten mellom Russland og den vestlege verda når det gjelder intervensjon på Krim-halvøya og den urovekkjande situasjonen der.

Nordområdet er det viktigaste utanrikspolitiske satsingsområdet for landet, med rike naturressursar, alternativ seglingslei og stort potensial for utvikling. Senterpartiet vil leggje til rette for ei positiv utvikling i nord gjennom ein aktiv næringspolitikk, satsing på tryggleik, kompetanse og infrastruktur. Vi vil ta heile landet i bruk. Det ville òg vere interessant om utanriksministeren kunne tydeleggjort kva som er regjeringa sin strategi for utvikling av nordområda.

Økonomiske skilnader på verdsbasis kan utvikle seg til å bli tryggingspolitiske utfordringar. Fleire land rykkjer opp frå låg- til mellominntektsland samtidig som skilnaden mellom fattig og rik aukar. Dette kan òg utfordre stabiliteten, samtidig som vi veit at store skilnader i seg sjølve er hemmande for utvikling og for gode levekår. Senterpartiet ønskjer ein politikk som medverkar til utjamning både mellom land og i land. Senterpartiet meiner at Noreg framleis skal ha eit høgt nivå på utviklings- og naudhjelp.

Internasjonal handelspolitikk må utviklast med berekraft og omfordeling som rettesnor. Vi meiner at alle land skal ha rett til å produsere mat til eige folk og vil stanse dumping av matvarer. Dette må vere posisjonen for Noreg i internasjonale handelsforhandlingar. Eg merkar meg at utanriksministeren signaliserer eit taktskifte i arbeidet med å fremme global frihandel. Senterpartiet vil åtvare den nye regjeringa mot eit lineskifte i handelspolitikken basert på ideologisk tru på fri flyt.

Senterpartiet ønskjer ikkje ei ytterligare liberalisering av verdshandelen. Ikkje alle sektorar eignar seg for liberalisering gjennom internasjonale handelsavtaler. Vi vil støtte opp om interessa til dei fattigaste landa i WTO.

Presidenten: Da er tiden ute. Representanten kan komme tilbake med flere poenger senere i debatten.

Trine Skei Grande (V) [10:35:44]: Vi har så mange å dele på, så vi kommer til å komme tilbake flere ganger til ulike deler av dette.

Jeg vil først begynne med å takke utenriksministeren for en veldig solid og god redegjørelse. Jeg er også i utgangspunktet veldig tilfreds med at regjeringa følger de lange linjene i norsk utenrikspolitikk, også i utvidet forstand. Vi har en tyngde i at vi som nasjon klarer å stå sammen om viktige grep innenfor utenrikspolitikken, og det bør vi fortsette med.

Jeg er også veldig tilfreds med det overordnede budskapet i redegjørelsen, som jeg syns var annerledes enn det jeg har hørt de siste årene. For det første er det et solid verdigrunnlag som premiss for utenrikspolitikken. Jeg er veldig glad for menneskerettighetsfokuset som utenriksministeren dro fram flere ganger i redegjørelsen sin, og også det å ivareta det fellesskapet som Norge er en del av. De siste ukers hendelser øker bevisstheten vår om hvor viktig dette er, og hvor viktig det kommer til å være framover for et lite land som Norge – både fellesskapet vi har med USA og Europa, og det at vi er såpass trygt rotfestet i NATO, men også støtten til FN som til tross for FNs mange mangler, er det multilaterale systemet. Jeg har tro på at det er viktig å styrke de multilaterale systemene rundt oss, og det er viktig å utvikle mest mulig fungerende internasjonal rettsorden.

Så har jeg også lyst til å rose utenriksministeren for tydelighet når det gjelder Ukraina og krisen – at han var tidlig på banen, at han var til stede på Maidan-plassen og understreket at Ukrainas sak også er vår sak. For det er viktig å være tydelig overfor den måten Russland har opptrådt på, som er fullstendig uakseptabel med eklatante brudd på folkeretten. Jeg deler fullt ut regjeringas sanksjonslinje overfor Russland, og det er viktig å følge EU og NATO når man vurderer ytterligere sanksjoner. Det kan ikke være sånn at vi skal akseptere at militærmakt igjen skal være det som avgjør grenser i Europa – det trodde vi var avgjørende i det forrige århundre og tida før det.

Vi i Venstre er også veldig tilfreds med at vi har satt handelsavtalen mellom Norge og Russland via EFTA på pause. Vi har mange ganger i denne salen tatt opp at vi har vært engstelige for at vi nå holder på å forhandle om en avtale med Europas siste diktatur, nemlig Hviterussland, og at vi fikk det på kjøpet. Ola Elvestuen kommer til å komme tilbake til det senere i debatten.

Så er jeg svært glad for at vi har en utenriksminister som har vært så tydelig når det gjelder menneskerettigheter. Når Venstre samles til landsmøte neste helg, er det nettopp menneskerettigheter som er temaet. Vi imøteser menneskerettighetsmeldinga, som statsråden har lovet Stortinget, med store forventninger, og vi mener at det er viktig å understreke både de sivile og de politiske rettighetene – rett til f.eks. helse og utdanning er en viktig del av det – og legger til grunn at det også blir drøftet i meldinga, at det vil være et eget fokus på spesielt kvinner og barns rettigheter, som vi stadig ser er under press, og at vi trenger en ratifikasjon av klageretten til barn.

Når det gjelder bistand, vil jeg bare komme med noen ord. Vi er åpne for behovet for å få til en konsentrasjon, men vi er veldig spent på hva statsråden egentlig mener med konsentrasjon. Vi ser at det er mange små prosjekter som har store virkninger, og det er viktig å opprettholde satsingen i sivilsamfunn sjøl om stat-til-stat-bistanden blir redusert. Vi syns det er viktig å bygge opp toll og handel, sånn som statsråden sa, og det kommer Terje Breivik til å komme mer inn på i sitt innlegg.

Jeg tar med to momenter til slutt. Jeg er veldig glad for alt det statsråden sa når det gjaldt klima, og for forståelsen av viktigheten av å få klimapolitikken også inn i utenrikspolitikken. Men han manglet litt ett tema som jeg gjerne vil utfordre ham på, som handler om forståelsen av hele naturressursforvaltninga som grunnleggende når det gjelder fattigdomsbekjempelse og det å skape vekst og velferdsutvikling. Naturressursforvaltning er en av de utfordringene vi må løse på en god måte framover, både når det gjelder vannressurser og andre naturressurser, noe som vil være krevende.

Jeg skulle også gjerne ha sagt litt mer om dødsstraff, der tallene fra Amnesty kom i dag. Det er krevende, og der burde vi ha vært mye klarere både overfor Egypt og overfor andre land som nå ser ut til å bruke dødsstraff mye mer. Det er en av de tingene vi bør nedkjempe, også fra et menneskerettighetsperspektiv.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:41:11]: Mykje er ved det kjende: Høgre hyllar euforisk NATO, Framstegspartiet refererer Marve Fleksnes. Men Arbeidarpartiets komitéleiar sa, til mi store glede, at utanrikspolitikken ikkje må liggje fast. Det var presist sagt, for verda ligg ikkje fast. Verda endrar seg, utanrikspolitikken må kontinuerlig vere i endring. Kven hadde f.eks. trudd at i 2013–2014 skulle ein konflikt mellom den vestlege verda og Russland vere det leiande temaet i utanrikspolitikken?

Det beste med utgreiinga til utanriksministeren var eit prinsipielt svært godt grunngjeve forsvar for folkeretten, og SV støttar fordømminga av Russlands intervensjon på Krim og rosar handteringa av han. Men det er òg behov for at mange i den vestlege verda ser seg sjølv i spegelen når det gjeld folkeretten.

Eg såg den amerikanske utanriksministeren John Kerry på eit av morgonshowa, der han såg inn i kamera og sa: «You just don’t invade another country». Det var godt sagt og noko å ha med seg vidare for USA, men òg for parti i denne salen, for for litt over eit tiår sidan, då Irak i strid med folkeretten vart invadert, sette det ein dagsorden som var galen for internasjonal politikk, og som stod seg i eit tiår framover og var med på å delegitimere folkeretten. Det har for mange i den vestlege verda bidrege til. Måtte dei sterke orda som forsvarar folkeretten no, verte teke med vidare til neste runde, når det er behov for det.

Eg synest utanriksministeren har hatt ein god start. Han har handtert saker profesjonelt og vore tillitvekkjande. Men eg synest det er vanskeleg å sjå ei linje i utanrikspolitikken til regjeringa. Eg synest utgreiinga som vart halde her, var svak med omsyn til å ha ei klar retning. Det var trygt og godt på alt, men eg ser konturane av ei regjering som ikkje har prosjekt utover eitt: nemleg å kutte i tema og land på bistanden.

Lat meg på vegner av SV åtvare mot landteljing som styrande for utviklingspolitikken i Noreg. Eg vil rett og slett karakterisere det som eit meiningslaust mål for ein politikk som har som mål å kjempe mot fattigdom – fordi fattigdom finst i alle regionar og land i sør og i dei fleste land i verda, fordi små beløp ofte er ein del av ei større satsing frå mange land – f.eks. når det gjeld menneskerettar, er det gjerne sånn – fordi nærværet vårt i mange land har svært ulike grunngjevingar som gjer at vi er der – frå tradisjonell kamp mot fattigdom via politiske grunnar, via regnskog til mange andre humanitære grunnar og til andre ting, som menneskerettar – og fordi det er i Noregs interesse å vere tungt til stades i dei fleste viktige regionar og område i landa, og det er vi bl.a. gjennom utviklingspolitikken vår.

Eg har òg studert OECD-rapporten. Han er i hovudsak ein svært god kritikk av norsk bistand, som seier at vi er i verdstoppen på kvalitet, men at vi sjølvsagt kontinuerlig bør justere stat-til-stat-bistanden når det er riktig – avslutte det som ikkje er bra, men gjerne òg begynne ein stad når vi ser behov for det.

Kombinert med færre land er eit mål om færre tema ein politikk som iallfall kan verte forstått som at utviklingspolitikken i større grad skal tene oss sjølve. Eg synest vi i større grad her ser konturane av ei reform med lågare ambisjonar og meir eigeninteresse. Det er det siste vi treng i norsk utviklingspolitikk. Lat oss håpe at det er feil når det kjem.

Lat meg til slutt få seie at det er eit akutt behov i verda for at Noreg saman med alle andre tek leiinga på store prosjekt. At vi no fortset det arbeidet den raud-grøne regjeringa gjorde med å styrkje utdanningsbistanden, er veldig bra, og lat meg nemne nokre andre.

Å ta leiinga i å etablere eit forbod mot atomvåpen, grunngjeve i humanitærretten, som Kristeleg Folkeparti rosverdig tok opp her, er ei enormt viktig oppgåve. Det er det mest spennande som har skjedd på det feltet på mange tiår.

Klima og tap av naturmangfald kjem til å vere dei store globale utfordringane i dette hundreåret. Eg synest det var altfor lite tungt til stades i forhold til kor viktig det er. Klima var oppe, men forvaltinga av naturressursar, tap av naturmangfald, må verte sentrale tema, saman med klima, i norsk bistand framover.

Vi bør òg ha ei tung humanitær satsing. I dei viktigaste krisane i verda vert det ropt etter ein leiar. Vi kan bidra meir militært i Sør-Sudan, vi kan ta leiinga i Den sentralafrikanske republikken, og vi kan ta mot fleire flyktningar frå Syria, slik SV har foreslått her om morgonen i denne salen.

