Statsråd Vidar Helgesen [10:02:44]: På denne tiden for 25 år siden var Europa ennå fanget i den kalde krigens grep. Jernteppet hindret fortsatt halve Europa i å reise og ytre seg fritt. Natt til 6. februar 1989 ble den unge servitøren Chris Gueffroy skutt og drept i et forsøk på å flykte over Berlinmuren. Vi visste det ikke da, men han skulle bli den siste.
En knapp generasjon siden, et hav av begivenheter siden – landene bak jernteppet har gått fra ettpartistater til demokrati, fra planøkonomi til markedsøkonomi, fra ensretting til gjensyn med Europas mangfoldige kulturarv. Nå er de våre NATO-allierte, de er medlemmer av EU, og de er våre partnere i EØS.
Regjeringens europapolitikk dreier seg om de verdier vi tror på, den verdiskaping vi lever av, og de venner vi er avhengige av. Det europeiske samarbeidet er historiens største freds- og demokratiprosjekt. EØS-avtalen, som har tjent norsk næringsliv i vel 20 år, er en del av dette prosjektet. Norge har alt å vinne på tett samspill med dem som er våre nærmeste venner i det internasjonale samfunn.
I den offentlige debatten kan man av og til få inntrykk av at EØS-avtalen innskrenker norske borgeres og bedrifters rettigheter og muligheter. Det er grunnleggende feil. Ja – EØS-avtalen fastlegger spilleregler innenfor viktige deler av vår økonomi og vårt samfunn. Og ja – av og til kan detaljreguleringen gå vel langt. Men det vesentlige er at det dreier seg om et felles sett av spilleregler i Europa, og at norske bedrifter og borgere gjennom EØS-avtalen og andre deler av vårt avtaleverk med EU får adgang til et større europeisk fellesskap. På områder der det er behov for å regulere det felles europeiske markedet, er det bedre med én felles regel enn med 31 ulike nasjonale regler. Felles regler utvider norske borgeres rettigheter og muligheter. Derfor er det en offensiv norsk interesse å bevare og videreutvikle EØS-avtalen. Derfor er EØS-avtalen en bærebjelke i norsk europapolitikk.
I et år hvor vi feirer Grunnloven, er det verdt å minne om at vi i 1814, som i 2014, stod i en europeisk sammenheng. Grunnloven var inspirert av europeisk tenkning, tenkning om rettsstat, maktbalanse og grunnleggende friheter – ingen selvfølge da, ingen selvfølge nå. Men dette er på mange måter kjernen i det som er «Europa»: regler for beskyttelse av individet, regler for beskyttelse mot maktmisbruk.
Begivenhetene i Ukraina minner oss om at disse prinsippene ikke er noen selvfølge – selv ikke i Europa i det 21. århundre. Mot et slikt bakteppe ser vi enda klarere hvor viktig det er å være en del av et europeisk samarbeid som står for fredelig samkvem basert på felles verdier, internasjonale rettsprinsipper, økonomisk integrasjon og kollektiv sikkerhet.
Det gjorde inntrykk å se titusener av mennesker tilbringe timevis i bitende kulde i demonstrasjoner for å kreve at Ukrainas president undertegnet en assosieringsavtale med EU. Protestene i Kiev viste samtidig at et EU som er i sin dypeste økonomiske og sosiale krise noensinne, fremdeles har tiltrekningskraft. Den tiltrekningskraften har å gjøre med at europeisk integrasjon tilbyr både større politisk frihet og økt økonomisk velstand: Da Berlinmuren ble revet for 25 år siden, hadde Ukraina og Polen omtrent samme bruttonasjonalprodukt per innbygger, i dag er det polske dobbelt så stort.
Krisen i Ukraina og Russlands fremferd må gis et samlet europeisk svar. En velfungerende felles utenrikspolitikk for EU er viktigere for Europa enn noensinne. Med rette har europeere forventninger til EU om å være garantist for at folkerettslige og demokratiske prinsipper etterleves i Europa og fremmes i nabolaget. Her kan Norge bidra som en god partner. Det er spesielt viktig fordi krisen i Ukraina, og vestlige lands viktigste svar på Russlands fremferd, løpende håndteres i EUs organer. For Norge som ikke-medlemsland skaper det noen utfordringer.
