Åsmund Aukrust (A) [10:19:38]: Våren 2011 var Midtøsten preget av håp. En generasjon av ungdom reiste seg i kravet om demokrati og frihet. Diktaturer falt, og demokratiske krefter vant fram. Vi snakket om en arabisk vår. Men det ble aldri en arabisk sommer. I dag, tre år senere, har den arabiske våren blitt en iskald vinter, og det er lenge siden situasjonen i Midtøsten har vært vanskeligere. I Egypt er generalene tilbake i presidentpalasset. Folket i Bahrain har ikke fått sin frihet. I sommer var Gazas befolkning nok en gang under bombeangrep, og en framforhandlet løsning mellom Israel og Palestina er lenger unna enn på lenge. I Syria er vi vitne til den største humanitære katastrofen på mange tiår. Dødstallene overstiger våre verste mareritt, og millioner av mennesker er drevet på flukt. Med IS’ mobilisering i Syria og Irak ser vi overgrep som ikke er til å fatte.
Dette er et alvorlig bilde, og Norge må engasjere seg. For dette angår oss. Det angår vår egen sikkerhet, men framfor alt – det angår vår felles menneskelige solidaritet. Og det er i dette bildet av kaos og katastrofer det også er viktig å ta vare på det som faktisk fungerer. Vi må ha oppmerksomheten vår rettet også dit det ikke brenner aller mest.
Libanon har en historie med borgerkrig og konflikter med naboland, men er i dag et av de landene som faktisk har hatt stabilitet. Det er kanskje det mest moderne og demokratiske arabiske landet. Det er et land som trenger vår oppmerksomhet, for nesten uansett hva vi diskuterer om Midtøsten, har Libanon en rolle. Mangeårig NRK-korrespondent Odd Karsten Tveit har kalt Libanon Midtøstens teaterscene. Alt som skjer i Midtøsten, får konsekvenser for Libanon, alt som skjer i Libanon, får konsekvenser for resten av regionen. Derfor har jeg ønsket å ha denne debatten – for å høre utenriksministerens syn på vårt arbeid i Libanon og hva vi kan gjøre for å være med og sikre stabilitet og sikkerhet i dette landet.
Norge har et kjærlighetsbånd til Libanon. Tusenvis av unge gutter og jenter har tjenestegjort i UNIFILs styrker. Da vi trakk oss ut i 1998, var det over 20 000 nordmenn som hadde vært i Libanon med de blå hjelmene for å beskytte freden. Det er vel lite, om noe, som har forandret norsk Midtøsten-politikk mer enn historiene om hva disse har opplevd. Da de dro ut, var Norge et av de mest Israel-vennlige landene i Europa, men deres fortellinger om Israels brutale overgrep gjorde at Norge gradvis forandret posisjon og ble et av de landene som oftest talte palestinernes sak. Våre styrker i Libanon har vært viktige for norsk utenrikspolitikk. Det er den ene delen av vår forbindelse.
Den andre er alle de som har vært i Libanon og drevet med solidaritetsarbeid, som har drevet sykehus gjennom NORWAC, som har ryddet miner gjennom Norsk Folkehjelp, eller som har drevet flyktningleirer med Flyktninghjelpen. Mange nordmenn har engasjert seg stort og bidratt til viktig humanitært arbeid. Norge har vært der for våre venner i Libanon, nå trenger de oss mer enn på lenge. Det er få land i verden som er mer presset enn dem, med konflikter på alle kanter og med mobilisering internt i eget land.
Krigen i Syria gjør at både Hizbollah, som støtter Assad, og IS’ fremmedkrigere utgjør en alvorlig fare for Libanons stabilitet. I sommer var det tre selvmordsaksjoner i Beirut sentrum i løpet av én uke, en av dem midt i sentrum. Heldigvis klarte politistyrker å minimere de sivile tapene, men det var et alvorlig varsel om hvilke farer disse gruppene utgjør. IS må bekjempes på alle plan. Arbeiderpartiet har derfor støttet en militær deltakelse for å bekjempe denne terrorgruppen. Bekymringen er at det er debatten om det militære som skal få all vår oppmerksomhet. For å vinne denne kampen må vi møte IS på alle områder. De må møtes politisk, humanitært og sivilt. Dette er minst like viktig som det militære, og det er viktig også å være til stede i de områdene de ikke har fått skikkelig rotfeste så langt, men hvor det kan gå virkelig galt. Derfor må Libanon inn i et helhetlig bilde i kampen mot ekstremisme.
Hvilken rolle mener utenriksministeren Libanon kan spille i kampen mot terror og ekstremisme, og hvordan kan vi beskytte dem fra å gå utenfor stupet?
Det er i dag politisk lammelse i Libanon. Etter drapet på Rafiq Hariri i 2005 har det politiske systemet vært fragmentert og splittet. Det har vært to hovedfraksjoner, hovedsakelig basert på Syrias innflytelse. I perioder har ikke landet hatt regjering, og valg har vært utsatt. Nå, som de som mest trenger et samlende og sterkt styresett, står de svakt og splittet tilbake. Det er en utfordring som kan føre til sammenbrudd.
Den aller største virkningen for Libanon av krigen i Syria er de enorme flyktningstrømmene. Libanon har ikke ratifisert FNs flyktningkonvensjon. Likevel er det få land i verden som har gjort mer for flyktninger enn nettopp dem. De siste tre årene har mer enn én million syriske flyktninger bosatt seg i landet. De utgjør nå en fjerdedel av landets befolkning. Det er klart at dette setter våre egne debatter om flyktningpolitikk i et ganske annet perspektiv. For å vise styrkeforholdet – det er som om alle innbyggerne i Canada og Mexico skulle bosatt seg i USA i løpet av tre år. Det er knapt mulig å forklare og forstå hvilke utfordringer dette byr på – sosiale problemer, arbeidsledighet, sosial dumping, kriminalitet og politisk uro.
