Trine Skei Grande (V) [10:14:03]: I over 20 år har Somalia vært utsatt for krig, klanfeider, uro, framvoksende terrororganisasjoner med muslimske røtter, som Al Shabaab, piratvirksomhet, som også har rammet norske skip, matmangel, sult, vannmangel, dårlig styresett – man kan egentlig spørre seg sjøl: Er det håp for Somalia? Det er i hvert fall det bildet vi får gjennom media, og for noen uker siden fikk vi et nytt varsel om at det igjen er en sultkatastrofe på gang på Afrikas Horn, med matmangel og alle de problemene som følger med. Det er en situasjon vi har hørt om mange ganger de siste åra.
Somalia er et land som ikke hadde noe eget skriftspråk før i 1976, og det er et godt symbol på hvor mange år etter dette landet ligger når det gjelder utvikling, og hvor annerledes enn Norge dette landet er.
I 1992 var det anslagsvis en million somaliere som flyktet fra sitt eget land, og de som var igjen i landet, sto i fare for å sulte i hjel. FN hadde en operasjon i Somalia fra 1992 til 1995. De skulle overvåke våpenhvilen og sørge for at partene i borgerkrigen ikke eskalerte krigen, de skulle bidra til sikkerhet og til at nødoperasjonene kom inn i landet – et land som var hardt rammet av sultkatastrofen. Så er det sånn at denne FN-operasjonen i Somalia er betegnet som kanskje den mest mislykkede i FNs historie, og sjøl om Norge bidro med styrker inn i den FN-operasjonen, klarte vi ikke å stoppe de utfordringene som Somalia da sto overfor.
Jeg syns det er et varsku når det internasjonale samfunnet bryter sammen, med tanke på hvor mye det også påvirker Norge som nasjon – det skal jeg komme tilbake til.
Somalia var uten en samlet sentralregjering fra landet brøt sammen i 1991 til sommeren i 2012. I skyggen, bak dette fraværet av sentrale myndigheter, vokste militsgruppene opp, da vokste klanene opp. Vi har sett at de lovløse tilstandene vi så i Somalia, skapte et baseområde også for internasjonal terrorisme, noe som også angår oss.
Nå har man fått et parlament, sjøl om det ikke er demokratisk valgt, men i september 2012 valgte man en egen president i det parlamentet som FN nå har lagt grunnlaget for. Samme høst var det en egen grunnlovsforsamling som har vedtatt en ny grunnlov som nå skal igjennom i parlamentet, og vi håper at det blir en folkeavstemning – at sikkerhetssituasjonen i landet blir så god at man i hvert fall i 2016 kan gjennomføre en folkeavstemning på bakgrunn av dette.
Sjøl om prøvelsene har vært store for Somalia, er det også noen positive utviklingstrekk i regionen. Somaliland har kommet mye lenger enn Somalia med tanke på demokrati og økonomisk utvikling. Jeg tror vi kan si at det hersker en viss stolthet over at de har klart å komme så langt når det gjelder demokrati. De har gjennomført flere demokratiske valg de siste 20 åra, de har vedtatt en grunnlov, og menneskerettighetene syns faktisk i stor grad å bli respektert. Amnesty har f.eks. sagt at utviklinga i Somaliland burde vært brukt som et forbilde for utvikling for fred, forsoning og demokrati også i andre land. Også i Puntland ser man at man har kommet lenger med demokratiutvikling enn det man har gjort i Sør-Somalia.
Somalia har nå omsider fått en president og en regjering, men vi har ikke sett noen demokratiske valg. Da kan man spørre seg: Hvorfor i all verden er dette landet på Afrikas Horn så interessant for Norge? Hvorfor er det viktig?
For det første er det fordi mange somaliske flyktninger bor i Norge. De utgjør, som presidenten leste fra interpellasjonsteksten, den største ikke-vestlige gruppa i Norge. Jeg ble litt lei meg da den skoleklassen som satt på galleriet, ble kommandert ut, for vi så at det var flere elever der som hadde lyst til å høre en slik interpellasjon, ut fra sin bakgrunn. Da var det dumt at de ble halt ut fra galleriet like før den begynte.
Det andre er at norske soldater var med i FN-oppdraget i Somalia på 1990-tallet. Det oppdraget var ingen suksess, og når vi ser at det internasjonale samfunnet feiler, påvirker det flyktningstrømmen til Norge. Det kan være en god påminnelse i dag. Når vi ser de store flyktningkatastrofene som rulles ut i andre deler av verden, kommer det til å påvirke de norske grensene, og det kommer til å påvirke norsk politikk, hvis vi ikke får løst disse utfordringene internasjonalt.
For det tredje har norske sjøfolk og norske skip vært utsatt for angrep fra pirater i Adenbukta. Sjørøveri er jo ikke en veldig ny oppfinnelse, en trenger faktisk ikke gå så langt tilbake i norsk historie før en finner at dette var ganske velorganisert også langs norskekysten. Det som er bakgrunnen for sjørøveri, er sjølsagt at man har lovløse og håpløse tilstander på land, der mennesker ikke ser noen annen mulighet enn å bruke disse overgrepene som en inntektsmulighet, og der dette også blir brukt til å finansiere militær aktivitet. Så sjølsagt angår forholdene på land i Somalia norske statsborgere.
