Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Svein Roald Hansen (A) [10:08:35]: Jeg vil takke statsråden for en bredt anlagt redegjørelse om våre muligheter og utfordringer i europapolitikken. Dessverre er noen av utfordringene en repetisjon fra redegjørelsen i november i fjor.

Først det store bildet: De fleste EU-landene er i ferd med få et fastere fundament for at økonomien igjen kan vokse. De har forsterket og fordypet samarbeidet for å unngå en ny finanskrise, for bedre budsjettkontroll og for sterkere styring med finansinstitusjonene. De møtte krisen med et fordypet samarbeid. Det har virket.

Men alvorlige følger av finanskrisen er langt fra over. Det er 24–25 millioner arbeidsledige, og det er kjempehøy ungdomsledighet i flere av landene. Det skaper sosiale problemer, svekket tro på framtiden, en oppblomstring av nasjonalisme og rop om proteksjonisme.

Dette gjenspeilet seg også i resultatet ved valget til Europaparlamentet. Det er liten grunn til å glede seg over at høyreekstreme krefter er på frammarsj i flere land. Et mer splittet parlament gjør vår mulighet til å ivareta våre interesser enda mer krevende.

Utviklingen i Ukraina og spenningen mellom Europa og Russland minner oss om hvor viktig det er med samarbeidsstrukturene som er utviklet i Europa. Uten disse kunne situasjonen utviklet seg langt alvorligere.

Norge har valgt å følge EU når det gjelder tiltakene mot Russland. Statsråden understreket i redegjørelsen viktigheten av å vise solidaritet med våre allierte i NATO, og at vi koordinerer oss med våre partnere i EU.

Jeg vil legge til at dette ikke må være noe som går på autopilot. Erfaringen med Russland som nabo er ulik blant NATOs medlemsland. Vi kan ikke se bort fra hva som tjener norske interesser, like lite som andre land kan se bort fra hva som tjener deres.

En tilbakevendende og reell utfordring i vårt forhold til EU-samarbeidet de siste årene har vært vår evne til å ta inn nytt regelverk fort nok. Jeg er enig med statsråden i at det er viktig for å sikre et felles regelverk i hele det indre marked.

Dessverre går utviklingen i feil retning. Køen av direktiver som venter på å bli tatt inn i EØS-avtalen, er blitt lengre. Det går tregere med å implementere nytt regelverk i norsk lovverk etter at det er tatt inn i EØS-avtalen. Da blir det et prokuratorknep å trekke fram en tredje statistikk – den at Norge er raskere enn Island til å gi klarsignal for å ta nytt regelverk inn i EØS-avtalen. Noe av dette skyldes byråkratisk sommel. Det må løses på hjemmebane. Noe skyldes EU. Noe skyldes vår EFTA-partner Island.

EFTA-parlamentarikerkomiteen skal forsøke å bidra. På vårt møte på Island i juni skal vi drøfte rutinene i de ulike parlamentene. På den måten håper vi å inspirere kolleger til en mer politisk og mindre teknisk og detaljorientert gjennomgang for å få opp tempoet i behandlingen. Jeg håper også de nye prosedyrene EFTAs faste komité nylig vedtok, vil bidra.

Men en ikke ubetydelig andel av direktivene som henger igjen, skyldes de uløste problemene rundt vår deltakelse i de nye finansbyråene, telekom og energibyrået ACER. Her kunne jeg sitert meg selv fra innlegget etter redegjørelsen i november, for her kom det intet nytt fra statsråden. Spørsmålet er om det betyr at saken har stått på stedet hvil i et halvt år. I Europautvalget sa statsråden at målet var å løse dette under den nåværende kommisjon. Da haster det. Derfor må vi kunne forvente at det nå kan sies noe mer om hvorvidt regjeringen har en løsning i sikte, og når.

Utfordringene ved en løsning blir ikke borte om man skyver dem foran seg. Og det må finnes en løsning, for uten vil det bli et stort hull i EØS-avtalen. Hele finanssektoren blir stående utenfor det felles regelverket. Det vil true hele avtalen.

En annen voksende utfordring er EUs hang til å utvikle nytt regelverk knyttet til politikkutforming på brede og tverrgående felt. Energi- og klimapolitikken er et godt eksempel. Det er i vår interesse å bidra til et velfungerende europeisk energimarked. Men når EU setter seg politiske mål, som kutt i klimagassutslipp eller økt fornybarandel i energimiksen, er det politiske målsettinger som ikke kan være bindende for oss. Hvis EU-landene så blir enige om en byrdefordeling for å nå disse felles målene, kan det heller ikke være noen forpliktelse etter EØS-avtalen at vi skal være med og fordele byrdene.

Så kan det hende at virkemidlene EU-landene vedtar, er EØS-relevante, f.eks. krav til lavere utslipp fra biler, energikrav til elektriske artikler, osv. Det er bra at statsråden også understreket dette i sin redegjørelse, for det var grunn til å bekymre seg for at en regjering som startet sin europapolitikk med å ville blidgjøre Brussel, skulle tenke annerledes.

En tredje utfordring statsråden tar opp i redegjørelsen, er den såkalte eksport av trygdeytelser. Debatten går i mange land – også reist under vår regjering. Det er viktig at denne debatten føres på et godt, gjennomtenkt grunnlag – her hos oss og ellers i Europa. Hvis ikke kan den lett næres av misforståelser og nøre opp under politiske krefter som vi så fikk altfor stor oppslutning i valget til Europaparlamentet forleden.

Torsdag i forrige uke var det 60 år siden vi fjernet grensene og skapte et felles arbeidsmarked i Norden. Allerede i 1962 ga vi våre nordiske arbeidsinnvandrere omfattende rettigheter fra dag én. De behandles som oss, fullt ut.

I Nordisk råd gir vi utvalg etter utvalg i oppgave å fjerne grensehindre, få bort alt som skaper problemer for mennesker som bor, arbeider og lever på tvers her i Norden. Det har i snitt vært 100 svenske foreldre som mottar norsk barnetrygd i Sverige årlig de siste ti år, uten at det har vekket bekymring.

Statsråden nevner også dagpenger. Dette er rettigheter man opparbeider seg gjennom arbeid. Det er – heldigvis, vil jeg si – ikke tillatt å diskriminere på grunnlag av nasjonalitet. Regelverket for dagpenger er slik at skal man ha dagpenger i Norge, må man bli her. Reiser man hjem, f.eks. til Polen, får man dagpenger fra Polen. Det må ikke få danne seg en oppfatning om at man kan trampe Europa rundt på norske dagpenger, om man mister jobben i Norge.

Det kan hende det er sider ved noen av de sosiale ytelsene som må ses på i lys av et felles europeisk arbeidsmarked, men la oss ikke glemme det grunnleggende: at rettigheter man har opparbeidet seg gjennom å jobbe, skal man ha rett på, at likebehandling er grunnleggende.

Det er riktig, som statsråden sier: EØS-avtalen innskrenker ikke norske borgeres og bedrifters rettigheter og muligheter. Det er motsatt.

For noen år siden traff jeg en eldre mann på hjelpemiddelsentralen i Fredrikstad. Han skulle reparere konas rullator, før de skulle av sted til et tre måneders opphold i leiligheten i Spania. Og vet du hva, sa han, der nede slipper vi å betale egenandel når vi går til legen. Dette er dagens Europa – et Europa som har tatt etter det vi har nytt godt av i Norden i 50–60 år. La oss ta vare på det.

Den største utfordringen med arbeidsinnvandring ligger uansett ikke i eksport av trygdeytelser; den ligger i faren for sosial dumping, for at useriøse firmaer skal få fotfeste og svekke anstendigheten i norsk arbeidsliv. Det burde statsråden brukt tid på i sin redegjørelse.

EU ber oss bidra med midler til å bekjempe den store og alvorlige ungdomsledigheten, i tillegg til en videreføring av de økonomiske bidragene til utjevning av sosiale forskjeller mellom nye og eldre medlemsland. Kanskje det beste svaret på den utfordringen er å vise til at vi tilbyr svenske ungdommer noe som er enda bedre, nemlig en jobb – her hos oss. Og vi tilbyr titusenvis av polakker og baltere en godt betalt jobb. Det er bra for dem, og det er bra for oss. Jeg tror statsråden har tverrpolitisk støtte her i Stortinget for å gi beskjed til EU om at det må være en grense for hvor spenstige de skal være i kravene om bidrag fra oss til sosial utjevning i Europa. Vi ønsker å bidra, men det må være en balanse i det.

Til slutt: Statsråden bruker flere steder en retorisk velklingende formulering:

«Regjeringens europapolitikk dreier seg om de verdier vi tror på, den verdiskaping vi lever av, og de venner vi er avhengige av.»

Jeg mener vår europapolitikk skal handle om at Norge skal være en konstruktiv bidragsyter for å skape et solidarisk og trygt Europa, i samarbeid med naboland vi har et interessefellesskap med. Europapolitikkens fremste oppgave må være å ivareta våre interesser i dette samarbeidet.

Det er ikke bare vennlighet vi møter. Jeg minner om dumpinganklagene mot norsk lakseproduksjon.

Elin Rodum Agdestein (H) [10:17:59]: Statsråd Vidar Helgesen innledet sin grundige redegjørelse sist uke med et tilbakeblikk på vår nære historie: på begivenhetene i Europa de siste 25 år. Jeg tror mange av oss som vokste opp under den kalde krigen, og som så på nyhetssendingene og fulgte med på begivenhetene i november 1989, kan svare like sikkert på spørsmålet om hvor vi var da Muren falt, som på spørsmålet om hvor vi var da Brå brakk staven. Det var nærmest uvirkelig, det som skjedde – et tidsskille av dimensjoner i vår felles europeiske historie. Og for en utvikling Europa har gjennomlevd i løpet av de 25 årene som har gått! Det er en historie om demokrati, vekst og utvikling i mange av de landene som tidligere var fanget bak jernteppet. Og Norge har blitt nærmere knyttet til EU gjennom 20 år med EØS-avtalen og har fått en stadig større europeisk familie.

Nå er unionen oppe i 28 medlemsstater. Siden 2004 har Polen mer enn fordoblet sitt BNP. Medlemskapet har hatt en formidabel sosial og økonomisk effekt. Selv om EU har vært nede i en dyp bølgedal siden finanskrisen startet i 2008, har unionen fortsatt en tiltrekningskraft på nye stater.

Betydningen av en aktiv norsk europapolitikk forsterkes i lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen Europa er inne i etter Russlands intervensjon i Ukraina – den mest spente og krevende perioden siden den kalde krigen, med EU som sentral aktør både i opptakten til og i løsningen på Ukrainas fremtid. Det betyr at sikkerhetspolitikken har vendt tilbake til Europa.

Utviklingen viser at vi ikke kan ta vårt demokrati for gitt, den viser at det fortsatt er nødvendig å slå ring om felles verdier, ytringsfrihet og bærebjelkene i rettsstaten. Vi må stå opp mot krenkelser av fundamentale folkerettslige prinsipper og framfor alt beskytte våre egne strategiske interesser i nord. Derfor er Norges tilknytning til Europa gjennom EØS-avtalen – de felles spillereglene, verdiene fellesskapet hviler på – også vesentlig utover det som gjelder tilgangen til det europeiske markedet, for nasjonens trygghet og sikkerhet.

Demokratiutviklingen i EU symbolisert ved helgens valg har vært gjenstand for mye oppmerksomhet, særlig på bakgrunn av en gryende tillitskrise, politikerforakt og lav interesse hos den jevne EU-velger. Med nesten 400 millioner mennesker i 28 land er en valgdeltakelse på rundt 43 pst. skuffende nok i seg selv. Nå som valget er avholdt og resultatet er klart, ser vi at en regnbue av protestpartier og ytterliggående partier på høyre og venstre fløy i enkeltland gikk fram og kapret flere seter i Europaparlamentet. Mange av dem er skeptiske til Europa, flere på ytre høyre side i politikken, og skuffende nok i land som Frankrike, Danmark og Storbritannia. Det bekymrer. Men fortsatt er det slik at de store partigruppene, EPP med 28 pst. og sosialdemokrater og sosialistgrupper med 25 pst. er størst. Derfor håper vi at disse partiene finner løsninger som hindrer de mer ekstreme i å få innflytelse, slik at man kan sikre den stabiliteten som er nødvendig i styringen av fellesskapet framover.

Nettopp fordi Norges interesser og norsk konkurransekraft i så stor grad er avhengig av hva som skjer i EU, er det viktig at vi som ikke-medlem er aktive i å påvirke saker som angår våre interesser. Revisjon av regelverket om differensiert arbeidsgiveravgift er et godt eksempel på betydningen av å være tidlig inne i prosessene mens regelverket er under utforming, og med rette myndighet i EU. Her må vi bli bedre. Når vi vil være mer effektive i å gjennomføre EØS-regelverk, er det fordi vi vil gi norske bedrifter mulighetene som ligger i å ha de samme rammevilkårene som konkurrenter i EU-land. Næringslivet etterspør raskere implementering og iverksettelse av EØS-regelverk, ikke særregler og unntak, men like konkurransevilkår.

Jeg vil benytte anledningen til å gi honnør til regjeringen for det offensive arbeidet med å sikre at Norge er aktivt på arenaer som er tilgjengelige, at vi er inne i politiske prosesser som finner sted i EU, på et tidlig tidspunkt, for å vite hva som er i prosess, og for å kunne påvirke utformingen av politikken. I så måte ser vi fram til framleggingen av regjeringens Europa-strategi, som vil skissere viktige prioriteringer og virkemidler, som tidlig medvirkning, åpenhet og debatt. For åpenhet og debatt om EU-spørsmål er viktig for regjeringen, ikke minst ser vi det gjennom måten Stortingets europautvalg nå blir involvert i viktige saker og pågående prosesser. Andre fra Høyre vil berøre flere sentrale tema i senere innlegg i dagens debatt.

Vi er tilfredse med regjeringens tydelige linje når det gjelder forhandlingene om nivået på nye EØS-midler. Høyre ser ingen åpenbar begrunnelse for EUs krav om at Norges bidrag til EØS skal øke vesentlig, og heller ikke at midler skal brukes utenfor rammen av de etablerte kriteriene for EØS-midlene, slik EU har tatt til orde for.

Betydningen av at en ny avtale om EØS-finansieringen kobles opp mot økt markedstilgang for sjømat, kan ikke understrekes sterkt nok, og europaministeren har sagt at Norge vil bruke den tiden som er nødvendig for å få til en god avtale. Sjømatnæringen er vår nest største eksportnæring, med et betydelig framtidig potensial. I lys av den pågående prosessen mellom USA og EU om etablering av en helt ny frihandelsavtale, TTIP, vil nettopp bedre betingelser for handel med sjømat i EU stå sentralt for Norge. Når vi samtidig vet at 86 pst. av eksporten går til de markedene, forstår vi hvorfor en slik handelsavtale vil være veldig viktig for Norge. Det er viktig å følge arbeidet tett, også sett i lys av de endringene Europa-valget førte med seg, da mange av ytterpartiene i Europa nå ikke akkurat er tilhengere av økt markedsliberalisme.

EU er ikke perfekt, men et fellesskap i stadig utvikling. I debatten om Norges forhold til EU blir det lett til at svakheter som byråkrati, detaljregulering og andre utfordringer overskygger de mer positive sidene. Heldigvis ser vi nå tegn til bedring i den økonomiske utviklingen i flere av EU-landene. Særlig gledelig er det at land som Spania, Italia og Portugal synes å være på vei opp av bølgedalen. Det kan bety lysere framtidsutsikter for millioner av ungdommer i Europa. Mange av dem har søkt en bedre framtid for seg og sine i Norge de senere årene. Lokalsamfunn rundt om i landet er helt avhengige av arbeidsinnvandring fra EØS-landene for å opprettholde folketallet og for å sikre verdiskaping i bedriftene.

La meg fortelle en historie fra mitt eget hjemfylke og Levanger kommune. Nylig hadde Trønder-Avisa et stort oppslag der det het: «Litauerne skaper ny optimisme på Ytterøy.» Ytterøyningene har de siste tiårene kjempet en lang og tøff kamp mot avfolkning. Nå er situasjonen fullstendig endret, og lokalsamfunnet opplever en befolkningsøkning på oppunder 20 pst. Hjørnesteinsbedriften Ytterøykylling sier at de ikke hadde hatt sjanse til å overleve uten arbeidsinnvandringen. Bedriften har hatt en bevisst strategi for å skaffe jobb til begge ektefeller i virksomheten. Det gir stabilitet i arbeidsstokken og også i det sosiale livet for dem som kommer tilflyttende. Mange unge etablerer seg permanent på øya med familie og barn. Nå klargjør kommunen nye byggetomter, bygger ny barnehage og utvider skolen, for 43 pst. av barnehagebarna og 25 pst. av skolebarna har nå litauiske foreldre i Ytterøy. Gjennom EUs Erasmus-program har kommunen sikret seg skoleassistenter og barnehagelærerstudenter på utveksling fra Litauen for å bygge kulturelle broer. Øyas næringsliv og butikker opplever en ny vår. «En gledelig utvikling», sier Levanger-ordfører Robert Svarva til regionavisen, og det er lett å si seg enig.

