Kjersti Toppe (Sp) [11:30:23]: «I sitt høyringssvar til pasientrettighetsdirektivet skriv Legeforeningen at dei er bekymra for kva slags konsekvensar forslaget kan ha for utvikling av antibiotikaresistens i Noreg. Legeforeningen saknar ei vurdering av dei helsemessige og økonomiske konsekvensane forslaget kan ha, og viser til at den årlege kostnaden med antibiotikaresistens i EU er på vel 1,5 milliardar euro, og at 25 000 menneske årleg mistar livet på grunn av ikkje verksam antibiotika.
Vil statsråden informera Stortinget om desse konsekvensane?»
Statsråd Bent Høie [11:31:05]: Vi reiser stadig mer, både på ferie og for å få medisinsk behandling. Dette er en utvikling som vi må forholde oss til. Det er verken ønskelig eller mulig å stoppe nordmenn som vil reise til utlandet på ferie eller for å få behandling.
Representanten viser til Legeforeningens høringssvar til regjeringens forslag til gjennomføring av pasientrettighetsdirektivet. Denne regjeringen ønsker å gi pasienter økte valgmuligheter. Det er derfor ikke foreslått å begrense pasientenes mulighet til å få refundert utgifter til helsehjelp i andre EØS-land med et krav om forhåndsgodkjenning. Det er hele forskjellen mellom denne regjeringens og den forrige regjeringens forslag om innføring av pasientrettighetsdirektivet, som Norge er forpliktet til å innføre. Mens den forrige regjeringens forslag ville innebære at pasienter automatisk ville fått avslag og måtte ha dekket kostnader som de ellers ville hatt rett til, bare fordi de ikke hadde søkt på forhånd, vil man med denne regjeringens forslag ha mulighet til å søke i etterkant. Men kriteriene er akkurat de samme.
For et lite land som Norge er det etter mitt syn viktig å ha internasjonalt samarbeid om pasientbehandling. Ved tilstander der det er et begrenset fagmiljø i Norge, vil det være av stor betydning for en pasient å ha mulighet til å få medisinsk ekstrahjelp i andre europeiske land. I Sverige har man siden 2005 hatt en ordning hvor pasienter fritt kan reise til andre EØS-land for sykehusbehandling. Erfaringen viser at det er et lavt antall pasienter som velger å reise ut, og mange av disse reiser til naboland.
Det er riktig at det er noe større smitterisiko i enkelte EØS-land. Resistente bakterier forekommer hyppigere i de fleste andre land enn i Norge, og det krever årvåkenhet hos helsepersonell og gode rutiner for hygiene ved våre sykehus, uavhengig av om pasienten har reist ut og fått behandling innenfor EØS-området eller utenfor. Utfordringene knyttet til antibiotikaresistente bakterier er sammensatte. Mer reisevirksomhet generelt fører til større utfordringer. I tillegg har også mange andre faktorer betydning for utviklingen av antibiotikaresistens, f.eks. bruk av antibiotika i pasientbehandlingen, også i Norge, og produksjon av mat.
Antibiotikaresistens er ikke et problem Norge kan løse alene, det er et felles internasjonalt ansvar. Det gjør vi bl.a. aktivt gjennom å støtte utviklingen av Verdens helseorganisasjons Global Action Plan mot antibiotikaresistens og gjennom USAs initiativ Global Health Security Agenda og i et nordisk samarbeid.
Helse- og omsorgsdepartementet har nettopp delfinansiert et internasjonalt møte som Folkehelseinstituttet arrangerte for Verdens helseorganisasjon, og i januar i år øremerket vi 4,6 mill. kr til forskning på antibiotikaresistens gjennom det felles europeiske forskningsprogrammet Joint Programme Initiative on Antimicrobial Resistance. Folkehelseinstituttet er jo også styrket med 2,6 mill. kr til dette arbeidet, og det er dette arbeidet jeg, utenom bekjempelsen av ebola i Vest-Afrika, prioriterer mest i mitt internasjonale arbeid som helse- og omsorgsminister.
Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.