I tillegg ser vi at Al Shabaab og andre terrorgrupper, som sprer både frykt og terror, lever for å rekruttere ungdommer fra Norge, men også for å ødelegge de demokratiske kreftene som er i Somalia, med sin framvekst og sin arbeidsmåte. De rekrutterer også ungdommer fra Norge, med et bilde av at dette nærmest er «gutta på skauen» – det er de ikke; dette er grusomme terrorgrupper som opererer med både frykt og terror som hovedvåpen.
Så er det sånn at Mohamed Osman Jawari, som i 2012 ble valgt til parlamentspresident i Somalias parlament, kom til Norge som flyktning i 1991 og bodde i Trondheim fram til 2010, før han flyttet tilbake igjen til Somalia og ble parlamentspresident. Vi har altså en norsk statsborger som er parlamentspresident i Somalia.
Det neste som binder oss sammen, er klimaendringene, og tørke og matmangel kommer oftere og oftere i denne regionen. Klima og miljø er en global utfordring der Norge kan spille en rolle, og vi bør finne konkrete løsninger for både Somalia og Øst-Afrika generelt, der vi ser at de tørkeåra som i gamle dager kom av og til, nå kommer annethvert år istedenfor f.eks. hvert femte år.
I et bistandsmagasin i Norge fant vi følgende sitat:
«Før sa jeg: «Welcome to hell!» Nå sier jeg: «Welcome to beautiful Mogadishu!»»
Det var Bashir Yusuf Osman, som er hotelldirektør ved Peace Hotel, som humret lett og forklarte dette til en norsk journalist.
Mogadishu var en av Afrikas vakreste byer, og det er noen år siden det ble brukt som uttrykk at det var «den hvite perle ved Det indiske hav». Men Osmans velkomsthilsen beskriver likevel optimismen i den somaliske hovedstaden. Mange somaliere ønsker nå å flytte tilbake etter det som har skjedd de siste 23 åra, men vi vet at det fins flyktningleirer i Kenya der det fortsatt er en halv million somaliere.
Somalia ble rammet hardt av en tørke- og sultkatastrofe i 2011, og vi ser at 1,1 millioner mennesker fortsatt er internt fordrevne. For få måneder siden ble det igjen varslet en katastrofe. Det sies at 2,9 millioner er i en humanitær krise, at 50 000 barn er alvorlig underernært, at kvinner i Somalia er den gruppa som er utsatt for størst mødredødelighet, at polio kommer tilbake, at 30 pst. av befolkningen ikke har tilgang til reint vann, og at hvert sjuende barn er underernært.
Spørsmålene til utenriksministeren er: Hva er det Norge kan bidra med? Hva er det Norge kan utvikle videre framover for å klare å styrke samarbeidet mellom Norge og Somalia? Og hvordan kan vi, med den store gruppa somaliere vi har i Norge, bidra for å få til en positiv utvikling i denne regionen, for denne regionen påvirker Norge?
Utenriksminister Børge Brende [10:24:30]: Jeg takker interpellanten for å sette Somalia på dagsordenen. Det er riktig, som interpellanten også slår fast, at vi har en stor somalisk diaspora i Norge, som spiller en konstruktiv rolle både i Norge og i sitt hjemland. Jeg synes det er en fin anledning til å orientere Stortinget om hvordan regjeringen vil arbeide overfor Somalia i tiden fremover.
Som interpellanten også var inne på, har Somalia vært uten en fungerende sentralmyndighet og i sammenhengende konflikt siden 1991. Foruten de menneskelige lidelsene dette har forårsaket, har det gjort at landet er fragmentert politisk, sikkerhetsmessig og økonomisk.
Som representanten Skei Grande peker på, er det til dels store forskjeller mellom de ulike delene av landet. Mens konfliktene har herjet verst i det sørlige og sentrale Somalia, også rundt hovedstaden Mogadishu, har de nordlige regionene, Somaliland og Puntland, i større grad enn resten av landet vært i stand til å stabilisere seg og bygge opp en sentral myndighetsstruktur. Dette gjelder spesielt i Somaliland, som har hatt et stabilt styre siden midten av 2000-tallet og gjennomført flere relativt demokratiske valg med maktskifter uten bruk av vold – noe som også interpellanten var inne på.
De siste par årene har vært preget av økt optimisme i Somalia og en positiv utvikling innenfor flere sektorer, men de har også hatt sine tilbakeskritt. Gjennom en omfattende overgangsprosess støttet av det internasjonale samfunnet kom en ny president, regjering og parlament på plass i 2012. En midlertidig føderal grunnlov ble vedtatt, og sikkerhetssituasjonen har bedret seg, takket være militære operasjoner som har svekket terrornettverket Al Shabaab betraktelig.