I den krisen vi nå står oppe i, er det avgjørende at vi viser solidaritet med våre allierte i NATO og koordinerer oss med våre partnere i EU. Den løpende dialogen med EU om sikkerhets- og forsvarspolitikk er derfor viktig for å vite hva som skjer i de prosesser som finner sted i EU. Dialogen er også viktig for å videreutvikle samarbeidet mellom Norge og EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området. Ikke minst er utviklingen av forsvarskapabiliteter i EU viktig. Gjennom slikt nært samarbeid står vi opp for grunnleggende verdier i Europa. Derfor har vi valgt å slutte opp om EUs restriktive tiltak. I samråd med våre EFTA-partnere har vi dessuten besluttet å utsette videre forhandlinger om en frihandelsavtale mellom EFTA-landene og den russiskledede tollunionen.
Etter maktskiftet i Kiev er den politiske delen av assosieringsavtalen med EU nå undertegnet. Det arbeides med å berede grunnen for at også resten av assosierings- og frihandelsavtalen kan undertegnes. Avtalen vil bringe Ukraina et langt skritt nærmere EU og forplikte landet til viktige reformer.
Selv om Ukraina er det største enkeltlandet i EUs østlige partnerskap, bidrar unionen også overfor de øvrige landene som inngår i dette samarbeidet. Assosierings- og frihandelsavtaler med Georgia og Moldova er allerede ferdigforhandlede, og EU har fremskyndet sitt mål om undertegning av disse til juni i år.
Norge støtter EU i videreutviklingen av Det østlige partnerskap. Vi finansierer prosjekter i alle partnerlandene og arbeider for å samordne denne innsatsen med EU og andre giverland. Vi bidrar også til prosjektinnsats innenfor rammen av EUs østlige partnerskap, og vi deltar i en informasjons- og koordineringsgruppe som EU har etablert for tredjeland. Aktiv norsk innsats og initiativer til støtte for landene i det østlige partnerskap vil bare bli viktigere i årene som kommer.
Det er også viktig å støtte opp om EUs naboskapspolitikk som skal bidra til økonomisk, politisk og sosial utvikling sør for vår felles Schengen-grense. Det er i vår interesse at landene i Midtøsten og Nord-Afrika blir mer stabile og gir sine innbyggere økte økonomiske muligheter. Dette er et område hvor utviklings-, utenriks-, sikkerhets- og europapolitikken henger tett sammen, og utenriksministeren la da også vekt på Nord-Afrika i sin redegjørelse til Stortinget tidligere i vår.
Nord-Afrika representerer store sikkerhetsutfordringer for Europa. Svak og skjevfordelt økonomisk utvikling, høy arbeidsløshet, stedvis svak myndighetskontroll og porøse grenseoverganger medfører utfordringer knyttet til organisert kriminalitet, terrorisme og ikke minst migrasjonsstrømmer i transitt i retning av Europa. Vi ser migrasjons- og sikkerhetsutfordringene i middelhavsregionen i nær sammenheng med behovet for et bredt og langsiktig internasjonalt engasjement i både sender- og transittlandene. Det er derfor i norsk og europeisk felles interesse å bidra til å bygge opp inkluderende politiske prosesser og institusjoner i det sørlige naboskapet, og bidra til stabilisering i regionen. Norges innsats i Nord-Afrika bygger på et nært samspill med EU, og bør ses som et ledd i utviklingen av en helhetlig, norsk middelhavspolitikk.
Som en del av denne helhetlige tilnærmingen, styrker vi nå innsatsen i Tunisia. Tunisia er foregangslandet i kjølvannet av «den arabiske oppvåkningen». Demokratiseringen i landet har vært preget av inkluderende politiske prosesser, hvor moderate islamister og sekulære krefter har nådd enighet om en demokratisk grunnlov ulik noe vi har sett i regionen. At Tunisia lykkes i sin demokratiseringsprosess er helt grunnleggende for stabiliteten i landet og viktig for regionen for øvrig. Forholdet til Tunisia prioriteres høyt av EU og EUs medlemsland, som en del av EUs nabolagspolitikk i sør. Som Schengen- og EØS-medlem har Norge en felles interesse med EU i arbeidet med å oppnå bærekraftig stabilitet i Nord-Afrika. En opptrapping vil bl.a. bli innrettet mot demokrati- og rettighetsarbeid, jobbskaping, miljø og energi. Det er naturlig at en opptrapping av norsk innsats i Tunisia skjer i nært samspill med EU.
Ustabiliteten i EUs nabolag både sørover og østover minner oss igjen om at europapolitikken dreier seg om de verdier vi tror på, og den verdiskaping vi lever av. Mellom EU og dets nabolag er det både et velstandsgap og et frihetsgap. Norge skal være med i arbeidet med å utvide velstandens og frihetens nedslagsfelt i EUs nabolag.