Naturligvis skal vi være åpne om de mindre heldige utslagene av arbeidsinnvandring og finne løsninger for å sikre velferdsordningenes bærekraft. Det er derfor betryggende, som statsråden sa i sin redegjørelse, at regjeringen er i ferd med å gjennomgå disse spørsmålene for å finne den rette balansen mellom fri bevegelse og langsiktig bærekraft. Opptjente rettigheter, som f.eks. pensjon, ligger fast, men det er signalisert at det kan komme endringer på områder som barnetrygd, kontantstøtte og dagpenger.

Arbeidsinnvandringen fra EØS-området til Norge er stor. Vi er blant de land som i forhold til folketallet har tatt imot flest arbeidsinnvandrere. Det er snakk om anslagsvis 50 000 innen bygg og anlegg, 30 000 i industrien, 12 000 i landbruket pluss et stort antall også i marin sektor, reiseliv og velferd. Dette er bra for Norge. Det gir langt flere gevinster enn mange av oss kanskje reflekterer over i det daglige. De bygger våre lokalsamfunn, de bygger vår verdiskaping og vår velferd.

Kristian Norheim (FrP) [10:27:18]: Jeg vil begynne med å takke statsråd Vidar Helgesen for en svært god redegjørelse. Regjeringen viser med tydelighet at den mente alvor da den varslet en mer aktiv europapolitikk. Det har vært et taktskifte i debatten, og det tror jeg mange er svært glade for, ikke minst i norsk næringsliv.

Rammene for europapolitikken finnes i EØS-avtalen, Schengen-samarbeidet og de øvrige avtalene med EU. Det er Norges vei inn til EU-samarbeidet. Debatten i dag bør derfor ikke handle om hvorvidt man er for eller imot norsk medlemskap i EU, eller hvorvidt man liker eller misliker det prosjektet som EU er. Den bør snarere handle om hvordan vi kan bli enda bedre til å utnytte det handlingsrommet som ligger fremfor oss. Dersom det finnes et handlingsrom, skal det utnyttes! Det handler om å være tidlig på ballen, og det handler om å være fremoverlent. Det handler om å følge bedre med på ordskiftet som er i EU på politisk nivå, og det handler om å være på i debatten, snarere enn å komme løpende etter med innspill eller innsigelser i etterkant. En aktiv europapolitikk handler om å fremme norske interesser, og skal vi fremme norske interesser, må vi medvirke når felles regelverk skal utformes, ikke vente på at EU har behandlet ferdig sine saker før vi engasjerer oss. Da er det ofte for sent.

For et par dager siden var det valg til Europaparlamentet. Resultatet av valget gir ikke et entydig bilde, men at valget for mange ble et protestvalg og en reaksjon mot noe, kan vi nok ganske raskt konkludere med. EUs befolkning køet seg ikke akkurat foran valglokalene. Knappe 43 pst. var valgdeltakelsen på. Det er ikke mye å skrive hjem om. Den laveste valgdeltakelsen var i Slovakia, som har knappe ti år bak seg som medlem. Man skulle tro at de nyinnmeldte kanskje var de mest ivrige, men 13 pst. var valgdeltakelsen på. Det er forstemmende, rett og slett. Det er så lavt at det knapt gir noen legitimitet i det hele tatt. Det er trist.

Det er også begredelig når nasjonalistiske partier fra den brune ytterkanten stormer frem, slik eksempelvis Front National i Frankrike, som også har en antisemittisk historie, gjorde. Hver fjerde franskmann stemte på partiet. Tyskerne toppet det hele ved å stemme inn en representant for nazistiske NPD. Det er til å grine av, og det må faktisk være lov å felle en liten tåre for Europa i en sådan stund.

Men man skal være forsiktig med å blande alle disse såkalte EU-kritiske partiene i én felles samling, for de er også sterkt ulike. Etter min mening finnes det mye god EU-kritikk der ute, bl.a. fra de britiske konservative eller fra det danske Liberal Alliance.

Vi kan også tolke det som skjedde i Storbritannia på en litt annen måte. Der vant altså det EU-kritiske UKIP frem, men valget ble også en nesestyver for rasistene i British National Party – det er da noe. Også populisten Geert Wilders i Nederland fikk seg en nesestyver. Så i noen land var det noen lysglimt.

Selv om jeg er bekymret når nasjonalismen brer om seg i Europa, er jeg også veldig klar på at det faktisk kan komme noe positivt ut av valget. Bekymringsmeldingene fra en del av de EU-kritiske partiene kan ikke feies under teppet, og kanskje kan dette føre til en ny debatt, som også kan påvirke oss her i Norge. Det er faktisk utfordringer knyttet til innvandring, til byråkrati, til trygdeeksport og til økonomi. Selv om problemet når det gjelder f.eks. trygdeeksport, kanskje fremstår som lite i praksis, så berører det folks rettferdighetssans og det etterlatte inntrykk. Jeg er veldig glad for at regjeringen har sagt at den kommer til å jobbe med noen løsninger på det.

Europaparlamentsvalget er nok ikke en reaksjon mot samarbeid, men mot sammensmelting. Valget er nok også helt klart et uttrykk for at mange føler det er for stor avstand mellom Brussel og borgerne.

Mange har også argumentert med at de har sett seg lei på at enkelte land som har skjøttet økonomien sin godt, må opptre som kausjonister for dem som ikke har husholdert like klokt. Drar vi det enda litt videre, kan vi kanskje til og med konkludere med at EU delvis kan skylde seg selv for den situasjonen som har oppstått etter valget. Den kan nok være et uttrykk for både manglende tro på og manglende tillit til EU-prosjektet og ikke minst et varsko om at prosjektet har blitt for altomfattende, for massivt og for tungt. Selv om det har vært en liten nedgang i ungdomsledigheten, er den fortsatt rekordhøy i mange EU-land, og det er klart slikt påvirker stemningen.

Statsråd Vidar Helgesen startet sin redegjørelse med å påpeke at det i år er 25 år siden murens fall i Europa. Det er nok en av de aller største hendelsene i vår tid. Neste år er det 25 år siden Sovjetunionens og kommunismens sammenbrudd. Men i år er det også 15 år siden Kosovo-krigen. Neste år er det 20 år siden den blodigste av alle krigene på Balkan, Bosnia-krigen, som ble avsluttet med Dayton-avtalen.

To av de landene som var en del av det gamle Jugoslavia, er nå integrert i EU – Slovenia og Kroatia. De andre står og banker på døren. Uavhengig av hva man mener om et norsk medlemskap i EU eller ikke, er det viktig at den europeiske integrasjonen får lov til å pågå fremover. Vi trenger fortsatt mer samkjøring, men vi trenger mindre overstyring. Vi trenger at integrasjonen skjer på nasjonalstatenes premisser, og at man har samarbeid, ikke sammensmelting.

En av de aller viktigste sakene fremover, som har stor betydning for norsk næringsliv, er den såkalte TTIP. Dette dreier seg om å skape verdens største frihandelsområde. Statsråden påpekte i sin redegjørelse at 70 pst. av norsk vareimport kommer fra EU og USA, og at de mottar hele 86 pst. av vår eksport. Det sier seg selv at vi fra Norges side må være aktive i prosessen rundt TTIP, på best egnet måte. Det vil ha stor betydning og store konsekvenser for norsk næringsliv. Jeg har stor tiltro til at statsråd Helgesen og regjeringen vil være «på ballen» når det gjelder TTIP, eller snarere også når det gjelder TTIP.

Jeg vil avslutte med noen få ord om noe jeg synes var veldig positivt. Jeg er klar over at det er litt uenighet både i salen og i regjeringen på dette området, men jeg er faktisk blitt veldig glad i EU-domstolen, spesielt etter EU-domstolens konklusjon om at datalagringsdirektivet er i strid med EUs charter om grunnleggende rettigheter. Det var en viktig avgjørelse. Det er en sak som betyr mye for mange av oss. Den avgjørelsen ga meg litt ekstra tiltro til systemet igjen. Det var en gledens dag, og jeg håper at man nå også tar konsekvensen av det i de ulike medlemslandene.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:36:17]: La meg innleie med å takke europaministeren for ei brei og veldig god utgreiing. Frå vår side deler me hovudstrategien som statsråden trekte opp.

Statsråd Helgesen har lagt veldig stor vekt på at me skal påverke vedtaksprosessane tidleg, særleg i saker som har stor betydning for Noreg. Det er noko som bør få brei oppslutning i Stortinget.

Alle talarane har så langt vore inne på valet til EU-parlamentet dei siste dagane. Det viser at interessa blant EU-borgarane er særs avgrensa. Valdeltakinga var rekordlåg, og resultata viser at det blei valt inn ulike grupper med svært forskjellige syn på den vidare utviklinga av EU. Sjølv om det òg denne gongen er slik at det er dei partia som dominerer den nasjonale politikken i EU-landa, som maktar å mønstre dei fleste av stemmene i EU-valet, har EU-kritiske, ekstreme ytterparti i fleire land fått oppsiktsvekkjande stor oppslutning. Frankrike er eit eksempel på det.

Summert opp er hovudinntrykket at tilliten til EU er låg, og at det i staden for ei brei einigheit om korleis EU bør utvikle seg vidare, no er forskjellar i synet på unionsprosjektet og kor gjennomgripande det skal vere. Så står det att å sjå kva konsekvensar dette får for arbeidet og funksjonen til EU-parlamentet.

Men det er ikkje overraskande at det skjer. Meiningsmålingar har i lang tid vist stor frustrasjon over dei sosiale følgene av eurokrisa og av innstrammingspolitikken. Resultatet er ei tragisk arbeidsløyse. Sjølv om representanten Hansen har heilt rett i at det er forbetringar i økonomien i ein del land, er altså arbeidsløysa i Hellas i dag nær 27 pst. og i Spania 25 pst. Det offentlege budsjettunderskottet i EU ligg no på 3,5 pst. samla sett. Gjeldsraten i eurosona har no stige til heile 92,6 pst. Me får håpe at dei kriseramma eurolanda etter kvart kan få ein økonomisk vekst som gir folk håp om at dei kjem ut av krisa.

I eit Europa som er delt i land med sosial krise og andre land der økonomien går bra, er det viktig å vise solidaritet. Det gjer me m.a. gjennom EØS-midlane til vanskelegstilte land i EU. Samtidig må vår europapolitikk òg fremje dei verdiane som er grunnleggjande for utanrikspolitikken vår, og vareta norske interesser. Forhandlingane om Noregs EØS-bidrag for den kommande avtaleperioden viser, som venta, betydelege motsetningar. I utgreiinga si kommenterte statsråd Helgesen dette og viste til at EU no har foreslått ein betydeleg auke av norske bidrag, og at støtta òg skulle kunne gå til land som ikkje kvalifiserer til bruk av EØS-midlar. Eg er heilt einig med statsråden når han slår fast at det ikkje kan aksepterast frå norsk side.

Det er òg urimeleg når EU forsøkjer å bruke avvikling av avtalte tollfrie kvotar for fisk som pressmiddel for å få Noreg til å auke EØS-bidraga sine. Situasjonen speglar nok av at EU-kommisjonen ikkje har fått sine eigne medlemsland til å betale så mykje som ein ønskjer til EUs felles budsjett. EU har vedtatt at utgiftsramma for EU-budsjettet i 2014 skal setjast lågare enn budsjettramma for fjoråret. I lys av at EU reduserer eigne budsjettrammer, er det urimeleg at EU-kommisjonen no foreslår sterkt auka bidrag frå Noreg og EFTA-landa.

I vårt forhold til EU er det mykje som fungerer godt på grunnlag av den samarbeidsavtalen me har. Noregs innpass i EUs indre marknad er regulert gjennom EØS-avtalen. Den har gjennom to tiår vist seg robust og har fungert godt og varetatt norske interesser. I nokre saker ser me derimot at det er utfordringar. Det er direktivet om garantiar for bankinnskot, der eg gjerne hadde sett at EU ikkje hadde valt å krevje full harmonisering, men i staden hadde sett nokre minstekrav. Eit anna eksempel er striden om differensiert arbeidsgivaravgift som verkemiddel i distriktspolitikken, der eg gjerne hadde sett ein større handlefridom.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:41:44]: «Dei seie at han Jeppe drikke, men dei seie ikkje keføre han drikke.»

Når me no endeleg har fått Grunnlova på nynorsk, var det vel på tide å få Holberg på «sognamaol» i denne sal – til glede for nokre og kanskje til forarging for andre, t.d. for representantane for «Det konservative parti», for å halde oss til partinamnet frå 1884.

Men attende til Jeppe. Kva har Jeppe med dagens tekst å gjere? Vel, eg trur nok at Jeppe som dansk medlem av EU også i 2014 hadde kjent trong for å drukne sorgene sine, til liks med mange likesinna i EU. Kanskje hadde han også valt å verte sitjande heime på valdagen, til liks med fleirtalet av veljarane i EU – alle som kjenner på at avstanden mellom folk flest og elitane i Brussel har auka, slik som NRK sin korrespondent Befring så treffande sa det i sin kommentar i går. Kanskje hadde han også kjent på at mange av dei små problema som ein gong var nasjonale, hadde tårna seg opp til å verte uoverstigelege problem i Brussel.

Dei seier at folk røysta på høgrepopulistar ved EU-valet, men ikkje kvifor folk røysta på høgrepopulistar og parti på ytste venstre i politikken. Kommentarane til EU-valet frå mange forståsegpåarar her heime på berget har dessverre vore lite analytiske og til dels provoserande for alle dei gode kreftene i EU som har stemt imot meir union og for større sjølvstende for sitt eige land. Dei har stemt imot ei utvikling dei ser ber i feil retning, der EU sin medisin medverkar til å forsterke dei økonomiske og sosiale problema i mange EU-land.

Dessverre har det folkelege opprøret i enkelte land også gitt seg utslag i auka oppslutnad om parti som nører opp under rasistiske og framandfiendtlege haldningar. Senterpartiet og den organiserte nei-sida i Noreg har alltid markert klar og tydeleg avstand til slike haldningar og slike parti og rørsler. Vårt nei til EU er eit ja til folkestyre, miljø og solidaritet.

Årsaka til at desse partia har hatt ein så sterk vekst, er at dei i mange land har vore dei einaste EU-kritiske røystene. Folk som seier nei til elitane sine prioriteringar av finanssektor og marknadstenking framfor arbeid, hus og velferd til folk flest, har nytta den moglegheita som fanst til å uttrykkje dette. Men langt frå alle anti-EU- og anti-establishment-stemmer gjekk til parti og lister på ytste høgre fløy. Nokre vil kanskje seie heldigvis for oss. Eg vil seie heldigvis for EU.

I Sverige gjorde Miljöpartiet eit godt val, og Vänsterpartiet fekk framgang. Centern gjorde eit mykje betre val enn dei andre på den borgarlege sida. I Danmark gjorde sentrum–venstre-alliansen Folkebevægelsen mod EU sitt beste val på 20 år og vann att plass i parlamentet. Fleire døme finst.

Deltakinga ved val til Europaparlamentet har gått jamt nedover, samstundes som EU-institusjonane i Brussel steg for steg har teke til seg meir makt. 43 pst. er tangering av botnnivået frå førre val, i 2009. Det er godt mogleg at nokre av dei som sit i EU-parlamentet, føler at dei har fått meir makt, men veljarane deira føler stadig meir avmakt.

Då eg høyrde statsråd Helgesen sine ord førre tysdag, var det sjølvsagt nokre saker me var samde om. Det er bra at regjeringa set grenser for kor mange milliardar ho er villig til å betale EU for ein avtale som skal vere på «gjensidig fordelaktig basis». Problemet til statsråd Helgesen og regjeringa er at dei tviheld på at det ikkje finst alternativ til dagens EØS-avtale. Slik sett er regjeringa her heime ein parallell til elitane i EU, som hevdar at det ikkje finst alternativ til dagens politikk i EU. Med dagens politikk kan EU halde fram si urimelege utpressing av Noreg i forhandlingane, for dei veit at til sjuande og sist vil regjeringa og stortingsfleirtalet seie ja til ein enda dyrare og dårlegare avtale, fordi dei ikkje ser andre alternativ.