Den afrikanske union med sin fredsopprettende styrke AMISOM har påtatt seg en stor og viktig oppgave. FN bidrar med støtte til AMISOM-styrken, slik at det omfattende tryggingsarbeidet kan lykkes. De nye styresmaktene har vedtatt et nasjonalt reformprogram, Vision 2016. Det setter målsettingene for føderasjonsprosessen med det til hensikt å etablere delstater i hele landet. Vision 2016 omfatter også revisjon av grunnloven med påfølgende folkeavstemning og gjennomføring av nasjonale, demokratiske valg innen utgangen av 2016.
Somalia står overfor svært krevende utfordringer etter mer enn to tiår med borgerkrig og i en situasjon der store deler av landet fortsatt er i væpnet konflikt. Statsadministrasjonen har begrenset kapasitet og er preget av omfattende korrupsjon. Det er nærmest tradisjon for politisk konflikt og maktkamp mellom president og statsminister. De siste ukene har vi igjen opplevd en tilspisset situasjon. Et mistillitsforslag mot statsministeren er fremlagt i parlamentet.
Somalia vil i lang tid fremover være avhengig av omfattende internasjonal støtte – politisk, økonomisk og militært. Det internasjonale samfunnet er i nær dialog med somaliske myndigheter i arbeidet for et stabilt og fredelig Somalia. Gjennom en internasjonal prosess for utvikling av sårbare stater forankres myndighetenes eierskap til landets egen utviklingsprosess og den bistanden som ytes.
Norge har spilt og spiller en fremtredende rolle i stabiliseringsarbeidet i Somalia. Regjeringen vil styrke det norske engasjementet overfor Somalia, og det er derfor i neste års statsbudsjett foreslått som ett av tolv fokusland. Regjeringens innsats overfor Somalia tar utgangspunkt i somaliske myndigheters prioriteringer. Vår hovedmålsetting er å bidra til stabilitet, fred og utvikling i Somalia. Norge støtter derfor tiltak som er med på å legge grunnlag for nasjonal forsoning, etablering av fungerende myndigheter og økonomisk aktivitet.
Norge ønsker å bidra til fred og økonomisk utvikling i Somalia på flere måter: for det første gjennom å satse på institusjonsbygging og demokratisering i tråd med myndighetenes planer og prioriteringer. Dette vil ta form av både politisk dialog med myndighetene og støtte til konkrete utviklingstiltak. Norge har spilt en sentral rolle i å bygge opp kompetansen og kapasiteten i den somaliske finansforvaltningen gjennom Special Financing Facility, SFF. Vi vurderer nå i det videre engasjementet hvordan vi skal følge opp dette etter at hoveddelen av SFF er overført til Verdensbankens Multi Partner Fund.
Naturressursforvaltning er et annet område der Norge har bidratt og kan bidra. Somalia har Afrikas lengste kystlinje og store naturressurser som fisk, mineraler, olje og gass. Mange av disse ressursene ligger i dag urørt eller forvaltes på en lite regulert og lite bærekraftig måte. For Somalia representerer naturressursene et stort potensial for økonomisk utvikling og velferd. Men de kan også bli en kime til fortsatt konflikt hvis de ikke forvaltes slik at inntektene kommer hele befolkningen til gode.
I dag har myndighetene begrenset kompetanse og kapasitet innenfor naturressursforvaltning. Norge har bistått Somalia med dokumentasjon av yttergrensene for landets kontinentalsokkel. Det legger grunnlaget for fremtidig utvikling av naturressurser for nye generasjoner somaliere. Dette er et område der Norge vil kunne tilby ytterligere bistand.
Kampen mot kvinnelig kjønnslemlestelse er en viktig prioritet for regjeringen. Norge har satt et nytt og offensivt mål om å bidra til å avskaffe den grufulle praksisen i løpet av én generasjon.
Norge vil i tillegg til de elementene jeg nå har vært inne på, videreføre innsatsen mot piratvirksomhet rundt Afrikas Horn. Det gjør vi gjennom utviklingsprosjekter i Somalia, og gjennom samarbeid innenfor justis-, politi- og militærsektoren med somaliske myndigheter og internasjonale aktører som NATO, EU, Interpol og andre land.
Norge vil også i fortsettelsen bidra tungt humanitært. Ifølge FN har mer enn en million mennesker i Somalia umiddelbart behov for humanitær hjelp. Ytterligere to millioner mennesker opplever at deres matsikkerhet er truet. Regjeringen kunngjorde i september en økning på 35 mill. kr i den humanitære bistanden for å bidra til å forhindre en ny sultkatastrofe. Den vedvarende prekære humanitære situasjonen bidrar til lokale konflikter og hindrer økonomisk utvikling. Norge vil derfor ha et humanitært fokus også i 2015 med vekt på å bygge beredskap for å unngå fremtidige kriser.
Arbeidet med helse og utdanning er også viktig. På disse områdene samarbeider Norge med frivillige organisasjoner og med FN-systemet. Dette arbeidet vil bli videreført.