For å kunne påvirke utformingen av EUs politikk må vi medvirke og delta på de arenaer vi har. Vår gjennomslagskraft er størst når vi engasjerer oss i politiske prosesser på et tidlig tidspunkt, og bidrar til løsninger som er gode for både Norge og Europa. Nettopp behovet for tidlig medvirkning er ledetråden i regjeringens europastrategi, som legges frem om kort tid. Strategien skal gjelde frem til stortingsvalget i 2017. Den skisserer regjeringens hovedprioriteringer for europapolitikken og hvordan vi skal arbeide for å nå dem. I strategien fremhever vi at tidlig medvirkning forutsetter åpenhet og debatt på et tidlig stadium i EUs politikkutforming.
La meg gi noen eksempler på viktige politiske spørsmål som regjeringen prioriterer, og som vi derfor ønsker debatt om, både med Stortinget og i samfunnet for øvrig. Norge har tunge interesser i energi og klima. Den seneste tidens begivenheter i Ukraina har satt energisikkerhet enda høyere opp på den europeiske dagsordenen. Norge er en betydelig leverandør til det europeiske energimarkedet, av både fornybar og ikke-fornybar energi.
Gjennom EØS-avtalen deltar Norge fullt ut i det indre energimarkedet. Norsk gass selges i all hovedsak på det europeiske markedet, og er avgjørende for å sikre energiforsyningen i Europa. FNs klimapanel fremhevet i april også naturgass som en viktig bro til den fornybare fremtiden. De langsiktige strategivalg EU tar, vil være av stor betydning for oss.
I tillegg til arbeidet med å fullføre det indre energimarkedet, pågår det denne våren to viktige og delvis relaterte prosesser i EU. I mars ba Det europeiske råd kommisjonen om å legge frem en plan for å redusere EUs avhengighet av energiimport. Planen skal presenteres i neste måned. Den skal ta for seg diversifisering av energikilder og transportruter, energieffektivisering og utbygging av infrastruktur, også til tredjeland. Energimarkedene drives etter kommersielle prinsipper. Fordi Norge er energiprodusent og storeksportør av energi til EU, vil vi likevel i praksis bli berørt av EUs tiltak. I den europeiske debatten sirkulerer det nå også forslag som kan gå på tvers av de åpne og markedsbaserte løsninger som vi har i Norge og Norden. Det er derfor viktig at vi følger dette arbeidet tett, vurderer betydningen for oss og gir våre synspunkter i debatten.
Den andre prosessen gjelder utformingen av EUs klima- og energirammeverk for 2030. Endelig vedtak skal etter planen fattes senest i oktober i år, slik at EU har en ambisiøs politikk på plass før klimatoppmøtet i Paris i 2015. I to innspill før møtene i Det europeiske råd i desember og mars har vi tilkjennegitt våre synspunkter. Regjeringen hilste kommisjonens forslag om reduserte klimagassutslipp velkommen, og understreket betydningen av videre innstramninger i klimakvotesystemet. Regjeringen er enig med kommisjonen i at det indre energimarked må fullføres, og at integrasjonen mellom landene bør styrkes. Dette vil bidra til bedre ressursutnyttelse og energisikkerhet.
Med henblikk på nye mål i 2030 har vi fra norsk side understreket betydningen av velfungerende energimarkeder. Energipolitikken i Europa må utformes slik at fornuftige investeringer faktisk blir gjennomført. Vi har vist til at den norske vannkraften kan samspille godt med det europeiske kraftsystemet, og at bruk av naturgass kan spille en viktig rolle både for å balansere ny, ikke-regulerbar kraft i EU og som erstatning for kull.
EUs egne mål er ikke forpliktende for Norge. Men de er bestemmende for rammevilkårene hos våre viktigste handelspartnere, og oppfølgende regelverk i EU kan bli tatt inn i EØS-avtalen. Regjeringen vil derfor fortsette å følge disse prosessene og fortløpende vurdere behovet for ytterligere norske innspill. Vår klare ambisjon er at eventuelle nye innspill skal formuleres og oversendes i sanntid, ikke i ettertid.
Et annet saksområde som regjeringen ønsker å løfte frem for diskusjon, er eksport av trygdeytelser. Fri bevegelse er kjernen i det felles Europa vi er – og ønsker å være – en del av, hvor hver og en av oss har frihet til å søke arbeid i et fellesskap av 31 land og 500 millioner mennesker. Om to dager markerer vi 60-årsdagen for det felles nordiske arbeidsmarkedet, som er en hjørnestein i det tette nordiske samarbeidet. 1. mai var det ti år siden EU ble utvidet med ti nye medlemsland. Etter utvidelsen østover av EU – og dermed også EØS – har Norge vært blant de land i hele EØS-området som i forhold til folketall har tatt imot flest arbeidstilflyttere fra de nye medlemslandene.
