Sonja Mandt (A) [11:22:31]: Jeg vil starte interpellasjonen med å si at aupairordningen er flott for mange og har gjennom mange år vært en god ordning, både for våre egne unge til å reise ut og for familier i Norge til å bli kjent med andre kulturer.

Aupairordningen ble regulert av Europarådet i 1969 og ratifisert i 1971. Norge var i begynnelsen et sendeland, mens vi nå er et mottakerland, spesielt for au pairer fra Asia og Øst-Europa. Det stiller andre krav til våre egne regler og til håndteringen av ordningen, en ordning som innebærer rundt 3 000 nye au pairer i året.

Det er ikke ordningen i seg selv jeg mener er feil, men det vi ser, er at ordningen nå uthules til noe annet enn det den var ment å være, nemlig en kulturutveksling. Det å være på like fot, som det opprinnelig betyr, skal gi kunnskap om språk og kultur og gjelder for dem mellom 18 og 30 år, flest jenter, men ca. 5 pst. er menn.

Det er definert i retningslinjene hvilke oppgaver som skal gjøres, og oppholdstillatelse gis for inntil to år. Det varierer imidlertid fra land til land om det gis oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse, mens vi i Norge gir oppholdstillatelse.

Spørsmålet er da om dette har blitt en ordning for dem som ønsker seg billig arbeidskraft til hjelp i hjemmet. I dag ser vi nettopp at ordningen kan utnyttes til det. Norsk Folkehjelps Au Pair Center, som driver rådgiving, informasjon og juridisk bistand, kan fortelle om mange sider ved ordningen som ikke bare er positive. Noen opplever misbruk og dårlige arbeidsforhold. De får ingen språkopplæring eller kulturutveksling og har lange arbeidsdager, med tungt husarbeid og mye ensomhet. Jeg tror vi er enige om at ordningen ikke var ment å skulle brukes til å legitimere slike forhold.

I dag er det folk fra Peru og Filippinene som er den største gruppa utenfor Schengen som får status som au pair. De som er innenfor Schengen, kan jo inngå arbeidsavtaler. De faller derfor utenom. Mange av dem som kommer hit, kommer fra fattige kår, med familie og barn hjemme, selv om hovedregelen er at barn i hjemlandet ikke skal gi oppholdstillatelse. Men det vet vi skjer. Det unngås ved at de ikke forteller, ikke registrerer ungene på seg selv eller har falsk identitet. De vil jo ofte hjelpe dem som er igjen hjemme – og kan også gjøre det med det tilskuddet de kan sende hjem.

Folkehjelpens Au Pair Center har avdekket flere tilfeller av menneskehandel. I 2013 hadde de 350 henvendelser. I tre av sakene er det avslørt at det jobbes for mye, slik at det tenderer til menneskehandel. Kontrakten sier maksimum 30 timer i uka. Det skal holdes, men det vet vi brytes.

Har vi så noen regler for å hindre dette? Stortinget endret utlendingsloven. Det ble innført karantenetiltak mot vertsfamilier som misbruker ordningen. Karantenetiltak vil være forebyggende og vil kunne beskytte mot utilbørlig press fra vertsfamilien. Tiltaket rammer først og fremst vertsfamilien, ikke au pairen. Det tror jeg er viktig og riktig.

Hvorfor lage en debatt om denne ordningen – er vi så uenige? Det er viktig fordi det skjer så mye negativt innenfor en ordning som skulle være positiv for alle. Vårt politiske ansvar er å lage ordninger som ikke tillater misbruk av andre mennesker, eller som ikke utnyttes.

Som medlem i Nordisk råd har jeg også løftet saken inn i det nordiske samarbeidet, for dette er utfordringer som dreier seg om flere nordiske land – Danmark mest, Finland minst. Det dreier seg mindre om Finland fordi de har strenge regler om bl.a. å ha studert språket på forhånd, og det kan kanskje skremme. I Sverige er det vanskelig å få arbeidstillatelse dersom en har vært au pair i et annet land rett før. Der har søknadsmassen gått ned. Kanskje er det grunnen.

Vi i Norden er et felles marked. En ser at mange først jobber i ett land, og så i et annet. De shopper vertsfamilier. Norge er på topp, mest attraktivt, fordi vi har ganske høy sats for lommepenger – 5 400 kr i måneden. Derfor har vi også flest saker.

Det vil være smart å lage et felles regelverk for Norden for å sikre at dette igjen blir et reelt kulturutvekslingstilbud. Valg av land bør gjøres på forhånd. Landene i Norden er ganske like når det gjelder kultur, og det må være unødvendig å ha opphold i flere av disse for å lære mer om vår kultur, dersom det er grunnen.

Jeg tror vi også må bevisstgjøre politiet med hensyn til hvordan de skal jobbe med dette, og hvilke krav som skal stilles til vertsfamilien. Men vi må også være klar over at politiet ikke alltid blir sett på som medhjelpere av dem som kommer hit, men ofte blir sett på som en trussel. Derfor er det viktig at politiet har god kunnskap om forhold rundt dette med aupairordningen. Enkelte blir utsatt for ganske alvorlige handlinger. Vi kan finne flere dommer i rettssystemet vårt der offeret var au pair – flere var utnyttet seksuelt. Spørsmålet politiet bør stille seg, er om det er en au pair vi snakker om, eller om det er et offer for menneskehandel. Det er da viktig kanskje å være oppmerksom på det å kunne tilby en refleksjonsperiode dersom det er det siste vi snakker om, og at dette blir en sak for domstolen, slik at det følges opp.