Kjersti Toppe (Sp) [11:34:11]: Eg takkar for svaret på kvifor regjeringa er for å innføra pasientrettsdirektivet. Eg spurde om regjeringa ville følgja opp det som Legeforeningen etterspør, nemleg å få ei vurdering av dei helsemessige og økonomiske konsekvensane av å innføra direktivet. Det er ikkje berre Legeforeningen som uttrykkjer uro for kva auka pasientmobilitet vil ha å seia for utvikling av antibiotikaresistens i Noreg. Også Folkehelseinstituttet etterspør det av omsyn til pasienttryggleik og befolkninga sitt vern mot smittsame sjukdomar. Òg Helsedirektoratet etterspør det i høyringsutsegna si – dei etterspør spesifikke tiltak for å hindra utvikling av antibiotikaresistens på grunn av auka pasientmobilitet som ein konsekvens av direktivet.
Så eg vil igjen spørja: Vil regjeringa koma med ei vurdering av dei helsemessige konsekvensane innføring av direktivet vil ha, dersom det vert innført i Noreg?
Statsråd Bent Høie [11:35:21]: Det er berørt i proposisjonen som Stortinget har til behandling.
Når det gjelder innføring av pasientdirektivet, er det et direktiv som også den forrige regjeringen var tydelig på i Stortinget at en skulle innføre. Så det er ikke et spørsmål om vi skal innføre pasientdirektivet eller ei. Spørsmålet er om norske pasienter etter at de har fått behandling i utlandet, som de har rett til, skal bli møtt med en byråkratisk regel og få avslag på å få dekket kostnadene fordi de var så uheldige ikke å søke i forkant, eller ikke. Den rød-grønne regjeringens forslag ville stikke byråkratiske kjepper i hjulene for at norske pasienter fikk innfridd de rettighetene de har som innbyggere i et land som er medlem av EØS.
Når det gjelder det at pasienter og mennesker reiser mer, i og med at en både får ferie og opplevelser og får behandling, med de konsekvensene det har i forhold til antibiotikaresistens, har regjeringen fått en ekspertanbefaling i arbeidet mot antibiotikaresistens som vi nå jobber med å følge opp.
Kjersti Toppe (Sp) [11:36:27]: Regjeringa sende ut eit høyringsforslag på endring av det som var vedtatt om pasientrettsdirektivet i Stortinget. Folkehelseinstituttet hadde ei høyringsutsegn, der dei sa:
«Hensynet til pasientsikkerhet ved medisinsk behandling ved sykehus i utlandet, og til befolkningens vern mot smittsomme sykdommer, er tungtveiende grunner til å ha krav om forhåndsgodkjenning av refusjon av utgifter til sykehusbehandling utenfor Norge.»
Likevel vel regjeringa å fremja ei sak for Stortinget der dei foreslår at denne førehandsgodkjenninga skal verta tatt vekk.
Det som eg reagerer på, er for det første at ein ikkje høyrer på høyringsutsegnene. Det andre er at ein fremjar ei sak for Stortinget før høyringsfristen er ute. Høyringsfristen gjekk ut 1. oktober, saka om pasientrettsdirektivet var i statsråd 12. september, altså 14 dagar før høyringsfristen gjekk ut. Kvifor høyrer ikkje regjeringa på høyringsinstansane? Og korleis kan ein visa så lite respekt for dei faglege innvendingane at ein ikkje ventar på dei eingong?
Statsråd Bent Høie [11:37:35]: Det er forskjell på å høre og gjøre det som andre sier til enhver tid. Hvis en skulle hatt høringsrunder der en skulle gjort det som alle som uttaler seg, mener, hadde det ikke vært mulig å gjennomføre politikk, for det spriker ofte i ulike retninger. Så det er forskjell – og høre, det gjør vi.
Men vi ser også til andre lands erfaringer. Sverige har hatt denne ordningen siden 2005, og den type erfaringer som representanten Toppe prøver å lage et skremmebilde av, er ikke erfaringen når dette er prøvd ut i praksis. Jeg har mer tro på å prøve politikk ut i praksis enn å lage skremmebilder i forkant basert på andre politiske motiver enn det som ligger i denne saken, nemlig å lage en enkel, ubyråkratisk ordning for norske pasienter som ønsker å få behandling i andre land, og unngå at en kommer i den håpløse situasjonen når en kommer hjem og har rettigheter i utgangspunktet til å få dekket sine kostnader, at en opplever et byråkratisk svar: Dessverre, du får ikke dekket kostnadene, fordi du glemte å søke i forkant, som jo er konsekvensene av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SVs politikk på dette området.