Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen, innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marianne Aasen (A) [10:03:18]: (ordfører for saken): Denne lovsaken er en samling av små og store saker som er oppfølging av budsjettvedtak fra sist høst, samt endringer av mindre politisk betydning. Det er særlig to lovendringer det er politisk uenighet knyttet til, og som jeg kommer til å kommentere. Den ene handler om leksehjelp, den andre om utdeling av gratis frukt og grønt på ungdomsskolen.

Det har over tid blitt innført leksehjelp gjennom SFO på mange skoler. Den forrige regjeringen lovfestet rett til leksehjelp på 1.–4. trinn, slik at alle fikk tilbudet, uavhengig av hvilken skole de gikk på. Ordningen er blitt evaluert av forskere, og de kan vise til at skolene som innførte ordningen i 2010, og som ikke hadde det før, har hatt en mer positiv utvikling i nasjonale prøver enn andre skoler. Det bør derfor ikke være tvil om at leksehjelp har en positiv effekt og er et tilbud som bør videreutvikles.

Det er derfor viktig å understreke at denne lovendringen ikke må forstås dit hen at tilbudet som sådan svekkes. Det er enstemmighet om å gi kommunene større frihet i hvordan de utformer leksehjelpstilbudet, til hvilket årstrinn leksehjelpen gis, og hvordan den i praksis organiseres sammen med resten av skolehverdagen. Men en samlet komité advarer også kommunene mot å svekke tilbudet generelt. Leksehjelp er positivt for elevenes læring. Tilbudet bør utvikles og styrkes slik at det oppleves som en reell og viktig støtte for den enkelte elev.

Norsk skole er på rett vei. En av årsakene til dette er prinsippet om tidlig innsats. At læring og god faglig oppfølging tidlig i skolegangen er vesentlig for senere skoleresultater, er det nå bred enighet om, i motsetning til på slutten av 1990-tallet. Arbeiderpartiet støtter endringen, men vil gi uttrykk for en bekymring over at leksehjelpen kan komme i gang for sent og smøres for tynt utover. I dag omfatter ordningen 8 timer per uke fordelt på fire årstrinn. Endringene nå vil bety at de samme ressursene skal fordeles på ti årstrinn.

Konsekvensene av denne lovendringen bør følges nøye opp av skolemyndighetene, og fra Arbeiderpartiets side forventer vi økte bevilgninger, slik at innsatsen rettet mot de yngste ikke svekkes for mye nå når også eldre elever vil kunne få leksehjelp. Det bør også forskes mer på lekser, leksehjelp og den betydningen dette har for barn og unges læring.

Så til en annen sak: I denne lovproposisjonen fjernes ungdomsskoleelevenes rett til gratis frukt og grønt hver dag. Det beklager vi i Arbeiderpartiet. Skolematdiskusjonen har ridd norsk skoledebatt i flere år nå. Mye kan sies om den, og det skal jeg la være. Men ett poeng mener jeg er vesentlig, og det er det faktum at forskningsfunn og dokumentasjon settes helt til side og ignoreres fullstendig av flertallet.

Det store bildet er som følger: Altfor mange ungdommer har et slett kosthold. Det svekker deres skoleprestasjoner og deres helse. Fedme og usunt kosthold kombinert med altfor liten fysisk aktivitet truer folkehelsa og er i ferd med å gi oss kortere levealder. Det er en klar sammenheng mellom disse trendene og folks sosiale og økonomiske bakgrunn. En forskningsundersøkelse kan dokumentere at det er nettopp barn med foreldre som har lav inntekt, som endret kostholdet sitt mest etter at barna fikk frukt og grønt på skolen.

Utdeling av frukt og grønt hadde akkurat den effekt vi ønsket: å stimulere til sunnere mat. Forskning viser nemlig at det er fullt mulig å gjøre noe med dette, om man er konkret, som med gratis frukt og grønt. Men det hjelper lite å gi ut generell helseinformasjon eller å vise til foreldrenes ansvar.

I sine merknader påstår Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre at utdeling av frukt og grønt er et lite treffsikkert virkemiddel, og viser til en undersøkelse. Til det har jeg følgende kommentar: Ungdommene som var med i denne undersøkelsen det vises til i innstillingen, hadde nok spist enda mindre frukt om det ikke ble delt ut på skolen. Derimot: Dokumentasjonen av at politikernes pekefinger og prat om foreldreansvar skal ha noen merkbar effekt, venter jeg på i spenning.

Sannheten er at Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet mener forebyggende helsearbeid er et privat ansvar, og at de ikke er villige til å bruke penger på noe som treffer alle, på en måte som monner og som virker. Argumentet om at pengene i stedet skal gå til læringsfremmende tiltak, høres fint ut. Men det hjelper lite med selv de dyktigste lærerne om elevene ikke er opplagt og sliter med lavt blodsukker.

Så å si alle arbeidsgivere i dette landet har forstått dette. Derfor finnes det kantiner med subsidiert mat de fleste steder. De gjør ikke dette av ren og skjær godhet, men fordi de mener det øker produktiviteten og trivselen. Det finnes sågar arbeidsgivere på dette huset som gir frukt og grønt gratis til egne ansatte. Men barn og unge, som har generelt dårligere kosthold og er i dårligere form enn tidligere, klarer vi ikke å ha en helhetlig tilnærming til når vi skal legge til rette for at de skal lære mest mulig.

Jeg må si at jeg synes dette er mer enn underlig. Dette vedtaket gjør at vi går i feil retning hva gjelder skolemat. Arbeiderpartiet støtter derfor ikke lovendringen om å oppheve plikten til gratis frukt og grønt i skolen.

Til slutt vil jeg nevne en sak jeg er glad for at nå vil bli en realitet, nemlig at alle som har bestått fag- og yrkesopplæring, får en rett til påbygging til generell studiekompetanse. Dette er et godt tiltak som vil føre til mindre frafall i videregående skole.

Henrik Asheim (H) [10:08:29]: Dette er en lovproposisjon som innebærer mange viktige endringer som gjør skolen bedre på mange områder – for de aller mest sårbare elevene vi har i skolen, det bidrar til å redusere frafallet i yrkesfag og til å øke kunnskapen i skolen generelt.

Et av de viktigste grepene som gjøres, er å tilpasse leksehjelpsordningen slik at kommunene får større frihet til å sette inn dette viktige tiltaket når de mener det passer best. Det er gledelig at komiteen enstemmig støtter dette nå, men det er verdt å minne om at i de foregående årene, under et annet flertall, var dette øremerket for 1.–4. trinn. Det var en dårlig ordning, for elevene er forskjellige, og elevene har forskjellige behov.

Det er slik at mange foreldre lett kan hjelpe sine barn med leksene i 1.–4. trinn, hvor det handler om å lære enkel lesing, skriving og regning, men at det blir mer krevende – selv for foreldre med utdanning – å hjelpe til med matematikken eller naturfagleksene når elevene kommer opp i ungdomsskolen.

Det er også slik at flere medier den siste tiden har trukket frem at flere og flere foreldre kjøper privat leksehjelp.

Det er naturligvis ikke noe nytt at en del foreldre er engasjert i sine egne barns skolegang, og at de gjør det som de mener er riktig for sine barn; det er heller ikke noe å være spesielt bekymret over. Men dette tiltaket kan jo bidra til at en del av dem som ikke har den adgangen, nå får den hjelpen de trenger i det skoleløpet de er i.

Det andre som er svært gledelig i denne saken, er at man nå gir rett til påbygg også for dem som har fullført fag- og yrkesopplæringen. På denne måten trenger man ikke lenger å avslutte yrkesfag etter to år dersom man ønsker studiekompetanse. Slik ordningen er i dag, blir jo påbygg i Vg3 for mange en slags «frafallsfelle». Halvparten klarer ikke å bestå fordi det stilles svært høye faglige krav til dem som skal igjennom. Det fører også til at frafallet generelt øker, og det gjør at vi mister mange flinke fagarbeidere som vi vet vi kommer til å trenge flere av i årene som kommer. Nå slipper elevene å bekymre seg for å miste retten, og de kan fullføre sin yrkesfaglige retning først, før de eventuelt tar påbygg. At denne retten også kommer uten noen aldersgrense, er svært positivt.