Verden må stille opp for Syrias flyktninger. Vi må støtte Libanon og andre naboland i deres viktige bidrag. Vi må støtte FN-organisasjoner som f.eks. Høykommissæren for flyktninger og UNRWA. Flyktningene har kommet seg ut av krigen, men hvilken framtid har de? Det er ingenting som tyder på at de kan vende hjem på veldig, veldig lenge. Hvordan sikrer vi at deres rettigheter ivaretas? Hvordan gir vi barna et håp om en framtid? Stiller vi opp med utdanning og helse, eller gjør vi dem til evige flyktninger?
Vi kan snakke om generasjoner som kan gå tapt om verden ikke reagerer. Vi skal stille opp for dem i nabolandene – for Libanons mer enn én million flyktninger, for dem som er i Jordan, i Tyrkia og i Irak. Men vi må også gjøre mer selv. Europa må stille opp, både fordi vi kan, og rett og slett fordi det er fullt i nabolandene. Det er ingen steder å være lenger.
Jeg er klar over at det ikke er utenriksministeren som har ansvaret for hvor mange syriske flyktninger Norge skal ta imot, men jeg håper han engasjerer seg for saken, både her hjemme og i møte med sine kolleger i andre europeiske land. Hele Europa må stille opp.
Det er viktig hvor mange vi tar imot, men kanskje er det viktigste: Hvem er det vi tar imot? På hvilken måte kan vi være en avlastning? Vi mener vi må ta imot dem som trenger det aller mest, de som har det aller verst i leirene i Libanon – skadde, funksjonshemmede, de med de største traumene. Derfor håper jeg utenriksministeren engasjerer seg internt i regjeringen for hvordan Norge kan gjøre mer. Senere i dag skal Stortinget diskutere hvorfor regjeringen avviste bønnen fra FN om å ta imot drøyt 100 skadde syriske flyktninger. Vi har hørt at argumentet er kapasiteten i norske kommuner. Jeg håper ikke befolkningen i Libanon hørte det svaret.
De syriske flyktningene i Libanon kommer på toppen av de 200 000–300 000 palestinske flyktningene som har vært der i tiår. Dessverre vil historien ofte ha det til at det er de palestinske flyktningene som kommer aller nederst på rankingen når konflikter i Midtøsten oppstår. Sånn er det også nå. I Libanon har de palestinske flyktningene endt opp som evige flyktninger med veldig begrenset rett til arbeid og bosted. De bor i overfylte flyktningleirer uten håp for framtiden. Flertallet av dem lever i fattigdom, en del av dem i ekstrem fattigdom. Det er ingen grunn til å tro at de vil få flere rettigheter i årene som kommer. Tvert imot – situasjonen med de syriske flyktningene har gjort det verre for dem. Disse er glemt av verden – ja, om de ikke er glemt, er de i alle fall ignorert. Vi kan ikke tillate at det er hundretusener av mennesker som i tiår på tiår lever uten å få helt elementære rettigheter.
Hvordan engasjerer utenriksministeren seg for de palestinske flyktningene i Libanon?
Libanon er et hardt presset land med både intern uro og konflikter rundt seg på alle kanter. De bør være en del av løsningen på de politiske og humanitære krisene i området, ikke en forsterkning av problemet. Da trenger de større plass på det politiske kartet – her i Europa, her i Norge. Denne debatten er i så måte et lite bidrag for å gjøre nettopp det, og jeg ser fram til å høre utenriksministerens vurderinger.
Utenriksminister Børge Brende [10:29:44]: Libanon rammes hardt av krigen i Syria. En rekke aktører kjemper mot hverandre eller koordinerer operasjoner i grenseområdet mellom Libanon og Syria. Jeg deler derfor fullt ut representanten Aukrusts bekymring, og jeg takker for et viktig initiativ gjennom denne interpellasjonen.
Konflikten i Syria og den tilhørende flyktningstrømmen er en stor belastning for Libanon. Libanon tar brorparten av byrden med flyktninger fra Syria, både i absolutte tall og i forhold til landets eget innbyggertall og areal. Nærmere en tredjedel av Libanons befolkning er nå syriske flyktninger. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger er Libanon det landet i verden som har flest flyktninger i forhold til egen befolkning. Så å si alle flyktningene bor utenfor leirer. Deres tilstedeværelse skaper naturlig nok utfordringer, ikke minst fordi situasjonen fører til stadig større knapphet på ressurser. Et flertall av flyktningene befinner seg i landets fattigste områder. Infrastruktur som vannforsyning, veier og strøm er dårlig utbygd og lite tilgjengelig. Jeg har selv vært i Libanon og sett dette, og Norge har trappet opp vår bistand og vår humanitære støtte betraktelig i løpet av det siste halvannet året.
Flyktningstrømmen legger press på allerede begrensede ressurser og fører til større trengsel på arbeidsmarkedet. Noen av de samme trekkene ser man også i Jordan. I denne situasjonen er det selvsagt helt nødvendig at Norge og det internasjonale samfunnet hjelper Libanon med å ivareta flyktningenes behov. Samtidig må vi hjelpe Libanon med å ivareta sine forpliktelser overfor egne borgere. Dette må vi gjøre av humanitære hensyn. Vi må også støtte opp om den politiske stabiliteten og motvirke radikalisering, noe som representanten Aukrust også var inne på.
Regjeringen prioriterer humanitær bistand til ofre for konfliktene i Syria og Irak og støtte til samfunn som mottar store grupper som er fordrevet. Sammen med regionale og internasjonale aktører, inklusiv FN, arbeider vi for en politisk løsning i Syria og regionen. Dette arbeidet er krevende. Men det er også helt nødvendig. Kun en politisk løsning kan legge grunnlaget for en positiv utvikling i Libanon og regionen.
Norsk deltakelse i den internasjonale koalisjonen for bekjempelse av ISIL i Irak er en del av dette bildet. Den militære kapasitetsbyggingen vi skal bidra til i Irak, har til hensikt å gjøre landet mer motstandsdyktig mot ekstremisme. Dette er en del av vår innsats for å sikre sikkerhet og stabilitet i Libanon og andre naboland.