Utenriksminister Børge Brende [10:46:45]: Først vil jeg understreke hvor viktig det har vært – og er – at vi har stått sammen om reaksjonene på Russlands folkerettsbrudd i hjertet av Europa. Vi kan ikke, i det 21. århundre, akseptere at et stort land tar en bit av et mindre, europeisk land uten at det får konsekvenser. Derfor har EU, NATO og Norge sagt klart fra til Russland at hvis det ikke var mulig å finne, og de ikke var villige til å inngå, en reell politisk dialog og fremforhandle en enighet gjennom multilaterale kanaler, måtte man forvente restriktive tiltak – økonomiske sådanne – fra Europa og USA og i en NATO-kontekst.

Det at det er bred enighet i Stortinget om at vi har innført disse restriktive tiltakene, også fra Norges side, har vært en styrke, og det har bidratt til at man i Russland har følt et press som forhåpentligvis vil bidra til at det ikke blir en ytterligere eskalering av konflikten i Ukraina. Jeg kan dessverre ikke garantere at det ikke vil bli ytterligere tilspissing i Ukraina i ukene fremover, men Vesten har sagt klart fra til Russland om hvilke konsekvenser det vil få. Da vil det komme ytterligere tiltak.

Jeg vil også takke komiteens leder, Anniken Huitfeldt, for det samarbeid vi har hatt rundt denne helt ekstraordinære situasjonen som har oppstått i Europa – det er den vanskeligste sikkerhetspolitiske situasjonen siden den kalde krigen – og Norges reaksjoner og måten vi har håndtert det på, har blitt lagt merke til, og det har blitt satt stor pris på at vi har vært så klare.

Det er også hyggelig å notere seg at SVs representant mener at vi så langt, med en Høyre–Fremskrittsparti-regjering, har fulgt en trygg og god utenrikspolitikk. Det tar jeg med meg.

Når det gjelder satsingene fremover fra denne regjeringen, var jeg inne på noen av dem i min redegjørelse, men gjentar da bare kort: Vi vil se en mye klarere norsk stemme når det gjelder gjennomføringen av den såkalte Doha-utviklingsrunden i WTO. Det er bra for å skape de 700 millioner nye jobbene vi trenger frem til 2020, det vil føre til ekstra verdiskaping, og ikke minst er det veldig bra for mange fattige land, hvor tilgangen til markedene betyr mer enn hva utviklingshjelp noen gang kan bety.

Denne regjeringen trapper opp det økonomiske diplomatiet. Vi satser mer på å følge norsk næringsliv ut i fremvoksende markeder. Når du skaper arbeidsplasser ute, skaper du også arbeidsplasser hjemme.

Utenrikspolitikk er interessepolitikk. Hovedoppgaven i utenrikspolitikken er å ivareta Norges interesser også internasjonalt, med den følge at det ivaretar våre interesser nasjonalt.

Vi kan aldri godta forsøk på å relativisere menneskerettighetene – det er et annet satsningsområde. Når det gjelder de dødsdommene vi har sett i Egypt, har jeg vært veldig tydelig på at de er uakseptable. Jeg har vært tydelig på at det ikke går an – i det 21.århundre, hos en alliert i Europa – å prøve å stoppe sosiale medier som Twitter. Det er en urovekkende utvikling innenfor menneskerettighetsområdet, for det er mange som forsøker å si at på grunn av tradisjonelle verdier vil vi ikke forholde oss til det som det har vært bred enighet om i tiår etter tiår. Her har Norge en viktig rolle. Senest i forrige uke, i Menneskerettighetsrådet, hadde Norge en veldig klar stemme i fordømmelsen av den negative utviklingen vi har sett, f.eks. i Egypt, i den senere tid.

Innenfor utviklingsområdet har vi gjort det helt klart at vi vil ha mer resultatorientert bistand. Det at folk i fattige land skal få det bedre og komme ut av fattigdommen, slik at det ikke lenger er et u-land, men blir et mellominntektsland, er formålet med utviklingshjelpen. Og da sier OECD og mange som har studert norsk utviklingshjelp, at det å dele seg på 112 land, krever veldig mye ressurser, også når det gjelder å følge opp fra Utenriksdepartementets side – vi skal jo forhindre korrupsjon, vi skal forhindre at midlene ikke blir brukt effektivt. Så over tid vil vi redusere antall land noe, og antall tema, for at vi skal ha større innflytelse og positiv virkning gjennom bistand.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [10:52:04]: I flere land dør kvinner som følge av usikre aborter. Vår utenriksminister har tidligere i mange internasjonale sammenhenger tatt til orde for at det internasjonale samfunn skal være tydelig i kampen for selvbestemt abort. I flere land har det jo skjedd tilbakeskritt, f.eks. i Spania, og mange land i Europa har også forbudt kvinner å ta abort de siste årene.

Et lite tilbakeskritt i norsk abortlovgivning har det vært mye diskusjon om i Norge i den senere tiden, men fordi Norge har en så sterk stemme internasjonalt, er det spesielt viktig at det ikke følges opp med taushet internasjonalt. Så mitt spørsmål til utenriksministeren er: I hvilke internasjonale forsamlinger har utenriksministeren personlig tatt til orde for å styrke kvinners rett til selvbestemt abort siden han tok over som utenriksminister?

Utenriksminister Børge Brende [10:53:06]: Dette gir også en god anledning til å minne om den store helsesatsingen som regjeringen gjennomfører. I tilleggsproposisjonen har vi foreslått – og fikk igjennom i Stortinget – en større helsesatsing innenfor utviklingspolitikkens område enn noen gang i norsk historie. Dette er en oppfølging av det gode arbeidet som den forrige regjeringen har gjort innenfor dette området, og der er den såkalte reproduktive helse i utviklingsland en viktig del – det som går på både prevensjon, kvinners rett til abort og til sikker abort. Og jeg har i mange samtaler siden jeg tiltrådte – for et knapt halvår siden – tatt opp disse spørsmålene, ikke minst med lederen for FNs befolkningsfond, som var i Norge, og jeg møtte ham også i New York. Og i mange sammenhenger hvor vi nå driver krevende forhandlinger i befolkningssammenheng, er Norges røst veldig klar på retten til trygge aborter, til prevensjon, som er vesentlig i mange utviklingsland.

Marit Nybakk (A) [10:54:26]: Utenriksministeren vil ha større konsentrasjon i bistanden, han vil ha færre samarbeidsland og færre temaer. Mitt spørsmål blir da: Når utenriksministeren vil konsentrere bistanden om færre land, dreier det seg om budsjettsamarbeid, land-til-land-bistand, eller dreier det seg også om støtte til grunnplanorganisasjoner, til det sivile samfunn, til FN-organisasjoner i det enkelte land? Betyr det at konsentrasjonen da skal være hundre prosent om færre land, inkludert det som ikke er statlig bistand? Hvis jeg skulle ta noen eksempler, ville jeg nevnt menneskerettighetssatsing i enkelte latinamerikanske land. Det kan være greit at man ikke har stat-til-stat-bistand til en del land i Latin-Amerika, men hva med menneskerettighetsgrupper?

Utenriksminister Børge Brende [10:55:34]: Bakgrunnen for at vi nå ser på en reduksjon i antall land, er jo at 112 land er veldig mange land å administrere, og hvis vi skal få en mer resultatorientert og resultatbasert bistand, så er dette et nødvendig virkemiddel. Det er ikke et mål i seg selv, det er et virkemiddel for at vi i større grad skal nå de fattigste, og at vi i større grad skal konsentrere oss om fokusland hvor vi kan inngå et større partnerskap. Hvis vi ser på våre naboland, hvis vi ser på andre land som driver bistand, så har de over tid redusert antall land noe for å kunne følge prosjektene bedre, påse at pengene kommer frem til dem som trenger det mest, og påse at de ikke forsvinner i korrupsjon, i dårlig styresett. Målet er mer og flere og bedre resultater og en større konsentrasjon rundt de landene vi virkelig har inngått partnerskap med.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:56:48]: For Kristelig Folkeparti har det vært et viktig mantra å snakke om en helhetlig utviklingspolitikk. Derfor har det også vært befriende med et regjeringsskifte, der en vektlegger mest mulig effektiv bistand – jeg skal komme mer inn på det senere – men også at en peker på handel og investeringer og jobbskaping som viktige virkemidler. Og vi er glade for at utenriksministeren ønsker at privat sektor skal inkluderes mer i arbeidet i kampen mot fattigdom, og at bistanden kan være med på å skape arbeidsplasser. Det er viktig, men det nye arbeidet må være en del av utviklingspolitikken og ikke ha som mål å fremme norsk næringsliv i utlandet.

Utenriksministeren er jo både utenriksminister og utviklingsminister og snakker om at utenrikspolitikken handler om norske interesser. For Kristelig Folkeparti er det viktig å presisere at utviklingsministerhatten hans handler om å fremme de fattiges interesse, og at utviklingspolitikkens mandat skal være å kjempe for de fattige, og at bistandsmidlene når det gjelder f.eks. å fremme norsk næringsliv, skal brukes på å hjelpe de fattige og ikke hjelpe de norske bedriftene – til det har vi andre midler å bruke. Kan utenriksministeren bekrefte det?

Utenriksminister Børge Brende [10:57:59]: Takk for en viktig replikk, som gir anledning til et par presiseringer. Jeg mener at det er i norsk interesse at fattigdom blir bekjempet. Det at antall fattige i verden som lever i ekstrem fattigdom er halvert fra 1990 og frem til 2010, har vært et av de viktigste tiltakene for å sikre større grad av fred og stabilitet og har gitt mennesker en helt annen mulighet. Så når Norge satser så mye som vi gjør på utvikling, er det for å gi en mulighet til oppvoksende generasjoner som ikke ville fått det uten vårt bidrag. Men det er også for å skape større grad av stabilitet i verden, for fattigdom fører til krig, konflikt og ufred. Norsk næringsliv kan være en medspiller i utviklingshjelpen, det er det jeg understreker, og jeg ser ikke noe motsetningsforhold i dette.

Jenny Følling (Sp) [10:59:16]: Eg er glad for at utanriksministeren tok opp klima i si utgreiing. Han viste til at klimaendringar har alvorlege konsekvensar for helse, matproduksjon og tilgang til reint vatn. Dette viser behovet for å intensivere arbeidet med å redusere klima- og gassutsleppa. Kan utanriksministeren gje si vurdering av kor mykje det vil ha å seie for klimaarbeidet internasjonalt om Statens pensjonsfond utland trekkjer ut sine investeringar frå kolselskap, og i staden investerer i framtidsretta og fornybare løysingar.

Utenriksminister Børge Brende [11:00:02]: Klima og reduksjoner i klimagassutslipp er et veldig viktig element i en fremtidsrettet utviklingspolitikk. De som rammes først og hardest av de globale temperaturøkningene vi står overfor, er de som har sluppet ut minst CO₂ – de som lever av naturen i fattige land.

Norge må ha en offensiv holdning frem til Paris-toppmøtet i 2015 – ikke bare ved å få til en forpliktende internasjonal avtale som alle land er med på, men også ved å komme opp med en pakke når det gjelder klimafinansiering, som er nødvendig for å få med oss mellominntektsland i dette arbeidet. Norge har mange virkemidler når det gjelder dette: Vi er offensive når det gjelder klimafinansiering og Verdensbankens GEF-fond, The Global Environment Facility. Vi har også veldig stor aktivitet gjennom Norfund.

Når det gjelder spørsmål om Statens pensjonsfond utland, ligger det under finansministerens ansvarsområde, og spørsmålet må rettes til henne.