Jeg har nå skissert hva Norge gjør og ønsker å gjøre i Somalia som helhet. Regioner som Somaliland og Puntland inngår i dette. Det er den føderale regjeringen i Mogadishu som er vår hovedsamarbeidspartner i Somalia. Samtidig vil vi opprettholde tett kontakt med de regionale myndighetene i Somaliland og Puntland og andre delstater i Somalia når de etableres som en del av føderaliseringsprosessen.
Interpellanten retter i sitt spørsmål oppmerksomheten mot Somaliland. Jeg vil derfor kort nevne at Norge yter støtte også i denne regionen, bl.a. innenfor humanitært arbeid, utdanning, demokratisering og institusjonsbygging. Som del av vår politiske dialog med Somalia er vi i kontakt med de føderale myndighetene i Mogadishu og med myndighetene i Somaliland og Puntland om forholdene dem imellom. Det er spesielt viktig i forbindelse med den pågående føderaliseringsprosessen og forberedelsene til folkeavstemning og valg i 2016. Skal man oppnå et fredelig og stabilt Somalia, er økt dialog og samarbeid mellom regionene helt nødvendig.
Trine Skei Grande (V) [10:33:48]: Jeg vil takke utenriksministeren for et godt svar og en grundig redegjørelse. Han svarte også på mange av de spørsmålene jeg trodde jeg måtte følge opp, og det er bra.
Vi i Venstre er glade for at Somalia er et av de tolv fokuslandene som er satt opp i regjeringas forslag til statsbudsjett – dette kommer vi ikke til å diskutere med regjeringa. Men det er viktig å legge innhold i det. Det gjorde statsråden på noen områder, men jeg har lyst til å følge opp med noen spørsmål.
Vi vet at det å bidra med hjelp knyttet til humanitære katastrofer er sju–åtte ganger dyrere enn å forebygge katastrofer. Derfor er det viktig, når vi har sett at FN har trykket på den store knappen så mange ganger og sagt at det er krise, at vi nå begynner å jobbe mye mer med å forebygge de utfordringene man står overfor. Da er det å satse på kvinner, jenter og utdanning en viktig del av det. Dette er et av de landene som har høyest mødre- og spedbarnsdødelighet, og det har også dårligst dekning når det gjelder helsesituasjonen. Det er med og underbygger at katastrofer skjer, og det er også med på å tappe et samfunn for ressurser.
Det er også viktig at kvinner blir med i styringsprosessene framover. Det er ikke alt som er godt i de styringsmekanismene som er der i dag, og når vi vet litt om grunnlaget for lovgivinga – også i Somaliland – ser vi at det ikke har vært å løfte kvinner inn. For en regjering som har jenter og utdanning høyt på agendaen, er det viktig at dette er høyt på agendaen også i Somalia.
Så syns jeg det er interessant, det som statsråden sier om å ta vare på naturressursene. Det å ta vare på havet sitt er ikke bare å ta vare på kontinentalsokkelen og det den kan inneholde, sjøl om det har brakt Norge mye velferd. Det å ha en god sjøfartsskole og kunnskap om hvordan man regulerer også de andre ressursene i havet, er viktig framover. Så det hadde vært fint om statsråden også kunne si noe om det.
Somaliland har noe som heter Somaliland Development Fund, som Sverige har opprettet sammen med en rekke andre europeiske land. Norge har bidratt der før. Her kan vi også bidra videre i tida framover. Midlene går til å bygge opp infrastruktur i Somaliland. Det hadde vært interessant om statsråden også kunne kommentere det.
Til slutt: Det å stoppe rekrutteringa til ekstreme organisasjoner som Al Shabaab og andre ekstreme miljø er ikke bare en jobb for norsk PST, det er også en jobb for det internasjonale samfunnet å sørge for at disse organisasjonene ikke får mer makt.
Utenriksminister Børge Brende [10:37:25]: Jeg vil igjen takke representanten for å sette Somalia på dagsorden. Vi opererer nå for første gang en situasjon med fire nivå 3-kriser – humanitært, globalt – slik det er slått fast av FN. Somalia er ikke en av dem, men jeg er veldig bekymret for Somalia fremover når det gjelder matsikkerhet og sårbarhet generelt. Vi vil fortsette å gi betydelig humanitær assistanse. FNs appeller når det gjelder Somalia, er jo ikke oppfylt.
Jeg synes at interpellanten har et veldig godt poeng når det gjelder innretningen av fremtidig bistand og den humanitære hjelpen. Jeg tror at når det gjelder Somalia, kan vi ikke si at det ene er humanitært, og at det andre er langsiktig bistand. Jeg tror den humanitære hjelpen også må innebære at man bygger opp motstandsdyktigheten i Somalia til å tåle de påkjenningene som kan komme, både når det gjelder mat, rent drikkevann – alt som går på det sanitære. Det er vesentlig. Vår humanitære assistanse er allerede slik innrettet at den har tatt høyde for dette.
Interpellanten nevnte i sin innledning viktigheten av å ha god kontakt òg med den somaliske diasporaen i Norge, som er betydelig. Utenriksdepartementet har en løpende og god kontakt med den viktige somaliske diasporaen, og vi får vesentlige innspill til innretningen av vårt arbeid. Vi jobber òg aktivt i et freds- og forsoningsperspektiv inn mot de ulike aktørene som er vesentlige når det gjelder Somalia.