Norge skal fortsette å være blant de største humanitære bidragsyterne til Syria. Den totale Syria-responsen for 2014 beløper seg til nærmere 1 mrd. kr, fordelt på humanitær støtte til syriske flyktninger, til arbeidet med å fjerne kjemivåpen og ikke minst til såkalt nabolandsstøtte. I tillegg kommer om lag 220 mill. kr i humanitær støtte til Irak.
Innsatsen i Libanon kanaliseres bl.a. gjennom norske frivillige organisasjoner som Flyktninghjelpen, Redd Barna, Norsk Folkehjelp og NORWAC, Norwegian Aid Committee, samt FN og Røde Kors. Vi vektlegger særlig utdeling av nødhjelp, husly, vann og sanitær, utdanning og helsetiltak. Regjeringen har et særskilt fokus på utdanning, herunder støtte til UNICEFs strategi «No Lost Generation».
Størstedelen av norsk støtte til nabolandene er humanitære midler. Det gis imidlertid også midler til mer langsiktige tiltak, både gjennom Verdensbanken, FN og ved direkte langsiktig støtte. Senest sist uke ga Norge 25 mill. kr til Verdensbankens Syria-respons. 20 mill. kr av dette vil i første rekke bli brukt i Libanon. Dette kommer i tillegg til 10 mill. kr til Verdensbankens flergiverfond for Libanon og Jordan, som er gitt tidligere i år.
Målet for vår støtte til Libanon er å bistå syriske flyktninger i landet og bidra til økt politisk stabilitet i lys av Syria-konflikten. Da er det viktig å sette Libanon i stand til å levere grunnleggende tjenester til sin egen befolkning. Norge var det første landet som svarte på oppfordringen om å bidra til et stabiliseringsfond for Libanon ved å gå i bresjen for at fondet i det hele tatt ble opprettet gjennom Verdensbanken. Det var et viktig møte i Paris i vår om dette, og Norge vil fortsette å presse på for at dette flergiverfondet skal være basisen for å bygge et Libanon som er i stand til å håndtere den løpende krisen. Som eneste land bidro vi med direkte bistand til libanesiske myndigheters arbeid med de syriske flyktningene, gjennom et samarbeid med det libanesiske sosialdepartementet.
Mange nordmenn har et nært forhold til Libanon, som interpellanten var inne på i sin innledning. Mer enn 21 000 nordmenn deltok fra opprettelsen av FNs fredsbevarende styrke i Libanon, UNIFIL, til det norske personellbidraget ble endelig avsluttet i 2009. Fortsatt bidrar vi til finansieringen av UNIFIL. Bare de siste seks årene beløper dette seg til nærmere 150 mill. kr – senest med 29 mill. kr i år. Norge har gjennom en årrekke drevet et Olje for utvikling-program i Libanon. Norge har lagt vekt på å føre en åpen og bred politisk dialog med alle politiske aktører i Libanon, noe vi anser er et positivt bidrag til stabiliteten i landet. På denne bakgrunn har det også blitt etablert inkluderende arenaer for politisk diskusjon i Libanon.
I 2014 ble rundt 300 personer fra Libanon gjenbosatt i Norge. I budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre ble vi enige om å øke kvoten for neste år fra 1 000 til 1 500 flyktninger fra Syria. Mange av disse forventes å bli hentet fra Libanon.
På tross av vår og mange andre lands innsats er det dessverre ingen utsikter til snarlig bedring av situasjonen i regionen. Regjeringen vil videreføre innsatsen for å imøtekomme behovene til flyktningene og deres vertssamfunn. Vi vil gjøre det vi kan for å bygge opp under den politiske stabiliteten i Libanon og regionen for øvrig. Sammen med andre land vil vi bidra i kampen mot ISIL med militære, politiske, ideologiske og økonomiske midler.
Åsmund Aukrust (A) [10:37:21]: Jeg vil takke utenriksministeren for det jeg synes var et godt svar. Jeg deler mange av hans betraktninger. Han viser til hvor alvorlig situasjonen er i hele regionen, ikke minst for det libanesiske folk.
Det er underkommunisert i den internasjonale debatten hvor stor del av byrden med konflikter i Midtøsten, Libanon tar på seg. Det har de gjort i Israel–Palestina-konflikten i tiår ved selv å være i konflikt samtidig som de har tatt imot hundretusenvis av palestinske flyktninger. Nå er dette også det landet som er mest berørt av krigen i Syria, både med flyktninger internt og ved at man flytter krigen til Libanon. Samtidig er dette et land med stor intern uro, og vi skal huske på at det er ikke mange år siden Libanon selv var under bombeangrep fra Israel.
Jeg synes det er bra at utenriksministeren redegjør for hvordan Norge har bidratt humanitært, bl.a. var vi et av de første landene som bidro til flergiverfondet. Det var en viktig og god start, men det trengs å bli gjort mer, for samtidig som flyktningkatastrofen nå er helt ute av alle proporsjoner, ser vi at mange av FN-organisasjonene som skal ta imot disse, ligger med brukket rygg og ber verden om mer hjelp.
Mitt spørsmål til utenriksministeren er også om han kan si mer om hvordan vi hjelper flyktningene når de er ute av krigen. De har ingen utsikter til å vende hjem, så hvordan sikrer vi dem en framtid? De har kommet seg ut av krig, men hvordan gir vi dem også et håp om en framtid?
Til slutt: Jeg ville gjerne likt å høre utenriksministeren redegjøre mer for hvordan de arbeider med de palestinske flyktningene, som igjen har kommet i skyggen av de store flyktningkatastrofene i Midtøsten. Disse palestinske flyktningene har bodd i tiår i Libanon uten rettigheter. Hvordan sikrer vi at de får rettigheter – både de palestinske flyktningene som har vært i Libanon i mange år, også de palestinske flyktningene som nå kommer inn fra Syria? Den gruppen som nå kommer fra Syria – palestinere i Syria – er den mest marginaliserte gruppen av syriske flyktninger. Nå er det blitt sånn at mange av disse flyktningene velger å bli i Syria, for for dem er det bedre å være i krigen i Syria enn å komme til nabolandene, fordi situasjonen i flyktningleirene er så uholdbar.