Trine Skei Grande (V) [11:01:10]: Jeg har lyst til å stille et oppfølgingsspørsmål til utenriksministeren om akkurat dette temaet, for jeg syns utenriksministeren svarer godt når det gjelder klima. Han hadde også gode perspektiver på dette i redegjørelsen.

Utfordringa når det gjelder å utrydde den ekstreme fattigdommen, som regjeringa har øverst på sin dagsorden, er ikke bare klimautfordringa, men også hele naturmangfoldsutfordringa, som dreier seg om forståelsen av hvordan man skal forvalte naturressurser som vann, jord og skog – alle de naturressursene som er knyttet til livsgrunnlaget til de aller fattigste i verden.

Mitt spørsmål er om statsråden kan utdype det mer, for det manglet i redegjørelsen hans, og det var noe som Venstre savnet.

Utenriksminister Børge Brende [11:02:00]: Takk for det. Dette er også et spørsmål som ligger mitt hjerte nært, nemlig kampen mot det store tapet av biologisk mangfold som man ser globalt.

Også her er de største taperne de fattige i utviklingsland. De lever ofte av naturen og på landsbygda, og en offensiv politikk for å stoppe tapet i det globale biologiske mangfoldet var noe av det den forrige regjeringen tok på alvor, og det er noe som vi har videreført i våre budsjetter.

Den store skogsatsingen, som er den største globalt, og hvor man nå bruker 3 mrd. kr i året, kan ses som et klimatiltak – det er det også – men det er også et enormt viktig tiltak for å stoppe tap av det biologiske mangfoldet, for det er mye av det bl.a. i regnskogen.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:03:12]: Det siste var eit godt innlegg, men ein liten detalj høyrer med, nemleg at det er mindre enn 3 mrd. kr, fordi regjeringa reduserte beløpet – frå 3 mrd. kr – i 2014.

Eg tek sjansen på å rekke to spørsmål, for det første er enkelt:

Vil den nye menneskerettsmeldinga som kjem, òg innehalde dei økonomiske og sosiale menneskerettane – ikkje berre dei politiske og sivile, altså dekkje heile området for FNs menneskerettserklæring?

Eg vil òg spørje om dei 112 landa: Eg trur ingen parti eigentleg har prestisje i kva for eit tal som er rett. Vi må heile tida utvikle det. Det er sikkert noko som kan gjerast betre, fjernast eller kanskje nye ting òg, men ein har gjort det til eit sentralt mål. Høgre sa før valet at talet på land skulle ned til 20–40, helst konsentrert om Afrika. No er det litt meir diffust. Men viss ein gjer det til eit sentralt mål, må det vere fordi det er eit stort problem, og då lurer eg på:

Kor langt ned må ein før problemet er fjerna?

Utenriksminister Børge Brende [11:04:14]: Det var ett premiss og to spørsmål.

Når det gjelder det første premisset, er det 3 mrd. kr. 400 mill. kr vil kunne komme i tillegg hvis det er behov for det – hvis pengene blir brukt. Utfordringen med regnskogen de senere årene er at de bevilgede pengene ikke har blitt brukt. Det har også vært en utfordring for den forrige regjeringen.

Når det gjelder menneskerettigheter, er det klart at økonomiske og sosiale spørsmål er en viktig del av det, og det vil bli behandlet.

Når det gjelder 112 land, tror jeg at representanten Solhjell for en gangs skyld ikke fikk med seg alle detaljene i det jeg sa, for jeg understreket i mitt innlegg at dette med større konsentrasjon bare er et virkemiddel – ikke et mål. Det må være et virkemiddel for å kunne få en mer resultatorientert bistand. Det er mye å følge opp 112 land, og utfordringen i Norge er at antallet land har økt og ikke gått ned de senere årene, mens det i andre land har vært bred enighet om at man må redusere antallet noe for å få mer igjen for bistanden. Dette er rett og slett en diskusjon om virkemidler.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:05:17]: Når det gjeld regnskog, vart beløpet redusert, men det vart varsla at det kan kome til å verte brukt meir i året. Det er ikkje rett at pengane ikkje har vorte brukte. Det er fordi tankegangen i regnskogsatsinga er at ein set av pengar som kjem til utbetaling seinare, når resultata vert nådd. Det er ekstremt viktig at ein ikkje går vekk frå den tankegangen og over til ein tankegang om at viss vi brukar pengane, er det bra.

Når dei pengane vert sette av, er det fordi det vert gjeve klare løfter og fordi det etter kvart kjem fram i resultata.

Viss det er sånn at talet på land berre er eit verkemiddel, er det nøyaktig det eg òg meiner. Men utanriksministeren sjølv fortset å skildre det som eit stort problem at vi har 112 land, for det gjev store utfordringar i oppfølginga. Då vert mitt spørsmål igjen:

Kvar ligg det nivået som er rett? Bør det ikkje heller vere sånn at det følgjer av dei faktiske prioriteringane og det som vi ønskjer å oppnå i kampen mot fattigdom?

Utenriksminister Børge Brende [11:06:26]: Når det gjelder regnskogen, vil det kunne brukes 3 mrd. kr i år, hvis det er behov for det, men det viktigste er at det er bred politisk enighet om regnskogssatsingen, som Erik Solheim initierte, og som jeg synes er en veldig god og viktig satsing, og som vi vil videreføre og hvor vi vil ta globalt lederskap, i tillegg til områdene helse og utdanning.

Når det gjelder utviklingspolitikken og disse 112 landene, har jeg ikke sagt at det er et stort problem, men at det er en stor mulighet i å ha en mer effektiv og mer resultatbasert utviklingshjelp. I dag sprer vi oss for mye. Vi kan ha større påvirkning hvis vi fokuserer mer på de landene som vi virkelig samarbeider med, og hvor vi har et partnerskap.

I tillegg til at vi har økt antallet land, har vi økt antallet temaer, og vi har brukt noe mindre penger på de landene som vi samarbeider mest med, og det har vært en utvikling som jeg ikke tror bidrar til den mest effektive utviklingshjelpen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Nybakk (A) [11:07:51]: Jeg vil også takke for en veldig god redegjørelse, og la meg også – i likhet med andre talere – få gi ros og full støtte til utenriksministeren for hans håndtering av Ukraina-krisen. Det er viktig at vi viser solidaritet med våre allierte i NATO, og at vi koordinerer oss med våre partnere i EU når det gjelder tiltak og sanksjoner.

Det er også viktig, som utenriksministeren sa, at han har tatt opp minoritetenes situasjon i Ukraina med landets fungerende president.

Det er også riktig, som utenriksministeren sa, at krisen angår oss alle. Jeg merket meg samtidig at han gjorde det klart at det ikke er et bilateralt forhold mellom Norge og Russland. La meg da legge til at vi aksepterer ikke Russlands brudd på folkeretten, men konflikten må løses politisk.

Jeg vil støtte utenriksministeren i at vårt NATO-medlemskap har vært og er basisen for både vårt gode forhold til Russland og det økende nordiske samarbeidet om utenriks- og forsvarssamarbeid. Det er et nordisk samarbeid som skjer med basis i – og jeg hadde nær sagt «på tross av» – de enkelte landenes sikkerhetspolitiske forankring og alliansetilknytning.

Jeg vil også understreke at Norges forhold til Russland har vært og er stabilt og godt om enn krevende, men det er viktig når det gjelder de utfordringer vi har i nordområdene. Alle de arktiske landene er nødvendige samarbeidspartnere i å sikre at vi har en bærekraftig forvaltning av miljøet og ressursene i nordområdene.

Det er også viktig å trekke USA sterkere inn i samarbeidet, og som utenriksministeren understreket, er USAs kommende formannskap i Arktisk råd en god anledning til det.

I utviklingspolitikken har Norge gjennom mange år tatt et globalt lederskap når det gjelder tusenårsmål nr. 4 og 5 om bedre mødrehelse og kampen mot spedbarnsdødelighet. Jeg vil også vise til det som komiteens leder sa. Å sikre kvinners rett til seksuell og reproduktiv helse er viktig. Det er også avgjørende for om et barn overlever de første to leveår. Gjennom bl.a. vaksinealliansen GAVI, ofte i samarbeid med UNICEF, har Norge bidratt til å hindre småbarnsdødelighet og reddet millioner av barn. Men så er det et tankekors. I mellominntektslandet India er det fortsatt UNICEF som vaksinerer 40 pst. av alle barn. Hva forteller det oss? Det forteller oss noe om de utfordringene vi faktisk har når det gjelder de store fattige gruppene i store mellominntektsland, bl.a. i de framvoksende økonomiene. Jeg merket meg nå at utenriksministeren snakket om at det er viktig å få flere land opp i mellominntektslandgruppen. Ja, det er det, men det er like viktig å få de gruppene som ligger på bunnen i de samfunnene, opp på et høyere nivå. Kanskje må en del av vår utenriks- og utviklingspolitikk være å stille krav til mellominntektslandene om fordelingspolitikk internt. Vi har fått mindre forskjeller mellom land i verden, men vi har fått økte forskjeller, økte ulikheter, i bl.a. mellominntektsland. Når middelklassen øker, blir de fattige bare liggende der de er.

Det er for øvrig viktig at Norge opprettholder eller øker kjernestøtten til FN-organisasjonene som jobber med både helse og ikke minst utdanning, som nå er et norsk satsingsområde. Når Norge skal ta et globalt ansvar for utdanning, bør også midler til jenters utdanning styrkes. Men for å sikre jenter utdanning, jeg hadde nær sagt fra førskolestadiet til ungdomstrinnet, er det mye infrastruktur og mange sosiale forhold som må sees på. Skolene må være tilrettelagt for jenter. Det gjelder også sanitære forhold. Når jenter tas ut av skolen for å passe på mindre søsken og bruker dagen til å sanke ved for å koke familiens middagsmåltid, er det andre strukturer enn skoletilbudet som det må gjøres noe med, for å sikre at de får nettopp den skolegangen. Jeg vil for øvrig vise til en tidligere interpellasjonsdebatt. Det var representanten Trine Skei Grande som hadde en interpellasjon om akkurat disse forholdene.

Barne- og jentevennlige skoler må være et grunnlag for norsk utdanningsbistand. Barnevennlige skoler må ha som et hovedmål å gi universell adgang til alle barn. Det må være drikkevann og toalettanlegg, og det bør helst ikke være så mange kilometer skolevei. Barna må ha skolemateriell, og de må ha lærere nok til å kunne lære effektivt. Barnevennlige skoler må også være jentevennlige.

Det som kanskje er den neste store helsekampen når det gjelder kvinner og barn i verdenssamfunnet, dreier seg om ernæring. Ernæring, faktisk helt fra livet i mors mage, er helt avgjørende for barns utvikling og derved en viktig del av tusenårsmålene nr. 4 og 5. Det å sikre små barn riktig ernæring er et av de fremste og mest kostnadseffektive tiltakene som finnes for å fremme økonomisk vekst og utvikling. Vi har hatt stor suksess med vaksinealliansen GAVI på vaksineområdet. Kanskje vi også burde hatt et globalt ernæringsfond, der både private og offentlige midler kan brukes i arbeidet med å sikre både mødre og barn riktig ernæring. Jeg tror i alle fall at når vi snakker om både reproduktiv og seksuell helse for kvinner, når vi snakker om å sikre at unger vokser opp, at de overlever det første og andre leveåret, vil også ernæring i økende grad måtte være en del av den utviklingspolitikken som vi fører. Det betyr at vi må jobbe for bevilgninger innen global helse spesifikt, også på ernæringsområdet.