En mindre sak som det ikke er stor uenighet om – som saksordføreren var inne på – men som er viktig for dem det gjelder, er forslaget om å ta bort kravet om sakkyndig vurdering ved vedtak om ekstra tid i videregående opplæring for elever med rett til særskilt språkopplæring. I dag er det slik at PP-tjenesten må gjøre en vurdering før man eventuelt får dette tiltaket. Det er dobbeltarbeid, og det er unødvendig å ta elevene igjennom dette. Derfor er det også stor støtte til dette forslaget fra høringsinstansene, og jeg mener at det på en dag som denne – da vi skal debattere mange ting som det har vært uenighet om i komiteen – også er verdt å merke seg at det gjøres noen grep som er svært viktige for noen få elever, men det er desto viktigere for dem det angår.

Det er bemerkelsesverdig at det man fra Arbeiderpartiets side bruker mest tid på i en sak som dette, er frukt- og grøntordningen. Det er altså slik, for å klargjøre det først: Flertallet i komiteen er ikke uenig i at frukt er sunt, og det er heller ikke uenighet om at det er bra å spise frukt. Det vi diskuterer, er om det er riktig å bruke pengene – når vi først skal prioritere innenfor skolen – på denne ordningen. Og det er altså slik at skolene kan tilby frukt og grønt til sine elever også med dette vedtaket; de kan til og med gjøre det gjennom en subsidiert ordning fra Helse- og omsorgsdepartementet.

Men sannheten er at du trenger ikke å være mot frukt for å mene at det er andre ting som er viktigere enn å dele ut frukt i skolen. I løpet av de foregående årene innførte man en lovfestet rett til frukt, men man gjorde det ikke f.eks. for lærerens rett til etter- og videreutdanning, man gjorde ikke disse grepene innen leksehjelp som vi nå gjør. Av og til må man prioritere, og i valget mellom lærer og pærer, så velger flertallet læreren.

Bente Thorsen (FrP) [10:13:33]: Først vil jeg takke saksordføreren for å ha redegjort for saken.

De fleste lovendringsforslagene er det bred enighet om, men jeg vil kommentere noen av de endringene som foreslås. For Fremskrittspartiet er skolegang for alle viktig, og i saken foreslås det å innføre en rett til grunnskoleopplæring og videregående opplæring for ungdom mellom 16 og 18 år som søker om opphold i landet. Det er i forslaget lagt vekt på å finne en balanse mellom hensynet til den enkeltes behov for opplæring og andre viktige samfunnshensyn, slik som innvandringsregulerende hensyn. Jeg vil understreke at forslaget kun omfatter dem som oppholder seg lovlig i landet, og at retten til skolegang avsluttes umiddelbart ved eventuelt endelig vedtak om avslag på søknaden om oppholdstillatelse.

Frafallet i den videregående skolen er høyt. Mange elever går ut av yrkesfagsskoler etter halvgått løp for å ta studiekompetanse, og ca. halvparten av disse består ikke eksamen. I dag skal vi endelig vedta å lovfeste rett til påbygging til generell studiekompetanse for elever som har fullført og bestått fag- og yrkesopplæring. Retten er uten tidsbegrensning. Vi mener dette er et viktig incentiv, som vil gjøre at langt flere fullfører yrkesutdanningen.

Oppheving av plikten til gratis frukt og grønnsaker for dem som går i ungdomsskolen, er det mange og delte meninger om. Noen holder fram hvor viktig tilbudet er, mens andre igjen påpeker at dette har gitt skolene utfordringer knyttet til logistikk og bemanning. Flere påpeker også at det synes noe merkelig at tilbudet kun gjelder på ungdomstrinnet.

Fremskrittspartiet er opptatt av at kvaliteten i skolen må bli bedre, og vi ønsker å prioritere læringsfremmende tiltak i grunnopplæringen. Vi vil påpeke at utfordringene som norsk skole står overfor, ikke løses ved å pålegge kommunene å betale for frukt på skolen, men ved å legge vekt på kvalitet, oppfølging og gode lærere. Derfor satser flertallet på å øke ressursene til videre- og etterutdanning av lærere. En ting det er viktig å minne om, er at skolen skal legge vekt på å fremme elevers fysiske og psykiske helse, og i dette ligger det også å legge til rette for tid og samling rundt måltider og å styrke elevenes bevissthet omkring kosthold og helse.

Jeg vil understreke at Fremskrittspartiet er for et sunt kosthold, som innbefatter frukt og grønt i skolen, og derfor vil jeg også peke på muligheten som skolene har til å opprette abonnementsordning på frukt og grønt etter samme modell som skolemelk.

Endelig reverseres ordningen med leksehjelp, som det i lang tid har vært reist sterk kritikk mot. Her vil jeg særlig henvise til NOVA og NIFUs sluttrapport i evalueringen av leksehjelp, der det kommer fram at leksehjelpen i liten eller ingen grad innfridde målene om å gi elevene støtte til læringsarbeidet, følelsen av mestring og gode rammer for selvstendig arbeid. Reformen innfridde heller ikke den langsiktige politiske målsettingen om å medvirke til utjevning av sosiale forskjeller i opplæringen. Et annet hovedfunn i rapporten er at leksehjelpen i liten grad bidro til å endre de systematiske forskjellene i elevers skoleresultater som knytter seg til kjønn, sosioøkonomisk familiebakgrunn og innvandringsbakgrunn.

Fremskrittspartiet har hele tiden vært imot tvungen leksehjelp til elever i 1.–4. klasse, som de rød-grønne innførte. Vi er derfor, sammen med de aller fleste skoleeierne, fornøyd med at det lokale selvstyret skal avgjøre hvor leksehjelpen settes inn. For meg er det viktig å understreke at både leksehjelp og tidlig innsats er viktig, uansett hvilket skoletrinn elevene er på, men for å få utbytte av leksehjelp er det avgjørende at skoleeier selv kan fordele ressursene knyttet til dette slik det er mest hensiktsmessig på den enkelte skole. Vi støtter departementets vurderinger om at skolene selv skal ha frihet til å rette leksehjelpen inn mot enkelte elever, eller på tvers av trinn. På denne måten vil skoleeier kunne målrette innsatsen der det er størst behov.

Anders Tyvand (KrF) [10:18:29]: Det var gode intensjoner som lå bak innføringen av leksehjelp i skolen, og dette er et viktig tilbud til mange elever. Men evalueringer som er gjort av leksehjelpen, bl.a. av forskere ved NOVA og NIFU, tegner ikke noe entydig bilde av leksehjelpens effekt. De skolene som økte omfanget av leksehjelp i forbindelse med reformen, kan vise til bedre resultatutvikling over tid. Samtidig har de sosiale forskjellene i skoleresultatene ved disse skolene økt – stikk i strid med leksehjelpens intensjon om å bidra til utjevning av sosiale forskjeller.

Forskerne har ingen klare svar på hvorfor det er slik, og når vi har få entydige svar, blir det desto viktigere å lytte til dem som jobber med dette i praksis, og som vet hvor skoen trykker ved den enkelte skole. Vi støtter derfor regjeringens forslag.

Mange skoleeiere og skoleledere ønsker å kunne organisere leksehjelpen annerledes enn i dag; de ønsker mer leksehjelp til de eldre elevene, for det er der de mener at behovet er størst.

Samtidig som det er flott at de som har behov for det, får hjelp med leksene på skolen, mener Kristelig Folkeparti at hjemmearbeid også er viktig for skole–hjem-samarbeidet. Lekser gir foreldre en mulighet til å følge med på det barna driver med i de ulike fagene på skolen, hva de mestrer, og hva de trenger å øve mer på. Vi vet at engasjerte foreldre, som involverer seg i barnas læring, er en uvurderlig ressurs for barna. Interessen og engasjementet er verdifullt i seg selv, uavhengig av foreldrenes faglige evner og kompetanse.

Etter Kristelig Folkepartis syn bør foreldre som engasjerer seg, være en sentral målsetting for skole–hjem-samarbeidet i norske skole, og da kan lekser og hjemmearbeid være et godt verktøy.