Regjeringa forhandlar om norsk medlemskap i fleire nye EU-byrå som kan gjere vedtak som overstyrer norsk lov på fleire sentrale område. Innanfor energisektoren har regjeringa føreslege at EU-organet ACER skal kunne avgjere kor mykje Noreg skal betale i saker der nasjonale organ er usamde om kostnadsfordeling for infrastrukturprosjekt av felles interesse. For banksektoren legg dei opp til at Finanstilsynet i Noreg skal vere forplikta til å rette seg etter vedtak fatta av EU sitt finanstilsyn. Korleis dette skal gjerast utan å bryte Grunnlova, fekk me ikkje vete. Eg håpar me får vete meir om det i dag. Eg vonar også at me i løpet av denne debatten får klarlagt frå statsråden kva som må til for at regjeringa vil krevje at vedtak skal gjerast med to tredjedels fleirtal i denne sal.

2014 skal vere eit år for å hylle det norske demokratiet og den norske Grunnlova, ikkje for å hylle EU. Regjering og storting skal vere folket sine representantar og vareta norske interesser. I sak etter sak vert norske interesser truga av EU. Då trengst det ei regjering som står opp, og som tydeleg forsvarer næringslivet i distrikta, sparepengane til norske bankkundar og vilkåra for norsk matproduksjon.

Senterpartiet ville vore eit godt val for festebonden Jeppe. Hadde han vore vitne til lovprisinga av EU i denne salen førre tysdag, trur eg derimot fort han hadde teke seg ein støyt til.

Presidenten: Spørsmålet er da hva Nille ville sagt! Derom tier historien, men vi kan jo overlate ordet til representanten Trine Skei Grande, uten at det ligger noen hentydning i det på noen måte.

Trine Skei Grande (V) [10:47:23]: Jeg takker for den introduksjonen, president! Skaperkraft og kampen mot fylla kan vi gjerne stille oss bak.

Jeg vil for det første takke statsråden for det jeg mener var en god redegjørelse. Jeg har lyst til å starte der statsråden også startet, da han sa at kjernen i det som er Europa, er reglene for beskyttelse av individet og reglene for beskyttelse mot maktmisbruk.

Det er mye bitter erfaring i Europa som ligger bak et slikt sitat, og det er mange felles verdier som Europa bygger mye av sitt politiske tankegods på. Det er enkelte trekk ved helgas valg som er ganske skremmende med tanke på angrep nettopp på de europeiske verdiene som statsråden beskrev, med ytre høyres framvekst i Frankrike gjennom Nasjonal Front, i Storbritannia gjennom UKIP, i Danmark gjennom Dansk Folkeparti, i Ungarn gjennom Jobbik, i Hellas gjennom Gyllent daggry, og noen i Tyskland har altså valgt å la seg representere ved et naziparti igjen. Men det som bekymrer meg aller mest, er alle de som ser at de kan bli representert ved et høyreekstremt parti, og som velger å sitte hjemme. Jeg tror kanskje det er den største tankevekkeren, at det er bare 43 pst. deltakelse, mens ytterste høyre og ytterste venstre klarer å mobilisere fullt ut. Det er kanskje det Europa bør tenke mest på. Ellers er jeg glad for at de liberale, gjennom ALDE, gjorde et relativt godt valg og nok skal klare å manøvrere seg inn med hensyn til påvirkning på politikken også.

Siden statsråden holdt sin redegjørelse, har utviklinga i Ukraina nådd en milepæl, nemlig presidentvalget. Jeg er enig med statsminister Solberg, som har understreket at vi må respektere valget, sjøl om det er mange ting vi kan reagere på. OSSE har påpekt at valget tilfredsstiller demokratiske forpliktelser, men ble gjennomført i et «fiendtlig sikkerhetsklima». Det vil jeg definere som et klart «understatement» fra OSSEs side. Her må begge sider kritiseres, ut fra både de flyangrepene vi har sett i Donetsk, sist på mandag, og urolighetene, som ikke bør forsterkes, og Russlands og separatistenes ansvar, men også de ukrainske myndighetenes ansvar.

Framover er det grunn til å frykte parallell utvikling i andre land, som f.eks. i Moldova. Det som er viktig, og som jeg syns var positivt at Børge Brende varslet på mandag, er at man støtter Moldova med tanke på både økonomiske og politiske reformer med dette som begrunnelse. Det var det Europa gjorde feil i Ukraina, vi ventet for lenge med å komme til unnsetning.

Ellers varmer det et Venstre-hjerte når regjeringas representanter stadig understreker kunnskap, forskning og innovasjon som en av hovedprioriteringene. Stortinget har vært tydelig på at vi ønsker at Norge skal delta i Horisont 2020 og Erasmus Pluss. Det er usedvanlig viktig. Men det er også viktig at noen av de 23 milliardene som skal betales inn, kommer tilbake igjen til norske prosjekter. Her trenger vi regjeringas gjennomføringskraft når det gjelder å fullfinansiere grunnfinansieringa i forhold til forskning og innovasjon her i Norge, så vi blir i stand til å hente ut de pengene vi har bidratt med inn i Europa. Her har regjeringa fortsatt litt å leve opp til.

Så var statsråden veldig kort når det gjelder datalagringsdirektivet. Jeg skjønner hvorfor statsråden var veldig kort når det gjelder datalagringsdirektivet. Derfor har jeg også valgt å være veldig kort når det gjelder datalagringsdirektivet. Jeg har bare tenkt å lese opp noen få ord fra EU-domstolens dom:

«Direktivet innebærer et meget omfattende og særlig alvorlig inngrep i den grunnleggende rett til respekt for privatlivet og til beskyttelse av personopplysninger, uten at dette inngrepet er begrenset til det strengt nødvendige.»

Da skal jeg bare si helt til slutt: Hva var det vi sa?

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:52:38]: Lat meg òg takke europaministeren for utgreiinga, men òg for at det no vert jobba med ein systematisk europastrategi, som eg forstår skal leggjast fram om kort tid, og det eg oppfatta som ei stor merksemd på korleis Noreg i ein tidleg fase kan påverke spørsmål som er viktige for oss i europadebatten. Det synest eg er svært positivt.

Eg meiner òg det var riktig av han å ta opp spørsmålet om tendensen mot auke i tilsyn og byrå som vi ser, og forholdet til det. Han varsla ein politikk med moglege tilpassingar i EØS-avtalen. Eg ser fram til å høyre meir om kva det betyr. Eg trur sjølv at vi treng ein meir prinsipiell debatt om korleis vi skal stille oss til den typen suverenitetsavståing i det vidare.

Men det eg først og fremst skal snakke om, er det som i all hovudsak har dominert Europa dei siste fem åra – på mange måtar 25 åra, kan ein seie – den økonomiske krisa og den enorme arbeidsløysa som dominerer debatten om Europa i alle land, utanfor Noreg iallfall, ein kjem til.

Det er publisert fleire rapportar i vinter som gjev eit oversiktsbilete: I EU var arbeidsløysa i februar 2014 nede på 10,6 pst. i snitt. Det var ned 0,3 pst. frå toppen i fjor. Det er 30 pst. av dei arbeidslause som no har gått meir enn eitt år utan jobb, med det vi veit det betyr for jobbsjansane i neste runde dersom økonomien forbetrar seg. Arbeidsløysa blant ungdom, altså dei opp til 24 år, var 23,5 pst. i same månad, som òg var ned – det var ned eit halvt prosentpoeng. Det som har fått mindre merksemd, er at det òg har vore ei ganske høg arbeidsløyse no blant det ein kallar unge vaksne, 25–35 år, noko som er svært bekymringsfullt, fordi ein då er i ein alder då dei fleste har gått inn i etableringsfasen.

Det er òg verdt å merke seg at OECD understrekar at i 25 av 28 medlemsland i EU er investeringane framleis langt lågare enn før krisa slo inn i 2008. Derimot, på den andre sida, viser det seg at aksjekursane stig kraftig, så det er ein tendens, som fleire har vore inne på, til at det er noko vekst i gang igjen. Mens arbeidsløysa i 2013 ikkje viste nokon merkbar nedgang, auka aksjekursane i 7 200 børsnoterte selskap med meir enn 18 pst.

Berre for å gje eit lite bilete – ein artikkel i det velrenommerte The Lancet i vinter som gjekk gjennom helsesituasjonen i Hellas, det hardt kriseramma Hellas, kan kanskje gje eit bilete av verkelegheita av kva som skjer når land opplever noko sånt. I Hellas gjekk barnedødelegheita opp, noko som vel er omtrent uhøyrt i eit moderne vestleg land. Ho gjekk opp over fleire år. Det var ein kraftig auke – nesten 50 pst. auke – i talet på sjølvmord sidan krisa slo inn, auke i ei rekkje smittsame sjukdomar som tuberkulose, fleire hiv-smitta stoffmisbrukarar – altså tungt innslag i folkehelsa, noko som sjølvsagt direkte kan knytast til svekking av velferdsordningar, sosiale støttesystem og helsepolitikken i landet.

Problemet med den krisa vi snakkar om – og eg høyrde representanten Agdestein seie at no er vi kanskje oppe frå den bølgjedalen vi har vore i – er òg at vi har hatt massearbeidsløyse i Europa i hovudsak i 25 år. I 1993 var det 14 millionar arbeidslause. Sidan 1980-talet har arbeidsløysa vore på eit stabilt – eller kanskje ustabilt – høgt nivå i Europa. Ulikskapen har auka i dei fleste europeiske land dei siste tiåra.

Vi har skapt ein økonomisk modell i Europa som baserer seg på ganske til veldig høg arbeidsløyse og stor ulikskap og betydeleg jobbutryggheit. Noko av det har si årsak i nasjonalstaten, noko har si årsak i EU. Men i sum trur eg iallfall ein kan slå fast at Den europeiske union har klart å skape vekst, men ikkje utrydde arbeidsløyse eller store og aukande sosiale forskjellar dei siste tiåra. Det er det etter mitt syn òg valet no viser. EUs institusjonar framstår som irrelevante for dei fleste menneske til å løyse dei sosiale problema som ein står midt oppe i.

Dette burde i Noreg, som på ingen måte er samanliknbart med dei fleste EU-land i økonomien, heldigvis, i mykje større grad dominere vår debatt om situasjonen i Europa i det vidare, og korleis vi kan vere ein bidragsytar til å løyse han.

Statsråd Vidar Helgesen [10:57:57]: Jeg er glad for at det er bred tilslutning i denne salen til hovedlinjene i europapolitikken. Det er viktig for Norge. Jeg er også glad for at Ludvig Holberg er trukket inn i debatten. Han var en sann europeer, like hjemme i Leipzig som på Voss. Han var en mann av den europeiske opplysningstid, og hans aller første verk var «Introduction til de fornemste Europæiske Rigers Historier».

Den uken vi har vært igjennom siden redegjørelsen, har naturlig nok vært preget av europavalget. Det er viktig for Norge, fordi mye av lovgivningen i EU som får betydning for Norge gjennom EØS-avtalen, er Europaparlamentet involvert i.

Jeg deler bekymringen over den lave valgdeltakelsen i europaparlamentsvalget, og jeg deler bekymringen over valgutfallet i flere land, ikke minst i Frankrike, det land der ideen om å bygge fred gjennom økonomisk samarbeid gjennom kull- og stålunionen ble født. Vi har erfaring i Europa med at mørke krefter og ytterliggående krefter utfordrer demokratier og utfordrer politikken. Det at ytterliggående krefter nå stiller til valg og blir representert i Europaparlamentet, er derfor noe som innbyr til blandede følelser. Det er også bra at debatter med den type krefter tas i politiske forsamlinger.

Samtidig er det viktig at valget demonstrerte Europas mangfold. Det har vært mye oppmerksomhet om de ytterliggående partienes valgseiere og den bekymring det skaper. Men europaparlamentsvalget er også historien om et Italia som er et av de store kriselandene, og hvor kanskje den regjering som fører den mest aktive og offensive reformpolitikken i Europa nå, mottok sterk støtte fra velgerne. I Nederland fikk et av de mest europavennlige partiene valgvind og ble vinneren. I Tyskland, som jo har båret mye av den økonomiske belastningen ved krisen, stemte flertallet for en videreføring og for en stabil linje.

Dette er et mønster i flere land. Det vi ser, er at den økonomiske og sosiale og til dels politiske krisen i Europa kan møtes på to måter: Den kan møtes gjennom en nasjonalistisk jakt på syndebukker, men den kan også møtes gjennom aktiv reformpolitikk. Og det er den type aktiv reformpolitikk som vi bør støtte opp om, og som vi bør forfølge i vår europapolitikk.

Når Europaparlamentet nå har fått den sammensetningen det har fått, gjenstår det å se hvordan det vil innvirke på Norge og på våre muligheter til å påvirke. Det kan bli krevende. Men jeg vil også understreke at konsekvensene kan bli vel så store på regjeringsnivå. Det blir avgjørende hvordan Det europeiske råds medlemmer, hvordan medlemsstatene, særlig i de land hvor ytterliggående partier har gjort det bra, nå vil forholde seg – om de vil forsøke å komme denne type strømninger i møte, eller om de vil stå opp for de verdier som europasamarbeidet er tuftet på. Jeg er uansett glad for at Stortinget arbeider mer og mer aktivt opp mot Europaparlamentet. Det er viktig, og det er nødvendig.

Så har det vært et annet viktig valg i Europa og for Europa de siste dagene. Valget i Ukraina har til tross for store vanskeligheter alle tegn på å være et legitimt valg, et valg som gir Ukraina mulighet til å velge sin vei i Europa. Vi skal i den situasjonen vise solidaritet med Ukraina. Vi skal også vise solidaritet med våre venner og våre allierte. Vi skal reagere der det er nødvendig, mot russiske myndigheters fremferd, men vi skal ikke reagere mot det russiske folk. Vi skal fortsette samarbeidslinjen med det russiske folk.

Vi står i en alvorlig situasjon i Europa. Det er en ny situasjon som minner oss desto mer om verdifellesskapet vi er en del av i Europa. Derfor er det viktig at vi står opp for det verdifellesskapet. I det verdifellesskapet skal vi selvsagt kjempe for våre interesser og for vår verdiskaping, og vi har mange saker foran oss i forhold til EU, som jeg berørte i redegjørelsen, som nettopp dreier seg om å stå opp for våre interesser. Men i denne situasjonen i Europa skal vi alltid minne hverandre om at vi gjør det innenfor rammen av et samarbeid med våre beste venner i verden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [11:03:11]: Jeg utfordret i mitt innlegg statsråden til å si noe mer om utsiktene til å finne en løsning på vår deltakelse i særlig finansbyråene. Man kan være bekymret over overføring av suverenitet, men jeg er mye mer bekymret for at europeisk finansnæring ikke blir underlagt god nok kontroll, slik at vi kan risikere en reprise på det vi hadde for noen år siden. Derfor vil jeg gjerne gi statsråden en ny mulighet til å gi Stortinget noen signaler om man finner en løsning, og under den nåværende kommisjonen.

Og la meg spørre, for jeg kan ikke skjønne annet enn at én løsning må være at vi i tråd med topilarsystemet må opprette vårt eget tilsyn på EFTA-siden: Er det noen motforestillinger mot det i regjeringen eller hos våre EFTA-partnere?

Statsråd Vidar Helgesen [11:04:12]: Jeg er veldig enig med representanten Hansen i at dette er et spørsmål av stor viktighet. Det er et spørsmål av stor viktighet for norsk finansnæring, og derfor også for norsk økonomi. Og det er ikke bare et problem for oss. Nordisk finansnæring er veldig integrert, og det betyr at det er interesse ikke bare på EFTA-siden for å finne en løsning.

Senest i går møtte finansministeren og jeg styrelederen i Det europeiske banktilsynet og diskuterte dette. Vi tror at vi skal finne en løsning innenfor rammen av Grunnloven og innenfor rammen av EØS-avtalens topilarsystem. Vi har lagt forslag på bordet som holder seg innenfor disse rammene, og som ivaretar hensynet til regellikhet, hensynet til et fellesskap og hensynet til et ønske om et felles marked for finansielle tjenester.

Vi har tro på at det skal være mulig å finne en løsning. De politiske signalene vi mottar, er positive, men det er altså et grundig teknisk og juridisk arbeid som gjenstår.

Svein Roald Hansen (A) [11:05:17]: Jeg takker statsråden for svaret. Selv om man ikke kunne skissere noe om hva innholdet og perspektivet var, forstår jeg at man i hvert fall er i en dialog, og at det går framover.