Jeg vil gjenta det som jeg stilte spørsmål om i min replikk, for jeg opplever at jeg ikke fikk noe svar. Vi har forstått at utenriksministeren mener at 112 land er for mange, og at resultatorientert bistand krever færre land, men spørsmålet mitt var om det også inkluderer støtte til FN-organisasjoner, støtte til menneskerettighetsgrupper, støtte til det sivile samfunn, bare i de landene som man skal konsentrere seg om. Jeg synes det er viktig at vi får et svar på det, for det er ikke nødvendigvis det samme å ha et bilateralt budsjettsamarbeid med et land og det å gi støtte til andre grupper i land som ikke er noe samarbeidsland for norsk utviklingsbistand i den forstand.

Til slutt: Utenriksministeren nevnte i sin redegjørelse at Afghanistan står overfor en avgjørende fase i landets utvikling foran valget 5. april. La meg understreke det utenriksministeren sa om at Norge må stå fast på sine forpliktelser når det gjelder sivil bistand, og at vi må stille klare krav til mottakerne. Jeg imøteser for øvrig den redegjørelsen om Afghanistan, fra utenriksministeren og fra forsvarsministeren, som er bebudet i juni.

Sylvi Graham (H) [11:16:47]: Klare omstillinger og reform av utviklingspolitikken ble forelagt oss av utenriksministeren, og intet mindre enn tre stortingsmeldinger er varslet: økt innsats for handel, utdanning, menneskerettigheter og en offensiv politikk for å fremme global handel.

Redegjørelsen viste at det er en rød tråd fra utviklingspolitikken til utenrikspolitikken, og fra utviklingslandenes interesser til norske interesser. Prioritereringer som utdanning, helse, energi, likestilling og godt styresett er i tråd med utfordringene vi står overfor i dag, ikke minst dersom FNs tusenårsmål skal innfris innen fristen i 2015.

Utdanning er hjørnesteinen for å nå målene om mer og raskere utvikling. Utdanningsmålet er det tusenårsmålet verdenssamfunnet har kommet lengst i å innfri. Likevel trengs et internasjonalt politisk løft om vi skal nå målet innen 2015. Statsministerens engasjement i FNs generalsekretærs pådrivergruppe for tusenårsmålene viser alvoret regjeringen legger inn i det arbeidet. Det er også viktig at man arbeider for at det settes nye og ambisiøse mål også etter 2015.

Utfordringen blir å sørge for at utdanning kommer marginaliserte grupper og jenter til gode. Nær 90 pst. av alle verdens barn går nå på skole, men ofte er det forbeholdt gutter. Likestilling i utdanningen har stor betydning for å nå andre mål, som bedre barne- og mødrehelse. Jeg vil si, med adresse til komitélederen, at vi ikke har kuttet noe i samarbeidet med f.eks. GAVI om vaksineprogrammer. Komitéleder Huitfeldt kan være helt trygg på at norske holdninger til kvinners reproduktive helse blir videreført i samarbeid med WHO, i FNs menneskerettighetsråd, eller i andre FN-sammenhenger. Samtidig må vi sørge for at barna som vokser opp, får en utdanning med god kvalitet, at barna faktisk møter på skolen til daglig, og at også høyere utdanning blir tilbudt. Jeg imøteser meldingen til Stortinget som konkretiserer den økte innsatsen for utdanning.

Utenriksministeren snakket også om viktigheten av næringsutvikling i utviklingslandene. Målsettingene om en langsiktig bekjempelse av fattigdom forutsetter en betydelig styrking av næringslivets vekstkraft i utviklingslandene. Lønnsomme bedrifter øker verdiskapningen, produktiviteten og sysselsettingen. Skatteinntektene internasjonale selskaper bidrar med i enkelte land, er langt større enn den bistanden vi stiller opp med. Derfor er handel og investeringer en viktig bestanddel i velstandsutviklingen. Derfor er det viktig at landene har gode og stabile ordninger, og at inntektene kommer befolkningen der til gode. Derfor er det viktig at regjeringen nå har startet arbeidet med en melding til Stortinget om viktigheten av en offensiv politikk for globalisering og frihandel.

Samstemthet har vært et av kravene fra norske bistandsorganisasjoner. De har ønsket at Norge ikke skal drive sin utviklingspolitikk på en måte som går ut på at rike land gir med den ene hånden og tar med den andre. Mens bistandspolitikken ofte retter seg mot konsekvensene av fattigdom, skal utviklingspolitikken bidra til å løse årsakene til fattigdom og ulikhet. Gjennom redegjørelsen kommer utenriksministeren med klare signaler om at det er mulig å oppnå en slik samstemthet. Vi så en retningsendring allerede i tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet i fjor høst. Da ble de første stegene i retning en omlegging av utviklingspolitikken tatt. Tirsdag hørte vi visjonene, og til høsten får vi budsjettet som skal synliggjøre retningsendringene. Det arbeides nå non stop, forstår jeg, i Utenriksdepartementet med å systematisere og gjennomgå utviklingsprosjektene for å kvalitetssikre, forbedre og resultatorientere dem. Jeg er utålmodig selv om jeg har forståelse for at arbeidet vil ta tid. Den varslede konsentrasjonen av bistanden med hensyn til både tematisk og geografisk bredde er ikke gjort over natten.

Det må være et mål for norsk bistand å nå dem som trenger det mest. Vi skal også sette klare krav til mottakerne av norsk bistand. Det har denne vinteren vært flere debatter knyttet til land som ikke etterlever menneskerettighetene. Da Uganda vedtok sine nye lover som kriminaliserer homofili, reagerte utenriksministeren sammen med sin danske kollega. Det er viktig å sende signaler om at bistand uteblir ved slike grove brudd på menneskeverdet. I sin redegjørelse sa utenriksministeren:

«Vi kan aldri godta forsøk på å relativisere menneskerettighetene. Myndigheter skal ikke kunne omgå menneskerettighetene under henvisning til tradisjonelle verdier, nasjonal suverenitet og ikke-innblandingsprinsippet.»

Dette syn deler jeg fullt ut.

Vi har sett brudd på menneskerettigheter i flere land den siste tiden. I Egypt ble over 500 mennesker dømt til døden i en summarisk rettssak. Mange av dem var ikke engang til stede da dommene ble avsagt.

Tunisia er et av landene fra den arabiske våren som viser resultater. Etter revolusjonen ble landet kastet ut i et politisk kaos, men nå i januar fikk landet en ny grunnlov som sikrer maktfordeling, grunnleggende menneskeretter og likestilling.

Mange andre konflikter kunne nevnes.

For første gang på 15 år vil Stortinget denne våren få en melding om menneskerettighetenes økede betydning i utformingen av utenriks- og utviklingspolitikken, og den vil bli lest med spenning.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:22:15]: La meg også få lov til å takke utenriksministeren for en god utenrikspolitisk redegjørelse på tirsdag. Ingenting bekjemper fattigdom mer effektivt enn markedsøkonomi, og utenriksministerens vektlegging av handel som verktøy for gjensidig avhengighet kan ikke overvurderes. Aristoteles, ikke Fleksnes, introduserte uttrykket:

«The whole is greater than the sum of its parts»,

og det er nettopp det handel over landegrensene skaper. Det forutsetter selvsagt at landene får produsere og selge det de gjør best og billigst.

Handel skaper gjensidig avhengighet, det skaper respekt for hverandre og det gjør væpnet konflikt veldig kostbart for alle parter. Global handel innebærer at hvert land ikke trenger å produsere alt det trenger til eget forbruk. Hvert land produserer det det er best til, og det det har de beste forutsetninger for å produsere. Det betyr igjen villighet til omstilling. Jeg er glad for at regjeringen har et slikt utgangspunkt.

La meg kort berøre hvilken rolle handel har for konflikten mellom Russland og Ukraina. Russlands inntog på Krim var et brudd på folkeretten, og det bør selvsagt fordømmes, noe Norge sammen med de fleste andre land har gjort. Men kanskje vel så interessant er de refleksjonene landene foreløpig har gjort i ettertid, nemlig at kostnadene ved en total boikott av Russland vil være for store for alle parter involvert. Handel har gjort Russland og land i Vesten gjensidig avhengige av hverandre. Dette viser at handel over landegrensene i seg selv kan være konfliktdempende. Liberalisme og åpenhet fungerer, proteksjonisme fungerer ikke, eller for å sitere utenriksministeren:

«Denne krisen angår oss alle, men er likevel ikke et bilateralt spørsmål mellom Norge og Russland. Det er i Norges interesse å fortsette samarbeidet med Russland om utfordringer vi bare kan finne løsninger på i fellesskap, innen ansvarlig ressursforvaltning, miljøvern og økonomi. Norge ønsker å videreføre den gode kontakten som allerede finnes mellom våre to folk – den som har ført til åpnere grenser og større gjensidig forståelse, ikke minst i nord.»

Verden er i stadig større grad preget av gjensidig avhengighet. Økt handel gagner alle. Det er derfor positivt at regjeringen vil gjennomføre et taktskifte i arbeidet med å fremme norske næringsinteresser internasjonalt, og at Norge vil styrke sin diplomatiske tilstedeværelse i disse fremvoksende økonomiene. Jeg forutsetter da at vi vil redusere tilstedeværelsen i andre land.

Utenriksministerens ambisjoner om at utenrikstjenesten i fremtiden skal fremme norske næringsinteresser på en strategisk og mer målrettet og helhetlig måte er riktig vei å gå. At dette som en konsekvens styrker næringslivssatsingen i Utenriksdepartementet ved å samle arbeidet med næringsfremme, økonomisk diplomati, energi og en fremtidsrettet utviklingspolitikk er positivt. Jeg forutsetter igjen at dette parallelt betyr mindre fokus på andre områder. Prioriterer man noe opp, må man prioritere noe annet ned.

Utenriksministeren understreket videre at regjeringens overordnede ambisjon er å bidra til å utrydde all ekstrem fattigdom. Han poengterte at fra 1990 til 2010 har andelen ekstremt fattige blitt halvert. Samtidig har vi hatt en voldsom befolkningsvekst. Siden 1990 er vi blitt 1,7 milliarder flere mennesker på jorden. Det i seg selv er flere mennesker enn det fantes på jorden i 1900. Vi har altså greid å redusere fattigdommen, samtidig som verdens befolkning har økt kraftig. Ifølge FN vil det i 2050 være nesten 10 milliarder mennesker på jorden.

«Varig fattigdomsreduksjon forutsetter inkluderende økonomisk vekst, økt handel, innovasjon og entreprenørskap – og at vi utnytter de utallige mulighetene som ligger i ny teknologi. Vi skal bidra til at verdenssamfunnet når de ambisiøse målene vi har satt oss.»

Dette var et sitat fra utenriksministeren. Den forventede befolkningsveksten er med andre ord i overkant av – ja, jeg sier fra her i salen – 240 000 mennesker hver eneste dag frem til 2050. Det er et helt ufattelig tall. Det betyr at verdens befolkning øker med om lag Norges befolkning hver tredje uke. Alle disse skal fortrinnsvis ha dekket grunnleggende behov som mat, vann og energi. I et slikt perspektiv er det særlig interessant å lytte til den norske klimadebatten, eller for å si det på denne måten: Verdens klima blir ikke særlig annerledes ved at en og annen stortingsrepresentant kjører elbil. Jeg vil i den forbindelse anbefale både regjering og opposisjon å lytte noe mer til finansinvestor Øystein Stray Spetalen. Man skal uansett ikke se bort fra at Norges fokus i større grad bør være på hvordan Norge på ulikt vis kan bidra til å løse de utfordringene FN har varslet vil komme.