Alle regler må synliggjøres bedre. Det at ferieloven gjelder for au pairer, er kanskje kjent for noen. Men regelverket er noe uklart, og det er lett å tøye – dette er liksom ikke arbeidstaker og arbeidsgiver. Dette er kanskje noe statsråden kan ta videre inn i regjeringa, selv om jeg vet at dette lovverket ikke er hans felt. Men regelen bør bli klarere.

Det å komme som au pair til Norge eller Norden er for mange den eneste muligheten til å komme hit. Det er derfor viktig å finne ut måter der vi kan ivareta deres forhold best mulig. Språkkrav, studietillatelse og mer rendyrking av kulturutvekslingssida kan være noen tiltak som kan nytte. Andre tiltak kan være klarere regler om arbeidstid, bedre definisjon av hva lettere husarbeid er – se på hvorfor Sverige har færre søkere enn andre land! Er kravet om førsteland rett vei å gå? Skal vi sette en grense for hvor mange land en kan reise til, eller skal det være en begrensning når det gjelder tida, også totaltida?

I Danmark er forsikring et krav. Der meldes au pairen inn til folkeregisteret og sykeforsikringen samt tre andre forsikringer, som dekker arbeidsskade, fritidsskade og ulykkesskade og hjemsendelse ved sykdom eller død. De må også dekke hjemreise til bopel utenfor Europa. Kan det være en vei å gå å finne regler i fellesskap? Vi vet at noen vertsfamilier regner forsikringspremien inn i totalen og motregner eller forventer ekstra service. Det er ikke lov. Bør vi ser mer på den regelen? Mye er regulert i forskrifter. Skal verdien av fri kost være en del av feriegrunnlaget? Hvem informerer om ferieloven? Bør det i standardkontrakten ligge en avtale om både lønn, ferie og rettigheter?

En annen side ved ordningen som jeg har lyst til å nevne, er synet på likestilling. Siden majoriteten er kvinner, er dette også en likestillingsutfordring. Noen vertsfamilier velger au pair fordi de ikke ønsker å gjøre husarbeid eller å passe egne unger. Au pairen brukes da som 24-timers hjemmetjeneste. Vi har på den måten fått en ny type «herskap og tjenere», som jeg mener vi ikke skal godta skjer her i Norge.

Er det en løsning å gjøre det lettere for folk å komme til Norge, jobbe som hushjelp og få arbeidstillatelse? Det er mange som ønsker seg hjelp i huset. Med au pair kan de få det til en lav pris, en pris som ikke rimer med lønningene ellers. Istedenfor å betale en hushjelp 20 000–25 000 kr i måneden, kan de betale 5 400 kr og få 24 timers service. Det er sosial dumping. Når dette skjer i arbeidslivet ellers, tar vi tak – da kan fagbevegelsen ta tak, da har vi et lovverk som slår inn. Her er det fritt fram. Derfor har jeg løftet denne debatten.

Vi må se på hvordan vi kan løse dette. Her er det mange ting å gripe fatt i.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Anders Anundsen [11:32:07]: La meg først få takke representanten Mandt for interpellasjonen. Det er viktig å ha åpne diskusjoner om aupairordningen. Jeg synes også det er viktig, det engasjementet representanten har vist, ikke bare i Norge, hadde jeg nær sagt, men også ved å løfte dette opp på den nordiske dagsordenen. For det er ingen tvil om at dette kan være et spørsmål som egner seg godt for å ha noen fellesnordiske retningslinjer for hvordan dette skal være, i større grad enn i dag.

Norge ratifiserte Europarådets avtale om ansettelse av au pair fra 1969 i 1971. Siden den gang har, som interpellanten var inne på, mye endret seg hva angår kjønnsroller og likestilling, regulering av arbeidsinnvandring og internasjonale migrasjonsstrømmer. Antallet au pairer i Norge har også økt vesentlig, og dagens au pairer kommer i større grad enn før fra fattigere og mindre utviklede land enn Norge.

I 2013 ble 1667 nye aupairtillatelser gitt. Per 31. oktober i år var det gitt 1220 tillatelser. Om lag 85 pst. av dem som fikk aupairtillatelse i 2013 og 2014, er filippinske statsborgere. Etter dem kommer ukrainske, vietnamesiske og thailandske borgere, som hver fikk 2 pst. av aupairtillatelsene.

Formålet med aupairordningen er, som interpellanten sier, kulturutveksling hvor en ung voksen får mulighet til å lære et annet språk og få innsikt i en annen kultur gjennom å bli inkludert i en familie i vertslandet. Tanken er også at vertsfamilien skal lære om au pairens kultur og hjemland. Som gjenytelse skal au pairen gjøre lettere husarbeid og hjelpe til med barnepass. Aupairordningen innebærer således ikke et tradisjonelt arbeidsgiver-/arbeidstakerforhold.