Over til skolefrukt: Kristelig Folkeparti ser betydningen av at barn og unge har frukt og grønnsaker som en del av sitt daglige kosthold. Det er en klar sammenheng mellom inntak av sunn og næringsrik mat og evnen til læring og konsentrasjon. Vi ser det derfor som en viktig oppgave for skolen – i samarbeid med hjemmet – å bidra til at alle elever får i seg sunn og næringsrik mat i løpet av skoledagen, at de spiser frokost, og at de får med seg matpakke hjemmefra.

Ved noen skoler kan det også være riktig prioritering å tilby elevene gratis frukt og grønnsaker. Ved andre skoler vil det kanskje være en riktig prioritering å bruke disse pengene på andre lærefremmende tiltak. Vi støtter derfor regjeringens forslag om å la skoleeier og den enkelte skole foreta disse vurderingene selv og mener at pengene som i dag er øremerket skolefrukt, ideelt sett burde kunne disponeres mest mulig direkte av skoleeierne og skolene.

Så til forslaget om rett til påbygging til generell studiekompetanse etter fullført fagbrev: Dette er et godt forslag, som jeg tror vil bidra til både å redusere frafallet og gjøre utdanningssystemet mer fleksibelt. Jeg tror forslaget vil øke tilgangen på kvalifiserte fagarbeidere og gi flere yrkesutøvere som har høgskole- og universitetsutdanning kombinert med yrkeserfaring og fagbrev. Det vet vi at næringslivet og industrien ønsker seg mer av.

Når det gjelder forslaget om å gi rett til opplæring for ungdom mellom 16 og 18 år som søker om oppholdstillatelse, merker Kristelig Folkeparti seg at Barneombudet, Røde Kors og Redd Barna har uttrykt bekymring for at forslaget ikke gjelder ungdom uten lovlig opphold i Norge. Redd Barna anbefaler at alle barn gis rett til videregående opplæring, uavhengig av oppholdsstatus, dersom det er sannsynlig med et opphold i Norge på mer enn tre måneder.

I proposisjonen framgår det videre at noen høringsinstanser har kommentert at dersom det ikke blir gitt oppholdstillatelse, bør retten til opplæring gjelde fram til utløpet av den utreisefristen som blir fastsatt av utlendingsmyndighetene. Kristelig Folkeparti deler disse bekymringene og har som prinsipielt utgangspunkt at det enkelte barns behov for opplæring bør gå foran såkalte innvandringsregulerende hensyn. Kristelig Folkeparti støtter for øvrig regjeringens forslag i proposisjonen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:23:37]: Jeg er faktisk superglad i dag, og jeg vil begynne med den superglade saken, og det er at det med vedtaket når det gjelder påbygging, endelig er fastslått i lov at elever som har avlagt fagbrev, har rett til påbygging. Hvorfor dette er klokt, har mange før meg redegjort for, men det er en sak som mange av oss har jobbet for i mange år. Jeg vil minne Stortinget om vedtaket som ble gjort 20. juni i fjor: Da fastslo Stortinget enstemmig at denne retten skulle innføres, så nå har bare lovarbeidet gjenstått.

I tillegg til rett til påbygging, ble det også gjort en rekke andre tiltak for å bedre og utvikle en mer fleksibel yrkesfagutdanning i fjor. Dette er første levering på Stortingets vedtak, slik jeg ser det. Jeg synes nok kanskje at det går litt smått, ikke minst når det gjelder å innføre vekslingsmodellen med økonomiske midler, men i dag synes jeg vi i hvert fall skal glede oss over at vi har gitt en gruppe elever en utvidet rett til utdanning. Det blir ett år ekstra for dem som vil.

Dette betyr at elevene nå ikke trenger å skynde seg og hoppe av fagutdanninga for å få med seg studiespesialiserende innenfor de tre årene de har ungdomsrett til. Dette bør også bety at fylkeskommunen kan strupe sine tilbud om studiespesialisering for påbygging som Vg3-tilbud, og vi ønsker færrest mulig inn i det skoleåret, ettersom vi ser at over halvparten av dem som prøver seg, stryker. Det er en tragedie som vi nå har lagt til rette for å avverge.

Jeg vil gjerne si det igjen fra Stortingets talerstol: Norge trenger flere fagarbeidere. Det blir ikke noe arbeid for arkitekten, hvis han ikke har noen til å bygge husene.

Så til det jeg er litt oppgitt over: Dette er en annen viktig merkedag, ettersom flertallet, Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, i dag kan smykke seg med å ha fjernet retten elevene har hatt til gratis frukt og grønt i ungdomsskolen. Man tar fra de små og gir til de store. Det virker litt fattigslig og litt gjerrig. Vi vet at vi lever i en tid da elever blir tyngre og tyngre og mer og mer inaktive, og vi vet at mange ungdommer ikke har med seg matpakke på skolen.

Man kan gjerne vifte med den moralske pekefingeren og mene at dette får jammen foreldrene ta seg av, men det handler altså om et eple. Å gi elevene tilbud om frukt i skolen er etter Senterpartiets syn det første steget på veien til å innføre et skolemåltid.

Jeg har besøkt flere skoler som tilbyr skolemat. Noen av de beste eksemplene jeg har sett, er fra Rogaland. På Ogna skole fikk alle, mer enn 200 elever, servert enkel og god mat til en kostpris på 8 kr per dag. Man trenger altså ikke fancy løsninger, men man trenger å tenke enkelt.

Jeg håper fortsatt at flertallspartiene etter hvert vil se at det er fornuftig å innføre skolemat som en helt naturlig del av skolehverdagen. I Europa er det nå bare Norge og Albania som ikke tilbyr mat i skolen. At vi da tar fra elevene i ungdomsskolen det ene eplet de kanskje fikk den dagen, er utrolig gnikent, synes jeg.

Til slutt: Vi gjør nå endringer i leksehjelpsordninga. Senterpartiet ønsket i utgangspunktet at leksehjelpsordninga skulle startet lenger oppe i trinnene, så vi støtter dette forslaget. Det er helt sikkert mange som nyter godt av hjelp i 1. klasse, men det er nok særlig fra 4.–5. klasse at foreldrene vil få større utfordringer med å hjelpe sine håpefulle.

Ved innføringa av ordninga ble jeg sterkt angrepet av de nåværende regjeringspartiene fordi tilbudet ikke skulle utføres av pedagogisk personale – noe jeg oppriktig mener er unødvendig så lenge det gjelder de laveste trinnene. Det har også representanten Henrik Asheim på en god måte nettopp sagt. Nå derimot kan skolene sette inn leksehjelpen der de mener den vil være mest effektfull, men nå nevnes ikke pedagoger med ett eneste ord. Jeg har lyst å sitere fra Høyre og Fremskrittspartiets egen merknad fra innstillinga da den rød-grønn regjeringa innførte leksehjelp:

«Disse medlemmer mener dette viser at regjeringen ikke er opptatt av å sikre kvaliteten i tilbudet og vil vise til at regjeringen her er på kollisjonskurs med en rekke av høringsinstansene. Disse medlemmer mener at opplegget for den lovfestede leksehjelpen får mer karakter av oppbevaring når det ikke skal bemannes med kvalifiserte lærere.»

Det sier vel i grunnen det meste. Flasketuten peker tilbake på regjeringspartiene. Det som er mest alvorlig, er at vi nå innfører en ordning som kan tilfalle helt andre elevtrinn enn dem vi til nå har sett. Da forventer jeg at regjeringa følger opp seg sjøl og sine tidligere standpunkt og faktisk bevilger penger til leksehjelp bemannet av pedagoger, i neste års statsbudsjett.

Iselin Nybø (V) [10:28:22]: I likhet med representanten Tyvand fra Kristelig Folkeparti, har også vi i Venstre merket oss at flere aktører har uttrykt bekymring for opplæringen til ungdommene mellom 16 og 18 år som ikke har oppholdstillatelse. I Venstre har vi som et prinsipielt utgangspunkt at den enkeltes behov for opplæring må gå foran såkalte innvandringsregulerende hensyn. Men vi støtter forslaget slik det ligger i innstillingen nå.

Når det gjelder leksehjelp, er det vår oppfatning at allerede da den rød-grønne regjeringen innførte obligatorisk leksehjelp på de laveste trinnene, var reaksjonene ute i skolene ganske sterke. Vi fikk mange tilbakemeldinger fra frustrerte lærere, frustrerte rektorer og frustrerte foreldre.