Jeg vil også takke utenriksministeren for at han i sin redegjørelse vektla menneskerettighetene. Som ministeren helt korrekt uttrykte det: Menneskerettighetene kan aldri relativiseres. I den sammenheng er det viktig at vi er tydelige på hva disse rettighetene faktisk er. De viktigste er likeverd, likestilling, ytringsfrihet, personlig frihet og religionsfrihet. Det er viktig at vi sier hva de faktisk er, istedenfor at vi bare snakker om «menneskerettighetene».

Kåre Simensen (A) [11:27:28]: Jeg vil stille meg i rekken og takke utenriksministeren for en god og ikke minst dagsaktuell redegjørelse. Den viser at det å være verdensborger er utfordrende til tider. Det som skjer ute, påvirker oss på alle måter. Klima og krig kan her være stikkord. Det som skjer i Syria og Sør-Sudan, viser i all sin grusomhet hvor vanskelig det er for verdenssamfunnet å finne fram til løsninger som kan bidra til fred. Men jeg har stor tillit til at FN-systemet vil klare å finne løsninger i de store konfliktene som vi ser i de ulike deler av verden. Håpet er at fornuften og dialogen til slutt vil erstatte bruk av avanserte våpensystemer.

Vi i Arbeiderpartiet deler utenriksministerens bekymring over at menneskerettighetene blir utfordret i stadig flere land. Hver eneste dag utsettes millioner av mennesker for brudd på menneskerettighetene i en eller annen form – fra ikke å få lov til å si og mene det en vil i det offentlige rom eller på sosiale medier, til at man dømmes til døden i masserettssaker, slik vi har sett har skjedd i Egypt de siste dagene. Dagens nyhetsoppslag viser også at den årlige dødsstraffrapporten fra Amnesty er dyster lesning. Antallet offentlige henrettelser har økt med 15 pst. det siste året, men mørketallene er enda verre. Norge må si fra til de land som praktiserer dødsstraff, at det er helt uakseptabelt – det være seg Kina, Irak, Iran eller USA.

Regnskogfondet har laget en rapport som har tittelen «Menneskerettigheter og ressurskonflikter i Amazonas». Rapporten er bekymringsfull lesning, for man ser en økning i menneskerettighetsbrudd i Amazonas-regionen. Her blir menneskerettsforkjempere, miljøvernaktivister og urfolk angrepet og satt under systematisk press når det gjelder rettigheter til naturressurser, og ikke minst også til medbestemmelsesrettigheter. Jeg nevner dette spesielt, men kampen om naturressursene er kime til konflikt mange steder – også i Norge, men på et helt annet konfliktnivå.

Det er mange brudd på menneskerettighetene man kunne ha en mening om, men personlig kan jeg ikke la være å trekke fram de nye homolovene i Uganda. Tenk å kunne risikere opp til 15 års fengsel – og i noen tilfeller bli drept – for å vise sin kjærlighet til den en er glad i! Det gjør svært vondt å se at det finnes den type holdninger ute i verden. Dessverre er ikke Uganda alene om å ha slike umenneskelige lover. Mange av disse landene mottar bistand fra Norge. Jeg er glad for at utenriksministeren så tidlig og så tydelig har sagt at det vil bli endringer i vår bistandspolitikk overfor disse landene. At presidenten i Uganda svarer med at de ikke vil ha penger fra oss, kan vi godt leve med.

Kampen om å respektere menneskerettighetene må føres på mange arenaer. Det er utfordrende, men den må vinnes.

Det er tverrpolitisk enighet om å gi full støtte til regjeringens reaksjon overfor Russland. Jens Stoltenberg sa i sin tale til landsstyremøtet tirsdag:

«Vi vil ikke leve i en verden hvor det er den sterkeste rett som gjelder. Små land som Norge må også strebe etter at det er internasjonal rett som gjelder. Vi slår ring om folkeretten.»

Kloke ord – og det samme budskap var også godt forankret i utenriksministerens redegjørelse.

I nord er folk opptatt av det gode samarbeidet som finnes mellom våre to nasjoner. Men vi skal ikke legge skjul på at stadig flere frykter at folk-til-folk-samarbeidet kan bli berørt når det gjelder det gode, bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. Leser vi nettavisen BarentsObserver fra tirsdag, registrerer vi at mange næringslivsaktører er bekymret for at det som skjer på den storpolitiske arenaen, kan få konsekvenser for deres aktivitet i nord. Jeg er derfor tilfreds med at utenriksministeren berører – og synliggjør god forståelse for – denne utfordringen i sin redegjørelse.

For regjeringen Stoltenberg var nordområdepolitikken det viktigste strategiske satsingsområdet i utenrikspolitikken, et tydelig budskap som jeg dessverre ikke fant like godt og klart formulert i utenriksministerens redegjørelse. Jeg registrerer at regjeringen Solberg i sin nordområdepolitikk tar utgangspunkt i det den rød-grønne regjeringen avsluttet med, men jeg er litt overrasket over hvor vanskelig det er for utenriksministeren og andre regjeringsmedlemmer å gi anerkjennelse for den nordområdepolitikken som har vært ført av regjeringen Stoltenberg.

Jeg skal i denne forbindelse nevne spesielt to saker, men mange flere kunne vært nevnt – forskning, utdanning og ikke minst det gode arbeidet som foregår innenfor Barentssamarbeidet og Barentssekretariatet. Den ene saken gjelder delelinjeavtalen, som ble undertegnet i 2010, og den andre gjelder kampen mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske. Begge to er eksempler på godt utenrikspolitisk håndverk når det gjelder ressursforvaltningen i nord, som de fleste har gitt karakteren «bestått».

Jeg synes det ville være litt raust av utenriksministeren å anerkjenne de viktige og konkrete resultatene som ble oppnådd i nord av regjeringen Stoltenberg. Derfor synes jeg at representanten Norheim fra Fremskrittspartiet er respektløs når han bruker Fleksnes-floskler når han ønsker å beskrive Stoltenbergs nordområdepolitikk. Jeg håper at regjeringspartneren Høyre ikke legger seg på det nivået.

Også på det sikkerhetspolitiske området tok regjeringen Stoltenberg mange viktige politiske beslutninger som bidro til et godt og forutsigbart forhold til Russland. Selv om vi ser et Russland som tydelig viser sin stormaktstatus, er det i dag ingen grunn til å frykte en endring i trusselnivået i nord. Men vi skal selvfølgelig ikke være naive. Jeg vet at mange følger med på hva som skjer. Det er heller ingen tvil om at Norge utøver sin myndighet i nord på en troverdig, konsekvent og forutsigbar måte. Vårt medlemskap i NATO er selve fundamentet i vår sikkerhets- og forsvarspolitikk – i nord og i landet for øvrig.

Jeg forstår at dagens situasjon gjør at Norge må reagere. Tirsdag kom nyheten om at Norge har besluttet å innstille alle planlagte bilaterale militære aktiviteter med Russland, foreløpig fram til utgangen av mai 2014. Av den grunn vil jeg avslutte med å spørre utenriksministeren om hva som er hans vurdering når det gjelder hvilke følger dette kan få for det sikkerhetspolitiske samarbeidet i nord.

Trond Helleland (H) [11:35:42]: Jeg er veldig glad for den brede støtten regjeringen får for sin utenrikspolitiske linje og retning. Det eneste unntaket var vel SV, som mente at redegjørelsen var svak når det gjaldt klar retning. Jeg er uenig. Men vi har en klar retning vekk fra SVs linje, og SV har en klar linje vekk fra den rød-grønne regjeringens linje. Med andre ord: Alt er igjen ved det normale i norsk utenrikspolitisk debatt.

Så til Kåre Simensen, som mente at regjeringen burde være mer raus overfor den rød-grønne regjeringens nordområdepolitikk. Vi kan gjerne være rause, men jeg synes at de rød-grønne kanskje bør gi den nye regjeringen mer enn fem måneder før de dømmer dens nordområdepolitikk nord og ned. Vi går fra dialog til handling i nordområdene, og det vil bli fulgt opp i månedene og årene som kommer.

Om noen måneder er det 25 år siden Berlinmurens fall, et stort øyeblikk i europeisk historie, da jernteppet mellom øst og vest ble hevet. Neste år er det også 70 år siden Jaltakonferansen, der Stalin, Roosevelt og Churchill møttes, og der delingen av Tyskland ble bestemt. Dette skjedde på Krimhalvøya, i Jalta. Det var grunnlaget, mener mange, for jernteppet, for delingen av Europa. Da er det er ingen overdrivelse at utenriksministeren betegner dagens utfordringer i Ukraina som de største vi har stått overfor i Europa siden annen verdenskrig.

Har vi ikke kommet lenger? Er ikke dagens internasjonale orden nok utviklet til å takle denne type konflikter, eller er det fortsatt slik at den sterkestes rett skal gjelde? Jeg håper virkelig ikke det. Regjeringens utenrikspolitikk er derfor tuftet på NATO-medlemskapet, EØS-medlemskapet, FN, WTO og andre internasjonale pilarer. Norge er, som en liten stat med store ressurser, avhengig av dette internasjonale rammeverket for å føre sin utenrikspolitikk. De lange linje ligger fast, men det transatlantiske og europeiske samarbeidet er vektlagt sterkt i regjeringsplattformen.

Derfor er jeg glad for det som kom fram i utenriksministerens redegjørelse. Den alvorlige situasjonen på det europeiske kontinent krever den rekalibreringen vi varslet i plattformen. Vi finner sammen med våre nære venner i disse dager.

Jeg mener det gir god mening å snakke om Vesten og vestlige verdier. De siste ukers utvikling i hjertet av Europa har vist dette, la det være helt klart. Ingen er tjent med en ny kald krig, ingen ønsker å gå tilbake dit. Vi har ønsket og ønsker fortsatt at Russland forblir en partner i det internasjonale samarbeidet, og at det gode, bilaterale forholdet mellom Norge og Russland videreføres. Men russiske myndigheters handlinger har den siste tiden utfordret hele paradigmet etter den kalde krigen. Retten uavhengige stater har til å samarbeide med hvem de måtte ønske, må stå fast.

Norge har fordømt Russlands folkerettsstridige annektering av Krim. Bruk av militærmakt for å endre landegrenser må få konsekvenser. Krisen er et resultat av Russlands folkerettsstridige handlinger i Ukraina. Budskapet fra verdenssamfunnet er klart. Avstemningen i FNs sikkerhetsråd 15. mars viser at Russland står alene. Vi må være krystallklare i vår solidaritet med det ukrainske folk og bistå økonomisk, sammen med EU og USA, framover. Norge, i likhet med sine allierte i NATO og EU, støtter den ukrainske overgangsregjeringen. Med denne støtten følger naturligvis krav om reformer og oppgjør med korrupsjonskultur.

I utenriksministerens redegjørelse var det også et viktig taktskifte som ble varslet, nemlig å løfte fram økonomisk diplomati og global handel. Dette er i tråd med regjeringsplattformens punkt om at norsk utenrikstjeneste skal være et instrument for å fremme norske næringslivsinteresser i utlandet. Til det trengs opplæring og oppfølging av norske diplomater. Noe ble igangsatt av den forrige regjeringen, med Team Norway, men mitt inntrykk er at det ikke ble fulgt godt nok opp.