Aupairordningens intensjon – språkopplæring og kulturutveksling gjennom arbeid og deltakelse i familie – er god og baserer seg på verdier som gjør at ordningen, som også interpellanten egentlig konkluderer med, bør bestå. Men vi er helt nødt til å få den til å fungere på best mulig måte. Ungdom også fra andre land bør fortsatt kunne få muligheten til å komme til Norge og lære om norsk kultur og norske samfunnsforhold.

Fafo-rapporten «On equal terms?» som er skrevet av Cecilie Øien i 2009, konkluderer med at mange har hatt stor glede av aupairordningen, men at ordningen ofte ikke oppfattes og praktiseres slik den var tenkt. Selv om kulturutvekslingsaspektet ikke er helt uviktig for ordningen i dag, er det dessverre en del vertsfamilier som oppfatter aupairordningen først og fremst som en slags arbeidsordning eller inntektsstrategi.

I media rapporteres det fra tid til annen om alvorlig misbruk av ordningen. Dessverre er det slik at avhengighetsforholdet mellom au pairen og dennes vertsfamilie gjør at au pairer kan være utsatt for ulik grad av utnyttelse. Jeg er også opptatt av at vi skal ta disse utfordringene på alvor.

I 2011 foretok Justisdepartementet en evaluering av aupairordningen som førte til flere endringer i regelverk og praksis, med sikte på å styrke kulturaspektet og hindre at au pairer utnyttes som billig arbeidskraft. Det har i de senere årene blitt innført en rekke tiltak for å hindre misbruk og styrke kulturutvekslingsaspektet. Ett av tiltakene var å innføre en karanteneordning for vertsfamilier som misbruker aupairordningen ved grove eller gjentatte brudd på vilkårene for å ha au pair, og for vertsfamilier med et medlem som er ilagt straff for forhold begått mot en au pair.

Bestemmelsene om karantene for vertsfamilier trådte i kraft 1. juli 2013. Den er med andre ord relativt ny. Utlendingsdirektoratet har i løpet av den tiden ilagt to vertsfamilier karantene. I tillegg er det nå ytterligere 14 saker mot vertsforeldre som ligger til behandling. Av andre tiltak som er innført etter evalueringen for å hindre misbruk og styrke kulturutvekslingen, vil jeg nevne tilrettelegging for raskere overgang mellom tillatelser, styrket informasjonsarbeid, at vertsfamilien skal dekke au pairens hjemreise, justert beløp for lommepenger og språkkurs, at man bidrar til bedre å etterleve skattereglene og begrensning av personkretsen som kan bli au pairer.

Dersom det viser seg at disse tiltakene ikke har hatt ønsket effekt, mener jeg det må vurderes å innføre nye tiltak. Som det fremgår av regjeringsplattformen, ønsker regjeringen Solberg å fortsette arbeidet mot sosial dumping. Vi må sikre at aupairordningen brukes for kulturutveksling, og forhindre misbruk. Derfor er det viktig for meg å følge nøye med i om de tiltakene som er gjennomført, har den ønskede effekt.

Så er det viktig å understreke at den typen debatter som representanten Mandt har løftet opp i Stortingssalen i dag, også er et viktig bidrag til at vi skal holde fokus på utfordringene som aupairordningen kan medføre. Samtidig synes jeg interpellanten har hatt en veldig balansert fremstilling, nettopp fordi det er mange fordeler med aupairordningen. Det er vanskelig å si at aupairordningen som sådan bør avvikles fordi det finnes misbruk, men det er vår jobb å legge forholdene til rette for at misbruk ikke skal skje.

Sonja Mandt (A) [11:37:43]: Takk til statsråden for en grundig gjennomgang. Mange av au pairene kommer fra fattige land, men vi ser nå også at man fra land som Spania og ellers i Sør-Europa bruker ordningen som springbrett til å arbeide i Norge. Det er vel og bra, men det er heller ikke i tråd med intensjonene i ordningen, som skal være kulturutveksling. Og igjen, de skal gjøre et arbeid som kanskje ikke står i forhold til lønna, avtalen eller ordningen som sådan.

Det skjer en utredning innenfor EU. Det blir spennende å se hva den utredningen kommer fram til. Da kan vi skjele litt til den, hva man eventuelt foreslår av endringer.

I 2013 hadde Au Pair Center 350 henvendelser. Hittil i år har det vært 650. Det forteller at enten tør flere å si fra, fordi hjelpeordningen er mer kjent – den startet som sagt i 2013, og det har vært gode oppslag i media, på tv – eller i verste fall er det flere som blir misbrukt, eller dårlig behandlet. Av dem som henvender seg, er de fra Filippinene overrepresentert. Maktfordelingen er skjev, fordi mange av dem som kommer, er fattige i utgangspunktet, og de er redde for å bli sendt hjem. De trenger penger, og de godtar mye. Vi hører om saker der papirer beslaglegges av vertsfamiliene, om utleie til andre familier eller bedrifter, om seksuelle overgrep og om arbeid som ikke er i nærheten av lett husarbeid. Heldigvis har vi Au Pair Center, der de har advokater som hjelper til med de grøvste historiene. En liten parentes – dette er et senter som Høyre og Fremskrittspartiet ønsket å fjerne støtten til i budsjettet, og en kan stille spørsmålstegn ved hvorfor.