Det er viktig nå at den konflikten som pågår i Mogadishu, mellom statsminister og president, blir løst, og at man finner gode måter å jobbe sammen på. Jeg snakket med presidenten i Somalia på lørdag og oppfordret til at partene i Mogadishu, ikke minst foran de viktige internasjonale giverlandskonferansene som kommer knyttet til Somalia fremover, må finne en modus operandi sammen. Jeg synes jeg fikk en god tilbakemelding på de innspillene. Jeg har også snakket med statsministeren i Mogadishu om det samme.
Vi vil følge opp det som representanten nevnte om naturressurser, dette med maritim sektor, som er helt avgjørende. Vi vil se på dette med f.eks. maritim opplæring, hvis det er en mulighet, og vi vil se på innretningen av den nye utdanningssatsingen rettet mot jenter i Somalia. Det er jo lagt inn over 600 mill. kr i budsjettet, og noe av dette bør selvsagt gå til krigs- og konfliktområder og utsatte stater, som Somalia.
Marit Nybakk (A) [10:40:51]: Først vil jeg gjerne takke interpellanten for interpellasjonen. Som både hun og jeg vet, bor en stor majoritet av de nesten 36 000 norsksomalierne i Norge i Oslo. Mange representerer en ressurs når det gjelder bilateral kontakt og utviklingssamarbeid med Somalia, noe også utenriksministeren bekreftet.
Det går fram av budsjettproposisjonen at Somalia er valgt som fokusland. Somalia er fortsatt en såkalt «fragile state», konfliktfylt og med store sikkerhetsutfordringer, både internt og når vi ser på regionen og på landets naboer. Her ligger bl.a. landet Eritrea, som kanskje kan ramle sammen når som helst. Det er derfor viktig at Norge bidrar til politisk stabilitet, til vekst og til velferdsutvikling, i tillegg til at det er et enormt behov for gjenoppbygging etter 20 år med borgerkrig og humanitære kriser. Ikke minst har – som vi har hørt – terrororganisasjonen Al Shabaab ført en brutal krig og spredt redsel. Det har ikke minst gått ut over kvinnene.
Behovet for bistand er stort. La meg slutte meg til det som er blitt sagt, både av interpellanten og av utenriksministeren. Grovt sett vil jeg si at behovet kan deles i tre. Det ene er naturligvis behovet for humanitær bistand, det er helt åpenbart i et land som fortsatt har væpnet konflikt. Samtidig kan ikke dette ses på uavhengig av øvrig langsiktig bistand, som også utenriksministeren sa. La meg da, som punkt nr. 2, nevne «Good Governance», oppbygging av offentlig sektor og demokratiske institusjoner. Og det tredje er naturligvis tradisjonell langsiktig bistand i form av helse, utdanning, landbruk og matsikkerhet – og, for den saks skyld, også arbeidsplassutvikling.
Jeg hadde tidligere i høst et spørretimespørsmål om det norske prosjektet «Special Financing Facility», SFF, en finansieringsmekanisme for å kanalisere bistand til å styrke somaliske myndigheters evne til å utføre oppgaver som tilligger en statsmakt. Etter avsløringer om at halvparten av en bevilgning på 79,2 mill. kr var gått til å lønne private konsulentfirmaer, er jeg glad for at det nå er Verdensbanken og flergiverfondet som skal videreføre dette prosjektet, som vi også hørte i dag.
La meg legge til: Det å sørge for og det å bidra til at Somalia får en velfungerende statsforvaltning, et grunnlag for en føderasjon, er helt avgjørende også for utvikling og det å få folk ut av fattigdom. Fattigdomsorientering i bistand betinger at det finnes en administrasjon som kan forvalte bistanden.
Så vil jeg vise til at somaliske ledere har gitt klare signaler om at de selv vil ha styringen over landets utvikling, dvs. at internasjonale partnere må støtte opp om landets egne prioriteringer, det være seg giverland og FN-organisasjoner, men også det sivile samfunn.
La meg også legge til at det er viktig å støtte opp om det relativt velfungerende Somaliland i nord. Her er det behov for infrastruktur. Det kan være behov for «Aid for Trade» for å sikre handel, matsikkerhetsprosjekter og landbruksutvikling. La meg i tillegg vise til det som er blitt sagt, at de har politiske institusjoner som fungerer bra, og at de fortjener bistand for å fremme utvikling.
Jeg sa at Somalia defineres som en «fragile state». Når Norge nå skal ta en global lederrolle for utdanning, er Somalia et land hvor det er viktig med utdanningsbistand. Særlig gjelder det jenter. Islamistisk terror, ved bl.a. Al Shabaab, har ført til kraftig undertrykking av kvinner og hindret dem i skolegang. Dette må ha høy prioritet.