For det første hadde mange skoler allerede et godt fungerende tilbud om leksehjelp. De hadde tilpasset den de lokale forholdene på den enkelte skolen med hensyn til både hvilke klassetrinn leksehjelpen ble tilbudt på og det rent praktiske rundt gjennomføringen. Mange plasser hadde de også et godt samarbeid mellom skolene og frivillige aktører som sto for selve leksehjelpen.

Det ble reagert på at leksehjelpen ble gitt på de laveste trinnene når mange skoler opplevde at læringstrykket faktisk økte jo høyere opp i barneskoleløpet man kom. Man opplevde også at det var da foreldrene falt av og følte at de ikke kunne hjelpe barna med leksene lenger. Det å ha hjemmelekser i de laveste trinnene var det mange skoler som påpekte som viktig, og at poenget var at det ble gjort hjemme, nettopp for å styrke skole–hjem-samarbeidet. Ikke minst – som flere har vært inne på – ble det kritisert at det ble lagt opp til at leksehjelpen, som da ble obligatorisk, skulle utføres av ikke-pedagogisk personale.

Gleden oppfattet vi var stor da regjeringspartiene ble enige med Kristelig Folkeparti og Venstre i budsjettet om at leksehjelpen nå skulle endres, og at skolene selv skulle få styre over de aktuelle midlene. Nå som vi får denne endringen på plass, kan skolene selv vurdere hvor leksehjelpen skal settes inn. Det er de som kjenner hvor skoen trykker, og det er de som vet hvilke elever som vil ha best utbytte av en slik leksehjelp. Jeg er helt sikker på at når vi gir skolene den tilliten, så vil de vise seg den tilliten verdig og kunne få mye mer ut av de midlene enn om alt skal detaljstyres her fra Stortinget.

Det er ikke tvil om at et variert og sunt kosthold er viktig, både for konsentrasjonen og for folkehelsen generelt. Venstre har heller aldri vært imot frukt og grønt i skolen. Det vi har vært kritiske til, er at penger skal bindes opp til frukt og grønt på den måten som de rød-grønne gjorde det da de innførte en lovfestet ordning med frukt og grønt. I dag, etter dette vedtaket, står skolene fritt til å bruke deler av skolebudsjettet sitt til skolefrukt, hvis de anser det for å være et viktig tiltak som fremmer læring. Og mange skoler prioriterer i dag å bruke penger på skolemat. Vi hørte nettopp representanten Tingelstad Wøien fra Senterpartiet som snakket om Rogaland som et godt eksempel i så måte.

Det som nå skjer, er at de pengene som før var lovfestet til skolefrukt, blir brukt til kompetansefremmende tiltak, som videre- og etterutdanning av lærere. Ideelt sett skulle vi i Venstre ønske at pengene ble værende i skolen til fri benyttelse, slik at skolene selv kunne disponere dem fritt. Men det er ikke tvil om at det også er behov for kompetansefremmende tiltak i skolen. Vi er derfor fornøyd med den omprioriteringen som nå gjøres, for vi mener at dette gir et godt uttrykk for det nye flertallets prioriteringer i skolen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:32:37]: Det er mange viktige tema i denne saka som har blitt tatt opp, men det er spesielt eitt som det er verdt å diskutere, og som SV også reagerer på, nemleg frukt og grønt i skulen.

Den raud-grøne regjeringa innførte gratis skulefrukt i 2007. Alle elevar ved ungdomstrinnet, nærmare 300 000, har tatt del i ordninga. Målet er å gje barn og unge kosthaldsvanar som styrker læringsutbyttet i skulen. Det er altså ikkje slik at frukt og grønt i skulen ikkje handlar om læring. Det er ein myte Høgre har gjort alt ein kan for å byggje opp under. Det er viktigare å satse på lærarane enn på eple, har vore Høgres refreng. Lat oss satse på det som er viktig – ikkje på bananar! Då eg høyrde Erna Solberg snakke om skulefrukt i valkampen, var det nesten slik at eg tenkte at elevane mista litt kunnskap for kvar bit frukt dei tok. Men sanninga er at gratis frukt og grønt er eit læringstiltak. Hjernen er rett og slett ikkje åleine, han heng saman med ein kropp som treng næring og aktivitet, som vi skal diskutere litt seinare.

Nyare forsking slår fast ein klar samanheng mellom læring og ernæring. Kosthaldet i barndommen har konsekvensar for born sine skuleprestasjonar. Ei amerikansk undersøking viser at mangel på frukost kan gå ut over læringsevna og har innverknad på klassemiljøet. Born som kastar innpå mykje søt, feit og gjennomarbeidd mat, typisk «junk food», risikerer dårlegare resultat på IQ-testar enn born som et sunt, ifølgje studiar.

Forsøk med skulemat i Noreg viser også positiv læringseffekt. I ei spørjeundersøking blant elevane i Askim melder 57 pst. om ei betring i skuleprestasjonane etter at Østfoldhelsa og Østfold fylkeskommune sette i gang skulefrukostprosjektet. Ein studie av skulematprosjektet ved Hundsund ungdomsskule viste at elevane har fått eit auka forbruk av fisk og grønsaker, er lenger mette enn tidlegare og opplever betre læringsmiljø og dermed også betre læringsutbytte.

Gratis frukt og grønt var for SV eit bidrag til sunnare kosthald i skulen. Eigentleg ville vi gå mykje lenger. Målet vårt er sunt og gratis skulemåltid for alle elevar. Gratis frukt og grønt var ein start. No tar vi eit stort steg tilbake. Regjeringskameratane tar skulefrukta frå elevane. Eg synest det er småleg og kunnskapslaust, og det skjer ei veke etter at helseminister Bent Høie lanserte ei ekspertgruppe som skal gje han råd om folkehelse. Då dette blei framlagt, sa Bent Høie:

«Formålet er å foreslå og sette i gang konkrete tiltak som kan bedre kostholdet.»

Vidare sa han:

«Jeg tror at de fleste forbrukere ønsker å spise sunnere mat. Men det er vanskelig for hver enkelt av oss å ta slike valg hver eneste dag.»

Uka etter fjernar altså hans eiga regjering ordninga med gratis frukt og grønt i skulen – eitt av dei få konkrete kosthaldstiltaka vi har i landet i dag. Det er vanskeleg å forstå dette som noko anna enn eit ideologisk motivert skifte. Det offentlege skal ikkje drive med ernæringstiltak, det er ei oppgåve for forbrukarane og dei som sel matvarer, ifølgje den nye ideologien.

Å fjerne frukt og grønt-ordninga er dårleg for læringsarbeidet og dårleg for folkehelsearbeidet. Ordninga kosta i overkant av 200 mill. kr – eit beløp regjeringa i staden har valt å bruke på taxfree og båtmotorar. Dei flyttar pengar frå frukt til sprit, og taparane er norske elevar.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:37:05]: Jeg har lyst til å knytte noen kommentarer til de ulike forslagene i Prop. 68 L – først ordningen med leksehjelp.

For å gi kommunene og de private skolene større frihet til selv å avgjøre hvordan tilbudet om leksehjelp skal innrettes lokalt, har regjeringen fremmet et forslag om at leksehjelpordningen skal gjelde hele grunnskolen, dvs. 1.–10. årstrinn, ikke bare 1.–4. årstrinn, slik som i dag. Ordningen med leksehjelp er i dag på til sammen 8 timer pr. uke, fordelt på de nevnte årstrinnene. Leksehjelp skal, ifølge forslaget, fortsatt ha samme antall timer, men skolene står fritt til å fordele de timene på alle de ti årstrinnene i grunnskolen. Det vil gi skolene fleksibilitet og mulighet til å tilby leksehjelp på de trinnene der de vurderer behovet størst, og – kanskje enda viktigere – leksehjelpen kan også rettes inn mot noen elevgrupper på trinnet, eller på tvers av trinn, så lenge skolen tilbyr det totale antallet timer til leksehjelp som skal gis.