Spørsmålet er hvordan au pairene skal ivaretas best mulig dersom reglene brytes, og det blir en dom. Hvem har ansvaret for å ivareta dem, og hvordan skal vi hjelpe dem best? Jeg ser fram til en god debatt om et tema der jeg ikke tror vi er veldig uenige når det gjelder formålet med aupairordningen, men der vi bør drøfte de ulike måtene for å gjøre den best mulig, sånn at de unge som kommer, får en god ordning som kulturutveksler, både for seg selv og for vertsfamiliene.

Statsråd Anders Anundsen [11:40:28]: Interpellanten var inne på at også en del europeiske land nå er aktuelle som – jeg hadde nær sagt – avsendere av au pairer. Men som jeg nevnte i mitt innlegg, er det fortsatt slik, i 2013 og 2014 i hvert fall, at 85 pst. av de au pairene som kommer, er filippinere. Deretter kommer ukrainere, vietnamesere og thailendere, men de har en ca. 2 pst. andel. Så den alt overveiende andel er altså filippinske au pairer som kommer til Norge. Det bidrar til å skape noen av de utfordringene som interpellanten var inne på, avhengighetsforhold, maktsituasjonen mellom au pair og vertsfamilie, som vi skal være særskilt oppmerksomme på.

Vi blir alle veldig rystet når vi ser eksempler som dukker opp i media, om måter aupairordningen er misbrukt på. Noen ganger er det altså misbruk på det aller, aller groveste, kombinert med alvorlig og grov kriminalitet. Det er helt avgjørende at vi både har kompetanse og innsikt til å håndtere den typen situasjoner. Og det bekymringsfulle er at de sakene som blir omtalt i media, sannsynligvis kan representere toppen av et isfjell, fordi dette er saker som det er komplisert å komme frem med i utgangspunktet, nettopp fordi maktforholdet mellom partene er såpass ulikt som det det er.

Samtidig vil jeg fastholde det som jeg sa i mitt innlegg, og som jeg oppfatter at interpellanten også er enig i, at det er veldig mange som har glede og nytte av aupairordningen, ikke minst av dem som kommer hit for å delta i denne kulturutvekslingen og får tilbud om språkopplæring og oppfølging. Når aupairordningen fungerer etter hensikten, er det en god ordning.

I tillegg til aupairsenteret har også flere av formidlerfirmaene tilbud som gis både til vertsfamilier og til au pairene. Det kan være språktilbud, det kan være egne kulturutvekslingstilbud og andre oppfølgingstilbud underveis i oppholdet til au pairen, som også samlet bidrar til, tror jeg, å styrke relasjonen og å redusere maktgapet noe, for au pairer som deltar på disse tilbudene, vil jo få et slags fellesskap, noen å være sammen med, fortelle sine historier til, og dra nytte av hverandres kompetanse i så henseende. Så i tillegg til den jobben som aupairsenteret gjør, som gjennom budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre nå er sikret fortsatt finansiering, er det også en del tilbud som gjennomføres av formidlerfirmaene, som det også er viktig å ha med seg i dette bildet.

Hege Haukeland Liadal (A) [11:43:23]: Jeg vil benytte anledningen til å snakke om behovet for et sikkerhetsnett rundt både vertsfamiliene og au pairene som kommer til Norge. Det bringer meg til behovet for aupairsenteret, som jeg er glad for ligger inne i budsjettet for 2015.

Aupairsenteret ble offisielt åpnet januar 2013 som et av flere tiltak for å sikre at aupairordningen brukes etter den intensjon den har om kulturutveksling.

Av andre tiltak som også statsråden var inne på, og som ble iverksatt for å sikre ordningen, var bl.a. at au pairen ikke skal ha barn, at de skal kunne flytte inn hos neste vertsfamilie etter at de har levert søknaden hos politiet, at vertsfamiliene skal kunne betale hjemreise, og at det finnes en karanteneordning mot vertsfamilier som misbruker ordningen. Ingen av disse forbedringene har en effekt i seg selv hvis det ikke finnes en instans som påser at de følges.

Ordningen er skrevet på norsk. For å formidle dette videre til au pairene oversetter bl.a. aupairsenteret dette, legger det ut på sine web- og facebooksider og forteller om det på sine informasjonsmøter. Uten denne informasjonen hadde au pairene vært uvitende om at ordningen i det hele tatt finnes. Da har Stortinget i realiteten vært med på å vedta en lov som de den skulle verne om, ikke vet at eksisterer.

Au Pair Center påser at au pairene får de rettighetene de faktisk har, og uten senteret kan de vertsfamiliene som misbruker ordningen, gjøre dette helt uten konsekvenser for dem selv. Uten senteret har heller ikke de vertsfamiliene som søker hjelp og råd på senteret for å gjøre oppholdet for au pairen best mulig, et sted å henvende seg.

Hvert år må Au Pair Center kjempe for sin eksistens gjennom å sikre at det er på statsbudsjettet, og – i etterkant av det – være med i årlige anbudskonkurranser. Vi bør som politisk myndighet minst sikre at det bevilges midler over statsbudsjettet. Ettårige anbud er også en stor utfordring.