Arbeidstilflyttingen fra resten av Europa har tjent og tjener Norge vel. Ikke minst distriktene nyter godt av denne arbeidskraften. Samtidig følger det enkelte utfordringer med en høy arbeidstilflytting. Flere forhold tyder på at eksport av norske trygdeytelser kommer til å øke i årene fremover. Robust norsk økonomi og norske bedrifters behov for arbeidskraft, kombinert med fortsatt høy arbeidsledighet i andre deler av Europa, tilsier at personer fra andre EØS-land fortsatt vil komme til Norge for å arbeide. Samtidig er det stadig flere norske statsborgere som ønsker å tilbringe deler av livet i utlandet.
Prinsippet om fri bevegelse for personer og ikke-diskriminering basert på nasjonalitet er grunnleggende for å sikre et velfungerende indre marked til fordel for alle. Med dette som utgangspunkt, må vi vurdere om vi har funnet den rette balansen i våre velferdsytelser, slik at vi både støtter opp om retten til fri bevegelse for personer innenfor EØS og sikrer langsiktig bærekraft. Regjeringen er derfor i gang med å gjennomgå spørsmål om eksport av velferdsytelser i en europeisk kontekst.
Det er viktig å understreke at regjeringen ikke ønsker å stanse eller redusere pensjoner som utbetales til personer bosatt utenfor Norge. Pensjoner er ytelser som normalt er opptjent over lengre perioder og gjennom innbetaling av avgifter. Vi ser nærmere på mulighetene for endringer på andre områder, f.eks. barnetrygd, kontantstøtte og dagpenger.
Dette er en debatt som ikke bare pågår i Norge. Derfor er det viktig at vi tar denne debatten nå – samtidig med våre partnere i andre europeiske land. Dette er også et område hvor Norge har nyttige erfaringer og kunnskap å bidra med i den europeiske diskusjonen.
La meg også nevne et tredje område hvor det er avgjørende at vi er tidlig ute, nemlig det såkalte handels- og investeringspartnerskapet – TTIP – mellom EU og USA. Et slikt partnerskap fremforhandles nå og vil kunne innebære et kvantesprang i de økonomiske forbindelsene over Atlanterhavet. Det kan få store ringvirkninger for oss. 70 pst. av norsk vareimport kommer fra EU og USA – og de mottar hele 86 pst. av vår eksport.
Departementene har foretatt en foreløpig kartlegging av hvilke konsekvenser TTIP kan få for Norge. Jeg vil understreke at det først og fremst er grunn til å være optimistisk: TTIP vil trolig gi betydelig økonomisk vekst i våre to desidert viktigste markeder. Det vil være gunstig for norsk økonomi. Samtidig skal vi ikke underslå at vi står overfor mulige utfordringer. TTIP vil kunne gi eksportører i EU bedre vilkår i USA enn norske eksportører. Samtidig vil norske eksportører kunne miste fortrinn de har hatt i EU, med tanke på konkurranse fra USA. Det er særlig for norsk sjømateksport at det kan slå alvorlig ut. Det er sannsynlig at konkurransesituasjonen for norsk fiskeeksport blir betydelig forverret, siden Norge ikke har tollfrihet for fiskeeksport til verken EU eller USA. Sjømatnæringen er vår nest største eksportnæring, og det fremtidige vekstpotensialet er betydelig. Derfor har Norge stor interesse av å øke markedsadgangen for sjømat. Dette tar regjeringen på største alvor, og vi vil arbeide for bedret markedsadgang for fisk, bl.a. gjennom EØS-avtalen, samt vurdere alle muligheter for å sikre best mulig adgang til det amerikanske markedet.
Norges rettigheter i EØS vil ikke formelt endres som følge av en avtale mellom EU og USA. Norsk næringsliv vil fortsatt forholde seg til et felles regelverk i hele EØS-området. Samtidig kan det ikke utelukkes at avtalen vil legge føringer for hvilken retning regelverksutviklingen tar. EU og USA har ulikt syn på føre-var-prinsippet og regulerer områder av betydning for helse og miljø ulikt, bl.a. kjemikalier. Samtidig understreker begge parter at avtalen ikke skal endre beskyttelsesnivået. Nedbygging av tekniske handelshindre, gjensidig godkjenning og felles prosedyrer utgjør en vesentlig del av TTIP-forhandlingene. Dette er også kjerneområder i EØS-avtalen.