Det er veldig bra at de tidligere regjeringspartiene – som innførte den øremerkede, pålagte ordningen – nå har ombestemt seg. Det er jeg veldig glad for. Jeg mener også at dette viser en ideologisk forskjell mellom det nye flertallet kontra det gamle, hvor det nye flertallet er opptatt av gode ordninger, men også mener at man må ha tillit til kommunene og tillit til skolene til at de kan skjøtte dette på en god og skikkelig måte.

Grunnskole og videregående opplæring er en grunnleggende og viktig velferdsytelse i det norske samfunnet. Regjeringen foreslår derfor at ungdom som er over opplæringspliktig alder, men under 18 år, og som søker opphold i landet, skal få rett til slik opplæring. Regjeringen mener at tilgang til opplæring er et viktig tiltak for denne gruppen med ungdom. Disse har, som annen ungdom, behov for både utdannelse og noe nyttig å fylle dagene med. For dem som senere får opphold, er opplæring av stor betydning for å sikre raskere integrering og overgangen til videre utdanning og arbeidsliv. Retten til opplæring skal, ifølge forslaget, gjelde når det er sannsynlig at ungdommen skal være i landet i mer enn tre måneder. Videre skal retten gjelde frem til vedkommende er 18 år, men ungdom som fyller 18 år i løpet av et skoleår, skal få rett til å fullføre skoleåret de har begynt på. De som oppholder seg i landet etter endelig vedtak om avslag på søknaden om oppholdstillatelse, og de som oppholder seg ulovlig i landet, vil ikke ha rett til opplæring etter forslaget.

I proposisjonen foreslår regjeringen også å oppheve plikten kommuner og skoler har til å gi elever ved ungdomsskolene og ved kombinerte barne- og ungdomsskoler skattefinansiert og lovpålagt frukt og grønt. Det er selvfølgelig slik at frukt og grønt er sunt. Jeg har til nå ikke sett noe forskning som tyder på noe annet enn det. Det er heller ikke sånn at det offentlige ikke har et ansvar – et medansvar – også for folkehelsen. Det har man, og det jobber denne regjeringen med. Spørsmålet her dreier seg jo om prioritering. Hva er viktigst å prioritere i skolen? Det kan vel heller ikke være noen overraskelse at dette forslaget kommer fra regjeringen. Dette var vi klare og tydelige på i valgkampen, og nå, som i andre saker, gjør vi det vi sa vi skulle gjøre. Det betyr naturligvis ikke at skolefruktordningene blir borte. Det er en annen støtteordning som man kan få noe støtte fra, og skolene og kommunene kan selvfølgelig også prioritere dette selv hvis de ønsker det. Men vi har isteden valgt å bruke disse pengene på andre ting som vi mener – forskningsbelagt også – har enda bedre effekt for å gi elevene mer læring, herunder å sette i gang tidenes største etter- og videreutdanningsløft.

Når det gjelder rett til påbygging til generell studiekompetanse, deler jeg det synet alle i salen har gitt uttrykk for, nemlig at dette er en veldig god nyhet. Det var et budsjett Stortinget vedtok enstemmig. Det lå midler inne både i tilleggsproposisjonen som vi la frem, og i budsjettet fra den forrige regjeringen. Jeg mener at dette er et veldig viktig bidrag for å sikre at færre ser behovet for å søke seg bort og ut, for å få frem at det å ta et fagbrev ikke bare er én vei til lengre utdannelse, men at det også kan være en viktig og god vei til lengre utdannelse, som vi har fått beskjed i denne sal om å kalle det.

Jeg må også nevne at vekslingsmodellen er i dag en realitet. Forsøket med vekslingsmodell, hvor man også får statlige penger, har fått – etter hva jeg husker – 12 mill. kr ekstra i år.

Jeg har lyst til å knytte noen ord til en av de siste tingene, nemlig politiattest ved tilsetting i folkehøyskole. Man skal være varsom når man krever politiattest på nye steder. Dette forslaget gir folkehøyskolene hjemmel til at styret kan kreve politiattest, og det gir en likebehandling med andre deler av systemet som er fornuftig.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [10:42:29]: Mitt spørsmål handler om leksehjelp, og det handler om at Fremskrittspartiet og Høyre brukte ganske sterke ord om den forrige regjeringens leksehjelpordning. De sa bl.a. at leksehjelpen vil få mer karakter av oppbevaring når den ikke blir bemannet av kvalifiserte lærere, det vil altså si når ikke Stortinget lovpålegger bemanning av kvalifiserte lærere. Alle kommuner kunne jo absolutt bruke kvalifiserte lærere hvis de ville. Statsråden sier i sitt innlegg at man nå viser at man har tillit til skolene og kommunene.

Hadde ikke Høyre og Fremskrittspartiet tillit til skolene og kommunene i forrige periode?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:43:13]: Høyre og Fremskrittspartiet har alltid hatt tillit til skolene og kommunene. Svaret på spørsmålet mener jeg må være at når synden først har kommet inn i verden, må man forholde seg til det, i den betydning at når leksehjelpordningen først er innført, sånn som den ble innført av de rød-grønne, med de budsjettmidlene som er stilt til rådighet for det, må vi ta utgangspunkt i det. Vi ønsket opprinnelig en annen ordning. Det vi har gjort nå, er å gjøre den ordningen som de rød-grønne ønsket å pålegge skolene på bestemte skoletrinn, mer fleksibel. Skolene har større mulighet til å bruke ordningen som de vil, men vi har ikke endret kravene f.eks. til at man skal ha pedagoger. Det må man eventuelt komme tilbake til, og det har vel også en budsjettkonsekvens, vil jeg tro.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:44:05]: Jeg vil også følge dette opp videre, for statsråden sier at vi må gjennomføre leksehjelpen på en god og skikkelig måte. Statsrådens eget parti, pluss Fremskrittspartiet, sa i merknader sist:

«Disse medlemmer mener dette viser at regjeringen ikke er opptatt av å sikre kvaliteten i tilbudet (…)»

Jeg hører nå statsråden si at vi har innført en ordning, så den skal vi bare utvide til å gjelde alle. Det var jo nettopp det som var hele poenget, tror jeg, forrige gang Høyre og Fremskrittspartiet skrev disse merknadene, og i veldig krasse ordelag også i debatten kritiserte den daværende regjeringa for ikke å sette inn pedagoger på 1.– 4. trinn, noe vi da mente ikke var nødvendig. Hvis vi skulle hatt det fra 5. trinn og oppover, mente vi det var nødvendig.

Jeg lurer nå på om Høyre og Fremskrittspartiet ikke lenger er opptatt av den kvaliteten som de påberopte seg i forrige periode?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:45:01]: Vi er veldig opptatt av, og kommer til å fortsette å være opptatt av, kvaliteten i opplæringen. Det gjennomsyrer både disse forslagene og alle andre forslag som kommer fra regjeringen, både med hensyn til etter- og videreutdanning og andre forslag som er viktige.

Når det gjelder dette, mener jeg at dagens ordning, og den som Stortinget har bestemt seg for å gå for nå, er mye bedre enn den forrige ordningen, nettopp fordi det gir en mulighet for skolene til å sette inn leksehjelp slik de vil. Det blir altså ikke noen endring verken i bevilgningen eller i hvor mange timer leksehjelp man har, men skolen har mulighet f.eks. til å samle elever på tvers av trinn, til å målrette leksehjelpen i større grad, og – som Senterpartiets representant også sa – til å sette den inn i de klassetrinn hvor man mener det er nødvendig.

Vi har ikke foreslått noen ekstra midler til dette i budsjettet, og det vil si at vi tar utgangspunkt i de budsjettmidlene som ligger der i dag. Jeg mener at Høyre og Fremskrittspartiet hadde et godt og viktig poeng den gang, men det krever også store midler som må prioriteres opp mot andre ting i budsjettene.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:46:00]: Til dette som regjeringa og statsråden nå sier om at man nå kan samle det på flere trinn: Det er jo ikke noe nytt, det. Det er sånn det har vært gjort på mange skoler. Mange skoler gjør jo det allerede i dag. De gjorde det også på den skolen jeg jobbet på for ti år siden, så det er ikke noe nytt i det.

Poenget her er nettopp det at regjeringspartiene har kritisert den forrige regjeringa for ikke å være opptatt av kvalitet, nettopp fordi man ikke satte inn pedagoger. Som mor ville jeg hatt problemer med å undervise min sønn i 10. klasse i matematikk, og det tror jeg kanskje det er mange andre som også ville hatt.