Dette handler om tillit og kompetanse som bygges opp over tid. Senteret fører statistikker og vil kunne komme med anbefalinger om hvordan forbedringene i aupairordningen bør skje.

La oss ikke skusle det bort med årlige bevilgninger og usikkerhet om de i det hele tatt finnes på neste års statsbudsjett. Så lenge aupairordningen finnes, med alle de fallgruber og dilemmaer som finnes, må vi la senteret få en mer langsiktig finansiering. Så får vi, basert på funn gjort over tid, se på hele ordningen og om den har sin berettigelse i vår tid.

Noen mener at løsningene er å legge ned hele aupairordningen, men vi lever i migrasjonens tid. Legger vi ned aupairordningen, står andre kvinner og menn klare for å vaske, lage mat og passe barn i mange norske hjem. Flere unge mennesker kommer fra yttergrensene av Europa, og uten aupairordningen og Au Pair Center vil de eventuelt ha færre rettigheter enn det au pairene har i dag.

Mazyar Keshvari (FrP) [11:47:08]: Verden har forandret seg betydelig og er en helt annen nå enn den var da aupairordningen ble opprettet i 1969. Særlig har migrasjonsbildet endret seg. Vi ser at mennesker fra fattigere deler av verden reiser til rikere land på jakt etter arbeid og inntekt. Dette synes også på aupairordningen.

Det er for så vidt i seg selv ikke noe galt i at mennesker reiser til andre deler av verden for å ta seg arbeid og for å få inntekt, men det var ikke det som var formålet med denne ordningen. De siste årene har det gjennomsnittlig vært mellom 2 000 og 3 000 au pairer i Norge, og de aller fleste, ca. 85 pst., er fra Filippinene.

Flere undersøkelser gjort over flere år har vist at de aller fleste au pairer og vertsfamilier ser på forholdet som et arbeidsforhold. Dersom aupairordningen faktisk skal fungere som kulturutveksling, må ordningen gjennomgås og reformeres. Her kan vi se på veldig mange sider som har vært oppe i debatten til nå, men jeg mener at det også kanskje kan være lurt å se på om au pairens arbeidsoppgaver og omfanget av dem kan reduseres, og på om det kan innføres tilsyn med hvorvidt arbeidsbegrensningene overholdes.

Grensen mellom arbeidstid og fritid kan kanskje også avklares noe bedre, og «lettere husarbeid» kan defineres tydeligere. Terskelen for å rapportere om brudd på vilkårene kan senkes fra politinivå til tilsynsnivå, og gebyret for å skifte vertsfamilie kan senkes eller fjernes.

Spørsmålet er om slike endringer faktisk vil medføre en endring i dagens praksis, der hovedmotivet er arbeid, og arbeid skjer i private hjem hvor ingen offentlige instanser kan eller skal ha full oversikt. Etter min mening er det derfor naivt å tro at ordningen reelt kan fungere som en kulturutveksling så lenge motivasjonen til begge avtaleparter er arbeid, og man ikke ser på de grunnleggende rammene rundt denne ordningen.

Jeg vil derfor berømme interpellanten for å ha satt dette temaet på dagsordenen, slik at vi kan få en diskusjon, en debatt og ikke minst endringer i en ordning som de fleste av oss mener kan være veldig positiv hvis den fungerer etter de hensiktene den hadde. Vi kan også se på erfaringer fra våre naboland, fra andre land i Europa, som har helt andre rammer rundt dette – mye klarere definerte rammer rundt det som går på kulturutveksling. Der kan vi lære veldig mye. Det er her blitt nevnt f.eks. språkkrav og andre ting. Jeg er ikke sikker på om vi kan implementere alt fra andre land helt og fullt her i Norge, men det er i hvert fall verdt å se nærmere på det.

Når samtlige partier er enige om at denne ordningen kan ha positive sider, at den kan være berikende både for oss og for dem som kommer til landet vårt, synes jeg at vi skylder å debattere det og se på hvordan vi kan gjøre endringer, slik at ordningen fungerer i henhold til hvordan den opprinnelig var tenkt.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:50:42]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke interpellanten og statsråden for gode svar. Jeg vil også takke for innlegg som har blitt holdt her før, og som har tatt opp viktige poeng.

Det er ikke vanskelig å være enig om at au pairordningen i utgangspunktet er en god ordning. Men jeg synes denne interpellasjonen er viktig og nødvendig for å diskutere veien videre, for som statsråden sier, har det vært en nedgang de siste årene. Hvis jeg oppfattet statsråden riktig, er det ca. 1 200 innvilgede søknader til nå i år, 85 pst. av dem er fra Filippinene, og det reiser noen spørsmål. I dag fungerer ordningen mer som et arbeidsforhold, og på mange måter billig arbeidskraft, enn den gjør som kulturutveksling. Interpellanten brukte oversettelsen av au pair, som betyr «på like fot». Det er ingen tvil om at i de tilfellene ordningen ikke fungerer, er det et veldig skeivt maktforhold mellom au pairen og vertsfamilien.