Det er for tidlig å si hvordan kommisjonen vil involvere sine ekspertgrupper og komiteer, hvor også vi deltar gjennom EØS-avtalen. Men det er grunn til å tro at de vil bli involvert etter hvert som TTIP-dialogen skrider frem. Det vil derfor være viktig at vi utnytter vår deltagelse i disse gruppene, i tillegg til at vi benytter alle andre tilgjengelige kanaler for å få informasjon og fremme våre synspunkter.
På EØS-rådsmøtet den 13. mai understreket vi derfor betydningen av TTIP for EØS/EFTA-landene og behovet for å bli holdt løpende orientert av våre kolleger i EU. Dette handler til syvende og sist om norsk velferd, norske arbeidsplasser og norsk konkurransekraft.
Å styrke norsk konkurransekraft er et av regjeringens hovedsatsingsområder. Vi kan aldri være billigst, derfor må vi være smartest. Derfor vil regjeringen satse stort på kunnskap, forskning og innovasjon.
EUs program for forskning og innovasjon Horisont 2020 og EUs program for utdanning, ungdom og idrett Erasmus+ skal bidra til å nå målene i EUs overordnede strategi for å styrke europeisk konkurranseevne. Norge deltar i disse to programmene, og vårt økonomiske bidrag er betydelig: Slik det ser ut i dag, med dagens valutakurs, vil vi bidra med ca. 23 mrd. kr i perioden 2014–2020. Regjeringen er derfor opptatt av at vår deltakelse utnyttes på best mulig måte. Vi må sørge for at lærere, studenter, forskere og bedriftsledere over hele landet er godt kjent med mulighetene for å få EU-finansiering til sine prosjekter, og hjelpe dem til å nå opp i konkurransen om midlene. Slik bidrar vi både til å styrke kvaliteten på norsk forskning og utdanning og til å styrke norsk konkurransekraft og verdiskaping.
EU-markedet er det desidert viktigste markedet for norsk næringsliv. Regjeringens målsetting er å sikre norske bedrifter best mulig tilgang til dette markedet gjennom et likt regelverk og forutsigbare rammevilkår. Derfor er det av hensyn til norsk næringsliv viktig å begrense forsinkelser i innlemmelse og gjennomføring av nytt EØS-regelverk. Antallet rettsakter som er vedtatt i EU, men som ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen, er i dag nesten 600. Vi arbeider sammen med våre EFTA-partnere og EU-siden for å få dette tallet ned. Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at vi i stadig flere saker venter på behandlingen på EU-siden, og at ballen ikke ligger hos oss. Det har skjedd en betydelig reduksjon i antall saker som ligger til avklaring på norsk side, etter at regjeringen tiltrådte. Det gjennomføres nå felles tiltak i EFTA-regi samt nasjonale tiltak i hvert enkelt EFTA-land, som vi forventer vil ha en positiv effekt på etterslepet på noe lengre sikt. Det er grunn til å tro at resultatene av dette vil begynne å vise seg senere i 2014.
Parallelt med de utviklingstrekkene jeg nettopp har nevnt, fortsetter det viktige arbeidet med løpende EØS-saker. La meg i det følgende nevne noen av disse enkeltsakene.
EUs nye håndhevingsdirektiv ble vedtatt for en uke siden. Direktivet er viktig for å sikre at kravene i utsendingsdirektivet etterleves. Det kan bidra til å hindre sosial dumping. Det er bra at EU-landene har klart å bli enige om en felles plattform for bedre håndhevelse av utsendingsregelverket. Enigheten åpner for at statene kan innføre nasjonale kontrolltiltak utover de tiltakene som er opplistet i direktivet. Det er i tråd med hva vi har arbeidet for overfor EU, og vil kunne gi oss mulighet til å videreutvikle og videreføre våre ordninger knyttet til utsendte arbeidstakere fra EØS-land.
La meg ikke minst ta opp det viktige spørsmålet om EUs nye retningslinjer for regionalstøtte, som regulerer ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Denne prosessen har for alvor avdekket hvor viktig det er at vi fra norsk side følger med, følger opp og sier fra. De nye reglene, som ble vedtatt i fjor sommer, begrenser vår mulighet til å redusere arbeidsgiveravgiften innenfor flere sektorer enn etter gjeldende retningslinjer. Vi har siden regjeringsskiftet hatt en dialog med EFTAs overvåkingsorgan og kontakt med kommisjonen om sektorunntakene i de nye retningslinjene. Formålet er å fremme norske syn på fortolkningen av regelverket, få klarhet i konkrete virkninger og finne avbøtende tiltak.