Somalia er også et land der prosjekter for reproduktiv helse er helt avgjørende – det å hindre at svært unge kvinner dør i barsel, det å forebygge for tidlige svangerskap. Dette er også en forutsetning for at jenter kan få utdanning, men også for å hindre småbarnsdødelighet. De gamle tusenårsmålene – ja, gamle og gamle – 4 og 5 har fortsatt stor gyldighet, ikke minst her.
Til slutt: Jeg kjenner mange flotte norsksomaliere i Oslo som er en stor ressurs for å bygge opp landet sitt igjen, og som virkelig kan være partnere i dette arbeidet. Og mange av dem er kvinner, stikk i strid med alle myter.
Sylvi Graham (H) [10:46:10]: Jeg vil takke interpellanten for at denne delen av Afrika igjen blir satt på dagsordenen i Stortinget, og takke utenriksministeren for hans gode svar. Utenriksministeren legger for dagen et seriøst engasjement for området og en stor grad av villighet til å diskutere denne regionen. I regjeringens budsjettproposisjon er nettopp Somalia, som vi har hørt, løftet fram som et av Norges kommende fokusland i bistandspolitikken.
For bare litt over et halvt år siden diskuterte vi i denne sal et annet land på Afrikas Horn, nemlig Eritrea. Jeg tror vi er enige om at på Afrikas Horn og i den øvrige regionen er både stabilitet og landegrenser skjøre. Disse landene påvirker gjensidig hverandres sikkerhet, og til slutt også vår. Men det er også grunn til å slå fast at nettopp denne regionen er en der Norge har et omfattende engasjement for fred, utvikling og humanitær bistand, og at vi har spilt en sentral rolle i flere fredsprosesser i regionen og ytt en betydelig støtte der.
I dag er det Somalia vi snakker om – et fattig land, et land uten god statsstruktur, et land uten godt rom for menneskerettigheter og derfor heller ikke for religionsfrihet. Somalia har i løpet av de siste 20 årene vært preget av krig og humanitære kriser, selv om – som vi har hørt her – de nordlige distriktene er hederlige unntak. Ikke minst er terrororganisasjonen Al Shabaab medvirkende til at sikkerhetssituasjonen og menneskerettighetssituasjonen, spesielt for kvinner, er vanskelig i Somalia. Svært mange kvinner blir utsatt for vold og voldtekt, og barneekteskap er fortsatt utbredt. Det antas at 95 pst. av kvinnene i Somalia blir utsatt for kjønnslemlestelse.
Somalia rangerer nederst på de fleste utviklingskriteriene. Bare tre år etter den siste hungersnøden truer nå nok en sultkrise. Ifølge FN har en million mennesker behov for akutt nødhjelp. Mødre- og barnedødeligheten er blant de høyeste i verden, nesten en tredjedel av befolkningen har i liten grad matsikkerhet, og mange er internt fordrevne. Derfor er det positivt at regjeringen i september i år økte humanitærbistanden til Somalia med 35 mill. kr.
Hjelpearbeidet har svært vanskelige kår i Somalia. Humanitære hjelpearbeidere og menneskerettighetsforkjempere i Somalia utsettes for direkte angrep, man hindres i å gi livreddende hjelp og beskyttelse til sivilbefolkningen. Her, som i alle andre sammenhenger, er det samfunnets svakeste, barna, som da blir mest skadelidende. Som et trist eksempel ser man nå en økning på 82 pst. i poliotilfeller på bl.a. Afrikas Horn, og man må konstatere at mer enn 500 000 barn i Somalia ikke nås med vaksine.
Somalia trenger alt det fokus verdenssamfunnet kan mestre. Når det gjelder poliovaksine, vil arbeidet fremover følge FNs strategi, som tar sikte på full utryddelse av polio innen 2018. For å nå det målet har Norge økt støtten fra 50 mill. kr til 240 mill. kr årlig til poliovaksiner i de fattigste land de neste seks årene. Dette kan komme barna i Somalia til gode.
Jeg støtter statsrådens intensjoner om at utdanning vil være prioritert i den videre støtten til Somalia. Men helse er ikke mindre viktig, som også har vært løftet fram her tidligere, og jeg er glad for at vår regjering lar disse to områdene gå fram parallelt i land som Somalia.
Det er positivt at Somalia skal være et fokusland, for Norge har allerede en bred satsing å bygge videre på. De norske prioriteringene i Somalia handler om gjenoppbygging, demokrati, godt styresett, kapasitetsbygging, forebyggelse av humanitære katastrofer, fred og forsoning.
Norske organisasjoner har i gang viktige prosjekter i Somalia om utdanning, helse, fredsbygging og landbruk. Vi satser sterkt på oppbygging av skole- og helsetilbud. Støtten fra Norge har bidratt til å bringe prosessen om ferdigstillelse av en ny grunnlov fremover – som vi har hørt om.
Til sist vil jeg nevne at i Somalia knyttes mangel på religionsfrihet og ekstrem forfølgelse til islamsk ekstremisme og til en viss grad til stammemotsetninger og organisert korrupsjon. Menneskerettighetenes artikkel 18 har nettopp vært gjenstand for vardetenning i Oslo. Både interpellanten og undertegnede signerte den interparlamentariske Oslo-erklæringen om retten til fritt å ha sin religion og sitt livssyn uten forfølgelse. La også den oppfordringen være sendt med utenriksministeren, om at vi ønsker også dette for det somaliske folk.