Skal vi da kunne godta at den leksehjelpen utføres av en elevassistent, som kan være tilbudet, eller vil vi ønske at den skal utføres av en pedagog? Det fordrer også flere midler, som statsråden har vært inne på, og jeg forventer at statsråden kan komme tilbake til det hvis denne leksehjelpen skal ha den hensikten som regjeringa påberoper seg at den skal ha.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:46:57]: Hele poenget med den gamle ordningen var nettopp at man var begrenset til 1.– 4. trinn. Jeg mener at hvis man skulle endret denne ordningen og pålagt pedagogbruk, måtte det også fulgt statlige midler med, all den tid det er en statlig ordning. Men det er klart at kommunene og skolen har jo en mulighet til å bruke disse midlene som en del av en større leksesatsing. Hvis de ønsker å bruke pedagoger, er det veldig bra. Det vil de få honnør av meg for, men vi foreslår nå først og fremst en ordning som er mer fleksibel for skolen, som ivaretar det veldig mange i Skole-Norge har sagt, nemlig om man ikke kan få lov til å bruke disse pengene der hvor man mener det er mest fornuftig, der man lokalt på sin skole ser at trykket er størst og behovet er størst. Det gjør nå regjeringen. Det har vi lagt frem. Så får vi eventuelt komme tilbake til de andre problemstillingene rundt ordningen ved senere korsvei.

Iselin Nybø (V) [10:48:04]: Statsråden og flere av representantene var inne på dette med ungdom mellom 16 og 18 år som ikke har oppholdstillatelse. Flere aktører, bl.a. Barneombudet, Røde Kors og Redd Barna, har uttrykt bekymring for at man kutter ut opplæringen for disse ungdommene. Jeg tenker at opplæring er veldig viktig for alle ungdommer, enten det er folk som har oppholdstillatelse i Norge, eller som skal sendes ut. Opplæring er aldri bortkastet. Det er noe du kan få bruk for, enten du skal fortsette livet ditt i Norge, eller om du skal reise hjem til et annet land og fortsette livet ditt der.

Mitt spørsmål til statsråden er: Deler han ikke bekymringen som Barneombudet, Røde Kors og Redd Barna her har gitt uttrykk for? Deler han ikke bekymringen for at det kan bli en litt vel brå slutt på den opplæringen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:49:04]: Jeg mener at det forslaget som regjeringen legger frem nå, og som Stortinget slutter seg til, ivaretar hensynet til de internasjonale forpliktelsene som vi har. Jeg mener at det på en god måte balanserer innvandringsregulerende hensyn – altså behovet for at vi skal ha en streng innvandringspolitikk, som er konsekvent, og som begrenser hvem som skal komme inn, og som er konsekvent også når det gjelder når man skal reise ut – med hensynet til de ungdommene det gjelder. Det vi foreslår i dag, balanserer det på en god måte, og man knytter det til om man har rett til opphold eller ikke. Det mener jeg er en rimelig avveining av de forskjellige prinsippene og av bekymringene til f.eks. Barneombudet.

Trond Giske (A) [10:49:59]: Statsråden sier at Høyre står for det samme i regjering som de gjorde i opposisjon. Det gjør de slett ikke. Mens det var helt forferdelig å bruke assistenter for å hjelpe unger på opptil 9 år med lekser før valget, er det helt greit nå å bruke assistenter til å hjelpe unger helt opp til 13-årsalderen med lekser nå. Statsråden sier at det koster penger – det var ikke mer i budsjettet. Det kostet også penger før valget, men det er et spørsmål om hva man velger.

Før valget sa Høyre at man ikke skulle bruke flere oljepenger. Etter valget tok man 4 mrd. kr ut, men ikke én krone av dem gikk til utdanning, fordi satsingen på etter- og videreutdanning og yrkesfag ble betalt av kulturskoletimen og av frukt og grønt. Mine spørsmål er: Hvorfor er det slik at de rikeste, som har fått to av de fire milliardene i skattekutt, får det fra oljefondet, mens elevene må betale for satsingen i skolen selv? Er det å satse på utdanning og å gjøre det man sa før valget?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:51:03]: Fordi regjeringen prioriterer. Jeg er glad for at Trond Giske, som veldig ofte påpeker at det ikke er vanskelig å satse på f.eks. etter- og videreutdanning, fordi man brukte flere oljepenger, også anerkjenner at det er noen klare prioriteringer i dette budsjettet. Prioriteringer er aldri enkelt. Frukt og grønt-ordningen var populær. Det var mange som likte den. Kulturskoletimen var også en ordning som var populær, som mange likte. Men vi hadde en klar og tydelig prioritering, som vi var helt åpne om og konsekvente på også i valgkampen. Det var at vi skal prioritere det som er viktigst for at elevene skal lære mer. Det viktigste for at elevene skal lære mer, er ikke frukt og grønt-ordningen. Det er heller ikke kulturskoletimen, men det er å styrke kunnskapen i skolen, først og fremst gjennom å styrke læreren. Vi har gjort det vi sa i valgkampen og fulgt opp det bl.a. gjennom denne saken.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:52:06]: Det er heilt riktig at dette handlar om prioritering. Det går an å prioritere begge delar. Det er det den raud-grøne regjeringa har gjort, og det den nye regjeringa har valt å ikkje gjere.

Eg beit meg merke i utsegna som kom i stad om at synda var sleppt ut, og dermed må ein halde seg til det. Viss leksehjelp er ei synd som er sleppt ut, som ein berre må halde seg til, lurer eg på kva i all verda frukt og grønt er. Frukt og grønt har ein rett og slett ikkje heldt seg til – ein har rett og slett prioritert det bort. No når mange elevar ikkje får frukt og grønt, fordi kommunane vel å ikkje prioritere det, fordi dei ikkje har pengane, er mitt enkle spørsmål til kunnskapsministeren: Synest kunnskapsministeren det er litt dumt at elevane ikkje får gratis frukt og grønt?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:52:53]: Nå var vel ikke frukt og grønt uvesentlig under syndefallet, så det har vel en viss sammenheng.

Mitt poeng med å formulere det på en forskjønnende måte, var rett og slett å si at vi må ta utgangspunkt i ordningene som de er i dag. Jeg mener leksehjelpordningen er en fornuftig ordning. Det mener nå også et bredt flertall på Stortinget. Det gjør det lettere for skolen å gjøre akkurat det mange i skolen har bedt oss om å gjøre.

Så vil jeg stå for – både nå og i budsjettet – de prioriteringene vi har gjort. Skulle jeg ønske at vi til enhver tid ikke behøvde å prioritere? Ja, det tror jeg ikke det er noen politikere i denne sal som ikke skulle ønske. Men jeg, regjeringen og stortingsflertallet mener at det viktigste i skolen er å styrke læreren, at elevene skal lære mer, å få på plass en skikkelig realfagstrategi, og å sikre at ikke så mange elever som i dag går ut av skolen uten å kunne lese og skrive. På den listen havner frukt og grønt dessverre langt ned, mens andre tiltak havner høyere opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kjersti Toppe (Sp) [10:54:19]: I samband med handsaminga av folkehelsemeldinga i fjor slutta ein samla komité seg til følgjande mål for folkehelsearbeidet i Noreg: Noreg skal vera blant dei tre landa i verda med høgast levealder, befolkninga skal oppleva fleire leveår med god helse, trivsel og reduserte sosiale helseforskjellar, og vi skal skapa eit samfunn som fremjar helse i heile befolkninga. Ein samla komité slutta seg til at vi i Noreg skal redusera førekomsten av dei fire store folkesjukdomane, som er hjarte- og karsjukdomar, diabetes, kroniske lungesjukdomar og kreft, med 25 pst. innan 2025, i tråd med det Verdens helseorganisasjon òg anbefaler. Kosthald er eit viktig tiltak for å få til dette. Dessverre fekk vi eit regjeringsskifte, og den manglande folkehelsepolitikken som vi no ser på fleire felt, betyr at vi kan gløyma desse viktige målsettingane.