Vi arbeider for en smalest mulig definisjon av sektorunntakene i de nye retningslinjene og et skille mellom horisontale og mer sektorspesifikke virkemidler. Som ledd i dette arbeidet sendte finansministeren og kommunal- og moderniseringsministeren et brev til kommisjonen den 28. april. I forrige uke møtte jeg kommisjonen, som fastslo at de vedtak som ble fattet sommeren 2013, står fast, men som inviterte til en nærmere dialog på ekspertnivå om fortolkningen av regelverket og om hvilke andre støtteformer som vil være mulige innenfor det nye regelverket. Som finansministeren har varslet, vil regjeringen komme med en egen proposisjon i saken.
Regjeringen har merket seg at EU-domstolen den 8. april i år kjente datalagringsdirektivet ugyldig ut fra personvernhensyn. Nå er det opp til det enkelte land å vurdere hvilke lover man skal ha på dette området, innenfor rammen av Menneskerettighetskonvensjonen og EØS-avtalen. Statsministeren har i brev av 11. april til Stortingets presidentskap gjort det klart at det ikke er aktuelt å innføre slik lovgivning i Norge før Stortinget har fått seg forelagt saken på ny.
Det er også flere viktige enkeltsaker på energiområdet. EUs mål om et fungerende indre energimarked fra 2014 skal nås gjennom tre energimarkedspakker. Vi ser nå nærmere på hvordan tredje energimarkedspakke kan innlemmes i EØS. Det legges opp til ytterligere sonderinger med kommisjonen i spørsmålet om norsk deltagelse i byrået for samarbeid mellom energiregulatorer, ACER, og andre tilpasninger. Vi arbeider for at de nødvendige tilpasningene skal være avklart fra norsk side innen sommeren, slik at vi kan sende saken tilbake til EU med sikte på et vedtak om innlemmelse.
Jeg ønsker også å nevne det indre marked for elektronisk kommunikasjon. Dette er en vekstnæring der Norge er en betydelig aktør. Kommisjonen la i høst frem en pakke med tiltak for å utvikle det europeiske indre markedet for denne sektoren. Vi ønsker et harmonisert regelverk for elektronisk kommunikasjon og en harmonisert anvendelse i hele EØS-området. Et uavhengig og rådgivende EU-organ, BEREC, som består av tilsynsmyndighetene i EU-landene, er sentralt i utviklingen og praktiseringen av regelverket. Vi arbeider derfor for at EØS/EFTA-landene får fulle deltakerrettigheter i BEREC på linje med EUs medlemsland, med unntak for stemmerett.
EUs byråer og tilsyn spiller en stadig viktigere rolle i EU-samarbeidet, både i politikkutformingen og når regelverk skal gjennomføres. Norge er med i en rekke av disse byråene og tilsynene. Det er en økende tendens til at EUs byråer og tilsyn gis direkte vedtaksmyndighet, noe som reiser spørsmål når det gjelder både EØS-avtalens topilarstruktur og forholdet til Grunnloven. Utgangspunktet i topilarstrukturen er at myndighetsutøvelse overfor en EØS/EFTA-stat skal utøves av et EFTA-organ. Når det gjelder Grunnloven, har praksis siden EØS-avtalen trådte i kraft, vært at nytt EØS-regelverk behandles etter Grunnloven § 26 annet ledd, der Stortingets samtykke er påkrevd. Grunnloven § 26 annet ledd er tolket slik at det åpner for overføring av myndighet til et internasjonalt organ med direkte virkning overfor rettssubjekter i Norge dersom myndighetsoverføringen anses som «lite inngripende». Dersom byråer og tilsyn gis vedtaksmyndighet overfor private rettssubjekter som er mer enn «lite inngripende», vil det være behov for EØS-tilpasninger. Formålet med slike tilpasninger er ikke å gi EFTA-statene særfordeler, men å tilpasse samarbeidet til EØS-avtalens grunnleggende prinsipper og våre konstitusjonelle rammer.
Det vil være vanskelig å se for seg et fungerende EØS-samarbeid uten at EFTA-statene har en formell tilknytning til EUs byråer og tilsyn. I siste instans kunne det føre til tap av markedsadgang og ulikhet i konkurransevilkår for norske bedrifter og andre berørte. Deltakelse i byråer og tilsyn gir oss dessuten mulighet til å medvirke i EUs politikkutvikling og til å delta i faglige nettverk, samt tilgang til informasjon som er avgjørende i det nasjonale gjennomføringsarbeidet. Regjeringen gir derfor høy prioritet til arbeidet med å finne løsninger for deltakelsen vår i nye EU-byråer innenfor de etablerte rammene for EØS-samarbeidet.