Bård Vegar Solhjell (SV) [10:51:04]: Eg òg vil takke interpellanten for å ta opp eit viktig tema i internasjonal politikk – og i norsk politikk, fordi Noreg og Somalia heng saman. Mange nordmenn har bakgrunnen sin frå Somalia og bur og bidreg her i Noreg fordi Somalia har kollapsa i krig, vanstyre og konflikt. Det er eit spennande og flott land, men det er òg eit krigsherja land. Barn i Somalia har vakse opp med blodig borgarkrig, helsesituasjonen er blant den verste i verda, det manglar skular, og fleirtalet av ungdomane i landet er utan arbeid.
I 2011 og 2012 ramma hungersnaud landet. Korleis er det eigentleg å leve i trygge Noreg med slike minne frå heimlandet sitt? Korleis pregar det ein når telefonen ringjer og familiemedlemer som framleis bur i Somalia, græt mens skotsalvene høyrest i bakgrunnen? Klarar ein å spare opp pengar til utdanning til eigne barn her i Noreg når ein er onkel og tante til barn prega av krigstraume, og som finn lite framtidshåp – som innbyggjarar i Dadaab, ein av dei største flyktningleirane i verda?
Vi som stortingsrepresentantar er òg tillitsvalde for ca. 35 000 norsk-somaliarar. Dei ber Somalia i hjarta sine, dei bekymrar seg, sender pengar heim og har håp om ei lysare framtid. Så i tillegg til å støtte Somalia for den internasjonale solidaritetens skuld, handlar det òg om ein nasjonal solidaritet med nye nordmenn – våre naboar, arbeidskameratar og venar.
Det finst også dei som kanskje ikkje har den internasjonale solidariteten så høgt på sin agenda. Då vil eg appellere til eigeninteressa. Eit ustabilt og krigsherja Somalia betyr at internasjonale handelsskip vert borda av piratar. Det betyr store flyktningstraumar som det internasjonale samfunnet må ta ansvar for anten ein vil eller ikkje, og det betyr eit utgangspunkt for terrorisme. Eit land utan framtid har ført til rekruttering til militant islamisme. Eit vanstyrt Somalia får konsekvensar for heile verda. Så anten du er på eigeninteresselaget eller solidaritetslaget – eller begge delar – bør du vere på laget som seier ja til at det internasjonale samfunnet støttar gjenoppbygginga av Somalia.
Etter 20 år med borgarkrig manglar Somalia ein fungerande stat. Alt frå statlege forvaltningsinstitusjonar, helsevesen og infrastruktur må byggjast opp frå grunnen av. Det internasjonale samfunnet har gitt mykje naudhjelp. Det er viktig at meir og meir av innsatsen vert dreidd mot langsiktig utvikling. Dei siste åra har allereie ført til auka håp. Islamistane i Al Shabaab har vorte drivne ut av dei største byane. Piratverksemda er kraftig redusert. No tør ungdomar igjen å bade på stranda i Mogadishu.
Men å byggje eit nytt land er i beste fall utfordrande for regjeringa i Somalia. Noreg bør ta eit hovudansvar for å bidra til det, vere ein bidragsytar til langsiktig økonomisk utvikling, hjelpe til med å sikre rettar og helse for kvinner, byggje opp politiske og økonomiske institusjonar og støtte demokratiutvikling og utvikling av meir fungerande menneskerettar.
Den raud-grøne regjeringa jobba mykje for å få på plass eit internasjonalt fond for gjenoppbygging som skal hjelpe Somalia gjennom den første kritiske fasen, og som no vert overteke av Verdsbanken. Målet har vore å lage eit vegkart for demokratisk utvikling og statsbygging i det krigsherja landet. Somaliarar må sjølve ha eigarskap og ansvar for si eiga utvikling, og det trengst openheit som eit oppgjer med den korrupsjonen som har vore der tidlegare. Krav om dokumentasjon på korleis pengar vert brukte, er føresetnaden for at ein skal kunne få utbetalt meir pengar, og difor skal økonomiske ekspertar jobbe side om side med det somaliske embetsverket. På den måten vil ein òg byggje kapasitet og leggje grunnlaget til den dagen somaliarane sjølve heilt skal ta over. Eg trur dette er den vanskelege, men riktige måten å byggje opp att Somalia på.
Heilt til slutt vil eg òg seie at den norsk-somaliske befolkninga sit med ein stor ressurs som Noreg kan ta i bruk i Somalia-politikken og det engasjementet vi skal ha der. Eg er glad for at Somalia no er eitt av 12 føreslegne fokusland frå regjeringa si side, og i det er det engasjementet og den kunnskapen dei sit med – men òg evna til å skape forståing og innsikt i kva som har skjedd i Somalia, og kva som kan skje – ein viktig ressurs som politisk bør verte teke i bruk av regjeringa og av oss andre som no skal bidra til at Somalia kan verte ein meir velfungerande stat i framtida.