Den andre problemstillingen som statsråden berørte i sitt innlegg, og som jeg kommenterte, og hvor det i hvert fall høres ut som det er enighet, går på EUs økende grad av politikkutforming på overordnede og tverrsektorielle områder. Der oppstår det en diskusjon og en problemstilling rundt begrensningen for hva som er EØS-relevant – hva som faller innenfor, og hva som faller utenfor.

Jeg vil høre om statsråden vil sørge for at Stortinget gjennom Europautvalget involveres i en slik vurdering når det kommer nye eksempler på denne type tverrgående politikkutforming, hvor EU setter politiske målsettinger som vi ikke nødvendigvis er enig i eller skal omfattes av.

Statsråd Vidar Helgesen [11:06:20]: Vi ser i EU at det som begynner som politikkutforming, over tid kan bli til regelverk, og når regjeringen er opptatt av å være tidlig ute, betyr det at vi må engasjere oss allerede på politikkutformingsplanet, også for å følge med på om det kan komme regelverk som senere vil få betydning for Norge.

Vi er opptatt av å involvere Stortinget tidlig i de debattene, slik vi har gjort på klima- og energiområdet. Vi vet ikke hva som kommer av regelverk, men vi vet at politikk i dag kan bli regler i morgen, som så kan bli EØS-relevante.

Når det gjelder vurderingen av EØS-relevans, har vi en god tradisjon for og en god håndtering av at det er en juridisk vurdering. Vi fremlegger selvsagt den vurderingen, og så vil vår tilpasning til regelverket, vår innlemmelse av regelverket, være gjenstand for politisk diskusjon.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:07:32]: Som eg nemnde i mitt innlegg, står Noreg overfor ei rekkje saker i EØS knytte til suverenitetsavståing. Finanstilsyn, den såkalla prosedyreforordninga og EU-byrået ACER er tre aktuelle døme.

Senterpartiet er imot å gi frå seg ytterlegare suverenitet til EU og EØS-organ. Me meiner at dei sakene som omhandlar suverenitetsavståing, må handsamast etter den paragrafen i Grunnlova som tidlegare hadde paragrafnummer 93.

Stortinget må ta på alvor den kraftige kritikken som har kome frå nokre av dei fremste juridiske ekspertane i Noreg på feltet knytt til handtering av desse sakene.

Me er godt kjende med at statsråd Helgesen har ei anna tilnærming, men kor omfattande må suverenitetsavståinga vere før Helgesen set foten ned og seier at dette kan me ikkje vere med på? Og kva skal til for at statsråden vil tilrå at ein nyttar prosedyrane i Grunnlovas tidlegare § 93?

Statsråd Vidar Helgesen [11:08:29]: Den tilnærmingen som regjeringen har til disse spørsmålene, er en tilnærming som det har vært bred støtte for og bred praksis for i Norge siden EØS-avtalen trådte i kraft. Myndighetsoverføring som er lite inngripende, kan overføres etter Grunnloven § 26. Det har skjedd gjentatte ganger. Det har samtlige regjeringer i EØS-avtalens levetid gjort, og samtlige partier som har sittet i regjering, har støttet opp om dette, og det er en sikker konstitusjonell praksis.

Når det så gjelder spørsmålet om hva som skal til for at denne håndteringsmåten ikke er tilstrekkelig, vil det være en vurdering fra sak til sak. Vi synes det viktige er at vi ivaretar sentrale norske interesser, det gjelder bl.a. tilslutning til disse byråene, at vi holder oss innenfor Grunnlovens rammer, og at vi beholder EØS-avtalens integritet.

Presidenten: Neste replikant er representanten Trine Skei Grande.

Mens Trine Skei Grande går frem, kan presidenten nevne at § 93, som det ble henvist til i forrige replikk, nå er § 115, etter de endringene vi har vært igjennom.

Trine Skei Grande (V) [11:09:54]: Jeg har lyst til å stille et spørsmål til europaministeren, ikke bare fordi det er om EU- og EØS-saker. Litt av erfaringen etter det som er skjedd i Ukraina, var vel at også vi i Europa sviktet da de trengte hjelp der, noe som førte til at de fikk en president som lenet seg mot Russland, og som hadde visse krav knyttet til den hjelpen som de kunne bidra med. Så hadde Europa vært til stede og kunnet hjelpe dem i den krisen de var i, hadde vi kanskje i dag sluppet det som vi nå har opplevd.

Så mitt spørsmål til europaministeren er om han er enig med meg i en sånn type analyse, og at det også sier oss hvor viktig det er å stille opp for land som Moldova og de andre landene som føler det samme presset.

Statsråd Vidar Helgesen [11:10:44]: Jeg er enig med representanten Skei Grande i den analysen. Vi har et nabolag i Europa som har store utfordringer både i sør og i øst. Vi ser at i de årene som vi har gått igjennom, har EU-samarbeidet og EØS-samarbeidet vært veldig konsentrert om EUs egne problemer, og kapasiteten og engasjementet for nabolagene har nok lidd under den innadvendtheten. Jeg håper, og jeg tror, at vi har lært av dette.

Fra vår side støtter vi opp om EUs østlige partnerskap med Ukraina, Moldova og Armenia. Vi mangedobler vår støtte til Ukraina i denne situasjonen. Det er en støtte som må ledsages av krav, for vi skal ikke bare forholde oss til myndighetenes ønske om midler. Vi skal også forholde oss til det ukrainske folkets ønske om reformer, om kamp mot korrupsjon osv. Men vår støtte skal være der.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Irene Johansen (A) [11:12:11]: Jeg vil også takke ministeren for en god og bred redegjørelse.

Valget til Europaparlamentet ble avsluttet søndag. Over 400 millioner EU-borgere i EUs 28 medlemsland hadde stemmerett i valget på 751 parlamentsmedlemmer. Bare vel 40 pst. deltok.

De høyreekstreme og EU-skeptiske partiene er utropt til valgets vinnere. Heldigvis har sosialistene og den konservative gruppen fortsatt flertall i parlamentet. Jeg sier heldigvis, fordi jeg tror det gagner verken EU-landene eller EØS-landene at partier som ikke ønsker EU-medlemskap, skal dominere politikken som føres.

Kjernen i det europeiske samarbeidet er å sikre fred og stabile demokratier i Europa. Det er lett å tape av syne i debatter om direktiver og byråkrati. Den demokratiske og menneskerettslige utviklingen i deler av Europa i dag gir imidlertid grunn til bekymring. EU-institusjonene har her en kritisk rolle. Det er viktig å erkjenne at å bygge fungerende demokratiske stater i Europa er et vedvarende prosjekt. Derfor er det viktig å støtte opp om EU som fundamentet i dette. Tross usikkerhet og uro tas det initiativ av EU-landene for å bedre situasjonen med både den økonomiske krisen og den sosiale uroen. Det er viktig også for Norge at et nytt europaparlament fortsetter dette arbeidet og arbeidet for et stabilt og fredelig Europa basert på samarbeid og fellesskap.

De høyreekstreme og EU-skeptiske partiene tror ikke på samarbeid i EU. De vil det motsatte. De vil stenge grensene og være seg selv nærmest – slik også enkelte tar til orde for her i landet. Jeg synes derfor det er bekymringsfullt når interessen for og oppslutningen om valget er så lav i medlemslandene. Dette har fått enkelte til å stille spørsmål ved hvor representativt Europaparlamentet er. I Norge hevdes det at dette beviser at EU har spilt fallitt, og at valget er en katastrofe for elitens ideer om mer makt til EU. Det er i beste fall et retorisk poeng fra EU-motstandere.

Europaparlamentet er den eneste EU-institusjonen som er direktevalgt. Parlamentet har etter Lisboa-traktaten fått betydelig større makt og innflytelse, et tegn på at også Europas politikere ønsker mer makt til folkevalgte institusjoner. Valget har mange tolket som en protest mot nasjonale partiers evne til å rydde opp i nasjonale saker. Jeg tror det er riktig. Det er i så fall uttrykk for det samme som vi ser ved valg her i landet: De store spørsmålene dominerer ikke valgkampen. Det viktige for folk er å få løst hverdagsproblemene og få oppmerksomhet om disse. At Europaparlamentet faktisk har større påvirkning på nettopp folks hverdagsliv enn de lokale og nasjonale politiske nivå, er en utfordring for Europaparlamentet å få fram.

Valget til nytt europaparlament er like viktig for oss som for innbyggerne i medlemslandene. Men vi kan ikke delta, og valget får heller ikke noe særlig oppmerksomhet i Norge. Jeg hadde gjerne sett at Norge var medlem av EU, og at vi kunne være med og stemme i dette valget, men Norges tilknytning til EU bygger i dag først og fremst på EØS-avtalen, som i år er 20 år. 80 pst. av vår eksport går til EU-landene. Norge er tett sammenvevd med Europa gjennom historiske og kulturelle bånd, geografisk plassering og verdi- og rettsfellesskap. Vi har derfor valgt å utvikle samarbeidet og de avtalemessige forbindelsene med EU også på områder utenfor EØS-rammen. Det gjelder justis- og politisamarbeidet, asyl- og innvandringsspørsmål og samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Jeg vil understreke at samarbeidet med EU på disse områdene stort sett har vært på vårt eget initiativ.

Denne erkjennelsen av at grenseoverskridende utfordringer bare kan møtes med samarbeid, har vært ledetråden for skiftende norske regjeringer, med bred støtte i Stortinget. Slik må det fortsatt være. Utviklingen i EU og landene i EØS-området er grunnleggende viktig for Norge og for norske interesser.

Derfor har jeg med interesse merket meg at også denne regjeringen, som den rød-grønne regjeringen, sier de vil føre en aktiv europapolitikk, og varsler at i regjeringens europastrategi er tidlig medvirkning, åpenhet og debatt en forutsetning. Stortinget har de siste årene lagt godt til rette for nettopp tidlig medvirkning gjennom bred deltagelse i Europautvalgets møter, gjennom aktiv deltagelse i EØS/EFTA-parlamentarikerkomiteen, gjennom at vi får tidlig informasjon om aktuelle saker på samme tidspunkt som nasjonale parlamenter, gjennom opprettelsen av eget kontor i parlamentet, gjennom studieopphold i EU-institusjonene og at vi oppfordrer komiteene til å jobbe aktivt i saker som har betydning for dem. Vi har derfor kunnet være med og påvirke i saker som er viktige for Norge.

Jeg oppfatter at regjeringen i sine redegjørelser for Europautvalget og Stortinget forteller om viktige saker for Norge, men kanskje mer om at det jobbes med løsninger enn om hvilke løsninger det jobbes for å få til. Hvis Stortinget skal være med og være aktiv pådriver i saker, sånn som vi ønsker gjennom vår tilnærming, er det viktig at dette ikke bare blir ord fra regjeringen – slik jeg opplever at det har vært hittil – men at det faktisk legges til rette for det. Jeg utfordrer ministeren til å svare på det.

Sylvi Graham (H) [11:17:42]: Samarbeidet med EU er av avgjørende betydning for utenforlandet Norge. Norske arbeidsplasser er avhengig av en godt fungerende EØS-avtale. En effektiv kriminalitetsbekjempelse er avhengig av tett samarbeid med EU på justissektoren, og – ikke minst – dagens dramatisk endrede sikkerhetssituasjon i Europa viser med all tydelighet at vi også på dette området er tjent med å stå sammen. Både NATO og EU spiller en stadig viktigere rolle ikke bare for europeisk, men også for global sikkerhet.

Denne regjeringen fører en nødvendig proaktiv europapolitikk, med tidlig norsk påvirkning i de saker der våre interesser ligger. For politiske aktivister og lobbyister er dette barnelærdom. Ja, jeg vil gå så langt som å si at det nesten ville være utopisk å tro at Norge kan få endret så mye som et komma i noe regelverk etter at 28 medlemsland har sagt sitt.

Den forrige regjeringen fikk en smertelig lærdom på det området, nettopp fordi man ikke hadde vært tidlig nok ute eller koordinert nok til å ta opp det unntaket vi hadde for bl.a. transportsektoren vedrørende den differensierte arbeidsgiveravgiften, med de riktige EU-institusjonene før det nye regelverket for regionalstøtten ble vedtatt. Vår regjering fikk imidlertid aksept for fleksibilitet i avgrensningen av virkeområdet i det nye regelverket for regionalstøtte. Det er godt politisk håndverk av den nåværende regjering.

Norsk næringsliv ber ikke om særregler som kommer i tolvte time. De ber om at de rammebetingelser og det lovverk som vi etter EØS-avtalen skal følge, raskt blir oversatt og implementert, slik at det ikke forsinker arbeidet. Slik trygger vi norske arbeidsplasser, for vi er en del av Europa. Hovedsaken med EØS-avtalen er at vi vil være med i det indre marked. Mer en tre fjerdedeler av eksporten vår går dit.

I våres har sikkerhetspolitikken brått vendt tilbake som et tema for oss rett utenfor stuedøren, for det er kortere avstand mellom Halden og Ukraina enn mellom Halden og Tromsø. Russland har tatt seg til rette i et europeisk naboland. Vi som trodde at vår del av verden hadde kommet lenger, ble alle skuffet.

Nå ser vi at de viktigste diskusjonene om internasjonale tiltak mot Russlands aggresjon overfor Ukraina finner sted nettopp i EU og mellom EU og USA. Jeg er glad for at det har vært, og er, en udelt tilslutning fra det norske politiske miljøet om at vi slutter opp om EUs restriktive tiltak overfor Russland i den saken. Kun et entydig svar fra Europa vil være tydelig nok til å bli fanget opp av Moskvas radarer.

Folkerettslige og demokratiske prinsipper er verdier vi ønsker i vårt norske samfunn, og som vi må forfekte også utenfor eget territorium. Vi har svært ofte sammenfallende interesser med EU i disse spørsmålene.

Dog – selv om EU har fått en sterkere sikkerhetspolitisk rolle, vil det ikke nødvendigvis si at de har kapasitet til å fylle disse forventningene.

Ikke minst er det viktig for oss å støtte opp om EUs nabolagspolitikk, som skal bidra til økonomisk, politisk og sosial utvikling sør for vår felles Schengen-grense. Som Schengen-medlem har Norge sin sørlige yttergrense i Middelhavet.

Der kan vi samarbeide med EU for å påvirke og bidra positivt til å bygge opp politiske prosesser i det sørlige naboskapet som kan ta i tu med den skjevfordelte økonomiske utviklingen, den høye arbeidsløsheten og det demokratiske underskuddet i disse landene.

Den arabiske våren viste flere folks tydelige vilje til ny og bedre styring og utvikling. Tunisia er eksempel på et land som har greid å beholde styringsfarten etter den arabiske våren. Det er et foregangsland, og jeg er svært glad for at statsråden vil styrke innsatsen i nettopp Tunisia. Med sin nye grunnlov og sin demokratibygging er dette landets videre suksess svært viktig for stabiliteten i denne nabolagsregionen som helhet. Men Tunisia er fortsatt et land med skyhøy arbeidsledighet, og demokratiet er skjørt. Landet fortjener vår oppmerksomhet både for videre demokratisk oppbygning, for å åpne og tilrettelegge for investeringer fra norske bedrifter, og for akademisk utveksling.

Det er viktig at vi tar inn over oss nettopp det som statsråd Helgesen snakket om i denne sal:

«Ustabiliteten i EUs nabolag både sørover og østover minner oss igjen om at europapolitikken dreier seg om de verdier vi tror på, og den verdiskaping vi lever av.»

Helt til sist: Den lave valgdeltakelsen på ca. 43 pst. bekymrer. Selv om man nå ved dette valget har sett nye ytterliggående krefter komme inn – og det også bekymrer – er EU et prosjekt som har gitt oss fred i mange tiår i Europa. Demokrati er dessuten ikke noe man bare kan være for dersom de man liker, blir valgt inn.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:23:04]: La også meg takke statsråd Helgesen for en god redegjørelse sist tirsdag.

Én pluss én er mer enn to. Dette var ideen bak EØS-avtalen. Handel over landegrensene er en økonomisk vinn-vinn-situasjon for alle involverte. Gjennom fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft vil alle land kunne sikre høyere økonomisk vekst og mer velferd til sine innbyggere. Frihandel fungerer.

Jeg tror på markedets mekanismer – ikke som en erstatning for andre viktige dimensjoner i livet, men jeg tror at markedet kan gjøre nettopp det som er markedets intensjon. Konkurranse på like vilkår skaper nye og bedre løsninger, raskere og tryggere produksjon og automatisering. Det vil øke produktiviteten. Økt produktivitet frigjør arbeidskraft som igjen vil kunne benyttes til et nærmest uendelig behov for velferdstjenester. Ovennevnte er EØS-avtalens intensjon.