Eitt antifolkehelsetiltak er det som vi behandlar i dag, å oppheva plikta til å gi gratis frukt og grønt i skulen. Det vart innført av den raud-grøne regjeringa. Det var populært, og det har effekt. Det skal ein ta vekk. Det vert argumentert med at det er foreldra sitt ansvar at barn har med mat på skulen. Men ærleg talt: Kven av foreldra er det som føler seg trua av sitt foreldreansvar om ungen får ein gratis appelsin på skulen kvar dag? Det vert sagt at det er eit lite treffsikkert tiltak. Men kva tiltak kan vera meir treffsikkert enn det å servera barn og unge frukt og grønt kvar dag? Er eit nasjonalt senter eit meir treffsikkert tiltak? Det vert sagt at dei skal prioritera læringsfremjande tiltak. Alt i politikk er ei prioritering. Dersom vi merkar at noko vert prioritert i revidert nasjonalbudsjett, vert nesten nøyaktig den same summen brukt til å subsidiera auka taxfree for alkohol. Altså prioriterer regjeringa meir billig alkohol til folket enn å gi frukt og grønt til elevar i ungdomskulen. Eg ser at representanten Asheim sa at han er for frukt, og at det framleis skal vera ei subsidiert ordning. Det er veldig bra. Den ordninga som no vert, vert ei subsidiert ordning, men dei som følgjer med og ser på erfaringa med ho, veit at den ordninga har vorte sterkt kritisert fordi ho aukar sosiale helseforskjellar. Korleis kan eit storting akseptera ei slik ordning når vi elles snakkar så fint om tiltak for å redusera sosiale helseforskjellar.

Til slutt: Kristeleg Folkeparti og Venstre har i sine merknader skrive at skulane sjølve skal prioritera desse tiltaka. Ja, det er eit fromt ønske. Poenget er at ein ikkje berre fjernar plikta, men òg pengane vert fjerna. Eg trur ikkje at Kristeleg Folkeparti og Venstre faktisk trur på det dei sjølve skriv i sine eigne merknader.

Tone Merete Sønsterud (A) [10:57:30]: Noen ord til om frukt og grønt i skolen. Representanten Asheim sa i sitt innlegg at det var viktig med frukt og grønt i skolen, men at det er også etter- og videreutdanning for lærere. Det er det denne regjeringa har prioritert. Eller som representanten sa: Vi har prioritert lærere foran pærer. Representanten Asheim har rett i at det handler om prioriteringer, men sannheten er jo at denne regjeringa har prioritert skattelettelser, som flere har vært inne på før meg, foran bl.a. frukt og grønt i skolen.

Vi er alle enige i at etter- og videreutdanning for lærere er viktig. Vi er glad for at regjeringa følger opp det arbeidet som ble startet i forrige periode. Vi er alle enige i at det er viktig med gode lærere som kan faget sitt, og som er gode til å lære fra seg. Like viktig er det at elevene er konsentrerte og mottakelige for den læringa som faktisk blir gitt. All forsking viser med tydelighet at frukt og grønt er viktig i så måte. Både Kristelig Folkeparti og Venstre har understreket dette selv, men de er altså med på regjeringas reise i denne saken.

Det hjelper lite hvor god læreren er, hvis ungene ikke er motivert for å motta den læringa som faktisk blir gitt. Så jeg vil bare understreke: Jeg er enig med representantene Knag Fylkesnes, Giske og Toppe, som tok dette opp. Prioriteringer som gjøres i et budsjett, handler om hele budsjettet. Det handler ikke om ett budsjettkapittel. Sannheten er jo at prioriteringene som denne regjeringa gjør, er ikke å prioritere f.eks. frukt og grønt, men det er skatte- og avgiftslettelser som er det viktigste.

Kristin Vinje (H) [10:59:23]: I denne saken gjøres en rekke små endringer i opplæringsloven, privatskoleloven og folkehøyskoleloven, som alle har det til felles at de skal bidra til å gjøre norsk skole enda bedre. Regjeringens klare ambisjoner om å realisere kunnskapsnasjonen handler om å prioritere det viktigste. Det aller viktigste for kvaliteten i norsk skole er læreren. Derfor satser regjeringen stort på lærerne, både når det gjelder etter- og videreutdanning og når det gjelder lærerutdanning og mulige karriereveier for lærere.

To av de endringene vi gjør i dag, handler om å oppheve statlige føringer på hvordan skoleeier – kommunen eller fylkeskommunen – organiserer skolehverdagen.

Vi har i mange år hatt en debatt om frukt og grønt i skolen, og i dag tar vi igjen debatten i fullt monn her i stortingssalen. Jeg føler meg helt trygg på at kommunene selv skal bestemme om de vil tilby frukt på skolen eller ikke. Jeg synes det er feil å bruke lovverket til å påby skoler å kjøpe inn frukt til sine elever. Det er ikke noe galt i å servere frukt og grønt, men at staten skal legge føringer på dette, mener jeg er feil. Jeg synes det er viktig at staten prioriterer det som er dens aller viktigste oppgave, nemlig å sørge for kvalitet i skolen gjennom å stille høye krav til innholdet og selve opplæringen. Når Knag Fylkesnes sier at prioritering er viktig, og han vil prioritere begge deler, kaller ikke jeg det å prioritere.

Når det gjelder leksehjelp, gjør vi nå endringer ved å oppheve den statlige føringen som innebar at leksehjelpen ble pålagt kun fra første til fjerde trinn. Det viser seg jo i evalueringen av denne ordningen at leksehjelpen i liten grad innfridde målene med ordningen. Reformen innfridde heller ikke den politiske målsettingen om å medvirke til utjevning av sosiale forskjeller i opplæringen. Det ser faktisk ut til at elever med lavest sosioøkonomisk bakgrunn resultatmessig har gått noe tilbake, mens andre elever har gått frem. Kunnskapsgrunnlaget for å beholde denne føringen er mildt sagt svakt, og derfor er det med god grunn vi fjerner disse føringene og lar skoleeier selv bestemme hvordan leksehjelpsordningen, som jeg mener er et gode, skal organiseres lokalt.

Én av regjeringens viktigste oppgaver er å realisere kunnskapssamfunnet, og da gjelder det å holde riktig kurs og evne å prioritere. Jeg mener vi nå skritt for skritt styrker skolen og skolens muligheter til å være den kunnskapsinstitusjonen vi vil at skolen skal være. Vi prioriterer andre tiltak som styrker skolen mer enn frukt – enkelt og greit. Vi lar det også være opp til skoleeier å organisere leksehjelpen der den har størst effekt. Jeg er glad for at vi i dag endrer opplæringsloven, privatskoleloven og folkehøyskoleloven, sånn at vi får bedre kvalitet i og større fleksibilitet for skolene.

Henrik Asheim (H) [11:02:22]: Jeg følte meg kallet til å ta ordet ettersom jeg ble nevnt av to medrepresentanter.

Prioriteringer er noe som Arbeiderpartiet i det minste har et forhold til når de sitter i regjering. Noe av det siste Arbeiderpartiet gjorde før de gikk ut av regjering etter valget, var å legge frem sitt eget statsbudsjett sammen med SV og Senterpartiet, og i det budsjettet prioriterte de i alle fall. Der prioriterte de 0 kr mer til etter- og videreutdanning av lærere – 0 kr mer – mens de prioriterte den lovfestede frukt- og grøntordningen. Når vi så får et nytt flertall, med en ny regjering – som hadde lovet å satse på etter- og videreutdanning av lærere fremfor frukt- og grøntordningen – er det litt merkelig at de får sjokk over at vi prioriterer annerledes enn de prioriterte.

Da er spørsmålet, som statsråden også var inne på: Hva er det som gir best læring? Jeg tror ingen slutter å lære av å spise frukt, men jeg tror man lærer mer av en god og etter- og videreutdannet lærer. Derfor økte regjeringen bevilgningene til dette i budsjettet, og de økes ytterligere i revidert nasjonalbudsjett. 3 500 lærere får etter- og videreutdanning med denne regjeringens politikk. Da blir spørsmålet som vi som politikere må stille oss: Når foreldre går på Rimi, finner de da hyllemeter med etter- og videreutdannete lærere? Svaret på det er nei. Men de finner masse frukt. Spørsmålet blir da igjen: Hva er det vi som politikere skal prioritere å gjøre? Vi vet hva det rød-grønne flertallet prioriterte i sitt forslag til statsbudsjett for i år, og vi vet hva det nye flertallet prioriterte.