Samhandling mellom handelspolitikk, økonomisk diplomati, energipolitikk og utviklingspolitikk er et viktig grep. Jeg setter nå min lit til at Utenriksdepartementet hjemme og utestasjonene nå får de ressursene og den koordineringen som skal til for å gjennomføre det viktige arbeidet for å fremme norske næringsinteresser. Utenriksministeren nevnte i sin redegjørelse at Statoils skatteinnbetalinger til Angola årlig tilsvarer rundt 30 mrd. kr, altså omtrent det samlede norske bistandsbudsjettet. Det sier mye om hvor mye de over 200 000 norske arbeidsplassene i utlandet – altså norskeide arbeidsplasser i utlandet – betyr. Globalisering gir resultat. Fattigdommen blir mindre, levealderen øker, barnedødeligheten går ned. Uten global handel og åpne grenser vil vi ikke nå FNs tusenårsmål.

Regina Alexandrova (H) [11:41:11]: Jeg vil også takke utenriksministeren for den gode redegjørelsen, som bl.a. understreker at denne regjeringen tar et steg videre for utviklingen av våre nordområder. Vi har en regjering som tar utfordringene med å gå fra dialog til handling. Representanten Simensen savner anerkjennelse for egen nordområdepolitikk, og representantene Følling og Huitfeldt savner konkrete tiltak fra denne regjeringen, men vi har engasjerte statsråder med handlekraft som allerede har gjennomført flere tiltak når det gjelder nordområdesatsingen, og det på kun få måneder. I statsbudsjettet for 2014 økte regjeringen nordområdetildelingen med 222 mill. kr. Dette må kunne utgjøre en forskjell for økte tiltak i løpet av året.

Jeg er veldig fornøyd med at regjeringen har satset på økt sikring og overvåking av nordområdene, der forsvarsministeren har tildelt ekstra seilingsdøgn til Kystvakten for å verne om vår utsatte kyst og forvaltning og oppsyn av våre verdifulle havressurser. Norge har råderett over store havområder med betydelig ansvar for maritim sikkerhet og beredskap. Utenriksministeren har satt i gang et forskningsprosjekt om maritim beredskap i nordområdene for at Norge som arktisk kyststat skal være en pådriver for miljøvernberedskap og sjøsikkerhet i nord. I tillegg er det satt av midler til tiltak som styrker effektiviteten og kapasiteten i søk- og redningsoperasjoner i nordområdene. Denne økte satsingen gir oss til sammen økt sikkerhet og beredskap og bidrar til å sikre aktiviteten, verdiskapingen og sjøsikkerheten i våre marine områder av nordområdene.

Vi har stor verdiskaping i Nord-Norge i dag, spesielt innen fiskeri, olje og gass. 30 pst. av den nasjonale verdiskapingen innen sjømatnæringen kommer fra Nord-Norge. Fiskeriministeren har høy prioritet på å videreutvikle og ivareta havressursene og den marine næringen. Det er flere spennende, nyskapende og uutnyttede potensialer, og fiskeriministeren støtter opp om forskning og stimulerer til utvikling innen næringen. Regjeringen satser mye på forskning, for kunnskap er nøkkelen som gir oss muligheten for nyutvikling. Jeg er sikker på at vi vil se økt vekst med bærekraftige tiltak de neste årene som gir stor verdiskaping på flere områder innen marin sektor.

I forbindelse med ivaretakelse og utvikling av olje og gass har samferdselsministeren gitt Kystverket i oppdrag å se på mulighetene for etablering av miljø- og oljevernbase i Lofoten og Vesterålen for å styrke teknologi, produktutvikling og kompetanse innen oljeberedskapen. Dette arbeidet skal være ferdig allerede i 2014. Olje- og gassindustrien har gjort store funn i nord de siste årene som har ført til økt aktivitet i Barentshavet. Gjennom gradvis å åpne nye områder kan vi legge til rette for økt verdiskaping langs kysten også innen denne sektoren innenfor bærekraftige rammer.

En annen næring som også har et stort vekstpotensial i Nord-Norge, er mineralnæringen. Kommunal- og moderniseringsministeren har godkjent reguleringen av Nussir i Kvalsund kommune i Finnmark. For en kommune med ca. 1 000 innbyggere er anslaget på gruvevirksomhet med ca. 150 arbeidsplasser og en forventet årlig omsetning på 600–700 mill. kr etter oppstartsfasen en helt uvurderlig satsing. Det meste av Norges lønnsomme mineralverdi ligger i Nord-Norge og er anslått til 1 400 mrd. kr. Med en åpning av Nussir og denne regjeringens vilje til satsing kan dette være starten på enda en eventyrlig næringsvekst for Nord-Norge.

Aktiviteten i nordområdene har internasjonal oppmerksomhet, og arbeidet til og viktigheten av Arktisk råd øker. Tromsø huser Arktisk råds permanente sekretariat, og Norge samarbeider nært med det kanadiske formannskapet. Det er viktig at Norge som arktisk kyststat tar et eierskap og er en pådriver for ivaretakelse og utvikling av nordområdene.

Jeg har stor tro på at vi også i tiden framover vil fortsette med resultatorientert nordområdesatsing og se enda flere tiltak bli iverksatt og gi verdiskaping og vekst.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Erik Fløan (H) [11:46:25]: Otto von Bismarck er sitert på at tidens store spørsmål ikke avgjøres med taler og flertallsbeslutninger, men med blod og jern. Etter å ha hørt utenriksministerens redegjørelse er jeg desto mer trygg på at det er for tidlig å gi Bismarck rett. Diplomati og politikk er de aktverdige formene for konfliktløsing.

Utenriksministeren viet den globale handelen mye velfortjent oppmerksomhet i sin redegjørelse. Verdenshandelen er fascinerende i den forstand at det ikke er et nullsumspill. Analyserer en de minst utviklede landene, er manglende deltagelse i verdenshandelen et felles kjennetegn. Markedsadgang er ikke noen garanti for sosial rettferdighet eller utvikling av et liberalt demokrati, men det gjelder å slå et slag for det Konrad Adenauer kalte den sosiale markedsøkonomien. De minst utviklede landene kan bistås gjennom fortsatt tollfri adgang til det norske markedet. For en ung høyremann er det viktig å si at tollfriheten ikke må opphøre straks MUL-landene tar steget ut av den dypeste nøden. Hvis vi kan bidra til at MUL-landene finner ankerfeste som mellominntektsland før tollvilkårene endres, er det en investering i nye markeder. Å tiltrekke utenlandske investeringer er et krevende felt, men viktig for å skape økonomisk vekst i utviklingsland. Det er hevet over enhver tvil at den private investeringslysten i mange tilfeller hemmes av systematisk eller usystematisk politisk risiko. I fjor kunne flere analytikere slå fast at risikoen hadde avtatt i vekstmarkedene etter finanskrisen og den arabiske våren. Dersom Norge kan bidra til å redusere politisk risiko gjennom arbeid for godt styresett og mot korrupsjon, vil det i det lange løp virke vekstfremmende.

Et annet perspektiv på verdenshandelen er selvfølgelig den gjensidige avhengigheten som i sin natur er fredsskapende. Den franske økonomen Frédéric Bastiat oppsummerte så treffende at der mennesker og varer ikke krysser grensene, vil soldater gjøre det. Århundrene som fulgte, skulle bevise Bastiats observasjon med to verdenskriger og deretter etableringer av et handelsfelleskap. Daværende utenriksminister Halvard Lange forutså det fredsskapende i et sånt fellesskap allerede året før etableringen av Den europeisk kull- og stålunionen i 1950. En verden sammenvevd i ett marked er en mer stabil og fredelig verden. Samtidig er stabilitet hjemme og ute gjensidig forsterkende. Derfor er det i Norges interesse å forsterke handelssamarbeidene våre og dele erfaringene om godt styresett.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Per Sandberg (FrP) [11:49:12]: En skal være forsiktig med å skryte av sørtrøndere – de har lett for å ta av. Jeg registrerer at utenriksministeren har fått mye ros, og det er velfortjent. Denne redegjørelsen var meget bra.

Jeg registrerer at noen ikke ser noe taktskifte og endring i denne regjeringens utenrikspolitikk, men det ligger der helt tydelig. Regjeringens taktskifte vil i mye større grad finne en samstemt, konsentrert politikk hvor utenrikspolitikk, bistandspolitikk og utviklingspolitikk i større grad integreres. Utenrikspolitikken, bistandspolitikken og utviklingspolitikken er ikke det samme – det vet vi, men den har kanskje dessverre vært preget av den overordnede politikken så langt. Disse områdene er allikevel såpass sterkt knyttet til hverandre at en må se det i en større sammenheng: rammevilkår, økonomi og forvaltning. Det ene vil påvirke det andre.

Utviklingspolitikken er politikken som berører vilkår for alle mennesker i utviklingsland. Dette vil derfor omfatte en bredde av politiske områder, hvor regjeringen har pekt på handel og utdanning som det viktigste sammen med menneskerettigheter. Andre områder er investeringer, helse, sysselsetting, migrasjon og deling og overføring av ny teknologi.

Den globale økonomiske veksten må sikres framover. Utenriksministeren sa:

«En slik vekstkraft er nødvendig for å bekjempe fattigdom og for å kunne skape alle de nye 600 millioner jobbene den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO sier må komme på plass før 2020. Alle må bidra for å sikre at vi kommer i mål med Doha-utviklingsrunden. Også Norge må være villig til å gi for å oppnå noe.»

Bistandspolitikken er igjen en del av utviklingspolitikken, men kan alene slett ikke være den viktigste delen for å oppnå utvikling. Bistand må konsentrere seg om økonomisk bistand rettet mot å redusere fattigdom, økonomisk og sosial framgang. Her kommer også fordeling og selvfølgelig humanitære kriser inn i bildet.

Videre sa utenriksministeren:

«Regjeringens utviklings- og utenrikspolitikk skal bidra til økt demokratisering, fremme av menneskerettighetene og tiltak som bringer mennesker ut av fattigdom. Vi vet at handel, investering og næringsutvikling samarbeid med næringslivet. Uten en sterk privat sektor med små og mellomstore bedrifter blir det ingen utvikling.»

I dag er den norske bistanden spredt på mange land, og her er det flere som ønsker – til og med OECD har pekt på det – at gjennomgangen må komme.

Utenrikspolitikken skal ivareta norske interesser og verdier – verdiene blir mer og mer globalisert. Bistandspolitikk og utviklingspolitikk er viktige deler av utenrikspolitikken med mye mer. Dette må samordnes i mye større grad, og det er slik jeg tolker denne redegjørelsen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:52:42]: Jeg vil også få lov til å takke utenriksministeren for en god redegjørelse, som nettopp påpeker at verden er i endring, og at fra 1990 til 2010 har andelen ekstremt fattige blitt halvert. Et annet morsomt poeng er at i fjor var sju av de ti økonomiene som vokste mest, i Afrika.

I dette bildet er det fristende å tenke på egne interesser. Jeg er av dem som tror at Afrika vil bli det ny Kina. Det er mange som peker på den optimismen som faktisk råder over kontinentet – jeg håper det er riktig.

Å kunne bruke investeringer, norsk handel, privat sektor til å skape vekst er helt avgjørende. Derfor ønsker jeg å understreke, som jeg gjorde i replikkvekslinga med utenriksministeren, at vårt mål i utviklingspolitikken må være jobbskaping, bygge opp om videre vekst, og at den veksten må komme størstedelen av befolkninga til gode. Utviklingspolitikken skal ikke ha som mandat å bistå de norske selskapene gjennom sponsing, slik at de vinner kontrakter eller kommer seg inn på markedet. Det er den store forskjellen jeg mener vi må være tydelig på. Utviklingspolitikken skal ha et mandat om å kjempe for de fattigste. Vi har andre kanaler til å fremme norske interesser ellers på.