Norge bør være positiv bidragsyter på alle felt som bidrar til dette. EUs nye regelverk for krisehåndtering av banker er positivt. Det skal ikke være skattebetalerne, men bankene og deres eiere, som skal være ansvarlig i forbindelse med en bankkrise. EUs varslede innskuddsgaranti på 100 000 euro, og som Norge må slutte seg til, er imidlertid et vedtak med negative ringvirkninger for Norge. Jeg er glad for at norske myndigheter bruker tid og krefter på å finne løsninger for en integrert bank- og finansnæring innenfor rammen av EØS.

Prinsippene i EØS-avtalen er intuitivt kloke, men de er samtidig utfordrende. Alle land i Europa har sin unike historie, sitt nasjonale utgangspunkt. Levestandarden og velferdsnivået varierer også i betydelig grad. Felles konkurransevilkår skaper derfor utfordringer utover vante problemstillinger knyttet til markeder og arbeidsbetingelser. Arbeidstakere fra et land som i gjennomsnitt har halvparten av lønnsnivået vi har i Norge, vil finne vårt arbeidsmarked svært attraktivt. Mange kommer derfor hit for å tilby sin arbeidskraft, gjerne for en lønn som er langt lavere enn den norske minstelønnen. Alt annet likt vil det presse lønnsnivået i Norge nedover. Det vil gjøre våre produkter mer konkurransedyktige i utlandet, vi produserer mer for mindre.

Men så enkelt er det ikke. Norske arbeidsgivere har ikke anledning til å senke lønnsnivået ubegrenset. De må forholde seg til inngåtte avtaler. Det lokker enda flere arbeidstakere til Norge. En ytterligere utfordring er våre mange offentlige ytelser knyttet til arbeidslivet. EØS-avtalen begrenser ikke utenlandske arbeidstakeres tilgang til norske velferdsytelser. Det er i dag mulig for arbeidstakere i EØS-området som har jobbet i Norge, å motta ulike trygder i hjemlandet. Det kan gi vedkommende en trygd som overgår potensiell arbeidsinntekt i hjemlandet. Dette er en stor utfordring som kan komme til å vokse oss over hodet. Debatten knyttet til velferdsturisme var også svært sentral i valgkampen i forkant av valg til nytt europaparlament. Med dette som bakteppe er jeg glad for at regjeringen gjennomgår spørsmål knyttet til eksport av velferdsytelser.

Et råd fra min side vil være at utenlandske arbeidstakere får anledning til å etablere en egen folketrygdkonto. Det vil innebære at arbeidstakere fra EØS-området kun får dekket sine velferdsytelser mens vedkommende er i jobb i Norge. Arbeidstakeren opparbeider seg samtidig en personlig folketrygdkonto betalt av arbeidsgiveravgiften, som vedkommende arbeidstaker kan ta med seg ved endt arbeid i Norge. Utbetaling til eventuell arbeidsledighetstrygd og ulike pensjoner vil da opphøre. Det vil være en vinn-vinn-situasjon for alle parter og samtidig følge intensjonen i EØS-avtalen, som er å få flest mennesker i jobb og skape økonomisk vekst.

Samtidig som jeg er tilhenger av frihandel, er jeg motstander av EU. Europa er sammensatt av ulike nasjoner, språk og kulturer. Nasjonale kulturer bør bevares og forsvares. Den europeiske enhet er i beste fall en ambisjon. Europa vil aldri bli en stor, lykkelig familie. Europas EU-tilhengere gjør klokt i å lytte til sine egne befolkninger. Resultatet av valget av Europaparlamentet er en advarsel. Også mediene har et ansvar. Karikeringen av samtlige EU-skeptikere og EU-skeptiske partier som høyreekstreme, innvandrerfiendtlige, ytterliggående og høyrepopulistiske er samtidig en stempling av 20–30 pst. av EUs befolkning – som avla stemme vel å merke.

Nesten samtlige av EU-skeptikerne står for de europeiske fellesverdiene man stilte spørsmål ved. De står for likeverd, likestilling, pluralisme, demokrati, personlig frihet og sekulære rettsregler. Medienes bruk av ord og uttrykk viser hvor lite representative journalister er, og hvordan de hever seg over sitt eget folk. Vekslende norske regjeringer har gitt fra seg beslutningsrett til EU, grensekontroll og asyl er blant disse. Det er ikke åpenbart at det var et slikt samarbeid nordmenn flest så for seg da EØS-avtalen ble inngått. Vekslende regjeringer har bundet oss til masten på områder som i utgangspunktet ikke var tillagt EØS-avtalen – det ene tar det andre. Dette er gjort ved alminnelige flertallsbeslutninger i Stortinget. Vi skal ikke være blinde for at den kumulative konsekvensen av samtlige avtaler knyttet til EØS, kan betraktes som et potensielt brudd på Grunnloven nå § 115.

Helga Pedersen (A) [11:28:17]: Først vil jeg takke statsråd Helgesen for redegjørelsen til Stortinget.

Den økonomiske krisen har ført til at millioner av europeere har blitt arbeidsledige. Selv om det er lyspunkter når det gjelder den økonomiske utviklingen i Europa, vil det ta tid å komme seg gjennom den sosiale krisen, som er et faktum på store deler av vårt kontinent. Tilslutningen til høyreekstreme krefter og partier er skremmende. Det påkaller alvor, og det er en påminnelse om hvor godt stilt vi er i Norge. Det er også en påminnelse om at orden i økonomien, vekst og nye arbeidsplasser er noe vi ikke kan ta som en selvfølge. Blant mange ting krever dette mye av oss politikere for å gjøre de rette veivalgene og grunnleggende hardt politisk arbeid.

Europa i dag preges av store og økende forskjeller. Det påvirker selvfølgelig også oss. I Norge står likhetstanken sterkt. Det å opprettholde et samfunn med små forskjeller og med muligheter for alle, krever desto større innsats når så mange krefter trekker i motsatt retning. Det handler bl.a. om å utjevne geografiske forskjeller. For Arbeiderpartiet er det viktig at de norske EØS-midlene blir brukt til å utjevne forskjeller i Europa. Vår visjon må være at et barn født av romfolket et hvilket som helst sted i Europa, skal ha like store muligheter til å få utdanning og velge sitt liv som et hvilket som helst barn født i Norge.

Det er også viktig at vår europapolitikk sikrer norsk handlefrihet til å utjevne geografiske forskjeller hjemme hos oss. På det området er det liten grunn til å la seg imponere over regjeringens innsats. Ostetoll er ett stikkord for det. Når det gjelder håndteringen av regionalt differensiert arbeidsgiveravgift, kan det virke som regjeringen har vært mer opptatt av å plassere skyld hos forgjengerne enn å få til et best mulig resultat for de berørte næringene og bedriftene.

Tidligere i vinter var regjeringen opptatt av å understreke at de ikke hadde hatt noe handlingsrom etter at de kom til makten, mens man nå er opptatt av å formidle at man reiser til Brussel for å ordne opp, og at det med andre ord likevel var et handlingsrom der. Det er selvfølgelig bra, men det tok for lang tid for regjeringen å komme fram til den erkjennelsen.

Regjeringen har selvfølgelig Arbeiderpartiets varme støtte til å unngå eller begrense sektorunntakene. Fortsatt er det mange bedrifter i nord og i andre deler av landet som ikke vet om de vil ha 0 eller 14 pst. arbeidsgiveravgift fra 1. juli, altså om noen ganske få uker fra nå. Jeg vil derfor be europaministeren kommentere hvordan dialogen med EU-kommisjonen og Brussel nå går, og hva slags forventninger man har til resultatet – hvis man ikke allerede har fått en konklusjon.

I forlengelsen av det vil jeg også understreke betydningen av at regjeringen er aktiv overfor kommisjonen for å sikre et skatteregime i tiltakssonen – en såkalt Snøhvit-løsning – som kan bidra til ilandføring og dermed økt aktivitet på land når Castberg-feltet og andre framtidige funn skal bygges ut i nord.

Det er flere her i debatten som har pekt på sosial dumping som fenomen. Når det er stor ledighet i Europa, legger det et press på lønns- og arbeidsvilkår både ute i Europa og også hjemme hos oss. Det krever et sterkt trepartssamarbeid og treffsikre tiltak, sånn at globaliseringen og det europeiske markedet kan gi muligheter til flere mennesker i stedet for å senke standarden i arbeidslivet og frata mennesker muligheter. En sterk fagbevegelse og sterke arbeidstakerrettigheter er ikke et hinder, men en forutsetning for at globalisering, frihandel og europeisk samarbeid kan komme folk flest til gode.

Jeg imøteser regjeringens gjennomgang av trygdeeksport og tiltak. Jeg har et veldig godt, konkret forslag. Det er allment akseptert at det å vri tjenestene over fra kontantstøtte til velferdstjenester kan bidra til å hindre trygdeeksport. Det å begrense kontantstøtten og tilby barnehageplasser til folk er sånn sett et godt tiltak i den sammenhengen. Vi har sett en sterk økning i eksport av kontantstøtte til bl.a. Polen, men en barnehageplass er det ingen som kan ta med seg ut av landet.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Nikolai Astrup (H) [11:33:26]: Representanten Navarsete har endelig avklart hvorfor Jeppe drikker, og det er etter hennes mening fordi han bor i EU. Mer om det om litt.

Jeg har sagt det før i denne sal, men det er verdt å gjenta: Europas land blir ikke viktigere hver for seg enn det de er sammen. Vi blir flere verdensborgere og færre europeere, relativt sett. Det er utelukkende positivt at fattige i fremvoksende økonomier løftes ut av fattigdom og inn i en ny global middelklasse. Samtidig må Europas land henge med – hvis ikke blir vi hengende etter.

Til tross for flere lyspunkter de siste månedene er den økonomiske situasjonen i Sør-Europa alvorlig for mange. Arbeidsledigheten er fortsatt rekordhøy. Økonomisk lever fortsatt flere land over evne. Frankrike, som så langt har sluppet unna de verste konsekvensene av den økonomiske krisen, har budsjettert med underskudd i statsbudsjettet hvert eneste år siden 1974 – altså i 40 år.

Kanskje gir den nasjonale svikten i mange europeiske land større grunn for Jeppe til å ta seg en dram, enn hva medlemskapet i EU gjør. Nasjonale politikere har et stort ansvar for å vedta nasjonale politiske reformer som kan bidra til bærekraftig vekst og utvikling og en offentlig økonomi som balanserer utgifter og inntekter. EU kan bidra, men nasjonale politikere må gjøre sin del av jobben.

Valgdeltakelsen på søndag kan tolkes som et uttrykk for manglende tillit til EU som politisk aktør, men også som frustrasjon over nasjonalstatens manglende evne til å løse de sosiale utfordringene mange borgere i Europa opplever nå, og i og for seg har opplevd lenge. EU er ingen statisk størrelse. Unionen er tuftet på og formet av kriser og felles utfordringer. Men det som fremstår som en krise for noen, kan være forsøk på aktiv reformpolitikk for andre. Alternativet til å snakke sammen er å ikke snakke sammen. Historien viser at alternativet til å jobbe med hverandre når krisen treffer, er å jobbe mot hverandre. Vi har prøvd det før. Proteksjonisme, isolasjonisme, negative handelsbarrierer: Det tjener ingen.

EU har vist seg som det viktigste politiske fellesskap i vår del av verden nettopp fordi svaret på felles utfordringer alltid har vært å jobbe sammen. I årene fremover vil vi stå overfor store felles utfordringer der det vil være i Norges og Europas interesse at det finnes en felles politisk arena å drøfte dem på, selv om vi ikke deltar fullt ut i det politiske arbeidet. Grenseløse utfordringer er det mange av – internasjonal organisert kriminalitet, klima- og miljøutfordringer, migrasjon og økende antall flyktninger fra Europas nærområder, større behov for sikkerhetspolitisk samordning i Europa uavhengig av NATO, sosial dumping og svart arbeid, for å nevne noe.

Globalisering bryter ned grenser, vever sammen land og kontinenter. I dette skjebnefellesskapet må vi finne politiske løsninger. Det gjør vi best sammen. Derfor er jeg svært glad for det taktskiftet regjeringen og europaministeren har vist i europapolitikken, med store ambisjoner om å medvirke tidligere og tydeligere i EUs politikkutforming.

La meg til slutt få dvele litt ved det området jeg jobber mest med, nemlig energi- og miljøpolitikken. Dette er et område som kanskje mer enn de fleste politiske områder har en helt spesiell interesse for oss. Vi er leverandør for en fjerdedel av Europas gassbehov. Vi er – etter hvert – en stor eksportør av effekt innenfor fornybar energi, og vi har et større potensial i fremtiden. Samtidig legges rammene for Norges klima- og miljøpolitikk i stadig større grad i EU. Det gjør at vi må kjenne vår besøkelsestid, komme med våre innspill i tide og sørge for at vi er en del av Europas fremtidige klima- og energiløsninger, og at vi ikke blir hengende etter i det arbeidet.

Etter mitt skjønn gjør regjeringen en svært god jobb med dette, men det er viktig at dette fortsetter, ettersom utfordringene ikke forsvinner og vi nå styrer mot en ny klimaavtale i 2015, der EU vil være en sentral premissleverandør.

Kåre Simensen (A) [11:38:22]: Jeg vil starte med å takke statsråden for hans redegjørelse, men jeg vil også rette en takk til Stortingets faggruppe for EU- og EØS-informasjon for god dybdeinformasjon i forbindelse med redegjørelsen.

I statsrådens redegjørelse understreket han betydningen av at vi må engasjere oss så tidlig som mulig. Vi må være til stede, sa statsråden, når fløyta går – for å bruke fotballspråk. Det er en intensjon som jeg støtter fullt ut, og med dette utgangspunktet vil jeg ta fram en sak hvor dagens regjering etter manges mening har gjort en altfor dårlig jobb, nemlig regionalt differensiert arbeidsgiveravgift. Det er et kroneksempel på at vi ennå har et godt stykke vei å gå før vi har oppnådd ambisjonen om å være på «alerten» fra dag 1 når viktige saker behandles i EU.

Vi har ennå et stort potensial i vårt arbeid mot EU. Som finnmarking er jeg svært skuffet over at vi ikke har klart å videreføre ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Om alle steiner er snudd, vet bare regjeringen, og selv om statsråden sier at alt er spikret, har jeg et lite håp om at det ligger noe under den siste steinen. Når EU tvinger Norge til å innføre full arbeidsgiveravgift for noen sektorer i tiltakssonen, snakker vi om en ekstra kostnad som kan måles i milliardbeløp. Det er en stor katastrofe for de delene av næringslivet i nord som blir rammet av dette, og deretter settes også viktige distriktsarbeidsplasser i spill.

Skulle det vise seg at det ikke er mulig å få snudd EU, håper jeg at regjeringen vil kompensere ekstrakostnadene krone for krone. Men heller ikke der er jeg optimist. Til det er for mange regionale virkemidler fjernet eller redusert i nord, basert på interne politiske prioriteringer i Solberg-regjeringen.

Flere representanter har kommentert EU-valget i sine innlegg. Som menig stortingsrepresentant og fortsatt svært positiv til EU, er jeg, som mange andre, bekymret over at fløypartiene – hovedsakelig på ytterste høyre fløy – fikk en tilslutning i nesten alle land. At da valgdeltakelsen i tillegg er svært lav, bidrar dessverre til å svekke fellesskapet, solidariteten og tilliten til EU.

Et protestvalg, er tilbakemeldingen fra de fleste. Ja, det kan vi være enige om. At velgerne protesterer, er forståelig, det er jo en del av demokratiet, men jeg har vanskelig for å forstå at det var nødvendig å bli så sint og så frustrert på sittende politikere at en stemte inn politikere som jeg vil påstå vil gjøre det enda verre for en ved å være seg selv nok. Fra Frankrike og Le Pens folk hører vi budskapet om «Frankrike for franskmenn», og om ikke like tydelig, så ligger det samme budskapet hos de fleste høyreekstreme partiene i Europa. Ser vi til Ungarn, så marsjerer representanter for partiet Jobbik ute i gatene, og et av mange ekstrembudskap fra dem er at ingen jøder skal sitte i det ungarske parlamentet.

Vi har hørt dette budskapet fra de høyreekstreme partiene før, i Tyskland i 1930-årene, og det gikk heller dårlig for Europa og verden, og vi skal ikke kimse av slike utsagn som de vi i dag registrerer.