Utenriksminister Børge Brende [10:40:11]: Det var i utgangspunktet en krevende situasjon i Libanon, også før Syria endte i en krigs- og konfliktsituasjon. Vi vet at det er sterke motsetningsforhold mellom ulike grupperinger, men man har de senere årene greid å håndtere dette. Men i en situasjon hvor Syria har gått fra å være et mellominntektsland for fire år siden til å bli en humanitær katastrofe, og hvor – som interpellanten var inne på – Hizbollah og viktige deler av den sjiamuslimske befolkningen i Libanon støtter opp om Assad, og resten av befolkningen ikke gjør det, har det oppstått ganske store interne konflikter. Hizbollah deltar nå aktivt med soldater som kjemper på Assads side i Syria; det er flere tusen som befinner seg i Damaskus, og nå også i området mot Aleppo.
Det som er helt avgjørende i årene fremover, er at vi fortsetter å trappe opp den internasjonale støtten og solidariteten til Libanon. De humanitære behovene er enorme. Et område som jeg ønsker at vi i Norge skal gjøre mer innenfor, er bl.a. dette med utdanning. Stortinget har nå vedtatt et forslag fra regjeringen om at vi skal trappe opp utdanningssatsingen med 640 mill. kr til neste år. Vi mener at vi i ytterligere grad skal gjøre mer innenfor programmet «No Lost Generation» for flyktningbarn som har kommet til Libanon. Mange av dem står i en situasjon hvor de ikke har tilgang på skole.
Vi samarbeider nært med Gordon Brown, som er FNs generalsekretærs spesialutsending for utdanning, ikke minst når det gjelder Libanon. Vi vil fortsette å støtte opp om flergiverfondet. Det ser veldig mørkt ut for de flyktningene som nå er i Libanon, men vi må bidra til at deres liv blir bedre enn hva det er i dag, gjennom den støtten som jeg redegjorde for, og gjennom ulike FN-organisasjoner. Når det gjelder palestinerne og palestinske flyktninger, er deres situasjon vanskelig. Vi vet at mange palestinere som har ønsket å flykte fra Syria, ikke kommer seg ut, og vi ser også at kontrollen ved grensene til Jordan og til Libanon nå er strammet til.
Når det gjelder situasjonen for palestinske flyktninger som har befunnet seg i hundretusentall i Libanon i altfor mange år, har vi et nært samarbeid med FNs organisasjon UNRWA. Lederen for UNRWA, Pierre Krähenbühl, var på besøk i Norge for en ukes tid siden, og vi diskuterte hvordan vi kan støtte opp om hans arbeid og hans visjoner for UNRWA.
Eirik Sivertsen (A) [10:43:48]: I fjor var jeg så heldig at jeg fikk delta – som en del av delegasjonen – på generalforsamlingen i FN. Det medfører for stortingsrepresentanter en lang rekke møter med ulike organisasjoner i New York. Det var ett gjennomgående tema i de møtene, og det var situasjonen i Syria. Dette er altså nå ett år siden. Det var en dyp, dyp bekymring, og Høykommissæren for flyktninger selv beskrev situasjonen allerede da som den verste humanitære katastrofen siden andre verdenskrig. Det er en veldig sterk beskrivelse, og det er ingenting som tyder på at situasjonen har blitt noe bedre siden denne tiden i fjor.
Jeg vil også takke utenriksministeren for hans svar, som jeg mener var godt og reflektert. Ikke minst er det en tone av ønsket om å yte mer bistand. Jeg tror det er enighet om at Norge er en betydelig bidragsyter, både i området og når det gjelder å avhjelpe flyktningsituasjonen. Så har vi noen hjemlige diskusjoner om nivået er riktig, og om hvor mye mer det skal opp. Selvfølgelig er det sånn at vi i Arbeiderpartiet vil litt mer enn regjeringen, også på dette området, men jeg mener det utenriksministeren trekker opp som en retning å gå i, er viktige bidrag for å avhjelpe situasjonen.
Mitt hovedanliggende i dag er likevel å utfordre utenriksministeren på noen initiativ som jeg mener vi bør vurdere å ta. I april rettet jeg et spørsmål til ministeren for samordning av EØS-saker og forholdet til EU. Det spørsmålet ble overført til utenriksministeren. Derfor mener jeg det er riktig å ta opp igjen noen av de vurderingene, for jeg synes ikke svaret som kom i april, for så vidt var dekkende, og det ber jeg utenriksministeren ta med seg og vurdere.
Det er fordi situasjonen i Syria og Midtøsten er ekstraordinær. Det krever også en ekstraordinær innsats, så det er tre områder hvor jeg mener vi har store utfordringer, som vi ikke klarer å løse her i dag, men som vi må arbeide videre med. Det ene er hvilke konsekvenser flyktningsituasjonen i Midtøsten har for Middelhavet og trafikken over Middelhavet. Italienerne hadde en stor operasjon gående. Den er nå nedskalert på grunn av manglende økonomiske midler, og EU har overtatt det fra 1. november. Det er knyttet til båtflyktninger som kommer over Middelhavet. Der tror jeg vi bare må ta inn over oss at Norge også må spille en rolle. For eksempel rapporterer norske skipsredere at de har store utfordringer knyttet til dette.
Det andre initiativet vi bør vurdere, er om vi ikke igjen skal ta opp spørsmålet om byrdefordeling i Europa. Det er et betydelig press mot Schengen-grensen av flyktninger. Landene rundt Middelhavet har store utfordringer. De har også de dårligste økonomiske forutsetningene. Vi vet at dette har vært en diskusjon før, men det er kanskje på tide å ta opp diskusjonen igjen.