Når jeg sier dette, vil jeg samtidig understreke at heldigvis er de fleste familiene som har au pairer, fantastiske familier som tar vare på au pairen. Da er vi også inne på en annen ordning enn slik aupairordningen egentlig var tenkt, og dessverre har vi sett eksempler som ikke har vært gode. Jeg mener at vi i denne salen har et stort ansvar for disse menneskene. Som andre har vært inne på, hadde rådgivningssenteret for au pairer 350 henvendelser i 2013, og hittil i år har de hatt 650 henvendelser. Nå er ikke det fra au pairer alene. Det er fra au pairer som lurer på ting og stiller viktige spørsmål, men det er også fra familier som ønsker å gjøre ting korrekt. Dette er ikke noen indikasjon på at det er så mange mennesker som har det vondt. Men vi har sett mange eksempler på sosial dumping, menneskehandel og grov utnyttelse – som statsråden sa. Jeg har brukt dette ordet før; jeg mener at en del av disse lever i slaverilignende forhold. Derfor mener jeg at det er gode grunner for å innføre strengere regler, og det er gode grunner for – som representanten Keshvari var inne på – å se på det å redusere arbeidsmengden og kanskje gi au pairene mer fritid.

I sommer ble rådgivningssenteret brukt som argument av en statssekretær i Justisdepartementet for ikke å innføre strengere regler. Så ble det foreslått å fjerne støtten. Heldigvis ble dette opprettholdt gjennom forliket nå, men uansett mener jeg det er viktig å ta den debatten.

Jeg registrerer at de foregående talerne freder ordningen, men jeg synes det er noe vi ikke bør gjøre. Jeg synes ikke vi bør frede ordningen og si at den uansett bør fortsette. Der skiller jeg meg nok litt ut. Jeg mener vi bør ta en diskusjon om hele ordningen, for hvis det er kulturutveksling som er poenget med ordningen, fungerer den ikke etter hensikten i dag. Vi vet også at kulturutveksling kan man i dag få til ved f.eks. å komme hit og studere, noe som vil være fullt mulig for de aller fleste av dem som kommer til Norge. Det er en ordning med stor risiko for at det kan være utnyttelse, fordi det er en stor forskjell på maktforholdet mellom au pairen og vertsfamilien, og man vet man kan få relativt billig arbeidskraft.

Når det skal være kulturutveksling og de aller fleste kommer fra ett land, viser i alle fall det meg at det ikke nødvendigvis er en ordning som blir brukt av veldig mange rundt omkring. Da stiller jeg spørsmål om det er riktig å ha en sånn type ordning.

Jeg er glad for debatten, og jeg er glad for at alle vil følge utviklingen og ønsker å vurdere strengere regler, og i hvert fall vil sikre at ingen blir utnyttet. Man ser at dette ikke gjelder flere enn ca.1 200 personer til nå i år. Når vi tross alt ser at det foregår sosial dumping og menneskehandel, og at det er og et skjevt maktforhold, mener jeg det er gode grunner for å diskutere hele ordningen. Det er i alle fall jeg villig til å gjøre, uten at jeg har konkludert – for å presisere det.

Heidi Greni (Sp) [11:55:46]: Jeg tror de fleste av oss er positive til grunntanken bak aupairordningen. Au pair betyr som kjent på like fot. Ideen er at ordningen skal gi ungdom mulighet til å reise til et annet land for å leve sammen med en familie som et familiemedlem, gjøre nytte for seg gjennom barnepass og hjelp i huset, men først og fremst lære om kulturen og språket og gjennom dette få mulighet til positiv selvutvikling. Arbeidsplikten i et hus skal ikke overstige mer enn fem timer daglig.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til juni 2013 siden aupairordningen ble grundig drøftet her i Stortinget. Da vedtok vi loven som skal hindre misbruk av au pair, og at dersom vertsfamilien bryter vilkårene som er gitt for å gi oppholdstillatelse til au pair, kan det treffes vedtak om at familien får karantenetid på ett, to eller fem år for å få ny aupairkontrakt.

Jeg har med interesse lyttet til statsrådens gjennomgang av hvordan vedtaket er fulgt opp, og vi må konstatere at innstrammingen så langt har hatt begrenset betydning. Men det har gått kort tid, og det er for tidlig å si om dette har vært vellykket eller ikke. Stortingets intensjon var tryggere forhold og raskere inngripen hvis regelverket ikke ble fulgt. Jeg håper statsråden tar med seg signalene fra debatten om at innstrammingen av lovverket ble gjort for å bidra til en forandring.

I mitt innlegg i debatten i fjor understreket jeg at aupairordningen er positiv når forutsetningene etterleves, og det tror jeg også at de aller fleste gjør. Mange har gode opphold i Norge hvor au pairen blir godt integrert i familien, og hvor vekslingen mellom arbeid, former for utdanning og fritid er slik som forutsatt. Utfordringen er at aupairordningen undergraves av noen få som ansetter au pair for å få hushjelp til en billig penge og med lav beskyttelse. I verste fall kan de bli utsatt for overgrep. Aupairsenteret er viktig både når det gjelder veiledning, informasjon, å følge opp at aupairordningen fungerer som den skal, og å bidra til å avdekke misbruk eller overgrep.