Krisen i Ukraina utfordrer Europa på mange måter, og Europa og Norge er samstemt i sine reaksjoner overfor Russland når det gjelder det som foregår på Krim og i den østlige delen av Ukraina. Jeg er veldig enig med statsråden i at vi skal reagere overfor russiske myndigheter, men ikke overfor det russiske folk. Til det er folk-til-folk-samarbeidet i nord for viktig. Hvordan krisen ender, er det ikke lett å si i dag, men vi får alle forsøke å bidra til at krisen i hvert fall ikke eskalerer.

Jeg har bare lyst til å trekke fram to innslag fra Kveldsnytt i går. På det ene innslaget så vi at det ble forhandlet om energiforsyninger mellom EU, Ukraina og Gazprom. På det neste innslaget så vi scener fra byen Donetsk, der 30 mennesker mistet livet i borgerkrigen og det som foregår i de østlige delene av Ukraina. Dette er en særdeles vanskelig utfordring for den regionen vi tilhører.

Jeg er enig med det statsråden sa om at naboskapspolitikk skal bidra til økonomisk, politisk og sosial utvikling sør for vår felles Schengen-grense, og det skulle bare mangle, men jeg vil i denne sammenhengen utfordre både statsråden og regjeringen når det gjelder vår Schengen-grense mot Russland. Nå har vi på langt nær de samme utfordringene som vi opplever mot sør, men det er utfordringer, og det handler mest om at de fysiske kapasitetene ved vår grense mot Russland er sprengt. Det kan gå på sikkerheten løs. Forleden dag kunne vi lese at politiet ved grenseoverganger frykter at russere tar seg over grensen til Norge uten å bli kontrollert.

Statsråd: Slike tilstander kan vi ikke være bekjent av ved vår eneste Schengen-grense. Det må skje en kapasitetsutbygging snarest.

Fredric Holen Bjørdal (A) [11:43:39]: Eg vil kort ta opp tre tema i mitt innlegg. For det første synest eg det er bra at regjeringa ønskjer å løfte fram diskusjonen om å utgreie eksport av trygdeytingar frå Noreg. Dette er eit utgreiingsarbeid som den førre regjeringa starta, og det er komplisert både juridisk og politisk. Alt tyder på at eksport av norske trygdeytingar kjem til å auke framover. Kanskje må vi gjere nokre endringar i vårt lovverk. Vi må uansett balansere ulike omsyn og forpliktingar. Vi må støtte opp om både retten til fri rørsle for personar innanfor EØS og ein politikk som sikrar langsiktig berekraft i våre velferdsytingar.

Det blir uansett spennande å sjå om arbeids- og sosialministeren sine konklusjonar rundt trygdeeksport blir stramma inn like mykje som det Framstegspartiet ytra då partiet var i opposisjon, for då var det ikkje måte på kor enkelt det ville vere å strupe inn på trygdeeksporten. Men sanninga er at vår moglegheit til å avgrense trygdeeksport er ganske innskrenka på grunn av EØS-avtalen, og i tillegg må vi ikkje gløyme at nordmenn som jobbar i andre EØS-land, kan få med seg eksporterte trygdeytingar heim til Noreg.

Det andre temaet eg vil ta opp, er EUs handhevingsdirektiv, som vart vedteke av EU sine organ for nokre dagar sidan. Det er eit direktiv som er viktig for å sikre at krava i utsendingsdirektivet, som skal bidra til å hindre sosial dumping, blir etterlevde. EU-landa har etter mykje fram og tilbake greidd å bli einige om ein felles plattform for betre handheving av utsendingsregelverket.

Kompromisset om dette direktivet i EU inneheld særleg to uavklarte spørsmål, som kanskje statsråden kan kommentere. For det første er det no ei opning for andre kontrolltiltak mot sosial dumping enn dei som er nemnde i direktivet, men slik mange tolkar det, vil det likevel vere strenge krav for å gå utanom dei opplista tiltaka. I Noreg har vi dei siste åra ført ein dynamisk og offensiv politikk mot sosial dumping, der nye problem er blitt møtt med nye tiltak. Eg er likevel noko avventande til korleis ein ser føre seg å implementere direktivet i Noreg, og korleis regjeringa vil setje i verk nye tiltak mot sosial dumping innanfor ramma av dette nye direktivet.

Så er det usikkert om tilsette i såkalla postkasseselskap blir omfatta av dette direktivet. Dette er selskap som berre har ei postkasse i det landet der dei seier dei er etablerte, men har all si verksemd i Noreg, og viss det blir slik at arbeidstakarane i slike selskap fell utanfor direktivet sitt virkeområde, er det veldig viktig at regjeringa rammar inn denne forretningsmodellen på ein skikkeleg måte. Eg håpar regjeringa vil strekkje seg langt for å sikre at norske løns- og arbeidsvilkår skal gjelde fullt ut også for desse arbeidstakarane.

Det tredje og siste temaet eg vil ta opp, dreier seg om det nye EU-programmet for sysselsetting og sosial innovasjon, EaSI. Dette er eit program som skal bidra til å oppfylle EU sitt mål om å fremje høg sysselsetting, sikre gode arbeidsvilkår og kjempe mot sosial utstøyting og fattigdom. Programmet består av tre aksar: EURES, PROGRESS og mikrofinansiering. Regjeringa har nyleg lagt fram ein proposisjon der ein foreslår at Noreg berre skal slutte seg til éin av desse tre delane, EURES, og eg synest det er skuffande at regjeringa ønskjer å trekkje Noreg ut av PROGRESS-programmet. Eg meiner at dette er ei nedprioritering av norsk deltaking i det europeiske samarbeidet på arbeids- og sosialfeltet, noko vi kunne hatt god nytte av, så eg stiller meg kritisk til ei slik prioritering, særleg sidan grunngjevinga er av budsjettmessige forhold. Om det er Framstegspartiet, som har ei noko isolasjonistisk tilnærming til internasjonalt samarbeid, som har fått gjennomslag, eller om det er Høgre sine budsjettkutt for å finansiere skattekutt som er årsaka til at dette EU-programmet blir nedprioritert, skal eg la vere å spekulere i.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arild Grande (A) [11:48:07]: Flere har brukt sin taletid til å kommentere helgens valg til EU-parlamentet. Det fortjener oppmerksomhet, og det er viktig at man ser faresignalene som valgresultatet i enkelte land representerer. Det er ingen tvil om at det handler om en tillitskrise til enkelte lands politikere, men også til EU som sådan. Dette, kombinert med store sosiale utfordringer og at mange land har valgt å møte finanskrisen med skattekutt og reduserte ambisjoner for investeringer og aktiviteter, har bidratt til å forsterke den sosiale krisen som mange opplever.

Jeg håper Norge kan ta lederskap, for jeg tror det er behov for at europeiske politikere på toppnivå setter seg ned og vurderer: Hva er det egentlig som skjer, og hvordan kan man møte denne utfordringen når vi vet at vi til og med i EU-parlamentet nå har fått representanter som er nynazister? Jeg mener at Norge da kan ta et initiativ til at man, på tvers av landegrenser og partigrenser, kan diskutere hvordan man jobber for å skape flere arbeidsplasser, bedre sosial trygghet og bygge broer mellom folk.

Det har vært stor debatt i Stortinget – særlig i forrige uke – om EUs nye anskaffelsesdirektiv for offentlige anskaffelser. Det er et direktiv som lenge var varslet, men hvor innholdet var lite kjent inntil det ble vedtatt i januar og februar. Høyre-representanter i Stortinget har brukt mye tid på å kritisere den rød-grønne regjeringen for det de hevder var manglende orientering om prosess og innhold – til tross for at innholdet ikke var kjent før ganske nylig.

Etter at direktivet ble vedtatt – det skal være gjeldende i Norge fra 2016 – har regjeringen hatt to anledninger til å orientere Stortinget om innholdet i dette direktivet og hva handlingsrommet for Norge er: i revidert og i statsrådens redegjørelse. Jeg har ganske grundig lest igjennom disse dokumentene, men jeg klarer ikke å finne én eneste omtale av dette. Riktig nok har statsråd Horne varslet en gjennomgang av og en prosess for hvordan man skal håndtere handlingsrommet, men innholdet i direktivet og Norges handlingsrom er lite kjent. Jeg vil gjerne utfordre statsråden til å si noe om hva dette direktivet representerer av mulighetsrom for Norge, og hvorfor regjeringen ikke velger å utnytte det handlingsrommet i nye anbudsrunder for ideelle aktører i barnevernet.

Norunn Tveiten Benestad (H) [11:51:35]: Regjeringas europapolitikk dreier seg om de verdier vi tror på, den verdiskapingen vi lever av og de venner vi er avhengige av, sa ministeren i sin redegjørelse til Stortinget den 20. mai.

Som medlem av kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, er jeg glad for den offensive holdningen denne regjeringa har til norsk deltagelse i det europeiske forskningssamarbeidet. Som minister Vidar Helgesen sa i redegjørelsen, er EUs program for forskning og innovasjon, Horizon 2020, og EUs program for utdanning, ungdom og idrett, Erasmus+, en del av en overordnet strategi for å styrke europeisk konkurranseevne.

Dersom vi skal utvikle kunnskapsnasjonen Norge og sikre flere bein å stå på ved siden av oljen, må vi delta på de arenaene der de beste videreutvikler sin kunnskap og kompetanse. Derfor er jeg svært godt fornøyd med at denne regjeringa øker vårt bidrag til disse prosjektene betydelig.

Men legger vi inn 23 mrd. kr i forskningssamarbeidet i perioden 2014–2020, må vi også heve ambisjonene for hva vi skal ha igjen for dette, ganske kraftig. I det foregående rammeprogrammet, EUs 7. rammeprogram, hentet Norge ut 6,4 mrd. kr, og vår regjering er klar på at målsettingene nå må økes. Derfor er det interessant når Universitet i Bergen følger opp regjeringas signaler. På nettstedet På Høyden kan vi lese at UIB i perioden 2009–2012 hentet 49 pst. av de eksterne midlene hos Forskningsrådet, mens EU bare sto for 5 pst. Nå tar UIB, og flere med dem, grep for å endre dette.

Jeg håper at UIB og de andre universitetene, høgskolene og forskningsinstituttene våre får en god start og lykkes bedre i det nye programmet. Det samme gjelder for industrien og næringslivet. Dersom vi skal utvikle utdannings- og forskningsmiljøer i verdensklasse, må regjeringas taktskifte følges opp.

Tilstandsrapporten Høyere utdanning 2013 viser nedgang i universitets- og høgskolesektorens tildeling fra EUs rammeprogram for forskning i 2012 til UIO, UIB, UIT og NTNU. Men da er det interessant å se at Høgskolen i Gjøvik utmerket seg med en dobling av inntektene fra samme rammeprogram fra 2011 til 2012. Her må flere gjøre som Gjøvik og spisse sine strategier.

I dag er det europeiske utdannings- og forskningssamarbeidet like viktig som samarbeid om forsvar og handel. Her legger vi grunnlaget for framtida.

Sveinung Rotevatn (V) [11:54:24]: Vi er på mange måtar inne i ei brytningstid for Europa, og etter mange år med eurokrise, massearbeidsløyse og rimeleg varierande handtering frå EU-institusjonane si side, var det inga overrasking at det kom ein reaksjon frå veljarane i helgas parlamentsval.

Eg deler bekymringa, som mange har gjeve uttrykk for her frå talarstolen, for det resultatet. Likevel finn eg grunn til å nyansere bildet noko: Det er ikkje slik at EU no er overteken av ekstremistiske krefter. I Europaparlamentet, som har 751 medlemmer, er det 108 som kjem frå sterkt EU-kritiske parti. Fire av dei kjem frå Dansk Folkeparti, som er langt mindre EU-kritisk enn enkelte parti i denne salen.

Danmark er for så vidt eit interessant eksempel på at det er ingen eintydig tendens, for i Danmark, der Dansk Folkeparti dobla oppslutninga og gjekk frå to til fire mandat, godkjende samtidig danske veljarar EUs patentdomstol – eit stort tap av suverenitet – med overveldande fleirtal ved folkeavstemming. Det er forresten ei sak vi sikkert kjem tilbake til i denne salen på eit eller anna tidspunkt.

Det er også grunn til å glede seg over at 35 år med konstant nedgang i valoppslutninga har stoppa opp, og at valoppslutninga faktisk har gått litt opp ved dette valet. Men ho er fortsatt for lav. Eg må også påpeike at valoppslutninga i vårt land fortsatt er 0 pst. i denne samanheng.

Det er to ting til eg ønskjer å påpeike. Det første er det som handlar om frihandelsavtalen mellom USA og EU, som det no blir forhandla om. Det er eit svært viktig felt for Noreg å følgje med på. Det er kanskje noko av det aller viktigaste som europaministeren har å følgje opp dei neste åra. Det er viktig for norske interesser, og her må vi klare å koble oss på og i alle fall ikkje bli stengde ute i kulda.

Det andre er den tilbakevendande debatten om trygdeeksport, som også europaministeren var inne på. Det er riktig nok ein debatt i mange land i EU, men eg meiner at det er ein debatt som er omtrent like overdriven i alle dei landa, som han er i Noreg. Det er ikkje slik at det går store pengesummar ut til utlendingar som ikkje skal ha dei. 78 pst. av trygdeeksporten frå Noreg går til alderspensjonistar, som i overveldande grad er norske statsborgarar. Dette talet er 90 pst. om ein inkluderer uføre. Mindre enn 1 pst. av arbeidsavklaringspengane går til utlendingar i utlandet. 0,22 pst. av dagpengane og 3,7 pst. av kontantstøtta – noko som faktisk er ein nedgang. Det siste er eit problem som ein kan løyse ganske enkelt ved å gjere det som eit ganske stort mindretal i denne salen ønskjer, nemleg avvikle ordninga.

Kvifor er det viktig å seie dette? Jo, dersom vi no går veldig langt i å innføre meir byråkrati og avgrense rettar, kan det gå ut over arbeidskraftmobiliteten i Europa, og han må gå opp – ikkje ned.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:57:45]: Regjeringa, ved statsråd Helgesen, jobber for en systematisk EU- og EØS-strategi som fører Norge vekk fra vårt folkestyre, slik vi hyller det ved årets 200-årsjubileum for Grunnloven.

Statsråden sier at bruk av Grunnloven § 26 på stadig flere områder er sikker konstitusjonell praksis, og at denne regjeringa, som tidligere regjeringer, holder seg innenfor Grunnlovens rammer. Dette er etter mitt syn feil. Kommende, overnasjonale regler, for f.eks. finanstilsyn, kan bli nye eksempler som ikke kan behandles etter Grunnloven § 26.

EU-motstanden i Norge er forent i en felles, 200 år gammel erkjennelse om at nasjonal suverenitet og demokrati er to sider av samme sak. Folkestyre, miljø og internasjonal solidaritet var det som brakte EU-motstanderne til seier – sist i 1994. Samtidig ble det helt klart sagt at det var åpent for alle å være med, unntatt rasister, som mener at det norske folket er bedre enn andre folk. Det sto tydelig da, og det står tydelig i all EU-motstand hos Senterpartiet også i dag.

Den norske grunnloven har siden 1814 hevdet prinsippet om folkesuverenitet, at den politiske makten må forankres nedenfra. Men folkesuverenitet er et fullstendig fremmed element i EU, som styres av en kommisjon som praktiserer en økonomisk union med felles valuta, og hvor sterke krefter arbeider for en politisk union – Europas forente stater.

Dette skaper naturlig nok både avmakt og stadig sterkere reaksjoner blant folk. EU-systemet skaper en økende sosial- og politisk krise i stadig flere land. ILO, FNs arbeidslivsorganisasjon, etablert i 1919, er svært bekymret for situasjonen i Europa. De ser paralleller mellom 1919 og den situasjonen som nå utvikler seg.

Dette gir seg utslag i valget til Europaparlamentet, store rystelser, usikkerhet og utrygghet for framtida og fremmedfrykt som gir grobunn for rasisme.

Statsråd Helgesen representerer en klar stemme på vegne av regjeringa, med en ideologisk tro på unionsprosjektet, nærmest uavhengig av konsekvensene for folk flest. Dette er etter min mening en farlig holdning. For Senterpartiet – et jordnært, grønt parti som oss – er virkeligheten viktigere enn teorier og ideologi. Derfor blir det sterkt å høre her at statsråden er bekymret for mørke og ytterliggående krefter og har blandede følelser overfor det, men ikke stiller spørsmål ved hvorfor det er slik. Han sier at det blir krevende for f.eks. den britiske regjeringa å opptre i dette når et så stort flertall i befolkninga ved valget har stemt noe annet enn for det som er kjernen i unionsprosjektet.