Det tredje er knyttet til en ekstraordinær innsats begrunnet i situasjonen i Syria. På 1990-tallet, da det var en krise på Balkan, gjorde vi en sånn type ekstraordinær innsats, Norge og flere andre europeiske land. For Norges del sa vi at vi skulle ta 8 000 flyktninger fra Balkan. Det gjorde vi. Det var en suksess. Mange av dem har fått et godt liv i Norge. Mange fikk et midlertidig sted å bygge et grunnlag for et videre liv og har også reist hjem i ettertid. Jeg vil utfordre utenriksministeren på å vurdere om vi ikke skal ta et initiativ for å diskutere dette tilfellet på europeisk nivå. Kan Europa gjøre en ekstraordinær innsats for å avhjelpe den krisen vi har i Syria ved å ta en ekstraordinær stor andel syrere for en tidsbegrenset periode, for å forsøke å avhjelpe situasjonen, bl.a. i Libanon?
Elin Rodum Agdestein (H) [10:48:12]: Jeg vil også takke interpellanten Aukrust for å ta opp situasjonen i Libanon, som er det nabolandet som i størst grad merker konsekvensene av den grufulle syriske borgerkrigen. Situasjonen for syriske flyktninger i regionen er prekær. Mer enn tre millioner har flyktet siden krigen startet, og over en tredjedel, altså mer enn 1,1 millioner, til nabolandet Libanon. Konsekvensene dette har fått for Libanon, er dramatiske: Infrastrukturkapasiteten er langt over bristepunktet, mange flyktninger er overlatt til skur og forlatte byggeplasser, vann- og elforsyningen til befolkningen er utilstrekkelig, helsevesenet i landet er ikke i stand til å ta imot alle med akutt og alvorlig sykdom, og i tillegg ser man økt vold, kriminalitet og kamp om jobbene der billig syrisk arbeidskraft utkonkurrerer libanesere.
For ethvert land vil det være ekstremt krevende å absorbere over én million flyktninger. Det er ekstra vanskelig for Libanon grunnet de bakenforliggende og varige problemene i landet. Selv om Libanon har en grunnlov, har man hatt problemer med å danne et stabilt politisk system og styre. Det er delvis grunnet Hizbollahs sterke innflytelse gjennom militærmilitser. Selv om Syria formelt trakk seg ut av Libanon i 2005, har landet fortsatt å underminere statens rolle ved å blande seg inn i valg og hindre utviklingen av trygge og pålitelige rammeverk for befolkningen.
Selv om ISILSs fotavtrykk ikke har vært like markant som i Irak, var det senest i oktober voldelige sammenstøt i Tripoli i nord og i Arsal på grensen til Syria, samt mellom den libanesiske hæren og sunnigrupperinger knyttet til ISIL og Al-Nusra-fronten knyttet til Al-Qaida.
Libanon har nå vært uten president siden mai grunnet rivaliseringen mellom Hizbollah-støttede partier og den sunnimuslimske «Future Movement». Det er viktig med internasjonalt press for at man gjennomfører et presidentvalg og får et styre som respekterer og overholder landets grunnlov.
Regjeringens hovedsatsingsområde innen utviklingspolitikken er utdanning, spesielt rettet mot barn i konfliktområder. Forståelig nok har skoler i Libanon ikke kapasitet eller ressurser til å ta imot det store antallet barn som kommer. Ifølge tall fra FNs høykommissær for flyktninger har Libanon i 2014 klart å gi skolegang til om lag 90 000 syriske flyktningbarn, mens det fortsatt er om lag 385 000 som ikke får skoleplass. I samarbeid med UNHCR, der bl.a. Redd Barna og Flyktninghjelpen deltar, etablerte libanesiske myndigheter i mai i år en strategi for å bygge skoler med nødvendig utstyr. Målet er å gi mer enn 400 000 barn utdanning innen 2016. Det er viktig å følge opp arbeidet med å sikre skolegang for å unngå at generasjoner mister både utdanning og framtiden.
Som en av de største bidragsyterne til Syria og landene i regionen jobber Norge tett med andre land som bidrar, både finansielt og med tanke på å oppnå politiske resultater. Norge tar allerede imot en stor andel flyktninger fra Syria.
Regjeringen har gjort endringer i bistandsinnretningen der økte midler frigis og rettes inn mot humanitær assistanse og nødhjelp for å respondere på det økte behovet. Samlet sett er støtten til Syria og nabolandene i 2014 nå, som utenriksministeren var inne på, nær 1 mrd. kr – med tillegg av om lag 220 mill. kr i humanitær støtte til Irak. Midlene går i første rekke til husly, vann og sanitærutstyr, matvarehjelp, akutt helse samt utdanning.
Den 1. desember varslet World Food Programme at de på grunn av manglende finansiering måtte suspendere utlevering av matkuponger til 1,7 millioner flyktninger. Da var det viktig at regjeringen umiddelbart økte det norske bidraget med 70 mill. kr, øremerket til dette arbeidet. Så Norge bidrar betydelig, og tar et betydelig ansvar.
Gjennom budsjettforliket er antall kvoteflyktninger økt med 500, slik at Norge vil ta imot over 2 000 neste år. I tillegg økes den humanitære innsatsen med 424 mill. kr for å kunne respondere raskt.
Billedlig sett har Libanon blitt en livbåt for syriske flyktninger, men det er en overfylt livbåt og stor risiko for at den vil kunne kantre og synke.
Utover det å sette inn hjelp i Libanon, Jordan og nabolandene haster det med å få til en politisk løsning i Syria. Det er derfor kritisk at FNs innsats i Syria lykkes, og at våpenhvileavtalen som er foreslått, blir realisert innen kort tid. At internasjonale styrker lykkes i bekjempelsen av ISIL, er også vesentlig. Bare dersom borgerkrigen i Syria tar en slutt, kan virkelige incentiver til en trygg tilbakevending av flyktninger fra Libanon komme på plass.