Av og til opplever jeg at når vi diskuterer de fattige, snakker vi om Afrika, Asia eller Latin-Amerika som om det er ett land, men det er kontinenter. Vi snakker om én gruppe istedenfor å gå inn på de store forskjellene som er der. 112 land, ja det er mange, men det er enormt store forskjeller på de ulike landene. Det betyr at vi må rette inn bistanden forskjellig.

70 pst. av verdens fattigste bor i mellominntektsland. Jeg tror det er ganske stor enighet her om at bilateral bistand ikke nødvendigvis bør gis til Kina eller India – de store landene som egentlig bør klare fattigdomsutfordringene selv. Det betyr at vi kan bruke bistand f.eks. gjennom sivilsamfunn for å nå de fattigste der. Det er noe helt annet. Bilateral bistand kan heller rettes mot de aller fattigste landene. Vi snakker fort om bistand som om bistand er det samme over alt. Jeg vil oppfordre til at vi også er tydelige på å snakke om multilateral bistand, bilateral bistand eller bistand gjennom sivile samfunn. Så målretter vi bruken inn mot de landene som det er stor forskjell på, og også mot de menneskene vi vil at hjelpen skal nå. Derfor vil jeg også presisere at bistand gjennom sivilsamfunn er svært effektiv, og bruken av det bør økes. I 2005 var den 6 pst. av bistandsbudsjettet, i dag er den bare 4,5 pst. Som utenriksministeren prisverdig løfter opp, bør konsentrasjonen av bilateral bistand gå til færre land, men ikke sivilsamfunnsbistand, og at vi ser på det som OECD sa, nemlig at de største landene skal få mer.

Terje Breivik (V) [11:55:55]: Tilgang til marknader globalt og lokalt er avgjerande for at fattige land kan utvikla eit berekraftig og lønsamt næringsliv. Rettferdige, globale rammevilkår som sikrar lik tilgang, og som bidreg til mangfald og utvikling, er avgjerande for å oppnå det. Handels- og næringsutvikling er utvilsamt ein viktig del av utviklingspolitikken.

Utanriksministeren varsla at regjeringa ynskjer eit taktskifte i arbeidet med å fremja global handel, og at regjeringa har starta arbeidet med ei melding til Stortinget om kor viktig ein politikk for globalisering og frihandel er. Honnør til regjeringa frå Venstre! Me ser fram til stortingsmeldinga og handsaminga av ho.

Venstre deler òg ynsket til utanriksministeren om at me må koma i mål med Doha-runden. Det vil vera eit vesentleg bidrag for å sikra økonomisk vekstkraft globalt dei komande åra, som igjen er nødvendig for å kjempa mot fattigdom og for å utvikla nye arbeidsplassar.

Eit handelsregime som varetek interessene til utviklingslanda og omsynet til effektiv ressursutnytting, er sjølvsagt for Venstre. Det er openbert at alle må bidra for å sikra at me kjem i mål med Doha-runden – også Noreg.

Velferdsnivået i Noreg hadde ikkje vore mogleg utan ein internasjonal rettsorden og ein global handel som fungerer. Opne marknader med låge barrierar for handel og investeringar er nødvendige for å stimulera økonomisk vekst. For norske små og mellomstore bedrifter er det òg viktig med fri import av innsatsvarer, nye maskiner og teknologisk utstyr for å kunna oppretthalda produktiviteten og konkurranseevna i eksportmarknadene. Handel og investeringar bidreg til å gjera norske verksemder konkurransedyktige, opne grenser gjev daglege marknadsimpulsar for omstillingar og endringar og ikkje minst til kontinuerleg teknologi- og kompetanseheving og innovasjonsevne.

Sist sommar sette USA og EU i gang forhandlingar om ein ny og brei frihandelsavtale – potensielt den største bilaterale avtalen i historia med stor betydning òg for norsk næringsliv og verdiskapinga vår. Det er viktig at me ikkje hamnar i ein situasjon der norske verksemder får dårlegare tilgang til amerikanske marknader enn konkurrerande verksemder i EU – det er vonleg ei heilt unødvendig formaning til ei regjering som har prioritert opp kontakten og forholdet til EU, men Venstre føreset at regjeringa er aktiv i EFTA og gjer det som gjerast kan for å få på plass parallelle forhandlingar for å sikra norske interesser i så måte.

Jenny Følling (Sp) [11:59:03]: Senterpartiet vil løfte fram eit tema knytt til grensekontroll eller rettare sagt – kanskje fare for manglande grensekontroll.

Frå mai 2012 gjorde norske myndigheiter det enklare å krysse grensene i det norsk-russiske grenseområdet. Denne ordninga gjev rett til eit uavgrensa tal passeringar med opphald på inntil 15 dagar for personar som er busette i ei sone på 30 km frå riksgrensa Noreg–Russland.

Det blir utført kontrollar som dokumentkontroll, personkontroll og køyretøykontroll. Trafikken dei siste fire åra har auka med over 100 pst. Mens stasjonen har ein kapasitet på 175 000 passeringar i året, viste tala i 2013 320 000 passeringar, og prognosen for 2014 ligg på over 400 000 passeringar. Utvida opningstid og auka trafikk har medført lange køar, få tilsette, auka arbeidspress, og fleire mindre småpåbyggingar har vorte gjennomførte.

Noreg kan ikkje vere tent med ein grensepasseringsstad der kapasiteten for lengst er overskriden, og der ein står i fare for ikkje å overhalde krava i Schengen-avtalen til 100 pst. grensekontroll. Det ligg føre planar for eit nytt bygg på Storskog, men framdrifta i dette synest å ha stoppa opp. Det vil vere ei god nordområdesatsing å forsere utbyggingstakten, sikre at arbeidet med nytt bygg ikkje stoppar opp og at det ikkje kjem nye utgreiingar, slik at ein kan gjennomføre dette viktige grensetiltaket.

Øyvind Halleraker (H) [12:01:22]: Jeg har lyst til å takke for en god debatt, selv om jeg må si at Solhjells innlegg provoserte meg til å ta et lite innlegg til.

Solhjell sier jo at regjeringen ikke har prosjekter. Da må jeg spørre om vi har hørt samme redegjørelse. Fikk han ikke med seg reformen i norsk utviklingspolitikk, omtalt som tre taktskifter, nemlig å fremme global handel og økonomisk diplomati, globalt lederskap for utdanning som grunnlag for varig utvikling og fattigdomsbekjempelse, og at vi altså skal få den første stortingsmeldingen om menneskerettigheter på 15 år? Som andre har vært inne på: Kritikken fra Solhjell viser at vi er på rett vei.

Så til kritikken hans og sammenlikningen med Irak. Det vi har vært vitne til på Krim-halvøya og intervensjonen i Irak i 2003, er ikke sammenliknbart. I Ukraina har vi å gjøre med en fredelig befolkning som søkte en annen kurs inn mot EU, og en regjering som er blitt presset fra sin store nabo i øst. I Irak hadde vi med en despot å gjøre. Vi hadde å gjøre med en intervensjon mot en despot som sto bak gassing og massive menneskerettighetsbrudd overfor sitt eget folk. I dag har vi å gjøre med en annektering av deler av et demokratisk land. Og det er ingen andre land som står i Irak i dag.

SVs historie er jo kjent. Sosialistisk Folkeparti ble stiftet på sin motstand mot NATO og sine sympatier med Sovjetunionen. Da må det jo være frustrerende i dag å se at NATO har lyktes, ikke minst med sitt store prosjekt med Partnerskap for fred. Sovjetunionen kjenner vi – den mislyktes jo til de grader – og nå ser vi Russlands aggressive annektering av deler av et demokratisk land.

Jeg legger dette inn i min romslige fortolkning av Solhjells innlegg her i dag. Det må være frustrerende å se at de verdier man har stått for, ikke har vunnet fram, og at det man har kjempet imot, har lyktes.

Ola Elvestuen (V) [12:04:26]: Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen og også takke for debatten. Jeg vil ta opp noen temaer.

Først vil jeg understreke at Venstre setter pris på den vekten man også la på det internasjonale klimaarbeidet, og det arbeidet som må gjøres fram mot Paris og samtalen for å få en internasjonal avtale i 2015. Det er den største utfordringen verden står overfor, og det må være en sentral del av den norske utenrikspolitikken å få en avtale på plass. Vi skal altså redusere utslippene med 80 pst. mot 2050 for å unngå en global oppvarming, med de følgevirkningene det gir, enten det er mangel på vann, fordrevne personer fra områder etc.

Vi må klare dette miljøarbeidet, som er en enorm oppgave, samtidig som vi håndterer løpende kriser. I denne debatten og akkurat nå står vi oppe i en krise på Krim-halvøya, i forholdet mellom Russland og Ukraina og i forholdet mellom Russland, NATO og EU. I likhet med mange andre setter vi stor pris på den resolutthet og den fasthet som utenriksministeren fram til nå har vist i den prosessen vi er inne i. Men jeg vil understreke at vi fortsatt er tidlig i denne prosessen. Vi har fortsatt bare gått en kort vei med de sanksjoner som har vært innført fra Vesten overfor Russland, og for meg er det vanskelig å se hvordan man på kort tid kan komme ut av den fastlåste situasjonen som vi nå er inne i, når man har en militær intervensjon på Krim-halvøya og også en anneksjon av Krim-halvøya. Så jeg tror nok vi også må forberede oss på at dette kan bli mer langvarig, at man må ha mer alvorlige sanksjoner som også vil gi økonomisk negative konsekvenser, også for Norge. Vi må også være forberedt på at dette kan påføre forholdet mellom Norge og Russland skader i den perioden vi nå går inn i. For det er tross alt sånn at dette ikke bare dreier seg om forholdet mellom Russland og Vesten. Det handler også om hele Vestens posisjon internasjonalt. Det er selvfølgelig også andre land som ser på hvorvidt man er villig til å gjennomføre sterke sanksjoner, enten det er Iran, Kina eller andre land.

Én ting er å se på sanksjonene mot Russland. Vi i Venstre er glad for at man nå har suspendert frihandelssamtalene og forhandlingene, men jeg vil understreke at det også er viktig å se på hvordan vi kan styrke det økonomiske samarbeidet – ikke bare med Ukraina, men også overfor Moldova og Georgia som også er stater med sterkt russisk press.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:07:39]: Det er ikke meningen å dra ut debatten, men når en har 3 minutter, rekker en så veldig lite i innlegget, så jeg tegnet meg igjen.

Jeg har lyst til å løfte fram et annet dilemma som jeg synes vi av og til forenkler litt, i utviklingspolitikken og særlig i bistandspolitikken. For vi diskuterer egentlig bistandspolitikk nesten som om det var norsk innenrikspolitikk. Vi har i alle fall en tendens til det, for vi vet så veldig godt hva vi synes er bra med Norge, og som vi skulle ønske at andre land hadde kopiert. Jeg vil bare si – litt i den konteksten jeg snakket om i stad – at bistand ikke skal handle om at vi skal presse våre løsninger på de fattige, det være seg privatisering for Verdensbanken som noen har sine innvendinger mot, det være seg selvbestemt abort som en også kan diskutere. Men det betyr ikke at vi skal gå vekk fra våre verdier eller slutte å være tydelig på hva vi står for. Jeg tror vi møter større respekt hvis vi er tydelig på hva vi står for. Det Uganda gjorde – med endringer i lover og mulig dødsstraff for homofile – er forkastelig. Det er brudd på menneskerettighetene; det skal vi være tydelig på. Men jeg tror også det er noen dilemmaer knyttet til det. Det at utenriksministeren var tydelig på å fryse bistanden til Uganda, tror jeg var riktig. Men jeg ser også de utfordringene det kan gi, mot hvordan vi kan være med å bidra med andre virkemidler vi har, for å hjelpe de fattigste i Uganda. Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner var jo tydelig på at det kan skape utfordringer til og med for de homofile i Uganda.