Trine Skei Grande (V) [10:56:14]: Jeg er takknemlig overfor alle dem som har vært med og bidratt i denne debatten. Som representanten Solhjell også hadde i sitt perspektiv: Vi er én verden. Og når vi diskuterer Somalia – som ligger langt unna oss, men vi har det perspektivet at vi nærmest har blitt brakt sammen som nasjoner – viser det hvor nært vi er knyttet sammen og hvordan en tragedie ett sted også kan bli en utfordring for Norge hvis vi ikke bestemmer oss for å løse det sammen. Det har også slått meg mens jeg har jobbet med denne interpellasjonen, for det er sjelden jeg har jobbet med en interpellasjon og har mottatt så mange tilbakemeldinger og innspill til interpellasjonsdebatten som det jeg nå har fått fra norsk-somaliere i Norge. Jeg har også sett det innenfor eget parti; de norsk-somalierne som er aktive i Venstre, har bidratt veldig godt med ulike perspektiv her.
Det bringer meg over til en av de to utfordringene jeg har tenkt å gi utenriksministeren i oppsummeringen. Både utenriksministeren, Solhjell og andre dro fram at vi må kunne bruke dem med norsk-somalisk kompetanse her i Norge til å bidra til denne utviklinga og bygge videre på det. Med en såpass stor innvandrergruppe i Norge som har vært med og påvirket oss, har kanskje vi også påvirket litt tilbake, og gitt folk en ballast som gjør at samarbeidet mellom Norge og Somalia kan gå lettere og kan få enda bedre kvalitet hvis vi bruker de ressursene som er i den befolkningen som har norsk-somalisk bakgrunn.
Og så er min andre utfordring: Vi ser nå et Al Shabaab som svekkes. Jeg mener at det internasjonale samfunnet bør være på plass så fort de er ute av en region. Så fort Al Shabaab trekker seg ut, må vi raskt være på stedet, bidra til både stabilitet og utvikling i de områdene og bruke det engasjementet som vi nå har, til å vise hvordan utviklingen kan gjøres positiv på tross av dem som ønsker negativ utvikling, og som fyrer opp under den borgerkrigen som faktisk er der. Så mine to spørsmål til utenriksministeren er om vi skal satse mer på å bruke norsk-somalierne i Norge i utviklinga i Somalia og om vi skal være raskt på pletten så fort Al Shabaab trekker seg ut, om vi skal gå inn som det internasjonale samfunnet og bidra til at vi får se en positiv utvikling i alle de områdene som nå blir fritatt fra det jerngrepet som den terrororganisasjonen har hatt på dem.
Utenriksminister Børge Brende [10:59:46]: Jeg vil igjen benytte anledningen til å takke interpellanten for å sette Somalia på kartet. Jeg takker også for det jeg opplever som ganske bred støtte i Stortinget for å gjøre Somalia til et fokusland.
I Somalia dreier det seg om humanitær bistand – den humanitære bistanden som skal gjøre landet mer motstandsdyktig fremover, og ikke minst gjøre de lokale myndighetene i stand til å gjøre en jobb. Jeg opplever det som en sterk støtte til at vi skal fortsette å styrke myndighetenes kapasitet til budsjettarbeid, finansforvaltning og å få på plass velfungerende statsinstitusjoner og statsorganer i Mogadishu. Ikke minst når det gjelder demokratisering og involvering av folket i Somalia, opplever jeg det som at det er støtte i Stortinget for å videreføre nær dialog med diasporaen i Norge, som sitter på mye kunnskap og kjennskap til utviklingen. Det er noe Utenriksdepartementet absolutt vil gjøre fremover.
Så er jeg enig med representanten Skei Grande i at når man lykkes i å drive Al Shabaab ut av områder som de har kontrollert, er det avgjørende at den humanitære bistanden kommer raskt, og at man bygger opp kapasitet på både utdanningssiden og å støtte opp om jenter og kvinner som har vært undertrykt under Al Shabaabs regime. Det er vesentlig.
Og så er det vesentlig, som jeg sa i mitt hovedsvar, at man nå greier å videreføre en god politisk inkluderende dialog i Mogadishu, slik at det ikke utvikler seg til en ikke-produktiv maktkamp mellom viktige representanter for det politiske Somalia. Man må ikke få en situasjon hvor «the winner takes it all», men at alle er med, og at de integreres i dette arbeider. Da henviser jeg ikke minst til den dragkampen som nå skjer mellom statsminister og president. Her må det finnes en politisk løsning.
Somalia er også en av regjeringens pilotland når det gjelder kampen mot kjønnslemlestelser. Dette er et arbeid som vi vil videreføre. Vi har også et viktig arbeid for kvinners rettigheter, ikke minst dette med reproduktiv helse, som representanten Nybakk var inne på. Der støtter vi et konkret program gjennom en norsk humanitær organisasjon. Vi har også økt – og vil øke – støtten til UN Womens ulike initiativer når det gjelder økt deltakelse av kvinner i de demokratiske prosessene i Somalia.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.