Jeg er derfor glad for at utenriksministeren viser handlekraft, og at han deler utålmodigheten i arbeidet for fred og stabilitet i denne regionen.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:53:30]: La også meg starte med å takke interpellanten for å ta opp en viktig problemstilling.
Jeg må innrømme at jeg synes interpellanten blir noe historieløs når han snakker om den arabiske våren og ungdom som reiste seg i kampen for demokrati og frihet. Det er mulig jeg ikke har lest de samme avisartikler og sett de samme tv-serier som interpellanten, men jeg vil ikke akkurat si at dette var det gjennomtrengende budskapet jeg hørte – heller ikke det som kom like i etterkant. Så kan man snakke om hvem som har skyld i de ulike forholdene, vestlig interaksjon osv., men uansett var det ikke det jeg synes var det fremtredende poenget. Jeg så i hvert fall også mye religiøs fanatisme som var skjult i disse opprørene, som tydeligvis interpellanten mente var bare demokrati og frihet.
Én million syriske flyktninger i Libanon – ja, det er ille. De har ingen fremtid, sier interpellanten. Det er mulig at de ikke har noen fremtid, men her skal vi hjelpe dem – det prøver vi å få til. Men det er ikke noen løsning å bringe en del av disse flyktningene til Europa. Målet må være å få midlertidig hjelp der, slik at de kan reise tilbake.
Så hevder interpellanten at det ikke er plass i nabolandene, i nærområdene. Og da sier man som Reinfeldt, tidligere svensk statsminister, sa, at det er mye plass i Norden – her er det mye skog og mange trær. Han hadde flydd over to av landene og funnet ut at her kan de være. Vel, jeg synes heller ikke det er noen god løsning. Jeg synes vi skal prøve å få dem tilbake, slik at de kan bygge opp sitt eget land. Målet for enhver flyktning må være å komme tilbake igjen til sitt eget land og bidra med å bygge opp – ikke bringe de mest ressurssterke ut for ikke å bygge opp. Det er iallfall mitt syn.
Jeg tror heller ikke jeg er så veldig lite i takt med resten av den norske befolkningen. Jeg påtar meg det ansvaret å si at jeg tror det er mange som deler det synspunktet som jeg står og redegjør for fra talerstolen, men som det er veldig lite politisk korrekt å si.
Jeg kan heller ikke høre ropene fra arbeiderpartiordførere i kommunestyrene rundt omkring: Ja, la oss ta imot flyktninger! Jeg tror representanten Aukrust kanskje burde henvende seg til sine egne arbeiderpartiordførere og be dem om å ta imot flyktninger som allerede trenger en plass – det sitter tusenvis i flyktningmottak i Norge allerede. Det er lett å være høy og mørk på talerstolen og si at Norge ikke skal betale noe selv, og tro at det er skattebetalerne og andre som skal stille opp og betale husly for dem som kommer til dette landet. Når de kommer til dette landet, er det faktisk noen apparater der ute som skal gjøre noe for dem – det er noen skoleklasser som skal opprettes, det er ulike institusjoner som skal styrkes. Dette koster penger, og det går ut over velferden til oss alle. Det tør jeg å si. Det er faktisk velferden i Norge dette går ut over. Det går ut over pensjonene, det går ut over alle andre velferdsordninger som er i Norge, dersom vi tar imot stadig flere flyktninger.
Dessuten har dette skapt ustabilitet i Europa. Stadig flere land i Europa opplever ustabilitet ved å ta imot stadig flere flyktninger. Heller ikke dette er løsningen – jeg tror vi alle egentlig ser at dette ikke er løsningen. Da må vi finne en løsning som er bedre, nemlig å hjelpe dem i nærområdene, slik at de kan reise tilbake. Det er dette som er løsningen.
Så er det jo slik at 1 kr brukt i nærområdene i snitt tilsvarer 28 kr, så i stedet for å ta 500 flyktninger til Europa, kan man altså hjelpe 14 000 flyktninger i nærområdene – i snitt. Er det da barmhjertig å ta noen flyktninger til Europa, eller er det barmhjertig å hjelpe flest mulig der de er, i nærområdene? Vi må gjøre begge deler, sier man. Hvis man skal gjøre begge deler, vil det si at man hjelper alle. Er det ikke best å hjelpe flest mulig, eller er det best å drive symbolpolitikk og ta noen til Europa og si: Se hvor flinke vi er, hvor barmhjertige vi er, hvor moralske vi er! Nei, det aller beste er å hjelpe dem der de er, slik at vi kan hjelpe flere. Så kan de reise tilbake den dagen det er mulig å reise tilbake – og bygge opp sitt eget land.
Det har vært flyktningkatastrofer i Europa gjennom mange år – mange tiår, mange hundreår. Målet har alltid vært å reise tilbake og bygge opp sitt eget land. Det må være målet for flyktninger – om de kommer fra Irak, fra Syria, om de er i Libanon eller andre steder.
Ja, vi skal hjelpe. Utenriksministeren har sagt at vi har bidratt med 1 mrd. kr. til ulike programmer. Vi må for min del gjerne bidra mer, men poenget er: Vi må hjelpe dem der de er, slik at de kan reise tilbake og bygge opp sitt eget land – og etter hvert også ta ansvar for sin egen situasjon.
Bård Vegar Solhjell (SV) [10:58:27]: For 5–6 år sidan hadde eg gleda av å møte Amin Malouf, ein av vår tids aller største forfattarar, etter mitt syn, og truleg den mest kjende libanesar for oss i Vesten. Hans liv summerer på mange måtar opp kva slags land Libanon er. Han er fødd i ein liten landsby, han snakkar arabisk som sitt morsmål, men han gjekk på ein fransk skule. Han er fødd i eit land der islam er den dominerande religionen, men sjølv er han kristen. Han er flyktning, fordi han var redaktør i ei profilert avis, og i 1975 vart han tvungen å flykte frå landet og har sidan budd i Frankrike. Han har gjeve ut litteratur som ikkje minst tek utgangspunkt i migrasjon og møtet mellom religionar og kulturar i Midtausten, f.eks. boka «Korstogene sett fra arabernes side». Den vil eg anbefale alle som skal forstå Midtausten, å lese.