Det vil være trist om vi må skrote en god ordning for internasjonal kultur- og språkutveksling fordi noen få misbruker systemet, og fordi myndighetene ikke makter å følge opp godt nok gjennom de reaksjonsmulighetene som finnes i lovverket i dag. Jeg håper vi kan makte å rydde opp i dette gjennom aktivt å følge opp det lovverket vi nylig har strammet inn. Hvis vi ikke lykkes med det, er det tydeligvis behov for ytterligere innstramminger og strengere reaksjonsmuligheter.

Karin Andersen (SV) [11:58:58]: Jeg vil takke interpellanten. Det er en veldig viktig debatt, også fordi vi nettopp har vedtatt et budsjett der regjeringen har foreslått å fjerne servicesenteret. Det mener jeg er et av de småligste kuttene som var i dette budsjettet. Nå var representanten for Fremskrittspartiet, Keshvari, oppe og sa at ordningen må endres. Og jeg er helt enig i det aller meste av det han sa, men den store endringen som regjeringen har kommet med, er altså å foreslå å fjerne hjelpetilbudet til dem som blir utsatt i denne ordningen. Jeg har spurt hvorfor de har gjort det, og har fått til svar at det er i tråd med hovedmålsettingen til regjeringen og av innsparingshensyn. I dette svære budsjettet med milliarder av kroner har man altså sett seg nødt til å fjerne 3 mill. kr på et servicesenter for au pairene, som alle nå beskriver kan befinne seg i en veldig utsatt posisjon. Ja, justisministeren sier til og med at han har blitt rystet av det han har hørt, men han kan jo ikke ha blitt særlig rystet når han går med på å fjerne servicesenteret og spare småpenger på noen av de mest utsatte.

Aupairordningen har fjernet seg fra det den var tenkt å være. Jeg er for ordningen sånn som den er, men uten servicesenteret og flere innstramminger kan vi ikke beholde den. Der er jeg enig med Kristelig Folkeparti og også – tydeligvis – representanten fra Fremskrittspartiet.

Det er nok dessverre slik at flertallet nå bruker ordningen som en ren hushjelpsordning. Det er ikke alle som misbruker ordningen i den forstand at de utsetter au pairene for grove overgrep, men det er for mange av dem også. Servicesenteret melder til og med om at det kan være tilfeller av menneskehandel. Og når man med en servicesenterordning avdekker forhold med menneskehandel, må jeg si at jeg ikke tror særlig på de store bekymringene man har for denne gruppen.

Det har vært en diskusjon om ikke dette er en form for utviklingshjelp. Noen av formidlingsfirmaene påstår det. Jeg må si at det er ganske opprørende å høre at det er sånn. Hvis det skal være sånn, må vi jo åpne for arbeidsinnvandring, ordentlig arbeidsinnvandring, fra disse landene og for dem som trenger å komme i en annen arbeidssituasjon. Det vi har, er altså en kulturutvekslingsordning som blir misbrukt som en billig hushjelpsordning.

Når det gjelder dem som misbruker ordningen på det verste, mener jeg at selv en karantenetid på ti år ikke er nok. Hvis man gjør det, kan man ikke få lov å ha au pair mer.

Det sies at mange i vår travle hverdag nå trenger hjelp i huset. Sjøl har jeg vært yrkesaktiv og trippelarbeidende hele mitt voksne liv, så jeg vet hva det handler om. Men det jeg ikke forstår, er at de med høyest lønninger betaler så utrolig dårlig for den tjenesten og den hjelpen de trenger. Skal folk ha hjelp hjemme, er det en ærlig sak, men da får man ansette folk på tariff, under normale forhold og med frihet til å bo for seg sjøl. Det å bo hjemme hos andre folk gir en enorm skjevhet i makt og et vanvittig mye større rom for utnytting på alle områder. Arbeid er arbeid enten man vasker et hotell eller et privat hjem. Da skal man ha normal lønn for det. Også folk som leier inn hjelp i hjemmet sitt, må i så fall forholde seg til at de er arbeidsgivere.

Så denne ordningen er overmoden for vurdering. Den er overmoden for vurdering nettopp fordi den ikke er det den gir seg ut for å være. SV er for en aupairordning slik som den skal være, nemlig en kulturutvekslingsordning. Det synes jeg er en veldig god ting, så det bør vi ha. Men hvis dette handler om å skaffe billig hushjelp og arbeidskraft til de mest velstående familiene i Norge, kan vi ikke fortsette å beholde ordningen.

Uansett vil det ta tid før vi får endringer. Jeg hører flere nå tar til orde for ulike typer innstramminger, tilsyn og endringer. Det er SV for, men vi må i mellomtiden uansett sikre at servicesenteret består. Og jeg får si tusen takk til Venstre og Kristelig Folkeparti som sikret at det kom inn igjen, for uten det er i hvert fall SV helt imot at vi skal beholde ordningen.

Sonja Mandt (A) [12:04:19]: Jeg takker for en veldig god debatt.

Mitt formål var, som jeg startet med, å sette ordningen på dagsordenen for å skape debatt for en bedre og mer reindyrka ordning der kulturutveksling igjen er det som er viktig, om vi skal fortsette med ordningen.