Jeg satt og hørte på Kjell Roland som presenterte sin og Øyvind Eggens bok. Han tok fram et interessant, men litt spesielt eksempel. Det var med en amerikaner som kom til Norge. Han så en dame fra romfolket som satt og tigget utenfor Stortinget, og måtte tenke på hvordan et land som Norge kan ha fattige mennesker sittende der. Så sa han: La oss kalle inn en del norske politikere, samles oppe på Soria Moria – på et hotell – og ha et seminar om hvordan vi skal hjelpe de fattige.

Det er noen utfordringer knyttet til hvordan vi møter de enkelte landene. Menneskerettighetssituasjonen i Russland er utfordrende, menneskerettighetssituasjonen i Uganda er utfordrende, men vi møter dem kanskje på litt forskjellige måter. Det er jo knapt noe land hvor det er større forskjell mellom fattig og rik enn i USA. Men det ville ikke falle meg inn å besøke Kongressen i USA og kalle inn en seminargruppe. Men når jeg har reist med KrFU til Uganda eller Kenya og fått lov å samarbeide med politikere der, må jeg innrømme at jeg har drevet litt seminarvirksomhet.

Dilemmaet i utviklingspolitikken er at vi må lytte til de fattige. Som jeg nevnte i stad: Afrika er i vanvittig vekst, det skjer noe, de utdanner ledere. Så kan vi være uenige i mye av det de står for, men det å ha forståelse for religion og kultur i dette arbeidet er ufattelig viktig. Hvis vi skal være med og gjøre en forskjell for de fattigste, må vi også ha det perspektivet med.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:10:56]: Det er bra at regjeringa klarar å skape entusiasme for det dei meiner er deira prosjekt i deira eigne stortingsgrupper og stortingsfraksjonar. Eg ser ingen prosjekt i utviklingspolitikken, bortsett frå å kutte talet på land, som har vore den store debatten i dag – løfta fram som det store.

Men det eg teikna meg for i representanten Hallerakers innlegg, var det som eg kunne sett på som ei ganske grov fornærming, men som eg trur berre må vere ein grenselaus mangel på historisk innsikt. Ja, Sosialistisk Folkeparti vart danna på NATO-motstand i 1961. Men danna på eit forsvar av Sovjetunionen – høyrde eg riktig? Eg vil be om at ein kjem med den minste form for dokumentasjon på det. Eg har lese fleire bøker om SV og SFs historie, eg har skrive artiklar om dei problematiske sidene i historia til vårt parti og andre parti. Aldri har eg nokon stad funne eit forsvar for Sovjetunionen.

Sosialistisk Folkeparti, seinare SV, vart danna på det som var det tredje standpunktet. Det var ideen om at du skal ha same standard for politikken til alle stormaktene – brot på menneskerettane når dei kjem ved invasjonar i andre land. Derfor kritiserte SV både invasjonen i Afghanistan og amerikanske brot på folkerettane og menneskerettane i Latin-Amerika, mens andre i norsk politikk såg mellom fingrane med det eine og kritiserte det andre. Derfor har vi vore kritiske til opprustinga i både aust og vest gjennom heile vår historie. Det tredje standpunktet er eit relevant standpunkt i dag òg, fordi det fortsatt er behov for at ein har same standardar for alle stormakter når dei tek seg til rette.

Så er det sjølvsagt riktig at Irak og Ukraina er ulike situasjonar. Alle krigar og konfliktar er ulike. Men dei har noko til felles, nemleg at det var brot på folkeretten som låg bak den USA-leia invasjonen av Irak, akkurat som det er brot på folkeretten å invadere Krim. Begge delar bør fordømmast. Men i Noreg var det mange støttespelarar i Høgre og Framstegspartiet for at vi skulle delta i invasjonen i Irak. Det er òg ein samanliknbar ting, nemleg at invasjonen av Irak viste seg å vere bygd på ei løgn – på påstandar som ikkje var riktige.

La oss slå ring om det forsvaret for folkeretten som er presentert her i salen frå alle parti, men la oss ta det vidare til òg å gjelde alle framtidige situasjonar, ikkje berre når det passar ein. Det bør representantane, ikkje minst frå Høgre og Framstegspartiet, ta med seg.

Så synest eg representanten Halleraker skulle setje seg inn i Sosialistisk Folkepartis og SVs historie, viss han har tenkt å kommentere det i framtida, og leite etter noko som minner om dokumentasjon for eit forsvar for Sovjetunionen. Elles legg eg påstanden daud og makteslaus.

Per Sandberg (FrP) [12:14:09]: Vi kunne ikke tillate at denne debatten skulle avsluttes med en innsikt i SVs historie.

Men jeg har forståelse for at representanten Solhjell og SV har en utfordring med den nye regjeringen, når man til de grader har stått for en politikk som må reformeres for at du skal få enda flere fattige ut av elendigheten og for at du skal få utvikling i en rekke andre land også. Da er det sånn at markedsøkonomien igjen må inn i bildet for å få løftet enda flere land ut av det.

Det ble litt heseblesende med tre minutter i mitt første innlegg, så jeg starter nærmest opp igjen på avslutningen min for å få med helheten. Utenrikspolitikken skal i første rekke ivareta norske interesser og verdier. Verden blir imidlertid mer og mer globalisert. Bistandspolitikk og utviklingspolitikk er viktige områder, og deler av utenrikspolitikken – men mye mer også. Derfor er det så viktig at denne regjeringen må samordne i mye større grad og se helheten i alle disse områdene. Det vil være avgjørende for hvorvidt vi kan lykkes med at markedsøkonomi, handel og utdanning løfter ytterligere millioner av mennesker ut av fattigdom og sosial nød. Det er det denne regjeringen legger til grunn i sitt taktskifte i norsk utenrikspolitikk.

Så ser ikke representanten Solhjell noen store reformer her, foruten dette med antall land. Men for meg er det det overordnede som ligger i denne regjeringens politikk, som er viktig – å se sammenhengen mellom bistand, utvikling og utenrikspolitikk, som hver for seg har vært viktig og mer i fokus tidligere. Nå skal det samordnes i mye større grad. Så er det jo litt merkelig at representanten Solhjell heller ikke registrerer at denne regjeringen har hatt sterkt fokus på og gitt et betydelig løft til utdanning, særlig knyttet opp mot kvinner og barn, noe den forrige regjeringen, som representanten Solhjell representerte, faktisk reduserte og kuttet i. Det må da i hvert fall være positivt.

Så vil jeg avslutte med å si at menneskerettigheter aldri kan relativiseres. Det blir et viktig område for denne regjeringen. Men i den sammenhengen vil jeg si at vi bør være tydelige på hva de grunnleggende rettighetene i menneskerettigheter faktisk er. Det er fortsatt, og vil fortsatt være, likeverd, likestilling, ytringsfrihet og personlig frihet. Alle disse områdene er under sterkt press, også i Norge. Derfor må all fanatisme og intolerante former for ideologi bekjempes sterkt.

Utenriksminister Børge Brende [12:17:43]: Først vil jeg benytte anledningen til å takke for en veldig god og konstruktiv debatt.

I en situasjon hvor vi i Europa står overfor den alvorligste sikkerhetspolitiske utfordring siden den kalde krigen, er det godt at vi i Norge kan stå samlet om både fordømmelsen av folkerettsbrudd og en bred enighet om at når man ikke tar imot en invitasjon til å finne politiske løsninger i en multilateral sammenheng, slik som det har blitt utstedt til Russland, følger man opp med økonomisk restriktive tiltak. Vi har også gjort det klinkende klart at hvis vi ser videre aggresjon i Ukraina og eventuelt militær opptrapping, vil det komme nye restriktive tiltak. Men jeg håper at det nå er mulig å finne gode politiske løsninger slik at Ukraina kan stabiliseres.

Situasjonen i nordområdene ble også tatt opp. Norge ønsker å videreføre dialog og folk-til-folk-samarbeid i nord. Med denne regjeringen er det en offensiv nordområdepolitikk, og jeg synes, med all respekt, at man bør gi meg noen flere måneder for å vise at vi leverer på dette feltet. Den nordområdepolitikken som Jan Petersen startet, og som ble videreført på en aktiv og god måte av den forrige regjeringen, skal vi nå bringe fra dialog til handling. Flere har vært inne på viktige elementer som en mer offensiv næringspolitikk når det gjelder mineralutnyttelse, olje, gass, miljø og å satse på kunnskapsmiljøer. Dette kommer, og det vil være en viktig satsing.

Så har det vært viktig å få en debatt rundt utviklingspolitikken som viser mange dimensjoner av den – at handel, det å slippe til u-landene i våre markeder, kan være vel så viktig som ren bistand.

Jeg har ikke fått med meg at det har vært noen uenighet om det taktskiftet jeg har lagt opp til der, det synes jeg er bra. Den nye satsingen på økonomisk diplomati og ikke minst utdanningssatsingen virker også å ha fått bred oppslutning. Vi må øke utdanningssatsingen, for den har gått noe ned i noen år.

Presidenten: Representanten Øyvind Halleraker har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Øyvind Halleraker (H) [12:20:52]: Jeg greide tydeligvis å provosere representanten Solhjell til å komme med et motinnlegg etter undertegnedes lille historiebeskrivelse. Det lever jeg godt med. Vi er uenige her, og de som studerer historie, får heller vurdere hvem som får rett.

Det som i alle fall er helt sikkert, er at den tydelige og pågående debatten i Sverige og Finland om landenes sikkerhetspolitikk etter Ukraina-krisen viser at begrunnelsen for Norges medlemskap i NATO og de valg som Norge klokelig gjorde, har vært helt riktige og vil fortsatt være det. Vi lever med den tryggheten som alliansen gir oss, og det skal vi være glad for.

Jeg vil minne representanten Solhjell om at regjeringen Bondevik valgte FN-sporet.

Presidenten: Representanten Bård Vegar Solhjell har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:22:05]: Ein kan ikkje berre hive ut ein påstand om at eit anna parti har vore danna på eit forsvar for Sovjetunionen og så seie at det får historikarane bestemme.

Representanten Halleraker, stortingsrepresentant, leia sitt partis fraksjon i utanrikskomiteen. Han får dokumentere det og ta kontakt, eller så får han leggje påstanden død og makteslaus – som den meiningslause utsegna det var.

Så har vi eit forklaringsproblem i bistandspolitikken, som representanten Sandberg sa. Eg synest vi har mykje å vere stolte av, eg synest vi har fått til mykje, med 1 pst. til satsing på helse, likestilling og klima, som vert vidareført av denne regjeringa. Vi varsla ei opptrapping av utdanning, som regjeringa har gjort til eit stort prosjekt. Alt er veldig bra. OECD gjev god kritikk til politikken – andre evalueringar, det same. Er det eit forbetringspotensial? – Definitivt, det er det alltid.

Men lat meg i ein forsonande tone seie at dersom dette er eit teikn på eit stort prosjekt som alle kan se – eller om det vert vanskeleg å sjå eit stort prosjekt, som eg sa – får tida vise. Det er opp til regjeringa å dokumentere at det, forhåpentlegvis, er ei stor satsing.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.