Også på justis- og innenriksområdet eksisterer det byråer som det er nødvendig eller hensiktsmessig at Norge deltar i. De er foreløpig ikke mange, og ingen av dem har vedtaksmyndighet som reiser problemstillinger av den typen jeg nettopp har omtalt. Regjeringen legger vekt på å finne gode løsninger for norsk deltakelse også i slike byråer.
Innen EU og EØS beveger folk seg over landegrensene i stadig større grad. Dessverre gjelder dette også de kriminelle. Norske fengsler har et økende antall innsatte med utenlandsk statsborgerskap. En tilslutning til EUs rammebeslutning om soningsoverføring vil kunne gi en bedre mulighet for raskere overføring av kriminelle utlendinger til hjemlandet enn det som følger av Europarådets konvensjon. Per i dag prioriterer vi høyt å inngå bilaterale avtaler med aktuelle land som følger de samme prinsippene som EUs rammebeslutning.
La meg vende tilbake til utviklingen i Europa. Jeg er glad for at det er tegn til økonomisk bedring, selv om det fortsatt er stor usikkerhet. Siste kvartal i fjor vokste euroområdets økonomi med 1,1 pst., regnet som årlig rate. Det var det tredje kvartalet på rad med positiv vekst. Til forskjell fra tidligere var veksten denne gangen bredt basert. Det var første gang siden første kvartal 2011 at den økonomiske aktiviteten økte i alle de største landene i euroområdet samtidig. Selv i land som Italia, Spania og Portugal viser økonomien nå tegn til bedring. Og da Hellas i forrige måned for første gang på fire år la ut statsobligasjoner for salg, reagerte markedet mer positivt enn man hadde ventet. Tøffe innstramninger har brakt offentlige finanser inn på et mer bærekraftig spor. Finanspolitikken vil også i inneværende år bidra til å dempe etterspørselen etter varer og tjenester, men i betydelig mindre grad enn i tidligere år. Arbeidsledigheten er imidlertid høy, og det kan ta tid å oppnå tilstrekkelig vekst til at ledigheten går vesentlig ned. De sosiale utfordringene vil vedvare mye lenger enn de økonomiske utfordringene.
I flere land har finanskrisen tydeliggjort behovet for strukturelle reformer. Endringene skal bidra til styrket konkurranseevne og ny vekst. Det vil gjøre det lettere å betjene og redusere den høye gjeldsbyrden både i privat og i offentlig sektor. I tillegg har EU styrket det økonomisk-politiske samarbeidet. Et eksempel er opprettelsen av en bankunion med felles banktilsyn, felles krisehåndteringsmyndighet og gradvis oppbygging av felles krisefond. Det er også oppnådd enighet om felles regelverk i hele EU for håndtering av kriseutsatte banker.
Flere av reformene berører det indre marked og går derfor rett til kjernen av vårt samarbeid med EU. Det gjelder bl.a. opprettelsen av felles finanstilsyn i EU, som har betydning for norske myndigheter og finansinstitusjoner. Vi ønsker å være med, men en løsning bør finnes innenfor rammene av Grunnloven § 26 og EØS-avtalens topilarstruktur. Det er krevende å finne en løsning som ivaretar både våre og EUs behov, men det er viktig å finne en løsning så snart som mulig. Inntil det er funnet en løsning, får man ikke tatt inn i EØS-avtalen rettsaktene som etablererer tilsynene, og heller ikke rettsakter som gir ytterligere kompetanse til tilsynene.
Nytt innskuddsgarantidirektiv ble vedtatt i EU i midten av april. Harmoniseringen av dekningsnivået for nasjonale innskuddsgarantiordninger til 100 000 euro i innskuddsgarantidirektivet av 2009 er videreført i det nye direktivet. Det er imidlertid gitt en overgangsperiode frem til utgangen av 2018 for land med høyere dekning enn 100 000 euro. I praksis er dette en egen overgangsordning bare for Norge. For oppbygging av fond og utbetalingstid er det i direktivet gitt en overgangstid på ti år. Det er derfor først etter ti år at innskuddsgarantisystemet er harmonisert i EU. Innskuddsgarantidirektivet legger kompetanse til EUs banktilsynsmyndighet, EBA, som innebærer at direktivet ikke kan tas inn i EØS-avtalen før det er funnet en generell EØS-tilpasning til EUs finanstilsynsmyndigheter. Etter at det er funnet en løsning på tilsynsbyråsaken, vil vi arbeide overfor EU for å avklare hvordan innskuddsgarantidirektivet skal innpasses i EØS-avtalen. Regjeringen vil holde Stortinget orientert om utviklingen og det videre arbeidet i denne saken.