Igjen vil jeg presisere at mange har gode vertsfamilier som vil gjøre det beste, og som oppfyller vilkårene med hensyn til au pairen. Mange har positive opplevelser av oppholdet i Norge. Sånn skal det være. Men som jeg har vært inne på, og som også representanten Ropstad sa: I de mest ekstreme tilfeller tenderer det til menneskehandel og et moderne slaveri.

Europeiske au pairer registrerer seg som arbeidsinnvandrere og ikke som au pairer. Derfor har vi også en del mørketall her. Spørsmålet er jo, som det er blitt nevnt her: Hvordan skal vi rendyrke den kulturutvekslingen videre? Klare retningslinjer, tilsyn og kontroll vil kunne hjelpe. Det at det blir konsekvenser ved misbruk av ordningen, er også viktig. Gjennomgang av forskrifter for å se på om det er noe annet som skal lovfestes, bør kanskje også vurderes.

Det er viktig å videreutvikle det tilbudet som gis i Norsk Folkehjelps aupairsenter og også – som statsråden nevnte – av andre. Jeg er veldig glad for forliket med Venstre og Kristelig Folkeparti om støtte videre. Jeg tror at et sånt senter og et støtteapparat rundt au pairen er veldig viktig. De er i et fremmed land, de er overgitt til våre regler og våre moralske prinsipper, og de trenger hjelp dersom de blir utnyttet – eller til andre ting. Senteret kan avdekke forhold og hjelpe videre. Det er bare 5 pst. av dem som kommer, som går gjennom byråer. Derfor når byråene ganske få.

Jeg tror det dessverre er altfor mange som ennå ikke tar kontakt, og som ikke har det så veldig bra. Derfor har vi det politiske ansvaret for å sørge for at de får de mulighetene som er for å få hjelp. Vi skylder ordningen at vi gjør den bedre.

Jeg håper også at vi får felles nordiske regler – statsråd, gjennom presidenten – for hvis ikke vi får felles nordiske regler, tror jeg det er bare å flytte problemet til neste land. Det håper jeg at statsråden snakker med sine kolleger i Norden om, og dette kommer jeg til å fortsette å jobbe for i Nordisk råd.

Jeg takker igjen for en veldig god debatt, og jeg håper vi felles framover finner de gode løsningene, der vi får en god ordning for dem som vil være au pairer i Norge og Norden, sånn at vi kan beholde ordningen som den var ment å bli, nemlig en kulturutveksling på like fot.

Statsråd Anders Anundsen [12:07:20]: Jeg vil også takke for en god debatt. Det viser seg jo at Stortinget i stor grad er enig om at intensjonene bak aupairordningen er god, og at alle er like enige om at en ikke må akseptere at ordningen misbrukes. Sånn sett er det viktig å få belyst den typen problemstillinger i Stortinget.

Så er det helt åpenbart, som også representanten Keshvari var inne på, at kulturutveksling er noe annet enn vasking og stell av barn. Vasking og stell av barn er på en måte gjenytelsen for kulturutvekslingen. Det betyr jo at det er kulturutvekslingen som står i hovedsetet, og så skal de som påtar seg ansvaret for å sikre den kulturutvekslingen og sikre at de får ta del i norsk språk og kultur, få noe tilbake, i tillegg til at de også skal lære om au pairens kultur.

Så hele poenget er at det noen av vertsfamiliene dessverre har misforstått, er at det ser ut til at de ser på det sånn at det er arbeidet som er hovedintensjonen med ordningen, mens kulturutvekslingen får komme som den kommer. Det er ikke akseptabelt, og derfor er det viktig at vi nå ser om de tiltakene som allerede er gjennomført, har den effekten som vi har ønske om at de skal ha. Har de ikke det, må vi selvfølgelig gjennomføre nye endringer.

Så var representanten Ropstad inne på at kulturutvekslingen ikke fungerer i dag. Jeg synes det er litt for bastant. I veldig mange tilfeller gjør den det, og jeg tror vel kanskje jeg våger påstanden med å si at i et stort flertall av tilfellene fungerer det, selv om det også foregår misbruk. Men det er ikke – tror jeg – et alternativ for den gruppen vi her snakker om, å kunne få tilsvarende kulturutveksling som studenter f.eks. Som jeg nevnte, var altså 85 pst. av dem som kommer som au pairer, fra Filippinene, og det er sannsynligvis ikke et alternativ for dem å komme til Norge som studenter for å få kulturutvekslingsperspektiv på det viset. Det er litt andre grupper som det er aktuelt for. Jeg tror det er viktig at vi har en ordning som gjør at også mennesker som kommer fra ganske fattige land, skal ha muligheten til å få kulturutveksling på litt andre premisser enn det som et studentopphold kan gi dem.

Det er mange gode tiltak som er kommet fra talerstolen i dag, som er viktige, og som jeg vil ta med meg i den videre vurderingen av om det er nødvendig å gjennomføre ytterligere innstramminger i aupairordningen. Jeg synes det er godt å ha med seg også at Stortinget som sådan mener at aupairordningen har et godt utgangspunkt. Men det er viktig å sikre oss mot misbruk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.