Jeg vil oppfordre det norske Stortinget til å ta denne debatten langt mer på alvor, for å hindre for at vi får en utvikling av bevegelser som er helt fremmede for det norske demokratiet.

Sverre Myrli (A) [12:01:03]: Mange har de siste dagene – og for så vidt delvis også i debatten i dag – forsøkt seg som valgforskere etter at resultatet fra helgas valg til EU-parlamentet ble klart. Det skal ikke jeg forsøke meg på, men jeg tror vi må kunne si at om resultatene ikke skaper en ny politisk situasjon, kan de iallfall medføre en annerledes politisk situasjon, ikke bare for EU, men også for EØS, som vi bygger vår politikk på. Det kan på lang sikt medføre mindre stabilitet. Det kan skape mindre integrasjon. Ja, for med slike resultater som vi så i en del land, vil det ikke være unaturlig om flere av EU-landene nå må bruke mer krefter på internt anliggende forhold. I flere land så vi at regjeringspartiene gikk på en alvorlig smell. Vi trenger ikke gå lenger enn til Sverige og Danmark, der begge statsministrenes partier gjorde det svært dårlig ved valget til EU-parlamentet. Tenk at Moderaterna i Sverige fikk 13 pst. oppslutning – et katastroferesultat for den svenske statsministeren.

Det kan være dårlig nytt for EØS-landet Norge dersom flere EU-land nå må bruke store krefter og ressurser på interne forhold, i alle fall hvis det går på bekostning av felles europeiske forhold. Det kan gjøre det vanskeligere å få gjennomslag for våre interesser fordi vi er så avhengig av å ha et nært samarbeid både med EU-land bilateralt og med EU som sådan. Heldigvis slo de strømningene jeg nå har vært inne på, ikke til ved valget til EU-parlamentet i Tyskland, selv om det også der absolutt er sider ved valget som ikke er bra. Men i Tyskland fikk altså de to regjeringspartiene – kristeligdemokratene og sosialdemokratene – nærmere 60 pst. oppslutning. Det er bra for Tyskland, det er bra for EU, og det er bra for Norge.

Ved sida av våre nordiske naboland er Tyskland det viktigste landet for Norge. I 15 år har skiftende norske regjeringer hatt en Tyskland-strategi. Så vidt jeg skjønner, er den nåværende regjeringen i ferd med å revidere Tyskland-strategien. Det er veldig bra, og regjeringen ønskes lykke til i det arbeidet. Tyskland er viktig for Norge, og om to uker kommer den tyske forbundspresidenten på besøk til Norge. La oss ta ham godt imot.

Gunnar Gundersen (H) [12:04:18]: Vi har sett et taktskifte i forholdet til Europa, og det tror jeg alle som er opptatt av næringsliv, vekst og verdiskaping i Norge, skal være særdeles godt fornøyd med. Vi kommer ikke utenom at Europa og EU har vært, er og kommer til å være den aller viktigste handelspartneren vi har. Vi lever i en symbiose med Europa, og uansett om vi er for eller mot EU, bør vi se verdien av å være tidlig ute.

Differensiert arbeidsgiveravgift er sånn sett et godt eksempel på en sak der vi kanskje burde ha vært tidligere ute enn vi var. Differensiert arbeidsgiveravgift er et av våre fremste distriktspolitiske virkemidler, og den bidrar til å stimulere til vekst og arbeidsplasser i hele landet. Man reviderer jo dette hvert syvende år. For en del ting, som jeg nå registrerer at man forsøker å angripe den sittende regjeringen for, gikk faktisk toget i juni 2013. Men jeg må først konstatere at det forslaget som regjeringen har lagt inn, og som skal godkjennes og forhåpentligvis tre i kraft fra 1. juli, viser hvordan den differensierte arbeidsgiveravgiften kan bli brukt ganske målrettet nettopp for å skape vekst i de delene av landet som har slitt. Det kommer inn 31 nye kommuner, og mange av dem er i innlandet, som jeg selv hører til. Jeg hører til en del av landet som egentlig har jublet over endringene. Men det er litt malurt i begeret, og det er at visse sektorer er unntatt fra støtten.

Jeg synes det er en veldig fornuftig angrepsvinkel fra regjeringens side at man først får den generelle ordningen gjennom, og at man så går løs på å finne ut enten hvordan man kan bli enig med EU om at sektorunntakene ikke skal gjelde, eller at man kan finne kompenserende tiltak. Det må være lurt å sikre at den ordningen som vi alle vet er uhyre viktig for regional utvikling i Norge, opprettholdes. Så får vi ta de unntakene som vi vet har gitt visse kuriøse utslag rundt omkring i landet, som at skiheiser får full arbeidsgiveravgift fordi de driver med transport. Jeg skjønner ikke helt at opposisjonen her kan skrike med kritikk av regjeringen. Toget gikk mens de enda satt i posisjon, og regjeringen vår gjør så godt den kan for å bøte på den skaden det gjorde at man ikke var tidlig nok ute den gang.

Ola Elvestuen (V) [12:07:31]: Først vil jeg takke for redegjørelsen fra statsråden. Den var grundig. Vi er avhengig av EU på mange felt, ikke minst gjelder det i bekjempelsen av klimagassutslipp og klimaendringer. Til neste år trenger vi å få på plass en internasjonal avtale i klimatoppmøtet i Paris, og det er helt klart at det er viktig for verden at EU fortsatt innehar og tar den lederrollen som er nødvendig for å få det til.

I sin redegjørelse går ministeren også inn på EUs klima- og energirammeverk som skal fastsettes i oktober i år. Dette er et rammeverk som selvfølgelig vil bli sterkt avgjørende også for Norges klimapolitikk. Det er viktig for meg å framføre at en 40 pst. reduksjon av klimagassutslipp i EU er et minimum. Det ville være en fordel, også for Norge, om dette ble forsterket, og det er en selvfølge at dersom dette blir vedtaket i EU, må det også være et minimum for de målsettingene vi skal sette for vårt arbeid fram mot 2030.

Det er mange områder innenfor klimaarbeidet hvor vi trenger et nærmere samarbeid med EU, ikke minst gjelder det for å få på plass et fullskalaanlegg for fangst og lagring av CO₂ innen 2020. Når prosjektet på Mongstad ikke lot seg gjennomføre, trenger vi å ha et samarbeid med partnere i EU for å få på plass en konkurranse som kan gjøre at vi sikrer at denne teknologien tas i bruk. Det som først og fremst er viktig nå, er at teknologien tas i bruk sånn at vi kan gjøre dette både hjemme og ute i stor skala i årene framover.

På miljøfeltet er mye av den politikken som vi jobber med i Norge, på mange måter initiert av EU. Det arbeidet mange norske kommuner gjør, er initiert av EU.

Det er viktig at vi nå legger vekt på og jobber iherdig for å gjennomføre den politikken vi er enige om – via EØS-avtalen – ikke minst om det gjelder vanndirektivet eller forurensning i våre større byer. Vi trenger jo å gi byene våre det rammeverket og mulighetene til å oppnå de målene som ligger i EU-direktivet.

Så til slutt til noe helt annet: Jeg er veldig glad for at ministeren brukte så vidt mye tid i sin redegjørelse på situasjonen i Tunisia, og at Norge bruker mye energi på å støtte opp om demokratisk utvikling i Tunisia. Men jeg er litt overrasket over at det ikke ble nevnt noe om situasjonen i Libya. Det er klart at med vår historie, den rollen Norge og NATO spilte ved regimeskiftet og Gaddafis fall, er det avgjørende at vi som nasjon følger opp situasjonen i Libya. Det er viktig for oss, og det er viktig for EU.

Stefan Heggelund (H) [12:11:02]: Først vil jeg takke for en god redegjørelse av statsråden.

Det er blitt snakket om viktigheten av å jobbe felles. Felles arbeid er vesentlig i arbeidet mot en av de store utfordringene vi står overfor, og det er den kampen vi må føre for et anstendig arbeidsliv. Arbeidslivskriminalitet er for komplekst til å løse med polarisering og slagord. Vi vet for lite om omfang og struktur i dag. Men vi vet at det ikke er usannsynlig at vi snakker om skatteunndragelse på omkring 5 pst. av BNP. Da er det en trussel mot velferdsstaten.

Vi vet at kriminelle aktører opererer med priser som er så lave at det ikke er mulig å gjennomføre arbeidet på lovlig måte. Da er det en trussel mot vårt felles arbeidsliv. Vi vet at det går direkte ut over enkeltmennesker. Arbeidstilsynet melder om at i sine tilsyn mot sosial dumping har de flere ganger måttet stanse arbeidet helt på grunn av akutt fare for liv og helse. Da er det en trussel mot enkeltmennesker. Det burde rive i sjelen vår når vi vet at det er noen som har det slik på jobb.

Derfor er jeg glad for denne regjeringens aktive holdning mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. I høst skal det legges fram en ny plan mot økonomisk kriminalitet, og arbeidslivskriminalitet vil være en del av det arbeidet. At vi har styrket Arbeidstilsynet er også helt vesentlig. Det er heller ingen tvil om at god dialog med fagbevegelsen og en bransjerettet innsats er relevant, for å nevne noe.

Så er det positivt at man er blitt enig om en felles plattform for å styrke håndhevingen av utsendingsdirektivet. Helt i tråd med det vi har arbeidet for overfor EU, får vi muligheten til å videreføre og videreutvikle våre ordninger knyttet til utsendte arbeidstakere. Ved å klargjøre reglene for hvilke situasjoner dette omfatter, som gjelder ved utsending, hindrer vi misbruk og omgåelse av regelverk. Heldigvis er ikke håndhevingsdirektivet til hinder for at vi har våre egne kontrolltiltak. Håndhevingsdirektivet er godt nytt.

Til slutt har jeg bare lyst til å si at arbeidslivskriminalitet og sosial dumping er en tverrfaglig utfordring. Men vi er også nødt til å løse det tverrpolitisk og tverrnasjonalt. Felles arbeid er forutsetningen for at vi skal kunne stå imot den utfordringen.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [12:14:13]: Transportnæringen er en av de bransjene som er mest presset i Norge i dag. Hovedgrunnen til at stadig flere sjåfører i Norge får arbeidsplassene sine truet, er EØS-avtalen. Derfor vedtok Transportarbeiderforbundet at Norge burde gå ut av EØS.

Den dårlig regulerte importen av arbeidskraft og det utbredte omfanget av kabotasjekjøring langs norske veier har ført til en urovekkende utvikling med sosial dumping innen transportsektoren. Som følge av dette, opplever sjåfører i hele Norge at deres lønns- og arbeidsvilkår blir stadig mer presset. I verste fall mister de jobbene sine.

En annen effekt av EØS-avtalen opplever vi nå, ved at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er truet av sektorunntak, ikke minst transport. NHO Nord-Norge har fastslått at dersom det som foreligger nå, blir vedtatt, vil to av tre transportselskap i Nord-Norge ikke kunne overleve. Dette vil ha dramatiske konsekvenser, ikke bare for dem som mister jobben, men for næringslivet og for lokalsamfunn i hele Nord-Norge.

Når vi ser dette i helhet, ser vi hvor dramatisk situasjonen er. For det første gjelder det konkurransen innen transportsektoren, hvor marginene er så små at selskapene ikke vil klare å håndtere en så betydelig økning i sine utgifter. For det andre vil de foreslåtte endringene i inntektssystemet til fylkeskommunene ta så mange midler fra Nord-Norge at både ferge, båt og buss kan komme under stort press. Transportsystemet i Nord-Norge står i verste fall overfor en totalkollaps.

Alle partier har uttrykt at man ønsker en aktiv satsing på nordområdene. Nord-Norge skal være en landsdel med vekst og utvikling. Når vi ser dette bakteppet, innser vi at situasjonen for transportnæringen i nord ikke kan aksepteres. En velfungerende infrastruktur er en helt nødvendig forutsetning for utvikling. Det er derfor nødvendig at vi finner gode løsninger for å ivareta transportnæringen, ikke bare i nord, men i resten av distriktsfylkene rundt omkring i landet.

Differensiert arbeidsgiveravgift er svært viktig, og transportnæringen er en viktig forutsetning for å få samfunnet til å fungere godt. Da blir mitt avslutningsspørsmål: Har regjeringen innsett alvoret i situasjonen, og hva vil den gjøre for å avhjelpe den situasjonen vi står overfor nå?

Frank Bakke-Jensen (H) [12:16:50]: Jeg kommer fra den samme landsdelen som foregående taler, og jeg er helt enig i at transport er veldig viktig for den landsdelen. I Norge er vi så heldige at vi har en EØS-avtale, som også gir Nord-Norge og nordnorsk næringsliv, som er svært eksportrettet, enkel tilgang til de viktigste markedene våre – Europa. I debatten har det av og til blitt stilt spørsmål om hvorfor man ikke kan erstatte EØS-avtalen med en frihandelsavtale. EØS-avtalen er langt mer omfattende enn det handelsavtalen fra 1972 var. Den åpner derfor mye mer for eksport av varer og tjenester fra Norge, og for det som opptar meg, varer og tjenester fra Nord-Norge.

Europautredningen slår fast at EØS-avtalen har tjent Norge veldig godt. Derfor vil veldig mange politikere ikke skru klokka tilbake til 1972. De vil heller se på den klokken som tikker framover.

Fordelen med EØS framfor en frihandelsavtale, er at den gir norske bedrifter mulighet til å konkurrere om kundene innenfor det samme regelverket som sine europeiske konkurrenter. Den gir altså norske bedrifter konkurransekraft. Den gir også norske bedrifter tilgang til det store offentlige anskaffelsesmarkedet hos våre europeiske naboland. Avtalen gir også norske borgere rettigheter i Europa, noe en frihandelsavtale ikke gjør.

Når representanten Svein Roald Hansen så elegant minner oss på det avtaleverket vi utviklet sammen med våre nordiske naboer, illustrerer det på en glitrende måte viktigheten av EØS-avtalen. Dette gjør at de eneste reelle alternativene som gjenstår for Norge, er enten fortsatt å ha en EØS-avtale eller et fullt EU-medlemskap.

Virkeligheten uten EØS ville altså vært at for alle områdene den innbefatter, for alle de varene, tjenestene og transaksjonene den innbefatter, måtte vi ha reist til 31 land for å forhandle. For hver sektor inkludert i EØS-avtalen måtte vi ha hatt egne sektorvise avtaler med 31 land. Dette er 31 land med vidt forskjellig utgangspunkter, 31 forhandlinger med forskjellige klimaer, forskjellige forhandlere og forskjellige ønsker. EØS-forhandlingene er vanskelige. 31 forskjellige prosesser framstår ikke som en forenkling av tilværelsen for norsk næringsliv.

Til slutt til representanten Navarsetes innlegg, som var både engasjert og flott. Folkestyre, miljø og solidaritet er ifølge Navarsete grunnene til at Senterpartiet er imot EU. Den beskrivelsen høres ut som argumentene til et sterkt EU-vennlig parti som involverer seg i EU, og ikke isolerer seg, slik Senterpartiet ønsker seg og har gjort i regjering.

Man kunne få inntrykk av at hun omtalte en allianse av EU-fiendtlige senterpartister rundt omkring i Europa. Jeg vet ikke hvilken liste Navarsete lener seg på, men de fleste befinner seg nok ikke i Senterpartiets umiddelbare nærhet. Det er mulig å sitere til Senterpartiets søsterparti i Sverige, Centern, som etter Senterpartiets oppsigelse av Schengen-avtalen var sjokkert, og mente at det bare var innvandringsfiendtlige politikere som kunne uttale noe slikt.

Torill Eidsheim (H) [12:20:11]: Først vil eg få takke statsråd Helgesen for ei god framstilling. Eg er veldig glad for å kunne konstatere at det no er taktskifte i norsk europapolitikk. Det treng vi, og det treng Europa òg.

Både EU-valet og valet i Ukraina har vore nemnde frå talarstolen i dag. Sistnemnte viser især at vi har eit nabolag som treng at vi viser vår solidaritet og støtte til ein aktiv og god reformpolitikk i heile Europa.

I tillegg til å støtte opp om EUs naboskapspolitikk må vi òg sjå til at Noreg alltid er tidleg på banen, og at vi nyttar oss av dei moglegheitene som vi har til deltaking i ekspertgrupper og komitear, samtidig som vi nyttar alle andre tilgjengelege kanalar for å få informasjon og også fremje våre synspunkt.