På Libanon sin sjølvstendedag, 22. november, vart førskulebarn i byen Arsal, nord i Libanon, bedne om å teikne flagget. Mange teikna flagget til ISIL og Jabhat al-Nusra. Arsal er ein grenseby og er på ein måte episenteret for Libanons møte med ISIL – likevel er det talande – og trusselen frå ISIL kan merkast i delar av Libanon direkte. Men Libanon sitt møte med det som no skjer i Midtausten, skjer akkurat no likevel sterkast gjennom flyktningsituasjonen. Libanon har ei 360 km lang grense mot Syria. Per 9. desember var det over 1,1 millionar offisielt registrerte syriske flyktningar. Alle reknar med at det reelle talet er betydeleg høgare på grunn av at mange flyktningar ikkje registrerer seg. Cirka ein fjerdedel av Libanon si befolkning er no syriske flyktningar.
Men utfordringane er ikkje berre i tal og kvantitet, men òg på andre område: Libanon har ikkje slutta seg til Flyktningkonvensjonen, og dei har ingen offisielle flyktningleirar, sidan dei ikkje vil vere part i krigen i Syria. Det fører til at dei syriske flyktningane ikkje har dei rettane som flyktningar normalt skal ha etter internasjonale konvensjonar. Dei er heilt og fullt avhengige av uoffisielle flyktningleirar, av støtte frå lokalbefolkninga og ulike hjelpeorganisasjonar. Og undersøkingar viser at så mykje som 20 pst. av Libanons befolkning har ein syrisk flyktning buande heime hos seg. Problemet er berre det at veldig mange ikkje klarer å betale for seg, fordi hjelpa i all hovudsak kjem gjennom kupongar og ikkje gjennom kontantar, noko som fører til kraftig misnøye og konfliktar knytt til det, sjølvsagt.
I tillegg er det store problem på arbeidsmarknaden i Libanon, fordi svært mange flyktningar gjerne vil jobbe. Det etablerer seg ein stor uformell arbeidsmarknad, med lågare løningar, som pressar libanesarar ut av arbeidsmarknaden.
Så den syriske flyktningsituasjonen i Libanon er ikkje berre veldig pressa i tal, men den truar òg med å auke dei allereie sterke, underliggande konfliktane som er i det libanesiske samfunnet, og truar stabiliteten der. Meiningsmålingar viser no òg at eit fleirtal i Libanon vil ha strengare grensekontroll og full stopp i tilstrøyminga av flyktningar til Libanon.
Det er rett og slett sånn at den flyktningsituasjonen vi no ser i Libanon, er ein trussel mot både den stabiliteten vi har verdsett at dei har fått til i Libanon dei siste åra, og det Libanon er – eit ganske viktig land med ei på mange måtar positiv rolle i Midtausten. Resonnementet om at vi hjelper fleire betre i Libanon enn i Noreg, er eit intellektuelt korthus. Det dett saman viss ein pustar på det – eller eventuelt viss ein set seg marginalt inn i situasjonen i Libanon.
Så kva bør vi gjere? For det første kan vi bidra enda meir økonomisk. Eg er veldig glad for at regjeringa har auka den humanitære støtta i budsjettet for neste år. SV har føreslått ein ekstra milliard, fordi 2014 er det året siden andre verdskrigen at det er flest flyktningar og internt fordrivne i verda, og ein ekstrem situasjon krev eit ekstraordinært svar frå Noreg og andre land. For det andre kan vi ta imot fleire, som SV har føreslått, og som skal diskuterast seinare i dag. No veit vi at ganske mange kommunar – ikkje minst storbyar – har gjort vedtak om at dei er villige til å ta imot nokre fleire, ikkje minst dei som treng det mest. Det er òg appellen frå Amnesty og andre organisasjonar internasjonalt til alle regjeringar: Ta imot nokre fleire av dei som verkeleg treng det mest – funksjonshemma barn, dei som verkeleg er skadde.
I tillegg synest eg det vert interessant å høyre utanriksministeren sitt svar på Eirik Sivertsens invitasjon til å ta leiinga i ein europeisk dugnad, noko eg trur vil vere eit svært klokt og viktig initiativ frå regjeringa.
Sverre Myrli (A) [11:03:55]: Libanon er et interessant land, som mange nordmenn kjenner godt eller i alle fall har hørt mye om. Hovedgrunnen til det er at over 20 000 nordmenn tjenestegjorde i den FN-ledede UNIFIL-styrken i Libanon, hovedsakelig over en tjueårsperiode fra 1978 til 1998. Ja, i perioder var faktisk Norge det landet som bidro med flest mannskaper til UNIFIL, på det meste opp mot 900. 21 nordmenn omkom under tjeneste i UNIFIL.
Et så langt internasjonalt engasjement setter spor. Mange knyttet varige vennskap, og mange av dem som tjenestegjorde, reiser fortsatt til Libanon. Vi har alle hørt historier om at det fortsatt kan høres norske fraser i libanesiske landsbyer.
Norge gikk inn i Libanon i 1978 for å bidra til fred i Libanon, og dermed også i regionen som sådan. For Libanon har en helt spesiell rolle og posisjon i regionen, noe både interpellanten og utenriksministeren presist tok opp. Norge bør ikke glemme Libanon med det lange engasjementet vi har hatt i landet, og særlig ikke nå som landet har nye, store utfordringer.
Libanon, som ikke er større enn Aust-Agder fylke i utstrekning, er et lappeteppe av ulike etniske og religiøse grupper. De fleste er arabere, både muslimer og kristne, en ganske stor armensk minoritet, mange etiopiere, flere hundre tusen palestinske flyktninger og nå altså nesten et ufattelig antall flyktninger fra Syria. Siden Libanons selvstendighet for drøyt 70 år siden har landet vært satt på mange prøver, så også i dag med det enorme flyktningproblemet.