Jeg er veldig stolt, jeg, av at vi har en regjering som prioriterer læreren foran frukt- og grøntordningen. Det er verdt å minne om at da de rød-grønne partiene hadde flertall og la frem sitt siste statsbudsjett før de måtte gå av, prioriterte de 0 kr til etter- og videreutdanning av lærere, men 200 mill. kr til frukt og grønt.

Marianne Aasen (A) [11:04:38]: Jeg vil komme med følgende kommentarer – og da tar jeg utgangspunkt i det første innlegget til Henrik Asheim, hvor han snakket om at Høyre velger lærere framfor pærer: Vi gjør ikke dette for fruktdyrkerne, har jeg lyst til å påpeke, vi gjør det for eleven. Vi velger eleven. Men i tillegg klarer vi i vårt alternative budsjett å ha med etter- og videreutdanning til lærere – og frukt og grønt.

Så har jeg lyst til å si følgende også, med henblikk på at både statsråden og representanten Asheim tar opp at vi nærmest er i sjokk: Vi er ikke i sjokk. Dette er en helt normal politisk debatt, hvor det er en helt normal politisk uenighet. Høyre må tåle at de får kritikk for noe som ikke er forskningsbasert. Det er ikke kunnskapsbasert, det standpunktet de står for. Og det blir et pussig skjær over statsråd Høies initiativ når det gjelder folkehelse, som representanten fra SV pekte på.

Jeg synes at det som kommer fram i debatten, er et slags ensidig kunnskapssyn. At læreren underviser godt i matematikk – selvfølgelig er det vesentlig. Selvfølgelig må vi ha godt utdannete lærere som har kompetanse i sitt fag, som har didaktisk utdanning, som klarer å formidle faget sitt. Men det er jo ikke bare det som må være på plass i en skole. Vi må ha skolebygg med sunn luft, vi må ha lekemiljø og arealer rundt skolen, sånn at barn kan utfolde seg på andre måter, vi må ha gymsaler, vi må ha skolekjøkken, vi må ha rammer rundt skolen, og elevene må ha elevdemokrati – vi skal ha mange andre gode ting rundt skolen, og mat er faktisk ganske viktig. Hvis en er utslitt, hvis en ikke har spist, lærer en dårlig, og en kan ha verdens beste mattelærer, men min påstand er at det er ikke sikkert det går inn. Det ensidige fokuset på at det eneste som teller, er en veldig, veldig god mattelærer, blir feil. En god mattelærer er svært vesentlig, men vi må kombinere det med andre ting. På meg virker det som at Høyre har kjørt seg helt fast i det ene sporet og ikke aksepterer at det finnes andre ting som må være på plass når en skal ha en god skole. Et helhetlig skolemiljø må også være på plass, og så skal vi ha kjempegode lærere i tillegg.

Trond Giske (A) [11:07:15]: (komiteens leder): Jeg vil også understreke at det er ingen, i hvert fall ikke i de rød-grønne opposisjonspartiene, som får sjokk over at Høyre kutter i skolebudsjettene. Det kan være at noen av velgerne til Høyre ikke helt så den komme, men vi var nok veldig forberedt på at det ville skje.

Jeg tror vi ser avtegningen av hvordan debatten de neste tre årene kommer til å være. Det gjør at man later som at skolebudsjettet er en gitt størrelse, og at vi innenfor den gitte størrelsen er nødt til å velge mellom det viktigste og det som er litt mindre viktig. Hvorfor skal man f.eks. ha gratis skolebøker i barneskolen? Det er ting man kan gå og kjøpe – kanskje i framtiden også på Rema – mens etterutdannete lærere må vi sørge for over skolebudsjettene.

Det er ikke nødvendig å tenke sånn. Man kan f.eks. tenke at det er viktigere å bruke 2 mrd. kr ekstra på skole enn 2 mrd. kr – helt nøyaktig – på skattekutt for dem som tjener mer enn 1 mill. kr i Norge.

Av 4 mrd. kr som ble brukt fra oljefondet, gikk 0 av 10 kr til satsing på utdanning. All satsing på utdanning ble betalt av kutt i tilbud for elever i skolen.

Det er ingen tvil om at etterutdannete lærere er viktigere for læring enn frukt og grønt. Om det er viktigere for folkehelsen, er et annet spørsmål, så det gjelder også å se noen sammenhenger i politikken. Hvis kunnskapsministeren og helseministeren snakket sammen, kan det godt hende at det ville vise seg å være et veldig lønnsomt investeringsobjekt å sørge for gunstig og godt kosthold for elever.

Men det er også sånn at til sjuende og sist er det kommunene som betaler hovedbyrden for lønninger for lærere og for tilrettelegging for læring. Der brukte den rød-grønne regjeringen over 70 mrd. kr mer i de åtte årene vi satt – også i statsbudsjettet for 2014 var det en solid økning. Nå er det slik at i 2015 vil kommunene sitte med ubetalte regninger, også på kunnskapsministerens budsjett – nemlig til barnehageplasser som ikke blir dekket. Selv etter forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre vil det videreført til 2015 mangle et sted mellom 0,5 og 1 mrd. kr for å dekke barnehageregningen. Det må tas fra en plass.

Så hvis man later som at det å kutte i frukt og grønt medfører en kjempesatsing for norsk skole, samtidig som man sørger for at de som betaler skolebudsjettene, ikke har penger til å følge opp de fine ordene – vel, da har man prioritert feil.

Det er ikke slik at kunnskapsbudsjettet er gitt. Vi kan velge å satse på skole og utdanning framfor andre områder, f.eks. milliarder i skattekutt – hvis vi vil. Det vil de rød-grønne. Det vil ikke regjeringspartiene.

Kent Gudmundsen (H) [11:10:30]: Det å prioritere er en utrolig viktig oppgave. Når vi i dag har hatt en debatt om hvordan vi skal sikre en god kunnskapsskole, må vi også ha med oss en helhet: Hvordan skal vi sikre norsk konkurransekraft?

For Høyre og regjeringen har det vært veldig viktig å se helheten i politikken. Det er ingen tvil om at både skattelettelser – som sikrer at næringslivet har gode rammevilkår – at vi har med oss at vi kommer til å mangle 20 000 lærere innen 2020, og at syv av ti i Utdanningsforbundet ønsker en etter- og videreutdanningsreform og et løft, er med på å si noe om hvordan vi setter vårt samfunn i stand til å møte utfordringene med å bygge et velferdssamfunn. Det handler om å sikre at næringslivet får gode arbeidere i framtiden, at vi har et læreryrke som oppfattes som attraktivt, at vi får de beste hodene til å søke seg inn på utdanningen, at vi har en skole der det å fylle på med kunnskap fortløpende blir en del av normalen og ikke en del av noe ekstraordinært. Det er det denne regjeringen nå jobber inn mot, nemlig et skikkelig, solid etter- og videreutdanningsløft som skal bli en del av skolehverdagen, som skal hjelpe alle lærere som i dag føler at de har behov for påfyll, til å få den muligheten.

Før vi foretok dette løftet, var det hvert år bare rundt 1 500 lærere i Norge som fikk videreutdanning. Det var perioder da det var flere ledige plasser enn det var søkere. Veldig mye av dette skyldtes de økonomiske vilkårene knyttet til videreutdanningsordningen. Kommuner slet med økonomien. Vi vet at heller ikke satsene for vikarene var reelle i forhold til lønnsbehovet.

Denne regjeringen har gitt 3 500 lærere mulighet til å ta videreutdanning. Vi har innført en stipendordning som gjør det mulig for noen av de 4 000 som fikk godkjent videreutdanning, å få et stipend. Vi har lagt til 50 mill. kr, som muliggjør at man kan utvide kapasiteten når det gjelder videreutdanning i Norge, og som gjør at vi framover kan satse videre.

Dette var forhold som ikke var på plass da vi tiltrådte. Jeg synes det er noe rart at vi står her og diskuterer prioriteringer og at læreren er det viktigste, når det viser seg at alle som hadde makt i denne salen de siste åtte år før oss, ikke har prioritert læreren – som er det viktigste.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.