Ein velhalden EØS-avtale har i seg sjølv ei viktig nasjonal interesse. Det var eit betydeleg etterslep av innlemming av rettsakter. Vi har på norsk side no fått dette ned betrakteleg, og på den måten får vi raskare på plass same reglar for norske bedrifter som dei som gjeld for deira konkurrentar. Sånn har vår regjering styrka konkurransekrafta til norsk næringsliv. Men i tillegg til å innlemme og gjennomføre nytt EØS-regelverk er det særdeles viktig at regjeringa no gjev høg prioritet til det arbeidet som må skje for å finne gode løysingar for vår deltaking i EU-byrå knytte til EØS-samarbeidet.

Avslutningsvis vil eg peike på at vi innanfor transport- og kommunikasjonsområdet har ei rekke område der det er av stor viktigheit at Noreg er til stades og påverkar utvikling og ikkje minst harmonisering av regelverk. Noreg har dessverre ikkje alltid vore ei tydeleg stemme i EUs transport- og kommunikasjonspolitiske diskusjonar. Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen hadde nyleg møte med transportkommissær Siim Kallas. Noreg må samarbeide internasjonalt for å få på plass rettferdig konkurranse, ryddige arbeidsforhold og også sikker luftfart. Dette møtet var eit nytt møte, og det var eit bra møte. Sånn – på den måten – kan vi bruke EU enda betre til å løfte felleseuropeiske utfordringar og også norske interesser.

Statsråd Vidar Helgesen [12:23:03]: Bredden i debatten vi har hatt i dag, viser hvor viktig europeiseringen av Norge er på nær sagt alle samfunnsområder. Jeg skal komme inn på bare noen eksempler på det.

Først til saken om den differensierte arbeidsgiveravgiften. Den er viktig fordi det er en dramatisk endring vi nå står overfor for viktige næringer, ikke minst transportsektoren, på grunn av sektorunntakene. Som land må vi lære av den prosessen som har pågått forut, for det er virkelig et eksempel på – som flere har vært inne på – at man fra norsk side ikke var på alerten fra dag én. Dag én var i januar 2013. Da ble forslaget lagt på bordet av EU-kommisjonen, og et halvt år etter var det vedtatt. Dessverre passerte denne prosessen i EU uten noen orientering eller debatt i Stortinget eller annen offentlig debatt i Norge, og det skjedde uten noen politisk dialog med kommisjonen. Den politiske dialogen har vi nå – ikke om regelverksutformingene fra i fjor, men om tolkninger og om de detaljerte definisjonene i anvendelsen av regelverket, og ikke minst om hvilke muligheter som ligger i andre deler av statsstøtteregelverket enn regionstøttereglene. Vi kommer tilbake til Stortinget med en egen proposisjon i denne sammenheng.

Så har jeg lyst til å si at det er viktig, og det er godt, at mange er engasjert i spørsmål om arbeidslivet. Norsk arbeidsliv er i endring, ikke minst på grunn av europeiseringen. Det er en stor arbeidstilflytting, som ikke minst distriktene nyter godt av. I den forbindelse dukker spørsmålet om trygdeytelser og trygdeeksport opp, og gjerne også spørsmålet om sosial dumping. Dette er viktige spørsmål som vi tar tak i, og hvor vi også skal bekjempe uheldige utslag. Men vi skal ikke glemme hovedsaken, nemlig at denne endringen i arbeidslivet, denne tilflytting av arbeidskraft, er grunnleggende positiv for norsk næringsliv, og ikke minst for næringsliv og lokalsamfunn i distriktene.

Når det gjelder håndhevingsdirektivet, er vi inne i en prosess med å implementere direktivet i nasjonal lovgivning, og vi vil da se på de mer detaljerte avgrensningene der.

Til slutt vil jeg nevne en annen viktig sak, hvor det er virkelig bred enighet i Stortinget – og det er bra – nemlig spørsmålet om forskning og om norsk deltagelse i Horisont 2020 og i Erasmus+. Her ligger det store muligheter for Norge, for alle deler av Norge – for næringsliv, for myndigheter, for organisasjoner og for det akademiske liv. Dette er muligheter som er muliggjort av EØS-samarbeidet. Her vil regjeringen sette seg ambisiøse mål og gjennomføre tiltak for å nå, og hjelpe norske aktører til å nå, slike ambisiøse mål. Vi kommer nærmere tilbake til hva det vil innebære.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:26:13]: I fleire av innlegga i dag har det vore sleivspark mot Senterpartiets haldning til EU. Eg vil minne om at det er me i Senterpartiet og våre allierte som har folkefleirtalet bak oss – sidan 1994. Me står støtt på det som skjedde i 1994. Kanskje fleire burde ta det innover seg? Det taktskiftet som vert hylla av så mange frå talarstolen i dag, er det i realiteten anna enn å setje fart på ytterlegare tilpassing – at ein ikkje stiller dei vanskelege spørsmåla, at ein ikkje tek dei vanskelege møta, men at ein heile tida søkjer å finne løysingar der ein kan gå under radaren? Les «radaren» som tre fjerdedels fleirtal i denne salen, les at ein ynskjer stille og roleg å tilpasse ytterlegare for å kompensere for den medlemskapen ein så sårt ynskjer, men aldri fekk – og truleg heller ikkje får, viss ein les folkefleirtalet på meiningsmålingane i dag òg.

Fleire har vore innom differensiert arbeidsgivaravgift. Eg finn grunn til å minne om at i våre forhandlingar – i det som vart laga som grunnlag for forhandlingane – var det veldig klare krav om at alle sektorar skulle med. At EU ikkje kom oss i møte, hindra ikkje at me var klinkande klare på at me skulle forhandle fram eit unntak for Noreg, på same måte som me i førre runde med differensiert arbeidsgivaravgift måtte rydde opp etter Høgre-regjeringa, som ikkje gjorde jobben då heller. Det var Åslaug Haga som i 2005 fekk rydda opp, og fekk på plass differensiert arbeidsgivaravgift. Det kan sjå ut som om me også ved neste regjeringsskifte må gjere det same, og eg håpar at det må kome snart. Når regjeringa ikkje evnar å forhandle fram dei nødvendige vedtaka for å vareta norske interesser her heller, er det sjølvsagt lett å unnskylde seg med at toget gjekk. Men toget gjekk ikkje for å forhandle fram unntak – ei heller her, som i mange, mange andre saker.

Ein må rette nakken og stå opp for norske interesser, og ikkje gi etter for det som Brussel måtte kome med. Eg meiner kravet til den sitjande regjeringa må vere det same som den raud-grøne regjeringa sette til seg sjølv, nemleg å forhandle fram dei nødvendige unntaka. Det var også tema då eg møtte ESA-presidenten like før valet – ein tur som eg nesten følte var bortkasta, for svaret var: Men kjære vene, dette kravet skal gå i orden. Kanskje var det av frykt for å få ein diskusjon om dette like før valet at ein valde å ha ei slik tilnærming – kva veit eg – men det vart aldri framstilt som umogleg å få fram dei gode løysingane som eg hadde som mål å få til den tida eg sat som kommunalminister.

Svein Roald Hansen (A) [12:29:27]: Bare et par kommentarer på slutten av debatten.

Når jeg hører på innleggene fra Senterpartiets representanter, minnes jeg Konrad Adenauers ord:

«Vi lever alle under den samme himmel, men ikke alle har den samme horisont.»

Dette er ikke noe sleivspark, for når Senterpartiet bruker uttrykk som folkestyre, vi skal bestemme selv, osv., mener jeg det vokser fram en problemstilling som de skylder oss å svare på. I andre sammenhenger hører jeg Senterpartiet si at de er for et forpliktende internasjonalt samarbeid. Det er ikke mulig å ha et forpliktende internasjonalt samarbeid uten at landene er villig til å oppgi noe av sin suverenitet. Så kan man alltid diskutere hvor langt man skal gå her, og på hvilke områder. Men hvis prinsippet om folkesuverenitet skal holdes høyt, kan vi ikke på en forpliktende måte få samarbeidet om å bekjempe klimatrusselen, trafficking og annen kriminalitet. Det er utfordringen til Senterpartiet, når de løfter disse flotte ordene.

Når vi hører på Lundteigen, får man inntrykk av at hvis flertallet hadde tippet den andre veien, slik at vi hadde blitt medlem av EU, hadde vi ikke kunnet feire 200-årsjubileum for Grunnloven. Det er ikke helt slik.

Når representanten Janne Sjelmo Nordås peker på utfordringene innen transportsektoren, er det helt reelle utfordringer, som vi må jobbe med. Men det å melde seg ut av EØS endrer jo ingenting – lastebilene ville ha kommet allikevel. Vi skulle jo fortsatt importere varer og tjenester. Og er det noe Senterpartiet sier, er det at en frihandelsavtale kunne vi greid oss like godt med. I hvert fall ville det ikke blitt færre lastebiler ved å melde seg ut av EØS.

Vi må sammen bekjempe useriøse transportører, sosial dumping osv. – i et felles arbeidsmarked og i et felles handelsmarked. Da må vi samarbeide.

Så et par ord til, om trygdeeksport. Jeg lurer på om man i det spanske parlamentet snakker om norsk eldreeksport eller om norsk eldreomsorgseksport, når så mange eldre mennesker i Norge kjøper seg leilighet i Spania og bor der hele eller deler av året. Jeg håper man ikke gjør det. Men det burde vi tenke over når vi bruker uttrykket «trygdeeksport» – når polakker, svensker, dansker og latviere får barnetrygd for barna som bor i hjemlandet, fordi de selv arbeider her og barnetrygd er en rettighet de har.

Sylvi Graham (H) [12:32:38]: Taktskifte i europapolitikken, hva er det? spurte representanten Navarsete. Ja, hun kan undre. Jeg kan lese, f.eks. hva Gunnar Martinsen skriver i DN:

«Solberg-regjeringen har reist mer til Brussel (…) enn hva den rødgrønne gjorde på år.»

Og videre:

«Alle euro-nerdene i embedsverket er enige om at sola har snudd.»

Og jeg kan lese mer – et sitat fra NHOs næringspolitiske direktør, Petter Haas Brubakk, i Nationen:

«Det har skjedd eit taktskifte i europapolitikken, sjølv etter berre seks månadar. Det er større grad av openheit og merksemd om EØS-saker og meir energi om arbeidet kring desse i departementa. Næringslivet, organisasjonar og bedrifter vert meir høyrte no.»

Vi er en del av Europa. Vi vil være med i det indre markedet. Vi vil nemlig trygge norske arbeidsplasser. Da må vi være proaktive og ha dette taktskiftet, denne endringen – være mer fremoverlent i europapolitikken enn det vi var før.

Navarsete spurte tidligere i dag om det var slik at konservative politikere ble irritert av å høre Jeppe på sognemål. Nei, jeg har hørt Jeppe på østfolddialekt også – jeg synes det er like flott. Og jeg synes Hartvig Kirans «omsetjing» av Evert Taubes viser er aldeles praktfull. Dette er jo noe av europapolitikken: at vi er åpne for andre inntrykk enn akkurat de smaleste, som vi får daglig.

Men det som kan irritere, er å være med på en debatt som går over lengre tid og først nå høre at Navarsete – så vidt jeg kan forstå – innrømmer at hennes regjering kjente til sektorunntakene og krevde norske særordninger. Hvorfor nevnte de det aldri for Stortinget?

Presidenten: Representanten Liv Signe Navarsete har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:35:15]: Eg veit ikkje om Gunnar Martinsen i DN skal vere sanningsvitne på kor vellukka europapolitikken – EU/EØS-politikken – er, men eg vil spørje: Er det slik at gjennomslag for norske interesser vert målt i talet på flyreiser til Brussel? Det er vel ikkje slik. Det er vel innhaldet i det ein legg fram, og resultatet av det ein får til i møta, som betyr noko.

Me får litt etter kvart sjå kva gjennomslag ein får, bl.a. når det gjeld differensiert arbeidsgjevaravgift. Det var inga sak i Stortinget. Det var heller ingen grunn til det. Det var heilt normale forhandlingsprosedyrar. Det var heile tida klårt at dei norske forhandlingane om unntak starta etter at EU hadde gjort vedtaket sitt. Det var veldig klårt formulert og veldig klårt frå embetsverket. Det kan ein sikkert få stadfesta.

Så får me ta folkestyredebatten ein annan gong. Men ingen skal vere i tvil om at Senterpartiet er eit ope parti, som ynskjer eit godt samarbeid mellom sjølvstendige statar.

Arild Grande (A) [12:36:36]: Bare helt kort, da jeg ikke fikk noe svar på mine utfordringer til statsråden angående EUs anskaffelsesdirektiv:

De to anledningene regjeringen har hatt til å redegjøre for Stortinget om hva dette innebærer, og om hva handlingsrommet for Norge er, har den – så langt jeg kan se, i hvert fall – latt gå forbi seg, både i forbindelse med revidert statsbudsjett og i denne redegjørelsen. Under denne debatten har det sikkert vært mye å svare på for statsråden. Jeg vil gi ham en ny sjanse til å si noe om hvordan man har fulgt opp dette arbeidet, hva handlingsrommet for Norge er, og hvorfor regjeringen, når den nå varsler nye anbud på barnevernsfeltet, ikke utnytter handlingsrommet – i påvente av at direktivet skal tre i kraft i 2016 – men bare varsler en anbudsperiode som er så kort at den bare gjelder for tiden fram til direktivet trer i kraft. Etter det vi forstår, er det ingen tilbakevirkende kraft når det gjelder dette direktivet, noe som betyr at man i realiteten kunne ha valgt en mye lengre anbudsperiode.

Jeg mener dette er en viktig sak for Stortinget å få redegjort for. Nå sitter også den aktuelle statsråden jeg nevnte i mitt forrige innlegg, her, så det er mulig å stikke hodene sammen og gi Stortinget et skikkelig svar på: Hva er handlingsrommet, og hvordan søker man fra regjeringens side å utnytte det maksimalt? Det hadde vært interessant å få et svar på det, dersom også statsråden anser dette som en viktig sak.

Kristian Norheim (FrP) [12:38:22]: Jeg skal prøve å stogge ja-mannen i meg, da jeg fortsatt mener at dette ikke bør være en debatt om norsk medlemskap i EU eller ikke, selv om det er noen i denne salen som forsøker å gjøre det til det.

Jeg blir litt provosert når Senterpartiets representant Liv Signe Navarsete nærmest antyder at denne regjeringen gjør hva den kan for å tilpasse seg og på en måte gjøre opp for det man ikke klarte i 1994, å få Norge inn i EU. Det er absolutt ikke det dette handler om. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er veldig positivt at vi har fått en revitalisert europadebatt, og at denne regjeringen har tatt tak i dette på en offensiv måte og fremmer norske interesser. Her vil jeg også bemerke at norske interesser ikke er ensbetydende med Senterpartiets partipolitiske program. Det må være en misforståelse hvis det er noen som tror det.

Det er stor tilslutning til EØS-avtalen, til Schengen-samarbeidet og til de andre avtalene vi har med EU. Det er måten vi regulerer det norske forholdet til EU på.

I tillegg vil jeg avslutte med å kommentere kort debatten om trygdeeksport. Det er ikke noe stort problem i praksis, men det er etterlatt et inntrykk av at dette er noe som går på rettferdighetssansen løs. Det var jo også et av poengene med fri bevegelighet over grensene, at man skulle ha fri bevegelighet av arbeidskraft og ikke fri bevegelighet av trygdeshoppere over grensene. Derfor er det faktisk en viktig debatt, selv om det ikke har de helt store praktiske konsekvensene. Det er en debatt som foregår ikke bare i Norge, men også i Danmark, Nederland, Storbritannia og andre steder i Europa, og det er en debatt som er viktig, for det handler om grunnprinsippene bak det europeiske samarbeidet.

Statsråd Vidar Helgesen [12:40:44]: Jeg må si det er noe oppsiktsvekkende at representanten Navarsete i dag har klargjort at hun som statsråd kjente til sektorunntakene, men ikke så noen grunn til å gjøre det kjent for Stortinget eller offentligheten, og at hun først engasjerte seg overfor EU etter at EU hadde fattet vedtaket. Hvis vi skal stå opp for norske interesser overfor EU, ja, da må man snakke med EU, og da må man snakke med EU i tide.

Når det så gjelder saken om offentlige anskaffelser, er det nok et eksempel på at vedtaket ble gjort i fjor sommer, og at vi nå diskuterer mulighetene innenfor den beslutningen som er tatt. Der gjør vi en meget grundig vurdering, fordi vi mener at dette er et alvorlig tema. Det er viktig at vi kan videreføre den ytterst sentrale rollen ideelle organisasjoner spiller i Velferds-Norge, og derfor går vi grundig inn i saken for å se hvilke muligheter vi har for å videreføre deres rolle, inklusive i offentlige anbudsprosesser.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.