Vi ser at omstilling i kjølvannet av finanskrisen tar tid, også fordi vi stilles overfor fundamentale spørsmål om solidaritet over landegrensene, om velferdsstatens bærekraft og om hvordan sosiale konsekvenser kan håndteres. Dette er store spørsmål som krever grundige politiske prosesser både internt i det enkelte land og på europeisk plan. Belastningene som følger av omstilling, må ikke få svekke den grunnleggende tilliten mellom de styrende og de styrte, mellom regjeringer og velgere. Denne ukens valg til Europaparlamentet kan gi en pekepinn i denne sammenheng. Mange har spådd at EU-kritiske fløypartier vil gå frem. Slike vinder bør minne oss om betydningen av å sikre at store beslutninger er solid demokratisk forankret. Den økonomiske krisen må ikke erstattes av en tillitskrise.
Finanskrisen har også tydeliggjort at vi trenger et robust europeisk marked. EØS-midlene er et bidrag til dette.
Forhandlinger om nye EØS-midler og markedsadgang for sjømat etter 30. april 2014 ble innledet 22. januar. EUs krav i forhandlingene er en betydelig økning i våre bidrag sammenliknet med forrige periode. EU har foreslått at en stor del av økningen kommer i form av et separat bidrag til å bekjempe ungdomsledighet i EU, også i EU-land som ikke kvalifiserer til støtte fra EØS-midlene eller fra EUs eget samhørighetsfond. Dette kan ikke aksepteres fra vår side. Vi vil være positive til at deler av fremtidige EØS-midler kan benyttes til å stimulere nyskapning og vekst slik at flere unge europeere kommer i arbeid, men da innenfor rammen av de etablerte kriterier for EØS-midlene.
Vi har i forhandlingene så langt indikert vilje til å videreføre våre nåværende bidrag. Vi har i den forbindelse lagt til grunn at EUs egne bidrag til økonomisk og sosial utjevning går ned i reelle termer i EUs budsjett frem til 2020, og at det har funnet sted en positiv økonomisk utvikling i flere av mottakerlandene de senere år. Bidragene skal være til økonomisk og sosial utvikling og utjevning. Kun land som mottar støtte fra EUs eget samhørighetsfond, er kvalifisert til å motta EØS-midler.
Forhandlinger om videreføring av fiskekvoter pågår parallelt med forhandlingene om finansielle bidrag, og de prosessene ses i sammenheng.
En viktig oppgave fremover vil være å finne frem til en fornuftig plattform for den videre prosessen. Det er regjeringens syn at EU må endre sin tilnærming. Dette er et budskap vi har fremført – senest i EØS-rådet 13. mai – og fortsatt vil fremføre i møter med representanter fra EU og EUs medlemsland, både på politisk nivå og embetsnivå.
Som nevnt innledningsvis er EØS-avtalen 20 år i år. Men avtalen er unnfanget i 1989 – året da daværende kommisjonspresident Jacques Delors lanserte ideen om å etablere et stort økonomisk område med like regler, og ikke minst året da modige mennesker gikk ut i høstmørket og hakket løs på muren. Det dreide seg om veivalg for fremtiden. Det dreide seg om å komme inn i den europeiske familien.
EØS-avtalen er vår inngangsport til den europeiske familien. Den er unnfanget på 1980-tallet, født på begynnelsen av 1990-tallet og et barn av sin tid. Men jeg ønsker til slutt å understreke dette: EØS-avtalen har fungert godt i 20 år, og den fungerer fortsatt godt. Den hadde som mål å sikre at Norge kunne fortsette den kursen vi satte gjennom mye av det tjuende århundre, med tett integrasjon i europeisk handel og vandel, en åpen økonomi og en aksept av frihandel som prinsipp og som grunnlag for vår velferd. Det har vi lyktes med. Den har gitt større gevinster enn mange hadde håpet, og færre ulemper enn mange hadde fryktet. Det bygger regjeringen videre på.
EØS-avtalen har vist seg å ivareta sin hovedmålsetting: å sikre Norge deltakelse i det indre marked, med fri bevegelighet for mennesker, varer, tjenester og kapital. Resultatene ser vi daglig i hverdagslivet, i arbeidslivet og i næringslivet. De friheter og rettigheter EØS byr oss, dreier seg om både de verdier vi tror på, og den verdiskapning vi lever av.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at redegjørelsen om viktige EU- og EØS-saker legges ut for behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.