Jeg har registrert at fra enkelte hold i Libanon den siste tida er spørsmålet om internasjonal bistand til å vokte landets grenser tatt opp. Også spørsmålet om en styrking av UNIFIL har jeg registrert er tatt opp. Dersom det kommer forespørsel om økt internasjonal bistand gjennom UNIFIL eller på andre måter, håper jeg Norge vil være positive til det. Norge bør ikke glemme Libanon.
Åsmund Aukrust (A) [11:07:15]: Jeg vil benytte anledningen til å takke for en god debatt og for mange gode innlegg. Dette viser jo viktigheten av å ha politisk debatt rundt Libanon. Stortinget kommer sikkert i løpet av det neste året til flere ganger å diskutere ISIL/IS sin framferd i Irak og Syria, men det er her også Libanon må inn i bildet. Det er nesten like viktig å bufre opp der det kan gå galt, som å hjelpe til der det allerede går galt.
Jeg synes Sverre Myrli holdt et godt innlegg nå til slutt. Han snakket om at Norge har historie for å stille opp for Libanon, og at dersom det kommer en forespørsel om å stille opp for UNIFIL, bør vi gjøre det på nytt.
Christian Tybring-Gjedde argumenterte nærmest for at 1 000 – eller 2 000 – flyktninger var en stor trussel mot den norske velferdsstat. Vel, det argumentet står seg jo enda bedre hvis vi snakker om en million flyktninger, som faktisk er det som Libanon tar imot! Så når han er bekymret for 1 000, 2 000, 3 000 – eller 5 000, for den saks skyld – ja, da kan vi bare tenke oss hvilken byrde Libanon tar på seg.
Det er sant, som det er blitt sagt av flere: Det er rett og slett fullt, det er ikke lenger noen steder å være på flukt, grensene stenges, nå stenges det for dem som trenger det aller mest. Da må vi gjøre mer. Da bør utenriksministeren engasjere seg på europeisk plan for å få sine kolleger til å gjøre en større innsats, og så må vi gjøre en større innsats selv her hjemme.
Jeg synes det er bra at budsjettforliket gjør det mulig å ta imot 500 flyktninger til, men i det store bildet utgjør jo ikke dette den enorme forskjellen. Skal vi gjøre en forskjell, så må vi jo ta imot dem som trenger det aller mest. Derfor syntes jeg det var galt da det sto i den nye regjeringserklæringen at det var integreringshensynet som skulle vektlegges når vi skulle ta imot flyktninger. Nei, når vi tar imot 500, 1 000, 1 500, så bør vi ta imot dem som trenger det aller mest. Det er på den måten vi virkelig kan gjøre en forskjell og ta en del av byrden for Libanon og nabolandene.
Det går mot jul, og jeg vil benytte anledningen til å ønske utenriksministeren riktig god jul, jeg tror det er siste gang han er i Stortinget før jul. Men først og fremst går jo tankene til alle dem som går en iskald vinter i møte, de syriske flyktningene i Libanon, de palestinske flyktningene i Libanon som går en kald julefeiring, men ikke minst et fryktelig tungt år i møte.
I går tente vi tre lys i adventsstaken, og så sa vi: «Tre lys skal flamme for alle som må slåss. For rettferd og for frihet. De trenger hjelp fra oss.» I går tente jeg tre lys for Syrias flyktninger i Libanon.
Utenriksminister Børge Brende [11:10:25]: Jeg vil igjen takke interpellanten for å ta opp et viktig spørsmål, kanskje det alvorligste spørsmålet vi står overfor i vår tid, nemlig krisen som borgerkrigen i Syria har skapt – ekstremisme, terrorisme, den verste flyktningkatastrofen i nyere tid.
Det skal ikke være noen tvil om at Norge skal fortsette å stille opp. Vi skal være ledende når det gjelder å bidra humanitært, og når det gjelder utvikling i dette området. Vi er en av de største giverne, og vi har nå økt vår kapasitet til å bidra humanitært. Den kapasiteten vi har hatt i 2014, har vært god, men vi får større kapasitet gjennom økningen bl.a. i det humanitære budsjettet for 2015. Vi hadde jo ikke tilsvarende økning i 2014, i det budsjettet jeg har forholdt meg til, i inneværende år.
Så mener jeg at den satsingen vi vil få til gjennom utdanning, betyr veldig mye i denne regionen, ikke minst i Libanon, Tyrkia og Jordan. Vi må påse at det ikke vokser opp en generasjon med barn som ikke går på skole i dette området – uten utdanning, ingen fremtid.
Det er viktigere enn noen gang å støtte opp om Staffan de Mistura, som er FNs spesialutsending til Syria, for å skape grunnlag for en politisk enighet. Genève 1 og Genève 2 må gjennomføres, og det er initiativer nå fra både EUs, USAs og Russlands side, og i regionen, som kan tyde på at det iallfall er en viss dialog med basis i: Hvilke typer politiske løsninger kan man se for seg i tiden fremover, slik at man får faset ut al-Assad, får et nytt styre i Syria basert på den moderate opposisjonen – og på Genève 1 og 2? Det må være utgangspunktet for kampen mot ISIL i Syria.
Norge skal gjøre mer fremover, også innenfor flyktningområdet. Vi kan motta 1 500 flyktninger etter den budsjettenigheten som nå kom i stand. Norge er, i absolutte tall, et av de landene i Europa som mottar flest kvoteflyktninger gjennom Høykommissæren for flyktninger. Både i absolutte tall og i forhold til folketallet er vi et av de landene som tar imot flest – det hører også med i dette bildet – i tillegg til det vi gjør på det humanitære området.
Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er dermed omme.
Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 3 og 4 behandles under ett. – Det anses vedtatt.